Dave Vanian (David Lett): Født 12. oktober 1958

Captain Sensible (Raymond Ian Burns): Født 24. april 1954, Balham, London, England

Rat Scabies (Chris Miller): Født 30. juli 1957, Kingston-Upon-Thames, Surrey, England

Brian James (Brian Robertson): Født 18. februar 1961, England

Henry Badowski: Født 3. oktober 1958, England

Bryn Merrick: Født 12. oktober 1958, Barry, Wales

Roman Jugg: Født 15. juli 1957, Caerphilly, Wales

Paul Gray: Født 1. august 1958, Rochford, Essex, England   

The Damned var et av de store navnene innen pønken på slutten av 70-tallet. Når tiåret ebbet ut, hadde de i likhet med mange andre punkhelter problemer med å opprettholde suksessen. Og i 1984 var det tilsynelatende slutt da frontfigur Captain Sensible forlot bandet. Men som så mange andre pre-pønk band fikk også The Damned en ny vår med sin gotisk inspirerte pop, og albumet "Phantasmagoria" fra 1985. Albumet, og singlene "Eloise", "Shadow of Love" og "Grimly Fiendish" solgte mye bedre enn det deres foregående plater hadde gjort. Til alles overraskelse. Bandet har med endel pauser imellom holdt det gående helt fram til i dag.

De ble dannet i 1976 da musikerne Bryan James, Rat Scabies og Raymond Burns kom sammen for å danne et band. Som vokalist til bandet valgte de den syngende kirkegårdsgraveren Dave Vanian. Han hadde gitt ut et par singler allerede. Bla. var han kjent for sin teatralske framferd og store beundring for Alice Cooper. 

Alt bandet trengte nå var et navn. Vivien Westwood, den berømte motedesigneren, var den som kom opp med navnet. Hun hadde egentlig tenkt å la The Sex Pistols bruke navnet. Men de ville ikke ha det, så Vanian og co. tok det i stedet. The Damned spilte sammen hver uke fram til juni 1976, da de fikk sine første spillejobber på Lisson Groove, London. 

20. september 1976 opptrådte de på 100 club i Oxford street sammen med andre pønkband som The Sex Pistols, The Buzzcocks, Siouxsie & the Banshees og The Clash. Konserten regnes som et historisk øyeblikk i musikkhistorien, da den på mange måter markerte starten på den britiske pønken. Konserten ble markedsført som den første internasjonale pønk festivalen. Noe den nok også var. 

Paradoksalt ble også den første engelske pønksingelen spilt inn denne dagen. Og det var The Damned som fikk æren av å være først ute - med sin utgivelse "New Rose". En låt som i tillegg til å ha den energiske råheten som kjennetegnet pønken, også hadde en god melodi og en tekst med mening i. Låta var skrevet av Bryan James og produsert av Nick "Basher" Lowe på en 8 spors opptaker i Pathway studios. På singelen var ordene "is this a record" og "Damned Beatles" gravert inn i selve plata. På baksiden hadde de laget en "blitzkrig" versjon av Beatles ' "Help".

Den første britiske pønk singelen "New Rose" med The Damned.

Etter at singelen var spilt inn dro bandet ned til Oxford Street der konserten skulle være, for å brife med platekontrakten de hadde fått med Stiff records. Pete Shelley fra The Buzzcocks fra en av de som lot seg imponere. Shelley: "Oh, wow! They've got a contract". På det tidspunktet var dette så stort for The Damned at det ikke betydde noe om den solgte eller ikke. Det å få platekontrakt og spille inn en singel var det de hadde drømt om. Captain Sensible var glad for å få lov til å spille inn en singel, slik at han hadde noe han kunne vise fram til sin tante Sadie i Skottland. 

Selv om betydningen av utgivelsen av "New Rose" har blitt framhevet av mange band og artister opp gjennom årene, ble ikke singelen noen hit da den kom ut i oktober 1976. Den nådde ikke engang topp 40 i Storbritannia. Massene var rett og slett ikke klar for pønken på det tidspunktet. Det var ikke før Sex Pistols ga ut "Anarchy in the UK" i desember 1976 at platekjøperne begynte å fatte interesse. Og med "God saves the Queen" fra juni 1977 tok det helt av.

The Damned utenfor lokalene til Stiff records, med produsent

Nick Lowe plassert i søppelbøtta til høyre på bildet.

Etter den oppløftende konserten på 100 Club dro The Damned til Frankrike, der de opptrådte på Mont-De-Marsan i Frankrike. Andre band som deltok var Pink Fairies. Gitarist Larry Wallis i det bandet var den som kom opp med Captain Sensible som kunstnernavn på Raymond Burns. 

Opptredene fortsatte utover høsten. På Red Cow i Hammersmith møtte de Marc Bolan. Et møte de i ettertid mente hadde stor betydning for deres videre karriere.

The Damned fra 1977 med Captain Sensible bak, Brian James, Dave Vanian og Rat Scabbies foran.

1977 ble det som nevnt det store gjennombruddsåret for pønken i Storbritannia. I januar gikk The Damned i studio sammen med Nick Lowe for å spille inn debutplaten sin. Alle låtene med et unntak var skrevet av Bryan James. "Fish" var en låt James hadde skrevet mens han var med i bandet SS London. Mens "I feel Alright" var en Stooges cover. Albumet "Damned Damned Damned" ble gitt ut 18. februar 1977 på Stiff records. Og ble det med også det første pønk albumet. De første 2000 eksemplarene hadde bilde av Eddie & the Hot Rods på baksiden av coveret, uvisst av hvilken grunn. Albumet nådde en 36. plass på albumlistene. Den holdt seg også på listene i 10 uker. Den mottok fin kritikk fra musikkpressen, som ellers kunne være litt skeptiske til pønk band. 

De fortsatte deretter med hyppig konsertvirksomhet, selv om Captain Sensible var litt inn og ut av bandet i denne perioden. Bla. var de oppvarmere for T.Rex, et band som representerte den forrige generasjonen rockeband. På en konsert på The Roadhouse, var Motorhead oppvarmere for The Damned. De ble også det første pønk bandet til å spille i U.S.A. Da de gjorde 4 konserter på CBGB's club i New York. Men konsertene gikk ikke så bra for dem, og de medførte heller ikke til noe større platesalg i U.S.A. Amerikanerne skjønte rett og slett ikke poenget med musikken deres, eller pønk generelt. Ingen engelske pønkband klarte å slå gjennom i U.S.A. Heller ikke The Sex Pistols.

Etter en rekke dårlige konserter forlot Rat Scabies bandet i oktober 1977. Han ble erstattet med Dave Berk fra Johnny Moped. Like etter ble også han erstattet av eks. London trommeslager Jon Moss (senere medlem av Culture Club). I november ga de ut oppfølger albumet "Music for Pleasure". De hadde egentlig ønsket Syd Barrett (eks. Pink Floyd) til å produsere den. Istedet ble det Nick Mason fra samme band som fikk æren. Plata ble en flopp som ikke nådde opp på listene, og som heller ikke fikk så bra kritikk da den kom. Like etter i 1978, ble bandet droppet fra Stiff Records, til fordel for mer kommersielle artister som Elvis Costello og Ian Dury.

På denne tiden hadde Rat dannet sitt eget band White Cats sammen med tidligere medlemmer av The Clash og SS London. I The Damned var stemningen nå ganske dårlig. Så de valgte å legge bandet på is for en stund, og heller gjøre ting hver for seg. Bla. ble Captain Sensible med i Johnny Moped, før han ble medlem av The Softies. 8. april hadde The Damned en avskjedskonsert på The Rainbow.

Men allerede i august gikk det rykter om at The Damned skulle komme sammen igjen. Og i september gjorde Rat, Captain, Dave og Lemmy (Motörhead) en konsert sammen under navnet Les Punks. Senere gjorde denne besetningen en plateinnspiling under navnet Doomed. Men singlene som ble laget ble gitt ut i begrenset opplag. Lemmy prøvde seg også som bassist i The Damned, på en demoinnspilling.

I 1979 var The Damned tilbake sammen igjen. Og siden sist hadde musikkbildet endret seg. Heavy metal med Motörhead i spissen begynte å gjøre seg gjeldende. Men det hindret ikke The Damned i å bli lagt merke til. Singelen "Love Song" ble deres første topp 20 singel i mai 1979. De dro også på en turne til U.S.A. hvor de bla. spilte sammen Joan Jett & the Blackhearts. Sensible hadde det morsomt med å kle seg ut som Gene Simmons på scenen. I oktober ble singelen "Smash it Up" gitt ut. Punk fansen syntes den var for popète, men den ble likevel regnet som en veldig bra låt. Den nådde også topp 40 i Storbritannia. Også singelen "I just can't be happy today" ble gitt ut. Med Sweet's "Ballroom Blitz" og "The Turkey Song" på B-siden. Albumet "New worlds symphony" var også ventet utgitt, men den ble forsinket. Da den omsider kom ut, fikk den navnet "Machine Gun Etiquette". Plata fikk flott kritikk da den kom, både av fansen og av kritikerne. Mange mente bandet her hadde hentet inspirasjon fra 60-tallets gararsjerock. Plata ble spilt inn i Wesssex studios, og her var også rockebandet The Clash. Joe Strummer og Paul Simenon ble derfor spurt om de ville delta på plateinnspillingen til Damned, noe de takket ja til. Bla. sang de to på tittellåta "Machine gun etiquette".

Etter dette gikk ting litt i oppløsning for bandet. Medlemmer sluttet, og singlene deres fikk liten oppmerksomhet. Riktignok fikk de inn eks. Eddie & the Hot rods medlemmet Paul Gray på bass. De ga også ut det doble albumet "Black album" i desember 1980, til liten oppmerksomhet. Selv om den fikk god kritikk. Den kan ses på som en parodi på The Beatles' "White album". Låta "Curtain call" fylte hele 3. siden på albumet.

Det virket som tiden var over for punkbandene fra 70-tallet. Men på scenen var fortsatt The Damned et populært fenomen. Med Captains sans for utkledninger og Vanians fryktinngytende framferd. 

The Damned i 1981. Fra venstre: Captain Sensible,

Roman Jugg, Rat Scabies, Dave Vanian og Paul Gray.

Men "Strawberries" fra 1982 viste at de fortsatt evnet å lage plater som fenget. Med en 15. plass på albumlisten ble den deres mest solgte album til da. Plata hadde en fot i punken, og en i popèn, med raske låter, kombinert med humor og galskap. Både Vanian, Sensible og Scabies var med på plata. I tillegg hadde de fått inn et nytt medlem i Roman Jugg, en person som ble mer sentral på de neste platene deres. 

Samtidig hadde Captain Sensible fått en solokontrakt med A&M. Her ga han ut en versjon av den gamle musikal låta "Happy Talk". Den ble en uventet nr. 1 hit for ham, og en suksess som The Damned aldri hadde vært i nærheten av å oppleve. Senere fulgte han opp med populære låter som "Wot" og "Glad it's all over". Parallelt med dette var han fortsatt medlem av The Damned. Men kun fram til han sluttet i 1984. 

Siste konsert med bandet gjorde han på Brockwell park. Konserten er senere gjort tilgjengelig på en bootleg kalt "Captain's last stand". De andre i bandet var ikke bitter på ham fordi han sluttet og opplevde suksess på egen hånd. Istedet var de litt vemodig over å ha mistet en god venn. Rat Scabies: "I don't miss him as a musician within The Damned. But, as one of my best friends, I miss him very much. I resented (misslike) it, when he became a big fat pop star. Well, not much, but I did feel let down a bit because when you've shared so much with someone, and suddenly the're off on their own, it kind of makes you feel a bit lonely. Particulary when you don't have so mange friends to begin with. But at the same time, it was so great that the Captain had actually done it."

Captain Sensible

I 1982 sluttet også Paul Gray i bandet til fordel for heavybandet UFO. 

I 1984 opptrådte The Damned på humorprogrammet The Young ones, der de framførte "Nasty". På samme tid gikk Jugg over fra å spille keyboard til å spille gitar, da Sensible ga seg i bandet.

Det så ut til at historien om The Damned kunne skrives. For få trodde det ville være noen framtid for dem. De tok da også en pause på denne tiden hvor de jobbet med et sideprosjekt kalt "Naz Nomad and the Nightmares". Under dette navnet ga de ut albumet "Give daddy the knife, Cindy". I anledningen det "nye" bandet hadde de også tatt seg nye kunstnernavn. Dave Vanian ble Mr. Nomad, Roman Jugg ble Sphinx Svenson, mens Rat Scabies ble omdøpt til Nick Detroit. Ideen bak prosjektet var å lage musikk til en amerikansk skrekkfilm fra 1967, som aldri hadde blitt laget.. Plata var en hyllest til garasjerocken og psykedeliaen fra slutten av 60-tallet.

Sideprosjektet Naz Nomad og albumet "Give daddy the knife, Cindy"

Mange regner ikke The Damned fra 1985 og utover for å være skikkelig The Damned. Men kun et band som tok navnet deres. Men Vanian, Jugg, Scabies og co. fortsatte å jobbe sammen. Og i oktober 1984 fikk de en kontrakt med det store plateselskapet MCA, mye takket være suksessen Captain Sensible opplevde som soloartist. I mars 1985 gikk de i Eel Pie Studios, London for å spille inn en ny plate. Samme måned kom den Madness lignende gladlåta "Grimly Fiendish" som ga bandet en topp 25 hit i Storbritannia. Like etter ga de ut like populære "Shadow of Love". Og her kunne man høre at bandet hadde fått et nytt mer gotisk lydbilde. Samtidig som det var popmusikk. I juli 1985 kom albumet "Phantasmagoria". Og her hadde de ytterligere rendyrket det gotiske uttrykket. Med en blek vakker dame på forsiden, og med en kirkegård i bakgrunnen. Vanian framstod som Mr. Dracula med et morderisk blikk og lang svart kappe. Plata var en blanding av lettfattelige pop melodier, og dystre gotiske stemninger. Den ble en suksess med en 11. plass i Storbritannia. Noe som (igjen) var det beste de hadde oppnådd. I september nådde "Is it a dream" topp 40. Låta var skrevet sammen med Captain Sensible. Men fortsatt hadde de til gode å oppleve sin aller største suksess. Og den kom med singelen "Eloise". En melodramatisk hit fra 60-tallet i Barry Ryans versjon. I februar 1986 nådde låta 3. plass i Storbritannia. En suksess The Damned aldri hadde opplevd tidligere. Låta ble tatt med på senere versjoner av "Phantasmagoria", da den stemningsmessig hørte sammen med låtene derfra. Det bidro også å gi albumet et nytt løft på listene. Over et halvt år etter at den først ble gitt ut.

The Damned droppet pønken til fordel for gotisk pop

Med "Anything" fra desember 1986 var det slutt (igjen). Singelen "Anything" nådde 32. plass. Mens albumet ved samme navn såvidt kom seg innom topp 40. Plata ble slaktet av pressen, som kalte det goth rock uten innhold. Love coveren "Alone again Or" var likevel en anstendig bra låt, og som singel nådde den 27.plass i Storbritannia. Også den lett pompøse tittellåta, og "In Dulce Decorum" hadde sine kvaliteter.

"Anything" ble spilt inn i Puk Recording Studios i Danmark i juni 1986. Dave Vanian følte at de ble tvunget inn i studio uten å hatt tid til å skrive låter, noe som gikk utover kvaliteten på den ferdige plata.

The Damned fra inlayèt på "Anything".

Etter dette bestemte de seg for å legge bandet på hylla. Med en avskjedsturne som det siste farvel. Bla. turnerte de Australia i mars 1987, etter å ha gjort unna Europa. Mens de var i Australia valgte de også å spille inn en musikkvideo, langt inne i den australske ødemarka. For å komme dit måtte de fraktes i et åtte-seters småfly. Roman Jugg som ikke var så begeistret for å fly, satt kritthvit i ansiktet, mens de andre lå og sov - piloten inkludert! Sistnevnte våknet ikke før en hysterisk Roman ristet hardt i ham, samtidig som han ropte til piloten i fistel.

The Damned  i 1987

Men disse avskjedsturneene fortsatte utover til 1989, med ulike eks. medlemmer til å delta på konsertene. Bla. Captain Sensible. 

De fortsatte også å spille utover på 90-tallet. Men da kun som et nostalgia band. Line-upèn endret seg jevnlig utover tiåret. I 1994 etter en hel rekke middelmådige live- og samlealbum var The Damned tilbake med nytt materiale på plata "Not of this earth", som også går under navnet "I'm Alright Jack & The Beanstalk". Plata ble forbigått i stillhet, da den ikke inneholdt så veldig mye spennende. Selv om Vanian gjør gode vokal prestasjoner, og Glen Matlock (eks. Sex Pistols) og Brian James (eks. Damned, Lords of the new church) deltok på plata. Sensible som hadde deltatt på noen av konsertene forut, var ikke med på plata. 

Dave Vanian på scenen.

Parallelt med at The Damned turnerte, hadde Vanian planer om en ny line-up for bandet. Der Paul Gray og Rat Scabies ikke skulle være med. Istedet ønsket han et nytt Damned med ham og Captain Sensible som de to viktigste medlemmene, supplert av andre musikere. I 1996 endte det med en rettstvist med Scabbies om retten til Damned navnet, som Scabies tapte. Etter det har Damned bestått av Vanian, Sensible, Patricia Morrison (eks. Sisters of Mercy), Monty Oxy Moron, og Pinch. Disse har turnert jevnlig helt fram til i dag. 

Patricia Morrison

I 2000 fikk de platekontrakt med Nitro records. Et selskap drevet av Offspring ("Pretty fly for a white guy") medlemmet Bryan Holland. Han er en stor Damned fan, og ønsket å blåse liv i det ærverdige pønk bandet. Han bidro til at Offspring gjorde en coverversjon av "Smash it Up" til Batman soundtracket på midten av 90-tallet. 

En nyere utgave av The Damned. Med Pinch, Dave Vanian,

Patricia Morrison, Monty Oxy Moron og Captain Sensible.

I 2001 ga de ut albumet "Grave Disorder". Et album som går tilbake til røttene, med energisk gitarspill, og Doors lignende keyboardspill. Plata ble godt mottatt av de som fortsatt brydde seg. Og i årene etter har Damned vært et populært band på konserter rundt om. Vanian og Morrison har også giftet seg nylig. Noe som gjør at 2000-tallet så langt har vært en lykkelig tid for bandet. 

I 2006 spilte Bryan James inn en ny versjon av den klassiske singelen "New Rose" sammen med bandet sitt The James Gang. Anledningen var 30 års jubileet for utgivelsen av den første pønksingelen. 6. juli ble det også avholdt en konsert med The Damned på legendariske 100 Club, der Scabies, James var blant de som stilte opp. Dette for å hylle den første pønk festivalen som ble avholdt der 30 år tidligere.

Høsten 2006 er The Damned ute på turne som endel av Academy in UK shows. Også Finland fikk besøk av "de fordømte" denne høsten. Til glede for unge og gamle pønkere. På samme tid ga de også ut sin første singel på 9 år, kalt "Little Miss Disaster". Plata hadde vært tilgjengelig for salg på stedene bandet opptrådte live, under sin "Little Miss Disaster tour" i 2005.

17. november 2008 var gothrockerne i The Damned klar med sitt 10. album, kalt "So, Who's Paranoid?". Det var tilgjengelig via nedlasting allerede 28. oktober. Plata kunne minne om bandets gotiske preg på tidlig 80-tall, noe som kritikerne både likte og mislikte.