|
Mike Barson: Født 21. april 1958, Edingburgh, Skottland
Mark Bedford:
Født 24. august 1961, London, England Chris Foreman:
Født 8. august 1958, London, England Graham "Suggs" McPherson:
Født 13. januar 1961, Hastings, East Sussex,
England Lee Thompson:
Født 5. oktober 1957, London, England Dan Woodgate:
Født 19. oktober 1960, London, England Chas
Smash (Cathal Joseph
Patrick Smyth): Født
14. januar 1959, Rainham, Kent, England
Sammen
med The Specials var
Madness det ledende bandet innen ska
sjangeren som hadde sin mest populære periode på slutten av 70-/begynnelsen av 80-tallet. De utviklet seg fra å være
et "nutty" (tulle) band, til å bli et mer mainstream
popband med innslag av motown, soul og brit pop. Selv om bandet
fikk en crossover hit i 1983 med
"Our House", som
nådde topp 10 både i Storbritannia og U.S.A. (og Norge), forble
bandet et britisk fenomen. De påvirket mange av artistene
som kom i årene etter, og var et av Storbritannias mest populære
band på 80-tallet. Også
på 90-tallet klarte de å fenge platekjøperne på en måte
få andre 80-talls band klarte.
Forløperen
til Madness var ska-bandet The Pirates fra Park
Avenue South-Crouch End. Det ble dannet av Mike
Barson (piano), Chris Foreman
(gitar),
og
Lee Thompson
(saksofon) i 1976.
Disse tre var inspirert av ska/reggae band som Kilburn
and the Highroads, The Sensational Alex
Harvey Band, Prince Buster
og The
Coasters. Barson
og Foreman kjente hverandre fra barndommen og bodde like i
nærheten av hverandre. De brukte å øve i Barsons hus i Camden.
Thompson som bodde et stykke unna de andre, var litt inn og ut
av bandet på den tiden. Også en John Hasler spilte i The
Pirates.
|
|
|
|
|
| Mike
Barson |
Chris
Foreman |
Lee
Thompson |
John
Hasler |
Sin
første opptreden hadde de i 1977 på Si Birdsall's house. Der
de spilte "It’s
Too Late", "Jailhouse Rock",
og "Just
my Imagination".
En av de som møtte opp på denne konserten var en venn
av Hasler ved navn Graham
McPherson (Suggs). Like etter var
han med i bandet som vokalist.
Suggs kom med årene til
å bli det mest markante medlemmet av Madness. Som blikkfang, og
intervjuobjekt. I tillegg til at han er låtskriver på mange av
bandets mest kjente låter. Suggs vokste opp sammen med moren i
Hastings, ettersom faren William - som slet med
narkotikaavhengighet - forlot ham og moren da Suggs var 2 år
gammel. Først
i 2012 fikk Suggs vite at faren hans hadde dødd da han var 15 år
gammel, i 1975. Da han tilfeldigvis slo opp navnet sitt på Wikipedia.
Suggs: "Denne siden visste mer om livet mitt enn jeg selv,
eller hele familien min for den slags skyld."
 Suggs
Bandet endret på samme tid navn fra The Pirates til The
Invaders. Sin
første opptreden som vokalist fikk Suggs i fødselsdagsselskapet til Evelyn,
en venninne av Mike. Gavin
Rogers
som var broren til Mikes kjæreste, ble også med i bandet, på
bass. Bandet gikk på denne tiden over til å spille mer reggae-inspirerte låter. I
april 1978 opptrådte de på Nightingale Pub
Crouch End. Repertoaret bestod av "Poison
Ivy", "Feeling so Fine", "Swan Lake"
og "Madness".
Lee Thompson spilte på denne tiden en kort periode i bandet Luton. Bandet
var ikke helt fornøyd med basspillet til Gavin Rodgers, så i
april 1978 prøvde de i stedet å få med en Mark Bedford som de
visste var flink. For å lokke ham med inviterte de ham til et
øvingslokale som egentlig tilhørte bandet Split Rivett. Han
ble imponert av alt det tekniske utstyret, og sa ja til å bli
med i bandet. Nedturen bli like etter stor da han så det
miserable lokalet de hadde i Finchley Road.
Et senere bilde av Mark Bedford sammen
med sin mor Kathy.
Mark
Bedford var fra Kentish town i Nord-London. Allerede som liten
hadde han interesse for musikk, og han likte å spille på ulike
instrumenter. Mamma
Kathy Berdford: "Mark
always liked music. When he was five he had loads of plastic
instruments. A plastic drum-kit and a Beatles guitar." Mark
avsluttet skolegangen i 1978, uten at foreldrene ble bekymret av
den grunn. De skjønte at hans framtid lå i musikken.
En ung Mark Bedford
I juli ble en Garry
Dovey med på trommer, da John Hasling ble flyttet fram som
vokalist istedet for Suggs som var mer opptatt av å se Chelsea
FC på denne tiden. 
Garry
Dovey En
konsert bandet gjorde på William Ellis school ble bivånet av
en imponert
Daniel "Woody" Woodgate. En venn av Mark Bedford.
Høsten 1978 var Hasling på ferie i Frankrike, noe som ga Suggs
sjansen til å komme tilbake i bandet på vokal. Under en
konsert på Blind Alley framførte de låta "New
Song". Den var skrevet av Mike Barson, og kom senere til å
bli kjent som "My
Girl". I
november ble Dovey erstattet av Daniel Woodgate. 
Dan
Woodgate Han
hadde lenge ønsket å bli med i bandet, men pga. sitt
skulderlange hår syntes de andre det var upassende å ha ham
med. Men med ny kort frisyre gikk det bedre. Da Hasling kom
tilbake til England tok han rollen som manager i bandet i stedet for
vokalist. På
en konsert de holdt var Glen Matlock fra
The Sex Pistols,
og en
Clive Langer fra bandet
Deaf School
tilstede. Langer var en venn av
Barsons storebror Ben. De likte det de hørte, og Langer tilbød
seg å produsere plata deres om de ønsket å spille inn en.
Blant publikum var også
Carl Smyth, som litt senere kom til å
bli det 7. og siste medlemmet av Madness. I
januar 1979 endret de navn igjen. Denne gang til Morris and the
Minors. Underveis hadde de også på enkelte konserter kalt seg
North London Invaders. Årsaken var at Jimmy Pursey fra Sham 69
hadde signert et annet band som også kalte seg The Invaders. 22.
januar 1979 holdt de en konsert på Camden Music Machine. En
konsert de i ettertid har ansett for å være den første
Madness-konserten noensinne, selv om de ennå ikke hadde tatt i
bruk det navnet. Årsaken var at dette var konserten da Chas
Smash (Carl Smyth) også ble endel av bandet. Under konserten
hadde han danset en morsom men merkelig dans ved siden av
scenen. Underveis hadde han beveget seg lengre og lengre inn
på scenen, til han slutt stod der sammen med bandet. Dette
hadde han også gjort tidligere, og så blitt kastet av scenen.
Men nå hadde bandet endelig skjønt at han kunne bli en viktig
del av deres sceneshow.
Blant
låtene bandet spilte på den tiden, var coverversjoner av gamle
ska-hits. Slik som
"Love Potion number 9"
og "Poison Ivy"
med 50-talls bandet
The Coasters. Mike
Barson: "We just played the records that we liked. We just
heard all that from elder brothers." Chas
Smash ble derfor tatt opp som det 7. medlemmet av bandet. Denne
dansen som etter hvert ble et kjennemerke på bandet, ble kalt 'nutty' (merkelig, komisk). Også musikken deres fikk med årene
denne merkelappen (nutty sound). Navnet var det saksofonist Lee
Thompson som kom opp med: "It's
a sort of happy fairground sound with jokey lyrics. Almost like
Steptoe and Son music! it's something that we haven't really got
as yet. The only thing that's really nutty about us is our act
and Chas Smash. But the sound is not quite their yet. We ain't
quite sure of ourselves at the moment. When we've done a few
more gigs we'll be a bit closer." Med
årene kom Chas til å bidra også musikalsk, der han spilte både
bassgitar, trompet, trommer, keyboard, fløyte og gitar, i tillegg
til at han sang. 
Chas
Smash Selv
om de nå het Morris & the Minors utad, var de ikke fornøyd
med valget av navn. Så innad begynte de å kalle seg Madness.
Noen de kjente hadde foreslått at de burde kalle opp bandet
etter en av sine egne låter. Og på spøk hadde Chrissy boy (Foreman)
da foreslått Madness, bare for å vise hvor dum ideen var. Men
etter å ha tenkt litt på det fant de ut at det var en god
ide. London
på slutten av 70-tallet var preget av økonomiske nedgangstider, og
mange av de som bodde i byen var arbeidsledig, deriblant flere av
medlemmene av Madness. Fordelen med det var de kunne leve på
arbeidsledighetstrygd og få leid billige lokaler til øvingene
sine. I et senere intervju sa Suggs at Madness aldri hadde kommet
til skjedd om de hadde møttes i 2016. De hadde rett og slett ikke
hatt råd. Suggs: "London in the 1970s was made for musicians; transport was cheap, you could go on the dole, you could
squat. Nowadays, you can’t even find somewhere to rehearse unless your mummy and daddy can pay for you. All the arts are just fucking old Etonians and that is a big problem. And it’s boring. Where are the urchins? We certainly wouldn’t be sitting here
now." 16.
juni 1979 spilte de inn sine første demoer i Pathway studios.
De hadde spart opp 300 pund som de brukte på innspillingen.
Clive Langer som hadde stor tro på bandet hadde vært i kontakt
med Rob
Dickens, en av sjefene hos
Warner
Brothers. En
fyr som hadde spilt med Langer i Deaf School. Noe som
førte til et romsligere budsjett for innspillingen. Blant
låtene de spilte inn var "The Prince", "My
Girl"
og "Madness". Dickens var svært fornøyd med
resultatet av innspillingen. På samme tid fikk en av konsertene
deres en oppløftende anmeldelse av musikkmagasinet Melody
Maker. Generelt
var bandet iferd med å bygge opp et renommé som et av de
beste livebandene i London. Med sin crossover stil og Suggs
humoristiske framtoning. På denne tiden gjorde de hyppige
opptredener på Camden's Dublin Castle, London. Et utested som
ennå idag forbindes med Madness. Og publikum ble
større og større for hver opptreden, noe som betydde at det
ble trangere og trangere foran scenen for den nutty-dansende
fansen.
Madness live i 1979.
14.
august gjorde de også en opptreden hos radiolegenden John
Peel på hans
BBC show. Her spilte de
"The
Prince", "Bed And Breakfast Man", "Land Of Hope And Glory"
og "Stepping Into Line".
John Peel var et stort forbilde for medlemmene av bandet. Noe
Mark Bedford uttrykte ved å si at han ville vært fornøyd med
livet sitt om "The Prince" ble spilt hos Peel, selv om han gikk
gjennom resten av livet som en ubetydelighet.. Selv
om Warner hadde vist interesse for bandet, endte de opp med en
platekontrakt hos Two tone
records. Et selskap som var kjent for
å spesialisere seg på band som spilte ska. En musikkstil
utviklet på Jamaica på 60-tallet som lignet på reggae, mens
som i tillegg hentet inspirasjon fra R&B, blues, kalypso
m.m. Også bruken av blåsere var en viktig del av ska-musikken. 2
tone var dannet i 1978 av Jerry Dammers i Coventry. Han var
hjernen bak band som The Specials og
The Special
A.K.A.
Barson
og co. hadde i lengre tid bombardert Dammers med brev og demoer
for å få ham interessert i musikken deres. Demoer som Dammers i
første omgang ikke tok seg bryet med å lytte til.
Madness
som de nå kalte seg, ble deretter sendt på en turne som
oppvarmingsband for The Specials. 10.
august 1979 ga de ut "The Prince" som første singel.
Låta var skrevet av bandets saksofonist, Lee Thompson, som en hyllest til forbildet,
ska-pioneren Prince
Buster
fra Jamaica.
B-siden av singelen bestod av Busters egen
"Madness"
- sistnevnte en låt Madness på mange måter gjorde til sin egen
gjennom årene. Bandet håpet både at singelen skulle gjøre dem
kjent blant folk, og at den skulle bidra til å skape interesse
hos større selskap enn 2-tone.
Og
singelen ble
umiddelbart en hit i Storbritannia med en flott 16. plass i september.
Og både bandet og singelen fikk god kritikk i de store engelske
musikkavisene. De fikk også muligheten til å delta på Top of
the Pops på BBC, noe de satte stor pris på. 
"The Prince", Madness' første singel. Deretter
ble de invitert til å spille i bryllupet til Dave
Robertson, sjefen hos
Stiff
records. Han hadde hørt så mye bra
om Madness, men aldri fått sjansen til å se dem live. Og
bandet så dette som en fin mulighet til å få seg en fest og
ha det litt moro. Bandet troppet inn som et langt tog, og tok en
runde rundt i lokalet før de gikk opp på scenen. Chas gjorde
sin nutty dans mens bandet spilte, og alle var fornøyde. Ikke
minst Stiff sjef Robertson. Ikke
lenge etter besøkte bandet Stiff Records og Dave Robertson for
å diskutere framtiden. Og sammen ble de enige om en
platekontrakt den 3. september 1979. Som endel av avtalen fikk
de en sjekk på 10.000 pund, noe som ga dem muligheten til å si
opp de sivile jobbene de hadde ved siden av musikken. Stiff
records var mye større enn 2 Tone, med avdelinger over hele
Europa og U.S.A.
At denne Robertson ikke var
så bevandret i andre musikksjangere, slik som f.eks. klassisk
musikk, ble åpenbart da han en dag besøkte studioet der Madness
øvde inn låter. For moro skyld spilte de en ska versjon av
Tchaikovskys
"Svanesjøen", da han
kom inn i rommet. Og Robertson spurte begeistret hvem i bandet
som hadde skrevet låta.. 11.
september gikk de i studio for å spille inn debutalbumet sitt i
Eden studios
og
TW studios.
Innspillingen ble gjort unna på kort
tid. Mye fordi at de ønsket å presentere sitt debutalbum før
konkurrenten The Specials presenterte sitt. Suggs: "You've got
to make it quick, or else you go under."
Med seg
i studio hadde Madness "selvfølgelig" med seg Clive
Langer som hadde hatt så stor tro på bandet. På innspillingen hadde Langer med
seg en Alan
Winstanley. Han hadde tidligere jobbet med
The
Stranglers, og produsert "Knock on Wood" for Amii
Stewart. Sammen kom de to til å utgjøre en sterk duo, der de
produserte alle Madness' plater i de følgende årene. De to har
også holdt sammen som en produsent-duo til langt ut på
2000-tallet). De har også produsert artister som China
Crisis, Lloyd Cole & the
Commotions, Elvis
Costello, Morrissey,
Hothouse Flowers m.m.
Ifølge
Madness var albumet en blanding av ska-inspirerte dansenummer,
og mer alvorlige låter om London og dens dystre sider.
|
 |
|
 |
|
Clive
Langer |
|
Alan
Winstanley |
I
november 1979 ga de ut sin 2. singel, kalt "One Step Beyond".
Den var opprinnelig en instrumental-låt skrevet av Prince
Buster, og hadde vært på repertoaret deres en stund allerede.
Intro partiet var skrevet av Chas Smash på oppfordring fra Lee
Thompson. Og hadde blitt brukt på starten av konsertene deres
der Chas introduserte bandet :
Hey you, don't watch
that
Watch this!
This is the heavy heavy monster sound
The nuttiest sound around
So if you've come in off the street
And you're beginning to feel the heat
Well listen buster
You better start to move your feet
To the rockinest, rock-steady beat
Of Madness
One step beyond! "One
step Beyond" ble bandets gjennombrudd der den nådde 7.
plass på den britiske singellisten i november. Noe som igjen førte
dem opp på scenen på Top of the Pops. En morsom video ble
også laget til låta, itypisk Madness stil. Suggs var den som
frontet bandet når de opptrådte på TV eller var ute og
turnerte. I 1979 var han fortsatt bare 18 år, likefullt tok
han utfordringene på strak arm. 
På
den tiden singelen gjorde det bra på listene var Madness ute
på turne sammen med ska-bandene The Specials og The
Selecter. Bandet brukte
to stk. Ford Transit til å komme seg rundt. Etter 29
opptredener valgte bandet å hoppe av turneen. De ble da
erstattet av Dexy's
Midnight Runners.
At Madness musikalsk hadde
flere fellesnevnere med 2 Tone musikken, og at de slo igjennom
på omtrent samme tid, mente bandet selv var mer tilfeldig.
Ifølge Dan Woodgate hadde de spilt den samme type musikk i mange
år allerede, uten at så mange hadde brydd seg om det. Woody: "We've
been doing substantially the same thing for years now, without
anyone except our mates appreciating it."
Musikkmagasinet Smash
Hits hadde en større
omtale av Madness i november 1979, der de gjorde et nummer av at
bandet allerede i mange år hadde vært et kjent scenenavn, oppe i
Nord-London.
Madness på forsiden av musikkmagasinet
Smash hits i november 1979. I
begynnelsen av november ble også debutalbumet "One
Step Beyond" sluppet
på markedet.
Kritikerne var over seg av begeistring. De
mente bandet dro lytteren med seg inn i en merkelig men
sjarmerende verden. De berømmet dem for deres egenart og
friskhet. Og platekjøperne hadde på kort tid fått stor sans
for bandet, der albumet ganske raskt nådde 2. plass på den
britiske albumlisten. Også i U.S.A. ble de lagt merke til (128.
plass på Billboard). Her
ble plata distribuert av
Sire records.
Også nordmenn viste tidlig interesse for
denne morsomme gjengen. På VG-lista nådde plata 24. plass
våren 1980. 
"One
Step Beyond" fra 1979 I
1980 fortsatte suksessen for bandet, med singelen "My Girl"
(3. plass i UK i januar). Låta var skrevet av Barson noen år
tidligere, og het egentlig "New Song", som nevnt. Ideen til den
fikk han etter en telefonsamtale han hadde mens han satt og
prøvde å få ideer til en låt. i 1984 ble "My Girl"
covret av Tracey
Ullman, men da endret til "My Guys mad at
me". I 1992 ble "My Girl" gitt ut på nytt, med
en 27. plass som resultat. "My Girl" er utvilsomt en ekte 80-talls klassiker. 
Mike
Barson Deretter
fulgte en promoteringstur til Tyskland, uten at det hjalp noe
på platesalget der borte. Også andre europeiske land ble
besøkt i januar 1980. I februar og mars gjennomførte de en
større turne i U.S.A. At de etter så kort tid valgte å dra over
til U.S.A. handlet om at de ønsket å være det første ska-bandet
til å promotere seg der. I april og mai fortsatte de denne turneen
i hjemlandet. Parallelt
med dette ble en 4. singel fra debutalbumet gitt ut. Denne gang
som en EP, kalt
"Work, Rest & Play"
hvor "Night
Boat
to Cairo"
var en av låtene. I likhet med "One Step Beyond"
var låta bygd opp rundt en saksofonsolo fra Lee Thompson. Plata nådde 6. plass på singellista i
april 1980. Melodien var skrevet av Barson. Mens den
tullete teksten om en seiler som strander på Nilens bredder,
var skrevet av Suggs. 
EPen
"Work, Rest & Play"
Både
"Night
Boat
to Cairo", "My Girl", "Madness",
"Swan Lake", One Step Beyond" og "The
Prince" var å finne på Madness' debutalbum.
I mai 1980
holdt de flere konserter i Sveits. I den forbindelse fikk bandet hver
sin sveitserkniv i gave fra den sveitsiske underavdelingen av
Stiff records. Og var det noe man ikke burde gi 7 gale menn, så
var det en kniv med diverse skrujern innlagt. En kveld de kjedet
seg på hotellet skrudde de ned nummerskiltene på
hotellrommene, og byttet dem om. De byttet også om på
doskiltene, slik at herredo ble damedo og omvendt. Resultatet
var ifølge bandet over all forventning. 6. juni 1980
var bandet også innom Chateu Neuf i Oslo, der de holdt konsert.
Muligens var det etter denne konserten Lage Fosheim og
Eivind
Rølles fikk ideen til å lage en norsk Madness-kopi i
The Monroes,
noen år senere. 18.
juni tok bandet en liten pause fra turnevirksomheten for å
spille inn noen nye låter de hadde skrevet. Stedet var NOMIS
studios, Earls Court, London. Og låtene de spilte inn var
"Baggy Trousers", "Embarrassment", "E.R.N.I.E."
og "On the Beat Pete". Også de andre låtene til
oppfølgeralbumet ble spilt inn i de følgende månedene. 30.
august ble Dan Woodgate gift med Jane
fra bandet Mo
Dettes. Uten
at de andre i bandet fikk vite om det før etterpå. I
september ble "Baggy Trousers" gitt ut som 1. singel
fra den nye plata. Og den ble nok en suksess for bandet med 3.
plass i Storbritannia. 
Albumet
"Absolutely" kom like etter, og igjen ble det en 2.
plass i Storbritannia. I U.S.A. ble det 146. plass. Mens i Norge nådde
albumet 26.
plass på VG-lista. 
"Absolutely" fra 1980 På
denne plata hadde de valgt å skrive enkelte politiske låter, slik som "Take
It Or Leave It". En låt som var en
reaksjon på de store opptøyene England opplevde i sine
største byer, våren 1980. Deretter
fulgte singelutgivelsene tett. I november ble "Embarrassment"
gitt ut som singel fra "Absolutely". Både låta og
videoen som ble laget var i beste Madness-stil, med mye tullball
lagt inn. I Storbritannia nådde den en 4. plass. Tittelen
henspilte på reaksjonene Lee Thompson fikk fra noen slektninger
da søsteren hans ble gravid uten at hun var sammen med
barnefaren. 
Lee
Thompson I oktober og
november var bandet ute og turnerte på kontinentet. 4. november
var de tilbake i Oslo og Chateu Neuf. Til glede for deres mange
norske fans. I
desember ble fanklubben Madness information service dannet. John
Hasler som tidligere hadde spilt i bandet og vært bandets
manager fikk oppdraget med å administrere klubben. På samme
tid ble det også laget et tegneserieblad hvor bandets medlemmer
ble gjenstand for karikatur-tegninger. Meningen var at bladet
skulle gis ut i samarbeid med Kellog's (ikke
corn flakes). Men
avtalen gikk i vasken, og bandet satt igjen med 250.000
eksemplarer de ikke visste hva de skulle gjøre med. Det endte
med at mange av dem ble gitt med på 12" versjonen av
bandets neste singel "The return of the Los Palmas Seven",
i januar 1981. Låta var skrevet av Mike Barson. 
Tegneserien
om The Nutty Boys, som endte opp som et
vedlegg til 12" singelen "The Return of the Los Palmas
7". Også det ble
en populær singel med en 7. plass i januar. Sterkt, med tanke
på at det var en instrumental-låt. Den ble skrevet og spilt
inn i løpet av en lunsjpause, ifølge bandet selv. Og låta
hadde en taffelmusikk-stemning over seg, som om det var
bakgrunnsmusikk på en eller annen engelsk pub. 14.
februar 1981 ble Mike Barson gift med sin nederlandske kjæreste
Sandra Wilson. Og som med Woody unnlot han å fortelle de andre
om det i forkant. Kanskje klok av skade. For de "nutty"
guttene var fulle av sprø påfunn. Noe bl.a. produsent Alan
Winstanley fikk erfare en dag, da hans Vintage Bentley bil ble
bombardert med egg fra Madness-gutta. De hadde fått lov til å
låne bilen hans i forbindelse med et promoteringsoppdrag. Parallelt
med hyppige spilleoppdrag og TV-opptredener begynte bandet
forberedelsene til sitt 3. studioalbum kalt "Seven". I
mars spilte de inn videoen til låta "Grey Day". I en
åpen Londonbuss kjørte bandet rundt i hovedstaden. Tilfeldig
forbipasserende fikk seg en overraskelse ved synet av bandet
hengende ut av bussen. "Grey Day" kom ut som singel i
april 1981 med en grei 4. plass i Storbritannia som resultat. 
På
denne tiden var bandet også opptatt med å lage en spillefilm
som omhandlet bandets karriere. Fra tiden som pub-band, til
salgssuksessene og turneene på begynnelsen av 80-tallet.
Også de enkelte medlemmene ble satt i fokus, og man fikk høre
mange av deres mest kjente låter. Filmen het "Take it or
leave it", og ble en liten flopp da den kom ut i 1981. Selv
om mange syntes den var interessant for å få et innblikk i
bandets historie.
Filmen var produsert av en
Dave Robinson.
Det var ikke laget noe skript til filmen, alt var bare basert på
bandets egne ideer og innspill. Og uten penger fra Stiff records
til å finansiere filmen hadde det ikke blitt noe av den. 
Filmen
"Take it or leave it" ble ingen suksess i 1981.
Likefullt gir den et fint innblikk
i bandets historie. Den
er å få kjøpt på DVD.
I april og mai
var bandet på turne i Australia og Japan. Bandet prøvde å
koordinere noen av turneene, slik at de kunne reise sammen med
Ian Dury & the Blockheads. Et band de hadde stor sans
for. I
Storbritannia valgte Madness å
reise rundt og gjøre matinè-opptredener, for å omgå kravet
om at publikum måtte være 16 år eller eldre. I
juli og august spilte de inn albumet "Seven" i Nassau Compass Point,
Bahamas, Karibien. Noen hadde fortalt dem at de kun ble
skattelagt for 80% av salget når plata ble spilt inn i
utlandet. Og bandet hadde ingenting imot å ligge under
parasoller mens de lesket seg med gode drinker. Suggs: "There
were a number of reasons for going to Nassau. Obviously for the
tax (skatt) advantages."
Dessuten var det
billigere å spille inn plater i Compass point studioet enn i
London. En lang rekke kjente artister har spilt inn sine plater
i samme studio. Slik som
The
Rolling Stones,
U2,
Robert Palmer, The B-52's, Talking Heads,
Dire Straits,
Bob Marley, Eric Clapton, Judas Priest, Iron Maiden, Tom Tom
Club, Grace Jones, Joe Cocker, Emerson Lake and Palmer,
Eurythmics,
Julio Iglesias, Power Station, Roxy
Music,
Thompson Twins
og
Wings.
Madness-gutta tok også med seg damene sine til Karibien, for å
kunne kombinere det med ferie. Man hadde også håpet å bli
inspirert av den lokale kalypso-musikken. Men alt de hørte var
amerikansk vestkyst soul. Suggs: "It's like a bloody American
sort of tourist place." Da
de kom hjem til England ble de møtt med beskjeden at deres to
managere Chalky og
Toks hadde valgt å slutte. Bandet prøvde å
overtale dem til å fortsette, men uten suksess. I
september 1981 ble "Shut Up"
gitt ut på singel. Og
igjen klarte de en sterk topp 10 plassering i Storbritannia (7.
plass). Tittelen er ikke nevnt i selve låta. Den hadde
egentlig vært endel av et refreng som ble fjernet fra låta da
den ble kortet ned til 3. minutter. De valgte å beholde navnet av
sentimentale grunner ifølge Chris Foreman. I
oktober kom albumet "Seven" omsider ut.
Mange artister som bruker et slikt navn gjør det for å
fortelle hvor mange album de har gitt ut. Madness ville bare
fortelle at de var 7 i bandet. Madness
var veldig fornøyd med plata. De følte den hadde et
tettere og rikere lydbilde enn de to foregående. Låtene ble
også mer seriøse og mindre "nutty" på denne plata.
Bl.a. i "Mrs.
Hutchinson",
som handler om en dame som dør under en operasjon. Og den
lugubre "Tomorrows
dream".
Inspirasjonen fra ska og reggae ble også mer utvannet. 
"Seven"
Platas mest fengende låt var etter de flestes mening "Cardiac
Arrest",
med sin fengslende
historie om en typisk Mr. Smith som stresser til jobb hver
morgen, med den følge at han tilslutt får et illebefinnende og
dør. Carl Smyth hadde ideen til låta etter en opplevelse han
hadde på T-banen, der en fyr falt om etter et hjerteinfarkt og
døde. Carl: "the moral of this story is slow down, whats
important work or health?". "Seven"
solgte ikke like bra som "One Step Beyond" og "Absolutely".
I Storbritannia ble det en 5. plass. Mens i Norge og U.S.A. nådde den
ikke listene i det hele tatt. I
oktober ble en Matthew
Stzumpf
ansatt som ny manager for bandet. Gutta i bandet kjente ham fra
før, da han hadde jobbet som agent for dem. Deretter dro bandet
ut på nok en turne, med jentene i
The Belle Stars
som
oppvarmingsband. De hadde mange likhetstrekk med Madness da de
slo gjennom med låta
"Sign of the Times"
i 1983. Og i likhet med Madness ga de ut platene sine på Stiff Records. På
denne og tidligere turneer hadde bandet gjort en versjon av Labi
Siffres 1971 hit "It
Must Be Love". Publikum hadde
vært svært begeistret for låta, og Stiff records sjef Dave
Robinson mente de ville få en nr. 1 hit om de spilte den inn.
Oppmuntret av dette møtte de produsentene Langer/Winstanley
utenfor et terrassehus i Durham en kald oktober kveld i 1981,
for å spille inn låta. De ble da geleidet inn i et lite studio
de ikke kjente til. Og 9 timer senere var bandets legendariske
versjon av "It Must Be Love" klar for trykking.
Det ble også laget en morsom video til låta, der Labi Siffre
deltok. Han likte versjonen deres svært godt. 
Opphavsmann
Labi Siffre deltok i videoen til "It
Must Be Love". Og det gjorde
også platekjøperne da den kom ut i butikkene. I Storbritannia ble
det en fin 4. plass, mens i U.S.A. fikk de et lite gjennombrudd
med låta (33. plass). I Nederland derimot opptrådte de på
deres Top of the Pops med låta "Mrs. Hutchinson".
Madness' nederlandske plateselskap valgte av en eller annen grunn
å gi ut den låta på singel framfor "It Must Be
Love". 22.
desember ble Suggs gift med
Anne Martin,
eller Bette
Bright som
hun kalte seg. Og denne
gangen ble de andre i bandet informert i forkant av
bryllupet. Anne hadde tidligere sunget i Deaf School
(bandet til Madness produsent Clive Langer), og var i 1981 ute
med eget album kalt
"Rhythm
Breaks the Ice".
Tilstede i bryllupet i St. Luke's Church I Kentish Town, var medlemmer fra Madness,
Deaf School og
BBs backingband
The Illuminations.
Chas Smash fikk æren av å være forlover for Suggs. På festen
senere på kvelden underholdt brudeparet gjestene med in versjon av "See
You Later, Alligator". Suggs og
Bette har holdt sammen siden (2019), og har jentene
Scarlet og
Viva
sammen. I 2007 opptrådte Bette sammen med de andre i Deaf School,
på en gjenforeningskonsert. Scarlet og Viva stod da på scenen
sammen med moren. 
Bryllupet til Suggs og Bette i 1981. I
januar 1982 spilte Madness inn videoen til singelen "Cardiac
Arrest". Og nok en gang brukte de en dobbel-dekker Londonbuss. For moro skyld stoppet de nå og da og tok ombord
villfarne eldre damer. I februar ble den gitt ut. Den endte opp
på en skuffende 11. plass i Storbritannia. Mye av årsaken til det
var at den handlet om en som får hjerteinfarkt, noe som BBC anså
som upassende å synge om, da en av deres egne medarbeidere
nettopp hadde dødd på den måten. Så de nektet å spille den
på radio, noe som gikk utover promoteringen. De fikk likevel
lov til å delta på Top of the Pops. 
Top
of the Pops Dette var
første gang siden debutsingelen "The Prince" at en
Madness låt ikke hadde nådd topp 10 i Storbritannia. Mellom november
1979 og august 1983 ga de ut 16 singler, der alle nådde topp
10. Unntatt "Cardiac Arrest". Enda den utvilsomt var
en av deres beste låter. Madness var noe av det mest populære Storbritannia
hadde å by på i disse årene. Større
suksess hadde bandet med singelen "House of Fun" i mai
1982. Den ble deres første listetopper i Storbritannia. Både låta
og videoen var "nutty Madness" på sitt beste. Låta
handlet om det å være liten i en voksen verden. Videoen ble
spilt inn i en nedlagt fornøyelsespark i Great Yarmouth, og i
lekebutikken Escapade i Camden Hight
Street. På sistnevnte sted
hadde bandet i lengre tid kjøpt kostymer og tulleting til å
bruke i videoene sine.  
Fra videoen til "House of Fun".
Singelen ble
gitt ut i forbindelse med bandets første samleplate, kalt "Complete
Madness". Og med 10 topp 10 hits (på den tiden) å slå i
bordet med måtte også det bli en suksess. Samlealbumet gikk i
likhet med "House of Fun" til topps i Storbritannia.
Det negative med å bli så
populær, var at det til tider var umulig for medlemmene av
bandet å vise seg på gaten, da de raskt ble "overfalt" av ivrige
fans. Det vil si, enkelte hadde det verre enn andre. Suggs, Carl
Smash og Mike Barson var de som fikk mest oppmerksomhet i media,
og som derfor opplevde det største presset. En dag Lee Thompson
gikk mellom Suggs og Carl opplevde han at en gjeng med jenter
sprang forbi ham, som de tydeligvis ikke kjente igjen, mens Carl
og Suggs måtte ta beina fatt og komme seg avgårde. På en konsert
de gjorde i Tyskland trodde fansen at Lee var en roadie som
fulgte bandet. Mai
og juni ble tilbrakt i Japan, der de holdt konserter og gjorde
TV-reklamer for bilmerket
Honda (sistnevnte gjorde de flere av). Japan
var et land som fascinerte Madness gutta, som noe veldig ulikt
alt annet de hadde opplevd. Suggs: "We all squeezed into the
car and did the nutty walk round it and that. It should look
pretty good. And I found Japan really interesting. It was a
really different culture, the first time I've ever been
somewhere that's different to England."
Madness solgte seg til
markedskreftene i en reklame for Honda. I
juni spilte de også inn videoen til "Driving in my car".
Den første singelen fra deres neste album "The Rise &
Fall". Den handlet om en kjøretur i en bil, og da måtte
de jo "selvfølgelig" hente fram en Morris Minor (jmf.
deres gamle bandnavn). De var ikke helt fornøyd med låta. De
følte de ikke fikk nok tid til å gjøre den bra, da Robinson
maste på dem om å gi ut en ny singel til å følge opp
suksessen med "Complete Madness". Likefullt klarte de
en sterk 4. plass med låta i juli 1982. Morris Minor bilen fikk
nådestøtet i en reklame de gjorde for Volkswagen like etter,
der den ble sluppet i bakken fra stor høyde. De brukte også bilen på scenen i deres Top of the Pops
opptreden på BBC.   "Driving
in my Car" 21. juli
deltok de på Prince Charles veldedighetskonsert
Prince's trust
på Wembley. Her spilte de sammen med flere andre store navn fra
den tiden. I
slutten av august begynte de arbeidet med albumet "The Rise & Fall". Innspillingen foregikk i
AIR
studio i Oxford
street, London. I utgangspunktet hadde de tenkt at dette skulle
være en konseptplate, der låtene skulle knyttes sammen. Temaet
for plata skulle være en vanlig fyr som ble gal. Men de fant ut
at folk nok var lei av slike plater, og droppet derfor ideen. Deretter
dro de til Australia for TV opptredener og konserter. Når de
kom til Brisbane ble de møtt av Brisbane Morris Minor Society.
Man får håpe de ikke fikk vite hva Madness hadde gjort med
Morris bilen i videoen. 
5.
november 1982 ble albumet gitt ut. Og kritikerne var raskt ute
med å lovprise det. Man mente at Madness endelig var blitt voksne. Og viste en kunstnerisk utfoldelse de ikke hadde hatt før. Noen mente at plata var en stemningsrapport fra England
anno 1982, ikke ulikt det The Kinks hadde gjort på
"Village
Green Preservation society".
Særlig låtene "Tomorrow's (just another
day)",
"Primrose Hill" og "The Rise and fall"
ble
trukket fram i den forbindelse.
Selv ga bandet produsent
Clive Langer mye av æren for at plata ble så bra som den ble. 
"The Rise and fall"
fra 1982
Albumet
nådde 10. plass på den britiske singellisten. I Norge ble det 34.
plass. Bandet selv forklarer det litt skuffende platesalget med
at folk valgte å kjøpe samleplata "Complete Madness"
for å gi den i julegave, framfor "The Rise and fall". 
Låta
denne plata kommer til å bli husket for er "Our
House"
- en av 80-tallets mest populære låter. Den
ble også gitt ut på singel like etter. I Storbritannia ble det en
grei 5. plass, mens i Norge fikk de sin eneste plassering på
singellisten med denne (4. plass). Det som gjorde denne til den
mest solgte Madness singelen noensinne, var den litt
overraskende suksessen låta hadde i U.S.A., der den nådde en 7.
plass på Billboard. Verken før eller senere hadde de hatt
plasseringer i nærheten av det. Mye
av grunnen til at de plutselig slo gjennom der, var at MTV
for
alvor hadde begynt å gjøre seg gjeldende der borte. Og Madness'
svært fornøyelige videoer var etterspurt. Men pga. lite
vellykkede lanseringsforsøk litt tidligere, valgte
plateselskapet å ikke gi ut noen av platene deres i U.S.A.
Bandet fikk også drahjelp fra en John
Kalodner som jobbet for
Geffen
records,
U.S.A. Han hørte låta
på radio i 1982, mens han var på besøk i England for å jobbe
med bandet Asia. Han mente den hadde
hitpotensiale, uansett
sted. Også i statene. Så han gjorde det han kunne for å
promotere singelen der borte, noe som tydeligvis hjalp.
Med årene har
mange stadig vendt tilbake til denne låta. Som et slags "soundtrack
of the 80's". Den var skrevet av Carl Smyth og Chris
Foreman, to medlemmer som nesten ikke hadde skrevet låter for
bandet før. Utgangspunktet for "Our House" var at Carl ønsket å
skrive en låt som handlet om familiene til bandets medlemmer.
Men ingen av de andre tente på ideen. Så han måtte skrive
hele teksten selv. Etterpå så han at teksten passet godt
sammen med en melodi Chris hadde skrevet. Carl: "Eureka...
Top-ten hit USA, plenty moolah for everyone, Ivor novello award
for Chris and me. We are recognised finally as the incredible
genius's what we are". 15.
desember opptrådte bandet på Top of the Pops julespesial, der
de spilte "Our House". 
Madness
på Top of the Pops julespesial i 1982. I
februar 1983 ble "Tomorrow's (just another
day)" gitt
ut som siste singel fra "The Rise & Fall". med en
grei 8. plass i Storbritannia som resultat. Låta var av mange regnet
som den beste fra plata. Resten
av våren ble brukt til konserter og TV-opptredener. I mai
begynte de arbeidet med sitt neste album. Innimellom slagene tok
de seg tid til litt moro. Bla. ved å delta i en
fotballturnering på Queens Park Rangers stadium, der andre band
som Musical
Youth, Modern Romance og
Blue Zoo også
deltok. Året før hadde Suggs også deltatt i en
veldedighets-fotballkamp med medlemmer fra bandene Fun
Boy Three, Gillan
og
The Beat. I
juli spilte de inn videoen til singelen "Wings of a
Dove". Og den må være en av de morsomste musikkvideoene
som noensinne er laget, der bandet og en lang rekke andre
personer er ombord i et fly, hvor de sykeste ting skjer. Bl.a.
marsjerer et helt gospelkor ned midtgangen, og bandet befant seg
ute på fly-vingen. Sluttpartiet der bandet og alle de andre
marsjerer inn i en van som deretter blir droppet fra flyet, var
egentlig endel av en fransk TV-reklame. Dave Robinson hadde sett
den, og kjøpt rettighetene til sekvensen med bilen. Men han hadde
videoen til "Tomorrow's (just another day)" i tankene
da han kjøpte filmbiten. 
Videoen
til "Wings of a Dove", der de er ute på
flyvingen. Også låta
"Wings of a Dove" var en høydare, med sitt gospel-lignende kor og calypso ståltromme. Også fansen falt for
singelen da den ble gitt ut i august 1983. Der den oppnådde den
nest beste plasseringen noe Madness singel hadde klart, med en
2. plass. Samtidig viste låta at de hadde beveget seg langt
bort fra ska- og reggae-inspirasjonen. Høsten
1983 tilbrakte bandet i U.S.A. der de gjorde konserter og TV-opptredener.
Bl.a. for å promotere et samlealbum kalt "Madness"
beregnet på det amerikanske markedet. Her hadde tatt 6 av
låtene fra "The Rise & Fall" og 6 av deres
tidligere singler for å gi en introduksjon til bandets musikk.
Dessverre solgte den kun til en 41. plass i U.S.A. 
Samlealbumet "Madness". Beregnet for det amerikanske
markedet. I
oktober 1983 var de tilbake i England. De begynte da arbeidet
med sin neste plate kalt "Keep Moving". Man begynte
også å leke med tanken på å lage en egen Madness TV-serie.
To av forfatterne (Richard Curtis
og
Ben Elton) bak
Black Adder
(Rowan
Atkinson) og The
Young Ones hadde oppmuntret dem til å lage sin egen
sitcom. En
prøvetaking ble også gjort, som de selv syntes var morsom. Dessverre
ble det ikke noe av det da Mike Barson kom med den sjokkerende
meldingen om at han kom til å gi seg i bandet. Han følte at
bandet tok for mye tid. Med reising flere måneder i strekk. Han
hadde nettopp blitt far, og ønsket å tilbringe mer tid med
familien, noe som var lett å forstå. Han flyttet
deretter til Nederland, konas hjemland. De andre i bandet lurte
på om det var noen vits i å fortsette uten Mike. Men de kom
heldigvis til den konklusjonen at de ønsket å gå videre som
Madness. Og
det at Mike hadde flyttet til Nederland var ikke verre enn om
han hadde flyttet til Skottland. Chris: "If he'd moved to
Scotland, he'd be just as far away." 
Barson
var den som hadde startet bandet, vært dens leder og
låtskriver på storparten av bandets låter. Så bandet
skjønte at tapet av ham ville få konsekvenser for dem. Barson
lovte likevel å være med lenge nok til at de fikk gjort ferdig
albumet "Keep Moving". I
november 1983 ga de ut singelen "The Sun & the Rain".
Og det ble igjen en suksess for bandet med en 5. plass i Storbritannia. Dessverre
skulle dette bli bandets siste topp 10 hit på 16 år. Om man
ser bort fra nyutgivelsen av "It must be Love" som
nådde 6. plass i februar 1992. 
"The
Sun & the Rain" 21.
desember 1983 opptrådte bandet på London Lyceum
Ballroom, der
inntektene fra konserten gikk til Greenpeace. Dette
ble også Mike Barsons avskjedskonsert. I
januar 1984 spilte bandet inn videoen til singelen "Michael
Caine". En hyllest til den engelske skuespilleren som i
likhet med Madness har vært bevisst sin cockney-dialekt.
Videoen var basert på Caines film "The Ipcress File".
Låta var noe så sjeldent som en Madness-ballade, og en av
deres fineste låter. Men den endte likevel "bare" på
11. plass i Storbritannia i februar 1984. Michael Caine var henrykt
over denne hyllesten av ham.
|
 |
|
 |
|
Videoen
til "Michael Caine". |
|
Michael
Caine |
Bandet dro
deretter til U.S.A. på nye TV-opptredener. Som erstatter på
keyboard fikk de med seg Paul
Carrack, kjent fra
Mike
& the Mechanics,
Roxy
Music og Squeeze. 20.
februar kom "Keep Moving" ut, bandets 5. studioalbum. Og den fikk generelt dårlig mottagelse i pressen. De mente
plata var pregløs og uten sjarm. De syntes også plata var
blitt overprodusert av Langer/Winstanley. Dessuten hadde
bandet av en eller annen merkelig grunn valgt å droppe
hitsinglene "The Sun & the Rain" og "Wings of
a dove" fra tracklista, noe som kunne bidratt til et langt
bedre resultat. På den amerikanske utgaven gitt ut på Geffen
records, var singlene tatt med, noe som gjør at den utgaven er
å foretrekke. Bandet
selv var likefullt fornøyd med plata. Og den solgte til en grei
6. plass i Storbritannia. (109. plass i U.S.A.). 
"Keep Moving"
fra 1984 12.
mai opptrådte bandet på Gullrosen i Montreux sammen med bl.a.
Adam Ant, Status Quo
og Queen.
Her spilte de "Michael Caine" og "One
Better Day".
Konserten ble sendt over det meste av Europa. I
juni 1984 ble "One Better day" gitt ut som singel fra
plata, med en skuffende 17. plass som resultat. På samme tid
vurderte de også å droppe Stiff Records til fordel for et nytt
plateselskap. Islands record hadde nettopp kjøpt opp Stiff, og
ting hadde blitt annerledes. Dette skulle da også vise seg å
bli den siste singelen de ga ut på Stiff records. 
"One
Better day" I
juli opptrådte bandet på en konsert til støtte for de
streikende gruvearbeiderne i Liverpool. Også Bronski
Beat og The Style Council deltok på konserten. 
Dermed var de "bare" 6 igjen i bandet... I august skrev
bandet platekontrakt med Virgin
Records. Virgin fikk også
rettighetene til bandets backkatalog. Med årene kom Virgin til
å pumpe ut en anselig mengde samleplater med Madness på
platemarkedet. Til blandede følelser fra bandet. Den nye
kontrakten og det tidligere platesalget gjorde bandet i stand til
å investere i sitt eget platestudio. De satte det opp i Caledonian
Road,
der de allerede hadde et kontor. Selve studioet ble kalt Liquidator
(en som likviderer). De startet også sitt eget
produksjonsselskap kalt Zarjazz. I
oktober ble "Listen to your father" med Feargal
Sharkey gitt ut på singel. Madness hadde møtt Sharkey i
forbindelse med Top of the Pops året før, mens han var medlem
av The
Assembly. Og Chas hadde foreslått at Sharkey burde synge
denne låta som han hadde skrevet. Det er også Madness som
spiller instrumentene på låta. Singelen nådde 23. plass på
den britiske singellisten. Som Sharkeys første topp 40 plassering.
På Top of the Pops opptrådte han også på scenen sammen med
Madness.
Året etter toppet Sharkey listene rundtom med "A
Good heart". 
I
desember mens de var i studio, fikk de besøk av en Mick Tuohy
fra fanklubben. Han utfordret dem til å spille inn en ny
versjon av Old Pioneers gamle hit
"Starvation". Og gi
pengene av salget til de trengende i Etiopia. Bandet tente på
ideen, og inviterte andre artister til å bli med på
innspillingen. Bl.a. flere av bandene fra 2 Tone-tiden, med Jerry
Dammers i spissen. Også UB40 og
General Public
deltok. 6.
desember holdt de en konsert på Wag
Clu, London, der
bl.a.
Bananarama, Orange Juice og Aztec Camera
deltok. Overskuddet av
konserten gikk til Etiopia. I
januar 1985 begynte de arbeidet med sitt neste album. Først i
sitt eget Liquidator studio, deretter i Solid Light
studios. Innimellom
slagene tok Suggs og Carl Smyth (Chas Smash) seg tid til å spille inn hip
hop låta "Mutants In Megacity
One", under navnet
The Fink
Brothers. Singelen nådde topp 50 i
Storbritannia, i februar
1985.
Chas Smash og Suggs som The Fink
Brothers.
Fellesnevneren for at de to bestemte seg for å spille inn en
plate sammen, var at de begge hadde et entusiastisk forhold til
tegneseriebladet Comic
2000 A.D. Og det hadde
de hatt siden barndommen. Suggs: "We both used to read American
'superhero' comics when we were kids." The Fink Brothers skulle
være rivalene til
Judge Dredd i
tegneseriebladet. Videoen til låta var også bygd opp som en
tegneserie.
Fra videoen til "Mutants In Megacity
One".
Musikalsk var de inspirert av hip hop scenen i New York på
begynnelsen av 80-tallet. Suggs: "We wanted to make an electro/hip-hop
record like the ones we'd heard in the New York clubs." I
mars ble også singelen "Starvation" med
"bandet" Starvation gitt ut i
Storbritannia. Med en grei 33.
plass som resultat.
"Starvation"
ble av mange D.J.s ansett for å være for etnisk. Den kom
dessuten i skyggen av
Band Aids "Do they know
it's
Christmas?".
En innspilling Madness ikke deltok på.
Woody: "We were
originally asked to appear on the Band Aid record, but we were
out in the country
– not out of
the country – at the time going through a writing crisis, and we
didn't feel that it was worth going all the way back to London
just to shake a tambourine or something." 
Starvation singelen "Starvation".
Band Aid hadde blitt
kritisert for å ha med for få svarte musikere. Og ingen fra
Afrika. Så dette ønsket Jerry Dammers og co. å gjøre noe med.
Opprinnelig tenkte de å kalle seg
2 Tone allstars,
ettersom så mange av bandene som deltok hadde tilknytning til
Dammers' selskap.
B-siden på singelen het
"Tam Tam Pour L'Ethiopie"
og var spilt inn av artister fra Afrika, med base i Paris.
På bandbildet kan man se Mark Bedford
og Dan Woodgate. I
mars spilte Madness inn albumet "Mad
Not Mad" i Air
Studios, London. I april fortsatte ferden til Langer/Winstanleys Westside
studio, der innspillingen ble avsluttet den
25. april. I mai ble det tatt bilder til coveret av "Mad not
Mad". Den kjente fotografen Anton Corjbin
(U2, Depeche
Mode)
stod bak bildene. I juli prøvde de å finne en keyboardist på mer
permanent basis, med tanke på de kommende turneene. Så de
avholdt en audition hvor de endte opp med to heldige
tangentmenn. En av dem var Terry
Disley, som hadde gått på
barneskole med Chrissy boy (Chris Foreman). Som
første singel fra den nye plata ble "Yesterday's Men"
sluppet i august 1985, med en skuffende 18. plass i Storbritannia
som
resultat. August måned brukte de til promotering av låta, der
de reiste rundt i Europa og gjorde TV-intervjuer. Og i oktober
startet de på "Mad not Mad tour". 
Videoen
til "Yesterday's Men". 30.
september ble albumet "Mad not Mad" gitt ut. Og i
likhet med "Keep Moving" var det mange som vendte
tommelen ned for plata. De mente den var for søtladen og
polert. Ikke minst mente man at Mike Barsons pianospill og lune
låter var savnet. Noen mente også at dette var Beatles' svar
på "Abbey
Road" med The
Beatles. Der medlemmene var litt lei av hverandre, men
ønsket å lage en siste vellykkede plate.
Heller ikke
bandet selv var helt fornøyd med plata. Woody: "It was
the worst thing we ever did". I
november fikk den sin høyeste plassering på den britiske albumlisten med en svært skuffende 16. plass. Den første plata som
ikke nådde topp 10. Verken i U.S.A. eller Norge nådde den opp
på listene. 
"Mad
Not Mad" fra 1985 I
oktober ble også "Uncle Sam"
gitt ut på singel.
Det var en
morsom låt i reggaetakt som hadde mye av det beste av Madness
i seg. Ifølge Suggs var låta ment som et brev til U.S.A.s
president
Ronald Reagan.
Suggs: "It's a letter to Ronald Reagan. It's about the power
America has over England. Obviously nuclear weapons, but also
things like Rambo. They have so much influence on the way we
live our lives. It's about someone who is obsessed with Rambo
and survavilism and joining the American army. It's sarcastic
really."
En video ble spilt inn i en av Londons forsteder.
Med bruk av bl.a. et amfibiekjøretøy. Etter at videoen var
ferdig kjørte de bilen i Themsenelva. Låta var også en
utpreget cockney greie. Salgsmessig ble det nok en nedtur med
21. plass i Storbritannia.  
"Uncle Sam" 5. november
virket det som enkelte av medlemmene i Madness hadde funnet en
ny måte å livnære seg på, der Suggs, Carl og Lee spankulerte
opp og ned catwalken i et show som ble avholdt i Royal Albert
Hall. Anledningen var Rag
Aid, der pengene gikk til
Ethiopian
Famine Appeal.
I
jaunar 1986 deltok bandet på en mindre turne kalt "Red
Wedge Tour", med
bl.a.
Billy
Bragg, Lorna G, Stephen Duffy, The
Communards, The Style Council
, Junior, Tom
Robinson, Lloyd Cole and The Commotions og
Dee C. Lee. Verken Woody eller Lee deltok på turneen. I
februar ble deres coverversjon av
Scritti Polittis "The
Sweetest
Girl" gitt ut på singel. Og med en 35. plass var det bare
såvidt den kom inn på den britiske singellisten. 
"The
Sweetest
Girl"
I april og mai
turnerte de i Australia. Mens sommeren ble brukt til
festivalopptredener, på bl.a. Roskilde og Glastonbury. I
juli kom de sammen for å starte arbeidet med det neste Madness-albumet, i deres eget Liquidator studio. Men
ting gikk ikke bra mellom dem. Selv om de laget demoer av 11
låter ble det mer og mer klart for dem at de var iferd med å
vokse fra hverandre. Musikalsk var man svært uenige om veien videre. Chris og Lee ønsket å fortsette i det
samme sporet som de hadde gjort fram til da. Carl ønsket mer
synthbasert musikk, mens Suggs ikke riktig visste hva han
ønsket. Han bare visste at han ikke ønsket det de andre
ønsket. Uten helt å vite hvorfor. Suggs
(til norske Det
Nye): "Vi
gikk rett og slett lei under innspillingen. Det viste seg at vi alle
hadde tenkt å forlate gruppa. Man trenger entusiasme for å lage
bra plater. Derfor oppløste vi bandet der og da. Kanskje slippes
det ut en singel fra samarbeidet, men jeg håper virkelig at vi
aldri gjenforenes." VIsstnok
var motsetningene innad i bandet så kraftige at det gikk på helsa
løs.. Ifølge Suggs forsøkte Chris Foreman å ta livet av Kix (Lee
Thompson) med kniv og gaffel, og to flasker som han brukte som
klubbe. Suggs: "We
were sick of each other. We got pissed off with each other all the
time. I mean Chris and Kix nearly killed each other." I
september 1986 ble det gitt ut en pressemelding som fortalte at
Madness nå var oppløst. Noe som ble mottatt med stor sorg fra
nutty fans over hele verden. Som
et farvel til fansen ble singelen "Waiting
For The Ghost Train" gitt ut som singel i oktober
1986 (18. plass i Storbritannia). Den lett dystre låta var skrevet av
Suggs, og
omhandlet apartheid-regimet i Sør-Afrika. Der livet for de
svarte er så trist at man likegodt kan sette seg ned og vente
på toget som tar en med til dødsriket.. Singelen var utvilsomt
noe av det bedre Madness hadde laget, og gir en liten pekepinn
på at demoene de hadde spilt inn til da muligens var av god kvalitet.
Også Mike Barson gjorde et lite comeback i bandet på denne
singelen.
|
 |
|
 |
|
"The
Ghost train". Bandets siste singel. |
|
Fra
videoen til låta. |
Så
etter 7 år, 23 singler, 3 managere og 6 album, var det første
kapittelet i historien om Madness over. I årene som fulgte kom
det til å bli skrevet nye kapitler i historien om Madness. Men
da mer sporadisk, og uten den samme interessen som de skapte på
første halvdel av 80-tallet. Etter
bruddet i 1986 var flere av medlemmene av bandet usikre på hva
de skulle fylle tiden med. Så i mangel av noe bedre valgte
Suggs, Carl, Chris og Lee å starte opp bandet igjen i 1987. Men
for å ikke irritere de tre andre fra Madness-tiden, valgte de
å sette "The" foran Madness. I 1988 ga disse 4 ut
albumet "The Madness"
- en plate som aldri burde vært
gitt ut. Til det var den for pregløs og usjarmerende. Det
hørtes ut som om de prøvde å kopiere det som ellers var
populært på denne tiden, med lett overproduserte, syntetiske
låter. Ska og reggae var stort sett fraværende på plata. Til
og med coveret var kjedelig, uten bilder av bandet verken på
forsiden eller baksiden. Det eneste hederlige unntaket var
"I pronounce You", en låt som også ble gitt ut på
singel (44. plass). Den hadde litt av den lune Madness-humoren.
Også "What's
That" ble gitt ut på singel (92.
plass), uten at den hadde samme kvalitet. På plata hadde de
fått hjelp fra kjente folk som Earl Falconer (UB40),
Hugh Padgham, og Jerry Dammers (The Specials). Salget
av plata var katastrofalt. 65. plass var langt unna topp 5
plasseringene de 4 ellers var blitt vant med. 
"The Madness"
fra 1988 Etter
dette gikk medlemmene hvert til sitt. Suggs prøvde seg først
som stand up-komiker, deretter som band manager og produsent for
The Farm. I
1990 fikk The Farm en stor hit i Storbritannia med "All
Together Now" (4.
plass). Låta som var produsert av Suggs har med årene blitt en
fotballsang som flere fotballfans synger i forbindelse med kamper. Han prøvde seg også som TV-vert for
karaokeshowet Night
Fever før han returnerte til musikkbusinessen, nå som
soloartist. I 1995 ga han ut albumet "The Lone Ranger"
som ble en populær plate i Storbritannia (14. plass). Plata bestod av
flere coverversjoner. Både "I'm only sleeping"
(The
Beatles) og "Cecilia"
(Simon &
Garfunkel) ble gitt
ut som singel. Og de gjorde det bedre på listene enn det
Madness sine singler hadde gjort det på slutten. Med 4. plass
for "Cecilia" og 7. plass for "I'm only sleeping". 
I
1988 var han tilbake med albumet "The Three Pyramids
Club".
Et album som inneholdt topp 40 hiten "I
Am". I
forbindelse med soloplatene uttalte Suggs at de var noe han
måtte gjøre for å få dem ut av systemet. Og det var tydelig
at medisinen hadde virket, for etter det har han ikke gitt ut
flere soloalbum. I
1997 ga han ut fotballåta
"Blue Day"
sammen med spillerne på Chelsea F.C. Siden han var liten hadde
Suggs vært stor fan av fotballaget fra London.  
På
slutten av 90-tallet ga Suggs ut flere album og singler
som gjorde det bra på listene. Mark
Bedford tok opp studiene igjen, og utdannet seg innen grafisk
design på London College of
Printing. Carl Smythe begynte som
A&R man hos Go!
Discs. Han begynte også å skrive noveller.
Hva Mike Barson foretok seg i tiden etter Madness er det få som
vet. Dan
Woodgate gikk over i nok et suksessrik band, da han ble med på
trommer i Voice of the
Beehive. Et band ledet av de amerikanske
jentene Tracey Bryn og
Melissa Brooke
Belland. 
Voice
of the Beehive med Dan Woodgate i midten (litt bak).
Også
Mark Bedford var med i Voice of the
Beehive
en kort periode. I tiden Woodgate
var med i bandet oppnådde de to topp 20 plasseringer på den
britiske albumlisten, og 3 topp 20 plasseringer med singlene
sin. Hans deltagelse i bandet fikk en brå avslutning da Madness
kom sammen igjen på starten av 90-tallet. Jentene i The
Beehives stilte spørsmål ved hans hengivenhet til
bandet. Lee
og Chris var de som prøvde å videreføre Madness inn i et nytt
prosjekt kalt The Nutty
Boys. Senere endret til
Crunch. I 1990
ga de ut albumet "Crunch", som var en blanding av 80-talls synthpop og Madness-lignende ska. Plata var sjarmerende,
og hadde sine øyeblikk. Men solgte dessverre dårlig. Plata var
dedikert til "The good ship Madness (1979-1989 RIP) and all
who sailed on her".
I 1992 ga de ut EPen "It's OK,
I'm a policeman".
Deretter avsluttet de det prosjektet. 
Lee
Thompson og Chris Foreman fortsatte som The Nutty boys.
I
1992 ble alle de 7 originalmedlemmene av Madness enige om å
gjøre en konsert sammen. For moro skyld. Det endte opp med to
konserter i Finsbury Park, London, den 8 og 9 august. Bandet
hadde møttes to uker før konserten, der de øvde inn de gamle
sangene. Fordelt på en uke i England, og en uke i Nederland. I Haag
drakk de opp det som var igjen av nederlandsk øl, noe som holdt
på å sette en stopper for konsertene. Flere av dem var også
skeptisk til om bandet ville nå "matchvekta" i tide
før den 8. august. Mark Bedford: "Will we still be able
to wow the crowd? Or is it purely romance and nostalgia that
induce us to risk credibility and pride after so long?". Men
konsertene ble en stor opplevelse både for fansen og Madness. Idet bandet gikk på scenen ble de møtt av høylytte
ovasjoner som varte i hele 5 minutt. Suggs og de andre måtte
tørke vekk tårene før de kunne gå igang med spillingen.
Låtene satt som de skulle og bandet var i storform. Og det var
i høyeste grad publikum også. 
Fra
Carl Smyth introduserte konserten med de berømte ordene: "Hey you, dont watch that Watch this! This is the heavy
heavy monster sound The nuttiest sound around" fra
"One step beyond", var publikum med på allsang
gjennom hele konserten. Der de sang med på hele teksten, på
alle låtene deres. De laget et sånt leven at det slo inn med
4,5 på Richters skala. Tilsammen ble de sett av 72.000
mennesker de to dagene. Konsertene ble snart døpt Madstock.   
Madstock
ble en gedigen suksess for Madness. Og starten på en ny
æra i bandets historie. I
november 1992 ble konsertene gitt ut på CD (22. plass i Storbritannia). Plata var produsert av Langer/Winstanley. 
Madstock!
fra 1992 På samme
tid ble samleplaten "Divine Madness" den store
julegaven under britiske juletre, der den gikk til topps på den
britiske albumlisten. 2 samleplater på toppen av listene er
det ikke mange som har klart. Der "Complete Madness"
dekket perioden fra 1979 til 1982, og "Utter
Madness" fra
1986 dekket perioden fra 1982-1986, var "Divine Madness"
den første samleplaten som dekket hele karrieren deres. Suksessen
med Madstock! var så overveldende at bandet bestemte seg for å
gjøre det til en årlig begivenhet. I
1998, etter 7 "Madstocker" begynte kravet om et nytt
studioalbum å melde seg. Enkelte av medlemmene i bandet nektet
å delta på flere konserter før de hadde noe nytt å
presentere for fansen. De følte de var rammet av det de kalte
"Rod Stewart syndrome" - der gamle helter reiser rundt og
framfører sine gamle hits, om og om og om igjen. Suggs: "We were tempted into the black hole of 80s nostalgia." I
1998 dro Madness også på en større turne sammen, hvor bl.a.
U.S.A. ble besøkt. Og konserten de holdt på Universal Amphi
theater i Los Angeles ble spilt inn og gitt ut som liveplaten
"Universal Madness". Sammen med "Madstock!"
fra 1992 gir den et fint innblikk i bandets kvaliteter på
90-tallet, der de fortsatt klarte å glede massene. 
Liveplata
"Universal Madness-Live in Los Angeles" fra
1998. I
1998 gikk de igang med innspillingen av albumet "Wonderful".
At alle 7 hadde mulighet til å være med var ganske
imponerende. Og imponerende var også resultatet av
innspillingen. Plata ble akkurat slik en gammel Madness-fan
kunne drømme om. Med gode poplåter som kunne gi assosiasjoner
til "Absolutely" og "The Rise & Fall".
Man hadde valgt å droppe syntetiske lyder, og heller bygge opp
låtene rundt Barsons stemningsfulle pianospill og Lee Thompsons
saksofon. Pent dandert med strykerarrangement fra Langer/Winstanley her og der. 
De
fleste av låtene gikk i ska-takt, noe både publikum og
musikkritikerne visste å sette pris på. Høydepunktene kom
tett på denne plata: "Lovestruck", "Johnny the
Horse", The Communicator" og
"Dip Fred
Fred". På sistnevnte hadde de fått hjelp fra deres felles
forbilde, cockney-helten Ian
Dury. I den litt
"truende" låta synger de om at de ønsker denne Fred
som sin leder, pent kompet av blåsere og Barsons pianospill.
Dury bidrar med noe som ligner på rapping. "4 am" var
opprinnelig å finne på Suggs soloalbum "The Lone
Ranger" fra 1995. Både "Lovestruck" og "Dip
Fred Fred" ble gitt ut på singel. Med førstnevnte
oppnådde de sin første topp 10 plassering på den britiske
singellisten siden "The Sun & the Rain" i 1983. Om man
ser bort fra nyutgivelsen av "It must be love" som
nådde 6. plass i februar 1992. Ian
Dury deltok både i videoen til "Drip Fed Fred", og
på BBC da de skulle framføre låta. Det å få lov til å
spille inn en plate sammen Ian Dury hadde i mange år vært
bandets store drøm. Dessverre døde han av kreft like etterpå
(mars 2000). Noe bandet tok tungt.   
Ian Dury og Mandness på BBC live der de framførte
singelen "Drip Fed Fred". "Wonderful"
klarte en grei 17. plass på den britiske albumlisten i november
1999. 
"Wonderful"
fra 1999 Etter
dette tok bandet en ny pause fra hverandre. Men man var enig om
at man skulle treffes igjen ved en senere anledning, uten at man
visste når. I
2002 ble det i London satt opp en musikal kalt "Our House",
basert på Madness sine låter. Eller "A London love
story" som manusforfatter Tim Firth kalte musikalen. Den
fikk strålende mottagelse da den kom. I et år var den å se
på Cambridge
Theatre, London.
Showets siste forestilling
ble filmet og vist på BBC 3. Musikalen fikk også Olivier
Award som beste nye musikal i 2003. Madness var svært stolt
over at låtene deres ble brukt i en musikal. For anledningen skrev
de to nye
låter som ble brukt i forestillingen.
|
 |
 |
 |
|
Musikalen
"Our House" |
Baggy
Trousers |
Driving
in my car |
På
2000-tallet var bandet stadig vekk samlet, der de reiste rundt
og holdt konserter. I 2003 deltok de på en konsert der
inntektene gikk til Teenage cancer
trust. Sammen med bl.a. Roger
Daltrey fra The
Who. 
Madness
samlet i 2003 på en markering for The
Teenage Cancer Trust.
Her sammen med Roger Daltrey fra The
Who.
En av de
mer minneverdige konsertene deres i nyere tid ble avholdt på
Camden's Dublin Castle, fra 19.-22. mai 2004 - scenen der Madness hadde sine første lykkelige
stunder på 70-tallet. For å holde disse konsertene hemmelig
for de uinnvidde
kalte de seg
The
Dangermen, etter en av
låtene de framførte på disse konsertene. Her gjorde de
svette coverversjoner av kjente låter. Lydbildet lå tett opp
til det de hadde i
sine første år. Dvs. ska-revival. Publikum som var tilstede
på disse konsertene var henrykt, og man ble snart enig om at
coverlåtene fortjente å bli gitt ut på plate. 
The
Dangermen på Dublin Castle, Camden i 2004. Generelt vil
nok de fleste mene at plater fylt med coverversjoner ikke er av
det gode. I hvert fall ikke når det blir gjort av band godt over
middagshøyden. Men faktum var at Madness eller The Dangermen
som de kalte seg, laget en plate som ble skamrost av de fleste
musikkavisene. Inkludert norske Musikkguiden
groove.no. På
albumet "The Dangermen Sessions vol.1" gjorde bandet
bl.a. tolkninger av "Lola":
The Kinks, "The
Israelites": Desmond Dekker, og
"You keep me hanging
on": The Supremes. Alt gjort i en salig blanding av ska,
reggae og Motown-soul. Plata hadde et musikalsk trykk, blant annet
skapt av en imponerende blåserrekke, som gjorde at man fikk bakoversveis. En Steve Dub stod oppført som produsent, i
tillegg til at han spilte på en lang rekke instrumenter. 
"The Dangermen Sessions vol.1"
fra 2005 Platekjøperne i
Storbritannia falt for plata da den ble gitt ut i
august 2005, fer den nådde en 11. plass. Deres beste plassering
for et nytt album siden 1984. Også singelen "Shame &
Scandal" nådde topp 40 i
Storbritannia på samme tid. Låta var
opprinnelig en hit med Blues Busters
på 50-tallet. 
Dessverre
valgte Chris Foreman å gi seg i bandet i 2005. Frustrasjon over
å spille andres eller kun gamle Madness låter ble oppgitt som
årsak. Han ønsket at bandet heller burde skrive nye låter som
de kunne framføre. Avgangen ble en tankevekker for de andre i
bandet. 
En
glad gjeng i 2005, som igjen opplevde stor suksess. I 2006 startet
bandet arbeidet med en ny plate, og denne gang valgte de å
skrive låtene sine selv. For første gang på 7 år. Med seg
som på plata hadde de fått den gamle Madness produsentene
Clive Langer og White
Stripes
produsent
Liam Watson.
Plata ble spilt inn i Toe rag
studios i Hackney, London. På den nye plata hadde bandet valgt å gå tilbake til
analog innspillingsteknikk, slik som var vanlig i Madness'
gullæra på starten av 80-tallet. Noe alle medlemmene i
bandet var glade for. Sommeren
2006 turnerte Madness i Europa og Japan. Den 28. juli spilte de
på The Fuji
rock festival
i Japan. Deretter fulgte Reading festivalen. Her opptrådte Dan
Woodgate på scenen sammen med Franz
Ferdinand. I
november spilte de på Personal
fest i Buenos
Aires, Argentina. I
desember startet de på en ny
turne som dekket mange av de britiske byene, fra Glasgow i nord
til Bournemouth i sør. I tillegg til byer i Irland. Og til
glede for fansen og bandet selv valgte Chris Foreman å slutte
seg til bandet igjen på denne turneen. En liveplate i begrenset
opplag ble laget etter denne turneen. 2.
desember opptrådte de på BBC-programmet
"Strictly Come Dancing"
med låta "It Must Be Love". I
2007 fortsatte de turnevirksomheten med deltakelse på
Isle of Man-festivalen,
The Peel Bay TT
festival,
og Glastonbury-festivalen.
De deltok også på ulike festivaler rundt om i Europa. 5.
mars 2007 var Madness tilbake med en ny singel, kalt
"Sorry".
Selv om de hadde fått med seg rapperne
Sway DaSafo
og Babyblue på
låta var "Sorry" erketypisk Madness, med glade ska-rytmer og et fengende refreng. I Storbritannia nådde
singelen 23. plass, som det beste de hadde oppnådd i hjemlandet
siden 1999. Ellers
ble singelen lagt merke til fordi den i tillegg til å være
tilgjengelig som download og CD-singel også ble gitt ut på
7" vinyl. Noe som gikk av moten for mange år siden. Så
det er ikke bare i lydbildet de valgte et nostalgisk uttrykk. 
Fra
videoen til singelen "Sorry".
I januar 2008 fikk Madness en ny topp 40 hit, da
"NW5"
nådde 24. plass på den britiske singellisten. Singelen var hentet fra
bandets nye plate
"The
Liberty Of Norton Folgate", som
egentlig var ment å være ute i butikkene i mai, men som i
september 2008 fortsatt ikke var ferdig innspilt.
Området The Liberty of Norton Folgate
ligger sentralt i London. Norton Folgate er også en gate.
Som produsenter hadde de igjen fått med
seg Clive Langer og Alan Winstanley, som hadde vært en viktig
årsak til bandets suksess på 80-tallet. Plata ble spilt inn i
Toerag studios, The Yard,
og Miloco studios
i London, og gitt ut på Madness' eget selskap Lucky seven records. Våren
2009 var Madness opptatt med flere festivaldeltakelser, og turne i
Australia og Storbritannia. 11.
mai 2009 ble "Dust Devil" gitt
ut som 2. singel fra det kommende albumet. Med 64. plass i
Storbritannia. 
Først 18. mai 2009 ble
"The
Liberty of Norton Folgate"
å
finne i butikkene. Ventetiden skapte naturligvis store
forventninger fra fansen og andre musikkinteresserte. Enkelte
hadde fått sjansen til å pre-bestille plata, og laste
den ned via internett før dette. Men det gikk tydeligvis ikke
utover salget i nevneverdig grad. For
"The
Liberty of Norton Folgate" ble en kjempesuksess for Suggs
og co. i Storbritannia, der plata nådde en flott 5. plass.
Faktisk var dette det beste de hadde oppnådd med et studioalbum
siden 1981. I andre land var interessen for plata langt mindre,
noe som kanskje bekrefter antagelsen om at Madness først og
fremst er et britisk fenomen. I Nederland ble det 52. plass, i
Belgia 70. plass, i Sverige 47. plass. I Norge nådde den ikke
VG-lista.
"The Liberty of Norton Folgate"
fra 2009
De første anmeldelsene av plata var
svært positive. BBC omtalte den som:
"the most sophisticated and satisfying
album of their career." Mens de store musikkbladene
Uncut og
Mojo
begge ga plata 4 ut av 5 stjerner. Uncut framhevet de flotte
arrangementene, og mente plata var overraskende frisk. VG
kalte plata et 'konseptuelt minimesterverk' og ga den
terningkast 5. "LIberty
of Norton Folgate" var en temaplate - den første i Madness'
diskografien. I mange år hadde medlemmene av bandet lekt med tanken
om å lage en hyllestplate til sine røtter i London. Madness: "We'd been kicking around the idea of a concept album about
London for a while, even if a certain C.J. Foreman had enquired as
to what the f*@k we thought the majority of the songs that make up
our enormous cannon of work were about." Årsaken
til at nettopp Norton Folgate ble trukket fram, gjennom
albumtittelen, var at Madness mente at "sjelen" i London
var best bevart i denne gata. I tillegg til at de gjennom plata
ønsket å protestere mot en 50 etasjes skyskraper som var under
planlegging i Norton Folgate. Madness:
"For us it wasn't a battle against development necessarily,
more the protection of one of the best and last bits of familiar old
London - shabby most definitely - but soulful and most assuredly too
important a part of the fabric of what makes this chaotic city what
it is, to be buried under 50 stories of concrete, regardless of
whether it was to have a water fall on the top." 
London
by ble omtalt i låter som "MK2",
"On the Town",
"Bingo"
(Camden town), "We Are
London" og tittellåta "The Liberty
Of Norton Folgate".
Sistnevnte låt var platas høydepunkt. I de 10 minutter låta varte
følte man seg hensatt tilbake i tid - til 1880 da komikeren og
sangeren Dan Leno underholdt
Londonerne med sine forkledninger som finere frue, politimann,
spansk banditt, brannmann og frisør. 
Dan
Leno "The
Liberty Of Norton Folgate" var en variert låt som som gikk
gjennom flere musikalske sinnsstemninger - som noe av det beste
Madness har spilt inn (webmaster). Andre høydepunkt på albumet var "Rainbows",
"MK2", og "On The Town". I
"Idiot Child" hadde de hentet
fram Mrs Hutchinson fra "7" albumet (1981): "Mark my
words Mrs Hutchinson We'll sort this laddie out." I
tillegg til å være en temaplate, var også "The Liberty Of
Norton Folgate" en hyllest av den britiske poptradisjonen de
selv var endel av. Madness: "We felt it was time to make a
great British pop records in the best traditions of our previous
work". I
august ble "Sugar And Spice"
gitt ut som 3. singel fra albumet. Men kun som digital
nedlasting. Som 4. og siste singel ble "Forever
Young"
gitt ut i januar 2010 (som fysisk singel), med en skuffende 199.
plass som resultat. 
Madness
i 2009. Fortsatt like 'nutty' som 1980.
Samme måned som albumet ble gitt ut, kunne norske fans glede seg
over at Madness
hadde sagt ja til å opptre på
Øyafestivalen den 14. august. Som
en av flere festivaler de gjorde sommeren 2009. Konserten
på Øya ble en hyggelig opplevelse for de frammøtte. Norske aviser
var svært positive til showet Madness hadde å presentere. Aftenposten
og Oslo Puls
mente at Madness "med kjærlighet, galskap, humor og en
historisk hitparade gjorde Madness Øyafestivalen til et house of
fun". Dagbladet
omtalte konserten som 'party, party', og mente det var 75 minutt med
galskap som smakte godt. Madness
åpnet konserten med publikumsvinnerne "One step beyond"
og "Embarrasment". Til glede for popelskere i alle aldre.
Etter et litt rolig midtparti, fikk de opp stemningen igjen med "House
of Fun", "Baggy Trousers" og "Our House", noe som resulterte i rungende allsang. Suggs
var i storslag, og med sin erkebritiske humor hadde han publikum i
sin hule hånd. For ham og de andre gutta i Madness var det morsomt
å se responsen fra publikum, der de danset og sang med. De
kvitterte med å gi publikum ekstranumrene "Madness" og
"Nightboat To Cairo".
 
Madness på
Øyafestivalen 14. august 2009.
Etter opptredenen i Oslo
fulgte flere festivaler for Madness. 28. august var de i Paris på "Rock
en Seine". Her opplevde
Madness å måtte gå på scenen to ganger i løpet av en kveld.
Årsaken var at det kjente rockebandet Oasis
'plutselig' ble oppløst rett før de skulle på scenen
(etter en slåsskamp mellom Gallagher-brødrene). For å redde arrangøren valgte Madness å fylle tomrommet
som Oasis skapte, ved å gå på scenen for 2. gang. Publikum viste å
sette pris på at Madness tok denne utfordringen.
Som vanlig gjennomførte
Madness en britisk turne rundt juletider 2009. Bassist Mark Bedford
var ikke med på turneen pga. sykdom. Det var heller ikke kjent når
han kom til å bli med igjen i bandet.
I et radiointervju 24. mai
2010 kunne Daniel Woodgate avsløre at Madness var iferd med å spille
inn en oppfølger til "The
Liberty of Norton Folgate".
I september 2010 mottok Madness
utmerkelsen 'Idol award' på
Q awards (musikkmagasin) i London.
I november og desember 2010 turnerte
Madness i hjemlandet. Etter en pause rundt nyttårstider, fortsatte de
tuneen i 2011. I juni 2011 opptrådte de på Meltdown festival. Her
framførte de 3 låter fra det kommende albumet, kalt
"1978", "Can't
Keep A Good Thing Down" og "Death
Of A Rude Boy".
I april 2012 forflyttet de seg til U.S.A.,
der de gjorde konserter i California og Las Vegas.
I juni 2012 fikk Madness den store æren
av å opptre på konserten på Buckingham Palace i forbindelse med
feiringen av Dronning Elisabeths 60 år på den britiske
tronen.
Det er ikke mange artister
som har stått på taket av Buckingham Palace og spilt.
På taket av det ærverdige slottet
framførte Madness sine gamle hits "Our House" og "It Must
Be Love", mens animasjoner som passet til musikken ble
prosjektert på slottets frontvegg.
Ærverdige Buckingham
Palace, før og etter at det ble brukt som kulisse for Madness'
musikk.
Ekstra gledelig var det at Mark Bedford
igjen med i bandet etter en pause på 3 år. Noe som betydde at bandet
valgte å takke farvel til Graham
'Bushers' Bush, som hadde spilt med
Madness i Bedfords fravær.
I august ble de igjen gjort
stas på, da de fikk gleden av å være første band/artist ute på
scenen under avslutningsseremonien i London OL. Oppå lasteplanet på
en trailer som kjørte langs løpebanen sang Suggs og co. 80-talls
klassikeren "Our House".
Parallelt med forberedelsene til
disse opptredenene jobbet Madness med et nytt album, kalt
"Oui
Oui Si Si Ja Ja Da Da".
Tittelen henspilte på ordet 'ja', slik det blir skrevet på mange av
de europeiske språkene, bl.a. norsk. Og humoren som tittelen indikerte
gjenspeilte seg også i musikken, som var av god gammel Madness
kvalitet, med gode poplåter, med innslag av ska. Slik som
åpningssporet "My Girl
2", der
albumtittelen ble nevnt helt i starten av
låta:
Oui oui, si, si, ja ja, da da,
Oui oui, si si, ja ja, da da,
Oui oui, si si, ja ja, da da
Oui oui, si si, ja ja,
I august fikk fansen en
smakebit på den nye plata, med låta "Death
Of A Rude Boy".
Like etter ble "My Girl
2" ble gitt ut som første singel fra albumet.
Singelen
"My Girl 2"
"Oui
Oui Si Si Ja Ja Da Da"
fikk også brukbare
kritiker rundtom, da den ble gitt ut 29. oktober 2012, med unntak av
NME som kun ga plata 2 av 10. VG ga den terningkast 4 og mente det var
en plate som bestod av lettere låter: "Det er klassisk Madness like fullt: Som The Kinks på tivoli i Karibia. Det er fryktelig fint å ha
dem."
I Storbritannia oppnådde
albumet en fin 10. plass. Utenfor hjemlandets grenser gjorde den det ikke like
bra. "Oui
Oui Si Si Ja Ja Da Da" ble gitt ut på Madness' eget selskap Lucky 7 records. Med
seg som produsent i Toe Rag
Studios i London hadde de bl.a. Clive Langer.
"Oui
Oui Si Si Ja Ja Da Da"
fra 2012
Det ble gitt ut
ytterligere 4 singler fra "Oui
Oui Si Si Ja Ja Da Da", med den dansbare "Never
Knew Your Name", "La
Luna", "Misery",
og "How Can I tell
You". "Never Knew
Your Name" fikk de muligheten til å presentere i Jonathan
Ross Show, mens "How
Can I Tell You" ble framført hos
Chris Evans.
I november og desember 2012 dro Madness ut
på 'Charge Of The Mad Brigade Tour'
i Storbritannia, som ble avsluttet på O2 Arena i London, 14. desember.
I tillegg til ny plate og turne var
Madness også ute med sitt eget øl, fra Madness
Brewing Company (brygget på Portobello
Brewery). Ølsortene het Gladness, Night
Boat og Lovestruck. Og ifølge Madness' hjemmeside var de tilgjengelig
på barer og butikker over det meste av Strobritannia (se kart).
Innimellom
turnevirksomheten var Madness også opptatt med å spille inn nok et
studioalbum. 22. mars 2014 kunne Suggs fortelle at et nytt album ville
være ute i butikkene før jul 2014.
Innspillingen ble
gjort i Toe Rag Studios og
Iguana Studio,
London, begge i London. Med seg som produsenter hadde de kjente navn
som Langer & Winstanley og Liam Watson.
Før de kom så
langt valgte Chas Smash å ta en pause fra Madness for å kunne
konsentrere seg om innspillingen av et soloalbum. I mai 2015 var han
ute med "A
Comfortable Man" som
i tillegg til flott omtale i magasin som
Uncut og Mojo
også solgte bra, med 68. plass på den britiske albumlisten.
Utgangspunkt for plata var skilsmissen fra kona
Jo etter å ha
vært gift i 28 år. Sammen har de barna Caspar, Milo
og
Eloise.
Chash
Smash' soloalbum "A Comfortable Man" fra 2015.
I 2015 dro Madness ut på en
'Grandslam Madness Tour', der alle konsertene ble gjort i friluft.
I mai 2016 kunne de 6
gjenværende medlemmene av Madness stolt fortelle at et nytt
studioalbum var på vei. Et album som ikke ble gitt ut før i oktober.
For å promotere den nye plata opptrådte de på Pyramid Stage på
Glastonbury-festivalen - en konsertarena Madness med årene hadde
opptrådt mange ganger.
Som første singel fra den
nye plata ble "Mr.
Apples" gitt ut i
forkant av albumutgivelsen. Senere ble også tittellåta "Can't
Touch Us Now" og "Another
Version Of Me" gitt ut
som singler, uten å nå opp noe sted.
Mye bedre gikk det med
albumet som i november 2016 klatret helt opp til 5. plass på den
britiske albumlisten.
"Can't
Touch Us Now" fra 2016 var klassisk Madness,
som nok en
hyllest til London by og menneskene der.
Kritikene var jevnt over
positive, og de fleste mente dette var et steg opp fra det forrige
albumet. "Can't
Touch Us Now" var et
popalbum med lun, britisk stemning, flotte blåser- og
strykerarrangementer, med innslag av reggae, ska og dub her og der. The
Guardian: "There’s plinky-plonky piano
("Can't
Touch Us Now"), cartoonish sound effects (gunshots on "Grandslam") and a nod to their ska roots
("Mumbo Jumbo").
6 ærverdige
herremenn i 2016.
Særlig tekstene var
minneverdig på dette albumet, der særlig Suggs stod fram som en
dyktig lyriker. Med snodige historier henter fra London og folk som
han har møtt på veien. "Pam
The Hawk" handlet om en
venninne av moren som var omstreifer og tigger. Suggs: "She was a friend of my mum’s. She used to earn about £200 a day, but it all went on the bookies and fruit machines. She just had this incredible knack of getting money off people. She used to give you that toothless smile and she’d go to give you a hug, and you’d give her a pound not to get a fuckin’ hug, you know what I
mean?"
Både før og etter
utgivelsen av albumet var Madness ute på
"Can't Touch Us Now Tour",
med til sammen 45 konserter i Europa og Nord-Amerika. Turneen ble
avsluttet 18. desember 2016, på BBC Wogan House Studios i London.
Før det besøkte de både
Jools Holland, O2 Arena og
Hyde Park i London, og Rockefeller i Oslo. Madness var dermed tilbake
i Norge for første gang på 7 år.
Madness på
Rockefeller i Oslo i oktober 2016.
I 2017 var Madness igjen ute
på turne, med til sammen 39 konserter. Og også denne gang gjestet de
Rockefeller i Oslo, 8. november. De opptrådte også på sin egen "House Of Common Festival"
på Clapham Common.
I 2018 gjorde de 31
konserter, og i 2019 29 konserter. Nyttårsaften 2018 opptrådte de i
London på et BBC arrangement kalt "Madness Rocks Big Ben
Live",
som ble sendt på britisk TV før og etter fyrverkeriet ble sendt opp
i London sentrum.
Madness på Londonkonserten Nyttårsaften 2018.
|
