Mike Barson
: Født 21. april 1958, Edingburgh, Skottland

Mark Bedford: Født 24. august 1961, London, England

Chris Foreman: Født 8. august 1958, London, England

Graham "Suggs" McPherson: Født 13. januar 1961, Hastings, East Sussex

Lee Thompson: Født 5. oktober 1957, London, England

Dan Woodgate: Født 19. oktober 1960, London, England

Chas Smash (Cathal Joseph Patrick Smyth): Født 14. januar 1959,  Rainham, Kent, England

 

Sammen med The Specials var Madness det ledende bandet innen ska sjangeren som hadde sin mest populære periode på slutten av 70- / begynnelsen av 80-tallet. De utviklet seg fra å være et "nutty" (tulle) band, til å bli et mer mainstream popband med innslag av motown, soul og brit pop. Selv om bandet fikk en crossover hit i 1983 med "Our House", som nådde topp 10 både i England og U.S.A. (og Norge), forble bandet et britisk fenomen.  De påvirket mange av artistene som kom i årene etter, og var et av Englands mest populære band på 80-tallet. Også på 90-tallet klarte de å fenge platekjøperne på en måte få andre 80-talls band klarte. 

Forløperen til Madness var ska bandet The Pirates fra Park Avenue South-Crouch End. Det ble dannet av Mike Barson (piano), Chris Foreman (gitar), og Lee Thompson (saksofon) i 1976. Disse tre var inspirert av ska / reggae band som Kilburn and the Highroads, The Sensational Alex Harvey Band, Prince Buster og The Coasters

Barson og Foreman kjente hverandre fra barndommen og bodde like i nærheten av hverandre. De brukte å øve i Barsons hus i Camden. Thompson som bodde et stykke unna de andre, var litt inn og ut av bandet på den tiden. Også en John Hasler spilte i The Pirates.

 

Mike Barson Chris Foreman Lee Thompson John Hasler

Sin første opptreden hadde de i 1977 på Si Birdsall's house. Der de spilte "It’s Too Late", "Jailhouse Rock", og "Just my Imagination". En av de som møtte opp på denne konserten var en venn av Hasler ved navn Graham McPherson (Suggs). Like etter var han med i bandet som vokalist.

Suggs kom med årene til å bli det mest markante medlemmet av Madness. Som blikkfang, og intervjuobjekt. I tillegg til at han er låtskriver på mange av bandets mest kjente låter. Suggs vokste opp sammen med moren i Hastings, ettersom faren William - som slet med narkotikaavhengighet - forlot ham og moren da Suggs var 3 år gammel. 

Først i 2012 fikk Suggs vite at faren hans hadde dødd da han var 15 år gammel, i 1975. Da han tilfeldigvis slo opp navnet sitt på Wikipedia. Suggs: "Denne siden visste mer om livet mitt enn jeg selv, eller hele familien min for den slags skyld."

 

Suggs

Bandet endret på samme tid navn fra The Pirates til The Invaders. Sin første opptreden som vokalist fikk Suggs i fødselsdagsselskapet til Evelyn, en venninne av Mike. Gavin Rogers som var broren til Mikes kjæreste, ble også med i bandet, på bass. Bandet gikk på denne tiden over til å spille mer reggae inspirerte låter. 

I april 1978 opptrådte de på Nightingale Pub Crouch End. Repertoaret bestod av "Poison Ivy", "Feeling so Fine", "Swan Lake" og "Madness". Lee Thompson spilte på denne tiden en kort periode i bandet Luton.

Bandet var ikke helt fornøyd med basspillet til Gavin Rodgers, så i april 1978 prøvde de i stedet å få med en Mark Bedford som de visste var flink. For å lokke ham med inviterte de ham til et øvingslokale som egentlig tilhørte bandet Split Rivett. Han ble imponert av alt det tekniske utstyret, og sa ja til å bli med i bandet. Nedturen bli like etter stor da han så det miserable lokalet de hadde i Finchley road.

Et senere bilde av Mark Bedford sammen med sin mor Kathy.

Mark Bedford var fra Kentish town i Nord-London. Allerede som liten hadde han interesse for musikk, og han likte å spille på ulike instrumenter. Mamma Kathy Berdford: "Mark always liked music. When he was five he had loads of plastic instruments. A plastic drum-kit and a Beatles guitar." Mark avsluttet skolegangen i 1978, uten at foreldrene ble bekymret av den grunn. De skjønte at hans framtid lå i musikken.

En ung Mark Bedford

I juli ble en Garry Dovey med på trommer, da John Hasling ble flyttet fram som vokalist istedet for Suggs som var mer opptatt av å se Chelsea FC på denne tiden. 

Garry Dovey

En konsert bandet gjorde på William Ellis school ble bivånet av en imponert Daniel "Woody" Woodgate. En venn av Mark Bedford. Høsten 1978 var Hasling på ferie i Frankrike, noe som ga Suggs sjansen til å komme tilbake i bandet på vokal. Under en konsert på Blind Alley framførte de låta "New Song". Den var skrevet av Mike Barson, og kom senere til å bli kjent som "My Girl". I november ble Dovey erstattet av Daniel Woodgate. 

Dan Woodgate

Han hadde lenge ønsket å bli med i bandet, men pga. sitt skulderlange hår syntes de andre det var upassende å ha ham med. Men med ny kort frisyre gikk det bedre. Da Hasling kom tilbake til England tok han rollen som manager i bandet i stedet for vokalist.

På en konsert de holdt var Glen Matlock fra The Sex Pistols, og en Clive Langer fra bandet Deaf School tilstede. Langer var en venn av Barsons storebror Ben. De likte det de hørte, og Langer tilbød seg å produsere plata deres om de ønsket å spille inn en. Blant publikum var også Carl Smyth, som litt senere kom til å bli det 7. og siste medlemmet av Madness. 

I januar 1979 endret de navn igjen. Denne gang til Morris and the Minors. Underveis hadde de også på enkelte konserter kalt seg North London Invaders. Årsaken var at Jimmy Pursey fra Sham 69 hadde signert et annet band som også kalte seg The Invaders.

22. januar 1979 holdt de en konsert på Camden Music machine. En konsert de i ettertid har ansett for å være den første Madness konserten noensinne. Selv om de ennå ikke hadde tatt i bruk det navnet. årsaken var at dette var konserten da Chas Smash (Carl Smyth) også ble endel av bandet. Under konserten hadde han danset en morsom men merkelig dans ved siden av scenen. Underveis hadde han beveget seg lengre og lengre inn på scenen, til han slutt stod der sammen med bandet. Dette hadde han også gjort tidligere, og så blitt kastet av scenen. Men nå hadde bandet endelig skjønt at han kunne bli en viktig del av bandets sceneshow. 

Blant låtene bandet spilte på den tiden, var coverversjoner av gamle ska hits. Slik som "Love potion number 9" og "Poison Ivy" med 50-talls bandet The Coasters. Mike Barson: "We just played the records that we liked. We just heard all that from elder brothers."

Han ble derfor tatt opp som det 7. medlemmet av bandet. Denne dansen som etter hvert ble et kjennemerke på bandet, ble kalt nutty (merkelig, komisk). Også musikken deres fikk med årene denne merkelappen (nutty sound). Navnet var det saksofonist Lee Thompson som kom opp med :

"It's a sort of happy fairground sound with jokey lyrics. Almost like Steptoe and Son music! it's something that we haven't really got as yet. The only thing that's really nutty about us is our act and Chas Smash. But the sound is not quite their yet. We ain't quite sure of ourselves at the moment. When we've done a few more gigs we'll be a bit closer".

Chas Smash

Selv om de nå het Morris & the Minors utad, var de ikke fornøyd med valget av navn. Så innad begynte de å kalle seg "Madness". Noen de kjente hadde foreslått at de burde kalle opp bandet etter en av sine egne låter. Og på spøk hadde Chrissy boy (Foreman) da foreslått Madness, bare for å vise hvor dum ideen var. Men etter å ha tenkt litt på det fant de ut at det var en god ide. 

16. juni 1979 spilte de inn sine første demoer i Pathway studios. De hadde spart opp 300 pund som de brukte på innspillingen. Clive Langer som hadde stor tro på bandet hadde vært i kontakt med Rob Dickens, en av sjefene hos Warner Brothers. En fyr som hadde spilt med Langer i Deaf School. Noe som førte til et romsligere budsjett for innspillingen. Blant låtene de spilte inn var "The Prince", "My Girl" og "Madness". Dickens var svært fornøyd med resultatet av innspillingen. På samme tid fikk en av konsertene deres en oppløftende anmeldelse av musikkmagasinet Melody Maker.

Generelt var bandet iferd med å bygge opp et renommé som et av de beste livebandene i London. Med sin crossover stil og Suggs humoristiske framtoning. På denne tiden gjorde de hyppige opptredener på Camden's Dublin Castle, London. Et utested som ennå idag forbindes med Madness. Og publikum ble større og større for hver opptreden. Noe som betydde at det ble trangere og trangere foran scenen for den nutty-dansende fansen.

Madness live i 1979.

14. august gjorde de også en opptreden hos radiolegenden John Peel på hans BBC show. Her spilte de "The Prince", "Bed And Breakfast Man", "Land Of Hope And Glory" og "Stepping Into Line". John Peel var et stort forbilde for medlemmene av bandet. Noe Mark Bedford uttrykte ved å si at han ville vært fornøyd med livet sitt om "The Prince" ble spilt hos Peel, selv om han gikk gjennom resten av livet som en ubetydelighet..

Selv om Warner hadde vist interesse for bandet, endte de opp med en platekontrakt hos Two tone records. Et selskap som var kjent for å spesialisere seg på band som spilte ska. En musikkstil utviklet på Jamaica på 60-tallet som lignet på reggae, mens som i tillegg hentet inspirasjon fra R & B, blues, kalypso m.m. Også bruken av blåsere var en viktig del av ska musikken. 2 tone var dannet i 1978 av Jerry Dammers i Coventry. Han var hjernen bak band som The Specials og The Special A.K.A. 

Barson og co. hadde i lengre tid bombardert Dammers med brev og demoer for å få ham interessert i musikken deres. Demoer som Dammers i første omgang ikke tok seg bryet med å lytte til.

Madness som de nå kalte seg, ble deretter sendt på en turne som oppvarmingsband for The Specials.

10. august 1979 ga de ut "The Prince" som første singel. Låta var skrevet av bandets saksofonist,  Lee Thompson, som en hyllest til forbildet Prince Buster. B-siden av singelen bestod av Busters egen "Madness". Sistnevnte en låt Madness på mange måter gjorde til sin egen gjennom årene. Bandet håpet både at singelen skulle gjøre dem kjent blant folk, og at den skulle bidra til å skape interesse hos større selskap enn 2-tone.

Og singelen ble umiddelbart en hit i England med en flott 16. plass i september. Og både bandet og singelen fikk god kritikk i de store engelske musikkavisene. De fikk også muligheten til å delta på Top of the Pops, noe de satte stor pris på.

"The Prince", Madness' første singel.

Deretter ble de invitert til å spille på  bryllupet til Dave Robertson, sjefen hos Stiff records. Han hadde hørt så mye bra om Madness, men aldri fått sjansen til å se dem live. Og bandet så dette som en fin mulighet til å få seg en fest og ha det litt moro. Bandet troppet inn som et langt tog, og tok en runde rundt i lokalet før de gikk opp på scenen. Chas gjorde sin nutty dans mens bandet spilte, og alle var fornøyde. Ikke minst Stiff sjef Robertson. 

Ikke lenge etter besøkte bandet Stiff records og Dave Robertson for å diskutere framtiden. Og sammen ble de enig om en platekontrakt den 3. september 1979. Som endel av avtalen fikk de en sjekk på 10.000 pund. Noe som ga dem muligheten til å si opp de sivile jobbene de hadde ved siden av musikken. Stiff records var mye større enn 2 Tone, med avdelinger over hele Europa og U.S.A.

At denne Robertson ikke var så bevandret i andre musikksjangere, slik som f.eks. klassisk musikk, ble åpenbart da han en dag besøkte studioet der Madness øvde inn låter. For moro skyld spilte de en ska versjon av Tchaikovskys "Svanesjøen", da han kom inn i rommet. Og Robertson spurte begeistret hvem i bandet som hadde skrevet låta..

11. september gikk de i studio for å spille inn debutalbumet sitt i Eden studios og TW studios.  Innspillingen ble gjort unna på kort tid. Mye fordi at de ønsket å presentere sitt debutalbum før konkurrenten The Specials presenterte sitt. Suggs: "You've got to make it quick, or else you go under."

Med seg i studio hadde Madness "selvfølgelig" med seg Clive Langer som hadde hatt så stor tro på bandet. På innspillingen hadde Langer med seg en Alan Winstanley. Han hadde tidligere jobbet med The Stranglers, og produsert "Knock on Wood" for Amii Stewart. Sammen kom de to til å utgjøre en sterk duo, der de produserte alle Madness' plater i de følgende årene. De to har også holdt sammen som en produsent duo helt fram til i dag (2006).  De har også produsert artister som China Crisis, Lloyd Cole & the Commotions, Elvis Costello, Morrissey, Hothouse Flowers m.m.

Ifølge Madness var albumet en blanding av ska-inspirerte dansenummer, og mer alvorlige låter om London og dens dystre sider.

 
          
Clive Langer Alan Winstanley

I november 1979 ga de ut sin 2. singel kalt "One Step Beyond". Den var opprinnelig en instrumental låt skrevet av Prince Buster, og hadde vært på repertoaret deres en stund allerede. Intro partiet var skrevet av Chas Smash på oppfordring fra Lee Thompson. Og hadde blitt brukt på starten av konsertene deres der Chas introduserte bandet :

Hey you, don't watch that
Watch this!
This is the heavy heavy monster sound
The nuttiest sound around
So if you've come in off the street
And you're beginning to feel the heat
Well listen buster
You better start to move your feet
To the rockinest, rock-steady beat
Of Madness
One step beyond!

"One step Beyond" ble bandets gjennombrudd der den nådde 7. plass på de britiske listene i november. Noe som igjen førte dem opp på scenen på Top of the Pops. En morsom video ble også laget til låta. I typisk Madness stil. Suggs var den som frontet bandet når de opptrådte på TV eller var ute og turnerte. I 1979 var han fortsatt bare 18 år, likefullt tok han utfordringene på strak arm. 

På den tiden singelen gjorde det bra på listene var Madness ute på turne sammen med The Specials og The Selecter. Bandet brukte to stk. Ford Transit til å komme seg rundt. Etter 29 opptredener valgte bandet å hoppe av turneen. De ble da erstattet av Dexy's Midnight Runners.

At Madness musikalsk hadde flere fellesnevnere med 2 Tone musikken, og at de slo igjennom på omtrent samme tid, mente bandet selv var mer tilfeldig. Ifølge Dan Woodgate hadde de spilt den samme type musikk i mange år allerede, uten at så mange hadde brydd seg om det. Woody: "We've been doing substantially the same thing for years now, without anyone except our mates appreciating it."

Musikkmagasinet Smash hits hadde en større omtale av Madness i november 1979, der de gjorde et nummer av at bandet allerede i mange år hadde vært et kjent scenenavn, oppe i nord-London.

Madness på forsiden av musikkmagasinet Smash hits i november 1979.

I begynnelsen av november ble også debutalbumet "One Step beyond" sluppet på markedet. Kritikerne var over seg av begeistring. De mente bandet dro lytteren med seg inn i en merkelig men sjarmerende verden. De berømmet dem for deres egenart og friskhet. Og platekjøperne hadde på kort tid fått stor sans for bandet, der albumet ganske raskt nådde 2. plass på de britiske albumlistene. Også i U.S.A. ble de lagt merke til. Her ble plata distribuert av Sire records. Her klarte de en 128. plass på Billboard. Også nordmenn viste tidlig interesse for denne morsomme gjengen. På VG-lista nådde plata 24. plass våren 1980.

I 1980 fortsatte suksessen for bandet, med singelen "My Girl" (3. plass i januar). Låta var skrevet av Barson noen år tidligere, og het egentlig "New Song". Ideen til den fikk han etter en telefonsamtale han hadde mens han satt og prøvde å få ideer til en låt. i 1984 ble "My Girl" covret av Tracey Ullman, men da endret til "My Guys mad at me". I 1992 ble "My Girl" gitt ut på nytt, med en 27. plass som resultat. "My Girl" er utvilsomt en ekte 80-talls klassiker.

Mike Barson

Deretter fulgte en promoterings tur til Tyskland, uten at det hjalp noe på platesalget der borte. Også andre europeiske land ble besøkt i januar 1980. I februar og mars gjennomførte de en større turne i U.S.A. At de etter så kort tid valgte å dra over til U.S.A. handlet om at de ønsket å være det første ska bandet til å promotere seg der. I april og mai fortsatte de denne turneen i hjemlandet.

Parallelt med dette ble en 4. singel fra debutalbumet gitt ut. Denne gang som en EP kalt "Work, Rest & Play" hvor "Nightboat to Cairo" var en av låtene.  I likhet med "One Step Beyond" var låta bygd opp rundt en saksofonsolo fra Lee Thompson. Plata nådde 6. plass på singellista i april 1980. Melodien var skrevet av Barson. Mens den tullete teksten om en seiler som strander på Nilens bredder, var skrevet av Suggs.

EPen "Work, Rest & Play"

I mai 1980 holdt de flere konserter i Sveits. I den forbindelse fikk bandet hver sin sveitser kniv i gave fra den sveitsiske underavdelingen av Stiff records. Og var det noe man ikke burde gi 7 gale menn, så var det en kniv med diverse skrujern innlagt. En kveld de kjedet seg på hotellet skrudde de ned nummer skiltene på hotellrommene, og byttet dem om. De byttet også om på doskiltene, slik at herredo ble damedo og omvendt. Resultatet var ifølge bandet over all forventning. 

6. juni 1980 var bandet også innom Chateu Neuf i Oslo, der de holdt konsert. Muligens var det etter denne konserten Lage Fosheim og Eivind Rølles fikk ideen til å lage en norsk Madness kopi i The Monroes, noen år senere. 

18. juni tok bandet en liten pause fra turnevirksomheten for å spille inn noen nye låter de hadde skrevet. Stedet var NOMIS studios, Earls Court, London. Og låtene de spilte inn var "Baggy Trousers", "Embarrassment", "E.R.N.I.E." og "On the Beat Pete". Også de andre låtene til oppfølger albumet ble spilt inn i de følgende månedene. 

30. august ble Dan Woodgate gift med Jane fra bandet Mo Dettes. Uten at de andre i bandet fikk vite om det før etterpå.

I september ble "Baggy Trousers" gitt ut som 1. singel fra den nye plata. Og den ble nok en suksess for bandet med 3. plass i England.

Albumet "Absolutely" kom like etter, og igjen ble det en 2. plass i England. I U.S.A. ble det 146. plass. Mens i Norge nådde albumet 26. plass på VG lista.  

På denne plata hadde de valgt å skrive enkelte politiske låter. Slik som "Take it or leave it". En låt som var en reaksjon på de store opptøyene England opplevde i sine største byer, våren 1980.

Deretter fulgte singelutgivelsene tett. I november ble "Embarrassment" gitt ut som singel fra "Absolutely". Både låta og videoen som ble laget var i beste Madness stil, med mye tullball lagt inn. I England nådde den en 4. plass.  Tittelen henspilte på reaksjonene Lee Thompson fikk fra noen slektninger da søsteren hans ble gravid uten at hun var sammen med barnefaren. 

Lee Thompson

I oktober og november var bandet ute og turnerte på kontinentet. 4. november var de tilbake i Oslo og Chateu Neuf. Til glede for deres mange norske fans. 

I desember ble fanklubben Madness information service dannet. John Hasler som tidligere hadde spilt i bandet og vært bandets manager fikk oppdraget med å administrere klubben. På samme tid ble det også laget et tegneserieblad hvor bandets medlemmer ble gjenstand for karikatur tegninger. Meningen var at bladet skulle gis ut i samarbeid med Kellog's (ikke corn flakes). Men avtalen gikk i vasken, og bandet satt igjen med 250.000 eksemplarer de ikke visste hva de skulle gjøre med. Det endte med at mange av dem ble gitt med på 12" versjonen av bandets neste singel "The return of the Los Palmas Seven" i januar 1981. Låta var skrevet av Mike Barson. 

Tegneserien om The Nutty Boys, som endte opp som et

vedlegg til 12" singelen "The Return of the Los Palmas 7".

Også det ble en populær singel med en 7. plass i januar. Sterkt, med tanke på at det var en instrumental låt. Den ble skrevet og spilt inn i løpet av en lunsj pause, ifølge bandet selv. Og låta hadde en taffelmusikk stemning over seg, som om det var bakgrunnsmusikk på en eller annen engelsk pub.

14. februar 1981 ble Mike Barson gift med sin nederlandske kjæreste Sandra Wilson. Og som med Woody unnlot han å fortelle de andre om det i forkant. Kanskje klok av skade. For de "nutty" guttene var fulle av sprø påfunn. Noe bla. produsent Alan Winstanley fikk erfare en dag, da hans Vintage Bentley bil ble bombardert med egg fra Madness gutta. De hadde fått lov til å låne bilen hans i forbindelse med et promoterings oppdrag. 

Parallelt med hyppige spilleoppdrag og TV opptredener begynte bandet forberedelsene til sitt 3. studioalbum kalt "Seven". I mars spilte de inn videoen til låta "Grey Day". I en åpen London buss kjørte bandet rundt i London. Tilfeldig forbipasserende fikk seg en overraskelse ved synet av bandet hengende ut av bussen. "Grey Day" kom ut som singel i april 1981 med en grei 4. plass i England som resultat.

På denne tiden var bandet også opptatt med å lage en spillefilm som omhandlet bandets karriere. Fra tiden som pub band, til salgssuksessene og turneene på begynnelsen av 80-tallet. Også de enkelte medlemmene ble satt i fokus. Og man fikk høre mange av deres mest kjente låter. Filmen het "Take it or leave it", og ble en liten flopp da den kom ut i 1981. Selv om mange syntes den var interessant for å få et innblikk i bandets historie. 

Filmen var produsert av en Dave Robinson. Det var ikke laget noe skript til filmen, alt var bare basert på bandets egne ideer og innspill. Og uten penger fra Stiff records til å finansiere filmen hadde det ikke blitt noe av den.

          

Filmen "Take it or leave it" ble ingen suksess i 1981. Likefullt gir den et fint innblikk

i bandets historie. Den er å få kjøpt på DVD.

I april og mai var bandet på turne i Australia og Japan. Bandet prøvde å koordinere noen av turneene, slik at de kunne reise sammen med Ian Dury & the Blockheads. Et band de hadde stor sans for.

I England valgte Madness å  reise rundt og gjøre matinè opptredener, for å omgå kravet om at publikum måtte være 16 år eller eldre.

I juli og august spilte de inn albumet "Seven" i Nassau Compass Point, Bahamas, Karibien. Noen hadde fortalt dem at de kun ble skattelagt for 80% av salget når plata ble spilt inn i utlandet. Og bandet hadde ingenting imot å ligge under parasoller mens de lesket seg med gode drinker. Suggs: "There were a number of reasons for going to Nassau. Obviously for the tax (skatt) advantages."

Dessuten var det billigere å spille inn plater i Compass point studioet enn i London. En lang rekke kjente artister har spilt inn sine plater i samme studio. Slik som The Rolling Stones, U2, Robert Palmer, The B-52's, Talking Heads, Dire Straits, Bob Marley, Eric Clapton, Judas Priest, Iron Maiden, Tom Tom Club, Madness, Grace Jones, Joe Cocker, Emerson Lake and Palmer, Eurythmics, Julio Iglesias, Power Station, Roxy Music, Thompson Twins og Wings.

Madness gutta tok også med seg damene sine til Karibien, for å kunne kombinere det med ferie. Man hadde også håpet å bli inspirert av den lokale kalypso musikken. Men alt de hørte var amerikansk vestkyst soul. Suggs: "It's like a bloody American sort of tourist place."

Da de kom hjem til England ble de møtt med beskjeden at deres to managere Chalky og Toks hadde valgt å slutte. Bandet prøvde å overtale dem til å fortsette, men uten suksess.

I september 1981 ble "Shut Up" gitt ut på singel. Og igjen klarte de en sterk topp 10 plassering i England (7. plass). Tittelen er ikke nevnt i selve låta. Den hadde egentlig vært endel av et refreng som ble fjernet fra låta da den ble kortet ned til 3. minutt. De valgte å beholde navnet av sentimentale grunner ifølge Chris Foreman. 

I oktober kom albumet "Seven" omsider ut. Mange artister som bruker et slikt navn gjør det for å fortelle hvor mange album de har gitt ut. Madness ville bare fortelle at de var 7 i bandet.

Madness var veldig fornøyd med plata. De følte den hadde et tettere og rikere lydbilde enn de to foregående. Låtene ble også mer seriøse og mindre "nutty" på denne plata. Bla. i "Mrs. Hutchinson", som handler om en dame som dør under en operasjon. Og den lugubre "Tomorrows dream". Inspirasjonen fra ska og reggae ble også mer utvannet. 

Platas mest fengende låt var etter de flestes mening "Cardiac arrest", med sin fengslende historie om en typisk Mr. Smith. Som stresser til jobb hver morgen, med den følge at han tilslutt får et illebefinnende og dør. Carl Smyth hadde ideen til låta etter en opplevelse han hadde på T banen, der en fyr falt om etter et hjerteslag og døde. Carl: "the moral of this story is slow down, whats important work or health?".

"Seven" solgte ikke like bra som "One Step Beyond" og "Absolutely". I England ble det en 5. plass. Mens i Norge og U.S.A. nådde den ikke listene i det hele tatt.

I oktober ble en Matthew Stzumpf ansatt som ny manager for bandet. Gutta i bandet kjente ham fra før, da han hadde jobbet som agent for dem. Deretter dro bandet ut på nok en turne, med jentene i The Belle Stars som oppvarmingsband. De hadde mange likhetstrekk med Madness da de slo gjennom med låta "Sign of the Times" i 1983.

På denne og tidligere turneer hadde bandet gjort en versjon av Labi Siffres 1971 hit "It must be love". Publikum hadde vært svært begeistret for låta, og Stiff records sjef Dave Robinson mente de ville få en nr. 1 hit om de spilte den inn. Oppmuntret av dette møtte de produsentene Langer / Winstanley utenfor et terrassehus i Durham en kald oktober kveld i 1981, for å spille inn låta. De ble da geleidet inn i et lite studio de ikke kjente til. Og 9 timer senere var bandets legendariske versjon av "It must be love" klar for trykking.  Det ble også laget en morsom video til låta, der Labi Siffre deltok. Han likte versjonen deres svært godt. 

Opphavsmann Labi Siffre deltok i videoen til "It must be love".

Og det gjorde også platekjøperne da den kom ut i butikkene. I England ble det en fin 4. plass, mens i U.S.A. fikk de et lite gjennombrudd med låta (33. plass). I Nederland derimot opptrådte de på deres Top of the Pops med låta "Mrs. Hutchinson". Madness' nederlandske plateselskap valgte av en eller annen grunn å gi ut den låta på singel framfor "It must be Love".

22. desember ble Suggs gift med Anne Martin, eller Bette Bright som hun kalte seg. Og denne gangen ble de andre i bandet informert i forkant av bryllupet. Anne hadde tidligere sunget i Deaf School (bandet til Madness produsent Clive Langer), og var i 1981 ute med eget album kalt "Rhythm Breaks the Ice". Tilstede i bryllupet var medlemmer fra Madness, Dwaf School. og BBs backingband The Illuminations. Chas Smash fikk æren av å være forlover for Suggs. Suggs og Bette har holdt sammen siden (2009), og har jentene Scarlet og Viva sammen. I 2007 opptrådte Bette sammen med de andre i Deaf School, på en gjenforeningskonsert. Scarlet og Viva stod da på scenen sammen med moren.

      

Bryllupet til Suggs og Bette i 1981.

I januar 1982 spilte de inn videoen til singelen "Cardiac Arrest". Og nok en gang brukte de en dobbel dekker London buss. For moro skyld stoppet de nå og da og tok ombord villfarne eldre damer. I februar ble den gitt ut. Den endte opp på en skuffende 11. plass i England. Mye av årsaken til det var at den handlet om en som får hjerteslag. Noe som BBC anså som upassende å synge om, da en av deres egne medarbeidere nettopp hadde dødd på den måten. Så de nektet å spille den på radio. Noe som gikk utover promoteringen. De fikk likevel lov til å delta på Top of the Pops. 

Top of the Pops

Dette var første gang siden debutsingelen "The Prince" at en Madness låt ikke hadde nådd topp 10 i England. Mellom november 1979 og august 1983 ga de ut 16 singler, der alle nådde topp 10. Unntatt "Cardiac Arrest". Enda den utvilsomt var en av deres beste låter. Madness var noe av det mest populære England hadde å by på i disse årene.

Større suksess hadde bandet med singelen "House of Fun" i mai 1982. Den ble deres første listetopper i England. Både låta og videoen var "nutty Madness" på sitt beste. Låta handlet om det å være liten i en voksen verden. Videoen ble spilt inn i en nedlagt fornøyelsespark i Great Yarmouth, og i lekebutikken Escapade i Camden Hight Street. På sistnevnte sted hadde bandet i lengre tid kjøpt kostymer og tulleting til å bruke i videoene sine. 

      

Fra videoen til "House of Fun".

Singelen ble gitt ut i forbindelse med bandets første samleplate kalt "Complete Madness". Og med 10 topp 10 hits (på den tiden) å slå i bordet med måtte også det bli en suksess. Samlealbumet gikk i likhet med "House of Fun" til topps i England. 

Det negative med å bli så populær, var at det til tider var umulig for medlemmene av bandet å vise seg på gaten, da de raskt ble "overfalt" av ivrige fans. Det vil si, enkelte hadde det verre enn andre. Suggs, Carl Smash og Mike Barson var de som fikk mest oppmerksomhet i media, og som derfor opplevde det største presset. En dag Lee Thompson gikk mellom Suggs og Carl opplevde han at en gjeng med jenter sprang forbi ham, som de tydeligvis ikke kjente igjen. Mens Carl og Suggs måtte ta beina fatt og komme seg avgårde. På en konsert de gjorde i Tyskland trodde fansen at Lee var en roadie som fulgte bandet.

Mai og juni ble tilbrakt i Japan, der de holdt konserter og gjorde TV reklamer for bilmerket Honda (sistnevnte gjorde de flere av). Japan var et land som fascinerte Madness gutta, som noe veldig ulikt alt annet de hadde opplevd. Suggs: "We all squeezed into the car and did the nutty walk round it and that. It should look pretty good. And I found Japan really interesting. It was a really different culture, the first time I've ever been somewhere that's different to England."

        

Madness solgte seg til markedskreftene i en reklame for Honda.

I juni spilte de også inn videoen til "Driving in my car". Den første singelen fra deres neste album "The Rise & Fall". Den handlet om en kjøretur i en bil, og da måtte de jo "selvfølgelig" hente fram en Morris Minor (jmf. deres gamle bandnavn). De var ikke helt fornøyd med låta. De følte de ikke fikk nok tid til å gjøre den bra, da Robinson maste på dem om å gi ut en ny singel til å følge opp suksessen med "Complete Madness". Likefullt klarte de en sterk 4. plass med låta i juli 1982. Morris Minor bilen fikk nådestøtet i en reklame de gjorde for Volkswagen like etter, der den ble sluppet i bakken fra stor høyde. De brukte også bilen på scenen i deres Top of the Pops opptreden på BBC.

    

"Driving in my Car"

21. juli deltok de på Prince Charles veldedighetskonsert Prince's trust på Wembley. Her spilte de sammen med flere andre store navn fra den tiden. 

I slutten av august begynte de arbeidet med albumet "The Rise & Fall". Innspillingen foregikk i AIR studio i Oxford street, London. I utgangspunktet hadde de tenkt at dette skulle være en konseptplate, der låtene skulle knyttes sammen. Temaet for plata skulle være en vanlig fyr som ble gal. Men de fant ut at folk nok var lei av slike plater, og droppet derfor ideen.

Deretter dro de til Australia for TV opptredener og konserter. Når de kom til Brisbane ble de møtt av Brisbane Morris Minor Society. Man får håpe de ikke fikk vite hva Madness hadde gjort med Morris bilen i videoen. 

5. november 1982 ble albumet gitt ut. Og kritikerne var raskt ute med å lovprise det. Man mente at Madness endelig var blitt voksen. Og viste en kunstnerisk utfoldelse de ikke hadde hatt før. Noen mente at plata var en stemningsrapport fra England anno 1982. Ikke ulikt det The Kinks hadde gjort på "Village Green Preservation society". Særlig låtene "Tomorrow's (just another day)", "Primrose Hill" og "The Rise and fall" ble trukket fram i den forbindelse.

Selv ga bandet produsent Clive Langer mye av æren for at plata ble så bra som den ble.

Albumet nådde 10. plass på de britiske listene. I Norge ble det 34. plass. Bandet selv forklarer det litt skuffende platesalget med at folk valgte å kjøpe samleplata "Complete Madness" for å gi den i julegave, framfor "The Rise and fall"

        

Låta denne plata kommer til å bli husket for er "Our House". En av 80-tallets mest populære låter. Den ble også gitt ut på singel like etter. I England ble det en grei 5. plass, mens i Norge fikk de sin eneste plassering på singellisten med denne (4. plass). Det som gjorde denne til den mest solgte Madness singelen noensinne, var den litt overraskende suksessen låta hadde i U.S.A. Der den nådde en 7. plass på Billboard. Verken før eller senere hadde de hatt plasseringer i nærheten av det. 

Mye av grunnen til at de plutselig slo gjennom der, var at MTV for alvor hadde begynt å gjøre seg gjeldende der borte. Og Madness' svært fornøyelige videoer var etterspurt. Men pga. lite vellykkede lanseringsforsøk litt tidligere, valgte plateselskapet å ikke gi ut noen av platene deres i U.S.A. Bandet fikk også drahjelp fra en John Kalodner som jobbet for Geffen records, U.S.A. Han hørte låta på radio i 1982, mens han var på besøk i England for å jobbe med bandet Asia. Han mente den hadde hitpotensiale, uansett sted. Også i statene. Så han gjorde det han kunne for å promotere singelen der borte. Noe som tydeligvis hjalp. 

 
                     
"Our house" ble tegnet av Karen Allen, 6 år.

Mark Bedford

Hele familien samlet foran TVèn i "Our House".

Med årene har mange stadig vendt tilbake til denne låta. Som et slags "soundtrack of the 80's". Den var skrevet av Carl Smyth og Chris Foreman. To medlemmer som nesten ikke hadde skrevet låter for bandet før. Utgangspunktet for "Our House" var at Carl ønsket å skrive en låt som handlet om familiene til bandets medlemmer. Men ingen av de andre tente på ideen. Så han måtte skrive hele teksten selv. Etterpå så han at teksten passet godt sammen med en melodi Chris hadde skrevet. Carl: "Eureka... Top-ten hit USA, plenty moolah for everyone, Ivor novello award for Chris and me. We are recognised finally as the incredible genius's what we are".  

15. desember opptrådte bandet på Top of the Pops julespesial, der de spilte "Our House". 

Madness på Top of the Pops julespesial i 1982.

I februar 1983 ble "Tomorrow's (just another day)" gitt ut som siste singel fra "The Rise & Fall". med en grei 8. plass i England som resultat. Låta var av mange regnet som den beste fra plata.

Resten av våren ble brukt til konserter og TV opptredener. I mai begynte de arbeidet med sitt neste album. Innimellom slagene tok de seg tid til litt moro. Bla. ved å delta i en fotballturnering på Queens Park Rangers stadium, der andre band som Musical Youth, Modern Romance og Blue Zoo også deltok. 

I juli spilte de inn videoen til singelen "Wings of a Dove". Og den må være en av de morsomste musikkvideoene som noensinne er laget. Der bandet og en lang rekke andre personer er ombord i et fly, hvor de sykeste ting skjer. Bla. marsjerer et helt gospelkor ned midtgangen. Og bandet befant seg ute på flyvingen. Sluttpartiet der bandet og alle de andre marsjerer inn i en van som deretter blir droppet fra flyet, var egentlig endel av en fransk TV reklame. Dave Robinson hadde sett den, og kjøpt rettighetene til sekvensen med bilen. Men han hadde videoen til "Tomorrow's (just another day)" i tankene da han kjøpte filmbiten.

Videoen til "Wings of a Dove", der de er ute på flyvingen.

Også låta "Wings of a Dove" var en høydare, med sitt gospel lignende kor og calypso ståltromme. Også fansen falt for singelen da den ble gitt ut i august 1983. Der den oppnådde den nest beste plasseringen noe Madness singel hadde klart, med en 2. plass. Samtidig viste låta at de hadde beveget seg langt bort fra ska og reggae inspirasjonen. 

Høsten 1983 tilbrakte bandet i U.S.A. der de gjorde konserter og TV opptredener. Bla. for å promotere et samlealbum kalt "Madness" beregnet på det amerikanske markedet. Her hadde tatt 6 av låtene fra "The Rise & Fall" og 6 av deres tidligere singler for å gi en introduksjon til bandets musikk. Dessverre solgte den kun til en 41. plass i U.S.A.

Samlealbumet "Madness". Beregnet for det amerikanske markedet.

 I oktober 1983 var de tilbake i England. De begynte da arbeidet med sin neste plate kalt "Keep Moving". Man begynte også å leke med tanken på å lage en egen Madness TV serie. To av forfatterne (Richard Curtis og Ben Elton) bak Black Adder (Rowan Atkinson) og The Young Ones hadde oppmuntret dem til å lage sin egen sitcom. En prøvetaking ble også gjort, som de selv syntes var morsom.

Dessverre ble det ikke noe av det da Mike Barson kom med den sjokkerende meldingen om at han kom til å gi seg i bandet. Han følte at bandet tok for mye tid. Med reising flere måneder i strekk. Han hadde nettopp blitt far, og ønsket å tilbringe mer tid med familien, noe som var lett å forstå. Han flyttet deretter til Nederland, konas hjemland. De andre i bandet lurte på om det var noen vits i å fortsette uten Mike. Men de kom heldigvis til den konklusjonen at de ønsket å gå videre som Madness.

Og det at Mike hadde flyttet til Nederland var ikke verre enn om han hadde flyttet til Skottland. Chris: "If he'd moved to Scotland, he'd be just as far away."

                     

Barson var den som hadde startet bandet, vært dens leder. Og låtskriver på storparten av bandets låter. Så bandet skjønte at tapet av ham ville få konsekvenser for dem. Barson lovte likevel å være med lenge nok til at de fikk gjort ferdig albumet "Keep Moving". 

I november 1983 ga de ut singelen "The Sun & the Rain". Og det ble igjen en suksess for bandet med en 5. plass i England. Dessverre skulle dette bli bandets siste topp 10 hit på 16 år. Om man ser bort fra nyutgivelsen av "It must be Love" som nådde 6. plass i februar 1992.

"The Sun & the Rain"

21. desember 1983 opptrådte bandet på London Lyceum Ballroom, der inntektene fra konserten gikk til Greenpeace. Dette ble også Mike Barsons avskjedskonsert. 

I januar 1984 spilte bandet inn videoen til singelen "Michael Caine". En hyllest til den engelske skuespilleren som i likhet med Madness har vært bevisst sin cockney dialekt. Videoen var basert på Caines film "The Ipcress File". Låta var noe så sjeldent som en Madness ballade. Og en av deres fineste låter. Men den endte likevel "bare" på 11. plass i England i februar 1984. Michael Caine var henrykt over denne hyllesten av ham. 

 
               

Videoen til "Michael Caine".

Michael Caine

Bandet dro deretter til U.S.A. på nye TV opptredener. Som erstatter på keyboard hadde de fått med seg Paul Carrack. Kjent fra Mike & the Mechanics, Roxy Music og Squeeze.

20. februar kom "Keep Moving" ut, bandets 5. studioalbum. Og den fikk generelt dårlig mottagelse i pressen. De mente plata var pregløs og uten sjarm. De syntes også plata var blitt overprodusert av Langer / Winstanley. Dessuten hadde bandet av en eller annen merkelig grunn valgt å droppe hitsinglene "The Sun & the Rain" og "Wings of a dove" fra tracklista. Noe som kunne bidratt til et langt bedre resultat. På den amerikanske utgaven gitt ut på Geffen records, var singlene tatt med. Noe som gjør at den utgaven er å foretrekke.

Bandet selv var likefullt fornøyd med plata. Og den solgte til en grei 6. plass i England. (109. plass i U.S.A.).

12. mai opptrådte bandet på Gullrosen i Montreux sammen med bla. Adam Ant, Status Quo og Queen. Her spilte de "Michael Caine" og "One better day". Konserten ble sendt over det meste av Europa. 

I juni 1984 ble "One better day" gitt ut som singel fra plata. Med en skuffende 17. plass som resultat. På samme tid vurderte de også å droppe Stiff record til fordel for et nytt plateselskap. Islands record hadde nettopp kjøpt opp Stiff, og ting hadde blitt annerledes. Dette skulle da også vise seg å bli den siste singelen gitt ut på Stiff records.

"One Better day"

I juli opptrådte bandet på en konsert til støtte for de streikende gruvearbeiderne i Liverpool. Også Bronski Beat og The Style Council deltok på konserten. 

Dermed var de "bare" 6 igjen i bandet...

I august skrev bandet platekontrakt med Virgin records. Virgin fikk også rettighetene til bandets backkatalog. Med årene kom Virgin til å pumpe ut en anselig mengde samleplater med Madness på platemarkedet. Til blandede følelser fra bandet. Den nye kontrakten og det tidligere platesalget gjorde bandet istand til å investere i sitt eget platestudio. De satte det opp i Caledonian Road, der de allerede hadde et kontor. Selve studioet ble kalt Liquidator (en som likviderer). De startet også sitt eget produksjonsselskap kalt Zarjazz.

I oktober ble "Listen to your father" med Feargal Sharkey gitt ut på singel. Madness hadde møtt Sharkey i forbindelse med Top of the Pops året før, mens han var medlem av The Assembly. Og Chas hadde foreslått at Sharkey burde synge denne låta som han hadde skrevet. Det er også Madness som spiller instrumentene på låta. Singelen nådde 23. plass på de engelske listene. Som Sharkeys første topp 40 plassering. På Top of the Pops opptrådte han også på scenen sammen med Madness. Året etter toppet Sharkey listene med "A good heart".

I desember mens de var i studio, fikk de besøk av en Mick Tuohy fra fanklubben. Han utfordret dem til å spille inn en ny versjon av Old Pioneers gamle hit "Starvation". Og gi pengene av salget til de trengende i Etiopia. Bandet tente på ideen, og inviterte andre artister til å bli med på innspillingen. Bla. flere av bandene fra 2 Tone tiden, med Jerry Dammers i spissen. Også UB40 og General Public deltok.

6. desember holdt de en konsert på Wag Clu, London, der bla. Bananarama, Orange Juice og Aztec Camera deltok. Overskuddet av konserten gikk til Etiopia. 

I januar 1985 begynte de arbeidet med sitt neste album. Først i sitt eget Liquidator studio, deretter i Solid Light studios.

Innimellom slagene tok Suggs og Carl Smyth (Chas Smash) seg tid til å spille inn hip hop låta "Mutants In Megacity One", under navnet The Fink Brothers. Singelen nådde topp 50 i England, i februar 1985. 

Chas Smash og Suggs som The Fink Brothers.

Fellesnevneren for at de to bestemte seg for å spille inn en plate sammen, var at de begge hadde et entusiastisk forhold til tegneseriebladet Comic 2000 A.D. Og det hadde de hatt siden barndommen. Suggs: "We both used to read American 'superhero' comics when we were kids." The Fink Brothers skulle være rivalene til Judge Dredd i tegneseriebladet. Videoen til låta var også bygd opp som en tegneserie.

Fra videoen til "Mutants In Megacity One".

Musikalsk var de inspirert av hip hop scenen i New York på begynnelsen av 80-tallet. Suggs: "We wanted to make an electro/hip-hop record like the ones we'd heard in the New York clubs."

I mars ble også singelen "Starvation" med "bandet" Starvation gitt ut i England. Med en grei 33. plass som resultat. Bak navnet skjulte det seg band som Madness, The Specials, UB40, General Public m.fl. "Starvation" hadde opprinnelig vært en singel med The Pioneers rundt 1970. Og medlemmer fra The Pioneers deltok også på denne innspillingen.

"Starvation" ble av mange D.J.s ansett for å være for etnisk. Den kom dessuten i skyggen av Band Aids "Do they know it's Christmas?". En innspilling Madness ikke deltok på. 

Woody: "We were originally asked to appear on the Band Aid record, but we were out in the country – not out of the country – at the time going through a writing crisis, and we didn't feel that it was worth going all the way back to London just to shake a tambourine or something."

Starvation singelen "Starvation".

Band Aid hadde blitt kritisert for å ha med for få svarte musikere. Og ingen fra Afrika. Så dette ønsket Jerry Dammers og co. å gjøre noe med. Opprinnelig tenkte de å kalle seg 2 Tone allstars, ettersom så mange av bandene som deltok hadde tilknytning til Dammers' selskap.

B-siden på singelen het "Tam Tam Pour L'Ethiopie" og var spilt inn av artister fra Afrika, med base i Paris.

  

På bandbildet kan man se Mark Bedford og Dan Woodgate.

I mars spilte de inn albumet "Mad not Mad" i Air Studios, London. I april fortsatte ferden til Langer / Winstanleys Westside studio, der innspillingen ble avsluttet den 25. april. I mai ble det tatt fotos til coveret av "Mad not Mad". Av den kjente fotografen Anton Corjbin (U2, Depeche Mode). I juli prøvde de å finne en keyboardist på mer permanent basis, med tanke på de kommende turneene. Så de avholdt en audition hvor de endte opp med to heldige tangentmenn. En av dem var Terry Disley, som hadde gått på barneskole med Chrissy boy (Chris Foreman).

Som første singel fra den nye plata ble "Yesterday's Men" sluppet i august 1985. Med en skuffende 18. plass i England som resultat. August måned brukte de til promotering av låta, der de reiste rundt i Europa og gjorde TV intervjuer. Og i oktober startet de på "Mad not Mad tour"

Videoen til "Yesterday's men".

30. september ble albumet "Mad not Mad" gitt ut. Og i likhet med "Keep Moving" var det mange som vendte tommelen ned for plata. De mente den var for søtladen og polert. Ikke minst mente man at Mike Barsons pianospill og lune låter var savnet. Noen mente også at dette var Beatles' svar på "Abbey Road" med The Beatles. Der medlemmene var litt lei av hverandre, men ønsket å lage en siste vellykkede plate.

Heller ikke bandet selv var helt fornøyd med plata. Woody: "It was the worst thing we ever did".

I november fikk den sin høyeste plassering på de britiske listene med en svært skuffende 16. plass. Den første plata som ikke nådde topp 10. Verken i U.S.A. eller Norge nådde den opp på listene.

I oktober ble også "Uncle Sam" gitt utt på singel. En morsom låt i reggae takt som hadde mye av det beste av Madness i seg. Ifølge Suggs var låta ment som et brev til U.S.A.s president Ronald Reagan. Suggs: "It's a letter to Ronald Reagan. It's about the power America has over England. Obviously nuclear weapons, but also things like Rambo. They have so much influence on the way we live our lives. It's about someone who is obsessed with Rambo and survavilism and joining the American army. It's sarcastic really."

En video ble spilt inn i en av Londons forsteder. Med bruk av bla. et amfibie kjøretøy. Etter at videoen var ferdig kjørte de bilen i Themsen elva. Låta var også en utpreget cockney greie. Salgsmessig ble det nok en nedtur med 21. plass i England.

      

"Uncle Sam"

5. november virket det som enkelte av medlemmene i Madness hadde funnet en ny måte å livnære seg på, der Suggs, Carl og Lee spankulerte opp og ned catwalken i et show som ble avholdt i Royal Albert Hall. Anledningen var Rag Aid, der pengene gikk til Ethiopian Famine Appeal.

I jaunar 1986 deltok bandet på en mindre turne kalt "Red Wedge Tour", med bla. Billy Bragg, Lorna G, Stephen Duffy, The Communards, The Style Council , Junior, Tom Robinson, Lloyd Cole and The Commotions og Dee C. Lee. Verken Woody eller Lee deltok på turneen. 

I februar ble deres coverversjon av Scritti Polittis "The Sweetest Girl" gitt ut på singel. Og med en 35. plass var det bare såvidt de kom inn på listene. 

"The Sweetest Girl"

I april og mai turnerte de i Australia. Mens sommeren ble brukt til festivalopptredener, på bla. Roskilde og Glastonbury.

I juli kom de sammen for å starte arbeidet med det neste Madness albumet i deres eget Liquidator studio. Men ting gikk ikke bra mellom dem. Selv om de laget demoer av 11 låter ble det mer og mer klart for dem at de var iferd med å vokse fra hverandre. Musikalsk var man svært uenig om den videre vei. Chris og Lee ønsket å fortsette i det samme sporet som de hadde gjort fram til da. Carl ønsket mer synthbasert musikk, mens Suggs ikke riktig visste hva han ønsket. Han bare visste at han ikke ønsket det de andre ønsket. Uten helt å vite hvorfor. 

Suggs (til norske Det Nye): "Vi gikk rett og slett lei under innspillingen. Det viste seg at vi alle hadde tenkt å forlate gruppa. Man trenger entusiasme for å lage bra plater. Derfor oppløste vi bandet der og da. Kanskje slippes det ut en singel fra samarbeidet, men jeg håper virkelig at vi aldri gjenforenes."

I september 1986 ble det gitt ut en pressemelding som fortalte at Madness nå var oppløst. Noe som ble mottatt med stor sorg fra nutty fans over hele verden. 

Som et farvel til fansen ble singelen "Waiting For The Ghost Train" gitt ut som singel i oktober 1986 (18. plass i England). Den lett dystre låta var skrevet av Suggs. Og omhandlet apartheid regimet i Sør-Afrika. Der livet for de svarte er så trist at man likegodt kan sette seg ned og vente på toget som tar en med til dødsriket.. Singelen var utvilsomt noe av det bedre Madness hadde laget, og gir en liten pekepinn på at demoene de hadde spilt inn til da muligens var av god kvalitet. Også Mike Barson gjorde et lite comeback i bandet på denne singelen.

 
                
"The Ghost train". Bandets siste singel. Fra videoen til låta.

Så etter 7 år, 23 singler, 3 managere og 6 album, var det første kapittelet i historien om Madness over. I årene som fulgte kom det til å bli skrevet nye kapitler i historien om Madness. Men da mer sporadisk, og uten den samme interessen som de skapte på første halvdel av 80-tallet.

Etter bruddet i 1986 var flere av medlemmene av bandet usikre på hva de skulle fylle tiden med. Så i mangel av noe bedre valgte Suggs, Carl, Chris og Lee å starte opp bandet igjen i 1987. Men for å ikke irritere de tre andre fra Madness tiden, valgte de å sette "The" foran Madness. I 1988 ga disse 4 ut albumet "The Madness". En plate som aldri burde vært gitt ut. Til det var den for pregløs og usjarmerende. Det hørtes ut som om de prøvde å kopiere det som ellers var populært på denne tiden. Med lett overproduserte, syntetiske låter. Ska og reggae var stort sett fraværende på plata. Til og med coveret var kjedelig. Uten bilder av bandet verken på forsiden eller baksiden. Det eneste hederlige unntaket var "I pronounce You", en låt som også ble gitt ut på singel (44. plass). Den hadde litt av den lune Madness humoren. Også "What's that" ble gitt ut på singel (92. plass), uten at den hadde samme kvalitet. På plata hadde de fått hjelp fra kjente folk som Earl Falconer (UB40), Hugh Padgham, og Jerry Dammers (The Specials). 

Salget av plata var katastrofalt. 65. plass var langt unna topp 5 plasseringene de 4 ellers var blitt vant med. 

Etter dette gikk medlemmene hvert til sitt. Suggs prøvde seg først som stand up komiker, deretter som band manager og produsent for The Farm. Han prøvde seg også som TV vert for karaokeshowet Nigtht Fever før han returnerte til musikkbusinessen, nå som soloartist. I 1995 ga han ut albumet "The Lone Ranger" som ble en populær plate i England (14. plass). Plata bestod av flere coverversjoner. Både "I'm only sleeping" (The Beatles) og "Cecilia" (Simon & Garfunkel) ble gitt ut som singel. Og de gjorde det bedre på listene enn det Madness sine singler hadde gjort det på slutten. Med 4. plass for "Cecilia" og 7. plass for "I'm only sleeping". 

I 1988 var han tilbake med albumet "The Three Pyramids Club". Et album som inneholdt topp 40 hiten "I Am". I forbindelse med soloplatene uttalte Suggs at de var noe han måtte gjøre for å få dem ut av systemet. Og det var tydelig at medisinen hadde virket, for etter det har han ikke gitt ut flere soloalbum..

             

På slutten av 90-tallet ga Suggs ut flere album og singler som gjorde det bra på listene.

Mark Bedford tok opp studiene igjen. Og utdannet seg innen grafisk design på London College of Printing. Carl Smythe begynte som A&R man hos Go! Discs. Han begynte også å skrive noveller. Hva Mike Barson foretok seg i tiden etter Madness er det få som vet. 

Dan Woodgate gikk over i nok et suksessrik band, da han ble med på trommer i Voice of the Beehive. Et band ledet av de amerikanske jentene Tracey Bryn og Melissa Brooke Belland.

Voice of the Beehive med Dan Woodgate i midten (litt bak).

  Også Mark Bedford var med i bandet en kort periode. I tiden Woodgate var med i bandet oppnådde de to topp 20 plasseringer på de engelske albumlistene, og 3 topp 20 plasseringer med singlene sin. Hans deltagelse i bandet fikk en brå avslutning da Madness kom sammen igjen på starten av 90-tallet. Jentene i The Beehives stilte spørsmål ved hans hengivenhet til bandet. 

Lee og Chris var de som prøvde å videreføre Madness inn i et nytt prosjekt kalt The Nutty Boys. Senere endret til Crunch. I 1990 ga de ut albumet "Crunch", som var en blanding av 80-talls synthpop og Madness lignende ska. Plata var sjarmerende, og hadde sine øyeblikk. Men solgte dessverre dårlig. Plata var dedikert til "The good ship Madness (1979-1989 RIP) and all who sailed on her".
 I 1992 ga de ut EPen
"It's OK, I'm a policeman". Deretter avsluttet de det prosjektet.

Lee Thompson og Chris Foreman fortsatte som nutty boys.

i 1992 ble alle de 7 originalmedlemmene av Madness enig om å gjøre en konsert sammen. For moro skyld. Det endte opp med to konserter i Finsbury Park, London. Den 8 og 9 august. Bandet hadde møttes to uker før konserten, der de øvde inn de gamle sangene. Fordelt på en uke i England, og en uke i Nederland. I Haag drakk de opp det som var igjen av nederlandsk øl, noe som holdt på å sette en stopper for konsertene. Flere av dem var også skeptisk til om bandet ville nå "matchvekta" i tide før den 8. august. Mark Bedford: "Will we still be able to wow the crowd? Or is it purely romance and nostalgia that induce us to risk credibility and pride after so long?". 

Men konsertene ble en stor opplevelse både for fansen og Madness. Idet bandet gikk på scenen ble de møtt av høylytte ovasjoner som varte i hele 5 minutt. Suggs og de andre måtte tørke vekk tårene før de kunne gå igang med spillingen. Låtene satt som de skulle og bandet var i storform. Og det var i høyeste grad publikum også. 

Fra Carl Smyth introduserte konserten med de berømte ordene: "Hey you, dont watch that Watch this! This is the heavy heavy monster sound The nuttiest sound around"  fra "One step beyond", var publikum med på allsang gjennom hele konserten. Der de sang med på hele teksten, på alle låtene deres. De laget et sånt leven at det slo inn med 4,5 på Richters skala. Tilsammen ble de sett av 72.000 mennesker de to dagene. Konsertene ble snart døpt Madstock

     

Madstock ble en gedigen suksess for Madness. Og starten på en ny æra i bandets historie. 

I november 1992 ble konsertene gitt ut på CD (22. plass i England). Plata var produsert av Langer / Winstanley. På samme tid ble samleplaten "Divine Madness" den store julegaven under engelske juletre, der den gikk til topps på de engelske albumlistene. 2 samleplater på toppen av listene er det ikke mange som har klart. Der "Complete Madness" dekket perioden fra 1979 til 1982, og "Utter Madness" fra 1986 dekket perioden fra 1982-1986, var "Divine Madness" den første samleplaten som dekket hele karrieren deres.

Suksessen med Madstock var så overveldende at bandet bestemte seg for å gjøre det til en årlig begivenhet. 

I 1998, etter 7 "Madstocker" begynte kravet om et nytt studioalbum å melde seg. Enkelte av medlemmene i bandet nektet å delta på flere konserter før de hadde noe nytt å presentere for fansen.

I 1998 dro bandet også på en større turne sammen, hvor bla. U.S.A. ble besøkt. Og konserten de holdt på Universal Amphi theater i Los Angeles ble spilt inn og gitt ut som liveplaten "Universal Madness". Sammen med "Madstock" fra 1992 gir den et fint innblikk i bandets kvaliteter på 90-tallet. Der de fortsatt klarer å glede massene. 

Liveplata "Universal Madness-Live in Los Angeles" fra 1998.

I 1998 gikk de igang med innspillingen av albumet "Wonderful". At alle 7 hadde mulighet til å være med var ganske imponerende. Og imponerende var også resultatet av innspillingen. Plata ble akkurat slik en gammel Madness fan kunne drømme om. Med gode poplåter som kunne gi assosiasjoner til "Absolutely" og "The Rise & Fall". Man hadde valgt å droppe syntetiske lyder, og heller bygge opp låtene rundt Barsons stemningsfulle pianospill og Lee Thompsons saksofon. Pent dandert med strykerarrangement fra Langer / Winstanley her og der. 

De fleste av låtene gikk i ska takt, noe både publikum og musikkritikerne visste å sette pris på. Høydepunktene kom tett på denne plata: "Lovestruck", "Johnny the Horse", The Communicator" og "Dip Fred Fred". På sistnevnte hadde de fått hjelp fra deres felles forbilde, cockney helten Ian Dury. I den litt "truende" låta synger de om at de ønsker denne Fred som sin leder, pent kompet av blåsere og Barsons pianospill. Dury bidrar med noe som ligner på rapping. "4 am" var opprinnelig å finne på Suggs soloalbum "The Lone Ranger" fra 1995. Både "Lovestruck" og "Dip Fred Fred" ble gitt ut på singel. Med førstnevnte oppnådde de sin første topp 10 plassering på de engelske listene siden "The Sun & the Rain" i 1983. Om man ser bort fra nyutgivelsen av "It must be love" som nådde 6. plass i februar 1992. 

Ian Dury deltok både i videoen til "Drip Fed Fred", og på BBC da de skulle framføre låta. Det å få lov til å spille inn en plate sammen Ian Dury hadde i mange år vært bandets store drøm. Dessverre døde han av kreft like etterpå (mars 2000). Noe bandet tok tungt. 

Ian Dury og Mandness på BBC live der de framførte singelen "Drip Fed Fred".

"Wonderful" klarte en grei 17. plass på de britiske listene i november 1999. 

Etter dette tok bandet en ny pause fra hverandre. Men man var enig om at man skulle treffes igjen ved en senere anledning. Uten at man visste når.

I 2002 ble det i London satt opp en musikal kalt "Our House", basert på Madness sine låter. Eller "A London love story" som manusforfatter Tim Firth kalte musikalen. Den fikk strålende mottagelse da den kom. I et år var den å se på Cambridge theatre, London. På showets siste forestilling ble den filmet og vist på BBC 3. Musikalen fikk også Olivier Award som beste nye musikal i 2003. Madness var svært stolt over at låtene deres ble brukt i en musikal. For anledningen skrev de to nye låter som ble brukt i forestillingen.

 
Michael Jibson and Julia Gay
Musikalen "Our House" Baggy Trousers Driving in my car

 På 2000-tallet var bandet stadig vekk samlet, der de reiste rundt og holdt konserter. I 2003 deltok de på en konsert der inntektene gikk til Teenage cancer trust. Sammen med bla. Roger Daltrey fra The Who.

Madness samlet i 2003 på en markering for The Teenage Cancer Trust.

Her sammen med Roger Daltrey fra The Who.

  En av de mer minneverdige konsertene deres i nyere tid ble avholdt på Camden's Dublin Castle, fra 19-22 mai 2004. Scenen der Madness hadde sine første lykkelige stunder på 70-tallet. For å holde disse konsertene hemmelig for de uinnvidde, kalte de seg The Dangermen, etter en av låtene de framførte på disse konsertene. Her gjorde de svette coverversjoner av kjente låter. Lydbildet lå tett opp til det de hadde i sine første år. Dvs. ska revival. Publikum som var tilstede på disse konsertene var henrykt. Og man ble snart enig om at coverlåtene fortjente å bli gitt ut på plate.

The Dangermen på Dublin Castle, Camden i 2004.

Generelt vil nok de fleste mene at plater fylt med coverversjoner ikke er av det gode. Ihvertfall ikke når det blir gjort av band godt over middagshøyden. Men faktum var at Madness eller The Dangermen som de kalte seg, laget en plate som ble skamrost av de fleste musikkavisene. Inkludert norske Musikkguiden groove.no. På albumet "The Dangermen Sessions vol.1" gjorde bandet bla. tolkninger av "Lola": The Kinks, "The Israelites": Desmond Dekker, og "You keep me hanging on": The Supremes. Alt gjort i en salig blanding av ska, reggae og Motown-soul. Plata har et musikalsk trykk, blant annet skapt av en imponerende blåserrekke, som gjør at man får bakoversveis. En Steve Dub stod oppført som produsent, i tillegg til at han spilte på en lang rekke instrumenter.

Platekjøperne i England falt for plata da den ble gitt ut i august 2005. Der den nådde en 11. plass. Deres beste plassering for et nytt album siden 1984. Også singelen "Shame & Scandal" nådde topp 40 i England på samme tid. Låta var opprinnelig en hit med Blues Busters på 50-tallet.

Dessverre valgte Chris Foreman å gi seg i bandet i 2005. Frustrasjon over å spille andres eller kun gamle Madness låter ble oppgitt som årsak. Han ønsket at bandet heller burde skrive nye låter som de kunne framføre. Avgangen ble en tankevekker for de andre i bandet.

På mange måter har historien om Madness fått en happy end. Uten at det har vært så mange triste ting som har skjedd imellom. Madness har smilt til verden, og verden har smilt tilbake. Og bandet har utvilsomt bidratt til å gjøre verden til en bedre plass å være med sin musikk. Mye tyder på at de kommer til å følge opp den siste suksessen fra 2005. Med nye turneer og plater. Til stor glede for fans over hele verden. 

En glad gjeng i 2005, som igjen opplever stor suksess.

I 2006 startet bandet arbeidet med en ny plate. og denne gang valgte de å skrive låtene sine selv. For første gang på 7 år. Med seg som på plata hadde de fått den gamle Madness produsentene Clive Langer og White Stripes produsent Liam Watson. Plata ble spilt inn i Toe rag studios i Hackney, London. På den nye plata hadde bandet valgt å gå tilbake til analog innspillingsteknikk, slik som var vanlig i Madness' gullæra på starten av 80-tallet. Noe alle medlemmene i bandet var glade for. 

Sommeren 2006 turnerte Madness i Europa og Japan. Den 28. juli spilte de på The Fuji rock festival i Japan. Deretter fulgte Reading festivalen. Her opptrådte Dan Woodgate på scenen sammen med Franz Ferdinand. I november spilte de på Personal fest i Buenos Aires, Argentina. 

I desember startet de på en ny turne som dekket mange av de britiske byene, fra Glasgow i nord, til Bournemouth i sør. I tillegg til byer i Irland. Og til glede for fansen og bandet selv valgte Chris Foreman å slutte seg til bandet igjen på denne turneen. En liveplate i begrenset opplag ble laget etter denne turneen. 

2. desember opptrådte de på BBC programmet "Strictly come dancing" med låta "It must be love".

I 2007 fortsatte de turnevirksomheten med deltakelse på Isle of man festivalen, The Peel bay TT festival, og Glastonbury festivalen. De deltar også ulike festivaler rundt om i Europa.

5. mars 2007 var Madness tilbake med en ny singel, kalt "Sorry". Selv om de hadde fått med seg rapperne Sway DaSafo og Babyblue på låta var "Sorry" erketypisk Madness. Med glade ska-rytmer og et fengende refreng. I Storbritannia nådde singelen 23. plass. Som det beste de har oppnådd i hjemlandet siden 1999. Ellers ble singelen lagt merke til fordi den i tillegg til å være tilgjengelig som download, cd singel også ble gitt ut på 7" vinyl. Noe som gikk av moten for mange år siden. Så det er ikke bare i lydbildet de har valgt et nostalgisk uttrykk.

  

Fra videoen til singelen "Sorry".

I januar 2008 fikk Madness en ny topp 40 hit, da "NW5" nådde 24. plass på de britiske singellisten. Singelen var hentet fra bandets nye plate "The Liberty of Norton Folgate", som egentlig var ment å være ute i butikkene i mai, men som i september 2008 fortsatt ikke var ferdig innspilt.

Området The Liberty of Norton Folgate ligger sentralt i London. Norton Folgate er også en gate.

Som produsenter hadde de igjen fått med seg Clive Langer og Alan Winstanley, som hadde vært en viktig årsak til bandets suksess på 80-tallet. Plata ble spilt inn i Toerag studios, The Yard, og Miloco studios i London, og gitt ut på Madness' eget selskap Lucky seven records.

Våren 2009 var Madness opptatt med flere festivaldeltakelser, og turne i Australia og England. 

11. mai 2009 ble "Dust Devil" gitt ut som 2. singel fra det kommende albumet. Med 64. plass i Storbritannia.

Først 18. mai 2009 ble "The Liberty of Norton Folgate" å finne i butikkene. Ventetiden skapte naturligvis store forventninger fra fansen og andre musikkinteresserte. Enkelte hadde fått sjansen til å pre-bestille plata, og laste den ned via internett før dette. Men det gikk tydeligvis ikke utover salget i nevneverdig grad. For "The Liberty of Norton Folgate" ble en kjempesuksess for Suggs og co. i Storbritannia, der plata nådde en flott 5. plass. Faktisk var dette det beste de hadde oppnådd med et studioalbum siden 1981. I andre land var interessen for plata langt mindre, noe som kanskje bekrefter antagelsen om at Madness først og fremst er et britisk fenomen. I Nederland ble det 52. plass, i Belgia 70. plass, i Sverige 47. plass. I Norge nådde den ikke VG-lista. Men ifølge Wikipedia gikk plata helt til topps i Russland!

 

"The Liberty of Norton Folgate"

De første anmeldelsene av plata var svært positive. BBC omtalte den som: "the most sophisticated and satisfying album of their career." Mens de store musikkbladene Uncut og Mojo begge ga plata 4 ut av 5 stjerner. Uncut framhevet de flotte arrangementene, og mente plata var overraskende frisk. VG kalte plata et 'konseptuelt minimesterverk' og ga den terningkast 5.

"LIberty of Norton Folgate" var en temaplate - den første i Madness' diskografien. I mange år hadde medlemmene av bandet lekt med tanken om å lage en hyllestplate til sine røtter i London. Madness: "We'd been kicking around the idea of a concept album about London for a while, even if a certain C.J. Foreman had enquired as to what the f*@k we thought the majority of the songs that make up our enormous cannon of work were about." 

Årsaken til at nettopp Norton Folgate ble trukket fram, gjennom albumtittelen, var at Madness mente at "sjelen" i London var best bevart i denne gata. I tillegg til at de gjennom plata ønsket å protestere mot en 50 etasjes skyskraper som var under planlegging i Norton Folgate. 

Madness: "For us it wasn't a battle against development necessarily, more the protection of one of the best and last bits of familiar old London - shabby most definitely - but soulful and most assuredly too important a part of the fabric of what makes this chaotic city what it is, to be buried under 50 stories of concrete, regardless of whether it was to have a water fall on the top."

London by ble omtalt i låter som "MK2", "On the Town", "Bingo" (Camden town), "We Are London" og tittellåta "The Liberty Of Norton Folgate". Sistnevnte låt var platas høydepunkt. I de 10 minutt låta varte følte man seg hensatt tilbake i tid - til 1880 da komikeren og sangeren Dan Leno underholdt Londonerne med sine forkledninger som finere frue, politimann, spansk banditt, brannmann og frisør.

 Dan Leno

"The Liberty Of Norton Folgate" var en variert låt som som gikk gjennom flere musikalske sinnsstemninger - som noe av det beste Madness har spilt inn. Andre høydepunkt på albumet var "Rainbows", "MK2", og "On The Town".

I "Idiot Child" hadde de hentet fram Mrs Hutchinson fra "7" albumet (1981): "Mark my words Mrs Hutchinson We'll sort this laddie out."

I tillegg til å være en temaplate, var også "The Liberty Of Norton Folgate" en hyllest av den britiske poptradisjonen de selv var endel av. Madness: "We felt it was time to make a great British pop records in the best traditions of our previous work".

I august ble "Sugar And Spice" gitt ut som 3. singel fra albumet. Men kun som digital nedlasting. Som 4. og siste singel ble "Forever Young" gitt ut i januar 2010 (som fysisk singel), med en skuffende 199. plass som resultat.

Madness i 2009. Fortsatt like 'nutty' som 1980.

Samme måned som albumet ble gitt ut, kunne norske fans glede seg over at Madness hadde sagt ja til å opptre på Øya festivalen den 14. august. Som en av flere festivaler de gjorde sommeren 2009.

Konserten på Øya ble en hyggelig opplevelse for de frammøtte. Norske aviser var svært positiv til showet Madness hadde å presentere. Aftenposten og Oslo Puls mente at Madness "med kjærlighet, galskap, humor og en historisk hitparade gjorde Madness Øya-festivalen til et house of fun". Dagbladet omtalte konserten som 'party, party', og mente det var 75 minutt med galskap som smakte godt.

Madness åpnet konserten med publikumsvinnerne "One step beyond" og "Embarrasment". Til glede for popelskere i alle aldre. Etter et litt rolig midtparti, fikk de opp stemningen igjen med "House of Fun", "Baggy Trousers" og "Our House". Noe som resulterte i rungende allsang. 

Suggs var i storslag, og med sin erkebritiske humor hadde han publikum i sin hule hånd. For ham og de andre gutta i Madness var det morsomt å se responsen fra publikum, der de danset og sang med. De kvitterte med å gi publikum ekstranumrene "Madness" og "Nightboat To Cairo".

   

Madness på Øya festivalen 14. august 2009.

Etter opptredenen i Oslo fulgte flere festivaler for Madness. 28. august var de i Paris på "Rock en Seine". Her opplevde Madness å måtte gå på scenen to ganger i løpet av en kveld. Årsaken var at det kjente rockebandet Oasis 'plutselig' ble oppløst rett før de skulle på scenen (etter en slåsskamp mellom Gallagher brødrene). For å redde arrangøren valgte Madness å fylle tomrommet som Oasis skapte, ved å gå på scenen for 2. gang. Publikum viste å sette pris på at Madness tok denne utfordringen.

Som vanlig gjennomførte Madness en britisk turne rundt juletider 2009. Bassist Mark Bedford var ikke med på turneen pga. sykdom. Det var heller ikke kjent når han kom til å bli med igjen i bandet.

I et radiointervju 24. mai 2010 kunne Daniel Woodgate avsløre at Madness var iferd med å spille inn en oppfølger til "The Liberty of Norton Folgate".

I september 2010 mottok Madness utmerkelsen 'Idol award' på Q awards (musikkmagasin) i London.

I november og desember 2010 turnerte Madness i hjemlandet. Etter en pause rundt nyttårstider, fortsatte de tuneen i 2011. I juni 2011 opptrådte de på Meltdown festival. Her framførte de 3 låter fra det kommende albumet, kalt "1978", "Can't Keep A Good Thing Down" og "Death Of A Rude Boy".

I april 2012 forflyttet de seg til U.S.A., der de gjorde konserter i California og Las Vegas.

I juni 2012 fikk Madness den store æren av å opptre på konserten på Buckingham Palace i forbindelse med feiringen av Dronning Elisabeths 60- år på den britiske tronen. 

Det er ikke mange artister som har stått på taket av Buckingham Palace og spilt.

På taket av det ærverdige slottet framførte Madness sine gamle hits "Our House" og "It Must Be Love", mens animasjoner som passet til musikken ble prosjektert på slottets frontvegg.

Ærverdige Buckingham Palace, før og etter at det ble brukt som kulisse for Madness' musikk.

Ekstra gledelig var det at Mark Bedford igjen med i bandet etter en pause på 3 år. Noe som betydde at bandet valgte å takke farvel til Graham 'Bushers' Bush, som hadde spilt med Madness i Bedfords fravær.

Parallelt med forberedelsene til denne konserten jobbet Madness med et nytt album, kalt "Oui Oui Si Si Ja Ja Da Da". Tittelen henspilte på ordet 'ja', slik det blir skrevet på mange av de europeiske språkene, bla. norsk. Og humoren som tittelen indikerte gjenspeilte seg også i musikken, som var av god gammel Madness kvalitet, med gode poplåter, med innslag av ska. Slik som åpningssporet "My Girl 2". Låta som også ble gitt ut som første singel fra albumet.

Singelen "My Girl 2"

"Oui Oui Si Si Ja Ja Da Da" fikk også brukbare kritiker, og oppnådde en fin 10. plass i Storbritannia. Utenfor hjemlandets grenser gjorde den det ikke like bra. Plata ble gitt ut på Madness' eget selskap Lucky 7 records. Med seg som produsent i Toe Rag Studios i London hadde de bla. Clive Langer. Mannen som var med og produserte de fleste av bandets klassiske album.

Det ble gitt ut ytterligere 4 singler fra "Oui Oui Si Si Ja Ja Da Da", med "Never Knew Your Name", "La Luna", "Misery", og "How Can I tell You". "Never Knew Your Name" fikk de muligheten til å presentere i Jonathan Ross Show, mens "How Can I Tell You" ble framført hos Chris Evans.

I november og desember 2012 dro Madness ut på 'Charge Of The Mad Brigade Tour' i Storbritannia, som ble avsluttet på O2 Arena i London, 14. desember.Turneen ble fulgt opp med 'Grandslam Madness Tour' i 2015, der alle konsertene ble gjort i friluft.

I tillegg til ny plate og turne var Madness også ute med sitt eget øl, fra Madness Brewing Company (brygget på Portobello Brewery). Ølsortene het Gladness, Night Boat og Lovestruck. Og ifølge Madness' hjemmeside var de tilgjengelig på barer og butikker over det meste av Strobritannia (se kart).

 

        
 

  

 

 

                  
One Step Beyond

1979

  Absolutely

1980

  Seven

1981

   
The Rise & Fall

1982

  Keep Moving

1984

  Mad not Mad

1985

   
  The Madness

1988

  Wonderful

1999

  The Dangermen Sessions Vol.1

2005

       
The Liberty of Norton Folgate

2009

  Oui Oui Si Si Ja Ja Da Da

2012

   
         

1. Our House

2. Michael Caine

3. Wings of a Dove

4. Cardiac Arrest

5. One Step Beyond

6. Baggy Trousers 

7. House Of Fun 

8. Shame & Scandal 

9. The Liberty of Norton Folgate

10. It Must Be Love

 

1. Keep Moving

2. One Step Beyond

3. The Rise & Fall

4. Absolutely

5. Seven

6. The Dangermen Sessions Vol.1

7. Mad not Mad

8. Wonderful

9. The Liberty of Norton Folgate

10. The Madness