Hugh Cornwell: Født 28. august 1949, London, England

Jet Black (Brian Duffy): Født 26. august 1938

Dave (David Paul) Greenfield: Født 29. mars 1949, Brighton, England

Jean-Jacques Burnel: Født 21. februar 1952, London, England

Paul Roberts: Født 31. desember 1959, Chiswick, England

John Ellis: Født 1952, London, England

Baz Warne: Født 26. mars 1964, Sunderland, England. 

The Stranglers var et av de mest seiglivede bandene på den britiske new wave/pønk scenen på 70-og 80-tallet.

På 70-tallet hadde de vært et av de mest markante bandene i den hektiske pønk æraen. En æra som ikke varte mange årene. Men der de fleste andre "tre greps" band forsvant da publikum ønsket noe annet på slutten av tiåret, klarte The Stranglers i likhet med The Jam og The Clash å bringe nye elementer inn i musikken. Slik at de på 80-tallet framstod som et like populært band som før. Med suksessalbum som "La Folie" og "Feline", og hitène "Golden Brown", "Strange little Girl" og "The European Female", bidro de til å sette farge på dette tiåret også.

Mange band som dukket opp i årene etter nevner The Stranglers som en av sine inspirasjonskilder. Konsertene er fullpakket, selv idag, 40 år etter starten. 

Populariteten fikk man nylig bekreftet da 1981 hitèn "Golden Brown" ble kåret til den 10. beste låta i britisk historie i en avstemning som Virgin radio foretok. Man skal ikke ta slike avstemninger for høytidelig, men en viss pekepinn gir de. Morsomt var det nok for Cornwell og co. uansett.

Historien om bandet starter i Gøteborg, Sverige på starten av 70-tallet. Der Hugh Cornwell var en utvekslingsstudent fra universitetet i Bristol. Cornwell var fra Kentish town i London. Og hadde allerede på 60-tallet markert seg som musiker, da han spilte bassgitar i bandet Emil & the Detectives sammen med Richard Thompson. Begge gikk da på William Ellis school i Highgate. Thompson ble senere folklegende i England, bl.a gjennom sin tid med Fairport Convention.

Hugh Cornwell

Cornwell havnet i Lund i Sverige for å gjøre ferdig doktorgraden sin i biokjemi. Men den fikk han aldri gjort ferdig I stedet startet han bandet Johnny Sox sammen med svenskene Jan Knutsson og Hans Wärmling, og amerikanerne Gurth Godwin og Chicago Mike. Misnøye med studiene og Sverige generelt, gjorde at han ønsket å overbevise de andre om at London var plassen å være. Med unntak av trommeslageren Chicago Mike flyttet de alle til London tidlig i 1974.

 

Forløperen til The Stranglers startet i Sverige med Johnny Sox. Hugh Cornwell til høyre på bildet. Fra venstre :Mike fra Chicago, Gurth Godwin (liggende), Jan Knutsson (stående), og Hugh Cornwell.

For å finne en erstatter for ham satte de inn en annonse i Melody Maker om at de ønsket en trommeslager. Jet Black som var en suksessrik forretningsmann med mange iskrembiler!!, så annonsen og slo til. Han hadde begynt å bli lei av de faste rutinene innen bransjen. Tidligere hadde han vært en habil trommeslager, og hadde nettopp investert i et nytt trommesett. 

Jet Black

Jean-Jacques Burnel ble introdusert til bandet ved en tilfeldighet. Han hadde riktignok spilt endel klassisk gitar i oppveksten. Men han var mer opptatt av karate og motorsykler. Men da Johnny Sox ble lagt ned i 1974, og Black og Cornwell prøvde å få i gang et nytt band i ruinene av det gamle, tok Burnel jobben som bassist i det nye bandet. Han hadde ikke noen bassgitar, og kunne heller ikke spille på den. Men Cornwell solgte ham en, og lærte ham hvordan den skulle brukes.

Burnel var født i London av franske foreldre fra Caen. De kom til England på 50-tallet da de fikk seg jobb der som bartendere. Jean-Jacques vokste opp i Godalming i sørvest London. Han gikk på Universitetet i Bradford, der han studerte historie, på det tidspunktet forespørselen fra Cornwell kom.

J.J. Burnel var født i London. Men foreldrene var fra Caen i Frankrike.

Det nye bandet ble komplettert med svensken Hans Wärmling, som Hugh Cornwell som nevnt kjente fra tiden i Sverige. De reiste rundt i Guilford området i London og holdt konserter. Navnet  de hadde i starten var The Boston Strangler. Som spilte på kallenavnet til en kjent amerikansk seriemorder. Dette bidro til å skape en truende atmosfære på konsertene. De kalte seg også for The Guilford Stranglers. Senere skiftet de navn til The Stranglers.

Antallet spillejobber økte, og demoer ble spilt inn. Men en platekontrakt var likevel helt i det blå på denne tiden. Noe som gjorde at Wärmling ble lei, og heller valgte å dra hjem til Sverige. Wärmling døde i 1995, 52 år gammel.

Så i 1975 satte de inn en annonse i Melody Maker, hvor de søkte etter en keyboardist. Og like etter var Dave Greenfield med i bandet. Han hadde bakgrunn fra en lang rekke band, bla. The Mark Addam Showband. Og de andre skjønte fort at han var en fin tilvekst til bandet. Med en keyboardist i bandet, ville de skille seg fra de andre rockebandene som var i ferd med å nå opp på denne tiden. 

Dave Greenfields eminente keyboard spill ble muligens selve kjennetegnet

på The Stranglers' musikk. Med assosiasjoner til Ray Manzarek, The Doors.

En av inspirasjonskildene deres var The Doors, hvor keyboardspillet var en viktig del av musikken. The Stranglers jobbet hardt med å bli flinkere til å spille på instrumentene sine. Og de reiste rundt og holdt mange konserter. I desember 1976 fikk de omsider platekontrakt med United Artists. Det ble på en måte belønningen for den harde jobbingen forut. 

Samtidig som Stranglers prøvde å nå opp i musikkbransjen, begynte pønken å gjøre seg gjeldende i Storbritannia. Siden musikken deres hadde noe av den samme energien som pønkbandene, ble de presentert som et new wave band. De ble dermed med i æraen helt fra starten av.

Stranglers hadde kvaliteter som langt oversteg det de fleste pønkbandene på denne tiden hadde. Men i starten hørtes de ut som et hvilket som helst pønkband, med den samme rølpete råheten. Låter som "Peasant in the Big Shitty", "I feel like a Wog", "Down in the Sewer" og "Ugly" var kompromissløs og "grotesk" musikk. 

Sommeren 1976 fikk Stranglers ordnet det slik at de varmet opp for The Ramones på deres første London opptreden. På denne tiden hadde det allerede rukket å bli lagt merke til i et pønk-magasin som syntes musikken til Stranglers var bra. Magasinet mente Stranglers hadde elementer fra både Television og The Doors. I oktober 1976 varmet de opp for Patti Smith. Like etter dro de på en turne hvor de selv var hovedattraksjonen. På samme tid spilte de inn sin første plate med Martin Rushent som produsent. (Rushent skulle senere bli kjent for å ha produsert "Dare" med The Human League). 

"(Get A) Grip (On Yourself)" ble Stranglers' debutsingel, og den nådde topp 50 på listene. Albumet "Rattus Norvegicus" (den norske rotta!!) kom ut like etterpå, våren 1977. Og de beviste med den at de var blitt et av store navnene på pønk scenen. Plata nådde en imponerende 4. plass på albumlisten. Samtidig satt resten av pønk gutta og lurte på om de skulle regne The Stranglers som en av dem. De var jo for gamle til å være skikkelige pønkere, de hadde for langt hår, og spilte musikk som minnet om The Doors...

Heller ikke The Stranglers selv visste om det de holdt på med var pønk. Jean-Jacques Burnel: "I begynnelsen spilte vi høyt og kort. Da punkrocken omsider eksploderte rundt 1976 hadde vi allerede utviklet oss. Vi brukte synth og keyboards. Og det ble ikke regnet for å være særlig coolt."

Sommeren 1977 fikk de også sin første topp 10 singel hit med "Peaches". På bakgrunn av den og andre låter som "London Lady" og "Choosy Susie" ble de beskyldt for å være kvinnefiendtlige og sex fiksert. I virkeligheten var det mye ironi i tekstene deres. Debutplata inneholdt også andre fine øyeblikk som "Down in the Sewer", "Sometimes" og "Hanging Around". Sistnevnte ble senere en hit med Hazel O'Connor

The Stranglers live i 1977.

Selv om de var ganske så pyntelige av seg utenfor scenen, hadde konsertene deres en tendens til å ende opp i bråk og slåssing. Enten med noen lokale bønder som ikke likte pønkere. Eller fordi noen mislikte at Hugh Cornwell hadde en T-skjorte med med Ford-logoen, omskrevet til "Fuck". Eller de kom i klammeri med lokale kvinneforkjempere fordi de hadde noen nakne damer til å danse på scenen.

Allerede i juli, samme år som debutplata, hadde Stranglers nye låter klar. "Something better Change" ble den første singelen fra albumet "No more Heroes". Og den klarte en fin 9. plass i England. Like etter kom også "No more Heroes" på singel, med en 8. plass som resultat.

Albumet kom i oktober 1977. Og det ble tatt vel imot av kritikerne. Med sitt kule, slentrende, men samtidig dynamiske lydbilde. Plata ble en stor suksess i Storbritannia med en 2. plass på den britiske albumlisten. Noe de fleste pønkband bare kunne drømme om. Samtidig som de var produktiv med to album på samme år, ga de ut låter under pseudonymet The Mutations. Jmf. Celia & the Mutations: "Mony Mony"

I 1978 var Stranglers tilbake med nye singler og album. Og interessen for bandet var fortsatt stor. Både "Five minutes", "Nice N'Sleazy" og "Walk on By" gjorde det bra på listene. "Walk on By" var en coverversjon av Burt Bacharachs gamle slager. 

   

I 1978 skapte The Stranglers store overskrifter da som endel av sin "Nice'N Sleazy" turne hadde

med seg nakne damer på scenen i Battersea, London. Mange stemplet dem som mannsjåvinister

etter konserten.

Albumet het "Black & White", og var et typisk Stranglers album fra denne tiden. Med sitt pønk-inspirerte lydbilde, og grumsete tekster. Som "No more Heroes", ble også dette en stor suksess med 2. plass på albumlisten i Storbritannia. 

I forbindelse med en konsert på Universitetet i Surrey, som ble kringkastet på TV i BBCs program "Rock goes to College", fikk Stranglers oppmerksomhet i pressen da de valgte å gå av scenen midtveis i konserten. Årsaken var at bandet mente at arrangøren hadde brutt en avtale de hadde, om at også folk som ikke var studenter ved Universitetet skulle ha adgang til konserten.

I 1978 ga de også ut singelen "Sweden", eller "Sverige" som den også ble gitt ut som. Her tok Hugh Cornwell et oppgjør med det landet han hadde tilbrakt noen år i på starten av 70-tallet. Og det var ikke noe positiv omtale han hadde å komme med. Jeg er innsnødd på østfronten var en undertittel av låta.

     

The Stranglers ga også ut en svensk språklig utgave av "Sweden / Sverige".

Å høre Cornwell synge på svensk må være en liten kuriositet. 

Plata markerte samtidig slutten på en epoke for The Stranglers. Albumene som kom i årene etter, var mer eksperimentell, og radiopop vennlig. Som en avslutning ga de ut live-albumet "Live X-cert". Det ble også deres første album på I.R.S. America.

I 1978 var de som vanlig ute på turne. Og 5. mai opptrådte de på Club 7 i Oslo. Låtene de presenterte denne kvelden var disse: "Grip", "Dagenham Dave", "Bring On The Nubiles", "Dead Ringer", "Hanging Around", "Nice ’n’ Sleazy", "Something Better Change", "No More Heroes", "Tank", "Threatened", "I Feel Like A Wog", "Burning Up Time", "Straighten Out", "London Lady", "Down In The Sewer" og "Toiler On The Sea". 

Det var egentlig meningen at de skulle opptre på Chateau Neuf, kvelden før. Men den konserten ble avlyst av arrangøren Det Norske Studentersamfund pga tekstenes 'reaksjonære karakter'.

I 1979 kom "The Raven". Bandet var nå blitt mer samfunnskritisk. Og hentet inspirasjon fra band som Devo. "Duchess" ble den største hitèn fra albumet med en 14. plass. Albumet klarte også en 14. plass.

 
       
På "Raven" hadde The Stranglers fattet interesse for de norrøne langskipene.

4 yndige korgutter på "Duchess".

I 1980 ga de ut kun to singler i form av "Bear Cage" og "Who wants the world". Det kan skyldes at Hugh Cornwell måtte sitte 3 måneder i fengsel for besittelse av narkotika. De to singlene ble ikke gitt ut på noe album. Kun som bonusspor på senere cd-utgivelser.

  ¨ 

Men i 1981 var de tilbake på sporet med to album. Det første var konsept albumet "The Gospel according to the Meninblack". Mange rynket på nesen av dette "tulle" albumet som var full av snåle låter, med tekster om små svartkledde menn fra verdensrommet som med jevne mellomrom besøkte jorda. Tekstene var inspirert av Erich von Däniken bøker om kontakt mellom utenomjordiske og menneskene på jorden i forhistorisk tid. Jean-Jacques Burnel: "Von Däniken blir betraktet som en sjarlatan, men det bestrider ikke det faktum at han har fremsatt mange interessante historier om som ingen har klart å motbevise."

Mange gamle fans fra pønk tiden takket for seg. Men de fikk likevel en liten hit med åpnings låta "Waltzinblack". En orgel låt i valse tempo, som senere ble brukt som vignettmelodi i en TV serie.

"La Folie" derimot var en mer ambisiøs plate. Og en portåpner for The Stranglers til popungdommen på 80-tallet. Plata ble en av deres mest solgte. Og "Golden Brown" ble deres største hit noensinne med en 2. plass på singellisten i Storbritannia, og høyt plassert også ellers i verden, med 3. plass i Irland, 7. plass i Belgia, og 10. plass i Australia. Paradoksalt var det "The Gospel according to the Men in Black" som gjorde det best i Storbritannia, med en topp 10 plassering. "La Folie" klarte bare 11. plass. Muligens fordi "Golden Brown" ble gitt ut som singel en stund etter at albumet hadde 'solgt seg ferdig'. Låta gikk i 3/4 dels valsetakt, og handlet forøvrig om opplevelsen av heroinrus. Det ble laget en stilfull musikkvideo til "Golden Brown" som nok bidro til den store interessen for låta. En video som også ble vist i Norge, i det populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk på NRK, 16. mars 1982.

Musikkvideoen til "Golden Brown" ble vist på NRK TV.

I 2013 kom "Golden Brown" på femteplass i en større kåring som The Official Charts Company hadde over låter som ikke hadde nådd høyere enn nr. 2 på den britiske singellisten.

I 1981 kom også samleabumet "The Collection 1977-1982". Som klarte en 12. plass i Storbritannia. I 1982 ga de ut kun en singel. Og det var en perle av en låt i form av "Strange little Girl", som nådde 7. plass på singellistene. En søtladen ballade, noe som Stranglers ikke hadde vært i nærheten av tidligere.

I 1983 skjedde det også lite på Stranglers fronten. Dave Greenfield og J. J. Burnel tok seg derfor tid til å lage soundtracket til Vincent Coudannes film "Ecoutez Vos Murs". Med seg på den underholdende plata kalt "Fire & water", fikk de Maggie Reilly (mest kjent fra Mike Oldfields "Moonlight shadow"). Plata ble ingen suksess, men de to kledd ut som damer på coveret av singelen "Rain and Dole and Tea", skapte ihvertfall litt godt humør rundt om.

J. J. Burnel og Dave Greenfield i drag antrekk.

I 1983 kastet Stranglers seg på synthbølgen som var i skuddet på denne tiden med albumet "Feline" og singelen "European Female". Albumet var litt gotisk, litt flamenco-inspirert, og litt synthpop. Med Stranglers' kjennetegnende lydbilde. Plata ble et løft for Stranglers med en 4. plass på albumlisten i Storbritannia. Den ble også deres eneste notering noensinne på VG-lista, med en 16. plass. Dette skulle bli siste gang de fikk et studioalbum inn på topp 10 i Storbritannia. Singelen "European Female" klarte en fin 9. plass. Mens plata høydepunkt "Midnight Summer Dream" kun nådde 35. plass.

På slutten av 70-tallet var det vanlig at fansen trykket opp egne fanziner, der heltene ble omtalt. Både i forhold til turneer og plateutgivelser. I starten var de fleste fanziner veldig enkle, med håndskrevne tegninger og tekst på noen få ark. Stranglers satte pris på de som laget dem, og på flere av innercoverne på platene sine benyttet de anledningen til å gi Strangled reklameplass, slik at andre fans ble klar over at bladet eksisterte. Stranglers valgte også å sette bort alt av merchandise til Strangled, i visshet om at kvaliteten på produktene da holdt mål.

Jean-Jacques Burnel: "Gruppa er på ingen måte direkte involvert, men det gir oss likevel en slags kontroll over f.eks. t-skjorte-salget. Vi sørger for at det er skikkelige saker, i motsetning til det gyselige sølet som selges på gata, konserter, festivaler.. Dessuten er magasinet veldig fint for oss. Vi har ikke redaksjonell innflytelse, og de kan godt finne på å kritisere ting vi gjør. Men samtidig er spaltene åpne for oss, vi har et sted vi kan trykke artikler vi skriver."

Fra innercoveret på "Feline".

I 1984 fulgte "Aural Sculpture". Det var en mer tilbakelent popplate med mange fine spor, slik som "Ice Queen", "Skin Deep", "Let Me Down Easy", "No Mercy" og "North Winds"

Med årene hadde Stranglers blitt kjent for sine merkelige albumtitler. Og 'øreskulpturer' var ikke noe unntak. I et intervju med norske Det Nye forklarte Jean-Jacques Burnel om inspirasjonen for valg av navn: "Han som laget skulpturen på forsiden hadde nylig en øre-utstilling i London. 50-60 modeller. Over 500 mennesker kom på åpningen, og alle fikk utdelt et polaroid-foto av sitt eget øre."

"Aural Sculpture"

Til tross for at "Aural Sculpture" var en bra plate, klarte den likevel ikke bedre enn 14. plass. Og nedturen var for alvor begynt for The Stranglers. "Dreamtime" fra 1986 havnet på en 16. plass. Selv om platene inneholdt mye fin musikk, var de ikke lenger nyskapende eller spennende. De var også ute av rampelyset - kun interessant for den harde kjerne av Stranglers fans. Det gikk også lengre og lengre tid mellom utgivelsene. I 1988 fikk de overraskende en topp 10 hit (7. plass) med den gamle Kinks låta "All day and all of the Night". Like etter kom liveplata "All Live and all of the Night" som nådde 12. plass på albumlisten. 

Med sitt tiende studioalbum fra 1990, som 'naturlig' nok het "10", var det på en måte slutt for bandet. Plata klarte nok en intetsigende plassering på listene med 15. plass. Det virket som om den harde kjerne av fans bidro til at de fleste platene fra denne tiden havnet rundt 15. plass.

I 1991 kom det nok et samlealbum med The Stranglers. "Greatest Hits 1977-1990" viste at låtene deres fortsatt betydde mye for folk i Storbritannia, da den klarte en fin 4. plass. Plata ble også en fin avslutning på det Stranglers som hadde eksistert i 16 år. For etter "10" valgte grunnleggeren av bandet, Hugh Cornwell, å gi seg. Han så ikke lenger noen kunstnerisk utfordring i bandet. Og valgte heller å fortsette som soloartist. Også trommeslager Jet Black valgte å gi seg etter denne plata.

Hugh Cornwell har valgt å konsentrere seg om en solokarriere framfor å være med i The Stranglers.

I løpet av årene har det blitt 9 studioalbum. Det første kom i 1979.

Burnel og Greenfield var uenig med Cornwell, og valgte å fortsette med bandet framfor å legge inn årene. Noe mange mente var lik skjending. John Ellis tok over på vokal, mens Tikabe Tobe tok over på trommer. Ellis hadde siden slutten på 70-tallet vært en god venn av bandet, og hadde også tidligere steppet inn for Cornwell, da han satt i fengsel i 1980. Ellis var på 70-tallet med i pønkband som Bazooka Joe (sammen med Adam Ant) og The Vibrators.

Denne besetningen ga ut albumet "Stranglers in the Night". Det vil si, Jet Black ombestemte seg, og ble med på plata likevel - en plate som ble slaktet av kritikerne. Og en 33. plass på albumlistene var en foreløpig bunnotering for bandet. I tillegg til at Elis sang på plata, hadde de fått inn nok en vokalist i bandet. Det var Paul Roberts, som presenterte seg som den nye vokalisten deres, da de begynte å snuse på et alternativ på vokal. Ellis gikk da over til å kore og spille gitar.

Roberts hadde på 80-tallet gitt ut endel plater som soloartist.

 
                
 

John Ellis

 

Paul Roberts

I 1995 kom albumet "About Time", som var et kvalitetsmessig løft fra forgjengeren.  Tobe var ikke lenger med i bandet. Noe som betydde at bandet hadde funnet en ny fast besetning med Greenfield, Black, Ellis, Roberts og Burnel. Plata solgte også litt bedre enn "In the Night". I 1997 og 1998 fulgte de to litt intetsigende albumene "Written In Red" og "Coup de Grace". Og for første gang opplevde Stranglers at de ikke nådde opp på den britiske topp 40 listen.

The Stranglers på slutten av 90-tallet: John Ellis,

J.J. Burnel, Paul Roberts, Jet Black og Dave Greenfield.

Hele 90-, og 2000-tallet var 'skjemmet' med en lang rekke meningsløse samleplater, og intetsigende livealbum. 

I 2000 valgte John Ellis å gi seg i The Stranglers.

Etter 6 år uten noen studioutgivelser, var The Stranglers tilbake i 2004 med albumet "Norfolk Coast". En plate mange kritikere har trykket til sitt bryst, og som avstedkom hitèn "Big thing Coming". Den nådde en 31. plass i Storbritannia. Ikke så høyt, men for et band som ikke har hatt en topp 40 hit på 14 år, må det ha vært gledelig. 

I ettertid har lovordene om denne plata vært hyppige, ettersom flere og flere er blitt klar over den. Noen mener dette er den beste plata de har laget siden starten på 80-tallet.

I juni 2006 ble det gitt ut nok en samleplate fra The Stranglers, kalt "The Very best of". Og selv om man skulle tro verden hadde fått nok av dem, klarte denne å lure seg inn på en 28. plass på de britiske listene. 

I oktober 2006 var The Stranglers klar med nok et album, kalt "Suite XVI". Den mest markante endringen var at sanger gjennom 13 år Paul Roberts, valgte å slutte i bandet i forkant av utgivelsen. Han ble fulgt av John Ellis som hadde omtrent like lang fartstid i bandet. Tilbake stod de 3 originale medlemmene Jet Black, Dave Greenfield og Jean-Jacques Burnel. Inn kom istedet en Baz Warne som dermed tok over som vokalist i The Stranglers sammen med J.J. Burnel. Han hadde også deltatt på "Norfolk coast" som medlem av bandet, men da kun på gitar. Warne hadde bakgrunn fra bandene Toy Dolls, The Troubleshooters, Smalltown Heroes og Sun Devil - Band som spilte pønkinspirert rock. Han hadde både spilt gitar og vært vokalist i disse bandene. Warne er født i Sunderland i 1964. 

Stranglers nye vokalist Baz Warne.

Warnes inntreden på "Suite XVI" bidro til å gi plata et mye røffere preg, der han bidro med en aggressivitet i sin sang og gitarspill som man ikke hadde hørt siden Hugh Cornwell på 70-tallet. Mange fans syntes plata viste et band som var mer vitalt og friskere enn på svært lenge. 

"Spectre of Love" ble gitt ut som første singel fra den nye plata. På coveret hadde de i tillegg til den (obligatoriske) rotta også tegnet inn en edderkopp kalt rød enke. Edderkoppen er svært vanlig i Australia.

Etter utgivelsen av plata dro The Stranglers på en lengre turne på de Britiske øyer. Også i de senere årene har bandet vært mye på farten og opptrådt. Etter at de var ferdig med turneen antydet J.J. Burnel at bandets "Greatest hits" turne i 2009 kom til å bli den siste de gjorde noensinne. Tross alt begynte de alle å dra på årene, ikke minst trommeslager Jet Black som ble 70 år! 26 august 2008. J.J.Burnel: "Vår trommeslager Jet Black er 70 år gammel. Det faktum at han klarer å gjennomføre 90 minutts show, imponerer meg veldig. Han har følt seg dårlig et par ganger, og han har stått over noen festivaler. Men om han skulle slutte på permanent basis.. da vet jeg ikke hva vi skal gjøre. Vi kunne fortsette å spille inn plater, men dette blir vår siste store turne. Tror jeg."

Som nevnt har Black følt seg dårlig noen ganger. I 2007 ble han rammet av hjerneflimmer, noe som førte til at han måtte stå over endel konserter. Inn i hans sted kom Ian Barnard, en mann som ellers jobbet som trommetekniker for Black.

9. januar 2009 fikk norske fans gleden av å se kvelerne igjen, da de opptrådte på Sentrum scene i Oslo. Senere på året opptrådte de på mange av Europas største rockefestivaler, bla. Przystanek Woodstock i Polen, med 500.000 mennesker tilstede.

Denne turnevirksomheten fortsatte inn i 2010, med en større turne i Storbritannia. I mars opptrådte de på Hammersmith Apollo i London. Konserten de gjorde her ble tatt opp, og gitt ut som DVDen "Live at the Apollo". Tittelen på DVDen var den samme som en live CD som Stranglers ga ut i 2003, med opptak fra Glasgow Apollo gjort i 1981.

I 2010 ble det gitt ut nok en samleplate med The Stranglers. Denne gang en dobbel-CD, der hvert av bandets 16. album var representert med minst en låt. For anledningen hadde de spilt inn 2 nye låter, kalt "Retro Rockets" og "I Don't See the World Like You Do". Førstnevnte ble også gitt ut som singel. De hadde også funnet plass til "Wasting time" fra 1978 - en låt som ikke tidligere hadde vært ute på plate.

I mars 2011 gjennomførte Stranglers nok en turne i hjemlandet før de satte kursen ut i Europa igjen. Denne gang med besøk i Norge, da de opptrådte på Bergenfest i Bergen, 29. april 2011. Stranglers opptrådte på Ole Bull Scene foran et stappfult og svett lokale. Publikum satte pris på intensiteten I Stranglers setliste når de framførte "Nice 'N' Sleazy" og andre klassikere fra pønkæraen. Og de visste å sette pris på Burnels basspill og Greenfields keyboardriff.

I mars 2012 var The Stranglers ute med sitt 17. studioalbum, kalt "Giants". Og til til tross for gryende alder var det ingenting her som tydet på at de hadde mistet evnen til å sjokkere, og spille pågående rufsete 70-talls pønk. For dette var en plate helt i tråd med det de ga ut rundt 1977. Også musikkritikerne likte plata. Bla. fikk den hyggelig omtale i Mojo Magazine. Salgsmessig gikk det også bedre enn på lenge, 48. plass på den britiske albumlisten var det beste de hadde oppnådd siden 1995.

 The Stranglers har ikke mistet evnen til å sjokkere 

 

 
     
        
 

 

 

Rattus Norvegicus

1977

No More Heroes

1977

Black & White

1978

The Raven 

1979

The Gospel according to the Meninblack

1981

La Folie

1981

Feline

1983

Aural Sculpture

1984

Dreamtime

1987

 

Ten

1990

 

Stranglers in the Night

1993

 

About Time

1995

 

Written in Red

1997

Coup de Grace

1998

Norfolk Coast

2004

Suite XVI

2006

Giants

2012

         

1. Feline

2. La Folie

3. Aural Sculpture

4. Dreamtime

5. Rattus Norvegicus

6. No more Heroes

7. Suite XVI

8. The Raven

9. Black & White

10. Norfolk Coast

 

1. Midnight Summer Dreams

2. Golden Brown

3. Strange little girl

4. No More Heroes 

5. No Mercy

6. Skin Deep

7. Peaches

8. Big in America

9. Always the Sun

10. Paradise