Adam and the Ants - en norsk biografi

80-tallet bestod av mange merkverdigheter innen popmusikken. Og det merkeligste av dem alle var muligens Adam & the Ants. Musikken var en blanding av pønk og pop, iblandet afrikanske Burundi trommer. Men det var nok imaget deres med sjørøverklær og indianermaling i ansiktet, som først og fremst gjorde bandet til noe helt spesielt, ulikt alt annet på den tiden.

Bandet var 80-tallets svar på glamrockens teatralske utsminking, i new romanticens tidsalder. Og en forløper for andre fargerike band som Culture Club, Haysi Fantayzee og A Flock of Seagulls. Naturlig blikkfang for bandet var Adam Ant. En karismatisk og visjonær sanger som styrte bandet i hele dens levetid fra 1977 til 1982. Han var også det eneste konstante medlemmet i et band som var kjent for å skifte ut musikerne hyppig. Hans liv er like fargerikt og kontrastfylt som hans image. Psykiske problemer og utagerende oppførsel har gitt ham store oppslag i britisk media de senere årene for helt andre grunner enn de musikalske.

Først og fremst var Adam & the Ants et britisk fenomen. Som et band som gjorde seg minimalt bemerket på listene utenfor de britiske øyer. Bla. har de ingen plasseringer på VG lista. Riktignok fikk de enkelte gode plasseringer i land som Tyskland, U.S.A. Sverige og Australia. Men det blir likevel lite i forhold til de mange listetoppene de hadde i Storbritannia, i løpet av tre hektiske år. Med 80-talls klassikere som "Dog eat dog", "Prince Charming" og "Stand and deliver". Albumet "Kings of the Wild frontier" lå som nr. 1 i hele 12 uker i 1981.

Bandet hadde sitt opphav i London. Et spennende sted å være på midten av 70 - tallet. Som senter for den nye pønkbølgen som skyllet over Storbritannia. Med band som Sex Pistols, The Damned og Sham 69.

Adam Ant, eller Stuart Leslie Goddard som han egentlig heter, vokste opp i verdensmetropolen London, nærmere bestemt bydelen Marylebone, i en kommunal blokk. Han vokste opp som eneste barn i en familie med romani opphav. Faren Les var sjåfør, mens moren Betty var vasker. I en periode hadde hun ansvaret for å vaske huset til Paul McCartney i St. John's wood. Skolegang fikk Stuart/Adam på Robinsfield Primary school og St. Marylebone grammar school.

Som 4 åring viste han tegn på mental sykdom, da han slet med hallusinasjoner. Adam: "Sitting wide awake in the early hours, I'd be in the middle of a giant aquarium. Perfect, 3-D Technicolor fish would swim around the room. Sharks, stingrays and Portuguese men-of-war would slide within inches of my pyjamas." Foreldrene relaterte sønnens plager til farens alkoholmisbruk.

Moren og faren ble skilt da Adam var 7 år gammel. Fram til da hadde de hatt et turbulent forhold, hvor faren i alkoholrus ofte banket opp moren. Adam: "He was a violent alcoholic and after each episode he would promise to mend his ways. Which he would - for about two days. " Litt senere ble moren gift med en mann som het Tony. Adam som mistet kontakten med sin biologiske far på denne tiden så på Tony som en farsfigur.

Interesse for å spille musikk fikk Adam som 14 åring, da han lærte seg å spille gitar. Parallelt med dette hadde han en stor interesse for maling, noe som førte ham til Hornsley Art College, der Adam studerte grafisk design. Her ble han kjæreste med en dame ved navn Carol Ann.

I 1974, som 20-åring, ble han med i rockebandet Bazooka Joe. Bandet var startet allerede i 1971, men i 1974 var det bare Danny Kleinman av den opprinnelige besetningen som fortsatt var med. Ant fikk bli med i bandet på vokal, da han kjente Kleinman fra årene på Hornsley Art college.

I 1975 ble han gift med Carol Ann i en kirke i St. John's wood. Uten penger til å leie sin egen leilighet valgte de å bo hjemme hos hennes foreldre.

Bazooka Joe opptrådte på skoler og puber i London området. I ettertid er bandet mest kjent for å ha vært hovedattraksjonen første gang The Sex Pistols opptrådte offentlig, den 6. november 1975 på Central Saint Martins College of Art and design foran 40 mennesker, der de fleste av dem var kommet for å se Bazooka Joe. Adam Ant: "I didn't know at the time that I was witnessing the beginning of the punk revolution and the first generation gap in rock'n'roll." Ants band fikk den ene forsterkeren sin stjålet av Sex Pistols under denne konserten.

I ettertid er medlemmene av Bazooka Joe blitt sitert på at musikken til Sex Pistols var det verste bråket de hadde hørt, men det er ikke riktig. Adam ble så overveldet av Rotten og co. at han valgte å slutte i Bazooka Joe, for heller å starte sitt eget band. Adam: "Their rawness and energy made our performance look hopelessly out-of-date, it had a hair-raising effect on me. From then on, I wanted to be something different and be someone else."

Hans følelse av utilstrekkelighet som musiker, og begrensingene det å bo i samme hus som Carols foreldre ga, gjorde at han sank inn i en depresjon. Depressive tanker han hadde slitt med siden barndommen. Adam Ant: "Carol couldn't make me feel better, alcohol didn't help and I had no energy to create music. It was in this desperate state that I decided I could no longer be Stuart Goddard and took the pills.." Han prøvde å ta livet av seg selv med en overdose, men ble reddet av at noen fikk ringt en sykebil. Adam: "It was a cry for help." Han fikk diagnosen manisk depressiv. Han slet også med anoreksi på denne tiden. Depresjonen og angstanfallene ble et tilbakevendende problem for Adam i årene som fulgte.

Han ble skilt fra Carol under et år etter at de ble gift. Han flyttet istedet inn hos moren og stefaren.

Våren 1976 startet Ant bandet The B-sides sammen med Lester Square, som også hadde gått på Hornsley art college. Goddard som han fortsatt het på den tiden, endret navn til Adam Ant, med d-en skrevet feil vei. Adam fordi han syntes han selv var muskuløs som Adam i Michelangelo's Birth of Adam, og ant (maur) fordi de har en sterk overlevelsesevne. Adam: "I called myself Adam when I formed my band instead of Stuart, because I am muscley like Michelangelo's Birth of Adam. Ants because they are survivors."

Han skaffet seg også lærklær i S & M stil for å skille seg ut. Etter et år, i februar 1977, var også dette bandet historie pga. manglende spilleoppdrag.

Deretter valgte Adam å legge musikken på hylla noen måneder før han i april 1977 igjen prøvde å stable et band på beina. Bakgrunnen var at Ant hadde fått tilbud om å være oppvarmingsband for Siouxsie & the Banshees på en av deres konserter i april 1977. Så han prøvde å børste støvet av B-sides ved å få med seg Lester Square. Istedet fikk han ideen om å dannet et nytt band kalt Adam & the Ants. Bandnavnet som på norsk betyr Adam & maurene, var laget som en forlengelse av Beatles navnet (beetle = bille), da Adam hadde ambisjoner om å bli større enn Beatles. John Bivouac (eks. medlem): "He called the band 'The Ants' because he wanted to be bigger than The Beatles". Mottoet for bandet var: "We are out to be ants and spread the music". Musikalsk var de inspirert av pønken, med sin råhet og høye lydnivå. Adam kledde seg i svart lær med hvit ansiktsmaling. Adam: "In the first incarnation of my new alter ego, I wore black leather and white Japanese kabuki face paint."

Den første utgaven av bandet var med Adam på gitar og vokal, Lester Square på gitar, Andy Warren på bass, og Paul Flanagan på trommer. Også hans tidligere venn Danny Kleinman var involvert i bandet. Kleinman jobbet nå som illustratør, og var den som laget krigslogoen bandet brukte i den første tiden, og han steppet inn på bassgitar når det var behov for det.

Nå skulle det vise seg at det aldri ble noe av den konserten sammen med Siouxsie. Først 10. mai 1977 opptrådte de live for første gang. Gitaristen Lester hadde gitt seg i bandet like før, så en Mark Gaumont ble kastet inn på kort varsel istedet. Litt senere gjorde de en konsert som oppvarmingsband for X ray spex på Man on the Moon public house i King's road, London. Dessverre fikk de dårlig mottagelse fra publikum. Men en dame kalt Jordan likte det hun hørte, og ble stående igjen da de andre i salen gikk. Hun het egentlig Pamela Rooke, og var på den tiden tilknyttet Sex Pistols. På midten av 70-tallet hadde hun jobbet sammen med Vivienne Westwood i butikken Sex (som senere ble til The Seditionaries).

Hun fikk tilbud om å bli manageren deres, noe hun takket ja til. Hun ble også med som sanger i bandet sammen Adam.

Like etter valgte Adam å lage seg et image bygget rundt sado-machocistiske elementer, slik som en ansiktsmaske i skinn. Pønken hadde takket være Malcolm McLaren og hans kone kunstlegenden Vivienne Westwood, tatt inn sex som endel av uttrykket. Det var gjort for å sjokkere, slik som så mye av det andre pønken inneholdt av virkemidler i musikk og stil. Adam hadde en fast butikk i The Seditionaries hvor han kjøpte klærne han brukte på scenen, og muligens var antrekkene hans mer påvirket av det som var siste mote (i butikken) enn det han selv likte. The Seditionaries var eid av McLaren og Westwood, noe som gjorde at Adam etter hvert ble godt kjent med de to. De skulle vise seg å bli viktig for hans karriere noen år senere.

Det var også i denne butikken Adam møtte sin senere venn og bandkollega, Marco Pirroni i 1977. På den tiden spilte han gitar i Siouxsie & the Banshees, og hadde bla. vært med og spilt på bandets første konsert i 1976 (hvor Sid Vicious var trommeslager). Det var Westwood som introduserte de to for hverandre: "This is Adam, he is in a band". Pirroni tenkte da: "Who the hell isn't these days". Pirroni lot seg sjarmere av Adams entusiasme og vennlighet. Samme kveld dro Pirroni for å se Adam og bandet opptre live på The Man in the Moon, der de bla. framførte "Dirk", "B-side baby" og "Christian Dior". Pirroni likte ikke musikken deres, men syntes Adam var dyktig på scenen. Pirroni: "He kept jumping about for absolutely no reason with this silly mask on."

Adam Ant praktiserte ikke sado-machocisme, men gjorde det for å sjokkere og fordi han syntes det var morsomt. Ant: "I'm not personally into S/M, I mean I never smacked the arse of anybody. It's the power, it's the imagery. There's a certain imagery involved with that which I find magnetic. It's not done viciously, if you read S/M mags and spank mags or anything like that, it's done with an essence of humour... war dress and stuff, that just appeals to my imagination. " Låtene han skrev på slutten av 70-tallet handlet gjerne om S&M og transvestitter. Han gikk så langt som til å si at sex burde vært prøvd ut på en scene foran folk (noe norske Fuck the forest gjorde på Quart festivalen i 2004).

Selv om pressen ble sjokkert over slike uttalelser, var de først og fremst sarkastisk i sin omtale av Adam Ant og hans band. Han ble sett på som en mislykket musiker som aldri helt fikk det til, og som stadig vekk kom med nye påfunn i et forsøk på å bli lagt merke til.

I juni 1977 ble trommeslageren Paul Flanagan byttet ut med en David Garbe. Sin første konsert med bandet gjorde Garbe på Hornsey College of art. Kenny Morris fra Siouxsie & the Banshees hadde hjulpet bandet på noen konserter før Garbe var på plass.

Sommeren 1977 spilte de inn låta "Plastic surgery", som var deres kommentar til skjønnhetsoperasjonene som ble gjort i Hollywood. Men med sine tilmalte ansikt var det noen vittige tunger som mente bandet selv så ut som en eksplosjon på en makeup fabrikk. Låta fanget interesse hos filmprodusent Derek Jarman som på den tiden spilte inn den første pønkfilmen kalt "Jubilee". Adam og bandet fikk derfor muligheten til å framføre låta live i filmen, i tillegg til at Adam hadde en mindre rolle som skuespiller. Jordan hadde opptrådt i Jarmans forrige film "Sebastiane", også hun fikk en rolle i denne filmen.

Opptakene ble gjort på Dury Lane theatre. Det hører med til historien at Adam vrikket foten under framføringen av låta. På soundtracket som kom ut i 1978 var Adam & the Ants presentert med denne låta og "Deutscher Girls". Sistnevnte ble gitt ut pånytt i 1982 som singel. I filmen sang Adam også en duett med Toyah Willcox, en dame som på den tiden ennå var et ubeskrevet blad som sangartist. På soundtracket ble de to presentert som Maneaters. Også kjente artister som Brian Eno og Chelsea var med på plata.

Soundtracket til "Jubilee", den første pønkfilmen, hvor Adam & the Ants bidro med flere låter.

Høsten 1977 var Adam & the Ants oppvarmingsband for kjente navn som The Slits, Generation X, The Vibrators (med Gary Tibbs på bass), og Siouxsie & the Banshees. I oktober ble det igjen gjort endringer i bandet, da Mark Gaumont sluttet som gitarist. I hans sted ble først en Mark Ryan hyret inn, men han sluttet etter kort tid. Istedet fikk de inn en John Beckett etter at han hadde spilt på en audition bandet arrangerte. Han hadde tidligere spilt med Ants trommeslager Dave Barbe i Desolation angels. Beckett lærte seg 12 av bandets låter på 2 dager, slik at han allerede neste kveld var klar for å opptre live med dem. Men manager Jordan var ikke fornøyd verken med hans utseende eller navn. Så hun ga ham kunstnernavnet John Bivouac, og sendte ham til frisøren, og hun kjøpte noen nye klær til ham på klesbutikken Seditionaries, der også Adam handlet klærne sine. Også lenge etter at Bivouac sluttet i bandet beholdt han kunstnernavnet, da han syntes det var tøft.

Bivouac ble raskt klar over at dette var Adams band, og at de andre i bandet kun var der for å levendegjøre hans ideer. Bivouac: "Adam Ant was bigger than the band - he was the band. Don't get me wrong, I'm not saying that all the musicians involved weren't influential to the sound of the Ants - we all brought a lot of individuality to the band, but Adam was the focus, the songwriter and performer who made it something extra special. "

1. desember 1977 opptrådte bandet på Royal college of art. Tilstede var John Walters fra BBCs Radio one. Han lette etter band til å opptre på John Peels "Peel session", et av de legendariske radioprogrammene i England på 70- og 80-tallet. Han ble ikke imponert over Adam Ant, da han syntes opptredenen hans ble litt for "kunstskole aktig". Men han likte Jordans vokal på "Lou", noe som sikret en deltagelse i radioprogrammet for Adam & the Ants.

Konsertplakaten som ble laget i forbindelse med Ants opptreden på Royal College of Art.

23. januar 1978 var de på plass hos John Peel for å gjøre opptak til "Peel session". Her framførte de låtene "Deutscher girls", "Puerto-Rican", "It doesn't matter" og "Lou". Produsent på innspillingene var den like legendariske Tony Wilson, sjef for plateselskapet Factory (New Order, Joy Division). 10. juli var de tilbake på BBC, der de framførte "You're so Physical", "Cleopatra", "Friends" og "I'm a Xerox".

Interessen for konsertene deres var også iferd med å bli større på denne tiden. De fikk egne fans som fulgte dem fra konsert til konsert. Enkelte fans kom også på konsertene med ansiktsmaling lik den Adam hadde. Ideen med å ha to vokalister i Adam og Jordan fungerte bra, da det ga større spennvidde i låtene de spilte. Dessverre valgte Jordan å slutte i bandet i april 1978, for å kunne konsentrere seg om en karriere innen TV.

På denne tiden tok Adam enda mer kontroll over det musikalske. Han fikk for seg at han ikke trengte de andre, men heller kunne spille alle instrumentene selv. Han spilte derfor inn noen nye demoer på egen hånd uten at de andre visste det. Dvs. han hadde med seg David Garbe, da han ikke kunne spille trommer. Gitarist John Bivouac fikk beskjed fra Adam om at han ikke hadde bruk for ham mer, da han heretter skulle gjøre all gitarspillingen selv. John startet senere bandene Lustlarza og Swim. Bivouac: "That was it and I never played with Adam again." Likefullt klarte de å fortsatt være venner etterpå. Og Bivouacs nye band var flere ganger oppvarmingsband for Adam & the Ants når de opptrådte.

Etter å ha tenkt seg litt om fant Adam ut at han trengte en gitarist i bandet likevel, så en Matthew Ashman ble med i Adam & the Ants i juni 1978. Tidligere hadde han spilt med Cameras. Ashman som vokste opp i Mill Hill i Nord London, var en gitarist utenom det vanlige. Han hadde en stor Gretsch gitar, ikke ulikt den Chet Atkins og Pete Townshend brukte å spille på. I tillegg var han kjent for sine rockabilly gitarriff, og mohikaner lignende hårfrisyre. Med dette hadde Adam fått en av de beste gitaristene som var å oppdrive.

Adam & the Ants bestod nå av Ant, Matthew Ashman, Andy Warren og Dave Barbe.

29. juli fikk Adam den platekontrakten han hadde ønsket seg så lenge, da bandet skrev under for Decca records. Men av en eller annen grunn ble avtalen med selskapet sagt opp etter kort tid. Og Adam var igjen uten platekontrakt.

Deretter fulgte konserter på Hard Rock cafe i London, Southbank Polytechnic i anledning Rock Against Racism, Marquee club i London, og The Rock Garden in Covent Garden, London. På sistnevnte konsert fikk alle en ubehagelig opplevelse, da noen knivstikkere som nettopp hadde skadet en person på utsiden av lokalet, sprang inn i konsertsalen for å komme seg unna politiet. Det endte med en slåsskamp mellom publikum og de kriminelle. Det gikk heldigvis bra til slutt.

26. august spilte bandet inn låta "Lady" i Island studios. I oktober 1978 ble låta gitt ut som B side på bandets første singel kalt "Young Parisians". Sistnevnte var en rolig, vaudeville (fransk, teatralsk) inspirert låt, langt unna pønk scenen som bandet ellers var endel av. Singelen nådde ikke topp 100 i Storbritannia.

Deretter dro de ut på sin første europeiske turne, med besøk i Belgia, Tyskland og Italia. I Italia ble Adam spådd i Tarot kort av en dame som ikke kunne et ord engelsk, så sønnen hennes måtte oversette det hun fant i kortene til Adam. Og ifølge Adam kunne hun se at han en dag kom til å bli en stor stjerne. Adam: "She said 'you're going to get there, but you're going to have to fight for everything you ever get'."

I januar 1979 startet Adam & the Ants en turne kalt "Parizianz tour" med 23 konserter som hovedsaklig ble gjort utenfor London, i byer som Leeds, Bradford, Middlesborough, Northampton, Manchester, York, Liverpool, Swansea, Blackpool og Newport/Gwent. I april gjorde de også to konserter i Berlin.

26. mars gjorde de sin 3. opptreden hos John Peel, med låtene "Ligotage", "Tabletalk", "Animals & Men" og "Never Trust A Man with egg on his face". Warren var her erstattet med Kurt Van Den Bogarde på bassgitar. "Never trust a man.. "ble en gjenganger i konsertsammenheng, også etter gjennombruddet på 80-tallet.

I juli 1979 ble bandets 2. singel "Xerøx" gitt ut. Og denne gang fikk de en listeplassering, da den nådde en fin 45.plass i hjemlandet. I juni dro de ut på nok en turne, kalt "Xerøx tour". Denne gang med 25 konserter. Nyttårsaften 1979 opptrådte de på Electric ballroom i London.

I februar 1979 hadde de fått platekontrakt med Do it records. Og i august 1979 gikk de i studio for å spille inn den etterlengtede debutplaten. Innspillingen ble gjort i Sound Development studios i London. Det hele ble gjort unna på under en uke, fra den 24. august til den 29. august. Adam produserte plata selv, med hjelp fra en Benny King. Mange av låtene på plata var allerede kjent for publikum gjennom opptakene de gjorde hos John Peel. Men "Car trouble prt1&2" som var en av platas mest markante spor var mer ukjent for de fleste. "Deutscher girls" og singlene "Young Parisians" og "Xerøx" var ikke å finne på denne første utgaven av albumet, av en eller annen grunn.

Albumet hadde et rufsete, mer nakent lydbilde enn platene bandet senere kom til å gi ut. Noe som gjorde at Adams poetiske tekster om sex, ensomhet og brutalitet kom mer til sin rett. I "Cleopatra" antydet han at den gamle egyptiske faraoen hadde stor munn, og at hun hadde sex med 100 romerske soldater: "Cleopatra gave a service with a smile she was a wide mouthed girl, a wide mouthed girl. Cleopatra did a hundred(100) Roman Centurions." I ettertid er plata regnet som en liten klassiker blant fans og kritikere, pga. tekstene og de mange finurlige detaljene i låter som "Car trouble", "Digital tenderness", og "Never trust a man".

Adam valgte å kalle plata "Dirk wears white søx" som en hyllest til sitt forbilde på film, Dirk Bogarde. Oèn i sox var skrevet som en norsk ø. Bogarde var en engelsk skuespiller og sanger av nederlandsk opphav som er kjent for filmer som "Victim" og "Night porter". Adam: "He's my hero, I've got lots of heroes, I've always had lots of sort of people to look up to. Dirk Bogarde as an artist, as an actor, as a person comes over very strong to me, and I wrote White Socks about the two films that he did. "The Damned", not so much "The Damned", it was more "The Night Porter", that song is my favorite. I think it's the best because it catches what I think of Dirk Bogarde." Filmen "Night porter" inspirerte også Japan, et annet new-romantic band til å skrive en låt. Utseendemessig inspirerte Bogarde 80-talls stjerner som Martin Fry, Tony Hadley og Visage til å prøve å kopiere hans forfinede utseende.

Den kjekke filmhelten Dirk Bogarde som inspirerte mange popartister på 70- og 80-tallet.

Men akkurat hvor Adam Ant har fått koblingen mellom hvite sokker og Bogarde, er mer usikkert. I 1980 gjentok han "påstanden" i låta "Don't be square (be there)", som inneholdt tekstlinjen "Dirk wears white sox".

Salgmessig ble ikke "Dirk wears white søx" noen salgssuksess i 1979. På 80-tallet ble den gitt ut pånytt flere ganger, med andre cover og annerledes trackliste. Og da med plasseringer på listene. I 1983 ble plata gitt ut med et nytt cover som kunne minne om coveret på "Friend or foe" som ble gitt ut høsten 1982. Noe som forvirret fansen.

Selv var Adam svært fornøyd med plata, og i intervjuer omtalte han musikken deres som antmusic. Adam: "First LP's are very much an experiment. Antmusic is born anyway, although every record we have made is Antmusic. Only like a child, it grows, develops and gets stronger. A totally independent L.P. exactly like we wanted it to be. Pure ANTMUSIC!"

I 1979 ble Adam sammen med den da 16 år gamle Amanda Donohoe. Hun kom senere til å bli en kjent skuespiller med roller i "L.A.Law" og "Castaway". Hun hadde sett Adam opptre i 1978, og blitt fascinert av ham. Adam: "It was difficult to believe she was just 16. She was beautiful, with black hair and a perfectly formed woman's body." Selv om Adam var forelsket henne klarte han ikke å være trofast. Mandy som han kalte henne var med bandet når de var ute og turnerte.

I oktober 1979 valgte Andy Warren å slutte i bandet, da han istedet ønsket å spille med tidligere Ant gitarist Lester Square i Monochrome set. Han ble erstattet på bass av Leigh Gorman. Han var en allsidig musiker fra øst-London som både spilte bass, sitar, bouzouki, mandolin, og keyboard. Han hadde fram til da spilt med bandet 57 men, som senere endret navn til Wang Chung, et av 80-tallets mest suksessrike popband. Det var medlemmer fra The Vibrators som tipset Adam om Gorman.

Deretter gikk Adam Ant inn i en svært tøff periode, der bandet han hadde jobbet så hardt for å få fram i rampelyset gikk i oppløsning på en ufin måte. Det startet med at Adam tok kontakt med Malcolm McLaren for å få hjelp til å utvikle imaget til bandet. Bruken av S&M og andre sexrelaterte symboler slo ikke an verken hos publikum eller musikkpressen, så han skjønte at han måtte finne på noe nytt. Malcolm McLaren var mannen som eide butikken han kjøpte klærne sine i, og som var kjent manager for The Sex Pistols.

Malcolm sa ja til forespørselen fra Adam, men krevde utrolige 11.000 kroner (i 1979) for å være hans konsulent. Men rådene han ga skulle vise seg å bli svært verdifulle for Adam.

For det første anbefalte han Adam å legge bort det fetisj orienterte imaget, og heller skape seg et nytt med utgangspunkt i ansiktsmalingen til Apache indianerne, klærne fra sjørøvertiden, og den forfinede elegansen til Dirk Bogarde m.fl. Det var Vivienne Westwood som laget de første antrekkene for Adam der disse ideene var brukt som utgangspunkt.

Et senere bilde av Adam & the Ants, med elementer av både sjørøver- og indianerkultur.

McLaren spilte også låta "Burundi Black" med Mike Steiphenson fra 1971 for ham. Det bærende elementet i låta var trommer og rytmer som stammet fra Burundi i sentral Afrika (nabolandet til Rwanda og Kongo). Rytmene i "Burundi black" ble senere direkte inkorporert i Ants låta "Kings of the wild frontier". Stepheinson var ikke opphavsmann til rytmene. Han hadde tatt dem fra et opptak av 25 Burundiske trommeslagere som et team av franske antropologer hadde gjort i 1968, som ble gjort tilgjengelig i vesten gjennom albumet "Musique du Burundi" (1968). Adam Ant som tidligere på 70-tallet hadde latt seg fascinere av trommespillet på Gary Glitters låter, syntes rytmene var spennende. Bla. hadde Glitter brukt to trommeslagere i sitt band, noe Adam ønsket å kopiere ved å hente inn trommeslageren Dave Barbarossa. Også Robert Palmer kjente til det Burundiske trommespillet, noe som inspirerte ham til å lage world inspirert pop på 70-tallet.

Mens Adam nå så positivt på framtiden for bandet, foregikk det ting bak ryggen på ham som ikke var like positive. Adam hadde som tidligere nevnt en dominerende lederstil som de andre i bandet kunne ha vanskelig for å akseptere. Ashman og de andre gikk derfor til McLaren som de likte, og beklaget seg over Adam. Og rådet de fikk fra ham var å sparke Adam fra bandet, og heller ta kontroll selv. Matthew Ashman: "I was an Ant. It was a horrendous experience. I’m really glad I’m out the band. McLaren came along to be our manager in the Ants and he told us to kick Adam out. So we did. Adam was writing all of the songs before McLaren came along…and Adam wasn’t very good really. Didn’t really like him really. He wasn’t very good at dancing and I thought he was a bit old. He was 25…so, we kicked him out."

Men istedet for å ta kontroll over Adam & the Ants, valgte Leigh Gorman, Dave Barbe, Dave Barbarossa og Matthew Ashman å følge Malcolm McLaren over i et nytt band de kalte Bow Wow Wow, den 24. januar 1980. Her fikk McLaren selv muligheten til å definere lydbilde og image til bandet. McLaren var kjent for å sjokkere, og trekket ved å ta fra Adam Ant musikerne sine ble selvsagt lagt merke til i pressen. Like sjokkerende var det da han lot den 14 år gamle Annabella Lwin fronte det nye bandet. McLaren hadde også vært inne på tanken om å la Boy George, som senere fikk suksess med Culture Club, være 2. vokalist i Bow Wow Wow, men han ble regnet for å være for vill. I 1981 da Annabella var 15 år, avbildet de henne naken på albumet "See Jungle! See Jungle! Go Join Your Gang, Yeah. City All Over! Go Ape Crazy" . Bandet fikk ikke sitt gjennombrudd før i 1982, med singlene "Go wild in the country" og "I want candy". (På et tidspunkt der "nye" Adam and the Ants var vel etablert). På starten av 80-tallet utviklet det seg til en kamp mellom Adams band og Bow Wow Wow m å være mest suksessrik. En kamp Adam & the Ants vant med klar margin.

I et intervju året etter ble Adam spurt om han hadde lært noe av måten han ble behandlet av McLaren på. Adam: "If I learnt anything from him, is that if you've got an idea, you've got to keep it to yourself. An idea shared is an idea halved (delt)."

Adam satt ikke og deppet lenge over tapet av bandet sitt. Han tok istedet kontakt med Marco Pirroni som han som nevnt hadde møtt i 1977, og som han hadde holdt kontakten med i årene etter. Marco hadde siden 1977 spilt i band som The Models og Rema Rema, i tillegg til Siouxsie.

Adam dro over til Marcos hus, der han la en lappe innunder døren med beskjeden "Get in touch", og 28. januar 1980 satt de to på en kaffe i Covent Garden og diskuterte framtiden. De diskuterte også hvilke band og musikalske stilarter de likte, og fant ut at de var enig om det meste. Marco: "We'd always liked the same tings." Begge likte glamartister som David Bowie, Roxy Music, Alice Cooper, Glary Glitter, Slade m.m. De likte Coopers kombinasjon av råhet og eleganse, noe de ønsket å kopiere. De likte ikke synthband som Throbbing gristle og The Human League. Marco: "Morose (gretten), moronic (idiotisk) synthesizer bands who were always moaning (jamret), so that was right out of the window."

Marco Pirroni og Adam Ant i 1980, på den tiden de staket ut den nye kursen for Adam & the Ants.

Adam og Marco var svært forskjellige som personer. Adam var den ville med de mange ideene, mens Marco var rolig og sindig. Marco: "You've got too many ideas, just calm down and focus on one, maybe?" I tillegg var Marco en dyktig gitarist som Adam lærte seg å sette stor pris på. De ble helt fra starten av enig om å være sammen om det de skapte, og dele inntektene. Adam: "We put up with each other. It's a partnership. We agreed to make it that from the start: Ant/Marco. Everything was 50/50."

Adam og Marco ønsket å lage kommersiell musikk ,og de ønsket å bruke mange trommer, inspirert av Burundi trommene som McLaren hadde anbefalt. På denne tiden fordypet Adam seg i litteratur om amerikanske indianere og afrikanske stammer, for å hente kunnskap og inspirasjon.

Med en felles plattform og ideer for lydbildet gikk de to igang med å finne musikere til den nye utgaven av Adam & the Ants. Marco kjente trommeslageren Terry Lee Miall som han hadde spilt sammen med i The Beasty cads (de to pleide å øve i garasjen til Marcos far). Fra 1976 og utover spilte de også sammen i The Models. Etter det hadde Miall dannet sitt eget band kalt Music club som ikke nådde opp. Mialls eminente trommespill ble en viktig del av bandets "antmusic". Inspirasjon til å bli trommeslager hadde han fått fra John Bonham (Led Zeppelin) og Ringo Starr (Beatles).

En god bassist var det vanskelig å oppdrive, så Adam ringte sin gamle venn fra Bazooka Joe tiden, Danny Kleinman, som sa ja til å spille med dem til de fant en permanent bassist. Og denne bassisten fant de like etter i den 18 år gamle Kevin Mooney. Adam hadde sett ham framføre "No Lip" på sin 6 strengers gitar, og blitt imponert over både ferdighetene som gitarist, og den entusiastiske, nesten aggressive framferden på scenen. Miall: "Kevin wasn’t the best bass player at that time but he had a great image you know. He’s ‘in yer face’ on stage. He was quite influential." På den tiden bodde han sammen med Ants ekskone. Mooney som var av irsk opphav, men født i Greenwich, London, ble senere gift med Jordan. Ants tidligere manager og sanger.

18. februar ble "Car Trouble 2" spilt inn pånytt med tanke på en singelutgivelse. Innspillingen ble gjort i Rockfield studios. Ant var fast bestemt på å bruke 2 trommeslagere i bandet, men med kun en på plass hentet de inn The Damnes' trommeslager Jon Moss til å assistere Miall. Moss spilte trommer på B side låta "Kick". "Kick" var den første Adam & the Ants låta som inneholdt Burundi rytmer.

Jon traff Adam gjennom en felles venninne. Og de møttes første gang hjemme hos foreldrene til Marco, der moren svinset rundt mellom dem og serverte te og kaker. Jon: "Do you want some more tea? It shattered Adams cool image. You know, this 'pure sex' fiend eating a cupcake.." Jon rakk å prøve ut burundi trommespillet på "Kick" og "Car trouble", før han sluttet. Pga. samarbeidsproblemer med Adam.

Moss kom i likhet med Boy George til å oppnå suksess med Culture Club like etter. Produsent av den nye versjonen av "Car trouble" var Chris Merrick Hughes. På den tiden var han et relativt ubeskrevet blad i engelsk popbransje. Hughes hadde på 70-tallet deltatt på produksjoner med Pilot, Headstone og Nuts. I 1979 produserte han også Dalek I love yous debutalbum "Compass Kumpas".

Selv om han bidro på produksjonssiden på Ants plate, var det trommeslager han egentlig var. Sitt første trommesett hadde han fått som 14 åring. Ant og Pirrone likte både Hughes og arbeidet han gjorde på "Car trouble", så de spurte om han ville bli bandets 2. trommeslager, noe han sa ja til. Med sine kunnskaper om produksjonsteknikk ble han en viktig mann for Adam & the Ants. Han fikk jobben med å produsere begge albumene bandet ga ut på 80-tallet. Mens han var i Adam & the Ants kalte han seg bare Merrick, som var hans mellomnavn.

Selv om innspillingen av "Car Trouble" singelen ble en god start på den nye versjonen av bandet, nådde den ikke opp på listene da den ble gitt ut i mars 1980. Dette ble også den siste plata bandet ga ut på Do it records.

Med den nye besetningen dro Adam Ant i Matrix studios den 19. april 1980 for å spille inn de Ant/Pirroni skrevne låtene "Press darlings" og "King of the wild frontier". Førstnevnte var en låt som minnet mer om materialet på "Dirk.. ", med tradisjonelt trommespill. Mens "King of the wild frontier" inneholdt elementene bandet kom til å bli kjent for de neste årene, med Burundi trommer, pønkinspirerte gitarriff, og Adam Ants indianeraktige krigshyl, eller som Marco omtalte det: "Burundi drums, Duane Eddy guitar and Gary Glitter shouting." De første forsøkene på å få til et nytt lydbilde ble ikke helt som de håpet på: "It didn't sound like much at all." Men etter å ha holdt på i 2 uker fikk de et resultat de ble fornøyd med. Dessverre var ikke plateselskapet CBS enig med dem i det: "What's this supposed to be?"

Deretter startet bandet en turne kalt "Antz Invazion tour". Første opptreden gjorde de den 18.mai 1980 på John Henrys PA rehearsal studio, som var en privat konsert. Deretter fulgte opptredener på bla. The Electric Ballroom og Empire ballroom i London. Tilsammen gjorde de 15 opptredener i mai og juni. Også representanter fra CBS var tilstede på en av disse konsertene. Og da de fikk se Adam og hans menn live endret de mening, og tilbød dem kontrakt.

I juli 1980 ble "Kings of the wild frontier" gitt ut på singel. Og 25. juli nådde låta 48.plass i Storbritannia. Starten på låta fortalte mye om hvordan Adam og hans menn ønsket å fremstå:

Adams konnkurrenter i Bow Wow Wow ga ut sin første singel i juni 1980, med en 34.plass for "C30 C60 C90 go". Men deretter skulle det gå 1 1/2 år før de igjen markerte seg på singellisten. I mellomtiden hadde Adam oppnådd "verdensherredømme" (i hvert fall i England) med sin antmusic.

5. august ble det spilt inn en musikkvideo til "Kings of the wild frontier", som på kort tid ble etterspurt på BBC TV. Også musikkmagasinet Smash hits som i det nye tiåret fokuserte på å ha fargebilder av artistene de presenterte, fattet interesse for Adam & the Ants. De var tidlig ut med å presentere postere av bandet.

I august gikk de i studio i Rockfield, Monmouth for å spille inn sitt nye album. Samtidig hadde pressen fattet såpass interesse for dem, at de stadig ble avbrutt for å stille opp i intervjuer. Her fikk de mulighet til å gi uttrykk for sine meninger om musikken de laget, bla. hvor de hadde hentet inspirasjonen. Adam: "Our music isn't 'original'. I still maintain none of the ideas are mine. It's just the way Marco and I have moulded (formet) them together. The only people who are absolutely original are genius. And they are very rare (sjelden)."

Han fant også likhetstrekk mellom de amerikanske indianerne og seg selv, da begge var misforstått. Adam: "The indians had been misrepresented. And so had I."

Adam skjønte at den store interessen bandet ble til del krevde at man opprettet et selskap til å ta seg av henvendelsene. 8. september 1980 startet han derfor Ant music Publishing Ltd.

Adam med sitt nye image, inspirert av både indianere, sjørøvere og moderne make-up.

Oktober 1980 ble en svært hektisk måned for bandet. I løpet av 30 dager øvde de på den kommende turneen. De ga ut "Dog eat dog" på singel, mixet "Antmusic", ble intervjuet på Capitol radio, opptrådte på Top of the Pops, deltok i regionale telefon intervjuer, opptrådte for statsminister Margaret Thatcher, ble intervjuet av Musicians only magazine og Sounds magazine. Og de besøkte CBSs hovedkvarter.

De kunne glede seg over at "Dog eat dog" ble deres store gjennombrudd, da den nådde 4.plass i Storbritannia i oktober. Adam: "The turning point for us was when we went on Top of the Pops and just did 'dog eat dog'."

November ble ikke noen roligere måned. De spilte inn en video for "Antmusic" på Sombrero club i London, og de gjorde 32 konserter fram til jul, som endel av deres "UK frontier tour". Suksessen med "Dog eat dog" gjorde at Adam og co. fikk et nytt og yngre publikum enn de tidligere hadde vært vant med. Marco: "We stopped a tour and it was a pretty heavy punk audince and three months later we'd do another tour and it wasn't a punk audience it was all little girls. 'What's happened to the punks? oh thank god they are gone."

En annen ting som endret seg, var tilgangen på damer. Som popstjerne og sexsymbol trengte ikke Adam å jobbe hardt for å få selskap på rommet når de var ute på turne. Adam: "Sex was available every few feet. With the right vibes and a little chatter I'd have a lovely girl in my room and soon in my bed." Forholdet til Amanda Donohoe, eller Mandy Ant som hun ble kalt, tok slutt i 1982.Da hun fikk nok av hans utroskap.

Under konserten de gjorde på Queen's Garden College i Hull den 14. november oppstod det brann, slik at salen måtte evakueres. Under en annen konsert de gjorde i Bournemouth (27.mai 1980?) ble en jente presset til døde av trykket fra folkemassene. Noe som gikk hardt inn på medlemmene av bandet. Miall: "Did you see anything in the paper about it? A life lost at a gig, I didn’t see anything in the newspapers."

De opptrådte også på Top of the Pops med "Antmusic", for 2.gang. Å opptre på Top the Pops var noe av det mest prestisjefylte en popartist kunne gjøre på den tiden. Og Adam & the Ants' fargerike framtoning passet bra inn i BBCs program.

Albumet "Kings of the wild frontier" ble også gitt ut i november 1980. Og med glimrende omtale i musikkpressen og stor oppmerksomhet i media, gikk plata helt til topps i Storbritannia samme måned. Den fortsatte å selge bra også i 1981 (bla. ved å gå til topps pånytt i januar), og endte opp som den mest solgte plata det året, med hele 12 uker på toppen av listene. I Norge nådde verken den eller noen av de andre platene til Adam & the Ants opp på VG lista, som nevnt. I U.S.A. ble det 44.plass.

Adam & the Ants fikk en prestisjefylt Brit Award for "Kings of the wild frontier", men det først i 1982.

"Kings.. " var en energisk og spennende plate, med fine låter som "Antmusic", "Kings of the wild frontier", "Making history", "Dog eat dog" og "Jolly Roger". Sistnevnte var en sjarmerende sjørøvervise om det berømte piratflagget som i sin tid skremte handelsfolk på sjøen. Alle låtene på plata var skrevet av Ant/Pirroni.

Konserten de gjorde på Manchester Apollo ble filmet med tanke på å bruke opptaket til å promotere bandet. Bla. ble enkelte av låtene fra konserten spilt på BBC tv. I nyere tid har konserten også blitt gjort tilgjengelig på DVD. Adam opptrådte også på barne TV programmet Tiswas. Han var gjest i programmet også året etter.

"Antmusic" nådde en sterk 2.plass i desember 1980 da den ble gitt ut på singel, kun slått av nylig avdøde John Lennon og hans 70-talls klassiker "Imagine". I Australia gikk den helt til topps, og holdt seg der i hele 5 uker. Klikk klakk lyden man hører i starten av låta ble laget av noen treklosser som ble slått mot hverandre. Kevin, Merrick og Terry fikk ideen etter å ha funnet treklossene utenfor studioet der de spilte inn "KIngs.." Terry Lee Miall: "Merrick, myself and Kevin standing in a hallway in a tiled corridor in the studio with two chairs and a lump of wood we found outside and made that clicking sound. We overdubbed it a few times and that’s what that is."

I 1982 ble det gitt ut en EP kalt "Antmusic", uten at låta "Antmusic" var med. Den var mer ment som en presentasjon av Ants tidligere materiale, med "Kick", "Physical", "Car trouble 1 & 2" og "Friends".

I desember 1980 ble "Young Parisians" gitt ut på singel pånytt. Og med suksessen bandet opplevde på denne tiden ble den en stor hit i Storbritannia, med 2 uker på 9.plass i januar 1981.

Om 1980 hadde vært et positivt år for Adam Ant, ble 1981 året der han plasserte alle andre artister i skyggen, som den desidert mestselgende artisten i Storbritannia.

Rundt 1980/1981 hadde også new romantic sjangeren sitt kunstneriske høydepunkt, der mange popstjerner gikk tilbake til tidligere tiders forbilder innen klesmotene. Spandau Ballet, Visage, Duran Duran, Ultravox var andre band som ble plassert i denne båsen, og med sine blonder og sjørøver antrekk var Adam og co. innovative, også i klesveien. Men i motsetning til disse bandene brukte ikke Adam & the Ants synthesizere i sin musikk.

I januar 1981 dro bandet over til U.S.A. og New York for å promotere bandet overfor amerikanerne. De hadde også møte med Epic records, som hadde ansvaret for å distribuere platene deres i U.S.A. Samme måned laget de også en singel kalt "A.N.T.S." som ble gitt med musikkmagasinet Flexipop. Singelen inneholdt "Antmusic" og intervjuer med bandet. 14. januar var de tilbake i England, der de opptrådte i TV programmet Old grey whistle test med "Killer in the home" og "Ants Invation". Begge låtene ble å finne på det nye studioalbumet. Deretter fulgte oppdrag i Nederland.

I februar var Adam og Marco en tur over til Tyskland, hvor de bla. opptrådte på Rocktop television. Deretter fulgte Frankrike, før de tilbake i England opptrådte på Royal Children's Variety Performance på London Palladium. Her framførte de "Antmusic" for de fine gjestene, med bla. Prinsesse Margaret i salen.

9. februar tok de seg tid til å gå i studio for å spille inn låtene "Stand and deliver" og "Beat my guest" i Townhouse studios. Samme dag valgte bassisten Kevin Mooney å gi seg i bandet etter en konflikt med de andre i bandet. Han dannet like etter bandet Wide boy awake sammen med en John Keogh. Senere har han samarbeidet med Marco Pirroni på en Sinead O'Connor plate. På 2000 tallet dannet han bandet Lavender Pill Mob sammen med Gary Ainsworth (eks. Rema Rema). Disse har gitt ut to album, hvor Adam deltok med sin vokal på den siste plata.

I første omgang måtte man klare seg uten bassist, da man ikke hadde tid til å lete etter en ny en. Adam besøkte Anne Nightingale i BBC Radio One, og de gjorde en photo session for avisa The Sun. 17. februar opptrådte de på BBCs TV program Jim I'll fix it med "Kings of the wild frontier". På bass hadde de igjen fått Danny Kleinman til å stille opp. Men det som trakk til seg mest oppmerksomhet var at trommeslageren Lee Miall tilsynelatende var byttet ut med en liten gutt. Nå viste det seg at opptredenen sammen med Adam & the Ants var endel av en premie gutten fikk.

Mot slutten av februar dro bandet på en ny promotion turne, denne gang til Sverige hvor platene deres hadde solgt bra. De stilte også opp på en prisutdeling, der Adam fikk møte sin helt David Bowie for første gang.

I februar 1981 ble "Kings of the wild frontier" gitt ut på singel pånytt, i håp om at man klarte å forbedre 48.plassen fra 1980. Denne gang nådde den 46.plasser høyere, med 2.plass. I 2006 ble låta brukt i storfilmen "Marie Antoinette", sammen med andre hiter fra starten av 80-tallet.

Også albumet "Dirk wears white søx" (16.plass) og "Car trouble" (33.plass) kom inn på listene i 1981.

I mars 1981 fikk de tak i den bassisten de trengte, da Gary Tibbs sa ja til å bli med i bandet. Tibbs var en erfaren musiker som bla. hadde deltatt på Roxy Music albumene "Manifesto" og "Flesh+Blood", og spilt i den kjente rockefilmen "Breaking glass" (1980). Tibbs kjente Adam fra tiden da han spilte i The Vibrators.

Tibbs lærte seg raskt bandets låter, noe som var viktig da de like etterpå skulle ut på turne. Samtidig var Tibbs en bestemt mann som visste hva han selv var god for. Og i motsetning til de andre i bandet godtok han ikke å bli hundset med av Adam, noe som ofte kunne resultere i høylydt krangling de i mellom. Miall: "Gary was a strong character coming into the band and hadn’t come into the band under Adam’s wing like we had. Gary had success, he wasn’t going to take shit from anybody, he didn’t care whether he was in the Ants or not – he could have gone somewhere else."

12. mars 1981 spilte de inn musikkvideoen til "Stand and deliver" på Hatfield house. 23. mars startet de en "Stand and deliver tour" med 6 konserter i England. Første opptreden ble gjort på City Hall i Newcastle.

I U.S.A. ble musikkvideoene deres spilt hyppig i landets TV kanaler. Mens videoene til de amerikanske bandene på denne tiden var statiske og kjedelig, framstod Adam & the Ants som fargerike og morsomme. Dette skapte en interesse for bandet som Adam ønsket å gjøre mest mulig ut av. De dro derfor over til U.S.A. og gjorde 14 konserter i april. Turneen kalte de "US Antz Invazion tour".

Adams bruk av indianske symboler som krigsmaling og fjær falt ikke i smak hos representanter for indianernes interesseorganisasjon, The North American centre for red Indian culture. De mente Adam bygde oppunder hvite mennesker stereotype oppfatning av indianere som villmenn. Men istedet for å imøtegå argumentene deres, inviterte han dem til å være tilstede på en av Adam & the Ants' konserter i U.S.A. Om de fortsatt var av den oppfatningen at framtoningen hans var provoserende, skulle han slutte å bruke fjær og ansiktsmaling. De møtte opp på konserten, og storkoste seg. Som et uttrykk for sin takknemlighet fikk Adam et smykke av bein, og en stabel med litteratur om indianerne. I ettertid har Adam regnet denne hendelsen som et høydepunkt i karrieren, sammen med et møte han hadde med den glamorøse artisten Liberace. På turneen i U.S.A. traff Adam også navn som Mick Jagger, Pete Townshend, Rod Stewart, Elton John og Warren Beatty.

I mai, mens de fortsatt var i U.S.A. endret de navn på turneen til "Stand and deliver world tour". De gjorde 3 konserter på den amerikanske østkysten før de 11. mai satte kurs for Europa og Sverige. Fram til 10. juni gjorde de en rekke konserter i fastlands Europa. Også Danmark ble besøkt (den 12.mai). Marco som i ettertid har innrømmet at suksessen gikk ham til hodet på denne tiden fikk den strålende ideen om at de skulle fylle scenen med store gallioner (seilskip) og slott, når de var ute på turne. Noe som selvfølgelig kostet enormt med penger, ikke minst for å frakte dem fra sted til sted. Marco: "We filled the stage sets with giant galleons and castles. Adam and I would indulge each others’ worst points. I’d say: ‘We need more galleons’ and he’d agree. It was spending fever."

Adam & the Ants hadde "selvfølgelig" med seg et sjørøverskip når de var ute på turne.

3. mai ga de ut "Stand and deliver" som forsmak på bandets neste album "Prince Charming". Og dette skulle bli bandets største hit med 5. uker som nr.1 i Storbritannia. Ved årsslutt var det kun "Tainted love" med Soft Cell som var solgt i flere eksemplarer enn "Stand and deliver". Den ble hyllet av både fansen og av kritikerne. Melodien var poppete, men kompet hadde elementer av pønk i seg, pga. det dynamiske lydbildet to trommeslagere skapte, og Pirronis rufsete gitarriff som kunne gi assosiasjoner til både Pistols og Ennio Morricone.

Adam Ant hadde en nonsjalant eleganse i stemmen som passet til teksten om den dandy landeveisrøveren som ønsket å få folk til å kaste sine smakløse klær og heller følge ham over i hans insekt nasjon: we're the dandy highwaymen and here's our invitation. throw your safety overboard and join our insect nation". Og i likhet med "Antmusic" fungerte låta som en reklame for bandets nye image, der Adam og hans menn framstod som mer dandy og feminin enn på den forrige plata: "I spend my cash on looking flash and grabbing your attention." Inntil videre valgte han å beholde den indianer inspirerte stripen i ansiktet. Til singelen var det laget en morsom video med Adam i rollen som den dandy landeveisrøveren.

I september 1981, mens interessen for bandet var på sitt største, fortsatte bandet sin verdensturne, denne gang under navnet "Frontier world tour". De gjorde da 10 opptredener i U.S.A. Australia og Japan. I løpet av turneen fikk Adam hilse på celebriteter som Mel Gibson, Liza Minelli og Danny La Rue.

Opp i all turnevirksomheten jobbet Adam & the Ants hardt med å spille inn låter til sitt neste album "Prince Charming". En plate som ble spilt inn i Air studios med Merrick (Chris Hughes) som produsent.

De fant også tid til å spille inn en video til deres neste singel "Prince Charming", i omgivelser som kunne minne om Versailles, og nevnte Marie Antoinettes dekadente liv. I virkeligheten ble videoen tatt opp i Shepperton studios med en Mike Mansfield som regissør. I et intervju har Adam sagt at "Prince Charming" låta ble skrevet med tanke på videoen. Adam: "The song was written with the video in mind, which is probably why both were so successful."

Adam Ant framstod som enda mer forfinet, dandy enn på "Stand and deliver". Indianermalingen var her vraket til fordel for et lite hjerte i panna, maskara, leppestift, øyenskygge, og neglelakk på fingrene. Et stilskifte ikke alle fans satte like mye pris på. Valget om å ta bort stripen i ansiktet ble faktisk gjenstand for en større debatt blant fansen på denne tiden.

I ettertid var ikke Adam like fornøyd med valget av antrekk i Prince Charming perioden. Han følte det var klumsete og småteit. Han følte antrekket i Kings of the Wild frontier tiden passet bedre med musikken bandet spilte. Adam: "When I had the pirate look and the warrior look, they all went in with the early stuff, the punk stuff. They were great, but I don't think the Prince Charming look did me any justice at all. It was a bit of a rush, a bit nancy: it was based on a very dodgy regency buck, men at their most frilly, and I felt a bit of a prat in it. I couldn't move in it."

På coveret av "Prince Charming" singelen hadde de likefullt brukt et bilde av Adam hentet fra "Stand and deliver" videoen, med stripen som krysset ansiktet hans.

Diana Dors som er en av de store britiske filmstjernene de siste 50 årene, gjorde en av sine siste opptredener i denne videoen. "Prince Charming" ble gitt ut på singel i september 1981, og fulgte "Stand and deliver" til toppen av de britiske listene, der den holdt seg i 4 uker. Den endte opp som den 3. mest solgte singelen i Storbritannia det året.

Med sin taktfaste rytme og krigshyl hadde "Prince Charming" hadde noe militant/etnisk over seg. Som indianerstammer som skal ut i kamp. Tekstmessig var den en mer direkte fortsettelse av "Stand and deliver", med en hyllest av det å være dandy og motebevisst: "Don't you ever, don't you ever
Stop being dandy, showing me you're handsome", "Silk or leather or a freather. Respect yourself and all of those around you". Tekstlinjen "Ridicule (latterliggjøring) is nothing to be scared of" kunne være litt ullen å forstå. Ants budskap var å: "gå ut og gjør hva du ønsker. Tro og du vil lykkes."

Både "Stand and deliver" og "Prince Charming" nådde topp 10 i Tyskland. Det største platemarkedet i Europa ved siden av Storbritannia. Da året var omme mottok Adam & the Ants prisen som beste gruppe i en avstemning i tyske Bravo - Europas største musikkmagasin.

Den store populariteten til Adam & The Ants ble også uttrykt gjennom en gigantposter av Adam Ant (i helfigur) som Bravo leserne kunne sette sammen selv etter å ha samlet delbilder av Adam gjennom 19 nummer av bladet, høsten 1981.

gjennom 15 uker i 1983, og 16 uker våren 1984 hadde helsider med deler av kroppen til Nena, som tilslutt kunne settes sammen til postere i fullstørrelse. Noe som egnet seg godt på veggen på gutte- eller jenterommet.

23. oktober la de siste hånd på verket på det nye albumet, da "Ant Rap" ble remixet. Deretter bar det til TV studioet og Noel Edmonds "Multi coloured swap shop".

I november ble albumet "Prince Charming" lagt ut for salg i platebutikkene. I sin første uke nådde den 2.plass, noe som også ble platas beste notering i Storbritannia. At den ikke gikk helt til topps skyldes Queens utgivelse av "Greatest hits" på samme tid, som ble den 4. mest solgte plata i Storbritannia på 80-tallet. "Prince Charming" lå som nr.2 på lista, bak Queen i flere uker. Og i midten av januar 1982 var den fortsatt på topp 5.

Selv om "Prince Charming" ikke gikk til topps, og fans av bandet ofte mener at det forrige albumet var bedre, er den å regne som en new wave klassiker. Uhøytidelig, variert og fengende, er ord som beskriver plata. Der Adam og Marco lot seg inspirere av ulike sjangere til å skape sin egen antmusic.

Platas beste spor var "Ant Rap", "Prince Charming", "Stand and deliver", den westernaktige "Five guns west", og de to mer eksperimentelle "Scorpios" og "Picasso Visita el Planeta de los Simios" (betyr: Picasso besøker apeplaneten). I "Scorpios" hadde man fått med blåsere som ga assosiasjoner til storband. En av låtene på plata het "Mile high club". Året etter ga Bow Wow Wow ut en låt ved samme navn, som ellers ikke hadde noen likhetstrekk. Men pga. bandenes felles opphav, med medlemmer som hadde spilt i begge bandene, har oppslagsverk som Wikipedia og Allmusic oppført Malcolm McLaren, Ashman, Barbarossa og Gorman som opphavsmenn på Ants låt. Enda den var skrevet av Ant/Pirroni, i likhet med de andre låtene på "Prince Charming".

"S.E.X." var et steg tilbake til de mer sex orienterte tekstene Adam skrev på slutten av 70-tallet: "Sex is sex forget the rest. The only one that's free, the only great adventure left to humankind, that's you and me."

"Prince Charming" ble avsluttet med behagelige toner fra Hawaii i "The Lost Hawaiians". Den ett minutt lange låta var ikke listet opp på platas trackliste.

22. november fikk Adam og resten av bandet gleden av å møte Dronning Elisabeth i forbindelse med en opptreden de gjorde på Dury Lane theatre (Royal variety performance). Dronningens sønn Charles ble på denne tiden omtalt som Prince Charming i media, noe som kan ha sammenheng med Ants låta.

I desember 1981 ble også "Ant Rap" gitt ut som singel fra "Prince Charming". I januar 1982 nådde den en sterk 3.plass i Storbritannia. Låta var svært rytmisk, uten at man hørte likhetstrekk med Burundi trommene fra tidligere låter. Den skilte seg ut ved å ikke inneholde gitar, bass eller tangentinstrumenter. Rapping begynte å bre om seg på denne tiden, og låta kan sees på Adams bidrag til sjangeren. På linje med Blondies "Rapture" og Whams "Wham Rap".

Videoen til "Ant Rap" var av det humoristiske slaget. Med Adam kledd ut som ridder, rugby spiller, og Bruce Lee kloning. For å få karatesparkene til å virke troverdig, hadde man leid inn en karateekspert som underviste Adam i kunsten. Adam var svært lærevillig, ettersom Bruce Lee i sin tid hadde vært et forbilde. Filmen "Enter the Dragon" hadde han sett 50 ganger eller mer, ifølge ham selv.

For Adam Ant som på denne tiden for alvor begynte å tro at alt han rørte ved ble til gull, ble den sterke plasseringen til "Ant rap" bekreftelsen på at det faktisk var sånn. Han kunne ikke forestille seg at en singel uten sang eller bruk av instrumenter kunne nå så høyt. Adam: "I couldn't for the life of me understand why it went to number 3. It was too easy, there should have been more from me." Han hadde vært inne på tanken om å gi ut "Scorpios" som singel istedet, men han fant ut at det ville være et for opplagt valg.

Dette ble muligens starten på Adams ønske om å søke nye utfordringer, i et forsøk på å få noe å bryne seg på. I et intervju med musikkbladet Smash hits i januar 1982 kunne Adam allerede da avsløre at han og Marco var iferd med å skrive musikk som skilte seg drastisk fra den folk hadde fått presentert på "Prince Charming". Musikk som 4 måneder senere ble introdusert gjennom "Goody two shoes".

Da det nevnte musikkbladet Smash hits hadde avstemning blant sine lesere om beste gruppe i 1981 havnet Adam & the Ants på førsteplass, foran andre storselgere som The Human League, Duran Duran og The Police.

Julaften tilbrakte Adam på et sykehus for barn. Dette var noe han hadde ønsket å gjøre i mange år. Adam: "It's something I've always wanted to do. Be with some kids eating jelly (gele) and wearing silly hats."

I desember 1981 dro Adam & the Ants ut på en turne "Prince Charming revue". De startet i Cornwall den 14. desember. Det var meningen at de skulle gjøre en lengre turne. Men pga. uoverensstemmelser mellom Adam og de andre i bandet ble turneen kuttet ned til 28 konserter. Disse ble unnagjort på ca. en måned. Og hver konsert varte i tre timer.

Etter konserten bandet gjorde 22. januar 1982 i Deeside Leisure centre i Liverpool annonserte Adam at bandet var oppløst, og at han i framtiden ville gi ut soloplater med hjelp fra Marco Pirroni. Konserten de gjorde på Deeside dagen etter ble dermed den siste Adam & the Ants gjorde sammen. Adam skyldte på at Gary Tibbs og Terry Le Miall var gått lei, i tillegg til at Adam og Marco ønsket å jobbe videre med sitt eget prosjekt uten de andre. Den siste turneen hadde også tappet kreftene av alle i bandet, i tillegg til at Tibbs og Adam stadig var i tottene på hverandre.

Etter bruddet dro Adam på ferie til Barbados sammen med sin bestevenn Danny, for å slappe av. Men den arbeidsnarkomane Adam fant seg ikke til rette under palmene. Og ble derfor vrang og vanskelig å ha med å gjøre. Han avbrøt derfor ferien og dro hjem til London istedet, noe pressen gjorde et nummer av.

Selv om Adam & the Ants var historie, ble ikke dette slutten på utgivelser med Adam & the Ants.

I februar 1982 ble "Deutscher girls" gitt ut på singel. Som nevnt var dette en låt Adam spilte inn i september 1977 for filmen "Jubilee". Mange fans kjøpte singelen i den tro at det dreide seg om en ny Adam & the Ants låt. I Storbritannia nådde "Deutscher girls" 13.plass. Like etter ble også "Nine to five", låta Adam gjorde sammen med Toyah til samme film, gitt ut på singel.

I mars ble noen av låtene Adam & the Ants spilte inn på selskapet Do it gitt ut under navnet "The B-sides". Plata ble gitt ut både som 7" og 12" (46.plass i Storbritannia). "Friends", "Kick" og "Physical" var å finne på begge utgivelsene.

29. april fikk Adam og Marco den populære utmerkelsen Ivor Novello awards for sine evner som låtskrivere.

Selv om Adam hadde tjent seg rik på tiden som medlem av Adam & the Ants, hadde han ikke kjøpt seg noen luksuriøs leilighet, eller dyr biler. Han bodde alene i en to-roms leilighet i London (der veggene var malt i en gyselig grønnfarge).

I mai ble 50-talls/storband inspirerte "Goody two shoes" gitt ut som singel. I Storbritannia ble det Adam Ants 3. nr.1 hit (to uker som nr.1). Den ble også en hit andre steder, med 1.plass (2 uker) i Australia, og en fin 12.plass i U.S.A. Med årene har denne låta blitt en gjenganger i filmer og reklamesnutter, noe som har løftet den opp på listene igjen flere ganger, og gjort den til den største hiten Adam Ant noen gang spilte inn. Den har med det blitt en sikker inntektskilde for Adam og Marco

Det som er litt merkelig et at låta ble presentert både som en Adam & the Ants singel, og som en solo-Adam Ant singel, alt etter hvilken utgave man hadde kjøpt. Singelversjonen var produsert av Ants medlem Merrick (Chris Hughes), han spilte også trommer på den. Noe som talte for å regne den som en Adam & the Ants singel.

All staffasje og ansiktsmaling som Ant tidligere hadde gjort seg bemerket med var borte i videoen som ble laget til låta. Som for å markere avstand til Adam & the Ants. Alle draktene fra Adam & the Ants tiden ble gitt til museet Victoria & Albert.

De to utgavene av "Goody two shoes": Adam som soloartist, og som medlem av Adam & the Ants.

I september fulgte Ants neste singel "Friend or foe". Også den hadde et storband preg med bruk av blåsere. I Storbritannia ble det en fin 9.plass, mens albumet "Friend or foe" som fulgte like etter, nådde 5.plass i Storbritannia (16.plass i U.S.A.). Album versjonen av "Goody two shoes" var uten Chris Hughes' trommespill eller produksjon.

Selv om han nå var soloartist, hadde Adam et lite håp om at han en dag kunne stable en ny utgave av Adam & the Ants på beina, med nye medlemmer. Adam: "The solo career will continue until such time as there is a group of people who deserve the title of Adam & the Ants. Cos' the spirit of Adam & the Ants is something that's very precious to me."

De gode plasseringene Ant oppnådde i 1982 ga forhåpninger om at hans solokarriere ville bli suksessrik. Men verken "Strip" fra 1983 (20.plass), "Vive Le Rock" fra 1985 (42.plass), "Manner & Physique" fra 1990 (19.plass), eller "Wonderful" fra 1995 (24.plass) ble noen salgssuksesser i Storbritannia. Og etter det har ikke Adam Ant gitt ut noen album. Han har også hatt topp 20 hits som "Puss'n Boots" (5.plass), "Apollo 9" (13.plass) og "Room at the Top" (13.plass).


"Friend or foe"	"Strip"	"Vive Le Rock"	"Manner & Physique"	"Wonderful"

Med årene er det gitt ut en rekke samleplater med Ant/Ants som har solgt brukbart. "Antmusic" fra 1993 nådde 6.plass, mens to ulike utgaver av "Very best of" kom inn på de britiske topp 40 listene i 2004 og 2006. Noe som viser at interessen for Ants burundi trommer og dandy framtoning fortsatt fascinerer musikkelskere i hjemlandet.

På den positive siden gjennomførte Ant en større turne i U.S.A. i 1983, hvor han bla. fikk æren av å synge "Where did our love go?" på scenen sammen med Diana Ross.

I 1983 ble superstjernen Michael Jackson intervjuet av Smash hits, og der framhevet Jackson Adam Ant som en av sine nærmeste venner, enda de aldri hadde møtt hverandre. Michael var svært fascinert av Ants bruk av tam-tam trommer og andre rytmer. Michael Jackson: "We're phone friends. We talk about how to record that drum sound on "Ant Music" and stuff. He talks about my dancing, and I talk about his dressing." Muligens var det Ants musikk som mange år senere inspirerte Michael til å spille inn den trommebaserte "They don't care about us". Under turneen Adam gjorde i U.S.A. i 1983 fikk Adam endelig sjansen til å møte Michael. Adam: "He's really fabulous. He did some dancing and I'm still trying to work out how he did it. It was 5 minutes of magic." Like hyggelig var det ikke da Adam ble truet med pistol av 2 Vietnam veteraner under en konsert i Indiana. Foranledningen var at noen hadde kastet et amerikanske flagg opp på scenen, og Adam hadde ikke lagt det fra seg "forskriftsmessig", noe som irriterte enkelte i salen. Enkelte lot seg nok også irritere over at Adam i forbindelse med "Strip" låta tok av seg klærne, og deretter hoppet opp i en vanntank som stod på scenen.

En tank fylt med vann var endel av Adam Anta sceneshow på "Strip" turneen i 1983.

I 1983 fikk Adam også æren av å utdele prisen til Miss World under en tilstelning i Royal Albert Hall. Samme år var han i en kort periode sammen med den amerikanske filmstjernen Jamie Lee Curtis. De to traff hverandre under et middagsparty i Los Angeles. På den tiden var Jamie iferd med å bli stor stjerne, etter å ha spilt en hore i Eddie Murphy filmen "Trading places". Adam: "She had the most beautiful body. I felt very, very attracted to her." De to tilbrakte også julen sammen i 1983 før de gikk hvert til sitt. Adam har i ettertid skyldt på sin egen psyke for at forholdet ikke utviklet seg til noe mer.

I 1984 opptrådte Adam i John McTiernans film "Nomads", og han deltok i en reklame for Honda scootere sammen med Grace Jones. "Nomads" var den første filmen Adam spilte i siden "Jubilee" i 1977. Her spilte han en gjengleder med bakgrunn fra Vietnam krigen.

I 1985 opptrådte Adam på Live Aid "utkledd" som 50-talls rocker med låta "Vive Le Rock". Han sang også på avslutningsnummeret "Let it Be". Han har også prøvd seg som skuespiller i TV showene "Northern exposure, "La Femme Nikita" og "The Equalizer". Og filmen "Be Bop a lula".

I 1987 kunne de britiske tabloidavisene fylle forsidene med nyheten om at Adam Ants biologiske far Les var funnet skyldig i å ha misbrukt en gutt, i noe som kan ha vært en pedofiliring. Som nevnt hadde ikke Adam hatt kontakt med faren siden barndommen. Men det hindret ikke avisene i å dra hans navn inn i saken. Adam: "Shocking. But the worst bit was everyone got him mixed up with my stepfather, Tony. That caused me and my family a lot of stress." Om denne saken hadde kommet opp i 1981 ville det etter all sannsynlighet ha gjort enorm skade på populariteten til Adam & the Ants, som på den tiden var på det høyeste.

I 1989 valgte Adam å flytte til U.S.A. for bedre å kunne følge opp skuespillerkarrieren sin. Han ble også samboer med den kjente skuespilleren Heather Graham.

I 1994 fikk han et nervøst sammenbrudd, og valgte å legge seg inn på en klinikk i 3 måneder. I ettertid har han innrømmet at det var tungt å innse at han ikke lenger var berømt, og ettertraktet blant musikkfans. Adam: "It was a very terrible thing. People think you are nuts and I just did not want to know. So I went into a clinic. The brain is cut off. I thought I was going to die. The stress... But it's hardly surprising if you've been through the kind of life I have. People weren't buying as many records. My record company did not want me."

Bedre ble det ikke av at han ble plaget av en såkalt "stalker" (forfølger), som bombardeterte ham med trusler, i tillegg til at hun prøvde å ta livet av hunden hans. Senere har ytterligere to stalkere gjort livet surt for ham.

Et av bandene Adam spilte i på midten av 70-tallet het The B-sides. Og i 1994 spilte man på bandnavnet da man ga ut B-sidene av Adam & the Ants' singler på plate, og kalte den "B-side babies". Tittellåta "B-side Baby" var fra denne første tiden (1977), noe også "Physical" var (1978). Ellers fikk folk presentert relativt ukjente ting som "Juanito the Bandito", "Greta-X" og "Why do girls love horses". "Beat my guest" og "Making history" var nok mer kjent. Sistnevnte var på den opprinnelige versjonen av "Kings of the wild frontier", men har blitt fjernet på enkelte senere utgaver.

I forbindelse med utgivelsen av albumet "Wonderful" fikk han muligheten til å være gjest i TV showene til både David Letterman og Jay Leno. En turne i U.S.A. og Storbritannia samme år ble dessverre avlyst.

I mai 1997 ble han gift for 2. gang, med Lorraine. Sammen fikk de datteren Lily i 1998. Lorraine Goddard og Adam ble skilt etter noen år sammen.

I 1998 gikk det rykter om at Adam og Marco skulle komme sammen under navnet Adam & the Ants og gi ut plater. Men det ble det ikke noe ut av.

Dessverre er det negative hendelser som har gitt Ant mest oppmerksomhet de senere årene. Elendigheten startet i 2001 da han under en julekonsert på London's regency rooms måtte dras ned av scenen etter å ha gjort merkelige versjoner av gamle Ants hits. I januar 2002 havnet han i trøbbel på The Prince of Wales bar i Kentish town, da noen gjester der gjorde narr av den hvite cowboy hatten han hadde på seg. Adam gikk først ut av puben, men litt senere på kvelden kom han tilbake, og kastet en tyngre bildel gjennom vinduet som traff en gjest i hodet. Inne i puben trakk han opp en pistol og truet gjestene som hadde gjort narr av ham. Våpenet viste seg å være en kopi av en pistol fra 2.verdenskrig.

I første omgang ble han arrestert og presentert for anklagene mot ham (6000 kroner), og så løslatt. Deretter ble han oppsøkt av et psykolog team som undersøkte ham. Dette ble starten på et flere måneder langt opphold på psykiatrisk institusjoner, hvor han bla. fikk hjelp mot depresjon. I juni 2003 var han igjen på forsiden av avisene etter å ha kastet stein mot vinduer i Primrose hill. Samme dag som dette besøkte han Curly Dog café, hvor han trakk ned buksene sine, for deretter å gå ned i kjelleren på kafeen og legge seg i fosterstilling. Da politiet kom for å hente ham nektet han å bli med. Ants kommentar til alt dette var: "I just had a bad day, really. 'd been in hospital, I'd come out and I was just very unwell."

I et forsøk på å forklare sin merkelige oppførsel stilte han i juli 2003 opp i Channel 4s TV program "The Madness of Prince Charming". Her fortalte han om de psykiske problemene som hadde fulgt ham fra ungdommen. Dette var et av de mest sette TV programmene på Channel 4 det året. Og reaksjonene fra folk var overveldende. Ant: "It was quite a heavy thing to do. But it got the best reaction of anything I've ever done." Det var også mange som takket ham for å stå fram med problemene sine, da folk hadde familiemedlemmer med lignende problemer.

I 2006 kom boken "Stand and deliver: The autobiography" ut. Her fortalte Adam selv historien om sitt turbulente liv. Fylt av "sex, drugs & rock'n roll", selvmordsforsøk og psykiske problemer. Adam har utvilsomt levd et bemerkelsesverdig liv, både som musiker og menneske.

Etter at Adam & the Ants ble oppløst fortsatte de andre medlemmene av bandet i musikkbransjen på hver sin måte. Adams kompanjong og gode venn Marco Pirroni fulgte Adam på hans soloalbum "Friend or foe", "Strip", "Manners & Physique" og "Wonderful". Både som produsent og gitarist. Større suksess opplevde han som gitarist og låtskriver for Sinead O'Connor. Han deltok på hennes storselgere "Lion & the Cobra", "I do not want what I haven't got", og "Universal mother". Etter 1995 har det vært stille fra ham. I den perioden har han prøvd seg som sjef for eget plateselskap, uten at det gikk så bra. I 2004 slo han seg sammen med bassisten/sangeren Chris Constantinou og dannet bandet Wolfmen. Chris hadde spilt med Marco i 1982 og utover som endel av Adam Ants turneband. På EPen "Jackie says" hadde de fått med seg det gamle Ants medlemmet og produsenten Chris Hughes.

Merrick/Chris Hughes er utvilsomt den som har hatt størst suksess etter tiden med Adam & the Ants. Etter at bandet ble oppløst slo han seg sammen med det da ukjente bandet Tears for Fears. Med Hughes som produsent opplevde de salgssuksesser som "The hurting" (nr.1 i Storbritannia), "Songs from the Big Chair" (nr.1 i U.S.A.) og "The Seeds of love" (nr.1 i Storbritannia). Han bidro også på produksjonssiden på "So" med Peter Gabriel, og han har produsert populære plater med Wang Chung, Red Box, Paul Young, Howard Jones, Propaganda, Paul McCartney og Robert Plant.

Terry Lee Miall som sammen med Chris Merrick Hughes utgjorde et sterkt team bak trommesettet, har ikke gjort like mye ut av seg i årene etter Adam & the Ants. Han flyttet til U.S.A. hvor han ble gift, og fikk seg jobb som rørlegger. Han har ikke hatt kontakt med musikkbransjen etter at Adam & the Ants ble oppløst. Likefullt var han positiv til å bli med på en gjenforeningsturne som var under planlegging i 1997. Men Pirroni og Tibbs var ikke interessert. Miall var muligens den som ble mest skuffet da Adam valgte å gå solo i 1982. Miall: "I was extremely upset that the Ants split up because it had been everything that I had ever wanted from a band, I really enjoyed it, I had a fantastic time. I was just really really down and disillusioned almost by the music business. I stopped playing completely."

Gary Tibbs som hadde spilt med kjente band også før han ble med i Adam & the Ants, fortsatte å spille bassgitar på plater med Corey Hart, Brian May, Kirsty MacColl, Aztec Camera, og The Fixx. Kort tid etter at Adam & the Ants ble oppløst startet han et nytt band kalt Merrick & Tibbs, sammen med Chris Merrick Hughes (Adam & ther Ants' produsent). I 1982 ga de ut singelen "Call of the wild". I 1983 dannet han bandet Zu Zu Sharks. Sanger i dette bandet var Richard Darbyshire som noen år senere kom til å få sitt gjennombrudd som frontfigur i bandet Living in a Box. Men det ble ikke mer enn to singelutgivelser med "haiene" før bandet ble oppløst.


	Zu Zu Sharks med Gary Tibbs, Richard Darbyshire og Alistair Gordon.		Merrick & Tibbs i 1982, fra baksiden av singelen "Call of the Wild".

I årene etter deltok Tibbs på plateinnspillinger med artister som Corey Hart, Brian May, og Kirsty MacColl. På 2000-tallet ble han med i 80-talls bandet The Fixx, som huskes for kjempehiten "One thing leads to another". I 2003 deltok Tibbs på Fixx' album "Want that life", og han var med bandet på turne. I 2008 sluttet han i The Fixx, da bandets gamle bassist Dan K. Brown ble med i bandet igjen.

Adam & the Ants brakte på ingen måter rocken videre med sin musikk, selv om den inspirerte Michael Jackson, og i nyere tid populære band som The Bravery og Kaiser Chiefs. Men utseendemessig var de utvilsomt noe helt nytt, og en viktig bidragsyter til det kulørte 80-tallet, i new romanticens æra. Når man skal mimre tilbake til tiåret er Adam Ant et ansikt som ofte dukker opp, som noe av det mest typiske, men også mest ekstreme som preget listene.