Jeg har aldri vært noen stor UB40 fan, men likefullt har det vært et band jeg har fulgt med, og kjøpt plater av siden midten av 80 - tallet. Første låta jeg hørte med dem tror jeg nok var "Red, Red Wine". Problemet med UB40 er at de i all hovedsak var et band som hadde sin popularitet i England på 80 - tallet. I Norge solgte de knapt en skive, og ble heller ikke spilte på NRK i sine musikkprogram. Så jeg fikk ikke den inputèn jeg trengte for å oppdage dem. 

Bedre ble det vel for meg og andre nordmenn da de britisk dominerte musikkanalene Sky og Super Channel gjorde seg gjeldende på midten av 80 - tallet.

Jeg husker "Rat in the Kitchen" fikk fin kritikk i pressen da den kom ut i 1986. Det gjorde meg nysgjerrig. I første omgang kopierte jeg plata til kassett, senere kjøpte jeg den på cd. Og her er det mye fin pop /reggaemusikk. "UB40" ble også kjøpt inn da den kom. Og selv om den fikk dårlig kritikk, likte jeg plata for sine fine melodier og positive stemning. Særlig instrumentalen "Dance with the Devil" ble en favoritt.

Helt fra jeg første gang hørte om UB40, skjønte jeg at det var albumet "Labour of Love" som var det som ble regnet som deres beste. Likevel tok det mange år før jeg gikk til anskaffelse av det. Og plata var jo rene "Greatest Hits" samlingen med låter som "Cherry Oh Baby", "Red, red wine", "Many rivers to cross", og "Please don`t make me cry". Men i tillegg hadde den en sjarmerende låt som "Johnny too Bad" på albumet. Tydeligvis sunget av en annen enn Ali Campbell. Litt svensktopper aktig, men skitt au! En flott plate.

Ellers blir det gjerne til at man merker seg ved enkeltlåtene til UB40, og ikke albumene. Jeg digget låter som "I got you Babe", "Kingston Town",og "I Can`t help falling in love" da de kom. Men det resulterte ikke i den samme interessen for albumene som låtene var hentet fra.

Selv om jeg ikke er noen stor fan, har jeg likefullt kjøpt UB40 album jevnt og trutt opp gjennom årene, slik at jeg idag har 23 album med dem. Noe som kanskje viser at jeg er en større fan enn det jeg vil innrømme. Men det er nok den mer popète delen av diskografien deres jeg liker, muligens fordi jeg oppdaget bandet såpass sent. 

Jeg føler nok at UB40, muligens sammen med Level 42, er et band som ikke opplever samme respekten i dag som de gjorde på 80 - tallet. Det er ikke helt stuerent å si at man liker UB40. Sikkert fordi utgivelsene deres på 90 - tallet nok var litt for kommersialiserte. Hadde de gitt seg etter "Rat in the Kitchen" hadde de nok hatt samme status som f.eks. det The Smiths har i dag.

Tilbake