James Brown: Født 20. november 1957, Birmingham, England

Ali Campbell: Født 15. februar 1959, Birmingham, England

Michael Virtue: Født 19. januar 1957, Birmingham, England

Norman Hassan: Født 26. januar 1958, Birmingham, England

Robin Campbell: Født 25. desember 1954, Birmingham, England

Earl Falconer: Født 23. januar 1959, Birmingham, England

Terence Wilson (Astro): Født 24. juni 1957, Birmingham, England

Brian Travers: Født 7. februar 1959, Birmingham, England

UB40 er et britisk pop-reggae band som ble dannet i 1978. De tok navnet fra et søknadsskjema om arbeidsledighetstrygd, og ble på kort tid et band arbeiderklassen og de fargede i England kunne identifisere seg med. Bandet hadde gjennom hele 80-tallet, og deler av 90-tallet mengder av store hits. Bla. 16 topp 10 plasseringer på singellisten i Storbritannia. Og 14 topp 10 plasseringer med albumene sine. De var et typisk britisk band som hadde problemer med å slå gjennom utenfor de britiske grenser. I Norge har kun 2 av albumene deres entret VG-lista. Mens interessen i U.S.A. har vært mer sporadisk. 

I starten var bandet mer politisk bevisst i tekstene sine, og mer tro mot sine musikalske røtter fra Jamaica. På 90-tallet var de et mer tradisjonelt popband med utstrakt bruk av synthesizere og trommemaskiner. 

 

James Brown	Michael Virtue	Norman Hassan	Robin Campbell
Ali Campbell	Astro	Brian Travers	Earl Falconer

Bandet ble dannet i Birmingham av 8 mennesker med felles bakgrunn i arbeiderklassen. De gjenspeilet også miljøet i Birmingham med sin multinasjonale bakgrunn. Noe som var uvanlig på denne tiden. De kjente hverandre fra skoler og colleger i Birmingham området. Selv om bandnavnet indikerte at de var arbeidsledig, og de fleste av dem også var det, fantes det unntak. Både Michael Virtue og Robin Campbell hadde jobber som de måtte si opp da UB40 for alvor begynte å gjøre seg gjeldende i England.

Før noen av dem i hele tatt kunne spille et instrument var Ali Campbell og Brian Travers rundt i byen for å promotere bandet, bla. ved å henge opp plakater av bandet. Penger til å kjøpe seg instrumenter fikk de fra Ali som hadde fått 40.000 kroner i skadeerstatning etter å ha blitt banket opp på en bar på 17 års dagen sin.

Ali og broren Robin hadde musikken "i blodet" da faren deres Ian Campbell var en kjent folk musiker fra Skottland. Gjennom faren fikk de også tidlig et politisk engasjement. Robin husker da han som liten satt på skuldrene til faren under en demonstrasjon mot atombomber. Han husker også at faren ble truet med å miste jobben sin om han ikke sluttet med å markere sitt politiske syn.

Et av de første bildene tatt av bandet, i 1979.

De første 6 månedene etter at bandet ble startet, holdt de til i en kjeller hvor de øvde på instrumentene sine og spilte låtene til favorittene Gregory Isaacs og Bim Sherman. De var også inspirert av de mange bluesfestene i Ballsall Health der de holdt til. Bydelen Ballsall Health i Birmingham er kjent for sin multikulturelle samhørighet. Med folk fra Karibia, Irland, Pakistan, India og England.

Første gang de opptrådte offentlig var den  9. februar 1979 på The Hare & Hounds Pub i Kings Heath, Birmingham i forbindelse med en venns fødselsdag. Resten av dette året spilte de på puber, klubber, og veldedighetskonserter. De spilte også inn en demotape som ble spilt på Robert Valks BRMB radioshow. Dette imponerte radiolegenden John Peel så mye at han arrangerte en Radio One session på BBC for dem i januar 1980.

Bilder tatt av bandet i 1980.

Samtidig så Chrissie Hynde (The Pretenders) bandet opptre live i London. Hun likte det hun så og hørte, og spurte bandet om de ville være oppvarmingsband for The Pretenders på deres første nasjonale turne i England, noe de slo til på. Like etter signerte UB40 sin første platekontrakt, med Graduate. Et lite plateselskap i Dudley. De hadde også tilbud fra de store plateselskapene, men de følte at en avtale med dem ikke ville være forenlig med deres sosiale identitet.

Bandets første singel ble gitt ut i februar 1980. Den bestod av to A-sider med "King" og "Food for Thought". Sistnevnte handlet om Cambodia, og massakrene og sultekatastrofen der. Robin Campbell: "The song was inspired by the Kampuchean holocaust of massacre and starvation, but it could apply to any poor country ravaged of it's raw materials by the wealthy West, and then used as a battleground for å practice run for The third world war"

"King" skrev bandet etter å ha sett TV dokumentaren om Martin Luther Kings liv. UB40s turnemanager Paul hadde også tidligere jobbet sammen med Kings enke Coretta.

Dobbeltsingelen ble umiddelbart en suksess med en 4. plass på den britiske singellisten. Nøyaktig et år etter et de første gang opptrådte utenfor kjelleren. Fortsatt var de for nybegynnere å regne når det gjaldt å traktere et instrument. Men de var hele tiden innstilt på å lære og utvikle seg. Brian Travers: "We haven't got the sound we're looking for, nothing like. We're all still learning how to play, still improving. We've found out a little bit about the instruments."

Låtene de skrev ble signert med "UB40", istedet for enkeltmedlemmenes navn. Årsaken var at alle bidro med sitt når melodien og teksten ble skrevet. Selv om en av dem kunne hatt ideen til låta, hadde alle innspill og forslag som gjorde det mest rettferdig at alle ble kreditert. Medlemmene av bandet var både sosialister og anarkister, noe som kom til uttykk i låtene. Enkelte kritikere mente de skarpe tekstene ikke passet sammen med bandets lettfattelige reggaepop, men det var bandet uenig i. Deres ønske var at musikken kunne bidra til at folk også tok seg tid til å lytte til tekstene. Travers: "We want them to have a good time. Anf then maybe wen they've heard something a few times they'll think about the words."

UB40 i 1981: Astro, Jim Brown, Brian Travers, Ali Campbell,

Earl Falloner, Norman Hassan, Robin Campbell & Micky Virtue

Den dobbeltsidige singelen ble også den første til å nå topp 10 uten å ha et større plateselskap i ryggen. Også singlene "My way of thinking" og "The earth dies screaming" ble topp 10 singler. På samme tid ga de debutalbumet "Signing Off", som også ble en stor suksess med en 2. plass på albumlisten i Storbritannia.

Plata var bandets mest politiske utgivelse, med flere låter som omhandlet rasisme. Rasisme som medlemmer av bandet selv hadde opplevd. Bla. hadde Earl Falconer blitt banket av politiet i ungdommen bare fordi han var svart. På plata gjorde de en coverversjon av Billie Holidays  "Strange fruit". En låt som handlet om en svart mann som ble lynsjet i sør i U.S.A. Robin: "I've done the song 30 times on stage in the last four weeks. And I'm still carried away by it, still getting upset."

Tittelen "Signing off" hentydet på det faktum at bandet nå skrev seg ut av arbeidsledighets køen ettersom de nå tjente pengene sine selv. Samtidig skrev de seg ut av Graduate, for heller å danne sitt eget plateselskap DEP. Hovedårsaken var at de ønsket kunstnerisk frihet. Dessuten var de irritert på Graduate fordi de hadde fjernet en låt fra "Signing off" på den Sørafrikanske utgaven av plata, for ikke å provosere myndighetene der nede. Med eget selskap ønsket de også å gi ukjente artister sjansen til å få gitt ut en plate.

UB40 var tidlig ute og turnerte i Europa. Her fra Køln i 1981, og Lorelei i 1982.

UB40 var som nevnt et politisk band, som var særlig bevisst på fordommene knyttet til farge. Noe mange av bandets låter da også handlet om. Robin Campbell: "Being a mixed (flerfarget) band we're constantly aware of racial problems."

Suksessen fra første albumet ble fulgt opp på "Present Arms", som også nådde en 2. plass, i juni 1981. Singelen "One in ten" ble deres tredje topp 10 singel. Samme år ga de ut en spesiell plate i form av "Present Arms in Dub", som egentlig er en reggaeform fra Jamaica. Hvor man tar en kjent låt og spinner videre på den, ikke ulikt det rapperne har gjort med kjente sanger. Den nådde en 38. plass, noe som er første og siste gang en "dub" plate har gått inn på topp 40 i Storbritannia. Ali Campbell: "Dub doesn't get listened to enough: Most people in this country don't even know what it is."

Bandet var særdeles produktiv i denne perioden. For i september 1982 var de tilbake med sitt 4. album "UB44" (om man regner med dub plata). Den ga ikke bandet noen hitèr, men den nådde likevel en flott 4. plass på listene. 

I starten ble UB40 gjerne koblet til selskapet 2-tone fra Coventry, som hadde suksess med band som The Specials, Madness og The Selecter. Disse spilte ska, en musikkform som i likhet med reggae har sitt opphav på Jamaica. UB40 hadde ikke noe med disse bandene å gjøre, men Campbell og co. hadde ikke noe imot å bli sammenlignet med dem, eller å få fokuset over på seg da The Specials ble oppløst. Ali Campbell: "We were around when The Specials were just taking off, and we were nothing to do with that 2-tone thing, but the media aligned us with them. You know, black and white act."

Destod større singelsuksess skulle de komme til å oppnå i 1983 med låta "Red, Red Wine" som ble deres første topplassering i Storbritannia. (5 år senere også i U.S.A.). Låta var opprinnelig skrevet av Neil Diamond, og var hentet fra suksessalbumet "Labour of Love" som gikk til topps på albumlistene. Låta løftet bandet fra å være et populært band, til å være megastjerner. "Labour of Love" bestod av coverversjoner av låter gutta i bandet likte godt. Bla. Jimmy Cliff's "Many rivers to Cross". Dette skulle bli en starten på en tradisjon for bandet, der de med jevne mellomrom ga ut album med coverversjoner, som alle het "Labour of Love". Det ble også laget en film ved samme navn, hvor bandmedlemmene deltok i handlingen. 

I oktober 1984 ga de ut nok et album i form av "Geffery Morgan". Plata ble spilt inn i bandets egne studioer i Birmingham. Plata bestod av selvkomponerte låter. Albumet gjorde det bra med en 3. plass på listene. Også singelen "If it happens again" gjorde det bra med en 9. plass. Mens de andre singlene ikke gjorde det så bra som de var vant til fra før, med plasseringene 59. plass, og 2 ganger 79. plass. Albumet var en hyllest til Geffery Morgan.

UB40 var iferd med å bli en større bedrift med stor omsetning. Denne bedriften ble styrt av selskapet DEP, som i realiteten var bandet selv. Da medlemmene av bandet eide alle aksjene i selskapet. Daglig leder av selskapet var Brian Travers, som ellers var saksofonist i UB40. Som nevnt eide de også platestudioer (to) der platene ble spilt inn. Og de hadde et filmstudio til å lage musikkvideoer. Ønsket om å være et uavhengig band som ikke måtte tilpasse seg markedskreftene var årsaken til deres kontroll av det økonomiske og det kunstneriske.

Studioet leide de gjerne ut til andre artister også, uten å stille krav til hva slags musikk de spilte. Så lenge de ikke ødela noe. Travers: "Anyone is welcome as long as they don't smash the studios up. Then we'd smash them up."

UB40 i sitt eget studio.

I 1984 vurderte bandet også å endre navn da de ikke lenger følte navnet UB40 var dekkende for det de holdt på med. Jmf. at det var lenge siden noen av dem hadde vært arbeidsledig. Men de fant ut at en navneendring ville være for kjedelig og forutsigbart. Brian Travers: "Yes, it's (UB40 navnet) become like a rock round our necks. In fact, we've been talking about changing the name of the band. But to do that would be predictable and boring."

I mars 1985 ble singelen "Starvation" med "bandet" Starvation gitt ut i Storbritannia. Med en grei 33. plass som resultat. Bak navnet skjulte det seg band som Madness, The Specials, UB40, General Public m.fl. "Starvation" hadde opprinnelig vært en singel med The Pioneers rundt 1970. Og medlemmer fra The Pioneers deltok også på denne innspillingen.

Ali Campbell: "Recording 'Starvation' was great fun for me. The Pioneers were always one of my favourite groups. I've been well into them since I was 11. So it was quite an honour to work with them."

"Starvation" ble av mange D.J.s ansett for å være for etnisk. Den kom dessuten i skyggen av Band Aids "Do they know it's Christmas?". En innspilling UB40 ikke deltok på. 

Starvation singelen "Starvation".

Band Aid hadde blitt kritisert for å ha med for få svarte musikere. Og ingen fra Afrika. Så dette ønsket Jerry Dammers og co. å gjøre noe med. Opprinnelig tenkte de å kalle seg 2 Tone allstars, ettersom så mange av bandene som deltok hadde tilknytning til Dammers' selskap.

B-siden på singelen het "Tam Tam Pour L'Ethiopie" og var spilt inn av artister fra Afrika, med base i Paris.

På bandbildet kan man se Ali campbell, Robin Campbell, og Ray Falconer.

I 1985 gjorde UB40 hele 3 turneer i U.S.A. og Canada. Noe som gjorde amerikanerne oppmerksomme på bandet. De fikk da sine første plasseringer på Billboard med "Geffery Morgan" (68.plass) og "Little Baggariddim" (40.plass). Samtidig opplevde de stor suksess i hjemlandet med låta "I got you Babe". Dette var en gammel Sonny & Cher låt som ble gjort i reggae versjon sammen med deres gamle venn Chrissie Hynde. Låta gikk til topps i august 1985, og ble dermed deres 2. nr. 1 hit i Storbritannia. Også i Australia ble dette en nr.1 hit, der den toppet singellisten i 3 uker. I U.S.A. hvor det begynte å bli en økende interesse for UB40, ble det 28.plass. Samarbeidet med Hynde inspirerte bandet til å søke nye samarbeidspartnere i en duett. Førstevalget var Stevie Wonder, og avtaler ble gjort, uten at det førte til noe.

Like etter gjorde singelen "Don't break my Heart" det bra med en 3. plass i Storbritannia. Merkelig nok klarte ikke albumet "Baggariddim" å hevde seg i Storbritannia, muligens fordi det var for utilgjengelig. Den nådde kun en 14. plass, og ble med det deres første skikkelige studioalbum som ikke nådde topp 10. "Baggariddim" var et slags dobbelt album med en EP og et vanlig album. På plata presenterte de bla. gamle UB40 låter, sunget av gjesteartister.

  UB40 på Top of the Pops sammen med Chrissie Hynde.

Ikke like positivt var det at bandets eget selskap DEP international ble oppløst. Deres intensjoner for selskapet var å fremme andre reggae artister, slik som Winston Reedy, Echo Bae, og Mikey Dread. Men alle utgivelsene på selskapet floppet, og det kostet bandet enormt med penger. Faktisk like mye som de tjente på suksessalbumet "Labour of love". Brian Travers: "We are destroyed by that. The money we made from our 'Labour of love' LP got spent on this pathetic naive idea that we could further reggae music."

I 1986 brukte bandet lang tid på å spille inn albumet "Rat in the Kitchen". Plata fikk veldig god kritikk da det kom, da albumet var en retur til bandets politiske røtter. Rotta var ifølge bandet Sør-Afrikas president Pieter Botha. Den klarte en 8. plass på den britiske albumlisten, og ga bandet en topp 10 hit i "Sing our own Song". Også "Rat in mi kitchen" ble gitt ut på singel (12.plass), på denne var det Astro som hadde vokalen i stedet for Ali.

Like etter dro bandet på turne til Sovjetunionen, som det første britiske bandet. De spilte i Moskva og Leningrad (St. Petersburg). I Leningrad ble de angrepet at et finsk ishockeylag, noe som de opplevde som svært ubehagelig. De var heller ikke imponert av folk i Leningrad, som de mente brukte fritiden sin til å drikke og slåss. På den første konserten de gjorde i Moskva var det bare folk fra militæreliten til stede. Ali: "Som 10.000 of the f**kers, know what I mean, all sitting there with their medals on." På en annen konsert gikk Ali ned til publikum og ga dem jakkemerker med UB40 logo på, men disse ble etterpå inndratt av politiet. Og når bandet var ute for å se seg om, ble de tett fulgt av politi, noe som gjorde det vanskelig å prate med vanlige folk.

 I 1987 ga de ut albumet "UB40 CCCP: Live in Moscow". Det ble også gitt ut en fotobok og laget en film fra turneen, slik at fansen kunne få et innblikk i bandets opplevelser i det lukkede landet.

Etter at de kom hjem fra Sovjet, dro bandet på turne i Storbritannia, med bla. flere festival opptredener. 

Under de mange turneene i trange turnebusser kunne stemningen i bandet bli dårlig. Og ikke sjelden kunne det ende i slåsskamp. Travers: "People lose their tempers. We have fights and there are fists (never) and boots going all over the place over stupid card games. But mates (kamerater) do that."

I tillegg til live-albumet, ga bandet ut sin første sampleplate "Best of Vol. 1". Den nådde en 3. plass, og har fortsatt å selge bra i årene etter, slik at det i dag er UB40's mest solgte album sammen med "Promises and Lies". 

UB40 med "Best of Volume 1", og "Volume 2". Tilsynelatende samme

cover men bildene er tatt med 8 års mellomrom. 

I 1988 var bandet tilbake for fullt med nytt album i form av "UB40". Den ga bandet en topp 10 hit i "Breakfast in Bed". Låta var nok en duett mellom bandet og Chrissie Hynde. I tillegg til duetten med Hynde, gjorde bandet en duett med rapperne i Afrika Bambaataa med låta "Reckless". Singelen nådde 17. plass, og er ikke å finne på "UB40". I 1988 dro bandet også på en større turne til Sør Amerika, Japan, Australia, Israel, Ungarn og Saudi Arabia. 

i 1988 opplevde også bandet uventet suksess med den gamle hiten "Red, Red Wine". Den gikk til topps på amerikanske Billboard. Noe som var overraskende, da det var gått 5 år siden den ble gitt ut, og bandet ikke hadde hatt noe større suksess i U.S.A. tidligere. Første gang den ble gitt ut i 1983, nådde singelen 34.plass i U.S.A.

11. juni 1988 opptrådte UB40 på Wembley, London sammen med artister som Jerry Dammers (Special AKA), Simple Minds, Whitney Houston, Paul Young og Eurythmics på en konsert kalt Freedomfest. Anledningen var Nelson Mandelas 70 års dag. Samtidig som konserten var ment å sette fokus på apartheid politikken i Sør-Afrika. 67 av verdens største artister opptrådte foran 72.000 mennesker. Konserten ble også kringkastet på TV rundtom. Noe som satte den i samme klasse som Live Aid konserten 3 år tidligere. Det var Jerry Dammers som i 1984 hadde en hit med "Free Nelson Mandela" som var initiativtaker til konserten.

24. juni ble UB40s bassist Earl Falconer dømt til 6 måneders ubetinget fengsel, og ytterligere 12 måneder betinget, etter at han hadde forårsaket brorens død i en bilulykke. I tillegg til å kjøre i beruset tilstand, hadde han holdt en hastighet langt over fartsgrensen.

I 1989 kjørte bandet i det sikre sporet ved å gi ut "Labour of Love II". Og igjen var det en plate med gamle klassikere. Albumet nådde 3. plass på albumlisten. Den sjarmerende reggae låta "Kingston Town" og "Homely Girl" ble topp 10 hits i Storbritannia. 

I løpet av 80-tallet beveget UB40 seg bort fra det samfunnsbevisste, og Jamaica inspirerte musikken. Noe som falt den gamle fansen tungt for brystet. Bandet var nå blitt voksen pop uten den troverdigheten de tidligere hadde. 

Etter albumet dro bandet på en "Labour of Love II" turne. 

I 1990 bidro bandet på Robert Palmers reggae inspirerte låt "I'll be your baby tonight", som nådde 6. plass. Låta var opprinnelig skrevet av Bob Dylan. Senere har UB40 også bidratt på 808 States versjon av UB40's gamle hit "One in Ten". 

I 1992 jobbet bandet med plata som salgsmessig skulle bli deres største suksess noensinne. Anført av monsterhiten "I can't help falling lin Love", en låt som fram til da hadde vært mest kjent i Elvis Presleys versjon. Låta ble brukt i den amerikanske filmen "Sliver", som dermed igjen åpnet det amerikanske markedet for bandet. Låta ble en nr.1 hit på begge sider av Atlanteren i 1993. Og i 17 andre land i tillegg. Den viste også en ny side av bandet ,med utstrakt bruk av synthesizere og trommemaskiner i stedet for deres tradisjonelle instrumenter. 

Til tross for elendig kritikk fra pressen og deres gamle fans, ble albumet "Promises and Lies" en kjempesuksess i Storbritannia. Der den lå som nr. 1 i 7 uker. Albumet solgte tilslutt i 5 millioner kopier. Noe som må ha varmet bankkontoene til Ali og co. De hevdet selv at dette var den type musikk de alltid hadde drømt om å lage.

Deretter virket det som bandet var fornøyd med hva de hadde oppnådd.  For det skulle gå 4 år før de igjen var klar med et nytt album. I mellomtiden ble det gitt ut et "Best of  Vol. 2" album, samt at Ali Campbell ga ut en soloplate som solgte bra. Hans "Big Love" og singelen "That look in your eye", oppnådde begge topp 10 plasseringer i 1995. 

På soloplata "Big Love" hadde Ali Campbell funnet plass

til en duett med sin datter Kibibi Campbell.

I 1997 var de tilbake med albumet "Guns in the Ghetto" som nådde en 7. plass på de britiske listene. Og i 1998 ga de ut "Labour of Love III" som nådde 8. plass. Og ga bandet topp 10 hitèn "Come back darling". Begge disse skulle bli de siste topp 10 plasseringene for bandet med nytt materiale. Samme år ga de "UB40 presents the Dancehall album", som var UB40's ønske om at  artister fra Jamaica skulle sette vokal til UB40s låter. Noe lignende skjedde på albumet "Fathers of Reggae" fra 2002. Hvor man tok gamle UB40 låter, og lot artister fra Jamaica sette vokal til dem, mens UB40 spilte instrumentene. Ingen av disse platene solgte noe særlig. 

I 2001 ga de ut det mer tradisjonelle studioalbumet "Cover Up", som bestod av nye låter i en blanding av reggae og moderne dance musikk. 

UB40 og Ali live på Gampel open air festival i 2002.

  Og i 2003 kom deres foreløpig siste album "Homegrown" ut. Plata oppnådde god kritikk da den kom. Med et hardere lydbilde, og et band som igjen var mer politisk bevisst. I tillegg til at de oppnådde en topp 20 hit med den amerikanske folkesangen"Swing Low, sweet chariot". Låta var en duett med gospelkoret  United Colours Of Sound, og var vignett låta for verdensmesterskapet i Rugby.

8 aldrende menn i 2004.

Det som er like imponerende som at bandet har solgt bøttevis med plater, er at de har klart å holde sammen i 26 år med den opprinnelige besetningen. Enda bandet består av 8 voksne personer med ulike meninger og personligheter. De fleste band som har holdt på en stund gjennomgår endringer i besetningen underveis. Pga. uenighet om den kunstneriske utviklingen, eller fordi man rett og slett ikke tåler trynet på hverandre etter en stund. Dette har UB40 tydeligvis unngått. Og all honnør til dem for det. Og så lenge de trives sammen, og fortsatt  finner glede i å gi ut nye plater, er det ikke noe i veien for at de kan holde på i mange år til.

I 2003 fikk de den prestisjefylte Ivor Novello Award, for sitt internasjonale bidrag til musikken.

I april 2005 opptrådte de i Royal Albert Hall for første gang. På scenen hadde de med seg Roger Daltrey, Eric Clapton og John Mayer. Inntektene fra konserten gikk til Teenage Cancer Trust. 

Og da alle trodde UB40 var historie, som et minne fra 80-tallet. Var de tilbake med en ny storselger i albumet "Who you fighting for?" fra 2005. De samme kritikerne som de siste 15 åra har slaktet alt UB40 har kommet med, lovpriste denne plata. De mente UB40 hadde blitt skarpere i samfunnskritikken sin slik de hadde vært på starten av 80-tallet. Deres observasjon av dagliglivets sorger og gleder var gjort med en innlevelse som engasjerte. Som tidligere hadde de en fin blanding av selvskrevne låter og coverversjoner. "War Poem" og "Plenty More" var skrevet av bandet, og er blant platas fineste øyeblikk. Andre fine låter er balladen "One Woman Man", og "Gotta tell someone".

"Kiss and goodbye" ble gitt ut på singel i juni 2005, med en fin 19. plass som resultat i Storbritannia. Albumet kom ut på samme tid, og oppnådde 20. plass i Storbritannia. Noe de var godt fornøyd med.

En glad gjeng i 2005.

2. juli 2005 fikk de æren av å opptre på 2000 tallets svar på Live Aid. Nemlig Live8. Bandet opptrådte i Hyde Park, London foran et stort og entusiastisk publikum. Sammen med de største rockebandene i verden. 

Ali Campbell i Hyde Park på Live8.

Deretter dro bandet på en større turne i Europa, Irland og Storbritannia. Samtlige billetter til konsertene ble utsolgt. I 2006 fortsatte bandet turneen. Denne gang med konserter i land som Mosambik, Australia, New Zealand, Stillehavsøyene (Ny-Caledonia, Tahiti, Tonga, Fiji)  og Hawaii. Før de fortsatte til Nord-Amerika med konserter i  U.S.A. og Canada.

Deretter planla de å sette opp en musikal i hjembyen Birmigham, på Birmingham Repertory Theatre. Navnet på musikalen ble "Promises and lies".

I juli 2007 kom de sammen igjen for å gjøre en turne i Sør-Afrika. Mens de var her fikk de gleden av å fronte Live earth konserten på Cradle of Humankind nær Johannesburg. I august opptrådte de også i U.S.A. under finalen av programmet "America's Got Talent".

I mars 2008 kom meldingen om at bandet planla å gi ut albumet "24/7", med en påfølgende turne i hjemlandet Storbritannia. Dessverre ble det uten sanger Ali Campbell som hadde bestemt seg for å gi seg i bandet, etter 30 år. Uenighet om styringen av bandet ble gitt som årsak til bruddet. De 6 andre medlemmene av bandet fortsatte videre som UB40 uten ham.

"24/7", eller "Twentyfourseven" kom først ut som et vedlegg til avisen The Mail on Sunday. Og den 16. juni samme år kom den ut som vanlig CD utgivelse. Dessverre ble mottagelsen av plata ikke som de hadde håpet. Med en svært skuffende 81. plass.

Med seg på plata hadde de Maxi Priest, og Rasta Don fra Arrested Development.

Også et album kalt "Dub sessions" ble gitt ut i 2008, men den var kun tilgjengelig via nedlasting fra bandets hjemmeside.

I 2008 var UB40 ute på turne i Storbritannia og U.S.A. Med seg som sanger på turneen hadde de med seg Maxi Priest, og Duncan Campbell - bror til Ali og Robin. Astro var ikke med på turneen.

Interessen for UB40 har vært dalende i de siste årene. Noe 81. plassen for "Twentyfourseven" viser. Derfor var det svært gledelig og overraskende at samleplata "Love Songs" ble en storselger i bandets hjemland, med en 3. plass i februar 2009. Som navnet tilsier hadde man her samlet UB40s mer rolige, og populære låter. Bla. hadde man tatt med "I'll be your baby tonight" (sammen med Robert Palmer), som ikke hadde vært på et UB40 album tidligere.

"Love Songs" ble en storselger i 2009.

Med broder Duncan på vokal ga UB40 ut nye studioalbum i 2010 og 2013, kalt "Labour Of Love IV" og "Getting Over The Storm". Begge platene inneholdt hovedsaklig coverversjoner. Sistnevnte med flere countrylåter, noe som var uvant kost på en UB40 utgivelse. Salgsmessig gikk det overraskende bra, med 24. og 29. plass i Storbritannia.

Siden 2008 har Duncan Campbell vært vokalist i UB40.

Ali Campbell har hatt suksess som soloartist, der han siden 2007 har gitt ut 4 studioalbum, som alle har nådd topp 20 på den britiske albumlisten.