Marc Moreland: Født 8. januar 1958, West Covina, California, U.S.A. (Død 13. mars 2002)

Ned (Edward Fenton) Leukhardt: Født 1955, Waterbury, Connecticut, U.S.A. 

Stan Ridgway: Født 5. april 1954, Barstow, California, U.S.A. 

Bruce Moreland: Født 22. januar 1959, West Covina, California, U.S.A. 

Andy Prieboy: Født 17. april 1955, East Chicago, Indiana, U.S.A. 

Chas T. Gray: Født ?

Joe Nanini: Født 1955, U.S.A. (Død 7. desember 2000)

Wall of Voodoo var et av de mest originale bandene som dukket opp på 80-tallet. Med sin blanding av spagetti western og post punk. De fikk to mindre hitèr med "Mexican Radio" og "Far side of Crazy", og hadde fans spredd over hele verden. Men de var likevel for et undergrunnsband å regne.

 
    

Andy Prieboy

Chas T. Gray

Marc Moreland

Stan Ridgway

Bruce Moreland

Joe Nanini

Ned Leukhardt

Wall of Voodoo ble dannet av den karismatiske Stan Ridgway, og Marc Moreland i Los Angeles i 1977.

Tidligere hadde Ridgway vært medlem av rockebandet Model Citizens, og han hadde livnært seg som taxisjåfør i Los Angeles. Sistnevnte var ifølge Ridgway noe av det farligste man kunne gjøre. Ridgway: "No-one takes a cab in L.A. unless they're a criminal or a psychotic. Parallelt med dette hadde han drevet sitt lille selskap kalt Acme soundtracks der han uten suksess laget musikk til lavbudsjettfilmer som "The Sinful dwarf" og "Psyched out by the 4D Witch". De fleste filmselskapene avviste Ridgways musikk fordi den var for støyende.

Kontoret til Acme lå rett over gaten for The Masque, en pønkrock klubb som lå i kjelleren på Pussycat theatre i Hollywood. Og Ridgway ble etter hvert nysgjerrig på pønken/new wave rocken som ble spilt her. Særlig lot han seg imponere av gitarspillet til Marc Moreland i bandet The Skulls, så Ridgway inviterte ham over til Acme. Men istedet for å lage filmmusikk endte de to opp som et nytt rockeband. Med seg fikk de Bruce Moreland (bror av Marc, og medlem av The Skulls) på bass, "anything goes" Joe Nanini (eks. Black Randy & the Metrosquad) på trommer, og Chas T. Gray på keyboard. 

Navnet Wall of Voodoo kom opp da Ridgway og M. Moreland skulle presentere noe av musikken de hadde laget for vennen Joe Berardi. Ridgway sammenlignet den med Phil Spectors wall of sound, men dette var Berardi uenig i. Han mente det hørtes mer ut som "a wall of voodoo!", for å fortelle hvor skrekkelig han syntes det hørtes ut.

Musikalsk var de inspirert av så ulike artister som Johnny Cash, Ennio Morricone (kjent for sine soundtracks til "For en neve dollar" og "The good band and the ugly"), Merle Haggard, Kraftwerk og Brian Eno. Særlig Cash var et forbilde for bandet, mye pga. hans enkle væremåte på scenen med gitar og sang. "The Passenger" og Cashs "Ring of fire" var de første to låtene bandet spilte inn som demoer. En av de første konsertene bandet gjorde sammen var på The Masque i 1978.

Bandet fikk etter hvert platekontrakt med det uavhengige selskapet Index. Her ga de ut den glimrende EP'en "Wall of Voodoo" i 1980.

Fra innercoveret på EPen "Wall of Voodoo".

I 2004 ga Stan Ridgway ut albumet "Snakebite", og en av låtene på albumet heter "Talkin' wall of Voodoo Blues pt. 1". Her synger  Stan om den første tiden da Wall of Voodoo ble dannet, fortalt med et nostalgisk slør : 

Didn't want no MTV, Didn't want no VH-1
Was a time so long ago Yeah, we had some punk-rock fun
Made a great big noise for all the girls and boys
It was 1977. Now two are gone to heaven

Yeah, I was in an office space. There across the street
Down an alley, dirty stairs, And a basement underneath
Brendan ran The Masque. He played drums, we drank a lot
We started playing underground. People started comin' round. Comin' round.

Mark Moreland played his guitar. And I clawed there at the keys
Little brother Bruce showed up one day. And now we're three
I had this rhythm box. That I got from Yogi Bear
And Joe and Chas jumped on to play
And we practiced music night and day. Night and day.

Hey, the scene was growin' out. People everwhere
Old hippies, beatniks, glam-rock kids. Goin' punk rock––cut their hair
One night we played The Whiskey. With Miss Ivy and Mister Lux
Backstage the record man approached. Yeah, we thought we had hit the bucks, Big bucks.

So we put out a record EP. Jim Hill was our engineer
And when it got played on the radio. We could not believe our ears
There it was.

So we went out on the road. Started playin' near and far
Drivin' in that beat-up van. Or two or three old cars. Drivin' everywhere.

Then the sharks showed up and circled. A big manager for Sting
Said sign here, boys, you'll all be stars. We'll go for that brass ring
The contract was like a book. Two hundred pages long
We signed there on that dotted line. Just a dollar for each song. Just a dollar.

Things started gettin' wild With the band and me and Marc
We did that methedrine a lot And drank that Cutty Sark
Richard Mazda came from the UK. Helped us to record in a brand new way
One weekend, Marc's song fell out. The single they still talk about
We made a video. With Frank Delia behind the lens
Labor Day in Mexico, Lots of beans 'n drugs 'n friends
But all was gonna bust. Hey, how are chumps like us to know
We took off on that tour so long. And played and sang our radio song.
Oh-woah.

Now, it seemed like that old voodoo dog we had. Was payin' for its fleas
We lost control of our own band. To the record company
Yeah, I guess we blew it big time. Business got us bent
We played a show for fourty grand. And the manager took every cent
Every goddamn cent.

Yeah, things got worse, and pretty soon It was time for me to go
I did my best to patch it up. But we were all just big assholes
So, if you wanna make a band, Get ready for a good ride
Don't let weasels, sharks, and fiends, and creeps
Force you to comprimise

En tidlig utgave av Wall of Voodoo, mens Stan Ridgway var sanger.

Både den gamle Johnny Cash klassikeren "Ring of Fire" og anti balladen "Can't make love" fra plata, ble spilt mye på de lokale radiostasjonene. Dette førte til at I.R.S. records fattet interesse for bandet. De polerte lydbildet, og tok bort noen av de røffere kantene. Den første skikkelige album utgivelsen for Wall of Voodoo ble "Dark Continent" fra 1981. Plata fikk god kritikk da den kom, og nådde 177. plass i U.S.A. Plata hadde et særegent lydbilde med Marc  Morelands western gitar, en trommemaskin, en synth. Og Ridgways distingverte, fortellende stemme, med underfundige historier fra dagliglivet. Noen ville nok si at musikken hørtes ut som robotene vs. John Wayne.. Tekstmessig inneholdt plata mange historier fra arbeidshverdagen.

Det ble laget videoer til låtene "Call Box (1-2-3)" og "Crack the bell" fra albumet, som fikk endel spilletid på MTV America.

Albumet "Dark Continent"

Etter "Dark Continent" ble Bruce Moreland droppet fra bandet. Chas T. Gray måtte da ta over jobben som bassist, samtidig som han spilte keyboard. Bruce Moreland kom inn i bandet igjen noen år senere. 

I 1982 ga de ut "Call of the West". Plata som skulle bli deres eneste salgssuksess, med 45. plass på Billboard. Godt hjulpet av hiten "Mexican Radio" som nådde 58. plass i U.S.A. og 64. plass i Storbritannia. 

"Call of the West"

Plata var produsert av engelskmannen Richard Mazda - som fungerte som en husprodusent for I.R.S. records. Han hadde selv bakgrunn fra det britiske pønkbandet Tours. På denne tiden produserte han også band som The Fall, The Birthday Party og Tom Robinson.

Produsent Richard Mazda

Plata har med årene mottatt mye skryt, og regnes i dag som en klassiker. Mye pga. Ridgways særegne fortellerstemme om skyggesiden av den amerikanske drømmen. Til tonene av skranglete gitarer og monotone trommemaskinrytmer. Både i tekst og lydbilde fornemmer man stemningen i nedslitte småbyer i den amerikanske ørkenen, ikke langt fra grensen mot Mexico.

Fra videoen til "Mexican Radio".

Lybildet på plata var like minimalistisk som på "Dark Continent", med enkelte unntak. Låter som "Mexican Radio", "On interstate", "Tomorrow", og "Call of the West" hadde en større appell enn noen av låtene på debutalbumet. Like etter utgivelsen av "Call of the West" ble en Bill Noland også medlem av bandet på keyboard, slik at Gray endelig kunne få avløsning. Noland hadde tidligere spilt med L.A. bandet Human Hands.

   

Fra "Call of the West" turneen. Like etter forlot Stan Ridgway bandet.

Albumet viste at bandet var klar for å ta steget opp i en høyere divisjon. Bl.a. opptrådte de på prestisjefylte American Bandstand, ledet av Dick Clark.

Men i stedet valgte frontmann og låtskriver Stan Ridgway å gi seg i bandet til fordel for en solokarriere. Som for en periode skulle bli langt mer suksessrik enn det Wall of Voodoo noen gang opplevde. Med en 5. plass på singellisten i Storbritannia med 80-talls klassikeren "Camouflage". I Norge ble han også en kjær artist med albumet "The Big Heat", som nådde 11. plass på VG-lista.

Årsaken til at han ga seg i bandet var at plateselskapet og manageren hadde tatt kontroll over bandet både kunstnerisk og økonomisk. Når de var ute og opptrådte gikk det meste av pengene til manageren, noe som naturlig nok var frustrerende. I tillegg var det problemer innad i bandet, med stort misbruk av narkotika, og medlemmer med utagerende oppførsel. 

Den siste konserten de gjorde sammen var på US festival den 28. mai 1983. De avsluttet med publikumsfavoritten "Funzone" (aldri gitt ut på plate). Deretter var det slutt for Ridgway. Også Joe Nanini  og Bill Noland valgte å følge Ridgway ut av bandet. Nanini hadde betydd mye for WOWs lydbilde med sine snodige trommerytmer.

Den første utgaven av Wall of Voodoo ble oppløst i 1983.

Mange anså bandet som ferdig etter dette. Det ble i 1984 gitt ut en slags samleplate som viste bandets historie fram til da - kalt "Granma's House".

Men Marc Moreland fikk inn Andy Prieboy på vokal og Ned Leukhardt på trommer. Prieboy som hadde vokst opp i staten Indiana, hadde på 70-tallet spilt med San Francisco (pønk)bandet Eye Protection der han var vokalist, i tillegg til at han hadde jobbet på et likhus. Han flyttet til Los Angeles i 1982 for å bli endel av musikkscenen i byen.

Leukhardt vokste opp i staten Connecticut, der han i ung alder begynte å interessere seg for musikk. Han pleide å henge rundt jazzklubbene i byen han bodde, ettersom faren spilte jazzklarinett  her. Bl.a. sammen med Billie Holiday. Han ble fascinert av stemningen på klubbene - som kom til å inspirere ham senere i livet. Etter å ha gjort unna skolegang, flyttet Ned til Los Angeles av samme årsak som Prieboy. Her kom han etter hvert i kontakt med medlemmene av Wall of Voodoo.

              

Andy Prieboy og Ned Leukhardt.

Marcs bror Bruce Moreland ble hentet tilbake til bandet. Slik at sammen med Chas T. Gray var de nå 5 i bandet.

 Bruce Moreland

I 1984 ble den fengende "Big City" gitt ut som singel fra den nye besetningen av Wall of Voodoo. Låta hadde et teatralsk preg, der Prieboy hørtes ut som om han jobbet som innkaster på et sirkus eller tivoli i gamle dager.

Singelen "Big City"

De fikk engelskmannen Ian Broudie fra The Lightning Seeds til å produsere albumet "Seven days in Sammystown" som kom ut i 1985. Plata ble en overraskelse for kritikerne. Den viste at Prieboy og co. hadde vært nyttige tilvekster til bandet. Prieboy var også den som skrev "Far side of Crazy" - en støvete rocker som både hadde det storslåtte og det litt dystre i seg. Låta handler om en sinnsforvirret massemorder. For mange har denne låta gått inn i rockehistorien som noe av det beste som ble laget på 80-tallet (webmaster inkludert). 

Sammy (fra videoen til "Far side of Crazy").

"Far side of Crazy" ble også gitt ut som singel, uten å markere seg på listene. I Australia ble det 23. plass på singellisten.

Lydbildet var endret fra det litt monotont, rytmiske, til et bredere mer mainstream. Men musikken var fortsatt umiskjennelig new wave / western inspirert. Men inspirasjonskildene var flere denne gang. Ikke minst fra amerikansk country musikk. Og The Beatles"Blackboard Sky". Bandet fikk et lite gjennombrudd i Norge og Australia (50. plass) med denne plata. Mens resten av verden ignorerte den. 

Mange vil nok si at bandet burde endret navn til noe annet enn Wall of Voodoo, pga. de store endringene når det gjaldt besetning, og lydbilde. Slik det nå var ble de målt opp mot WOV med Stan Ridgway. Noe som ikke ville gi dem den anerkjennelsen de egentlig hadde fortjent med et så bra album som "Seven Days in Sammystown".

Navnet på plata fikk bandet ideen til etter at Chas T. Gray og Marc Moreland hadde tilbrakt noen dager sammen for å få ideer til nye låter. I utgangspunktet var de påvei til musikkstudioet i Bullhead city som ligger på grensa mellom California, Nevada og Arizona. Men istedet endte de opp i den lille byen Sammystown. Et gudsforlatt sted med kun et par hundre innbyggere. Den litt gufne stemningen i byen ble gjenskapt på plata på en fascinerende måte.

Andy Prieboy og Chas T. Gray i et TV intervju som ble gjort i 

forkant av utgivelsen av "Seven days in Sammystown". 

Etter plateutgivelsen gjorde bandet en større turne hvor de besøkte Europa i tillegg til Amerika. Den 17. april 1986 spilte WoV på klubben Circus i Oslo - som en del av gruppens norgesturne. Deretter gikk turen til Bergen, Trondheim og Tromsø. NRK radio tok opp konserten fra Bergen, og spilte den av i et av sine program.

I et intervju som ble gjort på den tiden gjorde Chas T. Gray et nummer av at de best likte spille for mange mennesker, da det ga størst inntekter. 

Parallelt med at Gray, Moreland, Moreland og Leukhardt spilte i Wall of Voodoo, var de også med i et mer hobbybasert band kalt Nervous Gender, eller Wall of Gender som de også ble kalt.

I 1987 ga Wall of Voodoo ut albumet  "Happy Planet". Borte var alt som minnet om new wave og western musikk. I stedet hadde de ytterligere hentet inspirasjon fra country-sjangeren. Plata kan også ses på som en hyllest til både Elvis Presley, Beach Boys, og den amerikanske folk-tradisjonen. 

De gjorde en coverversjon av Beach Boys' "Do It Again" i førstelåta - en låt som også ble gitt ut som førstesingel fra albumet, uten å nå opp noe sted (40. plass i Australia). Brian Wilson fra Beach Boys likte Wall Of Voodoo sin versjon så godt at han ikke bare lot dem gjøre en coverversjon, han insisterte også på å få delta i musikkvideoen til låta. Noe bandet satte stor pris på. Marc Moreland: "Brian is a character that really fascinates us, mainly because of what he went through to write some of those Beach Boys songs. He would lock himself in the bedroom and sleep in a sandbox. With his piano in the sandbox he would try and get the beach feeling so that he could write all those happy surfin' songs. In the long run he flipped out."

På "Happy Planet" fulgte Wall Of Voodoo opp med vandrehistorien om Dora som fikk en Cadillac i gave av Elvis Presley. I innersleevet på plata ga de utrykk for at de ønsket å komme i kontakt med denne Dora.

Og muligens klarte de å finne igjen Dora. For i et intervju kort tid etter utgivelsen av "Happy Planet" kunne Marc Moreland fortelle at denne Dora hadde bygd et kapell på gårdsplassen som ble et valfartssted for Elvis-fans. Men at myndighetene ønsket å rive kapellet for heller å bruke tomta til kommersielle formål. Og sistnevnte lyktes, for endel år senere var Doras hus revet, og tomta brukt til å huse en forretning som solgte brukte japanske biler. Marc Moreland: "If there's ever a battle between commerce and culture, business wins every time."

Klipp fra musikkvideoen til singelen "Do it again". Brian Wilson

fra Beach Boys (til venstre) deltok i videoen.

Selv om plata var fin, med melodiøs og lun country/pop - med fine låter som "Hollywood the Second Time",  The Grass is Greener" og "Elvis bought Dora a Cadillac" - ble den en regelrett fiasko salgsmessig (83. plass i Australia). 

I juli 1987 ble bandet - representert ved Ned og Marc - intervjuet av det britiske musikkmagasinet Record Mirror. Her fortalte de om temaet for "Happy Planet", som var et skråblikk på apatien som de mente preget jordkloden, og på personer som de kjente. Marc Moreland: "It's all about characters we know. You only have to walk out of your apartment in Los Angeles and it's right there in front of you. It's really hard not to write about it."

I juli 1988 gjennomførte Wall of Voodoo sin andre turne i Norge. 11. juli opptrådte de på Folketeateret i Stavanger, 12. og 13. juli besøkte de Hulen i Bergen, 15. juli Sardines i Oslo, 16. juli The Ritz i Trondheim, og 17. juli The Catwalk i Tromsø.

Det siste bandet gjorde før de valgte å gi seg, var å gi ut liveplata "The Ugly Americans in Australia" fra 1988. Plata var minneverdig. Og den viste at bandet fortsatt evnet å underholde sitt publikum. At deler av plata ble spilt inn i Arizona, U.S.A. og ikke Australia, er en annen historie. Som en kuriositet kan man nevne at det i juli 1988 gitt ut en singel kalt "The Ugly Americans in Norway". Den ble gitt ut i begrenset opplag i regi av bukseleverandøren Levis. Singelen ble også delt ut til et visst antall personer som var tilstede på konsertene de gjorde i Norge. På baksiden av singelen stod bandets turneliste i Norge oppført. Man kunne her lese at de tok en pause mellom slagene den 14. juli, for å fiske: "Day off (Gone fishing)".

  

Singelen "The Ugly Americans in Norway" som i dag går for 1000 kroner.

Pga. den synkende interessen valgte bandet å gi seg i 1988. Ifølge Andy Prieboy ble bandet oppløst fordi: "The band got drunk and just wandered off." Allerede før utgivelsen av liveplata, hadde Bruce Moreland forlatt bandet (for 2. gang).

Chas T. Gray, Ned Leukhardt, Andy Prieboy, Bruce og Marc Moreland valgte å gi seg i 1988.

I årene etter har flere av medlemmene deltatt i nye prosjekter. Andy Prieboy ga ut soloplater i 1990 og 1995. Han har også skrevet en musikalsk komedie, kalt "White Trash Wins Lotto". Og han har skrevet en novelle (2003).

Marc Moreland ble studiomusiker, men ga ut en soloplate under navnet Department of Crooks

Ned Leukhardt begynte å spille med L.A. bandet Flesh Eaters, men etter kort tid sluttet han her og flyttet istedet til Paris, Frankrike. Tilfeldigheter gjorde at han tilslutt havnet i Norge! hvor han både jobbet på restaurant, var med i bandet Toni and the Tomcats, og drev butikk. Han deltok også på trommer på DumDum Boys' album "Pstereo", og han var medlem av det norske Johnny Cash tribute-bandet The Handsome Devils.

Ned Leukhardt i 2014.

Den tidligere lederen av bandet Stan Ridgway, har holdt det gående med sin solokarriere, og fått mye anerkjennelse for de platene han har gitt ut. 

I 1991 kom albumet "The Index Masters" ut. Den inneholdt låtene som ble spilt inn mens de ennå var på plateselskapet Index. Dvs. tiden før "Dark Continent". Den inneholder mange livespor, og er et morsomt tilbakeblikk for fansen. 

Samleplata "The Index Masters"

I 1996 ga Joe Nanini ut en EP under artistnavnet Sienna Nanini-Bohica. I 2000 døde Nanini av hjerneblødning. Og i 2002 forlot nok et WOW medlem denne verden, da Marc Moreland døde av nyrekreft. Dødsfallene gjorde at de som hadde et lite håp om at Wall of Voodoo skulle kunne komme sammen igjen, måtte innse at bandet var gått inn i historien en gang for alle.

Sommeren 2006 ble Wall of Voodoo likevel gjenforent - for en opptreden. Anledningen var en konsert Cyndi Lauper gjorde på Pacific Amphitheatre i California, der WoV var oppvarmingsband. Besetningen av bandet var med den opprinnelige vokalisten Stan Ridgway, sammen med nye folk som Joe Berardi (trommer), Rick King (gitar), Pietra Wexstun (keyboard), Jeff Boynton (keyboard), David Sutton (bass) og Richard Mazda (gitar). Sistnevnte hadde i sin tid vært produsent på "Call of the West". Både Andy Prieboy, Chas T. Gray og Bill Noland fikk tilbud om å være med på konserten, men de takket nei. Likefullt sendte de sine hilsninger, og sa at de kanskje ville bidra i framtiden.

I oktober 2009 ble Wall of Voodoos første plater "Dark Continent" og "Call of the West" gitt ut pånytt, som en enkel CD - med begge platene på. Begge platene har vært utilgjengelig de seneste årene, med unntak av enkelte eksemplarer som har vært å finne på Ebay.

Det er det australske plateselskapet Raven records (link) som står bak utgivelsen. Selskapet er ledet av Ian McFarlane - en av de mest markante skikkelsene innen australsk rock de siste 30 årene.

Nyutgivelsen av "Dark Continent" og "Call of the West".

 

 

  

 

Studioalbum

 

             
Wall of Voodoo (EP)

1980

  Dark Continent

1981

  Call of the West

1982

   
Seven Days in Sammystown

1985

  Happy Planet

1987

 

Singelutgivelser

                     
  Ring of Fire

1982

  On Interste 15

1982

  Mexican Radio

1982

     
  There's Nothing On This Side

1983

  Big City

1984

  Far Side of Crazy

1985

       
  Do it again

1987

  The Ugly Americans in  Norway

1988

   

 

 

         

1. Far Side of Crazy

2. Mexican Radio

3. Elvis Bought Dora a Cadillac 

4. Country of Man

5. Blackboard Sky

6. Do it Again

7. Big City 

8. On Interstate

9. Museums

10. Don't spill my Courage

 

1. Happy Planet

2. Seven Days in Sammystown

3. Call of the West

4. Dark Continent

5. Wall of Voodoo