John Cameron Fogerty: Født 28. mai 1945, Berkeley, California, U.S.A.

Tom Fogerty: Født 9. november 1941, Berkeley, California, U.S.A. Død 6. september 1990

Doug Clifford: Født 24. april 1945, Palo Alto, California, U.S.A.

Stu Cook: Født 25. april 1945, Oakland, California, U.S.A.

Creedence Clearwater Revival var i fem hektiske og produktive år mellom 1968 og 1972, noe av det mest populære som fantes innen rocken. Ikke minst i Norge hvor de solgte enormt med plater. 

I en tid med psykedelisk musikk og progrock, var det befriende å høre CCR som tydelig hentet inspirasjon fra de grunnleggende elementene innen rocken. Med R&B, country, rockabilly og roots, som de fusjonerte i sin særegne 'sumprock'. En merkelapp også flere senere band har fått, men som første gang ble brukt om Creedence. De fire medlemmene av bandet var alle fra San Francisco-området i California, langt unna sumplandet i Alabama og Florida. Men det gjorde ingenting.

Bandet hadde flere store hits på slutten av 60-tallet og starten på 70-tallet, med "Bad Moon Rising", "Travellin' Band", "Proud Mary" og "Down On The Corner" som de største. Låter som i ettertid har blitt stående som ekte klassikere, og kjærkommen på enhver bygdefest, enten det er i Budal eller i Montana. Låter som også er blitt covret utallige ganger av andre, med stor suksess. 

Bandet bestod av 4 medlemmer, men det var hele tiden sanger og frontfigur John Fogerty som var hjernen i bandet. Han skrev de fleste melodiene og tekstene, ofte med en bitende kritikk av det de sosiale forholdene i U.S.A. Han hadde også en suksessrik solokarriere etter at Creedence ga seg i 1972. De hadde da bare spilt sammen i 6 år, likefullt rakk de å gi ut 7 album på de årene. 

Bandets historie går tilbake til 1958 , da de 13 år gamle guttene John Fogerty og Doug Clifford kom sammen  for å danne band. De bodde da i El Cerrito, en forstad til San Francisco. De hadde begge fått øynene opp for blues, R&B og rock'n roll, og ønsket å spille slik musikk. John kjøpte seg da en Sears Silvertone gitar til 80 dollar, med penger han hadde fått låne av moren. Pengene ble tilbakebetalt med 8 dollar i renter ved at han gikk med aviser hver morgen. Doug hadde fått tak i seg en brukt skarptromme som han balanserte på en blomsterpotte. Trommestikkene hadde han laget selv, ved å skjære til noen gamle biljardkøer. 

Deretter gikk de i gang med å lære seg instrumentene og spille kjente låter. Men de var ikke fornøyd med lyden de skapte. De inviterte da en annen skolekamerat ved navn Stu Cook. Stu og Doug var født med timers mellomrom, og begge hadde etternavn som begynte på C. Så de satt aldri langt fra hverandre i klasserommet. Stu hadde spilt klassisk piano i flere år allerede, og var proff i forhold til dem. Disse tre dannet da The Blue Velvets i 1959. I den første tiden dro de rundt og spilte på dansetreff og fester i lokalområdet. Og som en av få tenåringsband i området fikk de nok å gjøre. De begynte også etter hvert å henge rundt det lokale platestudioet for å prøve å bli lagt merke til. I 1959 deltok de på plate for første gang, som backingband for den svarte sangeren James Powell. Det var på Christy records og låta het "Beverly Angel". Den ble en liten hit på de lokale radiostasjonene.

På samme tid som The Blue Velvets prøvde å komme seg fram i musikkverdenen, var Johns eldre bror Tom også aktiv som sanger i bandet The Playboys. Han hadde en stemme som gjorde sånn inntrykk på folk at han fikk tilbud om å bli med i mer etablerte band som Spider Webb & The Insects. Noe han slo til på. Innimellom spilte han også med lillebrorens band.  

Spider Webb & The Insects ble oppløst sent i 1959. Men Tom hadde fortsatt et ønske om å gjøre en karriere innen rock'n roll. Selv om han allerede på den tiden var gift og hadde fast jobb i et delekompani. Så han spurte John og co. om de kunne være backingband for ham på en demo han skulle spille inn. De var litt tvilende i starten, men han overbeviste dem om at det kunne være nyttig for dem å få denne muligheten. På denne tiden hadde ikke John begynt å synge ennå, så The Blue Velvets spilte fram til da kun instrumentallåter. 

I fortsettelsen kom de til å hete Tommy Fogerty & The Blue Velvets. De gjorde spilleoppdrag over hele Nord-California. I 1961 laget de en demo som ble sendt til plateselskapet Orchestra. Og den falt såpass i smak at de fikk spilt inn en singel med de Fogerty & Fogerty skrevne låtene "Come On Baby" og "Oh! My love". Deretter fulgte "Have You Ever Been Lonely"/"Bonita", og i juni 1962 "Yes, You Did" med "Now You're Not Mine" på B-siden. Men interessen for singlene var laber, så de fikk ikke flere sjanser hos Orchestra.

 I 1963 prøvde de å selge inn noen av låtene de hadde skrevet til plateselskapet Fantasy Records. Tanken var at de skulle spilles inn av en kjent jazzartist på den tiden, ved navn Vince Guaraldi. Men sjefen hos Fantasy, Max Weiss, likte bandets egne versjoner så godt at han signerte hele bandet. Men han likte ikke Blue Velvet navnet, da han mente det hørtes for 50-talls aktig ut. Så de skiftet da navn til The Visions og ga ut singelen "Little Girl"/"Don't Tell Me No Lies". 

Og så kom Beatlemania til California. Og i stedet for å dra til England for å signere et Merseyside-band, og kaste seg på den nye trenden, valgte Weiss og gjøre Fogerty og co. til et Beatles-lignende band. Han ga dem da det passende navnet The Golliwogs - et navn de kom til å ha i tre og et halvt år. 

De fortsatte så å dra rundt og gjøre spillejobber på vestkysten. Deretter tok de seg en liten pause, da Tom begynte å bli sliten av all reisingen. John benyttet da anledningen til å gjøre noen spillejobber alene oppe i Oregon. Han ble da nødt til å synge selv, noe som gikk svært bra. Lydanleggene han måtte bruke var av svært dårlig kvalitet, så han ble nødt til å skrike ut sangen for å bli hørt. Og dermed oppdaget han sin rue, bluesaktige stemme som han noen år senere kom til å gjøre seg bemerket med. De gode tilbakemeldingene fra publikum på sangen gjorde at han hadde en stor porsjon selvtillit da han senere traff igjen de andre i The Golliwogs.

The Golliwogs

De foretok like etter noen endringer i bandet, ved at Stu gikk over fra å spille piano til å spille elektrisk bass. Mens Tom gikk fra vokal til gitar og koring. John tok over som sanger i bandet. Så bar det ut på veien igjen for å gjøre spillejobber. Bl.a. spilte de ofte på The Monkey Inn i Berkeley - et sted de selv mente hadde stor betydning for deres utvikling som liveband. 

Men det brakte ikke så mange penger inn på kontoen. Noe som ikke var holdbart i lengden, særlig ikke for Tom som hadde kone og barn å forsørge. Han hadde riktignok fortsatt jobben i delekompaniet. Stu og Doug dro deretter på college i San Jose, mens John begynte som visegutt hos Fantasy Records. 

Dette begrenset bandets muligheter til å få spille sammen, så det ble som regel begrenset til helger. På samme tid jobbet John hardt med å skrive nye sanger. Ikke alt var like bra, men han lærte mye gjennom det.

I okotber 1965 spilte de inn en selvskreven sang kalt "Brown Eyed Girl" (ikke Van Morrison sin). Og den ble snart svært populær med 10.000 solgte eksemplarer. Den Tom Fogerty skrevne låta "Walk on Water" ble gitt ut for å følge opp suksessen, uten at den samme interessen fra platekjøperne. Noen år senere ble den likevel kjent over hele verden, da den i en annen versjon ble tatt med på debutplata "Creedence Clearwater Revival". 

Deretter ble det påny en pause i bandspillingen, da John og Doug måtte i militæret, mens Stu gikk i lære for å bli jurist. Sommeren 1967 var de fortsatt ikke i nærheten av noe gjennombrudd som The Golliwogs. De bestemte seg da for å gjøre et siste skikkelig forsøk på å få til noe. Stu solgte bilen han hadde fått av advokatfaren sin, mens Tom sluttet i jobben sin. Sammen leide de et rosa hus hvor de øvde. 

Men det som virkelig fikk fart i karrieren deres, var endringer innen eierforholdet på Fantasy Records. Ut forsvant brødrene Weiss, og inn kom Saul Zaentz som tidligere hadde jobbet som selger i selskapet. Noe som passet John bra, da han og Zaentz var gode venner fra før. Zaentz fortalte at han likte The Golliwogs, men at de burde gjøre noen endringer i lydbildet, da det begynte å dukke opp undergrunnsband som The Grateful Dead og The Great Society (Jefferson Airplane), med et helt annet sound enn de Beatles-inspirerte bandene som var dominerende fram til da. Fogerty og co. endret da navnet til Creedence Clearwater Revival etter en venn av Tom som hadde et band kalt Credence Nuball. Clearwater brukte de fordi det passet bra med miljøbevegelsen som var i framvekst på denne tiden, mens Revival pekte mot det nye som nå skjedde i bandet, etter 5 år som Golliwogs.

Saul Zaentz var en god venn av John, og en viktig støttespiller for Creedence på veien mot berømmelse. Men kontrakten Saul fikk John til å skrive under på var en av de 'verste i rockehistorien'. Der han og bandet satt igjen med smuler av det Creedence-platene spilte inn, og John som låtskriver mistet rettighetene til eget åndsverk. Noe som tilslutt bidro til at bandet ble oppløst, og som ble starten på flere rettssaker mellom John Fogerty og Saul Zaentz. 

John, Doug, Tom & Stu

Det nye bandet spilte så inn en singel kalt "Porterville". Deretter gikk de i studio for å spille inn et helt album. En av låtene de valgte å ta med, var en Dale Hawkins låt (hit fra 1957) som de hadde hatt suksess med live, nemlig "Susie Q.". Og allerede før plata var ferdiginnspilt, var "Susie Q." blitt en hit på de lokale radiostasjonene. Bill Drake - en av de mest innflytelsesrike radiofolka på den tiden - likte låta. Og han fikk stasjonene han kontrollerte til å spille den.

Det selvtitulerte debutalbumet "Credence Clearwater Revival" kom i juli 1968. Midt i flower power æraen. Og selv om de kom fra San Francisco-området, som på mange måter var et senter for hippie-bevegelsen, hentet den mest inspirasjon fra sørstatsblues og rockabilly. Sun Studio i Memphis var en viktig inspirasjonskilde. I hele sin levetid kom Creedence til å være litt i utakt med strømningene i tiden. De framstod som bondsk, der f.eks. The Doors var tidsriktig og psykedelisk. Selv om begge band hentet inspirasjon fra bluesen. Plata fikk fin omtale av kritikerne, som mente den representerte noe nytt innen amerikansk rock.

"Credence Clearwater Revival"

Som 2. singel fra albumet, ga de ut "I Put A Spell On You", en låt som opprinnelig var skrevet av Screamin' Jay Hawkins. Og det skulle bli gjennombruddet for bandet utenfor Californias grenser, da den i 1968 nådde en 58. plass på Billboard. Albumet fulgte samme vei like etter. Med en 52. plass. Selv om CCR nå hadde fått to hits med låter skrevet av andre, var det de John Fogerty-skrevne låtene som kom til å bli bandets varemerke i årene som fulgte.

Allerede i januar 1969 kom de med oppfølgerplaten "Bayou Country" som også ble gitt ut på Fantasy Records. Den ytterligere forsterket bandets identitet, og ble en suksess hos platekjøperne. 6 av de 7 låtene på plata var skrevet av John Fogerty, ikke minst klassikeren "Proud Mary". Den låta mange forbinder CCR med, og som i ettertid nesten blitt for en nasjonal anthem å regne blant gode amerikanere. Den handler om det å forlate en trygg jobb i byen, for heller å arbeide på en dampbåt. En emosjonell reise foretatt av Fogerty, men som også mange urbane amerikanere på 60-tallet drømte om å gjøre. Som albumet ellers har låta både country, gospel, blues og rockabilly i seg. De elementene som kjennetegnet Creedence i sin storhetstid. 

"Proud Mary" nådde 2. plass i 1969, (8. plass i Storbritannia) mens albumet nådde 7. plass. Også på de fargedes albumliste var plata populær. "Born On The Bayou" ble nok en populær låt på plata. Mens "Keep On Chooglin'" sørget for at chooglin' ble et navn som ble hengende ved musikkstilen deres.

"Bayou Country"

I forkant av innspillingen av "Bayou Country" valgte John å ta en alvorsprat med de andre i bandet der han gjorde det klart at fra nå av skulle ting gjøres slik han ønsket om de skulle fortsette sammen. Noe som bl.a. innebar at de andre ikke fikk delta på låtskriversiden, eller bestemme hvordan arrangementene på låtene skulle være. Bl.a. hadde de andre ønsket å legge på koring og tamburin på "Proud Mary", noe som ifølge John ville ødelagt låta. John Fogerty: "We had to make the best possible album and it wasn't important who did what, as long as the result was the very best we could achieve. And of course I was the one who should do it. I don't think the others really understood what I meant, but at least I could manage the situation the way I wanted."

Mens CCR i årene før 1968 hadde jobbet i motgang, og med liten progresjon. Skjedde ting raskt når de først slo gjennom. For allerede i august 1969 hadde de sitt 3. album "Green River" klart. Og det er et album mange kritikere holder som deres beste. Igjen stod John Fogerty bak de fleste av låtene (8 av 9).  Så mens bandmedlemmene hadde vært likeverdige i The Golliwogs, ble Creedence mer og mer John Fogertys band. Han skrev låtene, sang, og var ansiktet utad. På coveret var han avbildet i forgrunnen, med de tre andre i stående i bakgrunnen. John Fogerty jobbet hardt med låtskrivingen i denne perioden. Hitlåtene kom på rekke og rad. 

Også platekjøperne falt for "Green River". Den ble bandets første topplassering på Billboard i 1969. På en tid der "CCR" og "Bayou Country" fortsatt befant seg høyt på listen. I Norge ble dette deres første notering på VGs albumliste med en 5. plass. Men det skjedde ikke før i 1970. Fra da av ble Norge "Creedence Country".

"Bad Moon Rising" ble den stor hiten fra albumet, med 3. plass i U.S.A. Og 1. plass i Storbritannia, og er den låta de fleste ser ut til å ha et forhold til, sammen med "Proud Mary".  Tekstmessig er både "Bad Moon Rising" og resten av plata mye dystrere: "Hope you got your things together, hope you are quite prepared to die". Det er mye frustrasjon, frykt, og aggresjon i Fogertys tekster, noe som ga plata en større dybde enn de to foregående. Også tittellåta "Green River" ble en stor hit i U.S.A. med en 2. plass.

"Green River"

På bakgrunn av suksessen med de tre albumene fikk Creedence æren av å opptre på legendariske Woodstock, 16. august 1969, på festivalens 2. dag. Creedence var et av de første bandene som takket ja til å stille opp, og arrangørene som hadde hatt problemer med å få med de store navnene fram til da, opplevde at interessen for å stille opp økte betraktelig etter at John og co. hadde sagt ja. 

Pga. forsinkelser tidligere på dagen, og Grateful Dead som spilte langt over den tiden som var bestemt, gikk ikke Creedence på scenen før kl. 3 om natten - på et tidspunkt der alle konsertgjengerne lå og sov i gjørma. John Fogerty: "It was like a Dante scene, just bodies from hell, all intertwined and asleep, covered with mud." Alle lå og sov - med unntak av en (langt borte i mørket), som gjerne ville høre Creedence opptre. John Fogerty: "A quarter mile away in the darkness, on the other edge of this bowl, there was some guy flicking his Bic, and in the night I hear, 'Don't worry about it, John. We're with you.' I played the rest of the show for that guy."

For denne fyren framførte Creedence "Born On The Bayou", "Green River", "Ninety-Nine And A Half (Won't Do)", "Commotion, Bootleg", "Bad Moon Rising", "Proud Mary", "I Put A Spell On You", "Night Time Is The Right Time", "Keep On Choogin'", og "Suzie Q.".

Creedence var lite fornøyd med tidspunktet og interessen for opptredenen deres, så de nektet de å være med i den etterfølgende Woodstock-filmen. Fantasy Records klarte heller ikke å bli enig med folka som ga ut Woodstock-festivalen på plate, slik at de ikke ble å finne der heller. Men i ettertid har det blitt en god historie ut av det hele som John Fogerty gjerne forteller når han er ute og opptrer, slik han gjorde i Trondheim i 2016.

John Fogerty og Creedence på Woodstock-festivalen

I november 1969 ga Creedence også ut sitt 3. album for året, kalt "Willy And The Poor Boys". Man må bare lure på hvor Fogerty og co. hentet kreativiteten og kreftene fra. Og regelen om at kvantitet går på bekostning av kvalitet, stemmer ikke for Creedence. For igjen hadde de skapt et klassisk album av høy kvalitet og med mange flotte låter. Ikke minst de svært populære "Fortunate Son" og "Down On The Corner". I førstnevnte poengterer Fogerty sin arbeiderklassebakgrunn. "Down On The Corner" nådde 3. plass i U.S.A.

Om man ser bort fra "Fortunate Son", var "Willy And The Poor Boys" en humørfylt og glad plate. Man fornemmer 'bonfæst'-stemningen hele veien. I tillegg til Fogertys egne låter gjør de en kraftfull versjon av folk-låta "The Midnight Special". Og folket elsket albumet. I U.S.A. ble det 3. plass, I Norge 2. plass, og i Storbritannia 10. plass. Hovedårsaken til at CCR ikke gikk til topps i Norge med den, het Simon & Garfunkel. De lå som nr. 2 bak "Bridge Over Troubled Water" i 7 uker. 

"Willy And The Poor Boys"

Etter albumutgivelsen dro Creedence ut på en større U.S.A.-turne. Og med den kom slitasjen etter 4 album på underkant av 3 år. Medlemmene begynte å krangle med hverandre. Det hadde startet under innspillingen av "Willy And The Poor Boys", da en av de andre klaget over at "Down On The Corner" ikke var rock'n roll, noe John tok hardt. Han likte heller ikke at Doug på denne tiden produserte en plate for Mark Spoelestra.

Men de klarte likevel å samle seg om "Cosmo's Factory", som ble gitt ut i september 1970. Albumet som salgsmessig ble den største suksessen for bandet, med 1. plass både i U.S.A., Storbritannia og Norge. I Norge lå den som nr. 1 i utrolige 18!! uker. Noe som viser at bandet gjorde et enormt inntrykk her oppe. Plata gikk også til topps i store land som Canada, Frankrike og Australia.

Anført av fengende megahits som "Travellin' Band", "Up Around The Bend", "Who'll Stop The Rain", "Looking Out My Backdoor" (4 uker på toppen av singellisten i Norge), "Long As I Can See The Light" og "Run Through The Jungle". Alle disse låtene nådde topp 4 i U.S.A. Noe som sammen med 1. plassen for albumet, nesten utløste "Thriller"-lignende tilstander på begge sider av Atlanteren. I og med at The Beatles ga seg på samme tid inntok Creedence posisjonen som verdens mest populære rockeband. Ikke verst for 4 musikere som gjennom det meste av 60-tallet slet med å bli lagt merke til. Navnet Cosmo i tittelen "Cosmo's Factory" henspilte på Doug Cliffords kallenavn.

Man kan sammeligne plata med Beatles' "Abbey Road". Der 4 musikere som ikke er komfortabel med hverandres selskap, likevel skaper noe av det ypperste rockehistorien har å by på. 

"Cosmo's Factory"

Hver for seg var medlemmene av bandet aldri i nærheten av å oppnå den samme idol-tilværelsen som Beatles-gutta opplevde. Bakmennene til Creedence prøvde å bøte på det ved å gi ut en fanbok kalt "Inside Creedence" i forbindelse med deres neste album "Pendulum". 

På samme tid sa Tom Fogerty i et intervju med Rolling Stone: "We're tired of that riff about John Fogerty's back-up band". Tom trakk seg også mer eller mindre ut av Creedence underveis i innspillingen av "Pendulum".

I desember 1970 kom "Pendulum". Et album hvor bandet gikk bort fra det lett gjenkjennelige Creedence-lydbildet. John Fogerty hadde fått en del kommentarer i pressen om at de var et 'teeny bop band', pga. sine fengende, lettfattelige låter. Og for å motbevise dette laget han et mer komplekst, seriøst album, med bruk av keyboards, horn, og kor. Bandet beveget seg her inn på områder de ikke hadde vært før. Man kan også si at den har elementer av progrock i seg. Men låter som "Have You Ever Seen The Rain" og "Hey Tonight" var Creedence slik man var vant til å høre dem. "Have You Ever Seen The Rain" har i ettertid blitt udødeliggjort i coverversjoner fra The Ramones, Bonnie Tyler, Meat Loaf, Smokie, Boney M., Johnny Cash, Joan Jett og Teenage Fanclub. 

"Pendulum" nådde 5. plass i U.S.A. Mens den toppet VG-lista i 6 uker. Men selv om den solgte bra, har den ikke noen høy stjerne blant Creedence-fansen.

"Pendulum"

Tom Fogerty forlot Creedence i 1971 i frustrasjon over sin manglende delaktighet i bandets musikk. Han gikk deretter over til å lage soloplater som ikke slo an. Creedence var dermed redusert til en trio. Og muligens hadde John forståelse for brorens frustrasjon over rollefordelingen i bandet. For på deres neste album "Mardi Grass" fra april 1972, skulle ting gjøres etter demokratiske prinsipper, hvor alle tre skulle få bidra med sine låter. Det endte med at de også produserte låtene hver for seg. Resultatet ble alt annet enn bra. Plata sprikte i for mange retninger - en gedigen fiasko ifølge kritikerne. Noen mente til og med at dette var det verste albumet noensinne, utgitt av et større band.

Låtene til Clifford og Cook var elendige, og heller ikke Fogerty var i gammelt slag. Plata ble mest av alt en bekreftelse på hvor avhengig de andre var av Johns låtskriving. "Lookin' For A Reason", "Sweet Hitch-Hiker", og 60-talls klassikeren "Hello Mary Lou", var likevel anstendige spor på en ellers skuffende plate.  "Mardi Grass" nådde 12. plass i U.S.A, og 5. plass i Norge.

"Mardi Grass" fra 1972

Deretter dro bandet ut på turne i Europa, noe som resulterte i "Live In Europe". Da de kom tilbake til U.S.A. offentliggjorde de at Creedence Clearwater Revival var historie. 16. oktober 1972. John var den som ivret mest for å oppløse bandet. Pga. konflikter innad i bandet, og økonomisk uenighet med Fantasy Records, der Saul Zaentz' lovnad om en bedre kontrakt for Creedence ikke ble innfridd. John var også lei av å være i rampelyset. Han ønsket å skape en distanse til hele musikkbusinessen. 

Creedence Clearwater Revival var et svært populært liveband.

Etter det tok John seg en liten pause før han i 1973 var tilbake under dekknavnet Blue Ridge Rangers, og i 1975 med et mer offisielt, selvtitulert album. Men det var først i 1985 han opplevde en suksess på linje med den Creedence hadde opplevd, med albumet "Centerfield", som gikk til topps i U.S.A. og Norge (6. uker). 

Det gikk ikke like bra med Clifford og Cook. Clifford ble med i en tidlig utgave av Sir Douglas Quintet, mens Cook dannet Southern Pacific sammen med noen medlemmer fra The Doobie Brothers. 

I oktober 1980 spilte Clifford, Cook og Fogerty brødrene gamle Creedence-låter i Tom Fogertys bryllup. 3 årene opptrådte de pånytt sammen, på El Cerrito High School som The Blue Velvets, i forbindelse med at det var gått 20 år siden de startet band sammen på skolen.

6. september 1990 døde Tom Fogerty av AIDS, noe som skrinla alle håp om en gjenforening av Creedence. 

i 1995 dannet Clifford og Cook det utskjelte tribute-bandet Creedence Clearwater Revisited, sammen Elliot Easton fra The Cars, og John Tristao. De startet som et hobbyband som spilte for venner og kjente, men endte opp med å dra på større turneer og gjøre over 100 spillejobber i året. 

Steve Gunner, Doug "Cosmo" Clifford, Tal Morris (bak), Stu Cook (foran)

og John Tristao (til høyre) utgjorde Creedence Clearwater Revisited i en periode.

I tiden mellom 1972 og 1998 var det svært sjelden at John Fogerty spilte noen av sine gamle Creedence-låter. Både fordi de vekket vonde minner fra krangelen med de andre i bandet, og fordi han ikke hadde rettighetene til de. Så da låtene utover 80-og 90-tallet fikk en fornyet popularitet blant folk, var det ingen til å spille dem. Dette utnyttet Clifford og Cook til egen gevinst, enda de ikke hadde vært med og skrevet Creedence-klassikerne. 

John Fogerty hadde heller ikke mye til overs for valget deres om å framføre låtene de verken hadde skrevet eller vært med og produsert. Han var også bitter på Clifford, Cook, og broren Tom Fogerty fordi de hadde solgt rettighetene sine i Creedence Clearwater Revival til Saul Zaentz, og vært på Zaentz' side i rettsssakene mellom ham og John.

På det tidspunktet Tom døde hadde John forsøkt å skvære opp med broren, men fortsatt uenighet om realitetene, og hvem som hadde gjort hva, hindret dem fra å bli venner igjen.

Etter det har det vært relativt stille fra Clifford og Cook, mens Fogerty har gitt ut en lang rekke soloalbum som har solgt bra. Fram til 2013 hadde han gitt ut 9 studioalbum, samt to livealbum. "Wrote A Song For Everyone" nådde en sterk 3. plass i U.S.A. Mens "The Blue Ridge Rangers Rides Again" fra 2009 gikk til topps i Norge. Han har også turnert jevnt i alle år, og besøkt Norge flere ganger. Bla. Oslo Spektrum 7. mars 2005. I en alder av 60 år rocket han slik han alltid har gjort. I 2017 opptrådte han i Trondheim og Langesund.

John Fogerty i Oslo Spektrum, og i Trondheim

I 1993 ble Creedence innlemmet i Rock'n Roll Hall Of Fame, noe som ble behørig omtalt i media. Arrangørene hadde et håp om at John ville legge stridighetene med Clifford og Cook bak seg og opptre sammen med dem som Creedence. Men det hadde ikke John noe ønske om, noe han ga uttrykk for til de to da han møtte sine gamle bandkolleger bak scenen i forkant av utdelingen. John Fogerty: "Considering what you have done, I will not play with you. You guys went and joined with my worst enemy." I stedet ble "Green River" og "Born On The Bayou" framført med hjelp fra Robbie Robertson og Bruce Springsteen. Noe som ble en nedtur både for Clifford og Cook  og mange Creedence fans, men fullt forståelig for de som visste hva som hadde skjedd i forkant.

Creedence Clearwater Revival var megastjerner i den korte tiden de holdt på. Men mens andre populære band har falmet ettersom årene har gått, har Creedence opprettholdt en enorm popularitet i tiårene etter. Låtene deres skaper like stor entusiasme på fest i dag som den gjorde den gang. Og mange coverband har spesialisert seg på å spille Creedence låter, siden det er det folk vil ha. 

Creedence er i samme klasse som Bob Dylan og The Beatles når det gjelder å skape tidløse klassikere, som blir spilt og tolket  i mange tiår etter at de ble laget. John Fogerty er rett og slett en av vår tids største låtskrivere.