|
Robert
Alan (Robbie)
Krieger: Født 8.
januar 1946, L.A., California, U.S.A.
James
Douglas (Jim)
Morrison: Født 8.
desember 1943, Melbourne, Florida, U.S.A. Død: 3. juli 1971, Paris,
Frankrike
Raymond
Daniel
Manzarek: Født
12. februar 1939, Chicago, Illinois, U.S.A.
John
Paul
Densmore: Født 1.
desember 1944, Santa Monica, L.A., California, U.S.A.
The
Doors er utvilsomt et av de største bandene i
rockehistorien, og
Jim
Morrison er en av de mest karismatiske sangerne som noen gang
har levd. Han var Gud, poet, opprører, sexy, kontroversiell,
idol, alt i en person. Han var også blant de
første som torde å synge om helvete, død og alt det onde
som omkranser oss. Og budskapet sang han på en poetisk
måte, til de psykedelisk tonene av Ray
Manzareks orgel. Det
amerikanske 60-tallet handlet mye om rock, protesten mot
Vietnam-krigen, hippie-bevegelsen, og generelt om opprørsk ungdom. Og her var Jim Morrison og The Doors sentrale, som
forbilder for en hel ungdomsgenerasjon. 45 år etter Morrisons
død oppleves både han og musikken som like
aktuell som den gangen. Også
om man ser bort fra budskapet i musikken, har The Doors så
opplagte kvaliteter at låtene og spillemåten deres kopieres
den dag i dag. Man hører det i Bonos
(U2) prekende måte å
synge på, man kjenner igjen Ray Manzareks helt spesielle
måte å håndtere orgelet på i nyere band som
The
Stranglers, og coverversjoner av
"Light
My Fire" har
vært høyt på listene med jevne mellomrom helt fram til i
dag. Bl.a. i
Will
Youngs
nr. 1 hit i Storbritannia.
Coverversjoner som viser at ingen er i nærheten av å nå opp
til Morrison selv. Mange
av de største idolene gjennom historien har dødd i så alt
for ung alder. James Dean, Marilyn Monroe, John F.
Kennedy,
Janis Joplin, Brian Jones, Martin Luther King, Jimi Hendrix
m.m., noe som har bidratt til å bygge oppunder
mystikken som i ettertid har blitt dem til del. Slik også med
Jim Morrison. Etter at han ble funnet i badekaret på et
hotellrom i Paris av sin kjæreste Pamela Courson,
død av hjerteinfarkt pga. for mye alkohol. Gravstedet
hans i Pere-Lachaise i Paris har siden vært et valfartsted på
linje med de kristne helligdommer. Pga. sin tidlige død fikk
Morrison kun 5 år i rampelyset, men det var nok til at
generasjon etter generasjon minnes ham. Han er blitt selve
inkarnasjonen på myten om sex, drugs & rock'n roll. The
Doors bestod i tillegg til Jim av Robbie Krieger, Ray
Manzarek og John Densmore. Dyktige musikere som har fungert
som forbilder for senere artister, og alle tre skrev de de legendariske Doors-låtene sammen med Morrison. Likefullt er
det Jim Morrison de fleste tenker på når man snakker om
bandet. Uten Morrison ville det ikke vært noe Doors å snakke
om. Det ble ekstra tydelig på de to platene "Other
Voices" og
"Full Circle" som ble gitt ut etter
Morrisons død. De inneholdt ikke den magien platene med Jim
hadde. The Doors framstod da som et langt mer ordinært band. Jim
Morrison ble født i Melbourne, Florida i 1943.
Foreldrene het Clara og
Steve Morrison. Clara var
hjemmeværende, mens faren var admiral i U.S.Navy. Jim hadde
også to yngre søsken i Andy
og Anne. I ung alder var
Jim svært opptatt av å lese. Kunnskapen han fikk gjennom
det tok han med seg inn i The Doors' sine låter. Han
viste også tidlig tegn til høy intelligens (149 i IQ) og lederevner.
Men samtidig viste han også en tendens til å utfordre
autoritetene rundt ham. Bl.a. ble han i ungdommen kastet ut av
den lokale speiderforeningen.
En ung Jim Morrison Pga.
farens posisjon i det militære ble familien stadig vekk
tvunget til å flytte på seg. Noe som brakte dem til New
Mexico, og deretter til Alexandria, Virginia i 1958. Dette
betydde at Jim måtte skifte klasse ofte. Klasser hvor han
gjorde seg bemerket for sine klovnerier og forstyrrelser. I Virginia fikk han seg sin første kjæreste
i Tandy
Martin.
Mens han var her fant han også glede i bøker med Nietzsche,
Plutarch, Ginsberg, Michael McClure, James T. Farrell's Studs
Lonigan, James Joyces Ulysses, Balzac, og Arthur
Rimbaud.
Sistnevnte kom han senere til å skrive låta "Wild Child"
om. Jim skrev poesi, og han malte. Om natta lurte han seg gjerne ut
for å dra ned
til barene i sentrum, og lytte til bluesmusikk.
I 1961 etter
at Jim var ferdig på High School, sendte foreldrene ham til
St. Petersburg Jr. College i Florida. Her måtte han bo hos
besteforeldrene sine. Men etter et år ble Jim lei av både
skolen og besteforeldrene, så han startet heller på Florida
State University for å studere teater. I starten bodde han i
et bofelleskap, men de andre ble så lei av hans uryddige
oppførsel at han måtte flytte ut. Jim studerte også
filosofi og psykologi her før han igjen ble lei og ønsket å
flytte.
Dermed
havnet han i California og filmskolen på UCLA universitetet.
Men han fant i stedet glede i poesien. Så i helgene brukte
han å dra ut til Venice Beach for å skrive dikt, samtidig
som han begynte å eksperimentere med narkotika. Det var en
dag han var på Venice Beach at han gikk seg på Ray Manzarek.
Manzarek
gikk også på UCLA. Han var sønn av polske immigranter og
hadde vokst opp i Chicago. Fra han var 9 år gammel hadde han
tatt pianotimer. Da han ble større fant han stor glede i
bluesen. På tiden han traff Jim spilte han i et lokalt blues
band. Manzarek skulle gjennom sitt helt spesielle orgelspill
bli et kjennetegn på The Doors lydbilde, på linje med Jims vokal.
Ray Manzarek
Manzarek
fikk lese noen av diktene til Jim, og likte dem veldig
godt. Han syntes de egnet seg godt som musikktekster, så de
to ble enig om å danne et band sammen. De fikk med seg John
Densmore på trommer og Robbie Krieger på gitar. De to hadde
fram til da spilt med det
lokale bandet Psychedelic Rangers. I motsetning til de fleste
andre band knyttet aldri The Doors til seg noen bassist.
Robbie
Krieger var en lokal gutt fra L.A. Fra barndommen hadde han
vært interessert i klassisk musikk. Men da Elvis og
Chuck
Berry kom på banen ble rock og gitarspilling det store. Etter
en konsert med Chuck Berry byttet han inn sin klassiske gitar
for en Gibson SG. En gitar han kom til å bli forbundet med. Krieger kom til å bli en av de viktigste
bidragsyterne i The Doors når det gjaldt tekster og låter.
"Light My Fire" var i det hele hans verk. Også
låter som "Love
Me Two Times" og "Love
Me
Madly" ble skrevet av ham.
Krieger
studerte psykologi og indiansk musikk på UCLA da han ble
kjent med Manzarek og Morrison.
John
Densmore var nok det mest anonyme medlemmet av The Doors. Han
hadde bakgrunn fra jazz og blues da han ble med i The Doors.
Han ble likevel kjent som en dyktig trommeslager med rytmiske taktskifter, som også preget The
Doors' musikk.
Navnet The Doors var det
Jim som kom opp med, etter boken "The Doors
Of Perception"
av Aldous Huxley. Dette var i juli 1965.
Høsten 1965
avsluttet Morrison skolegangen ved UCLA for å konsentrere seg
om The Doors. Tiden gikk med til å skrive låter og lete
etter spillejobber. På denne tiden traff han Pamela Courson,
en av de to damene som kom til å bety mest for ham, og som
han omtalte som sin soul mate.
Jim Morrison og Pamela Courson
Bandet fikk
på kort tid et rykte som et energisk rockeband, og med en
karismatisk sanger med et bra utseende. Så mye av
oppmerksomheten ble rettet mot Jim. I starten var Morrison
litt sjenert når han stod på scenen. Han unngikk øyekontakt
med publikum, og av og til stod han med ryggen til dem når
han sang. Men etter å ha blitt tryggere på seg selv ble han
en scenepersonlighet. Bl.a. ved måten han håndterte mikrofonstativet på, der han kastet det rundt på scenen, og brukte
det som et fallos symbol. Men Jim selv visste at han
ville være hjelpeløs uten de tre andre, så for ham var det
aldri noe alternativ å gå solo.
I juli 1966
fikk The Doors platekontrakt med Elektra Records.
Elektra var da et
lite folk-music plateselskap drevet av Jac Holzman. I 1967 kom
deres første album "The Doors" ut.
Det var produsert av Paul
Rothchild.
Han kom til å produsere de fleste av The Doors' plater i
årene som fulgte. Rotchild bidro også på plater med andre store
60-talls artister, slik som
Janis Joplin og
Love.
Janis
Joplin og Paul A. Rothchild
Både
singelen "Light my Fire" og albumet ble umiddelbart
store hits i U.S.A. Med en 1. plass for singelen og 2. plass
for albumet. Før det ble "Break
On Through"
gitt på singel, uten at amerikanerne fikk øynene opp for
storheten i denne rockeren som i likhet med "Light My
Fire" regnes som en av de store låtene fra 60-tallet, og
en av Doors' signaturlåter.
Sammen med The
Beatles' "Sgt. Peppers" ble
albumet "The Doors" den
viktigste plata i den psykedeliske æraen på denne tiden. Med
sin geniale fusjon av rock, blues, klassisk, jazz
og poesi. Den ble på mange måter selve "The Soundtrack
of the era", der den uttrykte mye av den frustrasjon og
søking som fantes blant amerikansk ungdom på den
tiden.
Alle låtene
utenom Brechts "Alabama Song", var skrevet av bandet
selv. Albumet mottok strålende kritikk da det kom, og regnes
ennå i dag som en av de beste platene som er laget. Anført av
hiten "Light My Fire", den rå, psykedeliske
"Break on Through", den oriental-inspirerte "Crystal
Ships", og det 11 minutter lange episke dramaet i
"The
End" som avslutter plata på en verdig måte. Morrison
utforsker de dypeste og mørkeste aspektene ved det psykedeliske
eksperimentet på en måte
både han selv og andre fikk problemer med å matche i årene som
fulgte.
Plata ble en
stor suksess i U.S.A. Men den hadde problemer med å gjøre
seg gjeldende i Europa. Den noterte seg verken på listene i
England, Tyskland eller Norge. Det var først senere at de ble
oppdaget og elsket på denne siden av Atlanteren. F.eks.
nådde ikke "Light my Fire" høyere enn en 49. plass
i Storbritannia i 1967. I 1991 nådde den derimot en 7. plass. Og i
2002 gikk den til topps i en dårlig coverversjon.
Debutalbumet
"The Doors"
Deretter
fulgte en hektisk tid for bandet med mange konserter og
forberedelser til det neste albumet "Strange Days".
Konsertene deres ble svært populære begivenheter, der det mest av alt minnet om
vekkelsesmøter. Jim kom med
formaninger til publikum, til kompet av Manzareks
psykedeliske orgelspill. Morrison ønsket å involvere
publikum i sine tanker, for å få dem til å tenke over de
dypere ting i livet. Samme år ble Morrison arrestert på
scenen i New Haven, Connecticut for å ha oppfordret til
opptøyer fra scenen.
Dramatisk
da Morrison ble arrestert på scenen i New Haven.
Allerede
høsten 1967 hadde de sin neste plate "Strange Days"
klar. Mye fordi plata bestod av låter som allerede var
skrevet da "The Doors" kom ut. Noe som gjør at
mange ser på på plata som en annenrangs plate, med låter
som ikke var god nok for førsteplata. Den har heller
ikke den samme helheten i seg som "The Doors".
Likefullt er det en bra plate med mange av de mest kjente
Doors låtene. Slik som "Love
Me Two Times", "People Are Strange" og den psykedeliske
"When
The
Music's Over". En låt som bandet ofte avsluttet konsertene med.
Plata nådde en fin 3. plass i U.S.A.
"Strange Days"
ble The Doors' 2. studioalbum i 1967.
I 1968 var
The Doors klar med sitt 3. studioalbum, kalt "Waiting
For The Sun".
Og det var et mer lavmælt, og til tider melankolsk album.
Salgmessig ble plata en kjempesuksess med 1. plass i U.S.A.
både for albumet og singelen "Hello, I Love
You". Samtlige
låter var skrevet av bandet selv. Også i Frankrike gikk
albumet til topps, mens
"Hello, I Love You" gikk til topps i Canada.
Selv om Morrison hadde
gjort dumme ting tidligere, begynte han i 1968 å bruke stadig
mer dop, og drikke mer whisky og rødvin. Kanskje begynte han den fysiske
nedturen her. Da platen kom, hadde bandet akkurat spilt inn
TV-dokumentaren "The Doors Are Open". I dokumentaren
var også protestsangen "The Unknown Soldier"
å
finne, en av platens sterkeste sanger. Også "Summer
Almost Gone" og "Five
To
One" er sterke spor på denne plata.
"Waiting
For The Sun"
The Doors
var svært aktive på platefronten i denne peroden. Allerede i 1969 var 4. albumet
"The
Soft Parade" klar. Og mange anser dette for å være den
svakeste platen The Doors gjorde med Jim Morrison i live.
Mange som hadde sett på The Doors som et undergrunnsband,
mistet troen på dem med dette albumet. Det var til tider
pompøst med en blåserseksjon. I tillegg virket det som de
prøvde å innynde seg hos country fansen med bluegrass låter
som "Do
It" og "Runnin' Blue". Men plata
reddes delvis gjennom sterke låter som "Touch Me",
"Wild Child",
og "Shaman's Blues". Plata
endte på en 6. plass i U.S.A. Mens "Touch Me" ble
en av deres sterkeste plasseringer på singellisten med en 3.
plass.
"The
Soft Parade"
I forkant av
utgivelsen ble Jim Morrison arrestert i Miami for å ha kledd
av seg på scenen og vist fram tissen. Hendelsen ble en
opprivende opplevelse for bandet som nesten ble oppløst
etter dette. Både pga. Jims sceneopptredener, og fordi han i
fylla var uregjerlig. Bl.a. knuste han en gang medlemmenes
studioutstyr, noe som irriterte de andre voldsomt.
Morrison Hotel foto session
Mange så
dette som starten på slutten for bandet. Men i stedet for å
gi opp kom de tilbake med et av sine sterkeste album, i februar
1970, i form av "Morrison Hotel". Og her hadde man lagt
bort melankolien, blåserne og country-gitaren til fordel for
hardt slående, rufsete bluesrock slik publikum ønsket. Morrison hadde ikke
vært helt fornøyd med låtene Krieger skrev på "The
Soft Parade", så her tok han over styringen selv og
skrev de fleste av låtene. Albumet
ble en suksess med en 4. plass i U.S.A. og en 12. plass i
Storbritannia, noe som viste at bandet var iferd med å bli oppdaget
i Europa også. I Norge ble dette bandets første plassering
på VG-lista med en 13. plass i mai 1970. Blant mange gode
låter på plata er "Roadhouse Blues", "Morrison
Hotel", "Waiting For The Sun" og
"You
Make Me Real" de beste.
"Roadhouse Blues"
er en Doors-klassiker på linje med "Light My Fire", og har senere vært gjengangere på konsertene til
Status Quo og
svenske Imperiet.
"Morrison Hotel"
Albumet var delt opp i
to deler, der side 1. var
"Hard Rock Cafe", mens
side 2. var "Morrison Hotel". Førstnevnte navn inspirerte
Isaac Tigrett
og Peter Morton
til å gi sin nye musikkafe i London navnet
Hard Rock Cafe.
Som med årene har blitt et kultfenomen. I dag (2017) fins det 168 slike kafeer rundt om i verden.
The
Doors inspirerte Isaac Tigrett og Peter Morton til å ta ibruk
navnet Hard Rock Cafe.
På denne
tiden var Jim Morrison iferd med å bli lei av tilværelsen
som rockeikon. Han søkte i stedet spenning i stadig større
mengder alkohol og forskjellige narkotiske stoffer. Han
nærmet seg avgrunnen.
Jim
Morrison og The Doors live på the Aquarius Theater i
San Francisco, juli 1969.
Høsten 1970
ble det gitt ut en liveplate kalt "Absolutely Live"
som ga inntrykk av å være spilt inn under en konsert, men
som i realiteten var spilt inn i årene 1969 og 1970. De
fleste er enig om at det er en bra liveplate, som viser hva
The Doors stod for som liveband. Den nådde en 8. plass i
U.S.A.
I april 1971
kom "L.A.
Woman". Plata som skulle vise seg å bli
den siste Doors plata med Jim i live. Og det ble en verdig
avslutning for en stor artist. Plata var enda mer blues-orientert enn "Morrison Hotel", med klassikere som
"L.A. Woman", den jazzete
"Riders
On The Storm",
"L'America"
og "Texas Radio
And The Big Beat". "L.A.
Woman" var en hyllest til
glamouren og det utsvevende livet i L.A.
Plata var
intens og direkte i sin uttrykksform, noe som gjør den
tidløs, og like populær i dag som i 1971. Man kan muligens
høre på Morrisons stemme at han begynte å bli
sliten.
"L.A.
Woman" ble den siste Doors plata med Jim Morrison med i
bandet.
Like etter
albumutgivelsen flyttet Morrison til Paris for
å slippe unna all oppmerksomheten som han nå var gått lei
av. Han var også lei av Los Angeles. Tanken var at skulle bo i Paris for å kunne konsentrere
seg om låtskrivingen. Kjæresten Pamela ble også med over.
Hun likte ideen om å få ha Jim for seg selv, dessuten hadde
de planer om å kjøpe seg et sted i Sør-Frankrike som de
kunne pusse opp, og der leve det gode liv.
I stedet ble han to måneder senere
funnet død i badekaret i sin leilighet i Rue Beautreillis.
Legene mente det var av hjerteinfarkt etter for mye alkohol.
Men det ble aldri foretatt obduksjon, noe som muligens ville
vært naturlig. Pamela mente at Jim på slutten hadde kuttet
ut narkotikaen, men økt konsumet av alkohol, noe som gjør
legenes antakelser sannsynlig. I tillegg gikk Jim på astmamedisiner, noe som sammen med alkoholen ble en farlig miks.
Hans død skapte likevel spekulasjoner. Noen
trodde i fullt alvor at han ikke døde, men skapte en historie
for å kunne slippe unna mer oppmerksomhet. Mye av roten til
dette ryktet, var at ingen fikk se Jim's kropp etter at han
var død. Ikke de som var tilstede i begravelsen, og heller
ikke de andre Doors medlemmene som kom til Paris like etter.
De fleste syntes det var underlig. Både engelske Melody Maker
og franske aviser mente i tiden etter, at de hadde bevis for
at han faktisk ikke var død. Men kun var lagt inn på et
mental sykehus utenfor Paris. De ryktene har med årene falmet
kraftig.
Pamela og de
andre pårørende ønsket ikke en storslått begravelse med
mengder av mennesker. Så alt foregikk i stillhet på Poetenes
hjørne av Père-Lachaise kirkegård i Paris. Kun Pamela og 4
til var til stede under kistenedsettelsen. En eldre fransk
dame ved navn Madame Colinette som overvar begravelsen sa den
gikk svært raskt for seg, og uten prest til stede: "Everything
was done in a hurry. No priest was present, everybody left
quickly. The whole scene was piteous and miserable".
I tiden
rundt 1970 døde flere av de store rockeheltene. Brian Jones (Rolling Stones) juli 1969,
Jimi Hendrix i september 1970, Janis Joplin oktober 1970, og
Jim Morrison juli 1971. Sammen med oppløsningen av The
Beatles og Simon & Garfunkel tok dette mye av luften av
det nye tiåret før det hadde kommet skikkelig i gang.
Krieger,
Manzarek og Densmore fortsatte arbeidet med et nytt album,
selv uten Morrison. Manzarek tok over på vokal. Men verken
"Other Voices" (1972) eller "Full
Circle"
(1972) ble noen suksess, verken kunstnerisk eller salgsmessig.
Og etter det gikk medlemmene hvert til sitt, med sine ulike
prosjekter. Alle tre har vært aktive på platefronten helt
fram til i dag. Enten med soloplater, eller som deltakere på
andres plater.
I årene etter
Morrisons død ble de tre samlet for å sette musikk
til opptak med Jim hvor han leser sin selvskrevne poesi.
Ordbruken til Jim er ganske sterk, og til tider grov i omtalen
av sex og religion. Dette ble gitt ut under navnet "An
American Prayer" i 1978. Som dermed ble det siste
offisielle The Doors albumet. Selv om den kun har interesse
for fans av The Doors, og de med fascinasjon for Jim Morrison
som person.
I 1974 døde
Morrisons kjæreste til det siste, Pamela Courson, etter en
overdose heroin. Hun ble ikke gravlagt ved Jims side på
kirkegården i Paris, slik det gikk rykter om, men i Fairhaven
Memorial Park & Mortuary Cemetery i Santa Ana, i nærheten
av Disneyland. I minnehøytideligheten for henne spilte
Manzarek "You're
Lost Little Girl" på kirkeorgelet.
Og dermed
var historien om The Doors over. Og verden hadde blitt en
kjedeligere plass å være. I årene etter dukket det jevnlig
opp livealbum, samleplater, og nyutgivelser av singlene
deres som hevdet seg bra på listene. I Europa og Norge virket
det som om The Doors for alvor ble opdaget etter Morrisons
død.
I 1991 ble
verden igjen opptatt av The Doors' musikk. Takket være
Oliver Stones film
"The
Doors".
Stone som har laget mange av de beste filmene som omhandler 60-tallet, var selv en stor Doors-fan i sin ungdom. Filmen
handlet i første rekke om forholdet mellom Jim og Pamela. De
andre medlemmene og musikken havnet mer i bakgrunnen. Men den
ble en stor suksess, og soundtrack-plata solgte svært bra
etterpå. I Storbritannia nådde den 11. plass, mens i Norge som på
60-og 70-tallet ikke viste noe større interesse for
bandet, nådde plata 4. plass. I begge land har samleplater
med The Doors hevdet seg bra på listene helt fram til i dag. "The
Best of Doors"
nådde 3. plass i Norge i 1998, mens "The
Best Of The Doors" nådde
9. plass i Storbritannia
i 2000.
Dette viser at The Doors' musikk evner
å fenge nye generasjoner av rockeungdom. Ungdom som også fascineres
av Morrison's opprør mot autoritetene, og hans poesi. The Doors har
utvilsomt gått inn i musikkhistorien som en av de store bandene. Og
som forbilde for mange rockeband i årene etter. Uten at det nok ville brydd Jim Morrison nevneverdig om han fortsatt hadde vært i
live.
|
