Eithne Pádraigín Ní Bhraonáin (Enya): Født 17. mai 1961 Gweedore, Donegal, Irland

Irske Enya er en av de mestselgende artistene i verden de siste 20 årene med over 80 millioner solgte plater. Hun er også Irlands nest mest selgende artist- etter U2. Album som "Watermark", "Shepherd Moons", "The Memory Of Trees" og "A day without Rain" har fengslet og fascinert musikkelskere verden over. Hun har også mottatt flere priser for platene sine. Bla. 4 Grammy Awards, for beste new age album.  

Som person er hun innadvendt og sjenert, noe som har ført til at hun sjelden gjør intervjuer eller viser seg ute i offentlighet. Og om hun gjør det, er det som regel kun for å promotere et nytt album. Album som det gjerne går 5 år mellom hver gang hun gir ut.

Musikken hennes er melankolsk, stemningsfull. Solid forankret i den irske musikktradisjonen. Moderne synthesizere bidrar til å gi musikken en spennende blanding av nytt og gammelt. Både av person og utseende er hun temmelig alminnelig. Men dyktige fotografer og videoprodusenter har gitt henne et uttrykk som egner seg på TV og i magasinene. 

Enya vokste opp i Gweedore, Donegal (6000 mennesker), som ligger nordvest i Irland. I det eneste gjenværende område der det keltiske språk brukes i dagligtalen. Enya har alltid hatt sterke følelser for dette lanskapet: "It's right on the coast with beautiful beaches, mountains, valleys and cliffs.  It's really wild because of the weather.  It's always raining.  Everything's green and fresh and so quiet". "Flying back home to Donegal from Dublin over the mountains before the plane comes down, I realise that the landscape is always with me. I don't get home as often as I would like but the beauty is very powerful. I don't think it ever leaves you."

	Naturen ved Gweedore har preget Enya.			Gweedore er en liten by i landskapet Donegal.

Hun vokste opp med de 4 brødrene Ciaran, Pol, Leon, Bartley, og de fire søstrene Olive, Maire, Deirdre og Bridin. Foreldrene hennes heter Leo og Baba Bhraonain (Brennan). Begge hadde musikalsk bakgrunn. Faren var aktiv med et danseband kalt Slieve Foy Dance der han spilte både saksofon, klarinett og trekkspill. På 30-tallet bodde han i U.S.A. der han spilte med Glenn Miller Orchestra før han vendte nesen tilbake til Irland og Gweedore.

Moren var organist i en kirke, og musikklærer på Gweedore Comprehensive school. Faren har også en pub som han startet i 1968, kalt Leo's Tavern. Idag er det Enyas brødre Leon og Bartley som driver den.

Enya heter egentlig Eithne Pádraigín Ní Bhraonáin. Som betyr: Eithne, datter av Bhraonian (Brennan). Enya Patricia Brennan er den anglifiserte formen av navnet., Etter hun ble soloartist valgte hun å forenkle det til Enya. Også søsteren Máire Ní Bhraonáin har i de senere år forenklet artistnavnet, til Moya Brennan.

Familien Brennan med en ung Enya foran (med pokalen)

Musikk var en viktig del av tilværelsen hos familien Brennan. Og unge Enya ble tidlig kjent for sin vakre stemme. Allerede som 3-åring deltok hun i en sangkonkurranser på den irske festivalen Feisanna Cheoil. Som 4-åring fikk hun sine første timer i pianoundervisning.

Enya: "I had to do school work and then travel to a neighbouring town for piano lessons, and then more school work. I ... remember my brothers and sisters playing outside ... and I would be inside playing the piano."

Enya har omtalt sine oppvekst som lykkelig og trygg. Også besteforeldrene spilte en viktig rolle, der de lærte barna irske folkesanger sunget på gælisk. De leste også eventyr for dem.  

Som liten var hun ganske uselvstendig, og lot andre ta avgjørelser for seg. Men med årene ble hun mer selvstendig. Og bevisst på egne valg.

Da hun var 11 begynte hun på Catholic Convent School i Millord, en streng kostskole drevet av nonner. Her studerte hun klassisk musikk og kunst. Enya: "I’m very independent. I went to boarding school from the age of 11 so all my choices were my own. I’m used to making all the decisions."

Ved siden av skolen sang hun sammen med søsknene sine i morens kirkekor, i St. Mary's Church i Derrybeg. Hun deltok også i pantomimeoppvisninger på Gweedore Theatre.

Da hun var 17 begynte hun på college, hvor hun fortsatte studiene innen musikk. Etter dette studerte hun klassisk musikk i et år, hos Father O'Cheallaigh. På det tidspunktet hadde hun ikke andre ønsker for livet enn å bli pianolærer. Enya: "I never thought of myself composing or being on stage."

Catholic Convent School i Millord

Mens hun gikk på skole startet to brødre, en søster, og to onkler av henne et folk band som de kalte Clannad (1970). I 1973  vant de The Letterkenny Folk festival. Premien var en platekontrakt. Like etter ga de ut debutalbumet "Clannad", en plate som ble starten på en internasjonal karriere som har vart helt fram til i dag (2016). 

Enya har aldri hatt interesse for popmusikk, men sommeren 1980 var hun tilstede på en festival på Leixlip Castle, utenfor Dublin, som hun hadde stor glede av. Der bl.a. The Police, Squeeze og U2 opptrådte. Enya: "The Police were so great – what great melodies, just everlasting songs. Squeeze played too. Up The Junction. Classic. And U2 were starting for them."

Etter at Enya var ferdig med college fikk hun i 1980 en forespørsel fra Nicky Ryan som var produsent og manager for Clannad om hun ville være med i bandet. Ryan hadde nettopp tatt over for Fachtna O'Kelly som begynte som manager hos The Boomtown Rats. Ideen om å ta inn Enya i bandet var helt og holdent Ryans: "I knew Enya could sing, and that she had a broader range than Maire. So I brought her into the group. It was my suggestion, not Clannad's. Reluctantly, she said she'd join us. From that moment on, I felt responsible for her future". 

Med Enya i bandet ble pianospillet en viktig del av lydbildet. Forut for det hadde de ikke brukt piano på platene sine.

Ryan hadde et studio i huset sitt i Artane, Dublin. Herfra produserte han plater for artister som Christy Moore og Paddy Keenan. Enya deltok på vokal på flere av disse innspillingene. Hun flyttet også inn i dette huset der Ryan bodde sammen med sin nord-irske kone Roma. I studioet fikk Enya mulighet til å utforske flere instrumenter, og hun lærte om studioteknikk. Enya: "The piano was there and they just said: ‘Why don’t you concentrate on sorting out the area of music you want to get involved in?’. From playing the piano and the classical stuff – recording it and listening to it - I ended up just improvising and writing my own stuff from there."

Som medlem av Clannad ble hun dermed forent med 3 av sine eldre søsken. Hun var da 19 år gammel.

Clannad med en ung Enya til høyre for sin søster Maire.

Og like etter var hun ute på turne over hele Europa med bandet. Å stå på en scene foran masse mennesker var en rar opplevelse for en som hadde tilbrakt de siste 12 årene på skolebenken.

Enya: "I enjoyed the two years I was with Clannad. I enjoyed the touring. We toured a lot in Europe, and this was for someone who had studied music for six, seven years, and all of a sudden, I'm on stage. So the experience was tremendous. And I enjoyed it so much."

Enya deltok på albumene "Crann Ull" (1980) og "Fuaim" (1981) som medlem av Clannad før hun sluttet i 1982. Det var flere grunner til det. Hun følte nok ikke at de andre var like begeistret for å ha henne med i bandet som det Nicky Ryan hadde vært. Hun følte heller ikke hun fikk den rette krediten for bidraget hennes på platene. Hun likte heller ikke arrangementene på låtene Clannad laget. Med den sterke tilknytningen til irsk folkemusikk. Så hun følte hun måtte komme seg videre i karrieren. 

Clannad i studio med Enya på piano.

Den utløsende årsaken var at Nicky Ryan som hun hadde følt en sterk tilknytning valgte å gi seg som produsent og manager for Clannad. Etter en tid med uoverenstemmelser mellom bandet og ham. De andre i bandet skjønte at det var en stor sjanse for at Enya kom til å følge Nicky, så de ga henne et ultimatum: "'Enya, if you want to be a star, you stay with us. If you want to be nobody, you go with the Ryans". Men Enya valgte å legge sin framtid i hendene på Nicky & Roma Ryan.

Selv om dette ble en vanskelig tid i søskenforholdet, har Enya det aller beste forholdet til Mairè og de andre søsknene sine i dag. Der hun ifølge Mairè er en fantastisk tante til barna hennes.

Nicky hadde et nytt prosjekt på gang der han ønsket å sample en vokal inn på en synthesizer, og deretter dublere stemmen mange ganger oppå hverandre for å skape en drømmende, men samtidig mer storslått stemning. Og Ryan følte Enyas stemme var den som hadde det største potensialet av de han kjente til. Han visste ikke hva det ville bli ut av det. Men Enya likte ideen, og ville gjerne bli med på prosjektet.

De ble da enige om jobbe sammen. For å hjelpe henne med låtskrivingen fikk Enya tilgang til Ryans studioutstyr, som bla. inkluderte en Roland Juno 60 synthesizer, og en Kurzweil sampler. Av Clannads gamle manager Fachtna O'Kelly fikk hun det rådet at hun burde lage filmmusikk. Et råd hun lyttet til. 

I 1985 deltok Enya og Nicky på Christy Moores album "Ordinary Man". Her koret hun på låtene "Sweet music roll on", "Diamondtina Drover" og "Quiet Desperation".

Det første steger mot berømmelsen tok Enya da Roma Ryan sendte inn en kassett med Enyas musikk til filmprodusent David Puttnam, som hadde laget filmene "Midnight Express", "Chariots of Fire" og "Los Gritos del Silencio". Puttman likte musikken hennes, og ba henne komponere musikk som var drømmeaktig, romantisk - med en 60-talls følelse - for filmen "The Frog Prince".

To viktige støttespillere for Enya: Nicky og Roma Ryan.

Enya skrev de fleste av låtene til filmen selv, selv om hun ikke sang på noen av dem (først senere ble det lagt til to spor med Enyas stemme på plata).

Puttman var svært fornøyd med resultatet. Også andre merket seg Enyas musikk. For i 1986 ble hun og Nicky Ryan spurt om å sette musikk til BBCs TV serie om kelternes historie gjennom 2700 år. Det ble albumet "Enya", eller "The Celts" som den senere er blitt presentert som. Og her fant hun formelen som hun også har jobbet etter på de senere albumene. Med irske stemninger, vokale overdubbinger, og utstrakt bruk av synthesizere og trommemaskiner. På enkelte av låtene la hun så mye som 80  stemmer oppå hverandre.

Det meste ble spilt av Enya selv. Med unntak for sekkepipe ("The sun in the stream"), fiolin og gitar som ble spilt av kjente irske folkemusikere. Enya har i alle år gjort det meste av arbeidet med platene sine selv. Hun har prøvd å trekke inn andre dyktige musikere, men har aldri følt at de har klart å tilpasse seg det lydbildet hun har ønsket. Enya: "Great musicians, in spite of their talent and willingness, never seemed to come to the right wavelength".

Den mørke, stemningsfulle "Boadicea" ble i 1996 samplet inn i The Fugees' store hit "Ready or not", som gikk til topps i Storbritannia samme år. Først hadde Enya tenkt å gå til rettssak mot bandet, fordi de ikke hadde spurt om lov til å bruke den. Men muligens etter at hun hørte låta, og fikk sin rettmessige kredit på coveret av singelen, droppet hun anklagene. I 2004 ble "Boadicea" samplet inn i P. Diddy og Mario Winans låt "I don't wanna know". Denne gang med tillatelse på forhånd.

Enya i studio under innspillingen av "Boadicea".

"Enya" er en nydelig, stemningsfull plate som likegodt kunne vært brukt i "Ringenes Herre". Selv om det meste av lydbildet er skapt på synthesizere høres det middelalderske ekte ut. Låta "The Celts" fungerte som en vignett i TV-serien, og ble en liten hit i Storbritannia i 1992.

På "The Frog Prince" hadde ikke Enya ansvaret for å skrive noen tekster, bare melodier. Mens på "The Celts" ble det behov for å linke melodiene til hendelser i kelternes historie gjennom tekstene. Tekster Enya ikke følte for å skrive. På samme tid satt Nicky Ryans kone og skrev poesi i samme hus som plata ble spilt inn. De kom da på ideen at hun kunne skrive tekstene i stedet. Noe hun gjorde både på den platen og alle senere utgivelser med Enya. Tekstene til "The Celts" var på både på keltisk og latin. Roma Ryan og Enya ble dermed en kvinnelig variant av låtskriver/tekstforfatter samarbeidet som Elton John og Bernie  Taupie i mange år hadde vært kjent for.

Enya har gjennom årene gjort seg kjent for sine vakre album illustrasjoner.

Skapt av dyktige fotografer og kunstnere. Men 1. utgaven av "Enya" var

ikke av samme kvalitet som det som senere skulle komme.

I utgangspunktet var det ikke gjort noen avtale om at musikken skulle ut på plate, men BBC likte den så godt at de i 1987 valgte å gi ut en plate med musikken før TV-serien var på lufta. De kalte den "Enya", og det ble ikke opplyst på coveret av det dreide seg om musikken til TV serien. Plata ble ikke lagt så mye merke til i Storbritannia (69. plass), men i hjemlandet Irland gikk den til topps på albumlistene. 

I 1987 deltok Enya også på Sinead O'Connors plate "The Lion And The Cobra", der hun i  låta "Never get old" leser fra Bibelen. Merkelig nok møtte hun aldri O'Connor under denne innspillingen.

Med bakgrunn i denne suksessen fikk hun en internasjonal avtale med WEA records. Noe som sørget for en bedre oppfølging av hennes neste album "Watermark". Avtalen med WEA var basert på en tilfeldighet. Ved en prisutdeling i Irland havnet hun og Nicky på samme bord som WEA sjefen Rob Dickens. Og hyggepraten ved bordet ble starten på samarbeidet mellom henne og plateselskapet.

Godt hjulpet av den storslått vakre "Orinoco Flow" med en imponerende musikkvideo til, ble dette det store gjennombruddet for Enya. Singelen gikk til topps i Storbritannia i oktober 1988. Mens albumet nådde 5. plass da det ble gitt ut like etter. Også i Norge oppdaget vi Enya på denne tiden. Der plata også her nådde 5. plass. Albumet plasserte seg høyt på listene i de fleste land den ble gitt ut i, og har fortsatt å selge bra i årene etter. Slik at plateselskapet hennes i 2008 kunne fortelle at "Watermark" hadde solgt i hele 10 millioner eksemplarer, i en TV reklame.

Kritikerne likte plata godt, og framhevet den enkle "Watermark" med sitt pianospill, den dramatiske "Storms in Africa" og den tandre "Evening Falls". I tillegg til "Orinoco Flow". I "Orinoco Flow" som handler om den kjente elva i Sør-Amerika, er av en eller annen merkelig grunn sjefen for WEA records Rob Dickins, og co-produsent på plata Ross Cullum, nevnt i selve teksten.

"Watermark" solgte i 10 millioner eksemplarer og ble ikke bare gjennombruddet for Enya, men også for musikksjangeren New Age (etnisk/stemningsmusikk) som musikken hennes ble omtalt som. 

I 1989 mottok Enya to priser på prestisjefylte Brit Awards (britens spellemannspris), som beste internasjonale artist, og beste kvinnelige internasjonale artist.

Enya har alltid vært veldig sjenert og lite glad for oppmerksomhet rundt sin person. Så noen promoteringsturne ville hun ikke være med på etter albumutgivelsen. Og konserter har Enya til dags dato ennå ikke gjennomført. Både fordi hun er sjenert, og fordi hun synes det er vanskelig å gjenskape lydbildet fra studio på en konsertscene. Men noen intervjuer ble det likevel gjort etter at "Watermark" ble gitt ut.

I et intervju i 2015 fortalte Enya at hennes valg om å unngå offentligheten ble gjort på den tiden interessen for "Watermark" eksploderte. Hun mislikte oppmerksomheten hun fikk, og hun fant at folk kjøpte platene hennes uansett. Enya: "Watermark’ became this great success and I kind of stood back and watched this because people didn’t know if it was a band, who the singer was and so on. But they enjoyed the music anyway. When I was doing promotion or media, I’d always ask myself, ‘Is this going to make me more famous or is it going to focus on the music?’"

Og i årene etter har hun opptrådt både for Kongen av Sverige, Paven og Dronningen av Storbritannia. Men det ble gjort med playback, der Enya sang til et ferdiginnspilt komp. 

I 1991 var hun klar med oppfølgeren "Shepherd Moons" . En plate som fulgte i det samme sporet som "Watermark". Bla. starter begge med et instrumentalt pianoparti som også er tittellåta. Og der "Watermark" ble gjort kjent gjennom den storslagne "Orincoco Flow", ble denne anført av den vakre "Caribbean Blue". En låt som i valsetakt tok lytteren med inn i Enyas drømmeverden.

Fra videoen til "Caribbean Blue".

Denne gang hadde hun også funnet plass til to irske folkesanger i "How can I keep from singing" og "Marble Halls". Førstnevnte er en låt bestemoren lærte henne da hun var liten. "Marble Halls" er nesten spøkelsesaktig pga. stemmene i bakgrunnen, som høres ut som vindsus. "Marble Halls" er også blant de låtene Enya selv er mest fornøyd med.

"Book Of Days" ble senere brukt i filmen "Far And Away" med Nicole Kidman og Tom Cruise. Med den forskjell at den gæliske teksten fra "Shepherd Moons" på soundtracket er gjort om til engelsk. Og det i en film som handler om irer..

I forbindelse med utgivelsen av "Book of Days", gjorde Enya en sjelden liveopptreden.

Også "Shepherd Moons" ble en stor suksess, både salgsmessig og kritikermessig. I Storbritannia ble det igjen 1. plass. I Norge ble det 2. plass, mens i U.S.A. ble 17. plass det høyeste plata kom. Men den ble liggende på Billboard topp 200 i hele 4 år, og toppet New Age-listen. Med 11 millioner solgte eksemplarer. Den fikk også en Grammy som beste New age album i 1992. Hun mottok også en Brit Awards, som beste internasjonale soloartist - en pris hun også mottok året etter i 1993, enda hun ikke hadde noe nytt album ute da.

Etter den store suksessen med "Watermark" og "Shepherd Moons" ble albumet "Enya" gitt ut pånytt. Denne gang kalt "The Celts". I Storbritannia ble det en grei 10. plass for albumet. Heldigvis var det kjedelige coveret fra 1987 byttet ut med et finere et.

Det  var skapt en drømmende atmosfære i videoen til "The Celts" fra 1992.

Etter "Shepherd Moons" skulle det gå hele 4 år før Enya gledet verden med en ny studioplate. I et intervju i 1992 forklarte hun hvorfor det tok så lang tid mellom hver plate: "Basically, I go to the studio and I record my ideas until I feel there's a melody that's going to move me in some way.  When I have this melody, I introduce it to my producer... and my lyricist... and watch them very carefully to see their reaction because they have to be moved in the same was that I am.  When they are, I begin to record it". Og det kan tydeligvis gå langt tid før hun føler hun har de rette låtene.

I jula 1994 ble det gitt ut en singel kalt "Oiche Chiun" ("Stille natt") hvor Enya fikk vist stemmeprakten sin i denne stemningsfulle låta.

"The Memory of Trees" ble gitt ut i 1995. Pressen var ikke like begeistret denne gangen da de følte at Enya var iferd med å gjenta seg selv. Og at produksjonen var så perfekt at den nesten virket glatt. Likefullt fikk hun en ny Grammy for plata. Og publikum elsket henne selv om det var gått 4 år uten at noen hadde hørt fra henne. I Norge og Australia gikk plata til topps, mens i Storbritannia ble det 5. plass. I U.S.A. ble det en flott 9. plass. 

Navnet "The Memory of trees" var hentet fra irsk mytologi. De gamle druidene holdt trærne for å være hellige.

Som på de to foregående platene starter det med en piano-instrumental i tittellåta. Og "Anywhere Is" som kunne minne om en barneregle i teksten, ble gitt ut som 1. singel. Også den vakre "On My Way Home" ble gitt ut som singel.

I juni 1996 ble en asteroide i verdensrommet oppkalt etter Enya. Fram til dette hadde den bare het 6433.

Etter flere år med stort platesalg var Enya iferd med å bli en holden dame. Så i 1996 slo hun til og kjøpte Ayesha Castle, Killiney, som ligger utenfor Dublin, med utsikt over Dublin Bay. Slottet ble bygd i 1840. Prisen var 27 millioner kroner. Med på budrunden var også den kjente danseren Michael Flatley. Som nærmeste nabo fikk hun Bono fra U2. Ettersom Enya sjelden er utenfor murene på slottet sitt treffes de ikke så ofte, likefullt har hun bare pent å si om sin kjente nabo. Enya: "He’s a good neighbour for me and everyone. He loves a chat."  Og de har kontakt med hverandre pr. mail, der de støtter hverandre i de felles utfordringene de har som musikere og kjendiser. Og selv om Enya ikke liker populærmusikk har hun stor sans for U2. Enya: "I’ve always enjoyed them (U2). That longevity. They've had an incredible career and have stayed on top all that time."

To gode naboer - Bono og Enya.

I dette victorianske slottet har Enya 6 soverom å boltre seg på. Men selv om det er stort synes Enya at det er et hyggelig sted, uten store ballsaler. Enya: "I've always loved castles."

Hun brukte flere millioner kroner på å pusse opp slottet, slik at det ble mer "hjemmekoselig". Enya: "I want it to be very cosy - not a cold and daunting place like many old castles."

Også hennes mange katter bidro nok til at det ble mer hjemmekoselig i slottet. Et dyr hun har stor fascinasjon for. Enya :"I love cats, at one stage I had 12. It was just bliss."

Enya endret navn på slottet til Manderley Castle, etter navnet på et fiktivt slott i Daphne du Maurier's novelle "Rebecca" - en av hennes favorittbøker.

Hun innviet slottet med et stort familieselskap, julen 1997.

Ayesha castle utenfor Dublin. Musikkmillionærer er ikke som andre millionærer..

I 1997 ble filmen om "Titanic" en stor suksess på kinoene verden over. Og mye av filmen handlet om irske immigranter ombord på båten som skulle over til Amerika. Man ønsket derfor å lage et soundtrack med en irsk feeling. Enya ble spurt om hun ønsket å lage tittellåta til filmen, men hun valgte å takke nei. Oppdraget gikk da i stedet til James Horner ("Star Trek", "Braveheart", "Patriot games"), som laget filmmusikk inspirert av Enya, som han selv sa det. Han fikk med seg vår egen Sissel Kyrkjebø til å synge de ordløse vokalene i filmen, som kunne minne så sterkt om Enya.

I 1997 var det tid for å gi ut en samleplate med de mest kjente låtene til Enya. Og "Paint The Sky With Stars" ble nok en suksess for Enya. Med 2. plass i Norge og 4. plass i Storbritannia. 

Året etter ga WEA records ut en lekker boks med 3 CDer i, kalt "Box Of Dreams". CDene fikk navnene "Oceans", "Clouds" og "Stars", alt etter hva de representerte stemningsmessig. Slike samleplater blir gjerne gitt ut mellom studioalbum for å holde opp interessen for en artist. 

I 2000, 5 år etter forrige album kom "A Day Without Rain" ut. Et album som den voksende gruppen av Enya fans hadde lengtet lenge etter. Og plata skuffet ikke. Allerede 1. singelen "Wild Child" viste at dette var Enya slik man ønsket å høre henne. Med vellyd å drømme seg bort i. "Fallen Embers" er en av Enyas personlige favoritter, og "One By One" er en annen flott låt. 

Navnet "A Day Without Rain" kom av det faktum at det regner svært mye i Irland. I en periode der det hadde regnet kontinuerlig, kom det omsider en dag hvor sola skinte fram. Denne dagen skrev Enya tittelmelodien, og "A day without rain" var en nærliggende tittel.

Albumet ble ingen umiddelbar suksess rett etter at den ble gitt ut i november 2000. Man snakket om en liten fiasko salgsmessig. Men så kom 11. september 2001 da World Trade center i New York ble rammet av terrorangrep. 

Folk var i sjokk og sorg. Bildene av skyskraperne som stod i flammer gikk om og om igjen på CNN og de andre nyhetskanalene. Og når de så ønsket å sette musikk til bildene, falt valget på Enya og låta "Only Time". En låt som var trist, men samtidig fylt med håp. Interessen for "A Day Without Rain" hvor låta var hentet fra, skjøt i været etter dette. Og ikke lenge etter lå den på 2. plass på den amerikanske listen - som den beste plasseringen hun har oppnådd der. I Norge ble det 12. plass, i Storbritannia ble det 6. plass, mens i Tyskland ble det førsteplass. Med årene har "A Day Without Rain" solgt i utrolige 15 millioner eksemplarer. Som Enyas mest solgte plate.

Også singelutgaven av "Only Time" gjorde det svært bra på listene rundt om. I Tyskland gikk den helt til topps, som den 5. mest solgte singelen i 2005. Mens i U.S.A. ble det en flott 10. plass.

"Only Time" ga karrieren til Enya et løft i U.S.A.

"A Day Without Rain" ga Enya hennes 3. Grammy for beste New Age album. 

18. januar 2001 opptrådte Enya hos Jay Leno med "Only Time", noe som nok hjalp på interessen for albumet og singelen.

Enyas musikk har hentet både stemninger og historier fra J.R.R. Tolkiens bøker "Ringenes Herre". Så da man omsider skulle filmatisere bøkene var det naturlig å henvende seg til henne når de skulle ha musikk til filmen. Enya spilte inn låtene "The Council of Elrond Featuring Aníron (Theme for Aragorn and Arwen)" og "May it be" for del 1, kalt "The Fellowship Of The Ring" (2001).  "May It Be" ble også gitt ut som singel, og den ble nominert til Golden Globe som beste sang i en film. I Tyskland gikk denne singelen helt til topps.

 

	Enya fikk æren av å være med på soundtracket til den første "Ringenes Herre" filmen.		Enya framførte "May It Be" under Oscar utdelingen i 2002.

I 2005 måtte Enya ut å dementere ryktene om at en ny plate var på vei. Hun hadde sagt ja til å lage en låt som skulle brukes i en Panasonic reklame for flatskjermer. Den het "Sumiregusa", og var en japan inspirert låt Enya hadde laget for lenge siden. Problemet oppstod da den japanske delen av plateselskapet antok at et nytt Enya album også var på vei. De gikk ut med det på sine sider, og etter det spredde nyheten seg over nettet. Enya ble svært lei seg på fansens vegne. Hun likte ikke at de ble lurt på denne måten. 

Men noe som er sant, er at Enya den 14.-18. juli 2005 slo seg sammen med søstrene sine og underholdt familien og andre frammøtte. I anledning en tribute-konsert for familien Brennan, med pappa Leo i spissen. Det var stor usikkerhet i forkant om Enya i hele tatt ville dukke opp. Hun er kjent som en sky person som ikke liker oppmerksomhet, og som heller ikke opptrer live. Men for å glede familien gjorde hun begge. 

Enya sammen med sine søstre. Fra venstre :Olive, Deirdre, Moya, Enya og Bridin.

Kommunestyret i Donegal County ønsket å gjøre stas på foreldrene til Enya, og Brennan familien generelt, som takk for deres musikalske bidrag, og den betydning det har hatt for området.  Feiringen foregikk delvis på Leo's pub. Men var samtidig endel av Earagail Arts Festival.

Enya (til høyre) sammen med Moya og Bridin på feiringen av familien Brennan.

I september 2005 ble Enya utsatt for en skremmende opplevelse, da en inntrenger kom seg inn i hennes slott utenfor Dublin. I ren redsel måtte Enya gjemme seg i et sikkerhetsrom i kjelleren, mens hennes tjenestepike ble bundet fast. Etter to timer fikk Enya utløst en alarmknapp slik at politi kom til huset hennes. Men det hindret ikke inntrengeren i å komme seg unna uten å bli tatt. Han fikk også med seg noen personlige eiendeler som lå i en safe. Men penger og andre verdisaker var ikke rørt. Bare en uke tidligere hadde hun også hatt innbrudd, men da hadde politiet klart å ta tyven.

Etter det brukte hun 2,5 millioner kroner på å forsterke sikkerheten. Og hun ansatte vektere som passer slottet døgnet rundt. Enya: "I’ve had quite a few stalkers. At the beginning it was strange to be warned and to have to be extra careful, but I’ve realised some of them are mentally disturbed."

Så sent som i 2015 kunne Enya fortelle at hun fortsatt slet med syke personer som forsøkte å trenge seg inn i slottet hennes. Og at flere av tilfellene hadde endt opp som politisaker.

Enya er skremt av all oppmerksomheten hun får fra syke personer. 1996 ble en italiensk mann sett i Dublin med et fotografi av henne hengende rundt halsen. Senere ble han nektet adgang til familiens pub i Donegal. Hvoretter han tok livet av seg selv med en kniv.

Hun misliker også brev fra fans som forteller at hun har gitt livet deres mening. Hun liker ikke tanken på å bety så mye for noen. Kanskje ikke så rart at hun er sky og holder seg "gjemt" i et slott.

I november 2005 overrasket hun fansen ved å presentere et nytt album kalt "Amarantine". Lite eller ingenting lekket ut i forveien om at et nytt album var på vei. Desto større ble gleden, for dette hadde man ventet lenge på. 5 år er lang tid. Som på de tidligere albumene hadde hun fått god hjelp fra ekteparet Nicky og Roma Ryan til produksjonen og tekstene.

For anledningen hadde Roma utviklet et 'nytt språk' kalt loxian som tre av låtene på plata ble sunget i. Loxian bestod også av et eget alfabet. Ideen om et eget språk var inspirert av arbeidet med musikken til TV-serien "The Celts", som Roma Ryan skrev Enyas sangtekster til. 

Enyas nærmeste støttespillere: Pappa Leo og ekteparet Nicky og Roma Ryan.

Også en singel ved samme navn som albumet ble lansert i november. Enya.com hadde en smakebit på den nye plata. Hjemmesiden hennes fikk også et nytt design i forbindelse med det nye albumet. 

Anmelderne mente albumet "Amarantine" var typisk Enya, og av høy kvalitet. Man berømmet produksjonen og låtene "Amarantine", "Long Long Journey", "The River Sings" og "Water Shows The Hidden Heart". 

"Amarantine" fra 2005.

Salgsmessig gikk det bra med 13. plass på den norske albumlisten, 8. plass i Storbritannia, 4. plass i Canada, 6. plass i U.S.A. (Billboard), 1. plass i Belgia og Japan. Og 6. plass på den felles-europeiske albumlisten. .
  

Fra videoen til "Amarantine"				Enya på Top of the Pops

II tiden etter albumutgivelsen gjorde Enya både et intervju med Classic FM-TV, og hun stilte opp på britiske Top of the Pops der hun mimet til låta "Amarantine". Begge disse opptredenene var utrolig eksklusive, da Enya sjelden viser seg offentlig. Selv ikke i forbindelse med plateutgivelser. I intervjuet med Classic FM-TV forklarte hun blant annet at Amarantine er et gammelt ord med flere betydninger. Og at det i denne sammenhengen betydde evig kjærlighet.

I november 2006 fikk Enya æren av å opptre på World Music Award i London. Hun framførte låta "It's In The Rain", i tillegg til at hun fikk prisen som mestselgende artist fra Irland. Men showet handlet for det meste om Michael Jackson, som gjorde et slags comeback denne kvelden. I et intervju med ITV berømmet hun Michael for den betydningen han har hatt for musikk verden over.

Enya på World Music Award i London.

Enya fikk mye skryt for sin sang og ble på flere nettsteder kåret til kveldens mest elegant antrukne. "It's in the Rain" ble gitt ut på singel på omtrent samme tid.

Elegant som alltid.

I november 2006 ble albumet "Amarantine" gitt ut pånytt i en 'juleutgave' bestående av 2 CDer ("Special Christmas Edition"). Der CD 1 er den samme som den gamle, mens CD 2 inneholdt låtene "Adeste", "Fideles", "The Magic of the Night", "We Wish You A Merry Christmas", og "Christmas Secrets". Det hele var pakket sammen på en delikat måte, der den så ut som en fin julepresang. Man må kunne anta at den lå under mange juletrær på Julaften det året, som en flott gave til noen som liker god musikk.

Samme måned ble disse 4 ekstrasporene gitt ut som en egen EP i Canada, kalt "Sounds of the Season". Mens i USA ble en 6 spors plate gitt ut, og solgt gjennom butikkjeden NBC. Da med "Amid the Falling Snow" og "Oiche Chiun (Silent Night)" som ekstraspor.

I februar 2007 mottok Enya den svært prestisjefylte Grammy award for 4. gang i karrieren. Prisen fikk hun for albumet "Amarantine" i new age-kategorien. På samme tid fortalte Enya i et intervju med et Japansk TV selskap at hun allerede var igang med et nytt album. Denne gang i form av en ren juleplate. Plata skulle etter sigende være ute i butikkene før jul i 2007. Dessverre ble plata et år forsinket.

En glad Enya etter at hun mottok Grammy Awards for albumet "Amarantine".

I desember 2007 var Enya med i et juleshow spilt inn i Dublin, på oppdrag for det japanske TV selskapet NTV. De ønsket å vise irsk julestemning for de japanske TV seerne.

12. september 2008 kunne Enya via sin hjemmeside fortelle at en ny plate var pågang. Og 10. november var "And Winter Came.." ute i butikkene. Som navnet tilsa dreide deg seg om sanger for vinteren. Man kunne også kalle det en juleplate, ettersom hun her tolket 12 engelske og keltiske julesanger. Bla. gjorde hun en ny versjon av "Oíche Chiúin" ("Stille natt"), som hun første gang gjorde i 1990.

Enya hadde i utgangspunktet tenkt å lage en ren juleplate, men ettersom arbeidet skred fram, følte hun at det endte opp som en hyllest av vinteren. Derav navnet. Enya: "At the beginning , I intended to work on a Christmas themed album, and I thought it was going to be mostly covers of Christmas carols, and some original Christmas pieces I would write. But, the theme that became very strong was the winter theme. Hence, the title 'And Winter Came'."

"Trains And Winter Rains" ble gitt ut som første singel fra plata. Låta ble presentert for folk i Storbritannia 29. september, da hun opptrådte på det populære TV showet "Wake up with Wogan" (BBC).

"And Winter Came.." ble spilt inn i Aigle studios i Dublin. Og som vanlig var det Nicky Ryan som produserte plata. En mann som i likhet med Enya har mottatt mye heder for sine prestasjoner på platene de har laget sammen.

Det ble holdt et stort lanseringsparti i forbindelse med utgivelsen av "And Winter Came...". Der man hadde tatt tema fra plata, med fallende snø, og hvite hester, for å skape den rette stemningen. Det ble også laget en promo beregnet for TV-reklame, med flotte bilder, og generelt skryt av Enyas karriere.

Promo for albumet "And Winter Came..."

Enya gjorde også et sjeldent intervju ("Hot Press") på den tiden, der hun fortalte om innspillingen av plata, og hvor fornøyd hun var med resultatet. Enya: "We only just finished the record, so I'm really excited about it. It's all so fresh, it's brilliant. I'm only really hearing things in their final running order for the first time. It's been so hectic for the past two months, but it is brilliant now to have it ready." 

Hun fortalte også at hun og Nicky seriøst vurderte å gjøre en turne, som i tilfelle vil bli den første i hennes karriere som soloartist. Men i årene som fulgte skjedde det lite på den fronten. I et intervju i 2015 gjentok hun ønsket om å dra ut på turne, men forklarte samtidig hvorfor det var vanskelig å få til. Foruten det praktiske med å gjenskape låtene fra albumene live ville en turne tatt så lang tid å planlegge og gjennomføre at det ville tatt enda flere år før hun var ute med et nytt album igjen. Og plateselskapet og Enya fryktet at hun ville være glemt i mellomtiden. Enya: "They (plateselskapet) were worried that if I went on tour and then had three years to work on the next album, it would be too much of a gap."

Mørke vinterkvelder og Enyas musikk hører sammen.

Salgsmessig ble "And Winter Came.." nok en suksess for Enya, med 6. plass i Storbritannia, 8. plass i U.S.A. 2. plass på den felleseuropeiske listen, tsjekkia, og i Spania. 1. plass i Belgia og Hong Kong. Og topp 10 i land som Frankrike, Russland, Sverige, Sveits, Ungarn, Japan, Italia. I Norge ble det bare 17. plass.

Albumutgivelsen ble fulgt opp med en promoteringsturne. Her opptrådte hun bl.a. på Live with Regis and Kelly på ABC TV i New York, 18. desember 2008. Her ble hun møtt av et stort presseoppbud som ønsket å prate med henne og ta bilder. Også fansen hadde fått med seg at Enya skulle opptre der, og stilte seg opp utenfor med sine autografblokker.

Enya besøkte New York i desember 2008.

Etter det valgte Enya å tre tilbake for å ta en pause, både fra offentlige opptredener og skrive og spille inn musikk. I stedet ble tiden brukt til besøk av familie i Australia, og oppussing av et hus hun hadde kjøpt i Sør-Frankrike. Enya: "After that, I didn’t know what to do. So I took a three-year break. Up to then, each album was three years in the making and I’d never taken a sustained break before."

Bono fra U2 er naboen hennes utenfor Dublin, og han er også 'hyttenabo' i Frankrike, noe hun synes er litt fornøyelig.

For at folk ikke skulle glemme henne ble det i november 2009 gitt ut nok en samleplate - i passe tid før julesalget begynte. De 18 sangene på plata - som fikk navnet "The Very Best Of Enya" - var valgt ut av Enya, Roma og Nicky. Likefullt samsvarte utvalget med låtene som regnes som hennes største hits. Mens de tre låtene Enya i intervjuer har pekt ut som sine egne favoritter - "On Your Shore", "Marble Halls", "Fallen Embers" - ikke var med. En godbit fikk fansen likevel i form av "Aníron", en låt som opprinnelig ble brukt i filmen "Ringenes Herre, men da i en annen versjon.

I bookleten var det som vanlig flere maleriske bilder av Enya - både gamle og nye - som små kunstverk man fikk med på kjøpet.

Samleplata "The Very best of Enya"

I 2013 ble "Only Time" fra 2000 gitt ut på singel pånytt. Bakgrunnen for utgivelsen var at låta var blitt brukt i en Volvo-reklame med Jean-Claude Van Damme. I USA nådde ny-utgivelsen av singelen 43. plass på Billboard i U.S.A.

I 2012 returnerte Enya til studio, etter flere års pause, noe hun selv satte stor pris på. Enya: "I had a yearning to get back to the studio, so I knew it was time to start a new album. And as soon as I started, I realised just how much I'd missed it – the music, the writing, the performing."

"Dark Sky Island" ble  ilikhet med de foregående albumene spilt inn i Aigle Studios. Studioet er eid av Nicky Ryan og ligger i gåavstand fra Enyas hus. Ryan var naturlignok også produsent på plata.

Sammen gjorde de to det aller meste, både som musikere, produsenter, og lydteknikere. Den ukjente bassisten Eddie Lee var omtrent den eneste eksterne musikeren som deltok. Nickys kone Roma skrev som vanlig tekstene til låtene Enya skrev. To av låtene på plata hadde tekster på loxian - språket Roma Ryan utviklet for albumet "Amarantine".

Tittelen "Dark Sky Island" henspilte på den lille øya Sark i den britiske kanal, som er den første øya i verden fri for lysforurensing. Dvs. at det ikke er noe menneskapt lys der som hindrer lyset fra stjernene og planetene fra å lyse ned på jorda - ikke engang billys. Enya (til Irish Independent): "There are only about 600 people living there and they banned cars because they wanted to control the light pollution. There’s a spectacular sky over it. It’s quite a magic thing to experience – which I have not, yet. The story came with me to the studio."

Likefullt var reiser hovedtema for plata: gjennom et liv, gjennom historien, reiser i følelser..

Enya (til magasinet Wenn): "This album has a theme of journeys. Journeys to the island; through the length of a lifetime; through history, through emotions; and journeys across great oceans. So although it's not a themed album, as such, we nevertheless have an underlying connection between songs."

 "Dark Sky Island"

Det meste ved "Dark Sky Island" var slik det har vært på de 6 foregående albumene hennes, med store arrangementer, skapt av hundretalls over-dubs av stemmen hennes, og storslåtte symfoniske arrangement, skapt på digitalt utstyr. Avløst av det tandre, sakrale, gotiske, og irske.

Enya om bruken av stemmer, og Nicky Ryans ønske om å skape storslått musikk: "It’s kind of like building up a wall of sound – he’s a big fan of Phil Spector and The Beach Boys and you can see all those elements coming in. It starts with the melody, the lyric and the arrangements. The only way to know is to have time. That’s why it takes three years."

Det eneste "Dark Sky Island" manglet var en 'hitlåt' slik "Only Time", "Caribbean Blue" og "Orinoco Flow" var i sin tid. Den eneste låta med et visst hitpotensiale var "Echoes In The Rain", som var en mer direkte låt. Den kunne også minne om "Anywhere Is". "Echoes In The Rain" ble da også gitt ut som singel fra albumet, 9. oktober 2015, uten å nå opp på listene. 

Både fans som anmeldte platen på nettet, og musikkanmeldere gjorde et nummer av denne uforanderligheten, men de samme menneskene mente at dette var et sjarmerende trekk ved Enyas musikk, og at  "Dark Sky Island" føyde seg pent inn i rekken av flotte utgivelser fra den irske damen. 

Også innpakningen var slik den alltid har vært, med den samme Enya-logoen, de samme maleriske, flotte bildene av Enya. Noe som ytterligere forsterket det forfinede preget. Til og med hårfrisyren og framtoningen hennes var slik den hadde vært helt siden 80-tallet..

"Dark Sky Island" ble lagt ut for salg 20. november 2015, og ble en salgssuksess, med topp 10 plasseringer i land som Storbriannia (4. plass), U.S.A. (8. plass), Østerrike, Australia, Belgia, Canada, Tsjekkia, Nederland, Tyskland, Ungarn, Italia, Irland, New Zealand, Russland, Skottland, Sør-Korea, Sveits, og Taiwan. I Norge ble det 13. plass på VGs albumliste.

i større grad enn tidligere valgte Enya å reise rundt i verden for å promotere albumet, med besøk i Europa, USA og Japan. I et juleshow i Universal Studios i Osaka, Japan framførte hun "Orinoco Flow" og "Echoes In The Rain".

 Enya på scenen i Osaka, Japan.

Flere ganger ble hun spurt om hun planla å dra ut på en turne, noe hun har antydet tidligere at hun kunne tenkt seg å gjøre. Men denne gang ble ønsket avvist, da hun mente det ville bli vanskelig å gjenskape den komplekse musikken på en scene, slik at de framstod slik hun ønsket. Derimot lekte hun med tanken om å gjøre en liveplate, i Abbey Road i London.

Enya: "Nicky has the idea of us working with an orchestra and a choir and to do it live in a studio – his favourite would be Abbey Road, because of The Beatles. It would basically be a compete live performance."

2. mars 2016 stilte Enya opp til intervju i BBC Radio2 i London. Utenfor bygningen ventet fansen på henne. Enya tok seg tid til å skrive autografer før hun måtte dra videre.

I juni 2016 døde mannen som sammen med med sin kone Baba i sin tid skapte den store musikkinteressen hos sine barn, noe som ga oss den flotte musikken til Enya og Clannad. Leo Brennan ble 90 år gammel, og ble gravlagt i St. Mary's Church i Derrybeg, med hele familien til stede. Enya støttet moren Baba på vei inn i kirken, med søsknene like bak.

 Leo og Baba Brennan, i et bilde fra 1989.

Enya er en eiendommelig dame, der hun fremstår som en moderne variant av Greta Garbo. Hun er sjelden ute blant folk.  Unntatt når det er en kinoforestilling eller en operette hun ønsker å ha med seg. Og selv om hun lever for musikken, har hun aldri kjøpt en plate selv (Enya): "I was asked the question 'What was the first single you ever bought?' and I thought 'I have never bought a single or an album. Even as a teenager! It's strange. I don't like listening to music. People find it hard to understand that".

Men om hun først finner det for godt å sette på en plate, er den russiske komponisten Sergei Rachmaninoff hennes favoritt. Hun ser gjerne på TV når hun ikke er opptatt med musikken, og da er serien "Breaking Bad" den store favoritten.

Selv om Enya ikke er gift eller har egne barn, har hun fra tid til annen hatt kjærester. Men hun har vært svært opptatt av at forholdene ikke skulle bli kjent i media. Bla. hadde hun en spansk kjæreste som fikk streng beskjed om aldri å vise seg i studioet hennes. I frykt for ryktene det kunne skape. Hun har selv sagt at problemet i forhold til menn er det at de ikke klarer å akseptere at hennes arbeid med platene går foran alt. 

I et intervju med Dailymail i 2015 fortalte Enya at hun var singel, men at hun fortsatt hadde tro på å finne den rette. Enya: "I still say that I don’t know what tomorrow will bring. I would never say never – to me it’s really important to go with what’s happening. But relationships are very difficult because of the way I work. I'm a person who has always needed the understanding of people. I socialise but then there are times when I just need my space to write music."

I samme intervju fortalte Enya at hun er glad i å danse.

Men sjansen for å treffe Enya i passende setting er liten. Hun er sjelden utenfor slottsmurene sine, og om hun tar seg en tur ut for å spasere, er det som regel sammen med Nicky og Roma Ryan, som bor like i nærheten.

Helt siden 1980 har Nicky og Roma Ryan vært viktige støttespillere for Enya.

Hun har aldri vært observert på nattklubber, og hun har aldri vært på date med noen kjendiser, selv om hun etter hvert har blitt kjent med endel av de. Hun hører aldri på populærmusikk, da hun er redd for å bli inspirert til å skape musikk som ligner på noe som allerede er laget.

Og hun trives godt med å bo alene sammen kattene sine. Hun elsker stillheten. Kanskje ikke så rart ettersom hun vokste opp i et hus med 11 mennesker, som alle likte å uttrykke seg verbalt og musikalsk. Enya :"The music I like best is silence. I grew up in a large and noisy family-continual hustle and bustle and crying and chaos-but the day that everybody went off and left me on my own was such a treat".

Men selv med sine vaner er Enya en dame de fleste har gode følelser for. Hun representerer både renhet og tidløshet. Platene hennes gir sjelen ro i en travel hverdag. Og musikk man lett kan bli i det filosofiske hjørnet av. Det mest negative man kan si om henne er det det går alt for langt tid mellom hvert album.

Men som den 37 rikeste personen i Irland - med en formue på 900 millioner kroner - har hun råd til å ta seg god tid.
 

Enya billedgalleri