Elton John (Reginald Dwight) : Født 25. mars 1947, Pinner, Middlesex (forstad til London), England

Elton John er en av de største navnene i rockehistorien. Suksessrik som han har vært i fire tiår nå. Både som låtskriver og som sanger. På 70-tallet var han den største, i hvert fall om man måler det i solgte plater. Mellom 1972 og 1975 hadde han 7!! album på topp i U.S.A., noe som er ganske utrolig.  Han hadde også 7 1. plasser på singellisten i samme periode. I 1997 lå "Candle in the Wind" ("England's rose") nr.1 i 14 uker på singellisten i U.S.A. , og 11 uker på topp i Storbritannia. I hjemlandet hadde han i tillegg en topp 40 singel hvert år mellom 1970 og 1996. 

På 70-tallet gjorde Elton seg også bemerket for sine morsomme klær og ulike hårfrisyrer. Noe som skapte mange oppslag i aviser og blader verden over.

Elton John i noen av sine mange fremtoninger

Elton John hadde i likhet med The Beatles en egen evne til å stadig komme opp med nye spennende låter som slo an. Om det var pop, rock, disco, country, klassisk, ballader, eller progressiv rock. Låter som "Candle in the Wind", "Goodbye Yellow Brick Road", "Rocket Man", "Sorry seems to be the hardest word", Don't let the sun go down on me" har alle gått inn i rockehistorien som klassikere.

Eltons barndomshjem

Elton John, eller Reginald Dwight som han heter, ble født i Pinner, Middlesex, England, som er en forstad til London. Foreldrene het Stanley Dwight og Sheila Eileen Harris. Faren var tidligere trompetist i et militærband i Royal Air Force. På den tiden Elton ble født hadde de nygifte foreldrene nettopp flyttet inn hos Eltons besteforeldre Fred og Ivy Harris, i en kommunal bolig i Pinner Hill Road. Senere flyttet den lille familien til et rekkehus i nærheten.

Skolegang fikk Elton bl.a. på Pinner County Grammar School. Allerede som 4-åring fikk han Interesse for musikk, da han begynte å spille på pianoet som stod hjemme hos besteforeldrene. Etter kort tid spilte han Winifred Atwell’s "The Skater’s Waltz" på gehør.

 En ung Reginald Dwight ved pianoet.

Interesse for rock fikk han i 1956, da moren en dag kom hjem med plater av Elvis Presley og Bill Haley & the Comets. Da han var 11, vant han en skoleplass på Royal Academy of Music. Her studerte han på kveldstid i 5 år.

Faren som i hele oppveksten hadde vært svært streng med Elton prøvde å få ham interessert i å jobbe i bankvesenet, men det fristet ikke unge Elton. I ettertid har Elton sagt at hans mange rare innfall og merkelige kostymer var en reaksjon på oppveksten.

Som 14 åring i 1961 ble han med i sitt første band, kalt Bluesology. Og dermed startet en hektisk tid for unge Reg, da han også spilte piano på et hotell om kveldene, og sprang æren for en avis I London på dagene. 

Bluesology

I 1965 fikk Bluesology jobb som oppvarmingsband for amerikanske artister som Major Lance, Doris Troy, og The Bluebells. I 1966 ble de fast oppvarmingsband for Long John Baldry, og reiste med ham rundt i England. Men Elton ble frustrert over Baldrys ønske om å ha full kontroll over bandet. Så han så seg om etter andre utfordringer. Han søkte på jobben som vokalist for både King Crimson og Gentle Giant, uten at han nådde opp. Han var også på audition hos Liberty records. Heller ikke her nådde han opp. Men det var her han kom i kontakt med Bernie Taupin. De startet her et samarbeide som skulle vare i over 40 år, og bli svært fruktbart.

En ung utgave av Bernie Taupin - Elton Johns faste tekstforfatter gjennom mange år.

På samme tid forandret han også navn til det vi kjenner ham som idag. Han tok fornavnet fra saksofonisten Elton Dean fra sitt forrige band. Og fornavnet fra Long John Baldry som han spilte med på den tiden.

Elton John og Bernie Taupin ble hyret inn av Dick James som låtskrivere på sitt selskap DJM i 1968. Her skrev de tekster og låter i et vanvittig tempo. Taupin skrev gjerne en låt i timen. De følgende årene skrev de sanger for Lulu og Roger Cook. Samtidig spilte Elton inn coverversjoner av kjente låter, som ble solgt på supermarkeder. (Som Homes-kassettene i Norge på 80-tallet). 

Sommeren 1968 begynte Elton å gi ut singler i sitt eget navn. De var gjerne mer rock-orientert enn de låtene han ga til andre artister. Men verken singelen "I've Been Loving You Too Long" eller "Lady Samantha" slo an. I juni 1969 ga han ut sitt første album, med "Empty Sky". Den fikk fin omtale men solgte dårlig.

Elton Johns første album "Empty Sky" fra 1969.

Innimellom alle plateinnspillingene fikk Elton også tid til det andre kjønn, da han ble forlovet med sekretæren Linda Woodrow. De to møttes Julaften i 1967 på Cabaret Club i Sheffield, da Elton opptrådte der sammen med Long John Baldry. Forholdet tok slutt, men Elton glemte henne aldri, og sang senere om henne i "Someone Saved My Life Tonight".

I 1969 deltok Elton og Bernie i den britiske finalen av Eurovision Song Contest, noe som ikke har vært så godt kjent. De skrev den fengende poplåta "I Can't Go On Living Without You", som ble framført av Lulu i finalen. Dessverre endte låta sist av de 6 som deltok, og Lulu endte opp med å framføre "Boom Bang-A-Bang" i den europeiske finalen i stedet (hun sang alle 6 låtene i den nasjonale finalen). "I Can't Go On Living Without You" har blitt spilt inn av flere artister i årene etter, bl.a. Cilla Black, Sandie Shaw, Polly Brown og Elton selv (senere gitt ut på raritetsplater).

På sitt neste album hadde Elton og Taupin hyret Gus Dudgoen som produsent, og Paul Buckmaster som orkester-arrangør. Begge bidro til et mer grandiost og velprodusert album. Elton brukte sitt nye navn som tittel på plata. Dudgeon skulle i likhet med Taupin bli en viktig støttespiller i mange år for Elton John. Han hadde tidligere produsert "Space Oddity" for David Bowie. Dudgeon kom til å produsere de fleste av platene til John, helt fram til 90-tallet. 

Støttespillerne på "Elton John" : Diana Lewis, Paul Buckmaster, Elton John,

Bernie Taupin, Gus Dudgeon, Caleb Quaye, og Steve Brown.

"Elton John" ble gitt ut sommeren 1970. Og Elton fikk umiddelbart suksess med den i U.S.A. "Your song" nådde 8. plass på Billboard i 1970, mens albumet nådde 4. plass samme år. Den holdt seg på listen i 51 uker. I august gjorde Elton sin første konsert i U.S.A. En konsert som mottok entusiastiske tilbakemeldinger fra bl.a. fra Quincy Jones og Leon Russell. Faktisk ble interessen i Storbritannia skapt gjennom hans store salg i U.S.A. Det er sjeldent at britiske artister slår gjennom der først. I Storbritannia nådde plata en 11. plass.

Og fra nå av nærmest flommet albumene ut av klaveret til Elton John. I 1971 ga han ut konspet-albumet "Tumbleweed Connection". Den ble spilt mye på album-orienterte radiostasjoner i U.S.A. "Burn Down The Mission" er den mest kjente låta fra denne plata. Den solgte bra med en 5. plass i U.S.A,. og en 6. plass i Storbritannia. I 1971 ga han også ut liveplata "11-17-70", soundtracket "Friends", og den kritikkerroste plata "Madman Across The water". Med en 8. plass i U.S.A. som bestenotering for sistnevnte. 

"Madman Across The water" er et av Eltons mange klassiske album.

"Honky Chateau" fra 1972 ble Eltons første toppnotering i U.S.A., og den lå som nr. 1 i hele 5 uker. I Storbritannia nådde den 2. plass. Låtene "Honky Cat" og "Rocket Man" ble topp 10 hiter i U.S.A. Musikkverdenen hadde for alvor blitt truffet av Eltonmania...

Mellom 1972 og 1976 syntes Elton / Taupin's hitfabrikk å være utømmelig. "Rocket Man" startet 4 år med 16 topp 20 hiter på rad i U.S.A. Med låter som "Crocodile Rock", "Daniel", "Bennie And The Jets", "The Bitch Is Back" og "Philadelphia Freedom". Det var bare "Saturday's Alright For Fighting" som ikke klarte å nå topp 10. Mens albumet "Honky Chateau" startet en rekke på 7 album som alle gikk til topps i U.S.A. : "Don't Shoot Me I'm Only The Piano Player" (1973), "Goodbye Yellow Brick Road" (1973), "Caribou" (1974), "Greatest Hits" (1974), "Captain Fantastic And The Brown Dirt Cowboy" (1975), og "Rock Of The Westies" (1975). "Goodbye Yellow Brick Road" toppet i U.S.A. i hele 8 uker.

I 1973 startet Elton plateselskapet Rocket Recordings. Ikke fordi han selv ønsket å skifte selskap, men fordi han da kunne gi platekontrakt til artister som Kiki Dee og Neil Sedaka og produsere platene deres. I 1974 co. skrev han "Whatever Gets You Through The Night" med John Lennon. Den ble Lennon's comeback singel, og en stor hit med 1. plass på Billboard. 

Gjennom 70-tallet var Eltons konserter svært populære. Hans plater solgte enormt fram til 1976. Da stod han fram som biseksuell, noe endel platekjøpere ble støtt av. I virkeligheten var Elton homoseksuell, men å si at han var biseksuell føltes som et lettere skritt å ta. Han var også svært sliten etter mange år med hardkjør. Så på slutten av 70-tallet kuttet han ned på live-opptredenene. Han ga også 'kun' ut en plate i året. 

Elton John i sin mest ekstreme periode.

"Blue Moves" fra 1976 nådde 3. plass på albumlistene i U.S.A. og Storbritannia, mens klassikeren "Sorry Seems To Be The Hardest Word" fra albumet nådde 6. plass i U.S.A. og 11. plass i Storbritannia. 

Singelen "Don't Go Breaking My Heart" som ikke var å finne på "Blue Moves" gikk til topps på den britiske singellisten samme år, som den første nr. 1 hiten Elton hadde i hjemlandet, og den eneste nr. 1 hiten før 1990. Låta var en duett med Kiki Dee. På plata stod det at "Don't Go Breaking My Heart" var skrevet av Ann Orson og Carte Blanche. Men det var i virkeligheten Elton og Bernie, som hadde det morsomt med å bruke pseudonym.

Elton John med Kiki Dee i videoen til "Don't go breaking my Heart".

I 1976 fikk Elton også mye oppmerksomhet da han takket ja til jobben som styreleder og direktør i Watford Football Club - laget han hadde holdt med siden han var liten. På det tidspunktet lå klubben i 4. divisjon, og hadde lite å vise til i sin 95 årige historie. Et kort opphold i 2. divisjon i 1971-72 var det beste de hadde oppnådd. I 1977-78 rykket de opp til 3. divisjon, i 1978-79 rykket de opp til 2. divisjon, og i 1981-82 rykket de opp til 1. divisjon (Premier League i dag). I sin første sesong i toppdivisjonen oppnådde de en bemerkelsesverdig 2. plass (bak Liverpool). I 1984 fikk de også gleden av å spille FA-cup finale (som de tapte mot Everton). Den mest markante spilleren i denne perioden var John Barnes. 

Elton hadde stor glede av sitt engasjement for Watford, da det ga ham mening i hverdagen, og det sosiale samværet med spillerne og de ansatte i klubben gjorde ham til et bedre menneske. Elton John (i 1983) : "I 70-årene hadde jeg en formue i banken - og et digert hull i livet mitt. Om ikke tilbudet om å bli direktør for Watford fotballklubb hadde dukket opp, ville jeg ha gått hjem til meg selv, låst meg inne... og bare Gud vet hva som kunne skjedd. All viraken rundt min egen person, all denne voldsomme suksessen, gikk rett og slett til hodet på meg. Jeg førte en regelrett egotrip tilværelse, der f.eks. alkohol var daglig kost i store mengder. Da Watford kom inn i bildet, ble ting annerledes. Gutta på laget ville ganske enkelt ikke ha noe med meg å gjøre dersom jeg ikke forandret meg fullstendig, og det med én gang. Jeg måtte gjøre et valg, og valget falt på Watford. Det reddet antakelig livet mitt."

En fornøyd Elton som (støtte)spiller for Watford F.C.

I 1987 valgte Elton å selge klubben videre til Jack Petchey. Hans engasjement for Watford F.C. fortsatte likevel etter dette også, både økonomisk og i stillingen som president i klubben.

I 1976 fikk Elton også muligheten til å møte rockelegenden Elvis Presley - et møte som gjorde et varig inntrykk. Elton John: "Jeg ble presentert for ham, og der stod den digre skikkelsen og stirret på meg med blanke øyne. Jeg skjønte med en gang at han gikk på siste verset. 'Du har ikke lenge igjen i denne verden', tenkte jeg med meg selv. Han hadde undergangen skrevet over hele ansiktet, og selv var jeg ikke det minste overrasket da jeg hørte at han var død." 

Elvis Presley døde 16. august 1977.

Selv om ting gikk bedre i Eltons liv etter 1976, gikk det ikke så bra musikalsk. Albumet "A Single Man" fra 1878 nådde kun 15. plass i U.S.A. Og førte heller ikke med seg noen hitsingler. I Storbritannia gikk det bedre, med en 8. plass for albumet og 4. plass for singelen "Song For Guy". Og dette skulle bli en tydelig tendens i årene som kom. At U.S.A. ikke lenger ble et like stort platemarked for Elton som tidligere, mens Storbritannia stod ham bi. Han oppnådde ikke noe topp 10 album i U.S.A. før "The One" fra 1992. Han fikk likevel en topp 10 hit i U.S.A. med "Mama Can't Buy You Love" i 1979. Her samarbeidet han med soul-produsenten Thom Bell. Det ble gitt ut en EP med nevnte låt. Også "Are You Ready For Love" var å finne på denne EPen. Den skulle bli en nr. 1 hit for Elton i september 2003, i en remixet utgave. 

Elton var også mer og mer nedkjørt på alkohol, piller og narkotika. I mange år hadde de bidratt til å holde ham oppe. Nå var nedturen begynt. Samarbeidet med Taupin begynte også å skrante, slik at han måtte bruke Gary Osborne til å skrive tekster for seg. 

Rundt 1980 ga Elton ut flere intetsigende album som "Victim Of Love", "21 At 33", og "The Fox". Heller ikke "Jump Up" fra 1982 var noe stort album, men det inneholdt minnerike låter som "Blue Eyes" og "Empty Garden (hey, hey Johnny)". Sistnevnte var en flott hyllest låt til avdøde John Lennon. "Blue Eyes" ble en topp 10 hit i Storbritannia. 

1. juni 1982 var Elton på besøk hos Ivar Dyrhaug i det svært populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk. Her ble han spurt ut om betydningen av musikkvideoer, og om han likte å gjøre de, noe han gjorde. Elton John: "I do think videoes are very important to be able to sell records." Han ble også spurt ut om Watford fotballklubb, og suksessen de opplevde etter at han tok over som styreformann. I sesongen 1981-82 rykket de opp til 1. divisjon (øverste divisjon).

I programmet ble også musikkvideoene til "Ball & Chain" og "Blue Eyes" vist, noe som var fin reklame for Elton, og noe som muligens bidro til suksessen han opplevde med albumet "Jump Up", med 3. plass på VG-lista, og 23 uker inne på topp 40-listen.

Elton John på Zikk Zakk

I 1983 fikk karrieren et løft med utgivelsen av albumet "Too Low For Zero". Mange mener dette er det beste albumet Elton har laget (deriblant Webmaster). Uansett var det et friskt album som viste at Elton var på offensiven igjen. Plata nådde 7. plass i Storbritannia. Mens singlene "I'm Still Standing" og "I Guess That's Why They Call It The Blues" nådde topp 10. Elton fikk en stor hit i U.S.A. med "I Guess That's Why They Call It The Blues" (4. plass), etter flere år borte fra topp-10 listen.

Også "Breaking Hearts" fra 1984 gjorde det bra. Med 2. plass i Storbritannia, og topp 10 hit med "Sad Songs". Også i U.S.A. gjorde "Sad Songs" det bra med en 5. plass. 

2. mai 1984 kunne Eltons norske fans glede seg over å få muligheten til å se og høre ham, da han opptrådte i Drammenshallen.

I 1985 deltok Elton på nr. 1 hiten "That's What Friends Are For" i U.S.A. sammen med bl.a. Dionne Warwick. I 1985 deltok han også på 80-tallets store konsert begivenhet, Live Aid.

Selv om hans musikalske karriere nå var inne på rett spor igjen, var hans personlige liv rotete. Hans misbruk av alkohol og kokain hadde pågått i mange år, men på 80-tallet ble misbruket verre. Han ble også gift med tyske Renate Blauel i et stort medieomtalt bryllup. Enda han på denne tiden visste at han egentlig var homoseksuell. Han ble også lagt inn på en klinikk for avvenning av narkotika og alkohol. Men etter at han slapp ut var han snart tilbake på kjøret. 

Ekteskapet med Renate Blauel ble kortvarig.

Albumene "Ice On Fire" (1985), "Leather Jackets" (1986) og "Reg Strikes Back" (1988) ble gitt ut uten at så mange brydde seg om det. Selv om "Ice On Fire" solgte brukbart. Den inneholdt bl.a. 80-talls hiten "Nikita" (3. plass i Storbritannia). 

I september 1988 auksjonerte Elton bort alle sine teaterkostymer, tusenvis av minneverdige ting, og hans enorme platesamling!!, i løpet av 5 dager i Madison Square Garden. 

Auksjonen omsatte for ca. 60 millioner kroner, og ble et symbolsk vendepunkt for Elton. I løpet av de neste to årene kjempet han seg fri fra narkoavhengighet og bulimi. Han fikk også transplantert nytt hår. Noe som gjorde Elton til en ny mann både utseendemessig og personlig.

Elton med noen av gjenstandene han auksjonerte bort i september 1988.

I 1991 etablerte han Elton John AIDS Foundation. Han kunngjorde også at han ville gi alle inntektene fra framtidig singel-salg til AIDS-forskningen, noe som skulle vise seg å bli en enorm sum. 

På musikkfronten hadde Elton stor suksess i Storbritannia med "Sacrifice" og albumet "Sleeping With The Past" som begge gikk til topps i 1990. Også "The Very Best Of Elton John" fra 1991 gikk til topps i Storbritannia. I Norge lå samlealbumet som nr. 1 i hele 12 uker. 

I 1991 fikk han også en nr. 1 hit i U.S.A., Storbritannia, Norge. Canada, Belgia, Nederland og Sveits med "Don't Let The Sun Go Down On Me" sammen med kompisen George Michael. "Don't Let The Sun Go Down On Me" var en av Eltons gamle hits, fra 1974. Elton var en stor fan av George og hadde fulgt ham siden Wham!-tiden da sistnevnte imponerte med fine ting som "Careless Whisper" og "A Different Corner".

To gode venner før Elton begynte å slenge med leppa til George Michael.

I 1992, for første gang i edru stand under en plateinnspilling, var Elton tilbake med albumet "The One". Den mottok god kritiker da den kom, og solgte seg inn til topp 10 på begge sider av Atlanteren. Også tittellåta nådde topp 10 begge steder. Albumet ble med det hans mest solgte siden "Blue Moves" fra 1976.

Et duett-album kalt "Duets" ble gitt ut i 1993. Her hadde han samlet mange av sine musikkvenner til å gjøre duetter med ham. Tullelåta "Don't Go Breaking My Heart" sammen med den trans-seksuelle RuPaul ble en hit med en 7. plass i Storbritannia. Mens hun han egentlig sang låta til topps med i 1976, Kiki Dee, sang han "True Love" med til 2. plass i Storbritannia. 

I 1994 deltok Elton sammen med Tim Rice på låtskriversiden i Disney-filmen "The Lion King". Den viste at Elton var i storform. Han bidro med de to kjenningsmelodiene "Can You Feel The Love Tonight" og "The Circle Of Life", og skrev seg inn i Disney historien med det. "Can You Feel The Love Tonight" nådde en fin 4. plass i U.S.A.  og gikk til topps i Canada og Frankrike. Elton oppnådde også 3 Oscar-nominasjoner for låta.
 

	Tim Rice og Elton John	En stolt komponist..

Han ga deretter ut albumene "Made In England" (1995) og "The Big Picture" (1997). Begge nådde 3. plass i Storbritannia, med høyt salg i U.S.A. også.

Men det var i 1997 det igjen tok av for Elton John. Avdøde Prinsesse Diana hadde vært en venn av Elton. Og som en hyllest til denne kvinnen ønsket Elton å spille inn en låt. Misforståelser mellom Elton og Bernie Taupin førte til at det ble "Candle In The Wind", omdøpt  til "England's rose".

"England's Rose" endte opp som den mest solgte singelen noensinne i Storbritannia.

Elton hadde sagt til Bernie at han skulle skrive en tekst som lignet på den i "Candle In The Wind" (hyllest til Marilyn Monroe). Men Taupin trodde han mente det bokstavelig, og skrev dermed om den gamle teksten. Det endte med 3 millioner solgte kopier i U.S.A. og 14 uker på topp. I Storbritannia ble det 'bare' 5 uker på topp, men endte likevel opp med et salg på 4.7 millioner eksemplarer, som den mest solgte singelen i britisk pophistorie ("Do they know it's Christmas?" hadde den forrige rekorden). Også ellers i verden solgte singelen til topplasseringer der den gikk til topps i alle land som den ble gitt ut i, også Norge. I Canada lå den som nr. 1 i utrolige 46 uker.

Alt dette har gjort låta til Elton Johns største hit noensinne, og den nest mest-selgende singelen i musikkhistorien - kun slått av Bing Crosby og "White Christmas".

Elton sammen med Diana mens hun ennå var i live.

I desember 1997 ble det kjent at Elton snart kunne smykke seg med tittelen Sir Elton John. Dronning Elisabeth II ønsket på denne måten å belønne ham for sitt bidrag til britisk musikk og for sitt arbeid innen veldedighet. I tillegg til at han kan kalle seg Sir, ble han også utvnevnt til knight bachelor. Utmerkelsene ble gitt ham under en seremoni ved Buckingham Palace. I 1995 hadde han i tillegg blitt utnevnt til Commandor Of The British Empire.

Etter det roet det seg litt ned. i tiden som fulgte skrev Elton filmusikken til "The Muse" (1999), "The Road To Eldorado" (2000), musikalen "Aida" (1999). Ga ut liveplate "One night Only" (2001), og det kritikerroste studioalbumet "Songs From The West Coast" (2001). Sistnevnte ble en salgsmessig suksess med 2. plass i både Storbritannia og Norge (15. plass i U.S.A.)  Anmelderne mente at Elton her hadde laget et klassisk album på linje med det beste fra 70-tallet. Gode melodier og et lavmælt preg slo an hos platekjøperne. Singelen "I Want Love" ble i tillegg en topp 10 hit i Storbritannia.

"Songs From The West Coast"

1999 fikk Elton monert inn pacemaker, etter at legene fant en uregelmessig hjerterytme. Etter det valgte Elton å slappe av en periode.

Ved Grammy utdelingen i 2001 gjorde Elton seg bemerket gjennom en overraskende duett med rapperen Eminem, der de sammen framførte Eminems låt "Stan".

Elton John med Eminem på Grammy utdelingen.

Etter dette uttalte Elton at han ikke kom til å gi ut flere plater. Men det løftet klarte han heldigvis ikke å holde lenge.

I 2002 gikk Blue til topps i Storbritannia med en versjon av "Sorry Seems To Be The Hardest Word". Noe som nok gledet Elton John. Som en kuriositet kan man nevne at nyversjonen ble produsert av trønderne i Stargate, som på den tiden var lokalisert på Heimdal i Trondheim. 

I mai 2002 ble det kjent at Elton valgte å gi seg som styreformann i Watford fotballklubb. Han hadde da hatt ulike verv i klubben i 25 år. Årsaken til at han valgte å gi seg var at tiden ikke strakk til. 

Samleplater har Elton John gitt ut mange av. Og mange av dem har blitt salgssuksesser. Ikke minst i hans hjemland Storbritannia. I 2002 kom albumet "The Greatest Hits 1970-2002", som nådde en grei 3. plass i Storbritannia. I de to årene som fulgte kom plata inn på listene ytterligere 3 ganger, noe som viser at britene aldri blir lei av Elton Johns perler.

I juni 2003 var det trøndernes tur til å oppleve hitparaden til Elton John. Med kun piano og vokal og masse sjarm imponerte han de mange tusener som hadde funnet veien til Torvet i Trondheim. VG mente at Elton var i toppform, der han spøkte, smilte, sendte slengkyss, og skrev autografer.

Elton John var i  godt humør i Trondheim.

I september 2003 gikk Elton pånytt til topps på den britiske singellisten, med låta "Are You Ready For Love". Den var som nevnt opprinnelig spilt inn i 1977 på EPen "Thom Bell sessions". Da med en 42. plass i Storbritannia som resultat.

I november 2004 var Elton John tlbake med et nytt studioalbum. Til tross for at han tidligere har sagt at han ikke skal lage flere. Og "Peachtree Road" mottok like fine kritiker som det "Songs from The West Coast" hadde gjort 3 år tidligere. Hvor Elton igjen fokuserte på de gode, ettertenksomme melodiene, og ikk var så opptatt av å lage hits. Han hadde igjen fått hjelp av sin kamerat gjennom et langt liv, Bernie Taupin. Men pga. lite promotion fra Elton og plateselskapet ble ikke plata noen salgssuksess. I Storbritannia nådde den bare 21. plass.  

Men for Elton var nok ønsket om å lage en god plate viktigere enn behovet for flere kroner inn på en allerede velfylt konto. Plata viste også at den etter hvert aldrende mannen hadde sin kreative kraft i behold. 

I juli 2005 gikk Elton John nok en gang til topps på den britiske singellisten i en annen artists versjon av en av hans låter. Denne gang var det rapperen 2Pac som hadde samplet deler av "Indian Sunset" fra albumet "Madman Across The Water", og kalt den "Ghetto Gospel". Det kunne være vanskelig å kjenne igjen originalen i den nye versjonen, men fengende var den. Samtidig ble den nok et bevis på at Elton Johns låter er av klassiker-kaliber. Og at dagens artister gang på gang må låne fra ham for å skape en hit. 

2. juli 2005 opptrådte Elton på Live8 konserten i Hyde Park, London. Sammen med de største stjernene i tiden opptrådte Elton på denne konserten som var en forlengelse av 80-tallets Live Aid. Han framførte låtene "The Bitch Is Back", "Saturday Night's Alright For Fighting", og T-Rexs "Children Of The Revolution". 

Juli ble en begivenhetsrik måned for Elton. For på samme tid fikk han også æren av å bli foreviget i berømte Madame Tussauds. Mens de andre kjendisene blir foreviget i voks, ble Elton udødeliggjort i sjokolade!! Det tok 1000 timer å gjøre ferdig dukken av ham. 

Ingen skal anklage Elton John for å være smakløs. 

I november 2005 kunne Elton John avsløre den gode nyheten at han og hans kjæreste gjennom 12 år, David Furnish, endelig skulle gifte seg. Endringer i de britiske lovene gjorde det mulig.

Bryllupet fant sted den 21. desember. Kun den nærmeste familien var tilstede, i det som ble betegnet som en enkel seremoni. Selve vielsen foregikk i Guildhall, Windsor. Det samme lokalet hvor Prins Charles og Camilla Parker Bowles ble viet i april samme år. En større fest med flere celebre gjester ble avholdt senere på kvelden.

I anledning giftemålet uttalte David Furnish følgende til Las Vegas Review Journal: "Det er en veldig stor forskjell på å kalle noen for 'mannen min' istedenfor 'min partner'. Partner føles ut som et upersonlig ord og beskriver ikke den kjærligheten vi føler for hverandre."

	Det offisielle brudebildet av David og Elton.		Paret hilser til fansen utenfor Guildhall.

I juli 2005 var Elton John klar med en ny utgivelse kalt "Billy Elliot-The Musical". Bakgrunnen for plata var filmen "Billy Elliot" som Elton så på kino i Cannes i 2000 - Om gruvegutten som mot alle odds klarte å bryte løs fra det kriserammede gruvemiljøet i Nord-England, for så å ende opp som balletdanser i London. Elton kjente igjen mange sider av sin egen oppvekst i den fascinerende historien om Billy Elliot. 

Han fikk derfor ideen om å lage en musikal med utgangspunkt i filmhandlingen. Han tok kontakt med regissør Stephen Baldry. Og ikke lenge etter begynte snøballen å rulle, til det endte opp som en av de mest populære musikaloppsetningene i London.

I filmen hadde man brukt musikk med band som The Jam, T-Rex m.m. Dette ble fulgt opp på en fin måte med Eltons komposisjoner. Pressen var svært positiv til musikken, der de mente Elton viste nye spennende sider av seg selv. Med storslåtte teatralske komposisjoner. 

Musikalen ble oppført 1. gang 11. mai 2005 i London. Mens soundtracket til musikalen ble gitt ut i juli. Singelen "Electricity" ble gitt ut samme måned med en sterk 4. plass i Storbritannia som resultat. Og det var ikke bare platekjøperne som likte låta. Også Elton John har forelsket seg i sangen, ettersom det er omtrent på samme måten han føler det når han skriver sanger. 

Elton John og ektefellen David Furnish var helt betatt av oppsetningen, der de har sett musikalen hele 8 ganger. Elton John : " Jeg bare elsker dette showet".

Fra oppsetningen av musikalen "Billy Elliot".

Musikalen "Billy Elliot" har med årene blitt en enorm suksess. Både i forhold til publikumsbesøk og kritikermessig. I England mottok musikalen 4 priser på prestisjefylte Laurence Olivier Awards. Og da den ble satt opp på Broadway i New York i 2008, mottok den hele 10 priser på Tony Awards. På sistnevnte utdeling var Elton tilstede. Han gjorde da et nummer av at interessen for musikalen ikke var gått ned selv om det var finanskrise. Elton John: "Vi kom hit i en hard økonomisk tid. Dere åpnet lommebøkene og hjertene for oss, og vi elsker dere for det."

I juni 2006 fikk Elton John endel oppmerksomhet i norsk presse da han opptrådte i 50-årsdagen til sin norske venn Christen Sveaas. Begivenheten fant sted i det ærverdige Konstantinov-palasset i St. Petersburg, Russland, som den velbemidlede finansmannen Sveaas hadde leid for anledningen. 

Etter at Elton hadde spilt mange av sine mest kjente låter gikk Sveaas opp på scenen og hyllet legenden. I samme slengen overrasket Sveaas alle ved å love 11 millioner kroner til Elton Johns AIDS foundation. Ikke minst hadde den ellers snakkesalige Elton John problemer med å finne ord for å uttrykke sin store glede over denne pengegaven. Han tok seg til hodet for han la seg ned på knær foran Sveaas, for å hylle ham. Deretter gjorde Elton noen ekstranummer der han igjen benyttet anledningen til å takke Sveaas. Også flere av de andre gjestene ga sitt bidrag til Eltons stiftelse.

Den norske finansmannen Christen Sveaas.

Dette ble en stor dag både for Sveaas, Elton, og de millioner av AIDS-smittede verden over.

I september 2006 var Elton klar med et nytt studioalbum. Et album som var ment som en oppfølger til Eltons klassiker "Captain Fantastic And The Dirt Brown Cowboy" fra 1975. Plata fikk derfor navnet "The Captain And The Kid". 

22. august ble "The Bridge" gitt ut som første singel fra den nye plata. Det var mange likhetstrekk mellom "Captain Fantastic" og "The Captain & The Kid", også utover navnelikheten. Det viktigste var at Elton John hadde funnet sammen med Bernie Taupin igjen. Mannen som skrev tekstene for Elton John i de gylne 70-åra. Og måten de samarbeidet på var uforandret i forhold til endringene i teknologien som har vært siden den gang.  Elton spilte melodiene han hadde skrevet på piano, samtidig som han holdt telefonrøret i nærheten av pianoet, slik at Taupin kunne høre Eltons skisser til nye låter. Taupin hatet det, men fant seg i det.

Elton John og Bernie Taupin fant sammen 

igjen etter mange år borte fra hverandre. 

Inspirasjonen til tekstene fikk Taupin gjerne mens han satt på hesteryggen. Taupin: "Jeg tilbringer mye tid i salen, for der tenker du fritt".

Første gang materialet fra plata ble presentert, var i New York den 6. september 2005. 

Platekritikerne likte plata godt. Ikke minst lot de seg sjarmere av Eltons forsøk på å gjenskape soundet han hadde på 70-tallet. Med analoge synther, og et renere lydbilde. Men de mente at låtene på "Captain Fantastic & the Kid" med sin country-inspirasjon minnet mer om albumene "Tumbleweed Connection" og "Honky Chateau" enn "Captain Fantastic". 

Salgsmessig gikk det brukbart med "Captain & The Kid". I Storbritannia ble det 6. plass, mens i U.S.A. ble det 18. plass

På samme tid bekjentgjorde Elton at han gikk med en drøm om å lage en hip-hop plate sammen med artisten og produsenten Dr. Dre. Elton Joh : "Jeg vil jobbe med Pharrell, Timbaland, Snoop, Kanye, Eminem, og bare se hva som skjer. Det kan bli grusomt, eller fantastisk. Det vet du ikke før du prøver. Jeg elsker disse rytmene, men jeg aner ikke hvordan jeg skal skape dem. Jeg vil gi mine sanger og melodier hip-hop rytmer". Favorittene innen sjangeren var ifølge Elton "No Diggity" med Blackstreets, og "California Love" med Tupac Shakurs.

I september 2006 gikk Elton pånytt til topps på de britiske (og norske) listene med låta "I don't Feel Like Dancing". Nå ble den ikke presentert som en Elton John låt. Men likefullt skrev han låta sammen med det amerikanske bandet Scissor Sisters, og han sang på den. Scissor Sisters var på den tiden populær med musikk inspirert av bl.a. 70-talls Elton John.

I desember 2006 satte Elton sitt preg på jula gjennom juleplata "Elton John's Christmas Party". Selv bidro Elton med "Step Into Christmas" og "Calling It Christmas" (duett med Joss Stone). Resten av låtene på plata var hans julefavoritter med artister som Pet Shop Boys, Kate Bush, U2, The Pretenders for å nevne noen. Plata hadde også vært ute i butikkene i 2005, da kun tilgjengelig gjennom Starbucks - en kaffebar kjede. Pengene fra salget gikk til veldedige formål.

25. mars 2007 fylte poplegenden Elton John 60 år, og ikke uventet ble dette behørig feiret med en storslått fest med mange gjester. En privat fest ble avholdt på Manhattan, New York, med mange celebre gjester fra film- og musikkverdenen. I anledning 60-års dagen gjorde han også sin 60. konsert i Madison Square Garden, noe som er rekord.

I mars kom også "Rocket Man-The Definitive Hits", som neppe går inn i historien som en av de store samleplatene. Mer spesielt var det at Norge og Danmark fikk sine egne utgaver, der der den norske het "Rocket Man-18 norske hits". Erfaringsmessig vil slike lokale utgivelser være av stor interesse for samlere fra andre deler av verden. På samme tid ga Mike Oldfield ut en "Danish Collection" som i dag har stor samleverdi. I Norge nådde Eltons plate 3. plass, i U.S.A. ble det 9. plass, mens i Storbriannia ble det 2. plass.

En samleplate som med tiden kan bli verdifull?

I april 2007 ble Kristiansands nye storstue for fotball - Sør Arena - åpnet. Og 26. juni 2007 fikk stadionen sin ilddåp da Elton John opptrådte der foran 11.000 sørlendinger. Dette var den eneste konserten Elton gjorde i Norge i 2007.

1. juli 2007 fikk Elton æren av å åpne minnekonserten for Prinsesse Diana på Wembley stadium. En konsert som ble kringkastet til hele verden. Med et stort bilde av Diana i bakgrunnen åpnet Elton med "Your song". Han fikk også æren av å avslutte konserten. Duran Duran, Bryan Ferry og Nelly Furtado var andre artister som opptrådte denne kvelden. 

Elton John live på Wembley 1. juli 2007.

I mars 2009 dro Elton John ut på en "Face to Face" turne med Billy Joel. I likhet med Elton er Joel kjent som en dyktig songwriter/pianist. I 2009 gjorde de to 27 konserter i Nord-Amerika. De fortsatte turneen inn i 2010 med 12 konserter i U.S.A.

31. januar 2010 opptrådte Elton med stjerneskuddet Lady Gaga på Grammy Awards. Her framførte de to pianoversjoner av hennes hit "Speechless" mikset sammen med Eltons "Your Song".

6. juni 2010 optrådte han i bryllupet til den amerikanske kommentatoren/entertaineren Rush Limbaugh. For jobben fikk Elton 8 millioner kroner.

I oktober 2010 var Elton klar med et nytt studioalbum, kalt "The Union". Plata var et samarbeid med den amerikanske songwriter/pianisten Leon Russell, som holdt på i musikkbransjen like lenge som Elton. Også kjente navn som Neil Young, Don Was, og Booker T, deltok på innspillingen. Musikere fra Eltons faste band var imidlertid ikke med på plata. I anledning utgivelsen av plata sa Elton til pressen at han ikke lenger trengte å lage pop-plater. Elton John: "I don't have to make pop records any more."

Leon Russell døde 6 år senere, 13. november 2016.

 "The Union" med Elton John og Leon Russell.

Den pianobaserte plata solgte bra i mange land, med 5. plass i Norge, 3. plass i U.S.A. 12. plass i Storbritannia, og 7. plass i Canada.

25. desember 2010 ble Elton og David foreldre for første gang, da sønnen Zachary ble født av en fostermor i California. Litt senere fikke de nok en sønn da Elijah ble født.

 Elton og David med sønnene Zachary og Elijah.

I februar 2011 var det klart for en ny filmplate fra Elton John. Denne gang musikken til animasjonsfilmen "Gnomeo & Juliet". Som tittelen indikerer var filmen basert på William Shakespeares "Romeo & Juliet". På soundtracket og i filmen presenterte Elton både gamle og nye låter. Også Nelly Furtado og Kiki Dee sang, på plata som Elton også stod oppført som produsent på. Som singel fra plata ble "Hello, Hello" gitt ut. Den var i utgangspunktet en duett mellom Elton og Lady Gaga, men på selve albumet var det kun Elton som sang.

 Soundtracket "Gnomeo & Juliet"

28. september 2011 opptrådte Elton på det verdenskjente hotellet Caesars Palace i Las Vegas. Opptredenen var den første av til sammen hele 174 opptredener her mellom 2011 og 2017. På det som ble kalt "The Million Dollar Piano". Konsertene på The Colosseum på Caesars brakte inn utrolige 4,4 milliarder kroner i billettinntekter. Det ble også laget en film som ble vist på kinoer over hele verden, og det ble gitt ut en DVD/blu-ray med opptak fra konsertene.

I 2011 deltok Elton også på Kate Bush' album "50 Words For Snow".

I januar 2012 var det snakk om at Elton Johns fargerike liv skulle filmatiseres, noe som virket som en god ide. Det var Lee Hall som hadde produsert "Billy Elliot"-filmen som skulle få ansvaret for produksjonen. Og i rollen som seg selv var ikke Elton i tvil om hvem han ønsket seg - popidolet Justin Timberlake. Sistnevnte hadde på det tidspunktet netopp gjort en artig opptreden som Elton i en David LaChapelle-video, der "Rocket Man" ble framført. Elton John: "Jeg har en ønskeliste med flere navn. Nummer 1 er Justin Timberlake, fordi han har spilt meg før i David LaChapelle-videoen 'Rocket Man', og han var super." I 2001 spilte Justin også Elton, i musikkvideoen til Eltons låt "This Train Don't Stop There Anymore" fra "Songs From The West Coast".

5 år senere var filmen dessverre enda ikke blitt en realitet.

Justin Timberlake som Elton John.

3. februar 2012 besøkte Elton Costa Rica for første gang, da han opptrådte på National Stadium.

4. juni 2012 opptrådte han på Dronning Elisabeths jubileumskonsert på Buckingham Palace, der han bl.a. framførte  "Your Song", "Crocodile Rock" og "I'm Still Standing".

30. juni opptrådte Elton i Kiev i Ukraina, på en konsert der også Queen+Adam Lambert stod på scenen. Inntektene fra konserten gikk til  Elena Pinchuk ANTIAIDS Foundation.

I juni 2012 var George ute med en ny plate, denne gang et samarbeid med den australske dance-duoen Pnau. Plata som het "Good Morning To The Night" bestod av kjente Elton John låter, mikset sammen, og tilført et mer tidsriktig, dansbart komp. Den litt smale utgivelsen solgte overraskende bra, med 1. plass i Storbritannia og 9. plass i Frankrike. Som det 7. Elton John albumet til å gå til topps i hjemlandet.

Nr. 1 albumet "Good Morning To The Night" 

30. oktober 2012 opptrådte Elton på Pride Of Britain Awards, sammen med folk som Michael Caine, Richard Branson, Simon Cowell, og Stephen Fry.

I februar 2013 opptrådte Elton på Grammy Awards sammen med populære Ed Sheeran, der de framførte sistnevntes hit "The A Team". Senere samme år deltok Elton på Queens Of The Stone Ages album "...Like Clockwork". Det var Elton selv som hadde uttrykt ønske om å få lov til å delta.

I august 2013 hadde VG og andre aviser verden over oppslag om at Elton hadde fått blindtarmbetennelse, og at tilstanden hadde vært svært alvorlig. Elton John: "Jeg var en tikkende bombe. Jeg kunne dødd når som helst. Jeg føler meg heldig, og jeg er takknemlig for at lever."

Elton hadde gått med smerter i magen i lengre tid, men trodde kun han var matforgiftet. Han ble operert på Princess Grace Hospital i Monaco, og valgte å slappe av i sitt hus i Sør-Frankrike etterpå. Noe som betydde at flere konserter måtte avlyses.

I september 2013 mottok Elton sin første Brits Icon Awards for sitt langvarige bidrag til britisk kultur. Rod Stewart overrakte ham prisen på arrangementet som ble holdt på London Palladium. De to framførte også "Sad Songs (Say So Much)" sammen, til glede for de frammøttte og TV-seerne. Under festforestillingen i forbindelse med utdelingen framførte Elton en rekke av sine klassike popsanger og han fortalte historier fra sin lange karriere om en enestående karriere. Det ble også vist arkivopptak med ham og intervjuer med noen av de mange menneskene han har samarbeidet med og inspirert ham gjennom årene. Showet ble også gitt på DVD, og det ble vist på NRK TV 16. juli 2016 og 4. juni 2017.

13. september 2013 var Elton ute med sitt første ordinære studioalbum på 7 år, kalt "The Diving Board". Og for første gang siden 1979 valgte Elton å spille inn et studioalbum uten noen av medlemmene fra sitt ordinære band og heller legge alt fokus på pianospillet, med litt lett komp fra bass og trommer. Resultatet ble en vakker, stemningsfull plate - som en av de beste Elton har gitt ut. Salgsmessig gikk det også bra, med 3. plass i Storbritannia, 4. plass i U.S.A., 7. plass i Canada og 10. plass i Norge. Plata som ble spilt inn i løpet av kun to dager var etter Eltons egen mening en av de beste han hadde laget. Elton John: "It's the most exciting solo record I've done in a long, long time."

 "The Diving Board" fra 2013.

26. november 2013 var Elton også aktuell med sin første bok, med "Love Is the Cure: On Life, Loss, And The End of AIDS". Som tittelen indikerte handler boka om Eltons opplevelser rundt AIDS, der mange av de han har hatt kjær har falt fra pga. den grusomme sykdommen. Bl.a. Ryan White fra Indiana i U.S.A. som fikk AIDS allerede da han var 13 år gammel, etter en blodoverføring. Han døde i 1990, kun 18 år gammel. Elton hadde gjort det han kunne for å hjelpe Ryan og familien. Også hans vennskap med Freddie Mercury fra Queen er omtalt i boka. Elton har også opprettet stiftelsen Elton John AIDS Foundation, der han har donert og samlet inn hele 2,3 milliarder kroner.

Elton John: "Hvorfor gjør vi ikke mer? Det er et spørsmål jeg har tenkt lenge og hardt på, og som jeg ønsker å svare på. Jeg vil bidra til forandring gjennom denne boken."

"Love Is the Cure: On Life, Loss, And The End of AIDS"

15. november 2014 besøkte Elton Norge, da han opptrådte i Oslo Spektrum. Faktisk var dette den 17 gangen han besøkte Oslos storstue, noe som er imponerende. Han opptrådte i Spektrum også 14. desember 2013. 

5. juli 2015 var Elton tilbake i Norge, da han opptrådte foran hele 12.000 mennesker på Stavernfestivalen. Igjen presenterte han sine mest kjente låter, til stor glede for de frammøtte. Elton takket for den overveldende mottakelsen i Stavern, med ordene: "Vi har hatt en fantastisk kveld. Takk Stavern."

Elton John var i Stavern i juli 2015 (Foto: Joachim Hellenes)

I 2016 var han tilbake med nok et album, kalt "Wonderful Crazy Night". I likhet med forgjengeren var produsert av T-Bone Burnett. Denne gang var dessverre resultatet ikke like engasjerende, sev om dediserte fans av Elton nok fant glede i plata. Den solgte også bra, med topp 10 i U.S.A., Storbritannia, Tyskland og Østerrike.

25. mars 2017 fylte Elton 70 år, uten at det har satt noen stopper for hans kreativitet eller energi til å gjøre ting. I anledning dagen uttalte han: "70 høres så arkaisk ut. Da jeg vokste opp, hørtes 70 ut som verdens ende. Men ting har endret seg: Du er bare så gammel som du føler deg. Når det gjelder mitt indre jeg, føler jeg meg fantastisk." Dagen ble markert med en større feiring. 

Utgivelsen av "Wonderful Crazy Night" ble fulgt opp med nok en turne, med besøk i bl.a. Sør- Amerika, som en av fortsettelse av hans "Million Dollar Piano Tour". Under en flytur hjem til England fra Santiago i Chile ble Elton svært dårlig, noe bl.a. VG hadde et oppslag om 24. april 2017. Hjemme i England ble Elton lagt inn på et sykehus der det ble funnet en infeksjon i kroppen til Elton. Den kunne vært dødelig, men heldigvis ble Elton raskt bedre, men ble likevel beskjed om å ta det med ro en periode, noe han gjorde. Han kunne da glede seg over svært mange god bedring-hilsninger fra hele verden, noe han satte stor pris på.

Elton John: "Woke up this morning to an avalanche of kindness and well wishes. I'm overwhelmed with gratitude. Thanks so much to everyone for reaching out. I'm resting well and getting stronger every day. I'm looking forward to getting back on tour in June."