Cathal Coughlan: Født 1960, Cork, Irland  

Sean O'Hagan: Født 20. april 1959, Luton, England

Andre medlemmer: Robert McKahey, James Compton, Tom Fenner, Ed Flesh, Steve Pregnant, Mick Lynch

Microdisney er et irsk 80-talls band som av og til blir nevnt når man snakker om den gitarbaserte popen som gjorde seg gjeldende på midten av 80-tallet. Fram til da var det synthbandene som hadde fått størst oppmerksomhet. Hovedeksponenten for denne nye bølgen var The Smiths. Debutalbumet deres nådde 2. plass på de britiske listene i 1984. Også band som Jesus & Mary Chain, Echo & the Bunnymen, Lloyd Cole & the Commotions og Aztec Camera hadde suksess med sine enkle arrangementer, der den gode melodien stod i fokus. Mange av gitarbandene som ble populære hadde gitt ut platene sine på uavhengige selskaper. Noe som også var et nytt fenomen på den tiden. 

Microdisney hadde mange likhetstrekk med disse bandene, men de oppnådde aldri det samme platesalget. Kanskje var de litt for utydelig i sitt musikalske uttrykk, der de flere ganger hørtes ut som et rett fram popband. Og muligens var ikke budskapene i låtene slik kritikerne likte å høre. Bla. fikk de mange imot seg pga. teksten i "Singer's Hampstead Home", der de gjorde en litt ondsinnet omtale av Boy George. Og kanskje ble det feil at de ga ut platene sine på giganten Virgin records, istedet for et lite selskap som holdt til i en kjeller i Dublins bakgater. Noe som muligens ville passet potensielle platekjøpere bedre. 

Uansett gikk bandet lei av motgangen etter 8 år og 5 studioalbum sammen. Så i 1988 gikk bandets hovedpersoner Cathal Coughlan og Sean O'Hagan hvert til sitt, og dannet henholdsvis Fatima Mansions og High Lamas. To band som opplevde større suksess enn det Microdisney oppnådde. 

Bandet gjorde seg også kjent for sin bruk av ironi i tekster og titler. Noe Microdisney navnet er et eksempel på. Utenforstående kunne nok tro at bandet var inspirert av Disneys verden av musikk og figurer, men det var de overhodet ikke. 

Sean O'Hagan var fra Luton i England, som sønn av 1. generasjons innvandrer fra Irland. I Luton bodde familien i et område dominert av katolske irer. Han sluttet på skolen som 15 åring. Og etter å ha prøvd seg som arbeider ved ulike fabrikker, dro han på loffetur rundt om i Europa. Da han kom hjem hadde familien bestemt seg for å flytte tilbake til Irland og Cork. I en tid der byen opplevde en depresjon med stor arbeidsledighet og fattigdom. 

I 1980 traff han Cathal Coughlan på en fest. Også han var fra Cork, der han bodde i en småby noen mil utenfor Cork. Etter å ha drukket seg sanseløs full, ble de enig om å danne et band. De møttes dagen etter for å jamme litt sammen. Sean laget støyende lyder på sin gitar, mens Cathal sang ut sin selvskrevne poesi. 

Cathal hadde i ungdommen hatt planer om å studere medisin, men møtet med narkotika gjorde at han hadde endret sitt syn på livet. I stedet ble han mer opptatt av musikk og litteratur. Han fant trøst i musikken til Kerouac og Patti Smith. Faren hans likte verken musikken eller det faktum at sønnen ikke kom til å bli lege. Noe som gjorde forholdet mellom de to vanskelig.  

Cathal og Sean lekte seg med musikken i noen måneder før de dro ut og gjorde spillejobber på barer i Cork. Musikken de spilte var R&B inspirert. Mye var selvlaget, ikke minst Seans tekster som på denne tiden stort sett omhandlet religiøse temaer. Det var først i 1981 at de ble mer målrettet, med et ønske om å slå gjennom som band. På den tiden var de inspirert av The Fall og The Pop group.

Parallelt med at de utviklet seg som musikere, hadde de sivile jobber ved siden av. Sean som kvalitetskontrollør ved en togfabrikk, og Cathal som prosjekt ansvarlig for en bok kalt "Sex among the subnormally Intelligent"

Cathal og Sean.

Sin første innspilling sammen gjorde de to i en nedlagt gymsal i Dublin i februar 1982. Låta het "Fiction Land", og til å hjelpe seg hadde de en Dave Freeley. Inspirert av dette dro de tilbake til Cork for å lage flere låter. Ikke lenge etter var de tilbake i den nedlagte gymsalen. I tillegg til Freeley, fikk de også med seg en Terry Croomer. Sammen spilte de inn "Love your enemies", "Helicopter of the holy ghost" og "Hello Rascals". "Helicopter" viste bandets evne til å kombinere Coughlans tekster med tema som omhandlet den katolske kirke, og O'Hagans talent for å skrive gode melodier. 

De to sistnevnte låtene ble gitt ut på singel i 1982 ved hjelp av vennen Gareth Ryan. Sistnevnte hadde nettopp startet selskapet Kabuki records I London, England. 

Denne singelen brukte de til å promotere bandet, ved å gi den til innflytelsesrike folk i musikkbransjen. Deretter dro tilbake til hjembyen Cork for å skape blest rundt bandet også der. Bla. opptrådte de på et utendørsteater slik at folk kunne få høre dem. 

Bandet bestod også av andre musikere i denne perioden. Men det var først da de fikk med seg Mick Lynch på bass, og Robert Mackahey på trommer at de fikk en besetning som holdt sammen i en lengre periode.

Deretter gikk turen igjen til Dublin for å spille inn låter. Med seg hadde de også fått en fiolinist og en kvinnelig sanger. Gymsalen var stengt, så de måtte ta til takke med et studio som normalt ble brukt til å spille inn radioreklamer. Resultatet ble "Pink Skinned Man", som var ment som en hyllest til middelklassens daglige slit. Et slit de selv hadde følt på kroppen. Selv om de var fornøyd med resultatet, ble låta mikset to ganger til før de anså seg som ferdig. Den ble gitt ut på singel i april 1983 på Kabuki records. I tiden før låta ble gitt ut på singel, låste de seg inn i et mørkt rom i Cork for å skrive sanger. Resultatet ble bla. "Michael Murphy", "Pretoria Quickstep" og "Patrick Moore says you can't sleep here".   

I august 1983 fikk de også æren av å opptre hos John Peel BBC med "Pink Skinned Man". Peel hadde latt seg begeistre av låta, og ville ha bandet til å komme over til England for å spille den i hans program. De framførte også "Sleepless", "Moon", "Sun" og "Before famine" i samme program.

Dette ble starten på et langvarig opphold i England for Sean og Cathal. For Cathal kom flyttingen til England på et bra tidspunkt, da han var møkk lei av livet i Cork. Han følte han hadde gjort alt det som var mulig å gjøre i byen, og på slutten kjedet han seg. Han hadde derfor begynt å gjøre negative ting for å skape spenning. Han har omtalt seg selv som veldig uærlig på denne tiden. 

På samme tid som de begynte å få fotfeste i England, vant Margaret Thatchet valget, noe som ga henne en ny periode som statsminister i England. Følgene av hennes politikk gikk sterkt inn på medlemmene av bandet. Sean O'Hagan uttrykte det så sterkt som at han med hennes valgseier mistet troen på den engelske rase. Uansett dannet Thatchers politikk grunnlag for mange av Microdisneys tekster i årene som fulgte. 

Sean O'Hagan Cathal Coughlan

i 1984 fikk bandet platekontrakt med Blanco Y Negro. En plateinnspilling ble også finansiert av selskapet, men da plata skulle gis ut, valgte de å trekke seg fra avtalen. Noe som gjorde Cathal og Sean forvirret og lei. Men like etter kom det ettervert sagnomsuste selskapet Rough Trade på banen, og overtok avtalen Blanco Y Negro hadde hatt med bandet.  Rough Trade var et uavhengig selskap som på den tiden hadde The Smiths og Stiff Little fingers i stallen. Generelt hadde Cathal og Sean lite til overs for folk som jobbet i musikkbransjen. Noe som bidro til at de ettervert ble sett på som vanskelig å samarbeide med.

Microdisney fikk også nye medlemmer i bandet på denne tiden, i form av Ed Flesh og Tom Fenner. Disse to erstattet Lynch og Makahey.

I 1984 ga de også ut sitt debutalbum, med den ironiske tittelen "Everybody is fantastic". Plata var pakket inn i en sjokolade eske, som for å understreke ironien. Coverbildet viste en storby i vakker silhuett. 

Plata viste et band som musikalsk var inspirert av artister som Steely Dan, The Walker Brothers, The Byrds, The Beach Boys, i tillegg til den irske musikktradisjonen. Likefullt hadde de allerede her utviklet sin egen stil, der man fornemmet den grå og triste stemningen bandet på mange måter ble kjent for. Høydepunktene var "Come On Over And Cry", "Before Famine", "Dreaming Drains" og "Everybody Is Dead". Mange musikkritikere trykket plata til sitt bryst da den kom ut. Men noen salgsuksess ble den ikke. 

I januar 1984 var Microdisney igjen på besøk hos John Peel, der de framførte "Dreaming drains", "A friend with a big mouth" "Teddy dogs" og "Loftholdingswood". De gjorde også mange liveopptredener i 1984. Bla. med det mer hitorienterte bandet Talk Talk. Selv om mange beskyldte bandet for å gi blaffen i publikum, ble opptredene en fin mulighet for bandet til å perfeksjonere lydbildet. De fikk også med seg Nick Montgomery på keyboard. Og Cathal som fram til da hadde vært tangent mann i bandet, fikk med dette mulighet til å bevege seg mer på scenen, slik at han kunne han tettere kontakt med publikum. 

Montgomery hadde først hørt om Microdisney gjennom vennen Jon. Denne Jon kjente også Cathal, og anbefalte Montogomery å komme til London for å treffe ham og bandet. Med på veien fikk Montgomery en kopi av debutplata "Everybody is fantastic". Han likte musikken, og han fant tonen med Cathal da de omsider møttes. Montgomery hadde bakgrunn fra pønkbandet Dangerous Nonsense, så det tok litt tid før han kom inn i den mer melodiøse stilen til Microdisney. Sin første opptreden sammen bandet hadde han i Bath, en uke etter at de første gang traff hverandre.

I 1984 ga bandet ut albumet "We hate you south african bastards". Dette var ikke noe skikkelig studioalbum, men heller en samling av ikke utgitte låter. Samt bandets første låter "Michael Murphy" og "Patrick Moore says you can't sleep here". Plata markerte seg til en viss grad på indie listene.  Likefullt virket det som en litt unødvendig plate å gi ut, da den ikke viste bandet slike de var i 1984. Årsaken til at den ble gitt ut var at bandet trengte penger til å kjøpe instrumenter for. Den provoserende tittelen var bandets uttrykk for den harme de følte i forhold til apartheid styret i Sør - Afrika.

10. oktober 1984 gjorde bandet en ny opptreden hos John Peel, der de presenterte nytt materiale, med låtene "Genius", "Horse overboard", "464" og "Goodbye it's 1987". "464" ble også å finne på  EPen "In the world" fra april 1985.

Etter å ha spilt inn noen nye låter til det neste albumet, dro bandet ut på en ny turne. Denne gang til mellom Europa. Men turneen ble ikke noen suksess for bandet, så da de kom tilbake til England var de deprimert og drittlei. Under en konsert gjorde Cathal seg bemerket ved å slå mikrofonen i hodet sitt flere ganger, helt til han begynte å blø. 

                

Deretter tok de en seksmåneders pause hvor de gjorde svært lite. Pengemangel gjorde at de heller ikke hadde så mye fornuftig å bruke tiden til. Bandet begynte å miste troen på den alternative musikkscenen, pga. dens begrensninger. Ikke minst økonomisk. Sean: "The alternative scene is daft, and believe me, we've seen it from every angle, it's mainly music for students who'll follow marginal or so-called 'left--field' bands for two or three years then move on to something else".

Så da de skulle gi ut en ny plate, valgte de gjøre det med større påvirkning fra 60 - tallets Motown pop. "The Clock comes down the stairs" fra november 1985 var en fin samling sanger, der de blandet det melodiøse med bitende tekster som traff lytteren dypt i hjertet. Slik som i den glimrende "Birthday Girl". En låt som ble gitt ut som singel i oktober 1985. Også "Genius" hadde en tekst som kunne skremme en sart sjel: ""You're a genius, you're a giant, you're a prince, you are the Pope, the things you feel are just a joke, so burn, burn, burn!". Også platecoveret med det deprimerende synet av endeløse toglinjer og triste forstadshus, ga lytteren et forvarsel om at plata ikke handlet om de lysere sider av livet, selv om stemningen i låtene kunne gi andre assosiasjoner. Cathal mener selv plata er et uttrykk for de syke tankene han slet med under innspillingen av plata. Cathal: "At the time we made 'Clock comes down the stairs', I was pretty much insane."

Man kunne høre inspirasjon fra amerikansk country og The Beach Boys på plata. I tillegg gjorde bruken av strykere sitt til at plata fikk et mer vennlig preg, som gjorde den lettere tilgjengelig for platekjøperne enn de foregående platene hadde vært. 

   

Cathal og Microdisney på et TV show der de framførte "Birthday Girl".

Den gikk til topps på Indie listene da den ble gitt ut. Og nådde nesten topp 50 på de britiske album listene. Musikkjournalistene hyllet plata som et mesterverk. Og mange har i årene etter trukket fram plata som en av de beste som ble gitt ut på 80-tallet. Magasinet Record Mirror hadde plata på topp 10 over de beste albumene fra 1985.

Rough Trade som av bandet ble beskyldt for å bruke pengene sine på promotering av The Smiths, gjorde en hederlig innsats for å markedsføre "The Clock comes down the stairs". Bla. satte de inn en helsides annonse i flere av de store musikkavisene. 

I et intervju som ble gjort med Sean i 1985 fortalte han om de store ambisjonene bandet hadde, der de ønsket å bli store i Amerika. Dessverre fikk bandet aldri noen plassering på de amerikanske listene i sin levetid. Han ønsket også å bli sett på som et musikalsk forbilde, der andre musikere ble influert av ham.

Med den relative suksessen til "The clock comes down the stairs" gikk bandet framtiden lyst i møte. I 1986 fikk de en ny keyboardist i bandet. Da det tidligere Darts medlemmet James Compton ble med. Han ble en viktig bidragsyter, da han var svært dyktig på keyboard, i tillegg til at han var en showmann som fant på mye morsomt når bandet stod på scenen.

James Compton

Et bevis på at bandet var iferd med å bli lagt merke til, var det at det store plateselskapet Virgin fattet interesse for Microdisney, og skrev kontrakt med dem i 1986. Bandet var som nevnt lei av den alternative scenen, og hadde ikke noe imot å havne på selskapet som 10 år tidligere hadde gitt The Sex Pistols platekontrakt. Sean og co. håpet at et større plateselskap lettere kunne gi dem den promoteringen og hjelpen de trengte, da de var lei av Rough trades begrensede markedsføring.

Det ga dem også et økonomisk pusterom slik at de kunne konsentrere seg om det neste albumet uten å tenke på om de hadde penger til mat og husleien. De gjorde heller ikke så mange konserter som de hadde gjort året før. 

I januar 1987 kunne de presentere resultatet av den nye og bedre arbeidssituasjonen. Da den Lenny Kaye produserte "Crooked Mile" platen ble gitt ut. På samme tid ble den glimrende "Town to Town" gitt ut på singel. Den nådde topp 50 på de engelske singellistene. Mange av låtene på plata var kjent for de som hadde hørt dem opptre på Peel Sessions i desember 1985, hvor "Town To Town", "Bullwhip Road", "People Just Want To Dream" og "Begging Bowl" ble presentert.

Nå som de var på et større selskap kunne de ikke lenge glede seg over høye plasseringer på Indie listene. Men plata markerte seg på andre måter. Der den ble kåret til beste popplate på "Saturday superstore". Noe som ga dem muligheten til å opptre på Tom O'Connor show med materiale fra plata. Virgin var på samme tid flink til å skaffe bandet publisitet i pressen. 

Alt virket rosenrødt. Problemet var bare det at "Crooked Mile" ikke var den plata bandet hadde håpet å lage. Også fansen vendte tommelen ned for den. Lydbildet var for polert og kjedelig. De gode melodiene, som tross alt var der, var pakket inn i en hip produksjon som ikke passet bandet. Både Virgin og bandet ønsket at dette skulle bli en kommersiell suksess, og på veien gikk dette utover den kunstneriske kvaliteten. Den intense ektefølte måten de framstod på tidligere, virket litt utvisket her. En skjebne de etter manges mening delte med band som Lloyd Cole & the Commotions, The Fall, Aztec Camera og Prefab Sprout. Band som tidligere på 80-tallet hadde laget mer rett fram rock med et større engasjement. Likefullt var det også kritikere som hyllet plata, slik som magasinet Record Mirror: "Overall "Crooked Mile" is a thoughtful, precise record that serves as the prefect foil to the band's wilder live performance. At Microdisney var favorittbandet til han som vurderte plata, kan muligens hatt betydning."

Tekstene på "Crooked Mile" hadde fortsatt det politiske preget, i låter som "People just want to dream", "Town to Town", "Bullwhip Road" og "Hey Hey Sam". Her tok de for seg temaer som krig og korrupte diktatorer. "Town to town" handlet om livet etter atombomben. Cathal: "It describes the futility (unyttighet) of trying to lead a normal life when you know it's probably going to end in a fairly short space of time."

Heller ikke bandet selv var fornøyd med lydbildet på plata. Sean: "it sounded like it was recorded in 1973, and that's bad". Det skuffende lydbildet på plata gikk utover Microdisneys forhold til Virgin. 

En promoteringsturne i 1987 rant ut i ingenting. Og mismotet som tidligere hadde preget Sean og Cathal, kom igjen snikende. På en måte var det positivt, da de gikk igang med innspillingen av albumet "39 minutes". De ga mer blaffen, og brydde seg ikke om å lage en plate som hadde kommersielt potensiale. På plata hadde de også fått med seg en ny bassist i Steve Pregnant

I juli 1987 gjorde bandet sin 5. og siste opptreden hos John Peel, der de spilte låtene "Armadillo Man", "Half A Day", "Soul Boy" og "And He Descended Into Hell".

Den legendariske radiomannen John Peel hadde stor sans for Microdisney.

Høsten 1987 fikk folk høre resultatet av de siste innspillingene, da "Singer's Hampstead home" ble gitt ut på singel. En låt som etter de flestes mening er det fineste øyeblikket i historien om Microdisney. Her kombinerte de sine røtter innen Motown og folk med en flott produksjon. Med singelutgivelsen fikk bandet sin største hit noensinne, der den ble spilt på musikkanaler i mange land. En stemningsfull video ble også laget til låta, med bandet plassert i en liten trehytte dypt inne i skogen. Denne ble spilt endel bla. på Super Channel (webmaster fikk sitt første møte med bandet gjennom denne videoen). 

     

En stemningsfull video ble laget til Microdisneys flotte singel "Singer's Hampstead home".

Likefullt fikk singelen mest oppmerksomhet pga. teksten, som mange mente var et ondsinnet angrep på popstjernen Boy George. Selv mente bandet at låta handlet om businessen som hadde skapt ham. Der popstjerner selger sjelen sin for å oppnå suksess. Cathal: "it's not really about him. It's just how lame Pop Stars have come to be, as a rule. There are a few careerists who'll do anything for publicity- they don't give a shit what kind of record they make as long as it sells".

Generelt var det ment som et angrep på platebransjen. Men Virgin følte låta som et angrep på seg, og ikke minst på selskapets gullkalv Boy George. Noen hevder at Microdisney ble sparket ut av Virgin pga. denne låta.

I februar 1988 ble "Gale Force Wind" gitt ut som 2. singel fra det kommende albumet. Og den anthem lignende låta som omhandlet klasseskillene i Storbritannia ble nok en fulltreffer fra Sean og co. Dessverre skulle det ettervert vise seg at dette kom til å bli den siste singelen bandet ga ut. 

I mars 1988 kom albumet "39 minutes", og mange av de positive elementene man hadde hørt på de foregående platene, ble samlet her. Gode iørefallende melodier, med et behagelig arrangement. Uten at det noe sted ble for glatt eller kommersialisert . Plata hadde stor spennvidde musikalsk, alt holdt sammen av Cathals indignerte stemme, der han kaster sine anklager mot de som han mente fortjente det. Sånn sett ble plata en fusjon mellom det harde og det myke. 

Egentlig hadde de tenkt å kalle plata "Microdisney are shit". Da de følte det var ordene mange i plateselskapet deres hadde lyst til å si til dem, men ikke torde. Senere fikk de også trykket opp skjorter hvor "Microdisney are shit" stod skrevet på ryggen.  

Platebransjen fikk gjennomgå i "Singer's Hampstead home", klesindustrien i "United colours (of Benetton)", og den amerikanske filmindustrien i "Herr director". Ikke ulikt det Morrissey gjorde i The Smiths på samme tid. 

Bandet følte seg motarbeidet av Virgin da de skulle promotere plata, samtidig var interessen fra platekjøperne også mye mindre enn det bandet hadde håpet på. For selv var de veldig fornøyd med plata.

Etter plateutgivelsen dro bandet ut på turne igjen, men de avsluttet den allerede i april. Den manglende interessen for bandet, og all motbøren de opplevde fra plateselskapet, bla. med manglende markedsføring, gjorde sitt til at de ikke orket mer. "39 minutes" ble dermed stående som den siste plata de ga ut.

Under turneen hadde de opplevd at det var færre og færre mennesker som dukket opp. Noe som gikk inn på Sean og Cathal.

I 1989 fikk folk høre hvilket tap bandet var for rocken, gjennom plata "The Peel sessions". Der de beste opptredene deres hos John Peel i perioden august 1983 - desember 1985, ble samlet på en plate. Her fikk man høre flotte versjoner av "Town to Town", "Loftholdingswood", "Sun" og "7 464". Denne plata ble tatt vel imot av fansen som fortsatt sørget over tapet av bandet. 

I 1995 kom den obligatoriske samleplaten med bandet, kalt "Big Sleeping house". Her fikk man et fint innblikk i bandets musikk. De fleste av Microdisneys plater hadde kun vært tilgjengelig på vinyl. Så her fikk også fans som hadde fulgt bandet i flere år mulighet til å spille låtene deres i cd spilleren. I 1996 kom albumene gitt ut på Rough Trade også ut på cd.

Samleplata "Big sleeping house".

Det var tydelig at både Cathal og Sean våren 1988 var klar for nye utfordringer hver for seg. For ikke lenge etter var de begge etablert i nye band. Sean dannet det Beach Boys inspirerte bandet High Llamas, som med årene opparbeidet seg en like stor fanskare som det Microdisney i sin tid hadde. Sean har også jobbet med band som Stereolab og Will Oldhams prosjekt Palace Music.

Seans band High Llamas.

Også Cathal har opplevd suksess i årene etter Microdisney, med Fatima Mansions. Bandet ble dannet kun en måned etter at Microdisney var oppløst. Her videreførte han sine budskap med sanger om religion, imperialisme og død. Bandet ble en kultfavoritt utover 90 - tallet. De opplevde også å få en hitlåt med en versjon av Bryan Adams "(Everything I do) I do it for you", som nådde 7. plass på de britiske listene i 1992. Da som en dobbel A side sammen med "Suicide is painless": Manic Street Preachers.

Cathals band Fatima Mansions

I intervjuer har begge gjort det klart at de ikke ønsker å gjenforenes i Microdisney, da begge er opptatt av å se framover, og ikke bruke tid på det som var. På slutten av Microdisneys levetid var Sean og Cathal knapt på talefot. De kranglet høylytt om penger, bla. gjennom media. Cathal har i ettertid beklaget oppførselen sin på denne tiden. Men han beklager ikke at bandet ble oppløst.

Microdisney forandret aldri verden med sin musikk. Og de nådde aldri ut til så mange som de hadde håpet på, og fortjent. Men de ble elsket av de som tok seg tid til å lytte til dem, og ikke minst var de en viktig motvekt til den kommersielle musikken på 80-tallet. Et band som klart sa ifra at Storbritannia var på feil vei politisk, der egoismen fikk råde under Margaret Thatcher. Tekstene deres oppleves som relevant også idag. 

Uansett er Microdisney et hyggelig minne fra 80-tallet. Som et band som skrev tidløse poplåter som man fortsatt kan glede seg over. 

  
Albumutgivelser
      
Everybody is fantastic

1984

We hate you South African Bastards

1984

The Clock comes down the Stairs

1985

Crooked Mile

1987

39 Minutes

1988

Peel Sessions

1989

Singel utgivelser

             
Hello Rascals / Helicopter of the holy ghost

1982

Pink Skinned Man

1984

Dolly (EP)

1984

In the World (EP)

1985

Birthday Girl

1985

Town to Town

1987

Singer's Hampstead Home

1987

Gale Force Wind

1988

 

1. 39 Miles

2. The Clock comes down the stairs

3. Crooked Mile

4. Peel Sessions

5. We hate you South african bastards

6. Everybody is Fantastic

   

   

 

  

 

1. Singer's Hampstead Home

2. Town to Town

3. Birthday Girl

4. Horse Overboard

5. In the World

6. Gale Force wind

7. And he descended into Hell

8. She only gave her in to her Anger

9. Loftholdingswood

10. Angels