Johnny Marr (John Martin Maher): Født 31. oktober 1963,  Manchester, England

Steven Patrick Morrissey : Født 22. mai 1959, Manchester, England 

Andrew Rourke: Født 17. januar 1964, Manchester, England

Mike Joyce: Født 1. juni 1963, Fallowfield, Manchester, England

Craig Gannon: Født 30. juli 1966, Manchester, England

 

The Smiths var utvilsomt det største indie bandet i England på 80-tallet. Og en av de største britiske bandene totalt sett i tiåret. Med 18 topp 40 singler, og 4 storselgende album var det få som slo Morrissey og co. i popularitet. Ihvertfall i England. Ellers i verden var ikke interessen for bandet like stor. Musikken markerte også starten på den gitarorienterte britpopen som på slutten av 80-tallet, og utover 90-tallet ble den dominerende stilen i England. Inspirert av 60-talls band som The Beatles, The Rolling Stones, og The Kinks.

Bandet slo gjennom med debutplata "The Smiths" i 1984 som fortsatt regnes som en av de beste platene som noengang er laget. Bandets inntreden betydde at den synthbaserte popen gikk en usikker framtid i møte. Den karismatiske sangeren i bandet , Morrissey, uttalte på denne tiden: "The ashes of pop music are all around us if we will but see them". Men han glemte å si at det var han som stod med fyrstikkesken i hånden. 

Smiths kunne nok ligne på en del andre samtidige band. Forskjellen lå hovedsaklig i sanger Morrisseys innlevelse i låtene. Han kunne gå fra crooner, til dypt klagende i samme låt. Tekstene hans tok for seg temaer som få andre torde å synge om. Misbruk av barn, drap, homoseksualitet. Og det var nok kun The Smiths som kunne finne på å kalle en plate for "The Queen is Dead", som om det var et ønske. Bandet hadde heller ikke det tradisjonelle mønsteret i låta, med vers-refreng -vers-refreng, som var så vanlig på den tiden. Likefullt var låtene deres fengende, og godt egnet til singel formatet. Singler som alltid var forseggjort på en måte som gjorde dem til samleobjekter. Med bilder av filmstjerner og andre kjente mennesker på coverne. 

Andrew Rourke, Morrissey, Johnny Marr og Mike Joyce

Bildet er tatt av Stephen Wright. Link: Smithsphotos

Bandets sentrale personer var John Martin Maher og Steven Patrick Morrissey. Bedre kjent for verden som Johnny Marr og Morrissey. Et  låtskriverpar som har gått inn i musikkhistorien på linje med Paul McCartney & John Lennon. De ble også omtalt som the Odd couple (det rare paret) pga. sine ulikheter når det gjaldt image og personlighet.

De to traff hverandre for første gang i 1979 under en Patti Smith konsert, men det var først 3 år senere at de ble kjent med hverandre. Da den 18 år gamle Johnny Marr ringte på døren hjemme hos den 23 år gamle Stephen (Morrissey) i 384 Kings Road, Manchester. Foranledningen til møtet var at Marr ønsket å starte et band, og gjennom sin skolekamerat  og nabo fra barndommen, Billy Duffy hadde han kommet over sangtekster som Morrissey hadde skrevet som medlem av pønkbandet The Nosebleeds noen år i forveien. Tekstene imponerte Marr, som derfor ønsket å ha med seg Morrissey i bandet. 

Joe Moss, en annen kamerat av Marr hadde vist ham en TV dokumentar om låtskriverparet Leiber & Stoller, der den ene hadde ringt på døra til den andre og foreslått at de skulle skrive sanger sammen. Marr ble inspirert til å gjøre det samme, og i mai 1982 ringte han på døra hjemme hos familien Morrissey. Morrissey som på den tiden var uten jobb og band tente på ideen, og dermed var historien om The Smiths i gang. 

De to var vidt forskjellig som personer. Marr var den sjarmerende gutten med kjæreste (Angie) som lett kom i kontakt med folk. Mens Morrissey var en litt klossete fyr som hadde problemer med å sosialisere. Han fant mer glede i å lese og skrive bøker. Men et lidenskapelig forhold til musikk hadde begge to, noe som ble en fellesnevner som de bygde videre på. Bla. var de begge store fans av New York Dolls, et band som ikke så mange hadde et forhold til i Manchester. Johnny Marr: "When I went to meet Morrissey, we could talk about the Marvelettes, Patti Smith, The New York Dolls. In fact, that’s how I was aware of him a few years before I met him — there weren’t many Dolls fans around!".

New York dolls var en felles inspirasjonskilde for Johnny Marr og Morrissey.

Steven Patrick Morrissey var født på Park Hotel i bydelen Davyhulme i Manchester i 1959. Foreldrene var av irsk herkomst, der faren Peter jobbet som portier på et sykehus, mens moren Elizabeth Dwyer jobbet som bibliotekar. Foreldrene hadde flyttet til England like før Morrissey ble født. Han har også en storesøster som heter Jackie. Det er mange som mener at man kan høre Morrisseys irske bakgrunn i måten han synger på. 

De første årene av oppveksten bodde familien i Harper street, Hulme, Manchester. Da Morrissey var 6 år gammel flyttet de til 384 Kings road, Queen square i Hulme. I et område som hadde sett bedre dager.

Da Morrissey var 3 år i 1962, fikk han en katt som familien kalte Tibby. Og den fulgte Morrissey inn i voksen alder. I et intervju med musikkmagasinet Smash hits i 1985, kunne Morrissey fortelle at Tibby fortsatt var i live, i en alder av 23 år. Morrissey (i 1985): "He's actually older than the other members of The Smiths, which is remarkable."

Som liten var han fascinert av kvinnelige popartister som Sandie Shaw, Marianne Faithful og Timi Yuro. Den første plata han fikk i samlingen, var "Come stay with me" med Marianne Faithful. Morrissey: "I demanded (krevde) this record from my parents."

Morrissey var også opptatt av såpeoperaene som gikk på tv. Og han var interessert i å lese bøker, og da særlig bøker med Oscar Wilde. Han var generelt opptatt av feminine verdier, og hadde et nært forhold til moren Elizabeth. Likefullt kranglet han mye med henne og faren. Som om det var det eneste foreldre kunne brukes til. Morrissey: "It was the only real basis of our relationship. I couldn't think of anything else to do with them."

På skolen ble han mobbet av de andre skoleelevene, men fordi han fysisk var sterk, klarte han å forhindre at ting ble for ille. Likefullt gikk han gjennom barndommen med depressive tanker som kom til å følge ham inn i voksen alder. Han var også mye syk i årene han gikk på skole. Morrissey: "I just used to be constantly ill. General manic depression mainly."

Morrissey skapte på 80-tallet mote med sin bruk av briller. Disse brillene begynte han å bruke som 13 åring, noe han på det tidspunktet mislikte sterkt. Morrissey: "I was forced to wear them at 13, and I've stuck with them ever since."

Morrissey drømte i barndommen om å bli bibliotekar slik som moren. Morrissey: "To me that seemed like the perfect life. Solitude, absolute silence, tall, dark libraries." Men da bibliotekene ble modernisert, og mer strømlinjeformede, mistet han interessen for dem.

 I tenårene begynte han med narkotiske stoffer i et forsøk på å rømme unna de vonde tankene. I disse årene gikk han på St. Marys Secondary Modern School (1970) og Stretford Technical School. Årene på St. Marys ble senere omtalt i Smiths låta "The Headmaster Ritual". Etter endt skolegang jobbet han en periode for den offentlige skatteetaten Inland revenue. Han jobbet også på et hospital. Men dette passet ikke Morrissey, så han valgte å slutte og heller gå arbeidsledig. Han tilbrakte tiden på barnerommet der han skrev tekster, leste bøker og lyttet til musikk. Ønsket var å en dag å bli musikkjournalist. Noe som kom til uttrykk gjennom flere leserinnlegg i musikkavisen Melody Maker

En langthåret ung mann.

I 1976 reiste Morrissey over til U.S.A. Bla. for å besøke sin tante Joan, som bodde i New York. Penger til turen hadde han tjent opp gjennom å jobbe på Inland revenue office. Morrrissey: "I took this awful sickening job in this horrendous (forferdelig) office in Manchester."

I 1978 fikk Morrissey sjansen til å prøve seg som rockesanger, da han ble med i pønkebandet The Nosebleeds fra Manchester. Mye pent er sagt om det bandet, og mellom 1976 og 1977 gjorde de seg litt bemerket. Men da Morrissey tok over som vokalist etter en Garrity, hadde bandet egentlig gjort sitt allerede. Likefullt rakk Morrissey å få skryt for sin framferd på scenen i musikkbladet New Musical express etter en konsert de gjorde på The Ritz, som oppvarmingsband for Magazine: "The Nosebleeds re-surface boasting a Front Man With Charisma, always an advantage. Lead singer is now minor local legend Steve Morrisson, who, in his own way, is at least aware that rock 'n' roll is about magic, and inspiration". Også Billy Duffy (Marrs kamerat) ble med i The Nosebleeds på denne tiden. Han kom senere til å få suksess som medlem av Theatre of Hate og The Cult. Det var også Duffy som anbefalte Morrissey for de andre i The Nosebleeds. Billy Duffy: "'Right, well, do you know any singers?' I knew Morrissey, and that was kind of our story". De to hadde funnet hverandre gjennom interessen for New York dolls. Morrissey rakk ikke å gjøre mer enn to opptredener med bandet før de var oppløst. Samme år var Morrissey også innom som sanger i bandet Slaughter and the dogs, der han var med og spilte inn 4 låter.

The Nosebleeds (uten Morrissey)

Utad framstod han som en intellektuell, småarrogant fyr, med en utviklet sans for humor. NME (blad) fotograf Kevin Cummins: "His presence was entirely unassuming, but he could lay people waste with laughter at a sentence, effortlessly". Allerede på denne tiden åndet Morrissey for kunsten, i sine ulike uttrykksformer. 

I 1981 skrev han to novelle lignende publikasjoner om sine to idoler James Dean og bandet New York Dolls. Kalt "James Dean is not dead" og "New York Dolls". Disse ble utgitt på Babylon books.

             

Morrisseys noveller "James Dean is not dead" og "New York Dolls".

 Morrissey var også leder av den britiske New York Dolls fanklubben. Og har fortsatt å være fan av New York bandet helt fram til idag. I 2004 fikk Morrissey samlet David Johansen og de andre medlemmene av bandet, slik at de kunne opptre på Meltdown festivalen i London. 

I likhet med Morrissey hadde også Johnny Marr irsk opphav, da begge foreldrene hans, John og Frances Maher, var fra Irland. De hadde kommet til England og Manchester i 1962 (året før Johnny ble født), sammen med resten av slekta fra den irske landsbygda. Marr: "My parents and aunts and uncles were all 17- to 21-year-old kids from the country, set free in the big city". 

Han ble døpt John Martin Maher, men for å skille seg fra faren navnemessig kalte han seg Johnny. Han vokste opp i 122 Everton Road, Chorlton-on-Medlock, sør i Manchester. Skolegang fikk han på Sacred Heart Primary School, og St Augustines Grammar. 

Johnny Marr

Allerede før han kunne gå fikk han et nært forhold til musikk gjennom familiens hengivenhet til rock'n roll. Marr: "At the end of the day they just wanted to rock’n’roll. I remember these 20-year-old women dancing and jiving to Eddie Cochrane and the Everly Brothers in the front room. It was absolutely magical to me". På kveldene måtte alle uttrykke seg gjennom et instrument eller en sang. For Johnny ble det i første omgang munnspill, før han i 11 års alderen begynte å spille gitar. Inspirert av bla. The Stooges, Marc Bolan og Motown. Særlig Bolan var en stor favoritt. Marr: "I owned a copy of 'Jeepster', and when I first heard 'Metal Guru' it was life-changing".

Han ble tidlig så dyktig på gitaren at den eldre nabogutten Billy Duffy la merke til ham. Også han spilte gitar, og sammen startet de i 1977 bandet The Paris Valentinos sammen med den 13 år gamle Andy Rourke på bassgitar. Også han kom senere til å bli et viktig medlem av The Smiths. Dette bandet spilte coverversjoner av Tom Petty og Thin Lizzy. I ettertid har Marr gitt Duffy endel av æren for at han ble så god til å spille gitar.

Billy Duffy

Andy Rourke

Marr var også en svært lovende fotballspiller da han var 14 år. Og både Nottingham Forest og Manchester City var interessert i å gi ham en lærlingkontrakt, men det ble likevel ikke noe ut av det. Ifølge Marr var det pga. hans bruk av sminke. Marr: "I was probably the only player out there wearing eyeliner".

I 1979 ble 16 år gamle Marr med i det Velvet Underground inspirerte bandet Sister ray. Et band som ifølge Marr bestod av MC typer. Han opptrådte kun en gang sammen med dem.  Før han i 1980 igjen dannet et band sammen med barndomskameraten Andy Rourke, kalt White Dice. Disse var inspirert av Squeese og Crosby, Stills & Nash. De rakk å gjøre noen opptredener og en demo innspilling som ingen plateselskap var interessert i før bandet ble oppløst. I 1979 begynte Marr også på Wythenshawe College.

i 1981 ble Marr og Rourke medlem av samme band for 3. gang, da de dannet Freak Party. Også Simon Wolstencrofte som senere kom til å oppleve suksess i The Fall var med i bandet. Denne gang var det funk musikk med Chic og Fatback band som var inspirasjonen. De fikk med seg en trommeslager, men fant ingen passende sanger. Under en av øvingene bandet gjorde ble Marr arrestert mistenkt for å ha kjøpt tyvegods, men det ble ikke tatt ut tiltale mot ham. Ved siden av bandet jobbet Marr som DJ på en nattklubb kalt Exit, og han jobbet i klesbutikken X clothes. Mens han jobbet her ble han introdusert for Matt Johnson som senere kom til å oppleve suksess som The The, der Marr også var innom som medlem en kort periode (rundt 1989). Og allerede i 1981 fant de to tonen, og ønsket å lage musikk sammen, men pga. den lange avstanden mellom London og Manchester, ble det ikke noe ut av det. Marr: "We really wanted to be in a band together, but we were both just too broke to travel 200 miles to each other".

Matt Johnson og Johnny Marr i 1989

Nabobutikken til Exit het Crazy Face, og der jobbet Joe Moss, som ble en god venn og mentor for Marr. De hadde felles interesse for musikk og gitarspill. Det var som nevnt Moss som fortalte Marr historien om Leiber og Stoller, som i sin tur inspirerte Marr til å ringe på døren til Morrissey i mai 1982. Marr var litt nervøs for å ringe på døren til denne eksentriske musikkritikeren, så han hadde med seg Moss som "anstand".

Historien om The Smiths startet i mai 1982.

Etter å ha blitt kjent med hverandre og fått innblikk i den andres musikalske plattform, gikk de umiddelbart i gang med å skrive låter. Morrissey viste seg raskt å være den tekstforfatteren som Marr håpet han skulle være. Tekstene til "The Hand That Rocks the Cradle" og "Suffer Little Children" hadde han allerede skrevet. Sistnevnte var inspirert av "The Moors murders" fra starten av 60-tallet, der 5 barn fra Manchester området ble drept av paret Ian Brady og Myra Hindley. En hendelse som skremte den da 6 år gamle Morrissey. Dette ble de første to låtene Marr/Morrissey skrev sammen. Som de første av mange de neste 5 årene - der Morrissey skrev tekstene, mens Marr skrev melodiene. Også "Don't blow your own horn" ble skrevet i denne første tiden, men den er ikke blitt gjort tilgjengelig i ettertid.

Sommeren 1982 spilte de inn en demo sammen med Simon Wolstencroft (som hadde spilt med Marr i Freak Party). Wolstencroft fikk tilbud om å bli med i bandet deres, men avslo da han heller ville bli med i det nystartede bandet The Fall. Et band som også kom til å oppleve en viss suksess på 80-tallet. De fikk istedet tak i den lokale trommeslageren Mike Joyce som hadde fortid i pønkband som The Hoax og irske Victim. Han ble medlem av bandet enda han under auditionen var "høy" på sopp han hadde spist like i forveien. Joyce var det eneste medlemmet av bandet som hadde lengre erfaring med å opptre foran et publikum.

Mike Joyce som medlem av Victim.

De første øvingene ble gjort i etasjen over Crazy face botique, i et lokale som Marrs kompis Joe Moss eide. Joe Moss som skal han sin del av æren for at The Smiths ble dannet, fikk jobben som manager for bandet. 

Joe Moss

Bandnavnet The Smiths var det Morrissey som kom opp med, dvs. han lot Johnny Marr få muligheten til å velge mellom Smiths, Smithdom og Smiths Family. Morrissey hadde sett seg lei på popband med pompøse navn slik som Orchestral Manoeuvres in the Dark, og ønsket at navnet skulle gjenspeile bandets ønske om å fremstå som vanlige mennesker uten pretensiøse motiv. Morrissey: "I decided to call ourselves "The Smiths" because it was the most ordinary name, and I think it's time that the ordinary folk of the world showed their faces". Selv om Morrissey ikke likte bandnavnet O.M.D. var han likevel fascinert av deres sanger Andy McCluskey.

Noen har også hevdet at The Smiths var en slags spøk, da Smiths er et veldig vanlig navn blant engelskmenn, mens bandmedlemmene var av irsk opphav.

Sin første spillejobb hadde trioen på Ritz i Manchester 4. oktober 1982, som oppvarmingsband for Blue Rondo A La Turk. Enda de på det tidspunktet kun hadde øvd inn 3 låter. Her imponerte Marr publikum med sine ferdigheter på gitaren. De gjorde også en opptreden på Manhattan sound 25. januar 1983. Med seg på scenen hadde de Morrisseys kamerat James Maker som danset rundt på stiletthæler og kastet konfetti på publikum. 

En Dale Hibbert spilte bassgitar, men etter disse to første konsertene ble han byttet ut med Marrs gamle venn, Andy Rourke. Som dermed havnet i samme band som kompisen Johnny Marr for 4. gang. Den klassiske Smiths line upen var dermed etablert, med Morrissey, Marr, Rourke og Joyce. 

Med bass, gitar, trommer og sang framstod The Smiths som "nakne" i lydbildet, med rett fram gitarrock, uten bruk av syntetiske elementer for å skape fyldigere lydbilder. Noe som gjorde det naturlig å sammenligne dem med postpønk band som The Pretenders, Wire og Magazine. Morrisseys stemme og dypsindige tekster kom med det mer i forgrunnen enn hva de ellers ville gjort. Musikken til The Smiths var til tross for det til tider aggressive gitarspillet og de saftige tekstene, relativt lett tilgjengelig. Med sine fengende melodier og gode rytmeseksjon. The Smiths kan også ses som en forlengelse av The Kinks' britpop på 60-tallet, der Morrissey i likhet med Ray Davies viste en unik evne til å gjøre seg interessante betraktninger om dagligdagse ting.

I 1983 valgte Johnny Marr å ta ibruk dette kunstnernavnet for ikke å bli forvekslet med trommeslageren John Maher i pønkbandet The Buzzcocks. Også han fra Manchester. Morrissey som fram til da gjerne hadde blitt kalt Steve eller Steven (hans egentlige fornavn), valgte å bruke etternavnet Morrissey som kunstnernavn. Steve var ifølge ham for vanlig, slik som Tony, Dave, Petet etc. og Steven hørtes for "homo" ut. Så da ble det Morrissey.

Sin 3. opptreden gjorde bandet på det store Hacienda diskoteket i Manchester 4. februar 1983, som var drevet av det lokale plateselskapet Factory. Og med bandets økende popularitet var det mange som forventet at Factory med Tony Wilson i spissen ville skrive platekontrakt med The Smiths. Men Wilson og New Order manager Rob Gretton syntes demoen de hadde spilt inn var elendig, og valgte å avvise bandet. Noe de angret bittert på like etter. For noen måneder senere gjorde bandet en legendarisk konsert på Hacienda foran elleville fans, der flere av dem besvimte. Hacienda var kjent som en arena med et "kaldt" interiør, med utstrakt bruk av metall. For å myke opp stemningen hadde bandet dekorert hele lokalet med liljeblomster. Andy Rourke: "Because the architecture of the Hacienda was so cold, for the second Hacienda gig we played, we brought flowers to warm the place up and sort of interact with the audience". Mike Joyce: "Thirteen boxes of daffodils. It smelt great onstage". Og da Morrissey entret scenen, var det med blomster i hånden, som han veivet rundt med. Etter denne konserten ble bruken av blomster, og da særlig liljer et fast varemerke for bandet.

Et annet varemerke av det mer tragiske slaget, var at Johnny Marr hadde for vane å kaste opp før de skulle ut på scenen, fordi han var så nervøs. Deres lydmann Grant Showbiz mente dette forklarte hvorfor Marr var så tynn på midten av 80-tallet: "They weren't very good with food. I mean, if you look at Johnny and Morrissey in photographs in the early days, they're very thin. And Johnny used to throw up before every show, because he was so nervous about things".

The Smiths på Hacienda i 1983.

Factory records endret mening om bandet da de så hvor populære de begynte å bli, og tilbød dem platekontrakt. Men tilbudet ble avvist av Morrissey. Istedet vendte de nesen sørover mot London, der de kom i kontakt med det uavhengige (independent) selskapet Rough trade records. Og etter at Rough trade sjef Geoff Travis hadde hørt en demo som de stolt presenterte, fikk de platekontrakt. Geoff Travis: "They pressed a tape into my hand and said,'Would you listen to this, it's not just another tape. I promised them I'd listen to it, this was a Friday,  and give them a ring on Monday. I listened to it all weekend and absolutely loved it".

Rough trade sjef Geoff Travis

Samarbeidet mellom Rough trade records og The Smiths skulle utvikle seg til å bli et av mest vellykkede innen platebransjen. De skrev seg også etter hvert inn i musikkhistorien da suksessen de uavhengige selskapene slik som Rough trade opplevde (med band som The Smiths), var noe av det som kjennetegnet musikkscenen på 80-tallet. Også Morrissey var tidlig klar på at Rough trade hadde gjort en god avtale, da han beskrev den som: "label's "best-ever deal". Men om avtalen var god for plateselskapet, var den ikke like god for Andy Rourke og Mike Joyce. For avtalen krevde bare to underskrifter, og de ble gjort av Morrissey og Marr. Sammen med en intern avtale i bandet, ble dette starten på et klasseskille, mellom Morrissey og Marr på den ene siden, og Rourke/Joyce på den andre. Et skille som ble advokatmat mange år senere.

13. mai 1983 ble bandets første singel "Hand in Glove" gitt ut. Ideen til låta hadde Marr da han var på besøk hjemme hos foreldrene og klimpret på gitaren. Han kom da opp med et riff som han likte. Han spilte det for kjæresten Angie, som mente at han burde gjøre det røffere. Angie: "‘Make it sound more like Iggy! (Pop)" Og like etter var låta i boks.

Selv om både BBCs John Peel og de store musikkavisene slik som NME hadde fattet stor interesse for The Smiths, ble ikke "Hand in Glove" noen salgssuksess. I Storbritannia ble det bare 124. plass. Morrissey var så skuffet over plasseringen at han sørget for at den ble med på de fleste samleplater bandet ga ut i årene som fulgte. Slik at folk fikk sjansen til å høre den. Selve innspillingen av singelen kostet ikke mange kroner. Manager Joe Moss anslo kostnadene til ca. 3000 kr.: "'Hand In Glove' was done for f250, because the other side was 'Handsome Devil' which was live from the Hacienda, straight off the desk".

Singelen fikk også oppmerksomhet i media av andre grunner enn de rent musikalske da "Handsome Devil" som var å finne på baksiden av singelen ble tolket som en hyllest til pedofili. Noe det ikke var. 

        

Bandets første singel "Hand in Glove".

Morrissey ble raskt et yndet intervjuobjekt i den engelske musikk og tabloidpressen, ikke minst pga. hans kraftfulle uttalelser, der han langet ut mot andre artister og establishmentet. Statsminister Margaret Thatcher fikk passet påskrevet av Morrissey mer enn en gang. Et utsagn som at han var seksuelt avholdende, ble selvfølgelig også ivrig debattert.

6. mai 1983 hadde bandet opptrådt på Universitetet i London, tilstede på konserten var John Peel (BBC) produsent John Walters.

Og han ble så imponert over musikken og bandets sceneopptreden at han lot dem slippe til på landsdekkende radio på John Peels radioshow. 18. mai 1983 spilte de inn låtene "Handsome Devil", "Reel Around The Fountain", "Miserable Lie" og "What Difference Does It Make?". 31. mai ble de sendt ut på lufta. I 1988 ble disse innspillingene gitt ut på en EP kalt "Peel sessions". Noen av innspillingene ble også å finne på Smiths albumet "Hatful of Hollow" fra 1984. I løpet av 1983 besøkte The Smiths BBC og John Peel ytterligere 3 ganger for å gjøre innspillinger. I en periode virket det som om man hørte singelen "Hand in glove" eller opptak fra bandets BBC innspillinger om man slo på BBC radio.

The Smiths' "Peel sessions".

I oktober 1983 ble "This charming man" gitt ut som bandets 2. singel. Og selv om heller ikke denne klarte å markere seg på listene (25. plass i Storbritannia), er den en av bandets fineste låter. Og en av mest typiske, med sitt "skranglete" gitarspill og Morrisseys karakteristiske vokal. Tekstens tvetydighet var også noe som ble et varemerke for The Smiths. Noe som ga rom for dypere tolkninger, blant annet fra musikkprofessorer. Deler av teksten var hentet fra 1972 filmen "Sleuth". Melodien til "This charming man" var skrevet av Marr i forkant av en John Peel session i september 1983. Samme natt skrev han også "Still Ill" og "Pretty Girls Make Graves". Singelversjonen av "This charming man" ble spilt inn i Strawberry Studios i Stockport, da en tidligere innspilling i et London studio ikke ble slik de ønsket. 

     

Fra videoen til "This charming man".

I ettertid har låta figurert i mange kåringer over tidenes beste låter. I 2005 hadde NME låta på 11. plass over tidenes beste indie låter. Videoen til "This charming man" viste bandet omringet av blomster.

Morissey og The Smiths live på Westfield college i 1983.

31. desember 1983 gjorde bandet sin første konsert i U.S.A. da de opptrådte på et nyttårshow på Danceteatria i New York. Selv om Morrissey falt ned fra scenen under konserten gikk det stort sett greit denne kvelden. Mike Joyce fikk meslinger mens de var der, i tillegg var Johnny Marr deprimert fordi det ble slutt med kjæresten Angie på denne tiden (de ble imidlertid sammen igjen senere). Verre var det at  Joe Moss valgte å gi seg som manager for bandet i forkant av denne turen. Som årsak oppga han det faktum at han var blitt far for andre gang og heller ønsket å bruke tid med familien. I en alder av 40 år følte han seg for gammel til å reise rundt med et rockeband. Dessuten hadde han ikke sansen for folkene i Rough trade records som han oppfattet som kald og ufølsom. Men det som muligens var den avgjørende årsaken til at Moss ga seg, var at han ble frosset ut av Morrissey. Johnny Marr: "I wasn't disappointed with Joe because it was obvious that he was feeling forced out. It was something where he and Morrissey stopped seeing eye-to-eye".

Tapet av Moss skulle bli like skjebnesvangert som tapet av Brian Epstein var for The Beatles, da han var den som klarte å holde bandmedlemmene i tømmene. 

Høsten 1983 hadde The Smiths også vært opptatt med innspillingen av debutplata, en plate som opprinnelig var ment å hete "The hand that rocks the cradle". Og opprinnelig var det også meningen at det tidligere Teardrop Explodes medlemmet Troy Tate skulle produsere den. The Smiths hadde latt seg imponere av hans singel "Love is", men etter noen uker sammen fant man ut at lydbildet han skapte ikke var slik de ønsket. Mike Joyce: "It just sounded too... oh, indie's not the right word. It didn't have a body". Etter å ha spilt inn låtene "The hand that rocks the cradle", "Accept yourself" og "Jeane" ble han droppet fra innspillingen. På kort varsel ble istedet det tidligere Roxy Music medlemmet John Porter hentet inn. Roxy Music var et av favorittbandene til Johny Marr da han var yngre. John Porter: "It didn't sound that great, and through a mutual friend, Geoff Travis (hos Rough Trade) asked me if I'd take a listen to the tapes and see about remixing them. Well, I listened to the tapes and said possibly it would be better to start again. They were kind of out of tune and out of time. To tell you the truth, I knew about The Smiths, but I don't think I'd actually heard them".

John Porter

Porter ble en viktig inspirasjonskilde og læremester for Marr, der de sammen gjerne satt oppe hele natten for å få gitarene til å høres ut slik de ville. Særlig bruken av overdubs på gitarene var noe Porter kunne mye om. Enkelte av låtene på albumet hadde 15 lag med gitarspill oppå hverandre. Også de  andre medlemmene av bandet satte pris på Porter. Mike Joyce: "If there ever was a fifth Smith, it was John Porter". Porter fikk med seg barndomskameraten Paul Carrack (ex. Mike & the Mechanics, Squeeze, Ace, solo) til å spille piano og orgel på bla. "Reel around the fountain". Carrack var veldig usikker på om bandet likte det han gjorde på låta. Men da Morrissey omtalte spillingen hans som: "It sounds like Reginald Dixon on acid", var Carrack fornøyd. Da det var det nærmeste man kom skryt fra den kanten. Carrack bidro også på ytterligere to låter. For alt dette fikk han et engangsbeløp på 1200 kr. Noe han 25 år senere fortsatt synes var en fornuftig sum. Samtlige låter på albumet var skrevet av Marr og Morrissey. 

Som en forsmak på albumet ble "What Difference Does It Make?" gitt ut som bandets 3. singel i januar 1984, med en 12. plass i Storbritannia som resultat. Låta regnes blant bandets klassiske låter, med en indignert Morrissey som synger om følelseløse kjærlighetsforhold, til tonene av Marrs skranglete gitarer. Marr og Morrissey har i ettertid omtalt låta i negative ordlag, da de mener den høres amatørmessig ut. Morrissey har til og med omtalt den som en av de verste Smiths låtene. Men dette er nok et synspunkt ikke så mange er enig i. Bildet på coveret av plata, med Terrence Stamp, er hentet fra filmen "The Collector". Stamp var i starten negativ til å bli brukt på coveret, noe som gjorde at et alternativt singelcover med Morrissey på forsiden ble brukt istedet. Imidlertid endret Stamp mening, og singelen med Morrissey på coveret ble istedet et sjeldent samleobjekt. 

               

De to utgavene av singelen "What difference does it make?". Med en smilende Morrissey til høyre.

Debutalbumet fikk navnet "The Smiths" da det ble gitt ut 20. februar 1984. Og selv om bandet selv ikke var helt fornøyd med resultatet, var kritikerne over seg av begeistring. De tok fram sine beste superlativer når de skulle beskrive platen. Særlig var de imponert over de ironiske tekstene som på en særegen måte tok for seg tema som mord, seksuelt misbruk, ydmykelse og homoseksualitet ("Hand in Glove"). Og de lot seg imponere over intensiteten i Morrisseys sang, der han på sekunder kunne skifte fra crooneraktig stil til klagende hyl. Også den uvante strukturen på låtene, der de ikke fulgte den tradisjonelle stilen med vers-refreng, ble lagt merke til. 

Og kritikernes ros av plata var nok en medvirkende årsak til at The Smiths" gikk helt til 2. plass på de britiske listene i mars 1984. I Norge nådde ikke albumet opp, noe heller ikke de senere studioalbumene til The Smiths gjorde. I U.S.A. ble det 150. plass. 

I ettertid har albumet jevnlig figurert på lister over tidenes beste plater. Rolling stone magazine hadde den på 22. plass på en liste over tidenes beste album i 1989. Mens NME hadde den på 54. plass på en tilsvarende liste i 2003.

En låt som fikk mye omtale da plata ble gitt ut, var "Reel around the fountain". Da bla. avisen The Sun mente låta handlet om tilgivelse av pedofili. Også "Handsome Devil" og "The Hand That Rocks the Cradle" ble anklaget for dette. Morrissey som hadde skrevet tekstene nektet for at de handlet om pedofili. 

Allerede høsten 1983 hadde disse anklagene vært rettet mot "Reel around the fountain", da en planlagt singelutgivelse av låta ble skrinlagt pga. dette (ble kun trykket i et lite antall). Som så ofte både før og etter var deler av teksten hentet fra en film. I dette tilfellet fra "A taste of Honey" med Shelagh Delaney. Og som vanlig var platecoveret til "The Smiths" hentet fra en film (skuespilleren Joe Dallesandro fra Andy Warhols film "Flesh"). Den filmglade Morrissey sa til Mike Joyce at bildet var hentet fra en filmscene med to homofile menn. Noe som ytterligere satte fart i rykter som gikk om at Morrissey var homofil. 

Selv om Joe Moss ikke lenger var manager for bandet valgte både Johnny Marr og Andy Rourke å flytte inn hos ham. På samme tid ble Marr sammen med gammelkjæresten Angie igjen. 

Johnny Marr og kjæresten Angie.

Om Marr opplevde en følelsesmessig opptur, var det verre med Andy Rourke. Han var på den tiden heroin misbruker, noe han ifølge Marr hadde vært siden tenårene. Noe som ble holdt strengt hemmelig for Morrissey og Joyce. Faktisk var det pga. Rourkes misbruk av narkotika at de to hadde blitt kjent med hverandre på skolen da de var 13 år gamle. En lærer hadde tatt Rourke på fersken, og var blitt bekymret for ham. Marr fikk derfor ansvaret med å passe på ham, noe som etter hvert utviklet seg til et godt vennskap. Men med årene måtte Marr stadig vekk strekke opp Rourke for å få ham til å skjerpe seg. 

I januar 1984 hadde The Smiths også startet en lengre turne. Fram til mars gjorde de 32 konserter i England, der ca. halvparten av dem ble gjort på universiteter. Deretter fulgte andre europeiske land, bla. Finland, før de fra juni til desember gjorde en rekke konserter og festivaler på de britiske øyer. Salgsmessig klarte de aldri å få det samme grepet om platekjøperne i andre deler av verden, som de hadde i Storbritannia og Irland. 

Konsertene og intervjuene som ble gjort viste for all verden Morrisseys eksentriske framferd med mange kontroversielle uttalelser, som nesten ble et varemerke for bandet på linje med musikken de spilte. Marrs forsøk på å følge i Morrisseys fotspor med uttalelser som "For a lot of people, we’re the event of the decade. We feel it would be a tragic waste not to buy our records", var ikke helt av samme kaliber.

i tillegg til turneene var bandet også opptatt med å spille inn nye låter. I april 1984 ble "Hand in Glove" gitt ut på singel pånytt, denne gang med 60-talls ikonet Sandie Shaw på vokal. I tillegg til at de hadde skrevet låta var de også ansvarlig for produksjonen. Mens Smiths fotograf Jim French stod bak coveret til singelen.

"Hand in Glove" med Sandie Shaw.

Bakgrunnen for det uventete samarbeidet mellom Smiths og Shaw var at både Marr og Morrissey fra barnsben av var store fans av damen. Så i 1983 hadde de sammen skrevet et brev til henne som var signert "to uhelbredelige Sandie Shaw fans". Budskapet i brevet var at legendehistorien om Sandie Shaw ikke var over enda. Det var mer å bevise. Tilfeldigvis var Rough trade sjef Geoff Travis kamerat med Nik Powell i Virgin records. Og Powell var gift med Sandie Shaw, og gjennom dette klarte Smiths å komme i kontakt med Shaw. Etter å ha møtt Morrissey og co. gikk hun med på å spille inn noen av bandets låter. Først og fremst "I don't owe you anything" som var skrevet med henne i tankene. Men også "Hand in Glove", og "Jeane" som ble til overs fra albumet "The Smiths" ble spilt inn. 

     

Morrissey, og de andre i Smiths med 60-talls ikonet Sandie Shaw.

Sandie Shaws versjon av "Hand in Glove" nådde 27. plass i Storbritannia. Shaw og Smiths gjorde også en minnerik opptreden sammen på Top of the Pops, med Sandie Shaw liggende på gulvet med bena i været, mens Morrissey danset rundt i kulissene. Alle barbent for anledningen, akkurat slik Sandi var da hun ble kjent for verden gjennom Melodi Grand Prix i 1967, der hun vant med "Puppet on a string". Det var også planer om et album sammen, men de ble skrinlagt da Sandi ble gravid. 

Sandie Shaw på Top of the Pops med "Hand in Glove".

Shirley Bassey var en annen 60-talls popdiva Morrissey kunne tenkt seg å samarbeide med, han skrev flere brev til henne, men fikk aldri svar. Skuffelsen var derfor stor da sveitiske Yello spilte inn en låt sammen med henne noen år senere. Morrissey: "I've written to her so many times and sent her tapes, and she's never even replied."

I juni 1984 fikk The Sjmiths sin første topp 10 plassering i hjemlandet med den vakre singelen "Heaven knows I'm miserable now". Dessverre klarte avisen The Sun å skape negativ blest rundt denne utgivelsen også. Pga. B siden med "Suffer little children", den første låta Marr og Morrissey skrev sammen, og som hadde vært med på debutalbumet. Visstnok hadde bestefaren til en av ofrene etter The Moors murders (ekteparet som på 60-tallet hadde drept 5 barn) blitt svært støtt etter å ha hørt låta på radio. Enda låta var ment som en støtte til ungene som ble drept. Også det 60-talls inspirerte coveret til singelen med en lyshåret jente, ble tatt til inntekt for at man ønsket å forherlige Myra Hindley, damen som var med og drepte barna. Da de mente bomiljøet i bakgrunnen på bildet minnet om de områdene av Manchester som Hindley hadde operert i. På den annen side ble Morrissey venner med Lesley Ann Downey, mor til et av ofrene, som tydeligvis hadde en helt annen oppfatning av låta.

Singelen "Heaven knows I'm miserable now".

Da The Smiths opptrådte på Top of the Pops med låta hadde Morrissey "som vanlig" en blomsterbukett hengende ut av baklomma. Men i tillegg hadde han et høreapparat i øret, noe som naturlig nok ble lagt merke til av fansen og media. Årsaken til det var ikke at han hadde fått nedsatt hørsel, men fordi han gjennom dette ønsket å vise sympati med en kvinnelig fan med nedsatt hørsel, som hadde skrevet til ham. Det var Rough trade mann Dave Harper som fikk det uvanlige oppdraget med å skaffe til veie høreapparatet. Da han gikk inn i en høreapparat butikk i Londons West end var han ikke høy i hatten. Harper: "We represent a famous pop star and he's going to be on Top Of The Pops and would like to wear a hearing aid.' And they're going, 'Well, he's not taking the piss out of the deaf, is he?".

            

Morrissey med høreapparat, og en blomsterkvast hengende ut av baklomma.

I august 1984 ble nok en klassisk Smiths singel gitt ut, med "William, it was really nothing". I Storbritannia ble det 17. plass. De fleste er enig om at låta er ment som en hilsen til Morrisseys kamerat og mulige kjæreste, Billy MacKenzie fra det skotske bandet The Associates. Men ifølge Morrissey handler låta om en mann som gir gode råd til en annen mann, der han advarer den andre mot å gifte seg, fordi: "it was really nothing". Morrissey: "I thought it was about time there was a male voice speaking directly to another male saying that marriage was a waste of time... that, in fact, it was 'absolutely nothing".

Like etter svarte Associates tilbake med "Steven (Morrissey), it was really something". På baksiden "William, it was really nothing" fant man "How soon is now" og "Please Please Please Let Me Get What I Want", der førstnevnte med årene kom til å bli kjent som en av de store Smiths låtene. At Rough trade plasserte "How soon is now" på baksiden av denne singelen, ble starten på et dårlig samarbeidsforhold mellom bandet og selskapet. Produsent John Porter: "Geoff Travis took the tape. Went back to Rough Trade. And Geoff was kind of... he didn't really like it. Which rather deflated me. And subsequently they just put it out as a fucking B-side. I mean, they murdered it".

Alle disse tre låtene ble å finne på raritetsalbumet "Hatful of Hollow" som ble gitt ut i november 1984. Her fant man også mange av låtene som ble spilt inn hos John Peel i 1983, i tillegg til "Hand in Glove" og "Heaven knows I'm miserable now", med B siden "Girl Afraid".

Raritetsplata "Hatful of Hollow".

Selv om slike samleplater sjelden vekker så stor interesse, ihvertfall ikke hos kritikerne, var det annerledes med denne plata. Med så mange klassiske Smiths låter ute på album for første gang var det kanskje ikke så rart. I Storbritannia ble det en grei 7. plass. I 2000 ble den plassert på 44. plass over tidenes beste britiske album i en kåring gjort av Q magazine.

Parallelt med at bandet var opptatt med disse plateutgivelsene og turnevirksomhet, var bandet også i Amazon studio, Kirkby (ved Liverpool) og i Ridge farm i Surrey for å spille inn sitt neste studioalbum. For å kunne komme seg mellom studioene og Manchester hadde de fått tak i seg en 70-talls Mercedes limousin som de hadde mye moro med. Morrissey elsket bilen, helt til Rough trade mann og sjåfør Dave Harper fortalte ham at bilen tidligere hadde blitt brukt til å frakte lik.

John Porter var produsent også på dette albumet, men kun på enkelte av låtene, da han underveis i innspillingen fikk sparken. Resten av plata produserte bandet selv, med god hjelp fra lydteknikeren Stephen Street, som også hadde bidratt på "Heaven knows I'm miserable now". Street hadde ikke mye å vise til på dette tidspunktet, men med årene kom han til å bli en av Englands mest anerkjente produsenter, der han har jobbet mye med Morrissey (solo) og Blur. I tillegg til The Psychedelig furs, The Cranberries og Suede.

I forkant av det nye albumet ble "How soon is now?" gitt ut på singel pånytt, denne gang som A side. Med tanke på at dette etter manges mening er The Smiths' beste låt, og trolig også den mest kjente, burde den hatt en helt annen oppfølging enn den fikk. I februar 1985 ble det kun en 24. plass i Storbritannia for singelen. I 1992 ble den gitt ut pånytt, da med 16. plass. "How soon is now?" skiller seg ut i Smiths' diskografi pga. Marrs bruk av tremolo på gitaren, som gir en glidende, syntetisk effekt. Mange vil også si at gitarene på låta gir en nesten hypnotisk effekt som kan gi assosiasjoner til 60-talls psykedelia. Låta passet nok også godt som "syrelåt" på Hacienda diskoteket i Manchester. Den gir også assosiasjoner til David Bowies "Low" album. Morrissey synger her på en crooneraktig måte om ulykkelig kjærlighet.

"How soon is now?" ble spilt inn i bakrus i Jam studios i Finsbury park i Nord London. Marr hadde kommet opp med et gitarriff som John Porter likte. Porter ba ham bruke låta "That's all right" med Arthur Crudup, og improvisere over den. Noe Marr gjorde, og ikke lenge etter hadde de spilt inn gitarpartiet til "How soon is now". Morrissey fikk en demo i posten, og noen dager etter hadde han skrevet en tekst som passet. Både bandet, John Porter, og Scott Piering som siden Moss' avgang hadde fungerte som manager, elsket låta. John Porter: "I thought, 'Right, well, now we're starting to move into second gear. Now we've got something that we can sell in America. Now we've got a band that could be like R.E.M. are now". Men som nevnt satte Rough trade sjef Geoff Travis en strek for disse planene ved å plassere "How soon is now?" som B-side på "William, it was really nothing" singelen. Å gjøre den til A side året etter ble ikke helt det samme, skaden var allerede skjedd.

"How soon is Now?" har kommet høyt opp i mange kåringer over tidenes beste låter, og den er også covret av mange artister. I 2002 hadde jentebandet Tatu en større hit med låta.  

"How soon is now?" singelen fra 1985. Med et coverbilde hentet fra 1958 filmen "Dunkirk".

På bandets studioalbum "Meat is Murder" som kom ut i februar 1985 var "How soon is now?" utelatt, enda singelen kom ut på samme tid. Men på den amerikanske utgivelsen av plata var den tatt med. Og på WEAs CD utgivelser fra 1992 og senere var den også med.

"Meat is Murder" fikk ikke den samme overstrømmende mottagelsen som "The Smiths" hadde fått, enda den hadde en større spennvidde musikalsk, med innslag av funk, post-punk, ballade, rockabilly, dance, i tillegg til deres særegne indie rock. Samtidig bidro dette til at plata framstod som noe sprikende, uten noen helhet. Den er heller ikke hyllet på samme måte som "The Smiths" og "The Queen is dead" i årene etter. Men salgsmessig gikk det svært bra, med 1. plass i Storbritannia. Faktisk var "Meat is murder" det eneste studioalbumet som gikk til topps i hjemlandet, merkelig nok. 

Plata var mer politisk enn forgjengeren. I tillegg langet Morrissey ut mot det britiske skolesystemet i "The Headmaster titual" (som var Morrisseys kommentar til sine egne vonde opplevelser på skolen), og han gikk hardt ut mot vanlige folk som spiser kjøtt i tittellåta "Meat is murder": "The beautiful creature must die, a death for no reason, and death for no reason is MURDER".

Fram til midten av 70-tallet var Morrissey "kjøtteter" som de fleste andre. Med forkjærlighet for bacon. Men etter at han skjønte hvilke smerter som blir påført dyrene som tilslutt ender opp på tallerkenen, bestemte Morrissey seg for å bli vegetarianer. Morrissey: "It was simply the realisation of the horrific treatment of animals – I had never been aware of it before. I suppose I knew vaguely that animals died, but I didn't know how and I didn't know why. I think generally that people think that meat doesn't have anything to do with animals. It's like potatoes or something."

Morrissey var vegetarianer, men de andre i bandet var det ikke. Men for å fremstå samlet bak tittelen "meat is murder" forbød Morrissey bandet å spise kjøtt i nærvær av kameralinser. For Mike Joyce ble ikke det noe problem, da han mistet lysten på kjøtt etter å ha spilt inn denne plata. Mike Joyce: "I haven't eaten meat since 1985, and that's purely because of the track. If we hadn't have recorded that track (tittellåta "Meat is muder"), I'd be eating meat now". Plata huskes ellers for ku rautingen som var tatt med for å forsterke budskapet.

Budskapet til Morrissey på "Meat is murder" var ikke til å misforstå.

Gitarspillet til Johnny Marr på "The headmaster's ritual" og "How soon is now?" befestet hans posisjon som en av de beste gitaristene i Storbritannia. Intrikat og nyskapende på samme tid. 

Coveret med soldaten er hentet fra 1968 filmen "In the year of the pig". På hjelmen hans står det skrevet "Meat is murder", mens det i filmen stod skrevet "Make war not love". 

Make meat not love, eller..

I intervjuer som Morrissey gjorde etter plateutgivelsen benyttet han anledningen til å rette sin harme mot Margaret Thatcher og hennes administrasjon, og han uttalte seg negativt om Kongehuset. Han var også negativ til Bob Geldofs veldedighetsprosjekt Band Aid. Morrissey: "Man kan ha omtanke for folk i Etiopia, men det er noe annet å påføre daglig tortur på mennesker i England". 

Morrissey har i alle år vært en kontroversiell person.

I mars 1985 ble "Shakespeare's sister" gitt ut på singel med 26. plass i Storbritannia, den var ikke å finne på "Meat is murder", noe som forsterket inntrykket av at The Smiths var et band som skilte mellom låter som ble gitt ut på singel, og låter som ble gitt ut på album. I likhet med New Order, et annet Manchester band. Singelen var av det forglemmelige slaget. 3 år senere tok jenteduoen Siobhan Fahey (eks. Bananarama) og Marcella Detroit navnet da de dannet Shakespears sister

Morrissey på forsiden av musikkmagasinet Smash Hits i 1985.

"That joke isn't funny anymore" ble gitt ut som eneste singel fra "Meat is murder", med en skuffende 49. plass i juli 1985. Den dårlige plasseringen kan skyldes at låta med sitt vemodige preg og langsomme tempo ikke hadde noe hitpotensiale i seg. Noen mener stemningen gjenspeiler Morrisseys ulykkelige kjærlighet til en journalist på denne tiden. "That joke isn't funny anymore" er Johnny Marrs favorittlåt på albumet.

27. februar 1985 dro bandet ut på en større turne for å promotere plata, med start i Chippenham, England. Som oppvarmingsband hadde de med seg James. Et band som ble dannet i Manchester på omtrent samme tid som The Smiths, men som ikke kom til å oppleve større suksess før på 90-tallet. James hadde The Smiths som forbilde, og stilmessig lignet de også. Også andre gitarrock band som slo gjennom på 2. halvdel av 80-tallet hadde The Smiths som musikalske veivisere. 

Morrissey sammen med Tim Booth fra James. 

Et band som hadde The Smiths som sitt forbilde.

I hjemlandet gjorde de 23 konserter før de satte kurs for Spania og Italia. Under konserten i Royal Albert Hall den 6. april 1985 fikk Morrissey besøk på scenen av den androgyne Pete Burns fra Dead or Alive. En artist som både musikalsk og imagemessig framstod som det helt motsatte av det Smiths stod for. På midten av 80-tallet gikk det rykter om at Morrissey og Burns var kjærester, og i intervjuer har de begge bekreftet at de var venner. De stilte også opp sammen til intervju i Smash hits magazine. Morrissey hadde siden barndommen vært fascinert av det glamorøse, og Burns som kunne minne om Boy George i bruken av fargerike klær og sminke, var i de flestes øyne svært glamorøs.

Morrissey og Pete Burns fra Dead or Alive sammen på scenen i Royal Albert Hall.

I Italia måtte de bytte hotell flere ganger på samme sted for å slippe unna innpåslitne fans og presse. Generelt hadde Rough trade gjort lite for å beskytte Morrissey og co. mot voldelige mennesker. Scott Piersing: "Morrissey was becoming a big pop star and he didn't even have a bodyguard. And he was being attacked by people, by fans. He would get hit with a bottle or something, and his mum would say, 'There's not enough security.' And she was right". 

I juni 1985 gjorde de 13 konserter i U.S.A. og Canada, med Billy Bragg som oppvarmingsartist. I september opptrådte de i Skottland, mens i januar 1986 turnerte de i Irland. 

I august 1985 spilte de inn "The boy with the thorn in his side" i hjembyen Manchester. Og i oktober nådde den 23. plass på de britiske listene da den ble gitt ut på singel. I en annen versjon ble den også å finne på studioalbumet som kom nesten et år senere. Låta hadde et uptempo gitarkomp og sing-a-long refreng og som gjorde at den kunne sammenlignes med det beste innen Britpop, slik som " Town called Malice": The Jam, og "You really got me": The Kinks. Men noen mente at bandet på dette tidspunktet var iferd med å gjenta seg selv. Men da de disse fikk høre "The Boy with the thorn in his side" sammen med de andre låtene på "The Queen is dead", skjønte de at den var endel av en større sammenheng. 

Til tross for sin lystige stemning er låta nok et spark til establisementet, denne gang representert ved musikkindustrien. Morrissey: "The thorn is the music industry and all those people who never believed anything I said, tried to get rid of me and wouldn't play the records. So I think we've reached a stage where we feel: if they don't believe me now, will they ever believe me? What more can a poor boy do?".

"The boy with the thorn in his side".

Coveret til singelen med den hoppende gutten, er en ung Truman Capone. Mannen bak bøker som "Breakfast at Tiffany's" og "In cold blood". For første gang ble det laget en promotion video til singelutgivelsen, noe bandet hadde vært imot tidligere. Enkelte mente at bandet var iferd med å selge seg til  de kommersielle kreftene, krefter de hadde vært så imot tidligere. 

Under konsertene i Skottland dro de så langt nord som Shetlandsøyene, der de opptrådte 28. september 1985, på samme tid som "The boy with.. " ble lagt ut for salg. Da Morrissey skulle presentere låta gjorde han det på denne måten: "This is our new single which you can buy in Aberdeen if you fancy a swim... it's called 'The Boy With The Thorn In His Side'". Konserten på Shetland samlet det som kunne krype og gå av folk, også noen heavy metal fans som hadde satt seg til rette på første rad. Til de hadde Morrissey dette å si: "Do you have anything to say? Would you leave please... because you're very boring and you're very old fashioned". Noe som illustrerer Morrisseys til tider drepende humor. 

Selv om Morrissey nå hadde fått store inntekter som låtskriver og sanger i The Smiths bodde han fortsatt hjemme hos moren. Andy bodde i en blokkleilighet sammen med kjæresten sin, mens Johnny Marr hadde investert i et større hus der han hadde mye teknisk utstyr installert. Hjemmet hans ble derfor det naturlige møtestedet for bandets medlemmer. Noe Marr bare var sånn passe fornøyd med. Enda verre var det at fansen ringte på døren klokken 2 om natten. 

Høsten 1985 var The Smiths opptatt med å spille inn det nye studioalbumet, parallelt med at de var ute og turnerte. Denne gang valgte Marr og Morrissey å gjøre produsentjobben selv, med hjelp fra Stephen Street. Noe som kostet enormt med krefter, særlig hos Marr som fikk det største ansvaret. Geoff Travis: "His lifestyle-I mean, Johnny would be up all night. And that old thing of Morrissey going to bed early, that was true really. So the hours when they met, they worked. And that was what kept them together. It was their working lives that kept them together, rather than their social lives". 

Begge to visste at forventningene til det nye albumet var enorme både hos fansen og hos musikkritikerne. De foregående platene ble sett på som en læringsprosess. Nå skulle de vise hva de var gode for, og at de hadde klart å videreutvikle lydbildet. Marr fikk da også en nedtur iform av stressymptomer. Han drakk også for mye alkohol i denne perioden, noe han har innrømmet i et intervju med NME: "I was extremely ill. By the time the tour actually finished it was all getting a little bit... dangerous. I was just drinking more than I could handle". Også det faktum at plata ble spilt inn i mange ulike studioer ble et stressmoment. Fred Hood fra The Pretenders sa han aldri hadde sett noen jobbe under et så hardt press som det Marr gjorde under innspillingen av "The Queen is Dead".

Den dårlige stemningen i bandet gikk mest utover Rourke og Joyce som stadig vekk fikk negative kommentarer til arbeidet de gjorde med Marrs låter. Blant annet måtte de spille inn rytmeseksjonen uten å vite hva Morrissey ville komme opp med. Andrew Rourke: "What's he going to sing now?". Morrissey var tilstede mens Rourke og Joyce jobbet med sitt. Om han likte det han hørte, satt han og smilte, men om han ikke likte det, forlot han studioet uten å komme tilbake. Rourke og Joyce fikk endel irettesettelser fra Marr underveis, men da albumet var ferdig innspilt var Marr mer positivt stemt. I et intervju sa han at Rourkes bidrag var  "something no other bass player could match".

Parallelt med dette var bandet i konflikt med Rough trade records om kontraktsrettslige spørsmål. Godt hjulpet av advokaten Alexis Grower. Så selv om den nye platen var klar for utgivelse i november 1985, ble den utsatt et halvt år til juni 1986. Da de ble enig med Rough trade om en avtale. Om ikke det var nok, kranglet de også om hvilken låt som skulle være første singel fra albumet, Rough trade ønsket "There's a light that never goes out", mens Marr ønsket "Big mouth strikes again",  fordi han ønsket å gi ut en "eksplosiv" singel på linje med Rolling stones' "Jumping Jack Flash" for å vise at The Smiths var tilbake. Nå skulle det vise seg at akkurat i dette tilfellet burde Marr lyttet til Travis og co. da "Bigmouth strikes again" ikke ble noen hit da den ble gitt ut på singel i mai 1986. I Storbritannia ble det kun 26. plass. "There's a light that never goes out" var med sin saktmodige stemning og behagelige strykerkomp et opplagt valg som singel. Der den i ettertid regnes som en av bandets flotteste låter, og en favoritt hos mange. Som singel var det kun franskmennene som fikk glede av den, da den ble gitt ut der høsten 1986.

Smiths live på Brixton Academy den 12. 12. 1986 der de framfører 

"There's a light that never goes out" på den siste konserten de gjorde sammen.

Uenigheten med Rough trade kom til uttrykk i låta "Frankly Mr. Shankly" på "The Queen is dead". Som var en hilsen fra en ansatt til sin sjef: "I want to leave, you will not miss me".

Så bak ryggen på selskapet var de stadig vekk i møter med andre plateselskaper for å forhøre seg om mulighetene der. Scott Piercing: "I don't know how many times they had me looking for other deals behind their backs. We had Virgin like this, and when they were about to go in, The Smiths said, 'Fuck Virgin'. They didn't like the guy who came over. Met him once, you know. Didn't even get past the formalities". Men David Munns fra EMI fikk napp hos bandet etter å ha lest i NME at de var misfonøyd med å være på Rough trade records. Da det i pressen ble kjent at The Smiths skulle gå over til EMI ble det stor oppstandelse. Ettersom Smiths i alle år hadde gjort et nummer av at de ønsket å være på et uavhengig selskap. Noe EMI definitivt ikke var. I pressen fant man på morsomheter som: "The Boy With The Thorn-EMI On His Side". Nå skulle det i ettertid vise seg at The Smiths aldri kom til å gi ut noen plater på EMI, da Rough trade hadde rettighetene til å gi ut de to neste albumene.

Albumet "The Queen is dead" ble gitt ut 16. juni 1986, og dette skulle bli albumet som de kom til å få mest skryt for. Kritikerne kalte det et mesterverk der både låtene og tekstene ble geniforklart. Men først og fremst var plata en samling av svært gode poplåter, slik som "There's a light..", "Bigmouth strikes again", "The boy with the thorn inside", "Frankly Mr Shankly" og "The Queen is dead". Salgmessig gikk det brukbart med 2. plass i Storbritannia og 71. plass i U.S.A. Generelt fikk ikke plata den oppmerksomheten den fortjente utenfor de britiske øyer. Men med årene har flere og flere fått øynene opp for dens kvaliteter. Mye takket være høye plasseringer på lister over tidenes beste plater som de ulike musikkmagasinene har det morsomt med å sette opp, med hjelp fra leserne. Sist ut var NME i 2006, som plasserte plata på 2. plass over tidenes beste album (bak The Stone Roses). I tyske WAZ havnet den på 1. plass i en slik kåring, samme år.

Albumcoveret var laget etter en ide Morrissey hadde, med bilde av Alain Delon fra filmen "L'insoumis" (1964). Mens den dramatiske tittelen på plata var hentet fra 2. kapittel av Hubert Selby Jr.s debutnovelle "Last exit to Brooklyn". I låta "The Queen is dead" synger Morrissey om en som bryter seg inn på slottet for å slå av en prat med dronningen: "..and we can talk about precious things like love and law and poverty". Teksten var nok inspirert av Michael Fagan som i 1982 brøt seg inn på dronningens soverom i Buckingham Palace. Fagan satt og pratet med dronningen i 10 minutt før han ble tatt.

Om ikke det var nok, er det enkelte som hevder at Morrissey gjennom denne låta (og albumet) forutså Prinsesse Dianas død. Argumentene er som følger: "The Queen is dead" starter med at en dame synger "Take me back to dear old blightly" (som handler om noen som er i Frankrike som ønsker seg hjem til England). Samleplaten "The Singles" der en Diana! Dors holder hånden rundt en stang (som kan symbolisere pilaren Dianas bil krasjet i). "There's a light that never goes out" ble kun gitt ut som singel i Frankrike, og over det steder der Diana døde er det laget en statue som skal illustrere en flamme (som naturlig nok aldri vil slukke). Morrisseys siste singel før Diana døde het "Alma Matters". Alma er også navnet på vei veiundergangen der Diana døde. For ytterligere å bygge opp under denne vinklingen på Dianas død, kan man jo nevne at Morrissey i et intervju med det svenske bladet Pop sa dette om Dianas død i januar 1998 :"It was so predictable. It was expected....". 

Slike konspirasjonsteorier skal man ikke ta seriøst, men da mange av de store plateutgivelsene gjennom tidene, slik som "Sgt. Peppers": The Beatles og "IV": Led Zeppelin har blitt tillagt skjulte budskap, kan vel ikke klassikeren "The Queen is dead" være noe unntak.. 

The Smiths på fotosession utenfor Salford Lads club. Som senere er blitt et valfartsted for fans fra 

hele verden. Til Salford L.C.s store irritasjon. The Smiths var jo ikke engang medlemmer av klubben..

Bildet er tatt av Stephen Wright. Link: Smithsphotos

Andy Rourke hadde vært med og spilt inn "The Queen is dead", men da plata ble gitt ut sommeren 1986 hadde han allerede vært ut av bandet en tur, da han ble sparket ut pga. sitt heroin misbruk. Morrissey hadde funnet ut av det allerede i 1984, og ønsket egentlig å sparke ham allerede da, men Marr hadde klart å prate ham fra det. Når bandet var ute på turne pleide Rourke å pakke i seg store mengder med sovetabletter, valium og alkohol for å fungere. Rourke: "obviously I couldn't score, so I used to go to the doctor's and get loads of sleeping tablets, loads of Valiums, and drink too much, and usually that fucked me up. Everything was a bit slow motion".

Andy Rourke

Men tilslutt var han så nedslitt at det ikke var noen vei utenom å sparke ham, i april 1986. Måten det ble gjort på var av de mer simple. Morrissey festet en lapp på Andys bilvindu der det stod: "Andy — you have left The Smiths. Goodbye and good luck, Morrissey". Ufint, men i typisk Morrissey stil. En gang tidligere hadde han gitt Rourke en lapp hvor det stod: "You are the weakest Smith — goodbye". Rourke var raskt på telefonen til Marr for å finne ut hva som hadde skjedd. Han ble da invitert over slik at Marr kunne gi ham begrunnelsen for avskjeden. Da Rourke gikk derifra var han en slagen mann. Marr: "He left my house and went down the drive with his bass, and it was the saddest fucking day of my life. I was in tears. For him".

For fansen var det et lite sjokk å oppdage at de kjernesunne vegetarianerne i The Smiths ikke var så idealistiske likevel. Man skjønte at ting kanskje at ting ikke var som de burde.

Som erstatter for Rourke fikk bandet inn Craig Gannon, en Manchester gutt som var anbefalt av Marrs venn Simon Wolstencroft, og som fram til da hadde spilt med Aztec Camera og The Bluebells. Problemet var bare det at Gannon ikke spilte bass, men rytmegitar. Han viste imidlertid god innsikt i instrumentet og fikk med det jobben, enda han på det tidspunktet ikke hadde spilt med de andre i bandet. 

Craig Gannon

I mai 1986 var imidlertid Rourke tilbake i The Smiths, da de andre hadde fått dårlig samvittighet og syntes synd på Rourke. På det tidspunktet han ble sparket var han også i klammeri med politiet etter å ha blitt tatt i en narkorazzia i Oldham. Marr: "I think we all rallied around him bcause of the bust. He needed his mates. So he was back in". Men med to bassister i bandet, hadde de et lite problem. De ønsket ikke å sparke Gannon etter så kort tid, så han ble istedet flyttet over på rytmegitar. Noe som passet Johnny Marr bra, ettersom de 16. juli 1986 skulle ut på sin "The Queen is dead tour". Og med 5 mann på scenen kunne de gi låtene et fyldigere lydbilde. Etter 5 konserter i Storbritannia dro de over til Nord Amerika, der de gjorde 23 konserter, før de i oktober var tilbake i Storbritannia med 14 konserter.

Konserten de gjorde 23. oktober på National Ballroom i Kilburn, Nord London, ble spilt inn av BBC og deretter sendt på radio i en noe redigert utgave. To år senere ble disse opptakene brukt som grunnlag for liveplata "Rank", da kuttet ytterligere ned til 14 låter (av opprinnelig 21). Morrissey var den som fikk ansvaret med å velge ut de 14 låtene.

Etter dette ble Gannon sparket fra The Smiths da Marr og co. ikke var imponert over det han hadde å bidra med. Marr: "We weren't really going anywhere with him. He wasn't going to add anything to the next lot of recording, that became obvious. There was no need for him to be there. He didn't do anything that I couldn't do myself". Gannon rakk å bli med på innspillingen av "Panic" og "Ask" før det var slutt.

I 5 måneder bestod The Smiths av 5 medlemmer.

Morrissey, Rourke, Marr, Gannon og Joyce.

12. desember gjorde de sin siste konsert på turneen med opptreden på Brixton Academy i London. I ettertid skulle det også vise seg å bli den siste konserten The Smiths kom til å gjøre noensinne. Denne konserten ble avsluttet med "Hand in Glove", bandets første singel, noe som ble en fin avrunding for et flott konsertband.

Underveis i Smiths korte karriere var det ikke bare bandmedlemmer som mistet jobben. Morrissey var kjent som en som likte å sparke folk, noe som gikk hardt utover de som prøvde seg som manager etter at Joe Moss ga seg. At en manager kom bedre overens med Marr enn med ham, kunne være grunn god nok til at Morrissey ble sjalu, og fikk vedkommende sparket.

Parallelt med at Marr var opptatt med å skrive Smiths låter og dra på turne, deltok han også på andre artisters plater, slik som "Talking with the taxman about poetry" med Billy Bragg, og han produserte en låt for Impossible Dreamers. Sammen med Rourke hadde Marr også vært med på Braggs Red Wedge turne i januar, der sosialt engasjerte musikere bla. prøvde å få folk til å stemme på Labour partiet. Med årene kom Marr til å delta på en lang rekke plateinnspillinger med andre artister. I tillegg til egne prosjekt.

20. juni 1986 ble han også gift med sin kjæreste gjennom mange år, Angie Brown

I juli 1986 ble "Panic" gitt ut som singel, med 11. plass i Storbritannia som resultat. I likhet med "How soon is now", "There's a light" m.m. er også dette en av de klassiske Smiths låtene. Og muligens den med det mest iørefallende refrenget: "hang the D.J.s, hang the D.J.s". Bakgrunnen for refrenget var at radio 1s D.J. Steve Wright hadde vist dårlig vurderingsevne da han spilte Whams "I'm your man" rett etter at nyheten om Tsjernobyl ulykken i Ukraina var blitt kringkastet på samme stasjon. Refrenget var inspirert av "Metal guru" med Marc Bolan. I ettertid har låta blitt omtalt som et generelt angrep på dance kulturen. 

I oktober 1986 ga de ut singelen "Ask" (14. plass i Storbritannia), der de hadde fått med seg Kirsty MacColl (kjent fra The Pogues' julelåt). Hun skulle egentlig delta på "Bigmouth strikes again" også. 

Singelen til "Ask" med den britiske skuespilleren Yootha Joyce.

13. november 1986 ble Johnny Marr skadet i en bilulykke der han mirakuløst kom fra det uten større skader, for bilen han kjørte var totalvrak. Marr hadde vært ute og spist med Mike Joyce og hans kjæreste. Etter å ha droppet Joyce av ved huset hans, skulle Marr ta en rask runde rundt en husblokk. Men pga. regnet og den høye farten, mistet han kontrollen over bilen i en sving, slik at han ble kastet inn i en murvegg og deretter ut på veien igjen. I ren transe gikk Marr ut av bilen og hjem, istedet for å vente på hjelp. På veien hjem falt han flere ganger, noe som ytterligere førte til at han skadet seg. Marr: "I did more damage running from the car to the house, falling over and stuff, than I did in the crash. It was the next day that I started getting stiff". Heller ikke i dagene etter ulykken ville Marr oppsøke lege. Men etter hvert skjønte Marr at han måtte legge inn årene for en stund og avlyse noen konserter bandet hadde planlagt. Hvorpå han fikk et brev fra en fan som mente at hele bilulykken var oppdiktet, slik at bandet kunne slippe å gjøre konsertene. Marr: "The top half of me was bandaged up and braced, and I had splints and all this kind of crap. The Smiths would have done anything to get to concerts under terrible circumstances. That was the first time I can remember feeling a separation between what the fans were believing and the truth".

Ikke bare måtte de utsette / avlyse noen konserter, også planlagte plateinnspillinger måtte utsettes. Slik at de mellom oktober 1986 og februar 1987 kun spilte inn en låt, den elegante "Shoplifters of the world, unite" som nådde 12. plass i Storbritannia. Den skilte seg ut fra andre Smiths låter på den måten at den hadde et mellomparti der Marrs gitar hadde et rufsete keltisk preg. Ikke ulikt det Big Country hadde suksess med. Tittelen på låta var avledet av "workers of the world, unite", mens i The Smiths' versjon var det tyver verden over som tilsynelatende skulle forene seg. Men ifølge Morrissey var det åndelig tyveri låta handlet om, der man tok ting og brukte dem til egen vinning. "Shoplifters of the world, unite" er Morrisseys favorittlåt fra tiden med The Smiths.

Det som gjør denne singelen ekstra interessant er at man på side B finner den lavmælte "Half a person". En av The Smiths absolutt fineste låter, som dessverre aldri ble å finne på noe studioalbum. Men den er tilgjengelig på flere av bandets samleplater. Morrissey har sunget låta flere ganger live etter at han ble soloartist.

Verken "Shoplifters of the world, unite", "Ask" eller "Panic" var å finne på noe studioalbum med Smiths. Som den 4. singelen i rekken ble heller ikke "Sheila take a bow" å finne her. Salgsmessig ble den Marc Bolan inspirerte "glamrock" låta en suksess, med 10. plass i april 1987. Som den første singelen til å nå topp 10 siden juni 1984. 

Morrissey live med "Shoplifters of the world".

På samme tid som "Sheila takes a bow", ble også de to samleplatene "The world won't listen" og "Louder than bombs" gitt ut. Førstnevnte var en enkel plate med A sider og B sider fra de senere årene, minus "Sheila take a bow". Mens "Louder than bombs" var en dobbel LP (24 låter) beregnet for det amerikanske markedet. Den inneholdt også låter fra "Hatful of Hollow", ettersom den ikke hadde vært utgitt i U.S.A. på det tidspunktet. Begge platene var laget etter mønster fra "Hatful of Hollow", og 12 av låtene på platene var felles. 

Mange fans kjøpte begge platene. Noe som brakte begge inn på de britiske listene. "The world won't listen" til 2. plass, mens "Louder than bombs" nådde 38. plass. "The world won't listen" ble det første Smiths albumet til å nå VG-lista i Norge, med en 17. plass. Tittelen på sistnevnte plate var Morrisseys kommentar til den manglende anerkjennelsen han følte bandet fikk fra folk. Mens tittelen "Louder than bombs" var hentet fra Elisabeth Smarts dikt "By Grand Central Station I Sat Down And Wept". En vittig tunge mente platene istedet burde vært slått sammen til en kalt: "The Bombs won't listen"..

"The World won't listen" "Louder than bombs"

I april 1987 ble Morrissey intervjuet av magasinet Smash hits. Og her fortalte han om sitt forhold til foreldrene, som på den tiden var blitt skilt fra hverandre. Han hadde god kontakt med begge. Særlig moren som han pratet med på telefon hver dag. Hun fungerte også som en assistent for ham. Da mange av henvendelsene som gjaldt ham, kom til moren. Dermed kunne hun filtrere ut det som var av interesse for sønnen. I samme intervju fortalte Morrissey at han levde i sølibat. Smash hits: "So you can put your hand on your heart and say 'I'm celibate'?" Morrissey: "Yes I can, hand on heart."

Våren 1987 var de også opptatt med å spille inn låter til det neste studioalbumet i Woolhall studios i Bath, England. Plata kom til å få navnet "Strangeways, here we come". Strangeways er et fengsel i Manchester. Og albumtittelen var en omskrivning av "Borstal, here we come", da også Borstal er et britisk fengsel.

Tilsynelatende var ting i skjønneste orden. Platene deres solgte bra, og låtene til det nye albumet virket svært lovende. Men i realiteten stod The Smiths foran sitt endelige brudd. Først og fremst fordi Johnny Marr var lei av hele bandet. Han var lei av Morrisseys lunefulle opptreden med psykopatiske trekk, uten at det var noe avgjørende moment. Men først og fremst var Marr lei av at Morrissey gang på gang kom opp med gamle låter med 60-talls artistene Twinkle og Cilla Black. Marr: "They're really inferior, and don't deserve a place alongside our own material". Dråpen som fikk begeret til å flyte over var at Morrissey foretrakk Cilla Blacks "Work is a four letter word" framfor Marrs "I keep mine hidden", som B-side på bandets neste singel "Girlfriend in a Coma". Og overarbeidet som han var ble Marr provosert av kravet om å komme opp med to låter som B-side på nevnte singel, istedet for en som Marr mente var nok. Det Marr egentlig trengte var en lengre ferie slik at han kunne slappe av.  Istedet sørget Morrissey for at Marr fikk enda mer å gjøre, da han bestemte at bandet ikke lenger skulle jobbe sammen med Stephen Street, lydteknikeren som hadde vært så viktig for bandet på deres seneste utgivelser. 

I tillegg hadde Marr et sterkt ønske om å jobbe med andre artister, men dette var Morrissey svært negativ til, da det tydeligvis gjorde ham sjalu. På denne tiden var Marr i prat med barndomshelten Bryan Ferry om deltakelse på hans "Bete Noirè" album.

Geoff Travis (Rough trade): "If Morrissey had said to Johnny, 'Look, why don't you just go away on holiday for six months,' then I think they'd still be together. Look at Peter Buck and Michael Stipe. Peter Buck's done about four million outside projects. It's possible to operate like that. Perhaps Morrissey's all-or-nothing attitude wouldn't have allowed that, and if that was the case that was a silly, juvenile, elementary mistake on his part."

Marrs kamerat og Rough trade mann Fred Hood var den første som fikk høre om Marrs planer om å slutte i bandet. Hood: "I reckon I was one of the first people Johnny ever told-other than Angie-that he wanted to leave The Smiths. And it was a very weird moment, because my reaction was very important. It was very important to him that my reaction was positive".

I august ble "Girlfriend in a Coma" gitt ut som første singel fra det nye albumet. Og den viste med all tydelighet at de fortsatt var istand til å lage klassiske Smiths låter. En melankolsk låt med en trist tekst. I Storbritannia ble det 13. plass. På baksiden av singelen fant man bla. "I keep mine hidden". Den siste låta The Smiths spilte inn sammen. 

Etter å ha skrevet en 70 låter glimrende låter tok samarbeidet 

mellom Morrissey og Johnny Marr slutt i 1987. 

Da albumet "Strangeways, here we come" ble gitt ut 28. september 1987, var bandet allerede historie. I august hadde Marr gått ut offentlig og sagt at han sluttet i bandet. Og det var en lettet Marr som i tiden etterpå kunne slappe av vel vitende om at han ikke lenger var medlem av bandet. Grant Showbiz: "Johnny was so happy when they split up. I was speaking to him almost every day and he was saying, 'I just woke up today and I feel great, because I don't want to be in The Smiths anymore". Morrissey, Rourke og Joyce prøvde å holde liv i bandet en liten stund etter dette, med Ivor Perry fra bandet Easterhouse på gitar. Det gikk også rykter om at Roddy Frame fra Aztec Camera skulle ta over som gitarist i bandet. Men ifølge Mike Joyce ble ting merkelig så han valgte å kaste inn håndkleet, og dermed var det slutt for The Smiths en gang for alle. 

Med nytt album ute og nyheten om at The Smiths var oppløst, fikk de mye oppmerksomhet i media. Men kritikerne var ikke overbegeistret for "Strangeways". Muligens fordi den ikke var så særegent Smiths i lydbildet som de foregående platene hadde vært. Marr hadde på denne plata tatt ibruk trommemaskiner og synthesizere, noe som hadde vært tabu på tidligere plater. Han hadde et sterkt ønske om å bevege seg videre musikalsk, og det definerte lydbildet til Smiths føltes som en barriere som han ønsket å bryte.

På åpningslåta "A Rush and a Push and the Land Is Ours" var gitarspillet til Marr helt utelatt, noe som nesten ikke hadde skjedd tidligere. Likefullt var dette albumet alle de 4 medlemmene av bandet syntes var det beste. Både pga. kvaliteten på låtene og fordi arrangementene var blitt slik de ønsket, med et fyldigere lydbilde og en mer gjennomarbeidet produksjon. Selv følte de nok at de ga seg på topp med denne plata. Særlig var Marr fornøyd med den lett tilgjengelige poplåta "Stop me If you think you've heard this one before"Marr: "I knew it was coming together as a great pop song, it really was great". Andre flotte låter på plata var "I started something I couldn't finish", "Girlfriend in a Coma", "Last night I dreatm that somebody loved me", "A Rush and a Push and the Land Is Ours" og "I Won't Share You". Også folka rundt bandet syntes dette var en flott plate. Grant Showbiz: "I still think 'Strangeways, Here We Come' is the best record. I get really pissed off with this critical cliche, like, they've swept Strangeways under the carpet".

Salgsmessig ble albumet en suksess med 2. plass i Storbritannia og 55. plass i U.S.A. 

I forhold til hvor populære The Smiths var, og hvor mange konserter de gjorde i U.S.A. fikk de dårlig betalt salgsmessig. Muligens ble de for britiske for amerikanerne. 

Albumcoveret med det Elvis lignende ansiktet var med skuespilleren Richard Davalos, hentet fra filmen "East of Eden". I inlayet på plata er det bilde av et trafikkilt som viser veien til Strangeway. Steve Wright som også hadde tatt bildene av The Smiths utenfor Salford Lads club, som er å finne i inlayet på "The Queen is dead", var den som ble sendt ut for å ta dette bildet. Han tok bilder av fengselet og flere trafikkskilt med Strangeway påskrevet. I ettertid ble også dette trafikkskiltet et populært valfartssted for fansen. Og en var så ivrig at han klatret opp og stjal det. Som en parallell kan det nevnes at Liverpool by vurderer å gi gaten Penny Lane nytt navn pga. problemene med skilt som forsvinner.

Trafikkskiltet som viser vei til Strangeway fengselet. Et skilt enkelte fans setter litt for stor pris på.

(link: Smithsphotos)

Den første tiden etter at Marr forlot The Smiths dro han på en lengre ferie til Los Angeles. Johnny Marr: "I made a decision that I was going to get away on holiday. The only place I could think of was L.A. That was the only place I'd ever been whenever I had time off on tour. I was never a person who took holidays. I never did with my parents. L.A. was the only place I knew where there'd be sunshine, so off I went. I never saw Morrissey again".

Selv om The Smiths var oppløst ble det ikke slutten på plateutgivelser med bandet. I november 1987 ble "I startet something I couldn't finish" gitt ut på singel (23. plass i Storbritannia). Rough trade og bandet ønsket egentlig å gi ut "Stop me If you think you've heard this one before" som singel. Men pga. Hungerford massakeren i august 1987, der 16 mennesker ble drept av en mann, valgte de å droppe å gi den ut, da teksten inneholdt ordene "mass-murder". Tidligere erfaring tilsa nok at pressen ville ta tak i saken og blåse den opp.

I videoen til "I started something.." tok Morrissey med seg noen 

unge lookalikes til steder som er kjent fra Smiths platene.

Også "Last Night I Dreamt That Somebody Loved Me" ble gitt ut som singel fra "Strangeways" albumet, med 30. plass på listene i desember 1987. Det ble den siste singelutgivelsen med bandet, om man ser bort fra singler som er blitt relansert i årene etter. Slik som "This charming man (8. plass), "There's a light that never goes out" (25. plass) og "How soon is now" (16. plass), alle fra 1992.

I 1988 ble liveplata "Rank" gitt ut. Med en flott 2. plass i Storbritannia som resultat. Opptakene ble som nevnt gjort under en konsert i London i 1986, i en tid der The Smiths bestod av 5 medlemmer.

Liveplata "Rank"

I 1992 gikk The Smiths til topps med samleplata "Best". En plate som også nådde VG lista, men da først i 2004. I 1992 nådde "Best 2" 29. plass i Storbritannia, mens samleplaten "Singles" nådde 5. plass i 1995. Det foreløpige siste bidraget i rekken av samleplater med Smiths er "The very best of" som nådde 30. plass i 2001.

Interessen for The Smiths er holdt levende i årene etter at de ga seg. Bla. gjennom musikkblader som Uncut og NME og Mojo, som stadig vekk har oppslag om bandet. Og Morrissey har fortsatt mange av de gamle låtene på spillelista når han er ute og turnerer.

The Smiths figurerer fortsatt på forsiden av de 

store musikkbladene. 20 år etter at de ble oppløst.

Da Morrissey skjønte at The Smiths ikke kom til å lage flere plater sammen, bestemte han seg for å lage en soloplate istedet. Han fikk da med seg Smiths produsent og lydtekniker Stephen Street, samt Vini Reilly fra Manchester bandet The Durutti Coloumn. Reilly hadde i likhet med Morrissey spilt i The Nosebleeds i yngre år. Kritikerne var skeptisk til en soloplate fra Morrissey uten Marr til å hjelpe ham med låtene. Men med førstesingelen "Suedehead" måtte de bare nikke anerkjennende. Låta nådde en fin 5. plass i Storbritannia. Albumet fulgte "Viva Hate" fulgte like etter, og her hadde han på en glimrende måte ført tradisjonen fra Smiths platene videre. Med skranglete gitarpoplåter og dypsindige tekster, slik som i den vakre "Everyday is like sunday". Alle låtene på plata var skrevet i samarbeid med Stephen Street, som dermed tok over den rollen Marr hadde hatt i forhold til Morrissey. Også den kjente produsenten Steve Lillywhite deltok på produsentsiden på denne platen. Salgsmessig gikk det over all forventning med 1. plass i hjemlandet.

Selv om Street ble Morrisseys nye kompanjong, var han Street fortsatt overbevist om at The Smiths ville komme sammen igjen og lage nye plater. Street: "Even after I'd written and produced Viva Hate with Morrissey, I always felt that the following year they were going to get back together again".

Morrisseys soloalbum "Viva Hate".

Stephen Street

Med årene har Morrissey gitt ut mange suksessrike album, med flere førsteplasser i England. Også i U.S.A. der The Smiths aldri ble noe annet enn et slags undergrunnsband, har platene hans solgt bra. 

I 2004 ga han ut "You are the Quarry" som var  det første på 7 år. Det nådde 2. plass i England, og 11. plass i U.S.A. Og som coveret indikerte var Morrissey her på krigsstien, der han gjennom sine tekster fyrte løs mot den amerikanske presidenten, og amerikanere generelt. Enda han nå hadde husvære i U.S.A. Han lot også vreden gå utover det tidligere Smiths medlemmet  Andy Rourke. Tidligere hadde Mike Joyce blitt så lite hyggelig omtalt i låta "You know I couldn't last" fra albumet "Malajusted", at den måtte tas bort fra den engelske versjonen av plata: "You pleaded and squealed. And you think you've won. But Sorrow will come to you in the end. And as sure as my words are pure, I praise the day that brings you pain". I en TV dokumentar kalt "The Importance of Being Morrissey" var Morrisseys hilsen til Joyce denne: "I wish the very, very worst for Joyce for the rest of his life". 

I mars 2006 skapte Morrissey igjen overskrifter i engelske og norske aviser, der han langet ut mot modellen Kate Moss, statsministerens kone og kongehuset. I samme intervju med musikkbladet Uncut gjorde han det også klart at han aldri kommer til å spille med de andre medlemmene av The Smiths igjen. Morrissey: "Jeg vil heller spise mine egne testikler enn å gå videre med The Smiths, og det sier litt for en som er vegetarianer"..

I 2006 gikk også albumet "Ringleader Of The Tormentors" til topps i Storbritannia. Morrissey har også opptrådt i Norge ved flere anledninger. Slik som da han var på Quart festivalen i 2004.

Morrissey i 2004. Eldre, men fortsatt like drepende i sine tekster og uttalelser.

Johnny Marr var som nevnt opptatt med å hjelpe Bryan Ferry på hans "Bete Noirè" album i 1987. Singelen "The Right stuff" som Ferry fikk en mindre hit med i oktober 1987, var en vokal versjon av Smiths instrumentalen "Money changes everything", som opprinnelig var B side på singelen "Bigmouth Strikes Again". Deretter fulgte et samarbeid med Talking Heads på deres album "Naked", før han i 1988 slo seg sammen med Chrissie Hynde og The Pretenders. Selv om de hadde planer om et større samarbeid ble det med en singel, og noen show sammen. Marr hadde håpet på litt forståelse fra Hynde i forhold til bruddet han hadde vært gjennom. Marr: "Ugh, no one understands, my band have split up, it’s so heavy". Men Hynde som hadde mistet to bandmedlemmer pga. dødsfall som skyldtes narkotika, hadde ikke mye empati å bidra med.

Etter tiden med Pretenders ble Marr med som medlem av The The sammen med Matt Johnson, som han hadde truffet rett før The Smiths ble dannet. På samme tid ble han medlem av elektrorock bandet Electronic, sammen med sanger Bernard Sumner fra New Order. De to musikerne som begge var fra Manchester hadde møttes i 1984 i forbindelse med innspillingen av  "Pigs & Battleships" med bandet Quando Quango. Et prosjekt Hacienda og Factory mann Mike Pickering (som senere dannet M People) hadde.

Dette ble det mest suksessrike prosjektet Marr var innom etter tiden med The Smiths. Debutalbumet "Electronic" nådde 2. plass i Storbritannia i 1991. "Twisted tenderness" fra 1999 er det foreløpig siste albumet disse to har laget. I 2000 dannet Marr sitt eget band kalt Johnny Marr & the Healers der bla. Zak Starkey, sønn av Ringo Starr var medlem. I 2003 kom bandets første album kalt "Boomerang" ut, til liten interesse hos platekjøperne. Også et 2. album skulle gis ut, men foreløpig er det ikke satt noen dato for det.

                  
Electronic The The Johnny Marr & the Healers

I 2006 ble han medlem av det kjente amerikanske Indie rock bandet Modest Mouse, der han deltok på albumet "We were dead before the ship even sank". Marr bor idag i Portland, Oregon sammen med kona Angie og deres to barn på 12 og 15 år (2007). Marr gir Angie mye av æren for at han har klart å holde humøret oppe gjennom årene. Marr: "She's a constant in my life, and you can't underestimate that in terms of your sanity. It was always me and Angie; then me and Angie and Morrissey; then me and Angie and whoever was my bass player".

I tillegg til disse bandene har Marr også jobbet med artister som Kirsty MacColl, Pet Shop Boys, Tom Jones, Oasis, Neil Finn, The Charlatans, M People, og Beck.

Andy Rourke og Mike Joyce slo seg sammen med Sinead O'Connor etter at The Smiths ble oppløst. Her deltok de bla. på hennes "Jump in the river" singel fra 1989. Samme år overrasket de mange ved å delta på Morrisseys singler "Interesting drug" og "Last of the famous international playboys" sammen med tidligere Smiths gitarist Craig Gannon, mens Stephen Street skrev og produserte. Det var bare Marr som manglet. I tillegg har Mike Joyce spilt med The Buzzcocks, Public Image Limited, Julian Cope, P.P. Arnold og Pete Wylie. I 2001 møttes Joyce og Rourke som medlemmer av bandet Moondog sammen med folk fra The Stones Roses og Oasis

Mike Joyce

Andrew Rourke var også med i gjenforeningen av det gamle pønkbandet The Buzzcocks. Og han har spilt med artister som Killing Joke, Badly drawn boy, og Aziz Ibrahim. Han har også jobbet som DJ på Radio XFM Manchester. Hans siste prosjekt er bandet Freebass sammen med Mani (eks. Stones Roses) og Peter Hook (New Order). Han har også vært gift med en dame fra Ghana ved navn Maxine

I januar 2006 gikk det rykter om at The Smiths skulle gjenforenes. Men de var betydelig overdrevet. Det dreide seg kun om en opptreden fra Johnny Marr og Andy Rourke på Lancastrian Super gig, eller Manchester vs. kreft, som konserten de skulle opptre på også ble kalt. Her framførte de "How soon is now" sammen for først gang på 20 år. Andre band som deltok var New Order, Badly Drawn boy og Doves. For Marr var dette en vennetjeneste til Rourke som var engasjert i planleggingen av arrangementet. 

Johnny Marr og Andy Rourke i 2006.

Hovedårsaken til at en gjenforening av The Smiths idag er en utopi, er en rettssak mellom bandmedlemmene i 1996 der fordelingen av inntektene fra Smiths tiden var tema. Dvs. det var Mike Joyce som var den som ikke var fornøyd med den avtalen som hadde vært praktisert siden bandet fikk sine første inntekter i 1983. Man hadde på den tiden The Smiths ble dannet blitt enig om at Marr og Morrissey skulle ha 40% hver av inntekter fra plateinnspillinger og konserter, mens Rourke og Joyce skulle ha 10% hver. Morrissey og Marr er opphavsmenn til alle Smiths låter, med de inntekter det gir. Men det var ikke det som var tema i denne saken, da Joyce ikke hevdet at han hadde bidratt under selve låtskrivingen.

I et intervju i 1992 forklarte Marr hvorfor de i sin tid hadde laget en avtale som fordelte inntektene ulikt. Marr: "When we brought in Mike and Andy, it was made clear to them. So from day one, Mike and Andy knew they didn't have to do 25% of the work in every area. That was the understanding. They could leave the studio whenever they were finished, and we couldn't. They could". Altså fikk Rourke og Joyce spillereglene forklart for seg da de ble med i bandet. Noe som preget arbeidsmengden i årene som fulgte. Og så lenge The Smiths eksisterte gjorde ikke Joyce noe nummer ut av at det muligens kunne oppleves som urettferdig. Ettersom det fravek det som ellers er vanlig praksis i bransjen. 

Allerde i 1989 hadde Joyce tatt ut tiltale mot Morrissey/Marr. Men saken kom ikke opp før i 1996. Opprinnelig stilte også Rourke seg bak Joyces krav. Men før rettsaken kom opp valgte han å droppe kravet, og heller slå seg til ro med de 10 prosentene han allerede hadde. Dommeren i saken mente at avtalen om skjevdeling av inntekter var urimelig, og satte den derfor til side. Slik at Joyce fikk medhold i sitt krav på 25% av inntektene. Marr og Morrissey ble derfor dømt til å betale tilbake 12 millioner kroner til Joyce.  Dommeren hadde tydeligvis sett lengre enn selve avtalen da han i tillegg tok seg tid til å gi en personbeskrivelse av Morrissey, der han omtalte ham som "underfundig, aggressiv og ikke til å stole på". Morrisseys kommentar til dommen var: "The court case was a potted history of the life of The Smiths. Mike, talking constantly and saying nothing. Andy, unable to remember his own name. Johnny, trying to please everyone and consequently pleasing no one. And Morrissey under the scorching spotlight in the dock, being drilled. 'How dare you be successful?' 'How dare you move on?' To me, The Smiths were a beautiful thing and Johnny left it, and Mike has destroyed it". 

Morrissey gjorde også et poeng av at Rourke som ikke hadde gått til sak, sammen med Stephen Street og John Porter faktisk tapte penger på denne saken. Da man for å dekke inn beløpet tok beslag i framtidig salg av Smiths plater (etter 2001). Noe som gikk utover Rourkes 10%. Jusen er vanskelig å forstå i denne saken, men at den har skapt dype spor mellom medlemmene i bandet er det ingen tvil om. 

Bedre ble det ikke i 2006, da Joyce i et radiointervju fortalte at han hadde pengeproblemer! og derfor vurderte å selge den ikke utgitte Smiths låta "The Click track"Ebay. Noe han ifølge Morrissey ikke kunne gjøre, ettersom han ikke hadde rettighetene til låta.

I mars 2006 ble medllemmene av The Smiths tilbudt hele 30 millioner kroner for å gjøre en konsert sammen på Coachella Valley Music and Arts Festival. Men med disse saken friskt i minne avslo Morrissey tilbudet: "We are not friends, we don’t see each other. Why on earth would we be on a stage together?". Også et forsøk fra TV kanalen VH1 om å få til en gjenforening ble raskt avslått. 

I oktober 2008 ble det kjent at Morrissey planla å skrive en bok om sine 25 år i musikkbransjen. Det var under et intervju med Janice Long på radiostasjonen BBC2, at Morrissey avslørte sine bokplaner. Muligens var det som en reaksjon mot alt det usanne som er skrevet om ham gjennom årene. Bla. flere uautoriserte biografier. Morrissey: "Det er skrevet så mye dritt om meg, at det noen ganger er vanskelig å forstå. Alt går over i historien, og så blir det en del av historien om deg."

Noen av de mange bøkene som er skrevet om The Smiths/Morrissey.

Det vakte oppsikt da Morrissey i 1993 uttalte at han ønsket at forfatteren Johnny Rogan skulle ende sine dager i en kjedekollisjon på motorveien MP3.. Etter at Rogan hadde skrevet boken "Morrissey and Marr The Severed Alliance".

16. februar 2009 var Morrissey klar med sitt 9. studioalbum etter at han forlot The Smiths. Og i likhet med mange av hans tidligere album, ble også "Years of Refusal" godt mottatt hos platekjøperne og kritikerne. Selv mente Morrissey at dette var hans beste album noensinne. Salgsmessig gikk det brukbart, med 3. plass i Storbritannia, 11. plass i U.S.A. og 6. plass i Norge.

Som vanlig klarte Morrissey å få omtale i media av andre årsaker enn de rent musikalske. For på innercoveret av første singelen "I'm Throwing My Arms Around Paris", var han og musikerne avbildet naken. Med kun en 7" singelplate til å skjule de edlere deler.

Selv om Morrissey nærmer seg de 50, har han ikke glemt kunsten å sjokkere.

For å promotere plata dro Morrissey ut på en turne som fikk omtale i bla. norsk media, av andre årsaker enn de rent musikalske. 20. juni stod han på Sentrum Scene i Oslo. Midtveis i framføringen av Smiths klassikeren "Girlfriend in a Coma" ble Morrissey truffet av et ølglass som ble kastet opp på scenen av en mannsperson. Hvorpå Morrissey truet med å forlate scenen: "Oh nonono no! Shall we go? Do you want us to leave? Who threw that? Shall we not come to Oslo? This has never happened before. You come to Norway, and booom! Do you know who threw it? Would you smash their faces?"

Etter et lite møte med de andre musikerne valgte Morrissey å forlate scenen. Et par minutter senere var imidlertid Morrissey og bandet tilbake på scenen, til publikums store glede. Fyren som hadde kastet ølglasset ble tatt fram til scenen av publikum, og buet til.

Morrissey på Sentrum scene i Oslo, der han fikk et ølglass kastet mot seg.

Omtale verden over fikk Morrissey også da han kollapset på scenen under en konsert i Swindon, England, noen måneder senere. Han ble da slept av scenen av medlemmer av bandet og vaktmannskapet. Og deretter kjørt til Great Western Hospital i Swindon. Heldigvis var  det ikke noe alvorlig som feilte ham, og dagen etter ble han skrevet ut av sykehuset. Han var tilbake på scenen (i Royal Albert Hall) noen dager etter det igjen.

I juli 2011 fikk Morrissey omtale i norsk media, ikke minst i Trondheim, da han under en konsert i Århus i Danmark framførte en ny låta kalt "Scandinavia". Her ble Trondheim omtalt, på en litt merkelig måte : 

"Crime in Trondheim, I despise each syllable in Scandinavia. Let the people burn, let their children cry, die in blind asylum.

But then you came along, and you held out your hand, and I fell in love with you and Scandinavia. I kiss the soil, I hug the soil, I would eat the soil, and I praise the God who made you. Stab me in your own time in Scandinavia. Uncomplaining I die in Scandinavia."

Teksten i denne låta var av det uskyldige, lett humoristiske slaget. Verre var det med en uttalelse han kom med like etter, da han skulle framføre Smiths låta "Meat is muder", under en konsert i Polen. Her fortalte Morrissey publikum at massakrene i Oslo og på Utøya ikke kunne sammenlignes med antallet dyr som daglig drepes av hurtigmatkjedene: "We all live in a murderous world, as the events in Norway have shown, with 97 dead. Though that is nothing compared to what happens in McDonald’s and Kentucky Fried S*** every day."

Ikke overraskende ble uttalelsen fordømt, både i Norge og resten av verden - som noe av det verste Morrissey har klart å lire av seg. Å sammenligne problematikken rundt kjøttindustrien med nedslakting av 97 uskyldige barn, sier mye om Morrisseys manglende vurderingsevne, og er egentlig bare veldig trist (webmaster).

Morrissey viste manglende vurderingsevne da han skulle kommentere drapene på Utøya.

Til tross for sine famøse uttalelser ble Morrissey invitert til å opptre på Nobelkonserten, 11. desember 2013. Noe som ble kritisert av enkelte. 

Iført en slags blanding av joggebukse og slengbukse framførte Morrissey "People are the same everywhere",  Lou Reeds "Satellite of Love", og "Irish Blood, English Heart". Noe han fikk fin omtale for i de norske avisene.

Morrissey på Nobelkonserten i 2013.

At The Smiths' musikk er av klassisk kaliber på linje med The Beatles og The Rolling Stones, fikk man endelig bevist i april 2005. Da ble det avholdt en akademisk konferanse i Manchester. Konferansen het "Why Pamper Life's Complexities", en setning hentet fra Smiths låta "This Charming Man". Deltagerne skulle her diskutere bandet utifra innovasjon, fankulturer og estetikk. I løpet av konferansen ble også bandets sosiale, kulturelle, politiske og musikalske rolle vurdert. Professor Justin O'Connor, ekspert på musikk og kultur sa i den forbindelse: "The Smiths så ut som ingen andre, hørtes ut som ingen andre, og musikken deres hadde en emosjonell dybde som rørte mennesker på en måte som ikke noe band har greid siden". 

Det er bare å slutte seg til den beskrivelsen, og beklage at eventyret om The Smiths tok slutt så alt for tidlig. 

 

   
 
        

   

Studioalbum

 

The Smiths

1984

Meat is Murder

1985

The Queen is Dead

1986

Strangeways, here we come

1987

 

Singelutgivelser

 

           
Hand in Glove

1983

Reel around the fountain

(fins kun i begrenset opplag)

1983

This Charming man

1983

What difference does it make?

1984

Heaven knows I'm miserable now

1984

William, it was really nothing

1984

How soon is Now?

1985

 

Barbarism begins at home (I Tyskland)

1985

 

Shakespeare's sister

1985

That Joke isn't funny anymore

1985

The boy with the thorn in his side

1985

The Headmaster ritual

1985

Bigmouth strikes again

1986

Some girls are bigger than others (Tyskland)

1986

There's a light that never goes out (Frankrike)

1986

Panic

1986

Ask

1986

Shoplifters of the world, unite

1987

Sheila take a Bow

1987

Girlfriend in a Coma

1987

Stop me If you think you've heard this one before (U.S.A.)

1987

I started something I couldn't finish

1987

Last night I dreamt that somebody loved me

1987

Sweet and tender hooligan

1995

1. Stop Me If you Think You've heard this One before

2. Half a Person

3. How soon is Now

4. The boy with the thorn in his side

5. Heaven Knows I'm miserable Now

6. Panic

7. Girlfriend in a Coma

8.I started something I couldn't finish

9. There's a light that never goes Out

10. Sheila take a Bow

 

1. Strangeways, here we come

2. The Queen is Dead

3. The Smiths

4. Meat is Murder