Nicholas Edward Cave: Født 22. september 1957, Wangaratta, Victoria, Australia

Barry Adamson: Født 1. juni 1958, Manchester, England

Blixa Bargeld (Christian Emmerich): Født 12. januar 1959, Berlin, Tyskland

Mick Harvey: Født 29.september 1958 , Rochester, Victoria, Australia

Thomas Wydler: Født 9. oktober 1959, Zürich, Sveits

Martyn Paul Casey: Født 10. juli 1960, Chesterfield, Derbyshire, England

Warren Ellis: Født 1965, Ballarat, Victoria, Australia

Nick Cave har gjennom 20 år markert seg som en spennende musikalsk "mørkemann" som har tatt oss med på reiser til døden, religionen, kjærligheten, den dypeste frustrasjon, og den bisarre volden. Han startet som en frustrert og sint opprører, men har endt opp som en religiøs, ettertenksom mann med mye livserfaring. Musikalsk har han gått fra pønk inspirert rock, via blues, gospel og rock. Her og der har han også vært innom popen. Sin største hit fikk han i 1995 sammen med Kylie Minogue i duetten "Where the wild roses grow". I de senere årene har han gjort seg mest bemerket med sine mørke, crooner aktige ballader, hvor han henter inspirasjon fra artister som Leonard Cohen og Scott Walker.

Selv om det meste har handlet om Nick Cave og hans stadig skiftende sinns stemninger. Er hans backingband The Bad Seeds en viktig del av det musikalske uttrykket på bandets plater. Backingbandet har opp gjennom årene bestått av dyktige musikere som Barry Adamson (Visage, Magazine, filmmusikkskaper), Mick Harvey (The Birthday Party), Blixa Bargeld (Einstürzende Neubauten), Kid Congo Powers (Gun Club, The Cramps), Thomas Wydler og Martyn P. Casey (The Triffids).

Nick Cave	Barry Adamson	Blixa Bargeld	Mick Harvey	Thomas Wydler

Nick Cave er opprinnelig fra Australia. Men der har han ikke bodd siden 1979. London, Berlin, Los Angeles, Sao Paolo (Brasil) og New York har vært Caves tilholdsted  i årene etter. All flyttingen kan ses på som et uttrykk for hans rastløshet og behov for nye kreative impulser.

Nicholas Edward Cave ble født den 22. september 1957 i den australske byen Warracknabeal , Victoria. Hans mor Dawn jobbet på bibliotek, mens han far Colin var engelsklærer og rektor på en skole. Fra før av hadde de guttene Tim og Peter, og 2 år senere fikk Nick en lillesøster i Julie. Familien flyttet etterhvert til Wangaratta (begge byene ligger i nærheten av Melbourne.

I ung alder ønsket Nick Cave å bli maler.

En ung australier

Da han kom i skolealder begynte han i guttekoret i Wangaratta katedralen. Samtidig plunket han på pianoet familien hadde stående hjemme.

På skolen gikk ikke ting like bra, så i 1970 ble han sendt på en kostskole ved Melbournes Caulfield Grammar School. Også her ble han med i et kor. Ikke så lenge etter flyttet resten av familien etter til Melbourne, til en av byens forsteder kalt Caulfield.

Nick fant seg godt til rette i den australske storbyen, da han følte at stemningen i byen passet med hans mørke sinnsstemning. Nick: "Melbourne is the gloomiest city in Australia in winter. It gives sunny Australia a bad reputation. But I prefer it. I never really cracked it with the sun-bronzed lifestyle. People there have a slightly more creative sensibility than in the rest of Australia."

Faren døde i 1976, da Nick var 19 år gammel. Samme år begynte han kunststudier ved Caulfield Institute of Technology (senere Monash University, Caulfield Campus).

Selv om Cave sang og spilte piano i barndommen, fikk han ikke noen større musikalsk interesse før på 70-tallet. Cave: "The actual music side of things, I never felt I was any good at it, I never felt I had any authority on the subject, or right to be in the business, I couldn’t sing, couldn’t hold a melody, I had a weak voice - no sense of music whatsoever. Obviously, I’ve developed a bit since then".

På 70-tallet fikk han likevel en økende interesse for rock. Inspirert av Alice Cooper, Chuck Berry og Alex Harvey, dannet han og noen kamerater garasjebandet Vulture Culture i 1973, like etter endret de navn på bandet til The Boys next door . Bandet bestod av Nick Cave, Mick Harvey, Tracey Pew, og Phil Calvert. Disse hadde møttes på kunstlinja på Caulfield. Repertoaret bestod av coverversjoner med låter av Lou Reed, David Bowie, Alice Cooper, Roxy Music og Alex Harvey.

I ettertid har Cave omtalt medlemmene av bandet som "outsidere" som ikke passet inn i samfunnet. På en ofte voldelig måte viste de sitt mishag mot lærere og medelever. På en skoleavslutning kledde de seg opp i dameklær, med håndvesker. Oppi veskene hadde de lagt mursteiner. Og de som vågde å kommentere antrekket fikk kjenne hva veskene var fylt med.

Bandet hadde imidlertid et problem, det var at ingen av dem hadde en stemme som egnet seg til å synge med. Heller ikke Nick Cave. Men som Mick Harvey senere har sagt: "Nick, of course despite the fact that he couldn’t sing, was kind of the type of personality who had to be a singer".

 

	The Boys next door med Nick Cave helt til høyre.		En ung Nick Cave på scenen med The Boys next door.

I 1976 eksploderte pønken, også i Australia. Og Boys next door ble endel av Melbournes pønkscene.

I 1977 sluttet Nick på skolen for å kunne konsentrere seg om musikken. På samme tid begynte han fast med heroin.

I 1978 ble den dyktige gitaristen Rowland S. Howard med i bandet. Og hans inntreden betydde at bandet fikk et bredere musikalsk uttrykk, med rockabilly, jazz og blues, i tillegg til pønk. Likefullt gikk Caves maniske sang, og bandets skranglete komp som en rød tråd gjennom musikken de framførte.

Når Cave endel år senere så tilbake på denne tiden, var han ikke like fornøyd med utviklingen bandet hadde hatt. Han likte Boys next door best da de spilte rett fram pønk. Nick: "We were okay in our early punk days. But total garbage for the next three years." I 1979 ga Boys next door ut sin eneste plate kalt "Door to Door".

Boys next door: Door to Door

Deretter byttet de i 1980 navn til The Birthday Party og flyttet til London, England. Årsaken til at de valgte å flytte til den andre siden av jorda, var at de var iferd med "å gå tom" for steder å opptre. Dessuten ønsket de å flytte til landet som på den tiden hadde frembrakt spennende band som The Fall og The Pop group. De slo seg ned i et nedslitt hus i vest-London. Også Caves kjæreste Anita Lane kom etterhvert over til London.

I London ble bandet umiddelbart et markant bidrag til den britiske new wave scenen, der de blandet vold og poesi på en glimrende måte. Mange puttet dem i bås som goth band a' la' The Cure pga. sin dystre musikk og sine mørke klær. Men dette var en merkelapp de var utilpass med. I musikkblader ble de omtalt som støyende, temperamentsfull og energisk.

De fikk også opptre i programmet til den legendariske radioprateren John Peel:  "Peel sessions" på BBC. 25. september 1980 presenterte de "Cry", "Yard", "Figure of fun" og "King Ink". Fram til 1982 opptrådte hos John Peel 4 ganger. I ettertid har de omtalt John Peel som en av deres viktigste støttespillere den første tiden i England.

Nicks utseende med det rufsete håret stod i stil med bandets musikk. Det fungerte også som et blikkfang i media. For å få håret til å stå slik valgte Nick å droppe hårvasken, med unntak av en gang i måneden. Nick: "I only wash it once a month, add a load of hair spray, and then dry it upside-down."

En hårfager Nick Cave.

I 1981 ga bandet ut albumet "Prayers on Fire". Et album som mottok strålende kritikk i England og U.S.A. Og som mange fortsatt mener er et av 80-tallets beste album.  Utover 80-tallet dukket det opp mange alternative band som hadde latt seg bli inspirert av The Birthday Party.

The Birthday Party: Nick Cave, Tracey Pew, Mick Harvey og Roland S. Howard

På sin side var Cave og co. lite imponert av den britiske rockescenens stadige jakt etter en hitsingel. En jakt de følte gikk utover den kunstneriske kvaliteten. Som en reaksjon på dette flyttet de til Vest Berlin, Vest-Tyskland i 1982. På flyttelasset fikk de med seg Barry Adamson, Harry Howard og Chris Walsh, som på denne tiden ble medlemmer av bandet. I Berlin samarbeidet de med eksperimentelle post- punk band som Lydia Lunch og Einstürzende Neubauten. Sistnevnte under ledelse av Blixa Bargeld.

The Birthday Party

Men på samme tid begynte bandet å falle fra hverandre. Harvey sluttet i 1983, mens Roland Howard sluttet i 1984. Og like etter var bandet historie. Både pga. indre stridigheter, og pga. bandets misbruk av narkotika.

Cave syntes dette var en fin anledning til å bli kvitt goth stempelet som han og resten av bandet hadde fått. Cave dro da til Los Angeles for å skrive musikk til filmen om morderen og terroristen Jack Henry Abbott. En film som senere kom til å bli kjent som "Ghosts... of the Civil Dead". 

På samme tid ble den første utgaven av Nick Caves backingband The Bad Seeds satt sammen. Et band som har fulgt Cave helt fram til idag. Riktignok med endel utskiftninger underveis. Mick Harvey som hadde vært med i The Boys next door og The Birthday Party ble med på gitar og keyboard. Barry Adamson som også hadde vært med i The Birthday Party ble med på bass. Mens Blixa Bargeld som hadde vært en venn og samarbeidspartner for Cave mens han var i The Birthday Party ble med på gitar. Bargeld kom i årene etter til å dele sin tid mellom The Bad Seeds og gammelbandet Einstürzende Neubauten. I tillegg var Anita Lane, Edward Clayton Jones og Hugo Race med i denne første utgaven av The Bad Seeds. Disse bidro på debutalbumet "From Her to Eternity" fra 1984. I hele tatt et sterk besetning som kom til å markere seg på ulike måter utover 80 - og 90-tallet.

Mick Harvey

Navnet The Bad Seeds hadde de tatt fra Mervin LeRoys film "Bad Seed" fra 1956. Det hadde også vært navnet på en EP The Birthday party ga ut i 1983.

Anita Lane ble også kjæreste med Nick, et forhold som varte til midten av 80-tallet. Hun her gitt mye av æren for Nicks musikalske uttrykk. Han har omtalt henne som en viktig inspirasjonskilde.

Nicks kjæreste Anita Lane

Debut albumet var på mange måter en forlengelse av det lydbildet som hadde eksistert på The Birthday Partys plater. Med dommedagsstemninger, og pønk inspirert rock. Albumet fikk strålende kritikk da det kom. Og selv om de på mange måter var en støyende plate klarte de å entre topp 40 albumlista i England med den. På plata gjorde Cave en glimrende tolkning av Leonard Cohen låta "Avalanche". 

2. albumet "The Firstborn is dead" fra 1985, viste at bandet nå definitivt var iferd med å bevege seg bort fra Birthday Partys lydbilde. For her hadde Cave og co. valgt å lage en hyllest til den amerikanske delta bluesen. Mange vil nok si at bluesen lå latent i Birthday Partys musikk også. Bluesartister som Skip James og Charley Patton hadde vært forbilder for bandet, og plata ble en hyllest til de og andre bluesartister. Kritikerne likte plata, men salgsmessig havnet den i den store alternativ jungelen av plater med begrenset salgspotensial. Det ble gitt ut en singel kalt "Tupelo" fra plata. En låt som var ment som en forlengelse av John Lee Hooker låta ved samme navn. I låta tar Cave for seg bibelske hendelser. Et tema han kom til å vende tilbake til gang på gang på de senere albumene. 

Mellom de to første albumene hadde Cave valgt å flytte tilbake til Berlin. Her begynte han arbeidet med det som senere kom til å bli hans første novelle, kalt "And the Ass saw the Angel". Novellen handler bla. om en kriminell idiot som blir jaget av en mobb.

I 1986 ble ex. Die Haut trommeslager Thomas Wydler tatt inn som medlem av The Seeds. Harvey som til da hadde vært altmuligmann i bandet, fikk dermed en avløser på trommer. Wydler ble et viktig medlem av bandet da han med sitt trommespill klarte å følge Caves eksplosive og melankolske partier på en fin måte. 

Deretter gikk bandet i studio for å spille inn sitt 3. album kalt "Kicking against the Pricks". Og denne gangen dreide det seg om et cover album. Noe som i seg selv sjelden er vellykket. Men med bandets mange talenter klarte de å gjøre respektable versjoner av klassiske låter med Roy Orbison, The Velvet Underground, John Lee Hooker og Leadbelly. Samt en fin versjon av 60 - talls hitèn "Somethings gotten hold of my Heart" som Gene Pitney hadde sunget. The Bad Seeds var endelig blitt det rock - cabaret - blues showbandet Cave hadde drømt om å skape. Også kritikerne og den ettervert voksende gruppe av fans likte plata godt.

Deretter forlot Barry Adamson bandet til fordel for en suksessrik karriere som filmmusikkskaper, bla. med musikken til filmen "Moss Side Story". Han ble erstattet med ex. Cramps / Gun Club medlem Kid Congo Powers. I tillegg ble Roland Wolf med i The Bad Seeds på keyboard.

Barry Adamson

Cave på sin side ble deretter opptatt med å lage musikk til den tysk - franske filmen "Wings of Desire" som kom ut i 1987. Wim Wender som produserte filmen var en venn av Cave. "From her to Eternity" og "The Carny" var Caves bidrag til soundtracket. Cave ble også spurt om å lage musikk til filmene "Until the end of the World" og "Johnny Suede".

I november 1986 skjedde noe som gjorde dypt inntrykk på Cave. Hans "larger than life" venn gjennom mange år, Tracey Pew, døde av et epileptisk anfall. Pew var en av de som var med og startet The Boy next door sammen med Cave på 70-tallet.

Bare 3 måneder etter det forrige studioalbumet var de tilbake med et nytt et, kalt "Your funeral... my trial". Navnet på plata kan muligens relateres til Pews død. Bandet var på det meste av albumet redusert til en kvartett, bestående av Cave, Harvey, Bargeld og Thomas Wydler. To australiere og to tyskere. Dette var en samling lavmælte og "deliriums pregede" sanger, fulle av gru. Med bibelen i hånden synger Cave om en verden uten håp eller frelse. Helvete er på jord og de heldige blir henrettet. "Jacks Shadow" og  "Sad Waters" er to av flere fine låter på plata. Pressen var litt delt i sin vurdering av plata. Men mange vil nok se på den som en av de mest typiske Cave platene. 

Innimellom alle albumutgivelsene brukte bandet tiden til å reise rundt og holde konserter. Noe de også brukte mye av 1987 til. Samtidig jobbet Cave videre med sin novelle "And the Ass saw the Angel". 

I 1988 var det igjen tid for et klassisk Cave album, denne gang med "Tender Prey". En plate som starter på en vill og kraftfull måte i "The Mercy Seat". Hovedpersonen i stolen er mer enn klar for å gå sin skjebne i møte. Det er en råskap i låta man ikke kan unngå å bli merket av. Mange Cave fans holder denne som hans beste låt noensinne. Johnny Cash gjorde en coverversjon av låta til sitt album "American III: Solitary Man" fra 2000. Ellers er plata lettere tilgjengelig enn mange av de foregående, da låtene står bedre på egne ben enn tidligere. Cave fikk også sin første lille hit i "Deanna" på denne plata. Døden er igjen et tilbakevendende  tema. Med Roland Wolf og Kid Congo Powers som bidragsytere ble denne plata mer intens og storslått enn noen av de foreågende Cave platene. At hele bandet var på heroinkjøret så ikke til å gå utover kvaliteten.

I 1988 ble Nick arrestert for besittelse av heroin. For å unngå å havne i fengsel, godtok han å gjennomgå et avvenningsprogram, uten at det hjalp i første omgang.

I 1988 publiserte Cave boken "King Ink". En samling av tekster, sketsjer og enmanns skuespill. I 1989 var han også omsider klar med novellesamlingen "And the Ass saw the Angel". Bibelen er en bok Nick alltid har med seg når han er ute og reiser, og dette var en alternativ historie spunnet rundt boken. Nick Cave: "The Bible's the one book that I had by my side all the time, that I plagiarised completely,' he said of writing the novel."

Caves novelle "And the Ass saw the Angel".

I 1989 laget Cave, Bargeld og Harvey musikk til den australske filmen "Ghosts... of the Civil Dead". Mye av soundtracket bestod av snakking, noe som gjorde den mindre interessant som helhet. Som nevnt hadde Cave startet arbeidet med soundtracket flere år tidligere.

Cave hadde også en større rolle i filmen der han spilte en innsatt i det ondskapsfulle fengselet som filmen handlet om. Også Blixa Bargeld og Mick Harvey hadde mindre roller i filmen. 

I 1989 var Cave igjen på flyttefot. Denne gang til Sao Paolo, Brasil. Årsaken til det het Viviane Carneiro, en dame han hadde møtt under en turne. Sammen fikk de to sønnen Luke i 1991. I 1993 var forholdet over, og han flyttet tilbake til London.

Bandets neste album "The Good Son" fra april 1990 bar preg av at Cave var blitt inspirert av Brasils musikk og mentalitet. Den var mye mer lavmælt enn de foregående platene, med en overvekt av piano ballader. Caves musikk ble med denne plata tilgjengelig for et større publikum. Mye takket være hitène "The Weeping Song" og "The Ship Song". Dette ble Caves første notering på VG-lista med en 19. plass. Norge har i årene etter vært det landet Caves musikk har hatt størst suksess.

"The Weeping Song" var en teatralsk, dyster duett mellom Nick Cave og Blixa Bargeld. En låt om triste mennesker og deres sorg. Et av bandets fineste øyeblikk.

Nick Cave og Blixa Bargeld støtter hverandre så godt de kan i "The Weeping Song".

I 1991 prøvde Nick seg som skuespiller i "Johnny Suede", en film hvor også Brad Pitt spilte. Cave hadde rollen som albinoen Freak storm.

I 1991 ble Nick som nevnt far til Luke. Han ble også far til Jethro (etter bandet Jethro Tull), som han fikk sammen med den australske damen Beau Lazenby. Nick har hatt liten kontakt med denne sønnen i årene etter.

Nick Cave hadde i mange år vært avhengig av narkotika. Grunnen til at han startet med det var et ønske om å gjøre noe som skilte ham ut fra foreldrene og omgivelsene hjemme i Australia. Og dopet gjorde at han definitivt skilte seg ut fra deres verden. Men på denne tiden følte han at det hadde blitt et problem. Han ønsket ikke lenger å være avhengig. Dessuten hadde han blitt tatt med narkotika et par ganger. Noe som gjorde at han fikk valget mellom å slutte eller å gå i fengsel. Han bestemte seg derfor for å legge seg inn på et avvenningssenter: " But I went in screaming and kicking".

I november 1991 gikk bandet i studio for å lage en ny plate. Den ble spilt inn i Los Angeles, New York og Melbourne. Som produsent hadde de valgt David Briggs som tidligere hadde produsert noen av Neil Youngs mest kjente plater. Den het "Henry's Dream", og er den plata som har oppnådd mest positiv omtale av Caves plater. For bandet ble det også en retur til den britiske topp 40 listen, med en 29. plass da den kom ut i mai 1992. Ikke siden debutplata hadde de vært innom denne listen.

Plata åpner med en hjerteskjærende sang til Cave's ufødte barn Luke i "Papa Won't Leave You, Henry". Og fortsetter like høydramatisk og engasjerende som det de tidligere Cave platene hadde vært. Men muligens med et mer velprodusert lydbilde. De crooner aktige balladene begynte på denne tiden å bli et begrep når det gjaldt Nick Cave. I ettertid har han uttrykt misnøye med sluttresultatet.

Nick Cave og bandet i studio for å spille inn "Henry's Dream"

Deretter dro bandet på en verdensturne til U.S.A., Japan, Europa og Australasia. Nå med en ny line up i Nick Cave, Blixa Bargeld, Mick Harvey, Thomas Wylder, Martyn P. Casey og Conway Savage.

Bassisten Casey kom til å bli en nyttig mann for Nick Cave, der han kom til å følge ham på hans ulike prosjekt gjennom 90- og 2000-tallet. Casey var født i England, men hadde vokst opp i Perth, Australia. Han spilte i en rekke band i ungdommen, bla. The Nobodies. I 1983 ble han med i det mer kjente australske bandet The Triffids, som også gjorde seg bemerket i U.S.A. og Storbritannia. Casey er viden kjent for sin bruk av fender precision bass og fender jazz bass.

.

Ex. The Triffids medlem Martin P. Casey ble med i The Seeds i 1992.

På turneen benyttet Nick Cave & the Bad Seeds anledningen til å spille inn en liveplate kalt "Live Seeds" som ble gitt ut i 1993. Plata var ment som en hyllest i forbindelse med bandets 10 års jubileum. Plata ble solgt sammen med en fotobok med turnebilder tatt av Peter Milne. På turneen besøkte de også Israel. Her trakk de dobbelt så mange mennesker som det Bob Dylan hadde gjort like i forveien.

I 1992 ga Nick Cave ut singelen "What a wonderful world" sammen med sin kamerat gjennom mange år, Shane MacGowan fra The Pogues. Tolkningen av den gamle Louis Armstrong slageren var ikke av de store som er gjort, selv om den hadde sin sjarm. Cave har en karriere som har mange likhetstrekk med Shane sin. Ikke minst når det kommer til misbruk av alkohol og narkotika. Men i motsetning til Shane har Nick hatt evnen til å stoppe i tide. Og på 90-tallet var Nick bekymret for kameratens livsførsel. Nick: Shane har antakelig mista like mange gode låter som han har gitt ut." Men ellers var Caves omtale av Shane bare positiv. Han framhevets Shanes varme og kjærlighet, og hans evner som låtskriver. Nick: "There's a love and warmth within him which is often overlooked. And he is incredibly open to the things around him, which is why he's such a great writer. He sees the beauty and horror in things, and his gift is to be able to articulate that in a very simple way. But a writer has a spiritual obligation to remain as powerful a vehicle for inspiration, or God, or whatever you want to say to work through, and the thing I find difficult with Shane is that he makes it very difficult for God to get a word in."

Singelen og videoen til "What a wonderful world", der Shane samarbeidet med Nick Cave.

I 1993 flyttet Cave som nevnt, tilbake til London. Sammen med bandet begynte han her arbeidet med albumet "Let love In". Man hadde valgt å hente inn Tony Cohen som produsent, en mann som hadde produsert mange av de foregående Cave albumene. Resultatet ble en gjennomført jevn plate, hvor Cave hyller kjærligheten på sin helt spesielle måte. Han omtalte lengsler, begjær, pine, galskap og tomhet på en fengslende måte. Enten i form av ballader som i "Let Love in" og "Nobodys baby now", eller i hissige spor som "Thirsty Dog" og "Loverman". "Loverman" ble senere covret av Metallica. Mens "Do you Love Me?" ble en liten hit fra albumet.

På mange måter ble dette et kommersielt gjennombrudd for bandet. I 1994 da albumet kom ut, var interessen for alternativ musikk økende. Og Nick Caves mørke musikkstil og image fenget mange unge musikkinteresserte i Norge og ellers i verden. I England ble det en sterk 12. plass på albumlisten. I Norge ble det en 18. plass, mens i Australia ble det 8.plass.

På den tiden "Let love in" kom ut, holdt Nick Cave og hans Bad Seeds en forrykende konsert på Sentrum scene i Oslo. Konserten ble åpnet med nevnte "Loverman".

Muligens var bandet blitt litt blendet av den kommersielle suksessen. For i 1996 ga de ut sitt mest tilgjengelige album noensinne i "Murder Ballads". På forhånd hadde han annonsert at han lenge hadde drømt om å lage et helt album basert på historier om drap og drapsmenn. Noe som skapte store forventinger i den voksende fanskaren. På albumet hadde de også hentet inn et knippe kjent musikere, fra den utskjelte popsangeren Kylie Minogue, til rockerne P.J.Harvey og Shane MacGowan (The Pogues).

Selv om temaene var egnet til å skremme bort potensielle platekjøpere, var innpakningen lekrere enn noen gang før. Særlig i den bittersøte "Where the wild roses grow" hvor Cave synger duett med Kylie Minogue. For de som husket album som "From her to Eternity" og "Your funeral.." må denne popballaden ha vært kraftig kost. Men for mange andre var dette vakker musikk som fenget stort. Singelen av låta ble bandets første og eneste store hit med 3. plass i Norge og 11. plass i England. Albumet ble bandet første topp 10 plassering i England. I Australia ble det en sterk 3.plass, mens i Tyskland ble det 5.plass.

I Norge gikk plata helt til topps. Noe som viste at også bandet nå var likt av de samme folka som kjøpte Bruce Springsteen og A-ha.

Kylie Minogue får hard medfart i videoen til "Where the wild roses grow".

Til glede for mange morbide Kylie hatere.

Det går tilsynelatende hardt for seg på "Murder ballads". Nick Cave dreper Kylie Minogue i "Where the wild roses grow", mens han selv blir drept av P.J. Harvey i "Henry Lee". På slutten av plata synger Cave, P.J. Harvey, Kylie og MacGowan sammen på Bob Dylan coveren "Death is not the End".

På "Murder Ballads" ble The Bad Seeds forsterket med to nye medlemmer i Warren Ellis (ex. Dirty Three) på fiolin, og Jim Sclavunos (ex. The Cramps) på trommer. 

I 1996 laget bandet også musikk til filmen "To have and to Hold". Cave ga også ut sin andre samling av tekster og og noveller, kalt "King Ink II". I 1996 ble han også nominert til beste mannlige artist av MTV music Awards. En ære han kunne vært foruten. Han likte ikke tanken om å konkurrere mot andre innen utøvende kunst.

Pga. de mange utenforstående personene som hadde deltatt på albumet, ble det vanskelig å gjennomføre en turne med bakgrunn i materialet fra albumet. Istedet fikk bandet god tid til å forberede sitt neste album "The Boatman's Call" som kom ut i 1997.

Og selv om også dette var en tilgjengelig plate fylt av rolige ballader, var den likevel mer innadvendt enn "Murder Ballads". Noe som muligens hindret plata i å nå ut til like mange som forgjengeren. På plata er Cave mer ydmyk og ærlig enn noen gang tidligere. På sine knær ber han om bedre kår for kjærligheten i en verden av onde mennesker. Til Caves nakne låter skapte The Seeds et avdempet komp uten røffe kanter.

På midten av 90-tallet hadde Nick et forhold til Polly Jean Harvey (hun er ikke i slekt med Mick Harvey). Og ifølge ham selv var det dette forholdet som inspirerte ham til å skrive "The Botman's call".

Polly Jean Harvey

Endel av de som likte hans tidligere plater best, omtalte ham nå som indie musikkens svar på Julio Iglesias. "The Boatman's call" var fylt av mange fine spor, med "Into your arms", "(Are you) the one that I've been waiting for?", og "People ain't no good" som de beste.

Salgmessig gikk det bra med en 2. plass i Norge, 5.plass i Australia, og en 22. plass i England. I U.S.A. fikk bandet sin første notering på Billboard med en 155. plass. Plata topper gjerne avstemninger når Caves beste plate skal kåres.

I 1997 opptrådte Nick Cave på Kalvøya festivalen. Samme år opptrådte han også i begravelsen til den australske rockeren Michael Hutchence, som døde 22. november 1997. Her framførte Nick sin egen "Into my arms", fra "The Boatman's call".

I 1998 ble det gitt ut en samleplate kalt "The Best of Nick Cave & the Bad Seeds" som slo an godt i Norge og England. Med 1. og 11. plass. Mick Harvey hadde stått for utvelgelsen av låtene.

I 1998 / 1999 valgte Nick Cave å opptre uten The Bad Seeds. I 1998 benyttet han da anledningen til å utøve sin kunstneriske side innen poesien på Wien poesi festival. Han gjorde også en lignende opptreden på The Royal Festival Hall i London i 1999. Opptredene ble spilt inn på en plate kalt "The Secret Life of the Love Song / The Flesh Made Word" i 1999. Plata var todelt. Den første delen inneholdt nyinnspillinger av Cave låter som "West Country Girl", "People Ain't no Good", "Sad Waters", "Love Letter", og "Far From Me", mens den andre delen, "The Flesh made world" opprinnelig var laget for BBC religious Services Department i 1996. Her var det høytlesing fra Nick Cave, hvor han fordypet seg i bibelske temaer. Religion og tro har alltid vært viktige bestanddeler i Caves tekster. Også i tider hvor han var sterkt tvilende til Bibelens ord. Men i moden alder har han endt opp som en religiøs mann.  Dypt forankret i Gudstroen. Noe også hans album på slutten av  90-tallet bar preg av. 

I 1999 ble de gitt ut en cd hvor Nick Cave leser høyt fra boken "And the Ass saw the Angel". En bok som ble gitt ut i 1989. I 1993 hadde Mick Harvey og Ed Clayton-Jones laget musikk til en teateroppsetning av boka. Og sammen med noen Cave låter ble disse nå brukt som bakgrunnsmusikk til Caves høytlesing. Som den foregående plata hadde den begrenset interesse for Nick Cave & the Bad Seeds fansen. 

Sommeren 1999 skjedde det noe positivt i Nick Caves liv. Han ble da gidt med fotomodellen Susie Bick, som på den tiden var tilknyttet motelegenden Vivienne Westwood. De to traff hverandre i forbindelse med et moteshow i Natural history museum i London, der hun stod under halen til en Brachiosaurus.. Nick falt umiddelbart for hennes utseende. Nick Cave: "I thought that she was the most beautiful woman I had ever seen in my life. And continues to be. Even elbow-deep in baby shit she looks pretty good to me."

Ikke lenge etter var de to foreldre til tvillingene Arthur og Earl. Han kjøpte deretter et terrassehus i London. Samt en husbåt! Forholdet til Susie Bick hadde en positiv innvirkning på Cave på flere måter. Bla .betydde det hans endelige farvel til narkotikaen. For selv om han hadde gjort flere forsøk på å slutte tidligere, og også hadde vært nykter i perioder, var han fortsatt avhengig da han traff Susie. I et intervju med NRK sa han: "Plutselig var det opp til meg. Kvinnen jeg forelsket meg i, og senere giftet meg med, brukte ikke narkotika i det hele tatt, men sa at jeg kunne gjøre som jeg selv ønsket. Da ble det plutselig veldig opplagt for meg, skulle jeg være i dette forholdet, måtte heroinen ryke. Så da sluttet jeg. Det var et enkelt valg, og med en gang det var mitt eget valg, var det også enkelt å slutte".

Mange mener Caves forhold til Bick bidro til hans mer "harmoniske" utgivelser på 2000-tallet, der den melankolske, ettertenksomme Cave var i førersetet.

Bick og Nick

 4 år etter det forrige Nick Cave & the Bad Seeds albumet, var det i 2001 endelig klart for "No more shall we Part".  Og selv om tekstene fortsatt handlet om tro og kjærlighet, var det en mykere og mer positiv Cave vi møtte. De gammeltestamentlige svovelprekene han serverte på 80-tallet var borte. Også raseriet og råskapen. Noe som nok skuffet endel gamle Cave fans. Men for de som hadde fått øyene opp for ham på 90-tallet, var dette en fin opplevelse. Plata var gjennomført og bra, i all sin eleganse. Med flotte låter som "As I sat sadly by her side", "God is in the house" og "And no more shall we Part". De fleste var enig om at dette var en stor utgivelse, en av de absolutt beste Cave har laget. I Norge ble det en ny topplassering på VG-lista. I England ble det en 15. plass, i Tyskland ble det 8.plass, mens i Australia ble det en fin 4.plass.

Nick Cave og bandet opptrådte i Oslo Spektrum i 2001, på turneen som ble gjennomført etter utgivelsen av "No more shall we part".

Nick Cave og bandet fra innspillingen av "No more shall we Part"

I 2003 var Cave & the Seeds tilbake med "Nocturama". Et album som de fleste mente var greit nok, men også temmelig intetsigende. Etter flere fine studioalbum på rad, var dette en liten skuffelse. Hadde det gode familielivet gått utover Caves kreative evner? Et par gode spor som "Dead Man In My Bed", "Bring It On" og  "Wonderful Life" fantes det likevel på plata. 

Selv om kritikerne stort sett vendte tommelen ned for plata, og kalte den tam. Solgte den bra i Norge med en 2. plass på VG-lista. I England ble det 20. plass, mens i Australia ble det 8.plass.

Flere var nå bekymret for at Nick Cave i all sin tilfredshet over livet ikke lenger ville være i stand til å skape album som engasjerte. Bedre ble det ikke da Caves høyre hånd gjennom mange, Blixa Bargeld bestemte seg for å slutte i The Seeds. Etter å ha vært medlem av bandet siden starten i 1983.

Blixa Bargeld

Cave og bandet gjorde all skepsis til skamme med dobbeltalbumet "Abbatoir Blues / The Lyre of Orpheus" fra 2004. Selv om den ble presentert som en utgivelse, var platene lagt hver for seg inni det lekre pappomslaget som fulgte platene. I tillegg til omslaget, var det også lagt ved et hefte med tekstene, samt bilder fra innspillingen av plata. Platene "Abbatoir Blues" og "The Lyre of Orpheus" levde sine egne liv der de stemningsmessig var temmelig ulike. "The Lyre of Orpheus" spilte videre på stemningen fra "No more shall we Part" og "The Boatman's Call", med vakre gospelinspirerte låter som "O'Children", "Babe, you turn me On" og "Carry Me". Mens "Abbatoir Blues" var en langt mer rockete affære. Man fornemmet svovelpredikanten Cave, slik man husket ham mange år tidligere. "Get ready for Love" og "Nature Boy" var de mest markante sporene på den platen. Sistnevnte ble da også valgt ut til å være singel fra platene. Og med den fikk Cave sin 3. topp 40 hit i Storbritannia noensinne, med en 37.plass i september 2004.

Nick Launay (Inxs, Kate Bush, Silverchair, Midnight Oil) produserte platene. En produksjon som ble gjort unna på kun 16 dager. På begge platene hadde bandet fått hjelp av The London Community Gospel Choir til å ta seg av koringen. 

Ved å gi ut to så ulike plater klarte Cave å tilfredsstille både gamle og nye fans. Og musikkpressen lot superlativene hagle over utgivelsen. VG ga den en 5èr og mente han var musikalsk friskere enn på lenge. De hadde kun innsigelse mot spilletiden på hele 83 minutt som de mente var for mye. Salgmessig gikk det veldig bra med 1. plass i Norge, 11. plass i England, 5.plass i Australia, og 7.plass i Tyskland. I U.S.A. ble det 126. plass, noe som faktisk er det beste bandet har oppnådd der.

På den følgende "Abbatoir Blues tour" fant Nick og hans  menn igjen veien til Norge, denne gang til Oslo konserthus. Høsten 2004 gjorde han en gnistrende opptreden, til stor glede for de frammøtte. Bla. var Kronprinsesse Mette-Marit i salen.

I mars 2005 ble det gitt ut en trippel cd kalt "B - sides and Rarities". Her fikk man som navnet tilsa presentert mindre kjent stoff fra Nick Cave & the Bad Seeds 20 årige karriere. Bla. "Sleepless", som ble spilt inn for Neil Young-tribute albumet "The Bridge" i 1989, "(I'll Love You) Till the End of the World", som var å finne på soundtrack albumet "Until the end of the world" fra 1991. Og "What a wonderful world", som Cave spilte inn i 1992 sammen med Shane MacGowan.

I 1988 hadde Nick Cave blitt kjent med den australske filmprodusenten John Hillcoat i forbindelse med filmen "Ghosts.. of the Civil Dead". Som nevnt laget Cave soundtracket til filmen. Og han deltok i selve filmen.

I 2005 fant Cave og Hillcoat sammen igjen, i forbindelse med innspillingen av den australske westernfilmen "The Proposition". Historien til filmen var skrevet av Nick Cave selv, i løpet av tre uker. Noe som gjorde dette til litt av en ilddåp for Nick Cave som forfatter.

Det er en brutal historie Cave forteller gjennom denne filmen. Der handlingen er lagt til den australske nybyggertiden på slutten av 1800 - tallet. Noe av det mest brutale med handlingen er at den mellomste av tre brødre må ta livet av sin eldste bror for å berge livet til den yngste..

Soundtracket er ikke uventet skrevet av Cave selv, i samarbeid med Warren Ellis fra The Bad Seeds. Selv om filmen var fra 2005, ble ikke soundtracket gitt ut for salg før i mars 2006. Uten at så alt for mange la merke til det. Salgsmessig lå den langt unna det hans tidligere plater hadde oppnådd.

Fra filmen "The Proposition".

Nå er det vel sjelden at at (hovedsaklig) instrumental filmmusikk klarer å engasjere folk utover den filmen de opplever den sammen med. Likefullt fikk plata god kritikk da den kom, og man framhevet at dette var en helt annen plate enn det Nick cave pleide å lage sammen med The bad Seeds. Med innslag av folk og kammermusikk.

Uansett viste filmen og plata at Nick Cave er en mann med mange talenter som aldri slutter å overraske sitt publikum. 

En av de som lot seg imponere over "The Proposition", og Caves evne til å skrive spennende manus, var den New Zealandske skuespilleren Russel Crowe. Crowe tok derfor kontakt med Cave, med forespørsel om han kunne skrive en oppfølger til suksessfilmen "Gladiatoren". Cave syntes ideen virket spennende, og dro ned i sitt arbeidsrom i kjelleren for å skrive et manus. 14 dager senere kom han opp igjen, med et "annerledes" skript. Der gladiatoren (som døde i den første filmen), blir sendt tilbake til jorden av Gudene, for å ta livet av kristne fra starten av Verdenshistorien, fram til Vietnam krigen. Han skulle også drepe alle de som har hatt noe å gjøre med krigen i Irak. Filmen skulle hete "Gladiator Christ killer". Nick Cave: "I wanted to write an anti-war film."

Dessverre var ikke Russel Crow og andre folk i filmbransjen overbevist om at dette var en god ide for en ny Gladiator film, så det hele ble skrinlagt.

I august 2006 bidro Nick Cave med låta "Fire down Below" på albumet "Rogue's Gallery: Pirate Ballads, Sea Songs & Chanteys". Plata var ment som en forlengelse av filmsuksessen "Pirates of the Carribean". Og sammen med artister som Bryan Ferry, Sting og Bono gjorde Nick tolkninger av gamle sjørøverviser. Under ledelse av produsent Hal Willner. Plata fikk mye omtale i media i forkant av utgivelsen.

I november 2006 ble det kjent at Nick Cave og deler av hans band The Bad Seeds planla å gi ut et nytt album kalt "Foul - mouthed and noisy" i mars 2007. Det litt overraskende er at plata vil bli gitt ut under navnet Grinderman, selv om det i realiteten er Nick Cave & the Bad Seeds som spiller på plata. Da både Nick Cave, Warren Ellis, Martyn Casey og Jim Sclavunos har lang fartstid som medlemmer av bandet.

Nick Cave Og co. alias Grinderman

Årsaken til at man valgte å gi det under et annet navn var at man ønsket å stå friere i forhold til det kunstneriske uttrykket. Slik at plata ikke direkte ble sammenlignet med katalogen til Nick Cave & the Bad Seeds. Plata skal uttrykke de fires indre demoner. Noe som høres voldsomt ut.

Warren: "It was meant to be really open liberating thing, push those elements where we’d normally say ‘I don’t know about that’ and push on, relentless."
Nick: “We’re just searching for a bit of freedom"
Jim: "Ceaselessly banging away."
Warren: “Having Nick on the guitar changed the whole dynamic of the thing and threw us into a much more rudimentary ballpark.|
Martyn: "It wasn't consciously two fingers to maturity but I remember thinking, all the way through, 'This isn’t bad for a bunch of old farts".

Bakgrunnen for at akkurat disse 4 gikk sammen på en plate, var at de siden 90-tallet flere ganger hadde opptrådt rundt om i verden, som et slags "mini - Seeds". Parallelt med dette hadde Mick Harvey, Thomas Wydler og James Johnston reist rundt i Europa og Australia og framført materiale som Harvey hadde skrevet.

Albumet kalt "Grinderman" kom ut i mars 2007, og den ble umiddelbart tatt vel imot av Cave fansen og av kritikerne. Mange satte pris på det støyende "garasjepreget" på plata, der raseriet og de mørke sidene i livet fikk utløp. Mange Cave fans har savnet energien fra de første platene, så for de var dette en kjærkommen plate. I Norge nådde "Grinderman" 21. plass på VG lista, noe som er bra for en såpass smal utgivelse. I Storbritannia ble det 23. plass.

I april 2007 opptrådte Cave solo ,og sammen med Grinderman på All tomorrows music festival i Somerset, England. 

Grinderman: "Grinderman"

I 2007 jobbet Nick Cave med et nytt Seeds album. Cave: "I've been working on it for about three weeks. I feel like something's about to happen. What? I'm not really quite sure. There's a certain type of music I'd like to make, and that's just raising its head, so I wouldn't like to talk too much about it".

For at fansen skulle ha noe å hygge seg mellom Seeds utgivelsene ble liveplata "The Abbatoir blues tour" gitt ut i mars 2007. Opptakene var gjort fra ulike konserter bandet gjorde på sin "Abbatoir blues tour" i 2003 og 2004. Dobbelt cden hadde svært god lydkvalitet, og innpakningen var forseggjort. Den ble også gjort tilgjengelig på DVD, med den forskjell at låtene her er hentet fra bandets konserter på Brixton Academy den 11. november 2004 og på The Hammersmith Apollo den 7. juni 2003.

	Cd utgivelsen av "The Abbatoir blues tour"		DVD utgivelsen med samme navn.

 

22. september 2007 fylte Nick Cave 50 år. Og han som i så mange år hadde fremstått som en ung rebell, måtte innse at han nå var kommet midtveis i livet. For å feire den store dagen hadde han (noe motvillig) samlet 150 av sine beste venner hjemme i Brighton, der han nå bodde sammen med sin kone Bick og deres to sønner.

Han kunne ved selvsyn se at ingenting betydningsfullt skjedde med ham selv om han var blitt 50 år. Både hodet og kroppen var den samme som før. Likefullt følte han ikke at han hadde funnet harmonien i livet. Enda han levde sammen med kvinnen han var glad i, og hadde klart å legge avhengigheten bak seg. Nick Cave: "Den som sier at det er blitt harmoni i livet mitt, burde leve et par dager med meg. Forskjellen er at jeg ikke tar narkotika lenger. Kaos kommer smygende gjennom nøkkelhullet mitt hver eneste dag."

Med årene hadde Cave fått en mer tradisjonell arbeidsdag. Hver dag gikk han på kontoret i 9 tiden om morgenen, og kom hjem i 6 tiden på kvelden. Kontoret lå i kjelleren på leilighetskomplekset de bodde i, i Brighton. Nick Cave: "Jeg våkner opp, tar på meg dressen, kysser kona og går på jobb kl.9."

I mars 2008 ble Nick Cave & the Bad Seeds albumet "Dig!!! Lazarus Dig!!!" gitt ut. 4 år etter det forrige albumet med bandet. Plata var spilt inn i løpet av 5 dager! i The State of the Ark Studios, London. Produsent var Nick Launay, som tidligere hadde produsert "Nocturama" og "Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus". The Bad Seeds bestod av Mick Harvey, Warren Ellis, Martyn P. Casey, Jim Sclavunos, Thomas Wydler, James Johnston og Conway Savage.

18. februar fikk fansen en forsmak på det nye albumet, med singelen ved samme navn. Til en Nick Cave låt å være hadde den et svært markant refreng, med ordene: "Lazarus dig yourself!, Lazarus, dig yourself!", med en småsnakkende Cave imellom refrengene. Låta var inspirert av den bibelske historien om Lasarus fra Bethany, som blir gjenopplivet av Jesus. Cave: "Ever since I can remember hearing the Lazarus story, when I was a kid, you know, back in church, I was disturbed and worried by it. Traumatized, actually. We are all, of course, in awe of the greatest of Christ's miracles - raising a man from the dead - but I couldn't help but wonder how Lazarus felt about it. As a child it gave me the creeps, to be honest. I've taken Lazarus and stuck him in New York City, in order to give the song, a hip, contemporary feel."

Nick Cave i videoen til "Dig!!! Lazarus Dig!!!"

Fascinasjonen for Bibelen gikk også som en rød tråd gjennom albumet "Dig!!! Lazarus Dig!!!" Som så ofte før på Caves utgivelser. Også døden, Amerika, og kjærlighet var tema på plata.

Om plata tekstmessig hadde et tema, var musikken av blanding av blues, gospel, bossanova og garasje rock. Stemningsmessig gikk det fra solskinnspop i "Albert Go West", til det mer støyende i "Night Of The Lotus Eaters". Underveis hadde Cave også funnet plass til et orkestralt arrangement, på "Jesus of the moon".

Selv var Nick Cave godt fornøyd med albumet: "Platen er bare fantastisk!" Og fornøyd var både fans og musikkritikere. Flere snakket om at årets beste plate allerede var laget, enda man bare var kommet til mars måned. Toppkarakteren ble hyppig brukt både i norske og utenlandske aviser. Dagbladet mente at "Mann og band synes mer finjustert og samstemt enn et gammelt og kjærlig ektepar. 'Dig Lazarus Dig' er et av de beste albumene signert mannen og bandet på lang tid. Det groover rått, dirty og sexy av gjengen."

Låter som ble framhevet var "Hold on to yourself", "Todays lesson" og "Night of the Lotus Eaters".

Salgsmessig gikk det også veldig bra, med 2.plass i Norge, 4.plass i England, 3.plass i Sverige, og 2.plass i Australia.

Albumet "Dig!!! Lazarus Dig!!!"

For å promotere albumet dro Nick Cave & the Bad Seeds ut på turne, med start i Lisboa, Portugal den 21. april. Den 16. mai 2008 fikk hans mange norske fans nok en gang sjansen til å hygge seg med Caves komplekse musikalske univers, da han besøkte Oslo Spektrum. Han er også ventet til Øya festivalen, men da som endel av bandet Grinderman. 6. august opptrer de i Middelalderparken i Oslo. Turneen ble avsluttet med en utendørskonsert i Athen, Hellas, den 7. juni.

Selv om Nick Cave i 2008 framstod som harry i utseendet, var musikken av en helt annen kvalitet.

Når man skal gjøre opp en slags status på Nick Caves liv, kan man muligens konkludere med at det gikk bra til slutt. Etter mange år i narkotikahelvetet som i verste fall kunne endt med døden er Cave i dag en nykter mann som er i harmoni med sine omgivelser. Han har sluttet fred med Gud, og fremstår i dag som en hjemvendt sønn. 

Mange fans foretrekker svovelpredikanten Nick Cave, men ingen kan heller være sikker på hva Nick Cave vil foreta seg i framtiden. Han har gått nye veier før, og kan gjøre det igjen. Til skrekkblandet fryd hos fans og platekritikere.