Bryan Ferry: Født 26. september 1945, Washington co., Durham, England

Bryan Ferry er et av de store navnene innen nyere musikkhistorie. Som frontfigur, låtskriver og sanger i det innovative glamrock-bandet Roxy Music - et band som fikk mye oppmerksomhet, både pga. listetoppere som "Stranded", "Flesh and Blood" og "Avalon". Og for sin glamorøse framtoning med ansiktsminke og fargerike klær. Senere ble bandet kjent som musikkens gentlemen, ulastelig antrukket i dress, og med luggen pent dandert. 

Bryan Ferry var alltid den man forbandt Roxy Music med. Og mange av de artistene som slo gjennom på 80-tallet nevnte han som en av sine forbilder og referanser. Bla. Japan, ABC, Simple Minds, Icehouse, King m.fl. Og motsatt tenker man på Roxy Music når navnet Bryan Ferry blir nevnt. Helt siden Roxy Music slo gjennom har Ferry hatt en suksessrik solokarriere, som har løpt parallelt med gjøremålene i Roxy Music. Noe som i dag gjørat  diskografien hans fyldigere enn bandets.

Roxy Music ga ut debutplata "Roxy Music" i 1972. Og allerede året etter var Bryan Ferry klar med sin første soloplate. Det var "These Foolish Things" fra 1973. En plate som salgsmessig gjorde det bedre enn Roxys plate - til de andre bandmedlemmenes irritasjon. Faktisk var soloplata en av grunnene til at legendariske Brian Eno valgte å slutte i bandet like etter. "These Foolish Things" bestod av Bryans tolkninger av andres låter, bl.a. av The Beatles, Bob Dylan og The Rolling Stones.

Coverversjoner av andres låter, sunget på en distingvert måte, skulle bli et kjennemerke ved Ferry i årene som fulgte. Roxy Music sine låter var i all hovedsak skrevet av bandemedlemmene selv, med Ferry i spissen. Men som soloartist så Ferry tydeligvis annerledes på det.  

På egen hånd er Ferry mest kjent for låter som "These Foolish Things", "Let's Stick Together", "Slave To Love", "Don't Stop the Dance" og "I Put A Spell On You"

Selv om Ferry framtoning og antrekk gir assosiasjoner til britisk overklasse er det langt unna den bakgrunnen han selv kom fra, som sønn av en fattig gruvearbeider fra den sterkt forurensede byen Washington, Durham, i Nordøst-England. Selv om Bryan kom fra fattige kår hadde han likevel en god oppvekst. Bryan Ferry: "Da jeg som barn vokste opp i et gruvesamfunn, drømte jeg vel om ting som å ha en bil, det var jo litt begrenset. Men jeg hadde det ikke så ille, jeg hadde veldig bra foreldre. De var alltid støttende og ville at jeg skulle gjøre det bra på skolen."

    

I disse gatene i  Model Dwellings, og i Gainsborough Avenue i Washington, vokste unge Bryan opp. 

På den tiden Bryan vokste opp her var rock fortsatt et ukjent begrep. Og jazzen  tilhørte fortsatt de svarte. Så lille Bryan var mer opptatt av fotball i barndommen, som keeper på Gallowgate End. 

Bryan Ferry, nr. 3, øverst.

Men i ungdommen fikk Bryan oppleve rockens gjennombrudd med Elvis Presley og The Beatles. Og i 1964, i en alder av 19 år, ble Bryan med i det lokale bandet The Banshees. Disse spilte på puber i Washington og Sunderland, i Nordøst-England. I det som ble kalt "The Rust Belt of Britain", pga. den store arbeidsledigheten etter at de store verftene ble lagt ned på 50-og 60-tallet. Ferry ble på denne tiden influert av Newcastle bandet The Animals og deres "House Of The Rising Sun"

Høsten 1964 begynte Ferry på Newcastle University for å studere kunst. Utdannelse ble for mange en mulighet til å komme seg bort fra Washington, og håpløsheten som rådet der. På universitetet ble han med i bandet The Gas Board. Forbildene for bandet var svart amerikansk musikk fra 50-og 60-tallet. Bandet dannet også grunnlaget for det som senere skulle bli Roxy Music. Da både Ferry, John Porter og Graham Simpson var med i The Gas Board.

Bryan Ferry: "Jeg ville først bli kunstner. Jeg trodde ikke jeg skulle havne i musikkens verden, men da jeg begynte å lage musikk, virket det å være det rette for meg."

Gas Board med John Porter, Bryan Ferry og Graham Simpson i midten bakerst

I stedet for å følge planene om å fortsette å studiene i New York, endte Ferry og co. opp i London, med et håp om å slå gjennom som popstjerner. I starten måtte Ferry ta ulike bijobber for å livnære seg. Fritiden gikk med til øving, samtidig som de søkte etter andre musikere til bandet han og Graham Simpson ønsket å få til. I 1971 var både Brian Eno, Andy Mackay, Paul Thompson og Phil Manzanera blitt medlemmer av bandet, som de tilslutt kalte Roxy Music, da et amerikansk band allerede hadde tatt Roxy-navnet som de egentlig hadde tenkt å bruke. De fikk kontrakt med Island records, og i 1972 var Roxy Music klar for verden med platen "Roxy Music". Dessverre hadde skolekompisen Graham Simpson forlatt bandet rett før de fikk gjennombruddet sitt. 

Plata fikk stor oppmerksomhet, og solgte seg også inn på topp 10 i Storbritannia, med sin banebrytende glamrock som hadde like stor betydning på denne tiden som platene til David Bowie og T-Rex.

Roxy Music gjorde seg bemerket både for musikken og utseendet sitt. 

Men allerede året etter, var det klart for det første soloalbumet i en lang rekke, fra Bryan Ferry. Mens Roxy Music med Ferry i spissen var innovativ, var Ferry som soloartist som en moderne crooner utgave av Frank Sinatra å regne. Der han sang kjente låter i langt mykere og mer distingverte versjoner enn originalene. På en elegant og vakker måte. F.eks. i en låt som Rolling Stones' "Sympathy For The Devil". Men plata falt i smak hos de engelske platekjøperne, for albumet nådde en sterk 5. plass. Mens singelen "A Hard Rain's Gonna Fall" ble en topp 10 hit. Selv om den langt fra var like viktig musikalsk sett som debutplata til Roxy Music, solgte den som nevnt likevel bedre.

"These Foolish Things" fra 1973

Ferry fortsatte å gi ut soloplater i årene som fulgte. Men det var likevel Roxy Music som var hans hovedbeskjeftigelse på 70-tallet. 

Allerede i 1974 var han tilbake med en ny soloplate kalt "Another Time, Another Place". På samme tid ga Roxy Music ut 2 album i 1973, og ett i 1974, så dette var en svært aktiv tid for Ferry. Også på dette albumet hadde han hentet fram noen klassikere, og gjort dem til sine egne. Denne gang hadde han gått enda lengre tilbake i tid. Med låter som "Smoke gets in your Eyes" (The Platters) og "Funny How Time slips away" (Billy Walker). På begge disse soloplatene brukte Ferry studiomusikere. Men i tillegg hadde han tatt med de tidligere Roxy Music medlemmene John Porter (studiekameraten fra bandet Gas Board, som senere kom til å gjøre seg bemerket som produsent for noen av The Smiths mest kjente plater) og Davy O'List, i tillegg til Paul Thompson som fortsatt var medlem av Roxy Music.

"Another Time, Another Place" fra 1974

"Another Time, Another Place" ble en enda større suksess enn forgjengeren, da den nådde 4. plass på albumlisten i Storbritannia. 19 desember 1974 holdt Ferry en stor solokonsert i Royal Albert Hall, som på en måte bekreftet hans posisjon som et rocke-ikon.

I 1975 ga Roxy Music ut sitt siste album på en stund, kalt "Siren". Og i 1976 var Ferry tilbake med sitt 3. soloalbum kalt "Let's Stick Together". Og igjen dreide det seg stort sett om coverversjoner. Bl.a. av Roxy Musics "Re-make/Re-Model". Tittellåta ble en stor suksess, med bla. en 4. plass på singellisten i Storbritannia. Kjæresten Jerry Hall bidro både på låta og i videoen som ble laget til den. 

 

Bryan Ferry med Jerry Hall

Også den gamle Everly Brothers låta "The Price Of Love" ble en stor hit med en 7. plass, i en mer kraftfull versjon enn originalen. Den var også å finne på EPen "Extended Play". Men selv om albumet "Let's Stick Together" inneholdt hans to største hits til da, og platekritikerne var positiv til plata, nådde den kun 19. plass i Storbritannia. I Norge nådde den også 19. plass, noe som ble hans første plassering på VG-lista. 

"Let's Stick Together" fra 1976

I 1976 spilte han også inn Beatles' "She's Leaving Home" sammen med The London Symphony Orchestra for albumet "All This And World War II". En plate hvor flere artister deltok. 

Fra videoen til "Let's Stick together".

Med en uviss skjebne for Roxy Music, kunne Ferry nå konsentrere seg om å gi ut soloalbum. I 1977 ga han ut "In Your Mind" som løftet ham tilbake på topp 10 (5. plass) i Storbritannia. "This is Tomorrow" ble en topp 10 hit. Mens "Tokyo Joe" var et annet høydepunkt på plata. I Norge nådde "In Your Mind" 12. plass. Og dette var det nærmeste man kom et Roxy Music-album på denne tiden, da både Phil Manzanera, Paul Thompson, og  John Wetton (assosiert medlem av Roxy music) var med på plata. I tillegg hadde Ferry denne gang skrevet alle låtene selv. Slik han vanligvis gjorde i Roxy Music. 

"In Your Mind" fra 1977

I 1978 dro Bryan til Montreux for å spille inn sin neste plate "The Bride Stripped Bare". Og dette var en plate fylt av sorg og frustrasjon. Først og fremst pga. hans tap av kjæresten Jerry Hall, som droppet ham til fordel for Mick Jagger (kanskje hun droppet Bryan fordi han nektet henne å ringe ham på 2 måneder mens Roxy Music var på turne i Japan?). Jagger hadde i lengre tid vært på jakt etter Hall, til Ferrys store fortvilelse.

   

Plata inneholdt både andres, og egenkomponerte låter. "Can't Let Go" skrev Bryan på et tidspunkt der han seriøst vurderte å legge musikken på hylla. Et annen fin Ferry låt på denne plata er "Sign Of The Times". Kritikerne syntes albumet var spennende, men samtidig for ujevn. Salgsmessig gikk det ikke så veldig bra, med en 13. plass i Storbritannia, og dårlige plasseringer ellers. Heller ikke singelene fra plata gjorde det så bra. Og dette skulle også bli avslutningen på kapittel 1 i Bryan Ferrys solokarriere.

 "The Bride Stripped Bare" fra 1978

For deretter skulle det gå hele 7 år før Ferry igjen ga ut et soloalbum. Dette skyldtes i all hovedsak at Ferry, Manzanera, Thompson og Mackay hadde bestemt seg for å komme sammen igjen i Roxy Music. Dette resulterte i "Manifesto" fra 1979, "Flesh + Blood" fra 1980, og mesterverket "Avalon" fra 1982. I tillegg gjorde de en coverversjon av John Lennons "Jealous Guy" i 1981, som gikk til topps i Storbritannia. Det var også den eneste gangen en singel med RoxyMusic/Bryan Ferry gikk til topps i Storbritannia.

"Avalon" fra 1982 ble en stor suksess.

Musikalsk hadde Roxy Music gjennomgått store endringer siden debutplata i 1972. For mens de i starten spilte energisk rock, var sisteplata "Avalon" noe helt annet. Elegant og romantisk, med vakre lydlandskap. Gitarspillet, synthesizerne og Ferrys stemme hadde en mykhet i seg som man aldri hadde hørt tidligere. Plata gikk til topps i en lang rekke land. Bla. Storbritannia og Norge.

Og dette skulle også vise seg å bli den siste plata Roxy Music laget sammen. Noe som kanskje var like greit, da bandet i realiteten hadde utspilt sin rolle. For det var Bryan Ferry som stod bak både låtene, arrangementene og framføringen. De andre to gjenværende medlemmene, Mackay og Manzanera, var redusert til studiomusikere. Og da fant vel Ferry ut at han like godt kunne fortsette på egen hånd. Manzanera og Mackay dannet etterpå bandet The Explorers - uten suksess.

26. juni 1982 giftet Bryan seg med den tidligere modellen Lucy Helmore. Hun var 22 år gammel på den tiden mens Bryan var 36 år. Lucy vil gå inn i Roxy Music-historien som damen som er avbildet på forsiden av "Avalon" med den flotte hjelmen på hodet. Bryan og Lucy fikk sønnene Otis, Isaac, Tara, og Merlin sammen. Merlin og Tara har senere blitt musikere som sin far, og de har hjulpet ham på plateinnspillinger, bl.a. "Olympia""Tara" var også en instrumental-låt på klassikeren "Avalon".

Bryan Ferry om det å bli far: "Det er tøft å være far. Det er et stort ansvar. Men som mann syns det ble lettere etter hvert som barna mine ble eldre. Jeg vet ikke om menn alltid er så flinke når barna er små."

Bryan Ferry med Lucy Helmore

I 1984 fikk Bryan tilbud om å synge en låt Keith Forsey hadde skrevet for ungdomsfilmen "The Breakfast Club".  Forsey hadde skrevet den med Ferrys stemme i tankene. Men Bryan avviste låta da han syntes teksten var for dum. Heller ikke Billy Idol ville synge den. I stedet ble den tilbudt Simple Minds, da sanger Jim Kerr hadde en stemme som minnet om Bryan sin. Resten er historie. "Don't you (forget about me)" ble bandets største hit med bl.a. 1. plass i U.S.A. - som en av de mest populære låtene fra 80-tallet.

Først i 1985 var Bryan klar med et nytt album, kalt "Boys And Girls". Plata var ment som en hyllest til hans far. Og her førte Ferry videre det lydbildet han hadde utviklet på "Avalon". Noe som gjorde "Boys and Girls" til en like vakker opplevelse, med det samme drømmende, utsøkte lydbildet. 

Blant de mange dyktige musikerne Bryan fikk med seg på innspillingen var David Gilmour fra Pink Floyd, Mark Knopfler og Guy Fletcher fra Dire Straits, og stjernprodusenten Nile Rodgers (Duran Duran, David Bowie m..m).

Plata ble en stor suksess med bla. 1. plass i Storbritannia. I Norge nådde den 3. plass. I tillegg ble førstesingelen valgt ut til å være med i kult-filmen "9 1/2 Weeks", der "Slave To Love" oppsummerte filmens innhold på en treffende måte. Det medførte at den ble en topp 10 hit over det meste av Europa. I Norge ble låta nr. 5. Også "Don't Stop The Dance" ble en mindre hit.

"Boys And Girls" fra 1985

13. juli 1985 fikk Ferry også den store æren av å opptre på legendariske Live Aid på Wembley, foran mer enn 100 millioner TV-seere. I utgangspunktet var han skeptisk til å stå på scenen foran så mange mennesker, da han på denne tiden ikke hadde opptrådt på en stund. Kl. 16.07 gikk han på scenen, der han framførte "Sensation", "Boys And Girls", "Slave To Love", og "Jealous Guy". Med seg på gitar hadde han David Gilmour.

Live Aid-konserten ble et av Ferrys store øyeblikk i livet.

     

Bryan Ferry opptrådte på Live Aid 13. juli 1985. Til stor glede for de frammøtte, og han selv.

I 1986 ble han spurt om å skrive en sang for den amerikanske filmen "Legend". Noe som resulterte i singelen "Is Your Love Strong Enough". Det var en fin låt som stemningsmessig ville passet godt inn på "Boys And Girls". David Gilmour spilte gitar på låta. Samme år skrev Bryan "Help Me" som ble brukt i filmen "The Fly". I 1986 gikk en samleplate kalt "Street Life-20 Greatest Hits" til topps i Storbritannia. Plata inneholdt låter med både Ferry og Roxy Music.

I 1987 inngikk Ferry et samarbeid med The Smiths gitaristen Johnny Marr. Det resulterte i 1987 hiten "The Right Stuff" - en låt som tidligere hadde eksistert i en instrumental versjon kalt "Money Changes Everything" fra Smiths plata "The World Won't Listen". Albumet "Bête Noire" kom ut samme år. Den var produsert av Patrick Leonard, som er mest kjent for sitt samarbeid med Madonna. Leonard bidro til å gi plata et mer dansevennlig preg. Men mest av alt høres den ut som "Boys & Girls Prt. II". Da den har det samme velpolerte og vakre i seg som forgjengeren. 

Selv om det går en rød tråd mellom "Avalon", "Boys And Girls" og "Bête Noire" i lydbilde, var musikerne som deltok på de tre platene ikke de samme. Trommeslager Andy Newmark og gitarist Neil Hubbard var de eneste som deltok på alle tre platene. Det var tydelig at Bryan hadde sterke føringer på hvordan han ønsket at musikken skulle høres ut, og at David Gilmour og de andre musikerne som deltok tilpasset seg det.

"Bête Noire" fra 1987

Salgsmessig ble det et steg tilbake med en 9. plass i Storbritannia, og 10. plass i Norge for "Bête Noire". I U.S.A. fikk han overraskende nok sin største hit til da med "Kiss And Tell", der den nådde 31. plass på Billboard. Han ble også nominert til MTV Music Awards for låta. I 2010 fikk han en Q Awards (Q Magazine) for samme låt.

Verken Bryan Ferry eller Roxy Music har noen gang slått skikkelig gjennom i U.S.A.

Bryan Ferry i videoen til "The Right Stuff".

I 1988 dro Ferry på en verdensturne som ikke var ferdig før i 1989. I mens ble det gitt ut nok en samleplate med Ferry/Roxy Music låter kalt "The Ultimate Collection". Den nådde 6. plass i Storbritannia. Det ble også laget en remix-versjon av "Let's Stick Together" som slo an i Storbritannia.

I 1989 gikk Ferry i studio for å jobbe med et nytt album, som han ville kalle "Horoscope". 4 år senere var han fremdeles ikke helt fornøyd med det, og trengte en pause fra albumet. Låtene han hadde spilt inn til albumet fram til da havnet etter hvert på nettet, og ble å finne på bootlegen "Horoscope". Til glede for endel fans men kanskje til skuffelse for de mange som foretrekker å kjøpe offisielle utgivelser, og dermed ikke fikk lyttet til denne fine platen.

I stedet spilte Bryan inn albumet "Taxi" med Robin Trower som medprodusent. På "Taxi" gikk han tilbake til formularet fra 70-tallet, med tolkninger av av andres låter. Men denne gang var resultatet enda mer utsøkt og smooth enn noe av det han gjorde på 70-tallet. Ferrys versjoner av tempolåter som "I Put A Spell On You", "Girl Of My Best Friend" , og "Will You Love Me Tomorrow" var fylt med en verdighet og eleganse låtene ikke hadde hatt før. Pakket inn i smakfulle synth-arrangement. Bl.a. gjør han en respektfull og en nesten sakral versjon av "Amazing Grace"

Bryan hadde på albumet alliert seg med dyktige folk på synth, slik som Grids' Richard Norris, og Carleen Anderson på vokal. Tidligere Roxy medlem Andy Mackay spilte saksofon på plata. Salgsmessig ble det en opptur med 2. plass i Storbritannia, og en 12. plass i Norge.

"Taxi" fra 1993.

Inspirert av suksessen med "Taxi" gikk Ferry tilbake i studio for å fortsette arbeidet med "Horoscope". Han forandret på noen av låtene han hadde spilt inn flere år tidligere. La til noen nye, og endret navn på plata til "Mamouna". Plata kom i 1994, 7 år etter at han først hadde påbegynt arbeidet med den. Alle låtene på albumet var skrevet av Ferry selv. Bryan Ferry (til VG): "Når jeg lager album, bruker jeg mye tid. Jeg liker at ting er bra."

Igjen hadde han samlet et pent knippe av dyktige musikere på plata: Bob Clearmountain, Rhett Davies og Nile Rodgers deltok på produsentsiden. Og ikke minst hadde han fått med seg Brian Eno. Eno og Ferry hadde ikke samarbeidet siden de ble uvenner i 1973. Også Andy Mackay og Phil Manzanera bidro til å gjøre dette til et mini Roxy Music album. Stemningsmessig minnet den om "Taxi", men muligens med større fokus på den drømmende stemningen enn selve melodiene. Ferry som utdannet seg til kunstmaler på denne tiden viser her tydelig hvordan han inspiret av kunstarten laget musikk som fargerike landskap.

"Mamouna" fra 1994

Dessverre var verken platekjøperne eller kritikerne overbegeistret for den da den havnet i butikkhyllene. En 11. plass i Storbritannia, og en 12. plass i Norge ble resultatet. 

Det skuffende salget av plata gikk hardt inn på Bryan som hadde brukt mye egenkapital for å få plata slik han ønsket. Bl.a. flere år i leid studio, med dyre studiomusikere. For å dekke utgiftene ble han nødt til å selge leiligheten han eide i New York.

I 1995 ble det for 3. gang på få år gitt ut et samlealbum med Ferry/Roxy Music låter, kalt "More Than This-The Best of Bryan Ferry & Roxy Music". Denne gang ble det kun en 15. plass i Storbritannia. I Norge ble plata annonsert mye på TV, noe som brakte den helt til 4. plass på VG-lista.

I 1996 sang Ferry låta "Dance With Life" til filmen "Phenomenon" med John Travolta. Låta var skrevet av Elton John, Bernie Taupin og Martin Page. Samme år sang han også "Shakespeare's Sonnet no. 18" med Michael Kamen & Orchestra. Låta ble med på tribute-albumet til avdøde Lady Diana.  Og i 1998 sang han "I'll See You Again" til tribute-albumet for Noel Coward.

Bryan Ferry hadde lenge ønsket å gjøre tolkninger av de store slagerne fra 30- og 40-tallet. Og i 1999 var tiden inne. "As Time goes By" bestod av kjente låter som "Falling In love Again", "As Time Goes By", "Just One Of Those Things" og "I'm In The Mood For Love". Flere av låtene var skrevet av den kjente komponisten Cole Porter. Ferry's crooner-aktige stemme passet perfekt til å synge disse låtene. Men istedet for å gi låtene et nytt innhold, slik han hadde gjort tidligere, valgte han her å legge seg mest opptil original innspillingene, for dermed bevare 30-talls følelsen i låtene. Colin Good som hadde lang erfaring med stryker-arrangement bidro til å skape denne stemningen. Resultatet ble en koselig, avdempet plate med en nostalgisk feel, godt egnet til å lytte til, men også som behagelig bakgrunnsmusikk i festlige lag.

"As Time goes By" fra 1999

Ferry opptrådte i mange TV-show der han presenterte låtene fra "As Time goes By", noe som ble vel mottatt. Men temaet var nok for spesielt til at han kunne regne med å selge så mange plater. En 16. plass i Storbritannia, og 23. plass i Norge ble resultatet. Han dro deretter på en turne hvor han framførte stoff fra denne plata. Han sang også noen av Roxy Music's gamle hits på denne turneen, noe fansen satte stor pris på. Dette gjorde at Ferry begynte å leke med tanken om å samle gamlebandet.

I 2000 ga Bryan ut samleplata "Slave To Love - The Best Of Ballads", som inneholdt Bryan Ferrys ballader. Dette ble ikke noen større suksess. Han gjorde også en ny versjon av den gamle Roxy Music-låta "Mother Of Pearl" som ble brukt i filmen "Ordinary Decent Criminal".

I 2001 ble Roxy Music samlet for å gjøre en verdensturne sammen. Dette inkluderte Ferry, Manzanera, Mackay og Paul Thompson. Turneen ble en stor suksess, noe som senere resulterte i en populær DVD. Men samarbeidet resulterte ikke i noe nytt Roxy Music album. Det eneste som ble gitt ut i 2001 var Elvis låta "Don't Be Cruel", som Ferry sang for Tribute-albumet "Good Rockin' Tonight".

Deretter tok Ferry seg en liten ferie, før han pånytt dro i studio for å spille inn en plate. Denne gang ønsket han å hente fram materiale som han hadde spilt inn gjennom 90-tallet, med artister som David A. Stewart, Bjørk, Sinead O'Connor, Edwin Collins og Brian Eno. Noe av dette materialet fant veien til 2002 albumet "Frantic", som var en miks av selvskrevne låter og coverversjoner. Låtene "Nobody Loves Me", "Hiroshima", "Cruel" og "One Way Love" var skrevet og produsert av Ferry sammen med David A. Stewart. Alle 4 hadde tidligere figurert på bootlegen "Alphaville" - en plate som inneholdt låter Bryan Ferry skrev og produserte sammen med Stewart i 1996. Dessverre ble det ikke noe plateutgivelse ut av det da, men de fleste av låtene de spilte inn ble å finne på Ferrys senere album.

I 2002 kom Bryan Ferry med albumet "Frantic", som kanskje var hans beste soloutgivelse noensinne.

"It's All Over Now, Baby Blue" og "Don't Think Twice, It's Alright" på "Frantic" var Bob Dylan låter. Mens den vakre "I Thought" var skrevet av Ferry sammen med Brian Eno. Plata var i så måte litt hummer og kanari. Den hadde ikke noe homogent lydbilde, slik mange av hans tidligere plater har. Tidsmessig var det også et stort sprang på låtene. Fra Leadbellys "Goodnight Irene", til de helt nye låtene. "Goodnight Irene" var den første låta som gjorde inntrykk på Bryan, da han var 10 år gammel.

Men resultatet ble oppsiktsvekkende bra. De fleste kritikere var enig i at dette var den beste plata Ferry hadde laget siden "Boys And Girls". Ferry virket mer vital og spennende enn noen gang før. Belønningen ble fine plasseringer på albumlistene rundt om i Europa. Med bla. 6. plass i Storbritannia, og 4. plass i Norge.

Så på et tidspunkt der mange hadde avskrevet Ferry som soloartist, og heller ønsket en reunion av Roxy Music, slo han til med denne spennende plata som ga forhåpninger om at mannen også i framtiden ville dukke opp med nye perler.

Bryan Ferry i 2004

I 2003 ble Bryan skilt fra sin kone gjennom 21 år, Lucy Helmore. Han hevdet i media at hun hadde vært utro mot ham, med en bestemt mann som han ikke ønsket å navngi. Saken endte i rettsapparatet hvor Bryan ble dømt til å betale henne utrolige 10 millioner pund.

Senere har Ferry hatt forhold til sosietsdama Lady Emily Compton, danseren Katie Turner, og Amanda Sheppard. Sistnevnte var en tidligere kjæreste av sønnen. De to ble gift i januar 2012 i en seremoni i Karibien. Men allerede 19 måneder senere, i august 2013, ble de separert. Visstnok fordi Bryan ikke ønsket å bli far igjen. Bryan Ferry: "She wanted a baby and I didn’t. First of all I thought I could, and then later I thought, it’s not the right thing to do. It was a terrible, terrible stressful time for both of us. I just thought it could have ended up really bad with me being too old to work."

Bryan Ferry og Amanda Sheppard mens de fortsatt var sammen.

I 2003 dro Ferry ut på en turne som han måtte avbryte etter 4 show pga. en strupekatarr.

I mai fikk Bryan den prestisjefylte prisen P.R.S. for sitt enestående bidrag til britiske musikk, på Ivor Novello awards.

I juni 2003 tok han seg tid til å besøke Norge, der han holdt en konsert i Wrightegården, Langesund. Til glede for sine mange norske fans.

Bryan Ferry i Langesund. Bildet er tatt av Kari Solberg.

I 2005 var han tilbake i Norge sammen med Roxy Music, på Norwegian Wood festivalen.

I september 2004 ble huset til eks. kona stormet av politiet, da de mente huset fungerte som et operasjonssenter for angrepet på det engelske Underhuset. I forbindelse med protesten mot loven som skulle forby revejakt. Bryan Ferrys sønn Otis Ferry var en av hovedmennene bak angrepet. 

Jeg vil takke Kari Solberg for utfyllende informasjon om Bryan Ferrys liv. Din interesse for siden har vært svært inspirerende (Webmaster).

Kari Solberg og Bryan Ferry.

I 2005 var det klart for nok en gjenforeningskonsert mellom de originale Roxy Music medlemmene. Det vil si Ferry, Mackay, Manzanera og Thompson. Begivenheten fant sted på Isle of Wight festivalen den 11. juni. Og 19. juni 2005 fant de 4 aldrende herrene veien til Oslo og Frognerbadet. Der holdt de en konsert som stod til karakter 5 i VG. 

2. juli 2005 fikk bandet æren av å delta på Live 8-konserten i Berlin. Sammen med band som ble startet over 30 år etter dem. Også i 2006 var bandet ute på veiene, med oppstart i Dublin, Irland i juli.

I mars 2006 ble det sagt at et nytt Roxy Music album var på gang, med Brian Eno som endel av besetningen. Men et år senere var fortsatt ingenting bestemt om når plata ville bli utgitt. 

I mellomtiden kunne muligens fansen glede seg med låta "The Cruel Ship's Captain" som Bryan spilte inn til albumet "Rogue's Gallery: Pirate Ballads, Sea Songs & Chanteys". Plata var ment som en forlengelse av filmsuksessen "Pirates Of The Carribean". Sammen med artister som U2, Sting og Nick Cave gjorde Bryan tolkninger av gamle sjørøverviser, under ledelse av produsent Hal Willner. Plata fikk mye omtale i media i forkant av utgivelsen.

I oktober inngikk Ferry et samarbeid med butikkjeden Marks & Spencer om en ny kleskolleksjon kalt Autograph, som han skulle fronte i reklamekampanjer.

Etter den oppløftende turneen sammen med Roxy Music var det mange fans som håpet av Ferry og co. ville gå i studio for å spille inn et nytt Roxy Music album. Det første siden "Avalon" fra 1982. I stedet kom Ferry med et nytt soloalbum kalt "Dylanesque" i mars 2007. Og der han på tidligere album hadde gjort fine tolkninger av Bob Dylan låter, slik som "A Hard Rain's Gonna Fall", It's All Over Now, Baby Blue" og "Don't Think Twice, It's Alright", valgte han her å fylle et helt album med Dylans låter (med unntak av "Baby Let Me Follow You Down"). Og resultatet ble igjen svært bra, der han gjenskapte den avslappede, folk-inspirerte stilen fra "Frantic" på en fin måte. Mange vil nok si at han ikke klarte å bringe noe nytt til klassikere som "All Along The Watchtower" og "The Times They Are a-Changing". Likefullt var det umiskjennelig Bryan Ferry, noe mange satte pris på. 

Ferry hadde fått med seg flere musikere med bakgrunn fra Roxy Music på plata. Produsent Rhett Davies produserte i sin tid "Flesh+Blood" og "Avalon", mens Andy Newmark spilte trommer på de samme platene, Paul Carrack og Brian Eno på keyboard er gamle Roxy Music medlemmer. At Eno og Ferry samarbeidet på denne plata ga fansen et lite håp om at de også kan samarbeide om et nytt Roxy Music album. "Dylanesque" solgte bra med 5. plass i Storbritannia og 19. plass i Norge.

"Dylanesque" fra 2007

På samme tid som plata ble lansert fikk Bryan endel negativ omtale i media fordi han kalte studioet sitt i Vest-London for Führerbunker, noe som selvfølgelig ga assosiasjoner til Hitlers hovedkvarter under krigen. Bedre ble det ikke da han i et intervju med tyske Welt am sonntag ga nazistene honnør: "The Nazis knew how to put themselves in the limelight and present themselves. Leni Riefenstahls movies and Albert Speers buildings and the mass parades and the flags-just amazing. Really beautiful". Ikke minst i de jødiske miljøene ble dette tatt ille opp. Ferry unnskyldte seg med at uttalelsene ble gjort i et historisk perspektiv, og at navnet på studioet var skapt ut fra kunstneriske hensyn, og ikke som en hyllest til nazistene. På Ferrys egen hjemmeside tok han sterk avstand fra måten intervjuet med Welt am Sonntag var blitt gjengitt på. Det han sa om tysk kultur var ikke ment som noen støtte til nazismen.

I 2007 gjorde Ferry også en større turne der Norge var tilgodesett med hele to konserter: 30. mai i Oslo konserthus, og 3. august på Down On The Farm Festivalen i Halden. 

1. juli 2007 fikk han æren av å opptre på Prinsesse Dianas minnekonsert på Wembley stadion. Her framførte han "Slave To Love", "Let's Stick Together" og "Make You Feel My Love" til publikums store glede. Sistnevnte låt var henter fra Ferrys siste album "Dylanesque". I en alder av 62 år holdt han seg utrolig godt, noe folk ved selvsyn fikk se denne kvelden. Andre artister som opptrådte var Duran Duran, Elton John, og Nelly Furtado.

I mai 2008 var norgesvennen Bryan Ferry tilbake i landet. 20. mai stod han på Sentrum scene i Oslo, og dagen etter var han gjest på Nattjazz festivalen i Bergen. Tilbakemeldingene fra de som var tilstede på konsertene var bra.  Noen mente likevel at 500 kr. var i overkant mye å betale for 68 minutt med  den slentrende og kule Bryan. Setlista fra konsertene var denne :

1. The 'In' Crowd
2. Kiss and Tell
3. Just Like Tom Thumb's Blues
4. Knockin' On Heaven's Door
5. Slave to Love
6. Don't Stop the Dance
7. Jealous Guy
8. Both Ends Burning
9. Body and Soul (instrumental)
10. Re-make/Re-model
11. All Along the Watchtower
12. Virginia Plain
13. Love is the Drug
14. Do the Strand
15. Let's Stick Together

I 2010 fylte Bryan Ferry 65 år, og for mange innebærer det at pensjonisttilværelsen står for døren. Men ikke for evigunge Ferry. I oktober 2010 var han klar med sitt 13. soloalbum, kalt "Olympia". Navnet refererte seg til Ferrys hjemsted i London, og til Eduard Manets kjente maleri.

Med seg på plata hadde han kjente musikere som David Gilmour, Brian Eno, Phil Manzanera, Andy Mackay (Roxy Music) elektrobandet Groove Armada, popbandet Scissor Sisters, Nile Rodgers, Jonny Greenwood (Radiohead), Steve Nieve (Elvis Costello), og Flea (Red Hot Chili Peppers). 

Høydepunktet på plata var en cover av Tim Buckleys "Song To The Siren". Men ellers bestod plata for det meste av selvskrevne låter, for første gang siden "Frantic" i 2002. Og det fungerte svært bra. Lydbildet var smakfullt og detaljrikt, slik man var vant til fra Ferry. Tekstene inneholdt henvisninger til kulturhistorie og Ferrys eget liv.

"You Can Dance" var en ny versjon av en låt Ferry hadde spilt inn i forveien sammen med DJ Hell, for Hells album "U Can Dance". Mens "Shameless" var et samarbeid mellom Ferry og Groove Armada. Den hadde tidligere vært ute på sistnevntes album "Black Light".

På coveret til "Olympia" hadde Ferry igjen funnet plass til bilde av en sensuell, vakker kvinne. Slik man var vant til det fra Roxy Music tiden.

Kritikere verden over hyllet plata. I Norge ga Dagbladet plata terningkast 5, og omtalte den som: "En speilsal av klang og rytme". VG var ikke like positiv, og nøyde seg med å gi den terningkast 3.

Salgsmessig gikk det sånn passe, med 19. plass i Storbritannia, 71. plass i U.S.A. og 16. plass i Norge.

"Olympia" fra 2010.

25. mai 2011 stod Ferry igjen på Sentrum Scene i Oslo, noe bl.a. Dagbladet hadde et oppslag på.

Bryan Ferry i Oslo.

I juni 2011 mottok Ferry "The Most Excellent Order of the British Empire" (norsk: Den britiske imperieordenen), som takk for sitt bidrag til britisk musikkindustri.

Rundt 2012 valgte Ferry igjen å søke tilbake i musikkhistorien, til 1920-tallet, slik han delvis hadde gjort det på albumet "As Time Goes By". Til å hjelpe seg med dette hadde han musikerne Colin Good - piano, Enrico Tomasso - kornett & trompet, Malcolm Earle-Smith - trombone, Richard White - alt & bass saksofon, klarinett & bass klarinett, Robert Fowler - tenor saksofon og klarinett, Alan Barnes - baryton saksofon & klarinett, Martin Wheatley - banjo & gitar, og John Sutton - trommer. Ferry valgte å sette sammen disse musikerne til et band, og kalle dem The Bryan Ferry Orchestra

Bryan Ferry på scnen sammen med The Bryan Ferry Orchestra.

Sammen spilte de inn albumet "The Jazz Age". Men i stedet for å lage nye versjoner av kjente låter fra 20-tallet, valgte Ferry å bruke sin egen backkatalog med klassikere fra Roxy Music tiden og sine egne soloalbum, slik som "Love Is The Drug", "Avalon", "Slave To Love", "Just Like You" og "Do The Strand". Og pakke inn låtene i 20-talls inspirerte jazzarrangement. De fleste av låtene var vanskelig å kjenne igjen fra originalene. 

Årsaken til at Ferry valgte å spille inn en 20-talls inspirert plate, var at dette var musikk han selv hørte mye på da han var liten: "I've sort of gone back to the music that I liked listening to when I was a young lad, nine or ten years old - I was really fairly precocious for that time."

Dessverre falt ikke plata i smak hos platekjøperne, og den endte opp som den minst solgte plata Bryan Ferry har gitt ut, med 50. plass i Storbritannia. I Norge og U.S.A. kom den ikke inn på albumlisten.

Ferry kunne derimot glede seg over at "Love Is The Drug" fra plata ble brukt i storfilmen "The Great Gatsby" fra 2013, med bl.a. Leonardo DiCaprio i en av rollene.

"The Jazz Age" fra november 2012.

For å promotere "The Jazz Age" valgte Ferry å ta med seg orkesteret sitt ut på turne. I mai 2013 opptrådte de bla. på Cannes festivalen, og de opptådte på Glastonbury festivalen. I mars 2013 ble det kjent at han også fant plass til Norge på turneen, med opptreden på Moldejazz i juli samme år. Noe arrangøren var svært glad for. Jan Ole Otnæs: "Vi synest det er kjempestas å få Bryan Ferry hit, spesielt når han har eit prosjekt som er nytt og relevant."

19. juli stod Ferry på scenen i Romsdalsmuseet med sitt 12 mann store orkester. Hele 5000 mennesker hadde møtt opp for å høre ham synge. Konserten startet opp med 20-talls jazz fra den siste plata, men gikk etter hvert over til en ren popkavalkade av Ferry hits. Noe publikum og kritikere tilstede satte pris på. Adresseavisen lovpriste konserten med disse ordene: "Da Ferry sang 'Let’s Stick Together' med fullt rockeband og fullt jazzband på en gang, var Romsdalsmuseet beseiret. Brede smil spredte seg blant over 5000 publikummere og Ferry sang seg inn i en sterk rekke av stjerner som har sunget på samme arena."

Lokalavisa Romsdals Budstikke ga konserten terningkast 5.

Også norske Susanne Sundfør stod på scenen på Romsdalsmuseet denne dagen. Noe som ytterligere bidro til å skape interesse for arrangementet.

I 2013 kom Bryan og hans fire sønner inn på topplisten over verdens best kledde menn, som bladet Vanity Fair kåret. På en markering i anledning kåringen var det en stolt Bryan som var tilstede med de fire sønnene sine Merlin, Isaac, Otis og Tara.

 Bryan med sønnene Merlin, Isaac, Otis og Tara i 2013.

Høsten 2013 var Bryan i Hong Kong for å gjøre konserter, det var også snakk om å opptre i Moskva på denne tiden, men konsertene måtte avlyses pga. sykdom. Våren 2014 var han på turne på østkysten av U.S.A. 

I april 2014 fikk Bryan omtale i norsk og britisk media da det ble kjent at han hadde slått seg sammen med den norske DJen og produsenten Todd Terje for å spille inn en coverversjon av Robert Palmers popklassiker "Johnny & Mary", fra 1980. Palmer var forøvrig en engelsk herremann med den samme distingverte elegansen over seg som Bryan har. Todd Terje som egentlig heter Terje Olsen er fra Mjøndalen og har gjennom årene laget dansbare remikser av mange kjente låter, bl.a. med Chic og Chris Rea. I første omgang ble "Johnny & Mary" å finne på Todd Terjes eget album "It's Album Time". Det ble også laget en stilfull musikkvideo da låta ble gitt ut som singel.

Bryan Fery og Todd Terje i studio.

I juni 2014 opptrådte Bryan igjen på Glastonbury-festivalen, og 8. og 9. juni 2014 opptrådte Bryan sammen med Leipziger symfoniorkester (Gewandhausorchester Leipzig). 9. august var Bryan tilbake i Norge, da han opptrådte på Øyafestivalen.

26. oktober 2014 opptrådte Bryan Ferry i Oslo Spektrum. I den anledning ble han intervjuet av VG der han kom med betraktninger om livet. Her fortalte han bl.a. at lykke for ham var en vellykket konsert der publikum var fornøyd. Bryan Ferry: "Jeg er lykkelig på slutten av en konsert som har gått bra, og publikum er fornøyd. Det gir en slags rus."

 Han fortalte også om at han hadde dårlig økonomisk sans og brukte alt for mye penger på plateinnspillingene sine, turneene, og hagen sin: "Bortsett fra jobb, bruker jeg penger på hagen min. Den er veldig fin, men vanskelig å holde i stand, så jeg har ansatt noen folk." Med en estimert formue på 300 millioner kroner har han nok råd til både blomster og gartnere.

17. november 2014 var Bryan klar med sitt 15. soloalbum. I en alder av 69 år. Albumet het "Avonmore", etter gata i London der plata ble spilt inn. Med seg hadde han som vanlig en lang rekke dyktige musikere. Folk som produsent Rhett Davis, Andy Newmark, Johnny Marr, Marcus Miller, Neil Hubbard og Nile Rodgers har deltatt på mange av Ferrys plater. Noe forsåvidt også Mark Knopfler og Guy Pratt (Pink Floyd) har gjort. Mer spesielt var det at Flea fra The Red Hot Chili Peppers deltok, noe også 60-talls ikonet Ronnie Spector fra The Ronettes gjorde. Bryans sønn Tara spilte trommer på alle låtene utenom "Johnny And Mary".

"Avonmore" fra 2014.

Med unntak av Todd/Ferry produksjonen "Johnny And Mary" og "Send In The Clowns" (Stephen Sondheim) var alle låtene på plata skrevet av Bryan selv. "Soldier Of Fortune" var skrevet sammen med Johnny Marr, mens tittellåta "Avonmore" var skrevet av Bryan sammen med gitaristen Oliver Thompson. Sistnevnte har deltatt på flere turneer både med Bryan og med Roxy Music, og ble oppdaget gjennom bandet Rubber Kiss Goodbye der han spilte sammen Bryans sønn Tara. 

På Bryans hjemmeside ble låtene gjort kjent allerede 23. september 2014. Og som første singel fra albumet ble "Loop De Li" gitt ut. Den luftige og fengende låta kunne minne om "Take A Chance With Me" fra "Avalon". Det ble laget en flott musikkvideo til låta som handlet om en ung mann som sjekker flere pene damer.

"Senere ble også "Driving Me Wild" gitt ut på singel.

Musikkvideoen til "Loop De Li"

"Avonmore" overrasket ingen, og ble en slik plata fans av Bryan Ferry elsker. Likefullt var den mer 'leken'/dansbar i lydbildet enn forgjengerne. Den fikk jevnt over god mottagelse i pressen, og solgte brukart, med 19. plass i Storbritannia, en oppløftende 72. plass i USA. 23. plass i Tyskland, 19. plass i Sverige og 16. plass i Norge.

Etter albumutgivelsen fulgte en britisk turne, og en turne til Mellom-Europa, kalt "Avonmore Tour".

Bryan Ferry og folkene han hadde med seg på "Avonmore Tour".

I april 2016 ble ""Avonmore" turneen tilgjengelig på plate, da dobbelt-CDen "Live 2015" ble gitt ut. Platene viste på en fin måte hva Bryan Ferry stod for på denne tiden, og man fikk presentert mange av hans fineste øyeblikk gjennom en lang karriere, både som soloartist og som medlem av Roxy Music.

I august 2016 kunn fansen også glede seg over en remix-utgave av "Avonmore" med hele 20 spor på. Plata var kun tilgjengelig i digital utgivelse.

Etter et litt rolig år i 2016 dro Bryan ut på en ny større turne i 2017, med besøk i Europa og Nord-Amerika. 

 

 

        

 

 

                       
These Foolish Things

1973

  Another Time another Place

1974

  Let's Stick Together

1976

   
In your Mind

1977

  The Bride Stripped Bare

1978

  Boys and Girls

1985

   
Bete Noire

1987

  Taxi

1993

  Mamouna 

1994

   
As Time goes By

1999

Frantic

2002

Dylanesque

2007

Olympia

2010

 

The Jazz Age

2012

  Avonmore

2014

1. Frantic

2. Boys & Girls

3. Taxi

4. Bete Noire

5. As Time goes By

6. Let's Stick Together

7. These Foolish Things

8. Mamouna

9. Another Time Another Place

10. In your Mind

 

1. Slave to Love

2. Is your Love strong Enough

3. Will you Love me Tomorrow 

4. Hiroshima 

5. I put a Spell on You

6. It's All over now Baby Blue

7. The Chosen One

8. Let's Stick Together

9. The Right Stuff

10. These Foolish Things