Selv om Billy Joel aldri har vært kritikernes favoritt, har han likevel vært svært populær hos platekjøpere verden over. Som en av de mestselgende artistene som har vært, med hele 150 millioner solgte plater. Med det er han inne på topp 20 listen over tidenes mestselgende artister. Joel har hatt store albumsuksesser både på 70-, 80-, og 90-tallet. Særlig i hjemlandet U.S.A. har han hatt et solid grep på publikum med nr. 1 album som "52nd Street", "Glass Houses", "Storm Front" og "River of Dreams".  Han har også mottatt hele 6 Grammys (amerikanernes spellemannspris) for sin musikk.

Med sin pianobaserte musikk hentet han inspirasjon fra The Beatles og den amerikanske Broadway tradisjonen. "The Piano Man", er et navn som ofte er blitt brukt om ham. Det er også navnet på en av hans mest kjente låter. Han har i alle år blitt sammenlignet med en annen piano legende - britiske Elton John. Disse har også i alle år hatt en gjensidig respekt for hverandre, noe som har resultert i flere opptredener sammen. 

I Norge har Billy Joel aldri vært det helt store navnet. Her vil han nok først og fremst bli husket for 1983 hitèn "Uptown Girl", og giftermålet med modellen Christie Brinkley. 

Billy sammen med sin mor Rosalind. Han skrev senere

en sang til henne kalt "Rosalinda's Eyes" på albumet "52nd street". 

Billy vokste opp i Hicksville på Long Island, New York. Begge foreldrene var jøder. Faren Howard (født Helmut) var født i Tyskland, hvor Billys bestefar Karl Amson Joel hadde eid en klesfabrikk som ble overtatt av nazistene før krigen. Moren het Rosalind Nyman, og var født inn i en jødisk familie i England. I barndommen hadde hun kommet over til U.S.A. der familien slo seg ned i Brooklyn, New York. Billys far kom til U.S.A. i 1942. Det meste av Joels familie på farsiden, som ble igjen i Europa havnet i Auschwitz. Moren og faren traff hverandre på The City college of New York, i forbindelse med en filmoppsetting av "Pirates of Penzance".

Billy har en søster som heter Judith.

Billys far var en anerkjent pianist, og han inspirerte Billy til å ta pianotimer da han var liten. Han gikk også til undervisning hos Morton Estrin og Timothy Ford. Interessen for musikk var så stor at han ikke brydde seg om sport og andre aktiviteter i barndommen.

Da Billy var 11 år ble foreldrene skilt. Faren Howard flyttet da tilbake til Europa, og Wien i Østerrike. Faren hadde aldri helt funnet seg til rette i U.S.A. selv om han med årene hadde bygget opp sitt eget firma innen hårpleie. Billy Joel: "My parents were divorced right around the time Kennedy was elected (1960), My father wasn’t around when I was growing up. As a matter of fact, I had no contact with him at all until my 20s."

 Billy og faren Howard (Helmut) i et avisbilde fra 1984.

I Wien fikk faren ny kone, og en sønn kalt Alexander - som dermed ble Billy Joels halvbror. Også denne Alexander har utmerket seg på piano i voksen alder, da med klassisk piano som spesialitet. Han flyttet senere til California, noe som gjorde det lettere for de to brødrene å ha kontakt. I 2008 ble Alexander Joel utnevnt til direktør på statsteateret i Braunschweig, Tyskland.

Billys yngre bror Alexander.

Da Billy vokste til ble han en ungdomsrebell som var med i gategjenger. Han var også aktiv innen konkurranseboksing. I en kamp brakk han nesen, noe som satte en stopper for den karrieren. I ungdomsårene delte han tiden mellom boksingen og pianotimene.

En ung rebell fra Long Island

Etter å ha sett The Beatles opptre på The Ed Sullivan Show i 1964, bestemte han seg for at han en dag skulle bli musiker på heltid. Også en konsert med James Brown da Billy var 13, gjorde inntrykk. I 1963 kjøpte Billy seg et lite orgel. På samme tid søkte han etter et passende Long Island band han kunne ble med i. Etter en stund fant han fram til The Echoes, et band som hadde spesialisert seg i å gjøre coverversjoner av låtene til britiske band. Sammen ble de raskt en stor attraksjon i New York området. Dette overbeviste unge Joel om at framtiden hans lå innen rocken, så han sluttet på High school noen måneder før avsluttende eksamen, for å kunne konsentrere seg om musikken.

En lovende pianist fra Long Island, New York.

Som 16 åring - i 1965, begynte han også som sessionmusiker hos Kama Sutra Productions. Bla han spilte han piano på Shangri-La's store hit "Leader of the Pack", og "(Remember) walking in the sand". Låter som genererte store pengesummer for bandet, og de to brødrene som eide studioet.  Men Billy som spilte piano, fikk ikke en krone.

På kveldene opptrådte Billy sammen med The Echoes. The Echoes endret navn to ganger i 1965 og 1966, til The Emeralds og The Lost Souls. 

Billy Joel sammen med The Echoes.

I 1967 forlot han bandet til fordel for Long Island bandet The Hassles, der han ble med som keyboardist. I 1967 ga de ut det selvtitulerte debutalbumet "The Hassles". Singelen "You've Got Me Hummin"  oppnådde 112. plass på Billboards singelliste. Joel skrev flere av låtene på albumet.

Hassles selvtitulerte album.

Etter det første albumet forlot vokalisten John Dizek bandet. Joel tok over som sanger i tillegg til at han fortsatt spilte keyboard. På bandets 2. album "Hour of the Wolf" fra 1969, skrev Billy de fleste låtene på albumet. De to Hassles albumene har senere blitt gjort tilgjengelig under andre navn, og gjerne blitt presentert som Billy Joel utgivelser. Noe som nok har forvirret fans av ham. "Further than Heaven" som inneholdt låtene fra "Hour of the Wolf" ble gitt ut under Billy Joels navn, og med et nyere bilde av ham. 

Innspillingen av Hassles platene foregikk parallelt med skolegangen til Billy - som han avsluttet ved Hicksville High School.

Normalt sett skulle han ha blitt tatt inn i militær tjeneste og sendt til Vietnam, men ettersom han stod oppført som forsørger for sin enslige mor og yngre søster, slapp han å tjenestegjøre.

I 1969 ble The Hassles oppløst. Joel dannet da en duo sammen trommeslageren Jon Small fra The Hassles. Sammen kalte de seg Attila. Uten gitarer, men med diverse typer orgelspill skapte de et heavy psykedelisk lydbilde man ikke hadde hørt før. De ga ut albumet "Attila" i 1970. På forsiden av coveret var de to avbildet som barbarer. Men selv om plata hadde et særegent lydbilde (med overdreven bruk av tunge keyboards: webmaster), ble "Attila" en fiasko salgsmessig. 

Billy Joel (til venstre) som medlem av Attila.

Billy Joel: "A power duo, very sort of heavy metal. We were gonna be like Led Zeppelin, and destroy the world with amplification."

Etter kun 12 konserter sammen ble bandet oppløst, da all skrikingen gikk utover Joels stemme. Joel: "I looked at the drummer and said 'I can't do this anymore'. And that was the end of Attila, thank God."

Billy Joels forsøk på å spille barbar ble en fiasko. Her fra coveret på "Attila" albumet.

At Joel på samme tid innledet et forhold med Elizabeth Weber Small - kona til Small, gjorde ikke tingene bedre. Det endte også med at hun forlot Small til fordel for Joel. Elizabeth og Billy ble gift i 1973. I en periode fungerte hun også som manager for Billy. Ekteskapet varte fram til juli 1982.

Etter dette begynte Joel som skribent i et musikkmagasin kalt Changes. Han laget også reklamesnutter for TV innimellom. På samme tid gikk Joel inn i en depresjon. Han prøvde bl.a. å ta livet sitt ved å drikke en flaske med møbel polish. Etter sitt mislykkede selvmordsforsøk ble han innlagt på Meadowbrook Hospital, hvor han fikk hjelp til å overvinne depresjonen. 

Et vendepunkt ble det da han i 1970 fikk muligheten til å opptre på baren The Gaslight. Billy Joel: "when nobody else would hire me as a soloist, a woman named Penny something, who owned The Gaslight let me sing." Etter det fulgte også spillejobber på plasser som The Bitter End, og The Village Gate.

Joel returnerte for alvor tilbake til musikkbusinessen i 1971, da han skrev kontrakt med plateselskapet Family Productions. I kontrakten ble han også bundet til søsterselskapet Ripp, for resten av livet... Joel var ikke klar over omfanget av kontrakten da han skrev under, men den kom til å forfølge ham i mange år. Ripp fikk nemlig andeler av platesalget hans til langt ut på 80-tallet. 

I november 1971 kom debutalbumet "Cold Spring Harbor". (Navnet var hentet fra en liten by på Long Islands' nordkyst).Og her framstod Joel som en dyktig sanger/songwriter. Borte var alle tendenser til psykedelia. I stedet var det et jordnært, nakent lydbilde Joel presenterte på plata, inspirert av The Beatles. Med sterke låter som "She's got a Way" og "Everybody loves you now". Men pga. en feil ved masteringen av plata, ble tapen spilt inn på for høy hastighet. Feilen ble ikke rettet opp før i 1984. Dette la selvfølgelig klare begrensninger på interessen for plata, som ikke nådde albumlistene i U.S.A. Men for Joel personlig må plata ha vært en fin start, som viste med all tydelighet hvilket lydbilde han burde videreutvikle. Selv er han ikke fornøyd med plata, og har i intervjuer omtalt den som: "terrible."

Etter albumutgivelsen dro Joel ut på turne som ble godt mottatt. Joel vekslet her mellom å synge sanger, og å fortelle morsomheter i ren stand up stil. Joel var heller ikke fornøyd med lydkvaliteten på turneen. Og like etter mistet han manageren sin. Om ikke dette var nok, hadde plateselskapet hans store økonomiske problemer, noe som gjorde at han ikke fikk gitt ut det neste albumet så raskt som han ønsket.

Også problemene rundt kontrakten han hadde skrevet under på i 1971 hindret ham i å lage en ny plate. Joel måtte hyre inn advokater til å ta seg av det juridiske. Først i 1974 ble saken avgjort, og Joel kunne se framover igjen.

Tidlig i 1972 flyttet han til Los Angeles med sin tilkomne Elizabeth. Der tok han kunstnernavnet Bill Martin, og livnærte seg ved å spille piano på nattklubber. Mot slutten av året tok han opp turnevirksomheten igjen. 

På samme tid ble "Captain Jack" en undergrunnshit på østkysten. Låta var spilt inn på en radiostasjon i Philadelphia litt tidligere. Og plutselig ble det et en kamp mellom plateselskapene om å signere Joel. En kamp Columbia Records vant. Men pga. avtalene Joel hadde gjort tidligere, måtte Columbia betale 25 cent for hvert solgte Joel album til Ripp, og de måtte ha med logoen til Family på hvert album Joel ga ut.

Billy Joel er demokrat, og i 1972 deltok han i kampanjen til George McGovern, for å få ham valgt til amerikansk president. 

Høsten 1973 ble "Piano Man" gitt ut på Columbia Records. Og etter en treg start økte salget jevn og trutt til den endte på en 27. plass på billboards albumliste, våren 1974. Godt hjulpet av tittellåta "Piano Man" som ble en hit i U.S.A. (25. plass). Den regnes ennå idag som noe av det beste Joel har laget. I denne stemningsfulle pianoballaden synger Joel om de menneskene han så mens hans spilte på  nattklubbene i Los Angeles. Joel skrev "Piano Man" mens han hadde engasjement på The Executive room på Wilshire Boulevard i L.A.

Også låta "Travellin' Prayer" ble en Billboard hit i U.S.A. (77. plass).

Sommeren 1973 dro Joel på turne som oppvarmingsartist for J. Geils band og The Doobie Brothers. 

Deretter dro han igjen i studio for å spille inn sitt neste album "Streetlife Serenade". Han fikk med seg Michael Stewart som produsent. Den nådde omtrent samme plassering som "Piano Man", med en 35. plass. Den ga ham også en hit i "The Entertainer". Samt en rekke utmerkelser. Billy Joel var nå iferd med å bli etablert som artist. 

Deretter signerte han kontrakt med James William Guercio og Larry Fitzgerald, og deres selskap Caribou. Han flyttet også fra California til New York, da Caribou hadde hovedkvarter der. 

Flyttingen tilbake til hjemtraktene ble markert i de klassiske Joel låtene "New York State of Mind", og "Say goodbye to Hollywood", som begge var å finne på 1976 albumet "Turnstiles". Sistnevnte var med sitt storslåtte lydbilde også en hyllest til Phil Spector. 

Men innspillingen av "Turnstiles" gikk ikke så bra. Joel ble mer og mer irritert på produsent Guercio. Det endte med at han produserte plata selv. Etter at plata var ferdig, forlot han også Caribou, og ansatte deretter sin kone som sin nye manager. Han dro så på en større turne i U.S.A.

Selv om platene til Joel hadde solgt bra til nå, var det hans neste album "The Stranger" fra 1977, som ga ham stjernestatus. Anført av hitlåter som "Just the Way you are" (nr. 3 i U.S.A), "Movin' Out", "Only the good dies young", "The Stranger" og "She's always a Woman". Også "Vienna" og "Scenes from an Italian Restaurant" regnes blant Joels klassiske låter. 

"Vienna" handlet indirekte om hjembyen til Howard Joel, faren til Billy. Men mer direkte handlet den om en 90 år gammel dame som Billy så der, som kostet gatene til tross for sin høye alder. Hun ønsket å føle at hun kunne brukes til noe nyttig. Billy tenkte da at i U.S.A. ville hun ha blitt "stuet bort" på et eldrehjem, mens her blir hun verdsatt. Billy så for seg at også han ville ha det sånn når han ble gammel, om ikke han fikk det i U.S.A. kunne han jo bare reise til Wien: "Vienna waits for you..".

Mange av Joels låter har blitt covret av andre artister. En av de mest kjente tolkningene som er gjort er "Just the way you are" med R&B/soul-legenden Barry White. Med sin dype basstemme ble "Just the way you are" gjort om til en mer innsmigrende "late-night" utgave i Whites versjon.

Mye av årsaken til suksessen til "The Stranger" skyldtes produsent Phil Ramone. En fyr som tidligere hadde produsert Art Garfunkel og Paul Simon, og som kom til å produsere flere av de påfølgende suksessplatene til Joel. Han bidro med et renere og mer polert lydbilde på låtene til Joel.

 Produsent Phil Ramone

"The Stranger" nådde 2. plass i U.S.A. men den fortsatte å selge bra i årene etter, slik at den i dag er oppe i et salg på hele 7 millioner eksemplarer. "The Stranger" ble også Joels første internasjonale suksess, med 2. plass på albumlistene i Australia og New Zealand, 3. plass i Japan.

De fleste anser "The Stranger" for å være den beste han har laget. Albumet, og låta "Just the way you are" fikk hver sin Grammy (Amerikanernes spellemanspris) som beste album og låt det året. 

På den tiden "The Stranger" ble gitt ut, fikk Joel også satt sammen sitt eget backingband - senere omtalt som Billy Joel Band. Blant musikerne som deltok på "The Stranger", var Richie Cannata (saksofon, fløyte m.m.), Liberty DeVitto (trommer), og Doug Stegmeyer (trommer). Sammen med folk som Russell Javors (gitar) og David Brown (gitar) utgjorde de den første utgaven av Billy Joel Band.

Billy Joel Band, med  Richie Cannata midt i bildet, og Billy Joel til høyre for ham.

Med disse i ryggen dro Billy ut på turne igjen, den lengste han hadde vært på hittil. Med 54 konserter i Europa og U.S.A. Med årene har det naturlig nok vært flere endringer i backingbandet. Multi-instrumentalisten Mark Rivera er blant de mest markante medlemmene av bandet. Han har fulgt Joel siden 1982. Cannata har fulgt Joel siden starten, helt fram til i dag (2010), med noen avbrekk.

Suksessen med "The Stranger" gjorde at forventningene til det neste albumet "52nd street" ble høye. Joel og Ramone gjorde det de kunne for å kopiere oppskriften fra det foregående albumet. Bl.a. gjennom balladen "Honesty", som kan sees på som en videreføring av "Just the Way you are". Samtidig gjorde de "52nd Street" litt mer sofistikert og jazzete enn "The Stranger". 

"52nd street". Joel lot seg avbilde med trompet flere

steder på coveret, men han spilte ikke på instrumentet.

En annen populær låt på plata er "My life" (3. plass i U.S.A.). Billy skrev den som en barlåt, der han så for seg noen voksne menn som sitter og drikker for å glemme hverdagsproblemene. Billy Joel: "I pictured a whole bunch of people sitting at a bar, and turning around and raising their glasses, and going Ì don't care what you say anymore, this is my life." Donnie Dacus og Peter Cetera fra Chicago koret på låta.

"52nd street" gikk rett til topps i U.S.A da den kom ut i oktober 1978, og ble der i 8 uker. Den solgte over to millioner kopier. Den gikk også til topps i Auatrlia. I Storbritannia nådde plata 10. plass, mens i Norge fikk Joel sin første plassering på VG-lista med en 5. plass. Han var nå i rockens førstedivisjon. Også "52nd Street" fikk Grammy som beste album. Men til tross for det store salget og Grammy prisene, ble Joel aldri helt akseptert hos musikkskribentene. Noe Joel tok seg nær av.

"52nd street" ble som første plate gitt ut på CD i U.S.A. av Sony music. I 1982.

I 1980 fulgte han opp med nok et suksessalbum i "Glass Houses". Den ble hans 2. listetopp i U.S.A. Der den toppet i 6 uker. Albumet ga ham også hans første listetopp på singellisten med 3. singelen fra albumet "Still rock'n roll to me". I Norge nådde albumet 2. plass, mens det ble 9. plass i Storbritannia. 

Glasshuset på coveret av "Glass houses" tilhørte Billy Joel selv. Han hadde bodd der siden 1977.

Plata var røffere i kanten enn de foregående albumene. Noe som kan sees på som Joels forsøk på å henge seg på new wave/post punk bevegelsen på den tiden. Med band som Television, Blondie, og Magazine.

Musikerne Billy hadde med seg på "Glass Houses". Fra venstre : 

Liberty DeVitto, Doug Stegmeyer, Russell Javors, David Brown, og Richie Cannata.

I 1981 ga Bill Joel ut livealbumet "Songs from the Attic". Et album som konsentrerte seg om låtene fra før han slo gjennom for alvor i 1977. Det første også til at de gamle låtene "Say goodbye to Hollywood" og "She's got a way" påny ble hits i 1981, med topp 40 plasseringer. Albumet solgte bra, med 8. plass i U.S.A. 3. plass i Japan, og en flott 12. plass i Norge.

"Songs from the Attic" ga også Joel litt bedre tid til å gjøre ferdig sitt neste studioalbum. Et album som skulle hjelpe ham til å bli tatt mer seriøst som låtskriver.

I 1982 ble Joel utsatt for en stygg motorsykkelulykke, som gjorde at han trengte langt tid på å bli bra igjen. Like etter ble han skilt fra sin kone Elizabeth.

Høsten 1982 ble albumet "The Nylon Curtain" gitt ut. Plata handlet om etterkrigstidens U.S.A. Og barna som vokste da - deriblant Joel selv. Historien starter i den lille kullbyen "Allentown" i Pennsylvania, som var preget av resesjon. Slik så mange andre amerikanske industribyer på den tiden. Musikalsk hentet plata mye fra The Beatles, da det var et band som påvirket Joel og mange andre unge amerikanere på 60-tallet. Beatles inspirasjonen var tydeligst i "Laura", "Surprises" og "Scandinavian Skies". Med Beatles-aktige strykere.

"Scandinavian Skies" handlet om en flytur over Skandinavia. Joels omtale av Norge var lettere eiendommelig: "We watched the power fall inside the Oslo hall. While all the cold Norweigians cried." hmm..

"Allentown" ble gitt ut som singel fra "The Nylon Curtain", med 17. plass på Billboard. Som nr. 17 lå den i hele 6 uker! noe som ble et litt spesielt fenomen. "Pressure" nådde 20. plass, mens "Goodnight Saigon" nådde 56. plass på den amerikanske singellisten.

"The Nylon Curtain" var en perle som også mottok fine anmeldelser i pressen. Men salgsmessig ble det en nedtur med en 7. plass i U.S.A og en 27. plass i Storbritannia. I Norge nådde den ikke opp. 

"The Nylon Curtain"

Etter denne litt innadvendte temaplaten fulgte Joel opp med en mer kommersiell plate i "An Innocent Man" fra 1983. Hvor "The Nylon Curtain" var veldig "Beatlesk", var denne en hyllest til 50-talls musikken, som han selv vokste opp med. Med låter som "Tell her about it", "The Longest time", "Careless Talk" og "Uptown Girl". Sistnevnte ble en monsterhit verden over i 1983 med flere førsteplasser, blant annet i Storbritannia og Australia. I Norge ble det en fin 3. plass, som Joels eneste store hit her i landet. 3. plass ble det også i U.S.A.

"Uptown Girl".

"An Innocent Man" endte opp som en av de mest kjente låtene fra det glade 80-tall. "Tell her about it"  gikk til topps i U.S.A. Som den 2. singelutgivelsen med Joel, til å gå til topps der.

. Også tittellåta "An Innocent Man" gjorde det bra på singel. Albumet nådde 2. plass i Storbritannia, 8. plass i U.S.A. og 9. plass i Norge. Albumet solgte i flere millioner eksemplarer. Likefullt var det et stykke opp til de tidligere storselgerne. 

Parallelt med innspillingen av plata hadde Joel truffet fotomodellen Christie Brinkley, og hun ble en viktig del av albumet "An Innocent Man". 7 av 10 låter på plata handlet om henne. Bl.a. "Christie Lee". Og hun deltok i musikkvideoene til singlene. Noe de fleste av oss husker godt fra den fornøyelige videoen til "Uptown Girl". De ble også gift våren 1985.

	Christie Brinkley		Christie Brinkley var en populær dame blant gutta.

Det store navnet i musikkbransjen i verden på midten av 80-tallet var Michael Jackson. En dag fikk Billy telefon fra mannen som nettopp hadde vært nr 1 over hele verden med låter som "Billie Jean" og "Beat it", med spørsmål om de skulle lage en plate sammen. Billy tente på ideen, og ville gjerne jobbe med Michael. Men etter den telefonsamtalen hørte ikke Billy mer fra ham. Billy Joel (til VG, i 1984): "Lyder flott. Jeg skal spandere øl og pizza på deg i studio, svarte jeg. Siden har jegikke hørt fra ham. Det er synd, for jeg skulle gjerne gå i studio med andre mellom mine egne innspillinger og turneer."

Til VG kunne Billy også fortelle at han hadde vært i Norge to ganger for å opptre, men at begge gangene hadde utstyret hans sviktet før konserten.

I 1985 kom også det doble samlealbumet "Greatest Hits Vol. 1 & 2" som til slutt solgte i 4 millioner eksemplarer. Til platene hadde Joel laget to nye låter i "You're only Human" og "The Night is still young". Førstnevnte ble en topp 10 hit i U.S.A.

I 1985 nådde samleplaten topp 10 i land som U.S.A. Storbritannia, Australia, Japan og New Zealand (1. plass). I årene som fulgte kom det stadig nye utgaver av denne samleplaten, med ulike tracklister. Men om man legger sammen salget av platene, blir det hele 10,5 millioner solgte eksemplarer - bare i U.S.A. Som den 6. mest solgte platen i amerikansk musikkhistorie. Bl.a. foran alle Beatles og Elvis Presley platene (ref. Wikipedia).

  "Greatest Hits Vol. 1 & 2" er en av tidenes mest solgte plater.

I 1985 deltok Billy Joel på veldedighetskonserten Farm Aid. Bl.a. sammen med John Mellencamp og Randy Newman. Han deltok også på innspillingen av "We are the World", som endel av  U.S.A. for Africa. Sammen med USAs mest kjente artister. Singelen solgte i hele 20 millioner eksemplarer.

Billy Joel under innspillingen av "We are the World".

Her sammen med Cyndi Lauper og Bruce Springsteen.

29. desember 1985 ble Billy far for første gang - da han og Christie fikk datteren Alexa Ray. I likhet med faren viste hun tidlig et talent for musikk. Hun skrev egne låter allerede da hun var liten unge. Billy lærte henne å spille piano, og senere gikk hun til undervisning for å lære klassisk piano. Da hun var 17 år begynte hun å gjøre opptredener. I 2006 ga hun ut sin første EP, kalt "Sketches".

En to år gammel Alexa oppå pianoet til pappa Billy Joel.

Sommeren 1986 var Joel tilbake med en ny låt i "Modern Woman", som var laget til filmen "Ruthless People". Den ble en topp 10 hit i U.S.A., og en fin smakebit fra det kommende albumet "The Bridge" fra juli 1986. Også dette ble en suksess med over to millioner solgte eksemplarer. Med 2. plass i Australia og Japan, 7. plass i U.S.A. og 13. plass i Norge.

Billy Joel i studio under innspillingen av "The Bridge".

Men mange mente at Joels klassiske periode som artist nå var over. På "The Bridge" gjorde han for første gang duett med andre artister, i "Baby Grand" sammen med Ray Charles, og i "Code of Silence" med Cyndi Lauper. Også keyboard legenden Steve Winwood deltok på plata. Platas store beholdning var rockeren "A Matter of Trust" hvor Joel fikk vist hvilken stemmeprakt han er i besittelse av. Låta "Big Man on Mulberry Street" ble brukt som kjenningsmelodi i TV -serien "Moonlighting" med Cybill Shepherd og Bruce Willis.

Både "Modern Woman" og "A Matter of Trust" ble topp 10 hits i U.S.A.

Billy Joel fikk æren av å jobbe sammen med Ray Charles før sistnevnte døde.

I juni 1987 dro Joel på en større turne til Sovjetunionen, som en av de første vestlige artister til å besøke det (da) lukkede landet. Med seg på turen hadde han hele familien sin, og 9 musikere. Han gjorde 3 konserter i Leningrad og 3 konserter i Moskva. I tillegg til egne hits - som dekket perioden fra "The Stranger" til "The Bridge" - gjorde han flere coverversjoner. Bl.a. "Back in the U.S.S.R." (The Beatles) og "The Times they are A-changing" (Bob Dylan). "Back in the U.S.S.R." ble også gitt ut som singel, som første singelutgivelse med en låt han selv ikke hadde skrevet.

Billy og kona Christie under turneen i Sovjet.

Besøket i Sovjet resulterte i det doble livealbumet "Kohuept" (betyr konsert). Plata ble ingen suksess, med kun 38. plass i U.S.A. Men for Joel var turneen en stor opplevelse, der han møtte mange interessante mennesker, og fikk et innblikk i livet i Sovjet. Bl.a. møtte han en klovn! ved navn Viktor. Møtet med ham inspirerte Joel til å skrive "Leningrad" - en av hans flotteste låter. Den ble å finne på albumet "Storm Front" fra 1989.

Billy Joel ble tatt godt imot i Russland. Selv om liveplata fra turneen solgte så bra.

Og Joel ble inspirert til å skrive låta "Leningrad".

  I 1988 hadde Joel stemmen til Dodger i Disney filmen "Oliver and Company". 

I august 1989 sparket Joel sin manager gjennom mange år - Frank Weber, pga. mistanke om underslag av penger. Joel fulgte opp dette med å kreve ham for 90 millioner dollar, som han mente han skyldte ham. På samme tid ble Joel lagt inn på sykehus med nyrestein.

Hyggeligere var det at Joel i 1989 fikk æren av å synge den amerikanske nasjonalsangen på idrettsarrangementet Super Bowl. Å synge her er noe av det største en amerikanske artist kan oppleve.

Turbulensen på denne tiden hindret ikke Joel fra å jobbe med et nytt studioalbum. 31. oktober 1989 ga han ut "Storm Front", som sitt 12. studioalbum så langt. 

"Storm Front"

Albumutgivelsen ble anført av den merkverdige singelen "We didn't start the Fire", hvor Joel ramser opp en hel rekke begivenheter og stedsnavn fra historien, sett fra et amerikansk ståsted. Som om han var en historielærer. Og det var historielærer Joel en gang i tiden ønsket å bli. Han er også lidenskapelig opptatt av historie. Billy Joel: "I'm a history nut. I devour history books. At one time I wanted to be a history teacher." Det går historier om hvordan låta er brukt i historieundervisningen i amerikanske skoler. Og enkelte har litt flåsete sagt at de ikke trenger å lære mer om det 20. århundre, enn det som blir omtalt i "We didn't start the Fire".

Singelen ble en stor suksess, med 1. plass i U.S.A. Den ble også en topp 10 hit i mange andre land, men ikke i Norge.

Også albumet "Storm Front" gikk til topps i U.S.A. Noe den også gjorde i Australia. I Storbritannia, Japan, New Zealand, og Østerrike ble det topp 10. Dette viste at Joel fortsatt hadde en stor stjerne hos mange. På plata fantes det perler som "Leningrad", "I got to Extremes" og "The Downeaster Alexa", hvor Joel forteller sine historier på en fascinerende måte. I sistnevnte låt er han skipper på en båt som opplever "svart hav", og som derfor må dra lenger og lenger ut fra kysten for å finne fisk, slik at han kan brødfø familien sin. Konflikten med eks. manageren, inspirerte Joel til å skrive låtene "All About Soul" og "The Great Wall of China".

"Storm Front" ble produsert av Foreigner mannen Mick Jones. Noe som betydde en ende på det lange samarbeidet med Phil Ramone.

Deretter dro Joel igjen ut på turne, som denne gang varte i 15 måneder. Han opptrådte for utrolige 4.3 millioner mennesker på turneen. I 1990 ble han i retten tilkjent 2 millioner dollar fra sin eks. manager Frank Weber. En sum langt lavere enn den han hadde krevd.

I 1991 gikk Garth Brooks til topps på de amerikanske country listene med Joel låta "Shameless". Den var opprinnelig å finne på nevnte "Storm Front".

I 1992 gjorde Joel coverversjoner av "All shook up" og "Heartbreak Hotel" til filmen "Honeymoon in Vegas". Ellers var dette rolige år for Joel musikalsk sett.

I 1992 ble Joel invitert inn i Songwriters Hall of Fame.

I 1993 var Joel tilbake med et nytt studioalbum, kalt "River of Dreams". Og igjen klarte han å skape en storselger av dimensjoner. Plata debuterte på førsteplass i U.S.A. Hvor den holdt seg i tre uker. Den gikk også til topps i AustraIia. I Storbritannia nådde den 3. plass, mens i Norge klarte den en 8. plass.

Til tross for flott platesalg, og svært mange dyktige musikere til å hjelpe Joel med innspillingen av plata, var ikke "River of Dreams" noen milepæl i hans diskografi. Til det var låtmaterialet for svakt. Joel brukte også lengre tid i studio for å spille inn "River of Dreams", enn noe annet album han hadde laget.

Mange ser på det litt svake låtutvalget på "River of Dreams" som et uttrykk for at Joel var gått litt lei, og ikke lenger hadde samme inspirasjonen som før. Og på samme tid proklamerte Joel at dette var den siste plata med nye låter som han kom til å spille inn. Noe han også uttrykte i låta som avsluttet "River of Dreams" - "Famous Last Words": "And these are the last words I have to say. It's always hard to say goodbye. But now it's time to put this book away. Ain't that the story of my life."

Nå kom det en utgivelse til med Joel, men den deltok han minimalt på selv, i tillegg til at det var en klassisk utgivelse.

Det litt merkelige albumcoveret, med en sovende Billy Joel? på forsiden, var tegnet av Joels kone Christie Brinkley. Senere ble det kåret til beste albumcover i 1993, av det store musikkmagasinet Rolling Stone.

Albumet "River of Dreams"

Det var den gospelinspirerte singelen "River of Dreams" som ble det store trekkplasteret på plata. Koringen i bakgrunnen, Joels flotte pianospill og refrenget gikk "rett hjem" hos platekjøpere over hele verden. I U.S.A. ble det 3. plass, mens i Australia gikk den til topps. Topp 5 ble det i land som Storbritannia, Østerrike, Sveits of Frankrike. I Norge ble det 8. plass.

Platas andre høydepunkt, var den lavmælte pianoballaden "Lullabye (Goodnight, My Angel)" som Joel skrev til sin 6 år gamle datter Alexa Ray. Der han forteller sin lille datter at han alltid vil være glad i henne, og at han skal passe på henne. Datteren har i voksen alder sagt at dette er hennes favorittlåt blant farens utgivelser. Som singel ble det 77. plass på Billboard i 1994.

Etter dette dro Joel ut på "River of Dreams tour". Men denne ble avbrutt på sommeren 1994 da han istedet dro på en kortere stadion turne med en av sine store helter, Elton John. De kalte den for "The Face to Face tour". Dette ble den mest omtalte turneen det året. i 1994 ble han også skilt fra Christine Brinkley. Et av de mest omtalte par forholdene på 80-tallet var dermed over.

I 1995 ble "The Face to Face tour" gjentatt med flere opptredener i U.S.A.

3 av 70-tallets store helter hos damene. Neil Diamond, Billy Joel og Barry Manilow.

I 1997 ble den 3. utgaven av "Greatest Hits" gitt ut ("Volume III"). Platen dekket perioden 1983 til 1997. I tillegg til kjente låter hadde Billy funnet plass til tre nye innspillinger, i Bob Dylans "To Make You Feel My Love", Leonard Cohens "Light As The Breeze" og Carole King/Gerry Goffins "Hey Girl".

"To Make You Feel My Love" var en låt Bob Dylan nettopp hadde skrevet, og Joel var den første som spilte den inn. Samme år spilte Dylan inn låta selv også, på sitt album "Out Of Mind", da under navnet "Make You Feel My Love".

I 1999 høstet Joel flere utmerkelser for sin innsats innen rocken. Han ble medlem av The Rock'n roll hall of Fame, og han fikk "Award of Merit" på American Music Awards. Samme år passerte han 100 millioner solgte album. Omtrent på denne tiden uttalte han at han ønsket å trekke seg tilbake fra musikken. Noe han allerede hadde antydet i 1993 med låta "The Last Song (No More Words)". Men allerede året etter brøt han det løftet da han i forbindelse med det nye millennium opptrådte på nyttårspartyet i Madison Square Garden, New York. Konserten varte i 3 timer, og ble i ettertid foreviget på det doble live albumet "2000 years: The Millennium Concert". 

I oktober 2000 sang Joel den amerikanske nasjonalsangen i forbindelse med åpningen av The Baseball World Series. Og våren 2001 dro han på sin tredje turne med Elton John. Turneen varte i 5 måneder.

Billy Joel sammen med sitt forbilde og kollega Elton John.

I september 2001 var Joel tilbake med nytt materiale, for første gang siden 1993 (til tross for at Joel hadde lovt seg selv ikke å gi ut flere studioalbum).

Men det dreide seg ikke om et tradisjonelt studioalbum slik fansen hadde vært vant til. Denne gangen hadde Joel komponert 12 melodier beregnet for klassiske arrangementer, for det meste sonater. Han framførte dem ikke selv. De ble i stedet gitt til orkestermester Richard Joo, som stod for arrangementene til låtene. Plata ble spilt inn i 1999, i Mozartsalen i Wien konserthus, Østerrike.

De fleste kritikere var positiv til "Fantasies & Delusions" da den kom ut i september 2001. På Billboards salgsliste nådde den kun 83. plass. Men på den klassiske listen gikk den til topps. 

Den klassiske utgivelsen "Fantasies & Delusions" der Joel samarbeidet med Richard Joo.

I 2001 ble dokumentaren "The Joel files: A story of two families" vist på TV skjermer i mange land. Den handlet om den fascinerende historien om Billy Joels bestefar Karl Amson Joel som på 30-tallet drev den nest største tekstilbedriften i Tyskland, sammen med en Josef Neckerman. Neckerman var av tysk opphav, mens Joel var jøde. Pga. nazistenes utrenskninger måtte Joel rømme landet, og Neckerman kunne ta over bedriften alene. Joel bosatte seg etter hvert i New York, der han senere ble bestefar til Billy Joel. Filmen brakte Billy og broren Alexander tilbake til Europa, der de fikk møte etterkommere etter Josef Neckerman. Møtet fant sted i Wien, byen der faren deres bodde, men som de begge hadde mistet kontakten med. Filmen ga et gripende innblikk i de grusomheter nazistene gjorde, og hvordan det påvirket et vennskap. Dokumentaren fikk en Golden Rose på Montreux festivalen i 2001.

Billys bestefar Karl Amson Joel.

På 2000-tallet kom det flere samlealbum fra Joel, hvor flere av dem hevdet seg bra på listene. "The Ultimate Collection" nådde 4. plass i Storbritannia i 2001. Mens i Norge nådde den 3. plass i 2003.

I nyere tid har musikken til populære artister som Pink Floyd, Queen, ABBA og Elton John blitt brukt som grunnlag for musikaler. Og i 2002 ble denne ære også Billy Joels musikk til del. Musikalen som fikk navnet "Movin' Out" ble skrevet av regissøren Twyla Tharp. Joel selv stod for orkestreringen. I motsetning til mer tradisjonelle musikaler, var det ingen av danserne på scenen som sang. I stedet var det en sanger og et band som stod på en plattform over scenen, som framførte Joel klassikere som "Movin' Out" og "New York State of Mind". Men til tross for at hele 30 av hans låter var representert, var flere av hans største hits fraværende fra oppsetningen. 

Musikalen "Movin' Out", som var sentrert rundt Billy Joels musikk.

Plottet i musikalen var relatert til Joels eget liv. Om ungdom som vokser opp på Long Island på 60-tallet. Og deres opplevelser i Vietnamkrigen. Flere av karaktrerene som er omtalt i Joels låter ble brukt som hovedpersoner i musikalen. Slik som ungdomskjærestene Brenda og Eddie ("Scenes from an Italian Restaurant"), James ("James"), Judy ("Why Judy Why"), og Tony (Anthony i "Movin' Out").

Etter en prøveoppsetning i Chicago, ble den første gang satt opp den 24. oktober 2002 på Broadway teateret Richard Rogers Theatre. Her ble den vist hele 1303! ganger. Deretter dro danserne og musikerne ut på turne i U.S.A. med "Movin' Out". Fra 27. januar 2004 til 21. januar 2007 gjorde de hele 1111 opptredener rundt om i landet. Musikalen ble også satt opp i Londons West End, men her ble den ikke like suksessrik. "Movin' Out" musikalen mottok hele 9 priser på Tony Award i 2003. Blant annet for beste musikal.

I oktober 2004 ble Joel gift for tredje gang, med sin 23 år gamle venninne Kate Lee. Datteren Alexa var brudepike under bryllupet.

Datteren Alexa, Billy Joel, og Kate Lee.

I 2005 ble det gitt ut en boks kalt "My lives" som var en gave til fansen, der den inneholdt låter som ikke tidligere hadde vært gitt ut på plate, B-sider og demoer til hans mest kjente låter. Det fulgte også en DVD med i boksen, og software som gjorde det mulig for lytteren å remixe noen av låtene slik de selv ville ha dem.

I mai fikk også datteren Alexa Ray Joel endel oppmerksomhet i media, da hun proklamerte at hun tenkte å gjøre karriere som musiker. Hun tok en en pause fra musikkstudiene ved universitetet i New York for å dra på en turne som innbefattet U.S.A.s hard rock kafeer. Til foreldrenes store fortvilelse. Dessverre hadde de ikke så mye å stille opp med, da også Billy og eks. kona Christine Brinkley droppet ut av skolen lenge før de burde. 

Alexa Ray Joel 

7. januar 2006 startet Billy på en større turne. Først i U.S.A. deretter i Europa. En verdensdel han ikke hadde opptrådt i på svært lenge. I juli 2006 gjorde Billy en konsert i Roma, Italia med Colloseum som kulisser for konserten. Man antar at hele 500.000 mennesker fikk med seg denne begivenheten. Bryan Adams åpnet konserten.

Turneen ble kalt "Greatest Hits" tour, da han ikke hadde noe nytt materiale å presentere. Likefullt fikk publikum høre låter Joel aldri tidligere hadde framført, slik som "Zanzibar" og "All for Leyna". 13. juni 2006 ble det gitt ut en dobbel live cd kalt "12 gardens live". Med opptak fra konserten i Madison Square garden, New York. I U.S.A. oppnådde cden en fin 14.plass.

I M.S. Garden gjorde Billy hele 12 konserter på rad. Noe som er rekord, da Bruce Springsteen tidligere hadde rekorden med 11 konserter på rad.

Høsten 2006 opptrådte han i Sør-Afrika, Japan, Australia og Hawaii. Turneen fortsatte inn i 2007 med konserter i midtvesten, og de sørøstlige delstatene av U.S.A.

I februar 2007 var Joel tilbake med nytt materiale for første gang på 10 år, da "All my life" ble gitt ut på singel. Samme måned fikk han æren av å framføre den amerikanske nasjonalsangen på Super Bowl. Som den første artisten til å opptre på Super Bowl to ganger i løpet av sin karriere (han gjorde det samme i 1989).

Billy Joles singel "All my life" fra 2007.

I desember 2007 ble sangen "Christmas in Fallujah" gjort tilgjengelig via iTunes. Joel hadde skrevet denne låta som en hyllest til soldatene i Irak. Men i stedet for å framføre den selv, hadde han fått Long Island artisten Cass Dillon til å synge den, da Joel syntes han hadde en alder som passet bedre i forhold til teksten i låta.

26. january 2008 opptrådte Joel sammen med Philadelphia Orchestra i forbindelse med feiringen av 151 års dagen for Academy of Music. Her framførte Joel sine nye klassiske komposisjon "Waltz No. 2 (Steinway Hall)", i tillegg til mer "obskure" låter som "Scandinavian Skies" og "Where's the Orchestra?" fra "The Nylon Curtain" - med fullt orkester.

Hva framtiden vil bringe for Joel innen musikken, er usikkert. Han omtaler seg fortsatt som en pensjonert musiker. Selv om han opptrer i ulike sammenhenger. 

Men med det bidraget han har gitt til rocken gjennom 5 tiår, er det ikke vanskelig å unne ham andre gleder i livet. Blant annet bruker han nå mer tid på sin andre store lidenskap, nemlig båter. 

Og han har gjort en avtale med forlaget Scolastic om å skrive to barnebøker. Så en ny plate fra ham virker fjernere enn noensinne. Men "The Piano Man" og hans andre klassikere vil likevel fortsette å glede millioner av mennesker i årene som kommer.