Freddie Mercury: (Farookh Bulsara) Født 5. Sept. 1946  Zanzibar, Afrika. Død 24. november 1991.

Brian Harold May: Født 19. juli 1947 Hampton, Middlesex, England

Roger Meddows Taylor: Født 26. juli 1949 Kings Lynn, Norfolk, England (vokste opp i Truro,Cornwall)

John Richard Deacon: Født 19. august 1951 Oadby, Leicestershire, England

Queen er utvilsomt et av de største bandene i historien om rock. Få andre artister har klart å gjøre inntrykk på så mange mennesker som de gjorde i sin tid. De var enormt populære i både Europa, Japan, U.S.A. og Sør-Amerika. 

Mange vil nok huske dem for låter som "Bohemian Rhapsody", en låt som toppet de britiske listene to ganger (første gang i hele 9 uker). Og "We are the Champions" som fortsatt blir spilt over hele verden når man skal feire en seier på idrettsbanen. Eller de vil bli husket for de klassiske albumene "A Night at the Opera" og "Sheer Heart Attack". Hele 9 av Queens album gikk til topps i England. 

Men først og fremst vil de nok bli husket for sin store spennvidde i sin musikalske uttrykksform. Der de var innom både heavyrock, glam, pop, disco, rockabilly, synthpop, og britisk musichall. Og man vil for alltid huske Freddie Mercury, en av de mest markante frontfigurene innen rocken noensinne. Dessverre forlot han denne verden så alt for tidlig i 1991. I årene etter har Brian May og Roger Taylor prøvd å holde liv i Queen, der de fortsatt er rundt og turnerer.

Historien om Queen starter vel egentlig i 1968  da studentene Brian May og Tim Staffell bestemte seg for å danne en gruppe sammen. De hadde tidligere spilt sammen i bandet 1984. Men nå var de klar for større utfordringer. Brian hadde forlatt 1984 på et tidligere tidspunkt, da han var lei av bandmedlemmenes begrensede ambisjoner. Der de reiste rundt og spilte coverversjoner. May og Staffell hadde skrevet endel sanger sammen, med mer komplekse arrangement. Disse ønsket de å prøve ut i et nytt band med nye musikere.

Tim Staffell var en Londoner fra Isleworth, født i 1948. Da han var 11 begynte han på Hampton school. På samme skole gikk også Brian May.

En ung Tim Staffell fra tiden på Hampton school.

Brian May vokste opp i Feltham, en liten by i Middlesex, sørvest for London. Byen ligger mellom Heathrow flyplass og Themsen elva. Stedet er nevnt i Domesday book fra 1086, noe som viser at det er en gammel by.

Han kom til verden på Gloucester House Nursing Home den 19. juli 1947. Foreldrene hans var Harold og Ruth May. Brian ble deres eneste barn, noe som gjorde at han ble sterkt knyttet til foreldrene i oppveksten. Faren var flyingeniør og jobbet på Heathrow flyplass. 

Som liten var Brian opptatt av science fiction. Han lot seg fascinere av de futuriske tegningene i bladene. Sin første tilnærming til musikk gjorde Brian da han som 5 åring lærte seg å spille på farens ukulele. Faren hadde tjenestegjort under 2. verdenskrig, og denne ukulelen hadde han spilt på for å få opp humøret hos de andre soldatene. 

Brian Mays første instrument. En ukulele som han fikk låne av faren.

Etter å ha spilt på ukulelen en stund, ønsket han seg en skikkelig gitar. Og til sin 7 års dag fikk han ønsket oppfylt da han fikk seg en akustisk gitar. Både Brian og faren hadde interesse for tekniske innretninger. Så de endret gitaren fra å være akustisk til å bli elektrisk ved å bytte ut strengene med noen laget av kobber. Man koblet også en magnet til den for å få den litt å høres elektrisk ut. Sammen laget de også et teleskop som Brian kunne observere stjernene med. De hadde også felles interesse i fotografering, og før Brian var 10 fremkalte han bildene sine selv.

Foreldrene til Brian var genuint opptatt av å støtte sønnen i hans interesser. Og de fleste som var innom hjemmet deres husker det som en stille, men behagelig plass. Der moren Ruth alltid hadde te og kaker på luringen når noen kom på besøk. 

En ung Brian med sin mor Ruth.

Hjemmet deres i Walsham Road inneholdt også et piano som Brian etter hvert lærte seg å spille på. Han tok også pianotimer, som gjorde ham til en dyktig pianist. Men det var gitaren som var hans hovedinteresse. Og favorittartistene på 50-tallet var Lonnie Donegan, Buddy Holly og The Crickets. Han gjorde sitt beste for å kopiere gitarspillet deres. Særlig lot han seg fascinere av stemningen og harmoniene i The Crickets låter. 

Brian gjorde det bra på skolen, og da han var 11 avsluttet han Cardinal Road Infants' School. Han begynte da på Hampton Grammar school, som også lå i sørvest London. Dette var en gutteskole med 1000 elever. Interessen for astronomi gjorde at han ønsket å følge den drømmen gjennom skolegangen. 

Brian May i 1962. Som elev ved Hampton school.

Mange av guttene ved Hampton Grammars school hadde en drøm om å bli rockemusikere. Og et par av dem lyktes bra. Jim McCarty og Paul Samwell-Smith ble med i The Yardbirds mens de fortsatt var elever ved skolen. Samwell-Smith kom senere til å gjøre karriere som produsent, der han bla. produserte Cat Stevens' plater. 

May ble raskt endel av en kameratgjeng som hadde interesse for gitar. De brukte å samles i lunsjen for å klimpre på gitarene sine. Eller "The lunch time guitar club" som de kalte seg. Sammen med Dave Dilloway begynte han å spille inn sanger. Begge hadde interesse for musikk og teknikk. Og med bruk av to båndspillere kunne de legge på flere lag med instrumenter og vokal, der de spilte inn fra den ene til den andre, og så tilbake igjen. Bassgitaren hadde Dilloway laget selv, og trommestikkene var deler fra et mekano sett. Pappa May var innspillings teknikker. Låtene de spilte var coverversjoner av The Shadows og The Ventures

På 60-tallet begynte de engelske musikkbutikkene å tilby amerikanske Gibson og Fender gitarer. Brian hadde veldig lyst på en slik en, men familien følte ikke de kunne ta seg råd til det. Istedet bestemte den 16 år gamle Brian og faren seg for å lage sin egen el. gitar. En gitar som de kom til å bruke hele 18 måneder på å gjøre ferdig. Alt på gitaren ble laget av deler de tok fra andre gjenstander. Bla. var tremolo armen laget av noen strikkepinner. Det eneste de gikk til innkjøp av, var tre pick upèr. Og resultatet ble en av de mest sagnomsuste gitarer i rockehistorien. En gitar mange kunne gitt enorme summer for. Den unike, varme lyden Brian skapte på den gitaren ble med årene et kjennetegn på Queens musikk.

Brian Mays Red special. En sagnomsust gitar som ble laget i 1963.

Og som kom til å bli et kjennemerke på Queens musikk. 

Brians kamerat Dave Dilloway var stadig innom for å se hvordan arbeidet med gitaren skred framover: "They kept showing me the red special as they worked through it. It was a brilliant piece of workmanship. They had no guidelines, they had to do it as they went along".

Dave Dilloway

Dave og Brian var uatskillelige på denne tiden. De gikk i samme klasse, og tilbrakte helgene sammen, der de spilte på instrumentene sine, og generelt laget mange rare lyder. Like etter bestemte de seg for å danne sitt eget band. De fikk med seg klassekameratene Bill Richards og John Sanger. Sanger som var pianist var god å ha når de spilte Moody Blues' hit "Go Now". Bill Richards hadde for dårlig gitar og stemme, og ble etter hvert byttet ut med en John Garnham. Også en Richard Thompson ble etter hvert med i bandet på trommer.

Det eneste de manglet nå var en vokalist. Og han fant de på en dansetilstelning i Murray Park Hall, Whitton. Attraksjonen denne kvelden var bandet Chris & the Whirlwinds. I salen kjente de igjen en annen elev fra Hampton school, ved navn Tim Staffell. Han stod og spilte på et munnspill til tonene fra scenen. De stilte seg ved siden av ham, og ble imponert over hvor dyktig han var til å spille. Særlig hans evne til å holde tonehøyden gjorde inntrykk. Han var et år yngre enn dem, og spilte i bandet The Railroaders. Men på forespørsel om å bli med i Brians band svarte han ja. 

Staffell var mer enn bohemtype som hadde erfart livets skyggesider, bla. etter en bilulykke som hadde satt ham tilbake i forhold til skolegang. Han var også mer opptatt av gatekulturen i London enn de andre som hadde hatt en mer beskyttet barndom. 

Etter å ha tenkt seg om valgte de å kalle bandet 1984. Etter George Orwells bok. De likte navnet fordi det var futurisk, fengende, enkelt og annerledes enn de andre bandnavnene på den tiden. Dilloway og May lekte med tanken om å lage en mini rockeopera. 

Etter å ha spilt sammen en liten stund følte de at bandet begynte å bli bra. Dilloway: "As kids we would not have been able to generate the finance, but if someone had come along and invested in us i think we could have been up there. We could have been something like Pink Floyd. We were a good team. I was quite technical, Tim was artistic and Brian was the musical brain". 

Sin første større konsert hadde bandet den 28. oktober 1964 i Twickenham. For dette fikk de 10 pund. Etter hvert fikk de muligheten til å spille på mange av scenene i vest London. Med tiden gjorde de en konsert i uken. 

Selv om Brian May levde for musikken, klarte han likevel å gjennomføre tiden ved Hampton på en overbevisende måte. Da han avsluttet skolen sommeren 1965 hadde han toppkarakter i 4 fag. Han fortsatte deretter med studier innen psykologi på London Imperial College. Skolen ble også etter hvert et sted der 1984 opptrådte jevnlig. På en coverversjon av "Yesterday" med The Beatles hadde Brian hovedvokalen. De andre i bandet ble imponert over kraften i stemmen hans.  

Våren 1967 fikk de mulighet til å gjøre en prøveinnspilling i TV selskapet Thames'  studio. Her spilte de inn bla. en May / Staffell komposisjon kalt "Step on me". I 1967 ble May også involvert i bandet Left-handed Marriage, som spilte folk rock. Dette krevde endel tid da May ble med dem på konserter og i studio. Bla. spilte de inn låter i Abbey Road studio. 

I september 1967 var 1984 igjen samlet, der de opptrådte på en talentkonkurranse på Croydon's Top rank Club. Her spilte de coverlåter med Jimi Hendrix, The Everly Brothers, Eddie Floyd og Buddy Knox. 1984 vant konkurransen. Premien var en LP plate til hver av dem! Brian fikk en plate med Barbra Streisand..

1984 på talentkonkurranse på Croydon's Top rank Club i 1967. Fra venstre :

Tim Staffell, Dave Dilloway, Richard Thompson, John Garnham og Brian May.

23. desember 1967 spilte på en julekonsert der også Jimi Hendrix, Pink Floyd og T-Rex var med.

Etter dette mistet Brian litt av interessen for 1984. Han begynte å tenke på videre studier innen astronomi. Bla. planla han en studiereise til Sveits. Han fortalte de andre i bandet at han ønsket å slutte, men at han kunne spille med dem til de fant en annen gitarist til å ta over. Våren 1968 avsluttet han samarbeidet med dem for godt. 

På slutten hadde May og Staffell skrevet flere låter sammen. Flere av dem var komplekse komposisjoner som imponerte de andre i bandet. Etter at May sluttet tok Staffell over som gitarist i bandet, samtidig som han sang. Kontakten mellom Brian og Tim ble imidlertid opprettholdt i tiden etter at Brian hoppet av. Og 7 måneder senere sluttet også Tim i 1984, da han syntes det ble et kjedelig band uten Brian. En Richard Marney overtok som vokalist i bandet. På begynnelsen av 70-tallet la 1984 inn årene. I 1990 ble bandet samlet i Dave Dilloways hage i Surrey. Der de pratet om gamle dager.

Bandet 1984 samlet i 1990. Med Dilloway, Thompson, Garnham og May.

Etter tiden i 1984 prøvde May å konsentrere seg fullt om skolen. Og lærerne var svært fornøyd med denne høflige og lærevillige studenten. Men han følte det var rart å ikke være endel av et band, selv om han spilte på gitaren sin i ledige stunder. Også Staffell følte behov for å bli med i et band igjen. Så det tok ikke lang tid før de bestemte seg for å dannet et nytt band sammen. 

May satte derfor opp en annonse på oppslagstavla på Imperial College høsten 1968, der de søkte etter en: "Mitch Mitchell / Ginger Baker lignende trommeslager". Årsaken til at Brian skrev det var at Jimi Hendrix og Cream var de store bandene på den tiden, og han ønsket en trommeslager som taklet den type musikk. 

En av dem som noterte telefonnummeret på annonsen var Les Brown. Ikke for sin egen del, men for kameraten Roger Taylor. En tannlegestudent som gikk på London Hospital Medical school. De to delte leilighet i Shepherd's Bush. Taylor var en ivrig trommeslager, og Brown visste hvor sterkt Taylor ønsket å spille i et godt band. Og da Brown kom hjem den kvelden med den spennende nyheten, var Roger rask med å ringe nummeret. 

Og dagen etter tok Staffell og May med seg gitarene sine til Rogers leilighet for å diskutere et mulig samarbeid med ham. De tre hadde en uformell prat der de la fram sine ønsker for bandet. Taylor hadde lagt igjen trommene sine hjemme i Cornwall, så han måtte bruke en bongo tromme til å overbevise Brian og Tim om at han var den rette for dem. De fikk umiddelbart tiltro til Taylors evner. Men for å være sikker sørget Brian for at de fikk låne The Jazz Club på Imperial College, slik at de kunne prøvde ham ut i en skikkelig bandsetting. Og der ble Staffel og May overbevist om at Roger Taylor var den rette mannen. Brian: We thought he was the best drummer we had ever seen". Blant annet lot de seg imponere over at han kunne stemme en skarptromme. Staffell mente Roger var en showman trommeslager. Han spilte med en selvsikkerhet, energi og tyngde som gjorde inntrykk. Også kjemien mellom de tre stemte.

Brian May, Roger Taylor og Tim Staffell.

Roger Meddows Taylor ble født øst i England, i Kings Lynn, West Norfolk. Som sønn av Winifred og Michael Taylor. Meddows navnet var et vedheng til etternavnet som hadde fulgt Taylor familien gjennom mange generasjoner. Roger gikk på Gaywood Primary school i Kings Lynn i tre år, før han måtte følge familien til Cornwall. Farens jobb brakte dem da til Truro i Cornwall. Et landområde helt sørvest i England. 

    

Roger Taylors hjemby Truro ligger sørvest i England. I landskapet Cornwall.

Byen er mest kjent for sin flotte katedral fra 1800-tallet.

Familien bosatte seg i et stor hus i Falmouth Road med egen tennisbane. Skolegangen fortsatte Roger på Bosvigo school der han raskt fikk seg nye venner. På skolen hadde han kallenavn som Captain, og Tich (fordi han var så liten).

 En tidlig interesse for musikk førte Roger inn i skiffle gruppa Bubblingover Boys. Roger var da ennå ikke fylt 9. Den eneste opptredenen deres var på en tilstelning ved skolen. Verken Roger eller de andre i bandet kunne egentlig spille et instrument skikkelig. Men interessen for å spille i et band ble skapt på denne tiden. Hjemme i garasjen til faren fikk Roger veggene dekorert med eggkartonger for å skape den rette resonansen. 

En håpefull trommeslager fra Cornwall.

I 1960 begynte han på Truro School. Han ble da med i skolens kor. En kamerat i koret het Geoff Pester. Han var også sanger i bandet The Reaction.  I 1961 fikk Roger et trommesett av faren i julegave. Men likevel var det som gitarist han gjorde seg gjeldende i sitt første "skikkelige" band kalt Cousin Jacks, i 1963. Cousin Jacks var også et kallenavn som blir brukt om folk fra Cornwall. Etter noen øvinger skiftet Roger fra gitar til trommer. Noe han holdt seg til i årene etter. Cousin Jacks holdt det gående i flere år, der de som regel opptrådte på den lokale scenen Liberal club.

Roger Taylor på trommer i det som må ha vært Cousin Jacks.

Roger tok oppgaven som musiker svært alvorlig. Han drømte om et liv dedikert til rock'n roll i millionbyen London. Studiene tok han ikke like alvorlig. Noe som bekymret moren. Winifred Taylor: "I remeber one neighbour saying we must be absolutely furious that Roger was spending such a lot of time running about with his group instead of studying". 

Han la til seg en "uvane" som de fleste store trommeslagere har hatt i barndommen. Der de uten å være klar over det tapper med fingrene på bordkanter og andre flater. Til omgivelsenes fortvilelse.

I 1964 ble foreldrene hans skilt, og Roger flyttet med moren og søsteren Clare til Hurland Road i Truro. På samme tid startet han et nytt band, denne gang med kameratene Michael Dudley og David Dowding. De spilte Shadows låter da de ikke hadde noen mikrofon til å synge med. Dudley minnes Taylor som en svært dyktig trommeslager. Dudley: "Its struck me right away how good Roger was at playing. He was astonishingly good". 

Ryktet om den dyktige trommeslageren nådde også bandet The Reaction, der hans gamle venn Geoff Pester tidligere hadde vært med. Taylor fikk tilbud om å være med der. Også Dudley ble med i det mer erfarne bandet. Vokalist i bandet var den showmann pregede Johnny Quale. En litt eldre kar som også var dyktig på Elvis Presley imitasjoner. 

Roger Taylor på trommer i The Reaction.

Sin første konsert med den nye besetningen hadde The Reaction i mars 1965 i Truro City Hall. Anledningen var en musikkonkurranse, og bandet havnet på 4. plass. Pga. sitt søte engleaktige utseende ble Roger populær blant jentene på denne konserten. 

I 1965 fikk Roger også sin første kjæreste. Etter en konsert i Falmouth traff han en Eileen Wright. Hun og to venninner var på konserten deres, og ble straks betatt av den lyshårede Roger som minnet henne om en amerikansk TV seriehelt kalt David McCallum. Siden Roger bare var 15 år, og for det meste opptatt med bandet, ble møtene deres av mer beskjeden karakter i starten. Eileen: "It might have been the sixties and free love and all that, but it hadn't reached Cornwall, or if it had it hadn't reached me".

Eileen Wright. Roger Taylors første kjæreste.

Romansen deres varte i 10 måneder. Etter dette ble Rogers forhold til det andre kjønn litt mer kvantitativt.. Under en konsert han gjorde dukket hele 3 av hans kjærester opp. Roger mislikte den situasjonen sterkt, og har i ettertid omtalt det som han mest flaue øyeblikk.

Høsten 1965 spilte The Reaction inn en demo i et mobilt innspillingsstudio som var lokalisert i kinosalen i Truro.  Det resulterte i en EP der den ene siden var med The Reaction, hvor også Roger Taylor sang (en James Taylor låt). Mens den andre siden var med Johnny Quale & the Reaction

Johnny Quale forsvant ut av bandet like etter, som en reaksjon på at de andre i bandet "tvang" ham til å opptre en kveld de hadde blitt enig om å ta fri ettersom en ny Elvis Presley film hadde premiere på den lokale kinoen. Den temperamentsfulle Quale har i ettertid angret dette valget. Quale: "I'm older and wiser now, it seems such a trivial thing to fall out about now". 

i hans sted ble den lokale pølsemakeren og sangeren Roger "Sandy" Brokenshaw hyret til bandet. Han hadde kontakter innen showbusinessen i Cornwall, som kunne skaffe bandet opptredener på dansetilstelninger. 

7. mars 1966 vant bandet musikkonkurransen "Cornwall Annual Rock & Rhythm Championship". Premien var en sølvkopp, og medførte omtale av bandet i lokalpressen. 

The Reaction på Cornwall Annual Rock & Rhythm Championship i mars 1966.

En musikkonkurranse de vant.

For bandet var dette en viktig seier. Det ga dem anerkjennelse som det beste rockebandet fra Cornwall. Og bedre betalte spillejobber ble resultatet. I snitt opptrådte de nå tre kvelder i uken. Av og til som oppvarmingsband for kjente navn som The Kinks, T-Rex, og Gerry & the Pacemakers

Etter hvert som bandet ble dyktigere, og medlemmene modnet som musikere, ble det etter hvert klart at Brokenshaw ikke lenger var den rette personen å ha som vokalist i bandet - de syntes all skrikingen og løpingen hans på scenen ble for dum. Med ham ute av bandet tok Roger over som vokalist. De ble også redusert til en trio. med ham, Michael Dudley og Richard Penrose som medlemmer. Tayor ble også etter hvert den naturlige lederen i bandet, som den dyktigste musikeren av dem. Og den mest målbevisste. Han ville opp og fram som musiker.

I 1967 var The Reaction blitt så store at de hadde sitt eget management til å ta seg av praktiske ting i forbindelse med konsertene. Konserter som med tiden ble mer showpregede, med flammer og Rogers pianospill på foreldrenes gamle piano. 

Historien om The Reaction fikk imidlertid en tragisk slutt i februar 1967. Bandet var på vei til en plass i Cornwall som het Dobwalls. Og Roger Taylor som nettopp hadde fått førerkort overtok kjøringen av bandets van på denne turen. Og i et øde område uten gatelys, og med tåke og tett regn kolliderte han med en fiskebil som stod parkert i veikanten. Deler av fiskebilen stod inne på veien, uten noe kjørelys på som viste at den var der. Vanèn tippet rundt og havnet i grøfta. Bilen var fylt med 7 personer, i tillegg til alt bandutstyret. Flere av dem ble alvorlig skadet. En Peter Gill-Carey stod i fare for å miste livet en stund. En Valerie Burrows fikk indre skader, mens Michael Dudley brakk nesen og en arm. Roger som kjørte kom uskadet fra ulykken, men han tok det desto tyngre psykisk. Han ble også anklaget for å være skyld i ulykken av politiet. Og sak ble reist mot ham. Det var ikke før i 1974 at han ble erklært uskyldig. Eieren av fiskebilen ble av retten holdt ansvarlig for ulykken. Selv om de andre i bilen ikke klandret Roger, ble dette 7 tunge år for ham. 

I tillegg til ulykken gjorde skolegang sitt til at bandet ble spredt etter dette. Roger ønsket å bli tannlege. Og selv om The Reaction hadde tatt mye av tiden hans hadde han karakterer som gjorde at han ble tatt opp på London Hospital Medical school. Les Brown som han delte leilighet med i storbyen, var en gamme kjenning fra Cornwall. I feriene dro han tilbake til Truro for å gjøre spillejobber sammen med The Reaction. Dette ga ham noen ekstra kroner til å finansiere studiene med. 

Men høsten 1968 var det altså duket for et samarbeid mellom Taylor og May / Staffell. De tre var svært optimistisk for bandet og framtiden. Lykkelig uvitende om de mørkere sidene av musikkbusinessen kalte de seg Smile.

3 gutter som smilte til verden i 1968: Brian May, Tim Staffell

og Roger Taylor. Høsten 1968 ble Smile dannet.

Sommeren 1968 hadde det skjedd en endring på den britiske musikkscenen. Flower power musikk hadde måtte vike for røffere, tyngre rock. Progressiv rock med mer komplekse lydbilder var også endel av den nye musikken. Noe som appellerte til de som regnet seg som "sanne" rockemusikere. Smile var blant disse. De lot seg påvirke av nye band som Pink Floyd, Deep Purple, Free og Wishbone Ash. I en tid der man hentet inspirasjon fra andre sjangere som folk, jazz, klassisk, og 50-talls rock, for å fusjonere det inn i noe nytt og spennende.

Staffell: "We wanted to be heavy rock and to make music which was more arranged than you might expect from a trio. We also wanted to be intelligent, This was our criteria". I likhet med sine gamle band, startet Smile med å spille coverlåter. Men etter hvert begynte Staffell og May å skrive låter som kom til å utgjøre bandets repertoar. En venn av Roger ved navn Peter Abbey ble hyret inn som en slags manager for bandet.

26. oktober 1968 hadde bandet sitt første offentlige opptreden som oppvarmingsband for Pink Floyd på Imperial College. I en tid der Pink Floyd allerede hadde hatt to topp 10 album i England. Senere dro bandet på turne i vest England, på konsertscener Taylor kjente fra tiden i The Reaction. Bla. spilte de i Cornwall. Om ikke Staffell var noen stor bassist, hadde han en distingvert og dramatisk stemme som gjorde inntrykk på folk. Bandet fikk også etter hvert hjelp fra en John Harris som hadde peiling på elektroniske instrumenter.

Tim Staffell har i ettertid innrømmet at ønsket om å være i et band like mye var en sosial greie, og en måte å komme i kontakt med det andre kjønn. På turneene i vest tok de derfor godt for seg både av alkohol og damer. Staffell minnes at Roger var den som lettest fikk draget, pga. sitt utseende og rett fram væremåte. Som en fyr fra landet.

Selv om Smile opplevde suksess i vest England på flere områder, var det likevel i London de trivdes best. For det var der pengene lå, og veien til suksess. I tillegg hadde Brian og Roger etter hvert blitt kjent med to venninner ved navn Josephine Morris og Christine Mullen. Og de studerte i London. Forholdet mellom Roger og Josephine tok etter hvert slutt. Men Brians forhold til Chrissy som de kalte henne, ble snart ganske så alvorlig. Hun ble senere også hans kone. 

Ved juletider 1968 valgte Roger å slutte på skolen for å konsentrere seg om Smile. Han hadde fått tatt noen eksamener, og planla å gå tilbake til studiene ved et senere tidspunkt. 

I januar 1969 var de oppvarmingsband for Yes. Og 27. februar spilte de en veldedighetskonsert i Royal Albert Hall, sammen med bla. Joe Cocker og Free. Sistnevnte band med Paul Rodgers på vokal. En sanger som kom til å bli assosiert med Queen mange, mange år senere. I avisene dagen derpå ble de først og fremst omtalt fordi de spilte så høyt. 

Selv om ikke alt gikk som det skulle denne kvelden, ble det likevel en stor opplevelse for bandet.

Kvelder de ikke hadde noen opptredener pleide de gjerne å droppe inn på en pub kalt The Kensington. Her diskuterte de denne og andre konserter med sine nærmeste venner. Og i den innerste sirkelen av venner hadde et nytt medlem kommet til. Han kalte seg Freddie Bulsara, men het egentlig Farookh Bulsara

            

Freddie Bulsara

       Kensington Pub. Stamstedet for Smile og Freddie Bulsara.

Han var en merkelig fyr fra Zanzibar i det indiske hav med langt hår, fløyelsjakke, trange bukser, høyhælete sko. Og "tonnevis" med juggel smykker rundt halsen. Han var en bekjent av Tim Staffell fra Ealing College of technology i London. Stafell hadde første gang lagt merke til Freddie da sistnevnte gjorde en imponerende imitasjon av Jimi Hendrix, der en en trelinjal gjorde nytten som el. gitar. Etter hvert utviklet det seg et vennskap mellom Bulsara, Staffel og en Nigel Foster, der interessen for musikk var stor hos alle tre. De hadde det også morsomt med å synge trestemt sammen. Da Freddie fikk vite at Staffell spilte i et band ble han nysgjerrig. Han ønsket derfor å bli introdusert for de andre i Smile.

Freddie, eller Farookh Bulsara ble født den 5. september 1946 på The Government Hospital i Zanzibar. Som første barn til Bomi og Jer Bulsara. Familien var av persisk (iransk) opphav, men hadde likefullt sitt opphav i Vest India, der mange persiske immigranter hadde slått seg ned gjennom århundrene. Faren var født i Gujarati i Vest India. Mens navnet Bulsara hadde sitt opphav i Bulsar, et lite sted på den indiske kystlinje, ikke langt fra storbyen Bombay.

Zanzibar hadde gjennom flere århundre vært en flerkulturell øy, der folk fra Afrika, India og Arabia hadde kommet sammen for å drive handel. 

          
Zanzibar ligger utenfor kysten av Tanzania, i øst Afrika. En liten Farookh med sin mor Jer. The Government Hospital i Zanzibar der Freddie ble født.

Bomi Bulsara jobbet i det britiske diplomatiet på Zanzibar. I en tid der øya fortsatt var en del av det britiske imperiet. Han var godt betalt, noe som gjorde at familien hadde råd til tjenere i huset. Da Freddie var 5 år flyttet familien først til øya Pemba (nord for Zanzibar), deretter til Bombay i India, ikke langt fra farens fødested i Gujarati. I Bombay fant familien seg godt til rette. Bla. var det lagt til rette for utøving av den persiske religionen Zoroastrianism. Religionen var i sin tid den mest utbredte i Persia, men på 700-800 tallet ble den fortrengt av Islam. Og mange av dens medlemmer ble fordrevet til India. 

I 1952 fikk Freddie en lillesøster i Kashmira. Samme år startet han også på St. Peters school. En engelsk barneskole i Panchangi, 50 mil unna Bombay. Etikette etter engelsk standard var en svært viktig del av undervisningen ved skolen. Flere av elevene ved skolen hadde engelskklingende navn. Og elevene og lærerne begynte etter hvert å tiltale Farookh som Freddie. Et kallenavn han holdt fast ved i årene etter. Også foreldrene begynte etter hvert å kalle ham Freddie. 

Freddie med  lillesøsteren Kashmira.

På denne skolen fikk Freddie venner som han kom til å ha nær kontakt med gjennom årene: Farang Irani, Bruce Murray, Derrick Branche og Victory Rana. Sammen hadde de en fin tid. Derrick Branche: "I recall that Freddie's and my schooldays were, proverbially happiest days of our lives, then certainly a time of great joy, for in our innocence we had a marvellous time". Det var også her Freddie fikk sin første sangopptreden, som medlem av skolekoret. Like etter dannet Freddie og vennene hans et band de kalte The Hectics

Freddies første popband The Hectics. Freddie i midten på bildet. De andre i

bandet var Derrick Branche, Farang Irani, Bruce Murray og Victory Rana.

Freddie var sjenert på denne tiden, og var fornøyd med å klimpre på pianoet, mens Bruce Murray tok seg av vokalen. Forbildene deres var vestlige artister som Fats Domino, Cliff Richard, Little Richard og Elvis Presley. Og repertoaret deres bestod av coverversjoner av låtene deres. Til småjentenes store glede. Selv om de var langt unna England fulgte de godt med på det som skjedde på popfronten.  

Freddie var ellers opptatt av boksing, bordtennis og cricket på denne tiden. Han var også opptatt av zoroastrian religionen, der han sammen med familien jevnlig besøkte de gamle templene i byen. 

En ung cricketspiller fra Zanzibar.

Interessen for pianospill økte. Og etter hvert fikk han muligheten til å ta pianotimer der han lærte å spille temaer fra indisk folkemusikk, opera, og de klassiske komponistene. Også popmusikk ble en inspirasjon i pianospillingen. 

Rundt 1960 flyttet familien Bulsara tilbake til Zanzibar. Og et liv i bekymringsløs overflod. Men ting var i ferd med å skje i dette paradiset. Storbritannia ønsket på denne tiden å frigi koloniene sine, og gi dem selvstyre. I 1963 ble det derfor avholdt valgt der Zanzibarene kunne få velge landets videre skjebne. Det arabiske mindretallet vant valget, noe som skapte stor harme blant afrikanerne som utgjorde flertallet. I 1964 ble styringen av øya overlatt til den arabiske sultanen. Noe som førte til revolusjonslignende tilstander. Engelskmennene, indierne og perserne som hadde jobbet i britenes tjeneste fryktet for livene sine og flyktet fra øya. Familien Bulsara måtte reise med det de kunne få plass til i to kofferter. I 1964 var de plass i Feltham, en liten by vest for London der flere av slektningene deres allerede levde.

Zanzibar ble like etter slått sammen med afrikanske Tanganyika som lå på fastlandet. Sammen ble disse to landene til det vi kjenner som Tanzania.

Møtet med engelsk klima, og britenes væremåte ble et sjokk for Freddie og familien. Tåken og alt regnet var uvant for disse menneskene som var vant til varme og sol. Freddie fikk føle at engelskmennene ikke var like glad for de nye landsmennene som kom i store mengder i forbindelse med Det britiske Imperiets fall. De fikk følelsen av at de godt kunne dra hjem til India eller Zanzibar om ikke England passet dem. 

Faren hadde vært en høyt respekt og godt betalt embetsmann i India og Zanzibar. I England ble han "degradert" til en kontoransatt med begrenset inntekt. Noe som gjorde at foreldrene til Freddie lengtet tilbake til sitt gamle liv. Ifølge Freddie bygde de opp et "mini Zanzibar" i Feltham. Sammen med sine persiske venner i området.

For å få tiden til å gå fattet Freddie interesse for maling og tegning. Målet var å komme seg inn på en kunstskole. Ikke så lenge etter begynte han på Isleworth polytechnic i vest London. Noe som betydde at han måtte ta en lengre busstur hver morgen for å komme seg til skolen. I årene etter har den første tiden i England vært noe Freddie helst ikke snakket om. Da det var en traumatisk tid der den ellers smilende Freddie ikke lenger smilte like mye.

Ved siden av skolen tok han seg jobb på kjøkkenet på Heathrow flyplass. Senere fikk han seg jobb på et kjøpesenter. Her jobbet han i helgene og i feriene. Når noen der spurte hva han skulle gjøre når han ble stor, svarte han: musiker. Han klarte etter hvert å spare opp 70 pund. En dag ba han moren om lov til å få ta ut 50 pund fra sparekontoen sin. En venn av ham stod i fare for å bli kastet ut av leiligheten sin om han ikke betalte husleien. Den alltid omsorgsfulle Freddie var villig til å gi bort det meste han hadde spart opp for å hjelpe kameraten sin. Noe som gjorde inntrykk på mamma Jer: "That was his way, always generous, always thoughtful of others".

Freddie Bulsara på Ealing College.

I 1966 begynte han på Ealing College of art. I september flyttet han også inn i egen leilighet i Kensington. Dette betydde at han måtte reise langt for å komme til skolen. Men samtidig var det en befrielse for ham å komme bort fra Feltham, og foreldrene som han følte seg mer og mer fremmedgjort overfor. I 1966 var London ved et brytningspunkt der de ulike kulturene blandet seg sammen og uttrykte seg innen kunst, musikk, litteratur og mote. Og midt oppi alt dette var Freddie, med bakgrunn både fra engelsk og østlig kultur. 

Selv om Freddie trivdes på skolen, var hans innsats der heller slapp. Hans tegninger var ifølge noen nesten barnslig. Han ble husket mer for sin latter og fnising, og etter hvert Jimi Hendrix lignende påkledning. Han dekorerte veggene i leiligheten med tegninger og bilder av forbildet. Hele garderoben var fylt av Hendrix inspirerte klær.

Jimi Hendrix var et stort forbilde for både Freddie, Brian, Roger og Tim.

På Ealing ble han som nevnt etter hvert en nær venn av Tim Staffell, mens han fortsatt var medlem av 1984. De fant felles glede i musikken, der de stadig dro på konserter sammen i verdensmetropolen. De stod hverandre svært nær på denne tiden. Men Staffell har senere uttalt at han ikke så noen av Freddies talenter som han kom til å bli elsket for mange år senere. Staffell: "The Freddie Mercury Queen persona just wasn't there at Ealing". Heller ikke hans homofile legning merket han noe til. Enda andre homofile valgte å stå fram på Ealing. En Gillian Green som gikk på skole sammen med Freddie mente han hadde flere forhold til det annet kjønn på den tiden. Forhold som også var av seksuell karakter. Hun mente Freddie først ble homofil på et senere tidspunkt. 

I 1969 ble Freddie introdusert til Staffells venner i bandet Smile. Han var sjenert i starten, men tødde raskt opp. Og det gikk ikke lenge før han gjorde det klart overfor Brian, Roger og Tim at også han ønsket å bli endel av Smile. Han begynte også å dukke opp på bandøvingene deres. Noe som gjorde Brian og Roger litt skeptisk til ham: "He was just a theatrical rock musician". Det positive var at Freddies evig optimistiske holdning smittet over på bandet. Han elsket musikken deres, men hadde samtidig meninger om alt de foretok seg. Til og med når bandet spilte kunne han finne på å skrike ut: "If I was your singer, I would show you how it was done!". De andre lot seg ikke vippe av pinnen av det. Istedet så de på ham som et humoristisk element.

Smile i 1969 med Brian May, Roger Taylor og Tim Staffell.

Logoen på Rogers tromme var designet av Staffell.

I april 1969 ble de kontaktet av en Lou Reizner etter en konsert på Revolution Club i London. Han jobbet hos Mercury records, America. Og var på utkikk etter talentfulle engelske band som de kunne tilby platekontrakt, for deretter å selge de inn hos de amerikanske platekjøperne. Bandet likte fyren, og tanken på å få gi ut plate. De hadde forlengst innsett at en plateutgivelse var nødvendig for å bli lagt merke til blant de musikk interesserte.

Og med en platekontrakt i hånda tok det ikke lang tid før de befant seg i Trident studios, Soho, London. Med en John Anthony som produsent. Først spilte de inn singelen "Earth" ("Step on me" på baksiden). En låt skrevet av Tim Staffell. Singelen ble gitt ut i august 1969. 

Låta ble spilt inn uten at Freddie fikk være tilstede på innspillingen. Noe han tok tungt, da dette for ham ble bekreftelsen på at han aldri kom til å få bli med i bandet. Men skjebnen tok like etter en overraskende vending for Freddie da et Liverpool band kalt Ibex ankom London. Bandet bestod av Mike Bersin, John Taylor og Mick Smith. Manageren til det bandet hadde en dame som var søster til en Pat McConnell.. Denne Pat var stor fan av Smile og Roger Taylor. Og da hun hadde bursta ønsket hun å gå ut på The Kensington for å høre Smile spille. Og Ibex dro dit sammen med manager Ken Testi. Etter konserten kom medlemmer fra de to bandene i prat. Som vanlig var Freddie Bulsara "vedheng" til Smile. Og da alle sammen dro på nachspiel til Pats leilighet var Freddie naturligvis med. Ibex var imponert over hvor flink Roger og Brian var til å spille. Og de lot seg imponere over hvor bra de så ut. Særlig Freddie med kort pelsjakke og langt velstelt hår.

Roger Taylor bak trommene i Smile.

Smile spilte litt for dem i leiligheten, og Freddie klarte selvfølgelig ikke å la være å synge med. Litt etter traff Freddie Ibex utenfor en pub, og uten å ha hørt dem spille foreslo han seg selv som sanger i bandet deres. Og Ibex som faktisk var på utkikk etter en vokalist syntes dette var et interessant tilbud, så de slo til. Men de skjønte at det var i Smile Freddie egentlig ønsket å spille. Freddie passet på å holde kontakten med vennene i Smile gjennom å ordne med et felles øvingslokale for de to bandene. Og i tiden som fulgte utviklet han også et nært vennskap med Roger Taylor. Bla. hadde de drømmen om berømmelse felles. Freddie flyttet også inn hos Roger høsten 1969. På samme tid som han avsluttet skolegangen ved Ealing college med et diplom i grafikk og design. 

I 1969 traff Freddie en jente ved navn Mary Austin. Hun jobbet i en trendy klesbutikk ved navn Biba. De utviklet etter hvert et nært forhold til hverandre. Flere av de i kretsen rundt Freddie var overrasket over at han falt for Mary, da de hadde fått mistanke om at han var homofil.

Mary Austin og Freddie hadde et forhold som varte i mange år.

"Earth" singelen ble kun gitt ut i U.S.A. Noe som gjorde at de var like ukjent i England som før. De fikk heller ikke penger for innspillingen. Likefullt sa de ja til et tilbud de fikk fra Mercury records om å spille inn et helt album. Fritz Freyer skulle være produsent denne gangen. Blant låtene de spilte inn var "April lady", "Polar Bear", "Step on me", "Blag" og "Earth". Alle låter som holdt høy kvalitet, og som kunne minne om det Queen kom til å presentere noen år senere. Lydbildet og Staffells vokal kunne minne om Led Zeppelin og Robert Plant

Smile var selv fornøyd med resultatet. Men Mercury records valgte av en eller annen grunn å ikke gi ut plata. Selv om den ble gitt ut i Japan noen år senere. (I nyere tid har låtene blitt å finne på albumet  "Pre Ordained", presentert som tidlig Queen. 

Smiles debutalbum, som aldri fikk noen skikkelig utgivelse. Mange år senere (1997)

ble den gitt ut under navnet "Ghost of a smile". 

Avgjørelsen om ikke å gi ut plata ble et slag i trynet for bandet. Løsningen for bandet ble å spille så mange konserter som mulig. Bedre gikk det med Ibex og Freddie Bulsara. Manager Ken Testi gjorde en god jobb med å finne spillejobber for dem. Enten i London eller i nord England der bandet kom fra. Dette ble hektiske men også morsomme dager. Der Freddie kunne gjøre de andre i bandet gal med stjernenykkene sine, der han stod foran speilet og tok seg ut. Mike Bersin tok bladet fra munnen en dag: For God's sake Freddie, stop messin' with your hair", hvorpå Freddie svarte: "But I'm a star dear boy". Og på scenen var Freddie en stjerne. Samtidig som det ble et kultursjokk for folk i nord England. Bevegelsene på scenen som han gjorde seg kjent med i Queen endel år senere, hadde sin opprinnelse fra Ibex tiden. 

Freddie fra Ibex tiden, i 1969.

Testi ordnet med spillejobber i Liverpool området for Smile også. Noe som gjorde at de to bandene stadig holdt hverandre med selskap på fritiden. 9. september 1969 var første gang Brian, Roger og Freddie stod på en scene sammen, da Smile overraskende hoppet opp på scenen på Liverpool Art College der Ibex holdt konsert. Og spilte med på låtene deres.

Like etter flyttet de to bandene sammen i en større leilighet I Ferry Road, London som kun var beregnet for 3 personer. Så når huseieren kom for å hente leien gjemte alle seg inne på et soverom, unntatt han som skulle ta imot pengene. Det var her Brian, Roger og Freddie begynte å trene på vokalharmonier. 

Freddie valgte å avslutte samarbeidet med Ibex (som nå hadde skiftet navn til Wreckage) høsten 1969. Bandet hadde falt litt fra hverandre på slutten. Bla. ved at trommeslageren flyttet til U.S.A. Ibex holdt en "avskjedskonsert" på Wade Deacon Grammar school i Widnes. Og det meste gikk galt med lyden på denne konserten. Til og med mikrofonstativet til Freddie brakk under konserten. Men istedet for å bli satt ut av det, tok han det sporty og brukte det brukne stativet som en stokk som han svingte rundt på scenen med. Han spilte også luftgitar på det. Kanskje virket dette merkelig for de frammøtte den kvelden. Men på Live Aid 15 år senere var Freddies bruk av mikrofonstativet en viktig del av sceneshowet til Queen.

I februar 1970 ble han med i bandet Sour Milk Sea, der Paul Milne, Rob Tyrell, Jeremy Gallop og Chris Dummett spilte. En Boris Williams som senere ble med i The Cure hadde forlatt bandet like før. Freddie hadde etter at Ibex tiden sett seg om etter et nytt band, og gjennom en annonse musikkbladet Melody Maker kom han i kontakt med dette bandet. Til auditionen hadde Freddie tatt med seg Roger Taylor som sjåfør, der han holdt opp døra på bilen idet han gikk ut. Dette sammen med Freddies pelskåpe, designerbukser og høyhælete sko, skapte en grandios stemning som imponerte bandet. Freddie ga jernet under spillingen, og opptrådte med stor selvsikkerhet. Etterpå var alle i Sour Milk Sea enig i at dette var rett mann. 20. mars holdt Freddie og det nye bandet sin første konsert sammen. Under en senere konsert spilte bandet "Lover", en låt skrevet av Freddie. Den ble senere kjent under navnet "Liar" på Queens debutalbum. 

Freddie Bulsara (til venstre) som medlem av Sour Milk Sea våren 1970.

Freddie og Chris Dummett ble snart gode venner. Dummett ble imponert av Freddies positive holdning og perfeksjonistiske holdning til ting. Og Dummett ønsket å lære mer av ham. Bla. lot han seg imponere av Freddies brede musikalske bakgrunn, der han hentet inspirasjon fra mer poporienterte artister som The Move, The Hollies og Steve Winwood. I tilegg til Jimi Hendrix.

Ikke lenge etter flyttet også Dummett inn i bofelleskapet i Ferry Road. Her ble Dummett fascinert av Roger Taylors utrolige evne til å få draget på damene. Han trengte ikke engang å prate med dem før han sjekket dem opp. Han bare plukket dem med seg. Dummett og Freddie skrev også endel sanger sammen i leiligheten. Ikke alle i bandet var fornøyd med de mer poporienterte låtene de nå ble presentert for. I utgangspunktet var de nemlig et blues band. Og storslåtte arrangement, med vokalharmonier var ikke noe de følte for. Særlig Jeremy Gallop som hadde satset mye av sparepengene sine på bandet og som hatet pop tok dette ille opp. I april 1970 ble uenigheten derfor så stor at de valgte å avslutte samarbeidet. Men Dummett som hadde vært enig i Freddies veivalg for bandet ønsket å fortsette samarbeidet med ham i et nytt prosjekt. Men uten noen gitar (Gallop hadde kjøpt Gibson gitaren og Marshall forsterkeren til ham) og penger, var det vanskelig å få til noe.  Dessuten kunne han på nært hold se endringene som parallelt skjedde i Smile, som fikk konsekvenser for ham og Freddie.

For i april 1970 valgte Staffell å slutte i Smile. Årsaken var de finansielle problemene den lave interessen for bandet førte med seg. Han ble istedet med i bandet til en Colin Petersen, som tidligere hadde vært medlem av Bee Gees. Men Staffell var ikke helt overbevist om at han tok det rette valget den gangen. Staffell: "I wasn't a hundred per cent convinced that i was doing the right thing. But I had grown tired of rock played loud so I left Smile for my own reasons". 

Han spilte senere også med en Jonathan Kelly i bandet Outside. Og han var innom bandet Morgan. Staffell har holdt det gående i musikkbusinessen helt fram til i dag. Der albumet "Amigo" fra 2003 er hans foreløpig siste utgivelse. 

Tim Staffell fortsatte som musiker i årene etter at Smile ble oppløst.

At Freddie var svært lysten på å overta jobben som vokalist i Smile, og at de andre i bandet var på glid, plaget ikke Staffell. For ham var bandets videre skjebne uinteressant. Også Mercury records valgte å droppe Smile da Staffell sluttet i bandet.

I 1992 kom Staffell, Taylor og May sammen på Marquee club i London, der de spilte flere av Smiles låter.

I april 1970 dro Brian May på ferie til Tenerife. Men da han kom tilbake var både han og Taylor svært motivert på å skape et nytt band sammen. Denne gang med Freddie som vokalist. En fyr de fortsatt så på som en raring, men samtidig hadde blitt glad i, og fått respekt for.

De tre satte seg ned sammen for å diskutere alle aspekter ved samarbeidet, der de ikke ønsket å gjenta feilene som hadde blitt gjort i de andre bandene de hadde spilt i. De diskuterte også navn på det nye bandet. Både The Grand Dance (etter en C.S. Lewis bok) og The Rich Kids (senere brukt av Glen Matlock og Midge Ure) ble foreslått. Men Freddie som hadde en forkjærlighet for det storslåtte og glamorøse ønsket å kalle bandet Queen. Roger Taylor: "Freddie thought of the name. It sounded big, short and simple. And it had two e's in it. It also got various ambiguous (tvetydige) connotations which we liked."

Queen var et navn som på den tiden gjerne ble brukt når man omtalte noen som var homofil. For homo var ikke et ord man tok i sin munn. Roger og Brian var ikke helt overbevist om at dette var det rette valget. Men Freddie med sin diplomatiske overtalelsesevne og entusiasme fikk overtalt de to andre. Så sent i april 1970 så Queen dagens lys. 

De tre hadde stor tro på sine egne ferdigheter. Men før de kunne dra ut for å erobre verden måtte de han en bassist i line-upen. Og Roger var da raskt ute med å foreslå sin venn fra hjembyen Truto, Mike Grose. Han hadde spilt med Roger i The Reaction. Han hadde også steppet inn på bassgitar i Smile, da Tim Staffell hadde forlatt byen etter en krangel med Roger, i forkant av en konsert. Med seg til London hadde han en god forsterker og en Volkswagen van. Brian ordnet med øvingslokale på sin gamle skole Imperial College. Han flyttet også inn i leiligheten deres (der man må anta at endel av de tidligere beboerne hadde flyttet ut). 

Den første utgaven av Queen, med Mike Grose til venstre på bildet.

Her ble han vitne til hyppig krangling mellom Freddie og Roger, som begge var temperamentsfulle og vitale. En gang ble Brian så lei at han flyttet hjem til foreldrene sine. Men tiden i leiligheten medførte også konstruktiv jobbing, der de fleste av låtene til debutalbumet noen år senere ble skrevet. Grose lot seg imponere over hvor høyt Rogers stemme nådde. Der han jevnlig leflet med operasang. Bla. sang Roger ordet "galileos" for moro skyld på denne tiden. Et ord som senere ble å finne i teksten på "Bohemian Rhapsody".

Sin første opptreden fikk Queen i Truro City Hall, i Roger og Mikes hjemby, den 27. juni 1970. I forbindelse med en veldedighetskonsert til støtte for Røde Kors. Egentlig var det Smile som var booket for kvelden. Men ingen gadd å fortelle at det hadde skjedd endringer i navnet og besetningen. Publikum var svært fornøyd med opptredenen bandet gjorde.

Like etter i juli 1970, valgte Freddie Bulsara å endre navn til Freddie Mercury. Etter at han forlot foreldrene i Feltham hadde han valgt å tone ned sitt asiatiske opphav. Ikke minst i intervjuer mislikte han å prate om det. Og nå som han ønsket å vie sitt liv til rock'n roll, ville han ha et passende kunstnernavn. Han dykket da ned i romersk mytologi, og endte opp med Mecury, som var navnet på Gudenes budbringer. 

Den første tiden som Queen førte ikke til større interesse blant plateselskapene. Enda de prøvde å spille på steder der talentspeiderne fra plateselskapene gjerne var å innom. Og i likhet med Tim Staffell syntes Grose det var stusselig å være medlem av bandet når det ikke medførte noen inntekter. Så han bestemte seg for å slutte i bandet etter kort tid. Grose: "I didn't want to be part of it anymore". Og dermed var bandet igjen uten bassist. Taylor fikk da tak i Barry Mitchell, nok en musiker ifra Cornwall. Men han snudde omtrent i døra når han fikk se Freddie Mercury i en tettsittende svart drakt med åpning foran slik at hårene på brystkassa vistes ekstra godt.

Høsten 1970 fikk de god hjelp fra Ibex' tidligere manager Ken Testi til å skaffe spillejobber. Og da særlig i Liverpool området. På vei til en slik spillejobb holdt han på å ta livet av hele bandet. Da han satt bak rattet uten å ha sovet på 48 timer, og Testi i halvsøvne satte kurs for en bratt skråning. Hadde det ikke vært for at de bila hylte til slik at han våknet og fikk bilen på veien igjen, hadde historien om Queen blitt svært kort. 

I januar 1971 valgte også Barry Mitchell å slutte i Queen, da han ikke følte at han passet inn i bandet. Han følte seg som en outsider. Og igjen, mangelen på penger slet på humøret til Mitchell, og bidro til avgjørelsen om å forlate bandet. Dermed hadde bandet i realiteten mistet 3. bassister pga. pengemangel og manglende progresjon. Mitchell rakk likevel å opptre sammen med Queen på prestisjefylte Marquee club før han sluttet.

I januar 1971 var bandet også et av to oppvarmingsband for Kevin Ayers & the Whole world (med Mike Oldfield som endel av The Whole world). Det andre bandet var Genesis. I den felles garderoben de brukte før konserten prøvde Peter Gabriel å overtale Roger Taylor til å slutte i Queen for å bli med i Genesis som trommeslager. Taylor var totalt avvisende til det, da han fortsatt hadde stor tro på bandet sitt. (Litt merkelig er det å tenke på at Phil Collins ble med i Genesis på trommer i 1970, og at Taylors inntreden i bandet ville betydd slutten for Collins?: Webmaster). Freddies kjæreste Mary Austin gjorde et forsøk på å overtale Mitchell til å bli i bandet, uten suksess. Hun og Freddie hadde også blitt samboere på denne tiden, i en leilighet i Holland Park. 

Også en Doug spilte bassgitar i Queen før de pånytt gjorde et seriøst framstøt for å skaffe bandet en skikkelig bassist. Wishbone Ash gitarist Andy Powell som hørte Queen spill på denne tiden, omtalte musikken deres som progressiv rock, men mer mainstream enn den de selv spilte. Han "skjønte" at bandet ikke kom til å spille progressiv musikk så veldig lenge.

For å finne en ny bassist oppsøkte Queen andre bands konserter for å sjekke ut potensielle kandidater. Og under en dansetilstelning på Maira Assumpta Teacher training college i februar 1971, møtte May og Taylor en John Deacon. Han hadde spurt om å få møte May og Taylor, da en venninne av ham ved navn Christine Farnell også var en bekjent av Taylor og May. Deacon: "I heard from a friend that they were looking for bass guitarist and so I got myself introduced to them". 

May og Taylor forklarte ham at de nettopp hadde mistet bassisten sin, og at de trengte en ny en. John Deacon var da rask med å foreslå seg selv som nytt medlem av bandet. 

Fram til da hadde bandet holdt audition for flere potensielle kandidater. Bla. Chris Dummett som hadde spilt med Mercury i Sour Milk Sea. May og co. vendte tommelen ned for Dummett. 

Senere gjorde Dummett seg kjent innen rocken som medlem av det amerikanske bandet Mandrake, og som gitarlærer for The Sex Pistols. Han var også med i en tidlig utgave av Chelsea sammen med Billy Idol. På 80-tallet var han med og laget videoen til "The Great Pretender" for sin gamle kamerat Freddie Mercury.

Også John Deacon måtte gjennom en audition der han måtte spille med på Queen låta "Son & Daughter", samt den obligatoriske blues jammingen. De andre lot seg imponere over hvor stødig og tett han spilte. Roger Taylor: "We thought he was great". At John i tillegg var en trollmann på elektroniske instrumenter var også et stort pluss. May likte ham også svært godt. Men han minnes han som en stille kar. May: "He was so quiet, he hardly spoke to us at all". 

John Deacon

Deacon studerte på den tiden elektronikk i London. Han var opprinnelig fra Oadby, 6 mil sør for Leicester i midt-England. En stille småby, i motsetning til den mer dystre storbyen Leicester, med sine mange blokker.

John Richard Deacon ble født på St. Francis' private hospital, London Road, Leicester den 19. august 1951. Foreldrene var Arthur Henry Deacon og Lillian Molly Deacon. Sine første 5 år bodde lille John i en blokkleilighet i Evington, Leicester. Deretter flyttet han med foreldrene og søsteren Julie til Oadby, og en rekkehusleilighet i Hidcote Road. 

       
En ung John Deacon Barndomshjemmet i Hidcote Road, Oadby.

Skolegang fikk han i barndommen ved Beaucham school i Oadby. John Deacon har mesteparten av sitt liv vært kjent som den stille og forsiktige fyren. Men i sine første år var han en bråkete "rabagast". Men dette forandret seg fort. Klassekameratene la knapt merke til ham. En av dem sa: "I don't remember him doing anything, what a boring character!". På fritiden var han opptatt av å lage tekniske innretninger, og å lese magasiner som omhandlet elektronikk.

Som 10 åring mistet John faren sin, noe som gjorde at moren følte et spesielt ansvar for å følge ham opp, og sørge for at han fikk seg en skikkelig utdannelse.

Som 12 åring kjøpte han seg sin første akustiske gitar for penger han tjente som avisgutt. Som den teknisk interesserte og pliktoppfyllende gutten han var, tok han seg tid til å lære instrumentet skikkelig.  Så da han som 14 åring ble med i bandet The Opposition sammen med noen venner fra skolen, var han allerede en dyktig gitarist. Bandet spilte låter med The Yardbirds, The Animals og Tamla Motown. En elektrisk gitar fikk han råd til etter å ha lånt penger fra vokalist Richard Young. Young lånte bort penger til alle i bandet, da han kom fra en rik familie. 

The Opposistion med en ung John Deacon til høyre. De andre i

bandet var Richard Young, Nigel Bullen og Clive Castledine.

I 1966 valgte bandet å droppe Clive Castledine da han aldri fikk taket på bassgitaren. Istedet valgte John å ofre seg for bandet og ta over på bass, selv om det var gitar han ønsket å spille. Inn kom istedet en Peter Bartholomew som fram til da hadde spilt i bandet The Rapids Rave. Queen hadde muligens aldri blitt det samme uten Castledines dårlige basspill..

I tiden som fulgte opptrådte Opposition jevnlig i Leicester området. Der etterspørselen etter rockeband var stor. The Coop Hall i Enderby var et lokale de ofte spilte i. I juli 1966 ble en David Williams med i bandet på gitar. Det var han som lærte dem at de måtte stemme instrumentene i forhold til hverandre med en stemmefløyte. Før det syntes han de hørtes forferdelig ut. Williams var også den som gjorde bandet oppmerksom på nødvendigheten av et image på scenen. Bla. ved bruk av make up. 

John Deacon ble etter hvert kjent som en systematiker og perfeksjonist som ønsket at arrangementene på låtene til enhver tid skulle være rett.

I 1967 sørget Williams for at bandet hadde med seg to go-go girls når de opptrådte. Etter inspirasjon fra noen London band på den tiden. En av dem het Jenny Fewins. Hun ble senere modell av yrke. 

I april 1966 hadde de for en kort periode kalt seg The New Opposition, da det var et annet band som også het The Opposition. Men i 1967 gikk de tilbake til sitt opprinnelige navn. Men litt senere i 1967 var det igjen tid for et navneskifte. Denne gang til The Art. Da de mente Dave Williams i bandet var kunstnerisk.. 

Sommeren 1967 valgte imidlertid John Deacon å slutte i bandet. Hans siste konsert med bandet var på Great Glen Youth and sports centre i august 1969. Han ble da erstattet med en John Savage. The Opposition hadde aldri større ambisjoner enn å underholde feststemte mennesker i Leicester området. Noe verdensgjennombrudd var det ingen av dem som drømte om. Ikke engang en platekontrakt stod på dagsordenen. Ikke lenge etter ble de også dyttet ned fra "Leicester tronen" av et band kalt Legay som fylte lokalene med sin heavyrock. De skifter senere navn til Gypsy, og hadde en viss suksess med to albumutgivelser. Årsaken til at John, eller Deaks som han ble kalt,  sluttet var at han skulle begynne på skole i London, på Chelsea College. En skole tilknyttet universitetet i London. Det siste John gjorde sammen med Leicester vennene sine var å overvære en fantastisk konsert med Deep Purple & The Royal Philharmonic orchestra i Royal Albert Hall. En konsert som gjorde dypt inntrykk på John.

Det første året i London dedikerte John til skolegang. Selv om han gjorde enkelte opptredener med gamlebandet når han en sjelden gang var hjemme. I London delte han leilighet med 4 andre gutter i Queensgate. Han fikk her en voksende interesse for klær, der han gjerne shoppet på Sterling Cooper og Kensington market. Han som alltid hadde mislikt å ta seg ut, ble plutselig trendy med langt hår. 

Et år etter at han sluttet i The Opposition / The Art fikk han lyst til å bli med i et band igjen. Han fikk derfor moren til å kjøre bassgitaren og forsterkeren ned fra Leicester. Han begynte også å oppsøke konserter i London området, for å bli inspirert. I oktober 1970 så han Queen opptre på Kensington College. Uten at han bet seg merke i dem på den tiden. 

Han dannet et hobbyband med "samboer" Peter Stoddart og skolekameratene Don Cater og Albert. De gjorde en opptreden sammen på Chelsea College der de spilte blueslåter. De kalte seg Deacon, da det var et kort og enkelt navn uten noe pretensiøst innhold. Men John følte for å gjøre større ting enn som medlem av nok et hobbyband. Han svarte derfor på annonser i Melody Maker, der band søkte etter en bassist, uten at det førte til noe. Ikke før denne kvelden på Maira Assumpta Teacher training college, der han møtte Brian May og Roger Taylor.

I tillegg til sitt eminente basspill kom John til å engasjere seg i bandets økonomiske affærer, der han studerte kontraktene de skrev ned til minste detalj. Han hadde også interesse for pengeplasseringer, der han fulgte med på børsen. Deacon kom også til å fungere som limet som holdt bandet sammen, når de mer humørsyke Roger og Freddie kom i klammeri med hverandre. Og han kom senere til å skrive mange av bandets største hits.

I februar 1971 ble den klassiske Queen besetningen omsider etablert.

I slutten av februar 1971 gikk Queen inn i en intensiv treningsperiode som varte i flere måneder. Bla. jobbet de med den flerstemte sangen. Brian May var bortreist i perioder, da han jobbet med astronomi prosjektet sitt på Tenerife. Også Freddie og Roger hadde tatt opp igjen studiene i 1971 for å ha noe å leve av.

Sin første offentlige opptreden fikk kvartetten den 2. juli 1971 på Surrey College. For anledningen hadde Freddie funnet fram en skjorte han mente John skulle ha på seg. Men den falt ikke i smak hos ham, så han nektet. Men med årene klarte likevel Freddie å påvirke John til å bruke litt mer vågale og fargesprakende klær. I beste glamstil. 

Blant publikum denne kvelden var John Anthony, som Brian og Roger tidligere hadde jobbet med i Smile. Han var nå talentspeider, og lovte bandet at de ville få høre fra ham igjen. På de neste konsertene de holdt ble de først og fremst lagt merke til for sitt høye volum, og Freddies vågale kroppsspråk. 

Et vendepunkt for bandet var det at lydteknikerne fra Smile innspillingene, Terry Yeadon og Geoff Calvar på den tiden var iferd med å sette opp et nytt innspillingsstudio kalt De Lane Lea. Og under en samtale med Brian og Roger fortalte de at de trengte et høytspillende band til å teste ut akustikken i studioet. Noe Queen gjerne ville hjelpe dem med. En Louie Austin ble satt til å produsere det de spilte. Og med stor entusiasme spilte de inn selvkomponerte låter som "Liar", "Keep yourself alive", Jesus" og "The night comes down". Når de etterpå fikk høre det ferdige resultatet, var de svært henrykt. Selv om det ifølge Terry Yeadon var litt vel røft i kantene. Til og med i studio var Freddie en showmann der han var høyt og lavt mens han sang.

Deres gamle venn Ken Testi tok deretter med seg tapen til ulike plateselskaper uten at noen av dem viste større interesse. En Paul Conroy som senere kom til å få en sjefsstilling hos Virgin sa: "The last thing the music world needs right now, is another Led Zeppelin". For å få tiden til å gå brukte de resten av året til å eksamener på skolen, og flere innspillinger i De Lane Lea studioet. Og under en slik innspilling i desember kom John Anthony inn, sammen med en Roy Thomas Baker. Sistnevnte jobbet i Trident studios, et av de mest anerkjente studioene på den tiden. De sa begge at de likte det hørte, og så gikk de..

I mellomtiden fikk Queen et kontraktsforslag fra Charisma records. Men Queen avslo tilbudet, da det lå for lite penger i det, og fordi Charisma etter deres syn var for små. De ville på et stort selskap. Så uten noen platekontrakt var Queen i 1972 tilbake på klubbscenen. I mars spilte de på King's College hospital medical school. 6 av låtene de spilte denne kvelden var selvkomponert, og ble å finne på debutplata deres året etter. Denne kvelden var Trident sjef Barry Sheffield og Roy Thomas Baker tilstede og tilbød dem kontrakt med studioet. I neste omgang laget Trident en pakke som de sammen med den nyansatte Queen manageren Jack Nelson prøvde å selge inn hos EMI. Med presentasjon av bandmedlemmene, tekster og bilder, i tillegg til musikken. EMI som var iferd med å bygge opp et eget selskap for heavyrock band likte Queen godt, og ønsket å skrive kontrakt. Men Trident krevde at to andre band også ble signert som endel av avtalen. Det var EMI imot, og avtalen ble droppet. Likefullt fikk Queen sjansen til å spille inn debutplata si i Trident Studios sammen med Roy Thomas Baker, i påvente av en ny avtale. Innimellom slagene fikk de også muligheten til å leke seg litt i studio sammen med en Robin Cable som i 1969 hadde produsert Beach Boys hiten "I can hear music"

                   

Det var ikke bare i studio at Queen gutta hadde det morsomt. I glamrockens tidsalder tødde

selv Brian May og John Deacon opp i fargerike antrekk. Bildene som er å finne på baksiden

av "Queen I" ble tatt i Mercurys leilighet i Holland Park, London, sommeren 1973.

Cables ide var å gjenskape Phil Spectors "wall of sound" sammen med Freddies stemme. Også Brian og Roger hev seg på moroa. I tillegg til "I can hear music" ble også Dusty Springfields "Going Back" spilt inn. Låtene har senere blitt å finne på raritetsplater med Queen, sammen med Smile låtene. 

Roy Thomas Baker fikk ansvaret for innspillingen av plata. En produsent Queen kom til å jobbe sammen med i mange år. Og skape flere klassikere sammen med. Også John Anthony og Louie Austin er kreditert som produsenter på debutplata. Innspillingen var ferdig i november 1972, men ennå hadde ikke Trident skaffet bandet noe nytt plateselskap til å gi ut plata.

Roy Thomas Baker og Queen kom etter hvert til å lage mange flotte plater sammen.

5 februar 1973 gjorde Queen en opptreden og innspilling på BBCs Radio 1s program "Sound of the seventies". Produsent var Bernie Andrews. Låtene de spilte her var "My fairy King", "Liar", "Keep yourself alive" og "Doin' alright". 10 dager senere ble de kringkastet på BBC til stor entusiasme fra radiolytterne.  Denne opptredenen og interesse fra EMI sjef Ronnie Beck gjorde sitt til at de omsider fikk platekontrakt med giganten i mars 1973. EMI hadde England og Europa som nedslagsfelt for sin platedistribusjon. Og under en konsert på Marquee club litt senere var en Jack Holtzman i salen. Han representerte amerikanske Elektra records, og likte det han hørte. Og før han forlot landet hadde Queen skrevet kontrakt med Elektra om distribusjon av platene deres i U.S.A. Bandet var endelig på sporet.

Våren 1973 var bandet opptatt med turnevirksomhet, der publikum møtte opp i større og større antall. De var iferd med å bli et kult fenomen. Og Freddie sørget for at bandet framstod i tidsriktige tettsittende antrekk. Til seg selv fikk han laget en drakt i sort-hvitt med åpning foran slik at en hårete brystkasse og mage vistes. Bandet tok også i bruk et større lysshow når de opptrådte.

Og siden de ønsket å fremstå som et hardtspillende glamrock band med innslag av prog passet det dårlig at Robin Cable valgte å gi ut "tullelåta" "I can hear music" på singel våren 1973, rett før albumet skulle gis ut. Queen mislikte utgivelsen sterkt, men følte seg maktesløs da EMI og Cable eide innspillingen. Heldigvis valgte de for anledningen å kalle Queen for Larry Lurex. Noe som gjorde at Queen slapp å bli assosiert med utgivelsen før lenge etterpå. 

Enten Queen likte det eller ikke ble "I can hear music" den

første singelen de ga ut sammen. Under navnet Larry Lurex.

Den første skikkelige Queen singelen kom ikke før i juli 1973. Med "Keep yourself alive" / "Sons and daughters". Dessverre fikk den ikke den mottagelsen de håpet på. Bla. valgte BBC å droppe den fra spillelistene sine. Og med sitt monopol ble det en alvorlig avgjørelse for bandet. Radio Luxemburg derimot spilte singelen en del. 

"Keep yourself alive" ble første singel under Queen navnet, i juli 1973.

Bedre gikk det med debutalbumet "Queen" som kom i juli 1973. Den fikk god drahjelp fra BBCs late night show på TV kalt "The Old grey Whistle test" med Bob Harris. Han spilte deler av plata på sitt show etter å ha falt for de fengende låtene og platas friske stil. Men selv om mange likte plata ble den ikke noen storselger i England, der den ikke nådde topp 40 på albumlisten. Men likefullt bidro den til at mange ble kjent med bandet. I U.S.A. gikk det bedre. Uten at bandet hadde gjort noen spillejobber der borte nådde plata en fin 83. plass på Billboard i 1974. En god del radiospilling gjorde at amerikanerne ble oppmerksomme på bandet.  

Albumet fikk brukbar kritikk da den kom. Og i ettertid mener mange at bandet allerede her viser mye av det som skulle bli bandets varemerke. Med flerstemt sang, Taylor iherdige trommespill, og Mays eminente gitarspill. Mercury brukte stemmen sin på en leken måte i "Liar" og "Doin all right". Låtene skiftet fra energisk rock i "Liar" og "Keep yourself alive" til rolige ballader. "My Fairy King" viste at bandet kunne lage komplekse låter med skiftende temaer. Noe de kom til å perfeksjonere noen år senere i "Bohemian Rhapsody". 

Freddie Mercury viste seg allerede her som en eminent låtskriver, der han skrev brorparten av låtene. Bla. den kelt inspirerte instrumental låta "Seven seas of Rhye", som kom til å bli bandets første hit året etter, da i en vokal versjon. En liten kuriositet er det også at Staffel / May låta "Doin all right" ble funnet verdig en plass på plata (som nevnt).

På baksiden av coveret var det laget en forseggjort Queen logo som bandet kom til å bruke på mange av sine album og singelutgivelser. Det var laget av Freddie Mercury, som dermed fikk bruk for noe av det han hadde lært ved Ealing College. De 4 dyrene som omkranser logoen skulle illustrere de 4 medlemmenes stjernetegn. Et symbol like storslått som bandnavnet og musikken de skapte.

         

Ulike versjoner av Queen logoen som Freddie Mercury designet.

En PR mann ble hentet inn for å hjelpe til med å promotere bandet. Han het Tony Brainsby og lot seg imponere over bandets talent og tro på egne ferdigheter. Selv om de hadde gått på flere smeller var de fortsatt overbevist om at de kom til å bli store. Han lot seg også imponere av Freddies framtoning. Og tennene, som han kommenterte at det var mange av.. Dette såret Freddie, da han var følsom i forhold til sine utstående tenner.  

Imens andre gjorde promoteringsjobben for dem fikk de tid til å forberede sitt neste album. Denne gang i mer egnede omgivelser. Men før de hadde rukket å gjøre så mye ble de sendt på turne av manager Jack Nelson. Han mente det var nødvendig for at bandet skulle bli lagt merke til.  Og for at de skulle nå ut til flest mulig ble det bestemt at de skulle være oppvarmingsband for Mott the Hoople på deres turne i Storbritannia, høsten 1973. Og det ble en hyggelig opplevelse, så Queen fulgte Mott the Hoople både til Frankrike og Luxemburg. Siste konsert på turneen ble holdt på London Hammersmith's Odeon den 14. desember. Og nå som mange flere hadde sett og hørt dem, økte interessen for debutalbumet deres. 

Bandet ønsket også sin gamle venn Ken Testi som endel av managementet. Men pga. familiære forhold var han forhindret fra å bidra. Noe han beklaget sterkt i ettertid. 

3. desember gjorde de en ny opptreden for BBC radio 1. Der de spilte låtene "Ogre Battle", "Great King Rat", "Modern times rock'n roll" og "Son and Daughter". Disse låtene har sammen med låtene de spilte inn på BBC i februar 1973 vært å finne på ulike raritetsalbum i årene etter.

Rett før jul ble Brian May angrepet av koldbrann i armen sin. En stund var det fare for at de måtte amputere den. Og like etter det fikk Freddie en øreinfeksjon som gjorde at han måtte ta antibiotika. Likefullt gjennomførte bandet en mindre turne i Australia i januar 1974.

I februar ble "Liar" også gitt ut på singel, uten større suksess. Likefullt kom de på 2. plass i en avstemning i det prestisjefylte musikkbladet NME, over de mest lovende bandene innen rocken. 

21. februar ble de spurt av BBC om de ville opptre på Top of the Pops med "Seven seas of Rhye". En låt som var planlagt som den første singelen fra bandets neste album "Queen II". Noe de selvfølgelig takket ja til. Da opptredenen deres litt senere ble vist på BBC, stod de 4 utenfor butikkvinduet til en elektrisk forretning som hadde noen TV skjermer stående på inne i lokalet.

Og denne vokale versjonen av låta fra debutplata ble bandets gjennombrudd i England. Den klarte det "Keep yourself alive" og "Liar" ikke hadde klart, nemlig å bli en hit. I mars 1974 nådde den en imponerende 10. plass på de britiske listene. For Freddie ble dette bekreftelsen på det han allerede visste: "I've always thougth of us as a top group". 

Topp 10 singelen "Seven seas of Rhye". Bandets gjennombrudd.

Og for å smi mens jernet var varmt ble bandet sendt på nok en britiske turne, denne gang som hovedattraksjon. Og for å være kledd for anledningen(e), tok bandet kontakt med toppdesigneren Zandra Rhodes. En dame som tidligere hadde laget kreasjoner for Marc Bolan

Den 1. mars 1974 sparket de igang turneen i Blackpools Winter gardens. Mer glinsende enn noen gang før. Men også med bedre lyd enn tidligere. Liverpool bandet Nutz var oppvarmingsband på turneen. På flere av konsertene stod fansen og sang "God save the Queen" før bandet kom på scenen. Som en hyllest til bandet. Senere utviklet dette seg til en fast tradisjon der Queen avsluttet alle konsertene med "gitarversjonen" av "God save the Queen". 

Innimellom alle konsertene hadde bandet rukket å spille inn sitt andre album kalt "Queen II". Den ble gitt ut i mars 1974. Og før turneen var ferdig hadde albumet allerede nådd sin høyeste plassering med en 5. plass i England. På samme tid hadde interessen for debutplata også økt, slik at den omsider kom inn på topp 40, med en 24. plass. I Norge ble "Queen II" gjennombruddet for bandet, der den nådde en 19. plass på VG lista. I U.S.A. ble det 49. plass.

Queen tenkte egentlig å kalle plata "Over the Top", da de med den ønsket å skape en mer kompleks plate der de musikalske detaljene skulle ligge lagvis oppå hverandre (overdubs). Inspirert av The Beatles' storslåtte produksjoner ønsket Queen å gjøre noe lignende. Og med et godt studio tilgjengelig mente de det var mulig. Brian May gikk så langt som å sammenligne plata med et klassiske verk. Brian May: "We thought of it as almost baroque".

Og for å gjøre det enda litt mer ekstravagant valgte de å kalle side 1 for den hvite siden, og side 2 for den mørke siden. Der de stemningsmessig skulle være ulike. Likefullt bestod begge sidene av rockere og ballader. Noe av dem ganske så pretensiøs, som "Nevermore" og "March of the Black Queen". Mercury skrev alle låtene på side B, mens May skrev 4 av 5 låter på side A. Plata tok av med den May skrevne rockeren "Procession", og ble avsluttet med hiten "Seven seas of Rhye". En låt med et fantastisk driv. 

Plata har vært høyt elsket av fansen i årene etter. Og regnes av mange som deres beste og mest rockete plate. Bla. Billy Corgan fra Smashing Pumpkins rangerer "Queen II" som den beste plata noensinne.

Fra innercoveret på "Queen II".

Turneen i kjølvannet av turneen ble en suksess. De fikk også uventet oppmerksomhet pga. opptøyer som fulgte i kjølvannet av konsertene. Opptøyer de selv ikke hadde noe med å gjøre, mens som førte til omtale av bandet i avisene. 

Freddie utviklet også et større ego ettersom de ble mer og mer berømt. Noe bla. Brian May følte behov for å jekke ned noen ganger. I forkant av en konsert i Rainbow Theatre i London var Freddie i det umulige hjørnet. Brian mente da at han oppførte seg som en "old tart" (gammel hore?). Hvorpå Freddie rømte lokalet, og ble borte i flere timer. Men Brian hadde en følelse av at han var i nærheten, så over høytaleranlegget ropte han høyt: "Freddiepoos! Where are you?". Og like etter var Freddie på plass og klar til å fortsette forberedelsene, men uten å si et ord. Tydelig fornærmet.

Deretter forsatte de på en amerikansk turne, igjen som oppvarmingsband for Mott the Hoople. Og møtet med det store landet gjorde inntrykk på Queen. Den første opptredenen der borte hadde de 16. april i Denver, Colorado. Men etter kun tre uker der måtte de legge inn årene, da Brian fikk hepatitt. Lege ble tilkalt, og Brian ble lagt inn på sykehus i 6 uker. 

Bandet endret derfor planer og valgte å gå igang med innspillingen av nok en plate istedet når de likevel ikke kunne gjøre flere konserter. Den første Innspillingen fant sted i Rockford studios i Monmouth, Wales. Og igjen hadde de fått med seg Roy Thomas Baker som produsent. Brian May deltok i starten under låtskrivingen og øvingene. Men det ble snart klart at han var for svak til å kunne bidra skikkelig. Og da de senere gikk igang med selve innspillingen i 4 forskjellige studioer, kollapset han. Han ble da lagt inn på sykehus, der man oppdaget et sår på magesekken hans. Mens Brian lå på sykehuset fryktet han at han kom til å bli byttet ut med en annen gitarist. Noe Mercury kunne berolige ham med at ikke ville bli tilfelle. En positiv opplevelse fikk bandet med beskjeden om at "Queen II" hadde solgt over 100.000 eksemplarer.

Selv om Brian ikke fikk deltatt slik de ønsket ble albumet "Sheer Heart attack" en svært god plate. Med mange gode låter. John Deacon bidro som låtskriver for første gang, med "Misfire" og "Stone cold crazy". Sistnevnte ble covret av Metallica mange år senere. Plata hadde en større spennvidde enn de to foregående albumene, der særlig Freddie leflet med inspirasjon fra engelsk musichall / avantgarde i låter som "Killer Queen" og "Bring back that Leroy Brown". Førstnevnte ble også gitt ut som singel fra plata med 2. plass i oktober 1974. Kun slått av "Gonna make you a star" med David Essex. Det paradoksale er at Essex har Queen som sitt favorittband, og "Killer Queen" som sin favorittlåt. I Norge ble det 4. plass, men det først i 1975. Også i U.S.A. ble dette en stor hit, der den kan regnes som gjennombruddet for bandet med en 12. plass på Billboard.

Låta handler om en luksus prostituert. Mercury: "I'm trying to say that classy people can be whores as well". Mange kritikere berømmet tekstlinjene i låta. Med sin lekne eleganse haglet superlativene over låta generelt også. Bla. fikk Freddie den prestisjefylte Ivor Novello prisen som beste låtskriver i 1974. Den flerstemte sangen som de etter hvert gjorde til sitt varemerke kom til sin rette på denne låta.

Også den May skrevne "Now I'm here" ble gitt ut som singel, med 11. plass i England som resultat. Kanskje var tittelen på låta myntet på May selv? Som på "Queen II" startet plata med en skikkelig rocker. Denne gang i "Brighton Rock" som muligens er det mest heavye Queen noen gang spilte inn. Mays dynamiske gitarspill og Freddies falsett stemme gjør det til en engasjerende opplevelse. At May var syk på den tiden "Brighton Rock" ble skrevet og spilt inn, skulle man ikke tro. Av andre vakre låter på plata må den lavmælte "Dear Friends" og "sing-along" låta "In the laps of the Gods" trekkes fram.

"Sheer Heart Attack" ble Queens definitive gjennombrudd. Kritikerne som fram til da hadde overgått seg selv i ufine betraktninger om bandets musikk måtte nå innrømme at Queen hadde åpenbare kvaliteter, og at dette var et mesterverk. 

Salgmessig gikk det også svært bra. Albumet nådde 2. plass i England, 9. plass i Norge og 12. plass i U.S.A. Sistnevnte land kom med årene til å bli et svært viktig marked for Queen. 

Dressed for Success.

I oktober 1974 dro bandet på en 2 måneders turne i Storbritannia. I Glasgow ble Freddie dratt av scenen av elleville fans og ut i folkehavet. Deretter brøt det ut slåsskamp mellom fansen og vaktene for å berge Freddie. Han ble svært skremt av denne opplevelsen.

I slutten av november ble denne delen av turneen avsluttet med konserter i Gøteborg, Sverige (23.11),  Helsinki, Finland (25.11), og Lund, Sverige (27.11). Faktisk var det meningen at også Norge skulle få besøk, men konserten på Chateu Neuf i Oslo den 29.11, ble avlyst pga. et trafikkuhell. Visstnok bestod problemene i at de ikke hadde tatt "høyde" for norske jernbaneunderganger, og derfor fikk toppen på traileren skrellet av..

For John Deacon ble turneen den endelige bekreftelsen på at han hadde tatt det rette valget da han droppet skolen og ble med i bandet. Før det hadde han ikke vært helt overbevist. 

På slutten av året ble bandet kåret til beste liveband av leserne til avisen The Sun. Men denne prisen førte ikke til at Queen endret sin restriktive holdning til The Sun og andre aviser, der de nesten aldri ga intervjuer. 

17. januar 1975 ble John Deacon som første Queen medlem gift med sin kjæreste gjennom flere år, Veronica Tetzlaff. Bryllupet fant sted i Carmelite church i London. De to har med årene fått 6 barn, og er fremdeles gift (2006).

John Deacon og kona Veronica Tetzlaff og deres barn noen år senere.  

To uker senere dro bandet på sin første Amerika turne som hovedattraksjon. Etterspørselen etter dem var så stor at de enkelte plasser måtte spille to konserter samme dag. Noe som gikk hardt utover stemmen til Freddie Mercury. Etter hvert utviklet det seg til strupehodebetennelse. Og selv om flere leger kikket på halsen hans, ble den ikke bedre. Og dermed fikk denne turneen samme tragiske utfall som den forrige Amerika turneen. Bandet måtte avlyse mange konserter, og dra tilbake til England.

De fikk heldigvis noe hyggelig å tenke på da musikkbladet Melody Makers lesere hadde kåret dem til beste band i 1974. Da Freddie ble bedre fortsatte de i april 1975 turneen i Japan. Der tusenvis av elleville fans tok imot dem på flyplassen. Under en konsert på Budokan i Tokyo hylte fansen så høyt at ingen hørte hva Queen spilte. Enda de var kjent for å spille høyt. En stund var det også fare for at scenen kom til å bli stormet av fansen, men Freddie klarte å roe dem ned. På den siste konserten i Japan var alle 4 kledd opp i kimonos. Landet gjorde dypt inntrykk på dem. Og de handlet med seg mange gjenstander som var typisk for Japan. 

Fulle av selvtillit gikk de igang med sitt neste album da de var tilbake i England. 

Selv om alt så ut til å gå veien for Queen hadde det i kulissene vært ganske så kaotisk. Og det handlet "naturligvis" om penger. Avtalen de i sin tid gjorde med Trident hadde ikke vært fordelaktig for Queen. Og før de gikk igang med et nytt album ville de fri seg fra platestudioet og avtalene som gjaldt med dem. Især var de misfornøyd med Trident mannen Jack Nelson, som i sin tid var satt til å være manageren deres. Queen mente han hadde stukket av med mange penger som egentlig tilhørte dem. For å komme seg bort fra Trident med Sheffield og Nelson, foregikk det rettslige tvister som ikke ble avklart først høsten 1975. Og den medførte at Queen i realiteten var blakk, og at de fortsatt skyldte Trident mange penger (12 millioner kroner). Men samtidig fikk de bedre kontroll over de framtidige inntektene. Og samarbeidet med EMI ble lettere. Brian May: "We effectively had to trade the first three albums sales up to that point for our future". Freddie sa det på en mer direkte måte til en journalist fra NME: "As far as Queen are concerned our old management is deceased". Freddie la ikke noe mellom når han omtalte Sheffield i låta "Death on two legs" fra den neste plata deres: "You suck my blood like a leech, you break the law and you preach. Crew my brain till it hurts, you've taken all my money".

En ny Amerika turne som var planlagt måtte avlyses av utenforliggende årsaker. Og uten denne turneen til å skape inntekter, var Queen medlemmene i realiteten uten penger. Ryktene begynte å gå i media om at bandet kom til å gi seg. Brødrene Mael fra popbandet The Sparks var flere ganger på Brian May for å få ham til å gå over til dem. Men May sa nei, da ryktene ikke hadde bakgrunn i noen realiteter. Bandet satset nå alt på at det neste albumet ville bli et vendepunkt for dem. 

Som ny manager ansatte de en John Reid, som fram til da hadde gjort en god jobb for Elton John. Han satte opp et management av dyktige folk. I tillegg hadde Queen god støtte i plateselskapet EMI. 

I løpet av sommeren hadde de spilt inn endel låter. Og man ble enig om å gi ut en av dem som singel. Og den bandet ønsket å gi ut var den Mercury skrevne "Bohemian Rhapsody". En 7 minutt lang komposisjon som gikk over 3 temaer. Fra pianoballade, til opera, heavy, og så tilbake til ballade. På "galileo partiet" var det brukt over 200 overdubbinger på vokalen.

John Reid visste ikke hva han skulle si. Men til andre fortalte han at dette ville bli et kommersielt selvmord for bandet. Noe John Deacon ifølge ham var enig i. Han fryktet at radiostasjonene ville droppe låta fra spillelistene sine pga. dens lengde. Men likefullt argumenterte han for at låta måtte være slik da EMI sjefene også rynket på nesa.

Det hadde tatt bandet tre uker å spille inn låta. Og låta var satt sammen av ulike ideer bandet hadde hatt. "Figaro biten" var noe Taylor hadde sunget på i mange år allerede. 

Fusjonen av rock og opera var noe flere hadde forsøkt før dem uten like stort hell. Men Taylor, May og Mercury var veldig klar på at de ønsket låta slik. Og at den skulle ut på singel. Ikke minst for å bidra til å gi bandet større troverdighet som et kompleks band. Roy Thomas Baker ble med dem på innspillingen av denne plata også. Uenigheten med Trident hadde ikke noe med ham å gjøre. 

Singelen "Bohemian Rhapsody" ble Queens mesterverk, og en storselger. 

Freddie var litt usikker på hvordan folk ville reagere på "Bohemian Rhapsody", så han tok med singelen til en Radio DJ ved navn Kenny Everett. En fyr han kjente fra før. Også han var skeptisk til lengden, men etter å ha hørt den mente han at den kunne vært en halv time lang, og likevel bli spilt hyppig på radio. Han var svært entusiastisk over låta og benyttet enhver anledning til å spille den, gjerne flere ganger etter hverandre. 

Og slik var også reaksjonen blant musikkritikerne og platekjøperne da den ble gitt ut på singel 31. oktober 1975. "I'm in love with my car" var B siden på singelen. Det ville tatt lang tid å ramse opp alle hedersbevisningene låta oppnådde da den ble gitt ut, og i årene etter. Men om man legger sammen de mest prestisjefylte "tidenes beste låt" avstemningene, er "Bohemian Rhapsody" den nest beste låta som noensinne er gitt ut. Etter "Imagine" med John Lennon. Salgsmessig gjorde singelen sitt til at bandet kom på plussiden økonomisk. 9 uker på toppen av de britiske listene var eksepsjonelt. Noe lignende hadde ikke skjedd på 20 år. Dette gjorde "Bohemian Rhapsody" til den mest solgte singelen i England i 1975, med 1.25 millioner kopier. I U.S.A. ble det 9. plass, mens i Norge ble det 4. plass. I 1991 gikk den igjen til topps på de britiske listene som den nest mest solgte singelen det året. Etter å ha blitt brukt i filmen "Wayne's World"

Også videoen til låta, som ble laget etter deres egne ideer, ble en stor hit. Og mange sier at video æraen startet med den videoen.

Fra den banebrytende videoen til "Boheminan Rhapsody".

Imens singelen gjorde furore verden over, ble også albumet "A night at the Opera" gitt ut, i november 1975. Her fulgte de opp med flere kreative komposisjoner. De hadde brukt flere måneder i studio sammen med Roy Thomas Baker, noe som gjorde den til en av de dyreste produksjonene noensinne.  

Som på "Sheer Heart Attack" vandret plata innom ulike stemninger og sjangere. Fra heavyrock i "Death on two legs", til britisk music hall i "Lazing on a Sunday afternoon" og "Seaside Rendevouz". Søtladen ballade i "Love of my life" (som var dedikert til Mary Austin, Freddies kjæreste). Popmusikk i "You're my best friend", country inspirasjon i "39". Og den Beatles lignende "Good Company". På sistnevnte spilte Brian ukulele, som en hyllest til sin far, og den første gitaren han spilte på. For å vise sin selvsikkerhet, og for å gi plata en pompøs avslutning hadde de lagt inn "God save the Queen" som en avslutning på plata. Slik de pleide å gjøre det på konsertene. 

Albumet fulgte samme vei som singelen, med fine plasseringer over det meste av kloden. I England ble det 1. plass, deretter lå den på topp 40 listen i over ett år. Mens i Norge og U.S.A. ble det 4. plass. Gjennom årene har den solgt jevnt og trutt, slik at den idag har passert 3 millioner solgte eksemplarer i U.S.A. alene. (Over to millioner i England). I likhet med "Bohemian Rhapsody" har albumet titulert på avstemninger over tidenes beste (album). 

Det virket som om bandet flommet over av gode ideer og gode komposisjoner på denne tiden - alt satt pent sammen av Roy Thomas Baker og bandet.

Mens plata ble den store hitèn i julehandelen det året, var bandet opptatt med en britisk turne som varte ut året. 

  

Queen live på Liverpool Empire Theatre, den 15. desember 1975.

I januar 1976 startet de på en større turne i Nord Amerika med 32 opptredener. Og med suksessen de nylig hadde opplevd med "A night at the Opera" og "Bohemian Rhapsody", var det et svært entusiastisk amerikansk publikum Queen møtte. Og denne gangen holdt alle seg friske og utstyret fungerte som det skulle. Freddie hadde også lagt seg til en mer macho stil på scenen, da enkelte amerikanere hadde gryntet på nesen av draktene han hadde hatt på seg sist de var der. I februar holdt de konsert i New York. Og mens de var her bidro de på Ian Hunters (Mott the Hoople) soloalbum "All american alien Boy", som ble spilt inn i Electric Ladyland studios. May, Mercury og Taylor bidro med koring på "You nearly done me in"

Mens de var i New York benyttet de 4 anledningen til å utforske byen på egen hånd. Og for Freddie betydde det å oppsøke byens homobarer. Hans interesse for å utforske de mer dekadente sidene av tilværelsen økte med årene.

22. mars fortsatte de turneen i Japan med 11 konserter. Selv om det var i Japan at "Queenmania" først tok av, nådde "Bohemian Rhapsody" kun en 48. plass på de japanske listene. De rakk også en turn innom Australia før de var tilbake i England 25. april. 

Brian May benyttet da anledningen til å gifte seg med sin kjæreste gjennom mange år, Christine Mullen. Den 29. mai ble de viet i St. Osmond's Roman Catholic Church i Barnes. Senere fikk de tre barn sammen. 

                

Christine Mullen og Brian May

Brian med et av sine 3 barn.

18. juni, et halvt år etter "Bohemian Rhapsody", ble omsider singel nr. 2 gitt ut fra "A night at the Opera". Mercury ønsket "Love of my life" som singel, mens May ønsket "39". Men John Deacon som ellers ikke var så verbal om sine meninger, var klar på at han ønsket "You're my best friend" gitt ut som singel. En låt skrevet av ham. Og den poporienterte låta gjorde det bra på listene, med 7. plass i England og 16. plass i U.S.A. "39" ble brukt som B side på singelen.

Det var nå tid for å skrive låter til det neste albumet. Med bakgrunn i suksessen til "A night at the Opera" var det ikke fritt for at medlemmene følte prestasjonsangst. Som så ofte før skrev de låtene hver for seg, og bearbeidet dem når de møttes i studio. Det kunne til tider gå hardt for seg når de skulle velge ut låtene som skulle brukes på albumene. 

Sommeren 1976 fikk de en forespørsel fra Virgin boss Richard Branson om å delta på en gratiskonsert i Hyde Park London. Queen likte ideen og sa ja. 18. september ble konserten avholdt foran hele 150.000 mennesker. Queen var hovedattraksjonen, og Freddie entret scenen med ordene "Welcome to our picnic by the serpentine". Deretter dundret de løs med "Keep yourself alive". Konserten gikk inn i historien som en av de store. Queen spilte en halv time over tiden for å tekkes det elleville publikummet. Det endte med at politiet dro ut strømmen for å få dem til å slutte. Freddie ble også truet med arrest om han gikk ut på scenen igjen (for å gjøre flere ekstranummer).

Queen i Hyde Park foran 150.000 mennesker.

12. november ble "Somebody to love" gitt ut som 1. singel fra bandet neste album kalt "A day at the races". Og selv om den ikke var like spektakulær som "Bohemian Rhapsody" hadde den absolutt sine kvaliteter, og har med årene utviklet seg til å bli en Queen klassiker. Låta huskes for den flotte bruken av flerstemt sang, som framføres med kraft og engasjement. Salgsmessig gikk det bra med 2. plass i England (13. plass i U.S.A.).

"A day at the races" kom like etter og gikk rett til topps i England (5. plass i U.S.A. og 3. plass i Norge). Navnet hadde de i likhet med "A night at the Opera" hentet fra en Marx brothers film. Og flere av låtene minnet også om filmmusikk, som fra en amerikansk 30-talls film. Både "You take my beath away" og "The Millionaire Waltz" (begge skrevet av Mercury) hadde det teatralske over seg. Musichall inspirasjonen ble videreført i "Good old fashion lover boy", mens den "obligatoriske" rockeren som Queen platene pleide å starte med ble ivaretatt med "Tie your mother down". En låt som hadde et utrolig driv over seg. Albumet var for det meste produsert av bandet selv.

Mange kritikere mente bandet med plata prøvde å flyte på suksessen fra forgjengeren, der de hadde flere like referanser. Men faktum var at "A day at the races" mer var en utvidelse av den forrige plata, da de fleste av låtene på plata ble skrevet på samme tid som de på "A night at the Opera". 

Høsten 1976 gikk Roger Taylor til innkjøp av et gods i Surrey, med tilhørende landeiendommer. Her flyttet han inn sammen med sin kjæreste Dominique Beyrand. Taylor hadde blitt kjent med den franske damen gjennom Richard Branson, i forbindelse med Hyde Park konserten.

 

Roger Taylor og hans Dominique Beyrand.

Med Freddie Mercury gikk det den andre veien. Han hadde i flere år utkjempet en personlig kamp vedrørende sin legning. Konklusjonen ble at han anså seg selv som homofil. Han og Mary Austin ble deretter enig om å avslutte sitt samboerskap. Likefullt fortsatte de å være nære venner i alle år etter. 

1977 ble starten på en periode der Freddie levde ut sine drifter uten å tenke på konsekvensene. Selv mente Freddie at han lå med flere hundre menn på denne tiden. Særlig når bandet var i U.S.A. levde Freddie et hedonistisk liv. Freddie: "I really need danger & Excitement". Freddie hadde i forkant av "A night at the Opera" albumet begynt å ta kokain. Og dette misbruket økte utover 70-tallet.

I januar 1977 dro Queen på en større Amerika turne sammen med Thin Lizzy. De to rockebandene utgjorde en sterk pakke overfor det rockinteresserte publikummet. Rett før turneen startet måtte Lizzys Brian Robertson kaste inn håndkleet pga. en skadet hånd. Inn kom istedet Gary Moore, som også tidligere hadde hjulpet Thin Lizzy. Chris O'Donnell i Thin Lizzy lot seg irritere over Freddies sutrete væremåte på turneen. Bla. da bandet ikke ble møtt av en limousin da de ankom en mindre by i den amerikanske midtvesten. Freddie nektet først å sette seg inn i bilen som var satt til disposisjon. Selv var Freddie omgitt av bandets management, i tillegg til to personlige assistenter, og en egen frisør som stelte med håret hans til enhver tid. Men O'Donnell mente at Freddie ikke hadde noen jevnbyrdige når det gjaldt sceneopptreden. Han berømmet også bandets rytmeseksjon med Taylor/Deacon, som han mente var bandets hjerteslag. 

I mars ble rockeren "Tie your mother down" gitt ut på singel. Men den klarte ikke å følge opp plasseringene til de foregående platene, der den endte på en skuffende 31. plass i England (49. plass i U.S.A.). De britiske listene på den tiden var dominert av lettvektere som ABBA, David Soul, Brotherhood of Man og Smokie

I 1977 fikk pønken sitt gjennombrudd i England. Mange av de mer komplekse bandene som hadde dominert rocken fram til da fikk en alvorlig konkurrent fra disse 3 greps gitarbandene, med raseri som den viktigste drivkraften. Mange mente pønken ville bety den sikre død for Queen, som mange anså som pompøs rock.  

I mai dro Queen på en mindre Europa turne, som inkluderte bla. Sverige og Danmark, men ikke Norge. 

I juni ga de ut sin første EP. Og den fikk "selvfølgelig" navnet "Queen's First EP". Den inneholdt låtene "Good old-fashioned lover boy", "Death on two legs", "Tenement Funster" og "White Queen". Der førstnevnte gjerne er låta som forbindes med EPen. Den nådde 17. plass i England.

 

I juni fortsatte de turneen i England. Og siden landet på den tiden var preget av Dronning Elisabeths 25 års jubileum som regent, hadde de for anledningen rigget opp en overdådig krone som var 8 meter høy og 18 meter bred, og veide to tonn. Samt mange andre effekter. Dette stod i sterk kontrast til konsertene Sex Pistols og The Damned holdt på den tiden. Pressen som fra starten av hadde vært negativ til dem, ble bare verre og verre i sin omtale av bandet. Det gikk så langt at Queen valgte å boikotte pressen, da de følte at de likevel ikke skrev noe konstruktivt om dem. 

Det var særlig etter et intervju med musikkavisen NME i juni 1977 at Queen valgte å sette ned foten.

I august 1977 gikk de inn i Wessex studios, London for å spille inn sitt neste album. Denne gang med seg selv som produsent, i samarbeid med en Mike Stone. Sex Pistols som var det hotte på den tiden var også i det studioet. Og da Sid Vicious traff på Freddie i gangen, la han seg ned på alle fire og kravlet mellom bena hans. Som for å vise respekt. Så krigen mellom de mer etablerte rockerne og pønkerne var muligens litt medieskapt.

26. august ga Roger Taylor ut sin første soloplate, i form av singelen "I wanna testify". Med årene kom både Roger, Freddie og Brian til å gi ut soloplater med jevne mellomrom. 

"News of the world" som var navnet på det neste albumet fra Queen kom ut i butikkene den 28. oktober. Men før det ga de ut en plate som kom til å sette selve albumet litt i skyggen. Med dobbeltsingelen "We are the Champions" og "We will rock you". Begge låter godt egnet for arenaene bandet nå fylte rundt om i verden. Og ikke minst ble låtene ganske snart svært populær i idrettssammenheng. Enten for å drive opp stemningen blant publikum, eller for å feire en triumf. Videre introduksjon er nesten unødvendig. De fleste kjenner låtene godt, der man har hørt den i en eller annen sammenheng enten man vil eller ikke. 

Foranledningen til at Freddie og Brian skrev de to låtene var opplevelsen de hatt på konsertopptredene forut, med et entusiastisk publikum som trampet takten, klappet, og sang med - på låter som "Killer Queen" og "Bohemian Rhapsody". På denne tiden var det ikke vanlig at folk 'tok del' i konserten på denne måten. Det var særlig en konsert i Midland (Stafford, 29. mai 1977?) som gjorde inntrykk på bandet. Opprømt av opplevelsen her ønsket de å skrive flere låter som egnet seg som publikumsfrieri på konsertene de gjorde. 

I intervjuer har Freddie sagt at han også hadde fotball i tankene da han skrev låta: "I was thinking about football when I wrote it. I wanted a participation song, something that the fans could latch on to. Of course, I've given it more theatrical subtlety than an ordinary football chant. I suppose it could also be construed as my version of "I Did It My Way." We have made it, and it certainly wasn't easy. No bed of roses as the song says. And it's still not easy."

At en selvsikker tittel som "We are the Champions" kunne provosere folk, ikke minst britiske aviser som mislikte Queen fra før, brydde de seg ikke om. De følte ikke de hadde noe å tape på det, så de lot det stå til.

I videoen til "We are the champions" prøvde man å skape en livefølelse. Men siden låta på den tiden ennå ikke hadde vært presentert live, hadde man ikke noen liveopptak å bruke. De inviterte da flere hundre medlemmer fra sin voksende fanklubb, som da fikk æren av å være publikum i videoen.

Selve plasseringene de oppnådde på listene da de ble gitt ut var ikke nødvendigvis så mye å skryte av. 2. plass i Storbritannia, 4. plass i U.S.A. og 6. plass i Norge var likevel bra. I Frankrike ble de to låtene gitt ut hver for seg. Der "We are the Champions" toppet i hele 12 uker!, før den ble avløst på toppen av "We will rock you". Men det er betydningen låtene har hatt for folk i årene etter som er mer oppsiktsvekkende. Som to av de mest tidløse klassikerne som fins. 

I 2000 ble "We will rock you" pånytt gitt ut som singel. Denne gang som et samarbeid mellom Queen og bandet Five. Den gikk da til topps på de britiske listene. "We will rock you" er også navnet på en musikal som er blitt satt opp flere plasser i verden i nyere tid. I Køln, Tyskland har musikalen vært så populær at turistindustrien i byen gir den mye av æren for den sterkt økende turismen Køln har opplevd i det siste (2006). Dette som nok et eksempel på hva låta og bandet Queen har betydd for mange. 

Albumet "News of the world" ble en storselger. Ikke pga. de gode anmeldelsene plata fikk, men pga. den store interessen "We will rock you" / "We will rock you" skapte. I Storbritannia ble det 4. plass. I U.S.A. ble det 3. plass (det beste de hadde oppnådd til da), og 4. plass i Norge.

Plata hadde likefullt mange flotte låter, der bandet som vanlig vandret innom ulike stilarter. Det mest overraskende var muligens at bandet spilte inn den pønk inspirerte rockeren "Sheer Heart attack" (skrevet av Taylor), som bare for å vise at "vi kan være tidsriktige vi også". De som likte rockerne fra de foregående albumene fant "sin" låt i den nesten episke "It's late". Mercury gjorde utvilsomt en av sine beste vokalprestasjoner på den låta. Ellers var "All dead, all dead" og "Spread your wings" to vakre låter man merket seg ved. "Spread your wings" som var skrevet av Deacon ble også gitt ut som singel i februar 1978, med 34. plass i Storbritannia som resultat.  I U.S.A. ble istedet "It's late" gitt ut som singel.

Med pengene bandet fikk for det enorme platesalget av singlene og albumene, fikk de endelig råd til å betale seg ut av forpliktelsene overfor Trident. På samme tid valgte bandet også å avslutte samarbeidet med manager John Reid. Det lå ikke noen uoverenstemmelser bak den avgjørelsen. Men siden han også hadde ansvaret for Elton John, innså man at han ikke kunne gi dem den oppfølgingen de ønsket. Likefullt hadde de juridisk sett brutt nok en avtale. Så de måtte betale seg ut av kontrakten med Reid, noe som igjen ble dyrt. Som en følge av dette valgte de å ta over styringen selv. Med seg selv som arbeidsgiver over et visst antall ansatte som hjalp dem med det praktiske. Bla. Pete Brown som hadde vært med dem i flere år. Men det gikk ikke lang tid før de skjønte at dette ble for arbeidsomt. Så deres advokat Jim Beach ble satt til å være manager i deres nye Queen Productions Ltd. Også selskapene Queen Music Ltd. og Queen films Ltd. ble opprettet. Tanken var at Queen skulle produsere ferdige produkter, som EMI kunne videreselge for dem. 

Den 5. Queen: Jim Beach - en viktig brikke i Queens suksess.

Beach har fulgt Queen som deres manager helt fram til disse dager. Merittlisten hans innen både musikk og film er imponerende.

11. november 1977 dro bandet på sin andre Amerika-turne det året. John Deacon sjokkerte de andre i bandet ved å barbere hodet rett før de skulle dra. Han var lei av det lange håret, og at andre fortalte ham hvordan han skulle se ut. Han mente kort hår var mer praktisk når de var ute og reiste. Tilbake i England var det klart for en mindre britisk turne i april / mai 1978. Og denne gang var det Freddie sin tur til å sjokkere, der han som sceneantrekk hadde valgt å fremstå som en biker, med svarte skinnklær. Slike klær var på den tiden iferd med å bli populær på homseklubbene i U.S.A. Og mange så på dette som Freddies forsøk på å forene sine to framtoninger, på og utenfor scenen. 

Keiserens nye klær.

Ting foregikk i et vanvittig tempo på denne tiden. For etter å ha gjort unna den britiske turneen dro bandet til Sveits for å begynne arbeidet med sitt neste album. Mountain Studios i Montreux, Sveits ble tatt i bruk for første gang under denne innspillingen. Dette skulle senere bli et studio Queen stadig vendte tilbake til. Hovedinnspillingen foregikk likevel i Super Bear studios i Nice, Frankrike.

Årsaken til at de valgte å legge innspillingen til andre steder enn England, var at de pga høyt skattetrykk i hjemlandet valgte å gjøre som mange andre britiske artister på den tiden - å flytte ut for å slippe å skatte til Storbritannia. Ifølge Roger Taylor hadde de betalt de så mye som 85% skatt året forut. Og med eiendomsskatt og formuesskatt oppå det igjen var det nesten så skattefuten tok alt de tjente.

Selv om bandet jobbet i et høyt tempo, klarte de likevel igjen å komme opp med mange gode ideer, som til sammen gjorde "Jazz" til en av deres beste plater. Igjen hadde de slått seg sammen Roy Thomas Baker. Mannen som produserte "A night at the Opera".

Som en forsmak på det nye albumet ble dobbeltsingelen "Bicycle Race" / "Fat Bottomed Girls" gitt ut i oktober 1978. Førstnevnte var skrevet av Freddie. Inspirasjonen hentet han fra alle de smekre mannerompene han så da sykkelrittet Tour de France passerte like ved studioet de jobbet i.

Brian May skrev "Fat Bottomed Girls" med Freddie i tankene: "I wrote it with Fred in mind, as you do especially if you've got a great singer who likes fat bottomed girls… or boys."

Singelen ble den mest kontroversielle Queen hadde laget fram til da. Ikke så mye pga. av låta, men pga. videoen der de hadde fått 65 nakenmodeller til å sitte på hver sin sykkel. Det hører med til historien at de 65 setene måtte byttes ut med nye før eieren av syklene ville ha dem tilbake. 

Roger og co. hadde (av forståelige grunnet) et stort ønske om å være tilstede på Wimbledon Greyhound stadium, der videoen med de nakne damene ble spilt inn. Men pga. deres 'skatteasyl' i Frankrike kunne de ikke dra tibake til hjemlandet.

Også på coveret av singelen var det avbildet en halvnaken dame. 

Queen framstod som ganske så mannsjåvinistiske på "Bicycle Race".

I Storbritannia ble det bare 11. plass for singelen, mens i U.S.A. ble det 24. plass. I Norge ble det en flott 7. plass.

"Jazz" kom ut i november 1978, som et klassisk Queen album hvor bandet sprudlet av spilleglede. Og i likhet med "A night at the Opera" hadde de laget en svært variert plate - kanskje den mest varierte de noensinne laget. Selv hadde de et ønske om å lage en mer rettfram rock'n roll plate denne gangen, uten for mye studioteknisk fiksfakseri. 

Rockerne denne gang bestod av "Let me entertain you" og "Dead on time". Musichall inspirasjonen ble ivarett på "Dreamers Ball". Mens den typiske poplåta her var "Don't stop me now". Platas fineste spor var muligens Brian Mays Beatles inspirterte "Leaving home ain't easy". Som kan gi assosiasjoner til "She's leaving home" fra "Sgt. Peppers"

Freddie hadde siden Queen slo gjennom sagt svært lite om sin fortid på Zanzibar. Det var også få som visste at han egentlig het Farookh Bulsara. Men på den arabisk-inspirerte "Mustapha" fikk publikum et innblikk i en annen side av Freddie. Noe som ga plata en ekstra dimensjon. 

Queen under innspillingen av "Jazz" i Nice, Frankrike.

I hele tatt var "Jazz" en eksperimentell og spennende plate. Mange mener at bandet ble mer polert på de følgende albumene. 

Salgmessig gikk det brukbart med en 2. plass i Storbritannia, 6. plass i U.S.A. og 6. plass i Norge. Det plata muligens manglet var en større hit enn "Bicycle Race". På  den europeiske utgaven av plata hadde bandet lagt med et utbrettsbilde av de 65 nakne damene fra "Bicycle race" videoen. Denne måtte de fjerne fra den amerikanske utgaven, for å unngå boikott av plata.

Bandet tok da "hevn" over amerikanerne ved å stille med 6 lettkledde damer på sykkel under en konsert i Madison Square garden i desember 1978.

Freddie i Madison Square garden sammen med flere lettkledde damer.

Å opptre i den berømte stadionen i New York var en milepæl for Queen - som et håndfast bevis på at de hadde lyktes som band. Brian May benyttet anledningen til å invitere over foreldrene Harold og Ruth, som ankom byen i en concorde. Faren hadde helt siden Brian avsluttet skolegangen for å konsentrere seg om musikken irritert seg litt over at sønnen valgte bort en akademisk utdannelse. Men etter å ha opplevd Queen i Madison Square Garden måtte han innrømme overfor sønnen at han nå skjønte hva det handlet om..

17. januar 1979 var de ute på veien igjen. Denne gang på en turne kalt "Live killers tour". Den startet i Hamburg, og ble ikke avsluttet før i september. Da hadde de gjort 44 konserter i Europa og Japan. 

Blodslitet med endeløse turneer og plateinnspillinger begynte etter hvert å gå utover humøret til de 4 medlemmene. Og den som fikk føle dette mest på kroppen, var deres personlige manager Pete Brown. Freddie og co. kunne være som små drittunger, der de klagde på alt mulig. Det var veldig viktig for Queen at alle 4 fikk like mye/like bra av alt. Noe som var nedfelt i bandets filosofi, med tanken om at alle 4 var likeverdige medlemmer. Men for stakkars Brown kunne dette være vanskelig å få det til i praksis. Som f.eks. da de skulle innkvarteres i hvert sitt hus i Paris. Og husene måtte være like store..

I februar 1979 ble "Don't stop me now" gitt ut som 2. singel fra "Jazz" albumet. Og med mange godord fra platekritikerne ble dette en hit i Storbritannia. Som den 7. singelen til å nå topp 10 (9. plass).

Etter at Killers turneen var ferdig var det tilbake i studio. Og igjen havnet de i Mountain Studios, Montreux i Sveits. En by Freddie har omtalt som den kjedeligste plassen i verden. Men der Queen fant de fasilitetene de var ute etter. Og når studioet ble lagt ut for salg sommeren 1979, bestemte de seg for å kjøpe stedet.

Det var på denne tiden at bandet ble invitert til å skrive filmmusikken til sci fi filmen "Flash Gordon". Filmen var planlagt å bli både storslagen og bråkete. Derfor fant folkene bak filmen ut at Queen ville være de rette til å lage soundtracket til filmen. Og Queen som aldri hadde sett på noen utfordring som uovervinnelig, takket ja til tilbudet. De fikk deretter se 20 minutt av filmen for å kunne danne seg et bilde av handlingen og stemningen i filmen. Deretter stod de fritt til å lage den musikken de selv ville.

I juni ga de også ut det doble livealbumet "Queen Live Killers", med opptak fra turneen i Japan og Europa. Plata fokuserte på de mer heavy låtene Queen hadde laget. Platas høydepunkt var utvilsomt "Love of my life", der man kun hørte Freddies pianospill, Brians akustiske gitar, og publikum som synger med på refrenget. Mange steder der de holdt konsert var publikum i stand til å synge med på hele låta. Ellers huskes plata for Freddies klare melding til Trident og mr. Sheffield i "Death on two legs". Freddie: "This next song is from "A Night At The Opera". This is about a dirty nasty man, we call him motherfucker, do you know what motherfucker means? I'm sure you have a word for it! We call him .., we also call him "Death on Two Legs" Heh heh heh hey!"

"Queen Live Killers"

"Queen live killers" klarte en fin 3. plass i Storbritannia (16. plass i U.S.A. og 10. plass i Norge). På samme tid valgte EMI å gi ut "Bohemian Rhapsody" pånytt i en særdeles eksklusiv utgave, som kun ble laget i 200 eksemplarer. En slik singel er idag verd 12.000 kroner.

Den eksklusive utgaven av "Bohemian Rhapsody" i blå vinyl.

Parallelt med soundtracket jobbet bandet også med sitt neste studioalbum. Som delvis ble spilt inn i Musicland studios, München, Tyskland. Og det var på Münchens Hilton Hotel at Freddie kom opp med ideen til "Crazy little thing called love", mens han lå i badekaret. Han hadde Elvis Presley i tankene da han skrev låta. Freddie skyndte seg deretter til studio for å spille inn låta før de andre kom, slik at han unngikk at de andre klarte å legge et "typisk" Queen sound på den. Freddie spilte gitaren selv, da han visste best hvordan han ville at den skulle høres ut. Enda han hevdet at han ikke kunne spille gitar.

"Crazy little thing called love" ble gitt ut på singel i oktober 1979. Og i Storbritannia gikk den raskt opp på 2. plass. Enda bedre gikk det i Australia, New Zealand, Canada, Mexico og Nederland der den gikk helt til topps. Også i U.S.A. gikk den til topps, som den første Queen singelen noensinne. Noe som betydde store inntekter for bandet. I Norge ble det "bare" 8. plass.

50-talls feel i "Crazy little thing called love"

Litt senere framførte bandet låta live på en dansegalla på London's Coliseum, sammen med dansere fra London Royal Ballet Company. Balletdansen fascinerte Freddie voldsomt, og noen dager senere tok han dansetimer sammen med dem. Han hadde ifølge dem ikke noe talent, men derimot et stort engasjement. 3 år tidligere hadde Freddie uttrykt stor begeistring for ballet, i et intervju med musikkbladet NME: " "I'm into this ballet thing, and that's why I'm trying to put across this Nijinsky costume; and trying to put across our music in a more artistic manner than before."

Både NME og andre aviser harselerte over Freddies ønske om å bringe ballet ut til folket, noe han tok seg nær av.

I november dro bandet på sin siste turne på 70-tallet., kalt "Crazy tour". Navnet henspilte på det faktum at de de denne gangen valgte å konsentrere seg om mindre scener, der de fikk bedre kontakt med publikum.

Idet Queen gikk inn i 80-tallet kunne de se tilbake på et suksessrikt tiår, med 45 millioner solgte plater. Som et av de mest populære og markante artistene 70-tallet fostret. 

Første halvdel av 1980 ble brukt i studio, der de jobbet med albumene "The Game" og "Flash Gordon". For å holde interessen for bandet oppe i denne perioden ble nok en singel gitt ut, iform av "Save Me". Låta var skrevet (og delvis sunget) av Brian May og inneholdt mange av de elementene man etter hvert kjente igjen Queen på. Den startet som en ballade , men gikk etter hvert over i et mer storslagent og rocket refreng der Freddie viste sin stemmeprakt. Teksten var svært personlig, der Brian fortalte om problemene han hadde i ekteskapet med Chrissy. Salgsmessig gikk det brukbart  med en 11. plass i Storbritannia (7. plass i Norge). 

På denne tiden kjøpte Freddie seg sitt etter hvert berømte herskapshus i Kensington kalt Garden Lodge. Huset bestod av hele 28 rom. Det tok litt tid før Freddie flyttet inn, da renovasjonen av huset tok lang tid. 

I mai kom den 3. singelen fra "The Game" albumet med "Play the Game" (14. plass i Storbritannia, 6. plass i Norge). Og dette ble litt av et sjokk for fansen. For det første tok Queen i bruk synthesizer, et forhatt instrument blant mange rockeinteresserte. Det andre sjokket fikk fansen da videoen til "Play the game" kom på TV. Den  viste en korthåret Freddie Mercury med en voksen mustasje under nesen. Fansen følte at de var iferd med å miste den Freddie de hadde lært seg å elske.

      

Mustasjen og det korte håret til Freddie Mercury  slo ikke an blant fansen.

Kontoret til Queen productions ble bombardert med illsinte brev og "gaver" fra fans som følte seg sviktet. Bedre ble det ikke da "The Game" fulgte like etter. Selv om plata absolutt hadde sine kvaliteter, og var eksperimentell på sin måte, ble den av mange fans ansett å være for polert og kommersiell. Særlig bruken av synthesizere ble mislikt. Ikke minst fordi Queen fram til da hadde gjort det til et poeng at de ikke brukte instrumentet på platene sine. "The Game" markerte på mange måter et stilskifte i Queens diskografi. Fra det rockbaserte til det mer poporienterte. Selv om gode rockelåter også forekom på 80-talls platene.

"The Game" var produsert av bandet selv i samarbeid med lydteknikeren, tyske Reinhold Mack. Han hadde tidligere samarbeidet med E.L.O. The Sparks og Donna Summer. Dette ga seg utslag i et mer funky og dansevennlig lydbilde på låter som "Dragon Attack" og "Another one bites the dust". Queen og Mack fikk senere en Grammy nominasjon for produksjonen på plata.

Queen og Mack.

"Don't try suicide" skapte endel reaksjoner da plata kom ut, da Freddie i teksten hadde tatt for seg et av de alvorligste temaene som fins. Med problematikken rundt selvmordsforsøk. 

Generelt kan man si at "The Game" bestod av 10 gode poplåter som med sin tilgjengelighet hadde bred appell blant musikkinteresserte over hele verden. Salgsmessig gikk det bedre enn noen gang tidligere. Med 1. plass både i Storbritannia og U.S.A. De to største og prestisjefylte listene i verden. I Norge ble det en fin 2. plass.

Om ikke dette var nok fikk bandet en ny opptur da den funky discolåta "Another one bites the Dust" ble gitt ut på singel i september 1980. I hjemlandet Storbritannia ble det 7. plass, mens i U.S.A. gikk den helt til topps. Og solgte i enorme antall (4.5 millioner eksemplarer). Den har i årene etter vært en fast gjenganger på diskotekene verden over, som en låt som får de fleste til å føle seg vel på dansegulvet. "Another one bites the dust" var skrevet av John Deacon. Mannen som i starten nesten ikke skrev låter. Ideen til låta startet et par år tidligere, da han kom opp med et bassriff han likte. Etter hvert fikk låta mer kjøtt på beinet da de andre i bandet kom opp med flere ideer som til sammen gjorde den til bandets mest solgte singel noensinne. 

Nr. 1 singelen "Another One Bites The Dust".

Låta ble spilt mye også på de svartes radiostasjoner i U.S.A., og den nådde 3. plass på på R & B listene der borte. På American Annual Music award fikk den prisen som beste singel. 

Etter nok en turne til U.S.A. dro bandet tilbake i studio for å gjøre ferdig soundtracket til "Flash Gordon". Denne gang i Anvil studios, London. Freddie flyttet også inn i sin nye residens i Kensington, sammen med en Tony Bastin som han hadde vært kjæreste med en liten stund.

24. november ble "Flash" gitt ut som singel fra soundtracket. En anthem lignende låt som ga assosiasjoner til stjernekrig. Den oppnådde en fin 10. plass i Storbritannia, men gjorde lite ut av seg ellers. Albumet kom like etter, og selv om den hadde fine øyeblikk i låter som "The Battle theme", "The Hero" og "Football fight", tålte den ikke sammenligning med Queens andre plater. Til det ble det for mye lyder og dialog fra filmen, og musikk som best var egnet til å høre på samtidig som man så filmen. Likefullt nådde også albumet 10. plass i Storbritannia. 

    

"Flash Gordon" var en sci-fi film med et visst B-preg over seg.

Det mest positive med filmen var Queens musikk.

I november og desember var de igjen ute og turnerte. Den 8. desember fikk bandet den sjokkerende beskjeden om at John Lennon var blitt skutt på gaten i New York. Som en hyllest til mannen spilte de "Imagine" under en konsert på Wembley stadion. 

I februar og mars 1981 besøkte de Sør-Amerika. Og selv om andre vestlige band hadde turnert der tidligere, hadde ingen gjort det i en slik skala som Queen nå gjorde. Over 100 tonn med utstyr ble fløyet ned, samt et stort antall roadies og sangere. Det hele måtte planlegges med militær presisjon. Sin første konsert holdt de på Velez Sarfield stadium i Buenos Aires, Argentina. Foran 54.000 Queen fans. President Viola inviterte bandet på middag, men de avslo tilbudet, da de var uenig hans politikk og ikke ønsket å bli tatt til inntekt for hans regime. Deretter bar det til Brasil og Morumbi stadium i Sao Paulo, der de de gjorde 2 konserter. Begge kveldene var det 131.000 mennesker tilstede. Et større publikum hadde ikke et rockeband hatt tidligere på en konsert. 

Konsertene på Morumbi har Roger Taylor i ettertid omtalt som sin største opplevelse noensinne.

I april var det tilbake i Europa og Mountain studios for å spille inn låter til sin neste plate. Parallelt med dette jobbet Roger Taylor med sitt første soloalbum kalt "Fun In Space". Sistnevnte ble spilt inn i løpet av 6 uker, og kom ut i butikkene den 6. april 1981. Magien fra Queen platene var totalt fraværende på denne litt rotete plata. Og platekritikerne slaktet den. Men en 18. plass i Storbritannia forteller noe om at endel Queen fans kjøpte den uavhengig av kvalitet.

Hele sommeren jobbet de med den nye plata. David Bowie som på den tiden bodde i Sveits brukte også Mountain studios på flere av sine plateinnspillinger. På samme tid som Queen jobbet med sitt i et av studioene, drev Bowie og spilte inn "Cat People" i et annet. Taylor og Mercury som var venner med Bowie inviterte ham over for å gjøre en uhøytidelig jam session sammen. Dette resulterte etter hvert i at de satte seg ned og skrev en låt sammen. Dvs. Queen hadde på det tidspunktet allerede laget et utkast til låta, kalt "Feel like", men de hadde ikke fått den til slik de ønsket. Basslinjen på låta var det ifølge Roger, Brian og David Bowie, John Deacon som kom opp med. En basslinje noen mener er den beste som er laget til en poplåt.

Sangen Queen og Bowie spilte inn fikk den foreløpige tittelen "People On Streets". Ifølge Mark Blake - forfatter av en Freddie Mercury biografi gikk det med store mengder vin og kokain det døgnet de jobbet sammen.

Deretter skilte de lag. Det var også meningen at Bowie skulle kore på "Cool Cats", noe han også gjorde, men de var ikke fornøyd med resultatet, så Queen valgte å spille inn låta uten bruk av Bowies stemme.

Bandet dro så tilbake til Sør-Amerika for flere konserter. De spilte også på Monterrey stadion i Mexico den 9. oktober 1981 før de satte kursen for New York, der de igjen ble forent med David Bowie. De 5 avsluttet da innspillingen av "Under Pressure", som låta nå hadde blitt omdøpt til. 26. oktober ble den gitt ut på singel. Og begge parter var fornøyd med resultatet. Roger Taylor: "It's one of the very best things that Queen have ever done".

Og som to av de mest populære artistene som fantes på denne tiden, var det mange platekjøpere som fattet interesse for dette unike samarbeidet. Låta gikk da også til topps i Storbritannia i november 1981, som første Queen singel siden "Bohemian Rhapsody". Til topps gikk den også i Canada, og Nederland. I Irland ble det 2. plass, i Sør-Afrika 4. plass, i Belgia 5. plass, i Norge 5. plass, og Australia 6. plass.

Musikkvideoen til "Under Pressure" - der verken Queen eller David Bowie deltok - ble bla. vist i det populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk på NRK TV.

Queen og David Bowie dumpet borti hverandre i Sveits. Det resulterte i 1. plass i Storbritannia.

I passe tid før julesalget sørget Queen for at et eller flere produkter fra dem lå under juletreet, da de i november både ga ut albumet "Greatest Hits", videoen "Greatest Flix", og billedboka "Greatest Pix". Albumet gikk rett til topps i Storbritannia, og holdt seg på album listene i hele 312 uker. Den endte opp som den 4. mest solgte platen i Storbritannia på 80-tallet. Senere har plata fortsatt å selge i store antall, og regnes i dag (2008) som det mest solgte albumet i britisk musikkhistorie, med hele 5.4 millioner solgte eksemplarer. Beatles' "Sgt. Peppers" og Oasis' "Morning Glory" kommer på plassene bak.

"Greatest Hits" fra 1981 har med årene passert "Sgt. Peppers" i salg,

og er nå den mest solgt plata gjennom tidene i Storbritannia.

I Norge solgte plata merkelig dårlig da den kom ut (21. plass) men likefullt har den dukket opp på listene med jevne mellomrom i årene etter. "Under Pressure" var utelatt fra enkelte versjoner av "Greatest Hits" plata. (Bla. webmaster sin). 

De første månedene av 1982 ble tilbrakt i München der de fortsatte arbeidet med sitt neste album kalt "Hot Space" i Musicland studios. München ble en by som Queen tilbrakte mye tid i opp gjennom årene. Og de fant seg godt til rette her. Ikke minst pga. byens uteliv. Særlig Freddie fant glede i byens mange homobarer. Og selv om han i utgangspunktet hadde kjæreste lot han ikke det hindre ham i å eksperimentere med andre menn. Han fikk seg også en ny hjertevenn i den tyske skuespilleren Barbara Valentin

Den tyske klubbscenen inspirerte bandet til å lage et album som stilmessig lå langt unna deres tidligere utgivelser. I en forlengelse av "Another one bites the dust" laget de en plate der funk og disco utgjorde platas hovedtyngde. Side 1 av plata bestod av diskotek vennlige låter som "Staying Power", "Dancer", "Body Language", "Back Chat" og "Action this Day". De som hadde fulgte Queen siden midten av 70-tallet vred seg i smerte da de hørte denne delen av plata. Side 2 av "Hot Space" inneholdt ting som fansen var mer fortrolig med. Ikke minst i rockeren "Put out the Fire" som holdt gammel standard. "Life is real (Lennon is a genius)" var en Beatles lignende låt der de hyllet avdøde John Lennon. Foruten "Under Pressure" som også var tatt med på plata, var "Las Palabras de Amor (the words of love)" platas høydepunkt. Den synthdrevne kjærlighetslåta lå også langt unna det Queen tidligere hadde gjort, men ble likevel godt likt av de fleste.

"Body Language" ble gitt ut på singel i mai 1982, som et forvarsel på hva fansen hadde i vente. Og 25. plass i Storbritannia forteller vel det meste om interessen for singelen. Bedre gikk det for den i U.S.A. (11. plass) der DJene likte låta. I Norge ble det 6. plass. 

Albumet kom også i mai. Og til tross for negativ omtale i musikkpressen ble den en salgsuksess med 4. plass i Storbritannia, 3. plass i Norge, og 22. plass i U.S.A. I ettertid har dette blitt regnet som den klart dårligste platen Queen noensinne laget. Også Brian May har i ettertid vært i tvil om det var så lurt å gi ut en "discoplate". Han mener selv at han ikke var så keen på å lage platen slik. Men at det var andre i bandet som presset på (Mercury?). 

9. april begynte de også på en lengre turne kalt "Hot Space". Den startet i Gøteborg, Sverige og ble avsluttet den 3. november i Tokorozawa, Japan. Med til sammen 58 konserter. Og endelig fant de plass til Norge på turneen sin. Den 12. april besøkte Queen Drammenshallen til stor glede for sine norske fans. 

Queen i Drammenshallen 12. april 1982. Bildet er tatt av Helge Øverås (link).

Blant avisene som var tilstede på konserten, var Lars Keilhau fra Aftenposten - en mann som 10 år senere kom til å bli mest kjent for å ha slaktet Metallica, der han omtalte dem som amøber uten musikalsk talent. Queen og Freddie Mercury hadde han derimot mer sans for - ikke minst Freddies stemme.

Aftenpostens anmeldelse av konserten i Drammenshallen i 1982.

Queen besøkte også U.S.A. på "Hot Space Tour". Og uten å vite det da, ble dette siste gang bandet opptrådte der..

I løpet av sommeren ble både "Back Chat" og "Las Palabras de Amor" gitt ut på singel. Uten at noen av dem klarte å hevde seg på den britiske singellisten. I U.S.A. ble både "Calling all girls", "Life is real" og "Put out the fire" gitt ut på singel. Uten at de gjorde det noe bedre.

Da bandet var ferdig med turneen i november ble de enig om å ta et års pause fra hverandre. De endeløse turneene og uenighet om veivalg, gjorde at de hadde begynt å gå hverandre litt på nervene. Roger Taylor: "We got fed up and were lacking inspiration". Mange tok dette som et signal på at bandet kom til å bli oppløst. Men det var aldri i tankene til Freddie og co. 

Bandmedlemmenes nyvunne "frihet" åpnet for mange muligheter når det gjaldt aktiviteter å fylle tiden med. Roger Taylor som nettopp hadde gitt ut soloplate var ikke lysten på noe nytt forsøk. Han brukte derfor året til å oppleve en ny ungdom, der han gjorde fartsfylte ting. En dag hadde han det morsomt med å ringe på alle dørene i en gate for å se hvor lang tid det tok før noen gjenkjente ham. John Deacon som heller ikke hadde noen interesse av å lage noen soloplate benyttet året til å hygge seg med familien.

Derimot hadde Freddie og Brian planer om å gi ut soloplater. Freddie hadde pratet om det lenge, og dro til München for å starte innspillingen i Musicland. Men før han kom skikkelig i gang ble han hyret inn av Giorgio Moroder (Cat People, Take My Breath Away, Neverending Story) til å være med på nyinnspillingen av 20-talls filmen "Metropolis". Og etter å ha spilt inn låta "Love Kills" var han tilbake i München. Men tiden ble brukt til alt annet enn plateinnspillinger. Freddies forhold til Tony Bastin hadde også tatt slutt, noe som gjorde ham svært aktiv i Münchens natteliv. Deretter fortsatte Freddie festen i New York. Her fikk han tilbud fra Michael Jackson om å bidra på The Jacksons plata "Victory". Han spilte inn låtene "Victory" og "State Of Shock" sammen med  Michael Jackson før Jackson fikk nok av Freddies enorme forbruk av kokain og Freddie ble lei av at Michael hadde med seg lamaen sin i studio hver dag. Tilbudet om å synge "State Of Shock" sammen med Michael gikk derfor til Mick Jagger i stedet. Duetten mellom Freddie og Michael ble ikke offentliggjort før i 2014.

Freddie og Michael var gjensidige beunderere av hverandre da de møttes første gang i 1981, i forbindelse med en Queen konsert. De to møttes pånytt året etter da Queen var opptatt med å spille inn "Hot Space" albumet. De ønsket da å starte et samarbeid, og i første omgang resulterte det i låta "There Must Be More To Life Than This". Dessverre klarte de ikke å gjøre den ferdig på det tidspunktet, noe Freddie i ettertid beklaget, da han mente at det hadde vært brukbare sjanser for at den ville blitt tatt med på Jacksons gigantselger "Thriller". I stedet ga han ut låta selv, i 1985. I 2014 ble duetten mellom Freddie og Michael gitt ut på Queens samleplate "Queen Forever".

Michael Jackson og Freddie Mercury

Den som var mest produktiv i dette friåret var Brian May. Han dro til Los Angeles, U.S.A. i forbindelse med et spilleoppdrag for en Jeffrey Osborne. Like etter kom han i kontakt med Philip Chen (REO Speedwagon), Fred Mandel, Alan Gratzer og Eddie Van Halen (Van Halen). Sammen spilte de inn EPen "Star Fleet Project". Som ventet ble dette en orgie i gitarspilling, noe som ikke var så overraskende med tanke på at to av verdens mest kjente gitarister deltok på EPen. Plata bestod bare av 3 låter, der "Blues breaker" og "Let me Out" var skrevet av May. Låta "Star fleet" var skrevet av Paul Bliss for en Sci-fi serie. I Storbritannia nådde EPen 35. plass på albumlistene!, mens i U.S.A. ble det 125. plass. Plata er ikke gitt ut på cd, noe som gjør den til et samleobjekt blant fansen. 

           
EPen "Star Fleet Project" der Brian May samarbeidet med bla. Eddie Van Halen. Brian May og vennene: May, Eddie Van Halen, Phil Chen og Alan Gratzer.

Selv om de var blitt enig om å ta et års pause fra hverandre, møttes de i juli for å skrive soundtracket til filmen "Hotel New Hampshire", som deres manager Jim Beach hadde tatt initiativ til å få spilt inn. Med oppladede batterier og full av entusiasme gikk de i studio for å spille inn låter til filmen. Men etter å ha jobbet sammen en stund valgte de å trekke seg fra innspillingen. Rett og slett fordi de ikke klarte å tilpasse musikken til stemningen i filmen. Til alles skuffelse. 

I stedet styrte de kreativiteten i retning av en ny studioplate. Noe som betydde at de igjen tok turen til Musicland studios i München. Med Reinhold Mack til å hjelpe dem med produksjonen. Som nevnt hadde Mack også produsert "The Game" sammen med Queen.

 Freddie i studio med Reinhold Mack

Bandet var svært fornøyd med låtene de spilte inn. Noe også platekjøperne fikk høre da den svært poporienterte "Radio Ga Ga" ble gitt ut på singel i januar 1984. Låta var skrevet av Roger Taylor. Han hadde fått ideen til låta mens han spilte på noen synthesizere. Og bruken av synthesizere var også det bærende elementet i denne låta. Også MTV hadde fungert som en inspirasjon da han skrev "Radio Ga Ga". Refrenget "All we here is Radio Ga Ga, radio goo goo", fikk Roger ideen til etter å ha hørt hans 3 år gamle sønn Felix gå rundt og si 'radio pooh pooh'.

Roger Taylor: "I wrote 'Radio Ga Ga' after watching a lot of MTV in America, and it seems that visuals were becoming much more important than the song. Still it's very ironic that we had to make a video to go with it. I can tell you it's pretty difficult to be a success worldwide without a video. And the name? That came from my little boy who goes round saying radio pooh pooh. That changed into radio ka ka, and then to ga ga."

Til musikkvideoen hadde de hyret inn 500 medlemmer av Queens egen fanklubb til å utgjøre et slags publikum. Og idet Freddie sang refrenget: "All we hear is radio ga  ga, radio goo  goo" var de 500 statistene oppe med armene sine i lufta, der de vekselvis klappet i takt / knyttet nevene. Et imponerende syn. Virkelig imponerende ble det ett år senere da 72.000 mennesker gjorde de samme bevegelsene i forbindelse med Live Aid på Wembley.

Som en moderne utgave av Metropolis i videoen til "Radio Ga Ga". 

"Radio Ga Ga" ble en stor hit i Storbritannia med 2. plass på listene. Med den plasseringen hadde alle medlemmene av Queen skrevet minst en topp 10 hit. Også i Norge ble det 2. plass. I U.S.A. ble det bare 16. plass. Mens i 19 andre land gikk singelen til topps. Noe som gjorde "Radio Ga- Ga" til en av bandets største hits. 

Musikkvideoen til "Radio Ga Ga ble presentert for norske musikkinteresserte i det populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk på NRK TV, den 24. januar 1984.

I februar opptrådte bandet sammen igjen for første gang på 15 måneder i forbindelse med en musikk festival i San Remo, Italia. Og konserten ble skjemmet av at Roger og Brian  føk i tottene på hverandre bak scenen. Foranledningen var at Roger hadde vært barnslig og sprayet hårspray i ansiktet på Brian. Freddie måtte gå imellom dem før de rakk å gjøre skade på hverandre. For bandet ble dette en påminnelse om at ting fortsatt ikke var bra mellom dem. En annen gang kastet Roger en stor tromme etter Freddie: "I might have been killed". 

Albumet "The Works" som kom ut i butikkene i februar 1984 viste likefullt et band som fortsatt var i stand til å skrive gode og varierte låter. Som på 70-talls platene hadde Brian May skrevet et par skikkelige rockere i "Hammer to Fall" og "Tear it Up". To låter som var røffere enn det meste de tidligere hadde laget. Albumet kunne ligne litt på "The Game", da dette ellers var en samling fengende poplåter. Bla. var "Man on the Prowl" 50-talls rockabilly a' la' "Crazy little thing called love". Ellers bidro Freddie Mercury med de to balladene "It's a hard life" og "Is this the world we created?"

Salgsmessig gikk det bra i Storbritannia, der plata nådde 2. plass. Og deretter holdt seg lenge på listene. I Norge ble det også 2. plass, mens i U.S.A. ble det kun 23. plass. Studioalbumene til Queen fortsatte å gjøre det dårlig i U.S.A. utover 80-og 90-tallet. Som om amerikanerne var blitt litt bandet.

Men i hjemlandet Storbritannia var man såvisst ikke lei Queen. I april ble den John Deacon skrevne "I want to break free" gitt ut som singel fra albumet. Og den ble en ny storselger med 2. plass på singellisten i Storbritannia (4. plass i Norge). Låta har i ettertid blitt en kampsang for mange mennesker. Bla. hos folk i Sør-Amerika. Men videoen som ble laget til låta med de fire medlemmene kledd ut som jenter / damer, viser at bandet selv ikke hadde lagt noen dypere mening i teksten. Videoen viste ihvertfall at de 4 ikke tok seg selv for høytidelig. Brian hadde ansiktet fullt av skjønnhetskrem, og hårruller på hodet. Mens Freddie i lårkort miniskjørt storkoste seg der han vrikket rundt på rompa og støvsuget.


Medlemmene i Queen viste nye sider av seg selv i videoen til "I want to breeak free".

Noe promotering av albumet kom ikke i gang før sommeren 1984. Noe som gjorde at bandmedlemmene igjen fikk litt tid til å dyrke sine interesser. Brian May brukte tiden til å jobbe videre med en kommersiell utgave av The red special (gitaren) kalt BHM1, sammen med selskapet Guild guitars. Freddie tilbrakte tiden på homsediskotek i München og London. Mens Roger Taylor valgte å bruke tiden til å spille inn nok et soloalbum. Denne gang kalt "Strange Frontier". Mange mente Taylor her prøvde å lage en Bruce Springsteen inspirert plate, uten helt å lykkes med det. I Storbritannia nådde den 30. plass i juli 1984.

I juli ble også den 3. singelen fra "The Works" gitt ut. Og den Mercury skrevne balladen "It's a hard life" gjorde det svært bra på listen med en 6. plass i Storbritannia. Til singelen var det igjen laget en fornøyelig video, der Queen medlemmene så ut som Black Adder figurer, kledd i middelalder kostymer. Man må kunne anta at Freddie hadde et ord med i laget når de gjaldt kledningene. Han elsket å kle seg ut. 

24. august dro bandet på sin første turne på to år kalt "The Works Tour". Turneen startet i Brüssel, Belgia, og ble først avsluttet i mai året etter i Japan. Til sammen holdt de 47 konserter i løpet av turneen. Og dette skulle bli den mest omtalte bandet noensinne gjorde. Årsaken var at de i oktober 1984 holdt 7 konserter i Sun City, Sør-Afrika. I en tid der apartheid fortsatt eksisterte.  Protestene mot avgjørelsen var mange. Men Queen argumenterte med at de ikke var et politisk band, og at artister som Cliff Richard, Rod Stewart og Elton John allerede hadde gjort det samme. Queen kom også på kant med musikernes egen fagforening pga. avgjørelsen. I mange år etterpå måtte Brian og co. svare for det valget de gjorde.

Roger Taylor: "In a way I do regret playing (Sun City). In some ways I would defend what we did. I mean, basically we play music to people. And I think a lot of crap is talked over here about things that people don't really know about."

Brian May: "Those criticisms are absolutely and definitely not justified. We're totally against apartheid and all it stands for, but I feel that by going there, we did a lot of bridge building. We actually met musicians of both colours. They all welcomed us with open arms. The only criticism was from outside South-Africa."

Mange år senere ble Roger og Brian viktige støttespillere for Nelson Mandela, i hans kamp mot AIDS.

Queen ga ut en live plate med opptak fra konsertene de holdt i landet. Der inntektene gikk til en skole med svarte elever.

 

10. september ble rockeren "Hammer to Fall" gitt ut som 4. singel fra "The Works". Og  selv om mange hevdet at dette var platas høydepunkt nådde den kun 13. plass i Storbritannia. Bedre gikk det med Freddie Mercurys første singel "Love Kills" som ble gitt ut på samme tid. Låta som var spilt inn for "Metropolis" soundtracket nådde 10. plass.

I 1984 mottok Queen prisen Silver Clef Award, for sitt 'Enestående bidrag til britisk musikk'. I årene forut hadde Eric Clapton, The Rolling Stones, Status Quo og Pink Floyd mottatt prisen.

1984 ble avrundet med at Queen ga ut julesingelen "Thank God it's Christmas". Selv om den ga assosiasjoner til både jul og Queens tidligere plater, var det en intetsigende låt. Den nådde da heller ikke høyere enn 21. plass i Storbritannia. Likefullt har den blitt spilt mye på radio og TV i årene etter, som et juleminne. 

I januar 1985 deltok bandet på den første utgaven av "Rock in Rio". En musikkfestival som er større enn Woodstock. Og foran 250.000 mennesker opptrådte Queen sammen med navn som Ozzy Osbourne, Yes, AC/DC og Iron Maiden. Da de spilte "I want to break free" hadde Freddie valgt å ikle seg dameklær, noe som ikke ble tatt nådig opp av sør-amerikanerne som allerede hadde adoptert "I want to break free" som en frihetssang, så for de var antrekket en fornærmelse. Bandet ble bombardert av mynter ol. Slik at Freddie måtte gå bak og bytte om antrekket før de kunne fortsette.

Tilbake i England gjorde Roger Taylor trommeoppdrag for Roger Daltrey, Feargal Sharkey og Jimmy Nail. Mens Freddie Mercury forberedte sitt første soloalbum. "I was born to love you" ble gitt ut som singel fra albumet "Mr. Bad Guy" i april 1985. Og den ble en større suksess enn utgivelsene til de andre Queen medlemmene, med en 11. plass i Storbritannia. Låta var en lett, synthbasert poplåt som man ble i godt humør av. 

Like etter kom albumet "Mr. bad Guy" med 10 andre lettbente poplåter. Mange av dem var sjarmerende med sitt naive lydbilde. Og svært godt egnet for dansegulvet. Men sammenlignet med det Mercury hadde gjort i Queen ble det til tider flaut. Likefullt solgte plata bra med 6. plass i Storbritannia og 13. plass i Norge. "Made in Heaven" og "Living on my own" ble begge store hits på 90-tallet, men da i andre versjoner. I 1985 nådde ikke "Living on my own" topp 40 i Storbritannia engang, men i en remixet utgave gikk den til topps på de samme listene i 1993. Samtlige låter på plata var skrevet av Freddie selv.

I april og mai var Queen opptatt med konserter i Australia og New Zealand. I Sydney traff de Elton John som også var på turne. På kvelden valgte Brian May og John Deacon kulturelle aktiviteter som et besøk i det berømte operahuset, mens Roger Taylor, Freddie Mercury og Elton John hadde det travelt med å komme seg ut i klubbnatten. 

Elton John og Freddie klar for klubbnatten

Det var mens de var denne turneen at de første gang hørte om Bob Geldof og Midge Ures planer om en kjempekonsert på Wembley. Som en forlengelse av Band Aid, der pengene gikk til de trengende i Etiopia. I utgangspunktet var Queen negativ. For det første fordi de ikke var blitt forespurt om å delta på Band Aid, dernest fordi de ikke hadde tro på at en slik kjempekonsert var gjennomførbar. Men etter litt overtalelse fra Bob Geldof, ga de etter og sa ja :

Freddie til Bob Geldof: "Darling, I'm not sure". Bob Geldof: "No, you are doing it... Or I will tell the whole world how you, not Queen, turned it down!"

Når Queen først hadde bestemt seg for å være med, ønsket de også å gi publikum en minneverdig aften. 

De øvde i tre dager foran den store kvelden, der de hadde fått 20 minutt til rådighet til å vise hva de var gode for. Og uten de sedvanlige lyseffektene og kostymene ble de nødt til å fokusere på opptredenen, ved å gi publikum et rett fram rockeshow. Og det Queen viste denne kvelden var en leksjon i god rock'n roll. Freddie var i storform og kommuniserte med publikum på en måte ingen av de andre artistene var i nærheten av. Nesten med en arrogant selvtillit. Han kommanderte publikum til å bli med på allsang, noe de villig gjorde. Flere av de andre artistene som opptrådte denne kvelden måtte innrømme at Queen blåste de andre av banen. Paul Young: "These boys are really fantastic. They blew everyone away".

Opptredenen til Queen ble introdusert av komikerne Smith & Jones: "Her majesty... Queen!!" Og inn på scenen spankulerte Freddie iført en hvit singlet, og en trang dongeri.

Freddie Mercury var i storslag på Live Aid.

I løpet av sine tilmålte minutt spilte Queen "Bohemian Rhaspody", "Hammer to fall", "Crazy little thing called love", "We will rock you", "We are the champions", "We will rock you" og "Radio Ga Ga". På sistnevnte klarte Freddie det kunststykket å få et fullsatt Wembley til å reise armene i været og klappe i takt, slik det hadde blitt gjort i videoen til låta. Opptredenen til Queen er gjerne det første folk nevner når man snakker om Live Aid. Også 20 år etter konserten. I 2005 ble Queens opptreden på Live Aid kåret til tidenes liveframføring i en avstemning gjort blant musikere og musikkritikere.

Likefullt var ikke fasilitetene optimale denne dagen. Lyden på scenen var ifølge Roger Taylor helt forferdelig. Og fordi det var midt på dagen fikk de sola i øynene. Men alt i alt var også bandet selv veldig fornøyd med sin opptreden på Live Aid.

Freddie og Brian hadde i tillegg en akustisk framføring av "Is this the world we created?" på slutten av Wembley konserten, rett før Paul McCartney gikk igang med allsang på "Let it  Be".

Brian og Roger på "Kongetribunen", sammen bla. David Bowie, Prinsesse Diana og Bob Geldof.

Midge Ure fra synthbandet Ultravox var sammen med Bob Geldof initiativtakeren til både Band Aid og Live Aid. Og selv om Ure også var en stor stjerne, ble han som en liten gutt igjen da han øynet muligheten til å møte sitt store idol Freddie Mercury. Ure våget seg bort til ham og spurte hvordan det stod til. Mercury tok ham i hånden, men ville ikke slippe etterpå. Etter å ha stått slik i 2 minutt sa Mercury til Ure: "Tell me, you're that lovely boy from Boomtown Rats (Geldofs band), aren't you?" Ure gispet tilbake: "No, I'm the lovely boy from Ultravox". I bakgrunnen stod Ures kone og humret godt over den merkelige situasjonen ektemannen var havnet i.

   

Freddie Mercury og Queens opptreden den 13. juli 1985 gikk inn i rockehistorien.

Ingen andre klarte å få med seg publikum på den måten de gjorde denne dagen.

I 1985 ble Freddie kjæreste med iren Jim Hutton. De hadde truffet hverandre allerede i 1983 på homobaren Cocobana i Kensington. Hutton jobbet på den tiden i en barbershop. Og med årene utviklet vennskapet deres seg til et forhold. Freddie og Jim kom til å holde sammen helt til Freddies død i 1991. Der han sammen med Mary Austin fikk sin andel av arven etter Freddie.

Freddie med kjæresten Jim Button, og en av sine kjære katter.

Høsten 1985 gikk bandet i studio for å spille inn nytt materiale. Både de og fansen hadde store forventninger til resultatet etter deres fantastiske opptreden på Live Aid. Konserten skapte generelt en helt ny interesse for Queen. Før det var det mange som mente at bandets popularitet var nedadgående. Idet de skulle gå igang med arbeidet på den nye plata fikk de en forespørsel fra filmprodusent Russel Mulcahy om å lage musikken til filmen "Highlander", der Sean Connery og Christopher Lambert var blant skuespillerne som skulle være med. Queen tente på ideen, og dro til Musicland studios i München for å gå igang med soundtracket. Før det hadde de som med "Flash Gordon" fått se en tidlig utgave av filmen, slik at de kunne danne seg et bilde av filmens handling og stemning. 

I november ga de ut singelen "One Vision". En låt som ikke hadde noe med den filmen å gjøre. Men som derimot ble brukt i filmen "Iron Eagle". Låta var ifølge Queen inspirert av Martin Luther King. Musikalsk var den en typisk Queen rocker, kompet med et synthriff. Låta nådde 7. plass i Storbritannia samme måned som den ble gitt ut. 

17. mars 1986 ble "A kind of magic" gitt ut på singel, som en forsmak på det nye albumet. I likhet med mange av låtene på det kommende albumet, var "A kind of magic" et uttrykk bandet hadde fanget opp i filmen. Der filmens hovedperson Connor MacLeod sier det til sin kone Rachel Connor idet han tar farvel med henne. Men ellers hadde låta lite med filmen å gjøre stemningsmessig. Videoen til låta var en påkostet greie med animasjonsfigurer og spesial effekter. På coveret av singelen hadde de likefullt hentet et motiv fra filmen. 

Og dette slo tydeligvis an hos folk. For den Roger Taylor skrevne låta gikk til topps i hele 35 land. I Storbritannia ble det 3. plass, mens i Norge kom den ikke inn på listene engang.

Albumet "A kind of Magic" kom ut i juni 1986. Som en blanding av et soundtrack album og et vanlig studioalbum. Låter som "Who wants to live forever", "Princess of the universe", "Gimme the Prize", "One year of love" og "Don't lose your head" (sistnevnte med Joan Armatrading) var sterkt knyttet til filmen. Mens "Friends will be friends", "Pain is so close to pleasure" og "One vision" ikke var det. Låtene Queen laget for filmen var et viktig bidrag til filmens suksess. Der "Who wants to live forever" uttrykker den sakrale stemningen da hovedpersonen MacLeod Connor innser at sin udødelighet egentlig er en forbannelse, der han stadig må se sine kjære dø mens han selv må leve videre. Rockeren "Gimme the Prize" uttrykker Kurgans råhet og desperate jakt på premien. En premie han får om han klarer å ta livet av de andre udødelige, deriblant Connor. 

Freddie og Connor MacLeod himself.

Kritikerne var ikke begeistret for "A kind of magic" da den kom ut. Et syn som ble delt av mange Queen fans. Samtidig var det mange (deriblant webmaster) som mente at dette var en fin samling poplåter. 

Salgsmessig gikk det også veldig bra der plata gikk til topps i Storbritannia kort tid etter at den kom ut. Den endte opp som en av de mest solgte Queen platene noensinne. I Norge ble det 5. plass.

Queen i 1986.

I april 1986 ble Freddie Mercury involvert i en musikal i Londons West end kalt "Time". Musikalen var laget av 60-talls helten Dave Clark fra Dave Clark Five. Freddie bidro med vokal på låtene "Time" og "In my defence". Begge skrevet av Dave Clark. "Time" ble gitt ut på singel i mai 1986, med en 32. plass som resultat. "In my defence" ble i musikalen sunget av Cliff Richard, men Clark lot Freddie synge den på plate. Og i 1992, like etter Freddies død ble den gitt ut på singel. Da med en sterk 8. plass i Storbritannia som resultat. "In my defence" kunne sees på som en personlig bekjennelse fra Freddie, som en forklaring på det livet han hadde levd. Men som man skjønner, det var ikke tenkt slik fra Clarks side i 1986.

I juni 1986 dro bandet på en sommerturne, med 26 konserter rundt om i Europa. Mange mente de burde tatt med U.S.A. på turneen, men Freddie ville ikke dra dit ettersom deres siste plater hadde solgt så dårlig der. Samtidig ville muligens en slik turne vært det som kunne brakt salgstallene oppover igjen. 

Konserten de holdt på Wembley 11. juli ble brukt som grunnlag for den doble live plata "Live at Wembley" som kom ut i 1992. Plata viste et band som var på toppen av sin popularitet. Og som spilte tettere og bedre enn noen gang. Freddie Mercury er blant de få som klarer å underholde en så stor folkemasse. Formel 1 kjøreren Jackie Stewart var blant de heldige som var tilstede på Wembley under konserten: "You really had to be there to fully appreciate just how exceptional a night it was".

Live at Wembley

Mens de turnerte i Tyskland ble Queen invitert av Sovjets president Mikhail Gorbatsjov til å være med på båttur på Donau, i hans hydrofoil. 

Denne turneen skulle vise seg å bli den siste Queen gjorde. Foran 120.000 mennesker på Knebworth festivalen holdt Queen sin aller siste konsert den 9. august 1986. Uten at noen visste det da. Konserten huskes ellers for det enorme folkehavet på 200.000 mennesker, som ble vitne til Queens grandiose ankomst i sitt eget helikopter. Helikopteret var dekortert med motiver fra "A kind of magic". Til sammen holdt Queen 658 konserter i løpet av sin levetid.

Queens siste konsert noensinne. Den 9. august 1986 på Knebworth. 

AIDS var blitt et samtale emne blant folk på midten av 80-tallet. Særlig etter at 60-talls helten Rock Hudson døde av sykdommen i 1985. Høsten 1986 valgte derfor Freddie å ta en AIDS test i alle hemmelighet. Den viste seg heldigvis å være negativ. Etter dette valgte Freddie å slutte å besøke homseklubbene i München. Og begrense besøkene på tilsvarende klubber i London.

Høsten 1986 deltok både John Deacon og Roger Taylor på Elton Johns kalkun album "Leather Jackets". Deacon bidro også med egne komposisjoner på sci fi filmen "Biggles". For denne anledningen dannet han et hobyband kalt The Immortals sammen med Robert Ahwai og Lenny Zakatek (Alan Parsons Project).

The Immortals med John Deacon i midten.

Brian May hadde problemer på hjemmebane på denne tiden. Han og kona Chrissy valgte å ta en pause, etter 10 år sammen. Bla. hadde all turnevirksomheten og innspillingene gjort sitt til at forholdet ikke lenger fungerte. De ønsket å gi opp, men pga. at det også etter hvert hadde blitt to unger involvert, ønsket man å gi forholdet en ny sjanse, på et senere tidspunkt. 

Men Brian gjorde ikke ting enklere for forholdet da han like etter innledet et forhold til skuespilleren Anita Dobson. Kjent fra TV serien "The Eastenders". I august prøvde hun seg også som popstjerne, da hun fikk en topp 5 hit i Storbritannia med låta "Anyone can fall in Love". Hun var også med Queen på deres sommerturne.

Brian May og Anita Dobson.

9. juni 1986 ble "Friends will be friends" gitt ut på singel. Og publikummet man så i videoen var "naturligvis" medlemmer fra Queens fanklubb. I Storbritannia ble det 14. plass for singelen. 

15. september ble også den vakre og sakrale "Who wants to live forever" gitt ut på singel. Mange holder denne som det fineste Queen noen gang laget. Den var skrevet av Brian May. Og i låta begynner det helt forsiktig med Brians stemme, før låta går over i et mer anthem lignende parti, med Freddie på vokal. På den tiden låta ble gitt ut på singel var det nok mange som ikke innså låtas kvaliteter. Der den bare nådde 24. plass i Storbritannia (den nådde ikke opp i Norge). Men med årene har flere og flere fått øynene opp for den. "Who wants to live forever" har også vært gjenstand for mange coverversjoner. 

Fra videoen til "Who wants to live forever". Den var like storslagen som låta selv.

Etter å ha gjort unna turneen og endel promotion arbeid følte bandet igjen at det var tid for en pause fra hverandre. Gnisningene mellom medlemmene hadde igjen vært så tøffe at de nesten ikke tålte trynet på hverandre. Roger Taylor: "Our rows (bråk) are partially a conflict of musical ideas and partially ego problems". En av tingene de kranglet mye om var penger. Bla. var det uenighet mellom Roger og Freddie angående royalities pengene fra salget av "Bohemian Rhapsody". Taylor hadde skrevet B-siden med "I'm in love with my own car" og kunne pga. det innkassere like mye som Freddie gjorde. Selv om det virket veldig urettferdig. Også uenighet om hvem sine låter som skulle brukes på platene skapte gjennom årene stor uenighet innad i bandet.

Det ble derfor bestemt at 1987 skulle være et hvileår for bandet Queen. Men for de enkelte medlemmene ble det ikke mye hvile, av ulike grunner. 

For Brian ble 1987 et svært tøft år. Hans kone Chrissy var svanger med parets tredje barn, samtidig som skandalepressen stadig kom med nye oppslag om forholdet mellom Brian og TV stjernen Anita Dobson.  Brian var svært bekymret for hva disse oppslagene ville gjøre med familien hans. Han følte det som om hele hans verden var iferd med å bryte sammen. Alle bekymringene gjorde ham handlingslammet. Men samtidig var han ikke villig til å gi avkall på Anita. Litt senere på året fikk han noe morsomt å tenke på, da han gikk inn i et samarbeid med crazy gjengen i The Young Ones. Brian produserte plata deres, men ifølge Nigel Planer hadde Brian problemer med å konsentrere seg om produksjonen, da han stort sett lå på gulvet og flirte av alle påfunnene til The Young Ones.

Queen ?

Roligere var det for Roger og John, som dro til California sammen med familiene sine. Der de hadde kjøpt seg hvert sitt hus. 

Freddie syslet rundt i herskapshuset sitt sammen med hoffet sitt. Som bestod av kjæresten Jim Hutton og de personlige assistentene sine. Han var også gjestesanger i musikalen "Time" der han stod på scenen sammen med Cliff Richard. Freddie brukte også mye tid på shopping.

I 1987 døde hans tidligere kjæreste Tony Bastin av AIDS, noe som  ytterligere skremte Freddie fra å delta i Londons natteliv. For å få tankene over på noe annet bestemte han seg for å lage en ny soloplate. Det første han spilte inn var en coverversjon av The Platters' 1956 hit "The Great Pretender", da han følte låta beskrev ham som den personen han var. Freddie Mercury: "I am the great pretender".  Freddie sang låta på en crooneraktig måte, med et passende storslått arrangement til. "The Great Pretender" ble gitt ut på singel i februar 1987, og i mars var den oppe på en 4. plass i Storbritannia. De andre Queen medlemmene dukket opp i videoen i drag klær.

Oppglødd av den gode listeplasseringen ønsket Freddie å spille inn flere låter sammen med produsent Mike Moran. Men før de kom så langt fikk han tilbud fra den spanske konsert promotoren Pino Sagliocco om å delta på en duett sammen med den spanske opera divaen Montserrat Caballe. Ideen til duetten hadde Sagliocco fått etter å ha sett Mercury i et TV intervju der Freddie uttrykte sin begeistring for Caballe. Sagliocco tenkte da at en duett mellom de to divanene ville vært perfekt i forbindelse med sommerlekene i Barcelona, 1992. 

Også Freddie tente på ideen, og dro med seg Moran til Spania for å møte Caballe. Freddie som ellers var full av selvtillit var svært nervøs under møtet med den frodige damen. Bedre ble det ikke da han så hvilken majestetisk behandling hun fikk av de tilstedeværende spanjolene. Som hun var deres dronning. Men Caballe viste seg å være en hyggelig dame. Og etter hvert ble de enig om at Freddie skulle skrive en sang til henne, om Barcelona. Noe Freddie sa ja til. 

Like etter, ved påsketider 1987 fikk Freddie den traumatiske nyheten om at han hadde AIDS! Siden den første AIDS testen hadde han jevnlig testet seg. Og en blodprøve fra hans skulder viste seg å inneholde AIDS. Behandling av sykdommen ble umiddelbart iverksatt. De eneste personene han stolte på i denne tiden var kjæresten Tim Hutton, og Mary Austin. 

Det som gjorde at han fikk andre ting å tenke på var at Caballe stadig var på tråden for å høre om hvordan arbeidet med låta han lovte henne gikk. Freddie: "Fuck sake! We'll have to write this bloody song". Like etter hadde Freddie og Mike Moran skrevet klassikeren "Barcelona"

Freddie Mercury med opera divaen Montserrat Caballe.

Caballe ble henrykt da hun fikk høre den. Hun var så fornøyd at hun nå ville ha et helt album, som det var underforstått at Mercury / Moran skulle skrive. De to fikk panikk. For ideen om å lage et Freddie Mercury album forsvant med dette ut i det blå. For i horisonten lå det to Queen album som var under planlegging. "The Miracle" og "Innuendo"

     

Mike Moran og Freddie Mercury laget mye fin musikk sammen. Moran var i England mest kjent

for sitt bidrag til Eurovision i 1978, der han sang "Rock Bottom" sammen med Lynsey de Paul.

Utover våren jobbet Freddie og Moran med "Barcelona" albumet. Deretter gikk Freddie inn i en tøff periode med mye negativ presseomtale etter at en av hans tidligere ansatte Paul Prenter kom med mange avsløringer om Freddies liv i avisa The Sun. Det dreide seg om narkotika og sex. 

Om ikke dette var nok begynte ansiktet hans å bære preg av at han hadde fått AIDS, med åpne sår og blemmer. Freddie skyldte på problemer med nyrene og leveren. Men mange begynte nå å skjønne hva som hadde skjedd.

 

29. mai 1987 opptrådte Freddie Ku Club i Ibiza sammen med Montserrat Caballe.

Og de som så ham på nært hold denne kvelden skjønte at noe var galt.

Høsten 1987 var Brian May opptatt med å produsere en plate for kjæresten Anita Dobson, mens John Deacon var mest opptatt av å dra rundt og ta bilder. Og med Freddie involvert i albumet "Barcelona", ble det etter hvert kjedelig for Roger Taylor. Så i ren frustrasjon satte han inn en annonse i en musikkavis, der han søkte etter musikere til å dannet et nytt band. I annonsen kom det fram at det var en veldig kjent trommeslager som søkte etter musikere. Og svarene lot ikke vente på seg. Etter en audition over 4 dager endte han opp med gitaristen Clayton Moss, trommeslageren Josh MacRae, bassisten Pete Noone, og Queens tidligere keyboardist Spike Edney. Selv valgte Roger vokalen. Bandet fikk navnet The Cross.

Bandet dro deretter til Ibiza for å spille inn en plate. Hit kom også etter hvert Brian May og Freddie Mercury, der begge bidro som gjestemusikere på plata. Mercurys vokal på "Heaven for Everyone" var noe av det mest minneverdige på plata. Låta ble senere også å finne på Queens siste album "Made in Heaven" fra 1995. Da også gitt ut som singel. 

I januar 1988 ble albumet "Shove It" gitt ut i Storbritannia. Med en skuffende 58. plass som resultat. 

Bedre gikk det med Mercury/Caballe singelen "Barcelona" som kom ut i oktober. Først gjorde den det bra på den spanske singellisten, før den ble en stor hit i Storbritannia med en 2. plass i november 1987. 

I januar 1988 kom Queen sammen igjen for å spille inn ny plate. Men pressen var mer opptatt av medlemmenes gjøremål utenom musikken. Bla. hadde Roger truffet en 22 år gammel blondine i forbindelse med innspillingen av en video for The Cross. De falt for hverandre umiddelbart. Og hans 10 år gamle forhold med Dominique Beyrand tok like etter slutt. Men istedet for å flytte fra Beyrand, ble de gift den 25. januar, med Freddie og Mary Austin tilstede. Ønsket var å sikre Beyrand og barna økonomisk i årene som fulgte. For like etter ble de skilt, og Roger flyttet sammen med sin kjære Deborah Leng. Med ett var det Taylor skandalepressen rettet sine skyts mot. Noe som ga Freddie og Brian et pusterom. 

Bla. fikk Roger et presseoppslag høsten 1988 da han og Debbie ble observert på et utested der de bekket nedpå med champagne. På spørsmål fra en journalist/paparazzi om hva det var de feiret, fikk han som svar at de feiret at det var gått 3 måneder siden Roger mistet lappen. 

Deborah Leng var en britisk modell som i 1986 hadde representert Storbritannia i konkurransen Supermodel of the world. Roger og Deborah var kjærester i 15 år. Sammen fikk de barna Rufus Tiger (1991), Tiger Lily (1994), og Lola Daisy May (2000).

Noe som ville skapt store presseoppslag på denne tiden, men som merkelig nok ingen la merke til, var da Freddie tok med seg selveste Prinsesse Diana på homsebaren Royal Vauxhall Tavern. For anledningen var hun kledd i militærjakke, hatt og solbriller. Antrekket gjorde sitt til at ingen kjente igjen prinsessen. Sammen med de to var også komikeren Cleo Rocos. Cleo Rocos: "Da vi gikk inn var vi overbevist om at hun kom til å bli gjenkjent på et blunk, men folk la ikke merke til henne. Hun forsvant bare. Men hun elsket det."

Etter den tunge tiden flere av medlemmene av Queen hadde opplevd i 1987, var de svært ivrige etter å komme sammen som Queen igjen, og bevise at de fortsatt kunne lage bra musikk. Men for Brian sin del ble problemene enda større da hans far døde sommeren 1988. De to hadde alltid hatt et svært nært forhold, og Brian tok tapet svært tungt. På samme tid tok han også det endelige steget og flyttet fra Chrissy for å bli  samboer med Anita Dobson. Alt dette kostet Brian masse krefter, noe som gjorde at arbeidet med den nye plata gikk tregt.

Også for Freddie gikk det tregt med arbeidet, da sykdommen tappet ham for krefter. Han var heller ikke ferdig med "Barcelona" albumet. Våren 1988 fikk Mercury / Moran hjelp fra Tim Rice til å gjøre ferdig plata.

I oktober kom omsider "Barcelona" albumet ut i butikkene (25. plass i Storbritannia). I oktober deltok Freddie på en festival i Barcelona, Spania, der han og Caballe sang låter fra plata. Festivalen var endel av oppkjøringen mot OL i Barcelona. Dette skulle bli den siste offentlige liveopptredenen Freddie gjorde. Selv om bloduttredelsene i ansiktet ble dekket til med et lag med pudder, var de likevel synlige.

For Freddie var tanken på flere turneer med Queen helt utenkelig. Til det var han for syk, og sårene i ansiktet ville avslørt for all verden hva som hadde skjedd. De andre i bandet respekterte det. Men samtidig var turnevirksomhet blitt endel av livet til Brian og Roger. Og de følte nesten at de ble syk om de ikke fikk dra ut og holde konserter. For å få av seg noe av "abstinensen" slo Brian seg sammen med Black Sabbath og vennen Tommy Iommi, der han bidro på plata "Headless cross". Han var også på scenen sammen med Bon Jovi under en konsert de hadde på Wembley stadion.

I januar 1989 ga Freddie ut sin siste solosingel kalt "How can I go on". Samtidig var Queen iferd med å gjøre ferdig innspillingen av "The Miracle". En innspilling som hadde vært mer harmonisk enn noen av de tidligere. Noe av årsaken til det var at bandet denne gang valgte å kreditere alle likt, uansett hva de bidro med på låta. 

Freddie hadde ennå ikke fortalt de andre i bandet at han var dødsdømt, likefullt var det en erkjennelse blant dem at tiden var iferd med å renne ut. Og at de måtte prøve å få gjort mest mulig i tiden som var igjen. Derfor gikk de like godt i gang med det neste albumet. Denne gang i sitt eget Mountain studios, Montreux, Sveits.

2. mai ble "I want it all" gitt ut som første singel fra albumet "The Miracle". Låta var en real rocker som førte tankene tilbake til 70-talls platene deres. Den ble umiddelbart en hit i Storbritannia der den nådde 3. plass på listene. I Norge ble det en fin 4. plass. I videoen til låta fikk folk for første gang se hvor redusert Freddie var blitt. Med en mindre muskuløs kropp enn det man tidligere hadde vært vant til. 

Fra videoen til "I want it all".

Albumet "The Miracle" kom ut i slutten av mai, og gikk rett til topps i Storbritannia. Også ellers i verden ble dette en storselger med flere topplasseringer. I Norge tangerte de sin beste plassering da de fikk 2. plass på VG lista med den.

Platekritikerne bidro muligens til den økte interessen for bandet gjennom positive omtaler av plata. Som noe av det friskeste de hadde laget siden 70-tallet. Også det faktum at bandet ikke hadde gitt ut noe album på 3 år kan ha bidratt til en økende interesse for bandet. 

Som tidligere Queen album var dette en blanding av ulike stilarter. Fra rockerne "I want it all" og "Khashoggi's Ship", til discolåta "The Invisible Man". Ellers var det mye popvennlig stoff her som egnet seg godt på singel. Plata var produsert av Queen i samarbeid med David Richards, en av ringrevene i bransjen. 

Coveret til plata var av det fancy slaget, der ansiktene til John, Roger, Brian og Freddie gikk over i hverandre. Slik at de "lånte" øyne av hverandre. 

Mens plata gjorde sitt på listene var bandet opptatt med innspillingen av "Innuendo" i Sveits. Og en kveld de var der kalte Freddie de andre til seg for å fortelle dem at ting ikke var som de skulle. At han var alvorlig syk. Men uten å fortelle dem at han hadde AIDS. I intervjuer som ble gjort nektet han også for at noe var galt da spørsmålene ble mer og mer inngående om en eventuell sykdom. 

19. juni ble "Breakthru" gitt ut på singel. Til videoen hadde de leid en privat jernbane ved Peterborough, og et tog som bandet befant seg ombord i. Foranledningen for videoen var at Deacon og Mercury hadde syntes synthriffet i "Breakthru" hørtes ut som et damplokomotiv. I Storbritannia ble det 7. plass for låta med den fartsfylte videoen.

I videoen til "Breakthru" hadde Queen leid et privat tog og en privat jernbane.

Og singelutgivelsene kom jevnt utover høsten 1989. 7. august ble "Invisible Man" gitt ut på singel (12. plass i Storbritannia), i oktober kom "Scandal" (25. plass) og som den 5. og siste singelen kom tittellåta "The Miracle" i desember (21. plass). Til sistnevnte var det laget en morsom video der noen unger var kledd ut som Freddie og co. Etter hvert dukket originalene opp i videoen og "jammet" sammen med barna. 

     

I videoen til "The Miracle" hadde de på en morsom måte latt noen unger være kledd ut som

gutta i Queen.

Det store antallet singler fra dette albumet kan muligens ses på som et forsøk på å kommunisere med fansen. I en tid der de ikke lenger turnerte, og unngikk intervjuer i frykt for ubehagelige spørsmål. 

Nå som 80-tallet var over var det på tide med oppsummering. I en avstemning på TV times magazine ble Queen kåret til 80-tallets band av leserne. På dette tidspunktet hadde bandet solgt enorme 80 millioner plater. Og opptrådt for 6 millioner mennesker.

I desember 1989 deltok Brian May på veldedighetsplata "Rock Against Repatriation". Det var tidligere Genesis medlem Steve Hackett som stod bak prosjektet. Sammen med musikere som Steve Rothery (Marillion), Phil Manzanera (Roxy Music), Howard Jones og Curt Smith (Tears For Fears) spilte de inn singelen "Sailing".

I 1990 økte medias spekulasjoner om Freddies sykdom i omfang. Og det var Brian, Roger, John og Mike Moran som fikk spørsmålene, da Freddie sjelden eller aldri viste seg offentlig mer. Og de hvite løgnene de kom med ble mer og mer kreative. 

Og internt var det aldri snakk om hvor alvorlig Freddies sykdom var. Freddie sa ingenting, og Queen gutta og Mike Moran lot være å spørre. Hele emnet var tabu. 

I 1990 fikk Queen medlemmene (og David Bowie) en større sum inn på kontoene sine da liksom rapperen Vanilla Ice tok bassriffet fra "Under Pressure" og brukte det i hitlåta "Ice Ice Baby". Både låta og albumet gikk til topps i U.S.A. med hele 7 millioner solgte eksemplarer av albumet. Også i Storbritannia og en rekke andre land gikk singelen til topps. Alt dette betydde enorme royalities inntekter for Queen / Bowie, som opphavsmenn. Selv om det ga Queen gutta masse penger, betydde ikke det at de likte låta. Brian May hørte låta første gang på radio:  "I just thought, Interesting, but nobody will ever buy it because it's crap. Turns out I was wrong. Next thing my son's saying it's big here, And what are you going to do about it, Dad?".

I 1990 var det 20 år siden Queen ble dannet. Og i den forbindelse arrangerte de en større fest med 400 mennesker invitert, deriblant Liza Minnelli og George Michael. Freddie valgte å stille opp på festen, noe som gjorde at svært mange mennesker med egne øyne fikk se hvor syk han var. Men ingen sa noe til ham om det.

Innspillingen av albumet "Innuendo" gikk av naturlige årsaker tregt. For Freddie var det en befrielse å komme seg unna den britiske pressen, til langt roligere omgivelser ved Mountain studios, Montreux.

   

I Queens eget Mountains studios i Montreux, Sveits, fant Freddie roen på slutten av sitt liv.

I juli 1990 fortsatte innspillingen av plata i Metropolis studios, London. På samme tid gjorde Roger og Brian soloprosjekt for å ha noe å fylle tiden med i perioder der Freddie ikke følte seg i form. Roger gjorde flere plateinnspillinger sammen med Bandet The Cross, mens Brian skrev musikk til en teateroppsetning av Shakespeares "Macbeth". I 1990 ga The Cross ut albumet "Mad, bad and dangerous to know"

I november 1990 ble det klart at også Freddies samboer Jim Hutton var HIV positiv, men uten å ha utviklet AIDS. I november tegnet også Queen en ny platekontrakt, denne gang med Hollywood records. Deres kontrakt med Capitol records hadde gått ut på dato, uten at partene ble enig om en ny avtale. 

På samme tid måtte Brian i et intervju innrømme at Freddie var alvorlig syk. Uten å si noe om at Freddie hadde AIDS. 

I samme måned valgte Freddie å bruke rene ord overfor de andre i bandet vedrørende sin sykdom. Og selv om de forlengst hadde skjønt hva som var iferd med å skje, ble det et sjokk å høre det fra Freddie selv. Brian May: "We all went off and got quietly sick somewhere". Freddie gjorde det klart at han ikke ønsket noen spesialbehandling, og at han ønsket å fortsette å spille inn låter helt til sin død. 

14. januar 1991 ble "Innuendo" gitt ut på singel som en forsmak på det nye Queen albumet. Og den viste at interessen for Queen var sterkere enn noen gang tidligere i hjemlandet Storbritannia. Enda bandet hadde gjort svært lite for å holde interessen oppe de senere årene. I januar 1991 gikk singelen til topps på de britiske listene. Som den 3. singelen i historien som har klart det. Og låta var utvilsomt noe av det beste de hadde laget. Med progressive elementer skiftet låta karakter flere ganger i løpet av sine 6.32 minutt. Fra dommedagsstemning, heavyrock, til flamenco rytmer. I sin pompøsitet og lengde kunne "Innuendo" minne om "Bohemian Rhapsody". Bandet følte de tok en sjanse ved å gi den ut som singel. Enten ville folk elske den eller hate den. Heldigvis var førstnevnte den vanligste reaksjonen, også blant platekritikerne. Til videoen var det brukt avansert datateknikk til å skape spennende animasjoner. Videoen fikk senere flere priser som den beste som ble laget i 1991. Flere av elementene fra videoen ble å finne igjen på "Innuendo" albumet. Med sitt fargerike cover og fyldige innleggsbok var dette den mest forseggjorte innpakningen Queen hadde hatt på noe album. Bla. inneholdt den en kalender med bilder.

  

Fra videoen og inlayet på "Innuendo".

Albumet "Innuendo" kom ut i februar 1991. Og både kritikere og platekjøpere var svært positiv til plata. Som noe av det beste Queen noen gang har laget. Igjen var alle medlemmene av bandet kreditert som opphavsmenn, uten å spesifisere hvem som hadde skrevet hva. Mike Moran var imidlertid kreditert sammen med bandet for låta "All God's people"

Plata har muligens et sterkere melankolsk innhold enn tidligere plater. Noe som må ses i sammenheng med den dystre perioden de var inne i. Særlig "The Show must go on" og "These  are the days of our lives"  kan sees på som en siste hilsen til fansen fra Freddie (sistnevnte var skrevet av Roger Taylor). Særlig etter hans død fikk disse to sangene en dypere mening. "Headlong" og "Hitman" ivaretok tradisjonen om at ethvert Queen album bør ha en eller flere rockere. 

I Storbritannia gikk plata til topps, mens i Norge ble det 8. plass. I U.S.A. ble det 30. plass.

I mars ble "I'm going slightly mad" gitt ut på singel. Og i tråd med innholdet i låta ble Queen medlemmene  plassert i komiske situasjoner. Bla. der Roger Taylor sykler rundt på en trehjulssykkel. Freddie var for anledningen kledd ut som en slags klovn, eller kabaret artist. Noe som gjorde tung sminke naturlig. I tillegg var videoen spilt inn i sort-hvitt. Begge disse tingene gjorde at man lettere kunne skjule Freddies sårete ansikt. Freddie var også blitt så tynn at man måtte legge på et ekstra lag med klær på ham for å få ham til å se fyldigere ut. 

I Storbritannia ble det 22. plass for singelen.

Freddie Mercury holdt det gående til det siste. Fra videoen til "I'm going slightly mad".

13. mai ble rockeren "Headlong" gitt ut på singel (14. plass i Storbritannia). 14 dager senere ble videoen til "These are the days of our lives" spilt inn. Dette skulle vise seg å bli den siste videoen Freddie Mercury spilte inn i. Smertene han hadde under innspillingen var uutholdelige. Resultatet ble svært følelsesladet, der man levde seg inn i Freddies smerte og vemod. Freddies siste ord i videoen var "I still love you". Han følte selv dette var en fin måte å ta farvel med fansen på. 

Videoen til "These are the days of our lives" ble Freddies siste offentlige opptreden.

Sommeren 1991 gjorde Freddie en siste kraftanstrengelse, og ble med bandet til Montreux for å spille inn sine siste låter. På forhånd hadde han bedt de andre om å skrive låter som han var istand til å synge. 

På det tidspunktet var alle 4 klar over at det var en stor sjanse for at Freddie aldri rakk å gjøre ferdig albumet. Og at de måtte fortsette uten ham. Freddie følte selv at han levde på lånt tid.

For å koble av, og for å få noe annet å tenke på, stilte Brian opp på en tilstelning kalt "Guitar legends" i Sevilla, Spania. For anledningen var det ordnet med et eksklusivt backingband for ham, med dyktige musikere som Gary Chrone (Extreme), Neil Murray (Whitesnake), Steve Ferrone (Duran Duran), Joe Satriani, Rick Wakeman (Yes), og Paul Rodgers (Free). En av låtene dette superbandet spilte var  en forrykende versjon av "All right now" med Free. Dette skulle etter hvert vise se å bli starten på et samarbeid mellom Brian og Paul Rodgers.

5. september holdt Freddie en liten sammenkomst for sine nærmeste venner i forbindelse med sin fødselsdag. Og selv om han da visste at han snart kom til å dø var han rolig og i godt humør. På dette tidspunktet hadde han fått beskjeden om at hans kjæreste Jim Hutton også var blitt HIV positiv.

14. oktober ble den minneverdige låta "The Show must go on" gitt ut på singel. Og selv om dette er en låt som mange forbinder Freddie med, som et uttrykk for hans ukuelige vilje til å se framover, ble det ikke noen salgssuksess da den kom ut. Med en 16. plass i Storbritannia. 

I november valgte Freddie å avslutte medisineringen, og heller vente på døden. På slutten var det kun Mary Austin og et par av hans aller nærmeste venner som fikk komme nær ham. Kroppen hans var nå så nedslitt at han måtte ha hjelp for å kunne være istand til å klappe en av sine kjære katter.

Lørdag 23. november gikk Queens PR mann Roxy Meade ut med meldingen om at Freddie Mercury hadde AIDS. Uten at det kom som noen overraskelse på engelsk presse. Men for de millioner av fans som ikke hadde fått med seg den siste utviklingen, kom det som et sjokk. 

Og dagen etter, den 24. november 1991 kom beskjeden som førte til stor sorg over det meste av kloden. Freddie Mercury var død.. I en alder av 45 år. Han sovnet inn kl. 19.00 om kvelden, med sine nærmeste ved sin side. Det gikk 5 timer før meldingen om hans død ble sendt ut til pressen. I mellomtiden ble hans familie og venner varslet. Queen medlemmene fikk beskjeden pr. telefon, da de var i Los Angeles på den tiden døden inntraff. For de føltes det som om de hadde mistet en bror. Og istedet for å møte pressen sendte de ut en pressemelding der Freddie ble omtalt som den største og det mest elskede medlemmet av familien deres.

På samme tid som de følte sorg, følte de også en lettelse. Det hadde vært tøft for dem å se Freddies smerter den siste tiden. Og de var også lei av å spille et spill overfor media vedrørende Freddies sykdom. 

Så snart nyheten om Freddies død ble kjent, begynte folk å samles utenfor huset hans i Kensington. 

         
Freddies søster Kashmira, og foreldrene Jer og Bomi deltok i hans begravelse. I sin residens Garden Lodge tilbrakte Freddie sin siste tid, sammen med sine nærmeste venner. 

3 dager senere ble Freddie etter eget ønske kremert i London krematorium. En mindre seremoni med hans nærmeste ble også holdt. Han ble gravlagt i tråd med foreldrenes Zoroastrian religion. Selve gravstedet er hemmelig, da man ikke ønsket at det skulle bli et valfartssted for fansen. De fleste tror likevel at asken hans ble spredd utover Genevesjøen i Sveits.

Enkelte av Freddies venner tok hans død svært tungt. Mike Moran: "Freddie was such a great loss to me that I still find it very hard to get over". I testamentet sitt hadde Freddie valgt å gi herskapshuset Garden Lodge til sin kjæreste og venn gjennom 22 år, Mary Austin. Hun bor her i dag sammen med sin mann og to barn. 

Freddies død betydde slutten på Queen slik man hadde lært seg å kjenne bandet gjennom 20 år. Med Freddie som den naturlige frontfiguren. Men på ulike måter fortsatte historien om Queen også etter hans død.

I november og desember solgte Queen mer plater enn noen gang før. Først med "Greatest Hits" albumet fra 1981, som nå dukket opp på en 6. plass i Storbritannia. Like etter kom "Greatest Hits II", med låter fra 1981 og utover ("Under Pressure" fins på begge samleplatene). Og den gikk til topps i Storbritannia, som den 3. mest solgte plata det året. I Norge ble det 4. plass.

Om ikke dette var nok, gikk "Bohemian Rhapsody" til topps på listene for 2. gang i desember 1991. Noe som gjorde den til årets julesingel. Og den nest mest solgte singelen det året. Om man legger sammen alt salg av singelen i Storbritannia, er "Bohemian Rhapsody" den 3. mest solgte singelen i britiske historie. Bak "Do they know it's Christmas": Band Aid, og "Candle in the Wind ("England's Rose"): Elton John. På baksiden av singelen hadde de plassert Freddies avskjedshilsen "These are the days of our lives". Pengene fra salget av singelen gikk til AIDS forskningen. 

Brian May hadde i 1991 begynt å forberede sitt neste liv som artist. Og sommeren 1991 hadde han skrevet låta "Driven by you" til en Ford reklame. Interessen for låta ble etter hvert enorm, slik at han tilslutt gikk med på å gi den ut på singel i november. Han hadde ikke noen god følelse for å gi ut låta samtidig som Freddie lå på dødsleiet, men Freddie oppfordret ham til å gjøre det. Og i desember ble dette en hit i Storbritannia, med 6. plass på listene. 

I 1992 nådde samlealbumet "Classic" en sterk 4. plass på de amerikanske Billboard listene. Et land de ikke hadde hatt noen topp 10 plasseringer i på mange år.

1992 ble et roligere år for Queen gutta. Platene deres fortsatte å selge i enorme antall. Og de mottok en lang rekke priser. Bla. fikk Freddie Mercury en Brit award for sitt bidrag til britisk musikk. Brian May fortsatte arbeidet med sin første skikkelige soloplate. Samtidig som tapet av eks. kona, faren, og nå Freddie ble en alt for tung byrde å være for Brian. Han sa i et intervju at han var på nippet til å begå selvmord på denne tiden.  

Noe mer positivt å tenke på fikk Brian, John og Roger da de under en prisutdeling stolt kunne fortelle at de planla en minnekonsert for Freddie Mercury på Wembley stadion den 20. april 1992. Kalt "A concert for Life". Pengene fra konserten skulle gå til AIDS forskningen. 

Selv om Wembley er en stor stadion, tok det ikke mer enn 6 timer å å selge unna de 72.000 billettene, da de etter hvert ble lagt ut. Og Queen medlemmene fikk den svært vanskelige jobben med å velge ut hvem som skulle få opptre på den store dagen. Toppartister fra hele verden tilbød sine gratistjenester. 

Størrelsen på konserten, stjernene som opptrådte, og antallet land konserten ble sendt i, gjorde "A concert for life" til et arrangement på størrelse med Live Aid. Kvelden startet kl.18.00 med en appell fra Roger og Brian. Deretter blåste Metallica igang konserten. Tanken var at artistene skulle tolke en eller flere Queen låter på sin måte. John, Brian og Roger deltok som musikere på flere av framførelsene. Bla. sammen med George Michael, der han sammen med et gospelkor gjorde en glimrende tolkning av "Somebody to love". 

   

nteressen for å få lov til å opptre på Freddie Mercurys minnekonsert var stor.

Og kvelden ble svært minnerik. Bla. takket være George Michaels opptreden.

Andre stjerner som deltok denne kvelden var David Bowie, Annie Lennox, Robert Plant, Paul Young, Ian Hunter, Liza Minnelli, Def Leppard, Extreme, Elton John og Axl Rose. De to sistnevnte gjorde en overraskende duett på "Bohemian Rhapsody". Der Elton sang de "rolige" partiene, mens Axl sang der låta rocket mer. 

Axl Rose og Elton John gjorde overraskende en duett sammen denne kvelden.

Flere av dem fikk erfare at det ikke var like enkelt å synge Freddies låter på en akseptabel måte. Seal tenkte han skulle synge "Who wants to live forever", men måtte gi opp før han kom så langt som til scenen. Og flere av dem som opptrådte hadde tydelige problemer med å gjøre gode versjoner av Queens låter. Bla. David Bowie. 

Noe av det mest positive med konserten var at AIDS saken kom i fokus. Både blant musikere og folk ellers hadde saken en tendens til å bli tiet ihjel. Som om det ikke angikk dem. Men med Freddies tribute konsert, ble AIDS saken satt på dagsordenen. 

I årenes løp hadde ryktene om at Queen skulle oppløses versert. Og hver gang hadde bandet gått ut og sagt at det ikke var tilfelle. Freddie Mercury: "Through anything, we will just carry on until one of us drops dead or someting". Og med Freddies dødsfall i 1991 var tiden utvilsomt kommet. Kort tid etter tribute konserten kom de tre gjenværende medlemmene med en offentlig uttalelse om at Queen var oppløst. Like etter ble bandets Mountain studios i Montreux solgt, og Queen productions, London oppløst.

Fansen ønsket å ha et minnesmerke over Freddie som de kunne besøke. Men flere forsøk på å få satt opp en eller flere statuer i London endte opp i ingenting. Istedet ble det satt opp en statue på stranden ved Genevesjøen i Sveits. Denne er også å se på coveret av "Made in Heaven". 

I oktober 1992 hadde Brian May suksess med sitt første skikkelige soloalbum, kalt "Back to the Light" (6. plass i Storbritannia). I forkant av utgivelsen hadde han enda større suksess med låta "Too much love will kill you" (5. plass i Storbritannia). I denne svært personlige låta viste Brian at også han innehar en formidabel stemmeprakt. Man må kunne anta at teksten handler om Brians personlige problemer da han ble dratt mellom eks kona Chrissy og nykjæresten Anita :

Too much love will kill you
If you can't make up your mind
Torn between the lover and the love you leave behind
You're headed for disaster because you never read the signs
Too much love will kill you, every time

I november 1992 kom "The Freddie Mercury album". En plate som samlet hans beste øyeblikk som soloartist. Bla. de til da relativt ukjente "In my defence" og "Exercises in free love". Sistnevnte var en operaaktig greie skrevet av Mercury. Plata nådde 4. plass i Storbritannia (12. plass i Norge). Mens en utgivelse av "In my defence" på singel nådde 8. plass i Storbritannia. Interessen for hans solomateriale økte betraktelig etter hans død.

22. desember 1992 opptrådte Roger Taylor og Brian May sammen med sin gamle venn Tim Staffell på Marquee Club i London. Noe som betydde at den originale besetningen av Smile stod på scenen sammen. Til publikums store glede spilte de bla. den gamle Smile låta "Earth". Mange trodde kanskje at May / Taylor ville slå seg sammen Staffell igjen på mer permanent basis, men det skjedde ikke.

Tim Staffell, Brian May og Roger Taylor blåste liv i gamle Smile i 1992. 

At Freddies død medførte en økende interesse for hans solomateriale fikk man bekreftet i 1993, da en remix versjon av 1985 låta "Living on my own" ble gitt ut. Den gikk til topps både i Storbritannia og Norge. Den viste vel samtidig at materialet på "Mr. Bad Guy" muligens ville blitt bedre med en annen produksjon.

I 1994 var May tilbake med sitt 2. soloalbum kalt "Live at Brixton Academy" (20. plass i Storbritannia). Og Roger Taylor ga ut sitt 3. og siste album med The Cross, kalt "Blue rock"

     
Mercurys "Living on my own" Roger Taylors band The Cross ga ut "Blue Rock" i 1994. Brian May og "Live at Brixton academy".

I 1995 begynte ryktene å gå om at et nytt Queen album var på gang, med låter Freddie hadde rukket å synge inn før han døde. Noe som viste seg å stemme. Brian, Roger og John hadde kommet sammen i Metropolis studios i London for å lage arrangement til låtene Freddie spilte inn sommeren 1991. Blant dem var det også låter fra Freddie, Brian og Rogers soloplater. "Heaven for everyone" hadde Freddie gitt vokal til allerede i 1987, på The Cross' første plate. Mens "Made in heaven" og "I was born to love you" opprinnelig var å finne på Mercurys album "Mr. Bad Guy". Denne gang i et litt røffere og mer velprodusert arrangement. Også Mays følsomme "Too much love will kill you" ble gitt til Freddie i 1991, i realiteten over et år før Brian May selv ga den ut. 

Og i hans versjon fikk låta med ett en helt ny betydning, som et uttrykk for at det utsvevende sexlivet førte til hans død: "You're headed for disaster because you never read the signs".

"A winter tale" var skrevet av Freddie selv sommeren 1991, mens han satt ved bredden på Genevesjøen og kikket utover det vakre sveitiske landskapet. Dette skulle vise seg å bli den siste låta Freddie skrev, som en verdig avslutning på en stor karriere. Den aller siste låta som ble spilt inn før Freddie ikke maktet mer var "Mother Love". Freddie klarte ikke å synge ferdig låta, så Brian måtte fullføre vokalen. Samt at man la på lydsnutter fra Freddies karriere, noe som gjorde den til en slags minnestund over hans liv.

"Heaven for Everyone" ble gitt ut på singel i oktober 1995. Og i november nådde den en sterk 2. plass i Storbritannia (18. plass i Norge). I november kom albumet "Made in Heaven" ( en passende tittel), og den ble tatt imot med åpne armer av fansen og kritikerne. I Storbritannia gikk den rett til topps, noe den også gjorde i mange andre europeiske land. I Norge ble det 2. plass. Selv kritikerne som gjerne elsket å slakte Queens plater, hadde tydeligvis blitt rørt når de hørte historien om Freddie som brukte sine siste åndedrett til å spille inn låter som fansen kunne glede seg over etter hans død. I hele tatt var "Made in Heaven" en følelsesladet plate.

Mercurys "A winters tale" var en passende singel å gi ut i desember. Den nådde en fin 7. plass i Storbritannia. Utover i 1996 ble ytterligere 3 singler gitt ut fra "Made in Heaven" albumet, og alle solgte brukbart i Storbritannia. "Too much love will kill you" nådde 15. plass i mars. Den gospelaktige "Let me live" nådde topp 10 med en 9. plass i juni 1996, mens den mer dansbare "You don't fool me" nådde 17. plass i november.

I 1997 valgte Brian, Roger og John å gi ut en litt spesiell samleplate kalt "Rocks". Her hadde de samlet 17 av Queens mest heavy låter under ett. Til glede for de som likte Queens røffere stil. Og sikkert til glede for Brian May, som var den fremste eksponenten for heavy låter på Queen platene.10 av låtene var da også skrevet av Brian. Også en helt ny Queen låt iform av "No-one but you"

Den var skrevet av May, sunget av Roger, og framført som en hyllest til Freddie.. Albumet nådde 7. plass i Storbritannia, mens singelversjonen av "No-one but you" nådde 13. plass i januar 1998. 

Deretter ble utgivelsene under Queen navnet mer uinteressante. Men at interessen for dem fortsatt var stor viser det faktum at Greatest Hits platene i en eller annen form dukket opp på listene 8 ganger mellom 1999 og 2005 (i Storbritannia). Bla. nådde det tripple albumet "Greatest Hits I, II & III" 2. plass i Storbritannia i 2002.  En plassering den også oppnådde i Norge.

I tillegg gikk Queen til topps på de britiske listene i 2000 sammen med boybandet Five, i en nyinnspilling av "We will rock you". I utgangspunktet ønsket Five bare å be om tillatelse til å covre den. Men Brian og Roger tente på ideen, så de ble med på innspillingen de også.

I 1999 hadde den britiske TV kanalen Channel 4, i samarbeid med med platekjeden HMV en større avstemning der tidenes største artister og plater ble kåret. Hele 600.000 mennesker var med i avstemningen, hvor "Bohemian Rhapsody" ble kåret til tidenes beste låt. Som tidenes beste band havnet Queen på 2.plass bak The Beatles. Mercury havnet på 6.plass over tidenes beste vokalister. Selv om slike avstemninger ikke betyr så mye, var det uansett artig for bandet.

I 2002 fikk Queens musikk en ny dimensjon da den dannet grunnlaget for musikalen "We will rock you", som første gang ble satt opp på Dominion Theatre i London. Den var skrevet av Ben Elton i samarbeid med Roger og Brian. Og planene om musikalen hadde foreligget et par år før den ble satt ut i live. Storyen i musikalen var et framtidsdrama der jorden var omdøpt til Mall, og alle menneskene tenkte det samme, og mente det samme. Alle hørte også på programmert elektromusikk. Planeten var ledet av den onde Killer Queen og Khashoggi. Men noen utbrytere kalt "Bohemians" kjempet for den frie tanken, og for live musikk. Og det som ville gjeninnføre det frie samfunnet var Brian Mays gamle gitar, som etter hvert hadde utviklet seg til å bli en legende.

  

Musikalen "We will rock you" er basert på Queens musikk. Og har vært en stor

suksess flere steder i verden.

Ingen av Queen medlemmene var med i musikalen. Men 31 av låtene deres ble spilt i "We will rock you", til glede for gamle og nye Queen fans. Siden har musikalen også blitt satt opp i Las Vegas, U.S.A. Japan, Australia, Spania, Russland, Tyskland, Sveits, Canada, Østerrike, Italia, Nederland, Sverige, Danmark og Belgia. I 2011 var musikalen sett av hele 12 millioner mennesker.

Som tidligere nevnt har "We will rock you" musikalen blitt nevnt som en av hovedgrunnene til at den tyske byen Køln for tiden opplevde en oppsiktsvekkende økning i turismen på den tiden musikalen ble satt opp. I de fleste byer musikalen er satt opp har den holdt det gående i flere år. 

I London holdt den det gående i over 10 over. Og i alle disse årene var den storslagne statuen av Freddie som stod på et podie over inngangspartiet på Dominion et landemerke i London by, på linje med London Eye, Big Ben og Tower of London. Dominon Theatre ligger i Tottenham Court Road ligger i hjertet av London, like ved Oxford Street. 

Freddie Mercury er godt synlig i bybildet i London, der en kjempestatue

av ham fungerer som et blikkfang for teaterforestillingen "We Will Rock You". 

27. januar 2011 ble "We Will Rock You" satt opp i Norge også, på Folketeateret i Oslo, noe som ble behørig omtalt i media. Ekstra morsomt var det at Brian May og Roger Taylor hadde tatt turen til Oslo for å delta på åpningen - som æresgjester. Brian gledet de frammøtte ved å spille gitar på "Bohemian Rhapsody".

Flere norske kjendiser hadde tatt turen til Folketeateret for å overvære den første forestillingen, bla. Morten Harket fra a-ha. Han benyttet anledningen til å skryte av Queens musikk, og fortelle hvor stor betydning Freddie Mercury hadde hatt for ham i barndommen. Morten Harket: "Fra jeg var 15-17 betydde Queen masse. Jeg strakk meg etter Freddie Mercury når jeg lekte meg med min egen stemme. Det var Johnnny Cash og Freddie Mercury."

Det var egentlig meningen at musikalen skulle gå fram til mars, men pga stor interesse valgte man å sette opp forestillinger i april også.

Opphavsmennene bak "We will rock you" musikalen: Ben Elton, Roger Taylor og Brian May.

29. november 2003 opptrådte Brian og Roger som Queen på Nelson Mandelas 46664 konsert i Cape Town, Sør- Afrika. Formålet med konserten var å samle inn penger til AIDS forskningen, og å skape større bevissthet rundt sykdommen som fortsatt tar tusenvis av liv. 46664 konsertene ble fra og med 2003 en årlig begivenhet. I 2005 ble en lignende konsert avholdt i Norge og Tromsø, uten at Queen var med  den gangen.

Queen hjemme hos Nelson Mandela, sammen med Eurythmics og Peter Gabriel.

På konserten framførte Queen låtene "Invincible hope", "The Call", "Say It's Not True", og "Amandla" på konserten. Det tre sistnevnte hadde ikke vært ute på plate før. "Say it isn't true" var den første singelen på bandets album fra 2008.

Roger og Brian opptrådte på MTV music award i Moskva, Russland i 2004.

Og muligens ga opptredenen mersmak, for i 2005 valgte Brian og Roger å hente fram Queen navnet igjen, og dra ut på turne med de gamle låtene. Med seg på vokal fikk de den gamle Free/Bad Company vokalisten Paul Rodgers. Som Brian hadde møtt ved flere anledninger tidligere i karrieren. Første gang i 1969.

Foranledningen for at de valgte akkurat ham som vokalist var at Brian møtte Paul i forbindelse med 50 års feiringen av Fender stratocaster gitaren på Wembley høsten 2004. De to hadde en hyggelig prat sammen. Og ble enig om å treffes igjen snart.

Paul Rodgers sammen med Brian May.

I oktober 2004 kom den doble live cden "Live at the Bowl" ut. Det dreide seg her om en liveinnspilling fra Milton Keynes Bowl i 1982. CDen nådde 20. plass i Storbritannia, mens DVD utgaven av konserten gikk til topps i samme land.

I november 2004 ble Queen innlemmet i den britiske utgaven av Music Hall of Fame. Man hadde her delt inn etter de ulike tiårene. Og Queen ble valgt ut til å representere 70-tallet. De andre nominerte var Abba, Bee Gees, The Clash, David Bowie, Led Zeppelin, Elton John, Pink Floyd, Sex Pistols og Stevie Wonder.

Roger og Brian stilte da opp sammen med sin nye venn Paul Rodgers. Og sammen gjorde de en opptreden denne kvelden der de spilte Queen låtene "We will rock you", "We are the Champions", og Frees "Allright now". Responsen fra de tilstedeværende var svært bra. Og de syntes selv dette var utrolig morsomt. May og Roger var svært imponert over Rodgers stemme. Så like etter ble de enig om å dra ut på turne sammen. De valgte å kalle samarbeidet Queen + Paul Rodgers, for ikke å fornærme noen. 

Noen mente at Freddie Mercury ville mislikt at Queen navnet ble knyttet til en annen vokalist enn ham. Men det trodde ikke May og Taylor. Taylor mente Freddie ville elsket ideen om å la Paul Rodgers synge hans låter. Før Queen slo gjennom var nemlig Paul Rodgers forbildet til Freddie når det gjaldt vokalister. Og Freddie prøvde på den tiden å høres ut som Paul. 

Roger og Brian hadde i utgangspunktet ingen planer om å blåse liv i Queen navnet. Roger Taylor: "We accomplished so much together. I would have no regrets if we never performed as Queen again". Og Brian May: "I never thought I would be doing this again. I was always against the idea of putting someone in there trying to impersonate Freddie in any way. Then suddenly I'm looking at this guy who doesn't in any sense try to take the place of Freddie. He's nothing like Freddie because he comes from his own place".

Etter denne opptredenen på Music Hall of fame fikk de altså lyst til å dra ut og spille igjen. 

John Deacon som verken Roger eller Brian hadde hatt  særlig mye kontakt med de senere årene var overhodet ikke interessert i å bli med i en ny utgave av Queen. Han avsluttet samarbeidet med de to idet de gikk igang med "We will rock you" musikalen sammen med Ben Elton. 

John lever i dag et tilbaketrukket liv i London sammen med sin kone Veronica og deres 6! barn. Han bedriver tiden med bla. golf og tedrikking. Han er interessert i musikk, og er av og til innom Queens fan klubb sider for å holde seg oppdatert om siste nytt. 

Ifølge Sunday times var han i 2004 god for 600 millioner kroner. Noe som gjør det mer forståelig at han ønsker å bruke tiden med familien i stedet.

John Deacon på et bilde fra 2001.

I desember 2004 ble det annonsert at Queen + Paul Rodgers ville dra ut på en større turne. Turneen startet i Fancourt, Sør-Afrika i mars 2005, der de igjen opptrådte sammen andre kjente artister på Nelson Mandelas 46664 konsert. Riktignok hadde de gjort en minikonsert for Queens fanklubb på Brixton academy, London, i forkant av turneen. Med seg på scenen hadde de Jamie Moses (el. gitar, akustisk gitar), Danny Miranda (bass, koring) og Spike Edney (keyboard). Sistnevnte hadde spilt med Roger Taylor i The Cross, og Queen før det igjen. I løpet av 2005 spilte de hele 42 konserter i Europa, U.S.A. og Japan. Til stor hyllest fra fansen og kritikerne. 

Bandet ble overrasket over at så mange av de som møtte opp på konsertene deres var så unge. Roger Taylor: "Some of the fans couldn't have been more than toddlers back when we were still touring (midten av 80-tallet)". Noe som viser at en ny generasjon musikkelskere hadde falt for Queens musikk.

Paul Rodgers, Brian May og  Roger Taylor i 2005.

Turneen ble senere å finne på den doble live cden "Return of the Champions" (med Queen + Paul Rodgers). De  fleste låtene bandet spilte var Queen låter, men på hver konsert spilte de gjerne 4-5 Bad Company / Free låter også. I oktober 2005 nådde denne live cden 12. plass i Storbritannia.

2. juli 2005 opptrådte Queen på Estádio do Restelo i Lisboa, Portugal. En opptreden som opprinnelig var ment å være endel av Live8 konsertene. Istedet dediserte Brian May to av låtene til Live8 dagen. 13 dager senere, den 15. juli opptrådte Queen i Hyde Park, London, foran et stort publikum. Dette skjedde kun en uke etter London bombene. I et forsøk på å muntre opp ambulansefolk og andre som hadde vært i beredskap den dagen, valgte Queen å gi bort flere tusen billetter til dem.

Våren 2006 gjorde Queen 23 konserter i U.S.A. og Canada.

 

Av trivielt stoff kan det nevnes at Queen er det bandet som har tilbrakt mest tid på de britiske topp 40 albumlistene. Albumene deres har  til sammen tilbrakt hele 1322 uker på listene. The Beatles, Elvis Presley og U2 kommer på plassene bak.

I juli 2006 kunne man på Brian Mays offisielle side lese at en ny plate med Queen var under planlegging. I oktober gikk May, Roger Taylor og Paul Rodgers i studio for å spille inn et album sammen. Brian May: "I talked to Paul last night, the one and only Paul Rodgers, and confirmed that we will be heading into the studio in October .... at a secret location! We will be turning our heads towards the studio interaction which, just possibly, will bring us all to a new place. We will take it gently at first, the priority being to feel good, and put ourselves in the mood to create".

Ikke alle Queen fans var like glade for at Queen navnet ble brukt på en plate der Freddie Mercury ikke var med. Likefullt gikk det rykter om at gamle opptak med Freddie som ikke har vært gitt ut før ville bli brukt på plata. John Deacon som har holdt en lav profil de senere årene kom ikke til å delta på plata.

I juni 2007 fikk man et lite innblikk i innspillingen, da sanger Paul Rodgers lot seg intervjue i Billboard.com: "With Queen and myself, it's a very organic thing," Rodgers explains. "We're letting it sort of develop itself naturally and not pushing it or giving it any pressure. We go in, just the three of us. Roger gets on the kit, Brian gets on the guitar, I get on the acoustic guitar and piano, either/or, and then we share the bass line afterwards". 

Ellers var Roger Taylor opptatt med å spille inn en singel sammen med sønnen Felix. Den het "Women you are so beautiful ( But still a pain in the ass)". Opprinnelig hadde Roger tenkt å synge låta selv, men han var ikke fornøyd med resultatet, så han lot sønnen Felix ta jobben istedet. 

Brian May har de senere årene tatt opp igjen interessen for astronomi, der han aktivt har bidratt til TV serien "Sky at night" på BBC. Han driver også og skriver på en bok om fotografen T. R. Williams. Når han ikke er ute og turnerer sammen med Taylor og Rodgers. 

I november 2006 fikk Queen ytterligere en fjær i hatten da avisa The Guardian kunne slå fast at Queens "Greatest Hits" er det mest solgte albumet i Britisk musikkhistorie. Som tidligere nevnt. Med hele 5,407,587 solgte eksemplarer. De fleste ville nok tippet på klassikeren "Sgt. Peppers" med The Beatles, men den kom "bare" på 2. plass, med en halv million færre solgte plater. Brian May var selvfølgelig stolt da dette faktumet ble kjent: "I'm really pleased-it did make me sit up and take notice. I thought it would have been Sgt Pepper. It is incredible how the appeal does seem to have broadened as well. In the audience for the musical there is a big age range and the kids know all the words to the songs".

"Queen Greatest Hits" har vært inne på på topp 40 i Storbritannia 13 ganger! i løpet av årene. Enten alene, eller som endel av "Greatest Hits I,II, & III". Og slikt blir det selvfølgelig salgstall ut av.

Her er topp 10 lista over de mest solgte platene i Storbritannia. "Queen's Greatest Hits II" er på en fin 7. plass. Mens kjente navn som Rolling Stones, Bob Dylan, Sting, og The Sex Pistols ikke engang fikk med noe album på topp 100 lista.

1 Queen: Greatest Hits

2 Beatles: Sgt Pepper's Lonely Hearts Club Band

3 Oasis: (What's the Story) Morning Glory

4 Dire Straits: Brothers in Arms

5 Abba: Gold-Greatest Hits

6 Pink Floyd: Dark Side of the Moon

7 Queen: Greatest Hits 2

8 Michael Jackson: Thriller

9 Michael Jackson: Bad

10 Madonna: The Immaculate Collection

I januar 2007 ble det nok engang bevist at Queen har gjort et uslettelig inntrykk på Britene. BBC radio arrangerte en kåring der folk skulle stemme fram tidenes beste britiske band. Og Queen toppet lista foran The Beatles og The Rolling Stones. Nå skal man selvfølgelig ikke legge for mye i slike uhøytidelige kåringer. Men det var faktisk hele 20.000 radiolyttere som var med i avstemningen. 

På den litt mer humoristiske siden kan man jo også nevne at et medium kalt Serena hevdet at hun hadde kontakt med Freddie Mercury på "den andre siden", og forelagt ham resultatet av avstemningen. Ifølge henne var dette svaret Freddie ga: "Darling, let me tell you that over the course of 2007, some 8,942 different acts will be declared the 'greatest band ever' in various time-filling radio polls. Now leave me alone, Mr Lennon lost the bet and owes me a wax". 

Tidlig i 2007 ble det også klart at Robert de Niros filmselskap Tribeca productions planlegger å lage en film om Freddie Mercurys liv. I de senere årene har filmer om Ray Charles og Johnny Cash' liv vært store suksesser på kino verden over. Og det er muligens noe lignende man prøver å få til med en slik film. Og det er ingen tvil om at Freddie levde et spennende liv, fra sine barnsben i Zansibar og India, til han kom til Storbritannia i ungdomsårene. Og etter hvert ble en av de største rockestjernene verden har sett, og en av de mest interessant personlighetene. I januar 2007 ble det kjent at den heteste filmstjernen i verden akkurat nå, Johnny Depp, ønsket å spille Freddie i filmen. Noe både de andre i Queen og fansen var henrykt over. Brian May:  Discussions are at an early stage... I don't know where this story came from, but I think someone in the media, as usual, has taken a punt... of course these opportunists have little to lose ... who cares about truth these days? Certainly not the tabloid press. But you're right about one thing ... Johnny Depp is fantastic. He would be a worthy counterpart for Freddie on screen. I don't think I can say any more right now".

Johnny Depp ønsker å spille Freddie Mercury i filmen om hans liv.

Her som Jack Sparrow i filmsuksessen "Pirates of the Carribean". 

Dermed ligger alt til rette for at musikkinteresserte verden over har noe å glede seg til. Om Depp også skal synge i filmen vil gjenstå å se. 

I. desember 2007 ble den nye singelen "Say it's not true" gjort tilgjengelig via nedlasting, i anledning den internasjonale AIDS dagen. Inntektene fra salget gikk til Mandelas 46664 veldedighetsorganisasjon. (46664 var Mandelas fangenummer fra 1964 til 1990, mens han satt i fengsel). 31.desember ble det også gitt ut en CD-singel med balladen "Say it's not true". På denne utgaven fikk man også en video med 46664 konserten 1.desember 2007. Det nye studioalbumet var ventet våren 2008. Men ble senere utsatt til høsten samme år.

"Say it's not true", den første Queen singelen på 10 år.

27. juni 2008 opptrådte Queen i Hyde Park, London i forbindelse med feiringen av Nelson Mandelas 90 års dag. Her framførte de bla. "One Vision", "Tie Your Mother Down", "Show Must Go On", "We Will Rock You", "We Are the Champions", og "All Right Now".

16. september 2008 kunne folk endelig gå til innkjøp av den første Queen plata på 13 år - om den kan kalles for en Queen plate. "The Cosmos rocks" ble da også presentert som Queen+Paul Rodgers. Plata var produsert av bandet selv, med hjelp fra Justin Shirley Smith, Kris Fredriksson og Joshua MacRae. Innspillingen foregikk i Roger Taylors eget Priory recording studio.

Mottagelsen fra pressen og platekjøperne var blandet. Mange mente den var bedre enn det meste Queen laget på 80-tallet, mens andre mente den var for dårlig. Stein Østbø i VG terget på seg Queen fansen ved å gi plata terningkast 1. Men ellers gikk det mye i terningkast 4 og 5. Låter på plata som gjerne ble framhevet, var singelen "Say it's not true", "Call me", "Surf's up...........Schools out" og "Time to call".

3 aldrende menn i 2008.

Salgsmessig ble plata en skuffelse, med 5. plass i Storbritannia, 47. plass i USA. 31. plass i Norge og 4. plass i Tyskland. Det eneste landet plata gikk til topps, var i Estland.

12. september 2008 startet bandet opp på en turne kalt "Rock the Cosmos tour", med start i Kharkov, Ukraina. Etter 34 konserter i Europa, for det meste i Storbritannia, dro Queen videre til Arabia og Sør-Amerika. Det ble gitt ut en DVD med opptak fra turneeen.

Etter at turneen var unnagjort valgte May/Rogers og Paul Rodgers å avslutte samarbeidet som Queen + Paul Rodgers, i all stillhet, uten det lå noen dramatikk i det. Ifølge Rodgers var det aldri meningen at han skulle være noe permanent medlem av Queen - at det kun dreide seg om et samarbeid over en periode. Paul Rodgers: "My arrangement with Queen was similar to my arrangement with Jimmy Page in The Firm in that it was never meant to be a permanent arrangement."

Et annet samarbeid som tok slutt på denne tiden var Queens tilknytning til plateselskapet EMI - et samarbeid som hadde vart i 40 år. I stedet valgte Queen å inngå avtale med Island records, et underselskap av Universal Music. I neste omgang valgte Island records å gi ut flere av Queens studioalbum i Deluxe-utgaver, med remastret lyd og med bonusspor på CD2.

20. mai 2009 fikk Queen mye publisitet i U.S.A. da de opptrådte på finalen av American Idol. Sammen med vinneren Kris Allen og nr. 2 i konkurransen - Adam Lambert - framførte de klassikeren "We Are the Champions". 15. november gjorde de noe lignende, da de opptrådte i britiske X-Factor med "Bohemian Rhapsody" sammen med finalistene i konkurransen.

I november 2009 var Queen ute med nok en samleplate, kalt "Absolute Greatest". Plata inneholdt 20 av bandets største hits, og ble gitt ut i 4 ulike format. Til tross for at fansen har mange andre samleplater å velge mellom ble plata en stor suksess salgsmessig, med en flott 3. plass i Storbritannia, 6. plass i Norge, 5. plass i Sverige, og 6. plass i Danmark.

"Absolute Greatest" fra 2009

27. januar 2011 fikk Queen stor oppmerksomhet i Norge, da Roger Taylor og Brian May besøkte Oslo i forbindelse med den norske oppsetningen av "We Will Rock You". På premieren på Folketeatret glede Brian de frammøtte med å spille gitarsoloen på klassikeren "Bohemian Rhapsody" - en opptreden som også ble vist i nyhetene på TV samme kveld. Brian og Roger tok seg også tid til flere intervjuer, autografskriving, og å stille opp på bilder sammen med skuespillerne som deltok i den norske musikalen.

 

27. januar 2011 ble "We Will Rock You" også satt opp i Norge.

Roger benyttet anledningen til å fortelle at han hadde sett musikalen minst 200 ganger, og skryte av Norge (til VG) :

"Det er hyggelig å være tilbake i Norge etter mange mange år. Vi spilte en gang her i Oslo, men det er så mange år siden at jeg husker det nesten ikke. Men det er et vakkert land og det er hyggelig å være her. Jeg håper dere liker showet her i Norge."

Roger Taylor hygget seg i Norge i januar 2011.

5. september 2011 gjorde søkemotoren Google ære på Queen, da de sammen med logoen sin hadde en kollasj med Queen bilder, utformet på en kunstnerisk måte.


I oktober 2011 kunne Brian May og Roger Taylor glede fansen med nyheten om at de jobbet med et nytt Queen album, med utgangspunkt i låter med Freddie Mercury på vokal som ikke tidligere har vært ute på plate.

Også en plate med opptakene som ble gjort av Freddie Mercury sammen med Michael Jackson i 1983 ble vurdert gitt ut på plate. Som tidligere nevnt fikk Mercury sjansen til å synge "Victory" og "State of Shock" med Jackson, men opptakene av disse ble ikke å finne på The Jacksons album "Victory" fra 1984.

I 2012 opptrådte Queen flere ganger. Bla. i London og Kiev, Ukraina. Som vokalist hadde de hyret inn Adam Lambert, som de kjente fra American Idol 2009.

Roger Taylor og Brian May sammen med Adam Lambert.

Parallelt med at de selv var ute og turnerte, var også det offisielle tribute-bandet Queen Extravaganza ute på turne. Det var Roger Taylor og Brian May selv som hadde satt sammen bandet, med Taylor som produsent. Med seg fikk de noen av de beste musikerne som var å oppdrive - musikere som var i stand til å gjenskape det spesielle Queen-soundet. Anført av den fantastiske vokalisten Marc Martel fra Montreal i Canada, som hørtes ut som en kloning av Freddie Mercury. Queen Extravaganza har turnert jevnlig gjennom årene, og fått mye skryt både fra anmeldere og Queen-fans. Roger Taylor: "This band is now so frighteningly good, I would hate to have to follow them on stage."

28. mai 2014 opptrådte de på Sentrum Scene i Oslo. Besetningen i bandet har endret seg gjennom årene, med unntak av Martel.

Queen Extravaganza med Marc Martel midt i bildet.

12. august 2012 fikk Queen gleden av å opptre under avslutningsseremonien for Sommer-OL i London, foran milliarder av TV-seere. For anledningen var det satt opp en storskjerm på scenen som viste opptak av Freddie Mercury fra konserten Queen gjorde på Wembley stadium i 1986. Deretter kom Brian May inn på scenen med sin gitar, der han dro noen riff fra "Brighton Rock" fra 1974, før han ble akkompagnert av Roger Taylor og artisten Jessie J, der de sammen framførte "We Will Rock You".

 

Freddie Mercury og Queen sammen igjen på scenen, under

avslutningsseremonien for Sommer-OL i London i 2012.

Muligens ble May og Taylor inspirert av suksessen med å bringe Freddie tilbake i live igjen på denne måten. For på samme tid uttalte de til media at de vurderte å bruke optisk illusjon for å gjøre Freddie til endel av musikalen "We will rock you" på Dominion Theatre i London.

I flere år har det vært snakk om å spille inn en film om Freddie Mercurys liv, men så sent som i 2016 har det ennå ikke blitt noen realitet. Likefullt er det ting som tyder på at noe er på gang. Forfatteren bak filmen "Frost/Nixon", Peter Morgan, har skrevet manus til en film, og Robert De Niros selskap Tribeca sitter med rettighetene til filminnspillingen. Tribeca hadde tidligere jobbet med Queen, i forbindelse med musikalen "We Will Rock You". Som Freddie Mercury ble komikeren Sacha Baron Cohen ("Borat", "Diktatoren", "Da Ali G Show") vurdert, men kjemien mellom Cohen og May/Taylor var dårlig. I ettertid hevdet May at Cohen var en drittsekk som fortalte løgner. I stedet falt valget på den britiske skuespilleren Ben Whishaw - mest kjent fra rollen som Q i de seneste James Bond filmene. Whishaw har tidligere også spilt rollen som rockemusiker, da han portretterte Keith Richards i filmen "Stoned" (2005).

Ben Whishaw som Q.

I 2014 ble nok en av Queens legendariske konserter gjort tilgjengelig på CD/nedlasting/DVD/Blu-ray, da "Live At The Rainbow '74" ble gitt ut. Opptakene på plata ble gjort 31. mars, 19. og 20. november 1974 på Rainbow Theatre i London. De viste på en fin måte hvor Queen stod musikalsk på det tidspunktet, som allerede spilte med stor selvtillit, og med et godt repertoar av låter å velge mellom. Opptakene hadde tidligere vært tilgjengelig på film. Og de hadde vært vist på kino i England på 70- og 80-tallet.

 "Live At The Rainbow '74"

    
Queen billegalleri (128 bilder):

 

 

                                        

 

           
Queen I

1973

  Queen II

1974

 

Sheer heart Attack

1974

  A Night at the Opera

1975

  A Day at the Races

1976

       
News of the World

1977

  Jazz

1978

  The Game

1980

  Flash Gordon

1980

  Hot Space

1982

       
The Works

1984

  A Kind of Magic

1986

  The Miracle

1989

  Innuendo

1991

  Made in Heaven

1995

               

The Cosmos rocks

(som Queen+Paul Rodgers)

2008

       

 

 

Andre Queen album-Et utvalg

 

  1979 Live Killers
1981 Greatest Hits [
1985 The Complete Works
1986 Live Magic
1989 Hits 
1989 Queen at the Beeb 
1991 Greatest Hits, Vol. 2 
1991 Saturday Night's alright for Fighting (live 1977)
1992 Classic Queen 
1992 Live at Wembley '86
1992 Greatest Hits 
1992 The Queen Collection (Classic Queen/Greatest... 
1994 Singles Box [12-Cd]
1994 Greatest Hits 
1995 At the BBC [live]
1995 Pre Ordained
1995 interview Disc
1995 In Nuce 1995
1997 Queen Rocks 
1999 Greatest Hits III
2000 Platinum Collection 3 CD set
2003 Gold 
2003 Maximum Queen 
2004 Jewels 2004 We Will Rock You
2004 Queen On Fire: Live at the Bowl Hollywood
2004 We Will Rock You
2005 Jewels, Vol. 2 

1. A Night at the Opera

2. Sheer Heart Attack

3. The Game

4. A Kind of Magic

5. Jazz

6. The Works

7. News of the World

8. A Day at the Races

9. The Miracle

10. Hot Space

 

 

 

1. Who wants to live forever

2. Bohemian Rhapsody

3. We are the Champions

4. Killer Queen

5. Radio Ga Ga

6. Save Me

7. Innuendo

8. In the Lap of the Gods

9. 39 

10. Heaven for Everyone