De fleste musikkinteresserte nordmenn har et forhold til a-ha. Både gjennom de mange flotte låtene og albumene de har gitt ut og suksessen de har oppnådd i utlandet. De har vist at også vi nordmenn kan lage fengende popmusikk som slår an på listene rundt om. Mange av oss har fulgt dem helt siden de framførte "Take On Me" første gang, på Lørdagssirkuset på NRK i 1984. Og deretter gledet oss over 1. plass på singellisten både i U.S.A. og Storbritannia, James Bond-låt, 55 millioner solgte plater, opptreden foran 200.000 mennesker i Rio m.m.

For mange var opptredenen på Lørdagssirkuset i oktober 1984 det første møtet med a-ha.

Mange år før a-ha fikk sitt gjennombrudd var Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy ambisiøse unge musikere som spilte sammen i det Doors-inspirerte bandet Bridges. Bridges rakk å gi ut et album før Magne og Pål (som han da het) vendte blikket mot England. "Fakkeltog" som plata het ble med årene et svært ettertraktet samleobjekt, og interessen for Bridges økte i takt med suksessen a-ha opplevde.

Flere av låtene a-ha kom til å ha suksess med ble skrevet mens Magne og Pål fortsatt var i Bridges, og mye av entusiasmen, musikkgleden og ferdighetene på de ulike instrumentene som de dro nytte av senere på 80-tallet ble skapt i øvingslokaler som medlemmer av Bridges.

Bridges

Historien om Bridges startet allerede på starten av 70-tallet, da Magne Furhuholmen og Pål Waaktaar var 9 og 10 år gamle. De to guttene som kjente hverandre fra nabolaget i Havreveien, Manglerud (Oslo), begynte da å spille musikk sammen. Pål bodde i Havreveien 100, mens Magne bodde i nr. 80.

Blokkfløyter og blikkfat fungerte som instrumenter i den første tiden. Senere gikk de over til å spille på gitarer og billige synthesizere. De hadde også tilgang på en Dali forsterker med tremolo, etter Magnes far. Senere fikk Magne overta en gitar som bestefaren hadde brukt.

Da Magne var 14 år flyttet familien fra arbeiderstrøket på Manglerud til den finere bydelen Asker. Her begynte han på Hovedgården ungdomsskole. Selv om ungdommene her var mer streit, fant han likesinnede som han utviklet et godt vennskap med. Og selv om han ble sett på som en raring, ble han ikke mobbet.

For samarbeidet mellom Magne og Pål var flyttingen til Asker, på den andre siden av byen, en liten katastrofe. Det positive var at Magnes foreldre hadde forståelse for sønnens store musikkinteresse. Og med et større hus å boltre seg i, fikk Magne og Pål disponere kjelleren til øvingslokale, og oppbevaring av instrumentene de hadde. Begge spilte gitar og keyboard, mens Pål også spilte trommer.

Pål og Magne i yngre år.

Mye av ungdomstiden til både Pål og Magne handlet om det å spille musikk sammen. I band med navn som Black Day, Spider Empire, Black Sapphire, og Thala & the Layas Blues band. Med årene ble låtene de spilte mer intrikat og forseggjort, i takt med deres utvikling som musikere. De gikk også etter hvert over til  å spille elektrisk gitar i stedet for akustisk.

Rundt 1975 skrev de sin første låt sammen, kalt "Mary Anne". Oppkalt etter en jente de begge var betatt av. 17. mai 1977 hadde Magne og Pål sin første 'offentlige' opptreden, som medlemmer av Spider Empire. Begivenheten fant sted i hagen til foreldrene til Magne. Lydstyrken var øredøvende, og midt under bandets tolkning av "Smoke On The Water" kom politiet og stoppet 'konserten'.

Magne og Pål sammen ved pianoet i ungdommen.

Da Magne og Pål var ca. 14 år gamle ble de intervjuet av en lokal Oslo-avis, og allerede da var de klar på at de en dag skulle reise ut og bli internasjonale popstjerner. Oppslaget førte til endel kommentarer fra skolekameratene, men med årene skulle det vise seg at de fikk rett. Avisoppslaget fra den gangen har de tatt vare på.

Utenom musikken hadde de til tider problemer med å kommunisere. En sommer de reiste rundt om i Europa ble de så uvenner at de ikke pratet sammen på resten av turen. Dvs. de kommuniserte kun gjennom låttekstene de skrev.

Da Magne flyttet fra Manglerud til Vollen i Asker høsten 1977, måtte Pål ta den lange turen til den andre siden av Oslo for å kunne treffe kameraten og musikkollegaen. Først dro han med T-banen inn til Oslo sentrum, der han skiftet over til buss. Deretter måtte han traske gjennom Vollenskogen, gjerne i stummende mørke. Ifølge Pål gjorde han dette hele 5 ganger i uken. Noe som viser at han allerede da tok musikken svært alvorlig. Pål Waaktaar: "Utrolig kjedelig å sitte på bussen etter skolen og tilbake igjen på natta. Da skal du vite at du har lyst."

I starten hadde Magnes mor Lise sterk innflytelse på bandet, og øvingene de hadde i kjelleren. Hun var ikke så opptatt av om de hadde gjort leksene sine før de gikk igang med spillingen, til tross for at hun var lærer. Og hun stilte alltid opp med mat til de ivrige musikerne i kjelleren. Denne kjelleren ble av Pål og de andre omtalt som Knusla Bruk. 

Pål har i alle år vært kjent som en disiplinert person som visste hva han ville. Morten har i tillegg omtalt Pål som en arbeidsnarkoman som gjerne kan sitte i timesvis og jobbe på de samme små detaljene i en låt. Et annet kjennetegn med Pål, er at han alltid har med seg noteboken sin, uansett hvor han er. Her noterer han seg ideer til melodier og tekster. Det kan være ord som blir nevnt på TV, ting som blir sagt i en konversasjon som kan gi Pål ideer til nye låter.

I 1977 dannet Magne og Pål et band de tok veldig seriøst. De kalte seg for Bridges, og hentet inspirasjon fra progrocken og The Doors. Bridges bygde videre på det Magne og Pål hadde gjort i Black Sapphire og Thala & the Layas Blues band.

Pål Waaktaar: "The Doors lærte meg mye om arrangement. Utrolig flinke folk. Få overdubs. Enkle virkemidler utgjorde hele pakka, og jeg ble meget imponert." Både Magne og Pål var imponert av Robby Kriegers gitarspill, og ønsket å være som ham. Men noen måtte være Ray Manzarek (keyboardist).. Og Pål som var eldst bestemte at Magne var den som skulle spille keyboard i Bridges - en avgjørelse Magne visstnok aldri har tilgitt ham. Likefullt ble Magne en dyktig tangentmann. En annen årsak til at Magne endte opp som tangentmann, var at han måtte overlate mikrofonen til Pål da han kom til stemmeskiftet. Og det var mer naturlig å spille gitar når man sang enn å spille keyboard.

En ung Magne Furuholmen som keyboardist i Bridges.

I starten hadde Magne vært den naturlige lederen av bandet, men med årene tok Pål mer og mer over. På denne tiden brukte Pål fortsatt Gamst som etternavn.

I tillegg til Pål og Magne bestod den første utgaven av Bridges av Viggo Bondi på bass og Jan Erik Ødegård på trommer. Viggo Bondi som hadde bakgrunn fra bandet Essence møtte Magne og Pål første gang på Vollen i Asker. Det han husker fra dette første møtet var to langhårede gutter kledd som Jimi Hendrix/hippier, med slengbukser, blomstrete skjorter og mokkasiner. Ødegård ble etter kort tid byttet ut med Erik Hagelien. 

11. mars 1979 stilte Bridges opp i NM i rock med låta "Somebody's Going Away", uten å nå helt til topps. Med sviktende utstyr og manglende erfaring som liveband hadde de i realiteten aldri en sjanse til å vinne.

I april 1979 ble Bridges intervjuet av Asker og Bærum Budstikke, der de ble omtalt som The Bridges. I intervjuet fortalte Pål og co. om viktigheten av å skrive egne låter, at de tilbrakte svært mye tid i øvingslokalet, og at tekstene de skrev var på engelsk, da de hadde mål om å slå gjennom i utlandet: "Vi vil ikke prøve å gjøre det stort her i Norge. Det har tatt knekken på mange nok musikere før, og vi ønsker ikke å bli et nytt hakk i skjeftet."

Bridges i 1979, med Erik Hagelien, Magne Furuholmen, Viggo Bondi og Pål Gamst.

På samme tid gjorde Bridges en konsert hjemme hos familien Hagelien, på Hvalstad i Asker. For anledningen ble det også laget et konsertprogram. Proft skulle det være.

27. mai 1979 opptrådte Bridges på ærverdige Chateu Neuf i Oslo. De var ikke helt fornøyd med opptredenen sin pga. tekniske problemer med utstyret. Dette skulle vise seg å bli den siste opptredenen de gjorde med Erik Hagelien i bandet. Hagelien valgte å slutte etter det fordi han ønsket å konsentrere seg om skolegang. 

For å få tak i en ny trommeslager valgte bandet å sette inn en annonse i Aftenposten. En av dem som fattet interesse for jobben var 19 år gamle Øystein Jevanord. Etter en audition hjemme hos Magne ble han tatt inn som medlem av Bridges. Jevanord var en svært dyktig trommeslager med en uortodoks spillestil. Senere kom han til å følge a-ha når de var ute på turne. Han var også medlem av deLillos en periode.

Øystein Jevanord som trommeslager i Bridges.

Allerede på dette tidspunktet hadde som nevnt Pål klare visjoner om å slå gjennom ute i verden. Og at det beste stedet å være om man ønsket å oppnå det, var i London. Han var klar til å dra over så snart han var ferdig med gymnaset. Men Magne som var et år yngre enn ham ønsket ikke å avbryte skolegangen. Han ville vente.

I desember 1979 gjorde Bridges en konsert på Asker gymnas (til støtte for ofrene etter krigen i Afghanistan), som de i ettertid mente var av stor betydning. Da det var første gang de hørtes ut som et proft band - oppildnet av et demoopptak Magnes stefar Terje Nøkleby hadde gjort fra en øving i forveien, som ikke var noe å skryte av.

I salen var Morten Harket som var elev ved skolen. Etter konserten gikk han bort til de 4 og fortalte om den store musikalske opplevelsen de hadde gitt ham, og at han mente Bridges hadde en strålende framtid. Litt senere kontaktet han Viggo Bondi med forespørsel om ikke han kunne bli med i Bridges. Han fikk sjansen til å møte de andre også, uten at de lot seg overbevise om at han var en som passet inn i bandet. Ifølge Viggo Bondi var det en sjenert og klumsete Morten som tok kontakt med ham.

Våren 1980 fikk Bridges æren av å være oppvarmingsband for Oslos new wave-stolthet Kjøtt, på livestedet Dovrehallen i Storgata. Mottagelsen de fikk hos publikum var ikke så bra. Psykedeliske hippielåter var ikke det folk ville ha rundt 1980, i det som gjerne omtales som new wave-æraen. Da var det godt for Pål ha søsteren Tonje i salen som kunne gi ham oppmuntring etterpå.

Noen dager etter konserten fikk de en telefon fra Ole A. Sørli fra Polydor Records. De antok at han var interessert i å tilby dem platekontrakt. I stedet ønsket han Bridges som backingband for jenteduoen Dollie som nettopp hadde spilt inn plate, noe de høflig avslo. På vei ut av kontoret hans fikk de med seg Dollies album, og den fant de ut egnet seg godt som frisbee da de kom ut på gaten.

Bridges rundt 1980

Allerede i februar 1980 bestemte Bridges seg for å spille inn plate, da de mente at det var det logiske steget videre. Og sommeren samme år ga Bridges ut det selvfinansierte albumet "Fakkeltog" på sitt eget plateselskap Våkenatt (etter poeten Gunvor Hofmos bok "I en våkenatt"). Plata var spilt inn i en nedlagt fabrikk i Nydalen, i et studio kalt Octocon, som de leide for 500 kroner dagen. Lokalet lå nede i en sliten kjeller.

På innspillingen brukte Pål en Gibson SG gitar - samme modell som Robbie Krieger i The Doors brukte, mens Magne stilte med en Wasp synthesizer og en Moog Polymoog 203A synthesizer. Wasp synthesizeren ble også brukt av Nick Rhodes i Duran Duran på samme tid.

Allerede på denne plata kunne man skimte melankolikeren Pål Waaktaar, i dystre låter som "The Melancholic Chevaliers", "Scared, Bewildered, Wild", "Death Of The Century" og perlen "September". Ellers var plata preget av "intrikate linjer og symfonisk rock", som Pål selv har omtalt det som. Plata var ellers spesiell på den måten at side 2 hadde en stopprille midtveis, slik at lytteren måtte flytte stiften. Noe slikt hadde muligens aldri vært gjort før.

"Fakkeltog" var produsert av en Svein Erichsen. Erichsen var nabo til Magne på Vollen, og hadde i 1970 sett The Doors opptre live på Isle of Wight festivalen. Noe som selvfølgelig gjorde inntrykk på Magne og Pål. Også Octocon eier Tore Aarnes deltok, som tekniker på "Fakkeltog".

Magne med produsent Svein Erichsen (fra boken "Så blåser det på jorden").

Coveret på plata ble skapt på kjøkkenbordet, der de tegnet, klistret og klippet, for å få det slik de ønsket.

Den etter hvert ettertraktede plata "Fakkeltog".

"Fakkeltog" som ble trykket opp i 1000 eksemplarer ble slaktet i pressen. Unntaket var musikkbladet Puls, der Hege Duckert skrøt av plata: "Et par huller i arrangementene i blant er egentlig ikke vesentlig. For alt dette er barnesykdommer. Det viktigste er at Bridges har dette 'noe' som gjør produktet interessant."

I ettertid var Magne, Pål, Øystein og Viggo kritiske til "Fakkeltog" pga. lydbildet som de mente hørtes tynt ut. De manglet instrumenter og kjelleren de spilte inn plata i var dårlig egnet til å skape god lyd. I tillegg hadde de presset for mange låter inn på plata, noe som gikk utover lydkvaliteten.

Til tross for kritikken fra bandet selv og anmelderne solgte "Fakkeltog" brukbart, med ca. 600 eksemplarer. Senere har den blitt et samleobjekt som man gjerne må betale 3-4000 kr for. Pål har fortsatt en digital kopi av "Fakkeltog", så en nyutgivelse av plata er fortsatt mulig.

For å få platebutikkene i Oslo til å ta inn plata, fikk de venner og kjente til å gå inn i butikkene og etterspørre plata, og spille tydelig indignert over at "Fakkeltog" ikke var å finne i hyllene. I passende tid etterpå kom bandets manager og kamerat, Peppern, inn i butikkene å tilbød "Fakkeltog" til innehaverne.. Magne og co. dekorerte også husveggene i Oslo sentrum med postere som reklamerte for Bridges' plata.

I desember 1980 var Bridges klare med materiale til et nytt album. Denne gang ønsket de et bedre innspillingsstudio, og brukte derfor tid på å finne et egnet sted. Valget falt på Sound Art Studio i Skippergata i Oslo som de fikk leie billig fordi bandet var fleksibel med tidspunktene de skulle bruke studioet. I tillegg til god akustikk hadde Sound Art lydteknikere tilgjengelig som kom med gode råd til de unge musikerne. De valgte også å flytte øvingslokale fra kjelleren til Magne til en kjeller som lå i et offentlig bygg i Oslo sentrum. Målet var å skrive og lage demoer av minst 3 låter i uka, som de så tok med seg til Sound Art Studio og spilte inn i helgene.

Pål foreslo at de burde endre navn fra Bridges til Poem for å distansere seg litt fra Doors-linken og fordi han syntes navnet klang bedre. Noen av de nye låtene hadde Doors-referanser, men for det mest var materialet litt mer poporientert enn tidligere. Med inspirasjon fra musikken som var populær i tiden.

Pål Waaktaar

Blant låtene på plata var tidlige versjoner av "Soft Rains Of April" og "Scoundrel Days" ("The Leap"). Innspillingen av plata som fikk arbeidstittelen "Poem" ble gjort i desember 1980 og januar 1981. Igjen med Svein Erichsen som produsent. Bildet som skulle brukes på coveret til plata var laget av Magne.

Påls tekstbok med utkast til "The Leap", som senere ble til a-ha klassikeren "Scoundrel Days".

Bandet var svært godt fornøyd med resultatet, og fornøyd med sin egen utvikling som musikere. Viggo Bondi: "Høsten 1980 var vi blitt mye dyktigere musikere, og vi elsket de nye låtene." Den melankolske stemningen på flere av låtene på "Poem" skyldtes det brutale drapet på John Lennon, 8. desember 1980. Viggo og Pål var sammen i Oslo da de fikk høre den triste nyheten. Påls reaksjon på hendelsen var total taushet i flere timer etterpå. 

Rundt nyttårstider skjedde det som i realiteten satte en stopper for utgivelsen av "Poem", og på mange måter selve eksistensen av Poem/Bridges. En tyv brøt seg inn i studioet og stjal med seg mastertapen til plata, samt Viggo Bondis bassgitar - en Gibson Les Paul. Med lite penger på kontoen tok det tid for dem å erstatte utstyret. I et forsøk på å få igjen gitaren og tapen kontaktet de Aftenposten for å få dem til å legge ut en etterlysing av utstyret i avisen. Og selv om Aftenposten tok forespørselen alvorlig, og laget en artikkel om tyveriet, fikk de ikke inn noen tips. 

Magne Furuholmen: "- Den jula ble nitrist. Ikke bare mistet vi tapene våre, men på toppen av alt ble også studio lagt ned."

I påvente av at det skulle skje noe i saken valgte Viggo, Pål, Magne og Øystein å spille inn låtene som hadde vært på mastertapen pånytt. Eieren av studioet var svært lei seg for det som hadde skjedd og tilbød dem gratis studiotid. Med erfaringen fra første runde i studioet og med ideer til forbedringer ble den nye innspillingen bedre enn den gamle. 

I februar dro Viggo og Pål over til London på jakt etter en ny bassgitar - en Boss synthesizer bass. Men den var ikke å oppdrive, så i stedet kom de hjem med en Pollard synthtromme, noe trommeslager Øystein ble svært fornærmet over, da han syntes den hørtes mer ut som en leke i lydbildet enn et ordentlig instrument.  Likefullt tok han i bruk tromma for å glede de andre i bandet. Pål var fascinert av de nye synthesizerne som hadde tatt musikkscenen i Storbritannia med storm, der mange av de mest populære låtene rundt 1980 hadde et synthkomp. Pål hadde et ønske om at "Poem" skulle starte med Doors-inspirasjon i låta "Fakkeltog", og så avsluttes med en ren synthlåt. Slik ble det imidlertid ikke. 

 Pål og Viggo

28. februar 1981 hadde Aftenposten en gladnyhet å komme med. Viggos bassgitar og studioopptakene var funnet igjen. En Torkel Johansen fra Halden hadde kjent igjen Bondis bassgitar fra en svensk avis, der en svensk toller på Svinesund var avbildet med gitaren i hånda si, sammen med annet tyvegods. Utstyret ble levert tilbake til Pål og co. noe som naturlig gjorde dem svært glade.

 Pål Waaktaar og Viggo Bondi med bassgitaren de savnet (Oppslag i Aftenposten, 28.  februar 1981).

Låtene ble deretter mikset ferdig i studio, men "Poem" ble likevel ikke gitt ut! Det skyldtes hovedsakelig ungdommelig rastløshet og et ønske om å gå videre. I stedet for å bruke tid på å få gitt ut "Poem" var Magne og Pål mer opptatt av å skrive nye låter og spille inn demoer. Øvingene foregikk i kjelleren til en barnehage på Manglerud. Visstnok ble den første utgaven av det som senere skulle bli "Take On Me" til på denne tiden. Pål og Morten kalte den "Lesson One" i første omgang.

Sommeren 1981 var det igjen aktuelt for Morten Harket å bli vokalist i Magne og Påls band. Han ble kalt inn til audition, og bandet lot seg imponere av hans stemmeprakt. Men pga. noen misforståelser skjedde det ikke mer da. Noe av årsaken kan være at Bridges/Poem i realiteten var oppløst på dette tidspunktet. Viggo og Øystein var frustrert over manglende spillejobber, og frustrert over Magne og Pål som helst ville sitte i kjelleren og skrive låter. Viggo Bondi: "Dere var bare interessert i å lage nye låter. Dette var den store frustrasjonen." Også bruk av synthesizere, og Pål og Magnes ønske om å fortsette karrieren i London var noe de var imot. På den tiden hadde Magne nettopp kjøpt seg en Korg synthesizer mens Pål hadde kjøpt inn en gitar-synth.

Viggo og Øystein, og Magne og Pål skiltes som gode venner. De to førstnevnte fortsatte som musikere i andre band i stedet, mens Pål og Magne satte kurs mot London. Etter hvert ble også Morten Harket med på laget og resten er musikkhistorie.

Bridges ble oppløst i 1981 pga. ulike ønsker for veien videre.

I årene etter har albumet "Poem" vært regnet som et 'lost album' som mange a-ha fans har ønsket å ha i samlingen. Særlig ettersom man har skjønt at plata inneholder tidlige versjoner av kjente a-ha låter. Først i 2018 ble dette en realitet, da Magne og Paul lot seg overtale av rockemuseet Rockheim i Trondheim til å la de få gi ut opptakene på plate. Rockheim var iferd med å opprette et nytt plateselskap og da ønsket Bondi og co. å hjelpe det nye selskapet. Viggo Bondi: "jeg tenkte at denne type album passet og ville løfte Rockheim."

Det var Paul som hadde den originale tapen lagret som også tok ansvar og mikset plata. Og det på teknisk utstyr som var tilgjengelig i 1981, i frykt for å miste det autentiske preget.

Paul Waaktaar- Savoy: "For me this is not just an historical document, but a new release. When I sat down to have a proper listen to the music again a couple of years ago, I was shocked by how good it sounded. We were an incredibly tight band, and this was music recorded live by four guys in a studio. We would often nail a song on the first or second take. I didn’t want the music to sound too modern, even if that would have been possible now. That’s why I came up with a dogma that only equipment invented and available pre-1981 could by used when doing the mix. That became my way of doing it. To make the album sound as good as possible, but not by cheating."

"Våkenatt" var en lekker utgivelse - godt egnet for samlere og dedikerte fans av a-ha/Bridges.

"Poem" endret navn til "Våkenatt" da plata ble lagt ut for salg 15. august, samme dag og sted som a-ha skulle holde konsert i Trondheim. Våkenatt var også navnet på selskapet Bridges i sin tid opprettet for å gi ut bandets plater. Plata starter med låta "Fakkeltog", som var samme navn som Bridges første album fra 1980. 

Utgivelsen som kun ble trykt opp i 900 nummererte eksemplarer var svært lekker, med album på grønn vinyl, omslag og et hefte med biografien til Bridges, samt mange bilder, pent pakket inn i en boks med bandlogo på forsiden. Webmaster og andre som hadde forhåndskjøpt plata ble invitert til Rockheim for å få plata signert av Bridges, som var samlet for anledningen. Bridges ble også intervjuet av NRK Midtnytt på radio og TV. 

Bridges anno 2018, med Paul Waaktaar-Savoy, Viggo Bondi, Magne Furuholmen og Øystein Jevanord

"Våkenatt" fungerer som en tidskapsel der man får innblikk i hvor Magne og Pål stod musikalsk da de var rundt 20 år gamle. Låtene henter inspirasjon fra både Doors, prog, ska og rett fram pop. Interessant er det også å høre tidlige versjoner av "Scoundrel Days" ("The Leap") og "Soft Rains Of April" (webmaster).

Magne Furuholmen: " Jeg ble satt rett tilbake til ei tid, der vi hadde sterke musikalske ambisjoner og ville noe. Det er godt tidsbilde på hvor vi var."