Cat Stevens (Steven Demetre Georgiou) : Født 21. juli 1947, London, England

Cat Stevens er en av rockehistoriens beste og mest respekterte låtskrivere, med sanger som "Morning has Broken", "Wild World", "Father to Son" og "Matthew & Son" på samvittigheten. Låter som er blitt covret gang på gang av andre artister. Flere av albumene hans regnes som klassikere i dag, der de blir oppdaget av nye generasjoner av platekjøpere. Album som i sin tid også gjorde seg sterkt gjeldende på listene i U.S.A., Storbritannia og Norge.

Steven Demetre Georgiou ble født i London, og tok senere kunstnernavnet Cat Stevens. Opphavet hans var gresk-svensk. Med en  gresk-kypriotisk far ved navn Stavros Georgiou, og en svensk mor ved navn Ingrid Wickman. Han vokste opp i Shaftesbury Avenue i Soho, London, sammen med to eldre søsken. Deriblant David Gordon.

En ung svensk-kypriot

Selv om foreldrene var gresk-ortodokse, sendte de ham som seksåring til en romersk-katolsk skole i Drury Lane, for å gi gutten et godt moralgrunnlag. Med sin ortodokse tro følte han seg ikke helt hjemme her, noe som kan ha påvirket ham senere i livet, i sin søken etter et religiøst fundament. Likefullt bidro inntrykkene fra de ulike religionene som han ble presentert for, å gi ham et åpent sinn.

Foreldrene som drev en restaurant i London, var veldig anti-muslimsk, pga. den gresk-tyrkiske krigen. 

Cat Steven var fascinert av gjestene som besøkte restauranten og av de mange teatrene som lå i nærheten av restauranten. Han interesse for å underholde startet her. Hanhar i ettertid omtalt sin oppvekst i Londons West end som et fantasiland. Med spennende kaffe barer, butikker, teatre og kinoer. Han følte han befant seg i sentrum av universet. 

Da han var 10 begynte han å jobbe som servitør i farens restaurant etter skoletid. Her lærte han gleden ved å tjene sine egne penger gjennom tipsene han fikk fra kundene.

Forbildet var faren, som var en hardt arbeidende mann. Han hadde vokst opp i Paphos i Sør-Kypros, der bare det å eie et par sko var sett på som luksus. 'Penger vokser ikke på trær' var farens motto, som han innprentet i unge Stevens. 

I barndommen var en Andy hans beste venn. De to pleide å leke sammen i de utbombede ruinene som på den tiden fortsatt var vanlig i London. De pleide også å klatre opp på takene på husene i nærheten av der de bodde, og speide utover Londons hektiske byliv.

Mens Steven fortsatt var ung ble foreldrene hans skilt. Men likefullt fortsatte begge å bo i leiligheten over restauranten. Noen år senere flyttet moren tilbake til Sverige og Gävle der hun var fra. Steven som da var 8 år gammel, ble med, og endte opp som den eneste mørkhårede gutten på skolen. Noe som faktisk gjorde ham svært populær blant de andre. Oppmerksomheten han fikk fra de andre ga mersmak, og det skapte et ønske om å bli en ordentlig stjerne en dag. Cat Stevens: "Det var en spesiell opplevelse. Det var da jeg skjønte at jeg kom til å bli stjerne. Alle glodde på meg. Jeg hadde brune øyne. Den gangen hadde alle blå øyne."

Bilde av Cat Stevens sammen med søsteren, i forbindelse med et besøk i Gävle da han var liten. 

I ungdommen så han på seg selv som en observatør av livet. Og brukte mye tid til å tenke og filosofere. 

Etter et halvt år i Sverige flyttet de to tilbake til farens restaurant i London. Cat Stevens måtte bruke mye tid på å være brobygger mellom foreldrene. Senere, da han ble berømt, følte han at suksessen hans bidro til å bringe foreldrene nærmere sammen. 

Allerede fra han var ung, likte Stevens å synge og male. Noe han ble oppmuntret til av moren. Først var det maler han ønsket å bli. Men da han hørte at hans store forbilde Van Gogh døde fattig og øreløs! mistet han lysten på å fortsette karrieren i den retningen. I stedet satset han alt på å bli musiker, hvor han antok at sjansen til å bli rik var større. Inspirert av de amerikanske forbildene han så på TV og kino var det å bli rik og vellykket det som telte i verden.

Suksessen til The Beatles og Merseyside-bandene viste at det gikk an å komme fra England, og likevel gjøre det stort som musiker. Gjennom musikken fikk han også sjansen til å uttrykke mange av de tankene han hadde. De hadde et piano hjemme, som han lærte seg å spille på, i tillegg til at han lærte seg å spille gitar.

Han tok først kunstnernavnet Steve Adams, før han endret det til Cat Stevens. Han opptrådte på ulike tilstelninger, hvor han tilslutt ble oppdaget av Mike Hurst - et tidligere medlem av folk-pop bandet The Springfields. Hurst fikk Stevens til å spille inn låta "I Love My Dog". Den ble deretter sendt til Decca records som likte det de hørte. Låta ble gitt ut på singel med en flott 28. plass i Storbritannia i 1966 som resultat. Noen måneder senere ga han ut 2. singelen "Matthew & Son", som ble en enda større hit, med en 2. plass i Storbritannia. 

Den 19 år gamle Cat Stevens fra innersleevet til "Matthew & Son".

Den 19 år gamle Stevens var nå blitt popstjerne, noe som betydde store endringer i livet hans. Jentene gjorde hva de kunne for å komme i nærheten av ham. Og intervjuer og fotoseanser var endel av hverdagen. Dette var oppmerksomhet som den unge Steven kunne like godt. Men samtidig var han stadig på en søken etter noe. Han trodde rikdom og berømmelse ville være svaret han søkte etter, men det var det ikke. 

Både "I Love My Dog" og "Matthew & Son" var skrevet av Cat Stevens. Dette ga ham et rykte som en dyktig låtskriver. Han startet da å skrive låter for andre artister. Bla. P.P. Arnold med låta "The First Cut Is The Deepest". En låt også Rod Stewart skulle komme til å ha stor suksess med i 1977, da låta gikk til topps i Storbritannia. 3. singelen "I'm Gonna Get Me A Gun" nådde også topp 10. Mens debutalbumet "Matthew & Son" nådde en fin 7. plass i Storbritannia i mars 1967. 

Suksessen gikk ham til hodet på denne tiden. I Swinging London levde Stevens det glamorøse liv. Med sene kvelder, og alt for mange sigaretter og drinker. Han følte selv han måtte leve dette livet fordi det ble forventet av ham. Men han var iferd med å miste kontrollen. 

Etter hvert gikk det nedover med platesalget. Hans 2. plate "New Masters" fra 1967 nådde ikke topp 40 engang. Innspillingen ble skjemmet av at Stevens ikke var fokusert på det som foregikk. Underveis brøt han også med sin produsent og venn Mike Hurst. Og resten av innspillingen ble preget av at advokatene på begge sidene av konflikten mellom Stevens og Hurst stadig vekk dukket opp i studio.

Produsent Mike Hurst.

Platas høyepunkt er Stevens egen versjon av "The First Cut Is The Deepest", "Kitty" og "Come On Baby". På en ellers svak plate kunne man høre fragmenter av det som ville komme i årene. Med mer folk-orientert pop.

"New Masters" med Cat Stevens

Heller ikke singlene Stevens ga ut på denne tiden ble noen suksess. Og deretter ble han rammet av tuberkulose. Han ble brått kastet ut av glamourtilværelsen, og over i en seng på et sykehus i Sussex, omringet av leger. Her fikk han god tid til å tenke over livet han levde. Han innså hvor sårbar livet egentlig er, og at han like godt kunne vært død. 

I ettertid har han omtalt dette som et vendepunkt i livet. Han stilte seg selv mange essensielle spørsmål om livet. Og han fattet interesse for Østens mystikk. Han fikk en Buddhistisk bok kalt "The Secret Path" som betydde mye for hans videre liv. Fra da av ble han et søkende menneske, på jakt etter klare svar om vår eksistens og menneskets skjebne. Han begynte også å meditere på denne tiden, og han anla skjegg.

I 1969 prøvde han seg på et comeback med singelen "Where Are You", som var hentet fra hans forrige album "New Masters". Men heller ikke det ble noen suksess. Så han ble droppet fra Decca, og deres underselskap Deram. 

Desillusjonert av hans erfaringer med musikkindustrien, begynte Stevens å skrive mer personlig, introspektivt materiale. Låter som reflekterte hans innerste tanker. Han begynte også å designe sine egne platecover. Cover som var inspirert av kunstnere fra Øst-Europa. 

Lydbildet var også mer folk-preget og lavmælt. I motsetning til de foregående platene som hadde et mer storslått, typisk 60-talls lydbilde. Med grunnlag i disse låtene fikk han platekontrakt med Island records.

Hans tredje album "Mona Bone Jakon" kom i april 1970, og var produsert av det tidligere Yardbirds medlemmet Paul Samwell-Smith. For de som kjente ham fra Stevens' periode som popstjerne må denne blues-folk inspirerte platen med sanger om død, overlevelse og håp, vært en stor overraskelse. Plata ble godt mottatt av både pressen, men uten at den solgte noe særlig. Men singelen " Lady D'Arbanville" gjorde det veldig bra i Storbritannia med en 7. plass i juni 1970. Albumet skulle likevel etter hvert nå opp i anselige salgstall, med Stevens økende popularitet i de følgende årene.

"Mona Bone Jakon" fra 1970.

I august 1970 hadde reggae-artisten Jimmy Cliff en topp 10 hit i Storbritannia med "Wild World", som var skrevet av Stevens. En låt som senere har blitt covret av mange artister. Bla. av Mr. Big og Maxi Priest. Sistnevnte hadde en topp 5 hit i Storbritannia med låta i 1988. 

Cat Stevens gikk nå inn i en veldig aktiv periode, der han stadig ga ut nye album. Album som alle fikk svært god kritikk, og som senere anses som klassikere. "Tea For The Tillerman" kom i november 1970, og nådde en 20 . plass i Storbritannia. Året etter fikk han sitt store gjennombrudd i U.S.A. med dette albumet, da den klarte en 8. plass på Billboard. Dette førte til interesse for hans tre første album, som alle gjestet Billboard i 1971. I U.S.A. fikk han raskt et rykte som en dyktig låtskriver, i samme klasse som James Taylor og Carole King. 

"Tea For The Tillerman" fra 1970 regnes som en klassiker.

I 1971 fikk han også to store hits i U.S.A. med "Peace Train" (7. plass), og "Wild World" (11. plass). "Peace Train" ble skrevet som en kamp mellom det gode og det onde, der toget ruller avgårde på kanten av mørket. Den skulle illustrere hvilken fredsreise han og hans generasjon var med på.

I 1971 ga Cat ut suksessalbumet "Teaser And The Firecat". Den inneholdt blant andre klassikeren "Morning Has Broken", som ble en topp 10 hit i i både U.S.A., Storbritannia (og Norge).

"Teaser And The Firecat"

Pianospillet på låta ble gjort av den kjente keyboardisten Rick Wakeman fra Yes. Albumet nådde 2. plass i U.S.A. (og Norge), og 3. plass i Storbritannia. Formularet var omtrent likt det han hadde på de to foregående platene. I tillegg dro han inn både greske og karibiske stemninger på plata. 

4 av Cat Stevens mest trofaste musikere : Jean Roussel, Alan James, Gerry Conway, Alun Davies

I 1972 bidro Stevens med gamle og nye låter til kultfilmen "Harold And Maude". Men låtene ble aldri gitt ut på noe soundtrack plate, noe som gjorde de til en kuriositet i mange år. Dette året ga han ut nok en suksessrik plate med "Catch Bull At Four". Den gikk til topps i U.S.A., og nådde 2. plass i Storbritannia (Og 3. plass i Norge). Plata var ikke like melodiøs som de foregående, og arrangementene var også litt hardere. Mens tekstene hadde et stadig dypere religiøst tilsnitt.

 "Catch Bull At Four" fra 1972

Mange mente at denne plata beviste at Stevens var 'over the top' kvalitetsmessig. Samtidig viste Stevens tegn på at han var lei tilværelsen som kjent musiker. I 1973 flyttet han fra England til Brasil. Offisielt pga. skattereglene. Men pengene hans sparte på å flytte, ga han til veldedighet. Han hadde en leilighet i Rio som utmerket seg ved at den ikke var møblert. Dess mer populær og rik han ble, dess mer følte han behov for å distansere seg fra materiell rikdom, og folk generelt. Den eneste han hadde en viss kontakt med mens han bodde i Rio, var vaskehjelpen. Men  hun snakket kun portugisisk, et språk Stevens ikke forstod.

Han gjorde nå opptredener sjeldnere, og han sluttet å gjøre intervjuer. I stedet brukte han mer tid på å studere ulike religioner. Han var innom både Zen Buddhisme, Hinduisme og annen østlig mystikk. Han leste også de gamle greske filosofene, og da særlig Pytagoras, som hadde en matematisk forklaring på det meste. 

Det som gjorde mest inntrykk var en muslimsk poet ved navn Rumi. Uten at Cat følte noe behov for å gå over til Islam på denne tiden. 

I 1973 kom "Foreigner" som var en temaplate, hvor side 1 var som en musikal . Side 2 inneholdt enkeltlåter. Bla. hiten "The Hurt". Mens Stevens på de fire foregående albumene hadde brukt de samme musikerne, den samme produsenten, tegnet coverne selv, og hatt omtrent det samme lydbildet. Var dette noe annet. Men likefullt ble platen en suksess, med 3. plass i både U.S.A. og Storbritannia. I Norge ble dette hans første listetopper, der den lå som nr. 1 i 3 uker på VG-lista.

"Foreigner"

I 1974 ga Cat ut albumet "Buddha And The Chocolate Box". 3. plass i Storbritannia, og 2. plass i U.S.A. viste at Cat Stevens nå hadde fått et stort og trofast publikum som kjøpte platene hans, selv om han ikke lenger viste seg i offentligheten. Plata ga ham også flere hits på begge sider av Atlanteren. På albumet gikk Stevens tilbake til konseptet fra hans tidligere plater, med Paul Samwell-Smith som produsent, et enklere lydbilde, og kortere låter. 

"Buddha And The Chocolate Box"

Samme år ga han også ut liveplata "Saturnight (Live In Tokyo)". I 1975 kom samleplata "Greatest Hits" ut, som nådde 2. plass i Storbritannia, og 6. plass i U.S.A. Plata skulle bli en en av mange samleplater som kom i årenes løp. 

På denne tiden hadde Cat en sterk opplevelse som kom til å forandre hans videre valg i livet. Han var på besøk hos A&M (plateselskap) sjef Jerry Moss i Malibu, Los Angeles. Her bodde han ved stranden, så en dag bestemte Cat seg for å ta seg en dukkert. Men det han ikke visste var at det var farlige strømninger i sjøen. Og etter å ha badet en stund opplevde han til sin store skrekk at han ikke klarte å svømme inn til land igjen. I stedet ble han dratt utover. Han følte apatien ta ham, og han trodde han kom til å dø. I sin desperasjon skrek han ut : "O God, if you save me, I'll work for you!". Og i samme øyeblikk kom det en bølge som løftet ham inn igjen. Dette ble et sannhetens øyeblikk for Cat.

I 1975 kom albumet "Numbers". Og det ble Stevens første nedtur på mange år. Plata var et konseptalbum med en tenkt historie om en galakse langt unna, med planeten Polygor og dens folk - Polygeerne. Kritikerne likte ikke plata, og den ble en salgsmessig fiasko i Storbritannia der den ikke nådde topp 40. I U.S.A. nådde den en 13. plass. Det ble gitt ut en singel fra albumet som het "Banapple Gas". Til den ble det laget en fornøyelig musikkvideo som viste Stevens' humoristiske side. Cat Stevens var generelt tidlig ute med å bruke musikkvideoer som ett middel til å promotere platene sine. Noe som ikke ble vanlig før på 80-tallet. 

"Numbers"

I 1976 tok han nok et steg i den retningen som gjorde at han kom til å hoppe av popkarusellen i 1978. Hans bror hadde nemlig besøkt Al Aqsa moskeen i Jerusalem, og kjent en sterk spirituell kraft. Inspirert av dette tok han med seg Cat på en Islamsk festival som var i London i 1976. Her kjøpte broren Koranen til Cat som en gave. Og Cat som aldri hadde tatt seg tid til å lese i Koranen før, ble fengslet av det som stod der. Særlig ideen om at vi alle er endel av en stor familie hvor alle er likeverdige, slo an hos ham. 

Dette fikk Stevens til å gå i tenkeboksen. Først i mai 1977 var han tilbake med et nytt album i form av "Izitso". 

"Izitso"

Plata var folkrock, iblandet moderne rytmer og synthesizere. Kritikerne anså den som en lettvekter. Men den solgte brukbart, med en 7. plass i U.S.A., og 18. plass i Storbritannia. Låta "Child For A Day" var skrevet av Cats bror David Gordon. Også han hadde en karriere som musiker, der han ga ut albumet "The Alpha Omega album". De to ble gjerne kalt The Georgiou brothers.

The Georgiou Brothers

23. desember 1977 ble Cat Stevens offisielt muslim, og han byttet samtidig navn til Yusuf Islam, for å markere sin nye tro. Dessuten var Josef (Yusuf) et navn han alltid hadde likt godt. 

 I 1978 ga han ut sitt siste album i popsjangeren med "Back To Earth". Plata var spilt inn før han konverterte. Man kan høre hva som er i emning  i låta "Bad Brakes" med ordene : "I must be heading for a breakdown". 

"Back To Earth"

Plata fikk brukbar kritikk, og mange mente dette var hans beste album på mange år. Med Paul Samwell-Smith som produsent, og låter om kjærlighet og naturen. Slik mange ønsket å høre ham. Plata nådde en 33. plass i U.S.A. og en 17. plass i Norge. I Storbritannia nådde den ikke opp. Der var det pønk som var det store i 1978, ikke folkrock. 

Cat Stevens siste offentlige opptreden på lang tid ble da han sang "Child For A Day" sammen med David Essex på en Unicef-konsert i desember 1979.  Stevens ble her presentert som Yusuf Islam.

David Essex og Yusuf Islam.

Etter dette trakk han seg tilbake fra musikkindustrien. I utgangspunktet var det ingenting som tilsa at han ikke kunne være muslim og musiker samtidig, men han fryktet at musikkbransjens jakt på økonomisk vinning ville flytte fokuset hans bort fra den sanne tro.. i et intervju med et Islamsk magasin i 1980 fortalte Yusuf at han ikke ville være dogmatisk og avvise muligheten for at han en dag kom til å vende tilbake til popbransjen. 26 år etter ble denne muligheten en realitet, da han ga ut albumet "An Other Cup". 

Han solgte også alle sine verdslige ting, og startet en muslimsk skole i Salusbury Road, Nord-London. I årene som fulgte tjente han likevel godt på royalities fra platesalg og radiospilling. Disse pengene ble brukt på den muslimske skolen, og annet veldedighetsarbeid som Yusuf drev. Han ble også gift, gjennom et arrangert ekteskap, noe som resulterte i 5 unger. 

I 1980 hadde Cat en sterk opplevelse da han besøkte Mekka, Saudi Arabia. Og Ka’bah, muslimenes helligdom. 

I 1985 bestemte han seg for å tre ut i offentlighetens lys, inspirert av Live Aid og veldedighetsarbeidet som ble gjort for Etiopia. Han skjønte at popbransjen faktisk kunne bringe noe positivt med seg, at den kunne bidra til å hjelpe folk. Han skrev en låt som det var meningen at han skulle framføre på Wembley under Live Aid. Men fordi Elton Johns opptreden varte lengre enn planlagt, ble det ikke tid til Yusuf. Dessverre.

Etter dette hørte ikke verden noe fra ham, før han uttalte seg om Ayatollah Khomeinis dødsdom over Salman Rushdie i 1989. En dom han sa seg enig i. Dette gjorde Yusuf Islam til en av Englands mest forhatte menn en periode. Radiostasjonene sluttet å spille platene hans. Og bandet 10.000 Maniacs som hadde en coverversjon av "Peace train" på "In My Tribe" albumet sitt, fikk låta fjernet fra de senere opplagene. 

Mer på linje med den vestlige verden var Yusuf da han i 2001 fordømte angrepene på World Trade center. Han mente angrepet ikke var i samsvar med den muslimske lære. Han stilte også opp på en TV-konsert til støtte for de etterlatte. Dette ble hans første offentlige opptreden på 20 år.

'Hatet' gikk etter hvert over. For samleplater med Cat Stevens nådde en 4. og 6. plass i 1990 og 2003. Samtidig har Islam gitt ut album med religiøst innhold de senere årene. Med "Life Of The Last Prophet" fra 1995, og "A Is For Allah" fra 2000. I 2000 dro Islam også på en promoteringsturne i forbindelse med re-lanseringen av Cat Stevens albumene.

Yusuf Islam med Prins Charles.

I mai 2000 trådte Yusuf Islam fram i offentligheten i forbindelse med Prins Charles besøk på hans islamske skole i London. Tilstede denne dagen var også et rekordstort oppbud av sikkerhetsfolk fra bla. FBI. 

Cat Stevens vil for ettertiden være kjent for sine flotte låter og album, men han vil nok være like kjent som popstjernen som hoppet av popkarusellen for å starte et nytt liv som muslim. Noe som sjokkerte en hel musikkverden i 1977. Og som stadig forundrer musikkinteresserte. Men musikken hans lever videre, uavhengig av hans tro.

i 2004 ble det gitt ut en live-DVD som skapte endel oppmerksomhet. Det dreide seg om noen gamle opptak fra "Majikat Earth Tour" fra 1976, som hadde kommet fram i lyset. De viste en vital Cat Stevens som koste seg på scenen. Dette var en av de siste opptakene som ble gjort av ham før han forlot offentligheten i 1977.  

I 2004 havnet Stevens også i rampelyset da han ble nektet adgang til U.S.A. Mest sannsynlig fordi han støttet dødsdommen mot Salman Rushdie. Dette førte en storm av sympatierklæringer for Yusuf Islam. Den britiske utenriksministeren Jack Straw reagerte overfor de amerikanske myndighetene, og like etter ble vedtaket om utestenging opphevet. 

Samme år sang han også duett med Ronan Keating på "Father & Son". En låt Islam i sin tid skrev, men som Keating hadde stor suksess med mens han var i Boyzone. Man kan se på det som et tegn på at han ønsket å vende tilbake til populærmusikken etter 27 år borte fra rampelyset. Duetten mellom de to ble en stor suksess i Storbritannia med en 2. plass på den britiske singellisten.

Yusuf Islam deltok også i videoen til Ronan Keatings "Father And Son".

28. mai 2005 opptrådte Yusuf Islam offentlig i Europa for første gang på 25 år da han under en Veldedighetsgalla i Düsseldorf, Tyskland stod på scenen sammen med Paul McCartney. Sammen sang de de gamle Beatles sangene "All You Need Is Love" og "Let It Be". Til stor glede for de frammøtte. Overskuddet fra gallaen var på over en million kroner. Pengene gikk til en forening som drev med minerydding.  

Yusuf Islam på scenen sammen med Paul McCartney i 2005.

I 2006 opptrådte også Yusuf på Dolly Partons plate "Those Were The Days", på hennes versjon av "Where Do The Children Play". 

I august 2006 fikk musikkinteresserte verden over den nyheten de har ventet på i 28 år. Yusuf Islam planla nemlig å gi ut en ny popplate, kalt "An Other Cup". Plata skulle gis ut på Atlantic records i november 2006. Atlantics direktør Craig Kallman fortalte med stor entusiasme at plata ville bli tidløs, klassisk popmusikk. Med tekster om kjærlighet, fred og høyere makter.  
 
Yusuf som ennå idag selger 1.5 millioner plater i året, er fortsatt en av de mest populære artistene som fins, der han blir oppdaget av nye generasjoner av musikkelskere. Ikke minst gjennom andre artisters tolkninger av hans klassikere. 

I forbindelse med den nye plata uttalte Yusuf: "I feel right about making music and singing about life in this fragile world again.  It is important for me to be able to help bridge the cultural gaps others are sometimes frightened to cross."

Det var ikke mange årene siden Yusuf tok opp gitaren igjen, etter at den hadde ligget og støvet i mange mange år. Yusuf: "When I picked up the guitar again, it was like a floodgate. Ideas and melodies floated in without effort. The novelty of the whole process, searching for forgotten chords, inspired me. It made it feel the simple joy of being back as an amateur, with nothing much to lose."

Det var faktisk sønnen hans som fikk Yusuf til å ta opp gitaren. Sønnen er en talentfull gitarist, og en morgen etter at alle hadde gått og lagt seg igjen etter en morgenbønn, tok Yusuf opp gitaren og klimpret på den. Til sin overraskelse husket han både akkordene og tekstene på de gamle sangene sine. Han syntes dette var morsomt, og fikk lyst til å lage melodier til tekster han hadde skrevet. Dette skjedde i 2004, og 2 år etter hadde han skapt "An Other Cup", som var klassisk Yusuf Islam (Cat Stevens) slik vi husker det fra 70-tallet. Med enkle gitarbaserte arrangement og flotte melodier. Plata var produsert av Rick Nowell (Madonna, The Corrs, Dido, Rod Stewart). I tillegg hadde han fått med seg musikere som Alun Davies, Jean Roussel og Danny Thompson, som alle var med og spilte sammen med Yusuf på 70-tallet. 

I tillegg til nye komposisjoner hadde han funnet fram noen låter han opprinnelig skrev på 70-tallet, men som aldri ble brukt på plate. Han fant også plass til en coverversjon med "Don't Let Me Be Misunderstood" som i sin tid ble kjent med The Animals.

Anmeldelsene av plata var svært positive, der kritikerne trakk fram de gode låtene og likheten med de tidlige 70-talls platene hans. Den markerte seg raskt på listene rundtom. I Storbritannia ble det 20. plasss, mens i Norge ble det 17. plass på VG-lista. I U.S.A. ble det 52. plass.

Yusuf Islams album "An Other Cup". Hans første popalbum på nesten 30 år.

På forsiden av coveret til "An Other Cup" titulerte han seg kun som Yusuf. Og det var kun fornavnet han brukte i sin omgang med presse og plateutgivelser. Årsaken var at han var redd for å misbruke Islam navnet, at det skulle bli koblet på en måte som ga folk feil assosiasjoner. Yusuf : "Islam doesn't have to be sloganized."

I november 2006 ble det kjent at Yusuf ville bli hovedattraksjonen på Nobelkonserten i Oslo Spektrum den 11. desember. På den tiden hadde han ikke opptrådt live på lenge, så dette ble en hyggestund av de sjeldne for fansen. Foran TV seere verden over, og de frammøtte i salen, sang Yusuf sin gamle slager "Peace Train". Noe som passet bra for anledningen. På pressekonferansen i forbindelse med konserten, framhevet Yusuf fredsprisvinneren Muhammad Yunus som en brobygger mellom fred og velstand. Yusuf hyllet også fredsprisvinneren fra scenen i Oslo spektrum.

Yusuf Islam under Nobel-konserten i Oslo.

I januar 2009 spilte Yusuf inn den gamle George Harrison låta "The Day The Worlds Gets Round". Innspillingen var et samarbeid med tyskeren Klaus Voormann. Pengene fra salget av singelen gikk til de trengende på Gaza stripa, etter at Israel hadde bombet området. Voormann var i sin tid knyttet til The Beatles. Og det var han som laget coveret til Beatles plata "Revolver". I forbindelse med denne singelen, laget Voormann et nytt cover i samme stil, med ham, Yusuf, og Georg Harrison avbildet.

Singelen "The Day The Worlds Gets Round", med det Beatles-inspirerte coveret.

I mai 2009 var Yusuf også tilbake med et nytt studioalbum, kalt "Roadsinger". Med seg som produsent hadde han fått med seg Martin Terefe. En mann som også har produsert plater med Ron Sexsmith, Leona Næss og Magne Furuholmen, og a-ha. Igjen levert Yusuf at album slik fansen liker. Med tandre sanger, og vakre ballader. Slik som "Welcome Home". Tekstene omhandlet igjen urettferdighet i verden, og egoismen som preger oss mennesker : "No one cares for anyone else".

I forbindelse med utgivelsen av plata, stilte Yusuf opp i flere TV program. Blant annet i de populære TV-showene til Chris Isaak og Jay Leno. Muligens bidro dette til at plata ble en større salgssuksess enn sist, med bla. en fin 10. plass i Storbritannia, og 41. plass i U.S.A.

"Roadsinger" fra 2009

Utgivelsen ble også fulgt opp med flere enkeltkonserter. Det var også snakk om at Yusuf skulle ut på turne. Og at sønnen Yoriyos i tilfelle ville bli med på den.

Det drøyet til november 2009 før han fikk samlet musikere og dratt ut på turneen som fikk navnet "Guess I'll Take My Time Tour". I første omgang besøkte han byer som Dublin, Liverpool, Birmingham og London (Royal Albert Hall). i juni 2010 fortsatte han turneen i Australia og New Zealand.

1. april 2011 fikk nordiske fans av Cat Stevens/Yusuf gleden av å se ham intervjuet på TV, da han stilte opp i Fredrik Skavlans program "Skavlan". Her fortalte Yusuf om barndomsminner fra Sverige, og om det å være muslim. Han framførte også klassikeren "Father & Son", til glede for bla. Morten Harket fra a-ha som også deltok i programmet.

Yusuf på TV-programmet  "Skavlan".

I mars 2011 fikk fansen mulighet til å laste ned "My People", som ikke hadde vært ute på plate tidligere. Låta handlet om hendelser i den arabiske verden.

I 2014 var Yusuf ute med sitt 17. studioalbum, kalt "Tell 'Em I'm Gone". Plata solgte brukbart, og kom inn på topp 30 listen i land som U.S.A., Storbritannia, Tyskland, Italia, Østerrike og Australia. Plata ble fulgt opp med to turneer. Den ene i Europa, den andre i Nord-Amerika. På det tidspunktet hadde han ikke opptrådt i Amerika siden 1976.

 "Tell 'Em I'm Gone"