Paul Waaktaar-Savoy (Pål Waaktaar Gamst): Født 6. september 1961, Oslo, Norge

Morten Harket: Født 14. september 1959, Kongsberg, Norge

Magne Furuholmen: Født 1. november 1962, Oslo, Norge

A-ha står som et symbol på den typiske 80-talls musikken. Og som et symbol på at også norske band kan slå gjennom på den internasjonale pophimmelen, om de har talent og pågangsmot nok. Med "Take On Me" skapte de en av de mest populære låtene noensinne. Og de skrev seg inn i norsk historie som et lite eventyr fra virkeligheten.

A-ha klarte også å følge opp "Take On Me" med flere svært populære låter, slik som "The Living Daylights", "Hunting High and Low", "Cry Wolf" og "The Sun always shines on T.V.". Sistnevnte gikk bl.a. til topps i Storbritannia i 1985. 

Med årene kan a-ha se tilbake på mer enn 35 millioner solgte plater (70 millioner plater om, man tar med singlene). 63. førsteplasser i 27 land. 9 topp 10 singler i popmusikkens Mekka, Storbritannia. Og opptreden foran 198.000 mennesker i Brasil i 1991. Det var dette Morten, Magne og Pål drømte om da de dro over til England i januar 1983.

Historien om a-ha startet allerede på starten av 70-tallet, da Magne Furhuholmen og Pål Waaktaar var 9 og 10 år gamle. De to guttene som kjente hverandre fra nabolaget i Havreveien, Manglerud (Oslo), begynte da å spille musikk sammen. Pål bodde i Havreveien 100, mens Magne bodde i nr. 80.

Blokkfløyter og blikkfat fungerte som instrumenter i den første tiden. Senere gikk de over til å spille på gitarer og billige synthesizere. De hadde også tilgang på en Dali forsterker med tremolo, etter Magnes far. Senere fikk Magne overta en gitar som bestefaren hadde brukt.

Magne vokste opp med sin mor Annelise, søsteren Line, og halvbrødrene Trygve og Thorstein. Faren Kåre døde i et flykrasj 1. mai 1969, da Magne var 6 1/2 år gammel. Kåre Furuholmen spilte trompet, og var leder av Bent Sølves orkester på den tiden ulykken skjedde. 

Bilde av Kåre Furuholmen, som henger på Rockheim i dag.

Bandet var på vei til Gøteborg, og en spillejobb der, da flyet de satt i ble kalt tilbake til Norge pga. dårlig vær. Med for lite flybensin og problemer med en motor, gikk flyet rett i bakken i et industriområde ved Drammen.

Paradoksalt ble flykrasjet  sett av Morten Harket og hans bror Håkon, som var på vei hjem fra hytta på Sørlandet, sittende i baksetet på pappa Harkets toyota. Noe som betydde et flashback for Magne mange år senere, da han ble kjent med Morten.

Magne lå over til besteforeldrene den kvelden ulykken skjedde. Han våknet til lyden av bestefaren som gråt over tapet av sønnen. Magne: "Ansvaret ble overlatt til meg der og da."

Moren ble senere gift pånytt, med Terje Nøkleby. Magne gikk heldigvis godt overens med sin stefar, i tillegg til at besteforeldrene var flinke til å ta seg av ham.

Bent Sølves orkester, med Magnes far Kåre Furuholmen. Og oppslag i Aftenposten 2. mai 1969.

I barndommen hadde Magne kallenavn som Mags, Maggie, og Magsaroonie. Som popstjerne kom han til å bli kjent i en hel musikkverden som Mags, da Magne ble for vanskelig å uttale for folk utenfor Norges grenser.

Omgivelsene mente at Magne var lettere hyperaktiv som liten. Han ble fortalt at han hadde for mye energi, som han brukte på de gale tingene..

Etter hvert kanaliserte Magne energien sin til musikken. En hobby han fikk en lidenskapelig interesse for. Selv mener Magne at han har arvet farens musikalske talent. Et talent faren dessverre ikke fikk sjansen til å utvikle fullt ut. I barndommen gikk interessen for musikk foran skolegang og sosiale aktiviteter.

Sitt første band ble Magne medlem av da han var 11 år gammel. Magne Furuholmen (til Det Nye): "Jeg fikk være med i det første bandet fordi jeg hadde gitar, forsterker og sangmik. Sang 'Raindrops Keep Fallin' On My Head'... og Nazareths 'Sunshine' - den var enkel, fordi den gikk i D-dur hele tiden."

Da Magne gikk i 7. begynte han å interessere seg for rockemusikk, med Janis Joplin, The Doors og Jimi Hendrix. Og det i en tid da hippiemusikk ikke lenger var inn. Så da han lot håret vokse lang, ble han sett på som en outsider, ettersom de andre ungene hadde kort hår. Også Beatles var et musikalsk forbilde for unge Magne. Magne Furuholmen (til VG i 2013): "Jeg vokste opp med The Beatles som de store heltene."

I ungdommen brakk Magne en gang armen da han svingte seg i et klesstativ, og falt ned. Årsaken var at han skulle imponere en jente han var forelsket i. Først syntes han dette var veldig flaut. Men da han kom tilbake på skolen med en stor gips rundt armen, var han nesten litt stolt.

Da Magne var 13 år var han sammen med en jente som var så sjenert at han måtte holde i nesen hennes, for å få henne til å åpne munnen, slik at han kunne kysse henne.

På vei til skolen pleide Magne å gå over en bro. Men i stedet for å gå over på fortauet, pleide han å gå på utsiden av broen, ved å holde seg i rekkverket. Om natten drømte han flere ganger at han falt ned fra broen. Heldigvis skjedde det aldri i virkeligheten.

I yngre år var Magne også interessert i tegning - inspirert av en kamerat som senere begynte på kunstskolen i Oslo. Magne laget abstrakte, groteske tegninger. På et tidspunkt måtte han gjøre et valg, og da bestemte han seg for å bruke tid på musikken. Men som de fleste vet har Magne vendt tilbake til kunsten i voksen alder, med flere utstillinger som har fått stor oppmerksomhet i pressen.

Et eksempel på Magnes arbeider, hentet fra innercoveret på "Past Perfect, Future Tense".

Da Magne var 14 år flyttet familien fra arbeiderstrøket på Manglerud til den finere bydelen Asker. Her begynte han på Hovedgården ungdomsskole. Selv om ungdommene her var mer streit, fant han likesinnede som han utviklet et godt vennskap med. Og selv om han ble sett på som en raring, ble han ikke mobbet.

Magne fikk også sin første kjæreste mens han gikk på ungdomsskolen, da han ble sammen med Margrethe Marsteng - en dame som også har valgt kunsten som levevei i voksen alder. De to ble kjærester gjennom skolekorpset de begge var med i. Hun var drillpike, mens Magne gikk først blant musikerne, noe som ga ham god utsikt til drillpikene.

En ung Magne med lange løkker.

For samarbeidet mellom Magne og Pål var flyttingen til Asker, på den andre siden av byen, en liten katastrofe. Det positive var at Magnes foreldre hadde forståelse for sønnens store musikkinteresse. Og med et større hus å boltre seg i, fikk Magne og Pål disponere kjelleren til øvingslokale, og oppbevaring av instrumentene de hadde. Begge spilte gitar og keyboard, mens Pål også spilte trommer.

På 18. års dagen sin 1. november 1980 ble Magne sammen med sin tilkomne Heidi Rydjord. De to gikk i samme klasse på videregående skole.

Da Magne skulle begynne å tjene penger selv, tok han seg jobb på Dikemark mentalsykehus i Asker. Magne jobbet også som vaktmester på Høvikodden kunstsenter, noe han syntes var kjedelig. Endel år senere ble han kunstner selv, og tilbringe tid på kunstsenter ble da en naturlig del av yrket.

Pål Waaktaar Gamst vokste opp sammen med sine foreldre Olav og Gerd Gamst, og den 2 år eldre søsteren Tonje. Hun var flink til å støtte Pål i hans ønske om å leve som musiker. Søsteren har senere jobbet i Norges Astma- og Allergiforbund. I motsetning til Pål har søsteren valgt å beholde farsnavnet Gamst. Påls kallenavn da han var ung var Pops og Popeye.

Faren var apoteker, mens moren jobbet i et telefonselskap. Begge foreldrene hadde flyttet til Oslo fra Nord-Norge for å ta seg utdannelse. At Pål senere ikke tok en universitetsutdannelse har vært en liten skuffelse for dem.

Foreldrene Olav og Gerd var interessert i klassisk musikk, og allerede da Pål var liten ble han tatt med på konserter og operaforestillinger. I voksen alder har foreldrene vært Påls beste venner, og to mennesker som har støttet ham gjennom hele karrieren.

Påls familie bodde først på Tonsenhagen, som ligger litt nord i Oslo. Til Havreveien 100 på Manglerud kom de da Pål var et år gammel. Manglerud ligger øst for Oslo sentrum, med grense mot Østmarka. I tillegg til Magne og Pål, er også kjente musikere som Marius Müller, Trond Granlund og Knut Reiersrud herfra.

Havreveien ligger på Manglerud. En bydel øst for Oslo sentrum.

Pål har omtalt barndommen sin som normal. På skolen klarte han ikke å engasjere seg så voldsomt i fagene. For allerede fra han var liten var det musikk som telte, særlig etter at han fikk en båndopptaker som han kunne spille inn låtene han komponerte på. I likhet med Magne hadde han en periode der han likte å tegne og male.

Pål gikk på Manglerud barneskole. Men han likte seg ikke her, så han valgte å bli flyttet over til Nordstrand skole som lå i nærheten. Nordstrand var på den tiden den siste rene gutteskolen i Norge.

I likhet med Magne følte Pål seg som en outsider på skolen, ettersom han likte å høre på Jimi Hendrix, gikk med slengbukser, og hadde langt hår. Han hadde intet ønske om å bli slik som pappaguttene på skolen, som likte å omgi seg med dyre ting. Pål: "Jeg har alltid hatt lyst til å være annerledes."

Interessen for tangentspill fikk Pål da han var 10 år, da han hørte soundtracket til musikalen "Hair". Han kunne høre på plata om og om igjen. En annen favoritt på denne tiden var folklåta "Hang Down Your Head Tom Dooley". Etter hvert bygde han seg også opp et trommesett, som han trommet på mens han hørte på platene sine.

Disse trommene hadde en periode plassert i kjelleren til kameraten Harald Ødegård. Magne var klassekamerat med Ødegård, og i en periode spilte de tre sammen i band.

En ung Pål Gamst bak trommene (fra boken "Så blåser det på jorden").

I yngre år trodde Pål at han kom til å dø som jomfru, da han alltid falt for jenter som var "uoppnåelig". Og da en jente for alvor ble interessert i ham, og fikk venninnene sine til å renne ned døra til Pål, valgte han å holde seg unna hjemmet. I frykt for at han måtte åpne døra for dem.

Den første jenta Pål ble kjæreste med, var en jente Magne nettopp hadde dumpet. Og sitt første kyss fikk Pål som 18 åring da jenta kysset ham for å gjøre Magne sjalu. Han stod nemlig og kikket på at de to nusset. Etter 3 dager sammen med Pål valgte jenta å gå tilbake til Magne.

I ungdommen slet Pål med angstproblemer. Pål: "Jeg følte veldig mye på den tida, var jo rene martyren."

På videregående hadde Pål mistet interessen for skolen. Han satt bakerst i klasserommet og drømte seg bort. Hans bidrag i timene var så minimalt at læreren kalte ham 'gjesten'.

Arbeidserfaring fikk Pål på en campingplass, en fabrikk der han puttet piller i bokser, og på en billettstasjon på en motorvei. De fleste av jobbene han hadde mistet Pål fordi han var uansvarlig, ifølge ham selv.

Pål Waaktaar

Mye av ungdomstiden til både Pål og Magne handlet om det å spille musikk sammen. I band med navn som Black Day, Spider Empire, Black Sapphire, og Thala & the Layas Blues band. Med årene ble låtene de spilte mer intrikat og forseggjort, i takt med deres utvikling som musikere. De gikk også etter hvert over til  å spille elektrisk gitar i stedet for akustisk.

Rundt 1975 skrev de sin første låt sammen, kalt "Mary Anne". Etter en jente de begge var betatt av. 17. mai 1977 hadde Magne og Pål sin første 'offentlige' opptreden, som medlemmer av Spider Empire. Begivenheten fant sted i hagen til foreldrene til Magne. Lydstyrken var øredøvende, og midt under bandets tolkning av "Smoke On The Water" kom politiet og stoppet 'konserten'.

Magne og Pål sammen ved pianoet i ungdommen.

Da Magne og Pål var ca. 14 år gamle ble de intervjuet av en lokal Oslo avis, og allerede da var de klar på at de en dag skulle reise ut og bli internasjonale popstjerner. Oppslaget førte til endel kommentarer fra skolekameratene, men med årene skulle det vise seg at de fikk rett. Avisoppslaget fra den gangen har de tatt vare på.

Utenom musikken hadde de til tider problemer med å kommunisere. En sommer de reiste rundt om i Europa ble de så uvenner at de ikke pratet sammen på resten av turen. Dvs. de kommuniserte kun gjennom låttekstene de skrev.

Da Magne flyttet fra Manglerud til Vollen i Asker høsten 1977, måtte Pål ta den lange turen til den andre siden av Oslo for å kunne treffe kameraten og musikkollegaen. Først dro han med T-banen inn til Oslo sentrum, der han skiftet over til buss. Deretter måtte han traske gjennom Vollenskogen, gjerne i stummende mørke. Ifølge Pål gjorde han dette hele 5 ganger i uken. Noe som viser at han allerede da tok musikken svært alvorlig. Pål Waaktaar: "Utrolig kjedelig å sitte på bussen etter skolen og tilbake igjen på natta. Da skal du vite at du har lyst."

I starten hadde Magnes mor Lise sterk innflytelse på bandet, og øvingene de hadde i kjelleren. Hun var ikke så opptatt av om de hadde gjort leksene sine før de gikk igang med spillingen, til tross for at hun var lærer. Denne kjelleren ble av Pål og de andre omtalt som Knusla Bruk. 

Pål har i alle år vært kjent som en disiplinert person som visste hva han ville. Morten har i tillegg omtalt Pål som en arbeidsnarkoman som gjerne kan sitte i timesvis og jobbe på de samme små detaljene i en låt. Et annet kjennetegn med Pål, er at han alltid har med seg noteboken sin, uansett hvor han er. Her noterer han seg ideer til melodier og tekster. Det kan være ord som blir nevnt på TV, ting som blir sagt i en konversasjon som kan gi Pål ideer til nye låter.

I 1977 dannet Magne og Pål et band de tok veldig seriøst. De kalte seg for Bridges, og hentet inspirasjon fra progrocken og The Doors. Bridges bygde videre på det Magne og Pål hadde gjort i Black Sapphire og Thala & the Layas Blues band.

Magne og Påls utkast til bandlogo

Pål Waaktaar: "The Doors lærte meg mye om arrangement. Utrolig flinke folk. Få overdubs. Enkle virkemidler utgjorde hele pakka, og jeg ble meget imponert." Både Magne og Pål var imponert av Robby Kriegers gitarspill, og ønsket å være som ham. Men noen måtte være Ray Manzarek (keyboardist).. Og Pål som var eldst bestemte at Magne var den som skulle spille keyboard i Bridges. En avgjørelse Magne visstnok aldri har tilgitt ham. Likefullt ble Magne en dyktig tangentmann. En annen årsak til at Magne endte opp som tangentmann, var at han måtte overlate mikrofonen til Pål da han kom til stemmeskiftet. Og det var mer naturlig å spille gitar når man sang enn å spille keyboard.

En ung Magne Furuholmen som keyboardist i Bridges.

I starten hadde Magne vært den naturlige lederen av bandet, men med årene tok Pål mer og mer over. På denne tiden brukte Pål fortsatt Gamst som etternavn.

I tillegg til Pål og Magne bestod den første utgaven av Bridges av Viggo Bondi på bass og Jan Erik Ødegård på trommer. Viggo Bondi møtte Magne og Pål første gang på Vollen i Asker. Det han husker fra dette første møtet var to langhårede gutter kledd som Jimi Hendrix/hippier, med slengbukser, blomstrete skjorter og mokkasiner. Ødegård ble etter kort tid byttet ut med Erik Hagelien. 

11. mars 1979 stilte Bridges opp i NM i rock med låta "Somebody's Going Away", uten å nå helt til topps. Med sviktende utstyr og manglende erfaring som liveband hadde de i realiteten aldri en sjanse til å vinne.

I april 1979 ble Bridges intervjuet av Asker og Bærum Budstikke, der de ble omtalt som The Bridges. I intervjuet fortalte Pål og co. om viktigheten av å skrive egne låter, at de tilbrakte svært mye tid i øvingslokalet, og at tekstene de skrev var på engelsk, da de hadde mål om å slå gjennom i utlandet: "Vi vil ikke prøve å gjøre det stort her i Norge. Det har tatt knekken på mange nok musikere før, og vi ønsker ikke å bli et nytt hakk i skjeftet."

Bridges i 1979, med Erik Hagelien, Magne Furuholmen, Viggo Bondi og Pål Gamst.

På samme tid gjorde Bridges en konsert hjemme hos familien Hagelien, på Hvalstad i Asker. For anledningen ble det også laget et konsertprogram. Proft skulle det være.

27. mai 1979 opptrådte Bridges på ærverdige Chateu Neuf i Oslo. De var ikke helt fornøyd med opptredenen sin pga. tekniske problemer med utstyret. Dette skulle vise seg å bli den siste opptredenen de gjorde med Erik Hagelien i bandet. Hagelien valgte å slutte etter det fordi han ønsket å konsentrere seg om skolegang. 

For å få tak i en ny trommeslager valgte bandet å sette inn en annonse i Aftenposten. En av dem som fattet interesse for jobben var 19 år gamle Øystein Jevanord. Etter en audition hjemme hos Magne ble han tatt inn som medlem av Bridges. Jevanord var en svært dyktig trommeslager med en uortodoks spillestil. Senere kom han til å følge a-ha når de var ute på turne. Han var også medlem av deLillos en periode.

Øystein Jevanord som trommeslager i Bridges.

Allerede på dette tidspunktet hadde som nevnt Pål klare visjoner om å slå gjennom ute i verden. Og at det beste stedet å være om man ønsket å oppnå det, var i London. Han var klar til å dra over så snart han var ferdig med gymnaset. Men Magne som var et år yngre enn ham ønsket ikke å avbryte skolegangen. Han ville vente.

I desember 1979 gjorde Bridges en konsert på Asker gymnas (til støtte for ofrene etter krigen i Afghanistan), som de i ettertid mente var av stor betydning. Da det var første gang de hørtes ut som et proft band - oppildnet av et demoopptak Magnes stefar Terje Nøkleby hadde gjort fra en øving i forveien, som ikke var noe å skryte av.

I salen var Morten Harket som var elev ved skolen. Etter konserten gikk han bort til de 4 og fortalte om den store musikalske opplevelsen de hadde gitt ham, og at han mente Bridges hadde en strålende framtid. Litt senere kontaktet han Viggo Bondi med forespørsel om ikke han kunne bli med i Bridges. Han fikk sjansen til å møte de andre også, uten at de lot seg overbevise om at han var en som passet inn i bandet. Ifølge Viggo Bondi var det en sjenert og klumsete Morten som tok kontakt med ham.

Våren 1980 fikk Bridges æren av å være oppvarmingsband for Oslos new wave-stolthet Kjøtt, på livestedet Dovrehallen i Storgata. Mottagelsen de fikk hos publikum var ikke så bra. Psykedeliske hippielåter var ikke det folk ville ha rundt 1980, i det som gjerne omtales som new wave æraen. Da var det godt for Pål ha søsteren Tonje i salen som kunne gi ham oppmuntring etterpå.

Noen dager etter konserten fikk de en telefon fra Ole A. Sørli fra Polydor Records. De antok at han var interessert i å tilby dem platekontrakt. I stedet ønsket han Bridges som backingband for jenteduoen Dollie som nettopp hadde spilt inn plate, noe de høflig avslo. På vei ut av kontoret hans fikk de med seg Dollies album, og den fant de ut egnet seg godt som frisbee da de kom ut på gaten.

Bridges rundt 1980.

Allerede i februar 1980 bestemte Bridges seg for å spille inn plate, da de mente at det var det logiske steget videre. Og sommeren samme år ga Bridges ut det selvfinansierte albumet "Fakkeltog" på sitt eget plateselskap Våkenatt (etter poeten Gunvor Hofmos bok "I en våkenatt"). Plata var spilt inn i en nedlagt fabrikk i Nydalen, i et studio kalt Octocon, som de leide for 500 kroner dagen. Lokalet lå nede i en sliten kjeller.

Allerede på denne plata kunne man skimte melankolikeren Pål Waaktaar, i dystre låter som "The Melancholic Chevaliers", "Scared, Bewildered, Wild", "Death Of The Century" og perlen "September". Ellers var plata preget av "intrikate linjer og symfonisk rock", som Pål selv har omtalt det som. Plata var ellers spesiell på den måten at side 2 hadde en stopprille midtveis, slik at lytteren måtte flytte stiften. Noe slikt hadde muligens aldri vært gjort før.

"Fakkeltog" var produsert av en Svein Erichsen. Erichsen var nabo til Magne på Vollen, og hadde i 1970 sett The Doors opptre live på Isle of Wight festivalen. Noe som selvfølgelig gjorde inntrykk på Magne og Pål.

Magne med produsent Svein Erichsen (fra boken "Så blåser det på jorden").

Coveret på plata ble skapt på kjøkkenbordet, der de tegnet, klistret og klippet, for å få det slik de ønsket.

Den etter hvert ettertraktede plata "Fakkeltog".

"Fakkeltog" som ble trykket opp i 1000 eksemplarer ble slaktet i pressen. Unntaket var musikkbladet Puls, der Hege Duckert skrøt av plata: "Et par huller i arrangementene i blant er egentlig ikke vesentlig. For alt dette er barnesykdommer. Det viktigste er at Bridges har dette 'noe' som gjør produktet interessant."

I ettertid var Magne, Pål, Øystein og Viggo kritiske til "Fakkeltog" pga. lydbildet som de mente hørtes tynt ut. De manglet instrumenter og kjelleren de spilte inn plata i var dårlig egnet til å skape god lyd. I tillegg hadde de presset for mange låter inn på plata, noe som gikk utover lydkvaliteten.

Til tross for kritikken fra bandet selv og anmelderne solgte "Fakkeltog" brukbart, med ca. 600 eksemplarer. Senere har den blitt et samleobjekt som man gjerne må betale 3-4000 kr for. Pål har fortsatt en digital kopi av "Fakkeltog", så en nyutgivelse av plata er fortsatt mulig.

For å få platebutikkene i Oslo til å ta inn plata, fikk de venner og kjente til å gå inn i butikkene og etterspørre plata, og spille tydelig indignert over at "Fakkeltog" ikke var å finne i hyllene. I passende tid etterpå kom bandets manager og kamerat, Peppern, inn i butikkene å tilbød "Fakkeltog" til innehaverne..

På samme tid som Bridges forsøkte å få sitt gjennombrudd, begynte den 20 år gamle Morten Harket å bli klar over sine evner som sanger. Særlig etter en rolle som Judas i en musikal i Østenstad kirke. Sin debut som sanger hadde Morten fått på en nyttårskonsert på Asker gymnas. Det første bandet Morten var innom het Laelia Anceps.

Morten Harket rundt 1979, slik han var avbildet i passet sitt.

Morten vokste opp i Jørgens vei på Gullhella i Asker sammen med brødrene Gunvald, Håkon, Kjetil, og søsteren Ingunn.

Morten Harket i et bilde fra bladet Smash hits i 1986, med brødrene Kjetil, Gunvald og Håkon.

Flere av disse har valgt kunsten som sin levevei. Faren Reidar jobbet som psykiater på Drammen sykehus, mens moren Henny var økonomilærer.

Som liten var Morten en drømmer som levde i sin egen fantasiverden, noe som kunne være en prøvelse for moren. Han hadde problemer med å skille mellom den virkelige verden, og den han skapte i tankene sine. Da han begynte på skolen fortsatte han å drømme seg bort. Han kunne gjerne komme opp med fantasihistorier til klassekameratene, med liten rot i virkeligheten. Slik som at han hadde fanget en elg i skogen med bare nevene, og holdt den fanget. Eller da han påstod at han hadde blitt sparket av en hest så hardt at han havnet på andre siden av fotballbanen..

Slike historier satte ikke skolekameratene pris på. Morten har derfor omtalt 3-5. klasse på Heggedal skole som en tøff periode av livet, der han nesten daglig ble banket opp på skolen. "Heldigvis" hadde han lang vei hjem, slik at han rakk å børste av klærne og tørke bort tårene før han gikk inn til moren. Mer positivt var det at han var flink til å tegne, og dermed kunne uttrykke drømmeverdenen sin i bilder. En dag tegnet han seg selv på en hvit hest, der han red inn på skolegården. Bak fulgte lærerinnen hans på en annen hvit hest. En dame den unge Morten var forelsket i.

I ettertid har Morten sagt at mobbingen i barndommen gjorde ham sterkere. Slik at han i voksen alder ikke har vært redd for å skille seg ut. Og bekymre seg for hva andre måtte mene om ham. Mange vil nok  si at han fortsatt er en drømmer som til tider lever i sin egen fantasiverden.

I april 2012 ble Morten intervjuet av Dorthe Skappel i TV2, og her fortalte han om mobbingen og volden han ble utsatt for på barneskolen. Morten Harket: "Barneskoleåra opplevde jeg ikke som spesielt hyggelige. Det vanket juling da jeg forlot skolen. Det var ofte og rituelt. Det var utenkelig å sladre. Jeg måtte håndtere dette selv. Først ble jeg banket opp - så gikk jeg hjem. Jeg opplevde den tida, de åra, som et helvete."

Morten som i 2012 var 52 år gammel, tok til tårene da han pratet om de vonde minnene fra barndommen. Noe som også kan sees på som et uttrykk for hvor ødeleggende mobbing er, selv om det blir utført av barn som 'tilsynelatende' ikke forstår hvilken skade de påfører andre.

Også i januar 2015 valgte Morten å fortelle om barndommen, da han frontet regjeringens kampanje mot mobbing. Med statsministeren og kunnskapsministeren tilstede i statsministerboligen, fortalte Morten om hvordan han ble mobbet da han var liten. Morten Harket: "Jeg har bred erfaring med hva det vil si å bli mobbet. Tredje til sjette klasse var vonde år for meg. Det var fysisk også, det bygget seg ut en kultur, jeg var den som var plukket ut. Det førte til at jeg aldri visste hva som skulle skje i skolegården. Jeg fant ofte meg selv på utsiden, fordi jeg hadde en undergravd selvtillit på dette. Jeg hadde evnen, men ikke tilgangen til meg selv. Det er sentralt for hva mobbing gjør med deg. Den undergraver utviklingen av dine muligheter."

Interesse for musikk fikk Morten allerede som 3 åring, da han lot seg imponere av det lokale skolekorpset. Senere tok han pianotimer, uten at det førte til noe. Faktisk var det ikke før han begynte på videregående at han fikk øynene opp for rock og pop. Før det hadde han vært negativ til alt annet enn Johnny Cash.

Det startet med at noen ga ham alle platene til Uriah Heep i gave. Og i en periode var det kun et band i verden som telte. Dette ble fulgt opp med interesse for musikken til artister som Jimi Hendrix, David Bowie, Peter Gabriel og Queen. Av disse lærte Morten mye om det å synge. 

I forbindelse med Queen musikalen "We Will Rock You" som ble framført i Oslo i 2011 uttrykte Morten sin beundring for Queen og Freddie Mercury: "Fra jeg var 15-17 betydde Queen masse. Jeg strakk meg etter Freddie Mercury når jeg lekte meg med min egen stemme. Det var Johnnny Cash og Freddie Mercury."

Også interessen for fotball var stor da Morten var liten. Favorittlaget var engelske Stoke City, og gutterommet som han delte med broren var dekorert med postere av Peter Shilton, Gordon Banks og Jimmy Greenhoff.

Mens han gikk på Solvang ungdomsskole ble Morten med i en kristen ungdomsforening.  Den kristne tro var noe han hadde vokst opp med, da begge foreldrene var aktive i kirken. Her fikk Morten nye venner som ikke kjente til hans problemer i barndommen. I stedet så de opp til ham pga. hans lederevner og kunstneriske talenter.

Solvang ungdomsskole

Etter ungdomsskolen fortsatte Morten på Asker videregående skole. Her hadde han problemer med å konsentrere seg om fagene, da hodet hans var fylt med andre ting. Toppkarakter i Kristendom på vitnemålet gjorde at han bestemte seg for å begynne på teologi studier på Universitetet. Men først jobbet han noen måneder som hjelpepleier på Dikemark sykehus. Deretter dro han i militæret, sommeren 1980.

Morten Harket i russetiden.

Interessen for rock, og gleden av å synge, førte til at han og noen kamerater rundt 1977 startet Laelia Anceps, etter navnet på Mortens favorittblomst. Allerede på denne tiden hadde Morten store visjoner. Så store at han spanderte et Hammond B3 orgel til 20.000 kr. på keyboardisten i bandet. Fordi tangentmannen i Uriah Heep hadde det. Orgelet ble finansiert med penger han hadde tjent på Dikemark. Men til tross for at guttene var ambisiøse, kom de seg ikke ut av bomberommet på Bondi sykehjem, der de hadde innredet øvingslokale. Innen de ble oppløst hadde de endret navn til Bird of Prey.

Nyttårsaften 1978 opptrådte Morten sammen med broren Håkon og andre håpefulle musikere på Askertun. Her ble det ikke spart på effektene. Parykker, sminke, silkekapper, og vanskelige Genesis komposisjoner stod på repertoaret. Morten spilte trommer og sang, mens publikum holdt seg for ørene.

Morten Harket på nyttårskonserten i 1978. Med Tormod Risnes og Geir Kolbu ved sin side.

(Fra boken "Så blåser det på jorden").

Sammen med kameraten Geir Kolbu spilte Morten inn plata "Spirit battle" i Cross music studio i Kristiansand. Kirkeorgelet i Trefoldighetskirken dannet basisen for plata. Morten hadde fått tilgang til orgelet, og med mikrofon og båndopptager hadde de to gjort endel opptak der. Etter først å ha justert pipene på orgelet, slik at de hørtes ut slik de ønsket. Morten viste også sine kunstneriske evner da han utformet et flott cover til plata, som aldri ble utgitt..

Morten Harkets plate "Spirit Battle", som aldri ble utgitt.

Etter dette spilte Morten sammen med brødrene Per og Dag Lien, og en Dag Sveinar. Morten spilte bassgitar. Men pga. uenighet om veivalg, og hvem som skulle gjøre hva, ble samarbeidet avsluttet.

I stedet slo Morten seg sammen med nabogutten Arild Fetveit, som Morten også hadde gått i parallellklasse med på Heggedal barneskole. Mens Morten fram til dette hadde spilt proginspirert rock, var Fetveit hekta på blues. Fetveit var skeptisk til Harket etter historien om hammond orgelet som han hadde kjøpt til keyboardisten i Laelia Anceps. Sånn gjorde man bare ikke. Fetveit hadde på et tidligere tidspunkt vurdert å spille sammen med Morten, ettersom han eide en Rickenbacker bass. Men det ble raskt klart at han ikke hadde talent for å spille på instrumentet. Men etter opptredenen i Østenstad kirke der Morten hadde rollen som Judas, skjønte Fetveit at Morten kunne bli en stor sanger. Fetveit ivret for at Morten skulle bli med i det nye bluesbandet han skulle starte sammen med Espen Farstad. Men først måtte han gjennom en audition. Etter å ha overbevist de andre i bandet ble, Morten medlem av Souldier Blue i 1981. På samme tid dimitterte han fra tjenesten ved Bolærne fort. Sin første konsert gjorde Morten med bandet i februar 1982. Musikken var bluesbasert, og de spilte på klubber og barer i Oslo området. De opptrådte også i Trondheim, Bergen og Tromsø.

Arild var sjefen i bandet. Med sin bluesrock opptrådte bandet jevnlig på Hot House i Oslo. Både innad i bandet og blant publikum var det uenighet om Mortens prestasjoner som sanger. Han låt ikke svart, og det ble et problem når han skulle prøve seg på blues- og soul klassikerne. Glansnummeret hans var en coverversjon av "Sex Machine" med James Brown. For Morten var det en stor tilfredsstillelse å få betalt for å synge.

Etter å ha holdt på i et år, valgte Souldier Blue å gi seg. Morten følte at de hadde stagnert som band, og ønsket i stedet å gjøre noe annet.

I desember 1980 var Bridges klare med materiale til et nytt album. Denne gang ønsket de et bedre innspillingsstudio, og brukte derfor tid på å finne et egnet sted. Valget falt på Sound Art Studio i Skippergata i Oslo som de fikk leie billig fordi bandet var fleksibel med tidspunktene de skulle bruke studioet. I tillegg til god akustikk hadde Sound Art lydteknikere tilgjengelig som kom med gode råd til de unge musikerne. De valgte også å flytte øvingslokale fra kjelleren til Magne til en kjeller som lå i et offentlig bygg i Oslo sentrum.

Pål foreslo at de burde endre navn fra Bridges til Poem for å distansere seg litt fra Doors-linken. Noen av de nye låtene hadde Doors-referanser, men for det mest var materialet mer litt poporientert enn tidligere. Med inspirasjon fra musikken som var populær i tiden.

Blant låtene på plata var tidlige versjoner av "Soft Rains Of April" og "Scoundrel Days" ("The Leap"). Innspillingen av plata som fikk arbeidstittelen "Poem" ble gjort i desember 1980 og januar 1981. Igjen med Svein Erichsen som produsent. Bildet som skulle brukes på coveret til plata var laget av Magne. 

Påls tekstbok med utkast til "The Leap", som senere ble til a-ha klassikeren "Scoundrel Days".

Bandet var svært godt fornøyd med resultatet, og fornøyd med sin egen utvikling som musikere. Viggo Bondi: "Høsten 1980 var vi blitt mye dyktigere musikere, og vi elsket de nye låtene." Den melankolske stemningen på flere av låtene på "Poem" skyldtes det brutale drapet på John Lennon, 8. desember 1980. Viggo og Pål var sammen i Oslo da de fikk høre den triste nyheten. Påls reaksjon på hendelsen var total taushet i flere timer etterpå. 

Rundt nyttårstider skjedde det som i realiteten satte en stopper for utgivelsen av "Poem", og på mange måter selve eksistensen av Poem/Bridges. En tyv brøt seg inn i studioet og stjal med seg mastertapen til plata, samt Viggo Bondis bassgitar - en Gibson Les Paul. Med lite penger på kontoen tok det tid for dem å erstatte utstyret. I et forsøk på å få igjen gitaren og tapen kontaktet de Aftenposten for å få dem til å legge ut en etterlysing av utstyret i avisen. Og selv om Aftenposten tok forespørselen alvorlig, og laget en artikkel om tyveriet, fikk de ikke inn noen tips. 

Magne Furuholmen: "- Den jula ble nitrist. Ikke bare mistet vi tapene våre, men på toppen av alt ble også studio lagt ned."

I påvente av at det skulle skje noe i saken valgte Viggo, Pål, Magne og Øystein å spille inn låtene som hadde vært på mastertapen pånytt. Eieren av studioet var svært lei seg for det som hadde skjedd og tilbød dem gratis studiotid. Med erfaringen fra første runde i studioet og med ideer til forbedringer ble den nye innspillingen bedre enn den gamle. 

I februar dro Viggo og Pål over til London på jakt etter en ny bassgitar - en Boss synthesizer bass. Men den var ikke å oppdrive, så i stedet kom de hjem med en Pollard synthtromme, noe trommeslager Øystein ble svært fornærmet over. Pål var fascinert av de nye synthesizerne som hadde tatt musikkscenen i Storbritannia med storm, der mange av de mest populære låtene rundt 1980 hadde et synthkomp. Pål hadde et ønske om at "Poem" skulle starte med Doors-inspirasjon i låta "Fakkeltog", og så avsluttes med en ren synthlåt. Slik ble det imidlertid ikke. 

28. februar 1981 hadde Aftenposten en gladnyhet å komme med. Viggos bassgitar og studioopptakene var funnet igjen. En Torkel Johansen fra Halden hadde kjent igjen Bondis bassgitar fra en svensk avis, der en svensk toller på Svinesund var avbildet med gitaren i hånda si, sammen med annet tyvegods. Utstyret ble levert tilbake til Pål og co. noe som naturlig gjorde dem svært glade.

 Pål Waaktaar og Viggo Bondi med bassgitaren de savnet (Oppslag i Aftenposten, 28.  februar 1981).

Låtene ble deretter mikset ferdig i studio, men "Poem" ble likevel ikke gitt ut! Det skyldtes hovedsakelig ungdommelig rastløshet og et ønske om å gå videre. I stedet for å bruke tid på å få gitt ut "Poem" var Magne og Pål mer opptatt av å skrive nye låter, og spille inn demoer. Øvingene foregikk i kjelleren til en barnehage på Manglerud. Visstnok ble den første utgaven av det som senere skulle bli "Take On Me" til på denne tiden. Pål og Morten kalte den "Lesson One" i første omgang.

Det skulle gå hele 37 år før "Poem" ble gitt ut på plata, da rockemuseet Rockheim i Trondheim ga ut plata under navnet "Våkenatt", i 2018. Sammen med plata som ble gitt ut på grønn vinyl var det en fyldig booklet med bilder og historier fra innspillingen av plata.

 "Poem/"Våkenatt" ble ikke gitt ut før i 2018.

Sommeren 1981 var det igjen aktuelt for Morten Harket å bli vokalist i Magne og Påls band. Han ble kalt inn til audition, og bandet lot seg imponere av hans stemmeprakt. Men pga noen misforståelser skjedde det ikke mer da. Noe av årsaken kan være at Bridges/Poem i realiteten var oppløst på dette tidspunktet. Viggo og Øystein var frustrert over manglende spillejobber, og frustrert over Magne og Pål som helst ville sitte i kjelleren og skrive låter. Viggo Bondi: "Dere var bare interessert i å lage nye låter. Dette var den store frustrasjonen." Også bruk av synthesizere, og Pål og Magnes ønske om å fortsette karrieren i London var noe de var imot. På den tiden hadde Magne nettopp kjøpt seg en Korg synthesizer mens Pål hadde kjøpt inn en gitar-synth.

Viggo og Øystein, og Magne og Pål skiltes som gode venner. De to førstnevnte fortsatte som musikere i andre band i stedet.

På samme tid ble Morten bedre kjent med Magne, da de en kveld gikk sammen hjem til Asker fra Oslo sentrum, etter en tur på Chateau Neuf. Underveis fant de ut at de hadde mye til felles, både musikalsk og livsfilosofisk.

I stedet for å prøve å skape seg en karriere i Norge, valgte Magne og Pål å dra til London i november 1981, i et forsøk på å slå gjennom som musikere der. Til turen hadde de spart opp 22.000 kroner, gjennom arbeide som vikar på en skole, vakt på Henie-Onstad senteret, og som trikkekonduktør. Alle planer for videre utdanning ble også lagt på hylla. Magne og Pål fant ut at de kunne klare seg uten andre musikere , da de klarte å skape det instrumentale kompet selv. Med bass, gitar, trommer og synthesizere. Det de manglet var noen som kunne synge. Som duo spilte de inn en ny elektronisk versjon av Bridges-låta "All the Planes Come in on the Quiet", som ikke lignet på noe av det de hadde laget før.

I London ble ikke ting helt som de hadde håpet på. Bl.a. ble de overrasket over hvor dyrt det var å leie seg et krypinn. De endte opp i St. Paul's avenue i Willesden Green i Vest-London. Men det de sparte på å leie en hybel "utenfor allfarvei", brukte de på T-banen, som heller ikke var billig. I tillegg hadde de ikke lært seg å disponere pengene sine rett, slik at de stadig vekk var tomme for penger.

Men de var glade over å være i verdensmetropolen. De traff etter hvert viktige bransjefolk, men disse hadde ikke tid til å komme inne i stemningen i Bridges' låter. Der var det catchy poplåter på 3 minutt som telte. Likefullt lærte Magne og Pål mye i denne tiden. Ikke minst ved å se på popheltene på Top of the Pops (BBC). De forelsket seg i synthpopen og Soft Cell.

Pål og Magne ble inspirert av Soft Cell og andre synthband under sitt første opphold i London.

Det ble mye frysing i kalde leiligheter, og mye havregryn og pannekaker. Noen kroner tjente Magne ved å jobbe på puben Queensway. For å komme seg rundt måtte de haike. Pål tilbrakte tid på offentlige bibliotek, der han leste mye, og prøvde å være kreativ. Bl.a. skrev han en komplett diktsamling, kalt "Tyv i journalene". Men denne gikk tapt da de måtte rømme en leilighet de ikke hadde råd til å bo i lenger. Samlingen måtte nemlig legges igjen, da de ikke hadde plass til den i sekkene sine.

Magne satt mest i leiligheten og så på TV og lyttett til radio. De prøvde også å få tak i flere musikere til bandet sitt, bl.a. en harpist, men det gikk ikke så bra. Magne Furuholmen (til Det Nye i 1985): "Vi øvde sammen. Men harpisten ville være gitar-hero, så det skar seg."

I stedet satte de inn en annonse i musikkbladet Melody Maker, i et forsøk på å komme i kontakt med seriøse musikere. Men det gikk heller ikke så bra. Magne Furuholmen: "De eneste som svarte var 40 år gamle restauranteiere som ville spille på si', eller skoleungdom og drop-outs."

Riktignok hadde det også vært andre musikere inne i bildet. Etter et halvt år var ting blitt så trasig at de to valgte å dra hjem igjen. Men uten penger til hjemreisen måtte de to haike hjem. En hjemreise som først brakte dem til Hoek van Holland med ferje, deretter til Tyskland før de satte kursen nordover. I Tyskland fikk de bot av politiet fordi de stod langs motorveien og haiket. De passerte Svinesund, til fots! sommeren 1982.

I forkant av London turen hadde Magne kontaktet Morten for å høre om han var interessert i bli vokalist i bandet deres, og bli med over til London. Og Morten var smigret, men vegret seg fordi han var fornøyd med å være vokalist i Souldier Blue (på den tiden), samtidig som han følte at han kjente Magne og Pål for dårlig til å bli med dem til London.

Tilbake i Norge var de to fast bestemt på å overtale Morten til å bli med i bandet, og så dra tilbake til London. Første gang de tok kontakt var Morten fortsatt litt avvisende, da han var skeptisk til å dra til London på kort varsel. Han følte også at han heller burde finner ut hva han ville med livet, i forhold til utdannelse og jobb. Han var tross alt blitt en voksen kar på 23 år. Dessuten hadde han allerede lovt kompisen Arild Fetveit å bli med på øyhopping på de greske øyer, noe som lokket mer enn London.

Pål ønsket da å dra tilbake London uten Morten, mens Magne mente de burde ha is i mage, og vente på at Morten ombestemte seg.

Og etter å ha tenkt seg om ble Morten mer positiv til tanken om å følge Magne og Pål til London. På Mortens fødselsdag 14. september 1982 troppet Magne og Pål opp hjemme hos ham i sine beste klær. Både for å gratulere ham med dagen, og for å fortelle ham at han var den nye sangeren i bandet deres.

Morten sa ja på den betingelse at de tre skulle bruke tid på å skrive låter og spille inn demoer før de dro over Nordsjøen igjen. Pål ønsket å dra med en gang, men etter en diskusjon bøyde han seg for Mortens ønske.

Foreldrene til Pål hadde en sommerhytte i Nærsnes i Røyken kommune, ikke langt fra Drammen. Og den ble base for de tre der de rigget til et provisorisk studio. Her de øvde på nye og gamle låter.

For å spe på matbudsjettet gikk de på plommeslang i nabolaget. Morten som hadde et kristent livssyn ville ikke være med på det. Men da plommene var i hus, laget han plommesyltetøy ut av dem. Andre dager var det hjemmelaget brød med salt og pepper som pålegg som stod på menyen. Utover høsten ble det kaldt å bo i hytta, da den ikke var skikkelig isolert. De klarte å holde ut i kulden helt til jul, før de valgte å avslutte arbeidet i hytta. Morten og Magne hadde fram til det vekslet mellom å være i hytta, og tjene penger til den kommende London turen. Morten som hjelpepleier på Dikemark sykehus, og Magne som lærervikar på Heggedal skole. Mens Pål var i hytta, der han konsentrerte seg om musikken.

Mens de bodde i hytta kom de opp med navnet a-ha. Det var Morten som fikk ideen etter å ha kikket i Påls notebok, der ordet var tenkt som tittelen på en låt. Morten: "Det er et flott navn. Det er hva vi burde kalle oss." Pål: "På denne tiden visste jeg ikke at Morten rotet i notatbøkene mine."

Etter å ha vurdert navnet et par uker, og sjekket opp ordet i ulike ordbøker. Fant de ut at det var et internasjonalt ord, som betydde bekreftelse/anerkjennelse. At det hadde en positiv klang, og var uvanlig, så de på som en fordel.

Etter at nyttårsfeiringen var unnagjort møttes de for å gjøre ferdig miksingen på demoen de hadde tenkt å presentere for plateselskapene i London. Det tok dem to dager og to netter hvor de ikke tok seg tid til å sove. Da de var ferdig hadde de 8 låter på kassetten.

Demoen ble skapt med billige instrumenter som Jupiter synth, en gitarsynth, og trommemaskinen Dr. Rhythm. Sistnevnte ble brukt da det var billigere å bruke den, enn å hyre en skikkelig trommeslager. Opptakene ble gjort på en 4 spors Teac opptaksmaskin som Morten eide.

Blant låtene de spilte inn var "Nå blåser det på jorden" (eller "nå blåser vi i jorden" som den senere ble omtalt som), "The Sphinx" (senere "Train Of Thought"), og "Living A Boy's Adventure Tail". Den norskspråklige låta ble skrevet i en tid der de ikke var sikker på om de skulle henvende seg til et norsk publikum eller et internasjonalt et. Kjøtt var et norsk band de likte, og de sang på norsk, så da ønsket a-ha også å gjøre det. Helt til de endret mening like etterpå.

Musikken de skapte var en helt annen enn den Pål og Magne hadde laget mens de var i Bridges. Den var mye mer catchy og popvennlig.

Morten

Inspirert av arbeidet med låtene var også Morten blitt overbevist om at bandet hadde en framtid, også utenfor norges grenser. 2. januar 1983 tok Morten og Pål båten over til England, etter å ha kjøpt billetter av Stjernereisers pakketur. Magne dro til London en uke etter de andre, da han ville tilbringe mer tid sammen med kjæresten Heidi. I kofferten hadde de norske underskjorter, og de 8 låtene som de ønsket å presentere. En av dem var "Lesson One" - låta som tre år senere skulle bli kjent for en hel popverden som "Take On Me". Som nevnt ble en tidlig utgave av låta unnfanget i tiden etter innspillingen av Bridges' plata "Poem". Pål hadde kommet opp med melodien, mens Magne hadde ideen til synthriffet. Morten kalte den "The Juicyfruit song", da han syntes den minnet om en reklame for Wrigleys tyggegummi

Tidlig versjon av "Take On Me" ("Lesson One"):

Senere kom Morten og Pål opp med refrenget, der Morten vandrer oppover lydskalaen, som for å demonstrere hva han var i stand til å få til med stemmen sin. Tittelen "Take On Me" ble av noen omtalt som en språklig nykonstruksjon, mens andre mente den var et eksempel på norwenglish.

Den første tiden i London bodde de tre på et hotell i Queensway distriktet, noe som ikke var direkte billig. Deretter bodde de i et leilighetshotell i Dalgarno Gardens. Stedet viste seg å være et gledeskvarter, med hyppige besøk av både horer og konstabler.

Noe det første Morten gjorde da han kom til London, var å brenne alle klærne til Pål! da han ikke syntes de var en popstjerne verdig. Ifølge Morten ble Pål forvandlet fra en trikkekonduktør til å se ut som en popstjerne. Etter hvert begynte Pål også å bruke Mortens mascara, brunkrem og hårgele.

I motsetning til Pål var Morten svært klesbevisst, med klare ideer om hvordan de burde se ut. I London fant han seg godt tilrette, og ble raskt et moteikon som ble lagt merke til på gata, lenge før han ble popstjerne på ordentlig. Tilfeldige forbipasserende tok bilder av ham på gata, og han ble kamerat med popstjernen Steve Strange fra Visage, som også drev nattklubbene Blitz og Camden Palace. Stedene der new romantic-bevegelsen ble født. Strange som var åpen om sin homofile legning ble betatt av Morten, og gjorde tilnærmelser mot ham, uten å få responsen tilbake som han håpet på. Morten Harket (til The Guardian): "He did have a crush on me. He was very open about it. He asked if I was gay. I said, Steve, I’m perfectly straight. And his response was, How boring."

I en periode brukte Morten (og Pål) en merkelig 'gråaktig guffe' i håret, som gjorde at luggen og tinningen så gråhvit ut, mens resten av håret var sort. Morten skjønte nok at dette ikke var veien å gå, og noen mote skapte han ikke med håret. Større lykke hadde han da han fikk ideen om å bruke barberblad på noen Jeans som var iferd med å gå opp i liminga.

Opprevne og hullete dongeri var en av de store motene verden over på 80-tallet. Og norske a-ha var de som hadde ideen, som Madonna og andre tok etter. a-ha hadde også ideen om å ta meterlange lærtråder og surre dem rundt håndleddene, for å skape et macho inntrykk. Også dette ble en stor hit blant ungdom verden over på 80-tallet. Lauren Savoy var ikke like fornøyd med at Pål brukte foundation på kinnene (da hun ble kjent med ham), og det tok flere år før han sluttet med det.

Senere da de ble verdenskjente, fikk a-ha sponset Bik Bok og Poco Loco klær av Ola Mæhle.

a-ha i 1983, da noen journalister var over for å se hvordan det gikk med det norske pophåpet.

Morten hadde da en "gråaktig guffe" i håret som man ikke kunne unngå å legge merke til.

Tiden i London ble igjen tøff for nordmennene. De gikk til innkjøp av "Virgin yearbook of rock" og "Melody maker's yearbook", som inneholdt telefonnumrene til de store plateselskapene. Så begynte de å ringe rundt, uten å få napp noe sted. Decca records var interessert, men ikke så interessert at de ville gi dem kontrakt. Morten og co. kunne trøste seg med at også The Beatles i sin tid hadde blitt avvist av Decca..

For å slå ihjel tid uten å bruke for mye penger, dro de på filmklubb og så gamle filmklassikere. De viste dem om natta, med to filmer etter hverandre for ett pund. Da kunne de gjerne komme hjem halv seks om morgenen, blanke i øynene.

Litt spenning i hverdagen fikk de da to italienske jenter en kveld endte opp i leiligheten deres i Dalgarno Gardens, og nektet å dra hjem. Magne som var god og full denne kvelden gikk ut på gaten for å skaffe jentene en taxi. For å nå en taxi han så, sprintet han det forteste han kunne. At en bil etter hvert kom i veien hindret ikke Magne. Han bare hoppet opp på taket på bilen, slik at han kunne springe videre på den andre siden. Problemet var at der stod det en politimann, som Magne landet oppå. Belønningen ble en natt i arresten. Resten av natta brukte Morten og Pål på å lete etter Magne, da de ikke visste hva som hadde skjedd med ham.

Neste dag måtte Magne ha hjelp fra Pål for å komme seg ut av fengselet, mens Morten samme dag skrev kontakt med distribusjonsselskapet Lionheart. Noe som betydde at a-ha takket nei til andre forespørsler de hadde på hånden.

Samarbeidet med Lionheart førte ikke noe sted, da de verken hadde penger eller tid til å følge opp a-ha. Så de valgte å fortsette uten dem. Innad i bandet begynte også gnisningene å komme. Det toppet seg en dag da Magne dyttet Morten bakover slik at hodet hans knuste et vindu. Morten valgte da å flytte ut noen dager, og i stedet bo hos Steve Strange.

a-ha var også iferd med å gå tom for penger (igjen). I leiligheten de hadde leid opplevde de stadig vekk at strømmen gikk, da de ikke hadde betalt i tide. Og om de hadde strøm, hadde de ofte ikke råd til lyspærer, slik at de måtte flytte rundt den ene som virket fra rom til rom. Etter hvor de var. Også mat kunne det til tider være dårlig stelt med. For å spare penger bakte Morten brød, noe han ifølge de andre var svært flink til.

Noen ordensmennesker var verken Pål, Magne eller Morten (fra boken "Så blåser det på jorden").

I mars 1983 fant de ut at det var best å dra tilbake til Norge for å tjene opp mer penger. Desillusjonert og lei av tilværelsen i London. Dvs. Pål ble igjen i London, mens Magne og Morten tok seg arbeid på Dikemark sykehus. I april var Magne og Morten tilbake i London, og alle tre flyttet inn i en leilighet i Queensway. De bestemte seg da for å finne et studio de de kunne lage nye og bedre demoer. Gjennom noen musikkaviser kom de i kontakt med John Ratcliffs Rendezvous studio i Sydenham, der de leide studiotid i april 1983. Mest fordi det hadde et space-invader spill som Magne likte å spille på. Helt siden ungdomsårene hadde Magne vært tullete etter slike spill, og han klarte som regel å ta rekorden før han ga seg på en maskin.

Et annet viktig redskap i studio var en 8-spors båndopptaker av merke Brenell Mini-8 som a-ha brukte mye på den tiden, og som tidlige versjoner av deres mest kjente låter ble spilt inn på. Båndopptakeren tilhørte John Ratcliff, og ble senere gitt som gave til Rockheim-museet i Trondheim.

 Båndopptakeren Brenell Mini-8 som a-ha brukte på denne tiden, og som senere ble gitt til Rockheim.

John Ratcliff hadde selv vært en lovende musiker, på 70-tallet. Med eget band som skulle lanseres av EMI. Men så hadde Duran Duran dukket opp, og Ratcliffs band ble skjøvet til side. Ratcliff fikk da 10.000 pund i kompensasjon fra EMI, som han brukte til å bygge opp Rendezvous studio i Sydenham.

 Pål og Magne i John Ratcliffs Rendezvous studio (fra boken "Så blåser det på jorden").

Etter 5 dagers intens arbeid i studioet hadde a-ha bare klart å gjøre ferdig tre låter, "Dot The I", "The Love Goodbye" og "Nothing To It". Studioeier John Ratcliff kunne ikke forstå at de ikke klarte å gjøre ferdig flere låter på den tiden de hadde til rådighet. Men da han hørte resultatet ble han mer positiv. Han fortalte guttene at de ha kunne ha en framtid som popstjerner med slikt materiale. Og han lovte å spille låtene til viktige folk i musikkbransjen som han kjente. Paradoksalt ble ikke de tre låtene å finne på debutalbumet, og har heller aldri senere blitt gitt ut.

John Ratcliff. En mann som åpnet dører for a-ha.

Desillusjonert av alle nedturene de hadde opplevd fram til da skrev de gladelig under på en kontrakt med Ratcliff. Ratcliff på sin side introduserte a-ha for sin venn Terry Slater, som på den tiden var manager for Kajagoogoo, et annet catchy popband. Slater var også en av toppsjefene i EMI, og det var han Ratcliff hadde som kontaktperson i selskapet på den tiden han selv prøvde seg som popstjerne. Man ble enig om at a-ha skulle møte Slater i ærverdige Abbey road studio, der The Beatles hadde spilt inn sine plater.

Slater var selv gammel musiker, som på 60-tallet hadde spilt med navn som Little Richard, Everly Brothers, Fats Domino og Chuck Berry, og opptrådt på Star Club i Hamburg, på den tiden Beatles var der. På 70-tallet hadde han hatt ansvaret for navn som The Sex Pistols, Kate Bush og Blondie.

Terry Slater så potensialet i a-ha. Han ble også deres manager i mange år.

Slater kunne fortelle at han var blitt nysgjerrig på a-ha etter å ha hørt de tre låtene, og lurte på om de ikke kunne spille inn noen flere mens han var over i U.S.A. en uke. Med 2000 kroner fra Ratcliff, og skryt fra Slater, ble Morten, Magne og Pål inspirert til å gjøre nye opptak av "Take On Me", "Living a boy's adventure tail" og "Train of thought". Ratcliff betalte også en leilighet for bandet fra egen lomme, i Dartmouth Road 221, Sydenham. I nærheten av studioet.

Dartmouth Road 221, Sydenham, slik det ser ut i dag.

I leliligheten bodde det også en mus, i tillegg til Morten, Pål og Magne. Og en dag klarte Morten å fange den med bare hendene. Et bur ble laget som musa kunne bo i, i et hjørne av leiligheten. Og da gutta fikk litt penger mellom hendene, lot de også musa få sin del av smulene. Dessverre overlevde den ikke alene i leiligheten da a-ha var ute på fotooppdrag på Kanariøyene. Da de kom hjem lå den sammenkrøket død i buret sitt.

Studioet lå 200 meter unna leiligheten til a-ha gutta. Men Magne og co. klarte å kutte turen til 75 meter.. Dette klarte de ved å gå ut av et vindu på baksiden av leiligheten, og hoppe fra tak til tak til de kom til et vindu på baksiden av studioet. Snarveien fungerte bra helt til Magne en dag tråkket gjennom taket på en lagerbygning. Heldigvis landet han på noen kartonger som var stablet helt opp til taket. Ellers ville han falt rett ned 5 meter, og skadet seg stygt. I ettertid ble John Ratcliff presentert for et erstatningskrav for det ødelagte taket av eieren av lagerbygningen.

Magne, Pål og Morten hoppet fra tak til tak, i beste 'Mary Poppins' stil.

Med pengene de fikk fra Ratcliff kunne Morten, Magne og Pål fylle badet med kremtuber, sminkeskrin, hårspraykanner, bokser med gele, pensler, koster, kammer og bomullsdotter... Alt det som er "obligatorisk" når man skal bli popstjerne.

Morten, Magne og Pål i leiligheten de disponerte i Sydenham, London.

Da Slater kom tilbake fra U.S.A. og fikk høre de nye låtene ble han svært entusiastisk. Slater og Ratcliff dannet da selskapet T.J. (Terry & John) Management slik at de bedre kunne følge opp a-ha. Inntektene a-ha genererte skulle deles i 4 deler, der Morten, Magne og Pål fikk 25% hver, mens Slater og Ratcliff fikk 25% på deling.

Endelig hadde a-ha funnet folk som kunne gjøre en god jobb for dem. Slater kjente toppsjefene i de store selskapene. Og de bekjentskapene brukte han for det de var verd, for å skape interesse for a-ha.

Også Slater var godt fornøyd med avtalen. Han så store muligheter i a-ha, og sammenlignet dem med The Beatles. Terry Slater: "I work a hundred percent with a-ha, and only a-ha. They're the only ones I want to manage. Now and forever. I'm going to make a-ha into the biggest group in the world. a-ha have the talent, looks, style and magic, and yet they could be the boys next door. They're special, but ordinary at the same time. They have some of the same personality that The Beatles had."

Etter at a-ha og T.J. Management hadde gått flere runder med de store selskapene, endte de opp hos Warner brothers. En Andrew Wickham fra Warner var veldig ivrig på å skrive kontrakt med a-ha. Andrew Wickham: "Terry, you gotta give me these guys. You can have a million now!"

Andrew Wickham og Terry Slater, under et besøk i Norge i august 1985.

Slater: "a-ha har noe særegent som appelerer til tenåringer. Det er noe friskt og eksotisk ved dem."

I realiteten var Warner de eneste som var interessert i bandet. Slater fikk sine venner i andre plateselskaper til å ringe til Warner, for å høre om de hadde skrevet kontrakt med a-ha. Bare for å gi inntrykk av at det var mange som var interessert. Dette fikk Warner til å høyne tilbudet sitt fra 25.000 pund opp til 125.000 pund.

Nyheten om at a-ha hadde skrevet kontrakt med det multinasjonale plateselskapet Warner nådde også pressen i Norge. Og bilder av Morten og co. begynte å dukke opp hyppig i VG og andre aviser.

Slater og Wickham ønsket seg Alan Tarney (Leo Sayer, Cliff Richard) som produsent for plata a-ha skulle igang med å spille inn. Tarney var en gammel venn av Slater, med klare ideer om hvordan en plate skulle høres ut. Tarney hadde også fortid som bassist i The Shadows, i tillegg til at han var låtskriver med hits som "We don't talk anymore" og "My pretty one" (Cliff Richard) på samvittigheten. Men Tarney var ikke så lysten på å jobbe med a-ha, da han foretrakk soloartister. Han hadde nettopp gjort et nerveslitende produsentoppdrag for bandet The Lotus Eaters. Også Duran Duran produsent Colin Thurston var på et tidspunkt aktuell.

Warner ønsket da å bruke Tony Mansfield i stedet, noe også a-ha syntes virket spennende.

Mansfield var en produsent med forkjærlighet for rytmen i en låt mer enn melodien. Han hadde tidligere jobbet med artister som Naked Eyes, B-52's, Captain Sensible, og sitt eget band kalt New musik. I 1984 hadde han nettopp avsluttet samarbeidet med nevnte Sensible, der han bl.a. hadde produsert nr.1 låta "Happy talk". Mansfield hadde også vært med og skrevet hiten "Glad it's all over". Mansfield fikk 350.000 kroner + andel av platesalget for jobben som produsent på plata til a-ha. I tillegg kostet det 10.000 kroner i timen å leie Eel Pie studios ved Themsen i London.

Produsent Tony Mansfield.

Et annen årsak til at Mansfield ble valgt var at han behersket fairlight synthesizeren til fulle. En maskin produsent Trevor Horn på den tiden hadde stor suksess med på sine produksjoner for Frankie goes to Hollywood, ABC m.m. Synthen var kompleks, og vanskelig å lære. Men Magne og Pål fikk på kort tid ganske god kontroll over "instrumentet". Særlig Magne hadde talent for å spille på den, da han tok utfordringen på samme måte lekende måte som han pleide å gjøre det når han fikk et nytt dataspill mellom hendene.

Mansfield var en elektrofrik som likte elektriske duppedipper. Og Magne og Pål lot seg rive med av hans entusiasme. Det var som å slippe småunger løs i en godtebutikk.. I utgangspunktet var Warner og Wickham fornøyd med demoene a-ha hadde laget. Og ønsket derfor bare at Mansfield skulle polere låtene i et bedre studio, og gi dem et litt fyldigere lydbilde. Men etter at Mansfield hadde fått leke seg framstod låtene som veldig 'synthete'. Mansfield var for opptatt av å putte elektroniske lyder oppå a-has demoer i stedet for å forsøke å polere lyden. Dessuten havnet Mortens vokal for langt bak i lydbildet, da Mansfield valgte å kjøre stemmen hans gjennom fairlighten.

"Dream Myself Alive" hadde i utgangspunktet vært en spenstig luftrocker, men endte opp som en flat synthpop låt.

"The Blue Sky" var skrevet av Pål som en slags hyllest til restauranten The Blue sky i Westbuorne Grove, London. Et sted han tilbrakte mange dager på den tiden han ikke hadde penger til annet enn grønnsakssuppe til middag. I utgangspunktet inneholdt låta tekstlinjen "I'm dying for a cigarette in the coffee-lounge". Men Mansfield mislikte den delen av teksten så sterkt at Pål måtte endre den..

En låt som ble spilt inn på denne tiden men som ikke havnet på plate var instrumentalen "Umbrella". Dvs. mange år senere ble den å finne som bonuspor på Deluxe-utgaven av "Stay On These Roads" fra 2015. Påls kjæreste Lauren korer på låta mens Magne og Påls gamle kollega Viggo Bondi spiller trommer.

En dag kom Terry Slater på besøk for å se hvordan det gikk med innspillingen som kostet så mange penger. Han fant da Mansfield liggende på gulvet foran en skjerm, mens han slo på en blikkboks med en trommestikk. Morten, Magne og Pål var ikke å se noe sted. Mansfield kunne fortelle at a-ha gutta muligens var oppe på taket. Etter litt leting fant Slater Pål sammen med sin Lauren, Magne ved et biljardbord, mens Morten stod og kastet stein ut i Themsen. Slater ville vite hvorfor gutta ikke var i studioet som de hadde betalt så mye for bruke. Han fikk til svar at de ventet på at Mansfield skulle gjøre seg ferdig med samplingene han holdt på med. Og for Slater som var vant til at både produsent og band var i studio når noe skulle spilles inn, ble dette nesten for mye.

Tony Mansfield og a-ha i Eel Pie studio i 1984 (fra boken "Så blåser det på jorden")

Det meste av albumet "Hunting high and low" ble spilt inn i løpet av 8 uker, i mai og juni 1984

Innspillingen gikk generelt ikke så bra som det a-ha og Warner hadde håpet. Og Andrew Wickham vendte tommelen ned da han hørte 4 låter som han ble presentert for. Blant andre "Dream myself alive". De friske låtene han først hadde hørt var ike til å kjenne igjen, i all sin sterile pregløshet.

I et forsøk på å gjøre ting bedre, tilbrakte a-ha tid i Vibrasound studio i Sheffield, sammen med John Ratcliff. Bl.a. produserte de "Love Is Reason" pånytt. Senere dro de tilbake til Eel Pie studios, med Ratcliff som produsent. Her fikk man flyttet Mortens vokal fram i lydbildet igjen, og tatt bort noe av "disko fiksfakseriet" som Mansfield hadde likt så godt.

Tiden/pengene var iferd med å gå tom, så de måtte bare sette sluttstrek og gi ut albumet. Ratcliff hadde fått mye kjeft fra Warner pga. den første innspillingen, i tillegg til at han personlig hadde tapt mye penger på at innspillingen dro ut i tid. Han var derfor bister på alt og alle - a-ha gutta inkludert.

I ettertid har a-ha hatt et litt blandet forhold til debutplaten sin. Noen av låtene synes de ennå er fantastiske, mens andre har de et litt mer problematisk forhold til. Magne: "Det er en plate fra et band som vil alt - med en gang." Magne framhevet låter som "Living a boy's adventure tail", "Sun always shines on TV" og "Hunting high and Low" som sine favoritter.

"Take On Me" ble gitt ut som singel i Storbritannia, den 9. oktober 1984. B-siden bestod av "And you tell me" som også ble å finne på debutalbumet. Den første versjonen av "Take On Me" skilte seg ut fra den vi alle kjenner, med et tynnere og mer syntetisk komp. Midtveis i låta var det et lagt inn et parti hvor det hørtes ut som om man hadde samplet lydene fra en gammel radio. 1. utgaven av "Take On Me" solgte kun i 300!! eksemplarer i Storbritannia, med en 137. plass på listene. I Norge derimot gikk det bedre, med en 3. plass i november 1984. 12" versjonen av singelen bestod av den ikke utgitte "Stop! And Make Your Mind Up":

Den første utgavene av "Take On Me" singelen.

I Norge fikk a-ha stor oppmerksomhet på denne tiden, da det ikke var så vanlig at norske band prøvde å slå gjennom i det store utland. Noe som førte dem til det populære underholdningsprogrammet Lørdagssirkuset på NRK TV, 20. oktober 1984. Her ble de spurt ut om 20 millioner kroner som plateselskapet deres visstnok ønsket å bruke på de norske guttene, og om det var musikk eller business som var det viktigste for dem. Til tross for flåsete spørsmål fra programleder Rita Westvik ga de ordentlige svar, og viste litt av den gutteaktige humoren de senere kom til å bli kjent for.

De framførte også den første versjonen av "Take On Me", noe som nok hjalp på salget av singelen.

a-ha fikk vist seg fram for norske TV seere for første gang, i oktober 1984.

Samme dag hadde  Aftenposten et større oppslag om a-ha, der de fortalte leserne om det lovende bandet. I TV programmet ble den "etablerte" popstjernen Paul Young spurt om hva han syntes om a-ha, og 'selvfølgelig' skrøt Paul av Morten og co. Senere kom Paul og a-ha til å ferdes endel sammen, når de var ute og turnerte eller gjorde TV intervjuer. Mens de var på besøk i Lørdagssirkuset framførte a-ha ytterligere 3 låter, som ikke ble vist på TV.

På midten av 80-tallet traff a-ha Paul Young mange ganger. Slik som her, i CBS' studio.

Opptredenen i Norge ble fulgt opp med en 18 dagers promotion turne i Storbritannia. Det første TV intervjuet med a-ha der borte, ble gjort på "Sky-fi Musicshow".

Warner brothers i U.S.A. anført av Jeff Ayeroff, ønsket ikke at det lovende bandet de hadde hørt så mye bra om skulle ende opp på denne måten. Så det ble bestemt at "Take On Me" skulle spilles inn pånytt, denne gang med Alan Tarney som produsent.

Det var Andrew Wickman som sørget for at Tarney ble brakt på banen, til tross for at han noen måneder tidligere hadde sagt nei til å jobbe med a-ha. Og Tarney var ikke mer positiv denne gangen heller. Tarney: "Er ikke låta allerede innspilt?" Men etter å ha hørt a-has opprinnelige demo, og Mansfields versjon av låta, ombestemte han seg. Tarney: "Demoen er jo mer fengende enn mastertapen. Jeg tror vi kan gjøre noe Andy!"

Alan Tarney ble en viktig mann for a-ha. De fleste platene

bandet ga ut på 80-tallet var produsert av ham.

Tarney ga "Take On Me" et litt mer klassisk poppreg. Midtveis i den nye versjonen la han og a-ha inn et parti som kunne minne om den klassiske komposisjonen "Humlens flukt" med Rimsky Korsakov. Tarney måtte reise bort noen dager, mens Pål og co. prøvde å få åpningspartiet til låta slik de ville ha den. Da Tarney kom tilbake trodde a-ha at det var nå arbeidet med den nye versjonen for alvor skulle starte. Men Tarney var godt fornøyd med det de hadde gjort, og så ikke noen grunn til å gjøre større endringer. Tarney: "Fine, that's just how it should be". Magne: "Then we'll do it for real?" Tarney: "No, No. It's already done!"

Tonen mellom Tarney og a-ha var mye mer harmonisk og respektfull enn det som tidligere hadde vært tilfelle. Tarney holdt seg mer i bakgrunnen og lot Pål og co. holde på med det de hadde tro på. Bare nå og da kom han med råd, når han følte at de trengte det.

Warner syntes 9 låter var litt lite å fylle en hel LP med, så det ble bestemt at Tarney og a-ha skulle spille inn en låt til. Og det ble låta med den suverent beste produksjonen på plata, nemlig "The Sun Always Shines on T.V." .

Pål skrev låta en dag han satt på et hotellrom i New York. Pål Waaktaar: "Jeg fikk ideen til låta en dag jeg satt på hotellrommet mitt i New York og så på TV. Det kryr nemlig av konkurranser på skjermen der borte. Og vanlige mennesker blir dratt fram på scenen, og fullstendig latterliggjort. Samtidig blir alt som skjer på TV beskrevet som de reneste solskinnshistorier. 

Det meste av produksjonen på "The Sun Always Shines on T.V." ble gjort av Pål Waaktaar selv, som briljerte i studio. Tarney ble så imponert over arbeidet han gjorde at han tok med seg Pål på en annen plateproduksjon han holdt på med.

Både "Take On Me" og "The Sun Always Shines on T.V." ble spilt inn i R.G. recording studios.

Morten Harket sammen med manager Terry Slater, og Warner sjef Jeff Ayeroff (i midten).

Warner var fornøyd med den nye versjonen av "Take On Me". Det ble også laget en musikkvideo, der det ser ut som om bandet står og opptrer live. Man hadde også tenkt å ha med noen jenter som skulle forestille ivrige fans. Men de ble for lettkledde, og videoen ble for vågal. Så jentene ble fjernet fra videoen. Noen av disse jentene var profesjonelle strippere, og skulle like etterpå spille i en pornofilm. For gøy begynte de å kle seg nakne mens Morten, Magne og Pål skulle spise lunsj i bussen de hadde. Det ble tatt bilder av de nakne jentene der de holdt rundt guttene. Heldigvis for dem har ikke bildene senere kommet allmennheten for øye. Magne fant ut at det var best å komme seg bort derfra, da han syntes situasjonen ble ubehagelig.

Den første videoen til "Take On Me". Med Morten i hullete singlet og dongeri, slik vi ble vant til å se ham.

Yaeroff inviterte a-ha over til Los Angeles, der hovedkvarteret til Warner lå. Og mens de var her gjorde han en liten test for å sjekke hvilken virkning a-ha hadde på jentene. Så han lot Morten og co. gå rundt i korridorene i hovedkvarteret, for å sjekke reaksjonen hos de kvinnelige ansatte. Og effekten ble som Yaeroff  håpet, damene var ville.

Den nye singelen med "Take On Me" ble gitt ut 5. april 1985, da med en 151.plass i Storbritannia som resultat. Mye av årsaken til at den igjen floppet i Storbritannia var at Warner England ikke gjorde noe for å promotere singelen. De følte seg overkjørt av hovedkontoret i U.S.A. som trakk i trådene når det gjaldt a-ha. Så de foretrakk å jobbe med sine egne artister.

I Norge ble den nye versjonen av "Take On Me" anmeldt hos Yan Friis i Det Nye - norges mest populære ungdomsblad. Han vendte tommelen ned får låta, med dommen "Jeg hører ingen verdenshit". Dette var nok en anmeldelse Friis hadde problemer med å forsvare en måned senere..

6. april 1985 opptrådte a-ha hos den kjente TV verten Mike Read på hans BBC show "Saturday Superstore". Uten at det hjalp på interessen for a-ha.

Det virket som om TV produsenten på "Saturday Superstore"

hadde prøvd å kopiere videoen til "Inbetween Days" med The Cure

Nedturen ble gedigen for a-ha. De begynte så smått å snakke om å oppløse bandet, og heller gjøre noe annet. De kunne ved selvsyn se at også andre led pga. den manglende suksessen. Produsent Mansfield hadde kjent presset fra Warner på kroppen, slik at han nesten fikk et sammenbrudd. Ratcliff som hadde risikert alt for dem ble skilt fra kona, og fikk også problemer med høyt blodtrykk. Han begynte også å drikke tett, og ble pilleavhengig.

For å få tankene over på noe annet dro Pål over til Boston i U.S.A. for å besøke sin amerikanske kjæreste Lauren Savoy som han hadde møtt på utestedet Camden Palace i London vinteren 1983/84. Lauren var en jødisk jente fra Boston som hadde flyttet til London for å studere kunsthistorie. Hun hadde kun vært i London i to dager da hun møtte Pål.

Pål Waaktaar (til Det Nye): "Lauren var den næffeste på hele dansegulvet. Hun hadde bare vært i London i to dager og stilte opp på Camden Palace i krøkkete amerikanske klær som var helt på jordet. Jeg kunne ikke annet enn falle for en slik jente."

Det er ikke sikkert at Lauren falt for Pål ved første øyekast, der han tynn som en gitarstreng, høyt, bleket hår, og en overdose brunkrem i ansiktet så ut som en weirdo. Han hadde også på seg bøffel-lærdress, som han nok neppe vil vedkjenne seg i dag.

Camden Palace hadde vært det eneste stedet Lauren visste om, og det eneste stedet Magne, Morten og Pål kom inn gratis. Ifølge Pål var Lauren den streiteste jenta der, og han hadde falt for henne tvert han så henne. Sin første date hadde de to på The Texas Lone star i Queensway. Husbandet spilte så høyt, og Lauren pratet så fort, at Pål ikke fikk med seg så mye av det Lauren sa. Men likefullt ble det treff.

Lauren Savoy: "Jeg syntes han var den mest intelligente person jeg noensinne hadde møtt. Han var så god til å lytte."

Et forelsket par: Pål Waaktaar og Lauren Savoy.

Ifølge ham selv skrev Pål 500 brev til henne i løpet av 3 dager i 1984, i tillegg til at telefonregningen var på hele 33.000 kroner - en enorm sum. I ettertid har Pål gitt Lauren æren for at flere av låtene på "Hunting High and Low" har et romantisk lydbilde og tekst. Som et uttrykk for at Pål var forelsket for første gang i sitt liv.

Like romantisk ble det ikke da Lauren troppet opp i guttas leilighet i 221 Dartmouth en dag, uten å ha varslet sin ankomst på forhånd. For her var det så mye søppel liggende at det nesten rakk opp til taket - bokstavelig talt. Lauren forlot leiligheten i sjokktilstand. Like etterpå fikk Magne beskjed om at Heidi var på vei over fra Norge for å besøke ham. Og for å unngå samme fadese som Pål bestemte de tre seg for å flytte. Og den første annonsen de så, var på en leilighet i 2 Glenrosa Street i Fulham (London). Selv om boligen ikke var like luksuriøs og skjønn som eieren hadde gitt inntrykk av, og Fulham ikke var blant de hippeste stedene i London, slo de til. Det var overkommelig avstand til sentrum, og alt var bedre enn rottereiret de bodde i før.

2 Glenrosa Street

Pål endret mening om å oppløse a-ha da han fikk en entusiastisk telefon fra Warner, der de fortalte at a-ha fortsatt var topprioritert. Og at man ville betale for en ny og bedre musikkvideo. Warner: "We're going to have a new video made of 'Take On Me' and it's going to be fantastic!"

Til å produsere den nye videoen hadde de fått tak i et av de store navnene, nemlig iren Steve Barron, som på dette tidspunktet kunne se tilbake på noen av de mest populære videoene fra 80-tallet. Bl.a. "Billie Jean": Michael Jackson, "Don't you want me": The Human League, "Do you really want to hurt me: Culture Club, "Money for nothing": Dire Straits, og "Burning up": Madonna. Likefullt er videoen til "Take On Me" den han gjerne blir husket for.

Til tross for en strålende karriere innen film- og musikkvideo produksjon, er det fortsatt

"Take On Me" videoen Steve Barron huskes best for. Her er han (i midten) med a-ha.

Med seg hadde Barron filmprodusenten og animatøren Michael Patterson. Sammen laget de en "state of the art" video, med animerte effekter, som ennå idag regnes som en av de beste musikkvideoene som er laget. Ideen om å kombinere tegneserier med vanlig film, var det Warner sjef Jeff Ayeroff som hadde. Bakgrunnen for ideen var at Ayeroff syntes de tre guttene i a-ha så ut som tegneseriefigurer første gang han så et bilde av dem, på Warner kontoret i London. Ayeroff: "Who are these guys? You can't look like this! They are cartoon figures." Det var også Ayeroff som koblet Patterson sammen med Steve Barron. Yaeroff hadde kommet over en kortfilm Patterson hadde laget litt tidligere, og kjøpt rettighetene til den. Patterson og hans team laget hele 3000 tegninger til "Take On Me" videoen.

Etter å ha brukt 1.3 millioner kroner (i 1985) var videoen ferdig.

Dette er Michael Pattersons første (tegnede) utkast til det som skulle

utvikle seg til å bli gjennomgangstemaet i "Take On Me" videoen.

Videoen var lagt opp som en kjærlighetshistorie mellom Morten og skuespilleren Bunty Bailey, der Morten får jenta etter først å ha blitt jaget av noen sinte motorsyklister. Bunty Bailey var fram til dette mest kjent som danser i popbandet Hot Gossip. Hun hadde også vært aktuell til hovedrollen i filmen "Flashdance". På samme tid ble hun og Morten kjærester i virkeligheten, selv om forholdet snart tok slutt. Bunty Bailey er i dag gift, bor i London, og jobber som danseinstruktør. Hun har også deltatt i videoene til "To Be A Lover": Billy Idol, og "Wild Boys": Duran Duran. Og hun danset i flammene på vignetten til James Bond filmen "A View To A Kill".

Scenen med Bunty sittende på en kaffe, der tegnserien hun har foran seg plutselig blir levende, var filmet på Kim's Cafe i Wandsworth, London.

Fra videoen til "Take On Me".

Videoen til "Take On Me" ble vist på NRK TV i midten av august 1985. Etterpå uttrykte Pål Waaktaar irritasjon over at NRK kuttet videoen før den var ferdig, og sammenlignet det med å kutte Detektimen før tiden. Pål Waaktaar: "Meningsløst! Videoen vår har en historie som NRK ødela." Pål var så irritert på behandlingen både de og videoen hadde fått hos NRK, at han lovte at a-ha aldri skulle stille opp der mer. Nå ble det heldigvis ikke noe av den trusselen.

Warner hadde lang erfaring med å promotere nye artister. Og det var ikke bare en kostbar video de brukte som virkemiddel for å bringe a-ha ut til massene. Reklame for bandet i de største avisene og bladene (bl.a. Billboard), T-skjorter med bilde av bandet, postere, og buttons, bidro også til å skape interesse for bandet. Så mens Morten, Pål og Magne tok seg en velfortjent pause i Norge i august 1985, jobbet Slater og Warner målbevisst med å løfte "Take On Me" til toppen av listene.

a-ha buttons anyone?

30. august 1985 startet a-ha på en lengre promoteringsturne, med start i Los Angeles, U.S.A. Media der borte hadde begynt å få øynene opp for popbandet fra Arktis. Første stopp var hos Radio KROQ i Los Angeles. En stasjon som alltid var på utkikk etter nye band å spille i sine program. Og som var den første amerikanske radiostasjonen til å spille "Take On Me" jevnlig. a-ha ankom stasjonen i en svart limousin som hadde TV og egen bar. Noe som må ha stått i sterk kontrast til livet de hadde levd fram til da. Utenfor stasjonen stod hylende fans og ropte navnene deres, som om det var en prøvesmak på den nye hverdagen.

De første dagene i Los Angeles tok de det litt rolig, med bading i bassenget på Hotel Sheraton Universal. Samt at de hygget seg med eksotiske drammer i baren. De tre begynte å få sansen for det gode liv.

Etter å ha besøkt KROQ og Radio KIIS, stod CBS for tur. Her måtte de vente i gangen før de slapp til i studio, da også Paul Young skulle intervjues denne dagen. Andre dager traff de kjente artister som Dionne Warwick, Elton John og King, som var ute i samme ærend som a-ha.

Elton John og Dionne Warwick måtte bare nikke anerkjennende til det a-ha fikk til på 80-tallet.

Etter CBS fulgte opptredener i TV programmene Soul Train, American bandstand og Solid Gold. På Solid Gold framførte a-ha "Take On Me" med Gina Schock fra jentebandet The Go-Go's på trommer. Etter opptredenen i Soul train dro Morten og co. på Paul Young konsert. Her ble det lettere kaotisk, da publikum skjønte at også a-ha var tilstede på konserten.

Los Angeles og New York ble valgt ut som strategisk viktig byer å vise seg fram for TV- og radiostasjonene.

a-ha i CBS studio, der de måtte svare "på de samme spørsmålene" igjen.

Som om de hadde kjærester, og om de var gift.

Etter en liten pause der Morten dro hjem til broren Gunvalds bryllup i Norge, Pål dro til kjæresten Lauren i Boston, og Magne traff sin Heidi, bar det tilbake til London. Byen som de fortsatt regnet som base, og der de like etter på skulle spille inn videoen til "The Sun always shines on T.V.".

"Take On Me" ble gitt ut på singel for 3. gang i England, 16. september 1985 . I U.S.A. ble den gitt ut allerede i juni. På samme tid begynte videoen til låta å rulle på de amerikanske musikkvideokanalene. Bl.a. på MTV. I USA ble den første gang vist på den lokale TV stasjonen V-66 i Boston.

U.S.A. var landet der ting først begynte å skje med singelen. De gjorde det bra på listene i de ulike amerikanske byene. Bl.a. gikk de tidlig til topps i Los Angeles. Første uke av oktober 1985 var de oppe på 4. plass på Billboard - den offisielle amerikanske singellisten. Veien oppover listene ble fulgt tett av norske aviser. Bl.a. Aftenposten, som hadde et oppslag om a-ha 28. september.

Aftenposten 28. september 1985

9. oktober 1985 ble en merkedag i norsk musikkhistorie, da "Take On Me" gikk helt til topps på Billboard. Morten, Pål og Magne var i London da nyheten om 1. plassen i U.S.A. ble kjent.

Deres umiddelbare reaksjon var at "det jammen var på tide." Deretter sprang de "tulling rundt" i Londons gater. De hylte og skrek, stoppet fremmede på gaten for å gratulere, stoppet biler i trafikken, og hoppet over vannhydranter. Før de snublet ned trappene til Joe Allens restaurant i Covent Garden, London West end. Her bestilte de champagne for å feire 1.plassen. Sindige Pål knuste til og med et glass i ren glede. Også Bunty var tilstede for å feire sammen guttene i a-ha. 

Nyheten om førsteplassen i US.A. var ukjent for norsk presse inntil VG fikk en telefon fra Viggo Bondi (som hadde spilt med Magne og Pål i Bridges), der han tipset dem om nyheten. For det fikk han 1000 kroner (tusentipset). Informasjonen om gladnyheten hadde Viggo fått fra Magne selv, som ringte og vekket ham den natta det ble kjent i U.S.A.

Senere på kvelden begynte telefonene å kime fra Norge, der pressen ønsket kommentarer til det som hadde skjedd. Og Morten og co. svarte villig vekk på spørsmålene de fikk.

Magne Furuholmen (til Aftenposten): "We Want the World and we Want It Now."

Pål Waaktaar (til Aftenposten): "Tenk, den første singelen vi noensinne gir ut blir nr. 1. På verdens største og tøffeste marked."

9. oktober 1985 er en merkedag i norsk musikkhistorie. Noe

både VG og NRK TV gjorde et stort nummer av dagen etter.

Alt slitet hadde endelig betalt seg. Verden lå nå for deres føtter. På samme tid begynte ting å skje også i Storbritannia. Bare at der stoppet "Take On Me" på en 2. plass. 

I 2013 kom "Take On Me" på 10. plass i en større kåring som The Official Charts Company hadde over låter som ikke hadde nådd høyere enn nr. 2 på den britiske singellisten.

I England fikk a-ha æren av å opptre på prestisjefylte "Top of the Pops" på BBC TV 5. november 1985, noe som nok hjalp på interessen for bandet, i deres "nye hjemland".

For Morten, Pål og Magne var det en stor opplevelse å få lov til å opptre på "Top of the Pops".

I Norge gikk den nye versjonen av "Take On Me" til topps i november. Også i andre land som Tyskland (5 uker), Australia (2 uker), Sverige (4 uker), Sveits, Italia, Spania, Australia, Danmark, Canada, Østerrike, Sveits, Polen, Nederland og Belgia, gikk låta til topps. Til sammen toppet "Take On Me" i hele 36 land, med 9 millioner solgte eksemplarer. Som en av de mest solgte singler noensinne i verden. Wikipedia har "Take On Me" på 36. plass over tidenes mest solgte singler, noe Morten og co. må være godt fornøyd med. Foran Beatles klassikere som "She loves you" og "Can't buy me Love".

"Take On Me" er en av de største hitene 80-tallet hadde å by på. På en større side dedisert til 80-tallet skulle folk liste opp de 10 låtene fra 80-tallet de likte best. Avstemningen gikk over flere år, og da man summerte alle topp 10 listene i en felles topp 10 liste, var "Take On Me" nr.1. Foran andre store hits som "Tainted Love: Soft Cell, og "Billie Jean": Michael Jackson.

Noen av de mange coverne som fulgte "Take On Me" singelen rundt om i verden.

I 1985 opptrådte Madonna på det kjente TV programmet "Saturday Night Live", med en latininspirert coverversjon av "Take On Me".

I U.S.A. var det kun 1. singelen som klarte å markere seg. De andre singlene gjorde det på langt nær så bra. Europa ble derfor i fortsettelsen det viktigste markedet for a-ha. Sammen med Sør-Amerika.

Etter å ha gjort unna feiringen av 1. plassen i U.S.A. dro a-ha til Sydney i Australia, 11. oktober, for å promotere bandet og "Take On Me". Flyturen til de andre siden av jorda tok hele 27 timer. For at de skulle få akklimatisert seg etter den lange flyturen, og vent seg til 11 timers tidsforskjell mellom England og Australia, ble de innvilget et par dagers pause av Terry Slater før de måtte gå igang med "arbeidet". På disse dagene rakk de å se det berømte operahuset, havnerestaurantene, og Sydney Harbour bridge.

Slater styrte a-has karriere med en stødig hånd. Og nøt stor respekt hos Warner for jobben han gjorde med bandet. Også Morten, Magne og Pål stolte på ham. Han kommuniserte godt med omgivelsene, og sørget for tonen var god når de var ute og reiste. John Ratcliff havnet mer i bakgrunnen idet a-has karriere tok av, etter et par uheldige manøvrer fra mannen som oppdaget a-ha. Han var likevel endel av teamet rundt bandet fram til slutten av 80-tallet.

Mens de var i Australia kunne Magne, Morten og Pål studere singellister verden over, og se "Take On Me" gjøre kraftige bykst oppover listene. Til deres store tilfredsstillelse. Magne hadde i mange år hatt en favorittstrofe: "We want the world, and we want it now", etter en Doors låt. Og akkurat på den tiden passet den bra, som et uttrykk for hva de var iferd med å oppnå.

a-ha og manager Terry Slater i Sydney, i oktober 1985.

21. oktober dro a-ha videre til Japan, for å delta på flere TV show. Under en av disse showene dro Morten en japansk jente opp på scenen, og holdt henne der til de hadde sunget ferdig "Take On Me".

I et intervju a-ha gjorde med VG - mens de var i Japan, klaget de over at de var blakke, og ikke hadde råd til mat eller gaver til vennene hjemme. Morten Harket: "Vi har nesten ikke råd til å kjøpe noen ting. Problemet er at vi ikke får pengene i lomma før i 1986.

Ifølge bladet Det Nye hadde ikke Morten Harket mer enn 73 400 kroner i inntekt i 1985, etter at de hadde snoket i ligningsbøkene i Asker kommune.

VG fulgte a-ha på flyet til Japan, og bodde på samme hotell som Morten og co. Og fikk dermed god mulighet til å bli ordentlig kjent med dem. I et intervju mange år senere fortalte VG-journalist Børre Haugstad om denne reisen. Bl.a. om hvordan Morten banket på hotelldøra hans hver morgen for å få frokost, og de mange samtalene de to hadde sammen.

Børre Haugstad: "Den høflige, blide og stilige gutten fra Asker var en ukomplisert og trygg frokostkamerat. Frokosten var selvfølgelig fenomenal. Og VG betalte. Det finnes vel bare et ord for det: SUPERFETT! Dette var min første lengre reportasjereise ute i den store verden, så jeg var ikke spesielt høy i hatten. Derfor hjalp det meg at Morten og de andre både var blakke og litt usikre, de også."

Haugstad syntes Morten, Magne og Pål var sympatiske unge menn, selv om Magne og Pål tjuvlånte telefonen på suiten hans, og ringte til kjærestene sine i Norge og U.S.A. Noe som ga ham en ekstraregning på 24.000 kroner. Og Magne hadde det artig med å drukne ham i hotellets basseng, noe som medførte at han utviklet vannskrekk. Haugstad kunne også fortelle at Morten hadde en hemmelig kjæreste mens han var i Japan - en lokal skjønnhet.

Morten ikledd kimono under PR-turneen til Japan i 1985 (fotograf Janne Møller-Hansen).

I november 1985 ble a-ha intervjuet av Jon Skolmen på TV programmet "Heia Norge". Her framførte de "Per Spellmann", i tillegg til sine mer kjente hits. Samme måned ble "Hunting High and Low" gitt ut på CD formatet, noe som ikke var så vanlig på den tiden.

Samme måned var de også på besøk i Stortinget, der de hilste på Lagtingpresident Sigurd Verdal. Verdal er fra Eiken i Vest-Agder, og ønsket å prate med Morten fordi han mente at slektsnavnet Harket stammet fra hans hjemtrakter. Sigurd Verdal: "Vi hadde en lang og hyggelig prat om slekt og røtter."

a-ha på besøk på Stortinget i november 1985.

a-ha var positivt overrasket over responsen låtene deres fikk fra musikkpressen i Norge, og andre norske artister. Det eneste som skuffet dem var at de ikke ble invitert til å delta på veldedighetsplata "Sammen for livet" (i 1985). Magne Furuholmen (til Det Nye): "Vi ble ikke innbudt til det norske Band Aid-prosjektet, og det var vi skuffa over. Ble visst ikke regnet som norske... Men, men. Sånt får vi sjansen til senere."

Albumet "Hunting High And Low" ble lansert første gang 31. mars 1985. Men det var først på høsten samme år at den begynte å gjøre seg gjeldende på listene rundtom, etter at "Take On Me" og "The Sun always shines on TV" hadde gått sin seiersgang. I Norge gikk albumet til topps i november 1985. Samme måned nådde den 2.plass i Storbritannia. Til topps gikk den også i land som New Zealand, Østerrike, Japan, og Sverige. Med årene har "Hunting High And Low" solgt hele 11 millioner eksemplarer.

Selv om mange kritikere avfeide a-ha som lettvektere innen popmusikk, var det også mange som så at plata deres hadde åpenbare kvaliteter, som en sterk samling med popperler. Foruten de mest kjente låtene, ble også "Living a boy's adventure tail" og "Here I stand and face the rain" framhevet av kritikere og fans. Mange mener at "Hunting high and low" er den beste plata a-ha har laget, og den blir gjerne trukket fram når man skal omtale 80-talls musikken.

Debutalbumet "Hunting High And Low".

I Norge ble også "Love Is Reason" gitt ut som singel, i mars 1985. uten at den nådde opp på VG-lista, til tross for at den solgte i 25000 eksemplarer.

Morten, Magne og Pål hadde et postervennlig utseende. Noe glossy magasiner som Topp, tyske Bravo, og engelske Smash Hits visste å utnytte til fulle. Morten Harket og a-ha havnet på veggene på tusener av jenterom, og noen gutterom. Tyske Bravo prøvde å skape en fight mellom de mer etablerte teen idolene i Duran Duran og a-ha. Noe som måtte tas som et kompliment. 

Tyske Bravo er det største musikkmagasinet i Europa. Og få har blitt

avbildet på forsiden flere ganger enn det a-ha ble på midten av 80-tallet.

De utenlandske avisene og musikkmagasinene var nysgjerrig på bandets norske opphav, ettersom Norge i utlendingers øyne er et eksotisk sted. Morten og co. måtte derfor gang på gang fortelle om hvordan det er å bo i Norge. I engelske Smash hits ble de bedt om å si noe på norsk. Og skøyeren Magne lot ikke sjansen gå fra seg: "Erm.. ok then. Dra en sau i balla.. "

En annen gang fikk Magne oppmerksomhet i samme blad, da han fortalte at han og de to andre i bandet en gang hoppet fra 2. etasje i barndomshjemmet til Magne, og ned i den myke snøen. Ifølge Magne ble han skadet da han traff noe som stod opp av snøen..

En som ikke var like glad for å bli avbildet i blader og på postere, var Pål Waaktaar. Han så ikke på seg selv som "postermateriale", og følte han ikke passet inn det bilder som ble skapt av a-ha. En periode var han redd for å bli kastet ut av bandet pga. det. Han syntes selv han hadde passet bedre i et indieband som aldri ga intervjuer, og som opptrådte på røykfylte nattklubber der ingen så noen som helst.

Warner sjef Jeff Ayeroff merket seg at Pål var en sjenert mann, som ikke hadde så lett for det i forhold til pressen. Så han ønsket å sende ham på kurs for å bli mer utadvendt, men det så ikke Pål noe poeng i. Sjenansen hadde han hatt siden barneskolen, da han var utilpass med å prate i forsamlinger. Så han så ikke noe poeng i å gjøre noe med det nå. I intervjusituasjoner har det derfor stort sett vært Morten og Magne som har tatt ordet, og kona Lauren når det har vært snakk om bandet Savoy.

Pål Waaktaar

Det var ikke bare når a-ha var ute og reiste at de fikk føle på kroppen hva det ville si å være popstjerne. De mest ivrige av fansen fant ut hvor foreldrene til Morten Harket bodde, og arrangerte bussturer dit, for å se huset han vokste opp i. Om de var heldige fikk de kanskje et glimt av Morten selv. Det hendte også at de ringte på døren til foreldrene, eller enda verre, gikk rett inn, for å se huset fra innsiden. Moren og faren til Morten var av det vennlige slaget, og inviterte folk fra Japan og Tyskland inn på kaffe. Morten selv syntes det ble alt for mye av det gode, og hadde behov for å stenge ut denne delen av stjernetilværelsen. En periode hadde han en depressiv reaksjon pga. mediepresset han følte.

På to måneder i 1985 mottok a-ha hele 600.000 brev fra fans fra hele verden. Noe som også ble en ekstrem opplevelse for Morten, Magne og Pål.

8. desember 1985 opptrådte a-ha på "The Royal Celebration Of Youth" nyttårsgalla i  Harrogate Centre, i Nord-England. Her framførte de "The Sun Always Shines On TV". Etterpå fikk de gleden av å hilse på Dronningen av Storbritannia. Hun takket a-ha for sangen de framførte, og lurte på om a-ha betydde det samme på norsk som på engelsk. Hun gratulerte dem med suksessen, og ønsket dem lykke til videre.

Moromannen Magne lot ikke sjansen gå fra seg til å spøke litt med dronningen, da han overbrakte en hilsen til henne fra den norske kongen. Dronning Elisabeth var med på spøken, og ba ham hilse tilbake. 

Showet ble sendt på britisk TV 1. januar 1986. Andre artister som opptrådte, var Nik Kershaw, Cilla Black, Five Star og Vera Lynn.

a-ha på scenen på "The Royal Celebration Of Youth". Etterpå fikk de møte Dronningen.

For å komme bort fra pressen, og for å slappe av, dro Pål og Magne på juleferie til Sahara-ørkenen i desember 1985. Morten dro hjem til Norge i stedet, for å feire julen sammen med familien.

I slutten av januar 1986 gikk 2. singelen "The Sun Always Shines On T.V." til topps i Storbritannia. Som et bevis på at a-ha ikke bare var et blaff på listene. Her lå den som nr. 1 i to uker før den ble dyttet ned til 2. plass av Billy Ocean. Plasseringen brakte a-ha tilbake på scenen i det populære TV programmet "Top Of The Pops" på BBC. Programlederne gjorde et nummer av at det var første gang et band fra Norge hadde gått til topps i Storbritannia.

Magasinet Det Nye som var tilstede under opptakene kunne ikke unngå å legge merke til fraværet av gutter i salen. Enda keltrock bandet The Alarm var oppe på scenen før a-ha. 

a-ha på Top Of The Pops med "The Sun Always Shines On T.V."

Også i Irland, Sverige, Japan, Polen og Luxemburg gikk singelen til topps. I Norge ble det "bare" 2.plass, da Pet Shop boys' "West End Girls" forhindret den ifra å toppe VG-lista. Mens i U.S.A. ble det 20. plass.

"The Sun Always Shines On T.V." ble også gitt ut som en "solrik" picture-disc.

I liket med "Take On Me" var det Steve Barron som hadde ansvaret for videoen til "The Sun always shines on T.V.". Opptakene ble gjort i den nedlagte katedralen St. Albany i London. Filmingen startet morgenen 10. oktober - kun timer etter at Morten, Magne og Pål hadde kommet seg i seng etter feiringen av 1. plassen på Billboard. 

Benkradene ble fylt med 650 utstillingsdukker, for å skape en visuell effekt. 50 mann var i sving for å få kulissene slik de ønsket. Videoen startet som en fortsettelse av "Take On Me", der Morten stod sammen med Bunty Bailey. Før han ble 'kalt tilbake til tegneserieverdenen', og videoen deretter gikk over i et nytt tema.

Innimellom opptakene kunne a-ha ta seg en pause i husbilen som var rigget opp utenfor kirken. Her kunne de også glede seg over innkomne gratulasjoner fra sjefene i Warner i U.S.A., og fra familie og venner i Norge.

Etter å ha holdt på en uke var Steve Barron fornøyd med resultatet.

Fra innspillingen av videoen til "The Sun always shines on T.V.".

Allerede 16. november 1985 ble videoen til "The Sun Always Shines On T.V." vist på NRK TV, i beste sendetid i populære Lørdagssirkuset - samme program som de året før fikk sitt nasjonale gjennombrudd. I tillegg til videoen var det meste av programmet dedisert til a-ha, der vi fikk se bandet bli intervjuet av programlederne Rita Westvik og Turi Tarjem, og de fikk se opptak fra en pressekonferanse i Oslo, oppholdet i Japan, tidlig utgave av "Scoundrel Days" låta, og a-has opptreden på Top Of The Pops.

a-ha ble intervjuet av Lørdagssirkuset i november 1985.

På midten av 80-tallet mottok Morten Harket flere filmtilbud fra amerikanske filmselskap. Bl.a. fikk han tilbud om å spille hovedrollen i "Spiderman". Morten Harket: "Jeg sa nei til å spille 'Spiderman'. Det var rett og slett ikke tid. Det var vanskeligere å si nei til en film med John Hurt og Helen Mirren."

A-ha fikk en rekke priser etter dette fantastiske året. De vant hele 8 priser på MTV music awards, som ble avholdt den 5. september 1986, på The Palladium & Universal Amphitheatre i New York.
6 av dem var for "Take On Me", mens 2 av dem var for "The Sun always shines on T.V". De fikk prisen for: "TV seernes egen favorittvideo", "beste nye artist", "beste konsept i en video", "mest eksperimentelle video", "beste regi i en video", "Beste spesialeffekter", "beste editing", og "beste filmkunst". De to siste prisene var for "The Sun always shines on T.V.".

Morten, Pål og Magne med noen av de mange prisene de mottok på MTV music awards i 1986.

At en artist fikk så mange priser var sensasjonelt. MTV mente a-ha var så dominerende at de likegodt omtalte showet som "The 1986 a-ha Is The Greatest Band On The Planet Awards". Det er kun Peter Gabriel som har mottatt flere priser på MTV Music Awards, i et og samme år.

På hjemmebane mottok a-ha Spellemannprisen for årets popplate og som årets spellemann, 18. januar 1986. Til å dele ut prisen hadde NRK Åge Aleksandersen, og den 'alltid tilstedeværende', Paul Young. Historien vil ha det til at Åge og Paul klarte å miste premien i bakken rett før a-ha skulle få den overrekt. Men at de to klarte å sette den sammen igjen uten at noen la merke til det.

Åge Aleksandersen og Paul Young hadde gleden av å overrekke a-ha Spellemannprisen.

16. januar 1986 ble a-has 2. opptreden på Top of the Pops vist på BBC, der de framførte "The Sun always shines on T.V." På samme tid opptrådte de på Wogan show med låta.

Som et uttrykk for den store populariteten a-ha opplevde på denne tiden, ikke minst i Mellom-Europa ble en poster i helfigur gjort tilgjengelig i Europas største musikkblad - tyske Bravo. Gjennom 18 nummer våren 1986 kunne fansen samle helsider med deler av kroppene til Magne, Pål og Morten, som de tilslutt kunne sette sammen til en stor poster.

Det var nok stor stas å få Magne, Pål og Morten i helfigur på veggen på ungdomsrommet.

23. januar 1986 stilte a-ha opp til platesignering i den gigantiske platebutikken HMV i Oxford street i London. Og til tross for at det kun var butikken selv som hadde reklamert for at a-ha skulle komme på besøk, hadde mange tusen håpefulle fans funnet veien dit. Politiet måtte også ta veien til HMV, for å skape en viss orden i folkemassene.

HMV butikken ble fylt opp av ivrige a-ha fan, da Magne, Morten og Pål kom for å signere plater.

Eieren av butikken hadde ikke opplevd noe lignende siden 1981. Jentene hadde med seg kameraer, blomster, og til og med geitemelk youghurt! ettersom de hadde lest at a-ha guttene spiste det. Etter to timer var seansen over. Og Morten, Pål, og Magne stod der med skrivekrampe, ansiktene fulle av kyssemerker, og en opplevelse rikere. Før de hastet videre til neste oppdrag.

Det var ikke bare autografen jentene ville ha fra a-ha guttene.

a-has enorme suksess inspirerte andre norske band til å prøve å gjøre det samme. Så på 2. halvdel av 80-tallet dukket det opp mange popband i Norge med et uttalt mål om å slå gjennom i utlandet. Slik som Avalanche, One 2 Many, Coco, Fra Lippo Lippi, Tomboy, Money Talks,  Shatoo, Small Affairs, People, og 2 Brave. Band med et internasjonalt lydbilde og image som kunne minne om a-ha. 

2 Brave fra Stavanger var vel bandet som i størst grad forsøkte å kopiere a-ha, ved å flytte til London for å skaffe seg platekontrakt i musikkmetropolen, uten å gå veien via Norge. I januar 1986 besøkte de a-ha i bandets studio, for å gratulere dem med 1. plassen for "The Sun Always Sines On T.V.", og for å overrekke dem en flaske champagne. 

Ole Paulsen i 2 Brave, i et intervju med Smash Hits Magazine: "Oh, they were really nice. Nice, down-to-earth blokes. Not big-headed at all."

2 Brave med Ole Paulsen og Per Kristian Ottestad besøkte a-ha for å gratulere med 1. plassen i UK.

På slutten av januar fikk a-ha endel omtale i norsk presse, da noen mente at Pål og Magne måtte inn for å gjennomføre obligatorisk førstegangstjeneste. Morten Harket hadde som nevnt gjort unna sin tjeneste tidligere. Magne valgte å vente til 1995 med sin tjeneste, da a-ha nettopp var blitt oppløst.

25. februar 1986 opptrådte a-ha på amerikanernes 'Spellemannpris', Grammy awards. Her mottok de ingen priser, selv om de var nominert som "Beste nykommer". I stedet fikk de muligheten til å framføre "Take On Me" foran millioner av TV seere. Lauren Savoy satt ved siden av rockelegenden Carl Perkins under utdelingen. Han var tydelig imponert av Mortens stemme, for hver gang Morten tok den høye tonen, lente Perkins seg til kona og sa: "That guy's got pipes! (stemme)"

a-ha på Grammy Awards.

Mange av de etablerte bandene så på a-ha som en trussel. Bl.a. Depeche Mode. De fryktet at a-ha ville stikk av med bandets kvinnelige fans. David Gahan: "I suppose a-ha will take away everyone's girl audience for a while because they're hunky good looking chaps. The problem is that they probably speak funny. Andrew Fletcher: "They probably speak better English than you do. David Gahan: "Rubbish. I bet they don't."

24. mars 1986 ble "Train Of Thought" gitt ut som singel - en låt a-ha selv har omtalt som"litt for tøff i trynet". De fikk igjen sjansen til å opptre på Top of the Pops, 1. april 1986. Singelen ble en hit i Storbritannia, med en fin 8. plass. I Irland ble det 5. plass, mens i Norge nådde den ikke opp. Michael Patterson som hadde hatt ansvaret for animasjonene på "Take On Me", stod bak denne videoen også. Noe som ga de to videoene klare likhetstrekk.

Også engelskmennene trykket a-ha til sitt bryst. Noe de mange

forsidene på det populære musikkmagasinet Smash hits viser.

I april 1986 mottok a-ha prisen Sølvmikrofonen fra det populære ungdomsmagasinet Det Nye. I et intervju som ble gjort med bladet ved utdelingen fortalte bandet at de hadde mottatt svært mange priser den siste tiden. Morten Harket: "Det har blitt noen utmerkelser i magasiner rundt om i verden, men det er de færreste vi har fått noe håndfast bevis på. Vi var forresten i Tyskland for ikke så lenge siden, og tok imot en pris der. Og så var det vel to i Holland? Foreløpig blir prisene plassert hjemme hos foreldrene våre. 

Egentlig så gir vi ikke intervjuer nå. Har ikke tid. Bare i England har vi fått en liste på 250 publikasjoner som er interessert i å få et intervju med oss. Hvis vi skulle stilt opp på alt hadde vi ikke fått tid til annet."

I april 1986 mottok a-ha sølvmikrofonen fra Det Nye, som bevis

på at de ifølge bladets lesere var det beste norske bandet.

Påsken 1986 ble tilbrakt i Norge, der de benyttet anledningen til stå på ski.

I samme intervju uttrykte Morten irritasjon over engelsk presse som stadig vekk kom opp med usanne historier om bandet. Enkelte gikk så langt at de sendte folk til Norge for å spore opp et eller annet snuskete om dem og familiene deres. Morten Harket: "De tar ikke hensyn til oss, og da gidder ikke vi å ta hensyn til dem."

En annen gang opplevde de at en journalist truet med å skrive at Morten mente at han ikke trengte fansen, som hevn for at a-ha ikke ville la seg intervjue av ham på en flyplass. Noe han også gjorde, og som førte til at mange fans ble lei seg. Morten Harket (til Det Nye ): "Han oppførte seg veldig uhøflig. Presset seg på oss på en flyplass og ville ikke la oss være. Han slang dritt til oss og truet med å skrive litt av hvert. Og det gjorde han også. Skriveriene var uheldige for oss, fordi leserne er så naive. De tror på alt som står skrevet, og det gir medier et stort ansvar."

2. mai 1986 var Morten igjen på besøk hos TV verten Terry Wogan, denne gang for å presentere norske matretter for de engelske TV seerne.

This is a tørrfish..

a-ha var også gjester i BBCs frokost-TV program "Saturday Super Store". Her måtte de svare på spørsmål fra seerne, både pr telefon og i salen. Bl.a. om hvem som hadde størst føtter av de tre..

a-ha på besøk i BBCs TV-program "Saturday Super Store".

Interessen for a-ha var enorm i 1986, ikke minst i Norge. Og fansen ønsket å vite mest mulig om de tre, noe NRK TV tok til etterretning da de fikk samlet mødrene deres i et program med Knut Bjørnsen. Folk vi da både se og høre Henny Harket, Gerd Waaaktar Gamst, og Annelise Furuholmen Nøkkelby. Her fortalte de tre mødrene om guttenes musikkinteresse, og bekymringen de hadde følt da de reiste ut i verden. 

a-ha mødrene Henny Harket, Gerd Waaaktar Gamst, og Annelise Furuholmen Nøkkelby.

I mai 1986 var Morten, Magne og Pål også på plass i Sveits for å delta på Montreux Pop Festival. Tilstede var også navn som Pet Shop Boys, Inxs, Eurythmics, Bonnie Tyler, O.M.D., Billy Ocean og Big Country. Også norske Dollie de Luxe var tilstede her. Her framførte de sine seneste hits til glede for de frammøtte, og de 500 millioner menneskene som hadde mulighet til å se showet på TV rundtom i verden.

Flyturen fra Gatwick i London til Sveits, ble en skremmende opplevelse for guttene i a-ha, og de mange popstjernene som ellers satt i flyet. Smash hits omtalte flyets passasjerer som "a billion pound pop cargo". De kom ut for en voldsom storm, der flyet ble truffet av lyn hele 6 ganger. Morten Harket: "Det var det mest skremmende øyeblikket i mitt liv. Vi skammer oss ikke over å innrømme at vi ba til Gud når ting var som tøffest oppe i lufta. Hele flykabinene ble lyst opp av et intenst hvitt lys, og vi fryktet av vi kom til å falle ned."

I samme intervju kunne Morten fortelle at fanklubben til a-ha mottok hele 15.000 fan brev, hver dag! Og at ting var iferd med å komme ut av kontroll pga. det. I et av brevene kunne 8 jenter fra Norge fortelle at de ønsket å treffe gutta, men at de først måtte vokse opp og bli vakre, før de kunne treffe dem..

Når a-ha omsider kom seg til Sveits, fant de seg tilrette i

landskapet som ifølge Magne lignet vestlandsnaturen.

2. juni 1986 ble tittellåta "Hunting High And Low" gitt ut som siste singel fra debutalbumet, i en remixet versjon. "Hunting High and Low" er en låt som i ettertid har gått inn i klassikernes rekker, og som mange mennesker har et svært nært forhold til. Singelen nådde 5. plass i Storbritannia i juni 1986, mens i Polen og Japan gikk "Hunting High And Low"  til topps. I Irland og Frankrike ble det 4. plass, mens i Norge ble det bare 10. plass.

Videoen til "Hunting High And Low" ble den 3. Steve Barron stod bak. Den formidlet den sakrale stemningen man kunne fornemme i låta, med filming av storslått natur i alpene, og noen klipper ved sjøen. I videoen blir Morten forvandlet fra å være menneske, til å bli en ørn, hai, og tilslutt en løve. Underveis var bandet avbildet i silhuetter mens de framførte låta.

I 1986 dro a-ha ut på en verdensturne som ble vellykket. Selv om starten bar preg av at de aldri hadde opptrådt live sammen før. De øvde inn turnerepertoaret på The Academy i Brixton, London i mai 1986, sammen med 3 backingmusikere. Etter 4 uker med øving var de klar for verden. Pål Waaktaar: "Vi har øvet sammen i 4 uker. Det er kanskje litt for lite."

I forkant av turneen arrangerte Warner en pressekonferanse i BAFTAs eklsusive kinosal, der også vanlige fans fikk være til stede. Utenfor lokalet var det satt opp sperringer, som politifolk kontrollerte, så ikke trafikken utenfor skulle stoppe opp. I tillegg til alle kameraene var det stilt opp ti TV kameraer for å forevige begivenheten. 

Morten Harket (til pressen): "Vi ser ikke på denne turneen som noen prøve på om a-ha vil bli mer enn en døgnflue. Vi er glade for å komme igang. Vi har vært innestengt i studio så lenge, og føler oss ikke som et skikkelig band før vi har turnert og spilt for folk. Vi ser spesielt fram til å turnere i Norge. Særlig Nord-Norge blir moro."

Magne Furuholmen: "Vi planlegger intet komplisert lysshow. Vi ønsker å ha showet enkelt og rent."

Da det ble snakk om Morten, Magne og Pål tenkte å ha med seg kjærestene sine på turneen ble Morten svar skyldig, da han da indirekte måtte innrømme at det var slutt mellom han og Bunty Bailey - en romanse som fram til da hadde fått oppmerksomhet i britisk presse. Morten (til pressen): Dette er en vanskelig situasjon å være i."

Det ble også avslørt av det ville bli gjort opptak av turneen med tanke på en Live LP/konsertfilm - en plate/film som det dessverre aldri ble noe av.

Pål, Morten og Magne avbildet i forbindelse med pressekonferansen

som ble avholdt i London, i forkant av verdensturneen de skulle ut på.

Selve turneen startet i The Concert Hall i Perth, Australia 3. juni 1986. Årsaken til at de valgte å starte i Australia, var at de ønsket å besøke verdensdelen mens der ennå var vinter der nede - pga høysnuen de alle tre slet med. 

Pål Waaktaar: "Grunnen til at denne verdensturneen ble som den ble, er at vi alle tre er fryktelig plaget av høysnue. Vi blir helt kjøttkake. Derfor er hele ruten lagt opp utenom snuesesongen. Vi følger vinteren jorden rundt!"

Morten Harket: "Vi må jo starte et sted, og vi har plukket ut lokaler som ikke er gigantiske, slik at vi får anledning til å prøve oss litt fram først. Kjempescener kan vi takle senere."

Her viste a-ha sin uerfarenhet som sceneartister ved at alle tre hoppet ned på gulvet for å hilse på publikum, slik at det ikke ble igjen noen på scenen. Det hastet heller ikke med å komme seg opp på scenen igjen, til manager Terry Slaters store irritasjon.

10. juni 1986 holdt a-ha sin første pressekonferanse i forbindelse med verdensturneen. Den ble avholdt på Hilton Hotel i Melbourne. Samme kveld opptrådte de på Concert Hall i Melbourne - en storslått arena med utsøkt arkitektur som fikk Oslo Konserthus til å ligne på en 'gammel brakke'.

En som var litt misunnelig på det a-ha hadde fått til var deres tidligere kollega Viggo Bondi fra Bridges. Viggo Bondi: "Jeg satt på lesesalen og studerte jus og leste i avisene. Avstanden fra mørke høstkvelder til konsertscenen i Australia føltes veldig lang."

Etter 14 konserter i Australia bar det videre til Japan der de gjorde 16 konserter.

I et intervju med Smash Hits i 1986 innrømmet a-ha at de aldri hadde opptrådt live før de startet opp denne turneen. Mens andre band går gradene med mange opptredener i klubber og på små scener før de oppnår berømmelse, ble a-ha kastet ut på dypt vann foran et stort publikum. Noe som bekymret bandet litt.

På en av de siste konsertene a-ha gjorde i Tokyo, Japan, var hele den japanske Warner-ledelsen tilstede. Da klarte Lauren Savoy det kunststykket å tråkke på en av hovedstrømledningene, mens hun danset ved scenen, slik at det ble helt mørkt. Det tok 10 minutt før hun torde å innrømme hva hun hadde gjort, slik at de fant feilen, og fikk på lyset igjen. Scenemanager Bill Martin hadde lyst til "å drepe" Lauren, men siden hun var kjæresten til Pål kunne han ikke gjøre det.

Big in Japan.

Med seg på scenen hadde a-ha amerikanerne Michael Sturgis (trommer), Leif Karsten Johansen (bassist, og norsk etnisk) og nordmannen Dag Kolsrud (keyboard). Alle tre hadde det til felles at de hadde studert på Miami University of Music i Florida. Sturgis, Kolsrud og Johansen kom til å følge a-ha på deres turneer fram til  høsten 1987.

Johansen var den tiden kjæreste med en norsk jente, og han bodde i Norge. Det var Dag Kolsrud som opprettet kontakten mellom Johansen og Sturgis, og a-ha. Underveis på turneen fikk Johansen ansvaret for mye av det musikktekniske, i tillegg til å spille bass. Leif Karsten Johansen: "Jeg ble på en måte en link mellom teknikken og alle idéene gutta i a-ha kom opp med. Derfor ble det min oppgave å programmere alle keyboards og sekvensere."

Leif Johansen og Michael Sturgis var på denne tiden også opptatt med et annet prosjekt, da begge var medlemmer av heavyrockbandet Phenomena. Sammen med folk fra Black Sabbath, Asia og Thin Lizzy.

Leif Johansen og Michael Sturgis.

Dag Kolsrud var i 1986 et relativt ubeskrevet blad i Norge. Men da det ble kjent at Gjøvik mannen skulle følge a-ha på verdensturne, fikk han endel omtale i media. I 1988 startet han sitt eget band kalt One 2 Many, og i likhet med a-ha ble de en stor suksess, med 5 uker på toppen av VG-lista med "Downtown". En singel som også nådde topp 100 i U.S.A. Senere gjorde Kolsrud seg kjent gjennom to juleplater.

Dag Kolsrud (til høyre) og hans One 2 Many.

Morten Harket: "Dag, Leif og Mike har heller aldri turnert før. Det er første gang for alle sammen, og det er mer spennende på den måten. Flere ting kan gå galt!"

Mens de var i Australia begynte a-ha arbeidet med en ny plate. De skrev halvparten av låtene mens de var der nede. Hovedideene til  "The Swing Of Things", "I've Been Losing You", "Soft Rains Of April", "Scoundrel days" og "We're looking for the whales", var enten blitt til i Bridges tiden, eller under innspillingen av "Hunting High and Low" albumet. Det ble også laget demoer av låtene mens de var i Australia, da det hastet med å få plata ferdig, slik at de kunne bygge videre på interessen for bandet som "Take On Me" hadde skapt.

Morten Harket (til Det Nye): "Der er slitsomt å spille inn plate samtidig som man er ute på verdensturné."

Pål og Magne fikk nye venner under sitt besøk i Australia.

I august til oktober 1986 gjorde a-ha (ca.) 40 konserter i U.S.A. Den første ble avholdt på Waikiki Shell, på Hawaii, 8. august. I det spesielle lavalandskapet på Stillehavsøya benyttet bandet anledningen til å ta bilder til coveret av sin neste plata "Scoundrel Days". Bildene ble tatt av fotograf Knut Bry.

Konsertene de gjorde på Universal Amphitheatre i Los Angeles 22. og 23. juni, dannet utgangspunkt for videoen til "I've Been Losing You". Igjen var det Knut Bry som hadde ansvaret for opptakene.

Tilstede på en av konsertene i Los Angeles var Michael Jackson og Sophia Loren. Dessverre endte dette opp som den dårligste konserten a-ha gjorde på turneen. Bl.a. var Morten uheldig å ramle på rompa da han snublet i en monitor. 

Morten Harket: "Vi var så dårlige. Lyttemessig og teknisk var det ikke kommunikasjon bandet imellom. Det var ikke noe bra konsert."

Videoen til "I've Been Losing You" ble tatt opp på Universal Amphitheatre i Los Angeles.

8. september opptrådte a-ha i New Orleans. Samme dag opptrådte også det profilerte britiske bandet The Smiths i byen. Og det førte til et sjeldent møte mellom vokalistene i de to bandene - Morten Harket og Morrissey. I alle år har man antatt at sistnevnte var homofil, noe han ikke har ønsket å bekrefte. Men i et intervju med VG i april 2012 hevdet Morten at Morrissey var åpen på (overfor ham) at han var homofil. Og at Smiths' sangeren var tent på Morten. Morten Harket: "Han hadde store ereksjonsutfordringer i mitt nærvær!" 

I 2004 framførte Morrissey "The Sun Always Shines on T.V." da han opptrådte på Quart-festivalen. Og da han skulle presentere bandet avsluttet han med å si: "And I am Morten!"

I forbindelse med konsertene i U.S.A. var media opptatt av at Morten hadde problemer med stemmebåndene, og at han måtte gjennomføre en operasjon, og at det kunne gå utover stemmen. Morten avdramatiserte det med at det kun var snakk om en blemme på stemmebåndet.

Morten Harket: "Operasjonen skadet ikke stemmen min. Legene rørte ikke engang stemmebåndene mine. De stakk bare hull på blemmen, og alt var OK. Men det var dumt av meg å være uforsiktig med stemmen. Jeg presset den for mye, og plutselig hadde jeg ikke stemme lenger, kun en stor, tykk, blemme."

I oktober 1986 ble boken "Så Blåser Det På Jorden - a-ha i nærbilder", gitt ut. Det var Mortens bror Håkon, og kameraten Henning Kramer Dahl som stod bak utgivelsen. Navnet til boken var tatt fra den eneste norskspråklige låta a-ha hadde laget (men aldri gitt ut).

Boken "Så Blåser Det På Jorden - a-ha i nærbilder".

I 1986 ble også Tor Marcussens a-ha biografi kalt "The story so far..." gitt ut. Noe som virket litt merkelig ettersom karrieren deres var helt i startgropa på det tidspunktet.

11. oktober 1986 opptrådte a-ha på Radio City Hall i New York. Blant publikum var også artisten Anita Skorgan. Og som fan av a-ha, og som nordmann syntes hun det var stort å få lov til å være tilstede. Anita Skorgan: "Det var stort for en nordmann. Men jeg hørte jo ikke noe musikk, den ble overdøvet av hysteriske kvinnfolk. Jeg husker fortsatt lyden av de høye jentestemmene."

24. oktober gjorde a-ha sin siste konsert i U.S.A. på jenteskolen Archbishop Chapelle i New Orleans. Bakgrunnen for det merkelige valget av konsertarena, var at sponsoren for a-ha turneen hadde laget en konkurranse for skoleelever, der vinneren fikk oppleve a-ha på sin skole. Og vinneren var den 15 år gamle Debbie Gello, som dermed kunne invitere Morten og co. til Archbishop Chapelle.

I San Francisco benyttet Pål og Magne anledningen til å kjøre trikk.

To av konsertene i U.S.A. ble avlyst. Samtidig ble det satt opp 5 ekstrakonserter, i tillegg til de som opprinnelig var planlagt.

Selv om det var spennende å turnere i U.S.A. var det også slitsomt og monotont. a-ha (til Det Nye): "Det virket endeløst å turnere der, fordi alle byene og stedene og hallene var så like. Da vi var midt i turneen så vi verken begynnelsen eller slutten, bare en uendelig rad med datoer og avtaler."

Etter turneen i U.S.A. bar det videre til Europa. Her gjorde de konserter i Østerrike, Sveits, Frankrike, Tyskland, Belgia, Nederland, Danmark og Sverige. I desember 1986 og januar 1987 gjorde de hele 37 konserter på de britiske øyer.

1. november 1986 var turen kommet til Stadthalle i Wien, Østerrike. Og med kun 2 måneder igjen før a-ha skulle gjøre sin første konsert i Norge, var norske aviser og blader nysgjerrige på hva a-ha hadde å by på. Så ungdomsbladet Det Nye tok turen nedover til Østerrike for å anmelde konserten. Og det de så var et band som sjarmerte både de og publikum, men som slet med dårlig lyd og litt amatørmessig sceneopptreden. Det Nye: "Til tross for store store fremskritt siden Australia (turnestart), er det en stund til de sceniske kvalitetene står til det musikalske nivået. På sistnevnte område holder de til gjengjeld verdensklasse. Det verste i Wien var at lyden ikke fylte salen, men det blir den letteste reparasjonen. Med nytt lydanlegg og dobbelt så stor hall fikk lydteknikerne mer enn nok å stå i med. Særlig Mortens stemme slet i grumset, og det ble verre jo lenger opp på tribunen man kom."

a-ha på scenen i Stadthalle i Wien, Østerrike.

Innimellom alle konsertene rakk a-ha å gjøre ferdig albumet "Scoundrel Days", slik at det kunne gis ut i oktober 1986. Michael Sturgis (trommer) og Leif Karsten Johansen (bassist) som var med på turneen fikk også muligheten til å delta på albumet. Bl.a. på "I've Been Losing You" som begge to spilte på.

Også Øystein Jevanord som Magne og Pål hadde spilt med i Bridges, bidro med sitt trommespill, på "Cry Wolf". Jevanord kom til London i 1986, der han fikk muligheten til å være med på innspillingen av "Cry Wolf" fra scratch. I starten brukte de en trommemaskin for å skape trommelyden, senere ble trommemaskinen erstattet med fullt trommesett for å gi låta et fyldigere og mer live-aktig lydbilde. Øystein Jevanord: "Etter et par testøvinger ble jeg bedt om å 'gå bananas'."

Øystein Jevanord i 1987.

Som produsent hadde de igjen valgt Alan Tarney. Pål: "Siden Alan Tarney gjorde en så bra jobb på "Take On Me" og "The Sun Always Shines On T.V.", ansatte vi ham." 

Men underveis i innspillingen oppstod det litt gnistninger mellom a-ha og Tarney, da Pål og co. i større grad enn Tarney ønsket å eksperimentere på plata. Etter deres mening var Tarney for fastlåst og selvsikkert på at han visste best. Samtidig måtte de gi ham anerkjennelse for hans kunnskap.

I Norge var både publikum og TV nysgjerrig på hvordan arbeidet med den nye plata gikk. Så i beste sendetid i Dagsrevyen fikk man høre utkast av "Scoundrel Days" låta, og bandets betraktninger rundt innspillingen. Pål Waaktaar: "Denne plata er mye mer a-ha enn den første. Det er slik musikk vi vil lage. Vi har brukt lang tid på å oppnå et produkt som som vi virkelig er fornøyde med."

Opptakene av "Scoundrel Days" fra studioinnspillingen ble vist på NRK allerede 16. november 1985, på Lørdagssirkuset, noe som viser at dette var en låt de tidlig hadde klar.

 En tidlig utgave av "Scoundrel Days" ble spilt på NRK TV både i Lørdagssirkuset og på Dagsrevyen.

Tittelen "skurkedager" henspilte ifølge Pål på realitetene i verden rundt dem, slik de så det. Pål: "I don't think it reflects so much back on us. It's more like a comment on all we see around us."

Tittelåta var skrevet av Pål i Bridges tiden, mens refrenget var skrevet av Magne mange år før det igjen, på bestefarens gitar. I Bridges tiden ble låta kalt "The Leap". Også på "Manhattan Skyline" samarbeidet Magne og Pål. Magne skrev det rolige partiet i starten på låta, mens Pål skrev den "rocka biten".

Platas høydepunkt er etter manges mening den ettertenksomme "The Swing Of Things". En perle som bl.a. Morten Harket rangere som den beste låta a-ha har laget. Også plata som helhet blir av bandet gjerne regnet som den beste de har laget. Magne: "Plata generelt: Our finest moment."

"Scoundrel Days" hadde en mer melankolsk stemning i seg enn forgjengeren. Slik som i "Soft Rains Of April", "The Swing Of Things", "October", og (låta) "Scoundrel Days". Plata var på mange måter en mer helhetlig og bedre plate. Den viste også et band som på den korte tiden hadde modnet kunstnerisk.

I forbindelse med avslutningsturneen i 2010 ble Morten, Magne og Pål spurt om hva som var deres a-ha favoritt, etter å ha laget musikk sammen i nesten 30 år. Og både Magne og Pål holdt "Scoundrel Days" som den beste a-ha låta. Mens Morten ikke hadde noen klar favoritt.

I første omgang var ikke Warner helt fornøyd med det de fikk presentert, da de opplevde den som litt utilgjengelig og mørk. Samtidig var det dette som ga "Scoundrel Days" en dybde som gjør at den har stått seg bra i årene etter.

Albumet "Scoundrel Days", med motiv fra Hawaii.

Salgsmessig gjorde "Scoundrel Days" det veldig bra. Med 1.plass i land som Norge, Japan og New Zealand. Det ble ikke noen listetopp i Storbritannia denne gang heller, men en 2.plass var likevel bra. Andre plasseringer var: 3.plass i Spania, 5.plass i Tyskland, 5.plass i Nederland, 6.plass i Sveits, 7.plass i Frankrike, 8.plass i Canada, 9.plass i Østerrike, 11.plass i Sverige, og 11.plass i Italia. Til sammen har plata solgt i 6.6 millioner eksemplarer.

"I've Been Losing You" ble gitt ut som første singel fra plata, 22. september 1986. Med en grei 8.plass i Storbritannia som resultat. I Norge gikk singelen til topps, noe den også gjorde i Spania. Dette var en fjær i hatten for Pål og co. da de på denne låta hadde gjort det meste av produksjonen selv.

2. singelen "Cry Wolf" gjorde det bedre i Storbritannia, med en fin 5.plass. I Norge ble det 2.plass, mens i  Japan gikk singelen til topps. Ifølge Pål var historien om gutten som ropte: 'ulv! ulv!", inspirasjon for låta. Ordene: "He came from where the winds are cold, and truth is seen through keyholes", var det Magne som kom opp med.

I U.S.A. kom ikke "I've Been Losing You" inn på singellisten i det hele tatt. Årsaken til det var at plateselskapet der borte trakk tilbake singelutgivelsen. I stedet satset de på "Cry Wolf" som førstesingel fra "Scoundrel Days". Men med 50. plass på Billboard ble ikke det den store suksessen. 

Videoen til "Cry Wolf" ble spilt inn på et gammelt slott i Couches, i nærheten av Lyon, Frankrike. Med Steve Barron som produsent. Hovedrollen i videoen ble spilt av den lokale gutten Sebastian. Også andre fra Couches deltok i videoen.

Magne hadde vært kjæreste med Heidi siden tenårene. Mens Pål traff sin Lauren etter at de kom til London. I 1986 var det Morten sin tur til å treffe sin "store kjærlighet", da han fikk øye på den svenske modellen Camilla Malmquist på en flyplass, mens bandet var ute på turne. Han syntes Camilla var søt, og fikk en av sine livvakter til å hente henne til seg. Og like etterpå var de kjærester.

Lauren, Magne, Heidi og Pål på kaia i San Francisco i 1986.

Tidligere hadde Morten vært forelsket i Lauren Savoys søster Pamela. Bl.a. hadde Morten vært med Pål til Boston (som svoger) på julefeiring hos familien Savoy. Pål for å være sammen Lauren, og Morten for å være sammen med Pamela. Men den romansen ble avsluttet etter at Pål truet med å slutte i a-ha om han ikke holdt seg unna henne.

Morten hadde også vært sammen med amerikanske Patrice Burke. En dame som mot penger fortalte om sitt forhold til Morten, i avisen News of the World. Blant de 'intime' detaljene hun avslørte, var at Morten pleide å ha med seg groupies opp på hotellrommet - ikke for å ha sex med dem, men for å snakke om moralske verdier og Gud. Ifølge henne var Morten også en dårlig lytter (til det hun hadde å si), og han klaget stadig over ulike plager. Patrice Burke: "Det eneste han snakker er om seg selv og sin helse. Han klager alltid over hodepine, forkjølelse eller dårlig rygg. Han var forkjølet syv ganger på tre måneder."

Altså ikke så veldig sjokkerende avsløringer.

Morten med sin Camilla.

I 1986 begynte pengene fra platesalget å renne inn på kontoene til  Magne, Morten og Pål. Magne brukte pengene til å investere i en leilighet i Vicaridge gate i London. Og her ble nyttårsaften i 1986 feiret. Tilstede var bare Morten, Magne og Pål. For anledningen hadde Magne investert i et nytt Nikon kamera som ble brukt flittig denne kvelden. Ikke minst slik at de hadde noen bilder å vise til damene sine, som ikke var med på festen. Det var mye rølping, brun drikke, og klunking på piano og gitar denne kvelden. Som for virkelig å feire alt det de hadde oppnådd de siste årene.

Også Morten og Pål gikk til innkjøp av leiligheter i nærheten av Magne.

6. desember 1986 var a-ha mødrene Anne Lise, Gerd og Henny gjester på Frokost TV på NRK. Sønnene Magne og Morten var i midten av desember opptatt med å tenne julegrana på Queen Elizabeth barnesykehus i London. Jula tilbrakte a-ha i Norge, men 29. desember var de tilbake i England, der de opptrådte i Royal Albert Hall. Også den 30. og 31. opptrådte de her.

Deretter starten de på en britisk turne, med 18 konserter. Den første ble gjort 3. januar på Conference Centre i Harrogate, England. Under konserten de gjorde i Fairfield Hall møtte de John Barry for første gang. Mannen de senere kom til å spille inn "Living Daylights" sammen med.

a-ha opptrådte i de skotske byene Dundee, Edinburgh og Aberdeen. Og på en (eller flere) av konsertene stilte Morten opp i skotsk kilt - til stor glede for de frammøtte, og med ditto oppslag i avisene.

Morten Harket med kilt i Skottland.

I januar 1987 hadde den britiske avisen Daily Express en leseravstemning for plateåret 1986, der folk kunne stemme på de beste albumene, beste gruppene, beste imaget, beste vokalistene m.m. Og her kom Morten på 2. plass bak Madonna som året sexsymbol, og på 1. plass som beste mannlige vokalist. Noe som var litt artig for ham.

24. janaur 1987 var a-ha å se i Oslo Konserthus i forbindelse med Spellemannprisutdelingen, der de var nominert for albumet "Scoundrel Days" og musikkvideoen til "Hunting High And Low". Det var på forhånd usikkert om Morten og co. hadde tid til å stille opp. Og da de ble kalt opp på scenen som vinnere av prisen for beste popplate, var det manager Terry Slater som dukket opp. Han takket for prisen med ordene 'Hugelig oh vare her i kvall'. Og da de også skulle motta prisen for beste musikkvideo fikk publikum se et videoopptak fra en flyplass, der Lage Fosheim fra The Monroes overrekte prisen til de tre. Men da utenriksminister Knut Frydenlund kom opp på scenen for å dele ut den prestisjefylte "Juryens hederspris" - og a-ha var vinnerne av prisen, var det slutt på ablegøyene. Morten, Pål og Magne enret da scenen til stor jubel fra salen. Etterpå framførte de "Manhattan skyline" fra bandet siste album, noe som også ble godt mottatt blant de frammøtte og folk foran TV skjermen.

Som vanlig var Magne i godt humør på Spellemannprisen i 1987.

Morten tok seg også tid til å være med på Spellemannfesten. Han forklarte at han bare ville slappe av, og benytte en kjærkommen anledning til å treffe folk i uformelle omgivelser, uten pågående fotografer. Dessverre var det en pressefotograf som ikke ville respektere oppfordringen, noe som endte opp i et basketak mellom vedkommende og Mortens bodyguard Jerry Judges.

Magne, Morten og Pål dukket tilslutt opp på Spellemannprisen, for å motta "Juryens hederspris".

30. januar 1987 stod a-ha på en norsk scene for første gang siden 1983, da Gimlehallen i Kristiansand ble besøkt. Til glede for de 4.400 menneskene i salen. Deretter fulgte Stavanger (31. januar), Bergen (Tennis Paradis, 1. februar), Tromsø (Polarsentret, 3. februar), og Trondheim (Leangen ishall, 4. februar), før de avsluttet den lange turneen med 4 konserter i Drammenshallen. Den siste ble avholdt den 10. februar. Pål Waaktaar: "Vi valgte å avslutte turneen i Norge fordi det ikke hadde vært særlig morsomt å begynne hjemme med å drite seg ut."

Da billettene til konserten i Trondheim ble lagt ut høsten 1986 skapte det 'ville tilstander' i byen.

Enkelte lå i sovepose i flere netter for å sikre seg billett.

Ettersom de var på hjemlige trakter kunne Morten, Magne og Pål ta seg tid til litt mer familiære sysler mellom slagene. Slik som en skitur i marka sammen med far (Morten). Men heller ikke der fikk han være i fred for pressen. Morten: "Selv da ble jeg forfulgt. Pressefolkene satte etter i løypa."

4. februar 1987 opptrådte a-ha i Leangen ishall. Til stor glede for bl.a. webmaster.

I Tromsø fikk Pål mulighet til å treffe deler av slekta. I forkant av konserten i Skarphallen 3. februar ventet ivrige fans hele 13 timer for å slippe inn først i hallen, noe som ble behørig omtalt i lokalpressen.

 I Trondheim var det meste av norsk presse tilstede, i tillegg til mange ivrige fans, noe som bidro til å skape kaotiske tilstander. I forbindelse med den norske turneen måtte avisene skrive under på en kontrakt, som de oppfattet som kontroversiell, for å få lov til å ta bilder under konsertene. Og like i forveien hadde norsk presse boikottet artister som Sting og ZZ Top da de holdt konserter i Norge, fordi de påla pressen å skrive under på lignende kontrakter. Men interessen rundt a-ha konsertene i Norge var så stor at de ikke klarte å holde seg unna. Ungdomsbladet Det Nye (og VG og Stavanger Aftenblad) valgte å skrive under på kontrakten, noe de fikk mye kritikk for av de andre avisene. Likefullt fikk de spørsmål fra bl.a. Dagbladet om å smugle inn et av deres kamera og ta bilder for dem (etter først å ha mottatt kritikk fra de).

Det Nye var blant de få norske medier som fikk lov til å ta bilder under a-ha konserten i Trondheim.

a-ha fikk også kritikk for bruken av livvakter, da de ble beskyldt for å være i overkant fysiske overfor fans og journalister. Det Nye hadde forståelse for nødvendigheten av de, etter å ha vært vitne til kaoset som utspant seg på Royal Garden hotell i Trondheim: "Vi så de digre livvaktene vise muskler og tenner. Vi så de samme livvaktene gjøre utbrudd mot fotografene som plutselig myldret over hele resepsjonen. Og vi skjønte plutselig at det ikke bare er a-ha følget som er skurkene i dramaet. Ingen aviser nevnte at en del av fotografene mildt sagt ber om konfrontasjon. Når a-ha ankommer hotellet og knapt klarer å komme seg frem til inngangsdøren, og når de omsider vel innenfor møtes av en sperreild og et muskuløst menneskemylder som får absolutt alt til å stoppe, og når fotografer som står i veien nekter å flytte seg - men snarere rykker frem som en middels panserdivsjon, og når gruppa endelig vel i heisen ikke kommer av sted fordi blittzkrig-gjengen prøver å presse seg inn der også. Da høres unektelig det bryske ropet om 'pressefrihet' litt pussig."

I Trondheim var det norske IC Eyes, med David Eriksen i spissen som var oppvarmingsband. Dessverre var lyden i ishallen grautete, og Morten, Magne og Pål virket litt uengasjerte. Likefullt var de som stod helt framme ved scenen mer enn fornøyd, og ungjentene hylte og besvimte, og svettet og vinket. Noe som gjorde at den lokale motorsykkelklubben Rowdies, som for anledningen var hyret inn som vakter, hadde mer enn nok å gjøre.

Motorsykkeklubben Rowdies sørget for å holde orden fremme ved scenekanten i Leangen ishall.

Etter konsertene i Norge tok Magne, Morten og Pål seg en velfortjent ferie. Morten dro til Tanania i Afrika, og han besøkte Sri Lanka. På Sri Lanka møtte han også Magne.

I 1987 fikk a-ha æren av å lage tittellåta til James Bond filmen "The Living Daylights". Noe de fleste artister drømmer om å få lov til. Visstnok fikk de oppdraget i konkurranse med kjente navn som Sting, Duran Duran og Phil Collins. "The Living Daylights" ble tatt vel imot av både folka bak James Bond filmen og platekjøperne. Den hadde det bombastiske og storslåtte som man gjerne forbinder med en god James Bond låt. Og salgsmessig gikk det også bra da den ble gitt ut 22. juni 1987. Med 1.plass i land som Norge, Luxemburg, Spania, og Japan. I Storbritannia ble det en grei 5.plass. Til sammen solgte den hele 2.5 million eksemplarer verden over.

Morten Harket fikk også tilbud om å spille en liten rolle i selve filmen, som en av skurkene. Men han takket nei, da han skjønte at de kun ville ha han med pga. populariteten hans, og ikke pga. evnene som skuespiller. Likefullt var Morten på denne tiden lysten på å prøve seg som skuespiller. Morten Harket (til Det Nye): "Jeg har alltid hatt sans for film og teater, og lysten til å prøve meg som skuespiller er sterkere enn noen gang. Jeg vurdererer nå et par rolletilbud, men vil ikke kommentere de ytterligere."

James Bond singelen "The Living Daylights".

En som ikke var så fornøyd, var den legendariske musikkprodusenten John Barry. En mann som har hatt et ord med i laget på de fleste James Bond låtene opp gjennom årene. Han og a-ha var veldig uenig om hvordan ting skulle gjøres. Dessuten ønsket Barry å bli kreditert som låtskriver sammen med a-ha, enda de hadde den ferdig før de møtte Barry. Pål Waaktaar: "John Barry ville framstå som co-writer på "The Living Daylights" - uten vår velsignelse. Sangen var ferdig før vi traff ham. John ville være produsent, men han dukka aldri opp i studio. Deretter ville han legge på hundremannsorkesteret sitt, og la gale akkorder på en del av taktene. Vi måtte luke det vekk til fordel for synthesizere. Hans reaksjon var av typen "hvordan våger du å fortelle the great John Barry at han tabba seg ut?" (Puls).

Det endte med at John Barry kalte a-ha for Hitlerjugend. Han produserte heller ikke flere James Bond plater etter dette. 

I et intervju med The Guardian i 2018 utdypet Morten hva som hadde gått galt i samarbeidet mellom John Barry og a-ha. Det hadde startet med at Barry snakket nedsettende om Duran Duran og kvinner generelt, uten å få gehør hos Morten og co. noe som irriterte ham. Morten Harket: "He made some degrading comments about them and what they’d been doing and that didn’t sit well with any of us."

Musikkvideoen til "The Living Daylights" ble spilt inn i på 007 Stage i London, med Steve Barron som produsent.

I forbindelse med lanseringen av "Living Daylights" singelen dro Morten, Magne og Pål på en promoturne til Italia. Og her beklaget han sin manglende frihet til å gå rundt og se seg om i den italienske hovedstaden, pga. trykket fra fansen, som alltid fotfulgte ham når han var ute og gikk i gatene. Morten Harket (til Det Nye): "Fansen omgir oss på alle kanter verden over, og ufrihet sliter i lengden. Stor oppmerksomhet er smigrende i noen uker, noen måneder, men ikke år etter år. Hotellet er det eneste vi ser under oppholdet i Roma. Bittert. Jeg føler et sterkt behov for å være menneske, ikke modell."

Som i 1986 var a-ha tilstede på Montreux Pop Festival, i mai 1987. Noe også deres 'hovedkonkurrent' Duran Duran var. Og her ble de ikke uventet jaget av pressen, noe Morten mislikte sterkt. Samtidig som de forsøkte å gjemme seg for de, tok bandet seg god tid til å prate med Yan Friis og Det Nye - en mann de så på som en kamerat, like mye som en journalist. I Montreux framførte a-ha "The Living Daylights" live. I stedet for strykerorkester på den symfoniske biten ble det brukt synthesizer. Pål: "Ellers måtte de ha betalt hver eneste musiker i symfoniorkesteret hver eneste gang låten blir vist på TV."

a-ha i Montreux i mai 1987.

23. juni 1987 startet a-ha på den japanske delen av verdensturneen, en turne som varte fra juni 1986, til mars 1989. Og som endret navn etter hvilken plate de ønsket å promotere. Underveis la de inn en rekke pauser, slik at de kunne spille inn plater og ta seg noen fortjente avbrekk. Etter en fransk turne som ble avsluttet 12. august, tok de pause fram til mars 1988, da Storbritannia igjen stod for tur.

I august 1987 var Morten Harket på Vinstra i Gudbrandsdalen, for å motta Peer Gynt prisen, i forbindelse med Peer Gynt festivalen der.

29. november 1987 hadde VG et oppslag der de presenterte 'familien bak a-ha' - 26 personer som alle spilte en viktig rolle for at a-ha skulle kunne være i stand til å gjennomføre verdensturnen på en tilfredstillende måte. Enten man stod på scenen og sang, eller hadde ansvaret for å ta imot penger fra publikum. VG var svært fornøyd med å ha klart å samle alle involverte på samme sted til samme tid.

Under følger en oversikt over hvem som er hvem på bildet.

26. desember var Morten på besøk hos Dan Børge Akerø, og hans program "LørDan". Her pratet Morten om religion, og det å tro. Han sang også "Mitt Hjerte Alltid Vanker" og "Her Kommer Julen" sammen med Sølvguttene.

I januar 1988 mottok a-a OTTO prisen som beste popgruppe i Europas største musikkmagasin, tyske Bravo. På plassene bak kom Pet Shop Boys og Depeche mode. a-ha vant også denne prisen året før.

a-ha med sine 2 OTTO priser fra tyske Bravo. Som viste at de var det mest

populære bandet hos leserne i Europas største musikkmagasin, i 1986 og 1987.

I mai 1988 kom det tredje a-ha albumet,  "Stay On These Roads". Med to år på seg hadde a-ha fått bedre tid til å lage dette albumet enn det forrige. Plata hadde ikke en rød tråd, slik man kunne føle "Scoundrel days" hadde, med sitt melankolske preg. Dette var mer en samling fengende poplåter. Og mange av dem ble hits rundt om i verden.

Igjen var det Alan Tarney som produserte plata. a-ha hadde ønsket seg noen andre, men fikk ikke tak i de produsentene som stod på ønskelisten. Pål: "Vi fikk ikke produsenten vi ville ha, og måtte vende tilbake til hitmaskinen Alan Tarney." I ettertid har Pål følt seg litt lurt av Warner, da han overfor de ytret ønske om å få en annen produsent. Warner hevdet da at Tarney var den eneste som ville jobbe med dem, og at de fikk bruke ham en gang til. I ettertid har de skjønt at også andre produsenter var interesserte, men at Warner tiet om det overfor bandet. Warners motiv var at de ønsket å holde fast på formelen som hadde gitt dem store hits som "Take On Me" og "The Sun always shines on T.V.".

En annen som var interessert i å produsere a-ha på denne tiden var elektrolegenden Giorgio Moroder. På 70-tallet stod han bak musikken til disco-divaen Donna Summer, mens på 80-tallet skrev han og produserte store hits som "Call me" (Blondie), "Take my breath away" (Berlin), "Cat People" (David Bowie), "Neverending story" (Limahl), "Flashdance" (Irene Cara), "Love Kills" (Freddie Mercury) og "Together in electric dreams" (The Human League). På et tidspunkt ble det avtalt at Moroder skulle møtes i et studio i Los Angeles. Men ifølge Moroder dukket de ikke opp verken den dagen eller dagen etter, noe som irriterte ham voldsomt. 

Giorgio Moroder: "Jeg vil komme inn, være sjefen og ha sangene klare. Husker du a-ha? De skulle jobbe med meg, og skulle komme inn til studio klokka ett for å starte. Klokka seks hadde de fremdeles ikke kommet, og neste dag var det samme regla om igjen."

En stund etter at "Stay On These Roads" ble gitt ut, spiste a-ha middag med musikklegendene Robbie Robertson og George Harrison. Her fikk de høre hvor viktig det var å lytte til magefølelsen. Og etter utgivelsen av "Stay On These Roads" var ikke den så god. Pål: "Vi satt der og hadde nettopp gjort et slapt album med Tarney, og tenkte 'fuck!'. Der skylder jeg litt på den norske greia. Du tar liksom til takke med det de gir deg, og forsøker å gjøre det beste ut av det. Du har ikke den engelske 'fuck this' holdningen." ("The Swing Of Things": Jan Omdahl).

Albumet "Stay on these roads"

Tittellåta "Stay On These Roads" var først ute på singel, i februar 1988. Den markerte seg som en sval poplåt med Mortens høye oktav som det bærende elementet. I Norge gikk den til topps, og ble der i hele 6 uker. Til topps gikk den også i Italia, Spania, Japan, Polen og Østerrike. I Storbritannia ble det 5.plass, mens i Tyskland ble det 7.plass. U.S.A. landet der de hadde slått gjennom først, var tapt for a-ha inntil videre, da verken albumene eller singlene de ga ut etter "Hunting high and low" nådde opp.

Det var Magne som laget det første utkastet til "Stay On These Roads" låta, som egentlig het "Sail on my love". Etter at Morten hadde endret litt på refrenget, presenterte de det for Pål, som i utgangspunktet var sånn måtelig interessert i låta. Ifølge bandet hadde "Stay On These Roads" større potensial, men en merkelig tekst og "puddelrock produksjon" (Morten), ødela resultatet.

Videoen til "Stay On These Roads" ble spilt inn på kysten av Norfolk i England, med Andy Morahan som produsent.

For å promotere singelen og det nye albumet deltok a-ha i mange TV og radioshow i England. Noe som viste at hovedfokuset for bandet var på de britiske øyer.

Ideen med å bruke motorsykler i en a-ha video, ble videreført i "Stay on these roads".

Albumet "Stay On These Roads" solgte bra i mange land. I Norge gikk den til topps, noe den også gjorde i Japan. I Storbritannia ble det nok en 2. plass. 2. plass ble det også i Italia. I Tyskland og Frankrike ble det 3. plass, i Spania ble det 5. plass, mens i Sverige ble det 10. plass.

Også "The Blood That Moves The Body", "Touchy" og "You Are The One" ble gitt ut på singel fra plata. Og samtlige nådde topp 25 i Storbritannia. Med det hadde a-ha hatt 5 singler fra "Stay On These Roads" inne på topp 25. Ingen av de tre siste singelutgivelsene nådde opp i Norge. I Polen gikk "Touchy" til topps, mens "You Are The One" gikk til topps i Spania.

James Bond låta "Living Daylights" var også å finne på albumet, men da i en versjon som stemte mer med bandets egne ideer, enn den versjonen som ble brukt i filmen. "There's Never A Forever Thing" var en låt Pål skrev til Lauren Savoy, da hennes stefar døde.

Selv var a-ha mest fornøyd med "The Blood That Moves the Body", tittelåta, og "Out of Blue comes green". Magne hadde i utgangspunktet stor tiltro til at "Hurry Home" ville bli en publikumsfavoritt, men den ble litt glemt i forhold til de andre låtene. Magne (til Det Nye): "Det var en av de låtene jeg trodde alle kom til å nevne, og så gjorde ingen det."

20. mars 1988 dro a-ha ut på turne igjen, i noe som må kunne kalles "Stay On These Roads Tour". Da det meste av den nye plata ble spilt når de opptrådte. Siden sist hadde a-ha byttet ut de norsk/amerikanske musikerne med 3 engelskmenn, og en amerikaner: Ian Wherry (keyboard), Randy Hope-Taylor (bass gitar), Matthew Lettley (trommer) og Danny Gayol (slagverk). Første konsert på turneen ble gjort på Showering Pavilion i St. Austell, Cornwall.

Etter Storbritannia fulgte konserter i Italia, Frankrike, Tyskland og Japan, før de i slutten av september igjen var tilbake i England for å opptre. Mens de var i Frankrike spilte de inn videoen til "The Blood That Moves The Body", i sentrum av Paris. Igjen med Andy Morahan som produsent. I Frankrike (Deauville) ble også videoen til "Touchy" spilt inn. En video bandet ikke har vært sa stolte av i ettertid, med sin synkrongange og teite badedrakter.

Denne videoen kunne nok a-ha ha vært foruten. Om de fikk sjansen til å velge en gang til.

I midten av juni prøvde Morten, som enda ikke hadde tatt førekort, å gjennomføre en kjøretime i Oslo. Men pga. det store oppmøtet av fans og presse ble timen utsatt.

I 1988 fikk Morten Harket sin debut som skuespiller i barnefilmen "Kamilla og tyven". Her spilte han rollen som Christoffer. En utfordring han klarte bra ifølge filmkritikerne. Mortens deltakelse bidro til interesse for filmen i Japan, U.S.A., og endel europeiske land. Ifølge produsent Odd hynnekleiv ble Morten med fordi de to var like glad i dessert, så de spiste masse is sammen.. Dermed fant de tonen. 

Handlingen i filmen var lagt til 1913. Opptakene ble gjort i nærheten av Kristiansand. På filmsettet måtte Morten ha med livvakt, pga den store interessen for ham blant de lokale. Morten sang også tittellåta til filmen, kalt "Kamilla og Sebastian".

Deltakelsen i "Kamilla & tyven" filmene var en morsom opplevelse for Morten Harket.

Suksessen ble fulgt opp i "Kamilla & tyven II" fra 1993, der Morten igjen spilte rollen som Christoffer. Litt morsomt var det at broren hans i filmen, også var hans bror i virkeligheten. Nemlig Kjetil Harket.

I "Kamilla & tyven" ble Morten gift med Maria Castillo del Mar.

Under oppholdet i Japan i september, deltok a-ha i en reklamefilm for kosmetikkmerket "Gatsby". Det ble også laget et telefonkort med a-ha avbildet. Årsaken til at a-ha stilte opp på dette, var at pengene gikk til veldedighetsorganisasjonen "Worldview International Foundation".

Gatsby! Because you deserve it..

På mange av bildene av a-ha har Morten hatt på seg en lusekofte. Koftene har som oftest vært laget i Setesdal i Vest-Agder, der Mortens familie har røtter fra. I november hadde Det Nye et lite oppslag om Morten da han han besøkte Setesdal husflidsentral og Gyro Uppstad, som har laget flere av koftene hans.

Morten Harket med Gyro Uppstad fra Setesdal husflidsentral

Utover 90- og 2000-tallet kom Magne til å bli like kjent for sine kunstverk som for musikken. Allerede på slutten av 80-tallet begynte han å vie mye av sin tid til kunsten, noe som raskt ble lagt merke til. Også utenfor norges grenser. I 1989 hadde det ungarske musikkmagasinet Popcorn en større artikkel om Magne og maleriene han hadde malt.

Magne Furuholmen ble intervjuet av ungarske Popcorn om sin kunstinteresse.

I 1989 turnerte a-ha i Sør-Amerika for første gang, da de gjorde 5 konserter i Brasil. Her fikk a-ha virkelig oppleve hva det ville si å være popstjerne. Utenfor hotellene var det Beatles tilstander. Med hundrevis av skrikende ungjenter som stod klar til å rive klær og eiendeler av de norske heltene, noe som opplevdes som både fascinerende og skremmende. Mens de var på en restaurant her, fikk Mortens livvakt Jerry Judge det for seg at han skulle spise en habanero, verdens sterkeste chilifrukt. Det endte med at han lå på gulvet, rød i ansiktet av smerte, mens han prøvde å skrape ut restene av frukten fra munnen. Morten Harket fant ut at han ikke kunne være noe dårligere, og svelget en hel chili.. Like etterpå lå også han på gulvet og vred seg i smerte.

Under en konsert de gjorde på Praça da Apoteose i Rio de Janeiro, hadde arrangørene forventet at 40.000 mennesker ville møte opp. I stedet kom det 100.000 mennesker, noe som skapte totalt kaos.

I 1989 ble det gitt ut en liveplate beregnet for det sør-amerikanske platemarkedet, kalt "On tour in Brazil". Det ble også gitt ut to samleplater dette året. En for Brasil kalt "Best in Brazil", og en for Argentina kalt "a-ha en Argentina".

Liveplata "Live on tour" fra 1989. Og de to samleplatene som kom ut samme år.

11. februar 1989 ble Morten Harket gift med sin Camilla Malmquist. Begivenheten fant sted i en liten kirke utenfor Falun i Sverige. Sammen fikk de barna Jakob, Jonathan og Tomine. Sistnevnte har fulgt Morten inn i musikkbransjen. I 2004 hadde Tomine hovedrollen i musikalen "Annie". Mens i 2008 ble hun med i popgruppa Fixx. Også Camilla Harket har prøvd seg som popstjerne. I 1997 ga hun ut albumet "First Breath". Den solgte ikke så bra da den kom ut, men har med årene blitt et populært samleobjekt blant a-ha fansen.

6 dager etter bryllupet var Morten i Sveits, sammen med Magne og Bellona leder Frederic Hauge. Her presenterte de en ny bil som ble drevet av solenergi. Senere dro Morten med Frederic Hauge til Kobe i Japan for å delta på en solenergi konferanse.

29. april 1989 deltok Morten på Frokost-TV. Her hadde han gleden av møte Gro Harlem Brundtland.

I 1989 sang Morten duett med Bjørn Eidsvåg (og Oslo Gospel Choir) på låta "Det er ennå tid". Den ble også gitt ut som singel.

Sommeren 1989 var Morten og co. opptatt med veldedighetsprosjektene Vår felles framtid, og The Green Belt Movement. De tok seg også tid til å delta i det populære arrangementet "Ta sjansen" i Holmenkollen, den 18. juni. I stedet for å opptre stilte Magne og Morten med egen båt i arrangementet - en miljøbåt, som de satte utfor renna med. Dessverre gikk det ikke så bra med båten, så de måtte berges av Frederic Hauge fra Bellona. Magne og Morten tok seg også tid til å dele ut "Eddie the eagle" fiasko prisen, og fantasiprisen.

Magne og Morten blir fraktet av Frederic Hauge bort til juryboksen, i forbindelse med "Ta sjansen".

Del 2 av a-ha biografien fortsetter her: