Fine Young Cannibals - en norsk biografi

FINE YOUNG CANNIBALS

Andy Cox: Født 25. januar 1960, Birmingham, Storbritannia

David Steele: Født 8. September 1960, Isle of Wight, Storbritannia

Roland Gift: Født 28. April 1961, Birmingham, Storbritannia

Fine Young Cannibals hadde med "The Raw and the Cooked", en av de største albumsuksessene på 80-tallet med 3 millioner solgte kopier i U.S.A. alene. Og nr. 1 singlene "Good Thing" og "She drives me Crazy". Bandet hadde sitt utspring i det engelske skabandet The Beat.

The Beat med Andy Cox til venstre og David Steele øverst til venstre.

The Beat var en av de store ska bandene i Storbritannia på slutten av 70-, og begynnelsen av 80-tallet. I Iikhet med Madness hadde de mange av singlene sine inne på topp 10 i Storbritannia. Og to av albumene deres gikk til topp 3. I 1983 ble bandet oppløst av Ranking Roger og Dave Wakelin, som like etter dannet bandet General Public. To av de andre medlemmene, David Steele og Andy Cox fikk ikke vite at bandet var oppløst, før banken ringte for å avslutte det økonomiske samarbeidet med dem.

De var lettere sjokkskadet over å bli behandlet slik av sine bandkollegaer. Samtidig så de på det som en mulighet til å skape den type band de hadde drømt om å spille i. David Steele: "The split was a bitter one. They don't really come round for tea these days (Roger & Wakelin). Andy came round and we both said we'll get a new group together, and this time it's going to be right."

Ønsket for det nye bandet var å hente inspirasjon fra ulike musikalske stilarter. Bla. soul og jazz. Og de ønsket at bandet skulle ha en karismatisk vokalist. Uten at det egentlig forelå noen "masterplan" for det nye bandet.

Men jobben med å finne denne nye vokalisten ble hardere enn man trodde. Mer enn 500 sangere møtte på auditioner Cox og Steele avholdte. Men de fant ingen de likte. De lette etter den rette i hele 9 måneder. I stedet hentet de inn den tidligere The Bones vokalisten Roland Gift. Som hadde vært oppvarmingsband for The Beat på en tidligere turne. Han så ut som Sidney Poitier, og hørtes ut som Otis Redding. Han imponerte Cox og Steele da de fikk ham inn på en prøvespilling.

Gift på sin side var imponert over demoene Steele/Cox hadde spilt inn. Og bestemte seg for å flytte vestover til Birmingham, for å kunne tilbringe tid sammen med de to. Han bodde først en periode hos David, deretter flyttet han inn hos Andy. Andy Cox: "He's a good man I can tell you. He does the washing up."

Roland Gift vokste opp i kystbyen Hull som ligger øst i England. Han har to søstre i Helga og Ragna. Moren hans drev flere forretninger som solgte brukte klær. Utdanning fikk han på Kelvin Hall School i Hull. Gift har ikke gode minner fra skoledagene. Han fikk tidlig interesse for teater. I 4 år var han med i Hull Community theatre workshop, der improvisasjon ble vektlagt. De opptrådte på Springside Theatre i Hull, og de opptrådte på institusjoner i nærområdet. Det var i denne forbindelse Roland første gang gjorde en sangopptreden, da de framførte en Al Jolson sang i 30-talls stil.

Da pønken kom ble Roland mer opptatt av å drive med musikk. Han lærte seg å spille saksofon, og startet i et lokalt band kalt Acrylic victims. Han ble kalt Guinness pga. sin mørke hud, som kunne gi assosiasjoner til irenes mørke øl. Interessen for synging fikk han fordi han syntes det så kult ut å få all oppmerksomheten fra publikum rettet mot seg. Gift: "I used to play saxophone at the time, but I really fancied singing. Everyone looks at the singer and that kind of thing. That's when I first started, and I just got better at it."

Bandet Fine Young Cannibals ble dannet i Birmingham i 1984. Navnet fikk de fra en tvilsom 60-talls film med Robert Wagner og Natalie Wood. I starten konsentrerte de seg om å skrive låter, og øve sammen. Konserter holdt de svært sjelden.

Rundt årskiftet 1984/85 dro de rundt til ulike plateselskap med en demo av "Johnny come Home", men ingen virket interessert. Noe av årsaken var at plateselskapene gjerne sammenlignet dem med sine tidligere kolleger som nå var blitt General Public. Og som ikke hadde suksess med sine singelutgivelser.

Vendepunktet kom da London records ga dem platekontrakt våren 1985. Noe som betydde at de tre valgte å flytte til London. Demoversjonen av "Johnny come home" ble gitt ut på singel, da de ikke fant noen produsent som de var fornøyd med. Og låta ble umiddelbart en suksess med en 8. plass i Storbritannia, i juni 1985. Etter det kunne de velge litt friere blant dyktige produsenter. Så på singelen "Suspicious Minds" fikk de Robin Millar til å produsere denne gamle klassikeren med Elvis Presley. I tillegg hadde de fått Jimmy Somerville til å kore på låta med sin falsett stemme. Dette bidro til å gjøre FYCs versjon til en uforglemmelig opplevelse. Også denne nådde 8. plass på singellisten i Storbritannia.

I desember 1985 kom debut albumet "Fine Young Cannibals" ut. Et album som var sterkt inspirert av Motown soundet. Noe som passet Gifts stemme bra. Kritikerne overgikk hverandre i omtalen av plata. Og plata nådde en 11. plass på de britiske albumlistene. Også den politiske låta "Blue" ble gitt ut på singel, men uten at den nådde topp 40 i Storbritannia.

Fra singelen "Blue": David Steele, Andy Cox og Roland Gift.

Året etter var det tid for U.S.A. til å oppdage dette bandet som hadde hentet så mye inspirasjon derfra. Albumet nådde en 49. plass på Billboard noe som ikke var revolusjonerende. Men nok til at platekjøperne ble klar over de britiske kannibalene. Også "Johnny come home" nådde en grei plassering på Billboard. Etter dette dro bandet på turne i U.S.A. Her møtte de filmprodusentene Barry Levinson og Jonathan Demme. De ble da bedt om å lage en låt til filmen "Something Wild". Noe som resulterte i "Ever fallen in Love" fra 1987. Her fikk Gift sjansen til å gå tilbake til sine røtter i denne gamle punk klassikeren fra The Buzzcocks. Låta nådde topp 10 i Storbritannia i mars 1987.

Fra videoen til "Ever fallen in Love".

De skrev også fire låter til filmen "Tin Men" hvor medlemmene også fikk sjansen til å opptre. Noe Roland Gift satte særlig pris på. En av låtene var den senere storhitèn "Good Thing". De 4 låtene utgjorde "The Raw" delen på deres senere albumsuksess "The Raw & the cooked".

Etter dette tok bandet en pause fra hverandre, hvor Gift konsentrerte seg om teater, mens Cox og Steele dannet hobbybandet 2 Men and a Drum Machine. Singelen "I'm tired of getting Pushed around" ble en stor dance hit. Og nådde også en 18. plass på de britiske listene.

Gift brukte også mye tid på trening. Bla. var han glad i å svømme, og meldte seg derfor inn i Islington svømmeklubb i London.

Selv om de salgsmessig var store i hjemlandet, var det ikke mye folk visste om de tre. Media klaget på at de var vanskelig å få i tale, og at de i intervjuer ikke ville si så mye om seg selv.

I 1989 var bandet tilbake med nytt materiale. Først ute var singelen "She drives me Crazy", som var en leken poplåt med et fengende gitarriff, trommetakt, og Gifts sang som skiftet mellom falsett og "vanlig". Låta ble en moderat hit i Storbritannia med en 5. plass. Men i U.S.A. ble låta voldsomt populær, og gikk rett til 1. plass. Låta gikk også til topps i Australia (i hele 5 uker), Østerrike, og New Zealand. I Tyskland nådde den 2.plass, i Sverige 4.plass, mens i Norge ble det 6.plass.

Fra den kritikerroste videoen til "She drives me Crazy".

Da de skulle spille inn albumet ønsket de i utgangspunktet å bruke Prince som produsent. Men han var ikke interessert, så de brukte David Z. istedet. Han hadde jobbet endel med Prince. I tillegg fikk de hjelp fra Jerry Harrison (Talking Heads) og Jools Holland (Squeeze). Plata ble spilt inn i Princes studio Paisley Park. Og "The Raw & the Cooked" ble en enorm suksess for bandet. Den gikk til topps både i U.S.A. og Storbritannia. I U.S.A. solgte den 3. millioner kopier. Også den neste singelen "Good Thing" gikk til topps i U.S.A. (I Storbritannia fikk den en 7. plass). Mens "Don't look Back" nådde 11. plass på Billboard. Også flere andre singler fra albumet gjorde det bra i U.S.A.

Som et bevis på suksessen FYC opplevde i U.S.A. ble

Roland Gift avbildet på forsiden av Rolling Stone magazine.

En turne fulgte rett etter. Bandet fikk også mange priser for albumet både i U.S.A. og Storbritannia. På Brit Awards fikk de prisen som beste britiske band og for beste album. Noe de ikke var helt komfortabel med, da de følte dette kunne bli brukt i Margaret Thatcher's valgkampanje!!

Etter dette ble det merkelig stille fra Fine Young Cannibals. For å holde interessen ved like valgte plateselskapet å gi ut remix plata "The Raw & the Remixed" i 1990. Dette var 12" versjoner av hitène deres.

Årene gikk uten at bandet viste tegn til liv. Roland Gift var bla. mer interessert i å spille teater. Mens Cox/Steele jobbet sammen på plater med bla. Monie Love, Alison Moyet, Motley Crue og Gabrielle. Men bandet ble aldri offisielt oppløst. I 1996 kom de sammen pånytt i forbindelse med utgivelsen av samleplata "Finest". De spilte da inn den nye låta "The Flame", som ble en topp 20 hit i Storbritannia. Samlealbumet "Finest" nådde topp 10 i Storbritannia. Noe som viste at det fortsatt var interesse for kannibalene. Men etter det har det vært stille fra dem. Roland Gift ga ut soloalbumet "Roland Gift" i 2002. En plate som ikke solgte så mye, selv om den kunne minne om platene til Fine Young Cannibals.

I 2004 var bandet igjen samlet for en britisk turne. Det ble også gitt ut en singel som ikke fikk noen oppmerksomhet. Men den viste at viljen til å jobbe sammen igjen var tilstede. Ingen av de tre medlemmene hadde opplevd større suksess etter at FYC ble oppløst. Tiden vil vise om det blir flere album med kannibalene.