Prince (Prince Roger Nelson): Født 7. juni 1958, Minneapolis, Minnesota, U.S.A.

                                                              Død: 21. april 2016, Chanhassen, Minnesota, U.S.A.

Prince vil for de fleste først og fremst være kjent gjennom den store 80-talls slageren "Purple Rain". Samt en hel rekke andre store hits gjennom 80- og 90-tallet. Men han vil nok også bli husket for en hel rekke kunstneriske krumspring, som da han bestemte seg for å bytte ut sitt kjente artistnavn Prince til fordel for et kjærlighetssymbol. Eller da han omtalte seg som 'slave' pga. uenigheten med plateselskapet Warner.

Han er også kjent som en produktiv artist, med en imponerende diskografi. Han har gitt ut hele 33 studioalbum, i tillegg til en lang rekke plater som aldri har blitt gitt ut, eller som kun har vært tilgjengelig via hans hjemmeside. Han har også produsert mange plater for andre artister.

Platene hans har vært innbyrdes svært ulike, noe folk fikk erfare med "Around The World In A Day", som var svært annerledes enn forgjengeren "Purple Rain". Han har gjennom årene opparbeidet seg en stor og trofast tilhengerskare, som liker å forvente det uventede hver gang den lille mannen har en ny plate klar. Han er også kjent som en dyktig låtskriver for andre artister. Der han har skrevet hits som Sinead O'Connor, Chaka Khan, The Bangles, Martika, Cyndi Lauper og Sheila E har hatt stor suksess med.

Prince er en artist med mange talenter, han er kjent som en multi-instrumentalist som behersker svært mange instrumenter, han foretrekker derfor å gjøre det meste selv når han spiller inn plater. Han henter inspirasjon fra de fleste sjangere, slik som pop, funk, soul, elektronika, og rock. Og blander det sammen for å skape sitt eget musikalske uttrykk.

Sheila E. er en av mange artister som har fått god hjelp fra Prince.

Prince ble født i Minneapolis, Minnesota i det amerikanske innlandet, på Mount Sinai Hospital 7. juni 1958. Foreldene var John Nelson og Mattie Shaw. Faren var sort og jobbet i et elektrofirma, mens moren var hvit av italiensk avstamning. Hun hadde også aner fra Egypt. Begge foreldrene var jazz musikere. Fødenavnet var Prince Rogers Nelson, etter farens band Prince Rogers Trio. Prince: "Min far døpte meg Prince mot min mors vilje. Han valgte navnet for å terge henne. For å vise at jeg skulle følge i hans fotspor."

Som liten ble Prince kalt Skipper fordi han var så liten.

Foreldrene hadde opprinnelig bodd i New Orleans, men da John Nelson giftet seg med Mattie Shaw, som var sanger i Prince Rogers Trio, fikk de føle rasefordommene i sør på kroppen. Så de valgte å flytte til Minneapolis som på 50-tallet var en av de mest tolerante byene i U.S.A.

Fødselsattesten som viser at at han faktisk har Prince i døpenavnet sitt.

Og ikke bare som et kunstnernavn.

I 1960 ble søsteren Tika "Tyka" Evene født. Tilsammen har Prince 9 hel og halvsøsken.

Allerede fra han var liten av var hans fast bestemt på å bli musiker, slik som faren. Han var 5 år da han første gang så sin far opptre, i en konserthall i Minnesota, og det ble et vendepunkt i livet hans. Prince: "Jeg trodde ikke mine egne øyne. Folk var som gale og jeg ble betatt av den stemningen som hersket i hallen. "

Like etter fikk Prince bli med faren på turne, noe som også bidro til et sterkt ønske om å bli musiker. Prince: "Jeg kunne ikke vente på å gjøre det faren min gjorde. Da jeg var 5 år gammel fikk jeg bli med ham på turne. Fra da av visste jeg hva jeg ville bli."

I tillegg til musikk var unge Prince interessert i jenter, og porno... Prince: "Da jeg var ung pleide jeg å snike meg inn på soveværelset for å lese mors pornobøker. Jeg var mer betatt av dem enn noe annet - de var mer spennende enn tegneserier." Som 11 åring fikk Prince fast følge med en jente på 17 år.

Like etterpå ble foreldrene skilt, og moren fant seg en ny kjæreste i Hayward Baker, som hun giftet seg med i 1968. Prince gikk dårlig sammen med sin nye stefar som stadig vekk stod og skrek til ham. Stefaren irriterte seg over at Prince hele tiden satt og plunket på pianoet som faren hadde latt stå igjen, slik at Prince kunne spille på det. Det endte med at Prince rømte hjemmefra da han var 13 år gammel. 

Princes søster Tyka Nelson har også hatt en artistkarriere.

I 1988 ga hun ut det selvproduserte albumet "Royal Blue"

I barneårene var Prince generelt misfornøyd med tilværelsen. Han gikk rundt og var sint på alle. Prince: "Fattigdom gjør folk sinte, og får fram deres verste sider. Jeg var veldig bitter da jeg var ung. Jeg var usikker og kunne gå til angrep på hvem som helst. Jeg klarte ikke å holde på en kjæreste i mer enn 2 uker. Jeg kranglet om alt".

Prince fikk sitt første møte med skolevesenet som 7 åring, da han begynte på John Hay Elementary School. Her gikk han fra 1965 til 1969. Prince utmerket seg ikke i noen fag. Derimot var han flink til å imitere wrestlere som Mad Dog Vachon og The Crusher i skolegården.

I 1970 begynte han på Bryant Junior High School. Deretter fulgte Central High School (1972), North High School (1973), og Central High (1973-76) - skoler som alle ligger i Minneapolis. Prince var også innom Minnesota Dance Theatre.

Han bodde en stund hos sin far, som ga ham hans første gitar. Han bodde deretter hos en tante, men her ble han kastet ut, da hun ble lei av å høre Prince spille på gitaren. Han bodde også hos en av sine søstre en periode, men det samme gjentok seg her, slik at han måtte finne seg et nytt hjem.

Det endte med at Bernadette Anderson, moren til Prince' kamerat Andre, forbarmet seg over ham, og lot ham bo hos dem. Han ble senere adoptert av dem. Andre husker Prince som en høflig gutt som ikke bannet. Og som heller ikke ble med på ugangen Andre og vennene gjorde, som å ramponere biler og forføre jenter.

På starten av 70-tallet dannet disse to et band sammen med Andrès søster Linda (keyboard) og Andrès søskenbarn Charles Smith (trommer) som de kalte Grand Central. De brukte kjelleren i Andersons hus som øvingslokale. Også en Terry Jackson og en William Daugherty ble med i bandet. Musikken deres var inspirert av Joni Mitchell, Sly Stone, James Brown, Jimi Hendrix og Carlos Santana. Allerede i denne første tiden var de bevisst på at de ønsket å ha et sceneshow. Så det ble laget et podie i kjelleren, der ulike stjernetegn ble brukt som visuelle effekter (Prince som var tvilling, brukte det som sitt symbol).

Bernadette Anderson var ikke like fornøyd med musikken de spilte, da hun syntes alt de spilte hørtes ut som støy..

Etter hvert ble Smith avløst på trommer av Morris Day - en fyr som selv kom til å oppnå suksess i kjølvannet av Prince' suksess på 80-tallet. I starten spilte Grand Central instrumentalmusikk på klubber og fester i Minneapolis området, men etter hvert gikk de over til å framføre coverversjoner av låter de likte. På slutten endret bandet navn til Champagne, med Prince som den naturlige lederen.

Prince ble sentral i Minneapolis' funky undergrunnsscene. Sammen med senere kjente navn som Alexander O'Neal, Terry Lewis, Jellybean og Flyte Time (The Time). Rundt 1974 var Champagne blitt et av de mest anerkjente bandene i Minneapolis. Samme år gjorde Prince sitt første avisintervju i lokalavisen Minnesota Daily. Her fortalte han om viktigheten av å ha et koreografert danseshow på scenen når han opptrådte.

Prince og bandet Champagne brukte å henge rundt platestudioet til Chris Moon, i håp om at de skulle få lov til å spille inn noen låter gratis. Moon husker Prince som en forsiktig gutt som hang rundt studioet med en milkshake i hånden, som han nippet til med et sugerør.

 I 1976 fikk Prince lov til å lage en demo sammen med Chris Moon i hans Minneapolis studio. Moon ble imponert av Prince' evne til å spille på de ulike instrumentene som han prøvde seg på. Han skjønte at Prince hadde et stort talent, og Moon ønsket å være med og utvikle det. Han lærte Prince mye om studioteknikk, og han kom med ideer til hvordan Champagnes musikk burde høres ut. Han lot til og med Prince få nøklene til studioet, slik at han og bandet kunne gå inn dit etter skoletid og øve. Prince syntes det å få nøkkelen var en stor ære. Og han tok oppgaven svært alvorlig.

Chris Moon åpnet opp sitt Minneapolis studio for Prince. Noe som betydde mye for Prince' utvikling.

Snart hadde Prince lært seg mye om de mulighetene studioet ga, og han utviklet sitt eget lydbilde. Han hadde en utviklet sans for å sette de ulike instrumentene og lydene i en sammenheng. Prince' talent som musiker ble mer og mer åpenbart, ikke minst for Prince selv. Han ble derfor ivrig på å skaffe seg en platekontrakt. Han dro til New York, men i mangel av noe som kunne høres ut som en hit, ble han avvist av selskapene i byen.

Moon skjønte at de trengte flere støttespillere for å få Prince' musikk ut til folket. Han kontaktet derfor en Owen Husney, som han kjente, og som hadde vært i musikkbransjen i mange år. Husney kjente de rette folkene, og han hadde et utseende og antrekk som virket tillitvekkende på de høye herrene i de store plateselskapene. Husney ble umiddelbart imponert da han fikk høre musikken Moon presenterte for ham. Han ville vite navnet på bandet. Han fikk beskjed om sette seg ned, slik at Moon kunne fortelle ham at det ikke var et band, men en enkelt person kalt Prince som spilte, sang, og arrangerte alle låtene.

Owen Husney ble Prince' første manager.

Litt senere ble Moon droppet av Prince, noe sistnevnte tok tungt. Chris Moon: "Prince har kanskje kommet dårligere ut av det enn oss som ble igjen på bakken. Han er vel egentlig en temmelig ensom fyr, med en hale av knuste hjerter og brutne egoer etter seg."

Prince har aldri nevnt Moon i intervjuer i ettertid, eller gitt ham kredit for den unike muligheten han fikk til å boltre seg i et profesjonelt innspillingsstudio.

Da Husney fikk møte Prince la han med en gang merke til at han hadde noe spesielt ved seg. Ikke minst i det faste blikket, som ga ham assosiasjoner til en tidlig utgave av Little Richard. Han mente Prince var ekstremt intelligent, og fokusert på det han holdt på med. Husney skjønte at Prince hadde det som skulle til for å bli en stor stjerne. Så han solgte seg ut av de tre selskapene han eide på den tiden, slik at han kunne vie tiden sin til å følge opp Prince' karriere. Deretter spilte de inn en demo av høy kvalitet som de kunne bruke til å promotere musikken hans.

Overfor plateselskapene promoterte Husney Prince som en stjerne for framtiden. Det endte med en budkrig mellom flere plateselskaper for å få lov til å signere Prince. En kamp Warner Brothers vant da de lovte å gi Prince full kunstnerisk frihet. 25. juni 1977 fikk han sin første platekontrakt. En kontrakt som er blant de beste en ny artist har fått hos Warner. For at Warner bedre skulle kunne følge opp Prince, ble det bestemt at han skulle flytte til Los Angeles.

Samarbeidet mellom Warner og Prince kom til å vare i 20 år.

Men før han kom så langt som til å spille inn egen plate, ble han i 1977 med i Pepè Willies band 94 East. Willie var gift med Princes søskenbarn Shantel. Sammen med Husney ble Willie en mentor for den unge Prince som ikke hadde den samme erfaringen som de hadde i forhold til musikkbransjen. Willie og Prince var også kamerater som spilte basket, og gjorde andre sosiale ting sammen på fritiden. Også Princes stebror Andre Cymone ble med i bandet. Sammen spilte de inn noen demoer, med Prince på gitar og keyboard. Prince skrev også låta "Just Another Sucker" som bandet spilte inn. På samme tid skrev han låter som han selv kom til å gi ut senere, slik som "I Feel For You", "Do Me" og "Baby".Det ble ikke noe plateutgivelse for bandet, på bakgrunn av disse demoene på det tidspunktet. Men i 1986, etter at Prince var blitt en stor verdenstjerne satte Willie igang en større leteaksjon for å finne igjen de gamle demoene, og etter en stund ble de funnet i Cookhouse Recording Studios i Minneapolis. De ble da gitt ut på plate under navnet "Minneapolis Genius/94 East", til glede for Willie og Princes mange fans. Selv var ikke Prince så begeistret for utgivelsen, og han regner den ikke som endel av sin egen diskografi. Men andre, slik som Rock'n Roll Hall Of Fame regner den som hans debutplate. "Minneapolis Genius / 94 East" er en flott plate med instrumental funk/jazz musikk, som kan minne om det Level 42, Shakatak og Mezzoforte drev på med på 80-tallet.

Albumet "Minneapolis genius/94 East". Prince' første deltagelse på en plateinnspilling.

Prince gikk deretter igang med innspillingen av sin egen debutplate, som ble gjort i Los Angeles mellom oktober og desember 1977. Men først måtte han ha et navn på bandet sitt, etter ønske fra Warner. Han endte da opp med å bruke sitt eget navn, Prince. Han ble tilbudt produsenthjelp, noe han avslo, da han heller ville gjøre alt selv. Han var 19 år på den tiden, noe som gjør ham til en av de yngste plateprodusentene som har vært.

Prince som 19 åring i 1977, der han jobber med debutplata "For You".

7. april 1978 ble "For You" gitt ut. Prince hadde produsert, skrevet, arrangert alle låtene på plata. Han spilte også alle 27 instrumentene på plata. (Senere har hans backingband The New Power Generation sagt det ikke kan stemme, da Prince kun kan spille på 25 instrumenter.. ). Selv om han spilte alle instrumentene selv var innspillingen av plata relativt dyr. Ifølge Prince var plata dedisert til Gud, noe man neppe kan si at han neste plater var.

En av årsakene til at Prince ønsket å spille alle instrumentene selv, var at følte at eksterne musikere ikke klarte å uttrykke det han hadde i tankene. Prince: "Når vi spiller inn en plate kan jeg ha orgasme i tankene, mens bassisten tenker på pølse med lompe."

"For You" solgte brukbart til debutplate å være, med 150.000 eksemplarer på den tiden plata ble gitt ut. Det holdt til en 163. plass på amerikanske Billboard. Senere har salget økt til en million, resten av verden inkludert. Singelen "Soft & Wet" gjorde det bra på R&B listen med en 12.plass. 

"For You" ble den første Prince utgivelsen.

Etter dette valgte Prince å bryte samarbeidet med manager Owen Husney. Underveis hadde Prince spilt inn låta "I Like What You're Doing" som en slags hyllest til Husney. Tittelen var også et kallenavn på Husney.

I 1979 satte Prince sammen et backingband som bestod av 'broder' Andre, som nå hadde skiftet navn til Cymone på bass, Gayle Chapman og Matt Fink på keyboard, Bobby Z på trommer, og Dez Dickerson på gitar. Sine første opptredener sammen gjorde de på Capri Theatre 5. og 7. januar 1979, foran 300 tilskuere. Fink kom til å følge Prince til inn på 90-tallet.

I 1979 ga de ut det selvtitulerte albumet "Prince", som gjorde det mye bedre enn "For You" på albumlisten, med en 45. plass i U.S.A. Den inneholdt et par hitsingler. Først og fremst med "I Wanna Be Your Lover" som ble hans første store hit da den nådde en sterk 11. plass i U.S.A.  Visstnok var låta skrevet som en hilsen til den kjente pianisten Patrice Rushen. "Why You Wanna Treat Me So Bad" nådde 65.plass.Også "Sexy Dancer" og "Still Waiting" ble gitt ut på singel fra albumet. Platas mest kjente spor er nok likevel "I Feel For You" som endel år senere ble en stor hit for Chaka Khan.

Prince hadde sterke visjoner for musikken sin. Og i en tid med progrock og disco syntes amerikanerne den var nyskapende og spennende. Han ble også lagt merke til for sine skrikende gitarer og fargerike antrekk. 

I februar 1979 dro Prince ut på en større turne som oppvarmingsartist for Rick James, på hans "Fire Up Tour". I media ble de presentert som punk-funk, da det var et kallenavn James likte. Prince derimot likte ikke tilnavnet, da han ikke følte det passet på hans musikk. Sammen gjorde de 38 spillejobber. Før det hadde Prince gjort 13 opptredener på egen hånd.

I 1980 var Prince klar med nok et nytt album. Og "Dirty Mind" etablerte ham som en kritikerfavoritt, og en som solgte bra med plater. Albumet nådde 22. plass i U.S.A.  Som tittelen indikerte var tekstene på på plata av seksuell karakter. Særlig på "Head". Slike tekster skulle Prince gjøre seg beryktet for også i framtiden. Bl.a. på "Darling Nikki" fra "Purple Rain". Coveret med Prince oppstilt i dressjakke og truse, uten skjorte og bukse, var like dekadent som innholdet på plata.

"Dirty Mind"

Prince: "I tiden rundt 'Dirty Mind' fikk jeg stadig depresjonsanfall og ble fysisk syk. Jeg måtte ha hjelp til å komme ut av det. Mye hadde å gjøre med forhold i bandet. Det at jeg ikke kunne få enkelte til å forstå hvor sterke vi ville være sammen om vi alle fylte våre roller. Og så var jeg ikke helt på talefot med med søsteren og faren min."

Som singler fra albumet ble "Dirty Mind", "Do It All Night" og "Uptown" gitt ut, uten at noen av dem ble større hits. "When You Were Mine" var også å finne på denne plata - en låt som Prince har framført ofte i årene etter, og som var med liveplata "One Nite Alone... Live!" fra 2002. Den er også blitt covret av mange artister. Mest kjent er versjonen Cyndi Lauper gjorde på sin suksessplate "She's So Unusual" i 1984. Hun ga den også ut som singel.

På nevnte "Head" fikk Prince hjelp fra den 19 år gamle Lisa Coleman på vokal. Lisa kom fra en musikalsk familie, der faren Gary L. Coleman på 60-tallet var en anerkjent studiomusiker. Lisa hadde fram til da opptrådt lokalt i Los Angeles sammen med sin barndomsvenninne Wendy Melvoin.

Lisa hadde kommet i kontakt med Prince gjennom venninnen Niki Yoergler, som jobbet som sekretær for Prince' personlige manager Steve Fargnoli. Lisa hadde hørt at Prince var på utkikk etter en keyboardist, så hun sendte ham en kassett via Fargnoli. Prince likte det han hørte og inviterte henne til en audition hjemme hos seg. Da hun kom dit ble hun sendt ned i kjelleren hans, da han sa at han skulle skifte om først. I kjelleren stod det et piano som raskt fanget hennes interesse. Lisa Coleman: "Jeg begynte å spille for meg selv. Snart fikk jeg følelsen av at Prince stod oppe på trappeavsatsen og lyttet, så jeg spilte Mozart det beste jeg kunne. Til slutt kom han ned, plukket opp en gitar og vi begynte å jamme. Det satt fra første akkord."

Lisa ble med på den påfølgende "Dirty Mind Tour", der hun erstattet Gayle Chapman på keyboard, i september 1980. Chapman gikk i protest mot Prince' sexorienterte tekster.

Bandet tok også turen over til Europa for første gang på denne turneen.

Prince med backingbandet på "Dirty Mind":  Dr. Fink, Dez Dickerson,

Bobby Z., Prince, Andre Cymone og Lisa Coleman.

Høsten 1981 var gigantene i The Rolling Stones ute på turne kalt "American Tour", og 9. oktober opptrådte de i Los Angeles. Som oppvarmingsband fikk George Thorogood, The J. Geils Band og Prince æren av å opptre. De to første bandene ble vel mottatt mens Prince og hans musikere ble buet av scenen etter kun to låter, der den ene var "Bambi" fra "Prince" albumet. Det ble også kastet flasker og ølbokser opp på scenen. Etter den opplevelsen hadde Prince mest lyst til å gi opp. Men en telefon fra Mick Jagger fikk ham heldigvis på andre tanker. Mick Jagger: "Du fikk bare to flasker, jeg fikk tusenvis! Kom igjen. Hvis du skal bli en virkelig stor headliner så må du tåle at folk hiver ting etter deg om natten. Du må være forberedt på å dø."

I 1981 ga han ut albumet "Controversy" , som var en slags fortsettelse av "Dirty Mind" med sitt funky uttrykk og tekster om sex. Balladen "Do Me Baby" som også ble gitt ut på singel var et høydepunkt på plata, sammen med den synthaktige "Private Joy". Også "Controversy" og "Let's Work" ble gitt ut som singler fra "Controversy". En plate som også uttrykte Princes irritasjon over media som på denne tiden for alvor begynte å fatte interesse for ham. I U.S.A. nådde plata en fin 21.plass. Etter denne utgivelsen dro Prince og bandet ut på en "Controversy Tour". Prince hadde egentlig en ide om å la denne turneen bli tilgjengelig både på plate og som VHS under navnet "The Second Coming", men uvisst av hvilken grunn ble det ikke noe av det.

Prince produserte også debutalbumet til Morris Day og The Time på denne tiden, da under pseudonymet Jamie Starr (i tilfelle platen floppet). The Time bestod av tidligere medlemmer av Flyte Time. I tillegg til å produsere plata, skrev Prince alle låtene og spilte alle instrumentene... I tillegg til at han koret. Gjennom 80-tallet kom The Time til å gi ut 4 album. De andre medlemmene av bandet var Jellybean Johnson, Terry Lewis, Jimmy Jam og Monte Moir, der de tre førstnevnte med årene kom til å bli noen av de mest markante produsentene i amerikansk musikkbransje. Med produksjoner for Alexander O'Neal, The Human League, Janet Jackson, Herb Alpert, Bryan Adams, Mariah Carey m.m.

The Times debutplate "The time", som Prince gjorde det meste av jobben på.

I 1981 avsluttet Prince samarbeidet med stebroren Cymone. Uoverensstemmelser mellom de to skal være årsaken til at de skilte lag. Cymone fortsatte deretter som soloartist, og ga ut tre soloalbum i løpet av 80-tallet :"Living In The New Wave" (1982), "Survivin' The 80's" (1983) og "AC" (1985). På sistnevnte album fikk han en liten hit med den Prince-skrevne "The Dance Electric". Senere har Cymone skrevet låter for artister som Pebbles, Jermaine Stewart, Adam Ant og Jody Watley. Watley var han også gift med en periode.

27. oktober 1982 ga Prince ut dobbeltalbumet "1999". Og den skulle bli gjennombruddet for Prince med 9. plass på albumlisten i U.S.A. og hele 4 millioner solgte eksemplarer (i 1983). Det endte også opp som det 5. mest solgte albumet i U.S.A. i 1983. Mange mente han med dette ble den første svarte artisten til virkelig å nå ut til hvite platekjøpere (sammen med Michael Jackson). Han kom også på forsiden av det store musikkbladet Rolling Stone Magazine.

Allerede i 1982 fikk Prince et vanskelig forhold til pressen. Under et intervju i forbindelse med lanseringen av "1999" albumet, stormet han ut av rommet. Like etter proklamerte han at han ikke kom til å gjøre flere intervjuer eller å la seg fotografere, da det ifølge ham selv gjorde ham psykisk syk.

Prince på forsiden av Rolling Stone Magazine

Også ellers i verden ble plata lagt merke til. "1999" var spilt, skrevet, arrangert og produsert av Prince selv. Og mens de foregående albumene var mer funk- og soulpreget, var denne preget av at Prince hadde lagt sin elsk på de nye synthesizerne. Som så mange andre på denne tiden. Tekstene var som på de foregående platene fokusert rundt ulike sex-tema.

Plata ble veldig godt mottatt av kritikerne, og er også i ettertid regnet som et lite mesterverk, der den stadig vekk figurerer høyt på kåringer over tidenes beste plater.

Tittellåta som var obligatorisk på enhver fest en periode ble gitt ut som førstesingel fra "1999". Fra Prince sin side var den ment som en protest mot spredningen av atomvåpen. I U.S.A. ble det 12.plass, mens i Storbritannia fikk han sin første topp 40 plassering da singelen nådde 25.plass. Synthriffet på "1999" inspirerte Phil Collins til å lage storhiten "Sussudio" noen år senere (likheten er slående).

Det som i muligens enda større grad løftet albumet opp på den amerikanske listen, var utgivelsen av 2.singelen "Little Red Corvette". Dette ble hans første topp 10 plassering i U.S.A. da den nådde 6.plass. Det sies at Prince fikk ideen til låta etter å ha slumret i Lisa Colemans rosa Mercury Montclair bil, etter en hard natt i studio.

Topp 10 singelen "Little Red Corvette".

Også den 3. singelen fra plata "Delirious", ble en topp 10 hit i U.S.A. Mens "Let's Pretend We're Married" nådde 52.plass.

Under innspillingen av "1999" hadde Lisa Coleman presentert sin musikalske barndomsvenninne Wendy Melvoin for Prince, noe han satte pris på. I første omgang fikk Wendy muligheten til å kore på låta "Free". Og like etter ble hun endel av Princes nye backingband The Revolution, da hun erstattet Dez Dickerson på gitar. I likhet med Gayle Chapman noen år tidligere var det innholdet i tekstene som den kristne Dickerson ikke ville være bekjent av. Han valgte å fortsette musikkarrieren med sitt eget band The Modernaires. Litt senere deltok Dickerson og Modernaires i filmen "Purple Rain".

Wendy har en tvillingsøster ved navn Susannah som Prince datet en periode..

The Revolution fulgte Prince på de neste 3 albumene. Wendy & Lisa som de ble omtalt som, skulle vise seg å bli nyttige tilvekster for Prince. De hadde mange gode ideer som Prince tok med seg på innspillingen av "Purple Rain".

Wendy & Lisa fikk sitt gjennombrudd takket være Prince.

De opplevde suksess som duo i 1987 med sitt selvtitulerte album.

Etter utgivelsen av "1999" og turneen som fulgte brukte Prince tiden på å forberede sitt neste album. Parallelt med dette produserte han plater for andre artister og grupper, som han hadde stor innflytelse på.

I 1982 produserte han albumet "Vanity 6" for gruppa Vanity 6. En jentetrio han selv hadde satt sammen av jenter som stod han nært. Skotske Brenda Bennett var hans personlig assistent, Susan Moonsie hadde ansvaret for hans garderobe, mens Denise Matthews var en nakenmodell som han traff i tidlig i 1982 og innledet et forhold til. Denise fikk etter hvert tilnavnet Vanity, og ble frontfiguren i bandet. Prince ønsket at de skulle fremstå som en snuskete trio, som sang om sexfantasier. Singelen "Nasty Girl" gikk til topps på den amerikanske dance-listen i  1982.

Allerede i 1981 hadde han hatt planer om å sette sammen en slik jentegruppe, og kalle de for The Hookers. Da med Susan Moonsie, Brenda Bennett, og Jamie Shoop som medlemmer.

Albumet "Vanity 6". Og bandet Vanity 6

Prince hadde planer om å gi Denise en ledende rolle i den kommende "Purple rain" filmen, men pga. uoverenstemmelser med Prince valgte hun å forlate bandet i 1983. Hun fikk senere kontrakt med Motown hvor hun ga ut to album, og hun spilte i filmer som "The Last Dragon" og "Action Jackson". For å fylle hennes rolle i filmen og i bandet ble det satt igang et større apparat med å finne en passende erstatter, med auditioner over hele U.S.A. Jennifer Beals kjent fra "Flashdance" filmen fikk tilbud om rollen, men takket nei da hun heller ville konsentrere seg om skolegang. Valget falt på badrakt-modellen Patricia Kotero fra Santa Monica i California. Hun ble presentert for Prince, som så ga henne kunstnernavnet Apollonia. Samtidig ble Vanity 6 omdøpt til Appolonia 6. I "Purple rain" sang Kotero duett med Prince på den 60-talls inspirerte "Take Me With U", som også ble å finne på "Purple rain" albumet. Den nådde 25.plass på Billboard da den ble gitt ut på singel i januar 1985. I 1984 ga Apollonia 6 ut den Prince produserte singelen "Sex Shooter" (en låt skrevet av Patricia Kotero), som ikke klarte å hevde seg på singellisten (85. plass). De ga også ut albumet "Appolonia 6" som Prince produserte (62.plass i U.S.A.) Etter denne utgivelsen og bandets deltakelse i "Purple Rain", mistet Prince interessen for jentene. Og låter som "Manic Monday" og "The Glamorous Life" som han i utgangspunktet hadde tenkt å la jentene synge, ble gitt til andre. Kotero ble senere skuespiller, med rolle i "Falcon crest".

Apollonia 6

Låta "The Glamorous Life" ble i stedet gitt til Sheila Escovedo, eller Sheila E. som hun kalte seg. Prince hadde møtt henne i 1978, da hun opptrådte sammen faren sin, Pete Escovedo. Pappa Escovedo som i sin tid hadde spilt i bandet til Carlos Santana var et av Prince' forbilder fra barndommen. Sheila og faren spilte inn to album sammen med i 1977 og 1978, under navnet Solo Two. I likhet med Sheila var han perkusjonist.

Sheila og faren Pete spilte inn to album sammen på 70-tallet.

På singel nådde "The Glamorous Life" 7.plass i U.S.A. mens den Sheila E. skrevne "The Belle Of St. Mark" nådde 34.plass. Prince produserte også debutplata "The Glamorous Life" for henne. Sheila E. ble de neste årene endel av Princes faste stab av musikere, der hun trakterte trommene. I 1984 sang hun duett med Prince på låta "Erotic City" som ble å finne på B-siden av "Let's Go Crazy".

Sheila E. er ellers kjent som den biologiske tanten til Nicole Richie, adoptivdatteren til Lionel Richie

Sheila E. og hennes "Glamorous life".

Om ikke dette var nok ble Prince også involvert i den britiske popstjernen Sheena Easton på denne tiden. En dame han etter hvert kom til å samarbeide endel med uten at det utviklet seg til noe forhold mellom dem. Han skrev låta "Sugar Walls" for henne under pseudonymet Alexander Nevermind. På singel oppnådde den en sterk 9.plass i U.S.A. Prince deltok også på flere av de andre låtene på albumet "A Private Heaven". En plate som ga Easton et gjennombrudd i U.S.A. med 15.plass på Billboard. På denne tiden gikk hun fra å være en uskyldig jente fra Lanarkshire i Skottland til å bli en vampete jente, ikke ulikt slik Vanity/Apollonia framstod.

Sheena Easton i to utgaver fra 80-tallet. Før og etter møtet med Prince.

Når man i tillegg tar med at R&B divaen Chaka Khan hadde en stor hit verden over med en coverversjon av Princes 1979 låt "I Feel For You" (1.plass i Storbritannia, 3.plass i U.S.A.) skjønner man at han preget listene på denne tiden. Khan mottok også en Grammy Award for beste R&B låt i 1984.

"1999" ble en enorm suksess for Prince. Men det var hans neste album "Purple Rain" som plasserte ham ved siden av Michael Jackson og Bruce Springsteen når det gjaldt popularitet, som en av de største artistene i verden.

Arbeidet med den nye plata foregikk parallelt med innspillingen av filmen "Purple Rain". Det var Prince i samarbeid med Bob Cavallo som hadde ideen til å lage en film med utgangspunkt i Prince' eget liv. Handlingen var som følger: The Kid, alias Prince, er en ung og sårbar rockemusiker som kjemper for anerkjennelse. Han spiller fast på The First Avenue Club, men blir til stadighet sjikanert av klubbeieren og lederen for et rivaliserende band (Morris Day fra The Time). Utenfor scenen er The Kids liv dominert av en drikkfeldig, brutal far og en klossete jakt på den vakre Appolonia som har kommet til byen for å prøve lykken som sangerinne. Etter et oppgjør med The Kid kommer hun imidlertid under Morris Days innflytelse, og han hjelper henne til å starte jentebandet Appolonia 6. Etter dette henger The Kids engasjement i en tynn tråd, og bandet trues med å gå i oppløsning. Men så, etter farens selvmordsforsøk, gir han alle sine innestengte følelser utløp i en ekstatisk konsert på klubben og feier all konkurranse til side.

Bilder fra filmen "Purple Rain"

Manuset til filmen ble skrevet av Albert Magnoli og William Blinn. Magnoli produserte også filmen. Deler av opptakene til filmen ble gjort på First Avenue Club i Minneapolis - et sted der Prince selv hadde opptrådt ofte i ungdommen. Flere av låtene på "Purple Rain" albumet ble tatt opp live her, bl.a. klassikeren "Purple Rain". Også videoen til den låta er hentet fra det lokalet.

Fra videoen til "Purple Rain", som ble tatt opp på First Avenue Club i Minneapolis.

Verken Warner Brothers eller andre filmselskap hadde tro på ideen om filmatisering av "Purple Rain", da de mente Minneapolis var et kjedelig sted å lage film, og Prince og de andre ikke hadde erfaring som skuespillere. Så det endte med at Prince og hans management selv måtte finansiere filmen.

 "Purple Rain" ble en enorm suksess verden over, der den gikk til topps på kinolistene i mange land. Til sammen spilte den inn 700 millioner kroner (1984).  Som en av de mest suksessrike filmene fra 80-tallet.

Filmen "Purple Rain".

De fleste av låtene på "Purple rain" albumet var å finne i filmen, som dermed ble klassifisert som 'soundtrack'. Men i motsetning til mange soundtracks stod plata stødig på egne ben. Ikke minst fordi plata var en samling av 9 klassiske poplåter, der hele 5 av dem ble store hits da de ble gitt ut på singel. Det vekslet mellom det tilgjengelige og det eksperimentelle, med elementer av psykedelia ("When Doves Cry"). Plata inneholdt både rett fram rock, slik som i tittellåta "Purple Rain", og elektrofunk i "Let's Go Crazy" og "I Would Die 4 You".

Singelen "I Would Die 4 You" med cover hentet fra filmen "Purple Rain".

Kritikerne var over seg av begeistret da plata kom ut i butikkene i juni 1984. Og i årene etter har den stadig vekk kommet høyt på lister over "tidenes beste plater", som musikkmagasinene stadig vekk lager. Prince fikk også to Grammy Awards for "Purple Rain".

Som nevnt kom klassikerne på rekke og rad på denne plata. Selv hadde han en overraskende forklaring på hvordan han klarte å skrive så mange flotte låter. Prince: "Sangene dukker opp fiks ferdig i hodet mitt. Jeg trenger bare å sette meg ned og lytte til dem. Så henter jeg pennen og skriver ned det jeg hører. Det er nesten som om jeg selv ikke bestemmer hva jeg spiller. Noen ganger er det en forbannelse, men det er også en velsignelse. En gave."

"When Doves Cry" ble gitt ut på singel i mai 1984 som forsmak på det nye albumet. Den gikk til topps i U.S.A. der den lå som nr.1 i 5 uker. I Storbritannia ble det 4.plass. Albumet gikk til topps da det kom ut, og lå som nr.1 i U.S.A. i hele 24 uker, med utrolige 13 millioner solgte eksemplarer (i U.S.A.). I Storbritannia ble det 7.plass, i Norge 4.plass, mens i Australia ble det 1.plass.

Også "Let's Go Crazy" gikk til topps i U.S.A. da den ble gitt ut på singel i juli, mens tittelåta "Purple Rain" 'kun' nådde 2.plass, enda det er den mange forbinder Prince med. "I Would Die 4 U" nådde 8.plass i november 1984, mens "Take Me With U" nådde 25. plass i januar 1985, kun 3 måneder før hans neste album ble lagt ut for salg. Og mange ser likhetstrekk mellom det psykedeliske 60-talls preget på "Take Me With U" og det Prince presenterte på "Around The World In A Day". Ikke minst på singelen "Raspberry Beret".

Selv om de fleste hyllet "Purple Rain" albumet, var det ikke alle som var like fornøyd med tekstene på plata. Særlig "Darling Nikki" førte til reaksjoner hos enkelte pga. disse linjene: "I knew a girl named Nikki. I guess you could say she was a sex fiend (sexmonster). I met her in a hotel lobby. Masturbating with a magazine." Særlig Al Gores kone Mary Elizabeth Aitcheson Gore, som på den tiden var '2. lady of the U.S.A.' reagerte sterkt på teksten. Det endte med at plater som i årene etter hadde et 'støtende' innhold ble markert med en "Parental Advisory" sticker på plata, slik at foreldre og barn på forhånd ble advart om innholdet. Dette merket syntes mange artister at det var stas å få på platen sin.

Prince skal ha sin del av æren for at dette merket er å se på mange plateutgivelser.

Der 1982/1983 hadde vært sterkt preget av Michael Jacksons musikk, ble 1984 det store året for Prince, der han farget verden i lilla.. Ikke minst gjennom den suksessrike "Purple Rain Tour" som han gjennomførte sammen med The Revolution i 1984/1985. Hele 1.7 millioner billetter ble solgt på turneen som ble avsluttet i Miami's Orange Bowl, 7. april 1985.  Da hadde de gjennomført 100 konserter i U.S.A.

Prince og Dr. Fink (bak) ute på turne i 1984.

Mange ble overrasket da de så at Prince allerede hadde mange album på samvittigheten. Særlig i Europa der han ikke hadde solgt så mange plater tidligere. Og ikke overraskende begynte de gamle platene hans å gjøre seg gjeldende på de nedre deler av listene. I Storbritannia kom "1999" inn på topp 30 lista i september 1984, mens singelen ved samme navn nådde 2.plass i januar 1985, da sammen med "Little Red Corvette".

I kjølvannet av suksessen kom aviser og magasin opp med mange merkelige historier om Prince. Som at han hadde uttalt at han kom til jorden som liten baby fra en annen planet. At medlemmene av The Revolution måtte fylle ut et skjema i tre eksemplarer, om det var noe de ville fortelle Prince. At han skulle gifte seg med Madonna, og at Billy Idol skulle være forlover. Og at han eide en flokk med bøfler i Wyoming, som var farget lilla. Det meste var ondsinnete påfunn fra journalistene, som var irriterte på Prince fordi han ikke ville prate med dem.

Ifølge pressen hadde ikke Prince en rosa elefant, men derimot en lilla bøffel..

I januar 1985 var Prince på besøk i Storbritannia for å motta Brit Award, som beste internasjonale artist, og for det beste soundtracket i 1984 ("Purple Rain"). Blant de britiske stjernene på Grosvenor hotel kom Prince sammen med en bodybuilder som ruvet i landskapet.

Prince med følge på Brit Awards i 1985.

I 1985 ble den Prince produserte platen "The Family" med The Family gitt ut. Alle de 8 låtene på plata var skrevet og produsert av Prince selv. The Family var en videreføring av bandet The Time, der Princes gamle venn Morris Day var leder. I 1984, etter "Purple Rain" filmen, hadde Day og Jesse Johnson forlatt bandet bl.a. pga. uenighet med Prince, da han kom med føringer om hvem som skulle styre bandet. Paul Peterson (kalt St. Paul) som nettopp hadde blitt medlem av The Time tok da over som leder av The Family. De gamle medlemmene Jellybean Johnson og Jerome Benton fortsatte i bandet, mens Eric Leeds og Susannah Melvoin (kjæreste av Prince, og søster til Wendy) ble nye medlemmer. Leeds var bror til Alan Leeds, som var turnemanager for Prince på starten av 80-tallet.

Susannah Melvoin og Paul Peterson i 2007, da The Family ble gjenforent.

Prince lot medlemmene stå oppført som opphavsmenn på platas låter, enda det var han som hadde skrevet dem (med unntak av "River Run Dry"). Men en låt valgte han selv å stå som opphavsmann på, da han nok allerede da skjønte at låta hadde hitpotensiale. Nemlig "Nothing Compares 2 U" - en låt som i 1990 gikk til topps i land som U.S.A. Storbritannia, Australia, New Zealand, Canada, Tyskland og Norge, da med Sinead O'Connor på vokal. I 1985 klarte ikke låta å løfte "The Family" albumet opp på listene, og plata har i ettertid vært en sjelden raritet hos Prince fansen. Visstnok fins det en japansk utgave av plata som er tilgjengelig. I tiden etter 1990 valgte Prince å framføre "Nothing Compares 2 U" live, med bakgrunn i den populariteten Sinead O'Connor hadde klart å skape rundt låta. The Family er også et ord Prince har brukt for å uttrykke den samhørigheten han følte med sin musikere og fansen. Dette ble brukt mot ham i november 2007, da han krevde at de største nettstedene dedikert til artisten Prince måtte fjerne mye av innholdet på sidene sine. Fansen mente da at man ikke behandlet noen i familien sin på den måten..

Albumet "The Family" fra 1985, som inneholdt "Nothing Compares 2 U".

1985 var ellers det store veldedighetsåret, med bl.a. amerikanernes U.S.A. For Africa, og Live Aid konsertene. Prince var ikke tilstede på noen av disse begivenhetene. Noen mener han mislikte at Michael Jackson og Lionel Richie 'kuppet' innspillingen av "We Are The World" ved å skrive låta uten at Prince fikk delta. Man sier at han var på vei til innspillingen, men ombestemte seg, og heller dro og spilte biljard. Han deltagelse på "We Are The World" albumet ble med låta "4 The Tears In Your Eyes", som han hadde spilt inn i New Orleans Superdome litt tidligere. En video med låta ble også avspilt under Live Aid konserten i Philadelphia.

Suksessen med "Purple Rain" ble nesten for overveldende for Prince. Så i stedet for å lage en "Purple Rain II", overrasket han alle med den litt merkelige plata "Around The World In A Day". Ikke engang plateselskapet visste hva som var i gjære før han en dag troppet opp hos dem med en ferdig innspilt mastertape. Likefullt var de svært fornøyd da de fikk høre gjennom tapen: "Everyone sort of stood up and applauded after the record was over."

Prince selv var fornøyd med albumet, og det at han spilte den inn så kort tid etter "Purple Rain". Prince (til Rolling Stone Magazine): "Jeg tror det smarteste jeg har gjort var å spille inn 'Around The World In A Day' umiddelbart etter 'Purple Rain'. Jeg ville ikke vente og se hva som skjedde med 'Purple Rain'."

Prince erklærte samtidig at han ikke lenger ville opptre live eller være med i musikkvideoer. Det siste holdt ikke lenge da han gjorde en flott opptreden i videoen til "Raspberry Beret" like etter.

Likefullt ble "Around The World In A Day" en suksess med 3 uker på topp i U.S.A. og 3 millioner solgte eksemplarer, da den kom ut i april 1985.  (5.plass i Storbritannia, 10.plass i Norge). I forkant av utgivelsen ble den psykedelia-inspirerte poplåta "Raspberry Beret" gitt ut på singel i U.S.A. (2.plass), mens i Storbritannia og Australia var det "Paisley Park" som ble gitt ut som 1.singel. Til "Raspberry Beret" ble det laget en flott video, med stilfulle animasjoner, som ble belønnet med en MTV Award.

Fra videoen til "Raspberry Beret". Prince sammen med Wendy & Lisa.

Den Beatles-aktige singelen "Pop Life" gikk også inn på topp 10 i U.S.A. I Storbritannia gjorde "Around The World In A Day" det bedre enn "Purple Rain" med sin 5. plass.

Plata startet med "Around The World In A Day". En psykedelisk låt med et arabisk preg som virket fremmed for de som hadde sett fram til å høre noe som lignet på "Purple Rain". Den var skrevet av Prince i samarbeid med faren John E. Nelson og David Coleman. Sistnevnte var bror til Lisa Coleman.

Den ettertenksomme balladen "The Ladder" ble også skrevet  i samarbeid med Prince' far Nelson. Låta  "Paisley Park" hadde tydelige referanser til Beatles klassikeren "Strawberry Fields Forever". Og samme år opprettet Prince sitt eget topp moderne platestudio ved samme navn, der han i tillegg til egne plateinnspillinger også hjalp andre artister. Den første som fikk slik hjelp i Paisley Park var Jill Jones som Prince hadde kjent i mange år.

I tillegg til Paisley Park investerte Prince noen av pengene fra "Purple Rain" suksessen i The Warehouse - en gammel lagerbygning i Minneapolis som han gjorde om til øvingslokale.

Paisley Park Studio ligger i 7801 Audubon Road, Chanhassan, Minnesota

Studioet har etter hvert fått høy status, og mange kjente artister har drømt om å få spille inn platene sine der. Bl.a. ble gigasuksessen "The Raw & the Cooked" med Fine Young Cannibals spilt inn i studioet.

Også rockeren "America" (46.plass) ble gitt ut som singel fra "Around The World In A Day".

Motivert av suksessen med filmen "Purple Rain" kunne Prince i 1986 presentere nok en film med seg selv i hovedrollen: "Under The Cherry Moon". Opptakene ble gjort i Nice, Frankrike i perioden september til desember 1985, med Prince som produsent. Valget av Nice som lokasjon ble gjort med bakgrunn i det stabile været, og for å komme unna amerikanske fagforeninger. Filmen hadde en tynn handling, der Prince og en venn (Jerome Benton) spilte rollen som musikere og svindlere. Ved et uhell blir Prince' karakter forelsket i en av ofrene. Opptakene ble gjort i farger, men filmen ble likevel presentert i svart-hvitt. Musikken spilte ikke en like betydningsfull rolle som i "Purple Rain", da det stort sett dreide seg om bakgrunnsmusikk. En fin framføring av "Girls And Boys" på en fransk restaurant var likevel et høydepunkt i filmen. Denne sekvensen ble også brukt som musikkvideo da låta ble gitt ut på singel.

Prince' filmkalkun "Under The Cherry Moon".

Kritkerne slaktet filmen, og fansen lot være å se den. Men soundtracket "Christopher Tracy's Parade", eller bare "Parade" som den også ble kalt, ble en større suksess. Den kom ut i butikkene i mars 1986, og oppnådde 3.plass i U.S.A. I Storbritannia ble det en fin 4.plass, mens i Norge ble det 10.plass. Kritikerne roste plata som spennende, samtidig som den viste at Prince igjen hadde utviklet seg i en ny retning. Mange mentet plata var sofistikert i lydbildet, med inspirasjon fra kabaret og jazz. Den hadde også en mer utstrakt bruk av synth enn de to foregående platene, særlig på "Mountains" - en låt han skrev sammen med Wendy & Lisa.

I forbindelse med denne filmen fikk Prince endel omtale i media, med oppslag i amerikanske People, og engelske Smash Hits, da han stilte opp som premie i en konkurranse musikkanalen MTV hadde. Vinneren fikk i tillegg til billetter til filmen "Under The Cherry Moon", også en date med Prince. Lisa Barber fra Sheridan, Wyoming var den heldige vinneren. Prince ankom med en limousin, og ringte på døren hennes: "Hello, my name is Prince. Ready to have a good time?" Deretter dro de to til den lokale kinoen hvor de satte seg til på en av de bakerste radene i salen. Barber: "Prince played with my hair and put his arm around me. But that's all he did. Honest"  Prince & the Revolution gjorde også en 45 minuttsminikonsert på et lokalt hotell i Sheridan før han kjørte Lisa Barber hjem.

Prince på 'date' med Lisa Barber.

Allerede i februar ble "Kiss" gitt ut som forsmak på "Parade". Og selv om den minimalistiske låta med Prince' falsett stemme var et uventet trekk, slo det han hos platekjøperne. I U.S.A. oppnådde han 1.plass på Billboard, i Storbritannia 6.plass, mens i Norge ble det 10.plass. Han fikk også en Grammy award for låta. Det hører med til historien at Warner ikke ville gi den ut som singel.

I utgangspunktet hadde Prince skrevet en blues-inspirert demo på et minutt med vers og refreng, som han ga til funk-bandet Mazarati for deres debutalbum. Men sammen med produsent David Z. gjorde de om låta, og ga den et mer funky preg. Da Prince fikk høre resultatet bestemte han seg for å ta tilbake låta og heller gi den ut selv. Det eneste som ble igjen av Mazaratis 'original' var bandets koring - noe de ble kreditert for på Prince' versjon. 

Som 'trøst' skrev og produserte Prince "100 MPH" for Mazarati - en låt som ble en mindre hit i U.S.A. i 1986.

2 år senere ble "Kiss" omarbeidet igjen, men da av det britiske bandet Art of Noise sammen med Tom Jones. De fikk en topp 5 hit i Storbritannia med sin fyldigere og mer 'bombastiske' versjon.

Musikkvideoen til "Kiss" viste en ny Prince, med kort hår som lå glatt bakover, noe som ga ham et mer forfinet feminint preg. Samtidig som "Kiss" lå som nr. 1 på singellisten to uker i april hadde The Bangles 2. plassen på singellisten med sin versjon av "Manic Monday" - en låt som egentlig var ment for Apollonia 6, men som Prince i et forsøk på å få innpass hos sanger Susanna Hoffs, heller ga til jentebandet fra Los Angeles. Da under pseudonymet Christopher.

Prince må sies å ha lyktes med framstøtet sitt, da Susanna i ettertid innrømmet å hatt sex med ham (på den tiden).

Prince sammen med Wendy & Lisa på forsiden av Rolling Stone Magazine.

I forkant av utgivelsen av "Parade" ble saksofonisten Eric Leeds tatt med i backingbandet The Revolution. Han hadde tidligere spilt i The Family, et annet av Prince' band, som nevnt .

Løftet om å ikke turnere mer ble også brutt på denne tiden, da han dro ut på en "Under The Cherry Moon Tour", (også kalt "Parade Tour") etter plateutgivelsen. Han besøkte Europa, der han opptrådte for hele 150.000 mennesker. Sverige og Danmark ble besøkt på turneen, men ikke Norge. Han gjorde også noen spredte konserter i U.S.A. noe som ga den amerikanske delen av turneen navnet "The Hit And Run Tour".

Wendy & Lisa bidrag på "Parade" albumet var etter deres egen mening omfattende. Bidrag som de ikke følte de fikk kredit for, noe som førte til frustrasjon hos de to. At Prince utvidet The Revolution med ikke-musikerne Wally Safford og Gregory Allen Brooks hadde de heller ikke sans for. De ønsket egentlig å slutte i The Revolution, men lot seg overtale til å bli med på "The Parade Tour" før de ga seg. Etter dette hadde også Prince fått nok av de negative holdningene, og valgte å droppe The Revolution som backingband, og heller fortsette karrieren uten dem. Wendy & Lisa fortsatte deretter som en duo, som opplevde suksess en kort periode. I februar 2006 fant de tilbake til Prince igjen, da de opptrådte sammen med ham og Sheila E. på Brit Awards. I 2007 var de også med på innspillingen av hans album "Planet Earth".

Prince & The Revolution (1983-1986)

De eneste musikeren som 'overlevde' utskiftningene Prince foretok seg på denne tiden, var saksofonisten Eric Leeds og  keyboardisten Dr. Fink, eller Matthew Robert Fink som han egentlig het. Fink kom med i backingbandet til Prince allerede i 1979, og og ble med i The Revolution i hele dens levetid. Han ble også med i Prince' neste backingband The New Power Generation, selv om han tidlig forsvant ut derfra. Fink har også vært med og skrevet Prince låtene "Dirty Mind", "Computer Blue", "17 Days", "America" og "It's Gonna Be A Beautiful Night".

Dr. Fink var i mange år en viktig mann for Prince.

I 1985, etter at Prince hadde gjort unna innspillingen av "Parade", gikk han igang med et nytt album kalt "Dream Factory". Wendy & Lisa hadde vært enda sterkere involvert her enn på de foregående platene. I utgangspunktet skulle det bli et enkeltalbum, men etter hvert som prosessen gikk framover endte de opp med nok låtet til å fylle et dobbeltalbum. Plata ble innspilt, remikset, og gjort klar for utgivelse i 1986. Men på samme tid som plata skulle gis ut, ble samarbeidet mellom Prince og The Revolution avsluttet. Han bestemte seg da for å legge albumet på vent, og heller starte på skrætsj med egenkomponert materiale, der han selv stod for hele produksjonen. Deler av "Dream Factory" ble senere å finne på "Crystall Ball" fra 1998. Mens hele 8 låter herfra ble å finne i nye versjoner på hans neste album "Sign "O" The times": "The Ballad Of Dorothy Parker", "It", "Strange Relationship", "Slow Love", "Starfish & Coffee", "I Could Never Take the Place of Your Man", "Sign "O" The Times" og "The Cross".

Den ikke utgitte platen "Dream Factory".

Om ikke dette var nok, spilte Prince også inn et annet album på denne tiden som ikke ble gitt ut, kalt "Camille" (etter en fransk tvekjønnet figur). Plata bestod av 8 låter der Princes vokal var speedet opp til det ugjenkjennelige, så ingen skulle vite at det var ham. Han tenkte også å kalle seg Camille, og så gi ut den funk-dominerte plata. For deretter å se hvordan en utgivelse med ham ville gjøre det uten Prince navnet til å promotere den. Også her var det meste gjort klart for utgivelse (i 1987), da Prince plutselig ombestemte seg, og heller ville vente med å gi ut plate til han hadde "Sign "O" The Times" klar. "Housequake", "Strange Relationship" og "If I Was Your Girlfriend" var blant låtene fra "Camille" som ble å finne på "Sign "O" The times".

Høsten 1986 fant han også tid til hobbyprosjektet Madhouse, som han hadde sammen med Sheila E. (trommer), Eric Leeds (saksofon) Doctor Fink (keyboard) og Levi Seacer Jr. (bass). For anledningen kalte Prince seg Austra Chanel. Prince hadde lenge hatt et ønske om å skape et instrumentalt jazz-funk band. I forveien hadde han også lekt med andre bandkonstellasjoner, bl.a. under navn som The Flesh. i 1987 ga de ut to album kalt "8" og "16". Prince hadde skrevet alle låtene på platene. De ble gitt ut  til liten oppmerksomhet fra media, som muligens ikke fikk med seg stuntet. Og de har i årene etter vært vanskelig å få tak i til en fornuftig pris.

Senere har det blitt spilt inn ytterligere 3 Madhouse album, som alle er kalt "24". Den ene i 1988, den andre i 1993 og den tredje i 1997. Men ingen av dem er til dags dato (2007) blitt gitt ut, selv om enkeltlåter fra disse innspillingene er blitt gjort tilgjengelig på andre måter.

De lite kjente Prince platene "8" og "16" som kom ut i 1987.

På denne tiden var forholdet til Sheila E. av mer alvorlig karakter, og i en periode var de også forlovet.

Det 1987 først og fremst vil bli husket for er utgivelsen av dobbeltalbumet "Sign "O" The Times". En plate som salgsmessig ikke var blant Princes største suksesser, men som pga. sine kvaliteter gjerne blir framhevet som Princes beste utgivelse noensinne. En plate som fikk mange utmerkelser det året det kom ut, og som i årene etter figurerer høyt i kåringer over tidenes beste plater. New musical express hadde den på 16.plass i en slik kåring i 1993, Time out hadde den som nr. 1 i en lignende kåring i 1989. Time magazine mente den var 80-tallets beste plate, Hot press hadde den på 3.plass i en avstemning over tidenes beste plater, mens Rolling Stone Magazine hadde den på 93 plass i 2003.

Det som gjorde plata så bra var at Prince på de 2 CDene spilte ut hele sitt register av kreativitet, forståelse av de ulike sjangerne plata touchet innom, og teft for å lage gode poplåter. På mange måter kan man se Prince' diskografi fram til denne plata som en læringsprosess, der "Sign "O" The Times" var hans eksamen. "Sign "O" The Times" var en til tider kompleks, eksperimentell plate, hvor Prince elegant vandret innom electro-funk, smooth soul, pseudo-psychedelic pop, hard rock, gospel, blues, og folk. Han hadde i utgangspunktet tenkt å gi den ut som en trippel-CD, men Warner klarte å overtale ham til å strippe den ned til en dobbelt-CD.

"Sign "O" The Times" ble lagt ut for salg 31. mars 1987, og markerte seg raskt på listene med gode plasseringer, selv om den ikke gikk til topps i så mange land. I U.S.A. ble det 6. plass, I Storbritannia 4.plass, mens i Norge ble dette hans beste plassering fram til da med 3.plass.

Som første singel fra plata ble den synthdrevne tittellåta "Sign "O" The Times" gitt ut, 18. februar 1987. I U.S.A. ble det 3.plass, i UK 10.plass, mens i Norge ble det 7.plass. Låta huskes for et minimalistisk komp, og merkverdige tekstlinjer, slik som "In France a skinny man died of a big disease with a little name/By chance his girlfriend came across a needle and soon she did the same". Videoen til låta bestod av farger og teksten til låta som for over skjermen i ulike fasonger. Prince som på den tiden var negativ til videomediet (igjen) var ikke å se. Susannah Melvoin (søsteren til Wendy) som han fortsatt hadde et godt øye til, er med og korer på låta.

2. singelen "If I Was Your Girlfriend" floppet i U.S.A., med 67.plass. Som 3.singel fra plata ble den mer tradisjonelle Prince låta "U Got The Look" gitt ut. Den hadde et fyldigere funk komp, og fungerte som en slags duett mellom Prince og Sheene Easton. Den fikk en sterk 2.plass i U.S.A. i juli 1987 (11.plass i UK). Også "I Could Never Take The Place Of Your Man" ble gitt ut på singel, med en fin 10.plass i U.S.A. Sistnevnte var som nevnt en låt som opprinnelig var planlagt gitt ut på "Dream factory" albumet.

Sheena Easton var med på låta og videoen til "U Got The Look".

Etter utgivelsen av albumet ble det igjen gjennomført en turne, og igjen ble fokuset lagt på Europa, der hele 350.000 mennesker fikk muligheten til å se ham. Igjen ble Sverige besøkt (to konserter). Prince følte at interessen for hans musikk var større i Europa enn i hjemlandet på denne tiden, så han ønsket å ha fokuset her.

I 1987 var det snakk om en mulig duett mellom popens to store stjerner, Prince og Michael Jackson på sistnevntes album "Bad" (tittellåta "Bad"). Samtaler mellom de to ble gjort, men det viste seg at den kunstneriske uenigheten var for stor. Det endte med at Jackson gjorde "Bad" på egen hånd.

Prince var enormt produktiv på 80-tallet, og i 1987 hadde han egentlig nok et album klart for utgivelse, en plate som senere er blitt kjent som "The Black Album". Utgivelsen av plata ble stoppet kun dager før den var klar for lansering, på et tidspunkt der flere hundre tusen kopier allerede var trykt opp. Men et par eksemplarer unnslapp destruksjon, og i årene som fulgte ble dette en svært populær bootleg (ulovlig plateutgivelse) som ble trykt opp i store antall, til både Warner og Prince' store fortvilelse. Faktisk regnes den som den mest solgte bootlegen noensinne. For å stoppe denne ulovlige virksomheten fikk "The Black Album" en offisiell utgave i 1994. Både bootlegen og den offisielle platen var med et svart cover, noe som skulle uttrykke sinnsstemningen til Prince da han laget plata. "The Black Album" bestod av 8 funky låter. Det var meningen at den skulle presenteres som en 'funk Bibel', for å vise at han fortsatt var tro mot sine røtter innen funk, i en tid der mange mente han var for poporientert. Det var særlig hans svarte fans Prince ønsket å vinne tilbake med denne platen.

En av årsakene som er blitt nevnt for at platen ble vraket i 1987, var at den var et resultat av Princes overdrevne bruk av narkotika på den tiden, noe som etter hans mening påvirket resultatet. Enkelte mener også at han hadde en religiøs åpenbaring i ruset tilstand, og at han da skjønte at platen var ondskapsfull med sine tekster om vold og erotikk.

For å ha noe nytt å presentere for fansen ble i stedet albumet "Lovesexy" spilt inn i full fart i løpet av 7 uker. Og der "The Black Album" skulle uttrykke Princes mørke sider, var "Lovesexy" et uttrykk for hans lysere sider. "Glam Slam", "I Wish U Heaven", "Alphabet Street" og "When 2 R In Love" var sofistikerte og vakre poplåter som det var vanskelig ikke å la seg sjarmere av. Men de som ventet seg et nytt "Sign "O" The Times" album med sin kompleksitet ble nok skuffet. "When 2 R In Love" var også spilt inn for "The Black Album", men da med en helt annen stemning knyttet til låta.

Prince gjorde som vanlig det meste selv på denne plata. Men på åpningssporet og enkelte av de andre sporene hadde han med seg musikerne Levi Seacer Jr. Miko Weaver, Dr. Fink, Boni Boyer, Eric Leeds, Atlanta Bliss og Sheila E. 

Weaver og Seacer Jr. hadde tidligere også spilt i backingbandet til Sheila E.

Prince med noen av de musikerne han brukte hyppigst rundt 1987.

Vi skimter både Sheila E. Dr. Fink (grønn), Levi Seacer Jr. (gul)

og Atlanta Bliss (rød), Eric Leeds (med frakk) på bildet.

Salgmessig ble "Lovesexy" en blandet opplevelse for Prince da den kom ut i mai 1988. I Storbritannia hvor interessen for ham hadde vært jevnt stigende gjennom 80-tallet, fikk han sin første topplassering med albumet. I Norge ble det en sterk 2. plass, mens i hjemlandet U.S.A. ble det en skuffende 11.plass. For første gang var Prince utenfor topp 10 lista med et album siden "Controversy" fra 1981.

"Alphabet Street" ble gitt ut som første singel fra plata i april, med en 8. plass i U.S.A. og 9.plass i Storbritannia. I Norge gikk singelen helt til topps. Låta var av det funky slaget, med en passende smakfull video til å promotere den. I starten av videoen dukket meldingen "Don't buy the Black Album. I'm sorry" opp på skjermen, skrevet med lilla bokstaver. Også vakre "I Wish U Heaven" og "Glam Slam" ble gitt ut på singel fra plata.

"Lovesexy"

Etter dette dro Prince på en større "Lovesexy Tour" med besøk i Europa, U.S.A. og Japan. I Europa opptrådte han foran 500.000 mennesker. Med seg hadde han de samme musikerne som hadde hjulpet ham på albumet. Også vi nordmenn fikk gleden av å oppleve Prince - for første gang - da han opptrådte på Valle Hovin 14. august 1988, foran hele 35.000 mennesker. 

 Prince opptrådte på Valle Hovin 14. august 1988. 

På konserten framførte han låter fra hele sin karriere, fra "I Wanna Be Your Lover" fra albumet "Prince" (1979), fram til det siste albumet "Lovesexy", med låter som "Dance On", "I Wish U Heaven" og "Anna Stesia".

Både publikum og presse var fornøyd med det Mr Funky leverte. Bl.a. Aftenposten: "En vekkelsesaften med funky Prince. Han var akkurat så outrert, så overdreven, så fargerik, så flørtende og så dyktig som vi forventet."

Også det populære ungdomsbladet Det Nye var tilstede på konserten, og de skrøt av Prince, som de omtalte som en frelser: "Super-Prince frelste fra senga."

Det Nye: "Prince struttet av spilleglede, og oppnådde nærmest fullkontakt med folkehavet, der han hoppet og danset og øste ut av sitt etter hvert digre og varierte repertoar. Rå, rock, feiende jazz, funk, soul, og reinspikka disco. Det bare rant ut. Tilsynelatende improvisert og uanstrengt, men i virkeligheten med dødelig rytmisk presisjon. Alt dirigerte av den store, lille, frekke fyren, med den uimotståelige utstrålingen. Super-Prince."

I tillegg til musikken og publikumstekket gjorde Prince seg bemerket med å spre det kristne budskapet: "Believe in God! That's the only way, Oslo. You have to believe!" Han ba alle som sier ja til Gud om å rekke opp hendene, noe som ga en respons de fleste norske prester bare kan drømme om.

Etter konserten hadde bladet Det Nye mange bilder av Prince i sitt nummer 13. september 1988.

Under konserten ble det gjort ulovlige opptak som like etter ble gjort tilgjengelig på bootlegen "Live & Sexy In Norway".

Setlista fra konserten på Valle Hovin

I 1988 begynte Prince arbeidet med en plate kalt "Rave Unto The Joy Fantastic", men da Warner tilbød ham å lage musikk til den neste "Batman" filmen ble plata lagt på vent. Noe av materialet han hadde kommet opp med så langt ble i stedet brukt på "Graffiti Bridge" albumet fra 1990. Mens tittelåta "Rave Unto The Joy Fantastic" ble gitt ut i 1999, på albumet ved samme navn. Da med helt nye låter (med unntak av denne).

1989  ble et stort år for Prince, i hvert fall når det gjaldt platesalg. Som nevnt fikk han æren av å lage musikk til filmatiseringen av tegneseriehelten "Batman". Plata som ble laget var skikkelig venstrehåndsarbeid, og ble spilt inn i løpet av 6 uker. Den fikk heller ikke all verdens kritikk som plate da den kom, selv om man var enig om at den passet bra til filmen. Skuespillerne i filmen, Kim Basinger og Michael Keaton deltok på plata, noe også sangerne Sheena Easton ("Arms Of Orion") og Anna Garcia ("Partyman") gjorde.

I 1989 hadde Prince fortsatt ikke kommet seg over skuffelsen av den dårlige mottagelsen "Lovesexy" albumet fikk i U.S.A. Dessuten var han irritert over at den amerikanske delen av turneen hadde vært en økonomisk skuffelse, der han personlig tapte mange penger. Skylda for dette la han på sitt eget management som han mente ikke hadde gjort jobben sin. Så i januar 1989 sa han opp Cavallo, Ruffalo og Fargnoli. De tre utgjorde et eget selskap og har i årene etter også hatt ansvaret for artister som Madonna og Michael Jackson

"Batman" soundtracket ble en stor salgssuksess med 1. plass i både U.S.A. og Storbritannia, og en rekke andre land da den kom ut i juni 1989.  I Norge nådde albumet 2. plass. Plata var spilt inn i Paisley Park studios, og Prince gjorde det meste av jobben selv. I løpet av en uke solgte plata 1 million eksemplarer. I tillegg gikk "Batdance" til topps på singellisten i U.S.A. og Norge, og nådde 2. plass i Storbritannia.

En tankefull Prince i et 'Batman lignende' miljø.

Som 2. singel fra soundtracket ble "Partyman" gitt ut (18.plass i U.S.A. 14.plass i Storbritannia). Det var en duett mellom Prince og den unge britiske sangeren Anna Garcia, eller Anna Fantastic som hun også kalte seg. Prince traff henne under en konsert i London da hun var 16 år gammel. Som 17 åring flyttet hun til Minneapolis for å bo sammen med Prince. Hun inspirerte Prince til å skrive låtene "Vicki (Anna) Waiting" og "Pink Cashmere". Sistnevnte var inspirert av gaven Prince ga Anna til hennes 18 års dag - en rosa kasjmir jakke.

Senere har Anna skapt seg en artist- og modellkarriere på egen hånd. Bl.a. ved hjelp fra Dieter Bohlen (Modern Talking).

En senere utgave av Anna Garcia.

I tillegg til Princes soundtrack til filmen ble det også laget et mer tradisjonelt et, med orkester under ledelse av Danny Elfman.

I 1989 deltok også Prince på Madonnas album "Like A Prayer" der han skrev og produserte "Love Song" sammen med henne.

Muligens inspirert av Batman filmen valgte Prince å gå igang med sitt 3 filmprosjekt, kalt "Graffiti Bridge". Warner som hadde vært skeptisk til et nytt filmprosjekt etter floppen med "Under The Cherry moon", var også blitt mer positiv til ideen etter suksessen med "Batman".

Filmen ble for det meste spilt inn Princes Paisley Park Studios. Og handlingen i filmen var en slags fortsettelse av "Purple Rain", der The Kid (Prince) og Morris Day nå var blitt eiere av nattklubben Glam Slam. I en slags musikk-kamp kjempet de om retten til å drive Glam Slam. Det hører med til historien at Prince i 1989 åpnet en nattklubb i Minneapolis kalt Glam Slam, som lå vis a vis First Avenue klubben. Etter 8 år valgte Prince å trekke seg ut av prosjektet, og klubben ble omdøpt til The Quest.

Princes natklubb Glam Slam i Minneapolis, som han startet i 1989.

Til tross for Prince' gode intensjoner med filmen ble den nok en fiasko for ham. Verken publikum eller kritikere hadde mye pent å si om den. Prince burde kanskje ha luktet lunta da Madonna valgte å takke nei til rollen som Aura, da hun syntes manuset til filmen var elendig.

Heldigvis gikk det bedre med det doble soundtracket da det kom ut i august 1990. I U.S.A. ble det 6. plass, i Storbritannia gikk den til topps, mens i Norge ble det 2. plass. Prince skrev stort sett alle låtene på de to platene, men overlot mange av dem til artistene George Clinton, Mavis Staples, Tevin Campbell, og et gjenforent The Time. Likefullt sang han de beste låtene selv, slik som "The Question Of U", "Can't Stop This Feeling I Got", "Tick, Tick, Bang", "Elephants & Flowers" og "The New Power Generation".

Sistnevnte låt ble også gitt ut som singel i oktober 1990, til liten interesse hos platekjøperne. Men den markerte starten på hans neste backingband The New Power Generation, og har i årene etter blitt et slags anthem for dem. Offisielt fikk backingbandet sin debut året etter på "Diamonds And Pearls". Likefullt er NPG kreditert på plata for å ha bidratt med "chant", hva nå det skulle bety. "Lovesexy" albumet ble åpnet med ordene "Welcome To The New Power Generation", noe som muligens viser at Prince hadde planlagt bandet en liten stund allerede.

For musikerne som hjalp Prince på denne plata (og turneen) var de samme som hadde hjulpet ham på de foregående platene, Med bl.a. Sheila E. Fink, Seacer Jr. Sheila E. valgte å avslutte sitt samarbeid med Prince etter denne platen, for heller å konsentrere seg om sin egen karriere. På det tidspunktet hadde Sheila E. allerede gitt ut 3 studioalbum, og i årene som fulgte ga hun ut albumene "Sex Cymbal" (1991), "Writes Of Passage" (2000) og "Heaven" (2001). Men ingen av dem ble noen suksess. Hun har også deltatt med sitt trommespill på mange andre utgivelser med kjente artister. I 2004 tok Prince og Sheila E. opp igjen samarbeidet da hun deltok på "Musicology", og platene som fulgte etter det.

Singelen "New Power Generation" markerte starten på Prince' nye backingband.

Størst suksess av singlene fra "Graffiti Bridge" hadde Prince med "Thieves In The Temple" som nådde 6. plass i U.S.A. 7. plass i Storbritannia, og 4. plass i Norge.

Etter utgivelsen av "Graffiti Bridge" dro Prince ut på en suksessrik "Nude Tour", der han opptrådte for en million mennesker i Europa og Japan. U.S.A. ble droppet i frykt for at han igjen ville tape penger pga. for høye utgifter. Turneen var en ren 'Greatest hits' turne.

I 1991 produserte Prince albumet "Martha's Kitchen" for Martika ("Toy Soldiers"). Han skrev også mange av låtene på plata, slik som de to singlene "Love.. Thy Will Be Done" og "Martha's Kitchen". Førstnevnte singel nådde topp 10 i Storbritannia.

I oktober 1991 var Prince tilbake i godt slag med albumet "Diamonds And Pearls". Og både kritikere og platekjøpere mente dette var det beste han hadde laget siden "Purple Rain"/"Sign "O" The Times". Den solgte til en 2. plass i Storbritannia, 3. plass i U.S.A. og 5. plass i Norge. I tillegg gikk den smoothe poplåta "Cream" til topps i U.S.A. (3. plass i Norge). Noe som ble hans 5. nr. 1 hit i hjemlandet. Andre flotte låter på plata var "Diamonds And Pearls", "Gett Off", og "Money Don't Matter Tonight". Plata var en blanding av rett fram pop, slik som i tittellåta, "Cream" og "Money Don't Matter Tonight", til funk i "Gett Off" og "Thunder". Han leflet også med jazz i låter som "Willing And Able", "Strollin" og "Walk Don't Walk". Det holografisk coveret var av det delikate slaget, der det endret motiv etter vinkelen man så på coveret.

På "Diamonds And Pearls" presenterte han sitt nye backingband The New Power Generation for en hel musikverden. Det besto av rapper Tony M, sangeren Rosie Gaines, trommeslageren Michael Bland, gitaristene Levi Seacer Jr. og Kirk Johnson ,  saksofonisten Eric Leeds, bassisten Sonny T , og keyboardisten Tommy Barbarella. Dyktige og anerkjente musikere alle sammen. Prince hadde i de senere årene hatt et ønske om å skape et fyldigere lydbilde sammen med et skikkelig band, og med to gitarister i tillegg til seg selv lå alt til rette for det. Gjennom årene har det vært hyppige utskiftninger i bandet, der hele 19 musikere har vært innom. Eric Leeds og Levi Seacer Jr. var de eneste av Princes gamle musikere som ble med over i det nye bandet. Seacer Jr. sluttet i bandet i 1993, mens Leeds var med fram til 2003.

Eric Leeds spilte med Prince mellom 1985 og 2003. Først som medlem av The Family,

senere som medlem av The Revolution og The New Power Generation.

Prince' nye backingband The New Power Generation. Fra venstre :

Tommy Barbarella, Rosie Gaines, Michael B., Sonny T., Kirk Johnson (foran),

Tony M (bak), Levi Seacer Jr., og Damon Dickson. Eric Leeds er ikke med på bildet.

I april 1992 dro Prince ut på verdensturne, kalt "Diamonds And Pearls Tour", med sitt nye band. Med besøk i Australia, Japan og Europa. I Londons Earls Court gjorde bandet hele 7 opptredener. Til sammen solgte de 850.000 billetter fordelt på 50 konserter. Med seg på turneen hadde Prince en dame ved navn Tara Leigh Patrick. På anbefaling fra Prince tok hun kunstnernavnet Carmen Electra. I årene etter har hun vært en ettertraktet modell og skuespiller. Prince prøvde i første omgang å gjøre popstjerne ut av henne, uten at det ble noe heldig valg.

I 1992 traff Prince den 16 år gamle sangeren Nona Gaye som nettopp hadde gitt ut den kritikerroste R&B plata "Love For The Future". I de neste tre årene hadde hun et uoffisielt forhold til Prince.

Princes kjæreste Nona Gaye.

I 1992 var Princes kontrakt med Warner iferd med å gå ut. Og med suksessen til "Diamonds And Pearls" friskt i minne var Warner raskt ute med å tilby ham en kontrakt på 5 år. Summen de tilbød ham var hele 600 millioner kroner. Det største beløp en soloartist hadde fått for å skrive under en kontrakt. I kontraktsforslaget lå det også krav om at Prince måtte si fra seg rettighetene til backkatalogen sin i denne perioden. Prince likte ikke vilkårene, men hans enorme private pengeforbruk som på den tiden var ute av kontroll gjorde at han ikke våget å takke nei til tilbudet. Men han angret seg like etterpå, og det tok ikke lang tid før han uttrykte sin missnøye med avtalen gjennom media. Bl.a. var han irritert på Warner fordi de prøvde å begrense antallet utgivelser med ham. Warner mente at et nytt album annet hvert år var nok, ellers ville det ende med at de konkurrerte mot hverandre. Prince selv ønsket å lage to album hvert år, så de ble enig om å møtes på midten, med et album pr. år.

For å uttrykke sin misnøye med Warner valgte han å presentere sitt neste album fra oktober 1992, i form av et kjærlighetssymbol. Princes begrunnelse var at Warner hadde alle rettighetene til Prince navnet, så for å omgå dette ønsket han å endre navn. Prince: "The first step I have taken towards the ultimate goal of emancipation from the chains that bind me to Warner Bros. was to change my name from Prince to [the Love Symbol]. Prince is the name that my Mother gave me at birth."  

På fødselsdagen sin, 7. juni 1993, erklærte han Prince-navnet for dødt.

Folk syntes det hele var svært komisk. Og så likhetstrekk mellom Prince, og Michael Jacksons mange krumspring. En britisk journalist kom opp med navnet The Artist Formerly Known as Prince, eller TAFKAP som det ble kortet ned til. Eller The Artist. I hele tatt ble det vanskelig å vite hva man skulle kalle ham. Og hvordan man skulle sortere ham alfabetisk! På P?, på L?, på T? Forvirringen ble komplett. MTV hadde det morsomt å lage lyder hver gang man egentlig skulle sagt Prince. 

Albumet "The Love Symbol" kom også i en eksklusiv utgave pakket i en gullaktig eske.

Selv om konflikten med Warner framstod som søkt for utenforstående, og bruken av et symbol som kunstnernavn virket komisk, var likefullt "The Love Symbol" en gjennomført bra plate. NPG bidro med et tett og drivende sound. Låtene hadde en kompleksitet i seg som fenget både kritikere og fansen. Likefullt var den også lett tilgjengelig, med gode låter som "Sexy M.F.", "Seven", "Damn U", og åpningssporet "My Name Is Prince".

"My Name Is Prince" ble gitt ut på singel 29. september 1992, altså 8 måneder før han gikk bort fra Prince navnet. Likefullt ble den en hit mange steder lenge etterpå. Noe som gjorde at tittelen framstod som merkelig for mange. Merkelig var det kanskje også at han presenterte sitt 'love symbol' på coveret og i tittelen, samtidig som åpningssporet på plata het "My Name Is Prince".

"The Love Symbol" solgte bra med en 1. plass i Storbritannia og 5. plass i U.S.A. og 10. plass i Norge. I tillegg ble "Seven" en stor hit i U.S.A med 7.plass. Mens "My Name Is Prince" og "Sexy M.F." nådde topp 10 i Storbritannia.

I 1993 gjorde Prince en vellykket turne kalt "Act II Tour" med 29 konserter i Europa. Han solgte ut hele 72.000 billetter til Wembley-konserten i løpet av en time. Prince valgte også å ta turen til Norge og Oslo Spektrum, der han opptrådte 7. august 1993. 

 En opplagt Prince i Oslo Spektrum 7. august 1993.

(Takk til Signe Dons for tillatelse til å bruke bildet).

Her framførte han 18 låter, samt 5 ekstranummer, i noe som framstod som en ren hitparade. Konserten i Oslo Spektrum åpnet med at Prince satte fyr på kjærlighetssymbolet sitt, med ordene: "This is my name!". 

Låtene Prince framførte i Oslo Spektrum på sin "Act II Tour" i 1993.

I 1993 ga Warner ut et samlealbum med Prince mot hans vilje, da Prince generelt var imot samleplater. Som en liten hevn fakturerte han Warner for et enormt beløp som betaling for bildene som fulgte plata. Dvs. det var 3 ulike samleplater som ble gitt ut. "The Hits 1" og "The Hits 2" inneholdt hans mest kjente låter. Av rariteter her var hans egen versjon av "Nothing Compares 2 U" og singelversjonen av "Kiss" som ikke hadde vært ute på CD før. I tillegg ble det gitt ut en trippel-CD kalt "The Hits/The B-Sides", der de to første CDene var de samme som "Hits 1+2", mens den 3 CDen bestod av B-sider og andre rariteter, slik som "4 The Tears In Your Eyes" som ble brukt på veldedighetsalbumet "We Are The World" i 1985. Salgmessig var det ingen av disse samleplatene som gikk til topps noe sted. Men med 4. plass for trippel CDen og to 5. plasser for enkelt-CDene i Storbritannia ble det snakk om ganske mange platesalg likevel. "Controversy" singelen fra 1981 ble gitt ut på pånytt i Storbritannia i 1993, som endel av lanseringen av "Hits" platene. Og overraskende nok ble den en stor hit med 5.plass i desember 1993.

I Norge ble det 11.plass for trippel-CDen, og 14. og 15.plass for de to andre. I U.S.A. ble det 19.plass for trippel CDen.

Prince tok med seg fotografen en liten tur ut i parken. Deretter fakturerte

han Warner for et svimlende beløp som betaling for jobben.

Warner hadde også overtatt rettighetene til Princes Paisley park plateselskap, så derfor dannet han i 1993 et nytt selskap kalt NPG Record label. Første plate ut på det nye selskapet ble "Goldnigga" med hans backingband New Power Generation. Som 'ventet' var det Prince som stod bak det meste av det som foregikk på plata. Den ble ingen salgssuksess, ettersom den kun var tilgjengelig gjennom Princes eget telefonutsalg, og da i en begrenset periode. Slik at den i ettertid har blitt svært verdifull. Rosie Gaines som hadde sluttet i NPG på denne tiden koret på låta "Call The Law".

I august 1994 ga Prince ut albumet "Come". Og hele utgivelsen oste av at dette var et pliktløp på noe som måtte fullføres. Plata var rimelig uinteressant, og gjorde det også dårlig i U.S.A. med en 15. plass (7.plass i Norge). Men engelskmennene hadde tydeligvis lagt sin elsk på ham, uansett. For her gikk plata til topps. Og dermed ble dette den 5. førsteplassen for Prince i Storbritannia. Han fikk også en Brit Award (Britenes "Spellemannspris") som beste internasjonale artist i 1992 - en bedrift han gjentok i 1993, 1995 og 1996. En prestasjon han er alene om. Totalt solgte "Come" i ca. 500.000 eksemplarer, som er det dårligste Prince hadde oppnådd fram til da. Også førstesingelen "Letitgo" gjorde det dårlig (31.plass i U.S.A. 30.plass i UK). På denne tiden hadde Prince en ide om å fullføre kontrakten med Warner ved å fylle albumene med låter han hadde liggende fra før. Mange av låtene på "Come" var opprinnelig tiltenkt en musikal han hadde planer om å lage, kalt "Glam Slam Ulysses". "Come var også en mørk plate stemningsmessig. På coveret av plata stod det skrevet: "Prince 1958-1993", som for å markere at han opphørte å eksistere under det navnet da. Likefullt var det fortsatt Prince han titulerte seg på coveret av plata, enda den ble gitt ut i 1994.

"Come" ble gitt ut i august, men allerede i februar samme år ga Prince ut det som mange regner som en av hans fineste låter, nemlig "The Most Beautiful Girl In The World". Låta var en hyllest til hans nye kjæreste Mayte Garcia. Den vakre balladen med Princes falsett sang ble umiddelbart en stor hit i de fleste land den ble gitt ut i. I U.S.A. ble det en sterk 3.plass, i Norge ble det 4.plass, mens i Storbritannia gikk den helt til topps (som den foreløpig siste topplasseringen der). I motsetning til "Come" der han titulerte seg som Prince, hadde han her tatt i bruk kjærlighetssymbolet som artistnavn, noe som nevnt skapte problemer. Prince var nå ivrig på å få gitt ut albumet "Gold Experience" så fort som mulig. Men ettersom "Come" ble gitt ut i august samme år ønsket ikke Warner å gi ut nok et studioalbum så kort tid etterpå. Så til Princes store irritasjon ble det satt på vent til september 1995 - 1 1/2 år etter at 1.singelen fra plata kom ut. I mai 1994 ble EPen "The Beautiful Experience" gitt ut (18.plass i Storbritannia, 92.plass i U.S.A.) Plata bestod av 7 remixer av "The Most Beautiful Girl", der hver enkelt mix var som en musikalsk reise som ble avsluttet med den ordinære versjonen av låta.

Prince med sitt New Power Generation, og kjæresten Mayte Garcia til høyre.

I november 1994 ble som nevnt "The Black Album" gitt ut offisielt, for å sett en stopper for bootlegen som hadde blitt solgt i store antall fram til da. Også dette irriterte Prince som helst hadde ønsket at plata aldri kom offentligheten for øret.

I 1994 slo han seg igjen sammen med backingbandet New Power Generation, og hjalp dem med deres neste innspilling kalt "Exodus" som kom ut i 1995. På singelen "Get Wild" var det Prince som hadde hovedvokalen. Samtidig spilte han inn et album under pseudonymet Tora Tora som ennå ikke er blitt gitt ut. På samme tid spilte han også inn en liveplate (i studio) med kjente låter som "Honky Tonk Woman" (The Rolling Stones), og andre rock- og bluesklassikere. Tanken var å kalle platen "The Undertaker", trykke opp 1000 eksemplarer og så legge de ved Guitar Player Magazine. Men Warner satte foten ned for ideen. Likefullt var det (som vanlig) noen eksemplarer som kom ut på det åpne markedet, og som senere er blitt å finne på bootleg.

Warner valgte i 1994 å legge ned hans gamle selskap Paisley Park label for å begrense det økonomiske tapet selskapet innebar. Men før de kom så langt hadde Prince hentet over endel av de gamle innspillingene som han hadde gjort med ulike artister der - artister som ble hentet over til Prince' nye NPG Records. I august 1994 ble plata "1-800 new funk" gitt ut, med artister som George Clinton, Nona Gaye, Mayte Garcia, Marvis Staples, Madhouse og The NPG.

Den mest markante låta på plata var "Love Sign", som var en duett mellom Nona Gaye og Prince. Pga. hans kontraktsrettslige stridigheter med Warner var ikke Prince kreditert på duetten. "Love Sign" ble gitt ut som promo-singel, og den ble en hit i U.S.A. med bl.a. en 72. plass på Billboard Airplay.

Samleplata "1-800 new funk"

Våren 1995 var Prince så irritert på Warner fordi de ikke ville gi ut albumet "The Gold Experience", så han bestemte seg for å dra ut på en "Gold Tour", enda fansen ikke hadde noe album å forholde seg til. Som de senere årene valgte han igjen å konsentrere seg om Europa og Japan, da han nektet å turnere i U.S.A. før han var fri fra kontrakten med Warner.

I september 1995 ble "The Gold Experince" omsider gitt ut. Og kritikerne var enig om at Prince denne gang hadde laget en smakfull plate, med inspirasjon fra pop, funk, rock, soul, og jazz. Som med "Lovesexy"/"Black album" var dette en motvekt til den mørkere "Come", med lyse, vakre stemninger. Låter som "The Most Beautiful..", "Dolphin", "Gold", "P Control" og "Endorphinmachine" ble framhevet som platas sterkeste spor. Ellers var det mye rapping på plata. Låta "Billy Jack Bitch kunne minne om "Boom! Boom! Shake The Room" med Jazy Jeff & the Fresh Prince.

Salgmessig gikk det brukbart med 6. plass i U.S.A. 4. plass i Storbritannia og 12. plass i Norge. Om plata hadde blitt gitt ut våren 1994 ville nok salget vært betydelig høyere. I U.S.A. ble i tillegg singelen "I Hate U" en hit med 12.plass, mens "Gold" nådde topp 10 i Storbritannia.

Som på singelen "The Most Beautiful.." valgte Prince å signere denne plata med kjærlighetssymbolet.

I 1995 opptråde Prince på Brit Awards med ordet 'slave' malt på kinnet. Prince: "Folk tror jeg er en gærning fordi jeg skriver 'slave' i ansiktet. Men hvis jeg ikke kan gjøre som jeg vil, hvem er jeg da? Når du stopper en manns drømmer blir han en slave."

Prince med ordet 'slave' malt på kinnet.

Mange journalister reagerte på at han kunne kalle seg slave med tanke på den eventyrlige kontrakten han hadde fått av Warner. Som en reaksjon på de mange kritiske spørsmålene valgte han på denne tiden å gjøre seg mer utilgjengelig for media. Noe som ikke var heldig for ham.

"The Gold Experience" var Princes siste storselger på nesten 10 år. Platene som fulgte på 2. halvdel av 90-tallet, og første halvdel av 2000-tallet opplevdes av fansen som mer utilgjengelig. I tillegg valgte Prince å kanalisere mye av salget gjennom sin hjemmeside, noe som gikk utover det registrerte salget på listene.

I 1995 ble Prince ble kjæreste med den 21 år gamle Mayte Jannell Garcia. Han hadde første gang truffet henne i Tyskland i 1990, da hun var 16 år gammel. Det var faren til Mayte som tok initiativ til at datteren fikk møte Prince backstage etter en konsert Prince gjorde der. Faren som var flyver i det amerikanske militæret var utstasjonert i Tyskland, slik at familien som egentlig kom fra Puerto Rico bodde i landet på den tiden. Han hadde med en videokassett av datteren med opptak av hennes dansing som han ga til Prince. Prince ble betatt av den unge jenta, noe som var gjensidig, selv om hun syntes han var liten. Mayte: "My first thought was. Wow, he's really-small!" (Prince er bare 1.57 cm høy). Med tillatelse fra faren fikk Prince lov til å holde kontakt med Mayte. Da hun var 17 år ble hun invitert over til hans hjem i Paisley Park. Og siden reiste hun ikke tilbake. Da hun ble 18 år utviklet forholdet seg til noe mer, selv om det ikke var offisielt. Hun bidro som sanger på hans plater etter 1991, slik som "The Love Symbol". Her sang hun både på engelsk og spansk. Og hun var med som danser på hans "Diamonds & Pearls" turne.

Mayte Jannell Garcia

I 1995 produserte Prince Maytes album "Child Of The Sun", og forholdet mellom de to ble mer offisielt. Ikke minst gjennom forlovelsen de to inngikk. På denne plata hadde hun en hilsen tilbake til Prince, da hun sang "The Most Beautiful Boy In The World".

"Chaos & Disorder" fra 1996 ble hans endelige avslutning på samarbeidet med Warner records (selv om deler av kontrakten med Warner varte helt til 2000). Og på flere av låtene uttrykte han sin vrede over selskapet, slik som i "Dig U Better Dead" og "Had U". Plata var av det røffe slaget, der han eksperimenterte med mer rock-basert musikk. Samtidig var den ikke skikkelig produsert, og hørtes mer ut som en demo. Noen fans syntes plata var spennende, men de fleste valgte å overse den, noe som førte til dårlige salgstall. I U.S.A. klarte den kun en 26. plass, I Storbritannia ble det 14. plass, mens i Norge ble det 15. plass. Man måtte langt tilbake for å finne like dårlige plasseringer.

Som den første platen på sitt eget New Power generation record label ga Prince ut trippel-CDen "Emancipation" i november 1996. En plate som så ble distribuert gjennom EMI. Emancipation betyr frigjøring, noe som var ment som en avskjedshilsen til Warner Bros.

Hver plate var på en time, med 12 låter pr. plate. Det var mye symbolikk involvert, bl.a. med referanser til Egypt. Mange av låtene hadde han skrevet tidligere på 90-tallet, men ventet med å gi dem ut til han var fri fra Warner. På denne plata overrasket han mange ved å gjøre coverversjoner av andre artisters låter, noe han ikke hadde gjort før. Slik som "Betcha by Golly Wow!" (The Stylistics), "I Can't Make You Love Me" ( Bonnie Raitt), "La-La (Means I Love You)" (The Delfonics), og "One of Us" (Joan Osborne). På sistnevnte låt hadde han endret refrenget til "What if God was one of us/Just a slob like one of us" to "...Just a slave like one of us".

"Emancipation" nådde en 11. plass i U.S.A. 17. plass i Storbritannia, og 27. plass i Norge. Noe som ikke var all verden. Men 500.000 solgte eksemplarer av en trippel-CD var egentlig ganske bra. Kritikerne var ikke overbevist, da de mente plata platene manglet fokus, og at det ble for langtekkelig med 3 CDer.

Den følgende turneen kalt "Jam Of The Year" ble en suksess, selv om Prince nesten ikke spilte låter fra "Emancipation" når han opptrådte. I motsetning til de foregående årene var det U.S.A. og Canada som fikk besøk av Prince denne gangen, og ikke Europa. Musikerne han hadde med seg på scenen var Kirk Johnson (trommer), Rhonda Smith (bass, vox), Morris Hayes (keyboards), Kat Dyson (gitar), og Mike Scott (gitar).

På Valentines dagen, 14. februar 1996 valgte Prince å gifte seg med sin Mayte. Vielsen som ble avholdt på The Park Avenue United Methodist Church i Minneapolis ble sendt live via internett. I bryllupsgave fikk Mayte et stort hus i Marbella, Spania, med utsikt over Middelhavet. Prince komponerte også sangen "Friend, Lover, Sister, Mother, Wife" som en gave til henne.

Det var ekte kjærlighet mellom de to, så gleden var stor da hun ble gravid. Prince som på den tiden var opptatt med innspillingen av nevnte "Emancipation" tok med det ufødte barnets hjerteslag i låta "Sex In The Summer".

16. oktober 1996 ble de foreldre til Gregory. Men til stor fortvilelse hos de begge var barnet født med Pfeiffer syndrom, en sjelden sykdom som gjør at hodeskallen hardner til for tidlig, slik at det blir press på hjernen. Etter en uke døde det lille barnet. For å bearbeide sorgen valgte de å stille opp på Oprah Winfreys TV program 21. november.  Men innerst inne hadde det ikke gått opp for dem at barnet ikke ville komme tilbake. Mayte: "We believed he was going to come back, that souls come back. We didn't want to acknowledge he was gone, it was our way of grieving".

For mange par vil det å miste et barn bety at man kommer nærmere hverandre, men for Prince og Mayte ble det motsatt. Mayte: "Losing a baby is a terrible thing. Some couples are brought closer together after the loss of a child, others are driven apart; in our case the latter happened". Prince valgte å bearbeide sorgen ved å jobbe døgnet rundt, mens Mayte ble overlatt til seg selv med sin sorg. I 1999 ble ekteskapsinngåelsen mellom de to annullert, og i 2000 ble de offisielt skilt. De har likevel klart å beholde vennskapet i årene etter. Mayte ble senere forlovet med Mötley Crües Tommy Lee.

I mange år hadde Prince hatt et ønske om å gi ut et album med navnet "The Dawn". Allerede i 1986 hadde han lekt med tanken om å skape et musikal-inspirert album. I 1994 hadde han et slikt album bortimot klart, men han ombestemte seg, og brukte heller noen av låtene på "Come" og "The Gold Experience" albumene. I 1997 hadde han igjen tenkt å gi ut et album kalt "Dawn". Han til og med reklamerte for plata på baksiden av en singel som ble gitt ut på den tiden. Men igjen ombestemte han seg. Og plata har fortsatt ikke sett daggry..

I 1998 ga Prince ut "Crystal Ball" som bestod av 4 CDer. Den ene plata het "The Truth", og stod mer på egne ben med sine 12 låter. De hadde et 'demo' preg over seg, da Prince hadde brukt minimalt med studiotid på den. Enkelte av låtene var også akustiske.

De 3 andre CDene var de som i hovedsak utgjorde "Crystal Ball". Og forhistorien til plata er lang. Men i korte trekk kan man si at de ikke-utgitte platene "Dream Factory" og "Camille" fra midten av 80-tallet utgjorde basisen for CDene. Også kjent som "The lost albums". Med årene ble det også flere låter til overs fra plateinnspillingene. Slik som "Acknowledge Me" og "Ripopgodazippa" fra "The Gold Experience", og "All My Dreams" fra "Parade" innspillingen. Mange av de hadde vært tilgjengelig på bootlegs. Så "Crystal Ball" var Princes forsøk på å få gitt ut låtene på en offisiell plate. "Crystal Ball" var bebudet allerede i 1997, men ble ikke gitt ut før i 1998. Prince hadde på sin nettside krevd at minst 50.000 eksemplarer ble forhåndsbestilt før han ville gi den ut. Og da det antallet ble innfridd, drøyet han fortsatt med utgivelsen. Først var den kun tilgjengelig via hans nettside, men etter hvert ble den lagt ut for ordinært salg, der den oppnådde 62. plass i U.S.A. Dette ble hans første utgivelse på sitt eget NPG selskap.

De som kjøpte den via nettsiden hans fikk også den instrumentale platen "Kamasutra" med på kjøpet. Den klassisk- og jazzinspirerte platen ble komponert for å bli avspilt under bryllupet mellom Prince og Mayte. Via hans 1800 new-funk internet store solgte Prince hele 250.000 plater av "Crystal Ball", noe som var oppsiktsvekkende. Og det meste av inntektene fra salget gikk rett i lomma på Prince, som slapp utgifter til markedsføring og distribusjon.

I 1998 ble også "New Power Soul" gitt ut. Men mange Prince fans registrerte ikke engang at den var gitt ut pga. manglende omtale av plata i media. Slik var den nye virkeligheten til Prince nå blitt. Men en 22. plass i U.S.A. var ikke så ille. I Storbritannia ble dette den første plata til ikke å nå topp 40 siden starten på 80-tallet. I Norge ble det en 40.plass på VG lista. Også denne plata ble distribuert gjennom EMI.

I 1999 kom han først ut med studioplata "Rave Un2 the Joy Fantastic" , som denne gang ble distribuert gjennom Arista records, i tillegg til det som ble solgt via hans hjemmeside. Kritikerne likte plata, og mente at låtene var mer "radiovennlige" enn det Prince hadde kommet med de siste årene. "The Greatest Romance Ever Told" ble da også en liten hit. "Rave Un2 The Joy Fantastic" solgte til en 18. plass i U.S.A. og 37.plass i Norge. I Storbritannia nådde den ikke opp.

I 1983 ga Prince ut låta og albumet "1999" med suksess. Og nå som man omsider var kommet til det herrens år 1999, var det helt naturlig at låta og albumet ble gitt ut pånytt, slik at det kunne utgjøre "the soundtrack of the new millennium" for folk i festhumør. Ideen var god, men det ga ikke det helt store resultatet. 150. plass for albumet og 40. plass for singelen i U.S.A. var rett og slett fiasko. I Storbritannia fikk han en topp 10 hit singel med "1999" i januar 1999. Den kom også inn på listene på slutten av året. I februar ble EPen "1999: The New Masters" også gitt ut. Her fikk fansen 6 nye 'tidsriktige' versjoner av "1999" å velge imellom.

I 1999 kom også plata "The Vault: Old Friends 4 Sale" (vault betyr på vent) som i likhet med "Crystal Ball" var en samling av låter Prince hadde gjort tidligere i karrieren. Forskjellen var at det denne gang var Warner som hadde rotet i skuffer og skap etter gamle Prince låter, som de så ga ut her. I et forsøk på å dekke noe av tapet de hadde hatt på ham på 90-tallet. Det var 10 låter på albumet, der de fleste av dem var jazzinspirerte. 

31.desember 1999 gjorde Prince en spesiell konsert som ble formidlet til fansen gjennom hjemmesiden hans. Den ble kalt "Rave Un2 The Year 2000", og blant gjestene her var George Clinton, Lenny Kravitz og The Time. Fansen kunne kjøpe konserten på VHS og DVD via hans side.

16.mai 2000 proklamerte han at artistnavnet på ham igjen skulle være Prince. Årsaken var at han nå igjen hadde full kontroll over bruken av navnet. Likefullt fortsatte han å bruke kjærlighetssymbolet i ulike sammenhenger. Og han fortsatte å spille på en kjærlighetssymbol-formet gitar.

Sommeren 2000 ble det spilt inn nok et album som aldri så dagens lys. Navnet på plata skulle være "High", for å markere at folk ble "høy" av den uten å bruke dop. Ifølge de som har hørt låtene som ble spilt inn for plata var det svært kommersiell musikk, med låter som lett kunne ha blitt store hits for Prince. Som på hans 80-talls plater var det mye sexprat i tekstene, og endel banning. Av en eller annen grunn virker det som om Prince mistet interessen for prosjektet, og la det til side. Hans interesse for Jehovas Vitner på den tiden kan også hatt noe å si for dette valget. En av låtene fra innspillingen kalt "U Make My Sun Shine" som var en duett mellom Prince og sangeren Angie Stone ble gitt ut på singel, med 59.plass i U.S.A. som resultat. Flere av de andre låtene fra innspillingen er blitt brukt i andre sammenhenger.

I 2001 ble det også gitt ut nok en samleplate, kalt "The Very Best Of Prince". Den inneholdt 17 låter, og var en mer streit samleplate enn "The Hits 1 & 2". Fordelen med The Very Best Of Prince" var at låtene var på en plate,  og at de var presentert kronologisk. På de andre var det ren 'shuffle'. Men problemet med en enkel CD er at den utelukket store hits som "Pop Life", "Batdance", "I Could Never Take The Place Of Your Man", "7", og "The Most Beautiful Girl In The World". Plata solgte kun til en 66. plass i U.S.A. men en sterk 2. plass i Storbritannia veide nok opp en del. 

I 2001 var også et album kalt "Peace" bebudet. En singel med "Peace" og "2045:radical Man" ble gitt ut, men albumet som skulle følge like etterpå dukket aldri opp.

25. august 2001 døde Princes far John Nelson. De to hadde akkurat rukket å skvære opp om det som hadde skjedd tidligere i livet da han døde. 15. februar året etter døde også hans mor Mattie.

I november 2001 ga Prince ut albumet "The Rainbow Children". En plate som i første omgang kun var tilgjengelig gjennom internett. Mange mener det er en fin utgivelse med sin jazz inspirasjon, men få fikk muligheten til å vurdere det. På Billboard ble det 109. plass, men denne plasseringen må sees i sammenheng med hans internettsalg. På plata utrykker Prince sine religiøse følelser. I en tid der han gikk over til Jehovas Vitner.

Nyttårsaften 2001 ble Prince igjen gift. Denne gang med canadiske Manuela Testolini. Han hadde truffet henne da hun begynte å jobbe i hans veldedighetsorganisasjon "Love4oneanother", som hjalp hjemløse. Før det hadde jenta med italienske og egyptiske aner studert sosiologi og jus i hjembyen Toronto. De to ble gift i en hemmelig seremoni i regi av Jehovas vitner på Hawaii. Hun tok Nelson som etternavn. Senere fikk hun nye arbeidsoppgaver i livet, og ble senere president i  Gamillah, Inc. Et firma som jobber med veldedighetsorganisasjoner rundt om i verden.

I desember 2002 ga Prince ut sin første liveplate. Noe som egentlig er litt merkelig, når man tenker på hvilken glimrende liveartist han er, og hvor lenge han hadde holdt på. Plata het "One Nite Alone...Live!" og inneholdt 36 låter fordelt over 3 CDer. Hver CD ga inntrykk av å være selvstendige framføringer. I virkeligheten dreide det seg om enkeltlåter framført live, som her ble satt sammen til en hel plate. De to første CDene var på en måte hovedkonserten, der CD2 var mer pianobasert. CD3 var "nachspielet", hvor Prince i større grad jammet med utgangspunkt i sine kjente låter fra en lang karriere. Med seg på scenen hadde han The NPG, Maceo Parker og Candy Dulfer.

I 2002 ble det også gitt ut en enkel-CD via Princes hjemmeside kalt "One Nite Alone.." hvor Prince framførte for det meste nye låter. Arrangementet var helt enkelt, med vokal og piano.

Disse platene var ment å reflektere hans verdensturne kalt "One Nite Alone Tour". I tillegg til Europa ble også U.S.A. besøkt denne gangen. For oss nordmenn var det ekstra gledelig at han også fant plass til Norge på turneen. 21. oktober 2002 gjestet han Oslo Konserthus, der han gjennomførte en forrykende konsert.

I 2003 kom hans advokat Londell MacMillan med en uttalelse på vegne av Prince om at han ikke lenger kom til å opptre med låter som "Darling Nikki". Årsaken var at han var blitt mer engasjert i Jehovas Vitner, og at teksten på låta var upassende.

22. juli 2003 ga han også ut albumet "N.E.W.S.". Og her gikk Prince igjen nye veier. Med et instrumentalt album innen new age-sjangeren. Plata bestod av 4 låter med navnene "East", "West", "South", og "North", der alle låtene merkelig nok sluttet på akkurat 14 minutter. I tillegg til at Prince spilte selv, hadde han med seg dyktige musikere som Eric Leeds på tenor saksofon, John Blackwell på trommer, og Rhonda Smith på akustisk og elektrisk bass. Selv om det var en spennende plate, ble det også den første plata Prince har laget som ikke har nådd Billboard topp 200. Han fikk en Grammy nominasjon for "N.E.W.S." som beste instrumentale popplate. Den ble lagt ut for salg via hans hjemmeside i mai 2003, og i juli ble den også tilgjengelig i vanlige platebutikker.

Selv om de fleste platene Prince har solgt via internett etter hvert har blitt tilgjengelig i butikkene, fins det mye musikk som ikke er blitt gjort tilgjengelig der. Den instrumentale "Xpectation" (2003), "The Chocolate Invasion" (2004) og "The Slaughterhouse" (2004) er album som kun har vært å få kjøpt på Prince' hjemmeside.

	"Xpectation" (2003)		"The Chocolate Invasion" (2004)		"The Slaughterhouse" (2004)

For utenforstående virket det som om Prince nå lå med brukket rygg, totalt glemt av alle platekjøperne som hadde elsket hans plater på 80-og 90-tallet. Også kritikerne harselerte med platene han ga ut på slutten av 90-tallet, og 2000-tallet.

Men i 2004 viste Prince at han fortsatt hadde evnen til å lage glimrende plater. For til alles store overraskelse dukket Prince opp igjen, mer vital og spennende på mange år med albumet "Musicology", som kom ut 20. april. Med denne plata viste Prince at han ønsket å bli med i gamet igjen. Både platekjøperne og kritikerne var over seg av begeistring. Anmelderne mente dette var det beste han hadde laget siden "Diamonds And Pearls" fra 1991. Noe som førte plata opp på 3. plass på både de amerikanske og britiske albumlistene. I Norge nådde den en sterk 2. plass. Mye pga. strålende kritikk i norsk presse. Prince hadde ikke vært innom på VG-lista på 10 år før dette. Han fikk også to Grammy Awards for plata.

Det amerikanske publikummet fikk en forsmak på den nye plata da han opptrådte på Grammy Awards 8. februar 2004. Showet der startet med at Prince sammen med Beyoncè Knowles gjorde en medley med klassikerne "Purple Rain", "Let's Go Crazy", "Baby I'm A Star" og  Beyoncés "Crazy In Love". Prince deltok også på en tribute til avdøde George Harrison, på hans "While My Guitar Gently Weeps".

På "Musicology" hadde han funnet plass til sin gamle venn Sheila E. som hadde deltatt på albumene "Around The World In A Day" fram til "Graffiti Bridge". 

Prince fikk kritikk for å ha gitt bort plata til alle som kjøpte billett til hans "Musicology Tour 2004". Noe som førte til at Sony Columbia som distribuerte plata måtte benekte at disse 'gavene' ble tatt med i salgsoppgavene deres som ble rapportert inn til Billboard. Billboard endret etterpå reglene sine for hvilke platesalg som kunne regnes med. 

Turneen som varte fra mars til september 2004 ble en stor suksess. Faktisk den mest suksessrike av alle rocketurneer som ble gjennomført i 2004. Sammen med musikerne Rhonda Smith, John Blackwell, Chance Howard, Renato Neto, Maceo Parker, Candy Dulfer, Mike Philips, Grey Boyer og Mike Scott gjennomførte Prince 96 konserter i U.S.A. og Canada. 1.47 millioner billetter ble solgt. Noe som ga Prince 540 millioner i inntekter. Noen av disse pengene brukte han til å kjøpe tilbake 70% av de rettighetene Warner fortsatt hadde til hans gamle materiale.

I 2004 kom Prince på 28.plass på en liste Rolling Stone magazine hadde utarbeidet over tidenes største artister.

I 2005 spilte han inn de to låtene "S.S.T." og "Brand New Orleans" som etter hvert havnet på singel. Den gikk til topps på den amerikanske R&B listen. Inntektene fra salget gikk til ofrene etter orkanen Katrina.

I mai 2006 ble det kjent at Prince og Manuela Testolini skulle skilles, etter 5 års ekteskap. De to hadde ikke noen barn sammen. Det var Manuela som ønsket skilsmissen, uvisst av hvilken grunn. Patrick Cousins, Prince' advokat uttalte i den forbindelse: "His wife filed for divorce. This isn’t something that he wanted. There isn't anything else. He didn't counter sue. He is just trying to get it resolved." For å få opp humøret etter bruddet valgte Prince å feste "like it's 1999".

I desember 2005 var Prince klar med en ny singel kalt "Te Amo Corazon". En video spilt inn i Marrakesh, Marokko ble også laget til låta. 

Med lanseringen av singelen ble det også gjort kjent at Prince planla å gi ut et nytt album i løpet av 2006 kalt "3121". Navnet tok han etter gatenummeret i Sierra Alta way, Los Angeles, der han leide et hus under innspillingen.

I forkant av utgivelsen hadde han inngått avtale med plateselskapet Universal. Mange ble overrasket over at han inngikk samarbeid med et stort plateselskap etter at han tidligere hadde omtalt slike selskap som slavedrivere. Prince unnskyldte seg med at det var han som hadde satt betingelsene, og at kontrakten ikke rakk lengre enn neste plate.

15. februar 2006 opptrådte Prince på Brit Awards sammen med Wendy & Lisa og Sheila E. Her spilte de låtene "Te Amo Corazón" og "Fury" fra "3121", og "Purple Rain" og "Let's Go Crazy" fra "Purple Rain".

I mars 2006 gjorde Prince seg bemerket med avgjørelsen om å fjerne 50 av de "groveste" låtene han har skrevet fra spillelisten på konsertene sine. Deriblant klassikerne "Get Off" og "Cream". Argumentet var at det fantes nok musikk med grove tekster på markedet allerede. Prince: "Du kan ikke skyve grensene lenger enn hva jeg har gjort, så nå er det nok. Hva er poenget med det? Så mye av det vi ser på TV og radio er blitt forringet. Jeg vil ikke bidra til den utviklingen".

Han vil nok neppe få med seg fansen i den avgjørelsen. De låtene kommer nok til å bli spilt like ofte i de tusen hjem som før.

I tillegg til "Te Amo Corazon" ble også "Black Sweat" gitt ut på singel i forkant av albumutgivelsen (50. plass i U.S.A.).

Den 21. mars 2006 kom omsider "3121" for salg. Og Prince hadde helt klart brukt tiden etter "Musicology" godt. For "3121" var om mulig en enda bedre plate enn den kritikerroste "Musicology". Pressen mente den sprudlet av engasjement, fylt med ulike lyder og stilarter. De mente også at låtene hver for seg hadde kvaliteter som gjorde at de stod godt på egne ben. "3121" var også jevnere enn tidligere Prince album. Men ingen mente plata var nyskapende, slik han var på 80-tallet. 

Som så ofte tidligere hadde Prince her en kvinne ved sin side, som er med og preger plata på en fin måte. Og der Sheena Easton, Wendy & Lisa, og Sheila E. tidligere hadde utgjort det kvinnelig innslaget, var det nå vakre og dyktige Tàmar som hadde fått æren. 

VG ga plata karakter 5, og mente den inneholdt psykedelisk funk av høy klasse. "Black Sweat" og "Beautiful, Loved And Blessed" var låtene de framhevet.

Salgsmessig gikk det oppsiktsvekkende bra. Plata gikk helt til topps på amerikanske Billboard i mars 2006. For første gang siden "Batman" i 1989. Totalt har Prince 'kun' hatt 4 listetoppere i sin karriere. Og "3121" er blant dem. I Norge oppnådde "3121" en oppløftende 5. plass, mens i Storbritannia ble det 9. plass. Andre plasseringer som kan nevnes er 1. plass i Sveits, 4. plass i Tyskland, og 3. plass i Nederland.

Etter utgivelsen av "3121" fulgte turneen "Per4ming Live 3121" med 40 konserter på nyåpnede Club 3121 i  Paradise i Las Vegas,mellom 11. november 2006 og 29. april 2007. Her opptrådte Prince hver fredag og lørdag, i tillegg til at han bodde på hotellet. Club 3121 var ellers kjent som The Rio.

Konserter i Las Vegas er tradisjonelt svært lukrativt for artisten, og man slipper å reise rundt, noe som både der dyrt og slitsomt. Da Prince ble spurt hvor lenge han tenkte å bli i Las Vegas var svaret: "Until I figure out what I want to do next".

Prince' kjærlighetssymbol ble et fint blikkfang i Las Vegas.

I 2006 skrev Prince også låta "Song Of The Heart" til den populære animasjonsfilmen "Happy Feet", noe han fikk en Golden Globe for. I samme film gjorde Nicole Kidman og Hugh Jackman en litt annerledes versjon av Prince'gamle hit "Kiss".

I august ble det gitt ut nok en samleplate med Prince, kalt "Ultimate". Fordelt over 2 CDer fikk fansen presentert hans største hits. I U.S.A. ble det bare 61.plass, mens i Storbritannia nådde utgivelsen 6.plass - men det først i august 2007.

I januar 2007 ble det kjent at Prince hadde fått det ærefulle oppdraget av å opptre i pausen på Super Bowl på Dolphin stadium i Miami, Florida. Finalen i februar ble sett av 140 millioner amerikanere, noe som ga Prince en unik mulighet til å nå ut til massene. Blant låtene han spilte var "Let's Go Crazy", "Puple Rain" og "Baby I'm A Star". Med over 30 album og mange hundre låter å velge mellom er det kanskje litt rart at Prince spilte 3 låter fra samme album. 

Under "Purple Rain" regnet det, og med de lilla lysene fra lyskasterne reflektert i regnet, ble det en flott opplevelse for de frammøtte. Det er kun de største amerikanske stjernene som får opptre på dette showet. Så Prince følte seg nok beæret. Men med 100 millioner solgte album, og vinner av seks Grammy priser skulle han være kvalifisert. Om Prince selv er interessert i amerikansk fotball er ikke kjent. 

I februar 2007 ble "Guitar" lagt ut til nedlasting på Prince offisielle internettside. En låt som var å finne på hans neste studioalbum kalt "Planet Earth".

I mars 2007 fant Prince svaret på hva han skulle bruke tiden til framover, da han annonserte at han skulle gjøre 21 konserter i London, som endel av hans "Earth Tour". Konsertene han gjorde på O2 arena var priset til 31.21 pund (ca. 380 kr.), i tillegg fikk de som kjøpte billett hans siste album med på kjøpet. Det gunstige tilbudet ble gitt for at flest mulig skulle ha råd til å komme på konsertene. Prince: "Last time I was here, a lot of people didn't get to see me, so we're trying to make it affordable for everybody."

Michael Jackson som også planla en verdensturne ønsket at de to skulle slå seg sammen, men det passet dårlig for Prince som allerede hadde spikret sitt opplegg. Dette falt Jackson tungt for brystet, som like etter klaget sitt nød til Sultanen av Brunei, under hans fødselsdag: "Michael virket ganske opprørt over at Prince takket nei. Han fortalte at han hadde spurt ham om de skulle jobbe sammen, men Prince var ikke det minste interessert i dette, sa en av gjestene i bursdagen".

15. juli 2007 ble albumet "Plant Earth" lansert. Med seg på plata hadde Prince gamle kjente som Sheila E. Wendy & Lisa, og New P.G. medlemmene Marva King, Sonny T og Michael Bland. Sammen skapte de en funky plate slik fansen ønsker den, med sterke spor som "Chelsea Rodgers", "Guitar", "Somewhere Here On Earth" og "The One U Wanna C". Prince gjorde ikke noe forsøk på å være nyskapende eller oppdatert på det nyeste innen teknologi. I stedet var han mer opptatt av å formidle budskapet om at vi må ta vare på jorden vi lever på. Særlig i tittellåta "Planet Earth" kom det tydelig fram: "50 years from now what will they say about us here? Did we care for the water and the fragile atmosphere?". Kritikerne mente Prince viste godt håndverk på plata, noe også fansen satte pris på. I U.S.A. ble det 3.plass på Billboard, mens i Norge ble det 9.plass på VG-lista, iSveits 1. plass, i Nederland 3. plass, og i Tyskland 7. plass. Plata ble igjen distribuert gjennom Columbia Records, som er et underselskap av Sony.

Samarbeidet mellom Columbia og Prince surnet da Prince til manges overraskelse valgte å la engelske The Mail on Sunday få lov til å legge ved CDen i deres utgave av avisen den 15. juli 2007. Samme dag som plata ble lansert over hele verden. Det ble trykt opp hele 2 millioner eksemplarer av avisen den dagen, for å møte de store interessen fra britene. Som en reaksjon på dette valgte Columbia å droppe å gi ut "Planet Earth" på ordinært vis i Storbritannia. Slik at de som besøkte en platebutikk for å kjøpe plata måtte kjøpe avisa Mail on Sunday for å få tak i plata. Som et resultat ble det heller ikke registrert noe salg av "Planet Earth" i Storbritannia, og plata nådde ikke den britiske albumlisten. Og det i et land hvor Prince i alle år har hatt fine listeplasseringer, med 5 topplasseringer på albumlista.

Britiske platebutikker som i de senere årene har opplevd at artister som Madness, Mike Oldfield, Dolly Parton og Simply Red har gjort liknende valg som Prince, ble provosert. Paul Quirk, en talsmann for bransjen sa dette om saken: "The Artist Formerly Known As Prince should know that with behaviour like this he will soon be the Artist Formerly Available in Record Stores."

For Prince som aldri har vært så glad i plateselskapene ble dette et vellykket stunt. Hans ønske er å være i stand til å bringe platene sine direkte ut til fansen, uten å gå via fordyrende ledd. Han fikk 6 millioner kroner fra Mail on Sunday, enda avisen selv stod for produksjons- og distribusjonskostnadene av platen. I tillegg til de 2 millioner platene som ble gitt bort sammen avisen, ble det også gitt bort 400.000 eksemplarer til de som var tilstedet på konsertene hans. Noe som gjør at en prosentvis stor andel av britiske hjem har "Planet Earth" i samlingen.

I juli 2007 gjorde Prince 3 konserter i hjembyen Minneapolis i anledning "Prince Day" som staten Minnesota arrangerte, som en hyllest til Prince. Prince opptrådte også på Montreux Jazz Festival på denne tiden, til manges overraskelse.

I august 2007 ble "Chelsea Rodgers" gitt ut som 2. singel fra "Planet Earth".

På spørsmål om hva han skal gjøre i tiden etter utgivelsen av "Planet Earth" med de følgende konsertene, svarte Prince at han nå skulle vie tiden til å studere Bibelen. Prince: "I just need to take some time off for study and travel." 

25. april 2008 opptrådte Prince på det populære TV programmet "The Tonight show with Jay Leno". Her fikk publikum høre den nye låta "Turn Me Loose". Det var egentlig meningen at han skulle opptre i Dublin, Irland like etter, men den konserten ble avlyst.

I september gjorde media et nummer av at Prince valgte å gå til sak mot nettsiden Youtube fordi han mislikte måten hans kopibeskyttede materiale ble presentert på. Prince: "They appear to choose not to filter out the unauthorized music and film content which is core to their business success." I tiden etterpå var det begrenset med Prince materiale å finne på Youtube.

Men dette var bare starten på Prince sitt felttog mot internett og informasjonen som er tilgjengelig om ham der. I november 2007 sjokkerte han både fans og andre da han gikk til krig mot de 3 største Prince sidene på nettet: www.Housequake.com, www.prince.org og den norskdrevne www.Princefarm.com Prince krevde at fansidene fjernet lenker til hans bilder, sangtekster og plateomslag. Han krevde også at de på sine sider fjernet malerier, tegninger, fansens private bilder av artisten, bilder av tatoveringer og nummerskilt på biler med Prince-motiver. I tillegg krevde han at de fjernet negativ omtale av ham. Om ikke kravene ble innfridd ville han gå til erstatningssøksmål mot dem.

De tre sidene som var drevet på idealistisk basis hadde ingen mulighet til å betale et slikt krav, og valgte derfor svært motvillig å følge kravene som ble gitt. For å slå tilbake valgte de å gå sammen i en kampanje for å gjøre det kjent blant folk hva slags holdninger Prince står for. Artistsider på nett er en viktig møteplass for fansen, og dette virket som et forsøk på å kneble ytringsfriheten på en måte som man ellers kun finner i diktaturstater.

Webmaster støtter de tre sidene i deres kamp for rettferdighet, men ser samtidig at informasjonen som fins på denne siden er blant de tingene Prince ønsker fjernet, ikke minst pga. bildene som er her.

Uansett var dette utrolig dårlig reklame for Prince, som framstod som en gammel grinebiter som slår hånden av de som har bidratt til å promotere ham.

Det endte opp med at Prince.org fortsatte å eksistere på nett, i en mindre tilgjengelig utgave, Housequake flyttet over til Facebook, mens norske Princefarm ble lagt ned.

I april 2008 fikk 81 norske artister, med plateselskapeier Christer Falck i spissen, merke Prince nye holdning i forhold til materiale som han har opphavsrett til. Sammen med artister som Nils Petter Molvær feat Sidsel Endresen & DJ Strangefruit, Stargate, Surferosa, Ulver, Ephemera, Thomas Dybdahl og Minor Majority hadde han laget hyllestplaten "Shockadelica", med coverversjoner av hans mest kjente låter. Plata var av høy standard, med mange gode tolkninger av Prince' klassikere. Gjerne med et helt annet lydbilde enn originalene (webmaster).

Hele 5 CDer ble gitt ut i forbindelse med Prince' 50 års dag i juni 2008. Men gjennom artistenes organisasjon TONO fikk de høre at Prince ikke ønsket disse platene, og at han kom til å bruke advokater for å få stoppet utgivelsen. Falck og co. trodde ikke det de hørte, mens de som har fulgt Prince de siste årene nok ikke var like overrasket. Jmf. angrepet på nettsidene dedisert til Prince.

I september 2008 ble det kjent at Prince hadde tatt denne saken et steg videre, da han krevde erstatning av Falck for å ha laget platene. Samt at han krevde at det resterende opplaget skulle destrueres. Heldigvis ble det ikke mer ut av denne saken, og platene er fortsatt tilgjengelig for salg via internett.

I september kunne Prince fansen glede seg over utgivelsen av den glimrende liveplata "Indigo Nights". Den var tatt opp i løpet av to kvelder på Indigo Night i London, i forbindelse med O2 konsertene Prince gjorde der i 2007. Prince opptrådte på Indigo Night samme kveld(er) som han hadde opptrådt på O2 arena. Men Prince var tydelig alt annet enn sliten, noe denne CDen viser. Der han småprater og spøker med publikum. Det som var litt spesielt var at plata kun var tilgjengelig sammen med boken "21 Nights". Dette var ikke en bok i vanlig forstand. I stedet fikk leseren presentert 124 bilder som var tatt i forbindelse med London konsertene i 2007. Tatt av fotografen Randee St. Nicholas. Det var også lagt til endel poesi som Prince hadde skrevet. Noen mente "21 Nights" var en selvdiggingsbok av enn annen verden.

18. desember 2008 framførte Prince 4 låter fra sitt neste album på radiostasjonen Indie 103 i Los Angeles

2. januar 2009 ble det kjent at Prince planla å gi ut et nytt album i løpet av året. Plata ville ikke bli gitt ut på noe eksternt plateselskap. I stedet ønsket Prince å la en distributør få jobben med å selge den for ham. I tillegg til at den vil være tilgjengelig via hans egen hjemmeside.

3. januar 2009 ble en ny offisiell internettside kalt LotusFlow3r.com lansert. På denne offisielle siden ble materiale fra de kommende platene promotert, da de besøkende fikk mulighet til å høre flere av de nye låtene.

24. mars 2009 ble den nye plata "LOtUSFLOW3R" lagt ut for salg på Prince' nettside. Og den 29. mars ble den også tilgjengelig som fysisk CD. Og som på "Emancipation" og "Crystal Ball" ble "LOtUSFLOW3R" gitt ut som en trippel-CD. Noe som betydde at man fikk et solid innblikk i Prince' musikalske univers. Mange av låtene minnet om gammel storhet, med bruk av synthesizere, mens andre låter var mer komplekse, slik man har lært seg å kjenne Prince. Den første plata - som var elektro-influert - het "MPLSOUND". Den andre plata het "Elixir", og var et samarbeid med hans nye flamme Bria Valente. Den tredje, "Lotus Flowers", var mer gitarbasert.

Platen(e) fikk en blandet mottagelse i musikkpressen, og salget var ikke all verden. Selv om en 2. plass på Billboard i U.S.A. var svært tilfredsstillende. Den nådde ikke opp i Storbritannia eller Norge (muligens pga distribusjonsmåten), og havnet langt ned på listene i andre europeiske land.

18. juli framførte Prince 2 låter på Montreux Jazz Festival. Med seg på scenen hadde han New Power generation. I oktober var han tilbake i Europa, da han gjorde et par konserter i Frankrike.

10. juli 2010 var Prince klar med nok en plate, kalt "20Ten". Og som så ofte før valgte han å gjøre det aller meste selv, i sitt Paisley Park studio i Minneapolis. De eneste eksterne musikerne han brukte var 3 korister, og 3 hornblåsere. I forkant av utgivelsen ga han ut flere låter, slik som "Purple And Gold", "Cause And Effect" og "Hot Summer", som ikke var å finne på utgivelsen.  "20Ten" ble gjort tilgjengelig som vedlegg til magasiner i land som Storbritannia (Trinity Mirror), Belgia, Tyskland og Frankrike. Den ble ikke gjort tilgjengelig for nedlasting via LotusFlow3r.com, og i begrenset opplag på CD, noe som gjorde at "20Ten" ble lite tilgjengelig for mange av de som var interessert i å kjøpe den. "20Ten" kom heller ikke inn på salgslisten i noe land.

Mottagelsen av plata var blandet, der mange kritikere ga den karakterer midt på treet, mens andre (tyske Rolling Stone Magazine) mente dette var den beste Prince plata siden "Love Symbol" fra 1992.

I et intervju med et fransk magasin 8. oktober 2010 fortalte Prince at han jobbet med en oppdatert utgave av plata, kalt "20Ten Deluxe". Men plata ble dessverre aldri en realitet.

Albumet "20Ten"

"20Ten" ble forbigått i stillhet av de fleste musikkinteresserte. Likefullt valgte Prince å dra ut på en "Prince 20Ten" verdensturne, med oppstart i Roskilde i Danmark, 4. juli 2010. Og interessen for denne turneen var en helt annen, der han fylte stadioner og store konserthaller. Merkelig nok ble ingen av låtene fra "20Ten" spilt i løpet turneen - til tross for navnet - enda han endret setliste flere ganger underveis.

18. oktober kunne bergensere og andre musikkinteresserte glede seg over at Prince nok en gang tok turen til Norge, da han opptrådte i Vestlandshallen i Bergen foran 8000 mennesker. Både publikum og Prince var i godt humør, noe som gjorde konserten til en hyggelig opplevelse for alle som var der. På de kjente låtene jomet allsangen, og på de funky låtene spratt den 52 år gamle Prince rundt på scenen som om han var 17. At han i tillegg til sine kjente låter også framførte Simon & Garfunkels "Bridge Over Troubled Water", og The Jacksons "Shake Your Body" var mer overraskende.

Både VG, Dagbladet og Bergens Tidende var over seg av begeistring for konserten. VG ga den karakter 6, med 'Helt Prins' som overskrift på anmeldelsen: "Det var, i mangel av et bedre ord, helt fantastisk". Dagbladets anmelder mente han hadde vært to timer i pophimmelen: "I ren Prince-rus mistet denne anmelder etter hvert tellingen på antall låter som ble fremført, men det var i alle fall ikke langt unna «23 positions in a one night stand», og det føltes sinnssykt godt."

Like populært var nok ikke fotoforbudet som de norske avisene måtte forholde seg til, noe som førte til at Youtube bilder, og bilder tatt på andre konserter ble brukt for å visualisere konsertopplevelsen i avisene. 

Mens "Prince 20Ten Tour" foregikk i Europa, i tillegg til en konsert i De Arabiske Emirater. Valgte Prince i større grad å ha fokus på Nord-Amerika på sin "Welcome 2" turne i 2011 og 2012 (startet 15. desember 2010). Likefullt fant han pånytt plass til Norge på turneen, da han 2. og 3. august opptrådte i Oslo Spektrum. Konserten i Vestlandshallen var en suksess, og det var tydelig at Prince hadde hygget seg i Bergen. Og hygget seg gjorde både Prince og publikum i Oslo også. Fra scenen gjentok han flere ganger "Dette er det beste stedet i verden akkurat nå."

Hver av dagene var det 8000 fans som fikk muligheten til å oppleve sin store helt.

I likhet med i Bergen året før gjorde Prince flere coverlåter. Bl.a. de som ble framført i løpet av turneen, og i Oslo, var "Everyday People": Sly & The Family Stone, "Play That Funky Music": Wild Cherry, "Come Together": The Beatles, og "Foxy Lady": Jimi Hendrix. I et intervju med britiske The Guardian i forkant av turneen kunne Prince fortelle at han og bandet hadde øvd inn hele 300! låter, noe som gjorde at setlista på to konsert sjelden ble like. Så også i Oslo. 

Selv om avisene igjen var positiv til Prince sine konserter i Oslo, var de ikke like ekstatiske som etter konserten i Bergen. Etter den første konserten fikk Prince og hans musikere karakter 4 hos VG.

Det var egentlig meningen at Oslo konsertene skulle avholdes 23. og 24. juli 2011, men pga de tragiske hendelsene på Utøya og i Oslo 22. juli, ble konsertene flyttet. Prince og hans management sendte ut en pressemelding i forbindelse med flyttingen av konserten: "Vår dypeste medfølelse går til Norge på denne svært tragiske dagen."

7. desember 2010 ble Prince innlemmet i Grammy Hall Of Fame, for låta "Sign 'O' The Times" (låtbasert hyllest).

I løpet av "Welcome 2 tour" gjorde Prince hele 80 konserter. Han avsluttet med 3 konserter i United Center i Chicago, i september 2012. I 2013 var Prince ute på en "Live Out Loud Tour" med 37 konserter i Nord-Amerika, og 8 i Europa. Med seg som oppvarmingsband hadde Prince jentene i 3rdeyegirl. På de to konsertene Prince gjorde i Minneapolis var tidligere Revolutions medlem Bobby Z. med som trommeslager. Turneen ble avsluttet 31. august 2013.

Etter det valgte han å konsentrere seg om å skrive låter og spille inn plater. Resultatet ble to studioalbum, som begge ble gitt ut 30. september 2014. "Plectrumelectrum" var et uhøytidelig rockealbum med fornøyelige tekster. Med seg på plata hadde Prince de tre jentene Hannah Welton (trommer), Donna Grantis (gitar), og den danske bassisten Ida Kristine Nielsen. Som sammen var kjent under navnet 3rdeyegirl.

"Art Official Age" var mer typisk Prince, med lett gjenkjennelig funk, med elektroniske elementer. Det var også sistnevnte som solgte best, med 5. plass i U.S.A., 8. plass i Storbritannia, en sterk 2. plass i Norge, 3. plass i Danmark, og 6. plass i Japan og Frankrike, for å nevne noen plasseringer. "Plectrumelectrum" nådde 8. plass i U.S.A., Danmark, og Norge, 11. plass i Storbritannia.

Det var tydelig at konsertene i Bergen og Oslo hjalp på interessen for Prince' plater i Norge. I forkant av konsertene hadde ikke Prince vært inne på VG-lista siden 2007.

VG anmeldte "Plectrumelectrum" og "Art Official Age" 25. september 2014, med karakter 4 på begge platene. VG: "'PlectrumElectrum' er en gitardrevet bandskive i rockens tegn, spiller soloalbumet 'Art Official Age' videre på soul, funk, R&B og pop-strengene fra fjorårets flotte 'Breakfast Can Wait'.

I forkant av utgivelsen av de to platene var Prince og 3rdeyegirl  på besøk i London, der de gjorde tre konserter, i noe som ble kalt "Hit And Run Tour".

Prince og 3rdeyegirl

Helt siden 80-tallet har konflikten mellom Prince og Warner vært et av de mest omtalte sakene i musikkbransjen. Som da Prince hadde malt 'slave' på kinnet, eller da han ga ut låtene "Dig U better dead" og "Had U" som inneholdt sterk kritikk av plateselskapet. Prince og Warner skilte vei i 1996. Men til de flestes overraskelse valgte Prince å skrinlegge konflikten med Warner, og skrive under på en ny avtale med selskapet i 2014. Slik at "Art Official Age" og "Plectrumelectrum" ble gitt ut på Warner/NPG records.

Warner var veldig glad for å ha Prince tilbake i stallen. Warner direktør Cameron Strang: "Alle på Warner Bros Records er begeistret for å jobbe med Prince igjen. Han er en av verdens største stjerner og et virkelig unikt talent."

I forkant av utgivelsen av de to albumene ble singelen "The Breakdown" gitt ut som første Prince plate på Warner (digital nedlasting). Som endel av avtalen ble rettighetene til platene Prince i sin tid ga ut på Warner gitt tilbake til ham. Til felles glede for begge parter ble "Purple Rain" gitt ut i en remastret Deluxe-edition i 2014, for å markere at det var gått 30 år siden klassikeren ble gitt ut.

I mai 2015 ga Prince ut låta "Baltimore" som en tribute til afroamerikaneren Freddie Gray, som døde i forbindelse med at politiet i Baltimore skulle arrestere ham. Dødsfallet førte til opptøyer og store protester over hele U.S.A. Prince gjorde også en konsert for Gray i sitt Paisley Park studio.

7. september og 12. desember 2015 var Prince ute med det som skulle vise seg å bli de siste studioalbumene han ga ut mens han var i live. Platene het "HITnRUN Phase One" og "HitnRun Phase Two", og ifølge Wikipedia regnes de som Prince' 38. og 39. studioutgivelser - antall som det er vanskelig å definere klart. "HITnRUN Phase One" som muligens kan regnes innen pop/R&B fikk blandet mottagelse i pressen, og den solgte dårlig. VG ga plata terningkast 3, og omtalte den som sprikende, og at den inneholdt flere låter som ikke burde vært gitt ut på plate. Den ble først gitt ut som nedlasting på Jay Z' Tidal. Senere ble den også å finne på CD. "HitnRun Phase Two" som var mer soul/funk-basert fikk en bedre mottagelse, noe karakteren 3.45 på Rateyourmusic viser. Den solgte også bedre, selv om ikke 21. plass i Storbritannia og 40. plass i U.S.A. var imponerende.

 "HITnRUN Phase One" og "HitnRUN Phase Two" ble Prince' siste studioutgivelser.

15. februar 2016 døde sangeren Denise Katrina Matthews. På tidlig 80-tall var hun kjent under artistnavnet Vanity, som frontfigur i Vanity 6 og Apollonia 6. To av bandene som Prince stod bak.

I mars 2016 opptrådte Prince på en nattklubb i New York. Og fra scenen fortalte han publikum at han var igang med å skrive en biografi, og at den kom til å hete "The Beautiful Ones" (etter en sang fra "Purple Rain" plata). Prince fortalte også at han skrev boken sammen med forfatteren Dan Piepenbring. Prince: "We’re starting right at the beginning — my first memory — and hopefully we can move all the way to the Super Bowl."

Nyheten fikk stor oppmerksomhet i pressen verden over, og blant Prince fans på nett. I alle år har det vært skrevet mye rart om Prince, og han har ikke fortalt så mye om seg selv, så en slik bok ville vært av stor interesse.

21. april 2016 fikk verden den triste nyheten om at Prince Roger Nelson var død, kun 57 år gammel. Han døde i en heis i sitt legendariske Paisley Park Studios i Chanhassen, Minnesota. Et studio som også var hans private hjem. 

Årsaken til dødsfallet var i starten uklart, men ting tyder på at han døde av pga. en overdose av medikamenter. Medikamenter han tok for å dempe smerter han hadde i hoftene. Og som han ikke ønsket å operere pga sin religiøse overbevisning. Prince hadde vært medlem av Jehovas Vitner siden 2001. Smertene i hoftene hadde han hatt siden 2005.

Uken i forveien før dødsfallet hadde Prince hatt et illebefinnende som gjorde at flyet han satt i måtte nødlande, slik at han fikk hjelp. Flere ser denne hendelsen i sammenheng med dødsfallet. Fans av Prince mener også at det er ting som tyder på at Prince visste at han hadde kort tid igjen, da han ga små tegn som kunne tolkes i den retningen. I forveien hadde han også avlyst eller avbrutt flere konserter.

Prince ble kremert kort tid etter dødsfallet. 

Prince Roger Nelson, 1958-2016

I dagene etter dødsfallet ble Prince hyllet over hele verden. Artister som Bruce Springsteen og Morrissey hyllet ham, enten fra scenen eller via sine nettsider. Offentlige bygninger i U.S.A. ble farget i lilla, mens fans og bekjente av Prince valfartet til Paisley Park for å ta farvel med ham. Platene hans solgte også bedre enn noen gang, der Prince bl.a. opplevde å få sin første listetopper i USA på 10 år, med samleplata "The Very Best Of", mens "Purple Rain" inntok 2. plassen. "The Hits/The B-sides" kom tilbake på Billboard med 6. plass. Økningen av salget av Prince plater var på hele 5000 prosent. Et fenomen også platene med David Bowie opplevde kort tid etter han døde i januar 2016.

Profilert fan Christer Falck mente at Prince til tross for sine mange utgivelser fortsatt hadde 2000 låter som ennå ikke var gitt ut på plate, men som muligens ser dagens lys i årene som kommer.

I ettertid ble det klart at Prince ikke hadde etterlatt seg noe testamente, noe som gjorde at svært mange mennesker gjorde krav på arv etter ham. Ikke uventet førte fordelingen av verdiene til mange runder i Skifteretten. Ifølge avisen Star Tribute ville arven deles mellom hans halvsøsken Sharon Nelson, Norrine Nelson, John Nelson, Omarr Baker og Alfred Jackson.

Prince som i alle år hadde vært skeptisk til å investere pengene sine i aksjer hadde i stedet brukt pengene sine på eiendommer i Minneapolis-området (til en verdi av flere hundre millioner kroner) og 67 gullbarer. I tillegg hadde han hadde mye kontanter liggende, og han hadde verdier i form av musikkinstrumenter, møbler, en Bentley, og hans ikoniske 'Purple Rain' og 'Grafitti Bridge' motorsykler.

28. oktober 2016 ble deler av Paisley Park Studios gjort om til museum, til minne om Prince. Samme dato ble også offisiell 'Paisley Park Day' i Chanhassen - byen der studioet ligger. 

Paisley Park Museum

22. november 2016 ble samleplaten "4Ever" gitt ut som første utgivelse etter Prince' død. "4Ever" bestod av 40 av hans mest kjente låter, og var en ganske uinteressant plate. Den fikk også liten oppmerksomhet i pressen og på listene rundtom.

"I make music because if I didn´t I´d die.I record because it´s in my blood. I hear sounds all the time. It´s almost like a curse 2 know U can always make something new.": Prince

Prince billedgalleri (52 bilder) - link:
    

Studioalbum

Internett-utgivelser

(som ikke er å få kjøpt i butikker)

Plater som er spilt inn men ikke gitt ut