Mick Fleetwood: Født 24. juni 1942, Redruth, London, England

John McVie: Født 26. november 1945, London, England

Lindsey Buckingham: Født 3. oktober 1949, Palo Alto, California, U.S.A.

Christine McVie: Født 12. juli 1943, Birmingham, England 

Stevie Nicks: Født 26. mai 1948, Phoenix, Arizona, U.S.A.

Peter Green (Peter Greenbaum): Født 29. oktober 1946, Bethnal Green, London, England   

Bob Welch: Født 31. juli 1946, Los Angeles, California, U.S.A. Død 7. juni 2012

Bob Weston: Født 1. november 1947, Plymouth, England. Død 3. januar 2012

Danny Kirwan: Født 13. mai 1950, Brixton, London, England

Rick Vito: Født 13. oktober 1949, Philadelphia, U.S.A.

Billy Burnette: Født 8. mai 1953, Memphis, Tennessee, U.S.A.

Jeremy Spencer: Født 4. juli 1948, West Hartlepool, England

De fleste band som holder det gående en stund, gjennomgår musikalske forandringer underveis. Men få band har endret lydbildet sitt så mye som det Fleetwood Mac har gjort. Særlig fra starten fram til midten av 70-tallet. 

De startet som et av de mest innovative bandene innen bluesrock-genren, under ledelse av blueslegenden Peter Green. Og endte opp som et polert popband, inspirert av bla. James Taylor og Beach Boys. Bandet har gjennom hele sin levetid gjennomgått store endringer i besetningen. De eneste medlemmene som har vært med siden starten i 1967 er de to som også har gitt navn til bandet, trommeslager Mick Fleetwood og bassist John McVie. Paradoksalt har de to hatt minimal påvirkning på det musikalske uttrykket bandet har hatt til enhver tid. I starten var det grunnleggeren av bandet, Peter Green og Jeremy Spencer som skapte det neo psykedeliske blues-lydbildet bandet kom til å bli kjent for. Bob Welch, Christine McVie (Christine Perfect) og Danny Kirwans inntreden i bandet rundt 1970 ga bandet et mer rett fram rock'n roll sound. Størst påvirkning på bandets sound fikk nok likevel duoen Lindsey Buckingham og Stevie Nicks, da de ble medlemmer av bandet i 1975. Både som låtskrivere og musikere. Sammen med Buckingham og Nicks opplevde Fleetwood Mac enorm suksess på 2. halvdel av 70-tallet. Særlig med albumet "Rumours" fra 1977 som ennå idag er blant de 10 mest solgte albumene noensinne.

På 80-tallet hadde bandet tre storselgere i albumene "Mirage", "Tango in the Night" og "Behind the Mask". På samme tid opplevde bandet store utskiftninger i besetningen, noe som ga et utvannet lydbilde, og synkende popularitet. Deres foreløpig siste album "Say You Will", kom i 2003.

Historien om Fleetwood Mac starter i 1963 med den legendariske blues-gitaristen John Mayall. Mayall regnes på mange måter som den britiske bluesens far. Kjente navn som Eric Clapton, Peter Green og Mick Taylor (Rolling Stones), og Andy Fraser (Free) gikk sin læretid innen bluesen som medlemmer av Mayalls Bluebreakers. London-gutten og bassist John McVie ble medlem av John Mayall & the Bluesbreakers i 1963. 

John Mayall & the Bluesbreakers var en god skole for framtidige rockehelter.

Fra venstre :John Mayall, Eric Clapton, John McVie, og Hughie Flint.

På samme tid ble han kamerat med en annen London gutt, Mick Fleetwood. Fleetwood spilte på denne tiden i The Cheynes. Litt senere ble Fleetwood medlem av Peter B's Looners, hvor også Peter Green og Rod Stewart var medlemmer. Green ble i 1966 medlem av The Bluebreakers. Og i 1967 ble også Fleetwood med i The Bluebreakers. Etter anbefaling av Green og McVie. 

  

  

John McVie og Peter Green sammen med en Paul Butterfield mens de ennå var i The Bluesbreakers.

En ung Mick Fleetwood

Men pga. litt for mye drikking ble Fleetwood kastet ut av bandet av Mayall, etter kun en måned. Men for Peter Green som på den tiden gikk med tanker om å danne sitt eget band, var Fleetwood sammen med McVie den perfekte rytmeseksjon. Så da Green sluttet i The Bluesbreakers sommeren 1967 for å danne sitt eget band, ble McVie og Fleetwood også med. Også gitaristen Jeremy Spencer ble medlem av bandet. Bandnavnet var i starten Peter Green's  Fleetwood Mac. Dermed fikk man flettet inn navnet til tre av bandets medlemmer. Men etter kort tid ble det endret til kun å være Fleetwood Mac. Kanskje bandnavnet har vært en medvirkende årsak til at Mick Fleetwood og John McVie har holdt ut som medlemmer av bandet gjennom 6 tiår? 

Sin første opptreden hadde bandet på The British Jazz Festival i august 1967. Bob Brunning spilte bass her da McVie fortsatt var under kontrakt med Mayall, og ikke hadde noe umiddelbart ønske om å bytte band da han hadde fast lønn hos Mayall. Men etter å ha tenkt seg litt om ble han med i Greens band.

Året etter ble debutalbumet "Fleetwood Mac" gitt ut. Et album som regnes som en av de beste og viktigste albumene innen britisk blues. Peter Green var den som bestemte lydbildet og tok avgjørelsene. Låtene ble skrevet av ham og Jeremy Spencer. Plata mottok strålende kritikker da den kom. I mars 1968 nådde plata en sterk 4. plass på den britiske albumlisten, og holdt seg på topp 10 et helt år. I U.S.A. som senere kom til å bli bandets viktigste marked, nådde plata kun en 198. plass. Norge var tidlig ute med å like Fleetwood Macs musikk, for debutalbumet nådde en sterk 3. plass på VG-lista i juni 1968.

"Fleetwood Mac" fra 1968

I 1968 kom de med nok et album, kalt  "Mr. Wonderful". Og selv om også den nådde topp 10 i Storbritannia, var det et langt mer ordinært album enn debutalbumet.

"Mr. Wonderful" fra 1968

Verd å merke seg er det at dette var det første albumet der Christine Perfect (senere Christine McVie) deltok på et Fleetwood Mac album, på piano. Etter albumutgivelsen ble gitaristen Danny Kirwan medlem av bandet.

Danny Kirwan

Slutten av 60-tallet var en begivenhetsrik for bandet hvor mange positive ting skjedde. I desember 1968 fikk de sin første nr. 1 hit i Storbritannia med  instrumental-klassikeren "Albatross" (2. plass i Norge). En låt som sammen med "Black Magic Woman" på mange måter er blitt selve kjennetegnet på Fleetwood Macs bluesperiode. Låta er blitt covret og hentet fram utallige ganger helt fram til idag. Carlos Santanas versjon av "Black Magic Woman" er blitt en klassiker. Selv The Beatles og John Lennon laget en hyllest til "Albatross", i sin "Sun King" fra "Abbey Road". "Sun King" høres ut som en naturlig fortsettelse av "Albatross".

Fleetwood Mac i 1968. Fra venstre: Jeremy Spencer, John McVie,

Danny Kirwan, Peter Green, og Mick Fleetwood (øverst).

I januar 1969 ga de ut to album omtrent samtidig. Det ene var liveplata "Fleetwood Mac in Chicago", mens den andre het "English Rose".

"English Rose" fra 1969

Sistnevnte var bandets 3. studioalbum. På albumet var både "Albatross" og "Black Magic Woman" å finne. Plata fikk strålende kritikk i pressen da den kom. I april ble en annen klassisk Peter Green komposisjon gitt ut på singel. Det var balladen "Man Of The world", en låt som nådde 2. plass på den britiske singellisten (3. plass i Norge). Låta var aldri å finne på noe Fleetwood Mac studio album. Samme plassering fikk "Oh Well" i oktober 1969 (4. plass i Norge).  

1969 var et produktivt år for Green og co. For på høsten kom det 4. studioalbumet på 2 år, kalt "Then Play on". En plate som nådde 6. plass i Storbritannia (8. plass i Norge). På dette albumet fikk de andre bandmedlemmene mulighet til å slippe til mer på låtskriversiden. Bl.a. med komposisjoner fra John McVie og Mick Fleetwood. Selv om plata ikke inneholder noen kjente låter er "Then Play On" en favoritt blant fans av Fleetwood Mac. På den kjente nettsiden Rateyourmusic er det kun "Rumours" som har høyere score.

  "Then Play on" fra 1969

1969 viste ellers at bandet var iferd med å bevege seg litt bort fra den typiske blues musikken, over til mer psykedelia-inspirert rock. Slik som på "Man Of The World".

  

   Fleetwood Mac i Peter Green tiden

Selv om bandet opplevde både kunstnerisk og salgsmessig suksess under ledelse av Peter Green, var bandet i realiteten på kanten av stupet, da flere av medlemmene i bandet gikk på tunge narkotiske stoffer som var i ferd med å ta knekken på dem. Den første som 'dukket under' var Peter Green. Etter først å ha proklamert at han ville gi bort alt han hadde tjent av penger sluttet han i bandet våren 1970. Foranledningen hadde vært flere tilfeller av irrasjonell oppførsel, og en ødeleggende tur til München hvor Green hadde tatt en overdose. Turen ble etter fleres mening det avgjørende nådestøtet. John McVie er ennå bitter på de folkene som proppet Green full med dop den kvelden i München. 

Etter dette forlot han også offentligheten, og ga kun ut to album på hele 70-tallet. Et i 1970, og ett i 1979. Det er ikke vanskelig å se likhetstrekkene mellom Green og en annen bandleder som på den tiden falt sammen pga. for mye dop, Syd Barrett fra Pink Floyd. Green ble også sterkt religiøs i årene etter. Han har vært mer aktiv på 90-og 2000-tallet, og holder nå konserter jevnlig. Bl.a. har han flere ganger vært i Norge.

Peter Green

Som erstatning for Green som sluttet i bandet, ble Christine Perfect innlemmet som fullverdig medlem av Fleetwood Mac i 1971. Hun hadde deltatt på de fleste studioalbumene deres fram til da. Før den tid hadde hun spilt med Spence Davis Group og Chicken Shack. I 1971 ble hun også gift med John McVie, noe som gjorde at hun skiftet navn til det en hel musikkverden kjenner som Christine McVie. 

Christine var egentlig fra Bouth nord i England, i Lake Districts, men vokste opp  i storbyen Birmingham. Hun kom fra en musikalsk familie der faren var lærer på St Peter's College i Saltley.

                   
En ung Christine Perfect (senere McVie) Fleetwood Mac med Christine Perfect i 1970. Fra venstre Mick Fleetwood, John McVie, Danny Kirwan Jeremy Spencer og Christine foran.

I 1970 ga Fleetwood Mac ut sitt første album uten Peter Green, kalt "Kiln House". Og uten Green til å styre den musikalske retningen, ble mye av ansvaret lagt på Jeremy Spencer. Musikken var fortsatt blues-inspirert, og ble greit mottatt av pressen. Men det engelske publikummet vendte tommelen ned for plata. Likefullt var dette den første plata som ble lagt merke til i U.S.A. med en 69. plass.

"Kiln House" fra 1970

Årene 1970-1974 kom til bli turbulente år for bandet med mange utskiftninger i besetningen og generell nedtur både kunstnerisk og salgsmessig. 

Jeremy Spencer som bandet nå hadde satt sin lit til, sluttet under en turne i U.S.A. våren 1971. Noe som ytterligere forverret bandets situasjon. For å kunne gjøre ferdig turneen som planlagt steppet Peter Green inn for å hjelpe sine gamle venner. Spencer ble senere med i den religiøse menigheten Children of God.

Spencer ble erstattet med Bob Welch. Og han fikk umiddelbart mye av ansvaret for å bringe bandet videre.

    

Jeremy Spencer (venstre) forsvant ut av bandet og ble erstattet med Bob Welch (til høyre).

På deres neste album "Future Games" skrev han de fleste av låtene, blant annet den drømmende, jazzete "Future Games", som uten tvil var platas høydepunkt. Ellers viste plata at bandet nå lot seg inspirere av folk og pop. Noe som kom til å slå ut i full blomst noen år senere. Plata gjorde imidlertid lite inntrykk på platekjøperne. 

"Future Games" fra 1971

"Bare Trees" fra 1972 tok de farvel med blues-musikken for godt, og over i songwriter-tradisjonen som på den tiden var dominert av Cat Stevens og Bread. Denne gang var det Danny Kirwan som var den dominerende personen på plata, med 5 komposisjoner. Plata fikk strålende kritikk hos musikkpressen. Christine McVie viste hvilken stor låtskriver hun var i ferd med å bli på platas beste spor, "Spare Me A Little Of Your Love".

"Bare Trees" fra 1972 

Selv om Kirwan spilte en viktig rolle i bandet på denne tiden ble han sparket etter "Bare Trees". Grunnen var samarbeidsproblemer og for mye drikking. 

John McVie, Mick Fleetwood, Bob Welch og Christine Perfect (McVie).

Kirwan ble erstattet av Bob Weston og Dave Walker (eks. Idle Race). Bandet bestod da av John McVie, Christine McVie, Mick Fleetwood, Bob Welch, Bob Weston og Dave Walker. 

Fleetwood Mac på den tiden "Penguin" ble spilt inn.

Sammen laget disse 6 "Penguin" som kom ut i mars 1973. Plata regnes som et av de dårligste albumene Fleetwood Mac har laget, men den ga dem likefullt et slags gjennombrudd i U.S.A. med 49. plass på Billboard. I Storbritannia ble den forbigått i stillhet. Christine McVie og Bob Welch tok seg av låtskrivingen på "Penguin". 

"Penguin" fra 1973

Dave Walker sluttet deretter i bandet etter kun å ha vært med på et album. I mai 1973 gikk "Albatross"-singelen pånytt inn på topp 10 i Storbritannia med en 2. plass. Salget medførte endel royalties penger til opphavsmann Peter Green. Penger han nektet å ta imot. Da sendebud fra banken kom på døra til Green med sjekken, ble han møtt med en pistol. Dette førte til at Green ble arrestert, og senere plassert på et hjem for psykotiske pasienter.

 I oktober 1973 kom albumet "Mystery To Me". De fleste av låtene på plata var skrevet av Bob Welch og Christine McVie. Welch var amerikaner, og bidro til at bandet fikk et sound ikke ulikt hva The Eagles hadde på den tiden, med innslag av psykedelia, ikke minst i platas beste spor "Hypnotized"

"Mystery To Me" fra 1973

Etter albumutgivelsen dro bandet på en lengre turne. En turne som fikk en brå slutt da Bob Weston ble tatt på fersken med kona til Mick Fleetwood. Turneen ble avsluttet der og da, og Weston ble sparket fra bandet. Samtidig ble det starten på ytterligere problemer for bandet. 

Etter å ha blitt sparket, ringte Weston manageren til Fleetwood Mac, Clifford Davis, og forklarte hvorfor turneen ble så kort. Davis som hadde vært manager for Fleetwood Mac gjennom mange år ble rasende på resten av bandet, og bestemte seg for å sette sammen en ny besetning under Fleetwood Mac navnet, og sende disse på turne i stedet. Musikerne han brukte var tidligere medlemmer av bandet Legs. Han følte seg som rettmessig eier av bandnavnet (uvisst av hvilken grunn). Det tok et år i rettsalen før McVie og co. igjen fikk kontroll på rettighetene til Fleetwood Mac navnet.

1974 og albumet "Heroes Are Hard To Find" ble på mange måter slutten på Part II i historien om Fleetwood Mac. Og slutten på en trøblete periode. Albumet fikk en god mottakelse i pressen og hos det amerikanske publikummet (34. plass). Plata hadde innslag av amerikansk folk med steel pedal-spill, men også space-inspirert rock i "Coming Home". En av platas høydepunkt var Bob Welchs "Bermuda Triangle" der han viste sin fascinasjon for UFOer, gjort på en musikalsk spennende måte. 7 av 11 låter var skrevet av ham.

"Heroes Are Hard To Find" fra 1974

Høsten 1974 ble det bestemt at bandet fra da av skulle ha hovedsete i U.S.A. Mye pga. at interessen for bandet nå var blitt større i U.S.A. enn i hjemlandet England. Ikke lenge etterpå bestemte Bob Welch seg for å gi seg i bandet. Samarbeidsproblemer under en turne ble oppgitt som årsak. Han dannet deretter sitt eget band kalt Paris. Et band som oppnådde en viss suksess de første årene. Mot slutten av 70-tallet hadde han suksess med flere singler som han ga ut. 

Bob Welch ga seg i Fleetwood Mac i 1974.

Våren 1975 hadde bandet planer om å gå i studio for å spille inn ent nytt album. Mick Fleetwood dro derfor litt rundt for å finne et passende studiolokale de kunne bruke. Keith Olsen som skulle produsere albumet tok ham med til Sound City Studios i Los Angeles. For å vise den fine akustikken i rommet, spilte han låta "Frozen Love" med folk-pop duoen Buckingham  Nicks. Låta var fra albumet "Buckingham Nicks" fra 1973. Et album Olsen hadde produsert, men som hadde blitt møtt med liten interesse fra amerikanske platekjøpere. Fleetwood ble veldig fascinert av Lindsey Buckinghams gitarspill og ville ha ham med i Fleetwood Mac som erstatter for Welch. Buckingham var interessert men gjorde det tidlig klart at han kun var interessert om også kollega og kjæreste Stevie Nicks fikk bli med i bandet. Fleetwood var ikke begeistret på tanken om å få Nicks med på kjøpet, men ga tilslutt etter. De 5 møttes, og fant tonen så bra at man følte en audition var unødvendig.

Det faktum at Fleetwood så på Nicks som et vedheng til Buckingham var noe Nicks aldri helt klarte å tilgi Fleetwood. Selv om ting gikk seg til etter hvert.

Albumet "Buckingham Nicks" fra 1973

Lindsey og Stevie hadde kjent hverandre helt siden skoledagene. De opptrådte sammen for første gang på en skoleavslutning der de framførte klassikeren "California Dreamin'". I 1966 ble Lindsey med i psykedelia/folkrock-bandet Fritz, og like etter ble også Stevie med her. I 1971 sluttet de begge i bandet - på samme tid som de ble kjærester. Etter det begynte de arbeidet med albumet "Buckingham Nicks".

Da John, Mick, Stevie, Lindsey og Christine gikk i studio for å spille inn albumet "Fleetwood Mac", visste de nok ikke selv hvilken musikalsk dynamitt de kom til å utgjøre sammen. Buckingham var en dyktig låtskriver og musikalsk arrangør som var i stand til å lage poplåter som både var spennende og fengende. "Monday Morning" som er en av Fleetwood Macs mest populære låter var skrevet av ham til dette albumet. Stevie Nicks viste raskt at også hun hadde noe å tilføre bandet både gjennom sin sexy, hippie-aktige stemme, og evner som låtskriver. "Rhiannon" ble den største hitèn fra albumet, og den største hitèn Fleetwood Mac hadde hatt fram til da i U.S.A. ,med en 11. plass. Og den var skrevet av henne. Også "Crystal" som opprinnelig hadde vært med på "Buckingham Nicks" albumet, var skrevet av henne. I tillegg hadde hun en scenepersonlighet som Fleetwood Mac sårt trengte. 

Også vokalharmoniene som stemmene til Nicks, McVie og Buckingham skapte var unike, og ble etter hvert et kjennetegn for bandet. "Say You Love Me" og "Over My Head" som også var store hits i U.S.A. ble skrevet av Christine McVie. I Storbritannia og resten av Europa var interessen for singlene liten.

 "Fleetwood Mac" fra 1975 var den første utgivelsen fra den nye besetningen av Fleetwood Max.

Etter en litt rolig start klatret albumet helt opp til 1. plass i U.S.A. der den endte opp med et salg på hele 5 millioner kopier. Etter mange år med problemer hadde bandet endelig lyktes igjen.

Men selv om suksessen var kjærkommen og gledelig, gikk det ikke like bra mellom medlemmene, bak scenen. McVie/McVie ble skilt i 1976, mens paret Buckingham/Nicks avsluttet sitt forhold like etter, likefullt klarte de å jobbe sammen som band. Som hos Beatles på slutten av 60-tallet, ga de interne gnistningene i bandet et slags fundament for å skape enda større ting på det neste albumet "Rumours" fra 1977. Et album som vil bli stående som et av høydepunktene - ikke bare i Fleetwood Macs diskografi - men også som et av de viktigste albumene som ble gitt ut på 70-tallet. Både pga. det enorme platesalget, de populære enkeltlåtene, og albumets kvaliteter som helhet. Et album som ble lovprist av musikkritikerne da det kom.

"Rumours" fra 1977 har med årene solgt hele 45 millioner eksemplarer.

"Rumours" gikk til topps i både U.S.A., Australia, Storbritannia, og en rekke andre land. I Norge klarte den kun en 17. plass. Albumet solgte over 18 millioner eksemplarer i U.S.A. alene. Noe som på den tiden gjorde det til det nest mest solgte albumet (U.S.A.) gjennom tidene. Den toppet amerikanske Billboard i hele 31 uker. Med årene har plara solgt hele 45 millioner eksemplarer (2017) og er med det den 7. mest solgte plata noensinne i verden.

En spennende sammenslutning. De tre gjenværende Fleetwood Mac medlemmene,

og folk-duoen Stevie Nicks og Lindsey Buckingham (til høyre).

Med albumet "Fleetwood Mac" hadde bandet funnet et fundament som de kunne jobbe videre fra. At man hadde tre dyktige låtskrivere i bandet, som også hadde god forståelse for arrangement og vokalharmonier, var en klar styrke. Og på "Rumours" kom de opp med den ene kjempehiten etter den andre. Både "Go Your Own Way" (Buckingham), "Don't Stop" (Christine McVie), "Dreams" (Nicks), og "You Make Loving Fun" (McVie) nådde topp 10 i U.S.A. "Dreams" gikk helt til topps, mens "Don't Stop (thinking about tomorrow)" fikk en renessanse mange år senere da Bill Clinton brukte låta som kamplåt under valget i 1992. I tillegg inneholdt plata publikumsfavoritter som "The Chain" og "Gold Dust Woman". Sistnevnte var skrevet av Stevie Nicks, og handlet om hennes egne stoffproblemer fortalt på en bitter men poetisk måte. 

Etter albumutgivelsen dro bandet på en lukrativ turne som inkluderte U.S.A., Europa, Japan og Australia. På samme tid som de turnerte mottok de prisen for årets album 1977 på American Music Award, og samme utmerkelse på Grammy Award.

Etter å ha tatt seg noen måneders pause etter den omfattende turneen, gikk bandet i studio i mai 1978 for å spille inn det doble albumet "Tusk". Et album som viste at bandet hadde ambisjoner om å skape et storslått, eksperimentelt verk. På linje med det Beach Boys gjorde på "Pet Sounds". Etter suksessen med "Rumours" var interessen for den nye plata enorm blant platekjøperne og pressen. Muligens var det derfor Buckingham og co. følte behov for å lage noe ekstravagant. Mens "Rumours" gikk inn i historien som et av mest solgte, vil "Tusk" bli husket som en av de dyreste albumutgivelsene noensinne. Det tok 18 måneder å spille inn albumet. For anledningen hadde bandet kjøpt inn 'state of the Art' utstyr til sitt Village recorder studio i Los Angeles. Tilslutt hadde albumet kostet 1 941 000 pund (i 1978, omtrent 21 millioner kroner). Slikt blir det overskrifter av.

Allerede på "Rumours" hadde Lindsey Buckingham markert seg under studioinnspillingen, men på "Tusk" styrte han det meste. Sammen med produsent Richard Dashut. McVie og Nicks skrev fortsatt gode soft-rock låter som "Over And Over", "Sara" og "Think About Me". Men ellers var plata fylt av røffere, psykedeliske låter skrevet og produsert av Buckingham. Bandmedlemmene slet også med stoffavhengighet under innspillingen, særlig Mick Fleetwood, noe som begrenset deres påvirkningsevne.

På "Brown Eyes" gjorde Peter Green en overraskende gjesteopptreden, uten at han er kreditert for det på platecoveret, og uten at han selv husker noe av innspillingen.

Albumet ble likevel vel mottatt av pressen og platekjøperne. Kritikerne syntes plata var spennende og velprodusert. De nådde 1. plass i Storbritannia, 4. plass i U.S.A., 2. plass i Australia, 1. plass på New Zealand, 3. plass i Frankrike og Nederland, og 6. plass i Norge. "Sara" og "Tusk" ble topp 10 hits i U.S.A. 

Fra inner sleevet på "Tusk" albumet.

I 1980 ga de ut det doble albumet "Live". Det første live-albumet siden 1969. Bandet gjennomførte også en turne i 1980. Etter å ha fullført den gikk hvert enkelt medlem i studio for å lage soloalbum, med unntak av John og Christine McVie. Mick Fleetwood laget et world-album kalt "The Visitor", som bestod av coverversjoner. Buckingham ga ut "Law And Order" som ikke slo an så bra. Bedre gikk det med Stevie Nicks' "Bella Donna" som gikk til topps i U.S.A.  Stevie Nicks ga også ut flere soloalbum gjennom 80-tallet som slo an bra på den amerikanske albumlisten.

     

Innimellom innspillingen og promoteringen av soloplatene fant Fleetwood Mac også tid til å møtes, i studio i mai 1981 for å gi ut nok et studioalbum. Plata som het "Mirage", ble spilt inn i Château d'Hérouville, Frankrike. Den ble gitt ut i juni 1982. Pressen var ikke veldig begeistret for plata som de mente først og fremst ble laget for å gi folk det de forventet fra Fleetwood Mac. Og det de fikk var velproduserte poplåter med innslag av 60-talls stil og country. Vokalharmoniene til Nicks, Buckingham og McVie var likefullt flottere her enn på de foregående albumene. Og plata inneholdt perler som "Gypsy", "Hold Me" (4. plass i U.S.A), "Love in Store" og "Oh Diane". Albumet brakte bandet tilbake til førsteplassen på den amerikanske albumlisten. I Norge gjorde de det bedre enn noen gang med en 2. plass. I Storbritannia ble det 5. plass.

"Mirage" fra juni 1982.

Etter dette gikk bandet litt i oppløsning i en periode. Hvert medlem hadde nå fått sin egen manager som var mer opptatt av å jobbe fram solokarrierene deres. Stevie Nicks som soloartist var på 80-tallet omtrent like populær som bandet. Dessuten var flere av bandmedlemmene så hekta på stoff at det i realiteten var nødvendig med en pause. Lindsey Buckingham var i tillegg frustrert over den manglende kunstneriske friheten som var i bandet, og ønsket å slutte. De ble da enig om at alle 5 skulle møtes en siste gang for å gi ut et Fleetwood Mac album.

Det startet i august 1985 da Christine McVie inviterte Buckingham, John McVie og Fleetwood til å hjelpe henne med låta "Can't Help Falling In Love", som ble skrevet for filmen "A Fine Mess". Denne studioinnspillingen ble startskuddet for arbeidet med albumet "Tango in the Night" som kom i 1987. Dette var nok et album hvor Buckingham styrte produksjonen fullt ut. De fleste av låtene var også skrevet av ham. Stevie Nicks som hadde gitt viktige bidrag på de foregående albumene var nesten fraværende som låtskriver på dette. Og de to låtene "Welcome To The Room Sara" og "When I See You Again", var av så dårlig kvalitet at de ikke burde vært tatt med. Heldigvis var Chrstine McVie delaktig med noen av de beste låtene Fleetwood Mac har gitt ut, i vakre "Little Lies", "Seven Wonders" og "Everywhere". I en låt som "Tango in the Night" fikk Buckingham litt utløp for sine ønsker om å eksperimentere mer. Plata vil ellers huskes for den sterke bruken av synthesizere, noe som ikke var vanlig på de tidligere og senere FM albumene. Man hører dette best på låtene "Everywhere" og "Little Lies".

 "Tango in the Night" fra 1987

"Tango In The Night" fikk litt blandet mottagelse da den kom, men solgte likevel brukbart, med. 1. plass for albumet i Storbritannia og Sverige, 2. plass i Nederland, 5. plass i Australia, 6. plass i Canada, 7. plass i U.S.A. og 10. plass i Norge. "Big Love" og "Little Lies" nådde topp 10 på singellistene i både U.S.A. og Storbritannia. I Storbritannia ble i tillegg "Everywhere" en stor hit med 4. plass.

Fra videoen til 1. singelen "Big Love".

Fra videoen til "Little Lies".

Etter at "Tango In The Night Tour" var gjort unna sluttet Buckingham i bandet. Noe som var ventet. Han ble raskt erstattet med to rutinerte musikere i Billy Burnette og Rick Vito. Dyktige musikere, men ikke i nærheten av å inneha de samme kreative evner som Buckingham. Tapet av Lindsey var i realiteten tyngre for bandet enn det tapet av Peter Green hadde vært 17 år tidligere.

Fleetwood Mac med Rick Vito og Billy Burnette

For å markere avslutningen på den klassiske Fleetwood Mac besetningen, ble det i 1988 gitt ut et samlealbum kalt "Greatest Hits". I anledningen var det skrevet to nye låter i "As Long As You Follow" og "No Questions Asked". Albumet nådde 3. plass i Storbritannia og 14. plass i U.S.A. Noe som igjen viste at bandet var i ferd med å bli mer populært i sitt opprinnelige hjemland enn i U.S.A.

I 1989 kom albumet "Behind The Mask" ut på markedet. Og det ble regelrett slaktet i pressen. Salgmessig gikk det elendig i U.S.A. med en 18. plass. I Storbritannia ble det litt overraskende 1. plass, og i Norge en fin 4. plass. Christine McVie måtte ta det største ansvaret på låtskriversiden, hvor hun bidro med platas kanskje to beste spor i "Skies The Limit" og "Save Me". Begge ble gitt ut på singel uten å kunne kalles hits.

"Behind The Mask" fra 1989

Som vanlig ble albumet fulgt opp med en turne. Samtidig annonserte Christine McVie og Stevie Nicks at de ikke lenger hadde noe ønske om å dra på flere turneer, kun spille inn plater. Og snart ble det klart at Stevie Nicks også kom til å forlate bandet. Hun hadde havnet i konflikt med Mick Fleetwood angående en låt kalt "Silver Springs" som hun opprinnelig hadde skrevet i 1976, og ønsket å bruke på sitt neste soloalbum. Men rettighetene til låta tilhørte Fleetwood Mac, og Fleetwood ønsket å bruke den på den kommende samleboksen "The Chain" fra 1992, noe han også fikk trumfet gjennom. "The Chain" var en 4 CDers boks bestående av materiale fra 1967 fram til 1991. Med tilhørende kommentarer og bilder.

Boksen "The Chain" fra 1992 var et flott samleobjekt for fansen.

Rick Vito forlot også bandet på denne tiden. Så da de i 1994 gikk i studio for å laget et nytt Fleetwood Mac album, var Nicks og Vito erstattet med Bekka Bramlett på vokal, og Dave Mason på gitar. Mason var en gammel ringrev som på 60-tallet hadde vært medlem av legendariske Traffic. I tillegg hadde han deltatt på album med Eric Clapton og Jimi Hendrix. Mason bidro umiddelbart på låtskriversiden med "Blow By Blow" - en låt som ble med på CD-en for Fotball-VM i 1994. Og som muligens var det beste sporet på Fleetwood Mac albumet "Time" fra 1995.

 "Time" fra 1995 er mest sannsynlig det svakeste albumet Fleetwood Mac ga ut.

I 1994 og 1995 gjennomførte bandet også en lengre turne som bl.a. brakte bandet til Norge og Skien den 2. juni 1995. 

"Time" fortsatte i det sporet bandet hadde fulgt på 80-tallet, men med et mye svakere innhold. Publikum var overhodet ikke interessert i plata, som ikke engang nådde Billboard 200 i U.S.A. Heller ikke i Storbritannia eller Norge nådde den opp. Fleetwood Mac var nå på et kunstnerisk og salgmessig bunnivå. Mange mente at bandet nå var blitt ufrivillig komisk og heller burde gi seg.

I stedet oppsto det spekulasjoner i media om at den klassiske besetningen igjen skulle komme sammen. Årsaken til det var at solokarrierene til Nicks og Buckingham ikke gikk så bra. I mai 1996 stod Mick Fleetwood, John McVie, Christine McVie og Stevie Nicks på en scene sammen, i Louisville i Kentucky. Som erstatning for Lindsey stilte eminente Steve Winwood opp.

Samme år spilte Lindsey, Stevie og Mick inn en låt sammen for filmen "Twister", noe som skapte rykter om at en gjenforening var på gang.

Vendepunktet kom da musikkanalen MTV samlet den klassiske "Rumours" besetningen for en live-opptreden den 23. mai 1997 i Warner Brothers Studios i Burbank, California. Konserten fikk stor oppmerksomhet i media. I tillegg til de mest kjente låtene hadde bandet også kommet opp med 4 nye låter som de presenterte på konserten. Nicks' "Silver Springs" som hadde forårsaket uenighet noen år tidligere var også med her. Konserten ble gitt ut på CD under navnet "The Dance". Og det var tydelig at folk ønsket å se de 5 sammen på plate, for den gikk helt til topps på den amerikanske albumlisten i 1997, som det 5. mestselgende live-albumet  i Statene noensinne. I Storbritannia ble det 15. plass. "Silver Springs", "Landslide" og "The Chain" ble gitt ut som singler fra albumet.

Comeback-albumet "The Dance"

Albumsuksessen ble fulgt opp med en turne - en turne som tappet Christine McVie for det hun hadde av krefter.

I januar 1998 ble Fleetwood Mac innlemmet i "The Rock'n Roll Hall of Fame". I februar fikk de en pris ved Brit Awards for sitt bidrag til den britiske musikkindustrien. "Rumours" og låta "Go Your Own Way" har i flere oversikter fra de kjente musikkmagasinene figurert som et av de beste albumene og låtene som er laget. 

I 2002 ble det også gitt ut nok et samlealbum med bandet kalt "The Very Best Of". I Storbritannia nådde den 7. plass, og kom tilbake på albumlisten der ved to anledninger senere. 

I 2002 begynte Fleetwood Mac å jobbe med materiale til et nytt album, i et hus de hadde leid i Bel Air, California. I det som skulle bli første albumet med den klassiske besetningen på 16 år. Dvs. Christine McVie uttalte på den tiden at hun ikke lenger ønsket å være i musikkbusinessen. Så plata ble spilt inn uten henne, likefullt var hun kreditert som låtskriver og musiker på "Steal Your Heart Away" og "Bleed To Love Her" sammen med Buckingham. Da låtene opprinnelig var tenkt brukt på et soloalbum med ham som aldri ble gitt ut. "Bleed To Love Her" ble også framført på "The Dance".

Med Christine ute av bandet ble tangentene håndtert av Lindsey, John og Stevie. Som korister på tittellåta "Say You Will" fikk Johns datter Molly McVie mulighet til å bli med som korist, noe også Stevies niese Jessica Nicks (og Jessicas beste venninne Maddy Felsch) fikk. 

I april 2003 var "Say You Will" klar for platemarkedet. Og selv om musikkpressen var skeptisk til plata, ble den en ny salgsmessig suksess for veteranene i Fleetwood Mac. 3. plass i U.S.A., 8. plass i Canada10. plass i Tyskland, og 6. plass i Storbritannia var svært bra. I Norge ble det 23. plass på VG-lista. VG ga plata terningkast 5 i sin anmeldelse.

  "Say You Will" fra 2003

Deretter bar det ut på turne igjen, med besøk i i U.S.A. Europa og Australia.

Stevie Nicks og Lindsey Buckingham i 2003.

Til tross for at Christine sa at hun ønsket å forlate musikkbransjen var hun i 2004 tilbake med et nytt soloalbum kalt "In The Meantime". Plata ble spilt inn på låven hun hadde på gården i Kent i Sør-England, der hun nå bodde. Låven var gjort om til et innspillingsstudio, og til å hjelpe seg på plata fikk hun hjelp fra nevøen Dan Perfect.

"In The Meantime" fra 2004

Sheryl Crow er en av de stor amerikanske artisten fra 90-tallet og utover, med hele 50 millioner solgte album og 9 Grammy Awards. Hun koret på "Say You Will", i tillegg til at hun spilte hammond-orgel. På denne tiden var det snakk om at hun skulle overta plassen til Christine McVie i Fleetwood Mac. Steve Nicks og Sheryl Crow er venninner og de hadde samarbeidet om flere musikalske prosjekt tidligere. På denne tiden gikk det også rykter om at de opprinnelige medlemmene Peter Green og Jeremy Spencer skulle tas inn i bandet igjen, men det kom ikke noe ut av det.

Sheryl Crow

I 2006 og 2008 ga Lindsey ut de kritikerroste albumene "Under the skin" og "Gift of Screws". Sistnevnte nådde en 48. plass i U.S.A. og en fin 17. plass i Norge. I Norge ble plata løftet fram av flotte kritikker i Dagbladet og VG. Sistnevnte ga plata en 5er og skrev: "Av alle som noen gang har hatt verdensrekord i albumsalg, er Buckingham den desidert mest oppegående. Dette er unik musikk, fra et unikum."

   

Lindsey Buckinghams soloalbum "Law & Order", "Go Insane",

"Out of the Cradle", "Under the skin", og "Gift of Screws".

Høsten 2008 fikk fans av Fleetwood Mac den gledelige nyheten om at bandet planla å dra ut på turne sammen i 2009, for første gang på 5 år. Turneen som fikk navnet "Unleashed" var en "Greatest Hits"-turne, i mangel av en ny plate å promotere. Også gamle låter som "Storms" og "I Know I'm Not Wrong" fra "Tusk" ble framført, selv om de aldri hadde vært ute på singel.

1. mars 2009 stod Lindsey, Stevie, Mick og John på scenen i Pittsburgh. Ryktene ville (igjen) ha det til at Sheryl Crow kom til å ta Christine McVies plass på scenen. Men det viste seg ikke å stemme. Lokalpressen i Pittsburgh var svært positiv til konserten, og skrev: "Fleetwood Mac Still Rockin' After All These Years."

8. oktober stod de på scenen i Parken i København. Her fikk arrangørene kritikk for at de ikke klarte å gi publikum bedre lyd, mens Lindsey Buckingham fikk skryt for sitt eminente gitarspill.

Fleetwood Mac i 2009.

Fra scenen kunne Lindsey love at en ny Fleetwood Mac plate ville bli spilt inn når turneen var over. Lindsey Buckingham: "The time is right to go back to the studio - but only after a tour. I think maybe there was even a sense that we would make a better album if we went out and hung out together first on the road ... Maybe even sowing some seeds musically that would get us more prepared to go in the studio rather than just going in cold."

Den europeiske turneen ble avsluttet 6. november 2009, på Wembley Arena i London. I salen var Christine McVie. Fra scenen fortalte Stevie Nicks at hun tenkte på sin tidligere bandkollega hver dag, og hun dediserte "Landslide" til Christine.

Deretter ble det stille fra Fleetwood Mac noen år. Lindsey benyttet anledningen til å gi ut sitt 6. studioalbum i 2011, kalt "Seeds We Sow" (45. plass i U.S.A.). Samme år ga Stevie Nicks ut sitt 7. studioalbum, kalt "In Your Dreams", som ble en suksess med 6. plass i U.S.A.

       

"Seeds We Sow" og "In Your Dreams" fra 2011

Mellom oktober 2011 og juni 2012 døde tre tidligere medlemmer av Fleetwood Mac. Bob Brunning som spilte i Fleetwood Mac helt i starten døde 18. oktober 2011, Bob Weston som var medlem mellom 1972 og 1974 døde 3. januar 2012, mens Bob Welch valgte å avslutte livet 7. juni 2012. Welch spilte en viktig rolle ved å holde Fleetwood Mac gående mellom Green-æraen og Buckingham/Nicks-æraen.

I juli 2012 kunne Stevie Nicks bekrefte at Fleetwood Mac ville komme sammen igjen i 2013 for å gjøre nok en turne sammen. Og 4. april 2013 dro de ut på en turne med besøk i 34 byer. På setlista hadde de funnet plass til to nye låter, i "Sad Angel" og "Without You" - begge med et umiskjennelig Fleetwood Mac-lydbilde. "Sad Angel" ble også å finne på en EP de ga ut 30. april 2013 - som den første nyutgivelsen på ti år. Låta var skrevet og produsert av Lindsey, og det var også han som sang den. Dessverre nådde ikke EPen topp 200 i U.S.A.

EPen "Extended Play".

På konsertene de gjorde på O2 i London 25. og 27. september fikk de besøk av Christine McVie på scenen, der de sammen framførte "Don't Stop".

John McVie, Christine McVie, og Stevie Nicks sammen på scenen.

20. oktober 2013 fant de også veien til Norge og Oslo Spektrum. I to timer og førti minutter underholdt de både publikum og anmeldere med en flott gjennomgang av bandets mest kjente låter. Både Adresseavisen og Dagbladet ga konserten terningkast 5, og mente at Lindsey Buckingham var 'motoren' på konserten mens de andre medlemmene havnet mer i bakgrunnen.

27. oktober fikk bandet den triste beskjeden om at John McVie hadde fått tykktarmskreft. De valgte da å avlyse konsertene som var planlagt på New Zealand og i Australia. Dette ble kjent gjennom en kunngjøring fra bandet: "We are sorry to not be able to play these Australian and New Zealand dates. We hope our Australian and New Zealand fans as well as Fleetwood Mac fans everywhere will join us in wishing John and his family all the best."

Heldigvis fikk John god hjelp, og kreften ble bekjempet. Og like etter var han tilbake i bandet. I januar 2014 var også Christine McVie tilbake i Fleetwood Mac, noe som gjorde at den klassiske besetningen av bandet var samlet for første gang siden 1998. Det startet med at Christine i et intervju i november 2013 fortalte at hun kunne tenkt seg å bli med i Fleetwood Mac igjen, om de andre ønsket å ha henne med, og de ønsket de selvfølgelig. Ikke lenge etter det igjen ble det kjent at bandet jobbet med et nytt studioalbum.

Gjenforeningen ble markert med en større turne med besøk i Nord- Amerika og Europa. Den startet 30. september 2014 og ble avsluttet i juni 2015.

I forbindelse med turneen gjorde Stevie Nicks et intervju med det store musikkmagasinet Mojo - et intervju som også ble gjengitt i Adresseavisen. Her fortalte hun om viktigheten av det å ha jenter med i bandet i stedet for en gjeng med gutter. Stevie Nicks: "Jeg synes at alle band burde ha en jente som medlem, det innebærer alltid at det blir kulere greier enn om det bare er en gjeng med gutter. Det er ganske enkelt mer romantisk uansett. Selv om ingen av dem er sammen, kaster det et romantisk skjær."

Deretter gikk de tilbake i studio for å jobbe videre med det neste albumet. Men det skulle vise seg å ikke bli så lett som de hadde trodd. Stevie Nicks som har vært medlem av bandet i alle år, med unntak av to år på starten av 90-tallet, var gått lei. I hvert fall inntil videre. Hun syntes det var for mye krangling innad i bandet, når de var på turne og når de var i studio, så hun valgte å melde seg ut for denne gang. De andre visste ikke helt visste hva de skulle gjøre annet enn å vente på at hun skiftet mening. 

Mens de ventet jobbet Lindsey og Christine med nye låter, og det med en entusiasme og skaperevne de ikke hadde hatt tidligere. Resultatet ble materiale som til sammen kunne fylt flere album. Låtene ble skrevet enten hver for seg eller i fellesskap. Christine i England, og Lindsey i California, noe som gjorde internett svært viktig i kommunikasjonen mellom de to, der låtutkast ble sendt fram og tilbake.

Da Stevie Nicks hintet om at hun heller ville dra ut på solo-turne bestemte Lindsey og Christine for å gi ut plata uten henne - i eget navn, i stedet for Fleetwood Mac. "Lindsey Buckingham/Christine McVie" ble spilt inn i Studio D at the Village Recorder i Los Angeles - samme sted som "Tusk" i sin tid ble spilt inn. John McVie og Mick Fleetwood deltok som musikere på noen av låtene. Plata ble produsert av Lindsey sammen med Mitchell Froom. Mitchell hadde tidligere hadde jobbet med Crowded House og Paul McCartney.

"Lindsey Buckingham/Christine McVie" ble lagt ut for salg 9. juni 2017 til stort sett gode kritikker i pressen verden over. Plata fikk også endel oppmerksomhet i norske aviser.

"Lindsey Buckingham/Christine McVie"

Plateutgivelsen ble fulgt opp med en mindre turne. I 2018 planlegger hele bandet - forhåpentligvis også med Stevie Nicks - å dra ut på en avskjedsturne. Mick Fleetwood som bandets eldste medlem vil da være 76 år gammel. 

 

 

 
        
 

 

 

Peter Green's Fleetwood Mac

1968

Mr. Wonderful

1968

English Rose

1969

Then Play On

1969

Kiln House

1970

Future Games

1971

Bare Trees

1972

Penguin

1973

Mystery to Me

1973

Heroes are hard to Find

1974

Fleetwood Mac

1975

Rumours

1977

Tusk

1979

Mirage

1982

Tango in the Night

1987

Behind the Mask

1990

Time

1995

The Dance

1997

Say you Will

2003

         

1. Tango In The Night

2. Mirage

3. Fleetwood Mac

4. Rumours

5. Tusk

6. English Rose

7. Future Games

8. Then Play On

9. Behind The Mask

10. Peter Green's Fleetwood Mac 

  

1. Little Lies

2. Caroline 

3. Man Of The World

4. Love In The Store

5. Say you Love Me

6. Oh Diane

7. Everywhere

8. Did You Ever Love Me

9. Oh! Well

10. Go your Own Way