Syd Barrett (Roger Keith Barrett): Født 6. januar 1946, Cambridge, England
Død 7. juli 2006

 

George Roger Waters: Født 6. september 1944, Great Bookham, Surrey, England

 

Richard William Wright: Født 28. januar 1943,  London, England
Død 15. september 2008

 

David Jon Gilmour: Født 6. mars 1946, Cambridgeshire, England

 

Nicholas Berkeley Mason: Født 27. januar 1945, Birmingham, England

   

Pink Floyd er uten tvil av de mest betydningsfulle bandene i rockens historie. Både pga. deres enorme platesalg med hele 200 millioner solgte album - som en av tidenes 10 mestselgende artister. Og for deres påvirkning på rockens musikalske uttrykk gjennom 30 år.

På 60-tallet gjorde de seg bemerket med sin psykedeliske rock, anført av sin karismatiske sanger Syd Barrett. På 70-tallet ble de en av de fremste eksponentene for progressiv rock. Ikke minst gjennom mesterverket "Dark side of the moon" fra 1973. 

I 1979 laget de nok et mesterverk i rockeoperaen "The Wall". En plate som dannet grunnlag for en film og en større sceneoppsetning. På 80- og 90-tallet befestet de sin posisjon som en av rockens største, ikke minst gjennom de spektakulære konsertene de holdt. Til fansens store glede.

Historien om Pink Floyd startet på begynnelsen av 60-tallet, da Nick Mason, Richard Wright og Roger Waters møttes på Regent Street Polytechnic i London, der de alle tre studerte arkitektur. De gikk i samme klasse, men likevel gikk det et halvt år før Roger kom i kontakt med Nick og Richard, da han spurte om å få låne Nicks Austin Seven veteranbil, og han ønsket å bomme en røyk av Richard. Mulig var det en dårlig start på vennskapet og det framtidige musikalske samarbeidet, for Roger fikk nei som svar på begge forespørslene.

Roger Waters og Nick Mason, som førsteårsstudenter på Regent Street Polytechnic

Roger Waters var født i Leatherhead, Surrey, sør for London, men vokste opp i Rock Road i Cambridge, nordøst for London, sammen med storebroren John. Foreldrene het Eric Fletcher Waters og Mary Whyte. Begge to jobbet som lærere. Faren var opprinnelig fra Durham i nordøst England, og sønn av en gruvearbeider og politiker.

Da 2. verdenskrig brøt ut og myndighetene ønsket at flest mulig menn skulle melde seg til tjeneste, valgte pasifisten Eric Fletcher å kjøre ambulanse - bla. under Blitz angrepene, i stedet for å la seg verve. På samme tid meldte han seg inn i det britiske kommunistpartiet. 

Men et år ut i krigen valgte han å melde seg for City of London Regiment, 8th Battalion Royal Fusiliers, som 2. løytnant - frustrert over fascistenes herjinger i Europa. 

18. februar 1944 ble Eric Fletcher Waters drept i Nord-Italia, da de allierte var iferd med å gjøre landgang på stranda ved byen Anzio. Tyske tanks brøt seg gjennom de britiske sperringene og drepte hele kompani C - som Waters var endel av. Levningene hans ble aldri funnet, i likhet med 4000! andre soldater som døde under kampene ved Anzio.

Roger var bare 5 måneder gammel på dette tidspunktet. Oppveksten uten en far satte sine spor hos ham. Roger Waters: "As soon as I could talk, I was asking where my daddy was."

Savnet av en far kom til prege hans liv både privat, og gjennom musikken. Mange av Pink Floyds låter er knyttet til Eric Fletcher Waters/Rogers sorg over tapet av faren, slik som "Corporal Clegg", "Free Four", "Us and them", "When the Tigers broke free", "Another Brick in the Wall Prt.1" og "The Fletcher Memorial home".

Man rakk å ta et familiebilde med Roger (nederst til høyre) sammen med faren, rett før sistnevnte døde.

Moren til Roger valgte å flytte med de to barna fra Leatherhead til Cambridge, da hun mente de ville være tryggere der enn i nærheten av London, pga. bombene som regnet ned over byen. 

Da Roger rundt 1950 begynte på Morley Memorial Junior School (barneskole) ble han pånytt påminnet fraværet av faren, da fedre i militæruniform kom for å hente barna sine. Roger Waters: "When men in uniform came to collect their children, that’s when I realised I didn’t have a father any more. I was very angry. It took me years to come to terms with it. Because he was missing in action, presumed killed, until quite recently I expected him to come home. The sacrifice of his life has been a great gift and a great burden to me."

Mary Waters - mor til Roger, jobbet som lærer ved denne skolen (Morley).

Som liten likte Roger å ligge våken om natten for å høre på Radio Luxembourg, og Armed Forces Network.  

Også Syd Barrett - som var 2 år yngre, var elev ved Morley Memorial Junior School. Senere gikk både Roger og Syd på Cambridge County School for boys (Waters begynte her i 1954). 

Roger Waters

I ungdommen var Roger glad i å svømme, og da gjerne i elva Cam som renner gjennom Cambridge - i vakre omgivelser. Han hadde også talent for cricket og rugby, og var på skolelaget i begge idrettene. 

Bortsett fra gleden over å drive med idrett, var ikke årene på skolen noe Roger satte pris på. Særlig tiden på Cambridgeshire High School for Boys var vond for Waters og hans medelever. Mye pga. lærere som ifølge ham var sadistiske. 

Roger Waters: "There were some at my school (lærere) who were just incredibly bad and treated the children so badly, just putting them down, putting them down, you know, all the time. Never encouraging them to do things, not really trying to interest them in anything, just trying to keep them quiet and still, and crush them into the right shape, so that they would go to university and 'do well'."

Roger Waters: "I hated every second of it, apart from games. The regime at school was a very oppressive one ... the same kids who are susceptible (mottakelig) to bullying by other kids are also susceptible to bullying by the teachers."

Det var særlig rektoren ved skolen - Arthur William Eagling, som frembrakte frykt hos elevene. En av Waters' medelever fra den tiden er overbevist om at den onde læreren i Pink Floyds "The Wall", var Ealing. Nick Barraclough: "I always presumed that Pink Floyd's 'The Wall' was about the masters at the County (kallenavn på skolen). The Headmaster there at the time was a man named Ealing, who was, to this day, the scariest man I have ever known."

Læreren som bla. er å se i videoen til "Another Brick in the Wall Prt. 2" kan være

inspirert av Arthur William Eagling, rektor ved Cambridge County School for boys.

Ifølge Waters var Syd Barrett en som gjorde det han kunne for å bryte skolens strenge ordensreglement. Men som regel slapp han billig fra det, takket være sine taleevner og tiltalende utseende. Bla. nektet han å gå i skoleuniformen som alle måtte bruke, og han kom på skolen uten lisser i skoene.

Cambridgeshire High School for Boys har fått sin plass i historien om Pink Floyd. Ikke bare fordi Barrett og Waters var elever der, men fordi Waters erfaringer fra skolen inspirerte ham til å skrive "The Happiest days of our Lives" og "Another Brick in the Wall", som ble å finne på klassikeren "The Wall" fra 1979.

Cambridgeshire High School for Boys i Cambridge har sin plass i historien om Pink Floyd.

Roger var også innom skolens Combined Cadet Force - en ungdomsorganisasjon tilknyttet Det Britiske Forsvaret, som samarbeidet med skolevesenet. Ønsket var først og fremst å: "gi en disiplinert organisasjon i en skole, slik at elevene kan utvikle evner til lederskap ved hjelp av trening for å fremme kvaliteter av ansvar, stole på seg selv, oppfinnsomhet, og utholdenhet". Ikke uventet var også målet å skape interesse for det militære, og oppmuntre ungdommen til å utdanne seg til offiserer.

Selv om Roger hadde de fysiske forutsetningene for å lykkes i det militære, mistet han etter hvert interessen for CCF. Bla. fordi han kom på kant med de andre ungdommene (en gang ble han banket opp). Han leverte inn militæruniformen han hadde fått utlevert med begrunnelsen at han var militærnekter. Dette skapte stor oppstandelse på Cambridgeshire High School for Boys. Noe framtidig Pink Floyd gitarist og medelev - Tim Renwick, husker godt.: "I was a couple of years younger than Roger, but everyone in the school heard about it."

I ungdommen var Roger i likhet med de andre i kameratgjengen, opptatt av musikk. Allerede fra han var 12 år gammel gikk han på jazzklubber, bla. på den lokale Corn Exchange. I 14 års alderen hørte han på Dixieland jazz, og blues artister som Bessie Smith. I motsetning til foreldrene til Syd Barrett, Bob Klose og David Gilmour var ikke moren til Roger like positiv til guttens musikalske interesse. Hun hadde ikke interesse for musikk, og hevdet selv at hun var tonedøv. Interessen hennes gikk heller i retning av politikk. Roger Waters: "I certainly didn't feel encouraged in music either at home or at school."

Sin første gitar fikk Roger fra en onkel, og like etter tok han gitartimer hos en lokal, kvinnelige gitarlærer. Men han var ikke på mange øvingene før han fant ut at han ikke ønsket å gå der mer -fingrene verket når han prøvde å spille, og han syntes det hele ble for vanskelig.

Som 15 åring ble Roger engasjert i nedrustningsbevegelsen. Og like etter ble han leder av en lokal YCND (Youth Campaign for Nuclear Disarmament) forening. Det var gjennom arbeidet her at Roger ble kjent med den et år eldre Judy Trim, som også var medlem av YCND. Judy som var datter av en forsker fra Cambridge, ble med tiden en kjent pottemaker. Innen sitt fag skapte hun seg et navn, uavhengig av Roger.

Judy var jenta som 'alle'guttene ønsket å være sammen med, ifølge Storm Thorgerson: "We were all after Judy." Visstnok omtalte Roger og Judy hverandre som 'Rog' og Ju-Ju'.

Judy Trim

Roger var også engasjert i politikk, der han i likhet med sin mor hadde sympati med venstresiden i britisk politikk. Waters hadde også interesse for motorsykler, og han kjøpte seg en lenge før de andre i kameratgjengen hadde mulighet til det. 

Da Roger var 17 år fikk han og noen kamerater en ide om at de skulle ut og oppleve verden. Som transportmiddel valgte de bilen til Rogers mamma, Mary. Den første turen gikk helt til Istanbul i Tyrkia. På veien besøkte de land som Frankrike, Italia og Hellas. Det gikk 3 måneder før de var tilbake i Cambridge. 

I 2004 ga Roger Waters ut singelen "Leaving Beirut", der teksten er en beskrivelse av denne turen :"When I was 17 my mother, bless her heart, fulfilled my summer dream. She handed me the keys to the car. We motored down to Paris, fuelled with Dexedrine and booze. Got bust in Antibes by the cops. And fleeced in Naples by the wops. But everyone was kind to us, we were the English dudes. Our dads had helped them win the war."

Like etterpå var Roger og 4 kamerater på reisefot igjen, denne gang til Midtøsten. De hadde fått tak i en gammel ambulanse, som gikk under navnet Brutus. Med seg på turen hadde Waters sin gamle Hofner gitar.  Selv om utferdstrangen var stor, var det ingen av de 5 som hadde større kunnskap om bilmotorer. Og da de kom til Beirut kollapset motoren fordi det ikke var kjøleveske på tanken. Etter dette valgte ungdommene å skille lag, og fortsette reisen hver for seg. Roger valgte da å dra hjem til England. Men med lite penger igjen måtte han haike for å komme seg hjem. På veien kom han i kontakt med flere hyggelige arabere som ønsket å hjelpe den unge engelskmannen. 

Fra  "Leaving Beirut": "So we left Beirut, Willa and I. He headed East to Baghdad and the rest of it. I set out North. I walked the five or six miles to the last of the street lamps. And hunkered in the curb side dusk. Holding out my thumb. In no great hope at the ramshackle procession of home bound traffic. Success! An ancient Mercedes 'dolmus ' The ubiquitous, Arab, shared taxi drew up. I turned out my pockets and shrugged at the driver, " J'ai pas de l'argent "

Denne 'Willa' i teksten var Andrew Rawlinson som var følgesvenn for Waters både på turen til Istanbul og Beirut.

Oppholdet i Beirut bidro til at Waters fikk en større forståelse/sympati for araberne, og deres konflikt med Israel og Vesten: "Are these the people that we should bomb?"

Sommeren 1962 fikk Waters seg jobb på et arkitektkontor i Swavesey - et sted som ligger like i nærheten av Cambridge, slik at han fikk erfaring med faget før han gikk i gang med det 7 årige arkitektstudiet. Før dette hadde han vært inne på tanken om å studere til maskiningeniør på Universitetet i Manchester.

Semptember samme år begynte han på Regent Street Polytechnic i London (i nærheten av Oxford Circus) - eller 'The Poly' som skolen ble kalt. Med seg til London hadde Roger gitaren sin, en gitar som hadde inskripsjonen "I believe to my soul" påskrevet, etter en låt av Ray Charles. Roger Waters: "I used letrocet letters (bokstaver man kan lime på) to write on my guitar 'I Believe to my Soul', because I loved that song by Ray Charles. "

Roger flyttet inn i en leilighet i et slitent strøk i nærheten av King's Road i Chelsea sammen med flere andre studenter. Det var ikke varmt vann i springen, så han måtte dusje på et offentlig bad like ved.

I tillegg til arkitektur fikk Roger, Nick, og Richard undervisning i kunst, grafikk og teknologi for å få en bredere kunnskap, noe de opplevde som spennende. Det ble også starten på en livslang interesse for teknologi og visuelle effekter, som Pink Floyd gjennom årene ble eksponent for på albumcover og sceneoppsetninger.

På denne tid gikk Roger til innkjøp av en spansk gitar, som han tok med seg til Spanish Guitar centre for å lære seg å spille.

Roger Waters

Ikke lenge etter at Waters begynte ved 'The Poly' ble han endel av musikkmiljøet ved skolen. Høsten 1963 slo han seg sammen medstudentene Clive Metcalfe, Keith Noble, Sheilagh Noble (Keiths søster), og Nick Mason, og dannet et hobbyband som de kalte Sigma. I forkant av dette hadde Waters og Keith Noble spilt litt sammen under navnet Tailboard Two.

Det hadde startet med at Metcalfe og K. Noble hengte opp en lapp på skolens oppslagstavle der de søkte etter folk som var interessert i å starte band: "Anyone want to start a group?" Noble og Metcalfe hadde allerede spilt sammen en stund, der de pleide å opptre på en bar i Picadilly, med coverversjoner av Beatles og Peter, Paul & Mary. De hadde nettopp ankommet 'The Poly' som studenter, og var interessert i å prøve noe annet enn å opptre som duo.

     

 Clive Metcalfe og Keith Noble startet det som senere kom til å bli kjent som Pink Floyd.

Metcalfe og Noble stilte seg opp i studentenes fellesrom og ventet på at de som var interessert skulle dukke opp. Og Nick og Roger var altså blant de som ønsket å spille i band. 

Nick Mason hadde kun spilt med et band i ungdomsårene. Og på den tiden han begynte på 'The Poly' var ikke musikk det han tenkte mest på. Etter at han fikk førerkort  var det kun bil som stod i hodet på ham. Nick Mason: "Any teenage aspirations in that area had been overshadowed by the arrival of my driving licence." Interessen for bil hadde han fått fra faren Bill Mason som samlet på veteranbiler, i tillegg til at han kjørte billøp. Nick var heller ikke så opptatt av arkitektur. Han så mer på det som en passende ting å gjøre for å 'tjene penger til livets opphold'.

Nick Mason

Nicholas Berkeley Mason ble født i Edgebaston, som ligger sørvest for Birmingham i Midt-England. Moren het Sally. Faren Bill het egentlig Rowland Hill Berkeley Mason. Senere fikk Nick tre søstre i Sarah, Melanie og Serena. På den tiden jobbet faren som tillitsvalgt for kinografene. I tillegg var han medlem av kommunistpartiet. Han var også involvert i Mason familiens ingeniørfirma.

Faren som opprinnelig kom fra Kings Norton i Birmingham, var etterkommer av Sir Rowland Hill - mannen som reformerte det britiske postvesenet på 1800-tallet, og som innførte bruken av frimerker på brev og pakker.

Da Nick var 2 år i 1947, fikk faren tilbud om en godt betalt jobb som dokumentarfilm regissør for Shell Film Unit i London - et selskap som har spesialisert seg på å lage dokumentarer om teknologi/motorer m.m. Som et uttrykk for hans interesse for biler fikk faren Bill æren av å lage en TV dokumentar om det franske billøpet Le Mans i 1952. I 1949 laget han en dokumentar kalt "Grand Prix" som omhandlet racerbiler.

Faren tok med seg familien og flyttet inn i Downshire Hill i Hampstead Garden suburb, som ligger i Nord-London. Huset de flyttet inn i var av det staselige slaget, med eget svømmebasseng i hagen. At Nick som tenåring fikk en Aston Martin (Ulster, 1935) sportsbil i gave av faren, var også et uttrykk for at familien var blitt velstående. 

I barndommen pleide Nick å bli med faren på Vintage Sports Car Club. Nick ble også inspirert av faren til å like musikk. Ikke fordi faren egentlig var så interessert i musikk, men han hadde en teknisk innteresse for studioteknikk, høytalere, lydeffekter, og musikk som egnet seg å bruke i filmene han produserte. Moren spilte piano - et instrument Nick også prøvde seg på uten å lykkes. Heller ikke fiolin fikk han taket på, selv etter flere timer med undervisning. 

Som 12 åring i 1957 fikk han øynene opp for rockemusikk, gjennom artister som Bill Haley, Tommy Steele og Elvis Presley, og radiokanalen Radio Luxembourg. Året etter gikk han til innkjøp av sitt første album: "Rock'n roll" med Elvis Presley. 

Noen år etter det igjen startet Nick et band sammen med noen kamerater som bodde i området. At ingen av dem kunne å spille på et instrument var ikke noe problem, ettersom de heller ikke hadde noen instrument å spille på. Nick Mason: "The fact that none of us knew how to play was only a minor setback, since we didn't have any instruments." 

Nick endte opp som trommeslager fordi han hadde fått noen stålbørster fra en journalist kollega av faren, som egnet seg godt som trommestikker. Etter å ha mislyktes som pianist og fiolonist tenkte Nick at trommer ville være mer passende for ham. Hans første trommesett ble kjøpt hos Chas E. Foote i Denman street i Soho, London. Også en instruksjonsbok ble kjøpt inn, som en inngangsbillett til trommeverdenen. Sammen med vennene Michael Kriesty, Tim Mack, William Gammell og John Gregory startet han bandet The Hotrods. Med linken til amerikanske racerbiler er det ikke utenkelig at det var Nick som kom opp med bandnavnet. Og etter kun å ha spilt sammen en kort periode gikk bandet 'i studio' for å spille inn låter som de (ikke) hadde øvd på. Farens tilgang til innspillingsutstyr gjorde at coverversjoner av bla. "Peter Gunn" ble spilt inn på bånd på en Grundig tape recorder. Opptak som Nick i ettertid ikke er spesielt stolt av. Nick Mason: "Regrettably these tapes still exist."

Hotrods rakk å gjøre noen studioopptak som Nick Mason (på trommer) ikke var spesielt stolt av i ettertid.

Skolegang fikk Nick første på en preparatory school (privat barneskole). Som 11 åring begynte han på Frensham Heights school i Surrey (sør for London) - en internatskole som var kjent som frisinnet, og ikke så streng på reglement. Bla. slapp elevene å gå med skoleuniform. Nick Mason: "This was the sophisticated life I had been looking for."

På skolen gikk det både gutter og jenter, noe som passet Nick bra. Det var mens han gikk her at han møtte sine første kone Linda Hutter, som han etter hvert ble kjæreste med. Det lå en jazzklubb i nærheten av skolen som Nick besøkte ofte. Og av og til fikk elevene lov til å spille de nyeste hitsinglene i skolens ballsal.

Frensham Heights school holder til i en flott bygning i landlige omgivelser, sør for London.

Da Nick var 14 år tok han opp trommespillingen igjen, etter noen års pause. Men han ble ikke med i noe band, og han gikk heller ikke på noe kurs/skole for å lære seg å bli bedre på instrumentet, noe han angret på i ettertid. 

Nick var elev ved Frensham Heights school i 5 år, fram til han var 16 år i 1961. I løpet av den tiden ble han i følge seg selv kjent som en stor gjøgler.  Deretter tok han et år med forberedende studier før han begynte ved Regent Street Polytechnic, høsten 1962. 

 Skolen Regent Street Polytechnic er sentral i historien om Pink Floyd.

Etter at Roger Waters tok seg bryet med å snakke til Nick, etter å ha gått i samme klasse i et halvt år, fant de to tonen. Og de ble snart kamerater som hang sammen på fritiden. Blant tingene de gjorde sammen var å gå opp og ned Charing Cross Road, på jakt etter gitarer og trommesett i musikkbutikkene, dra på kino i West End, besøke skobutikker i Covent Garden, og tilbringe tid sammen i Waters' familiens hus i Cambridge. Nick bodde fortsatt i foreldrenes hus i Hampstead på den tiden.

Roger og Nick hadde felles bakgrunn politisk, der begge hadde foreldre som hadde vært medlemmer av det britiske kommunistpartiet. Også kjærestene deres Lindy og Judy delte deres politiske oppfatning. Ved en anledning deltok både Nick, Roger, Lindy og Judy på en politisk markering i regi av Campaign for Nuclear Disarmament, i London.

Selv om Metcalfe, Noble, Noble, Waters og Mason hadde store ambisjoner for bandet sitt, og de snakket om hva de skulle bruke alle pengene de kom til å tjene på, kom de aldri lenger enn til opptredener på fødselsdagsselskaper og private sammenkomster som elever ved 'The Poly' arrangerte. Nick Mason: "Birthday parties, end of terms and student hops were the norm."

Sigma. Fra venstre: Clive Metcalfe, Sheila Noble, Keith Noble,

Roger Waters, Nick Mason, og en ukjent gitarist.

De endret navn til Sigma 6 da bandet ble utvidet med et 6. medlem - pianisten Richard Wright. Med årene kom Wright til å ha avgjørende betydning for lydbildet til Pink Floyd. Både pga. sine evner som tangentmann, og som låtskriver.

Richard Wright

Wright var født i London, og vokste opp i Hatch End, Pinner, som ligger litt nordvest for byen. Her bodde han sammen med sin søster, og foreldrene Robert og Daisy. Kjente navn som Elton John og Simon Le Bon (Duran Duran) vokste også opp i det samme området.

Richard Wright vokste opp i Hatch End, som ligger litt nordvest for London.

Faren Robert jobbet som sjefsbiokjemiker på Unigate Dairies. Moren Daisy var fra Wales.

Skolegang fikk Richard først på St. John's preparatory school (privat barneskole). Da han ble eldre begynte han på Haberdashers' Aske's School, som på det tidspunktet lå i Hampstead, London. Før Richard gikk i gang med universitetsutdanningen jobbet han en periode som bud for Kodak fabrikken som lå i nærheten av der han bodde. 

I likhet med Nick var heller ikke Richard fylt med entusiasme over å begynne på arkitektstudiet. Det var bare noe han gjorde fordi han følte forventningspress fra omgivelsene. Richard Wright: "Being an architect never really interested me."

Ifølge ham selv lærte Richard å spille piano før han lærte seg å gå. Han var for det meste selvlært, med hjelp fra moren Daisy, noe som bidro til at han utviklet en særegen spillestil på tangentinstrument som kom til å følge ham inn i Pink Floyd. Som 12 åring ble Richard også fortrolig med gitaren, da han pga. en brukket fot måtte holde sengen i 2 måneder. Han klimpret på gitaren for å få tiden til å gå. 

Allerede i ung alder var Richard fast bestemt på å gjøre karriere innen musikk. Så han begynte på Eric Gilder school of Music, der han fikk undervisning i komposisjon og musikkteori. I tillegg til at han lærte å spille på trombone, saksofon og trompet. Musikalsk ble han inspirert av det som ble spilt på jazzklubben Railway Tavern i Harrow, og jazzartister som John Coltrane, Miles Davis og Eric Dolphy. Interesse for popmusikk fikk han først senere. Richard Wright: "I wasn't into pop music. I was listening to jazz. The music I first listened to that made me want to be a musician was back in the days of Coltrane, Miles Davis, and Eric Dolphy."

Richard var en stilfull herremann som pleide å kle seg i skjorte med snipp, vest, og bowler hatt. Med langt hår, store øyevipper, og generelt pene utseende, var han populær blant damene. Som person var Richard allerede på denne tiden litt forsiktig, og en som ikke sa så mye. Clive Metcalfe: "Rick Wright was just incredibly quiet. I don't think I ever really got to know him." Nick Mason: "My impressions of Rick at college are of someone quiet, introverted (innadvendt)."

Selv om Richard ønsket å spille i samme band som Roger Waters, betydde ikke det at han likte ham som person. Richard Wright: "I had a personality clash with Roger even at the Regent Street 'Poly'. We would not have chosen to be friends, even at the time. Being the kind of person he is, Roger would try and rifle you, try to make you crack."

På den tiden Richard ble med i Sigma 6 eide han ikke sitt eget keyboard, slik at han man hele tiden var avhengig av at det var et piano eller keyboard tilgjengelig om de skulle øve eller optre et sted. Da Sheilagh Noble etter kort tid sluttet i Sigma 6, ble Richards kjæreste Juliette Gale med i stedet, på vokal. Clive Metcalfe: "Juliette was lovely and she sang brilliantly." Etter en tid forsvant Juliette ut av bandet da hun sluttet på 'The Poly', for å begynne på Universitetet i Brighton. 

Mens Nick, Richard og Roger hadde et avslappet forhold til det å bli med i band, viste initiativtaker Clive Metcalfe en mer profesjonell holdning. Han var dyktig på gitar, og var den som hadde ambisjoner på vegne av Sigma 6. Nick Mason: "I'm sure that Clive was the original motivator for the band. He could actually play the guitar a bit. The rest of us were all recruited in the most causal 'Yeah, I used to pla a bit' way rather than through any burning ambition."

Mot slutten av året ble Metcalfes kamerat Ken Chapman hyret inn som låtskriver og manager. I tillegg til låtene Chapman skrev, spilte de coverlåter med det populære bandet The Searchers,  og R&B legenden Bo Diddley. Bandets første øvinger foregikk i kjelleren på 'The Poly'. Nick Mason: "We rehearsed in a tearoom in the basement of 'Poly', and along songs suitable for student parties such as 'I'm a crawling king snake' (John Lee Hooker) and numbers by The Searchers, we also worked on songs written by one of Clive Metcalfe's friends, a fellow student called Ken Chapman."

Chapman ordnet med audition for Sigma 6, der de fikk sjansen til å vise seg fram for Gerry Bron som jobbet for et plateselskap. Men Bron ble ikke imponert av det Waters og co. hadde å by på.

Våren 1964 endret de stadig vekk navn på bandet, der de presenterte seg under navn som Abdabs,Screaming Abdabs, og Meggadeaths. Roger Waters: "It wasn't serious, we didn't play anywhere. We had lot of names. Meggadeaths was a great one"  

På denne tiden ble de avbildet i 'The Polys' studentmagasin, der det også ble gjort et intervju med bandet. Her forklarte Roger og Clive hvorfor de foretrakk å spille rhythm & blues. Roger: "It is easier to express yourself rhythmically in Blues-style. It doesn't need practice, just basic understanding." Clive: "I prefer to play it because it is musically more interesting."

The Abdabs, slik de ble avbildet i studentavisen på 'The Poly'. 

Fra venstre: Nick Mason, Roger Waters, Keith Noble og Clive Metcalfe.

Richard Wright var medlem av bandet på denne tiden, men er ikke med på bildet.

Etter å nesten ha fullført et år ved Regent Street Polytechnic fant Richard ut at arkitekstudiet ikke var noe for ham. Så han sluttet på skolen. I stedet tok han seg en tur til Hellas, før han kom tilbake til London etter å ha vært borte noen uker. 

I London fikk han jobb som dekoratør/interiørdesigner. Richard Wright: "I gave up in boredom. So I started going abroad to places like Greece, and then came home to earn a bit of money." Men Richard ble lei av disse jobbene, så han valgte å ta opp skolegang igjen, denne gang ved London's Royal College of Music.

Heller ikke Nick og Roger fant seg til rette på arkitekstudiet. Waters kom bla. i klammeri med flere av lærerne på skolen, noe som ga ham flashback til tiden på Cambridge County School for boys. Et hederlig unntak var Mike Leonard som i tillegg til å være lærer, også var engasjert i moderne musikk, slik som avant-garde. Han spilte også piano. Det som gjorde Leonard ekstra interessant for Roger og Nick var at han i likhet med de var opptatt av lyseffekter, og å eksperimentere med bruken av lysbilder. Han bygde også innretninger av glass og pleksiglass som lyset ble kjørt gjennom, noe som bidro til å skape et psykedelisk preg. Dette var noe Waters og co. senere kom til å benytte seg av når de opptrådte som Pink Floyd.

Nick Mason: "The most important starting point for the light show was Mike Leonard and the Hornsey college of art. That was the idea that the music could be improvised, and the lighting could be improvised to go with it. And that definitely was an influence."

I 1967 ble det laget en dokumentar på BBC TV kalt "Tomorrow's World" der Leonards ideer og maskiner ble presentert. Tilstede var også Pink Floyd, som framførte en ukjent instrumentallåt i programmet.

         

Mike Leonard presenterte lysmaskinen sin, og lyseffektene han skapte med den, på BBC TV.

Leonard hadde nettopp gått til innkjøp av et stort hus i Stanhope Gardens, Highgate, der han drev på med hobbyen sin. Roger, Richard og Nick flyttet etter hvert inn her - i september 1963, for å kunne holde på med denne hobbyen, og fordi huset egnet seg som øvingslokale for Abdabs. Leonard bodde i 2. etasje, mens Roger, Richard og Nick bodde i 1. etasje, der de også øvde. Å sove i samme rom som øvingslokalet bød på noen praktiske problemer når de skulle sove. Nick Mason: "This made any study very difficult and sleep almost out of the question since it was also Roger's and my bedroom."

Leonard hadde egentlig tenkt å bruke loftsetasjen som øvingslokale. Men pga. de bratte trappene orket ikke ungdommene i 1. etasje å bære opp instrumentene sine.

Rett som det var fikk Leonard klager fra naboene som irriterte seg over støy. Han fikk også politiet på døra flere ganger, i tillegg til at det ble tatt ut stevning mot ham pga. bråket. 

    

Mike Leonard og hans assistent Roger Waters, der de sammen eksperimenterte med lyseffekter.

Sommeren 1964 kom David Gilmours barndomskamerat Bob Klose til London for å studere. Klose var også en venn av Waters. Klose var en respektert gitarist i Cambridge, med bakgrunn fra bandet Blues Anonymous. Waters ønsket derfor å ha ham med i Abdabs. Og like etter (i september) var Klose med i bandet, i tillegg til at han flyttet inn hos Mike Leonard, sammen med Nick, Richard og Roger.

Roger Waters: "With the advent of Bob Klose we actually had someone who could play an instrument."

Nick Mason: "With Bob we felt musically more confident."

Bob Klose i 1964.

To som ikke var like glad for utvidelsen av bandet med nok en gitarist, var initiativtakerne - Clive Metcalfe og Keith Noble. Metcalfe syntes Klose var oppskrytt som gitarist. 

I tillegg hadde Metcalfe problemer med å komme overens med Roger Waters. Han syntes Waters var en bitter mann, og han kom ofte i klammeri med ham. I tillegg følte Metcalfe seg mobbet av Waters. Clive Metcalfe: "I struggled with Roger. I found Roger rather acerbic (bitter), and I was an easy target. I'm afraid he could make a fool of me rather easily."

I ettertid har Waters beklaget oppførselen han viste overfor Metcalfe og andre på denne tiden. Han begrunnet den med at han var usikker og redd som person, og derfor framstod som agressiv og tøff for å skjule det.

Metcalfe og Noble valgte derfor å slutte i  Abdabs, og heller fortsette som duo (igjen). De prøvde seg også som låtskrivere for andre. I 1964 opplevde de stor suksess, da de skrev "A Summer song" for den britiske folkduoen Chad & Jeremy. I USA nådde låta 7. plass på Billboard, i tillegg til at den ble en stor hit i mange andre land. Bla. i Canada der den også nådde 7. plass. I årene etter har låta vært å finne på mange 60-talls samleplater, og blitt covret av artister som Skeeter Davis og The Lettermen.

Metcalfe jobbet senere både som musiker, gullsmed, lærer på Sir John Cass School of Art, og kunstner. Hva Keith Noble gjorde etterpå er ukjent.

I årene etter ble Metcalfe og Noble stadig vekk påminnet om hvilken tabbe de hadde gjort da de valgte å forlate det som kom til å bli megasuksessen Pink Floyd. Men på den tiden de valgte å forlate bandet følte de at det var de som tok det rette valget, og at Waters, Wright og Mason var en gjeng med tapere. Clive Metcalfe: "We thought you were losers, anyway."

I september 1964 kom den 17 år gamle Roger Keith (Syd) Barrett til London for å studere ved Camberwell College of Art. Han og Waters var barndomsvenner fra Cambridge, da de begge - som nevnt, hadde gått på Morley Memorial Junior School og Cambridgeshire High School for Boys. Også Bob Klose hadde vært elev ved sistnevnte skole. Syd hadde truffet Waters på gaten i november 1963, og da han fortalte at han hadde planer om å begynne på skole i London ble han invitert til å bli med i bandet til Waters. 

Syd Barrett på øving sammen med Roger Waters, Bob Klose og Richard Wright i 1964.

Syd flyttet nedover til London sammen med kameraten David Gale. De flyttet inn i en leilighet der en Seamus O'Connell bodde fra før. Seamus som i likhet med de to var fra Cambridge, bodde i leiligheten i Tottenham Court road sammen med sin mor. Barrett og Gale sov på hver sin madrass på gulvet, i et rom med lav standard. Bla. var de plaget med kakerlakker. 

Det var derfor ikke så overraskende at Syd søkte til sine gamle venner Roger og Bob, og deres bosted i Stanhope Gardens. Noen måneder senere flyttet han inn her da Richard og Nick flyttet ut. Richard ønsket å bo sammen med kjæresten Juliette Gale i egen leilighet, mens Nick syntes det var mer komfortabelt å bo i foreldrenes hus i Hampstead. Ikke minst fordi han da fikk mulighet til å gjøre litt lekser, noe som ifølge ham selv ikke var mulig i huset i Stanhope Gardens. Nick Mason: "I would have to do some more work, and studying at Stanhope Gardens was impossible."

Syd likte det bisarre som preget Leonards hus, med mange eksotiske instrumenter som lå rundt, en stor mengde bøker og jazzplater, rustninger som stod langs veggene, og kattene Tunji og McGhee som bodde der. 

Cambridge i Øst-England har en sentral plass i historien om Pink Floyd.

Roger Keith Barrett var født 6. januar 1946, som den nest yngste av 5 barn. De andre søsknene het Alan, Donald, Ruth, og Rosemary, mens foreldrene het Arthur Max og Winifred. Syd ble født i familiens hjem i 60 Glisson Road i Cambridge.

60 Glisson Road i Cambridge, huset der Syd Barret ble født.

Faren til Syd jobbet med patologi på på det lokale sykehuset Addenbrooke. Senere fikk han en stilling innen patologi på Universitetet i Cambridge. Hans arbeider her regnes som svært viktig innen patologisk vitenskap. Utenom arbeidstiden var Arthur Max svært opptatt av naturen, med fuglelivet og planter som hobby. Bla. hadde han nøkler til Cambridges botaniske have. Han var også svært opptatt av musikk, og var medlem av Cambridge Philharmonic Society. I tillegg til dette var han amatørmaler - en interesse Syd også kom til å ha glede av.

En ung Syd Barrett.

Da Syd var 3 år gammel flyttet familien til et 5 roms hus i 183 Hills Road, i Cambridge. Et sted som bare lå noen minutt unna Roger Waters barndomshjem i Rock Road. Huset lå også like i nærheten av Addenbrooke hospital.

  

183 Hills Road, i Cambridge. Og området av Cambridge

der Syd og Roger vokste opp like i nærheten av hverandre.

Allerede som liten ble Syd interessert i musikk, noe som i neste omgang bidro til at han utviklet en interesse for kunst. På lørdager fikk han undervisning i kunst på Homerton College. Selv om verken han, Roger Waters eller David Gilmour har noen minner om det, var det her de første gang traff hverandre - da de alle tre tilbrakte lørdagene her da de var små.

Da Syd var 7 år gammel vant han og søsteren Rosemary en premie i en musikkonkurranse, da de spilte på piano sammen. 

Som 11 åring prøvde han seg på en ukulele (et strenginstrument), som han hadde kjøpt i en bruktbutikk. Syd Barrett: "I'm not quite sure why, it just seemed a good idea at the time. I picked it up in a second-hand shop and plunked away quite happily for about six months." 

På samme tid ble Syds eldre bror Alan med i et skiffle rockband - som saksofonist.

Som 12 åring fikk Syd sin første skikkelige gitar - en akustisk #12 Hofner, som han overtalte moren til å kjøpe til ham. Til den koblet han en selvkonstruert gitarforsterker.

Da de eldre søsknene etter hvert flyttet ut av barndomshjemmet, valgte moren til Syd å leie ut de ledige rommene til leieboere. Bla. bodde en framtidig japansk statsminister der en periode. 

På barnerommet sitt hadde Syd en stor samling med modellbiler, og modellfly. Mens veggene var dekket med maleri. Senere ble disse tingene byttet ut med dodekaeder (polygon med 12 flater) som Syd hadde laget selv.

Som 14 åring i 1962 tok Barrett kallenavnet Syd etter en jazzbassist fra hjembyen Cambridge som het Sid Barrett. Vennene pleide å kalle ham Sid, men selv ønsket han å bli omtalt som Syd, for ikke å bli forvekslet med jazzbassisten. Dette kallenavnet kom til å følge ham i alle år etter, også da han valgte å gå tilbake til sitt opprinnelige navn, Roger - etter at musikkarrieren var over på starten av 70-tallet.

Han kalte seg også 'Syd the Beat' - inspirert av amerikanske forfattere på 50-tallet, som ble omtalt som¨'The Beat Generation'. Slik som William S. Burroughs, Jack Kerouac, og Allen Ginsberg. Åndelig og seksuell frigjøring, homofil frigjøring, kvinnefrigjøring, svart frigjøring, var noen av sakene disse forfatterne var opptatt av, og som Barrett og andre britiske ungdommer på 50- og 60-tallet lot seg inspirere av. Også i klesveien viste Syd sin påvirkning fra disse.

I Barrett familiens hus pleide ungdommene å møtes søndag kveld for å høre på Radio Luxembourg, spille gitar, og for å høre på de siste amerikanske singlene som de kjøpte fra amerikanske soldater stasjonert i East-Anglia. Blant de som pleide å være der var Geoff Mottlow, John Gordon og Clive Welham. Sammen med Geoff Mott ble Syd i 1962 med i sitt første band, kalt Geoff Mott & the Mottoes. Geoff sang, mens Syd spilte gitar. De andre medlemmene av bandet var Nobby Clark (gitar), Tony Sainty (bass) og Clive Welham (trommer).

Geoff Mott: "Syd wasn't a bad rhythm guitarist. It was nice to hear someone who could play as opposed to thumping around."

På repertoaret hadde de R&B rock, instrumentallåter med The Shadows, og hits med Buddy Holly, Chuck Berry, og Eddie Cochran. Syd Barrett: "We did a lot of work at private parties. And some of out material was original, but mostly we stuck to Shadows' instrumentals and a few American songs."

11. mars 1962 opptrådte de på en dansetilstelning, der inntektene gikk til Campaign for Nuclear Disarmament - foreningen som Roger Waters var leder for. Det var også Waters som laget plakaten som ble satt opp rundt om for å annonsere at Geoff Mott & the Mottoes skulle opptre. Denne konserten var muligens den eneste bandet gjorde sammen. Waters var en bekjent av Mottlow, da de begge spilte på 'Countys' rugbylag. 

I tillegg til at de var kamerater, hadde Waters og Barrett samme poltiske ståsted.

Fra Syd var 15 til slutten av tenårene var han kjæreste med Libby (Elizabeth) Gausden. Før dette hadde Syd vært sammen en tysk jente ved navn Verena Frances. Syd ble forelsket i Libby pga. hennes humoristiske vesen. 

          

Syd Barrett med kjæresten Libby Gausden.

11. desember 1961 - da Syd var 15 år gammel, døde faren av kreft. Og ifølge venner av Syd var dette en hendelse som gikk veldig hardt innpå ham, og som på mange måter ble starten på hans mentale problemer, som kom mer til syne senere i livet.

David Gilmour: "In my opinion, it's a family situation that's at the root of it all. Syd's father's death affected him very heavily and his mother always pampered (skjemte bort) him - made him out to be a genius of sorts."

Faren hadde vært syk i lengre tid, med store smerter. Så på mange måter var det en lettelse for familien at han fikk slippe å lide lenger. Libby Gausden: "His father had been ill for a long time. He had cancer and it was very painful, and I think it was almost a great relief to the children as he was suffering so much before he died."

Underveis i sykeleiet skrev Syd på en dagbok der han på en utfyllende måte uttrykte sine følelser for den døende faren. Akkurat den dagen faren døde klarte Syd bare å skrive ned fire ord: "Poor Dad died today."

Syds mor oppmuntret ham til å drive med musikk - i et forsøk på å få ham til å fokusere på noe annet enn farens død. Hun åpnet huset for Syd og hans band, slik at Geoff Mott & the Mottos kunne øve hjemme hos Barrett. Huset ble også et møtested for musikkinteressert ungdom generelt, og til tider kunne det være opptil 30 mennesker der, som hørte på musikk, spilte gitar, og røykte joint. På søndager pleide de å arrangere mindre konserter her.

Etter at faren døde endret Syd væremåte overfor moren, der han forsøkte å dominere henne, og spille rollen som 'far i huset'. Noe de som var på besøk bet seg merke i. Hans andre søsken hadde flyttet ut på denne tiden. 

Syd Barrett som 15 åring i 1961.

Skolegang fikk Barrett på Morley Memorial Junior School og Cambridgeshire High School for Boys (skoler der også Roger Waters var elev). I 1962 ble Syd tildelt en skoleplass på Cambridge College of Arts and Technology. Moren til Syd jobbet her, og bidro på sin måte til at han kom inn på skolen. Også David Gilmour var elev ved skolen, der han studerte moderne språk.

I 1962, da Syd var 16 år, var R&B det som interesserte ham mest. Men da The Beatles, og senere The Rolling Stones dukket opp, var Syd blant de første i vennegjengen til å oppdage den nye musikken. Singelen "Love me Do" og albumet "Please Please Me" med Beatles ble en voldsom inspirasjon for ham. Ikke minst fordi det viste at et lokalt engelsk band kunne skape musikk som var like bra som den som kom fra Amerika, og oppnå suksess. Syd Barrett: "The Beatles were English, nearer to home, more like us."

På denne tiden gjorde The Rolling Stones en konsert i Whittlesey, som ligger i nærheten av Cambridge. Tilstede var Syd og kjæresten Libby. Etter konserten kom sanger Mick Jagger bort til dem for å fortelle at han hadde lagt merke til Syd i folkemengden. Jagger syntes Syd lignet på en ung utgave av Bill Wyman - like tynn, og med det samme mørke håret.

Barrett og Waters var gode venner på fritiden, der de sammen gjorde de tingene som ungdom gjerne gjør. Som å drikke alkohol, kjøre motorsykler og flørte med jenter. Roger Waters: "Syd and I went through our most formative years together, riding on my motorbike, getting drunk, doing a little dope, flirting with girls, all that basic stuff."

En gang dro de to ned til London for dra på konsert med artister som Helen Shapiro, Gene Vincent, og The Rolling Stones. Vincents alkoholiserte og rølpete preg gjorde inntrykk på de to, som et uttrykk for at man ikke trengte å være polert og pen for å hevde seg som musiker.

Tapet av sine fedre kan ha vært en fellesnevner som førte til at Syd og Roger utviklet et vennskap. I tillegg til interessen for musikk. 

Syd Barrett

Barrett sluttet i Geoff Mott & the Mottoes på den tiden han begynte på Cambridge College - sommeren 1962, og ble ikke med i noe nytt band før han avsluttet skolegang her i 1964. 

På første skoledag Cambridge College of Arts and Technology troppet Syd opp med gitaren sin - ikledd dongeri, mens de andre elevene kom i mer passende dresser. Noe som gjorde inntrykk på de andre. Denne gitaren klimpret han på når det måtte passe, og gjerne i vinduet på klasserommet. Det var også på denne tiden han begynte å røyke narkotiske stoffer, slik som cannabis - noe som ikke var vanlig i Cambridge. Libby Gausden: "Syd loved hid cannabis."

Storm Thorgerson: "1963 brought dope and rock. Syd was one of the first to get into The Beatles and the Stones. Syd was a bright, extrovert kid. Smoked dope, pulled chicks - the usual thing. He had no problems on the surface. He was no introvert as far as I could see then."

Sommeren 1963 dro Syd ned til London for å delta på opptaksprøver til Camberwell School of Art. Egentlig ønsket han å begynne på Chelsea Art School, men her kom han ikke inn. Samme sommer hadde han og kompisen Anthony Stern en kunstutstilling i Milton (like nord for Cambridge), i etasjen over en pub. Dessverre klarte de ikke å selge noen av kunstverkene sine. Til det var de for abstrakte og surrealistiske.

Syd begynte allerede på denne tiden  å interesse seg for bruken av lys og lysbilder. Det hadde startet med at kunstneren Reg Gadney som jobbet på King's College viste Syd og kameraten John Gordon hvordan de kunne lage en lysboks, og prosjektere bilder på veggen. Dette ble videreført av de to da Gordon flyttet inn i egen leilighet. Her hadde de det moro med å prosjektere bilder på husveggen på den andre siden av gaten.

Sommeren 1964 ble Syd med i Hollerin' Blues, et band som spesialiserte seg på Bo Diddley låter. Men heller ikke de holdt det gående så lenge før de ble oppløst. Kun 3 konserter i juli 1964 rakk de å gjøre sammen. 

I ettertid har Bo Diddley gjerne vært synonymt med Syd Barretts musikalske interesse på denne tiden. Men han hørte også på Eddie Cochran, Chuck Berry og Bill Haley, i tillegg til Stones og Beatles. John Gordon: "Everyone now talks about him liking Bo Diddley, but he was into much broader stuff than that."

Syd var veldig kreativ, og han kom stadig opp med ideer til nye låter. Disse ble skrevet ned i noteboken hans, som han kalte "Roger's songs". Denne pleide han å ha med seg overalt. Etter en Bob Dylan konsert på den tiden skrev han en hyllestlåt kalt "Bob Dylan Blues". Denne ble først ble gjort tilgjengelig på CD i 2001.

På plass i London høsten 1964, ble Syd raskt lagt merke til av sine medelever og lærere for sin entusiastiske og særegne væremåte. Selv om den første tiden i London var spennende, savnet Syd hjembyen og musikkmiljøet der, så han var stadig vekk hjemom for å treffe gamle kjente. Våren 1965 ble Syd med i en ny utgave av Hollerin Blues, kalt Those Without. Parallelt med at han var engasjert i musikkprosjektene til Waters og co. i London. Han spilte med Those Without i helgene og i feriene, men mest sannsynlig rakk han ikke å gjøre mer enn 2 opptredener før ha ga seg i bandet. En coverversjon av The Kinks' store hit "You really got me" var den Syd best likte å framføre mens han var med i Those Without.

Syd som vokalist i bandet Those Without.

Med Metcalfe og Noble ute av Abdabs, og Richard Wright på utenlandsreise, tok historien om (det som skulle ende opp som) Pink Floyd en ny vending. Nick Mason, Roger Waters og Bob Klose valgte da å starte opp et nytt band sammen med Syd Barrett og huseier Mike Leonard - kalt The Spectrum Five. Leonard's Lodgers var også et navn de kunne finne på å presentere seg selv under.

Med Barrett og Waters i samme band oppstod et praktisk problem, ettersom de begge spilte bassgitar på den tiden. Syd hadde spilt en Hofner bassgitar i noen år, men valgte å gå til anskaffelse av en gitar da han ble med i The Spectrum Five. Syd Barrett: "I had to buy another guitar because Roger played bass, a Rickenbacker, and we didn't want a group with two bass players."

I den første tiden hjalp Richard til med å stemme bassgitaren til Roger.

Nick spilte trommer, Klose spilte gitar, mens Leonard spilte piano.  I tillegg til piano spilte Leonard på et Farfisa Duo elektrisk orgel, som de fikk overtalt ham til å gå til innkjøp av. 

Leonard tok med seg Spectrum Five til Hornsey College of Art - der han også underviste, slik at han kunne la musikken fungere som lydkollasj til lyseksperimentene han gjorde her.

En dag ble hele 'kontigenten' av utflyttede Cambridge folk invitert opp til Mason familiens residens i Hampstead. Og det de fikk se av luksus og fintfolk gjorde inntrykk. Libby Gausden: "It seemed to us coming from Cambridge that London people had money."

The Spectrum Five/Leonard's Lodgers rakk ikke å gjøre seg særlig bemerket utover Stanhope Gardens og Hornsey College of Art. Foruten opptredener på 2 puber i Highgate, var en konsert de gjorde på Syd Barretts skole Camberwell School of art, det eneste de rakk å gjøre før de igjen endret navn og besetning. 

Mike Leonard hadde ikke noe ønske om å være popstjerne, så da han valgte å trekke seg, ble han erstattet av Richard Wright som var tilbake fra Hellas. En annen versjon av historien er at de andre syntes han var for gammel til å være med i bandet. Ifølge Nick Mason hendte det at de lurte seg ut på kveldstid for å opptre, uten å varsle Leonard. Nick Mason: "Mike thought himself as one of the band. But we didn't, because he was too old basically. We used to leave the house to play gigs secretly, without telling him."

Wright var på denne tiden full av selvtillit etter at en av hans komposisjoner ble spilt inn av Liverpool trioen Adam, Mike & Tim. Låta som het "You're the reason why" ble gitt ut på singel (på B-siden), som den første komposisjonen skrevet av et Pink Floyd medlem. For jobben fikk Richard 75 pund. 

Richard Wright debuterte på plate allerede i 1964, som låtskriver.

Høsten 1964 ble 21 år gamle Richard Wright gift med kjæresten Juliette Gale. Sammen fikk de en sønn og en datter. De to var gift fram til 1982.

Richard Wright med Juliette Gale.

The Spectrum Five hadde ikke hatt noen skikkelig vokalist. Både Barrett og Klose hadde prøvd seg, men ingen av dem var komfortabel med jobben. Og ingen av dem hadde (på den tiden) god nok stemme. Så da de skulle igang med et nytt band ønsket de å hente inn noen som hadde erfaring som vokalist. Syd foreslo sin gamle bandkollega Geoff Mottlow (sanger i Geoff Mott & the Mottoes), men han var ikke interessert ettersom han på den tiden opplevde en viss suksess som sanger i The Boston Crabs. Bob Klose kjente imidlertid en annen utflyttet Cambridge beboer som kunne være aktuell - Chris Dennis. Klose og Waters hadde i forkant av dette truffet på ham i en platebutikk i London West End.

Dennis som var noen år eldre enn Waters og co. hadde sunget med Cambridge bandet The Redcaps, og vært vokalist i Maltas første elektroband, The Zodiacs. På tidspunktet han ble spurt var han selv på utkikk etter et nytt band å opptre med, så han trengte ikke betenkningstid for å takke ja. Av yrke var Dennis tekniker i Royal Air Force (Det Britiske luftforsvaret). Han var også eier av en Vox forsterker som han kunne koble mikrofonen sin til, noe som ble sett på som en stor fordel av de andre, da de hadde begrenset med penger til å kjøpe slikt utstyr selv.

Bandet som kom til å bli Pink Floyd, i 1964: Syd Barrett, Bob Klose, Chris Dennis og Roger Waters.

Den nye besetningen bestående av Bob Klose, Richard Wright, Roger Waters, Chris Dennis og Nick Mason, kalte seg The Tea Set - etter en teknisk innretning som arkitekter bruker. Navnet kan også være inspirert av øvingslokalet som de hadde i kjelleren på 'The Poly' som gikk under navnet The Tea room. 

Vinteren 1964/1965 gjorde The Tea Set sine første konsert med Chris Dennis som vokalist i bandet, på en privat tilstelning på et sted kalt High Pines i Oxshott, Surrey. Deretter fulgte en opptreden på 'The Poly'. Nick Mason: "Just as Stanhope Gardens solved our rehearsal problems, 'The Poly' was a ready-made performance facility."

På denne konserten på Regent Street Polytechnic ('The Poly') var The Tea Set oppvarmingsband for The Tridents fra Vest-London. Gitarist i dette bandet var 20 år gamle Jeff Beck, som allerede på denne tiden begynte å gjøre seg bemerket for sitt gitarspill. Året etter ble han med i det legendariske 60-talls bandet The Yardbirds, som erstatter for Eric Clapton

Chris Dennis som kun kjente Bob Klose fra før, la merke til et par ting som han syntes virket merkelig. For det første stusset han på bandets låtvalg, der de de framførte blues låter med artister som Slim Harpo, Lightning Hopkins, Howlin' Wolf som folk ikke hadde hørt før, i stedet for å spille R&B hits som folk hadde et forhold til. Han skjønte heller ikke hvorfor Syd Barrett var med i bandet, ettersom han ikke bidro med noe som helst. Chris Dennis: "With a lot of bands you find there's someone in the group who's there only because they're a friend, and, at first, I thought Syd was surplus to requirements (overflødig)." 

Dennis la også merke til at Roger Waters allerede på dette tidspunktet viste evner som lederfigur i bandet. Chris Dennis: "Roger was the leader. It was Roger who told me what to sing, and what songs to learn."

The Tea Set. Fra venstre: Bob Klose, Richard Wright, Roger Waters, Chris Dennis og Nick Mason.

I desember 1964 fikk The Tea Set muligheten til å prøve seg i et platestudio (Thompson Private Recording Company i West Hampstead, nordvest London). Det var Richard Wright, gjennom en venn, som hadde skaffet tilgang til studioet som lå i en kjeller. Selv var ikke Wright med på innspillingen. Her spilte The Tea Set inn Syd Barrett komposisjonene "Lucy Leave" og "Butterfly", "I'm a King Bee" - som The Rolling Stones nettopp hadde hatt suksess med, og "Double O Bo" som bandet hadde skrevet i fellesskap. Sistnevnte låt ble av bandet omtalt som: "Bo Diddley meets the 007 theme." Syd Barrett var den som sang på låtene. "Lucy Leave" handler muligens om Barretts forhold til Libby Gausden, som tok slutt på denne tiden (de fortsatte å være sammen som venner).

I første omgang ble låtene spilt inn på en 1/4 kassett beregnet for spolebåndspillere. Det ble også trykket opp vinylsingler i begrenset opplag. Båndene og singlene var gode å ha for bandet når de skulle prøve å selge seg inn hos konsertarrangørene. Nick Mason: "Many venues demanded these prior to live auditions."

Ingen av disse låtene ble senere gitt ut på noen offisiell Tea Set/Pink Floyd plate, og har med årene havnet på en eksklusiv liste over ikke-utgitte Pink Floyd låter. Likefullt har "Lucy Leave" og "I'm a King Bee" dukket opp på en rekke bootleg plater, bla. "Games for May". Foranledningen for dette er at en  platesamler på slutten av 80-tallet oppdaget en emidisc som disse to låtene var spilt inn på.

I januar 1965 gjorde The Tea Set en konsert på Det Britiske Luftforsvarets base i Uxbridge - ikke langt fra Wrights hjemplass Pinner. Chris Dennis var stasjonert her, og var den som fikk booket dem inn. Det har i ettertid vært knyttet en viss interesse til denne konserten, ettersom dette var første gang de brukte Pink Floyd navnet. Dvs. i første omgang het de The Pink Floyd Sound. Historien vil ha det til at de startet konserten som The Tea Set, men at de midtveis i opptredenen presenterte seg som The Pink Floyd Sound.

Bakgrunnen for navneforandringen var at et annet band som holdt til i Nord-London også het The Tea set, og at også de skulle opptre på flybasen denne kvelden. Nick Mason: "We found that, extraordinarily, there was another band called The Tea Set booked to appear."

Det var Syd som kom opp med Pink Floyd navnet etter å ha bladd gjennom platesamlingen sin, og funnet plater med Carolina bluesmusikerne Pink Anderson og Floyd Council. Han satte da sammen fornavnene deres til The Pink Floyd (Sound). 

       

Pink Anderson og Floyd Council er for mange mest

kjent for å ha gitt Syd Barrett ideen til Pink Floyd navnet.

Noen mener at  det var plata "Country Blues 1935-1940" med den amerikanske blues artisten Blind Boy Fuller som Syd hadde i samlingen sin, og som ga ham ideen til bandnavnet. På baksiden av coveret til plata er Pink Anderson og Floyd Council omtalt: "Curley Weaver and Fred McMullen, Pink Anderson or Floyd Council - these were a few amongst the many blues singers that were to be heard in the rolling hills of the Piedmont, or meandering with the streams through the wooded valleys."

De andre i bandet fikk høre om Syds forslag til bandnavn under en øving. Chris Dennis som var tilstede her, husker at han ikke umidelbart likte navnet. Chris Dennis: "Pink Floyd. I didn't like it at first. I got used to it later, but to start with, I didn't think it rang true."

Nick Mason: "Although we might have been aware of them (Pink Anderson, Floyd Council) on some blues imports, the names were not the ones we were particularly familiar with. It was very much Syd's idea. And it stuck."

I ettertid synes Nick at navnevalget var smart, pga dens 'abstrakte' preg og den psykedeliske referansen man kunne legge i navnet. Noe som passet bra da de litt senere gjorde seg bemerket med sin psykedelia inspirerte rock, som endel av Londons undergrunnsscene. Nick Mason: "We were fortunate that the very abstraction of the combination Pink and Floyd had a suitable and vaguely (vag) psychedelic suggestiveness (antydning)."

Waters var i ettertid glad for at Syd ikke brukte etternavnene til bluesmusikerne, noe som ville blitt Anderson Council. Ifølge ham hørtes det ut som navnet på et offentlig kontor: "It would have sounded like a local authority."

Det kan nevnes at Keith Noble mener å huske at Waters og co. i en periode også omtalte seg selv som The Pink Floyd blues band. Og Syds kamerat Richard Jacobs mener at Syd hadde kommet opp med navnet så tidlig som i 1963. 

På den tiden de endret navn fra The Tea Set til Pink Floyd sound sluttet Chris Dennis i bandet. Hovedårsaken til det var at jobben i Luftforsvaret førte ham til Bahrain. Og innen han var tilbake i England noen år senere var Pink Floyd etablert som band, med flere plateutgivelser. Men mest sannsynlig ville han måtte ha sluttet uansett, fordi de andre i bandet var misfornøyd med hans væremåte. Chris Dennis var en skøyer som gjerne etterapet Hitler på scenen, og han presenterte coverlåtene de skulle framføre under helt andre navn enn de originale. Noe som ikke falt i smak. Chris Dennis: "They didn't have much sense of humour."

6 år senere hadde Roger Waters tydeligvis endret oppfatning når det gjaldt det humoristiske i det å gi kjente låter "tullenavn" når de ble framført live. Bla. ble klassikeren "Echoes" da presentert som "Looking through the Knotholes in Granny's wooden leg". Hvem som hadde gitt ham ideen til denne formen for humor kan det neppe være tvil om.

Med Chris Dennis som vokalist i bandet og Bob Klose som gitarist hadde det vært vanskelig å se hvilken rollle Syd Barrett skulle ha i bandet. Syd Barrett: "I don't see what I would do in the band."  Men med Dennis' avgang falt brikkene på plass. Fra januar 1965 ble Syd Barrett dyttet fram som vokalist og frontfigur i Tea Set/The Pink Floyd Sound.

Dennis tok med seg lydanlegget sitt når han sluttet i bandet, noe som gjorde at de måtte låne lydanlegg fra andre når de var ute og spilte. Det var først høsten 1966 at de fikk penger til å kjøpe sitt eget anlegg. 

The Pink Floyd Sound i Stanhope gardens i 1965, med Syd Barrett som frontfigur.

Fra venstre: Richard Wright, Roger Waters, Nick Mason, Syd Barett (foran), og Bob Klose (bak).

I 1965 vekslet de mellom Tea Set og The Pink Floyd Sound som bandnavn når de opptrådte. Og i ettertid er 'historikerne' uenig om hvilket navn de brukte når, bla. på konserten de gjorde på Count Down i Palace Gate, Kensington, London i februar 1965. Men man er stort sett enig om at de presenterte seg som The Pink Floyd Sound da de opptrådte på "Sommerdans", på Homerton College i Cambridge, den 22. mai 1965.

The Pink Floyd sound gjorde ytterligere to konserter på Count Down i 1965, selv om datoene er ukjent. Ifølge Nick Mason lå rockeklubben i kjelleren under et hotell, noe som la visse begrensninger på hvor høyt de kunne spille. Stedet var sparsommelig innredet og uten atmosfære. Tanken var at bandene som opptrådte der skulle ha med seg venner og kjente, slik at lokalet ble fylt opp. Dermed kunne hotellet få inntekter fra salget i baren. 

Roger Waters: "We played from eight til' one in the morning, with a twenty minute break in the middle. We were paid 15 pound (150 kroner) for that."

Det var mens de opptrådte på Count Down at de fikk ideen til å gjøre låtene lengre ved å legge inn lange soloer med improvisasjoner - gjerne i titalls minutter, før de gikk over i en ny låt de hadde skrevet. Rett og slett fordi de ikke hadde nok materiale til å fylle tiden de hadde til rådighet på scenen.

Nick Mason: "We played from about nine at night until two in the morning, with a couple of breaks. Three sets of ninety minutes each meant we started repeating songs towards the end of the evening as we ran out of numbers, and alcohol affected the audience's short term memory. It was also the beginning of a realisation that songs could be extended with lenghty solos."

I mars 1965 gjorde The Pink Floyd sound en audition for å få lov til å opptre på nattklubben Beat City. Men det førte ikke til noe engasjement. Og de deltok i en musikkonkurranse i regi av det populære TV programmet "Ready steady Go!" (som gikk på ITV). Men heller ikke her nådde de opp, ettersom TV produsentene ikke syntes musikken deres egnet seg i programmet. Nick Mason "Regrettably even the "Ready Steady Go!" producers found us rather too radical for the general viewer."

27. juni prøvde de seg pånytt i en musikkonkurranse, kalt "Beat Contest", i regi av musikkbladet Melody Maker. Arrangementet fant sted på The Country Club  i Belsize Park, London. Heller ikke her nådde de opp, da de ble slått ut i første runde av bandet St Louis Union (med Dave Formula på keyboard - senere Magazine, og Visage).

Sommeren 1965 valgte også Bob Klose å slutte i bandet. Han var høyt respektert, og de andre hadde helst sett at den dyktige gitaristen fortsatte. Men hans egne, og foreldrenes forventninger til gode karakterer på skolen gjorde at Klose måtte ta et valg. Richard Wright: "Bob was a far better musician than any of us. But I think he had some exam problems and felt he ought to apply himself to work, whereas the rest of us weren't so conscientious (samvittighetsfull)."

På det tidspunktet han sluttet så ikke Klose potensialet The Pink Floyd Sound hadde til å bli store. Barretts talent som låtskriver og Waters' unike evne til å tenke konsept, var på dette tidspunktet ennå ikke blitt synlig for omgivelsene. Bob Klose: "At the time, though, it was like, 'Oh, Syd's written a song'. But it was only later I was able to hear the originality of it." Det var også uenighet om det musikalske veivalget mellom Klose og de andre i bandet.

Selv om The Pink Floyd Sound mistet en god gitarist i Klose, var hans avgang positiv på den måten at tvang fram en stilendring i bandets repertoar. Klose var først og fremst blues gitarist, og Syds gitarspill var ikke av samme klasse innen den sjangeren Hans fortrinn var en mer leken stil, og ønske om å bli inspirert av nye ideer. Bla. hadde han fått øynene opp for Pete Townshends (The Who) måte å spille gitar på, der han laget mye støy og mange merkelige lyder. Og da de begynte å framføre Syds låter, førte det bandets musikalske uttrykk i en annen retning enn hva coverversjonene av de gamle R&B/blues klassikerne hadde gjort. Stilendringen som Syd ledet til ble tatt godt imot av de andre i bandet. 

Roger Waters: "When Klose left, we hadn't anyone who had any blues knowledge, so we had to start doing something else. Syd took over on lead guitar, and I'm sure that it was the noises that Pete Townshend was making then, squeks and feedback, that influenced Syd. So we started making strange noises instead of the blues."

Bob Klose er i ettertid den første til å innrømme at hans avgang i bandet var stor betydning for at Pink Floyd skulle kunne utvikle det lydbildet de senere ble kjent for, i stedet for å stagnere i bluesrocken. Bob Klose: "It needed me to leave to do that. Youk now, that was quite an important step."

Richard Wright som ikke kjente Syd så godt fra før var lei av å spille R&B rock, og syntes Syds inntreden førte til et stilskifte i musikken som han kunne like. Richard Wright: It was great when Syd joined. Before him we'd play the R&B classics, because that's what a groups were supposed to do then. But I never liked R&B very much. I was actually more of a jazz fan. With Syd the direction changes, it became more improvised around the guitar and keyboards. Roger started playing the bass as a lead instrument, and I started to introduce more of my classical feel."

Nick Mason: "Even though we were losing the person we considered our most proficient musician, it didn't seem like a major setback."

Klose fortsatte å spille gitar etter at han ga seg i The Pink Floyd Sound, selv om det kun ble på hobbynivå. I stedet konsentrerte han seg om yrkesskarrieren sin, der han jobbet som fotograf og grafiker. I 2006 gjorde han et overraskende comeback i musikkbransjen, da han deltok på David Gilmours soloalbum "On an Island".

Nick, Roger (bak), Syd, Bob og Richard.

Sommeren 1965 tilbrakte Syd Barrett hjemme i Cambridge sammen med gamle venner. Her hygget de seg gjerne langs bredden av elven Cam, mens de ruset seg på LSD - et narkotisk stoff som slo an blant ungdom på den tiden. Som nevnt hadde Syd tidligere røykt endel cannabis. De pleide også å møtes hjemme hos Syds kamerat David Gale, da foreldrene hans bodde i Australia på den tiden. En annen som pleide å komme på besøk var Storm Thorgerson, mannen som mange år senere kom til å bli verdenskjent da han laget plateomslag til Pink Floyd albumene "Atom Heart Mother", "Dark Side of the Moon", og "Wish You Were Here"

Også David Gilmour prøvde LSD dette året. David Gilmour: "There were a lot of people experimenting with it, as a way of finding a greater consciousness."

Ved en anledning satt Syd i 4 timer i LSD-rus og betraktet en fyrstikkeske, en plomme og en appelsin, på Gales kjøkken. En annen gang satt han og en kamerat og ruset seg ved Arts Theatre i Cambridge, med det resultat at det ene øyet hans virket livløst etterpå.

På denne tiden var LSD fortsatt tilltatt i Storbritannia, da man ennå ikke visste hvilke skadevirkninger det hadde.

Nigel Lesmoir-Gordon filmet Syd en av de første gangene han ruset seg på LSD,

hjemme i Cambridge. Med biter av sopp foran øynene og munnen.

Selv om den generelle oppfatningen var en annen, holdt de andre medlemmene av The Pink Floyd sound seg unna narkotiske stoffer. 

En kamerat av Syd ved navn Paul Charrier ble fordypet i indisk mystikk og Sant mat sekten, etter å ha lest boken "Yoga and the Bible" mens han satt på do i LSD rus.. Han dro like etter til Dehli, og kom tilbake til Cambridge 6 uker senere med et intenst ønske om å 'omvende' Syd og de andre i kameratflokken. Bla. ble Syd satt i kontakt med en guru fra Sant Mat sekten. Selv om Syd ikke ble endel av bevegelsen, gjorde møtet et sterkt inntrykk på ham, som en av flere ting som påvirket ham da han i tiden som fulgte skrev mange av de låtene som Pink Floyd kom til å bli kjent for på 60-tallet.

Sommeren 1965 ble Syd sammen med Lindsay Korner, etter å ha blitt introdusert for hverandre gjennom deres felles venn Po (Aubrey Powell, senere endel av Hipgnosis sammen med Storm Thorgerson). Faren til Lindsay var omgangsvenn med Syds far Arthur Max, mens sistnevnte fortsatt var i live.

Lindsay Korner

Samme sommer dro Syd og en gjeng fra Cambridge på ferietur til St Tropez i Frankrike, i en Land Rover. Målet for turen var å ha det morsomt, og finne kameraten David Gilmour som de visste var her. David og Syd hadde gått på skole sammen, men etter at Syd flyttet til London hadde de mistet litt av kontakten. I den franske feriebyen fant de tonen igjen, der de i løpet av 14 dager drakk seg full, spilte på gitarene sine, forsøkte å finne den franske filmdivaen Brigitte Bardot, og ble arrestert av fransk politi etter å ha prøvd seg som gatesangere.

Pga. ferien og lekser som krevde sitt, gjorde ikke The Pink Floyd Sound noen flere opptredener før i oktober 1965, 4 måneder etter den forrige. Nick Mason: "The architectural course required significant amounts of studying outside the class, and evenings at home."

Konserten de gjorde var i et privathus i Great Shelford, i nærheten av Cambridge. Anledningen var 21 års dagen til rikmannsdøtrene Libby og Rosie January, med hennes far og andre rikfolk som publikum, i tillegg til studentvenner av jentene. Foruten The Pink Floyd Sound opptrådte David Gilmours band Joker's Wild i selskapet. Om ikke det var nok stod også en ukjent amerikansk artist ved navn Paul Simon på scenen denne kvelden. Han og Art Garfunkel hadde nettopp spilt inn albumet "Wednesday Morning, 3 A.M." uten at amerikanerne hadde lagt merke til det, enda plata inneholdt 60-talls klassikeren "The Sound of Silence". Simon dro derfor over til England for å hente inspirasjon til å skrive nye låter. Han opptrådte også på puber rundt om, noe som brakte ham til Great Shelford og dette fødselsdagsselskapet. Simon ønsket å opptre sammen med Joker's Wild, men Willie Wilson og de andre medlemmene av bandet likte ikke den lille amerikaneren, og skjønte ikke hvorfor de skulle opptre med en som spilte akustisk musikk. Willie Wilson: "Nobody knew who he was, and he was a pain in the arse." De ga tilslutt etter og lot ham stå på scenen sammen med dem på "Johnny B. Goode".

Ut fra hva folk som var tilstede denne kvelden har sagt, tyder det på at Waters og co presenterte seg som The Tea Set, og ikke The Pink Floyd Sound. John Davies: "I don't think they called themselves The Pink Floyd Sound that night. The music was pretty much standard rock'n roll stuff, and blues stuff." 

Nick Mason: "Throughout the autumn we played on, usually under the name The Tea Set."

The Pink Floyd (Sound) og Paul Simon opptrådte i samme fødselsdagsselskap, i 1965.

Libby var kjæreste med Storm Thorgerson på denne tiden, og det var muligens Thorgerson som sørget for hans venner i The Pink Floyd Sound og Joker's Wild stilte opp denne kvelden. Storm og Libby ble senere gift, og de fikk et barn sammen.

The Pink Floyd sound gjorde ytterligere 5 konserter i 1965. På flere av dem presenterte de seg som The Tea Set. På konserten de gjorde på Byam Shaw School of Art  stod de inne i et enormt 'fuglebur' og opptrådte, med plastfugler hengende fra taket, og psykedelia-inspirerte lys rettet mot seg. Igjen fikk de selskap av Joker's Wid, som også var hyret til denne konserten. For jobben fikk musikerne 120 kroner hver.

Den siste konserten de gjorde i 1965, var 31. desember på nyttårsdansen på ungdomssenteret i Kimbolton i Huntingdon. 

Høsten 1965 tok Nick Mason en pause fra arkitektstudiet for heller å få litt praktisk erfaring innen faget på et arkitektkontor. Faren til kjæresten Lindy var arkitekt (Frank Rutter) med eget kontor. Her fikk Nick sjansen til å jobbe på et prosjekt kontoret hadde, om å tegne Universitetet i British Guiana (nå Guyana). Å jobbe her ble en litt ubehagelig a-ha opplevelse for Nick: "I had completed three years of architectural training, but had no idea  about how to transform the plans on the drawing board into reality. It was something of a confidence blow."

Også Roger tok en pause fra studiet, da han ble holdt tilbake et år, med beskjed fra ledelsen på Regent Street Polytechnic om å skaffe seg litt mer praktisk erfaring før han fortsatte. Dette som en reaksjon fra skolen på Waters' manglende interesse for faget, og hans oppsetsige væremåte overfor lærere og medelever. Inntil videre fortsatte Syd og Richard med sine studier.

Selv om The Pink Floyd sound i 1965 både hadde funnet besetningen og navnet som de kom til å slå gjennom med, og de var blitt lagt merke til blant endel studenter i London og Cambridge, var de fortsatt kun et hobbyband som Nick, Richard, Syd og Roger beskjeftiget seg med ved siden av studiene. Uten noe større gjennombrudd i sikte. 

1966 ble året som endre på alt dette for de fire. Dette var også et år som var preget av store endringer på den internasjonale rockescenen. Superbandet Cream ga ut albumet "Fresh Cream" som regnes som en av de første platene innen hard rock sjangeren (som kom for fullt på 70-tallet). Jimi Hendrix gjorde ting med gitaren man ikke trodde var mulig. Og Beatles ga ut psykedelia albumet "Revolver" inspirert av medlemmenes bruk av LSD. 

Senter for alt det nye som skjedde innen rocken var London, der mote, kunst, politiske holdninger og musikk ble fusjonert på en ny og spennende måte. Mange av de nye ideene innen psykdelisk rock ble presentert på nattklubbene i London, eller 'undergrunnsklubbene' som de gjerne ble omtalt som - som endel av den britiske motkulturen (counter culture). I sentrum for den nye musikk- og kulturbevegelsen stod The Pink Floyd Sound fram som det toneangivende bandet, sammen med bla. Soft Machine og The Deviants.

1966 startet rolig for The Pink Floyd Sound, med en konsert på The Goings On Club i Archer Street, London, 9. januar. 

11. og 12. mars opptrådte de på Rag Ball, Concourse Area, på Universitetet i Essex, i Colchester, nordøst for London. Andre artister som opptrådte denne kvelden var kjente navn som Swinging Blue Jeans og Marianne Faithfull.  På bakveggen av konsertscenen ble filmopptak gjort av en student prosjektert. Opptakene var gjort i London sentrum - filmet fra rullestolen som denne studenten satt i.

Tidlig i 1966 flyttet Syd ut av Mike Leonards leilighet iStanhope Gardens. I stedet fulgte han kameraten David Gale til 2 Earlham Street i Covent Garden. Her flyttet han inn i loftsetasjen sammen med kjæresten Lindsay Korner, som nettopp hadde kommet ned fra Cambridge for å jobbe som fotomodell. Huset med lilla frontdør og psykedelisk grafitti på veggene var eid av Peter Wynne-Wilson. Syd ble raskt kamerat med Wynne-Wilson, som på den tiden jobbet som lystekniker på sceneoppsetningen av "Oliver!" The New Theatre. Han hadde mange av de sammen ideene som Syd og de andre i The Pink Floyd Sound når det kom til bruken av lys og effekter på konserter.

I Earlham Street fikk Syd sjansen til å leve ut 'bohemlivet'. Her spilte han gitar og skrev mange av låtene The Pink Floyd Sound kom til å presentere i tiden framover. Han leste bøker som "Book of Change" (I Ching) der tekstene var skrevet for flere tusen år siden - under Han dynastiet. Og han inntok narkotiske stoffer. På samme tid skrev Syd "Chapter 24" der både tittelen og tekstlinjen: "Change returns success
Going and coming without error. Action brings good fortune", er hentet fra denne boken. "Chapter 24" ble
senere å finne på "The Piper at the Gates of Dawn".

Peter Jenner: "The strongest image I always have of Syd is of him sitting in his flat in Earlham Street with his guitar and his book of songs which he represented by paintings with different coloured circles. This constant diet of hallucinogenics resulted initially in accelerated creativity."

Loftsleiligheten ble raskt et yndet møtested for venner av Syd fra Cambridge tiden, og andre. Her spilte de brettspill, og plater med artister som Mothers of Invention og The Beatles, i tillegg til at Syd presenterte sine nyeste komposisjoner for de som var tilstede.

Vendepunktet for bandet kom da den amerikanske konsertarrangøren Bernard Stollman lot The Pink Floyd sound opptre på hans 'Giant Mystery Happening' konserter, som ble avholdt på det nyåpnede musikklubben The Marquee i Soho, London. The Pink Floyd Sound opptrådte her hele 9 ganger mellom 13. mars og 12. juni - fortrinnsvis på søndager. Det var ikke plass til mer enn vel 50 mennesker i salen, likefullt var det av stor betydning at de spilte her. For det var gjerne bransjefolk, musikkjournalister, og innovative unge mennesker som var med og 'skape det nye London' i byens kulturliv, som ble invitert til å komme på disse konsertene. 

Konsertene på Marquee ble regnet som toneangivende fordi det her ble spilt eksperimentell rock som man ikke hadde hørt før. Også David Bowie (and the Buzz), The Who, og The Spencer David group opptrådte på Marquee på denne tiden.

Plakat som ble laget i forbindelse med The Pink Floyd Sounds konsert på The Marquee i London.

Opptredenen Pink Floyd gjorde 13. mars varte i hele 3 timer. Og selv om mye av de presenterte var kjente blueslåter, ble det improvisert på en måte som imponerte de tilstedeværende. Ikke minst Barretts jamming med gitaren, som ifølge flere av dem som var tilstede hadde et psykedelisk 'kosmisk' preg. Steve Stollman (bror til Bruce S.): "Good sounds, good poetry, a lovely event. I swear the Floyd played for nearly three hours. Nobody wanted to stop them, as it was so much in the spirit of what was going on at the time."

Den gode responsen de fikk fra publikum på de lange improvisasjonene de la inn, gjorde at de ble inspirert til å gjøre låtene enda lengre, i stedet for kortere. Nick Mason: "They responded so well and so uncritically to the improvised sections in our set, that we began to concentrate on extending those, rather than simply running through a sequence of cover versions."

Ifølge Roger Waters ble sommeren 1966 et vendepunkt i Pink Floyds karriere. Fra å spille R&B rock, begynte de nå å eksperimentere med lyder, og alternativ låtoppbygging. Roger Waters: "In June or July of 1966; by that time we'd already started to do the things that we continue to do. Even though we were still amateur, we stopped playing blues and started thrashing about making stranger noises and doing different things."

På den siste konserten The Pink Floyd Sound gjorde på Marquee den 12. juni, var Peter Jenner tilstede. På den tiden hadde han et års pause fra stillingen som lærer på The London School of Economics, da han var lei av jobben. I stedet ønsket han å satse på en karriere innen musikkindustrien - som på denne tiden var i sterk vekst. Sammen med kameraten John Hopkins, og kompanjongene Joe Boyd og Ron Atkins hadde han derfor dannet selskapet DNA. Peter Jenner: "We wanted DNA to be an avant-garde thing, avant-garde anything: jazz, folk, classical, pop."

Både Hopkins og Jenner var fra Cambridge. Boyd var amerikaner som allerede var involvert i bransjen, som driver av Englands-kontoret til Elektra records, mens Atkins var musikkjournalist og jazzprodusent.

Et senere bilde av Joe Boyd

Før dette hadde DNA brukt tid og penger på bandet AMM som var kjent for sin improvisasjonsform, med bruk av elektroniske lyder, noe som ikke var vanlig i 1966. Men til tross for at både Beatles, The Pink Floyd Sound, og musikkritikerne var nysgjerrige på dem, ble ikke debutplata noen økonomisk suksess for DNA. DNA var derfor på utkikk et nytt og mer poporientert band. Peter Jenner: "Basically, we needed a pop group."  

I The Pink Floyd Sound fant han noe som virket interessant. Peter Jenner: "They were doing cosmic shit. They weren't doing interesting blues songs, but it was what they did with them that was interesting." Og: "Syd had his Binson Echorec and was doing weird things with feedback. Rick was also producing some strange, long, shifting chords. Nick was using mallets (klubber). That was the thing that got me. This was avant-garde! Sold!"

Peter Jenner

Jenner fikk telefonnummeret til en av gutta i bandet, og dro deretter opp til Highgate der de fortsatt bodde med Mike Leonard. Da han kom inn, og fikk se hvordan de hadde innredet huset som kombinert bolig, øvingslokale, og lab for eksperimentering med lys, ble han ytterligere nysgjerrig.

Jenner satte seg ned med Roger Waters for å høre hvilke framtidsplaner The Pink Floyd Sound hadde. Han fikk da vite at bandet hadde kjøpt en Ford transit van, slik at det ble lettere å få med seg utstyret når de var ute og opptrådte, men at de likevel var usikker på om de kom til å fortsette sammen som band. I første omgang skulle de dra hvert til sitt på sommerferie, og etterpå kom de mest sannsynlig til å konsentrere seg om utdanningen. I 1972 bekreftet Roger Waters i et intervju at de seriøst hadde vurdert å oppløse bandet, sommeren 1966. 

Da sommeren var over dro Nick Mason til U.S.A. og New York sammen med kjæresten Lindy, da hun hadde fått et engasjement hos Martha Graham Dance Company. Her fikk Nick et innblikk i musikkscenen i byen. Han kunne også glede seg over en artikkel i undergrunsavisen East Village Other som omtalte The Pink Floyd Sound på en positiv måte - som et band for framtiden. Nick skjønte da at de hadde potensiale til å bli noe mer enn et lokalt studentband. Etter å ha tilbrakt en periode i New York, dro de videre til vestkysten der de tilbrakte tid i San Francisco, uten å merke noe til 'Summer of love' som året etter kom til å 'treffe' byen.

Også Richards kjæreste Juliette Gale var i U.S.A. Så Richard valgte å slå seg sammen Roger og hans venner fra Cambridge, og dra på ferie til de greske øyer. Roger Waters tok LSD for første gang på denne ferieturen - på den greske øya Patmos. I intervjuer har Waters sagt at han har prøvd narkotika kun en gang etter det. De som var med på turen mente at man allerede her kunne se tendenser til at Waters hersjet med sin bandkollega - et problem som på slutten av 70-tallet ble så ille at Wright valgte å forlate bandet. Judy Trim: "Roger was always putting him down. It was as if he was using Rick as his punchbag."

Med alle medlemmene av The Pink Floyd Sound på plass i Highgate i september, fortsatte Jenner sitt forsøk på å overtale bandet til å skrive kontrakt med DNA. Og tilslutt fikk Jenner napp da han lovte at de ville få sin egen manager. Nick Mason: "We saw their involvement as a significant step for us, giving us the chance to acquire a number of items, all essential if we were going to make the transition from amateur to professional: regular, paid work, a level of credibility and some decent equipment."

Noe av det første Waters fikk mast seg til var penger til å kjøpe en ny bassgitar, gitarforsterker, og et stort lydanlegg - et anlegg som ble stjålet like etter.

Waters har i ettertid uttalt at de generelt var skeptisk til bransjefolkene i London, da de ifølge ham gjerne var fra Londons østkant - med et frynsete rykte, mens de selv var akademiske gutter fra Cambridge. Så muligens følte de seg mer komfortabel med å samarbeide med noen som hadde en tilsvarende bakgrunn.

Som manager hentet Jenner inn kameraten Andrew King som han hadde gått på skole sammen med, og vært på ferietur til U.S.A. med. De to hadde også bodd i samme hus en periode i barndommen. På denne tiden jobbet King som PR-agent hos flyselskapet British European Airways. På den tiden hadde han noen penger til overs som han investerte i kameratens selskap. 

Andrew King

Selv om verken Jenner eller King hadde erfaring fra musikkbransjen, hadde de engasjementet, pengene, og ikke minst kontaktene til viktige folk innen Londons medieverden. Bla. klarte de å få storavisene The Financial times og The Sunday Times til å lage reportasjer om The Pink Floyd Sound. Nick Mason: "They seemed to have sufficient (tilstrekkelig) connections to find more, and better, work and to open negotiations (forhandlinger) with record companies."

Det første The Pink Floyd Sound gjorde etter at de underskrev avtalen med DNA var å stille opp på 8 veldedighetskonserter som ble holdt i foreningslokalet til kirken All Saints (church hall) i bohemstrøket Notting Hill - mellom september og november 1966. Der pengene gikk til etableringen av et magasin som Jenner og King var involvert i gjennom sitt engasjement i 'The London Free School' (en anarkistisk  bevegelse/tankesett blant unge i London på den tiden). King som ikke hadde sett Floyd opptre live ble imponert av det de hadde å presentere. Særlig lot han seg fascinere av Syd Barrett. Andrew King: "Syd exuded (utstrålte) a certain magnetism."

Friskolen holdt til i Notting Hill, et område vest i London som på den tiden var base for mye av det spennende som skjedde i byens kulturliv. Husleien var så billig at ungdom hadde råd til å bo her. Også narkotika var billig og tilgjengelig. Nick Mason: "The whole district of Notting Hill was becoming the most interesting area in London, mixing cheap rents, multicultural residents, activities like the London Free School and a thriving trade (blomstrende handel) in illegal drugs."

Fram til 60-tallet hadde Notting Hill vært kjent som et område preget av slum, men i tiårene etter valgte lokale myndigheter å bruke penger på oppgradere husene. På 2000-tallet var Notting Hill blitt et av de mest eksklusive områdene i London.

Notting Hill ligger vest i London.

På konsertene i All Saints satte Jenner og King opp en lysrigg som skapte en form for lysshow. Til å hjelpe seg hadde de et amerikansk ektepar ved navn Joel og Toni Brown. De hadde erfaring med bruk av lysshow på konsertarrangement på den amerikanske vestkysten. Lyskastere som Jenner hadde kjøpt på Woolworths ble rettet mot medlemmene av bandet, noe som skapte store skygger på bakveggen - på en effektfull måte. Peter Jenner: "The result was these hugely dramatic shadows behind the band, which I'm sure everyone thought was brilliant. Of course, it was a complete fuck-up, and mistake, as all the best things are."

Det ble også hengt opp merkelige plastfigurer, som skapte et surrealistisk preg. Etter hvert ble filmopptak prosjektert på bakveggen av scenen, slik de hadde gjort det på Universitetet i Essex. Til å hjelpe seg hadde Jenner også amerikaneren Joe Gannon, som etter dette ble The Pink Floyd Sounds faste lystekniker når de opptrådte. 

På den første konserten The Pink Floyd Sound gjorde på All Saints Church Hall den 30. september, var det kun 20 mennesker tilstede. På den neste var det hundre, deretter økte det til 300, før det mot slutten dukket opp så mange som ville se Barrett og co. og lysshowet deres at det ikke var plass til alle. 

Journalister som var tilstede på konsertene koblet det 'psykedeliske' lysshowet til bruken av LSD, da de antok at lysene forsterket den hallusinerende opplevelsen som det narkotiske stoffet ga.

Syd og The Pink Floyd Sound på scenen på All Saints Church Hall

Også den neste opptredenen The Pink Floyd Sound gjorde - på The Roundhouse i Camden, London, 15. oktober, hadde som formål å skaffe penger til utgivelse av The London Free Schools nye undergrunnsavis - kalt  IT, eller International Times som det var en forkortelse for. Ugiverne var inspirert av New York avisa Village Voice. Ifølge Barry Miles var formålet med IT å la malere, musikere og dansere i byer som Paris, Amsterdam, London, og New York få uttrykke seg gjennom et felles medium. Avisa var også fylt med mer trivielt stoff, slik som 'veiledende' pris på ulike narkotiske stoffer, og tips til ulike måter å ha sex på.

Noen mente at IT var det viktigste som hadde skjedd i britisk historie, innen alternativ musikk og tenkning.

Undergrunnsavisa IT ble gitt ut av The London Free School,

en bevegelse som The Pink Floyd Sound ble endel av.

John Hopkins som hadde vært med å startet DNA, som Pink Floyd Sound var endel av, var også initiativtaker til opprettelsen av IT. John Hopkins: "I, along with many other people at the time, felt that information should be free where possible, because the withholding of information is the withholding of power. This idea led to the beginning of the underground press, and the beginning of IT."

Paul McCartney var med og ga økonomisk støtte til avisa i starten, og han og kjæresten Jane Asher var tilstede på konserten på The Roundhouse, utkledd som arabere. Også andre unge trendy mennesker var tilstede på det som var den store 'happeningen' i London på denne tiden. Konserten den 15. oktober gikk under navnet "International Times First All Night Rave"

Nick Mason: "The Jenner-King team supplied us with a link into London's incipient (begynnende) underground movement, through Peter's involvement with the London free school."

Ettersom The Pink Floyd Sound ble regnet som  'husbandet' til The London Free School, fikk de æren av å stå øverst på konsertplakaten, mens psykedelia/progrock bandet The Soft Machine varmet opp for Floyd foran de 2000 menneskene som hadde møtt opp. Peter Jenner: "There was a great feeling that night."

The Soft Machine ble i likhet med Pink Floyd en viktig inspirasjonskilde for nye artister på slutten av 60-tallet/begynnelsen av 70-tallet. De ble også musikalske følgesvenner med Pink Floyd da de opptrådte på mange av de samme stedene, og begge representerte den nye psykedeliske musikkstilen. Senere samarbeidet både Nick Mason og David Gilmour på plate med Robert Wyatt fra bandet.

Soft Machine slo gjennom på samme tid som The Pink Floyd Sound.

Selv om The Pink Floyd Sound var knyttet til The London Free School, var ikke medlemmene av bandet så opptatt av dens idealer, og det som bevegelsen ellers holdt på med. Nick Mason: "My impression is that none of the band members was particularly aware of the significance (betydning) of the movement itself. We were sympathetic to its aims, but certainly not active participants." 

The Pink Floyd Sound gjorde ytterligere 3 konserter på The Roundhouse i 1966. På disse konsertene ble de fulgt av en liten arme av fans - for det meste unge jenter som flokket seg rundt Syd Barrett. 

The Roadhouse hadde fram til 1964 vært brukt som jernbaneverksted, og som destilleri for gin. Etter det ble stedet omgjort til kulturhus for teater, film, galleri, og konsertlokale. Konserten The Pink Floyd Sound gjorde den 15. oktober 1966 var den første av en lang rekke legendartiske konserter som er gjort i det runde huset i Camden, nord i London, med mange av rockens største stjerner på scenen.

The Pink Floyd Sound fikk gleden av å gjøre den første rockekonserten

på The Roundhouse i Camden, London, i oktober 1966.

Til tross for den økende interessen for The Pink Floyd Sound, og skryten de fikk fra omgivelsene, ble det stilt spørsmål ved repertoaret deres som fortsatt bestod av gamle R&B hits som "Louie Louie", "Long Tall Texan", og "Road Runner" (Bo Diddley). Selv om de ga låtene et særegent - psykedelisk preg var det på tide at de tok et steg videre og begynte å presentere egne låter. Og Syd Barrett var den som viste sin kreativ side, ved å skrive låter som passet i tiden. Tekstene var forvirrende, der de på en følelsesladet måte omhandlet barndomsdrømmer og intergalaktiske reiser, til tonene av vrengte gitarer, klassisk-inspirert orgelspill, og drivende trommespill. Dette var musikk som var perfekt som soundtrack for ungdom dopet på rus.

Nick Mason: "Our set was including fewer R&B standards and more of Syd's songs - many of which would form the basis of our first album." 

Bla. åpnet de gjerne konsertene med den psykedeliske "Instellar Overdrive" som ble å finne på debutalbumet. På plata hadde den en lengde på 9 minutt, mens når de framførte den live varte låta gjerne i 17 minutt. 

Andrew King: "Syd was writing at a rate of knots (på rekke og rad). Songs were pouring out of him."

En annen låt de gjerne framførte het "Let's roll another one". Syd hadde skrevet den noen år tidligere, hjemme i Cambridge. Som tittelen antyder handlet den om gleden ved å røyke harsj, med tekstlinjer som: "I'm high - Don't try to spoil my fun". Da den litt senere skulle brukes som B-side på Pink Floyds første singelutgivelse, måtte Syd endre innhold og navn på låta, til "Candy and a Currant Bun" (godteri og en rosinbolle). Ettersom plateselskapet nektet å gi ut låta i sin opprinnelige form. 

Mange av Syds låter ble til i LSD rus, eller de omtalte opplevelser som han hadde hatt mens han var ruset.

Også Roger Waters prøvde seg om låtskriver, og det første han kom opp med var "Walk with me, Sydney", i 1965. Den var tenkt som en duett mellom Syd og Richards kjæreste Juliette Gale. Låta har aldri blitt gitt ut på plate. 

I slutten av oktober 1966 valgte Jenner og King å opprette et nytt selskap som de kalte Blackhill Enterprises. Navnet var tatt fra Blackhill farm i det sørøstlige Wales, som var en eiendom Kings familie eide. Årsaken til at de opprettet et nytt selskap var at King og Jenner ønsket å jobbe tettere med The Pink Floyd Sound, og de ønsket å få inn Mason, Waters, Wright og Barrett på eiersiden i selskapet - med en andel på 16,6% hver. Nick Mason: "It meant we could all share in the Floyd's success and any other profits from Blackhill's ventures." 

Aktiviteten i DNA hadde også vært laber i forkant av dette, så de så ikke noen grunn til å bruke mer tid på selskapet. Nick Mason: "It became clear that DNA was not a going concern."

På samme tid ble 'Sound' navnet fjernet fra The Pink Floyd Sound, på oppfordring fra Peter Jenner: "I did think that the 'Sound' part of their name was pretty lame."

Det var Syd som ble kontaktperson for The Pink Floyd overfor Jenner og King - som den de i først rekke forholdte seg til. De to hadde også en klar oppfatning av at Syd var det Pink Floyd handlet om - pga. hans evner som låtskriver, som frontfigur som mye av oppmerksomheten fra media og publikum var rettet mot, og pga. hans spesielle utseende. Peter Jenner: "Syd was a good-looking chap and the singer, so he was always the one you would focus on. Syd was the creative one, and, at first, very easy to get along with."

Når det kom til praktiske ting, og organsiering av konsertene de skulle gjøre, var Roger Waters mannen de gjerne tok kontakt med. Peter Jenner: "Roger was the organisation. He would be the one you went to for sorting out practical issues."

Som endel av en ny bølge der klesmote var en viktig bestanddel, og fordi Nick og co. trodde at popstjerner skulle kle seg slik, gikk bandet til innkjøp av 'siste skrik' innen moteklær, noe de i ettertid syntes var litt pinlig, da de helst kledde seg i dongeri. Nick Mason: "We felt that satin shirts, velvet loon pants, scarves and high-heeled gohill boots were mandatory (påbudt)."

The Pink Floyd kledd i fargerike, moteriktige klær, slik de trodde folk forventet å se dem.

Noen år senere holdt det med en slitt T-skjorte og dongeri.

I den første tiden var Blackhills kontor i Alexander Street, Bayswater, preget av kaos, der ting fløt og man ikke klarte å definere hva som skulle være kontor, lager, og oppholdsrom. Det var først da June Child ble ansatt som sekretær at ting falt på plass - bokstavelig talt. I tillegg til sekretær måtte hun fylle oppgaven som turnemanager, sjåfør og personlig assistent. Nick Mason: "She became an invaluable member of the team."

På den tiden bodde June i etasjen under kontoret.

June Child

Andrew King og Peter Jenner hadde teft for talentfulle artister, for like etter hadde Blackhill navn som The Edgar Broughton band og Roy Harper i stallen. Senere fikk også Marc Bolan, The Clash og Ian Dury hjelp fra managementet på Blackhill Enterprises.

I tillegg til å ha kontakter innen medieverdenen, kjente Jenner og King folk som drev med konsertarrangement, og da gjerne innenfor andre musikksjangere enn rock'n roll. Bla. kjente de en Christopher Hunt som drev med klassisk musikk, og som ga dem innpass til konsertarenaer som tradisjonelt var forbeholdt strykerorkester og operaoppsetninger, slik som da de fikk opptre på ærverdige Queen Elisabeth's Hall i London

I tillegg til opptredene på All Saints Church Hall og The Roundhouse, gjorde The Pink Floyd 14 konserter høsten 1966. Her presenterte de nye komposisjoner som "Matilda Mother", "Astronomy Domine", og "Take up thy Stethoscope and walk" - låter med et psykedelisk preg som året etter ble å finne på bandets debutalbum.

En kveld opptrådte de på en katolsk ungdomsklubb. Da de etterpå skulle kreve inn betalingen for jobben nektet arrangøren å betale, da han mente at det The Pink Floyd hadde presentert ikke kunne regnes som musikk. Blackhill tok kravet til den lokale domstolen for å få inn pengene. Men til Jenner og Kings store overraskelse fikk arrangøren medhold i at det Pink Floyd holdt på med ikke kunne kalles musikk. Nick Mason: "To our total disbelief, we lost."

Det første bandbildet tatt av Nick. og co. som The Pink Floyd, i november 1966.

Fredag 23. desember 1966 opptrådte The Pink Floyd på åpningen av nattklubben The UFO club (med Soft Machine som support). Den var etablert av John Hopkins og amerikaneren Joe Boyd - to av de tre som Jenner litt tidligere hadde opprettet selskapet DNA sammen med, og som begge var involvert i driften av avisen IT. Også på den neste klubbkvelden den 30. desember opptrådte de. The UFO club ble raskt et senter for britisk psykedelisk rock, og endel av det som er blitt omtalt som undergrunnsbevegelsen i London. Disse første kveldene på UFO gikk under navnet "UFO presents Night tripper".

UFO var en forkortelse for 'Underground Freak Out'.

Boyd og Hopkins hadde åpnet klubben fordi de trengte penger - Boyd fordi han var blitt sparket fra Elektra, og Hopkins fordi salget av avisen IT ikke gikk så bra. De måtte betale eieren 15 pund i uken i leie. Lokalet lå i Tottenham Court Road i sentrum av London, og ble ellers i uken omtalt som Blarney Club - med irsk musikk som sin spesialitet. De kunne ikke starte klubbkveldene før 22.00 ettersom det lå to kinosaler i etasjen over, og de ikke ønsket forstyrrende lyder fra kjelleren.

Ved å flytte aktiviteten fra Notting Hill til sentrum av London håper de to å nå ut til en større gruppe mennesker. De to visste at interessen for psykedelisk rock var sterkt økende i London, og at mange ønsket et eget sted der de kunne møte likesinnede. Joe Boyd: "A vacuum waiting to be filled."

Jenny Fabian: "The best thing was Friday night, when you could dress up like an old film star, drop acid, go down to the UFO, se alle the likewise people, get a stick of candy floss and float around until Floyd came on. They were the first authentic sound of acid consciousness."

Town Magazine: "The Pink Floyd is the underground's house orchestra."

Da Joe Gannon dro tilbake til U.S.A. tok Syds nabo Peter Wynne-Wilson over jobben som The Pink Floyds lystekniker. Wynne-Wilson hadde nye ideer til lysshow, med polarisering av lyset, bruk av speil, og strekte kondomer! Disse kondomene dryppet han oljemaling på, samtidig som han kjørte lyset fra lyskasteren gjennom de, og prosjekterte det på bakveggen av konsertscenen. Dette ga en effekfull virkning, og noe som ytterligere framhevet det psykedeliske preget The Pink Floyd kom til å bli kjent for. 

Mye av utstyret Wynne-Wilson brukte under konsertene, hadde han fått fra teatrene han hadde jobbet på tidligere.

En kveld Pink Floyd var ute og kjørte på vei til konsert, ble de stoppet av politiet. I forsetet satt roadien John Marsh og klippet opp kondomer for å klargjøre dem til kveldens konsert. Politimannen så dette og lurte på hva han holdt på med. Peter Wynne-Wilson unnskyldte kameraten ved å si at han var gal: "Don't worry about him. That's our roadie - He's mad."

 Peter Wynne-Wilsons lyseffekter, skapt ved hjelp av oljemaling, prosjektert på Syd og bandet.

Etter konserten på The UFO Club den 30. desember dro The Pink Floyd opp til Cambridge der nyttåret ble feiret. Her gjorde de også sin siste konsert for året på Nyttårsballet på Cambridge College of Arts and Technology - Syds gamle skole. Fotograf Mick Rock var tilstede på denne konserten: "I was completely blown away when I first saw Pink Floyd. But it was all Syd. You didn't even notice the rest of the band."

Om 1966 hadde vært et begivenhetsrikt og travelt år for The Pink Floyd, var det ingenting i forhold til hva de kom til å oppleve i 1967. Året da de ga ut sine første plater, fikk sitt nasjonale gjennombrudd, og gjorde over 200 konserter. Med seg som turnemanager hadde de Peter Wynne-Wilson, som dermed fikk enda en oppgave å håndtere - i tillegg til å ha ansvar for bandets lysshow. Til å kjøre bandbilen hadde de barndomskompisen Aubrey 'Po' Powell - en mann som senere kom til å danne Hipgnosis sammen med Storm Thorgerson. 

Til tross for det store antallet konserter, mislikte de egentlig å stå på en tradisjonell konsertscene. De likte seg best i dunkel belysning på nattklubbene i London. Ifølge Richard Wright skjønte folk at de ikke var særlig engasjert i det de holdt på med. Så som "belønning" ble de bombardert med ølflasker og andre løse gjenstander.

Med den store interessen som var knyttet til The Pink Floyd, følte Jenner og King at det var på tide at man gjorde framstøt overfor plateselskapene. Men den eneste kontakten de hadde var Joe Boyd, som sa seg villig til å hjelpe bandet med å produsere en demo som de kunne bruke. I oktober 1966 hadde Jenner og Boyd vært i kontakt med Elektra og Jac Holzman som jobbet der, men tilbudet de fikk fra ham var så dårlig at planene ble lagt på is.

Til tross for sine bekjentskaper og kreativitet følte Jenner og King at de hadde begrensninger når de skulle booke konserter utenom London. De følte behov for å samarbeide med noen i bransjen som hadde større erfaring og kontaktflate enn det de selv hadde. De sendte derfor en forespørsel til Bryan Morrison og hans BM agency. På den tiden var Morrison kjent som en markant skikkelse og gladgutt i Londons uteliv, med ansvar for bla. rockegruppa The Pretty Things. Morrison hadde vokst opp i Øst-London, nærmere bestemt Hackney, og vært endel av kretsen rundt The Rolling Stones. BM agency skulle kun ha 10% av bandets inntekter, mens andre selskap gjerne krevde 15%. Nick Mason: "With Bryan as our agent we were finally getting the quantity of gigs we had always wanted."

I Morrisons byrå var også Tony Howard og Steve O'Rourke ansatt - to personer som allerede fra starten kom til å jobbe med The Pink Floyd. O'Rourke kom til å bli en sentral person som fulgte bandet gjennom 4 tiår.

The Pink Floyd syntes Morrison og hans to medhjelpere så ut som en gjeng med mafiafolk, med sine italienske dresser og kamelhår frakker. Nick Mason: "These three characters were clearly part of London's underworld, rather than underground."

Bryan Morrison

Morrison som ikke kjente til The Pink Floyd fra før, likte det han hørte når han så dem opptre. I tillegg til å booke konserter, hjalp han til i jakten på et plateselskap. Etter det mislykkede framstøtet overfor Elektra, valgte man å prøve seg på Polydor i stedet. Boyd som ledet forhandlingene følte at man var nær en avtale. Bla. ble The Pink Floyd invitert til prøvespill i Polydors studio i Stratford Place. Men Morrison ba bandet og Boyd om å holde igjen, ettersom han var iferd med å få giganten EMI på kroken - selskapet med verdens største band,The Beatles, i stallen. Peter Jenner: "EMI were considered much hipper because they had 'The Beatles' and they owned Abbey Road."

Nick Mason: "EMI was the big label, courtesy of the Beatles. There was no question about whether to go with EMI or not."

I likhet med Boyd, King og Jenner, mente Morrison at det var viktig at The Pink Floyd fikk spilt inn en demo som de kunne presentere til plateselskapene - og da først og fremst EMI. Gjennom sine kontakter klarte Boyd å få leid studiotid i Sound Techniques studio i West Hampstead (nordvest i London). Mellom 23. og 29. januar spilte de inn bla. "Candy and a Currant Bun", "Arnold Layne" og "Instellar Overdrive". 

Som produsent ble Joe Boyd brukt, da han hadde erfaringen som skulle til, etter å ha produsert plater med The Incredible String band, Eric Clapton's Powerhouse og Alasdair Clayre (alle i 1966). Studioets eier John Wood fungerte som lydtekniker. Boyd tok også på seg kostnadene ved innspillingen sammen med Morrison, ettersom Blackhill på den tiden ikke hadde penger til å finanisere innspillingen selv. 

De hadde ikke annet enn en 4 spors opptaker tilgjengelig, noe som gjorde at opptakene av bass og trommer som ble spilt inn på det ene sporet måtte legges inn pånytt på det 3 sporet, for å få med trommeeffektene. Selve vokalen ble lagt på som overdubbing oppå der igjen. Opptakeren de brukte var beregnet for gjengivelse i mono.

"Arnold Layne" ble brukt til å fronte The Pink Floyd, pga. sitt åpenbare hitpotensiale og bisarre tekst. 

På samme tid ble det også spilt inn en musikkvideo til "Arnold Layne" på en badestrand i East Wittering, West Sussex. Dette var ikke så vanlig på denne tiden ettersom BBC sjelden viste musikkvideoer på TV, men The Pink Floyd hadde ønske om å gjøre det likevel. Nick Mason: "For some reason we were also convinced that we needed a promotional film for 'Arnold Layne'."

June Child hadde en bekjent som var filmregissør (Derek Nice) som tok seg av filmingen. 

Siden dette var i januar ble det en kald opplevelse for Waters og co. Det hindret dem ikke fra å gjøre det hele til en humoristisk opplevelse, der de tøyset rundt med en utstillingsdukke som skulle forestille denne Arnold Layne. Videoen viste deres humoristiske sans, med mange sprø påfunn. Den hadde også et surrealistisk preg som passet til låta.

Videoen til "Arnold Layne" ble spilt inn på en strand i Essex, en kald dag i januar 1967.

Paradoksalt var The Pink Floyd på besøk i Sound Techniques studio allerede før demoen ble spilt inn - den 11. og 12. januar, der de gjorde opptak av "Instellar Overdrive" (i en versjon som varte 16,5 minutt), og en ny låt de kalte "Nick's Boogie". Med Joe Boyd som produsent. 

Studiotiden ble betalt av filmprodusenten Peter Whitehead som ønsket å bruke førstenevnte låt som soundtrack i en dokumentar-lignende film han var i ferd med å spille inn, kalt "Tonite Lets All Make Love in London". Målet med filmen var å lage en 'stemningsrapport' fra kulturlivet i Swinging London, bla. med intervjuer av kjente personer som John Lennon, Yoko Ono, Mick Jagger, Vanessa Redgrave, Lee Marvin, Eric Burdon, og Michael Caine. Det var Syds kamerat fra Cambridge tiden - Anthony Stern (som Syd hadde kunstutstilling sammen med), som nå jobbet hos Whitehead, som hadde tipset Whitehead om The Pink Floyd. I tillegg til at bandets musikk passet i tiden, var Whitehead fascinert av Syds venninne/kjæreste på den tiden, Jenny Spires, som han selv hadde hatt en affære med parallelt med Syd. Han mente hun fungerte godt som blikkfang i filmen, med sin klesstil og vakre utseende.

I 1995 ble denne versjonen av av "Instellar Overdrive" og "Nick's Boogie" gitt ut som Pink Floyd EPen "London 1966/67". Selve filmen "Tonite Lets All Make Love in London" ble ikke vist på kino før i juli 1968, lenge etter at Pink Floyd hadde slått gjennom i Storbritannia. I 1968 ble det også gitt ut en soundtrack plate til filmen hvor "Instellar Overdrive" var med. 

"Tonite Lets All Make Love in London"

Demoen The Pink Floyd spilte inn mellom 23. og 29. januar ble presentert til folk i EMI, og da særlig produsent Norman Smith, som Morrison hadde invitert til en av de tre konsertene The Pink Floyd gjorde på nattklubben UFO i januar 1967. Norman Smith: "He took me to the UFO Club, and while the music did absolutely nothing for me, I could see that they did have one of a hell of a following even then."

Den 1. februar 1967 skrev The Pink Floyd under på platekontrakten med EMI records. 

Nick Mason syntes det var litt komisk at de fikk platekontrakt. Nick Mason: "The record deal was in fact a really rather good one considering we had no track record whatsoever and couldn't play the instruments."

Selv om bandet var fornøyd med å ha fått kontrakt med EMI, var ikke avtalen noe å hoppe i taket for rent økonomisk. Over 5 år ville de få utbetalt 50.000 kroner, og utgifter til plateinnspillinger ville gå i fratrekk i dette beløpet. Riktignok ville de få utbetalt royalty for hver plate som ble solgt, men heller ikke den var så høy som det som ellers var vanlig i bransjen. Bla. valgte de å gå ned fra 8% til 5% av inntektene, på det første studioalbumet, for å få forlenget tiden de kunne bruke i studio da de skulle spille inn plata."

Mer positivt var det at EMI faktisk ønsket å spille inn et album med The Pink Floyd, i en tid da de fleste artister måtte nøye seg med å gi ut singler. Og EMI hadde økonomiske muskler, og salgsapparatet som ville komme godt med, når The Pink Floyds musikk skulle bringes ut til platekjøperne.

EMI på sin side syntes det var en fjær i hatten å få det hippe bandet The Pink Floyd i stallen, i en tid da selskapet ble ansett som litt traust og kjedelig.

På vegne av The Pink Floyd skrev Andrew King under på platekontrakt med EMI i februar 1967.

Fra venstre: Syd Barrett, Sidney Arthur Beecher-Stevens (mest sannsynlig),

Andrew King, Roger Waters, Nick Mason og Richard Wright.

I tilbudet The Pink Floyd hadde fått fra Polydor var Joe Boyd inkludert som endel av avtalen, slik at han kunne fortsette med å produsere platene deres. EMI imidlertid hadde ingen planer om å la Boyd bli endel av avtalen (noe Morrison var klar over), da de var skeptisk til å bruke uavhengige produsenter. I stedet ønsket de å la husprodusenten Norman Smith holde overoppsyn med bandet, i tillegg til at han skulle produsere platene deres. 

På den første øvingen The Pink Floyd gjorde med Norman Smith og hans tekniker Peter Brown ønsket de å imponere sine nye venner. Men etter å ha spilt en halvtime oppdaget de at både Smith og Brown hadde sovnet (de hadde vært ute på byen kvelden før).

Fram til dette var den tidligere jagerflypiloten mest kjent for å ha deltatt som lydtekniker på alle Beatles albumene fram til 1965. Smith gikk under kallenavnet 'Hurricane'. John Lennon som kom opp med navnet ønsket med det å si at Smith ikke var så rask i bevegelsen. Han hadde også bakgrunn som jazzmusiker.

Nick Mason: "I think Norman saw us as his opportunity to do a George Martin."

Norman Smith ved miksebordet. I bakgrunnen ser man Beatles produsent George Martin.

Smith kom til å bli en viktig person for Pink Floyd der han produserte 3 av deres studioalbum.

Etter dette skilte The Pink Floyd/Blackhill Enterprice, og Joe Boyd lag. Selv om vennskapet ikke lenger var det samme, fortsatte The Pink Floyd å opptre på Boyds UFO Club. Peter Jenner: "There were always a little bit of needle between Joe and ourselves after that." At Blackhill krevde mer penger for at The Pink Floyd skulle opptre på UFO, etter at de hadde fått platekontrakt med EMI, gjorde heller ikke samarbeidsklimaet bedre mellom partene.

I årene som fulgte hadde Boyd suksess som produsent på plateinnspillinger med kjente artister som  Nick Drake og Fairport Convention. I 1984 hadde han et vellykket comeback som produsent på album med R.E.M. ("Fables of the Reconstruction") og 10.000 Maniacs.

Nick, Roger, Syd og Richard valgte alle å avslutte skolegangen etter at de skrev under på avtalen med EMI, slik at de kunne ofre seg fullt og helt for bandet. For Richard, Nick og Roger var dette et greit valg å ta, ettersom de i lengre tid hadde følt at de likevel ikke var i stand til å kombinere skolegangen med tilværelsen som medlem av The Pink Floyd. Nick Mason: "Even with Jon Corpe doing all my class work for me, I was falling behind."

For Syd var det imidlertid tungt å si farvel til kunstskolen han gikk på. Og de som kjente ham der, og hadde sett hvilket talent han hadde, forstod ikke hvorfor han valgte musikken i stedet. Bob Klose: "Those close to Syd wondered why this talented artist was giving it up for music."

For Roger var det verre å måtte si opp bijobben hos Fitzroy Robinson & Partners (et selskap som laget safer for Bank of England), enn å slutte på skolen.

Nick Mason trodde at han kom til å ta opp arkitektstudiet igjen den dagen han ikke lenger kunne livnære seg som musiker. Nick Mason: "I left college, expecting to return one day, but I haven't managed to make it back yet" (2005).

Til sammen gjorde The Pink Floyd 13 konserter på UFO Club i Tottenham road i 1967. De og The Soft Machine fungerte som husband på det som raskt ble et 'in-sted' i Londons undergrunn. Stedet holdt åpent fra 22.00 om kvelden til 8.00 om morgenen. Enkelte netter holdt The Pink Floyd det gående i hele stedets åpningstid - med mindre pauser. Klubben hadde ikke lov til å selge alkohol, i stedet kunne besøkende glede seg over matservering. Og for de som var interessert i det, kunne tyskeren Marlon tilby LSD. Når ikke band som The Pink Floyd, Soft Machine, The Move, Procol Harum, eller Jeff Beck stod på scenen, ble det vist gamle sort-hvitt filmer som folk i narkorus kunne drømme seg bort i.

Konsertplakat for The Pink Floyd fra UFO club.

Mellom de som likte Soft Machine og The Pink Floyd kunne det være litt rivaleri om hvilket band de mente var best. Floyd fansen var gjerne drømmende mennesker med en forkjærlighet for Tolkiens bøker, mens Soft Machine fans var mer sosialt bevisste, der de var opptatt av rettighetene til svarte og arbeiderklassen.. Men mellom de to bandene hersket det vennskapelighet, med gjensidig respekt for det de andre holdt på med. Det hendte flere ganger at Soft Machine måtte låne utstyr fra The Pink Floyd, når deres eget gikk i stykker.

Låtene som litt senere kom til å ende opp på debutalbumet "The Piper at the Gates of Dawn" var stort sett de samme som The Pink Floyd framførte på konsertene på UFO club. Nick Mason: "Listening to 'Piper' now gives a rough indication of the set list we'd been playing at UFO and the Roundhouse. Although the studio versions - to fulfill the demands of the three-minute track - were inevitably (uungåelig) shorter, with more concisely (konsist) constructed solos."

The Pink Floyd eksperimentering med lysshow fortsatte under konsertene på UFO club. Bla. med prosjektering av bilder på medlemmene, og bruk av lys som etterlot store skygger på bakveggen. I tillegg til den psykedeliske effekten dette ga sammen med musikken, ble det en fin måte for Waters, Mason og Wright til å unngå at fokuset ble rettet mot dem personlig, da de som nevnt hatet å være i rampelyset. I stedet ble de nesten som statister å regne, i sitt eget sceneshow.

         

The Pink Floyd Sound på scenen på UFO club.

Pga. den psykedeliske musikken var det mange som trodde at alle medlemmene av Pink Floyd ruset seg før de gikk på scenen, men som nevnt var det kun var Syd Barrett som faktisk gjorde det jevnlig. Mens Richard røyket litt hasj av og til. Nick Mason: "Roger, Rick and I were still loyal to the student culture of beer and occasional spirits. We were much more aware of the effects Syd's lifestyle was having on our performances."

Roger Waters: I believe Syd was a casualty of the so-called 'Psychedelic Period' that we were meant to represent. Because everybody believed that we were taking acid before we went on stage and all that stuff....unfortunately, one of us was, and that was Syd." 

Ifølge Waters tok Syd en overdose som nærmest over natten forandret han som person. Da de skulle gjøre et radiointervju, dukket han ikke opp. Og da de traff ham neste dag var han som en annen person. Waters: "And then he came the next day, and he was a different person."

Syd Barrett

Suksessen Boyd og Hopkins opplevde med UFO Club ble dessverre kortvarig. Hovedårsaken var den ulovlige bruken av narkotika som foregikk i klubbens lokaler. I juni 1967 ble Hopkins arrestert etter å ha blitt tatt med marijuana. For det fikk han et halvt år i fengsel. I tiden som fulgte ble UFO club holdt under tett oppsyn av politiet. Den negative oppmerksomheten, og press fra politiet, førte til at gårdeier Gannon sa opp avtalen med de to, slik at UFO club måtte flytte 'tilbake' til Notting Hill og The Roundhouse, for å ha et sted å være. Men her ble de møtt av en husleie som var så høy at de ikke tjente penger, selv på kvelder der lokalet var fullstappet av folk. De var også plaget av lokale skinheads som var ute etter bråk. Så i oktober 1967 valgte de å legge ned UFO Club, og med det var en liten bit musikkhistorie over - fra glansdagene i Londons kulturliv.

11. mars 1967 ble "Arnold Layne" gitt ut som The Pink Floyds første singel. Noe som i seg selv er en begivenhet, med tanke på den suksessen bandet opplevde i årene etter, og alle utgivelsene som fulgte etter denne. 

Det er også et av Pink Floyds fineste musikalske øyeblikk. Både pga. den originale teksten om en transversitt som lusker rundt og stjeler dameundertøy fra klessnorene i nabolaget. Og pga den fengende låta - som var en krysning mellom det The Kinks og The Who holdt på med på samme tid, og det psykedeliske lydbildet som The Pink Floyd var kjent for. Det var særlig Richard Wrights 'frenetiske' tangentspill på et farfisa orgel som skapte det psykedeliske preget. Der andre band ville lagt inn en gitarsolo, valgte man her å bruke Richard lek med tangentene i midtpartiet på låta.

Peter Jenner: "Arnold Layne' is a reminder of just how integral the quiet, diffident (sjenert) Wright was to Pink Floyd's earliest works. Everyone, including me, underestimated Rick."

         

"Arnold Layne" ble Pink Floyds første plateutgivelse, 11. mars 1967.

Norman Smith ønsket å produsere "Arnold Layne" da den skulle gis ut på singel, noe både Richard og Roger syntes var greit. Men Syd Barrett som var godt fornøyd med den versjonen de hadde spilt inn med Joe Boyd som produsent (i januar), satte seg på bakbena. Man gjorde visstnok noen forsøk på å spille den inn pånytt, men uten en motivert Syd ble det klart at det ikke hadde noe for seg. 

Teksten om denne merkelige personen som stjeler undertøy ble vurdet som for vågal av mange radiostasjoner, slik at den ble nektet spilt. Bla. på BBC, og piratradioene Radio London, og Radio Caroline, noe som i neste omgang gikk utover salget av singelen. I Storbritannia ble det 20. plass på singellisten. Den ble også en liten hit i Nederland, med 30. plass. For Syd som hadde jobbet med teksten til "Arnold Layne" i flere uker, var det skuffende at det var den som skulle hindre bandet fra å nå ut til radiolytterne. Andrew King: "Syd told me it took him weeks to perfect the lyrics for 'Arnold Layne'."

Roger Waters: "We can't think of what they're so perturbed (urolig) about. It's a song about a clothes fetishist who's obviously a bit kinked. A very simple, straightforward song about one sort of human predicament (et menneske i en vanskelig situasjon)."

Ifølge Pink Floyd hadde historien om denne Arnold rot i virkeligheten, da mødrene til både Syd og Roger hadde opplevd at undertøy forsvant fra klessnorene deres. 

Roger Waters: "Both my mother and Syd's mother had students as lodgers because there was a girls' college up the road so there were constantly great lines of bras and knickers on our washing lines and 'Arnold' or whoever he was, had bits off our washing lines."

Da "Arnold Layne" skulle gis ut som singel, ble det laget nok en musikkvideo, i tillegg til den som var tatt opp i januar. Opptakene ble gjort i London parken Hampstead Heath. Men videoen ble aldri brukt til å markedsføre låta, verken da eller senere. De som har sett den hevder man allerede her kan se avvikende oppførsel hos Syd, og spenninger i forholdet mellom ham og Roger Waters. Bla. gjennom en 'slåsskamp' som går litt vel hardt for seg.

"Arnold Layne" ble ikke å finne på noe album med Pink Floyd før i 1970 og 1971, da som endel av samleplatene "Best of" og "Relics".

Reklameplakat for utgivelsen av singelen "Arnold Layne".

Opplevelsen av å være høyt oppe på singellisten ga mersmak for Waters og co. Og selv om de ellers spilte psykedelisk rock, og likte seg best i 'mørke kjellerlokaler', hadde de også lyst til å være popstjerner, noe Roger Waters uttrykte i et intervju på den tiden: "We want to be popstars." Og de poserte gjerne for fotografene ved alle mulige slags anledninger - og i alle mulige slags klær.

Det ble tatt svært mange bandbilder av The Pink Floyd i 1967. I årene etter ble det mindre av det.

Undergrunns æraen i Londons kulturliv endret karakter med nedleggelsen av UFO club, og The Pink Floyds valg om å signere platekontrakt med giganten EMI. Senere var det Hawkwind, Marc Bolan og Nick Drake som ble de sentrale artistene. Jenny Fabian: I thought it was a shame that the Floyd weren't ours anymore."

For Nick, Richard og Roger hadde aldri avisen ID, The London Free School eller undergrunnsklubbene vært noe de hadde brent for, eller følt seg som en vital del av. Tilknytningen til bevegelsen fungerte mer som et nyttig verktøy på ferden mot berømmelse. 

Nick Mason: "We could talk our way through a certain amount of stuff, including making ourselves sound as if we were part of the current movement." Og: "Psychedelia was around us, but not within us."

Roger Waters: "To this day I still don't know exactly what a lot of that stuff was about."

Som nevnt gjorde The Pink Floyd over 200 konserter i 1967, og mye 'skylden' for den intensive turnevirksomheten skal EMI ha. Fra å ha startet året rolig med henholdsvis 12 konserter i januar, og 11 i februar, gjorde de 20 konserter i mars, og 20 i april. Og slik fortsatte det ut året. EMI kjøpte en ny Ford Transit til bandet, og de lot seg overtale til å kjøpe en Binson Echorec ekkomaskin til dem. Sistnevnte ble bla. brukt til å skape et 'spaceaktig' preg på låtene "Astronomy Domine" og "Instellar Overdrive". Senere ble den brukt til å skape undervannsfølelsen på "Echoes" (1971).

Det ga status i musikkmiljøet å være eier av en Ford Transit. Nick Mason: "It was seen as a serious status symbol, the Rolls-Royce of band transportation."

Binson Echorec ekkomaskin som Pink Floyd brukte på flere av sine plateinnspillinger.

Foruten dette var ikke EMI særlig villig til å bruke penger på The Pink Floyd. Bla. ville de ikke spandere hotellrom når de var ute og opptrådte i Nord-England. Slik at de måtte tilbringe nettene i transiten etter konsertene, mens de kjørte tilbake til London. Nick Mason: "Hotels were ignored in favour of a long drive home, which precluded (hindret) all the wild living every other band was apparently enjoying."

Det tøffe programmet gikk naturlig nok utover kvaliteten på konsertene deres. Dette var særlig synlig på Syd som slet med motivasjonsproblemer, i tillegg til at han til tider var ruset.

Etter å ha vært ute og opptrådt en kveld lot de bandbilen - med alt utstyret i, stå parkert i Regent's Park i London, i stedet for å ta ut utstyret og bære det opp på Blackhills kontor. Neste morgen oppdaget de at alt var stjålet. Og verken bandet eller Blackhill hadde penger tilgjengelig til å kjøpe nytt utstyr, mens EMI ikke ønsket å bidra med noe. Hjelpen kom fra uventet hold da Nick Masons foreldre ga dem et lån på 2000 kroner, slik at de fikk kjøpt det mest nødvendige av forsterkere og instrumenter.

29. april 1967 gjorde The Pink Floyd en av sine mest markante opptredener på 60-tallet, da de deltok på konserten "14 Hour Technicolour Dream" på Alexandra Palace i London. The Pink Floyd stod øverst på plakaten på konserten der også navn som John & Yoko Lennon, Arthur Brown, Soft Machine, og The Pretty Things opptrådte. Det var folka bak magasinet IT som arrangerte konserten, med John Hopkins og Barry Miles i spissen. Peter Jenner: "It wad the pinnacle (høydepunktet) of pure amateur psychedelia, the crowning ceremony, the last big event of the gang."

The Pink Floyd gikk på scenen kl 4.00 om morgenen. Tidligere på kvelden hadde de vært i Nederland, der de opptrådte i et TV show. 

Ifølge de som var tilstede gjorde bandet en av sine beste konserter denne natten, med en skjerpet Syd Barrett i godt gammelt slag. Ikledd fargerike bukser og satin skjorter åpnet de med "Astronomy Domine"- til glede for de som hadde holdt ut gjennom natten: "I do remember the atmosphere was electric. Floyd played as gods probably sensing that this was avery special time." (fra en som var tilstede på konserten). Nick Mason: "A great gig."

Pink Floyd var kjent som et band som hadde høyt lydnivå på konsertene sine, noe som irriterte enkelte. Da de ble spurt av journalister hvorfor de måtte ha det sånn, svarte Roger Waters: "That's the way we like it."

Arrangementet som helhet ble ikke det Hopkins og Miles hadde håpet på. For det første klarte de ikke å skaffe tilveie store navn som The Beatles og The Who, slik ryktene hadde sagt. Og bruken av ulike scener gjorde at publikum ble forvirret i forhold til hvem som spilte hvor. I tillegg til at de 'støyende' rockebandene overdøvde de akustiske artistene. For Hopkins og Miles ble likevel det største problemet at de som tok imot inngangspengene puttet store deler av det folk betalte rett i lomma. Slik at de endte opp med et gedigent underskudd. Hopkins var den som stod som ansvarlig overfor eierne av Alexandra Palace, og ifølge ham jaktet de på ham i mange år etterpå for å få igjen det han skyldte. John Hopkins: "They were still looking for me years after."

 "14 Hour Technicolour Dream"  konserten, 29. april 1967.

The Pink Floyd valgte å kutte bort/tone ned bruken av 'The' i bandnavnet i 1967. Slik at de fikk det navnet verden har kjent dem som siden - Pink Floyd.

Våren 1967 flyttet Syd fra Earlham street til en blokkleilighet i 101 Cromwell road. Med på flyttelasset ble også kjæresten Lindsay Korner. Stedet var allerede på den tiden sagnomsust pga. de mange karismatiske beboerne som hadde bodd/bodde i blokka. Donovan hadde til og med skrevet en sang om menneskene som hadde holdt til på denne adressen, kalt "Sunny South Kensington" (1966). Også andre fra Cambridge kontigenten flyttet inn i blokka i Vest-London, bla. Storm Thorgerson. Også Roger Waters bodde her i en periode.

En av årsakene til at så mange unge søkte til 101 Cromwell road var den gode tilgangen på narkotiske stoffer, og da særlig LSD. Mange merkelige scener utspant seg her, med folk i narkorus som trodde de kunne mestre alt, slik som å klatre ned blokka via jernrørene som omkranset blokka. Syds misbruk eskalerte mens han bodde her. En kveld traff Joe Boyd Syd og kjæresten Lindsay Korner i Londons West End. Syd var da så ruset at han ikke klarte å prate med Boyd. Lindsay kunne da fortelle at Syd hadde tatt LSD hver dag i en uke, og at dette skremte henne. 

Nick Mason: "The rumour was that you should never accept a drink there, not even a glass of water, unless you poured it yourself, because everything was spiked (blandet med narkotika)."

Pink Floyd brukte gjerne å øve i blokka, noe som irriterte de andre beboerne. En som bodde der fortalte at han følte seg omringet av Pink Floyd musikk og hundrevis av groupies som fulgte bandet. Blokka i 101 Cromwell road er i dag revet.

16. juni 1967 ble "See Emily play" gitt ut som 2. singel med Pink Floyd. Bandet hadde allerede spilt den en stund på konsertene de gjorde. Den ble første gang presentert 12. mai, på Londons Queen Elisabeth Hall, da under navnet "Games for May" (You'll lose your mind and play free games for May). 

På samme konsert hadde de for første gang presentert et kvadrofonisk lydsystem som gjorde det mulig (for Richard) å panorere lyden 270 grader ved hjelp av en joystick - til publikums store begeistring. Det var teknikeren Bernard Speight på Abbey Road som hadde utviklet systemet som gikk under navnet Azimuth co-ordinator. Det var to joysticker på apparatet. Den ene kunne Richard som styrte apparet, bruke til å panorere keyboardlyden rundt om i rommet, mens den andre kunne brukes til lydeffekter.

Dessverre ble boksen stjålet samme kveld, og det gikk et år før Speight var klar med en ny utgave.

 Azimuth co-ordinator

"See Emily play" var skrevet av Syd. Låta hadde et visst psykedelisk preg i lydbildet, mye takket være Wrights tangentspill, i tillegg til at den var fengende og melodiøs. Teknisk sett var den også en nytelse, der Smith og co. hadde lagt inn mange detaljer som kunne gi ulike assosiasjoner. Det var opptak som ble spilt baklengs og brukt på låta. Der var bruk av ekko på gitaren, og pianospill som ble spilt inn på lav hastighet, og deretter speedet opp, slik at det hørtes ut som barokkmusikk. Slide-gitareffekten ble skapt ved at Barrett brukte en Zippo ligher som plekter.

Denne Emily var ifølge Syd en jente han hadde sett i skogen mens han var i rustilstand. Senere trakk han tilbake uttalelsen. Flere hevder at Emily i virkeligheten var Emily Young - datter av politikeren Waylon Young. Syd kjente Emily fra UFO Club, der hun ble omtalt som "the psychedelic schoolgirl".

Denne skogen som Syd synger om i tekstlinjen: "Gazing through trees in sorrow", er ifølge Roger Waters en skog på veien mot Gog Magog Hills - sørøst for Cambridge, som han og Syd pleide å leke i de da de var små. Roger Waters: "We all used to go to these woods as kids. It's a very specific area - One spesific wood on the road to the Gog Magog Hills."

Emily Young inspirerte Syd til å skrive "See Emily Play".

"See Emily play" ble en stor hit, med 6. plass i Storbritannia. Den bidro også til å gjøre Pink Floyd til et kjent navn i andre europeiske land. I Tyskland ble det 25. plass og i Irland 10. plass. 

SIngelen nådde ikke opp i Norge, men ble likefullt en hit i det populære ungdomsprogrammet "Ti i skuddet" på NRK radio, der den nådde 7. plass på listen, 8. september 1967.

Den er utvilsomt også en av de viktigste singlene som ble gitt ut i Storbritannia på slutten av 60-tallet. Både fordi den representerte en ny musikkstil, og pga. den sterke påvirkningen den hadde på ungdom på den tiden. Noen av disse ble senere selv popstjerner, der inspirasjonen fra Pink Floyd ble endel av deres musikalske uttrykk. David Bowie gjorde en coverversjon av "See Emily play" på sitt album "Pin Ups" fra 1973. Og forklarte det med at låta var en av hans favoritter fra oppveksten i London.

"See Emily play" singelen, med coveret som Syd Barrett laget tegningen til.

I utgangspunktet hadde ikke medlemmene av Pink Floyd noe ønske om å gi ut flere singler - i motsetning til hva de tidligere hadde ment. Muligens fordi det ble sett på en kommersiell ting å gjøre, og bandet ønsket å bli tatt seriøst. Men Syd overtalte de andre. Syd Barrett: It was probably me alone, I think. Obviously, being a pop group one wanted to have singles."

2 uker etter at "See Emily Play" ble gitt ut på singel ble Pink Floyd invitert til å opptre på BBCs populære TV program Top of the Pops. Noen år tidligere hadde det å få opptre på TV vært selve drømmen for Syd og de andre medlemmene av bandet. Jmf deres forsøk på å få bli med i programmet "Ready Steady Go", i mars 1965. Og om man ønsket å være popstjerne, slik Syd tidligere hadde uttrykt ønske om, var 'Tof of the Pops' stedet å være. At det i neste omgang også ville gi høyere inntekter når de var ute og opptrådte var også positivt. Nick Mason: "AS SEEN ON TV! was worth at least another hundred quid a night."

Problemet var at Syd hadde fått andre tanker om det å være popstjerne - nå som han ble omtalt som det av media.  Likefullt stilte han opp i programmet, pen i tøyet, og gjorde det han ble bedt om. Men møtet med horden av jenter i salen som skrek etter hiten "See Emily play", irriterte ham. At de måtte mime til låta, i stedet for å framføre den live, falt heller ikke i smak. Nick Mason: "Miming feels pretty daft at the best of times."

Og da de litt senere skulle ta et 2. opptak, der bandet igjen måtte mime til låta, var han blitt enda mer negativ. I mellomtiden hadde han også skiftet klær til noe - som av de tilstedeværende, er blitt omtalt som sjuskete. Han dukket heller ikke opp til rett tid. Og når han omsider kom seg på scenen, stod han der livløs, med gitaren hengende ned foran seg. Pink Floyd måtte også tilbake for å gjøre et 3. opptak, i takt med at singelen klatret oppover listen. Men på det tidspunktet hadde Syd fått nok - han nektet å opptre! Og begrunnelsen han ga har blitt stående som en 'klassisk' Syd Barrett uttalelse: "John Lennon opptrådte ikke på Top of the Pops. Og da ville ikke han gjøre det heller."

Roger Waters: "He got down there in an incredible state and said he wasn't gonna do it. We finally discovered the reason was that John Lennon didn't have to do 'Top Of The Pops' so he didn't."

John Lennon var helten til Syd, og Beatles hadde nettopp nektet å stille opp for å framføre "All You need is love", med den begrunnelse av BBC heller kunne bruke filmopptakene fra TV programmet "Our World"

Det endte opp med at BBC måtte bruke opptakene de gjorde av Pink Floyd den første dagen de var i TV studioet.

En Sue Kingsford hevder at hun hadde besøk av Syd, rett forut en av bandets opptredener på Top of the Pops, og at han da virket fjern. Han hadde store blødende sår på føttene, og i løpet av timen hun var sammen med ham sa han ingenting. Plutselig dukket noen fra Pink Floyd opp, og tok han med seg. Etterpå fikk hun vite at de hadde kjørt ham til TV studioet, der han skulle opptre. Hun mener at årsaken til at Syd sitter på en pute og spiller, er at han var så nedkjørt at han ikke klarte å stå.

Pink Floyd på Top of  the Pops, mens Syd Barrett fortsatt var 'kledd som en popstjerne',

og motivert til å stille opp i TV programmet.

"See Emily play" ble produsert av Norman Smith i Sound Techniques studio, i motsetning til albumet som ble produsert i Abbey Road. Årsaken til at de valgte Sound Techniques var at de ikke klarte å gjenskape lydbildet som de hadde hatt på "Arnold Layne" på Abbey Road. Nick Mason: "We tralied back to Sound Techniques to recreate the magic formula."

Syd irriterte seg over at "See Emily play" fikk et for kommersielt lydbilde, mens Norman Smith var godt fornøyd med resultatet. Norman Smith: "I finally thought: 'This is it. This is the one."

I ettertid beklaget Smith at Syd ikke hadde vist større interesse for innspillingen enn han gjorde. Norman Smith: "The trouble with 'See Emily play' was it didn't do a thing for Syd."

Under innspillingen av "See Emily play" hadde Syd besøk av barndomskameraten David Gilmour, som han bla. kjente fra tiden ved Cambridgeshire high, og kunstskolen Cambridge College of Arts and Technology. David som på den tiden opptrådte med bandet sitt på en nattklubb i Paris var i London for å kjøpe nytt musikkutstyr. Han ringte derfor Syd for å høre om det passet at han tok seg en tur. Syd inviterte da David til å treffe ham og bandet i studioet. 

Selv om David hadde kjent Syd i mange år, og nettopp var blitt invitert til å komme, virket det ikke som om Syd kjente igjen David da han ankom studioet. David på sin side var sjokkert over å se hvilken tilstand hans gamle kamerat var i. David Gilmour: "He wasn't terribly friendly, didn't seem to recognize me."

For ham var det tydelig at rusmisbruket - og da særlig avhengigheten av LSD, hadde forandret Syd som person. David Gilmour: "I'll go on record as saying, that was when he changed." Og: "He definitely wasn't the person I knew. He looked through you. He wasn't quite there. He was strange even then. That stare, you know?"

Etter er par timer forlot David Sound Techniques, sjokkert over det han nettopp hadde sett. Lite visste han da hvor stor betydning Syds tilstand skulle ha og si for hans egen karriere, i årene som fulgte.

Bilde av Syd Barrett og David Gilmour, tatt i 1968.

Da Syd og David gikk på Cambridge College of Arts and Technology i 1962, pleide de å tilbringe lunsjpausene sammen, der de klimpret på gitarene sine. Syd likte å spille Beatles låter, mens David foretrakk Bob Dylan. Ifølge skolekamerat Stephen Pyle var Gilmour aldri å se noe sted uten gitaren i hånda. Gilmour var teknisk flink på gitaren, og hele tiden opptatt av å lære seg nye gitargrep, mens Syd hadde en mer eksperimentell innfallsvinkel til gitarspilling. 

David Gilmour: "We spent a lot of time together, listening to the same kind of music." At de to ikke spilte i samme band i ungdommen var mer tilfeldig. 

Gilmour hadde i 1962 vært med i bandet The Ramblers sammen med Clive Welham og Tony Sainty - to musikere som rett i forveien hadde spilt med Barrett i Geoff Mott & the Mottoes. Det var også Clive Welham som introduserte Syd for David Gilmour. På det tidspunktet var begge to 14 år gamle. 

David Gilmour

Også Gilmour var fra Cambridge. Faren Douglas Gilmour, var lektor i zoologi ved Universitetet i byen, mens moren Sylvia var lærer. Senere fikk moren seg jobb som filmklipper i BBC TV. Foreldrene møttes på Homerton College i Cambridge, mens de praktiserte til å bli lærere. 

Sine første barneår tilbrakte David og søsknene Peter, Mark og Catherine i landsbyen Trumpington, som ligger like sør for Cambridge. I årene som fulgte flyttet familien mye rundt, før de slo seg til ro i 109 Grantchester Meadows, i landlige omgivelser. Ikke langt unna Trumpington og Cambridge. Stedet er "udødeliggjort" i Pink Floyd låta "Grantchester Meadows" fra 1969. 

David Gilmour: "Cambridge was a great place to grow up. You're in a town dominated by education, you're surrounded by bright (intelligente) people. But then it's also got this rural heart that spreads practically to the centre. There were great places to meet up with friends."

David så ikke mye til foreldrene sine da han var liten. Da han var 5 år gammel ble han sendt til kostskolen Perse school på Hills Road i Cambridge. Skolen lå like ved Barretts barndomshjem, uten at de to ble kjent med hverandre på det tidspunktet.

Senere valgte foreldrene å flytte til Winsconsin i U.S.A. David og de andre barna ble da plassert hos noen som bodde i Steeple Claydon. Her måtte de bo i et 1 1/2 år, enda foreldrene var tilbake i Cambridge en god stund før det. David Gilmour: "My parents loved each other, and enjoyed each other's company, but to be honest, I think they found us rather inconvenient (upraktisk)."

Heller ikke somrene ble tilbrakt sammen foreldrene, i stedet ble David sendt på speiderleir. David: "These things seem perfectly normal at the time."

En ung David Gilmour, fra tiden på Perse Preparatory School for Boys.

Sin første plate fikk David i 8-års alderen, med "Rock around the clock" (Bill Haley). Den ble dessverre ødelagt da familiens au-pair satte seg på 78-plata. Litt senere ble Elvis den store helten, da han ga ut "Heartbreak Hotel". Også familiens platesamling med bluesplater falt i smak hos unge David. Og i likhet med Syd, Roger var han fascinert av Radio Luxembourg, som etter hans mening spilte mye mer spennende musikk enn det de britiske radiostasjonene gjorde på den tiden.

Ifølge David var det gitarduoen The Everly Brothers og deres store hit "Bye Bye Love" som gjorde at han fikk lyst til å lære seg å spille gitar. Dette var i 1957, og David var 11 år gammel. Men det var ikke før to år senere at han fikk sin egen gitar som han kunne klimpre på. Det vil si - David eide ikke gitaren selv, han bare 'lånte' den fra nabogutten som var tonedøv, og uten interesse for instrumentet. David Gilmour: "I borrowed it and never gave it back."

David satt på gutterommet og klimpret på gitaren, til foreldrenes store tilfredsstillelse. For å inspirere ham kjøpte de gitarbok og plater med den amerikanske protestsangeren Pete Seeger, noe David satte stor pris på: "These elementary lessons were wonderful." Senere lærte han mye om gitarspill fra Chris Ian (som han spilte i band sammen med).

Også Davids barndomskamerat Rado Klose - eller Bob (mellomnavn) som han ble kalt, strevde seg gjennom Seegers gitarhefte. Bob hadde vært kamerat med David siden de var små. Også deres fedre var kamerater fra langt tilbake. Bob Klose: "David and I had known each other since we were born."

David, Bob (og Roger Waters) hadde felles musikalsk interesse i folk/blues artisten Leadbelly.

Rado Bob Klose

Både Gilmour og Klose gikk på Cambridgeshire High School for Boys, i likhet med Waters og Barrett. Klose gikk i alderstrinnet mellom Waters og Barrett. 

Som nevnt kom Klose til å bli med i den første utgaven av Pink Floyd, lenge før det var aktuelt for David Gilmour å bli med.

I 1961 flyttet Davids far pånytt til U.S.A. for en periode, da han fikk tilbud om en godt betalt stilling som professor innen genetikk på Universitetet i New York. Moren Sylvia, og Davids 10 år gamle bror Mark ble også med over. Den 15 år gamle David fikk tilbud om å bli med, men pga. engasjementet han hadde for den lokale rockescenen i Cambridge, valgte han å bli igjen i England. Han ble innlosjert hos en vertsfamilie i Chesterton, like nord for Cambridge sentrum. De voksne i huset lot David få relativt frie tøyler, slik at han fikk god mulighet til å være ute om kveldene og dyrke sin interesse for musikk, i stedet for å sitte hjemme og lese til prøver. 

Roger Waters, Syd Barrett, og David hadde nå det til felles, at de ikke hadde noen fedre som stod over dem og passet på dem. Vennskapet de tre i mellom i ungdomsårene ble bygd rundt deres felles interesse for gitarspilling, og ønsket om å være endel av Cambridges musikkscene.

Etter The Ramblers, som Gilmour gjorde 16 konserter sammen med (i 1962 og 1963), ble han med i Chris Ian & The Newcomers. Dette bandet endret like etter navn til The Newcomers. Mellom januar og oktober 1963 gjorde de 10 konserter.

I oktober 1964 ble David med i bluesbandet Joker's Wild, som bestod av musikere fra Ian & the Newcomers og et band kalt The Four Posters. Til tross for at Joker's Wild i tillegg til Gilmour bestod av Richard Wills (senere Bad Company, Foreigner) og en singel de spilte inn var produsert av (senere) Genesis produsent Jonathan King - klarte de ikke å få noe ordentlig gjennombrudd. Bandet bestod også av saksofonisten Dick Parry, som senere kom til å gjøre seg bemerket på albumet "Dark Side of the Moon". I tillegg var Davids bror Peter innom Joker's Wild en kort periode som bassist. 

Joker's Wild spilte først inn singelen "Why do fools fall in love?"/"Don't ask me what I say". Deretter "You don't know Like I know" med Jonathan King som produsent. Disse og andre Joker's Wild låter ble senere gitt ut på bootlegplata "A Treeful of Secrets".

Gjennom King kom Joker's Wild i kontakt med Alexis Korner, som tidligere hadde jobbet med The Rolling Stones.

Joker's Wild spesialiserte seg på vokalharmonier, der alle 5 medlemmene av bandet var med og sang. På repertoaret stod coversjoner av The Four Seasons, Sam & Dave og The Beach Boys. De opptrådte på alle mulige tilstelninger, slik som som nattklubber, fester, og militærbaser i nærområdet. Mellom 14. oktober 1964 og desember 1965 gjorde de 27 konserter sammen. David var den som var mest populær hos jentene med sitt tiltalende utseende, og kule stil med hvit dongeri som han hadde fått fra foreldrene i U.S.A. Han ble kalt Adonis, som er gresk for 'veldig kjekk gutt'. Også hans egenskaper som dyktig gitarist ble lagt merke til. Bla. var en representant for Beatles manager Brian Epstein tilstede på en av Joker's Wilds konserter for å vurdere om Gilmour var noe å satse på.

Joker's Wild, med David Gilmour på gitar til venstre.

På samme tid var David iferd med å avslutte sin A-level, med gode karakterer. Dette betydde at han nå hadde mulighet til å søke seg inn på Universiteter. Men midt oppi eksamensperioden valgte han å droppe ut av skolen, for heller å konsentrere seg om musikken. 

På denne tiden bodde foreldrene hans fortsatt i U.S.A. Så for å ha et sted å bo, leide han en hybel i Mill Road i Cambridge sentrum.

Ettersom inntektene musikken ga var begrenset, måtte David ta seg strøjobber, som bud, drive en pølsekiosk, jobbe som blikkenslager, og stå fotomodell for Cambridge magasinet Varsity.

Høsten 1966 valgte Gilmour og en redusert utgave av Joker's Wild å 'dra på loffen' til Spania der de fikk engasjement som husband på Los Monteros Hotel & Beach Club i Marbella. Før det hadde de tilbrakt tid i London, der de opptrådte på Sybillas i Swallow Street, ikledd seilerbukser og Shetlandsgensere. Richard Wills: "We were tasty young boys in tight trousers."

Da de kom fram til Marbella oppdaget de at klubben de skulle opptre i, enda ikke var bygd! Og stranda de skulle hygge seg på var dekt av en bunkers fra 2. verdenskrig. Denne bunkersen måtte de sove i om natta. I Spania presenterte de seg som Bullit. Etter dette fulgte et 2 måneders spilleoppdrag på Jean-Jacques hotel i St. Etienne, Frankrike. Bandet var da redusert til en trio bestående av David (vokal, gitar), Richard Wills (bass) og Willlie Wilson (trommer).

Fra januar til juni 1967 fikk de et halv års engasjement på Le Bilboquet Club i Paris. På repertoaret stod coverversjoner av Cream og Jimi Hendrix låter. Mens David var i Paris fikk han sjansen til å møte Brigitte Bardot, og han gleden av å være kjentmann i Paris for nettopp Jimi Hendrix. I mars fylte David 21 år. Han fikk da besøk av foreldrene, som hadde tatt turen over til Paris. I gave fra dem fikk han en en kremhvit Fender Telecaster, som han satte stor pris på. Richard Wills: "I don't think he ever took it out of his hands."

David Gilmour på scenen som sanger og gitarist i Joker's Wild.

Våren 1967 endret de pånytt navn, denne gang til The Flowers, inspirert av 'Summer of Love'. 

Da David ringte Syd for å fortelle at han var i London for å kjøpe musikkustyr, var det fordi bandet hans hadde blitt frastjålet gitarer, mikrofoner, keyboards, trommer og forsterkere mens de var ombord på en ferje i Franrike. David fant da ut at det var billigere å ta turen til London og kjøpe nytt utstyr der, enn å gjøre det i Frankrike.

Selv om David bodde i Frankrike hadde han fått med seg at hans gamle venner i Pink Floyd hadde fått platekontrakt, og gitt ut en topp 20 singel. Han var både misunnelig og imponert av det de hadde fått til siden sist de møttes. David Gilmour: "I was sick with jealousy."

Oppholdet i Franrike ble avsluttet like etterpå, fordi de ikke hadde penger til mat, og fordi David ble svært syk. Bla. var han underenært, og hadde lungebetennelse. De tre valgte da å sette kursen hjemover mot England. 

De hadde ikke penger til å gjøre opp for seg på hotellet de bodde, så de valgte å stikke av fra regningen. Men dette plaget tydeligvis David. For 5 år senere, da han som medlem av Pink Floyd hadde tjent endel penger, valgte han å oppsøke hotellet og de folkene som hadde tatt seg av ham da han var syk, og betale det han og hans tidligere band skyldte.

David valgte å dra til London, da han syntes det var for flaut å komme hjem til Cambridge. Han flyttet inn i en leilighet i Calverton Road, Fulham sammen med "Emo" Moore, en kompis fra Cambridge tiden. 

Roger, Nick, Syd og Richard i studio.

Arbeidet med Pink Floyds studioalbum hadde pågått siden januar 1967. Innspillingen foregikk i EMIs legendariske Abbey Road studios, der mange av Storbritannias beste produsenter, teknikere og musikere holdt til. Like i forveien hadde mange av disse folkene vært med på innspillingen av Beatles klassikeren "Revolver", hvor mange nye teknikker var tatt i bruk - kunnskap som også kom Pink Floyd til gode.

En annen ting Beatles gjorde som Pink Floyd kom til å nyte godt av, var å bruke lang tid i studio.. Tidligere pleide artistene å spille inn albumene sine i løpet av en uke, med god hjelp fra studiomusikere til å gjøre de 'vanskelige' tingene. Men med Beatles i studioet ved siden av, som brukte 5 måneder på å spille inn"Sgt. Peppers Hearts Club Band", skjønte EMI at artistene måtte få lengre tid i studioet om resultatet skulle bli bra. Det ble derfor satt av 3 måneder til innspillingen av Pink Floyds plate.

Nick Mason: "We were one of the first bands to benefit from the freedom that The Beatles had provided. After 'Sgt peppers', we all had a lot more freedom."

I likhet med singelen "See Emily Play" som ble spilt inn på samme tid, var albumet produsert av Norman Smith. Smith hadde lært mye av The Beatles, og ville mest sannsynlig ha deltatt på innspillingen av "Sgt. Peppers Hearts Club Band" om ikke EMI hadde satt ham til å produsere Pink Floyd.

Syd og Nick var ikke like fornøyd med produsent Norman Smith, som de følte hadde blitt påtvunget dem av EMI. De ønsket heller å bruke Joe Boyd som hadde produsert "Arnold Layne". Nick Mason: "Norman was more interested in making us sound like a classical rock band. It was a bit like the George Martin thing, a useful infleunce to have. But I think Joe would have given Syd his head, let him run in a freer way."

Roger Waters så annerledes på det. Han likte den erkebritiske produsenten med den tørrvittige humoren. Roger Waters: "I liked him enormously."

Smith har i ettertid beklaget at Syd var lite lydhør for de forslag han kom med under innspillingen. Norman Smith: "With Syd it was like talking to a brick wall. I eventually realised I was wasting my time."

Med Smiths manglende forståelse og kunnskap for psykedelisk rock, og Syds manglende ønske om å 'tenke melodi' og 'støyfrie' arrangement slik Smith ønsket, måtte det bli en kulturkollisjon. De som var vitne til tvisten mellom de to mente imidlertid at det førte til at resultatet ble svært bra. Der Syd fikk gjennomslag for sine ideer, mens Smith klarte å strippe ned 'endeløse' låter som "Pow R Toc H" til en mer håndterlig lengde (4.26). Og han fikk fjernet mye av 'støyen' som hadde preget låtene når de ble framført live. Den eneste låta som unnslapp Smiths klipping var "Instellar Overdrive" (9.41), men i forhold til versjonen på soundtracket til "Tonite Lets All Make Love in London" var det snakk om en halvering av den låta også.

Til tross for at Syd tilsynelatende var uinteressert i hva som foregikk i studio, viste han i likhet med Roger Waters stor interesse for å lære om det studiotekniske. Bla. med miksing av låter. Andrew King: "I remember him at the desk operating the faders for the final mix of 'Chapter 24'. And he was very good at it. He knew what he wanted, and he was totally capable of getting what he wanted."

Selv om det var uenighet mellom bandet og Norman Smith var det likevel god stemning i studio, der alle forsøkte å jobbe i samme retning for å få til et godt resultat. Nick Mason: "My memory is that the recording for 'Piper' went pretty smoothly, that there was general enthusiasm from everybody, and that Syd seemed to be more relaxed and the atmosphere more focused."

Silhuetten på baksiden av "The Piper at the Gates of Dawn" som Syd Barrett tegnet.

Mens Pink Floyd jobbet i Abbey Road ble de en dag invitert over til Beatles' studio, der de var i ferd med å spille inn "Lovely Rita". Nick Mason: "We were rushed into Studio 2, where the Fab Four were busy recording 'Lovely Rita'. The music sounded wonderful, and incredibly professional."

Ved en annen anledning kom Paul McCartney inn i Pink Floyds studio for å si hei, og gi en slags støtte til Norman Smith ved å klappe ham på skuldra i de andres påsyn, og si: "You won't go wrong with this chappie."

Norman Smith og Andrew King i studio.

Stemmeeffektene og lydene som Beatles brukte på "Lovely Rita" ble forsøkt kopiert av Pink Floyd på instrumentalen "Pow R. Toc H." Peter Jenner: "I'm sure The Beatles were copying what we were doing, just as we were copying what we were hearing down the corridor."

Syd var med og skrev 10 av 11 låter på albumet. Hans komposisjoner var en blanding av melodiøse låter ("Chapter 24", "The Gnome"), og mer eksperimentelle partier ("Interstellar Overdrive" og "Pow R. Toc H.").  

Syd var veldig kreativ på denne tiden, og hadde ideer til flere låter enn de som ble å finne på albumet. Noe av stoffet han hadde skrevet ble senere å finne på soloalbumet "The Madcap laughs". Roger Waters: "That was Syd. Syd was a genius." 

Ifølge manager Peter Jenner ble alle Syds låter på "The Piper at the Gates of Dawn" skrevet høsten 1966: "All the stuff on Floyd's first album he wrote in autumn, 1966. In fact, nearly all the songs he ever wrote were in that six months, and a lot of the songs cropped up on his solo albums."

"Take Up Thy Stethoscope and Walk" er den eneste låta på "The Piper at the Gates of Dawn" som ikke Syd hadde vært med og skrevet. I stedet var det Roger Waters som her fikk sin første komposisjon utgitt på plate. I ettertid har han omtalt den som "a very bad song."

Pink Floyd på Abbey Road.

"The Piper at the Gates of Dawn" åpner med "Astronomy Domine", som i tillegg til å ha et psykedelisk preg også defineres som spacerock (i likhet med "Interstellar Overdrive"). I låta kan man høre manager Peter Jenner rope ut astronomiske koordinater gjennom en megafon, som om man hørte opptak fra noen som var i verdensrommet. Koordinatene fant Jenner i en barnebok.

"Lucifer Sam" var en mer tradisjonelt oppbygd rockelåt som omhandlet Syds venninne Jenny Spires. Hun ble her ble omtalt som "Jennifer Gentle". 

"Matilda Mother" har et psykedelisk preg, og kan stedvis minne om "Lucy in the Sky with Diamonds" med Beatles. I teksten tar Syd rollen som et skremt lite barn, som er redd for at moren skal slå av lyset etter at hun har lest på sengen for ham. I en tidligere utgave av låta brukte Syd tekstlinjer fra Hilaire Bellocs dikt "Cautionary Tales for Children".Men etter at han ble gjort oppmerksom på at han ikke kunne kopiere diktet kom han opp med sin egen tekst, men med samme tema. 

Peter Jenner omtalte Richards tangentspill på "Matilda Mother" som "One of his Turkish Delight riffs." Det er også Richard som har det meste av vokalen på låta.

Det barnslige ståstedet preger også den neste låta på plata, "Flaming", med tekstlinjer som: "Yippee!
You can't see me, but I can you", "You can't hear me, but I can you." Igjen bidro Richards orgelspill til å gi låta et psykedelisk preg. Noe forsåvidt teksten også gjør.

Anthony Stern: "I always thought Syd got stuck in a curious sort of protracted (langvarig) childhood. So it was always there in the music."

Etter de mer eksperimentelle låtene "Pow R. Toc H.", "Take Up Thy Stethoscope and Walk" og  "Interstellar Overdrive", følger nok en 'barnslig' Barrett komposisjon i "The Gnome". Med et lydbilde som både har folk og psykedelia i seg. Syd var inspirert av J. R. R. Tolkiens bok "Ringenes Herre", og den lange reisen Frodo måtte ut på: "I want to tell you a story 'Bout a little man if I can. A gnome named Grimble Gromble."

"Chapter 24" er relativt enkelt bygd opp, med Syd som synger tekster fra kapittel 24 i boken "I Ching", til tonene av lett psykedelisk orgelspill.

Orgelspillet på "Scarecrow" ligner på det på "Chapter 24". Muligens for å skape det samme psykedeliske preget. Ellers er det klikk-klakk lydene Nick kreerte som man gjerne legger merke til i låta. Dette fugleskremslet Syd synger om kan muligens være ment å være selvbiografisk - som et uttrykk for hvordan Syd så på seg selv i forhold til omgivelsene. Syd var også inspirert av June Wilsons barnebok "The Scarecrow" som har et tema som ligner på den i låta.

"The Piper at the Gates of Dawn" avslutter med "Bike", som sammen med "Astronomy Domine" og  "Interstellar Overdrive" er låtene man gjerne trekker fram fra Pink Floyds Syd æra. "Bike" har i likhet med mange av de andre låtene på plata et naivt preg, men i stedet for eventyr og barnslige tanker, er det Syds kjærlighet til Jenny Spires som er tema i teksten. Han ønsker å gi henne alt han har, for å vise hvor glad han er i henne. Men som et uttrykk for at han egentlig ikke eier så mye, ønsker Syd å gi henne sykkelen sin, som han har lånt av noen andre.. 

"Bike" slutter med ordene: "I know a room full of musical tunes. Some rhyme, some ching. Most of them are clockwork. Let's go into the other room and make them work."  Og deretter får vi høre lydene som er i dette rommet - med klokker som ringer, bjeller, fioliner, og dyrelyder. Lyden av klokker kan gi assosiasjoner til lydene Pink Floyd senere ble kjent for på "Time" ("Dark Side of the Moon").

Syd og Richard (i midten) utenfor Studio 3 på Abbey Road. Til venstre ser vi Syds kjæreste June Child,

til høyre sitter manager Peter Jenner. Child som jobbet som sekretær hos Blackhill Enterprises,

ble senere gift med rockestjernen Marc Bolan.

Tittelen på albumet - "The Piper at the Gates of Dawn" var hentet fra den engelske barneboken "Det suser i sivet". Boken handlet om en muldvarp, en vannrotte, en skrytete og egoistisk padde, en grevling, og en snømus. 

Illustrasjonen "The Piper at the Gates of Dawn", fra boken "Wind in the Willows" ("Det suser i sivet").

Det var de eksperimentelle partiene og det psykedeliske preget som gjorde "The Piper at the Gates of Dawn" til en annerledes og spennende plate - som et av de beste psykedelia albumene som noensinne er laget. Og en plate med som hadde stor betydning i samtiden. Kritikere har hyllet "The Piper at the Gates of dawn" jevnlig siden den kom ut, den 5. august 1967. Og den figurerer jevnlig på lister over tidenes beste plater. Rolling stone magazine hadde den på sin topp 500 liste, mens musikkmagasinet NME hadde den på sin topp 100 liste over tidenes beste album - i 2003. I 2000 hadde Q magazine albumet på 98. plass over tidenes beste britiske album.

Selv om de fleste hyller albumet, var det ikke alle som var like positiv da den kom ut. Noen savnet det massive lydbildet - et slags 'wall of sound', som hadde preget bandets konserter forut for utgivelsen. Mens andre etterlyste bluesinspirasjonen som hadde vært så dominerende på repertoaret, så lenge Pink Floyd hadde eksistert.

I ettertid er det vanskelig å skjønne at "The Piper at the Gates of Dawn" er spilt inn av samme band som senere ga ut "Dark Side of the Moon" og "The Wall". Og til en viss grad var det heller ikke tilfelle, med tanke på Syd Barretts markante bidrag på plata. En annen ting er at også Richard Wright hadde en aktiv rolle i utformingen av låtene, gjennom sin kreativitet og sitt tangentspill som plata bærer preg av. Mot slutten av 70-tallet fikk Wright en mer perifer rolle på bandets utgivelser.

Pink Floyds debutalbum "The Piper at the Gates of Dawn" fra 1967.

Bildet på coveret var tatt av fotografen Vic Singh. Han var på den tiden en lovende fotograf som jobbet i motebransjen. Han var også en venn av George Harrison, og det var fram han Singh fikk en prismelinse, som han brukte da han skulle ta bildet som ble brukt på coveret. Vic Singh: "I shot the photos on a Hasselblad transparency colour Kodak Ektachrome film. They loved the photo. Syd created the back of the sleeve and the rest is history."

Bildet ble tatt i Singhs eget studio, i 7 Bourdon Place, Mayfair, London W.1.

I Storbritannia nådde "The Piper at the Gates of Dawn" en fin 7. plass på albumlisten. Den kom også inn på listene i land som Nederland, Belgia, Tyskland, Italia (16. plass), og Sverige. I USA gjorde EMIs søsterselskap Capitol flere forsøk på å promotere Pink Floyd, men albumet nådde ikke høyere enn 131. plass. Man prøvde seg bla. med å fjerne "Astronomy Domine", "Bike" og "Flaming", og legge til "See Emily Play", uten at det førte til større interesse hos amerikanerne.

I Norge ble det en fin 10. plass for albumet - men det først i 2007! I 1967 kom den ikke inn på VG-lista.

Verken "Arnold Layne" eller "See Emily play" var å finne på den europeiske utgaven av "The Piper at the gates of Dawn". Dette i en tid da det var vanlig at kjente band skilte mellom låter ment for singelutgivelser, og låter ment for album. Jmf. bla. The Beatles. 

Den første utgaven av "The Piper at the gates of Dawn" som ble gitt ut var en monomiks. En måned senere ble den også gjort tilgjengelig i stereo.

Manager Peter Jenner var lykkelig over å ha nådd sitt mål, om å være med å skape en avant-garde popgruppe, som også ga ut et suksessrikt album. Han var også svært fornøyd med jobben produsent Norman Smith hadde gjort: "Norman was great. He managed to make a fantastic, very commercial record, condensing what Pink Floyd was doing into three minutes, without destroying the weird musicality, or the quirky (eksentrisk, uvanlig) nature of Syd's writing."

I august 1967 ble "Flaming" gitt ut som singel i U.S.A. Da i en annen remix enn den som hadde vært på albumet.

Til tross for den kunstneriske og salgsmessige suksessen Pink Floyd nå opplevde, var ikke ting som de burde. Syd Barretts rusproblemer ble mer og mer åpenbare. De andre håpet at Syds uberegnelige oppførsel var forbigående, men i stedet ble den verre. Det hendte at han nesten ikke var i stand til å stå på egne ben på scenen - langt mindre i stand til å synge og spille gitar. Etter at Pink Floyd måtte kansellere konserten de skulle gjøre på National Jazz & Blues festival, prøvde Jenner og Waters å få Barrett til å gå til en psykolog. Time ble bestilt, men Barett møtte ikke opp. Han ble også sendt til den spanske øya Formentera (naboøya til Ibiza), sammen med doktor Sam Hutt med håp om at et opphold her ville gjøre ham godt, og få ham til å fylle hodet med positive tanker i stedet for dop. Med på turen var også Richard og Juliette, Roger og Judy, og Hutts kone. Men ting gikk ikke som de hadde håpet. Syd gumlet LSD tabletter under hele oppholdet, og i stedet for sol og varme ble de britiske gjestene møtt av torden og lyn, og massiv nedbør, noe som ble en skremmende opplevelse, både for Syd og de andre. Sam Hutt: "It could affect you even if you weren't taking anything at all."

I tillegg til rusproblemene, har noen pekt på at Syd hadde problemer med å forholde seg til det faktum at bandets kvinnelige fans gjerne tilbød seg til ham, som den mest attraktive av guttene i bandet. Det å bli dyrket som en popstjerne gjorde ham ikke godt.

Man hadde planer om å gi ut flere Pink Floyd singler på denne tiden, og tilbake fra Formentera gikk bandet i Sound Technique Studios for å spille inn noen nye Syd Barret komposisjoner. Men verken den teatralske "Scream thy last scream" ("Old woman with a casket") eller "Vegetable Man" var egnet å gi ut på plate, så planene ble lagt på is inntil videre. Desperasjonen Syd uttrykte i disse låtene, med tekstlinjer som "I've been looking all over the place for a place for me", ble for de tilstedeværende en bekreftelse på Syds mentale lidelser. Peter Jenner: "It was an extraordinary document of serious mental disturbance."

Mellom 31. juli og 1. september ble 10 konserter på rad! avlyst, fordi Syd ikke var i stand til å gjennomføre dem. I tillegg måtte de takke nei til en invitasjon om å stille opp i radioprogrammet Saturday Club, rett og slett fordi de ikke kunne finne Syd.

Nick Mason: "The rest of us reacted to these cancellations with embarrasment and fury."

Med det begynte spekulasjonene å gå i media. Hadde Syd sluttet i bandet? Var han så ruset at han ikke kunne opptre? I et forsøk på å stoppe spekulasjonene sendte Blackhill ut en pressemelding der de forklarte at Syd var utmattet, og måtte ha en 2 ukers pause.

En kveld ble Pink Floyd invitert på middag på en restaurant. Midt under middagen forlot Syd selskapet og dro hjem og barberte av seg alt håret på hodet - øyenbrynene inkludert. Han dro deretter tilbake til selskapet og fortsatte å spise som om ingenting var hendt. Noen av gjestene ved bordet syntes dette var så motbydelig at de ble kvalm, og valgte å avslutte kvelden. 

Hendelsen ble mange år senere en inspirasjon da Pink Floyds skulle spille inn filmen "The Wall", der Pink - i Bob Geldofs skikkelse, barberer av seg kroppshårene.

Til tross for problemene bandet opplevde med Syd, gjennomførte de som nevnt en lang rekke konserter. 9. september 1967 gjorde de sin første konsert utenfor Storbritannia, da de opptrådte på Boom dancing center i Århus, Danmark. Med på turen til Skandinavia var de 4 medlemmene av Pink Floyd, Peter Wynne-Wilson (lysansvarlig), og manager Andrew King. Noe som står i sterk kontrast til turneen de gjorde på 90-tallet, da hele 200 mennesker gjerne var involvert når Pink Floyd reiste rundt. Med seg på ferja til Danmark hadde de sin Transit, som ble kjørt av Richard Wright. 

På konserten i Århus hadde Pink Floyd problemer med mikrofonene, slik at det meste av konserten ble gjennomført uten Syds vokal. Men takket være det imponerende lysshowet var danskene over seg av begeistring. Etter det satte de seg i transiten og satte kurs for Stockholm og Gyllene Cirkeln der de skulle opptre kvelden 10. september. Men pga de lave fartsgrensene i Sverige tok turen lenger tid enn planlagt, slik at de ikke nådde fram i tide. For jobben tok Pink Floyd 7000 kroner, selv om bare 275 mennesker møtte opp den kvelden. 

Den svenske pressen hadde fått med seg at Syd hadde personlige problemer, og at han hadde vært i Spania for å slappe av. 

Etter konserten i Sverige dro Pink Floyd tilbake til Danmark, der de gjorde 3 konserter på Star Club i København, den 11. 12. og 13. september. Etter en pressekonferanse i København ble Pink Floyd invitert med på byen av 3 journalister fra det danske ungdomsmagasinet Børge. Pink Floyd og manager Andrew King endte da opp i underholdningsparken Tivoli, ettersom folkene fra Børge mente det var noe de burde ha med seg når de var i København. Peter Wynne-Wilson valgte å bli igjen på hotellet for å slappe av.

Selv om Syd og co. var i godt humør, og gledet seg til å se parken, ble ikke kvelden ble så hyggelig som den burde blitt. Først ble de nektet å gå inn i parken av vaktene, da de ikke likte det lange håret deres. Folkene fra Børge måtte da betale litt ekstra for at de 5 engelskmennene skulle få slippe inn. Etter å ha prøvd radiobilene, skutt på ballonger, og spist kinamat, ønsket de å prøve spøkelsestoget. De dro inn i spøkelseshuset med to personer i hver vogn, tilsammen 4 vogner. Men bare 3 vogner kom ut av huset.. Richard og Andrew som satt i den ene vognen hadde bestemt seg for å stoppe vognen for å ta et av 'spøkelsene' i nærmere øyesyn. Da vaktene oppdaget hva som hadde skjedd, stoppet de hele anlegget og dro inn i huset for å finne de to. Inne i mørket ble Richard slått i magen av den ene vakten, mens Andrew fikk et slag i ansiktet av en annen.

Pink Floyd fikk et brutalt møte med danskene i underholdningsparken Tivoli.

Etter dette valgte Pink Floyd å avslutte kvelden i Tivoli, og heller dra tilbake til hotellet. Møtet med de agressive danskene som ikke skjønte engelsk ble en skremmende opplevelse for de fire: "Are all Danish so square that they don't understand when one is happy? Why are the Danish yelling and beating us up? Must one absolutely speak Danish to avoid getting beat up?"

Etter konsertene i Skandinavia (der Norge ikke ble besøkt) dro Pink Floyd videre tilbake til De britiske øyer, med 18 konserter i Nord-Irland, Irland og England. Her gjorde de bla. en opptreden i TV programmet Top Gear, og de opptrådte i en missekonkurranse i Brighton. 

I oktober stod U.S.A. for tur, der det var planlagt 25 konserter mellom 6. oktober og 12. november. Til tross for den store interessen for bandet i Storbritannia var det de færreste som viste om Pink Floyd i U.S.A. De klarte ikke å bli endel av 'The British Invasion', der britiske band nådde høyt på listene i U.S.A.

Manager Andrew King dro først over for å gjøre avtaler med konsertarrangøren. I møte med den amerikanske agenten fikk King overrekt en pistol som han fikk beskjed om å ha med seg på turneen for å beskytte seg selv. Nick Mason: "Even the toughest end of English tour promotion never went that far."

Det ble avtalt at de skulle opptre sammen med kjente navn som Janis Joplin. Men pga. kluss med arbeidstillatelsen kunne ikke Nick, Richard, Syd og Roger dra over før 10. november. De første 11 konsertene på turneen måtte derfor avlyses, noe som irriterte arrangørene på veskysten (der konsertene skulle avholdes) grenseløst. Ike & Tuna Turner ble hentet inn på kort varsel som erstattere for de britiske nykomlingene - eller 'The Light Kings of England' som de ble presentert som.

Når de omsider kom i gang med konsertene, hadde ikke deres amerikanske selskap Capitol ordnet med instrumenter, slik at de måtte oppsøke den lokale musikkforretningen for å leie trommesett, gitarer og keyboard. Nick Mason: "I suspect he gave me all the mismatched drums, cymbals and fittings he had lying around in the back of the storeroom." 

De hadde med utstyret til lysshowet over til Statene, men pga. størrelsen på arenaene de skulle opptre på, ble det raskt klart at det var ubrukelig. De måtte derfor låne lysutstyr fra de andre artistene som skulle opptre samtidig som Pink Floyd. På de mindre stedene kom ustyret deres bedre til rette. 

I California fikk Pink Floyd mulighet til å studere den amerikanske psykedeliascenen på nært hold. De kunne ikke unngå å legge merke til hvor ulik de var musikalsk, i forhold til dem selv. Mens Pink Floyd var influert av pop, jazz og elektronika, var det country som var de amerikanske bandenes inspirasjonskilde. Slik som Big Brother & the Holding Company, The Grateful Dead og The Byrds. Roger Waters syntes de virket konservative, og uten ønske om å ta for store sjanser musikalsk.

Etter konserten på Cheetah Club i Santa Monica den 5. november slo de seg sammen med det lokale bandet The Nazz, ettersom de hadde gått tom for penger. The Nazz hadde en leilighet i Beethoven street i Venice, som de lot Pink Floyd få lov til å bo i. Sanger i The Nazz var Alice Cooper - et navn også bandet hans etter hvert kom til å bruke, når de opptrådte. En morgen Cooper våknet la han merke til at Syd Barrett satt og stirret på en Corn Flakes pakke, som om det var et TV program han kikket på.

Winterland ballroom i San Francisco drev Barett og vridde så mye på stemmeskruene at strengene til slutt falt av, noe som irriterte Roger Waters så mye at han skadet seg! da han i sinne slo hånda i bassgitaren sin.

Under en opptreden på Dick Clarks populære TV show "American Bandstand", der det var meningen at Syd skulle mime til deres nye låt "Apples & Oranges", åpnet han  nesten ikke munnen i det hele tatt - som for å demonstrere at de ikke opptrådte live. Og da de besøkte Pat Boone show 6. november nektet Syd å åpne munnen og svare på spørsmål fra Boone. Nick Mason: "Syd wasn't into moving his lips that day."

En av årsakene til Syds forverrede tilstand var all dopen som var tilgjengelig i U.S.A. Dop som folk mer enn gjerne tilbød Syd og manager Andrew King. En gang ble Syd og manageren invitert med til et hus på landet av to unge jenter. Narkotikaen de ble tilbudt her var sterkere enn det de var vant til fra England, noe som slo ut Syd som skulle opptre like etterpå. Andrew King: "They plied us with prodigious (vidunderlig store) amounts of dope."

Pink Floyd og manager Andrew King hadde også problemer med det amerikanske plateselskapet Tower records, som var satt til å ta seg av markedsføringen av bandet i U.S.A. Tower hadde blitt "pådyttet" Pink Floyd av sitt hovedselskap Capitol, som ikke ønsket å gjøre jobben selv.

Det endte med at turneen Pink Floyd gjorde i USA ble avbrutt før tiden, og medlemmene av bandet ble sendt hjem til England. Den siste konserten Floyd gjorde i U.S.A. var den på Winterland ballroom, 11. november 1967. Da de kom hjem var det flere av medlemmene av bandet som dro innom Middlesex Hospital for å sjekke seg mot kjønnssykdommer. 

I etterkant av det som skjedde i U.S.A. ble det et oppvaskmøte innad i bandet, der Syd måtte svare for oppførselen sin. Roger Waters gikk så langt at han krevde at Syd ble sparket umiddelbart.

Mer positivt var det at turneen i U.S.A. hadde vært en økonomisk suksess, som ga medlemmene av bandet inntekter som gjorde det mulig for dem å gå til innkjøp av leiligheter. Historien vil ha det til at Syd ikke syntes det var noe poeng å investere pengene i eiendom. Han mente de skulle brukes for å ha det moro, og at han hadde gått til innkjøp av en rosa bil i U.S.A. som han fikk fraktet over til England.

Som en erstatning for konsertene som ble avlyst i U.S.A. ble Pink Floyd sendt ut på turne i Storbritannia, som oppvarmingsband for Jimi Hendrix - fra 14. november til 5. desember. Også kjente navn som The Nice, The Move og Amen Corner deltok på turneen. 

Konsertplakat fra turneen PF gjorde sammen med Jimi Hendrix, The Nice, The Move og Amen Corner 

Alle disse bandene reiste rundt sammen i en buss, noe som ble en sosial affære - rent bortsett fra at gutta i Pink Floyd ikke pratet med medlemmene av de andre bandene.. Gitarist og sanger i Amen Corner var Andy Fairweather-Low, som mange år senere kom til å turnere med Roger Waters som medlem av hans The Bleeding Heart Band, hadde lite til overs for Waters og co. på denne tiden: "They were unsociable buggers, who never spoke to anybody."

Pink Floyd sammen med medlemmer fra bla. The Move og Amen Corner.

Foran står Roger Waters sammen med Jimi Hendrix.

Forholdet mellom Syd og de andre i bandet var alt annet enn bra. Og for å komme seg litt bort fra de andre pleide Syd å gå seg en lengre tur i timene før bandet skulle opp på scenen for å opptre. Da de skulle opptre på Empire Theatre i Liverpool den 18. november hadde Syd tydeligvis gått en litt for lang tur, for da konserten skulle begynne var han ikke å se. David O'List som var sanger i progrockbandet The Nice, var stor fan av Pink Floyd. Han hadde studert Syd på nært hold på konsertene de gjorde, i tillegg kunne han teksten til mange av låtene deres. Det var derfor naturlig for de andre i Pink Floyd å spørre ham om hjelp i Syds fravær. For at publikum ikke skulle se at Syd manglet, lot de O'List bruke Syds hatt. Han stod også med ryggen til publikum, noe som fungerte bra helt til han etter en stund snudde seg rundt, og publikum fikk se at de hadde blitt lurt. Etter dette nektet Syd å hilse på O'List når de satt sammen i bussen på vei til neste konsert. David O'List: "I did notice that he wouldn't even look at me."

Selv om Syds fortsatte med å være uberegnelig etter dette, ble det ikke flere innhopp som vokalist i Pink Floyd for David O'List.

På denne turneen fikk medlemmene av Pink Floyd virkelig føle hva det ville si å være popstjerne, da de flere steder måtte rømme fra skrikende jenter som kom springende etter dem. Nick Mason: "The role hunter and hunted was not always clear."

David O'List fikk sjansen til å prøve seg som vokalist i Pink Floyd i november 1967. 

På de følgende konsertene prøvde Nick, Richard og Roger å begrense Syds bidrag på scenen ved å skru ned lyden på forsterkeren hans. De framførte også nye låter som "Set the Controls for the Heart of the Sun", hvor Roger og Richard hadde vokalen i stedet for Syd.

Syds kjæreste Lindsay Korner var den som muligens mer enn noen andre kunne observere forandringene i Syds væremåte. Til tider kunne han også være voldelig. Lindsay Korner: "It got a bit crazed. Syd had started to act a little bonkers, schizophrenia had set in."

Emo: "We could hear Syd banging Lindsay's head off the floor."

Til tross for mange stygge episoder valgte Lindsay å holde ut med Syd til slutten av 60-tallet. Hun flyttet etter hvert ut av Syds leilighet da Storm Thorgerson fant seg en ny leilighet som også hun kunne få bo i. Senere ble Syd sammen med Gilly Staples, en modell fra Quorum Boutique.

Også kameraten Jonathan Meades fikk med selvsyn se hvilke problemer Syd slet med. En dag Meades kom på besøk i Syds nye leilighet i Richmond Hill i Kensington, London, hørte han en merkelig lyd, som om det var vannrør som vibrerte. Han lurte på hva lyden var, og fikk til svar fra de andre som bodde der at det var Syd som var ruset, og at de hadde stengt ham inne i et skap.

Jonathan Meades: "It sounded like heating pipes shaking. I said, 'What's that?' and they sort of giggled and said, 'That's Syd having a bad trip, we put him in the line cupboard.' And that seemed a terrible thing to do."

Det var familien til manager Andrew King som eide leligheten i Richmond Hill. King valgte å innkvartere Syd her etter at han måtte flytte ut av blokka i Cromwell Road. Også Richard Wright & Juliette Gale, David Gale, Nigel & Jenny, Storm Thorgesen, og Po Powell bodde på denne adressen.

18. november 1967 ble "Oranges & Lemons" gitt ut som 3. singel med Pink Floyd (4. om man tar med "Flaming"). I likhet med de to foregående singlene ble den ikke å finne på et studioalbum med bandet. Den var skrevet av Barrett og produsert av Norman Smith. Syd Barrett: "It's a happy song, and it's got a touch of Christmas. It's about a girl who I saw just walking round town - in Richmond."

Selv om Syd hadde skrevet låta viste han liten interesse da det ble snakk om å gi den ut på singel. Syd som hele tiden var på utkikk etter nye utfordringer syntes det ble for trivielt å gi ut nok en singel - det var noe de hadde gjort før, og som han ikke lenger syntes var spennende. I stedet brukte han tiden på et filmprosjekt sammen kameraten Anthony Stern, som hadde arbeidstittelen "The Rose - Tinted Monocle".

Innspillingen av "Oranges & Lemons" ble gjort 24. oktober i Abbey Road. 

Allerede den 8. august hadde de begynt innspillingen av sitt neste studioalbum, i studio 3 i Abbey Road. Den første låta de spilte inn var den Waters' skrevne "Set the Controls for the Heart of the Sun", som de som nevnt hadde framført live en tid allerede. Teksten til låta var inspirert av en kinesisk poesibok, skrevet for over 1000 år siden.

15. og 16. august fortsatte de innspillingen av det nye albumet - i Sound Techniques studios, der de jobbet med en låt kalt "Reaction in G". Denne har aldri blitt gitt ut på plate. 

Singelen "Oranges & Lemons" nådde ikke opp i Storbritannia, noe Roger Waters ga produsent Norman Smith skylda for. Han mente Smith hadde ødelagt låta. Roger Waters: "Apples and Oranges' was destroyed by the production. It's a fucking good song." Senere ble det laget en musikkvideo til låta, med Roger Waters på vokal. Opptakene ble gjort på et fruktmarked i Belgia.

I ettertid er det en gjengs oppfatning at B-siden på singelen - "Paint Box", var av bedre kvalitet enn A siden. Richard Wright som skrev den hadde også vokalen på låta.

                        

Det ble laget en musikkvideo til singelen "Apples & Oranges", med en smilende Roger Waters på vokal.

Uten noe album eller singler på listen var ikke interessen fra konsertarrangørerene like stor lenger, noe som ga seg utslag i færre opptredener (i januar 1968). Det igjen førte til at Blackhill Enterprise fikk problemer med økonomien. At de hadde flyttet til et dyrere lokale, gjorde heller ikke tingene bedre. I første omgang førte det til at de måtte si opp lysmann Peter Wynne-Wilson, og heller erstatte ham med John Marsh som var villig til å gjøre jobben for en lavere lønn. Marsh hadde fram til dette jobbet som roadie for Pink Floyd.

1967 ble avsluttet med at Pink Floyd opptrådte på juletilstelningen "Christmas On Earth Continued", på Olympia Exhibition Halls, Kensington, London. Andre band som også opptrådte var The Who, The Move og The Jimi Hendrix Experience. Syds tilstand var nå så dårlig at han kun stod på scenen med gitaren hengende foran seg uten å spille eller synge noe som helst. 

De andre i bandet kunne ikke lenger ignorere problemet - om Pink Floyd skulle bestå måtte Syd ut a bandet. Nick Mason: "We had tried to ignore the problems, and will them to go away, but it was time to come out of the denial. We were reaching breaking point."

Syd hadde i lengre tid tenkt på muligheten av å utvide Pink Floyd med flere medlemmer. Bla. hadde han møtt en saksofonist og en banjospiller som han ville ha med. Han ønsket også å ha med en kvinnelig sanger, noe de andre ikke var like begeistret for. Og noen år tidligere hadde han uttrykt ønske om å ha med kameraten David Gilmour i bandet - i et brev til Libby Gausden, men at han dessverre var opptatt med sitt eget band.

Med Syds ustabile oppførsel syntes etter hvert også de andre i Pink Floyd at det var greit med en utvidelse. Både gitarlegenden Jeff Beck, og David O'List som nettopp hadde spilt med bandet, ble vurdert. Men valget falt på Syds barndomskamerat David Gilmour. 

Gilmour hadde vært en stor fan av Pink Floyd, og hadde fått med seg mange av konsertene bandet gjorde etter at han kom tilbake til England, etter oppholdet i Frankrike. Han var også på utkikk etter et nytt band å spille i. 

Det var Nick Mason som i desember 1967 spurte Gilmour om han ville bli med, etter konserten de gjorde 6. desember 1967, på Royal College of Art, Kensington, London. Nick Mason: "If we said we were looking for another guitarist, would you be interested?" 

Og Gilmour som på den tiden jobbet som bud for klesbutikken Quorum (der Syds kjæreste også jobbet), takket ja uten betenkningstid. Nick Mason: "David was certainly interested, mainly, I imagine, because although he thought of us - correctly - as less experienced than his previous  band, Jokers Wild, we had acquired all the trappings that they had never been able to: an agent, a record deal and a couple of hit records."

Historien vil ha det til at også Roger Waters forespurte David om jobben, pr. telefon. Som en formalitet måtte han gjennom en audition på Abbey Roads Studio 2. Mest fordi verken manager Andrew King eller Blackhill sjef Peter Jenner hadde truffet Gilmour før, og ikke visste hva han var god for. Her imponerte han de tilstedeværende med sitt talent, der han kopierte Hendrix' gitarspill. Peter Jenner: "He could play like Hendrix, and he could also do Syd."

For å fortelle omverdenen at Pink Floyd var blitt en kvintett ble det arrangert fotosession, der det både ble tatt gruppebilder og bilder av David Gilmour alene.

David Gilmour ble medlem av Pink Floyd i desember 1967.

Det første Gilmour gjorde som medlem av Pink Floyd, var å gå til innkjøp av en spesiallaget Fender Stratocaster, i en musikkbutikk i Cambridge. Gitaren som var gul, kom til å følge ham i hele karrieren som medlem av bandet. Som en av hans favorittgitarer.

Gilmour fikk leie et rom av bandets bookingagent Bryan Morrison, som i tillegg til seng også ga ham tilgang til gratis sandwicher og en opptaksmaskin! Det ble også gjort en avtale om at Gilmour skulle ha 30 pund i uken som lønn.

Noen har spekulert i om valget av Gilmour hadde sammenheng med at han var Barretts kamerat, og at hans tilstedeværelse ville ha positiv innvirkning på hans psyke. Syd var uansett positiv til å få med Gilmour i bandet.

       

David Gilmour ble medlem av Pink Floyd i desember 1967.

Til høyre er han å se i musikkvideoen som ble laget til "Apples & Oranges", i januar 1968.

På den tiden David Gilmour ble med i Pink Floyd, var han sammen med Jenny Roth. Like etter ble han sammen med Catherine James, en dame som var kjent for sin interesse for popstjerner. Bla. var hun også sammen med Roger Daltrey, Mick Jagger, Eric Clapton og Jimmy Page.

Jenny Roth

På den første øvingen David gjorde sammen med bandet var Roger Waters uforskammet til David på en måte som gjorde at David valgte å forlate lokalet. Men etter en stund returnerte han til studioet. Senere ble David vant til Rogers til tider ufordragelige væremåte. David Gilmour: "Roger had got so unberably awful, in a way that I'd later get used to, that I stomped out of the room."

8. og 9. januar var Gilmour med i studio der bandet gjorde en ny innspilling av "Set the Controls for the Heart of the Sun". Parallelt med dette forberedte de seg til de forestående konsertene. David syntes det var vanskelig å komme inn i Syds måte å spille gitar på, da den var svært annerledes enn hans egen. David Gilmour: "My guitar style and Syd's weren't even close."

David Gilmour deltok i musikkvideoen som ble laget til "Apples & Oranges", samme måned. Gilmour var også med i en video som ble spilt inn for "See Emily Play". Opptakene er mest sannsynlig gjort i 1968, og Syd Barrett er ikke med på filmen. I ettertid har denne videoen der Nick og co. tuller rundt på en gresslette, blitt brukt på Youtube og andre nettsteder i mangel av noen annen musikkvideo for "See Emily Play".

Videoen til "See Emily Play", som ble spilt inn etter at Syd Barrett hadde forlatt bandet.

Den første konserten som medlem av Pink Floyd, gjorde David Gilmour 12. januar 1968 på Guild of Students, University of Aston, i Birmingham. Ifølge Gilmour spilte han rytmegitar, mens Syd spilte og sang når han følte for det. David Gilmour: "Sometimes Syd sang a bit, sometimes he didn't." Enkelte kvelder spilte ikke Syd i det hele tatt.

På konserten virket det som om Syd var i sin egen verden, der han ikke skjønte hva som foregikk rundt ham. Han stod tett inntil David under konserten, gikk rundt ham, og betraktet ham, som for å se om han var virkelig. Emo: "It was as if Syd was thinking: Am I dreaming this?"

Nick Mason: "He was probably completely confused, and angry that his influence was being steadily eroded (erodert)."

Pink Floyd var dermed blitt en kvintett  - men det kun i en kort periode skulle det vise seg. I et forsøk på å fjerne Syd fra bandet, unnlot de å hente ham før de skulle ut og gjøre en konsert i Southampton, den 26. januar 1968. Denne skjebnesvangre avgjørelsen ble tatt på sparket, og var ikke noe som var planlagt i forveien. David Gilmour: "Someone said 'shall we bother to pick up Syd?' And someone said 'Nah, let's not bother' and that was the end."

Nick Mason: "The decision was, and we were, totally callous (ufølsom). We simply didn't pick him up again."

At Syd bodde sammen med Richard Wright gjorde ikke det enklere å lure ham. Richard Wright: "I had to say things like 'Syd, I'm going out to get some cigarettes', and go off and do a gig and come back the next day. It was awful; a terrible time."

I ettertid ble avgjørelsen de tok den dagen noe som plaget Nick, Richard, Roger og David i mange år. Med en følelse av skam, frustrasjon og anger. Syd Barrett ble et 'spøkelse' som 'hjemsøkte' dem. Det positive med savnet/fraværet, var at det ga seg utslag i brilliant kreativitet. 

Denne hendelsen markerte også slutten på Syds karriere som liveartist (med et par unntak), og som medlem av Pink Floyd. Konserten Syd, Roger, Nick, Richard og David gjorde den 20. januar 1968 på Pavilion Ballroom i Hastings, ble den siste de gjorde sammen.

Waters og de andre hadde en ide om at Syd kunne fortsette som medlem av bandet, men da kun som låtskriver, og ikke når de opptrådte live.

Roger Waters: "I really wanted Syd to become what Brian Wilson was in The Beach Boys - For him to stay in the band and keep writing songs , but not to perform with the band." 

Nick Mason: "Our idea was to adopt the Beach Boys formula. In which Brian Wilson got together with the band on stage when he wanted to. We absolutely wanted to preserve Syd in Pink Floyd, one way or the other."

Nå ble det raskt klart at Barretts dager som låtskriver for Pink Floyd også var et tilbakelagt kapittel. Det toppet seg da han presenterte "Have You Got It, Yet?" for dem. De andre prøvde å spille med på låta, men underveis drev Barrett og endret på melodien og strukturen, slik at det ble umulig å spille med. Historien skal ha det til at Roger Waters la fra seg bassgitaren i protest og forlot rommet, for aldri å spille med Syd på en Pink Floyd låt mer. Roger Waters: "Eventually I just said 'Oh, I've got it now', and walked away."

I mars ble det det holdt et møte der Syd, Richard, Nick, David, Roger, og managerne Peter Jenner og Andrew King var tilstede. De to sistnevnte prøvde å argumentere for at Syd fortsatt skulle være endel av Pink Floyd, men de andre lot seg ikke overtale. Peter Jenner: "We fought to keep Syd in."

Offisielt forlot ikke Syd bandet før 6. april 1968, mens i realiteten skjedde det i januar - februar. Nick Mason: "A formal announcement about Syd's departure and David's arrival was made in April."

David Gilmour: "I'd known Syd since I was fourteen; it was hard dealing with replacing one of my close friends. And having to see one of my close friends no longer functioning as a normal human being."

Selv om Syd hadde akseptert at han ikke lenger var medlem av Pink Floyd/ikke fikk med seg at han var sparket, hendte det at han dukket opp på konserter med bandet, og uttrykte sin misnøye med at kameraten David Gilmour stod der på scenen i stedet for ham. Andre ganger satt han bare på scenekanten og ventet på at de andre skulle be ham komme opp og synge.

Jerry Shirley (venn av bandet, og trommeslager i Humble pie): "Dave went through some real heavy stuff for the first few months. Syd would turn up at London gigs and stand in front of the stage looking up at Dave; 'That's 'my' band."

    

To av få bilder av Pink Floyd som kvintett. Og blant de siste med Syd Barrett som medlem av bandet.

Peter Jenner og Andrew King som fram til dette hadde fungert som managere for Pink Floyd, hadde ikke tro på at bandet hadde noen framtid uten Syd Barrett - med sin kunstneriske kraft, og som karismatisk frontfigur. Så fra mars/april 1968 valgte de å representere ham i stedet for Pink Floyd. 

Peter Jenner: "For us it was, 'What the fuck are we going to do if Syd's not there?' The answer was, as far as I recall, a look of pain."

Richard Wright var den eneste av de gjenværende medlemmene av bandet som Jenner hadde tro på, da han faktisk kunne spille på instrumentet sitt, og var i stand til å arrangere låter. Mens Waters verken kunne synge eller stemme gitaren sin - han kunne rett og slett ikke regnes som musiker i følge Jenner. Mens David var for ny til at Jenner og King klarte å se potensialet som lå i ham.

Faktisk prøvde Jenner/King å overtale Wright til å gå ut av Pink Floyd, og heller starte et nytt band sammen Barrett. Peter Jenner: "I did think that Rick could have come into his own, and we did wonder if he and Syd could stick together." Og Wright som allerede på den tiden hadde fått nok av Waters var ikke negativ til tanken, hadde det ikke vært for at han ikke så noen framtid for Syd Barrett som artist. Richard Wright: "I would have left with him like a shot, If I had thought that Syd could do it."

I ettertid har naturlig nok Jenner og King fått høre om den store tabben de gjorde da de valgte å avslutte samarbeidet med Pink Floyd. Men selv så de annerledes på det. De mente at de ikke hadde økonomiske muskler eller den kunnskapen som krevdes for å gjøre Pink Floyd til den suksessen de tilslutt ble. Peter Jenner: "We didn't have the resources to do anything more for them. They needed someone bigger to look after them."

En som hadde sansen for Blackhills ønske om å satse på Syd Barrett, i stedet for Pink Floyd, var en ung Marc Feld. Han var en stor fan av Barrett, og valgte derfor å takke ja til Blackhill da de ønsket å samarbeide med ham. Noen år senere var Feld en av de største stjernene i britisk rock, under navnet Marc Bolan. Noe som Blackhill kom til å tjene gode penger på.

Det var ikke bare managmentet som ikke hadde troen på en framtid for Pink Floyd uten Syd Barrett. Også mange fans mistet interessen for dem etter dette. For de var Pink Floyd = Syd Barrett. David Bowie: "When Syd Barrett left, there was no Pink Floyd for me anymore."

Og i ettertid vil nok mange si at noe av galskapen og den underfundige humoren forsvant fra bandet med ham.

Med Blackhill ute valgte Pink Floyd å inngå avtale med Bryan Morrisons agentselskap, som de allerede hadde jobbet endel sammen med. Det var særlig Steve O'Rourke de hadde hatt med å gjøre, og han ble nå satt til å være bandets manager. Tony Howard fikk ansvaret for å booke konserter. Nick Mason: It seemed logical to ask Bryan Morrison to take us on. We went to see him, an he agreed to supply Steve O'Rourke's services to manage us. While Tony Howard would handle the bookings."

O'Rourke var manager for Pink Floyd helt fram til han døde, i 2003. Som en høyt verdsatt person. Gilmours album "On an Island" (2006), og Nick Masons bok "Inside Out: A Personal History of Pink Floyd" (2004), var begge dedisert til O'Rourke.

O'Rourke var sønn av en irsk fisker, og hadde prøvd seg som regnskapsfører og selger av dyremat før han begynte hos Morrison. Hos dyremat selskapet fikk han sparken etter at det ble oppdaget at han satte bort oppgavene han skulle gjøre til andre selgere, og at han tok med seg jobbilen til racingbanen Brands Hatch der han kjørte med den som om det var en racerbil.

Han ble kjent som en manager som var flink til å få til gode avtaler for Pink Floyd - med teft for fortjeneste. Men at han kanskje ikke hadde like stor interesse for den kunstneriske siden av det de drev på med. 

Et bilde av Steve O'Rourke, fra 1971.

Syd Barrett fortsatte som soloartist etter bruddet med Pink Floyd. 3. januar 1970 ga han ut det kritikerroste albumet "The Madcap Laughs". Nick Mason: "There was still a belief that Syd's creative flow could be restimulated."

Hvor mye av musikken på plata som gjenspeilte hans kunstneriske kvaliteter som artist i tiden etter bruddet med Pink Floyd, er vanskelig å si. Ettersom de fleste låtene på plata var skrevet i 1966 og 1967. Han fikk også god hjelp fra dyktige musikere som Robert Wyatt (Soft Machine), Jerry Shirley (Humble Pie) og lydteknikeren Tony Clarke (Moody Blues).  Det var egentlig meningen at Malcolm Jones skulle produsere hele plata, men midtveis i innspillingen valgte han å trekke seg. David Gilmour og Roger Waters ble da hentet inn for å hjelpe sin gamle venn, på oppfordring fra Syd. EMI hadde truet med å droppe utgivelsen av plata, noe Gilmour og Waters fikk forhindret, med forsikringer om at de skulle få prosjektet i havn. De fikk kun 3 dager på seg til å gjøre jobben. David Gilmour: "Syd was in a very poor state in the studio, falling over, knocking mikes over. We put it out as best as we could."

De to gjorde det de kunne for å flikke på Barretts låter, slik at de framstod som tilgjengelig for platekjøperne. Likefullt ønsket de også at hans galskap måtte komme til uttrykk på plata, slik at folk fikk et innblikk i hans tilstand. David Gilmour: "We wanted to inject some honesty into it. We wanted to explain what was going on." 

Lydteknikeren Peter Mew som deltok på første del av innspillingen, i Olympic studios, mente Syd hadde mange spennende ideer, men at han ikke var i stand til sette det sammen til ferdige låter. Peter Mew: "He would sit down, sing a couple of verses, then stop and a wander around and then start something else. You could see there was the essence of some really interesting stuff there, but he didn't seem to be able to get it together enough to finish anything."

Også andre musikere som ble hyret inn for å hjelpe Syd måtte melde pass, da det ikke var mulig å følge ham. Syd forandret på låtene hele tiden, slik at de aldri fikk sjansen til å gjøre samme versjonen to ganger på rad.

Ut av stand til å bidra med noe mer valgte Syd å dra til Ibiza, der han visste at flere av hans Cambridge venner allerede var. I den sterke sydensolen nektet Syd å bruke solkrem, noe som gjorde at han ble sterkt forbrent. 

"The Madcap Laughs"

Salgsmessig gjorde ikke "The Madcap Laughs" det all verden, med 40. plass i Storbritannia. Ellers i Europa (og Norge) nådde ikke plata opp.

På innercoveret til plata var Syd avbildet sammen med en naken dame, kalt Iggy the Eskimo. Denne damen var som navnet indikerte inuitt. Hun hadde bodd sammen med Syd i hans leilighet i 14 dager på det tidspunktet bildene ble tatt. Men var i likhet med så mange andre damer på den tiden kun et forbigående bekjentskap for Syd. 

Syd Barrett sammen med  Iggy the Eskimo på innercoveret til "The Madcap Laughs"

I november 1970 kom Barretts 2. og siste studioalbum, kalt "Barrett". Folkene som hjalp Barrett her, var mange av de samme som hadde hjulpet ham på "The Madcap laughs". Waters var byttet ut med Richard Wright på produsentsiden, mens David Gilmour fortsatt var med. Igjen var det i hovedsak tidligere Barrett komposisjoner som ble spilt inn. Barrett selv var på denne tiden blitt enda mer utilgjengelig, og innspillingen foregikk i lange perioder uten at han var tilstede. Man forsøkte å spille inn Barretts vokal først, og legge på kompet når han ikke var tilstede. Det positive med det, var at de andre jobbet mer effektivt. Det negative var at Barretts særegne stil i mindre grad var tilstede på plata. "Barrett" ble da også forbigått både av platekjøpere og anmeldere.

"Barrett"

Syd gjorde også to opptredener i 1970. Først på BBCs radioprogram Top Gear i februar, deretter på Extravaganza '70 Music & Fashion Festival, på Olympia Exhibition Hall i London. Med seg på scenen hadde han David Gilmour på bass og Jerry Shirley (Humble Pie) på trommer. Det skulle vise seg at det ikke var noen god ide å la Barrett gjøre denne konserten. Nervene lå tjukt utenpå ham, og han raste gjennom repertoaret på 4 låter, før han stormet av scenen.

Etter dette valgte Barrett å dra hjem til Cambridge, og morens hus i 183 Hills Road. Han tenkte først å bo på gutterommet, men fant raskt ut rommet som lå vendt ut mot hagen ikke ga ham det privatlivet han ønsket, i forhold til fansen som stadig vekk var innom for å få et glimt av ham. Han flyttet derfor ned i kjelleren, som kun hadde et lite vindu som vendte ut mot bakhagen. Rommet var så lite at han kun fikk plass til en madrass, og hans samling av bøker og plater.

På denne tiden var Syd kjæreste med Gayla Pinion, en dame som han også ble forlovet med 1. oktober 1970. De to var sammen fram til 1977. En dag Syds eks kjæreste Libby Gausden kom på besøk til Syd var Gayla i kjelleren sammen med ham, som om også hun bodde der nede. 

Syd Barrett var i mange år sammen med Gayla Pinion.

I 1972 fikk Syd endel omtale da han startet opp et nytt band kalt Stars, sammen med sine gamle musikervenner Twink (eks. The Pretty things) og Jack Monk. Men etter kun 3 konserter sammen, var bandet historie. På den ene konserten de gjorde på Corn Exchange stivnet Syd helt til under framføringen av en låt, slik at han måtte bæres av scenen.

I august 1974 ble Barrett overtalt av Peter Jenner til å komme tilbake til Abbey Road studios, med tanke på å spille inn et 3. soloalbum. Men etter 3 dager ble det klart at dette ikke hadde noe for seg. Dette ble Barretts definitive farvel til musikkindustrien. Han solgte deretter rettighetene til sine 2 soloalbum tilbake til plateselskapet. I første omgang flyttet han inn på et hotell i London. Men senere, da han gikk tom for penger, valgte han å flytte tilbake til morens hus i Cambridge. Gjennom årene mottok han royalties for innspillingene med Pink Floyd som han hadde deltatt på. Penger som kom godt med. 

Lite er kjent om hva han brukte tiden sin på i årene etter. Og det er få intervjuer med ham etter 1971. Hans eneste kontakt med omverdenen, var gjennom sin søster Rosemary.

Det man vet er at han likte å male - store abstrakte malerier, sysle i hagen, spille plater med Family, Rolling Stones, The Beatles, og Bo Diddley. Og å se på TV. Bryan Morrison: "He just sits there on his own, watching television all day and getting fat. That's what he does."

Mary - moren til Syd, sørget for at sønnen fikk seg jobb som gartner, men det tok ikke lang tid før han sluttet. På 80-tallet gikk det en historie om at Syd igjen hadde hadde turen til London, men at han etter noen uker hadde funnet ut at det var best å komme seg tilbake til Cambridge. Turen til Cambridge - som ligger 7 mil unna London, skjedde ifølge historien til fots. 

Barrett bodde også 8 år på sanatorium, for å få hjelp med de psykiske problemene. Han plagdes også med mavesår, i tillegg til diabetes.

Etter at Barrett trakk seg tilbake til Cambridge valgte han å ta i bruk fødenavnet Roger igjen, i stedet for kallenavnet Syd. 

Syd Barrett

Parallelt med de interne problemene Pink Floyd opplevde høsten 1967 og våren 1968, jobbet de videre med oppfølgeren til "The Piper at the Gates of Dawn". De første opptakene til den nye plata ble som nevnt gjort allerede i august og oktober 1967, men hovedtyngden av plata ble spilt inn i perioden januar-april 1968. Noen låter som opprinnelig var spilt inn med Barrett på gitar, ble spilt inn pånytt med Gilmour på gitar. Likefullt satte Barrett sitt tydelige preg på albumet som fikk navnet "A Saucerful of Secrets". Ikke minst gjennom hans "Jugband Blues" - et av platas sterkeste spor. Mange ser på låta som (et trist) farvel fra Barrett, som åpenbart er klar over sin skjebne: "And I'm most obliged (plikt) to you for making it clear. That I'm not here."

Peter Jenner: "Even at that point, Syd actually knew what was happening to him. 'Jugband Blues' is a really sad song, the portrait of a nervous breakdown. 'Jugband Blues' is the ultimate self-diagnosis on a state of schizophrenia."

Mens de var i studio for å spille inn "Jugband Blues" inviterte Syd et orkester fra Frelsesearmeen kalt The International Staff Band inn for å delta på innspillingen. Orkesteret holdt til i et annet studio i Abbey Road der de jobbet med sin plate. Syd ønsket at orkesteret skulle improvisere, og spille det de følte for, og så skulle det settes sammens med "Jugband Blues" i ettertid. Produsent Norman Smith hadde motforestillinger mot dette, men Syd fikk viljen sin, og orkesteret er å høre i låtas midtparti.

Barrett hadde ønsket å ha med "Scream thy Last Scream" og "Vegetable Man" på det neste albumet, men Waters satte ned foten da han mente låtene var for 'mørke'.

Barrett sang og spilte gitar på "Jugband blues", i tillegg til at han sang (sammen de andre) på "Corporal Clegg". Han spilte også gitar på "Remember a Day" (slidegitar) og "Set the Controls for the Heart of the Sun". Sistnevnte låt regnes som den eneste der både Nick, David, Richard, Roger og Syd deltok, ettersom Gilmours gitar ble lagt oppå opptakene som var gjort av Syd Barretts gitarspill.

Historien vil ha det til at Syd Barrett dukket opp i studio under siste del av innspillingen av "A Saucerful of Secrets", i håp om at de andre ville la ham få bli med igjen. Han satt i resepsjonen på Abbey Road studios og ventet på å bli invitert inn i studioet der Gilmour og co. holdt til. Men til ingen nytte.

For Nick, Richard og Roger føltes det godt å ha David i studio, både fordi han bidro til en bedre stemning, og fordi han var skjerpet og hadde kreativ input på låtene de skulle spille inn. 

Nick Mason: "Then after Syd, David was the difference between light and dark. He was absolutely in form and shape and he introduced that into the wilder numbers we'd created. We became far less difficult to enjoy." Og: "David brought new strenghts to the band.  He was as interested as the rest of us in experimenting with new sounds and effects."

Norman Smith: "Dave Gilmour was a different story altogether. So much easier."

David Gilmour selv syntes ikke at tingenes tilstand var like bra. Han følte seg som en outsider, som ikke var fullverdig medlem av bandet. David Gilmour: "I didn't do a single thing. I was pretty paranoid. I didn't feel like a full member. I was a little on the outside of it all."

Han mislikte også den eksperimentelle musikken, der verken hans gitarspill eller koring ble brukt slik han var vant til fra Joker's Wild. Pga. hans begrensede bidrag på "A Saucerful of Secrets" måtte han ta til takke med 3000 kroner som en engangsbetaling for jobben. For tittellåta der han er kreditert som låtskriver sammen med de andre, fikk han en prosentvis andel av inntektene.

Albumnavnet "A Saucerful of Secrets" (betyr noe sånt som 'en skål full av hemmeligheter') henspilte på mystikken som omspant Syd Barrett og hans psykiske tilstand på den tiden. Som bandet etter beste evne prøvde å holde hemmelig for utenforstående.

Pink Floyd i 1968.

For Waters og co. var det vanskelig å skulle å ta opp arven etter Barrett, ikke minst som låtskrivere. På det første albumet hadde Waters bare skrevet en av låtene ("Take Up Thy Stethoscope and Walk"),  mens Barrett for det meste hadde skrevet alle de andre. Waters hadde ikke troen på at han ville klare å skrive like gode låter som ham.

Roger Waters: I had no idea that I would ever really write songs, and in the early years, I didn't have to because Syd was writing all the material and it was only after he stopped writing that the rest of us had to start trying to do it. I'd always bee n told, at school anyway, that I was absolutely bloody hopeless at everything, so I had no real confidence about any of it."

Men det Waters hadde var  en sterk vilje, og et ønske om å bringe Pink Floyd videre. Pga. sin standhaftighet ble han raskt en slags leder av bandet. Noe han kom til å konsolidere i årene etter.

Roger Waters: "I simply took responsibility, largely because no-one else seemed to want to do it, and that is graphically illustrated by the fact that I started to write most of the material from then on, I'm perfectly happy being a leader. In fact, I know I can be an oppressive personality because I bubble with ideas and schemes, and in a way it was easier for the others simply to go along with me."

Roger Waters: "Once you're in a rock'n roll band, you weren't going to stop. That would have meant going back to architecture."

Våren 1968 gjorde Pink Floyd en rekke konserter, både i England og ute i Europa. Da hendte det ofte at publikum ropte etter Syd Barrett, noe som irriterte Waters og co. Waters pleide da å svare tilbake: "Syd is not here" - noe som kom til å bli et slanguttrykk. Det beskrev også godt den følelsen de hadde i lang tid etterpå, om noe som manglet i bandet.

Til tross for at folk hadde problemer med å aksptere at Syd ikke lenger var endel av Pink Floyd, var det også mange som mente at Gilmours inntreden gjorde dem til et bedre band. Storm Thorgerson: "Syd couldn't play guitar very well. David could. Syd had an attractive voice, but David had a great voice."

I Frankrike og Belgia stilte Pink Floyd også opp i TV show. Spørsmålene de fikk her handlet sjelden om bandets fortid som representanter for undergrunnsscenen i London, og Syd Barretts avgang, rett og slett fordi folk her ikke kjente til historien deres. Noe Waters og co. satte pris på. Pink Floyd syntes også det var behagelig å slippe kritiske blikk fra britisk presse når de opptrådte, slik at de i ro og mak kunne utvikle et nytt musikalsk uttrykk. Nick Mason: "The tours to the Continent gave us space away from the UK to develop ourselves as a band, which helped immensely. In 1968 we spent time in France, the Netherlands and Belgium - and we loved it."

18. og 19. april opptrådte Pink Floyd på Piper Club i Roma. Her fikk de et tøft møte med det lokale politiet etter at de brukte fyrverkeri som endel av sceneshowet. I mangel av noe annet å reagere med valgte politiet å hoppe opp på scenen og spraye Waters og co. med tåregass, noe som selvfølgelig ble en skremmende opplevelse for de fire. Nick Mason: "As the pyro was let off, the police responded with the only contribution they could make - tear gas." I alle år etter valgte bandet å ha en bøtte med øyevask i nærheten, når de stod på scenen i Italia.

Underveis på turneen skrev Waters og Wright flere nye låter, som de prøvde ut på publikum. Slik som "It would be so Nice" og "Careful with that Axe, Eugene". Sistnevnte ble med årene en av de store publikumsfavorittene, når Pink Floyd framførte den live.

"It would be so nice" som var skrevet av Richard Wright, ble gitt ut som singel 12. mars 1968, uten å nå opp i Storbritannia. Låta hadde et tydelig poppreg - ikke ulikt det The Monkees og The Hollies holdt på med på samme tid, men også med referanser til folk og psykedelia. I ettertid var verken Waters eller Wright spesielt stolt av den. Roger Waters: "No one ever heard it because it was such a lousy record." 

En av årsakene til at den solgte dårlig, var at BBC nektet å spille den, fordi avisen "Evening Standard" ble nevnt i teksten. Og det ble regnet som reklame som det var ulovlig å kringkaste på denne måten. Man måtte derfor i studio for å spille inn en ny versjon med endret tekst, der avisnavnet ble endret til "Daily standard". Kostnaden til nyinnspilling måtte medlemmene av bandet dekke fra egen lomme.

             

Singelen "It would be so Nice", med to ulike cover. På det ene er Syd Barrett avbildet

sammen med de 3 andre, mens på det andre er han byttet ut med David Gilmour.

Bedre kvalitet var det på de Waters skrevne "Let There Be More Light", "Corporal Clegg", og "Set the Controls for the Heart of the Sun". "Corporal Clegg" handlet som nevnt om Waters far, som døde i 2. verdenskrig. Men i motsetning til senere låter med samme tema, hadde denne en mer humoristisk vinkling, og et til tider barnslig lydbilde - skapt av blåseinstrumentet kazoo. 

Roger Waters: "Corporal Clegg is about my father and his sacrifice in World War II. It’s somewhat sarcastic-the idea of the wooden leg being something you won in the war, like a trophy."

"Corporal Clegg": "Corporal Clegg had a wooden leg. He won it in the war In nineteen forty four."

I motsetning til "The Piper at the Gates of Dawn" som i større grad var et uttrykk for Barretts særegne stil, og eventyraktige låter, hadde "A Saucerful of Secrets" et fyldigere, mer kompleks lydbilde. Med tyngre gitarriff, og lange pulserende instrumentalpartier. Stemningen på plata uttrykkes muligens best i den psykedeliske "Let there be more light" som omhandler en UFO som lander på en myr. Og fulgt opp på "Set the Controls for the Heart of the Sun", og tittellåta "A Saucerful of Secrets"

Det psykedeliske preget var muligens i enda større grad til stede på denne plata, enn på "The Piper at the Gates of Dawn".

Til tross for referansene til UFO kontakt hadde ikke Roger Waters lest noen Science Fiction bøker, eller vist større interesse for temaet i forkant av innspillingen. Tekstlinjen "Carter's father saw it (UFO) there" i "Let there be more Light", henspilte på faren til Pip Carter. En venn fra Cambridge tiden, og en som også hadde jobbet som lystekniker for Pink Floyd.

Tittellåta "A Saucerful of Secrets" varte i hele 12 minutt. Uten noen tydelig rød tråd, og med en stil som på norsk ville blitt omtalt som friform, var dette den mest eksperimentelle låta Pink Floyd noen gang spilte inn. De hadde første gang framført den på BBC i juni 1968, da under navnet "Massed Gadgets of "Hercules". Senere ble den delt opp i 4 parti, med navnene "Something Else", Syncopated Pandemonium", Storm Signal" og "Celestial Voices"

David Gilmour: "The title track of 'A Sacuerful of Secrets' I still think is great. I really love it, it was brilliant. That was the first clue to our direction forwards, from there."

Etter flere "tunge" låter ble stemningen på plata løst opp av den melodiøse "See Saw" - der koringen kunne minne om det Moody Blues holdt på med på samme tid. Og den lett barnslige "Jugbland Blues", som fungerte som en link til bandets forrige album, stilmessig, med sitt naive preg.

Til tross for sine kvaliteter hadde "See Saw" opprinnelig arbeidstittelen "The most boring song I've ever heard Bar Two", og Richard Wright som skrev den var aldri helt fornøyd med den. Han så den mer som endel av læringsprosessen som låtskriver.

"Set the Controls for the Heart of the Sun" er etter manges mening platas beste spor, og en låt Pink Floyd - og senere Roger Waters, har framført live flere ganger. I tillegg til å ha et psykedelisk preg, blir den gjerne omtalt som 'spacerock'. Nick Mason: "Set the Controls for the Heart of the Sun' is perhaps the most interesting song in relation to what we were doing at the time since it had been constructed to make the most of what we had learnt."

Etter at Barrett ga seg i Pink Floyd valgte man å la Richard Wright prøve seg som vokalist. Han sang på singelen "It would be so Nice", og han hadde hovedvokalen på 4 av låtene på albumet. Mens Waters, Barrett og Mason sang på en låt hver. Dette skulle bli det første og siste Pink Floyd albumet der Wrights vokale bidrag var større enn de andres.

David Gilmour i studio under innspillingen av "A Saucerful of Secrets"

Norman Smith ble brukt som produsent på "A Saucerful of Secrets". Men ifølge Richard Wright hadde han ikke sansen for de lange, komplekse komposisjonene som preget plata. Richard Wright: "Norman gave up on the second album. He was forever saying things like, 'You can't do twenty minutes of this ridiculous noise'." Som svar fikk han da at han kunne velge å gjøre som de ønsket, eller forlate studioet. Richard Wright: "We were pretty cocky by now and told him, if you don't want to produce it, just go away. A good attitude I think."

Norman Smith: "I still didn't understand the music."

Mer positivt var det at Smith oppmuntret Roger, Nick, David og Richard til å lære seg å bruke studioet, og underviste dem i innspillingsteknikk. Ønsket hans var at bandet i framtiden skulle være i stand til å produsere platene sine uten hjelp fra ham eller andre. Nick Mason: "From our first day, Norman encouraged us to get involved in the whole production process. He was aware of our interest in the science and technology of recording."

Smith måtte også spille trommer på "Remember a Day" ettersom Nick ikke klarte å gjenskape den stemningen Smith var ute etter. Nick Mason: "I really didn't like giving up my drum-stool - and never have - but in this particular instance I would have struggled to provide a similar feel."

I ettertid blir "A Saucerful of Secrets" sett på som et mellomspill - på det som hadde vært, og det som skulle bli. Noe bandet selv også var enig i.

David Gilmour: "It was the album we began building from."

Nick Mason: "It contains ideas that were all well ahead of the period."

Kritikerne mente "A Saucerful of Secrets" ikke hadde noen retning eller rød tråd, og de gjorde et nummer av at flere av låtene var til overs fra innspillingen av "The Piper at the Gates of Dawn". Toneangivende New Musical Express mente tittellåta var: "long and boring, and has little to warrant it's monotonous direction."

Nick Mason: "I was surprised when 'Saucerful' was criticised harshly in the press. I thought it had some very new ideas."

"A Saucerful of Secrets" ble lagt ut for salg den 29. juni 1968. Salgsmessig gikk det brukbart i Storbritannia, med 9. plass. Men ellers ble den en liten fiasko, der den ikke nådde opp på listene verken i U.S.A. eller i andre europeiske land. I ettertid har denne plata havnet litt i bakgrunnen i forhold til "The Piper at the Gates of Dawn", når det har vært snakk om Pink Floyds tidlige periode. Likefullt er det en plate fansen setter pris på, som en av de bedre bandet ga ut. Jmf. Rateyourmusic.

Det ble gitt ut en singel fra albumet, med "Let there be more light". Den var en av platas beste spor, og en låt som viste hvor Pink Floyd stod musikalsk på dette tidspunktet. Dessverre ble heller ikke dette noen salgssuksess. 

Singelen "Let there be more light" fra 1968 fins i et begrenset antall.

Den går for over 7000.- på internett butikker.

"Jugband blues" ble aldri gitt ut på singel, verken i 1968 eller senere, selv om det forelå planer for det på den tiden plata ble gitt ut. Likefullt er det Pink Floyd "singelen" som har gjort det best i Norge, om man ser bort fra "Another Brick in the Wall". Med 12. plass på VG-lista (8 uker) i 2007! Man må anta at det har sammenheng med at nedlastinger fra internett også telles med på denne lista, og at interessen for låta kan ha vært spesielt stor her i 2007. Men merkelig var det uansett.

Mens Vic Singh hadde hatt ansvaret for å utforme coveret på "The Piper at the Gates of Dawn", var det grafikk/design duoen Hipgnosis som laget coveret til "A Saucerful of Secrets". Det litt udefinerbare, psykedeliske preget på coveret - og de skjulte motivene, stod på mange måter i stil med musikken på plata. Som et av de mest markante albumcoverne fra 60-tallet. Flere av bildene som var sammen i en slags kollasj, var hentet fra tegneseriebladet Marvel comics. Bla. superhelten Living Tribunal som er avbildet øverst i venstre hjørne. Muligens for å gi coveret et tidsriktig 'space' preg. Ifølge Hipgnosis ønsket de å uttrykke religion, dop, og Pink Floyds musikk gjennom coverillustrasjonen. 

Storm Thorgerson: "Marvel Comics, astrology, alchemy, swirling patterns, outer space and infrared weird photography, were thrown together like an immiscible oil and water bubble slide at an early Floyd gig, superimposed upon each other, drifting around in a dreamlike fashion."

Nick Mason: "The cover contains all the politically correct ingredients of the period."

På baksiden av albumet, og på infoen på innercoveret til "A Saucerful of Secrets" var David Gilmours navn skrevet feil, slik at det i stedet stod 'David Gilmore'.

Albumet "A Saucerful of Secrets", med coveret som Hipgnosis laget.

Hipgnosis bestod på den tiden av Aubrey Powell og Storm Thorgerson, begge venner av Waters og Barrett fra Cambridge tiden. Storm hadde kjent de to siden barndommen, og vært ivrig tilhører til bandene de spilte i. Som nevnt hadde han også gått på Cambridgeshire High School for Boys sammen med de to. Også Aubrey Powell gikk på denne skolen. 

Da de var 14 år gamle, spilte Waters og Thorgerson på det samme rugbylaget. Mødrene deres som begge var lærere var omgangsvenner privat. Heller ikke hjemme hos familien Thorgerson var det noen far til å holde Storm 'i ørene', da foreldrene ble skilt da Storm var liten. I ungdomstiden pleide Storm å lage små filmer, der kameratene fikk jobben med av å være skuespillere. En av filmene het "The Meal", og ble spilt inn hjemme hos kameraten Anthony Stern. I filmen ble en Nick Sedgwick 'spist' på middagsbordet i huset. Noe som ikke ble tatt nådig opp av Sterns foreldre, da de fikk se opptakene etterpå.

Gutterommet til Storm var dekket med grafitti på veggene, og montasjer som Storm hadde laget av bilder som var klipt ut av magasiner. Rommet var en yndet møteplass for vennegjengen, der det gjerne kunne være 10-15 personer på besøk, som satt på gulvet og røykte. 

I Egerton Court, Kensington, London hadde Storm og Aubrey bodd sammen med Syd, på den tiden da Syds psykiske problemer var i ferd med å ta overhånd. 

Da Storm var ferdig med grunnskolen tok han eksamen i film og TV, på Royal College of Art i London (1966-69). 

Aubrey Powell hadde jobbet som sjåfør for Pink Floyd når de var ute og opptrådte. Også han utdannet seg innen filmteknikk, ved London School of Film Technique. Tidligere hadde han vært elev ved The King's School i Cambridge.

At Storm og Po dannet Hipgnosis sammen var mer en tilfeldighet. Det hadde startet med at Storm hadde en venninne som jobbet i Penguin forlaget, og hun introduserte ham til folkene som laget omslag til bøkene deres. De var nysgjerrig på psykedeliabevegelsen, og ønsket å skape noe som gjorde at de fikk innpass her. Og da ønsket de at Storm skulle hjelpe dem. Storm og Po tok da med seg de som bodde sammen med dem i Egerton Court og kledde dem ut som cowboyer, og tok bilde av dem i Richmond Park med infrarød film. Noe som ga en helt spesiell effekt. Forlaget likte det de så, og ønsket at Storm og Po skulle ta flere slike bilder. Det endte opp med at de leverte 10 bilder til forlaget, som de fikk 400 kroner pr stk. for - noe som var mye penger på den tiden. Storm Thorgerson: "It was enough for us to live on for the whole summer."

Også Roger Waters var imponert av det Storm og Po hadde laget, og ønsket at de skulle lage coveret til "A Saucerful of Secrets". For jobben fikk de 1200 kroner. På det tidspunktet hadde de ennå ikke dannet Hipgnosis, og de var fortsatt skoleelever. De brukte først mørkerommet på Royal College of Art når de skulle fremkalle bilder. Senere, når de var ferdig utdannet, ble Aubreys bad brukt som mørkerom. Aubrey fungerte som Storms høyre hånd, da det i første rekke var Storm som var den kreative av de to. 

Aubrey Powell: "Hipgnosis was about Storm being very much the brains and me being very much the hands on."

Først hadde de tenkt å kalle seg Consciousness Incorporated, men fant ut at det ble for pretensiøst. Hipgnosis, som kan sees på som en sammensetting av ordene hipt og gnostisk, var et navn noen hadde skrevet på ytterdøra (mest sannsynligvis Syd Barrett) på leiligheten til Po og Storm. 

 

 Aubrey Powell og Storm Thorgerson utgjorde Hipgnosis. En kunst-design

gruppe som utformet mange av Pink Floyds mest kjente platecover.

Hipgnosis, og da særlig Storm Thorgerson, har gått inn i musikkhistorien som de dyktigste innen faget. Med mange av de mest kjente platecoverne som er laget på samvittigheten. Slik som "The Lamb Lies Down on Broadway": Genesis, "Houses of the Holy": Led Zeppelin, "1": Peter Gabriel, "Pieces of Eight": Styx, "Pyramid": The Alan Parsons Project. Men først og fremst er de kjent for platecoverne de laget for Pink Floyd. Og da særlig "Dark side of the Moon".

Samme dag som "A Saucerful of Secrets" (29. juni) ble lagt ut for salg, gjorde Pink Floyd en av sine legendariske konserter, i Hyde Park i London. Som den første rockekonserten som ble holdt i den kjente parken. Nick Mason: This was a marvellous event: the weather was fine, the atmosphere mellow and relaxed."

Det var Pink Floyds tidligere selskap Blackhill Enterprises som stod bak arrangementet som ble kalt Midsummer High Weekend. Nick Mason: "This was our first opportunity to work with Peter (Jenner) and Andrew (King) after the split, and that there seemed to be no hard feelings was a bonus."

Også Roy Harper og Jethro Tull opptrådte denne dagen. Harper hjalp Pink Floyd med framføringen av tittellåta "A Saucerful of Secrets". Hele albumet ble presentert under denne konserten. Fra debutplata spilte de kun en låt.

Pink Floyd i Hyde Park.

Lyden Pink Floyd presenterte på konserten var svært imponerende. Ved hjelp av den kvadrofoniske azimuth koordinatoren kunne de panorere lyden over, bak, foran, og på siden av publikum. Noe som naturlig nok gjorde inntrykk. Det ble også brukt et lysshow, og visualisering av bilder, til å uttrykke bandets musikk. 

Avisene var over seg av begeistring, da de skulle anmelde konserten dagen etter. Og mange mener at denne konserten var et vendepunkt i karrieren, da den skapte fornyet interesse for Pink Floyd i britisk presse og blant musikkinteresserte. Særlig den legendariske radio DJen John Peel lot seg begeistre. John Peel: "It was like a religious experience. They just seemed to fill the sky and everything."

Som nevnt hadde Pink Floyd i lengre tid hatt ønske om å gjøre konsertene sine til spektakulære opplevelser, skapt av musikk, lydeffekter, og lys. Der oppmerksomheten ikke ble rettet mot de enkelte medlemmene av bandet, slik The Rolling Stones og The Who opplevde. Særlig viktig ble det nå som deres frontmann og kultfigur Syd Barrett ikke lenger var med i bandet. David Gilmour: "We  didn't have a Mick Jagger or a Roger Daltrey. All we had was a bass player that would stomp around scowling (skulende) and making faces."

Pink Floyd framstod nå som et av de mest innovative livebandene i verden. Og dette bidro til å øke interessen for dem.

Etter konserten i Hyde Park dro Pink Floyd ut på en "A Saucerful of Secrets tour" i U.S.A. med 23 konserter fra 8. juli til 24. august. Med på turneen var også Soft Machine og The Who. Konsertene i U.S.A. ble ikke så bra som Pink Floyd hadde ønsket, ettersom de ikke fikk ha med seg sine egne instrumenter og lydutstyr. David Gilmour: "That was pretty bad because we didn't have any of our own equipment."

Det ble dermed en gjentagelse av Pink Floyds forrige besøk i U.S.A. da de heller ikke hadde med egne instrumenter. Redningsmannen denne gangen het Jimi Hendrix, som ordnet det slik at bandet fikk velge ut instrumentene de trengte i New Yorks Electric Lady studios. Gitarlegenden hadde som nevnt opptrådt med Pink Floyd tidligere, og var også en bekjent av David Gilmour fra før han ble med i Pink Floyd. Nick Mason: "It was Jimi Hendrix who saved us."

Og som sist hadde Pink Floyd problemer med å få arbeidstillatelsen i orden i tide, og de slet med pengemangel. Ved en anledning gikk de tom for penger, slik at deres amerikanske selskap måtte dekke utgifter til hotellopphold og mat. Og mellom konsertene hadde de ikke penger til å finne på noe. På et lavprishotell de bodde på tilbrakte de tiden ved bassengkanten, for å få tiden til å gå.

I New York valgte Roger å prøve LSD, for andre og siste gang i livet. Opplevelsen ble ubehagelig, ettersom han i ruspåvirket tilstand 'stivnet' på 8th Avenue i New York, uten å være i stand til å bevege seg. 

På de 3 konsertene Pink Floyd gjorde på The Scene i New York i juli, hadde de Fleetwood Mac som oppvarmingsband. Det britiske bandet begynte i likhet med Pink Floyd å gjøre seg gjeldende i U.S.A. på denne tiden. Med årene ble de den 24. mestselgende artisten i amerikansk musikkhistorie (Pink Floyd er på 7. plass). 

Positivt var det at Pink Floyd fikk sjansen til å vise seg fram for et stort publikum i U.S.A. Og da The Who som var hovedband på turneen måtte trekke seg fra konserten de skulle gjøre på enorme JFK stadium i Philadelphia 24. juli, var det Pink Floyd som ble flyttet opp på plakaten (foran band som Herman's Hermits og The Troggs). Opptredenen de gjorde fikk hyggelig omtale i amerikansk musikkpresse.

Fra 31. august og ut året gjorde Pink Floyd ytterligere 37 konserter, i Mellom-Europa og Storbritannia.

Pink Floyd live på Kastival '68 Festival, i Kasterlee, Belgium.

En konsert som også ble sendt på belgisk TV.

I forkant av turneen solgte Bryan Morrison selskapet sitt til Brian Epstein og hans NEMS Enterprises. Normalt sett skulle Pink Floyd blitt med over som endel av avtalen. Men fordi de enda ikke hadde undertegnet noen avtale med Morrison, annet enn en agentkontrakt som gjaldt for U.S.A. turneen, kunne de velge å gå ut av samarbeidet. Med seg fikk de Steve O'Rourke  som de ønsket å samarbeide videre med. Like etter startet O'Rourke sitt eget selskap, kalt EMKA (oppkalt etter hans døtre Emma og Katherine) som tok seg av Pink Floyds forretningsdrift, med O'Rourke som deres personlige manager.

Senere ble EMKA også navnet på O'Rourkes racing team. Turnemanager Tony Howard ble igjen hos NEMS. Og i årene som fulgte kom Pink Floyd til å samarbeide jevnlig med både ham og NEMS når de var ute på turne.

I 1968 ble Nick sammen med fløytisten Linda Rutter (Lindy), som han hadde gått på skole med i barndommen. De ble gift i 1969. I bryllupet hadde Nick radio legenden (BBC radio) John Peel som forlover. Sammen fikk Nick og Linda barna Holly og Chloe. I 1988 ble de skilt.

          

Nick Masons kone Linda (Lindy) Rutter. Til høyre ser vi Roger Waters

sammen med Lindy, mens Waters kjæreste Judy står og kikker på.

I perioden 1968-1970 var Pink Floyd/Roger Waters involvert i innspillingen av musikk til hele 4 filmer (5 om man tar med filmen "Tonite Lets All Make Love in London" fra 1968, der "Interstellar Overdrive" ble brukt).

Den første - "The Committee", var en surrealistisk film som ikke nådde ut til så mange da den ble satt opp på kino i 1968. Musikken Pink Floyd laget til filmen ble spilt inn i mai 1968, like etter at de hadde avsluttet innspillingen av "A Saucerful of Secrets". Det ble ikke gitt ut noen soundtrack plate med Pink Floyds musikk. Og ikke lenge etter var heller ikke filmen å oppdrive for de som var interessert. I 1985 ble det gitt ut en bootleg med Pink Floyd musikk til filmen, i et opplag på 300 plater. Men ifølge de som har hørt plata, virket det som musikken var tatt opp fra en TV-skjerm. Plata har senere også funnet veien til internett. 

I 2005 ble "The Committee" gitt ut på nytt, i DVD format. Til glede for Pink Floyd fansen. Men heller ikke denne gang fikk man presentert Pink Floyds musikk på egen CD. I stedet ble låter som "The Confession", "The Party", og en tidlig utgave av "Careful with that axe, Eugene", presentert slik det opprinnelig var tenkt - som endel av filmen. Mange mener Pink Floyds musikk her er av høy klasse - med stemningsfullt orgelspill. Og at det er synd at den ikke ble gitt ut som ordinær plate.

Filmen "The Committee", som inneholdt musikk laget av Pink Floyd.

17. desember 1968 ble "Point me at the Sky" gitt ut på singel, som den 5. fra Pink Floyd. Låta som handlet om en tidsmaskin hadde et psykedelisk preg, skapt av Wrights orgelspill. I refrenget kunne den minne om "Lucy in the Sky with Diamnods" med The Beatles.

Men til tross for at den var mer umiddelbar i lydbildet enn det meste som fantes på "A Saucerful of Secrets", ble den ikke noen hit. I Storbritannia nådde den ikke opp på topp 100 listen - som den 4. i rekken. Skuffelsen over dette gjorde at Pink Floyd bestemte seg for ikke å gi ut flere singler i Storbritannia. En avgjørelse de holdt fast ved helt til 1979. Roger Waters: "It was very uncool to release singles. That's why we wouldn't do it. But we all get older."

Nick Mason: "We decided that if the public didn't want to buy our singles, we didn't want to put out any out."

Mange vil nok si at den avgjørelsen ytterligere var med på definere Pink Floyd som et albumband, som ikke fokuserte på å lage fengende enkeltlåter, men som i stedet ønsket å skape en helhet gjennom to albumsider.

"Point me at the Sky" fins i få eksemplarer på singel, og den ble ikke tatt med på samleplater med Pink Floyd i årene som fulgte. Først i 1992 ble den gjort tilgjengelig pånytt, som endel av samleboksen "Shine On".

B-siden av singelen bestod av publikumsfavoritten "Careful with that Axe, Eugene", som her ennå ikke hadde funnet den formen som låta kom til å bli kjent med. Med en 'seig' oppbygning, abstrakte psykedeliske preg, og mangelen på en tradisjonell melodi, lignet den ikke på noe annet som ble laget på samme tid. Til glede for mange musikkfans. Phil Manzanera (Roxy Music): "They were doing things with sounds, having fun with the traditions of musique concrète and the Radiophonic Workshop. It was a chill-out experience."

            

Promo-videoen som ble laget til "Point me at the Sky" - med bla. David og Nick.

Første halvdel av 1969 gikk med til turnevirksomhet. I perioden januar-april gjorde de 27 konserter i Storbritannia, samt noen enkeltkonserter i Frankrike og Tyskland. For første gang i karrieren ga disse konsertene et utbytte som gjorde at de kunne ta ut mer i lønn enn det roadiene som fulgte dem på turne fikk utbetalt. Noe av inntektene ble brukt på bedre lydutstyr. Fokuset på det visuelle ble dempet ned noe, mens ønsket om å presentere et bedre lydbilde ble prioritert. 

Parallelt med dette var Pink Floyd opptatt med å skrive låter til et nytt album kalt "Ummagumma", og de var i studio for å spille inn soundtracket til filmen "More".

14. april 1969 fikk fansen mulighet til å høre utdrag fra flere av de nye låtene, på konserten de gjorde på Royal Festival Hall i Sør-London, foran 2500 mennesker. Konserten var også endel av et nytt konsept, kalt "The Man and the Journey". Den var delt opp i to suiter (som de ble kalt), der hver suite hadde omtrent samme lengde som et platealbum. Mellom disse to suitene var det lagt inn en pause. I tillegg til Floyds musikk fikk publikum presentert ulike teatralske elementer, og programmusikk. Bla. fikk man se noen planker som ble saget over og satt sammen til et bord..

Konserten på Royal Festival Hall ble presentert under navnet "The Massed Gadgets of Auximenes - More Furious Madness from Pink Floyd". Kritikerne mente Pink Floyd her viste en genuin evne til å mikse den musikalske framføringen med et spennende sceneshow. 

Første del av konserten inneholdt låter som "Daybreak Prt.1", "Sleep", "Nightmare", som i andre versjoner er kjent under låttitlene "Grantchester Meadows", "Quicksilver", og "Nightmare" - fra albumene "Ummagumma" og "More". Del 2 inneholdt i større grad materiale fra "The Piper at the Gates of Dawn" og "A Saucerful of Secrets". Men igjen - under andre navn og andre arrangementer enn de originale.

I tillegg til den nye musikken presenterte Pink Floyd et helt nytt sorround lydsystem som gjorde det mulig å panorere lyden 360 grader - som en forbedring av det kvadrofoniske lydsystemet de hadde brukt tidligere (som panorerte 270 grader).

Roger Waters: "We wanted to throw away the old format of the pop show, standing on a square stage at one end of a rectangular room, and running through a series of numbers. Our idea is to put the sound all around the audience with ourselves in the middle. Then the performance becomes much more theatrical."

Midtveis i del 1 av konserten tok Pink Floyd seg en liten pause, der de ble servert te på scenen. Som en av mange ekstravagante og merkverdige ting Pink Floyd gjorde på denne tiden. Roger Waters: "There was a lovely bit on the show. Where we would put a radio on the stage, tune it to a local station and put a mic in front of it, so it was going out the P.A. And we'd stop and make a cup of tea and drink it. And 10 minutes later, or whatever, we'd put the tea cups away, turn the radio off and get on with the music."

David Gilmour har muligens ikke så gode minner fra konserten, etter at en jordingsfeil førte til at han fikk et kraftig elektrisk støt som gjorde at han ble kastet i bakken. Nick Mason: "It left him vibrating mildly for the rest of the show."

Man hadde egentlig tenkt å gi ut denne konserten som en liveplate. Men pga. de kommende albumene, som inneholdt mye av det samme materialet, ble ideen droppet. Likefullt har konsertene Pink Floyd i 1969 gjorde under konseptet "The Man and the Journey", blitt gitt ut som populære bootlegs. Og da særlig konserten de gjorde i Amsterdam den 17. september 1969, som ble tatt opp på bånd og gitt ut som plate.

Bootlegen "The Man and the Journey"

I mars 1969 gjorde Pink Floyd ferdig innspillingen av soundtracket til "More". Det meste av arbeidet hadde foregått i løpet av 8 dager i januar/februar i Pye studios. De hadde egentlig tenkt å bruke Abbey Road, men EMI satte foten ned for det ønsket. De produserte plata selv denne gangen, med hjelp fra lydteknikeren Brian Humphries. Humphries kom til å bli en viktig person for Pink Floyd utover 70-tallet, der han deltok som lydtekniker på mange av platene de ga ut.   

Waters og co. hadde ikke sett den ferdige filmen før de gikk i gang med å skrive og spille inn låter. Med så kort tid tilgjengelig måtte Pink Floyd være effektive i studio. Roger satt og skrev tekster parallelt med at bakgrunnskomp ble spilt inn i det samme rommet.

"More" ble lagt ut for salg 27. juli 1969. Bare dager før selve filmen ble satt opp på kino. Dessverre ble den ikke satt opp i England, men den gjorde det bra i U.S.A. og Frankrike, noe som bidro til en økt interesse for Pink Floyds musikk. Filmen ble også presentert på Cannes festivalen i mai 1969.

Det var produsent Barbet Schroeder som spurte Pink Floyd om de kunne tenke seg å lage musikk til den tyskfranske hippiefilmen, som omhandlet heroinavhengighet på ferieøya Ibiza. Med på kjøpet fikk de en god slump penger. Barbet Schroeder: "I was a big fan of the first two Floyd records." 

Schroeder ønsket at Floyds musikk skulle ha en 'aktiv' rolle i filmen, og ikke noe som ble spilt i bakgrunnen, og på slutten. 

At "More" var en lavbudsjettfilm fikk så være. På denne tiden var ønsket om lage musikk til film så sterkt at de nesten sa ja til hva som helst. 

David Gilmour: "We would have done almost anything in terms of films. We wanted to have a go at it."

Richard Wright: "Films seem to be the answer for us at the moment."

Pink Floyd, slik de ble avbildet på innercoveret til "More".

"More" var en spennende plate, som til tross for at den først og fremst var laget for å passe til filmen, også stod godt på egne ben. Plata viste spennvidden i Pink Floyds musikk på denne tiden. Fra den lavmælte akustiske balladen "Green is the Colour", den spanskinspirerte "A Spanish Piece",  til rockerne "The Nile song" og "Ibiza Bar". De to sistnevnte er muligens de mest heavy låtene Pink Floyd noen gang spilte inn. Med David Gilmour som med sin 'rufsestemme' nesten skriker ut ordene. De to låtene kan sees i sammenheng, da de er bygd over det samme temaet. 

Eksperimentell elektronisk musikk, fikk man i "Quicksilver" og "Main Theme".

Platas høydepunkt er etter manges mening "Green is the Colour". Man fornemmer hippietiden i den vakre akustiske balladen - som en av de fineste låtene Pink Floyd spilte inn. Det akustiske preget var også det man først og fremst la merke til på plata. Også "Cymbaline" var et høydepunkt på plata, som på en fin måte fanger hippiestemningen i filmen.

"Seabirds" og "Hollywood" er to Pink Floyd låter som ble skrevet til "More", og brukt i filmen, men ikke tatt med på soundtracket. Mens flere av låtene på plata ble framført i en annen versjon i filmen. 

Nick Masons kone Lindy deltok på plata, da hun spilte blikkfløyte på "Green is the Colour".

Coveret til plata var laget av Hipgnosis. De tok et stillbilde fra filmen, og solariserte det i mørkerommet for å skape den spesielle effekten med et hippie preg, som coveret er kjent for. Tanken var at bildet skulle illustrere bildene man får på netthinnen, under en LSD trip.

På de første utgavene av plata ble bandet presentert som The Pink Floyd - med bestemt artikkel. En form de egentlig hadde gått bort fra.

"More" fra 1969.

Salgsmessig gikk det igjen bra i Storbritannia, med 9. plass på albumlisten, mens den ikke nådde opp ellers i Europa. Heller ikke i Tyskland eller Frankrike. Derimot ble det 153. plass i U.S.A.

I Europa og Japan ble "The Nile song" gitt ut som singel. I dag går et eksemplar av singelen for flere tusen kroner.

     

To utgaver av singelen "The Nile song".

På den tiden "More" ble gitt ut kunne Pink Floyd fortelle at de gjerne skrev musikk til flere filmer. Og da gjerne en science-fiction film. Richard Wright: "It would be nice to do a science-fiction movie...Our music seems to be that way oriented." 

Roger Waters syntes det var trist at de ikke fikk sjansen til å lage soundtracket til kultklassikeren "2001 - A Space Odyssey", som hadde et tema som passet med Pink Floyds musikk på den tiden. I stedet kunne Pink Floyd glede seg over å bli spurt av BBC om å komponere musikk som kunne brukes som lydkollasj til månelandingen 20. juli 1969. Pink Floyd skrev da låta "Moonhead" (også kjent som "Trip on Mars"), som ble presentert i TV programmet "But what if it's made of green cheese?" som ble sendt parallelt med dekningen av månelandingen. Også David Bowies klassiker "Space Oddity" ble presentert i dette programmet. "Moonhead" ble presentert live ved minst to anledninger, og den er å finne på mange bootlegs med Pink Floyd. Låta har likevel aldri blitt gitt ut på noen offisiell plate med bandet.

26. juni avsluttet Pink Floyd en britisk turne med konsert i ærverdige Royal Albert Hall. Med seg på konserten hadde de Royal Philharmonic Orchestra. Som dirigent hadde de fått med seg produsent Norman Smith, som entret scenen stående på et mobilt podium, til publikums - og ikke minst hans egen, store glede. 

Også et kor opptrådte med Pink Floyd på denne konserten. Å samarbeide med et større orkester, og et kor, var noe de i lengre tid hadde hatt et ønske om. Det fungerte også som en inspirasjon for bandet da de etter hvert skulle i gang med "Atom Heart Mother", som tildels var bygd opp som et symfonisk verk.

Mellom 22. juli og 28. september 1969 gjorde Pink Floyd 17 konserter og TV opptredener i Belgia, Nederland og Tyskland. Det var egentlig planlagt mange flere konserter, men av ulike årsaker ble de avlyst.

25. oktober var bandet tilbake i Belgia for å opptre på Actuel Festival i Mont de L'Enclus, Amougies. Da de skulle framføre "Instellar Overdrive" fikk de hjelp fra den (allerede da) legendariske avant-garde rockeren Frank Zappa. Som en av få anledninger der andre kjente artister har opptrådt sammen med Pink Floyd. Det var Pink Floyd som inviterte Zappa til å komme opp på scenen for å spille på låta.

Frank Zappa på scenen sammen med Pink Floyd.

25. oktober 1969 var også dagen da Pink Floyds andre album for året - "Ummagumma", var klar for utgivelse. Den merkelige tittelen skal visstnok være et slanguttrykk fra Cambridge området for det å ha sex. Et uttrykk deres roadie og kamerat Ian 'Emo' Moore tar sin del av æren for at endte opp som tittel på plata. Ian Moore: 'I'm going back to the house for some ummagumma."

Også albumet var merkelig på sin måte, da det ikke dreide seg om et tradisjonelt studioalbum. I stedet fikk fansen presentert to album, der det første var en liveplate, med opptak fra konsertene de gjorde på Mothers Club i Birmingham den 27. april 1969, og Manchester College of Commerce den 2. mai 1969. Mens det andre albumet bestod av låter som de 4 medlemmene av Pink Floyd hadde komponert og spilt inn hver for seg - som om de var ment for soloplater. 

Det var David Gilmour som hadde ideen om individuelle bidrag, for at de 4 skulle få utløp for sin kreative side på en ny måte, og for å slippe unna forventingspresset de følte i forhold til det å skulle spille inn et nytt studioalbum. David Gilmour: "It was down to a lot of paranoia amongst each other, and thinking we would have a good time doing things on our own for a change. Just for a laugh."

Ideen var også en reaksjon på at ingen av dem hadde noen låter klare da bandet møtte produsent Norman Smith i studio for å starte innspillingen av den nye plata. 

Liveplata inneholdt "Astronomy Domine", "Careful with that axe, Eugene", "Set the Controls for the heart of the Sun", og "A Saucerful of Secrets". Mange mener at det var på "Ummagumma" at disse låtene kom til sin rett, i røffere og lengre versjoner enn tidligere. De som hadde fulgt bandet noen år la også merke til at det tekniske nivået hos Waters og co. hadde utviklet seg.

Årsaken til at man brukte opptak fra to konserter var at bandet ikke hadde vært fornøyd med det tekniske utstyret på konserten i Birmingham, men desto mer fornøyd med selve framføringen. I Manchester hadde det vært motsatt. Derfor endte man opp med å bruke begge opptakene på "Ummagumma". Richard Wright: "The first time, at 'Mothers' in Birmingham, we felt we'd played really well, but the equipment didn't work, so we couldn't use nearly all of that one." 

Wright mente at det som tilslutt endte opp på plata ikke viste hvor bra de egentlig var på scenen. Richard Wright: "The stuff on the album isn't half as good as we can play."

"A Saucerful of Secrets" ble på denne liveplata delt opp i 4 underseksjoner - kalt "Something Else", Syncopated Pandemonium", Storm Signal" og "Celestial Voices". I følge Roger Waters var en kamp på liv og død tema for låta, der de 4 partiene omhandlet ulike faser av denne kampen. 

Liveplata ble ikke "skjemmet" av lyden av klapping og roping, da publikum på 60-tallet generelt var mer dannet når de gikk på konsert, og ikke laget for mye bråk.

        

David Gilmour og Nick Mason, slik de ble avbildet på innercoveret til "Ummagumma".

Studioplata med solobidrag fra de fire var jevnt over eksperimentell i stilen. Særlig Richard Wrights "Sysyphus" Prt. 1-4 kunne være en prøvelse for lytteren med det avant-garde inspirerte pianospillet, og en bombastisk intro, som om det var soundtracket til en episk storfilm. Denne Sysyphus som Wright hentet inspirasjon fra,  var en konge i gresk mytologi. Senere innrømmet Wright at låta var litt vel pretensiøs.

Høydepunktet på plata var Roger Waters vakre "Grantchester Meadows" som kunne minne om Simon & Garfunkel og Nick Drake, med sin vennlige sang og akustiske gitar. Grantchester Meadows er som nevnt et grøntområde som ligger i nærheten av Cambridge. Både David Gilmour og Syd Barrett vokste opp i nærheten av det lille tettstedet Grantchester ved Cambridge, der folk gjerne dro ut på engene (meadows) på piknik i helgene.

Storm Thorgerson: "The thing to do was to hire a punt (båt beregnet for bruk i kanaler) at one of the boatyards at the Mill, and take it down to Grantchester Meadows."

Grantchester Meadows er et vakket grøntområde ved Cambridge, som elven Cam slynger seg gjennom.

Også Waters viste en eksperimentell side av seg selv på plata, med "Several Species of Small Furry Animals Gathered Together in a Cave and Grooving with a Pict". Det meste av "Several Species.." bestod av ulike lyder, med Waters som her og der snakket uforståelig 'skotsk'. 4 1/2 minutt ute i låta kunne man høre noen si: "That was pretty avant-garde, wasn't it?". Waters tok i bruk sin egen kropp som tromme på låta.

Også David Gilmours "The Narrow Way" var et høydepunkt på en ellers lite tilgjengelig plate. Tidlig i prosessen hadde han kalt den "Baby Blue Shuffle in D minor". Ikke overraskende var det hans gitarspill som stod i fokus på låta som gikk over 3 partier. Part 1 og 2 er instrumentale spor, mens Part 3 inneholdt Gilmours vokal.  Med help av overdubbing klarte han å skape et fyldig lydbilde, der ulike typer gitarriff ble presentert samtidig, som om det var flere gitarister som spilte. Gilmour spilte også bass, trommer, orgel og piano på "The Narrow Way". 

Dette var første gang Gilmour skrev tekst til en Pink Floyd låt. For å få hjelp til teksten hadde han ringt Roger Waters, men der ble han blankt avvist med beskjed om at det måtte han klare selv. Deretter slengte Waters på røret. Dette ble en av de første av mange episoder som vanskeliggjorde forholdet mellom Gilmour og Waters.

David Gilmour om "The Narrow Way": ". I'd never written anything before, I just went into a studio and started waffling about, tacking bits and pieces together."

En låt som ble spilt inn, men ikke tatt med på "Ummagumma", var Waters akustiske "Embryo" - med Gilmour på vokal. Den ble senere å finne på Harvest samleren "Picnic" (1970) - til store protester fra bandet. Den ble også tatt med på Pink Floyds samleplate "Works" fra 1983. Fram til 1971 framførte Pink Floyd låta når de opptrådte live.

Der de foregående platene var blitt ut på EMIs underselskap Columbia records (i Europa), var det EMIs nye label Harvest som fikk gleden av å gi ut "Ummagumma". Som et motsvar på Philips' Vertigo label, og Deccas Deram label. 

For bedre å kunne følge opp progrock bandene på selskapet, hadde EMI opprettet Harvest records. Norman Smith var blant grunnleggerne av selskapet. Kjente band på Harvest i denne første tiden, var Deep Purple, E.L.O. The Move, og Barclay James Harvest. I U.S.A. ble Harvests utgivelser distribuert gjennom Capitol records, slik også EMIs andre utgivelser ble.

Pink Floyds selskap Harvest.

I ettertid har Pink Floyd uttalt seg negativt om "Ummagumma". Nick Mason mente bla. den viste at de 4 var bedre sammen enn hver for seg. Mens Richard mente albumet ikke var halvparten så bra som det de var kapabel til. Roger Waters var ikke komfortabel med å måtte gjøre alt på egen hånd. Han trivdes best som ideskaper, med folk rundt seg til å realisere ideene. Roger Waters: "I don't think it's a good idea to work in total isolation."

Kritikerne derimot var over seg av begeistring. Særlig likte de liveplata, "Grantchester Meadows" og "The Narrow way. Record Mirror: "A truly great progressive rock album."

Salgsmessig gikk det svært bra i hjemlandet, med en 5. plass. I Frankrike ble det en fin 25. plass, mens i U.S.A. ble det 74. plass.

EMI som hadde vært negativ til Pink Floyds seneste plateprosjekt, ble med disse fine plasseringene mer positiv til den 'merkelige' musikken de laget. Da de skjønte at det var et stort marked for slik 'weird shit'. 

De som ikke var så positive mente at de eksperimentelle partiene på "Ummagumma" var interessante å høre første gangen, men at det ikke var den type musikk man orket å høre på i lengden. Pink Floyd ble også mistenkt for ha økonomiske motiver for å gi ut et dobbeltalbum, der alle 4 fikk komme til med sine komposisjoner - i forhold til royalties, på bekostning av kunstneriske hensyn.

På coveret til "Ummagumma" var Pink Floyd avbildet i døråpningen på et hus. Dette huset som ligger i Great Shelford i Cambridge, var det samme som The Pink Floyd Sound, Paul Simon og Joker's Wild (med David Gilmour) hadde opptrådt i før noen av de ble kjent. I 21 års dagen til Libby January. Storm Thorgerson hos Hipgnosis som tok bildet til coveret var på denne tiden sammen med Libby, og han syntes at huset foreldrene hennes eide egnet seg godt som kulisse til bandbildet han skulle ta.

Til venstre for Gilmour kunne man se et bilde på veggen som (nesten) var et speilbilde av det første bildet av bandet. Og slik fortsatte det innover i rammen på veggen. På det innerste bildet var albumcoveret til "A Saucerful of Secrets" avbildet. På noen albumutgaver kunne man se albumet til musikalen "Gigi" støtte seg til veggen. Mens på amerikanske utgaver var det en kun en hvit plate som var stilt opp, pga. rettighetsproblemer til "Gigi" coveret.

"Ummagumma" 

I innercoveret på plata var de 4 medlemmene av bandet avbildet hver for seg. Roger Waters var avbildet sammen med kjæresten Judy Trim, som han ble gift med samme år. De to var gift fram til 1976. De fikk ingen barn sammen.

Roger ble avbildet med kjæresten Jude (Judy) Trim på innercoveret til "Ummagumma".

På baksiden av albumcoveret var roadiene Alan Styles og Peter Watts avbildet på en rullebane med Pink Floyds konsertutstyr i bakgrunnen. Det var Nick Mason som hadde ideen til å sette opp utstyret slik jagerfly gjerne ble fotografert på den tiden, med alle våpnene og bombene lagt foran i et "skrytebilde".

Peter Watts er faren til Naomi Watts, den kjente skuespilleren som bla. har spilt i "King Kong", og "The international", og "The Ring". Han ble introdusert for Pink Floyd av turnemanager Tony Howard. Tidligere hadde Watts jobbet med The Pretty Things. Nick Mason: "Peter Watts was our first genuinely experienced road manager."

Det var Watts som hentet inn Alan Styles, som sin assistent. Han hadde tidligere jobbet som fysisk trener i det militære, og han hadde drevet med båtuleie på elva Cam i Cambridge (der han var fra). Styles ble like etter udødeliggjort i Pink Floyd låta "Alan's Psychedelic Breakfast".

     

Baksiden av coveret til "Ummagumma", med roadiene Alan Styles og Peter Watts.

Til høyre det samme motivet, men med Richard, David, Nick og Roger i forgrunnen.

I tillegg til "More", "Ummagumma", "The Macap Laughs" (Syd Barrett), var Waters og co. også opptatt med innspillingen av et 4. album i 1969 - soundtracket til Michelangelo Antonionis film "Zabriskie Point". En film som handlet om den kulturelle revolusjonen i U.S.A. på slutten av 60-tallet. Filmen startet med et studentopprør som utvikler seg til å bli en konfrontasjon med politiet der flere blir skutt. Hovedpersonen Mark rømmer fra politiet ved å stjele et fly og dra med det inn i ørkenen Death Valley. Zabriskie Point er en fjellhøyde som ligger i denne ørkenen.

Nick Mason: We liked the idea of working with film - it fitted with our desire to work outside the normal round of recording and gigs."

Innspillingen av plata foregikk i Roma i november og desember 1969. Pink Floyd bodde på luksushotellet Massimo D'Azeglio i en måned, noe som ble en hyggelig opplevelse. Mindre hyggelig var det at Antonioni mislikte mye av materialet Pink Floyd spilte inn, og stadig var innom for å fortelle det til dem. Roger Waters: "It was sheer hell." Og pga. Antonios døgnrytme måtte de arbeide i studioet om natten i stedet for om dagen. Nick Mason: "Due to Michelangelo's work schedule, we could only get time in the studio between midnight and nine in the morning."

Antonioni syntes låtene de presenterte var for triste, eller for "kraftige". Slik at det tilslutt bare var 3 Pink Floyd låter som ble med på soundtracket, instrumentalen "Heart beat, Big Meat", "Crumbling Land", og "Come In Number 51, Your Time Is Up". Sistnevnte som mange mener er platas høydepunkt, var en ny versjon av "Careful with That Axe, Eugene". Låta hadde et sakralt, psykedelisk preg. Den ble avspilt mot slutten av filmen, sammen med noen slow-motion bilder av en bygning som går i luften. "Come In Number 51, Your Time Is Up" huskes muligens best for Roger Waters kraftfulle skrik mot slutten av låta. Lignende skrik ble senere å høre i låter som "Run like Hell" og "Another Brick in the Wall Prt. 2".

 

Scenen fra "Zabriskie Point" som "Come In Number 51, Your Time Is Up" ble brukt i.

Låter som "Country song", "Unknown song", "Love scene (version 4)" og  "Love scene (version 6)" ble spilt inn til filmen, men først gitt ut på plate i 1997. Da som endel av en bonus disc som fulgte med en nyutgivelse av "Zabriskie Point". I tillegg til dette ble låter som "Fingals Cave", "Rain in the Country" og "Oneone" spilt inn i 1969. Disse har senere blitt 'henvist' til bootlegmarkedet. 

Antonioni avviste også en tidlig versjon av "Us and them" - kalt "The Violent sequence", som Richard Wright hadde skrevet. Antonioni: "It's beautiful, but is it too sad, you know? It makes me think of church." "Us and them" ble senere endel av klassikeren "Dark side of the Moon". 

Det var ikke bare Pink Floyd som opplevde å få låtene sine avvist på denne måten. The Doors hadde tenkt å la Antonioni  bruke "L' America" i filmen, men han takket nei. Den ble istedet endel av albumet "L.A.Woman". The Rolling Stones hadde en låt som ble brukt i filmen, men som ikke ble tatt med på soundtracket. 

Soundtracket "Zabriskie Point".

Soundtracket til "Zabriskie Point" klarte ikke å markere seg noe sted på albumlisten, da det ble lagt ut for salg 9. februar 1970. Enda verre var det med filmen som det hadde kostet 7 millioner dollar å spille inn, men som kun ga inntekter på 900.000 dollar da den ble vist på kino.

1969 ble dermed et svært aktivt år for Pink Floyd. I tillegg til alle disse plateinnspillingene gjorde bandet hele 90 konserter rundt om i Europa.

Det høye aktivitetsnivået fortsatte inn i 1970. Fra januar til juni gjorde de 53 konserter - bla. med en turne i U.S.A. Parallelt med dette jobbet Pink Floyd med å gjøre ferdig sitt neste studioalbum ("Atom Heart Mother"). Innspillingen av plata hadde begynt i Abbey Road studios, i mars 1970. 

Mens de tidligere hadde brukt 4 innspillingsspor i studio, ble det denne gang brukt 8. Dette ble også den første kvadrofoniske utgivelsen med Pink Floyd, beregnet for 4 høytalere i stedet for 2 - som hadde vært vanlig fram til da (og senere).

Norman Smith stod oppført som "Executive producer", men hadde i realiteten mindre påvirkning på denne plata enn de foregående. David Gilmour: "A neat way (ryddig måte) of saying that he didn't actually do anything."

I stedet valgte Pink Floyd å produsere plata selv, sammen med lydteknikerne Peter Brown og Alan Parsons. Sistnevnte hadde vært tilknyttet Abbey Road studios siden 1967, da han bare var 18 år gammel. I 1969 hadde han deltatt på innspillingen av "Abbey Road" med The Beatles. Parsons kom senere til å bli regnet som en av de store lydteknikerne/produsentene i britisk musikk. I tillegg til suksessen han opplevde med sitt eget band Alan Parsons Project - fra 1975 og utover.

Alan Parsons: "My first encounter with them was on the "Atom Heart Mother" album, which I was asked to mix for them. The album had actually been 8-track, but the amount of special effects and machines we had running - I just couldn't believe. It was like every machine in the whole building had been latched up, so that we could use every conceivable special effect. And, at the same time, it was probably the biggest challenge that I had ever been confronted with: to actually mix that--to mix a Pink Floyd Album. But thankfully, this led on to greater things, and probably the album that gave me the biggest boost to my career--"Dark Side Of The Moon."

Alan Parsons

En annen musiker som preget innspillingen av "Atom Heart Mother", var skotten Ron Geesin. Takket være ham fikk plata et markant orkestralt preg, som gjør at den skiller seg ut i Pink Floyds diskografi. Geesin hadde fram til dette gjort seg bemerket gjennom musikken han hadde skapt for ulike dokumentarfilmer og TV reklamer. I 1967 hadde han gitt ut sitt debutalbum "A Raise of Eyebrows". Musikken til Geesin var i likhet med Pink Floyd preget av eksperimentell - avant-garde inspirasjon.

Geesin hadde opptrådt på samme konsert som Pink Floyd, i april 1967. Og de stod igjen på samme scene 13. september 1969 i Rugby, Warwickshire. Nick Mason hadde blitt introdusert for Geesin året før, og hatt litt kontakt med ham gjennom sine koner som var venninner. Geesin skrev senere musikken til en av Bill Masons (far til Nick) dokumentarfilmer, kalt "The History of Motoring". Når de nå igjen treftes ønsket Nick at også Roger Waters skulle få hilse på skotten som både spilte piano, fiolin, og banjo. De to fant tonen, og like etterpå avtalte de å spille golf, og ta en middag sammen. Dette ble opptakten til et livslangt vennskap mellom Waters og Geesin. Ron Geesin: "From then on, I struck up a close friendship with Roger and Judy."

Geesin ble også gode venner med Richard Wright og kona Juliette, der de fant felles glede i jazzmusikk.

 

Ron Geesin i studio.

På samme tid ble Ron Geesin spurt om å lage musikk til dokumentarfilmen "The Body", etter at filmprodusent Tony Garrett hadde blitt anbefalt ham av radiolegenden John Peel. Geesin spurte da Waters om han kunne tenkt seg å bidra på innspillingen av plata. Noe han takket ja til. Arbeidet med denne plata startet i januar 1970. Geesin hadde også vært inne på tanken om å spørre Nick, men forstod snart at han ikke hadde den samme kreative galskapen i seg som Waters hadde, og som var nødvendig for å få til denne plata. Ron Geesin: "You could tell Roger was the creative force in Pink Floyd."

Samme måned ble en tidlig utgave av "Atom Heart Mother" plata presentert under en konsert på Théatre des Champs-Elysées i Paris, Frankrike. Men pga. uenighet om hvilken retning de ønsket med materialet, ble Geesin hentet inn for å hjelpe Waters og co.

Da de i februar og mars skulle presentere "Atom Heart Mother" for publikum i hjemlandet, fikk de problemer med gjennomføringen, ettersom de nå måtte forholde seg til et musikkorps og et sangkor, som de hadde med seg når de stod på scenen. Og få alle disse menneskene til å dra i samme retning var ikke enkelt. At det heller ikke var det samme koret/korpset som opptrådte på de ulike stedene, gjorde ikke ting enklere. David Gilmour: "Something on the scale of 'Atom Heart Mother' really takes a lot of getting together. The problem is that we've never done it more than twice with the same people. And some of the brass people have been really hopeless."

Det var David Gilmour som hadde fungert som katalysator for prosjektet i starten, da han kom opp med et gitarriff som minnet ham om Elmer Bernsteins musikk til filmen "The Magnficent Five", fra 1960. Mens det var Waters som ivret etter å bruke kor og orkester, inspirert av konserten de gjorde i Royal Albert Hall. Noe av grunnen var også at Waters ikke følte Gilmours gitarspill ga tittellåta "Atom Heart Mother" det storslagne preget som han ønsket. Han mente det hørtes mer ut som filmmusikken til en dårlig Western film. Han ønsket i stedet å bruke strykere, kor og messingblåsere, og for Waters var Ron Geesin den rette mannen til å hjelpe dem med det. En avgjørelse også Nick Mason var enig i, ikke minst pga. Geesins tekniske innsikt, og imponerende samling av båndopptakere som han brukte til å sette sammen lyder på en måte Nick ikke hadde hørt før. Nick Mason: "Ron seemed an ideal choice to create the arrangements on 'Atom Heart Mother'. He understood the technicalities of composition and arranging, and his ideas were radical enough to steer us away from the increasingly fashionable but extremely ponderous rock orchestral works of the era."

Bandet hadde ikke noe ønske om å høres ut som 'The London Symphonic Philharmonia plays Pink Floyd'.

Mai måned tilbrakte Geesin i studio, der han skrev arrangement for 20 korister og 10 blåsere. Ron Geesin: "They went off to the States and left me to get on with it. They handed me this backing track, and I wrote out a score for choir and brass players." 

Geesin måtte også slite med at bass - og trommekompet Pink Floyd hadde etterlatt til ham endret takt underveis. Mens Gilmour og Wright ikke hadde kommet med noe skisse for hvordan de ønsket at musikken skulle fremstå. Ron Geesin: "Rick came round my studio one morning  and we went through a few phrases, but that was it."

Opptakene som ble gjort av dette ble senere lagt oppå musikken Pink Floyd allerede hadde spilt inn. Geesin hadde fått relativt frie tøyler med utformingen av arrangementene. Det eneste han fikk med seg på veien, var at det skulle låte grandiost. Geesin tilbrakte deretter noen dager i Abbey Road studios for å rettlede sessionmusikerne der, som bestod av et kor - og en blåserrekke (Philip Jones Brass Ensemble). Geesin hadde først prøvd å fungere som dirigent for koret og blåserne, men måtte tilslutt gi opp da det endte i munhuggeri med enkelte av musikerne. Ting gikk bedre da den erfarne dirigenten John Alldis og hans kor ble hentet inn til å hjelpe Geesin. Alldis hadde tidligere vært tilknyttet King's College i Cambridge, og jobbet nå som professor på Guildhall School of Music. Koret han hadde med seg var langt mer positiv til Geesins ideer enn de som var tilknyttet Abbey Road. Nick Mason: "With their unruffled help the recording was completed."

Alldis hadde bedre kontroll på koret, men samtidig mistet arrangementet jazzpreget som Geesin hadde prøvd å få inn i koringen. Ron Geesin: "John Alldis hadn't a bloody clue about jazz."

En dag dukket Syd Barrett opp i studio, og Geesin som ikke kjente til ham fra før - og som på samme tid slet med å få koret  til å forstå hva han ønsket å oppnå, syntes det hele ble en merkelig opplevelse. Ron Geesin: "I just thought he was a nutter.. He didn't know what was going on."

En annen dag fikk de besøk av en representant for EMI som ønsket å se hvordan innspillingen gikk. For moro skyld koblet Waters en platespiller med en gammel 78 plate på til høytalerne i studioet, og sa at dette var den nye musikken deres. 

I ettertid var verken Geesin eller Pink Floyd fornøyd med lyden på plata. De ønsket å tilbringe mer tid i studio for å "finslipe" detaljene. Men tiden og budsjettet rakk ikke til. Geesin har i ettertid omtalt albumet som en uferdig demo.

Resultatet ble en plate som ikke lignet på Pink Floyds tidligere utgivelser. "Atom Heart Mother" var i større grad en progressiv, symfonisk plate. Som et episk verk. Ikke ulikt det Moody Blues, Deep Purple (med The Royal Philharmonic Orchestra), The Kinks og The Who ("Lifehouse") gjorde på samme tid. Waters omtalte "Atom Heart Mother" som soundtracket til en episk film som ikke fins.

"Atom Heart Mother" startet med den nesten 24 minutt lange suiten "Atomic Heart Mother suite", som igjen var delt opp i 6 satser - som om det var et klassisk verk. Satsene hadde navnene "Father's shout", "Breast Milky", "Mother Fore", "Funky Dung", "Mind your Throats, Please", og "Remergence". Det var imidlertid vanskelig å si hvor det ene partiet sluttet, og det neste startet. 

"Atomic Heart Mother suite" har et drømmende, eksperimentelt preg, der den vandrer innom ulike sinnstemninger og lydbilder. Noen mener at den mangler en retning/progresjon, slik f. eks. "Shine on Your Crazy Diamond" har (som det kan være naturlig å sammenligne den med).

Det var egentlig meningen at suiten skulle hete "The Amazing Pudding", og før det hadde Gilmour foreslått "Theme From an Imaginary Western" som navn. Men Geesin syntes 'verket' fortjente et bedre navn. Så en dag da Geesin og Pink Floyd var på besøk hos John Peel og hans "Peel Sunday concert" på BBC radio, den 16. juli 1970, sa Geesin til Waters at han sikkert ville finne en bedre tittel i avisen The Evening Standard, som Peel hadde i hånden. Ron Geesin: "I said to Roger, 'I bet you find the title in there', pointing to John Peel's tabloid newspaper."

Waters bladde i avisen og festet seg da ved en artikkel om en mor som hadde fått satt inn en atomdrevet pacemaker! Overskriften i avisen var "ATOM HEART MOTHER NAMED". Dette endte opp som tittel på åpningssporet, og på albumet. Damen som ble omtalt i artikkelen het Constance Ladell.

I tillegg til tittelsporet bestod "Atom Heart Mother" av 4 låter til, der 3 av dem framstod som mer tradisjonelle i oppbygningen. Ifølge Ron Geesin var de 4 låtene: "Just scraps that they scraped together." Som på "Ummagumma" viste Pink Floyd en 'demokratisk' ved å la hvert medlem bidra med hver sin låt ("Alan's Psychedelic Breakfast" var for det meste Nick Masons ide).  

Roger Waters skrev den folkinspirerte "If", som kunne minne om "Grantchester Meadows" med sitt lavmælte preg. I teksten viste Waters en selvkritisk side, med tekstlinjer som "And if I were a good man, I'd talk with you more often than I do." Teksten kan også sees som en hilsen til Syd Barrett, som Roger Waters hadde dårlig samvittighet overfor. 

Richard Wrights "Summer '68" hadde også et vennlig lavmælt preg, der den akustiske gitaren var byttet ut med lett pianospill. Midtveis i låta skiftet den takt, og noe som hørte ut som en blåserrekke kom inn. I virkeligheten var dette noe Wright spilte på synthesizeren sin. Teksten handlet om savnet Wright følte etter vennene hjemme når han var ute på turne, og tomhetsfølelsen en one-night-stand ga ham: "We met just six hours ago, the music was too loud" og "My friends are lying in the sun, I wish that I was there".

Også David Gilmours "Fat Old sun" hadde dette lavmælte, akustiske preget, som gjør at det er naturlig å sammenligne den med "Grantchester Meadows". Med slide gitar og Gilmours myke stemme hadde også "Fat Old sun" et hippiepreg som var sjarmerende. Også temaet er det samme, med referanser til oppveksten i Cambridge, og det å ligge på det grønne gresset ved Mill Pond. Bla. kunne man høre kirkeklokker i starten av låta. Det går en rød tråd mellom "Fat Old sun" og "High Hopes" fra "The Division Bell", da begge er retrospektiv fra Gilmours ståsted, og begge har med disse kirkeklokkene. Fra 2006 og utover pleide Gilmour å framføre  "Fat Old sun" når han var ute og opptrådte.

Gilmour skrev "Fat Old sun" på samme tid som han skrev "The Narrow Way" til "Ummagumma". Og i likhet med "The Narrow Way" spilte Gilmour alle instrumentene selv, med unntak av keyboard.

Albumet "Atom Heart Mother" ble avsluttet med nok et langt spor, som var delt inn flere satser (3). Og tittelen "Alan's Psychedelic Breakfast" var like megetsigende som "Atom Heart Mother suite". Alan var i virkeligheten roadien Alan Styles, som man på "Ummagumma" hadde sett avbildet sammen Pink Floyds turneutsty. Her fikk man gjennom ord og bakgrunnslyder et "innblikk" i hva denne Alan likte å spise til frokost. Bla. hva han fikk å spise da han var i Los Angeles. Dette til tonene fra lett piano/orgelspill, og gitarklimpring - som for å vise en uhøytidelig, 'montypythonsk' side av Pink Floyd. Lydopptakene ble gjort hjemme hos Nick Mason, på hans kjøkken. Mens musikken ble senere lagt oppå, i Abbey Road.

Nick Mason: "Why we used our crew member Alan Styles as the protagonist (hovedperson), I have no idea."

Ideen til den merkelige låta fikk bandet da de var i ferd med å avslutte innspillingen av "Atom Heart Mother", men fortsatt manglet noen minutt 'å fylle opp' plata med. Og inspirert av "Several Species of Small Furry.. " fra den forrige plata, bestemte de seg for å spille inn en låt bestående av lyder. Roger Waters: "It was the usual thing of an idea coming out of the fact that we'd almost finished an LP, but not quite, and we needed another so many minutes. Then it turned into this whole kitchen thing."

Å framføre "Alan's Psychedelic Breakfast" live, med alle sine merkelige lyder, var ikke enkelt. Men noen framføringer ble det gjort den første tiden etter utgivelsen av albumet. Roadiene fikk oppgaven med å koke egg, steke bacon og trakte te, mens de stod på scenen. En oppgave de gjennomførte med stor entusiasme. Låta kan også sees som en forlengelse av det de gjorde i forbindelse med  "The Man and the Journey" konsertene, der de satt og drakk te på scenen.

Det jordnære, uhøytidelige, preget også i høyeste grad coveret som Hipgnosis laget til plata. Storm Thorgerson ønsket å presentere et bilde uten referanser til musikken på plata. Og uten noe psykedelisk preg - i motsetning til de foregående Pink Floyd platene. Han var også inspirert av Andy Warhols kjente veggtapet med bilde av en ku.

Andy Warhol med "kubildet" som inspirerte  Storm Thorgerson.

Thorgerson dro derfor til sine barndoms trakter, i landlige Potters bar - 3 mil nord for London, for å finne et passende motiv. Ifølge ham selv stoppet han, og tok bilde av den første kua han så. En ku som så ut som en ku skulle se ut.  Storm Thorgerson: "The ultimate picture of a cow. It's just totally cow."

Kua som Thorgerson valgte seg ut hadde et navn - Lulubelle III. Og den var eid av bonden Arthur Chalke. Denne Chalke krevde i ettertid 1000 pund som kompensasjon for at kua hans ble brukt som motiv. Noe som ble avvist.

Waters og de andre i bandet falt umiddelbart for Thorgersons cover. Storm: "They burst out laughing, and loved it." De likte det så godt at de ikke ønsket at bandnavnet eller albumtittelen skulle skrives på coveret, da de mente det ville forringe bildet.

Senere ble det likevel skrevet på "Pink Floyd" og "Atom Heart Mother", for at folk lettere skulle skjønne hvilken plate det dreide seg om. 

En som ikke var like begeistret for coveret var administrerende direktør hos EMI. Han nesten tiltet i sinne da han fikk se bildet av kua. Men senere da EMI skulle markere lanseringen av albumet på et kjøpesenter med pressen tilstede, hadde de hyret inn en flokk med kyr, som ble ført gjennom lokalet.

"Atom Heart Mother"

Coveret til "Atom Heart Mother" har i alle år figurert på oversikter over tidenes beste albumcover. Og mange artister har gitt ut plater med cover inspirert av Pink Floys "ku-cover". Bla. Frank Zappa på hans "Läther". Coveret ble også brukt i Stanley Kubricks klassiker "A Clockwork Orange". Kubrick ønsket også å bruke selve musikken i filmen. Men Pink Floyd takket nei til tilbudet da Kubrick ikke klarte å gjøre rede for på hvilken måte han ønsket å presentere musikken. Waters mistenkte ham for å ha planer om å dele opp låtene for å få dem til å passe inn i handlingen i "A Clockwork Orange". I ettertid hadde Pink Floyd problemer med å se hvordan musikken deres skulle kunne passe inn i filmklassikeren. Roger Waters: "Maybe it's just as well it wasn't used after all."

I likhet med "Ummagumma" var ikke medlemmene av Pink Floyd videre fornøyd med "Atom Heart Mother". I ettertid har Roger Waters og David Gilmour omtalt plata i negative vendinger. Waters har uttalt at plata burde vært kastet i en søppelbøtte -  for aldri å bli hørt igjen. Og at han ikke ville framført den selv om han fikk 10 millioner kroner for å gjøre det. Roger Waters: "I'd say: 'You must be fucking joking...I'm not playing that rubbish!'. 'Cos then I really would be embarrassed."

David Gilmour: "Some of it now, like 'Atom Heart Mother', strikes me as absolute crap."

Richard og David i studio under innspillingen av "Atom Heart Mother".

Men kritikerne og fansen elsket plata. Både da den ble gitt ut, og i mange år etterpå. Den blir gjerne framhevet som en av Pink Floyds beste utgivelser. Magasinet Sounds mente plata hadde en fyldig atmosfære, mens Beat Instrumental mente "Atom Heart Mother" var en fantastisk plate som tok Pink Floyd et steg videre musikalsk.

Salgsmessig ble "Atom Heart Mother" en kjempesuksess da den ble lagt ut for salg, 10. oktober 1970. I Storbritannia ble det 1. plass, noe som var oppsiktsvekkende for en utgivelse som ble sett på som eksperimentell og litt merkelig, med sitt symfoniske innslag. I Tyskland ble det en fin 8. plass, i U.S.A. 55. plass, og i Australia 30. plass. I Norge ble "Atom Heart Mother" den første Pink Floyd plata til å nå opp på VG-lista, da den nådde 13. plass i november 1970. Norge skulle med årene bli et av landene der Pink Floyd var mest populære. 

De høye plasseringene bidro også til at den økonomiske situasjonen til David, Roger, Nick og Richard ble lettere. Nick Mason: "The band still doesn't make any money, but at least we're not fighting to pay back debts."

Dette ble første og siste gang at Ron Geesin samarbeidet med Pink Floyd på plate, uten at det var noen spesiell årsak til det. Han beholdt likevel kontakten med Roger Waters i årene etter.

Sommeren 1970 opptrådte Pink Floyd på flere festivaler i England, Tyskland og Nederland. På Bath Festival of Blues & Progressive Music den 27. juni, ble albumversjonen av "Atom Heart Mother" presentert for publikum for første gang - med fullt kor og orkester. Både John Alldis Choir og Philip Jones Brass Ensemble som hadde deltatt på innspillingen var tilstede på scenen.

Også Ron Geesin stod på scenen på denne konserten. På samme tid tok Pink Floyd et lite avbrekk fra turnevirksomhet og plateinnspilling, og dro på ferie til Saint-Tropez. Her hadde de gode dager helt til idyllen ble brutt da Roger Waters overfor Judy innrømmet at han hadde vært utro etter en konsert i Texas, noen år tidligere. Judy fikk støtte fra Nicks kone Lindy, noe som i sin tur irriterte Roger. Ettersom han visste at også Nick hadde vært utro, men ikke hadde vært ærlig nok til å innrømme det. Nick Mason: "Roger had found some difficulty in tolerating my joining in with the girls', censorious tutting at his behaviour, mainly because I had been no better, I'd simply left out the confession part." 

Etter denne episoden hadde Nick det travelt med å komme seg bort fra Saint-Tropez. Han og kona valgte da å fortsette ferien i Jugoslavia i stedet.

Morsommere var det da Steve O'Rourke og Peter Watts kledde seg ut som damer, og dro ut på på vift for å sjekke nattelivet i Saint-Tropez. 

Med seg på turen hadde de kjærester, barn og management. På Pink Floyds neste studioalbum var det en låt som het "San Tropez", som nok var inspirert av denne ferieturen. 

Pink Floyd på ferie i St. Tropez. Fra venstre, bak: Miv Watts (og lille Naomi Watts), Peter Watts, Linda O'Rourke, Lindy Mason, Steve O'Rourke, Judy Waters (med Gaia Wright), Alan Styles, Juliette Wright. Foran: Ben Watts, David Gilmour, Nick Mason, Roger Waters, og Rick Wright (med Jamie Wright).

12. september startet den offisielle "Atom Heart Mother tour". Første opptreden på turneen, var på Fete de L'Humanite, Grand Scene, Bois de Vincennes i Frankrike. Tilstede på konserten var hele 500.000 mennesker! Som det største antall mennesker Pink Floyd noensinne kom til å opptre for.

Pink Floyd ute på turne: Alan Styles, Peter Watts og Roger Waters.

Turneen fortsatte deretter i U.S.A. og Canada, med 24 konserter. I Los Angeles ble det satt opp en 12 meter bred plakat rett over Sunset Strip, med bilde av kua fra coveret på "Atom Heart Mother".

Koret og blåserrekken som ble valgt ut til å følge Pink Floyd på den amerikanske turneen gjennomførte oppgaven prikkfritt, til bandets store lettelse og glede. Nick Mason: "I'm happy to report the total absence of any recalcitrance (trassig), jobsworthiness or beer-drenched tubas."

Mens Pink Floyd var i U.S.A. og New Orleans opplevde de å bli frastjålet ustyr med en verdi på hele 250.000 kroner, da lastebilen de hadde leid med alt utstyret i ble tømt for verdier, en natt den stod parkert utenfor Royal Orleans Hotel i sentrum av New Orleans. I verste fall kunne dette ført til økonomisk ruin for bandet. Det lokale politiet klarte først ikke å komme på sporet av tyvegodset. Men etter at manager Steve O'Rourke bestakk politiet med noen kroner kom utstyret til rette. 

27. september opptrådte Pink Floyd på Filmore East i New York. Tilstede på konserten var den kjente komponisten Leonard Bernstein, men han var ikke imponert av Pink Floyds verk. Mer positivt var det at de klarte å selge ut de 3000 setene på arenaen. Og siden arrangøren ikke hadde tro på at konserten ville gå med overskudd, hadde de leid ut stedet direkte til Pink Floyd for 20.000 kroner, slik at de selv måtte stå ansvarlig for arrangementetet. Og med fullt hus ble overskuddet det største på en enkeltkonsert som de noensinne hadde opplevd.

De gjorde ytterligere 24 konserter i Europa før de tok juleferie, med besøk i bla. Danmark, Sverige og England. 

Konsertplakat fra "Atom Heart Mother tour"

Når Waters, Mason, Wright og Gilmour var ute på turne, var det "business as usual". Og ikke noe de gjorde fordi de trivdes med å være på reisefot sammen. Sosialt var det stort sett dødt imellom dem. Roger Waters hadde kun sosial omgang med Nick Mason. Han forklarte det med slitasjen som skjer etter mange år sammen, og med familieforpliktelser som krever sitt. 

Roger Waters: "For a limited time, in the early days of the group, we did mix socially. Because there is something rather appealing about a group together on the road. But that soon palls. And things like families make sure that cycle comes to an end."

28. november 1970 ble omsider soundtracket til TV dokumentaren "The Body" gitt ut. Det meste av plata var spilt inn i januar-mars. Waters og Geesin hadde jobbet separat på sine bidrag til plata. Ron Geesin: "On the film, we worked completely separately, he in London, and me at Notting Hill."

Plata bestod av hele 22 spor, der de fleste framstod som musikalske bruddstykker, og som bakgrunnsmusikk. I tillegg fikk man 'naturlig' nok presentert en hel rekke kroppslyder, slik som fising, prating, raping, babyprat, og latter. Det var i realiteten kun den folkinspirerte "Breathe", og vakre "Give birth to a Smile"  som var tradisjonelle låter - om det går an å bruke et sånt uttrykk. 

De andre medlemmene av Pink Floyd deltok (ukreditert) på innspillingen av "Give Birth to a Smile". De hadde fått med noen kvinnelige korister på refrenget, noe som ga låta et varmt, soulfylt preg som man ikke hadde hørt på noen av Pink floyds tidligere låter - men som man i større grad forbinder med albumet "Dark Side of the Moon". Mange ser på "Give Birth to a Smile" som en forløper til det som skulle komme på klassikeren fra 1973.

      

Ron Geesin laget albumet "The Body" sammen med Roger Waters.

I 1970 skrev Pink Floyd også musikk til en amerikansk tegnefilmserie som var under planlegging - kalt "Rollo". Om en figur som reiser ut i verdensrommet for å samle dyr til dyrehagen sin. Men pga. manglende finansiell støtte, ble prosjektet lagt på is. Og muligens var det like greit, ettersom man hadde planlagt hele 26 halvtimes program. Om Pink Floyd skulle laget musikk til disse episodene ville det krevd mye av tiden deres. Tid som de heldigvis brukte på andre prosjekt i stedet.