Peter Buck: Født 6. desember 1956, Berkeley, California, U.S.A.

Mike Mills: Født 17. desember 1958, Orange, California, U.S.A.

Michael Stipe: Født 4. januar 1960, Decatur, Georgia, U.S.A.

Bill Berry: Født 31. juli 1958, Duluth, Minnesota, U.S.A.

R.E.M. fikk sitt gjennombrudd på 80-tallet, som et av de mest spennende bandene innen alternativ sjangeren. I studentmiljøer verden over ble R.E.M. tidlig et populært band. Med The Byrds og punk inspirasjon laget bandet fengende skranglerock låter. Sin første hit fikk de med "Radio Free Europe" i 1981. Mot slutten av 80-tallet ble bandet mer melodiøst og mainstream, noe som gjorde dem mer tilgjengelig for en større gruppe platekjøpere. Men hele tiden holdt de høy kvalitet på utgivelsene sine, noe som gjorde dem til favorittband hos mang en musikkjournalist.

På 90-tallet tok de gjennom album som "Out of time" og "Automatic for the People", steget opp som et verdens mest populære rockeband sammen med bl.a. U2. De var nå i stand til å fylle store stadioner med R.E.M. fans. En popularitet de klarte å opprettholde helt fram til de ga seg i 2011.

Fra å være et 'garasjerock' band endte de opp med hele 85 millioner solgte studioalbum, og 1. plass på albumlisten i de fleste vestlige land, bl.a. i Storbritannia der hele 7 av albumene deres gikk til topps.

Gjennom det meste av sin levetid bestod R.E.M. av Michael Stipe, Peter Buck, Mick Mills, og Bill Berry.

Peter Buck ble født i California, U.S.A. Her fikk han tidlig en dyp interesse for musikk. På den tiden var det artister som Rolling Stones og Velvet Underground som fenget unge Buck. I 1970 flyttet familien til Atlanta, Georgia. I 1975 begynte han på Emory University i Atlanta. Det var også dette året han kjøpte sin første gitar - et instrument han fikk opplæring på av sin bror Kenny. I 1977 fikk han seg jobb i platebutikken Wuxtry Records, Athens, Georgia. Her møtte han andre unge med samme musikksmak som han selv, bl.a. Michael Stipe.

Platebutikken Wuxtry Records i Athens

I likhet med Buck hadde også Stipe flyttet mye rundt i ungdomsårene. Faren jobbet i militæret, og det brakte familien til Tyskland, Texas og Illinois. Pga. all flyttingen var Michael i ungdommen en innadvendt og sjenert gutt. Men dette endret seg da han fikk øynene opp for pønken. På sin skole i Collinsville, Illinois ble han en foregangsmann innen musikksjangeren, og den første til å danne et pønkband, et band han kalte Bad Habits. I 1978 flyttet familien til Watkinsville, Georgia. En småby nær Athens. Senere samme år begynte han som kunststudent på The University of Georgia. Det var på denne tiden han ble en fast gjenganger i platebutikken til Peter Buck. Etter å ha pratet litt sammen fant de ut at de begge hadde en forkjærlighet for musikkscenen i New York, med band som The Ramones, New York Dolls og Patti Smith. Og siden begge var musikere fant de ut at de skulle starte band sammen. Som personer var de svært ulike. Buck var brautende og utadvendt, mens Stipe var stille og tenkende. 

En ung og hårfager Michael Stipe.

Mick Mills var født i Orange County, California. Men siden faren opprinnelig var fra Georgia, flyttet de tilbake dit mens Mick fortsatt var en baby. Begge foreldrene var musikalske, noe som tidlig inspirerte Mick til å ta pianoundervisning. Da han begynte på skolen lærte han seg også å spille bassgitar. Mills var alltid klassens snille gutt. En som jobbet hardt med de oppgaver han ble satt til, enten de var skolerelatert eller innen musikken. Han røykte heller ikke.

I 1972 møtte han Bill Berry i skolesammenheng. En fyr som på mange måter var Mills' motsetning der han var skolens "bad guy", og den som røykte hasj. Berry var født i Duluth, Minnesota, og bodde i både Milwaukee og Ohio før han med familien flyttet til Macon, Georgia. På skolen fant han ut at han hadde talent for musikk, og begynte derfor å spille trommer. På ettermiddagene pleide han å være hjemme hos Mills hvor han og flere andre spilte sammen. Og selv om Berry syntes Mills var en raring, fant de ut at de sammen utgjorde en god rytmeseksjon. De spilte sammen i skolesammenhenger og i bryllup. De spilte også i band som Shadowfax og The Back door Band.

Etter å ha sluttet på High School delte Bill Berry og Mick Mills en leilighet i Macon. Fra da av prøvde de å gjøre musikken til et levebrød. I 1976 fikk Berry jobb i bookingbyrået Paragon. Her traff han to brødre som hadde kommet over fra England for å promotere pønken. De het Miles og Ian Copeland (en tredje bror het Stewart Copeland og var på denne tiden opptatt med å slå gjennom med The Police). Miles kom senere til å danne plateselskapet I.R.S. Et selskap som kom til å gi R.E.M. den første platekontrakten. Bill og Mick likte det de hadde å fortelle, og litt etter dannet de to band sammen med Ian Copeland, kalt The Frustration. 

I 1979 flyttet Mick og Bill til Athens, Georgia for å gå på college. Hit hadde også Michael og Peter funnet veien. Og gjennom felles venner ble de to partene introdusert for hverandre. I mars 1980 hadde de 4 sine første uformelle øvinger sammen. Og med sine relativt like musikalske referanser fant de raskt tonen. Å spille musikk ble morsommere enn det noen gang tidligere hadde vært. 

Et tidlig bilde av R.E.M., med Mick, Michael (bak), Bill (liggende) og Peter.

5. april 1980 hadde de sin første opptreden, på en venns bursdagselskap, som ble avholdt i en nedlagt kirke. Deretter opptrådte de på St. Mary's Episcopal. I starten kalte de seg 3 letters. Men etter å ha bladd litt gjennom en ordbok bestemte de seg for å bruke navnet R.E.M. (Rapid eye movement). Ordet brukes innen psykologien og biologien, og handler om refleksbevegelser øyet gjør mens vi sover. 

6. mars 1980 opptrådte bandet første gang offentlig som R.E.M. på Tyrone's nightclub i Athens. Deretter gikk det slag i slag med konserter, noe som gjorde dem til et populært innslag i Athens og Gerogia. Året ble avsluttet med bandets første studioinnspilling, og oppvarmingsjobb for det britiske bandet The Police på Fox Theatre i Atlanta. På denne tiden fikk de også sin første manager i Jefferson Holt. En manager de kom til å ha til langt ut på 90-tallet. Holt hadde bivånet bandet på deres første konsert i Nord-Carolina og latt seg imponere.

R.E.M. på sin første turne i 1980. Her på The Pier i North-Carolina.

Fra venstre Mick Mills, Michael Stipe og Bill Berry.

Bandet bestemte seg nå for å legge studiene på hylla for å bli heltidsmusikere, og heller bruke tiden til å opptre for sin etter hvert økende gruppe av fans. Bandet fikk rykte på seg for å være et energisk og spennende liveband. Lloyd Cole sa noen år senere at han nesten mistet selvtilliten som liveartist etter å ha sett R.E.M. opptre. 

Også i 1981 fortsatte bandet å opptre på klubber og lokale scener. I juli ga de ut sin etter hvert legendariske debutsingel, "Radio Free Europe" - en drivende rocker som hentet inspirasjon fra pønken, men hvor Bucks gitarspill minnet mest om det man hadde hørt 20 år tidligere hos The Byrds. R.E.M.s musikk hadde heller ikke den samme aggresjonen i seg som pønken i sin tid hadde.

Mick Mills: "That Hib-Tone single occupies a very special place in our hearts as it was our first record. That song began in an empty record store, the old Chapter 3 Records in Athens."

Fra baksiden av singelen "Radio Free Europe".

Låta ble umiddelbart svært populær hos studentene. Også i årene som fulgte ble studenter verden over den viktigste lyttergruppa, og de som kom til å fungere som døråpnere hos andre deler av befolkningen. I oktober 1981 kom bandets første album, i form av EPen "Chronic Town". Plata var produsert av Mitch Easter  i Drive-In Studio i Winston-Salem, Nord Carolina, og bestod av 5 låter. "Radio Free Europe" var ikke blant dem. Plata hadde et litt gotisk cover. Bandet fikk deretter platekontrakt med sin gamle venn Miles Copeland og hans nystartede selskap I.R.S. records i mai 1982. Like etter ble "Chronic Town" gitt ut på dette selskapet.

Deretter dro bandet på en lengre turne over hele U.S.A. En turne som ga bandet mange nye fans. Deretter bar det i studio for å spille inn R.E.M.s første fullformatplate, kalt "Murmur". Den ble igjen produsert av Mitch Easter, i samarbeid med bandet. Mick Mills: "We knew we wanted Mitch Easter to produce 'Murmur', but I.R.S. asked us to try a different producer. "

Mitch Easter var en viktig mann for R.E.M. i starten.

"Radio Free Europe" ble valgt til å åpne plata, men ellers var det nye låter på plata. Bl.a. med favorittene "Talk about the Passion", "We Walk", "Moral Kiosk" og "Perfect Circle". "Talk about the Passion" ble gitt ut som singel fra albumet. Michael Stipe (om "We Walk"):  "I've always loved that song. The line about the stairs comes from this house on Barber Street that we all lived in at one time or another."

Barber Street 248B i Athens der medlemmene av R.E.M. bodde i en periode på starten av 80-tallet.

"Murmur" ble gitt ut i januar 1983, og den ga bandet et umiddelbart gjennombrudd. Godt hjulpet av musikkpressen som skamroste plata. Mange mener ennå idag at dette er deres beste plate noensinne. I prestisjefylte Rolling Stone magazine ble plata kåret til den beste som ble gitt ut i 1983. Foran album som "Thriller" med Michael Jackson og "Synchronicity" med The Police. Samtidig ble R.E.M. også kåret til beste nykommer. Salgsmessig gikk det også bra, med en 36. plass på Billboard. Noe som må sies å være bra for et alternativt band som i tillegg var en nykommer. I Europa skulle det gå enda noen år før de slo gjennom.

I new wavens og synthpopens æra framstod "Document" som noe helt nytt og særegent, med sin dunkle og litt mystiske atmosfære.

R.E.M.s debutalbum "Murmur" fra 1983.

Mens de på "Chronic Town" hadde fremstått som et new wave band med inspirasjon fra England, var "Murmur" mye mer tidløs og original. Stemningsmessig hentet den mer fra den amerikanske folk-rock tradisjonen, men med et mystisk, atmosfærisk lydbilde. Låtene var skrevet av bandet i felleskap. En arbeidsform de også kom til å bruke på senere album. Plata ble spilt inn på 25 dager, noe som er kort tid i forhold til andre band på samme tid som gjerne tilbrakte et år i studio.

R.E.M. i 1983

6. oktober 1983 opptrådte bandet live på amerikansk TV for første gang. Det skjedde på "Light Night" hos David Letterman. De spilte da "Radio Free Europe" og "So. Central Rain". "Radio Free Europe" fikk en renessanse i 1983 da den ble gitt ut på singel pånytt, og ga bandet deres første singelplassering på Billboard med en 78. plass.

I 1983 ble Michael Stipe kjæreste med Natalie Merchant fra det populære rockebandet 10,000 Maniacs - et forhold som varte noen år.

I 1984 var bandet klar med et nytt album, kalt "Reckoning". Her hadde de gått tilbake til mer rett fram rock'n roll slik de hadde på "Radio Free Europe". Eller garasjerock som noen ynder å kalle det. Det var et energisk album med sterke låter som "So. Central rain", "Harborcoat",  "(Don't Go Back To) Rockville" og den vakre balladen "Camera". Den ble raskt en viktig utgivelse i den gryende amerikanske alternative rocken på den tiden.

"(Don't Go Back To) Rockville" var skrevet av Mick Mills, og omhandlet hans kjæreste på den tiden, Ingrid Schorr, der han ikke ønsket at hun skulle dra hjem til Rocksville i Maryland der foreldrene hennes bodde. Finn Bjelke har i mange år vært en musikkguru i Norge, på radio, ulike musikkmagasin, og som quizmester. Og han har flere ganger kåret "(Don't Go Back To) Rockville" til beste låt fra 80-tallet. Den ble også gitt ut som singel i 1984 uten å nå opp.

"(Don't Go Back To) Rockville" er en av R.E.M.s fineste låter.

Albumet løftet R.E.M. videre oppover på Billboard-listen med en 27. plass som bestenotering. Det ble også laget en video kalt "Left of Reckoning" i forbindelse med innspillingen. 

  "Reckoning" fra 1984

Og så bar det ut på turne igjen. Og i tillegg til U.S.A., besøkte bandet Europa og Japan. På turneen fant de også veien til Norge, da de opptrådte på Circus i Oslo, 6. desember 1984. På konserten framførte de låter som "Hyena", "Letter Never Sent", "Driver 8", "Old Man Kensey", "Pretty Persuasion", "1,000,000", "Secong Guessing", "Gardening At Night", "9-9" og "Windout".

i 1985 var bandets tredje studioalbum kalt "Fables of the reconstruction" klar. Plata var spilt inn i London, England, med Joe Boyd (Fairport Convention, Nick Drake) i kontrollrommet. På omslaget hadde bandet brukt både "Fables of the reconstruction", og "Reconstruction of the Fables" som navn på albumet, noe som skapte en tilsiktet forvirring. Plata var mer dyster enn de foregående, og ble møtt med større skepsis enn de foregående platene hos musikkritikerne. Likefullt ble dette bandets gjennombrudd i Europa med bl.a. en 35. plass på den britiske albumlisten. I U.S.A. ble det 28. plass. Peter Buck har i ettertid sagt: "Every song was an expression of how depressed we were feeling". Den endeløse turnevirksomheten slet hardt på samholdet i bandet på denne tiden.

"Fables of the reconstruction" kan også regnes som en temaplate, som på en mytisk måte omhandler de amerikanske sørstatene. Det ble gitt ut 3 singler fra albumet, der førstesingelen "Can't Get There From Here" var en av få lystige låter på plata.

"Fables of the reconstruction" fra 1985

R.E.M. ble også på denne tiden anførere for den nye anti-kommersielle bølgen som gjorde seg gjeldende på begge sider av Atlanteren. Rundt 1985 hadde de kommersielle popbandene med sitt stylede utseende og fancy musikkvideoer sin storhetstid, noe som irriterte mange.

Bandet fortsatte i samme spor i 1986 med turnevirksomhet og nytt album. Albumet het "Life's Rich Pageant", og var produsert av tidligere John Mellencamp produsent Don Gehman. Der forgjengeren hadde vært til tider  dyster og mørk, var denne lys og vakker. Vokalharmoniene mellom Mills og Stipe som bandet i ettertid har blitt kjent for, ble for alvor tatt i bruk på denne plata. F.eks. i "Superman". Det var også på denne plata Michael Stipe viste sitt politiske engasjement, med tekster som omhandlet grådighetspolitikk og miljø.

  "Life's Rich Pageant" fra 1986 ble R.E.M.s internasjonale gjennombrudd.

R.E.M. fikk også sin første store hit i den melodiøse "Fall on Me". Låta handlet om sur nedbør. Det ble også laget en musikkvideo til "Fall on Me", uten at bandet selv deltok i den. Både låta og albumet brakte dem mye positiv omtale i musikkpressen, og da 1986 kom til en ende, fikk albumet flere "Album of the year" utmerkelser. I U.S.A. nådde albumet 21. plass på Billboard. I Norge ble dette bandets første plassering på VG-lista med en 17. plass.

R.E.M. var muligens verdens mest anerkjente rockeband i 1986.

Mellom to studioalbum ga bandet i 1987 ut samlealbumet "Dead letter Office". Et album som samlet bandets B-sider og andre rariteter. Bl.a. var de fleste av låtene fra EPen "Cronic Town" representert her. For nye R.E.M. fans viste platen en side av bandet som de ikke kjente til.

Senere på året ga bandet ut sitt 6. studioalbum, kalt "Document". Og det var en plate som nådde ut til langt flere enn studentene og ungdommene de hittil hadde hatt suksess hos. Godt hjulpet av de to store hitene "The One I Love" og "It's the end of the World as we Know It" nådde albumet topp 10 på albumlisten i U.S.A. Bandet ble med ett allemannseie, eller 'den tenkende manns U2' som enkelte omtalte dem som. Plata var vital, velprodusert og riff-orientert. Andre gode låter på "Document" var "Oddfellows Local 151", "Finest Worksong", "Disturbance At The Heron House" og en flott coverversjon av Wires "Strange".

"The One I Love" ble en gjenganger i bryllupsseremonier, som en hyllest til den kommende livsledsageren. At den egentlig som Michael Stipe selv sa, var "incredibly violent", og  "It's very clear that it's about using people over and over again", var det få som fikk med seg. Den lystige stemningen i "It's the end of the world", stemte heller ikke helt med den dystre teksten i låta.

"Document" fra 1987

"The One I Love" ble bandets første store hit med en 9. plass på Billboard. Det medførte også mye spilletid på MTV for videoen til låta. Bandet var for alvor iferd med å forlate alternativ-sjangeren til fordel for mainstream rock. Scott Litt (Carly Simon, Bon Jovi) deltok på plata som en av flere med produsenter. Og det ble starten på en lang rekke R.E.M. plater produsert av ham. 

I 1988 ble det gitt ut en samleplate kalt "Eponymous" (44. plass i U.S.A.). Og det ble den siste plata bandet ga ut på I.R.S. records. For etter bandets store suksess med "Document" som solgte 1 million eksemplarer, var storselskapet Warner records der med en multi-million dollar kontrakt som bandet skrev under på.

"Green" fra 1988 ble det første albumet R.E.M. ga ut på Warner. Og selv om de nå hadde gått fra et alternativt selskap til en av de store, var ikke lydbildet endret nevneverdig. Scott Litt tilførte likevel bandet et litt mer polert lydbilde. Igjen fikk bandet et par store hits i form av "Stand", "Pop Song 89" og "Orange crush".

I tillegg til de mest kjente låtene var de folkemusikkaktige/mandolinbaserte balladene "You Are The Everything", "The Wrong Child" og "Hairshirt" de man la merke til på "Green".

Michael Stipe i videoen til "Orange Crush".

"Stand" nådde en sterk 6. plass i U.S.A. Mens "Orange Crush" ble bandets første topp 40 hit i Storbritannia. Albumet nådde 12. plass i U.S.A. På albumet hadde de unnlatt å gi låt nr. 11 ("Untitled") på plata et navn, enda den var en av platas fineste. Den ble et slags skjult spor. 'Sporten' med å ta med skjulte spor på plata ble mer vanlig utover 90-tallet. Bl.a. gjorde Nirvana det samme på "Nevermind".

"Green" fra 1988 ble nok en suksess for R.E.M.

Deretter dro bandet på en turne i U.S.A., Europa, Australia og Japan, hvor de opptrådte for store folkemengder. Noe som må ha vært en spesiell opplevelse for et band som fram til da hadde spilt på klubber og mindre scener.

Da året var over, var det tid for evalueringer. I Rolling Stone Magazine ble R.E.M. kåret til Amerikas beste band. 

R.E.M. hadde gitt ut et studioalbum hvert år siden 1983, men i 1989 og 1990 kom det ingen nye album fra bandet. I stedet ble det gitt ut to videoer kalt "Pop screen" og "Tourfilm" for å holde interessen for bandet ved like. Mye av tiden disse årene ble brukt til turnevirksomhet, slik at bandets mange nye fans fikk en mulighet til å se dem. Men turneene gjorde også sitt til at bandet følte behov for å ta seg en pause fra hverandre for å hente nye krefter.

Og da de gikk i studio for å spille inn et nytt album, valgte de å bytte om rollene for forandringens skyld. Mills ga bassgitaren til trommeslager Berry, og valgte heller å spille piano. Mens Buck droppet el-gitaren sin til fordel for en mandolin. For å få det til å gå opp fikk de med seg Peter Holsapple på gitar. Man ønsket også å lage en plate som var mest mulig annerledes fra det de tidligere hadde gitt ut.

Derfor hyret de inn en rapper i KRS -One, kvinnelig vokal i Kate Pierson fra The B-52's, og de tok i bruk keyboards, noe som ikke hadde vært vanlig på de foregående albumene. Låtene var også mer poppete enn noen gang før. Bill Berry har i ettertid innrømmet at han var redd for at albumet kom til å floppe, og hos endel av kritikerne og den gamle fansen var det mange som rynket på nesa. 

Kate Pierson

Men anført av den glimrende singelen "Losing my Religion" ble dette en storselger av dimensjoner. Albumet "Out Of Time" solgte 5 millioner eksemplarer da det ble lagt ut for salg i mars 1991, og ble bandets første listetopper på albumlisten i U.S.A. og i Storbritannia. Plata gikk også til topps i Frankrike, Canada, Nederland, Østerrike og Italia. I Norge ble det 4. plass.

 "Out Of Time" fra 1991 gikk til topps i både U.S.A. og Storbritannia.

"Losing my Religion" ble gitt ut som singel i februar 1991, og med en kunstnerisk vakker musikkvideo og en av de beste poplåtene som noen gang er laget ble singelen en salgssuksess med 1. plass i mange land, og 4. plass i U.S.A. og Norge.

Stor hit ble også den barnslig fengende "Shiny Happy People" da den ble gitt ut på singel i mai 1991. Tittelen var inspirert av en kinesisk propaganda-plakat med tittelen "Shiny happy people holding hands". Det barnslige preget, godt hjulpet av Kate Piersons sukkersøte stemme, var tilsiktet ifølge Michael Stipe: "It's a fruity pop song written for children. It just is what it is."

Det var plateselskapet Warner som oppfordret R.E.M. til å lage en tempolåt til det nye albumet, noe de litt motvillig ga etter på.

"Shiny Happy People" er det mest pop-pregede R.E.M. noensinne har gjort.

Videoen til låta var også uvant 'glad' til de å være.

"Shiny happy people" ble en topp 10 hit i land som Norge, U.S.A., Storbritannia, Canada, Frankrike, Tyskland, Irland og Nederland. Og i ettertid har låta endt opp som en av R.E.M.s mest kjente låter, og en av de store hitlåtene fra 90-tallet.

I intervjuer i årene etter Stipe og bandet gang på gang uttrykt hvor mye de misliker låta. 

Michael Stipe (i 2003): "If there was one song that was sent into outer space to represent R.E.M. for the rest of time, I would not want it to be 'Shiny Happy People'."

Michael Stipe (i 2016): "I don't regret that song. We made a lot of money off that song. That's not why we wrote it. We wrote it because we were challenging ourselves. I grew up a child of the '60s listening to The Monkees and the Archies and The Banana Splits. The guys threw me the stupidest song that sounded so buoyant and weird and I was like, OK, I accept the challenge. So it was bubblegum music made for kids. Don't hate it. But I don't want to sing it."

I tillegg til de to nevnte låtene inneholdt "Out Of Time" fine ting som "Near Wild Heaven", "Texarkana" og "Country Feedback".

På Grammy awards i 1992 fikk R.E.M. tre priser for "Best Pop Performance" (Losing My Religion), "Best Alternative Album" og "Best Video" (Losing My Religion). Videoen til "Losing my Religion" fikk også 6 priser på MTV Music awards.

R.E.M. var nå blitt superstjerner. Og de så ut til å like det.

Man skulle tro at bandet nå hadde nådd den kommersielle toppen, som et av verdens mestselgende band. Men året etter var de klar med en ny plate som kom til å knuse "Out of Time" når det gjaldt platesalg. "Automatic for the People" klarte å kombinere melankolien og rock-følelsen fra de gamle R.E.M. platene, med det melodiøse fra "Out of Time". I tillegg hadde de fått en ekstra dimensjon i Led Zeppelins gamle orkestermann John Paul Jones. Med sine strykere bidro han til å gjøre "Automatic for the People" til en vakker plate. Ikke minst på låter som "Nightswimming" og "Drive". 

"Drive" var første singel fra plata, og den nådde topp 10 i mange land, og ble spilt mye på radio - enda den ikke hadde noe skikkelig refreng, og stemningen var litt melankolsk.

"Automatic for the People" viste også bandet idet de var iferd med å gå fra kulthelter over til å bli voksne menn med livserfaring. Melankolien gikk som en rød tråd gjennom låter som "Everybody hurts", "Nightswimming" og "Sweetness folllows". Og der "Out of time" hadde hiten "Losing My religion", hadde denne plata den vakre balladen "Everybody Hurts" og den country-inspirerte "Man on the Moon". To låter som begge har gått inn i klassikernes rekker. 

"Automatic for the People" solgte i utrolige 18 millioner eksemplarer. I Norge gikk den ikke til topps (4. plass), men var inne på VG-lista i både 1992, 1993, 1995, 1996, 1998, 1999, 2000, og 2001. Plata ble skamrost av kritikerne. Alle så ut til å elske plata. I årene etter har plata figurert i mange kåringer over tidenes beste album. Q magazine har den som tidenes 6. beste plate, mens NME har den på 23. plass. Sjelden har en plate klart å kombinere det kvantitative og det kvalitative på en måte som det R.E.M. gjorde her.

Albumnavnet "Automatic for the People" hadde bandet hentet fra et slagord på et skilt hos en av Athens' restauranter.

Den virkelige "Automatic for the People".

Selv om de fleste likte plata godt, følte endel av fansen at R.E.M. igjen hadde laget en for myk plate, og ikke så rockete som de hadde vært på "Murmur" og "Reckoning", noe bandet muligens følte selv også. For i 1994 var de tilbake med sitt mest rockete album noensinne, kalt "Monster". Og her var det melodiøse og vakre blitt erstattet av en vegg av gitarer. Selv Michael Stipes stemme havnet litt i bakgrunnen. Singelen "What's the frequency, Kenneth?" viste hva fansen hadde i vente på albumet. Bandet var muligens preget av grunge-rocken som var det store på denne tiden, og albumet hadde elementer av glamrock i seg. Stipe var en god venn av Kurt Cobain fra grunge-bandet Nirvana. 

"Monster" fra 1994

Kritikerne og fansen var blandet i sin mottagelse av plata. Men de fleste var enig i at R.E.M. var modig som torde å ta en helt ny vending i forhold til tidligere plater. Salgmessig ble det igjen full klaff med 1. plass i både Storbritannia og U.S.A. I Norge nådde plata 2. plass på VG-lista, noe som var deres beste plassering så langt.

I 1991 deltok Peter Buck og Michael Stipe fra R.E.M. på Billy Braggs album "Don't try this at home". Stipe bidro med sang på morsomme "You woke up my Neighbourhood". Og i 1994 deltok Michael Stipe på den vakre låta "Your Ghost" med Kristin Hersh på hennes album "Hips and Makers". Hun hadde tidligere vært medlem av alternativ-bandet Throwing Muses.

I 1995 dro R.E.M. ut på turne, den første på 5 år. Men turneen ble overskygget av en rekke uheldige hendelser som holdt på å ta knekken på bandet. Det toppet seg under en konsert i Sveits da trommeslager Bill Berry fikk hjerneslag. Han ble kjørt til sykehuset hvor han fikk behandling. Etter noen ukers pause fortsatte han turneen. Også Mike Mills og Michael Stipe måtte innom sykehuset for inngrep i løpet av Europa-turneen. 

Bandet har i alle år hatt en høy terskel for å avlyse konserter. Noe dette viser. Michael Stipe: "Jeg tenker alltid på konsertene fra fansens synspunkt. Jeg tenker på avstandene disse menneskene har reist for å se oss, ti timer på tog eller noe, at de har tatt seg fri fra arbeidet, stått timesvis i kø.. Og så skal man høre at konserten er avlyst?". Et slikt knusende slag hadde en ung Stipe selv opplevd i Athens, da et av  favorittbandene hans på den tiden, Roxy Music, skulle opptre. Skuffelsen han opplevde da de avlyste konserten glemmer han aldri. 

i 1996 ble det langvarige samarbeidet med manager Jefferson Holt avsluttet. På samme tid skrev de en ny kontrakt med Warner records, til en verdi av 80 millioner dollar. I 1996 ga de også ut albumet "New adventures in Hi-fi". Et album som på ingen måte skapte de store overskriftene i den ene eller andre retningen. Heller ikke singlene fra albumet klarte å skape interesse slik "Man on the Moon", "Everybody Hurts" og "Losing my Religion" hadde gjort noen år tidligere. Selv om låter som "E-Bow the Letter", "Bittersweet Me" og "Electrolite" gjorde det brukbart på singellistene rundtom, og ble spilt mye på radio.

Musikkpressen likte plata som var den av 90-talls platene som minnet mest om 80-talls platene. Den solgte veldig bra med 1. plass i Storbritannia og svært mange andre land, bl.a. Norge. I U.S.A. ble det 2. plass.

"New adventures in Hi-fi" i 1996

Alle låtene på plata handler om det å reise eller være i bevegelse. Og selve plata ble spilt inn under "Monster" turneen, på båndopptakere, fra konserter og studioer rundt om. Dette bidro til å gi plata et løst og ledig preg, uten det voldsomme inntrykket produksjonene på de foregående platene ga lytteren. Plata var på hele 62 minutter.

I 1997 gikk R.E.M. igjen i studio for å spille inn plate. Men før de kom så langt måtte bandet komme med en sjokkerende kunngjøring. Bandmedlem gjennom 17 år, Bill Berry, valgte å gi seg i bandet. Han ønsket å være mer sammen med familien. Og etter det som hadde skjedd to år tidligere, var det mange som hadde stor forståelse for det valget. R.E.M. var da redusert til en trio. Ingen ny trommeslager ble tatt inn som medlem av bandet.

	Bill Berry sluttet i bandet i 1997.		Trioen R.E.M.

Albumet "Up" ble gitt ut i oktober 1998 til lunken mottagelse fra musikkpressen. Selv om den het "Up" var den en kunstnerisk nedtur. Muligens den svakeste plata bandet har gitt ut. På albumet virket det som de fortsatt prøvde å være nyskapende og hipp, men det ble i realiteten ingenting ut av det. De fleste låtene var svært rolige og lite engasjerende. Et par fine spor som "Daysleeper", "Airportman" og "Suspicion" veide likevel opp noe. Men selv om de fleste var enig om at R.E.M. hadde levert en svak plate, solgte den bra. 1. plass i Norge, 2. plass i Storbritannia og 3. plass i U.S.A. er jo alt annet en dårlig. Men det totale salget lå langt unna "Out of time" og "Automatic for the People". Man mistenkte bandet for å ha en VELDIG trofast tilhengerskare som kjøpte albumene deres uansett.

"Up"  fra 1998.

Mick, Peter og Michael og valgte å ikke dra på en turne for å promotere plata, noe som bidro til at den raskt gikk i glemmeboken. Warner var svært skuffet over salget av "Up" og lurte på om bandet var verd den dyre kontrakten de hadde fått. Også bandet begynte å tvile på om de lenger hadde noen framtid. Men etter å ha bearbeidet tankene litt, bestemte de seg for å fortsette sammen som band. I 1999 dro de på en 6 ukers verdensturne. Den første som en trio. 

I 1999 ble det også laget en film om den omstritte underholdningsartisten Andy Kaufman, kalt "Man on the Moon". Jim Carrey spilte hovedrollen i filmen. Mye tyder på at det aldri hadde blitt noen film om ikke R.E.M. hadde skrevet "Man on the Moon" til 1992 albumet "Automatic for the People". En låt som også handlet om Andy Kaufman. Navnet til filmen ble tatt rett ut av R.E.M. låta, og bandet fikk også gleden av å lage flere låter til soundtracket. I tillegg til "Man on the Moon" var de bl.a. representert med låta "The Great Beyond". En låt som ble gitt ut på singel. I Storbritannia ble dette en av deres største hits med en 3. plass på singellisten. 

Filmen "Man on the Moon", inspirert av bl.a. R.E.M.

I 1999 opptrådte R.E.M. også på Muppet Show med en omskrevet versjon av "Shiny Happy People" - kalt "Furry Happy Monsters". Kate Piersons stemme ble i showet erstattet av 'muppeten' Stephanie D'Abruzzo. Peter Buck var stor fan av Muppet Show, og det var også hans to døtre, noe som muligens forklarer den litt overraskende opptredenen. Under showet reflekterte Buck over sin yrkestilværelse.. Peter Buck: "You just looked around, going, Man this is a weird way to make a living."

R.E.M. opptrådte på The Muppet Show i 1999.

Etter verdensturneen dro R.E.M. påny i studio for å spille inn plate. Resultatet ble "Reveal" fra 2001 - en lys plate med de sterkeste melodiene bandet hadde laget siden "Automatic For The People". Det var ingen revolusjonerende plate, noe som gjorde at mange kritikere vendte tommelen ned. Mens andre påpekte sterke låter som den 60-talls inspirerte "Beachball", "She just wants to be", "All the way to Reno" og "Imitation of Life", og ga den fine kritiker. Blant annet VG som ga den en 5er. På plata hadde bandet utviklet et mer syntetisk lydbilde enn noen gang før, noe som gjorde at enkelte sammenlignet den med de franske elektrogutta i Air. Salgsmessig gikk det bra med 1. plass på albumlistene i Storbritannia og Norge. I U.S.A. ble det 6. plass. 

Singelen "Imitation of Life" ble vist mye på MTV og andre musikkanaler. Og ble en topp 10 hit i Storbritannia og Norge.

"Reveal" fra 2001

På samme tid kom Michael Stipe 'ut av skapet' og erkjente at han var homofil. Han fortalte også at han hadde bodd sammen med en annen mann i 3 år, uten at det skapte større overskrifter. Allerede i 1994 fortalte han i et intervju at han hadde hatt forhold med både kvinner og menn.

Etter albumutgivelsen dro bandet på en større promotion-turne.

I 2003 ga bandet ut den første samleplaten de selv hadde hatt kontroll over. Platen het "In Time: The Best of R.E.M." . Bandet hadde selv stått bak utvelgelsen av hvilke låter som skulle være med. De håpet at albumet ville bidra til å vekke interessen for bandet igjen i U.S.A. - et marked de hadde mistet litt grepet på de senere årene. Det endte likevel kun med en 16. plass på Billboard. Mens den gikk til topps i Storbritannia og Norge. I Norge toppet samleplata VG-lista i hele 9 uker og ble med det den mest solgte plata i 2003. Betegnende nok solgte den i et nesten like stort antall i Norge som i hjemlandet U.S.A. Et land med 70 ganger så mange mennesker..

"In Time: The Best of R.E.M."

I forbindelse med utgivelsen av samleplata innrømmet bandet overfor VG at bandet hadde hatt tunge stunder etter at Bill Berry ga seg i 1998. Det var først da, i 2003, at man følte seg ferdig med savnet.

I oktober 2004 deltok R.E.M. i en politisk markering for å få George Bush Jr. fjernet fra makten i forbindelse med det amerikanske valget. De stilte på scenen sammen med bl.a. Bruce Springsteen, uten at det så ut til å hjelpe. Bush ble som kjent valgt. I 2004 hadde bandet spilt inn låta "Bad Day" som var ment som en reaksjon på Bush administrasjonen, og amerikansk media som tok Bush' propaganda for god fisk. 

Stipe har omtalt seg selv som politisk aktivist som person. Michael Stipe: "Som musiker synes jeg ikke jobben min er noe annet enn å skape musikk som inspirerer, som gjør folk glade, triste, sinte, eller hva som helst. Men de to verdene kolliderer ofte". 

Michael Stipe og Bruce Springsteen sammen mot George Bush Jr.

I 2004 var R.E.M. tilbake med studioalbumet "Around the Sun" - et småkoselig halvakustisk album med fine låter som "The Outsiders", "Make It All Okay", "Final Straw" og "I Wanted To Be Wrong", i tillegg til singelhiten "Leaving New York". Det lavmælte preget på plata lot tankene gå tilbake til klassikeren "Automatic for the People". Stipe og co. har til tross for sine politiske markeringer sjelden latt sine politiske synspunkt komme til uttrykk på plate. Men her sang Stipe om temaer som personlig mot i en urolig tid, fremmedfrykt og intoleranse, religion som halmstrå, og hvordan amerikanerne har sviktet sine egne idealer.

Salgmessig gikk det litt dårlig i hjemlandet, med kun 13. plass på Billboard. Til topps gikk "Around the Sun" i land som Storbritannia, Østerrike, Italia, Tyskland, Norge, Sverige, Storbritannia og Sveits. I U.S.A. ble det 13. plass.

"Around the Sun" fra 2004.

Deretter bar det ut på turne igjen. Og denne gangen fant R.E.M. veien til Norge for 2. gang siden 1984. Begivenheten fant plass 1. februar 2005 i Oslo Spektrum, hvor flere tusen fans fikk gleden av å oppleve bandet. Senere på året holdt bandet konsert i både Oslo og Stavanger. Til sammen 3 konserter.

Michael Stipe fra 2005-turneen

Selv om interessen for R.E.M. hadde dalt litt hadde bandet ingen planer om å gi seg. Etter den tunge tiden rundt år 2000 hadde bandet kommet til den erkjennelsen at de fortsatt ønsket å spille sammen, gi ut plater, og opptre for publikum verden over. Etter 25 år sammen var samholdet i bandet sterkere enn noen gang. Til glede for den store og trofaste fanskaren bandet hadde opparbeidet seg verden over.

Tre aldrende herrer i R.E.M. anno 2005. Mick Mills, Michael Stipe og Peter Buck.

I september 2006 ble samleplaten "And I feel fine-The Best of I.R.S. years 1982-1987" gitt ut. Plata kom i to utgaver. Den ene som en enkel-CD med 21 av bandets favorittlåter fra denne perioden. Den andre som en dobbelt-CD, der CD nr. 2 inneholdt rariteter med låter som ikke har vært ute på plate før, og demoer av kjente låter.

Samleplata "And I feel fine".

Det ble også gitt ut en DVD kalt "When the light is mine - The best of the I.R.S. Years 1982-1987 Video Collection", der bandet ble fulgt fra utgivelsen av "Chronic Town" til "Document". 

Bandet selv hadde stor moro med utvelgelsen av låtene, og med å legge kommentarer til sporene. Samtidig som det ga dem et hyggelig gjensyn med låtene de spilte inn i sine første år sammen. 

Det var EMI som satt med rettighetene til I.R.S. innspillingene som stod for utgivelsen av platene. Salgsmessig ble det svært skuffende, med 70. plass i Storbritannia og 119.plass i U.S.A. I Norge derimot ble dette en populær plate, med en 10. plass på VG-lista.

I mars 2007 ble R.E.M. innlemmet i prestisjefylte Rock'n Roll Hall of Fame. I den forbindelse gjorde R.E.M. en opptreden for de frammøtte. Og med seg på scenen hadde de ingen ringere enn Bill Berry, noe som viste at de fortsatt holdt kontakt med hverandre, og at Bill fortsatt fant glede i å opptre. Det var Eddie Vedder fra Pearl Jam som holdt tale for R.E.M. i forbindelse med innlemmelsen.

Bill Berry, Eddie Vedder, Mick Mills, Michael Stipe, og Peter Buck  på Rock'n Roll Hall of Fame

Bill Berry bodde fortsatt på sin gård like utenfor Athens, Georgia. En by også Michael Stipe har husvære i. Riktignok pendlet han mellom huset sitt her og leiligheten i New York. Han omtalte dette som en perfekt kombinasjon. Michael Stipe: "Jeg føler at jeg i U.S.A. har funnet en perfekt småby, og en perfekt storby å bo i. Hver by har elementer jeg trenger i mitt dagligliv, så jeg anser meg selv for å være veldig heldig som kan hente inspirasjon fra begge."

Stipe misliker kjendisklubber og filmpremierer, og han misliker å prate om sin seksualitet. Selv om pressen er veldig opptatt av akkurat det.

Mens bandet øvde til opptredenen på Rock'n roll hall of Fame, spilte de også inn en coverversjon av John Lennons "#9 dream" for Amnesty International og deres plateutgivelse "Instant Karma: The Amnesty International Campaign to Save Darfur". Bill Berry deltok også på låta.

I oktober 2007 ble liveplata "R.E.M. live" gitt ut, som bandets første livealbum. Konserten bandet gjorde i Dublin 26. og 27. februar 2005 dannet grunnlaget for utgivelsen som bestod av 2 CDer og en DVD.

 "R.E.M. live"

I 2007 var R.E.M. ellers opptatt med innspillingen av sitt neste album, kalt "Accelerate". Plata var produsert av Garret "Jacknife" Lee (U2, Green Day, The Hives, Snow Patrol). Visstnok brukte ikke bandet mer enn 9 uker på å gjøre ferdig innspillingen, noe som ifølge Stipe var det raskeste de hadde gjort på 20 år. Michael Stipe: "we spent less time making this record than we have in 20 years." Med seg på innspillingen hadde de musikerne Bill Rieflin og Scott McCaughey, som hadde vært med R.E.M. på turne.

Allerede i midten av mars 2008 lekket"Accelerate" ut på nettet. Og fornøyde fans kunne berette om et av de beste R.E.M. albumene på mange år. Et album som minnet om den rockbaserte musikken de laget på 80-tallet. Musikkmagasinene var også godt fornøyd med at Stipe og co. i større grad hadde gått tilbake til lydbildet på 80-tallet.

R.E.M. hadde også selv bidratt til at plata ble tilgjengelig på nettet før release, da de som første band presenterte nytt materiale på nettsamfunnet Facebook. 24. mars 2008 kunne alle høre det her - en uke før det offisielt ble lagt ut for salg 31. mars. Michael Stipe: "Jeg tror du enten kan være med på den nye teknologien, eller sitte tilbakelent og se på utviklingen. Jeg vil heller være der det skjer enn å sitte å se på."

"Accelerate" var mer gitarbasert, med et nedstrippet lydbilde. Noe bandets irske fans fikk erfare da noen av låtene ble presentert under en konsert i Dublin. I motsetning til "Around The Sun" var det ingen ballader på albumet, kun energi og positive rockelåter.

Som første singel fra det nye albumet ble "Supernatural Serious" gitt ut i februar. Videoen til låta ble spilt inn en sexbutikk i New York. Senere ble også "Hollow Man" og "Man-Sized Wreath" gitt ut som singler.

"Accelerate" fra 2008

Mottakelsen av plata var stort sett positiv rundt om, da den ble lagt ut for salg 31. mars 2008, slik som i The Guardian, musikkavisa NME, The New York Times, Rolling Stone Magazine, og Spin Magazine. I Norge var Dagbladet og anmelder Peter Vollset alt annet enn positive. Han omtalte "Accelerate" som "Ny skit, gammal innpakning" og "Det at 'Accelerate' er såpass middelmådig som det er, såpass kjedelig og forutsigbar, gjøres ikke mindre frustrerende av det faktum at produsent Jacknife Lee har gjort nesten alt rett for at det ikke skal være det."

Salgsmessig gikk det igjen veldig bra, med 1. plass i land som Storbritannia, Norge, Sveits, Canada, Belgia og Danmark. Og 2. plass i land som U.S.A., Tyskland, Italia, Nederland, og Østerrike.

29. januar 2008 ble det kjent at R.E.M. planla å besøke Norge og Bergen på deres "Accelerate tour". 11. februar kom beskjeden om at også Oslo fikk besøk av R.E.M. høsten 2008. Datoene for konsertene ble 3. september i Oslo (Vallhall), og 4. september i Bergen (Bergenshus festning).

Konsertplakaten for R.E.M. turneen.

Sommeren 2008 gjorde R.E.M. en to måneders turne i Nord-Amerika. Den europeiske delen av turneen startet i Amsterdam 2. juli 2008. Som oppvarmingsband hadde de fått med seg Modest Mouse og The National. De opptrådte også på flere festivaler.

"Accelerate tour" ble ikke den suksessen bandet hadde håpet på. I Storbritannia mottok de negative tilbakemeldinger på flere av konsertene de gjorde. Og de opplevde at interessen for konsertene ikke var slik den hadde vært, slik at de måtte flytte dem til mindre arenaer. Dette var også tilfellet i Oslo, der det egentlig var meningen at de skulle opptre på Ullevål stadion.

På Valhall i Oslo klaffet imidlertid det meste, da de opptrådte her 3. september 2008. Stipe var i storslag, og publikum lot seg rive med fra første stund da R.E.M. dro igang med tittellåta "Accelerate" fra det nyeste albumet. På "The One I Love" var han også nede blant publikum og sang. Mellom låtene småpratet Stipe litt. Bl.a. benyttet han anledningen til å gi Norge ros for den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Deretter spilte de "Pretty Persuasion" - en låt som handler om hvordan det var å vokse opp som homofil i U.S.A.

VG som var tilstede likte konserten, og ga den terningkast 5. De mente at R.E.M. eldes med stil, og omtalte dem som collegerockens Rolling Stones: "De jager ikke lenger sin ungdomstid med tunga rett ut av av kjeften, men lener seg på en formidabel karriere med fornyet selvtillit. 

Også Dagbladet likte konserten, og mente at R.E.M. slo fryktelig tilbake etter den negative omtalen av turneen forut.

Som oppvarmingsband hadde R.E.M. The Disciplines - et band bestående av gamle Briskeby medlemmer, samt amerikaneren Ken Stringfellow.

Låter VG framhevet fra konserten var "The Great Beyond", "Electrolite", "Let me in", "The One I love", og den pønkete "Horse to water" fra sisteplata.

I forbindelse med konserten i Oslo ble R.E.M. og Michael Stipe intervjuet av VG og TV2. Her benyttet han sjansen til å skryte av Norge og nordmenns væremåte. Han mente vi var politisk bevisste, og satte større pris på hans politiske tekster. I U.S.A. blir han ifølge ham selv buet på når han kom med appeller.

R.E.M. under konserten i Vallhall, Oslo den 3. september 2008 (foto: Nils Bjåland).

R.E.M. hadde med dette gjort 9 konserter i Norge, i landet bandet selger mest plater pr. hode. Til TV2 kunne Stipe røpe at da de bodde på hotell Munken i Oslo, under den første konserten de gjorde i landet i 1984, lot han seg imponere av hotellrommets fasiliteter, og tok derfor med seg et håndkle derfra som minne fra oppholdet.

Underveis på turneen begynte tvilen å melde seg hos Michael, Peter og Mike, om det var noen vits å fortsette sammen som band. Slike diskusjoner hadde de hatt jevnlig de seneste årene. Men etter endel negativ kritikk den siste tiden - for turneene de gjorde, albumet "Around the Sun", og et turbulent forhold til plateselskapet Warner, gjorde at de følte at det kanskje var på tide å gi seg.

I hjemlandet U.S.A. fikk Stipe stor oppmerksomhet i september, da han ble sitert på å ha sagt at han kom til å flytte fra landet om republikanerne vant det kommende valget der. Ifølge Stipe sa han det kun som en spøk. Nå slapp han heldigvis å flytte, ettersom demokratene og Barack Obama vant valget.

Peter Buck, Michael Stipe og Mick Mills.

Med turneen unnagjort begynte R.E.M. arbeidet med et nytt studioalbum - det 15. i rekken. Fortsatt var de usikker på om de ønsket å fortsette som R.E.M. eller om de skulle gi seg, og det preget innspillingen. Det positive med det var at om dette skulle bli den siste R.E.M. plata, skulle det i hvert fall bli en bra en. 

Mike Mills: "We had to make some decision about how to continue going forward as a recording unit, and if we still wanted to tour together. Oddly enough, I think that independently, we all arrived at the conclusion that this was such a great opportunity to walk away on our own terms, that we thought, 'Why not take advantage of it?"

De var også bevisst på at plata skulle bli annerledes enn "Accelerate" - mer storslått, og ikke fullt så rockete som forgjengeren. Bla. ønsket de å gi plass til flere rolige låter. Mike Mills: "There are some really slow, beautiful songs; there are some nice, mid-tempo ones; and then there are three or four rockers."

"Collapse Into Now" som plata het - ble spilt inn på 4 forskjellige steder; Berlin, Tennessee, Nashville og New Orleans.

De ønsket også å fokusere på å ha det artig under innspillingen, om det skulle vise seg å bli det siste de gjorde sammen. Som produsent valgte de igjen å bruke Jacknife Lee.

Alle låtene på plata var skrevet av Peter Buck, Mike Mills and Michael Stipe, med unntak av "Oh My heart" og "Blue". Sistnevnte var skrevet sammen med rockeikonet Patti Smith.

Jacknife Lee produserte de seneste platene til R.E.M.

7. mars 2011 var "Collapse into Now" klar for utgivelse. I likhet med "Accelerate" var de fleste anmelderne positive til plata. Også Dagbladet, som denne gang ga R.E.M. terningkast 5: "Collapse Into Now' kunne vært tjent med et par færre ballader midtveis, men "All the Best" og "Alligator Aviator Autopilot Antimatter" besitter nok ungdommelig entusiasme til å holde R.E.M. gående i noen gode år til."

Også VG ga plata terningkast 5.

Salgsmessig gikk det igjen bra, med 1. plass i land som Sveits og Tyskland. I Norge ble det 2. plass, mens i U.S.A. og Storbritannia ble det 'bare' 5. plass.

"Collapse into Now"

"Collapse into Now" ble ikke fulgt opp med noen turne. I stedet valgte R.E.M. å spille inn musikkvideoer til alle låtene på plata, og det ble gitt ut hele 5 singler derfra.

Diskusjonen om de skulle oppløse R.E.M. fortsatte også etter innspillingen av "Collapse Into Now", og 21. september 2011 valgte de å gå ut med en pressemelding der de proklamerte at R.E.M. var oppløst. Fra bandets hjemmeside: 

"To our Fans and Friends: As R.E.M., and as lifelong friends and co-conspirators, we have decided to call it a day as a band. We walk away with a great sense of gratitude, of finality, and of astonishment at all we have accomplished. To anyone who ever felt touched by our music, our deepest thanks for listening." 

Dette ble utdypet med personlige meldinger fra Mike, Michael Og Peter:

Mike Mills: "During our last tour, and while making Collapse Into Now and putting together this greatest hits retrospective, we started asking ourselves, 'what next'? Working through our music and memories from over three decades was a hell of a journey. We realized that these songs seemed to draw a natural line under the last 31 years of our working together.

"We have always been a band in the truest sense of the word. Brothers who truly love, and respect, each other. We feel kind of like pioneers in this--there's no disharmony here, no falling-outs, no lawyers squaring-off. We've made this decision together, amicably and with each other's best interests at heart. The time just feels right."

Michael Stipe: "A wise man once said--'the skill in attending a party is knowing when it's time to leave.' We built something extraordinary together. We did this thing. And now we're going to walk away from it. I hope our fans realize this wasn't an easy decision; but all things must end, and we wanted to do it right, to do it our way. We have to thank all the people who helped us be R.E.M. for these 31 years; our deepest gratitude to those who allowed us to do this. It's been amazing."

Peter Buck: "One of the things that was always so great about being in R.E.M. was the fact that the records and the songs we wrote meant as much to our fans as they did to us. It was, and still is, important to us to do right by you. Being a part of your lives has been an unbelievable gift. Thank you."

Mike, Michael, Bill, Bertis, and I walk away as great friends. I know I will be seeing them in the future, just as I know I will be seeing everyone who has followed us and supported us through the years. Even if it's only in the vinyl aisle of your local record store, or standing at the back of the club: watching a group of 19 year olds trying to change the world."

I 2011 valgte R.E.M. å gi seg.

For fansen kom denne meldingen som et stort sjokk, fordi det ikke var noen uttalelser i media som kunne tolkes som at en oppløsning var nært forestående. Men for folk som jobbet tett på Mike og co. var det nok neppe noen overraskelse. At bandets forpliktelser overfor Warner gikk ut på denne tiden, viste at avgjørelsen også hadde en praktisk side. 

På samme tid som R.E.M. annonserte at de ga seg postet Michael Stipe en video på sin blogg der han var naken, med tydelig fokus på sin egen penis. Naturligvis skapte dette overskrifter, og enkelte hevdet at Mick og Peter ønsket å avslutte samarbeidet med Michael etter dette. Noe som senere ikke er blitt bekreftet av de.

Som en avslutning på en stor karriere valgte R.E.M. å gi ut den doble samleplata "Part Lies, Part Heart, Part Truth, Part Garbage 1982–2011", i november 2011. Til tross for at det var gitt ut flere samleplater med R.E.M. i årene forut, var dette første gang man hadde klart å samle låter fra både I.R.S. tiden og Warner på samme plate(r).

 R.E.M. takket for seg med samleplata "Part Lies, Part Heart, Part Truth, Part Garbage 1982–2011"

CD2 ble avsluttet med de 3 låtene "A Month of Saturdays", "We All Go Back to Where We Belong" og "Hallelujah". Disse var spilt inn i tiden etter utgivelsen av "Collapse Into Now". "We All Go Back to Where We Belong" ble også gitt ut som singel fra samleplata.

Interessen for "Part Lies, Part Heart, Part Truth, Part Garbage 1982–2011" var moderat rundt om, og etterpå ble det stille fra Stipe og co. Svært stille. En opptreden i britisk media var det siste de gjorde sammen. Mens a-ha og andre band gjennomførte større turneer før de ga seg, gjorde R.E.M. ingenting. De bare sluttet.

Det virket nesten som om de gikk fra å være et av verdens mest omtalte band til å bli glemt  av de fleste - alt i løpet av et år. Heller ikke som enkeltpersoner har Michael, Peter og Mike gjort seg så veldig bemerket i tiden etter at R.E.M. ble oppløst. I 2006 ga Stipe ut singelen "In the Sun" sammen med Chris Martin fra Coldplay, til støtte for ofrene etter orkanen Katrina.

Deretter gikk det hele 7 år før han igjen ga ut en singel, med "Rio Grande" (sammen med Courtney Love) for utgivelsen "Son of Rogues Gallery: Pirate Ballads, Sea Songs & Chanteys". I tillegg har han deltatt på noen få utgivelser med andre artister.

I 2014 ble det gitt ut nok en samleplate med R.E.M., kalt "Unplugged: The Complete 1991 and 2001 Sessions". Som navnet sa dreide seg om opptak gjort i 1991 og 2001, fra MTV-serien "Unplugged". Utigvelsen ble i første rekke gjort tilgjengelig på vinyl.

I 2014 ble Stipe intervjuet av CBS This Morning, og da ble han ikke overraskende spurt om muligheten for en gjenforening av R.E.M. Men det utelukket han. Michael Stipe: "Nei. Det vil aldri skje. Det er ikke noen vits. Jeg elsker de guttene veldig mye, og jeg respekterer dem som musikere og låtskrivere og alt, men jeg vil ikke gjøre den tingen folk gjør. Jeg hater nostalgi. Jeg er ikke flink til å se meg tilbake."

Han kunne likevel ikke utelukke at han på et senere tidspunkt kom til å fortsette som artist og gi ut plater igjen. Tiden vil vise.

R.E.M. billedgalleri (60 bilder):