Jean-Benoît Dunckel : Født 7. september 1969, Versailles, France

Nicolas Godin : Født 25. desember 1969, Paris, Frankrike

Det er ikke ofte franske band klarer å hevde seg i det anglofile platemarkedet. Og om de gjør det, har det ofte kun vært med en og annen hitlåt. Som "Voyage Voyage" : Desireless, og "Joe Le Taxi : Vanessa Paradis. Et hederlig unntak har Jean-Michel Jarre vært, da han slo gjennom med sin elektromusikk på 70-tallet. På 90-tallet fikk han endelig sine elektroniske arvtagere i Deep Forest og Daft Punk. Som med albumene "Boheme" og "Homeworks" slo an utenfor Frankrikes grenser. De ble svært populære hos platekjøperne og kritikerne med sin nyskapende elektromusikk.

Men det mest anerkjente og suksessrike franske bandet de senere årene har likevel vært Air. De slo gjennom i 1998 med det retro-futuriske elektroalbumet "Moon Safari". Albumet oppnådde på kort tid status som noe av det beste som var laget. Mens andre album gjerne oppnår klassiker status etter mange år, figurerte denne på lister over tidenes beste album etter kort tid. Bla. i prestisjetunge Q magazine. Det har vært bemerkelsesverdig å se liste etter liste som har "Moon Safari" høyt plassert. Foran klassikere som "Blonde on Blonde" med Bob Dylan, "Dark side of the Moon" med Pink Floyd, og "Exile on main Street" med The Rolling Stones". Her hjemme hadde Platekompaniet en større kåring hvor alle platekjøperne fikk muligheten til å være med å stemme. Også her ble "Moon Safari"å finne på topp 100 listen. Så hvem er det dette franske bandet som kan komme fra det store intet og lage en slik klassiker?

Bandets to medlemmer er Jean-Benoît Dunckel og Nicolas Godin. De to møttes i skolegården da de var små, i Lycée Jules Ferry, ikke langt fra Paris. Begge fikk tidlig stor interesse for musikk. Og da særlig elektorbasert, med artister som Vangelis, Jean Michel Jarre, Francis Lai og Tangerine Dream.

I tenårene dannet de bandet Orange sammen med Etienne de Crécy (senere Motorbass) og Alex Gopher (som senere kom til å jobbe med Daft Punk). En hjemmelaget demo ble sendt rundt til de store franske plateselskapene, uten å gjøre inntrykk. I frustrasjon over dette, valgte Nicolas Godin å slutte i bandet. 

Nicolas Godin

Han ønsket heller å eksperimentere videre med synthesizere i sitt hjemmestudio. Etter hvert kom han opp med en demo som inneholdt instrumental låta "Modulor". I 1995 kontaktet han Virgin, som ble imponert over "Modulor", og tok den med på albumet "Source Label Vol. 1". Plata var en samling instrumentale elektro låter. "Source label vol.1" ble en stor hit i Frankrike, og har i ettertid vært et yndet samleobjekt. "Modulor" var en hyllest til Godins arkitekt helt Le Corbusier. Låta ble snappet av den engelske produsenten James Lavelle. Han ga den ut på sitt eget selskap, og snart var den jevnlig å høre på britisk radio.

På samme tid tok Godin kontakt med sin barndomsvenn, og tidligere bandkollega Jean-Benoît Dunckel (kalles gjerne Darkel), som nå var blitt mattelærer, men som samtidig hadde blitt skolert innen klassisk piano. De to kom fra da av til å utgjøre Air. Mens Godin var best på det tekniske, kom Dunckel til å bidra med melodiene som Godin bygde arrangementer rundt.

Navnet var en forkortelse for de franske ordene amour, Imagination, og Rêve. Som på norsk betyr kjærlighet, fantasi og drøm.

Jean-Benoît Dunckel

Den første singelen de laget sammen ble "Casanova 70". Den ble gitt ut sommeren 1996. Den hentet inspirasjon fra fransk easy-listening fra slutten av 60-tallet. I hele tatt kom Air til å hente mye inspirasjon fra de tre foregående tiårene. Og gjøre det om til futurisk musikk, på en spennende måte. 

De fulgte opp denne med enda flere gammelmodige franske låter, og gjorde dem om til hipp, tidsriktig musikk. Engelskmennene og franskmennene var de første til å få øyene opp for bandet. I juli 1997 kom deres 3. singel "le Soleil est près de moi", som også var en instrumental låt. Disse tre, ble sammen med to andre gitt ut på mini albumet "Premiers symptômes" i 1997. 

"Premiers symptômes"

Store stjerner som Depeche Mode og Neneh Cherry hadde også fått interesse for de franske elektroguruene. Og ville gjerne samarbeide med dem. Men det endte kun med at Air remixet noen låter for dem (Bla. "Home" med Depeche Mode). Air ville heller å jobbe sammen med den 70 år gamle Jean-Jacques Perry, som i sin tid hadde vært en mester på moog (det eldste instrumentet i synthesizer familien). Noe som ble et fruktbart samarbeid. Bla. spilte de tre inn "Remember" og "Cosmic Bird".

De første opptakene til debutplaten "Moon Safari" ble spilt inn ved Gulf of Saint-Nom-la-Breteche (eller "I nærheten av Gulfen" som Air kalte stedet). Senere flyttet de seg til Plus XXX studio og Gang à Paris studio. 15. april 1997 lukket bandet seg inne i Abbey Road studio for å gjøre ferdig debutalbumet sitt. (Om man ser bort fra mini albumet). For å skape et klassisk-elektronisk lydbilde brukte bandet instrumenter som moog synthesizer, Korg MS-20, Wurlitzer og vokoder. Instrumenter de også brukte på scenen når de opptrådte. En av årsakene til at de valgte Abbey Road, var at de her hadde tilgang til et strykerorkester.

To måneder senere var "Moon Safari" ferdig. Det ble lansert i hele 40 land, i januar 1998. Albumet var en miks av svulstig, stemningsfull elektro-pop. Navnet "Moon Safari" var et passende navn, da man til tider følte seg hensatt til de himmelske sfærer, på en musikalsk safari i ulike lydlandskap. Alt flettet sammen på en vakker måte. Det meste var instrumentalt. Med unntak av tre vokale låter i "All I Need", "You make it Easy" og "Sexy Boy". De to førstnevnte ble sunget av en ung amerikansk dame ved navn Beth Hirsch. 

Beth Hirsch

Og albumet ble umiddelbart en stor favoritt hos musikk journalistene som skamroste den. I Storbritannia nådde den 6. plass på albumlistene. Mens "Sexy Boy", "Kelly watch the stars" og "All I Need" ble store hits på singellistene. Også i U.S.A. nådde albumet høyt på Billboard. Uten at amerikanerne nok helt visste hva de hadde fått i hendene. I Norge nådde plata 13. plass. Hovedsaklig ved hjelp av jungeltelegrafen. For i avisene og TV var det få som viste interesse for bandet. Heller ikke franskmennene selv viste å sette pris på det franske bandet. Her nådde ikke albumet høyere enn 21. plass.

"Moon Safari" nådde også topp 40 i land som Østerrike, Nederland, New Zealand og Australia. 

18. januar 1998 fikk mange franskmenn øynene opp for Air, da de opptrådte live på TV med "Sexy Boy".

Høsten 1998 dro bandet på en større turne som startet i Seattle, U.S.A. Som for å sette den siste spikeren i kisten til grungerocken. Europa fulgte deretter. 

Ved årets slutt 1998, måtte bandet reise rundt og ta imot utmerkelser for albumet, bla. i hjemlandet. Den hadde da solgt  900.000 eksemplarer. 

I 1999 ble Air kontaktet av den amerikanske regissøren Sofia Coppola som ønsket at Air skulle lage musikken til hennes film "The Virgin Suicides" - noe de slo til på. I utgangspunktet ønsket den kjente regissøren å bruke albumet "Moon Safari" i filmen. Men Air forelo at de heller kunne spille inn et nytt album til filmen hennes. Hun sa ja til dette, under forutsetning av at de tok med trommeslageren Brian Reitzell på innspillingen. 

"The Virgin Suicides"

"The Virgin Suicides" kom ut i april 2000, og hadde et enklere, mer tradisjonelt lydbilde enn forgjengeren. Plata ble heller ikke den samme suksessen. Med bla. en 14. plass i Storbritannia. "Playground Love" med Gordon Tracks på vokal ble gitt ut på singel på samme tid. Låta ble også brukt i en Levis reklame. 

I forkant av denne platen hadde Virgin i 1999 valgt å gi ut deres første mini album "Premiers Symptomes" pånytt, med noen ekstra låter i forhold til originalen. Det ble også en brukbar suksess. 

Men den voksende gruppen av fans ønsket seg nå et nytt studioalbum. Og det fikk de med "10.000 Hz Legend" som ble gitt ut i mai 2001. Musikalsk var den en fin videreføring av "Moon Safari". Med et like pretensiøst lydbilde, som var innom både disco, folk og psykedelia, på sin musikalske reise. Men med de enorme forventingene som var blitt skapt, slo den ikke helt til hos kritikerne. Selv om de mente den var bra. På plata hadde de bla. fått amerikanske Beck til å delta på låta "The Vagabond". Beck er en stor fan av Air, og har covret en av deres låter.

Albumet nådde 7. plass i Storbritannia. Mens i Norge hadde folk omsider fått øynene opp for elektrogutta. For albumet nådde en sterk 3. plass på VG-lista. I Tyskland ble det 7. plass, 7. plass i Frankrike, 8. plass i Belgia, 7. plass i Østerrike, 11. plass i Sveits, og 13. plass i Australia.

"Radio#1" og "How does it make you feel" ble gitt ut som singel fra plata. To låter som sammen med "Electronic performers" og "Don`t be light" regnes som høydepunktene på plata.

Fra videoen til "How does it make you feel".

I 2002 ga de ut remix albumet "Everybody Hertz", som hovedsaklig bestod av låter fra "10.000 Hz Legend". På plata hadde de fått med gjesteartister som Thomas Bangalter fra Daft Punk, Mr. Oizo og Modjo. 

Dunckel og Godin trives best når de får holde på i studio. 

I 2003 ga de ut nok et album som lå på siden av det fansen ønsket seg, da de satte musikk til Alessandro Bariccos` høytlesing fra sin bok "City". Lesingen foregår på italiensk, og Barrico har en høy stemme som gjør det vanskelig å konsentrerer seg om Airs bakgrunnsmusikk. Som her i hovedsak bestod av fløyter, piano, og akustisk gitar. Utgangspunktet var at de tre skulle gjøre en opptreden sammen i Roma i november 2002. Men både de selv og publikum var så henrykt at det ble en plate ut av det. En plate som aldri nådde listene.

I 2003 samarbeidet Air igjen med filmprodusenten Sofia Coppola, da de skrev låta "Alone in Kyoto" for hennes kritikerroste film "Lost in Translation".

"Alone in Kyoto" er å finne i filmen "Lost in translation".

I 2004 var Air tilbake med studioalbumet "Talkie walkie". Et album som mottok fine kritiker da det kom. Stilmessig lå den et sted midt i mellom "Moon Safari" og "10.00 Hz Legend". Ikke så dyster som mange mener "10.000 Hz Legend" er, og heller ikke så luftig som "Moon Safari". "

I Norge og andre land i verden sier man walkie talkie, når man skal omtale den kjente kommunikasjonsradioen. Men i Frankrike har man byttet om på ordene, noe Air syntes var litt morsomt, og som de ønsket å gjøre et nummer av gjennom albumtittelen.

"Talkie walkie"

Også platekjøperne likte plata, der den nådde høyt opp på listene. I Storbritannia ble det 2. plass mens i Norge ble det en flott 3. plass. Også i hjemlandet Frankrike ble det 3. plass. Av andre fine plasseringer kan man nevne 2. plass i Portugal, 4. plass i Sveits, 2. plass i Belgia, 3. plass i Italia, 5. plass i Tyskland, og 8. plass i Finland.

"Talkie walkie" endte opp som bandets mest solgte plate så langt. Den svært vakre "Cherry Blossom Girl" ble gitt ut som 1. singel fra plata. Og den ble raskt en hit rundt om. Også "Surfing on a rocket"og "Alpha beta gaga" ble gitt ut på singel fra plata. "Surfing" ble brukt i en Nissan Armada reklame i 2004. 

En av låtene på "Talkie walkie" het "Mike Mills". De som hadde tatt seg tid til å studere innlegget på "Moon Safari" CDen ville kanskje huske at det var han som stod bak de smakfulle tegningene som ble brukt på coveret av plata.

Plata var produsert av Air sammen med engelskmannen Nigel Godrich, som ellers er mest kjent for sine produksjoner med Radiohead og Travis. Air gjorde også endel liveopptredener i etterkant av albumutgivelsen. Med seg på turneen hadde de den amerikanske keyboardisten Dave Palmer.

Godin og Air under en konsert i Firenze, Italia i 2004.

I tiden etter denne utgivelsen valgte Air å holde en lav profil, der de var involvert i ulike prosjekter. Air bidro med nok en låt til en Sofia Coppola film, da instrumentalen "Il Secondo Giorno" ble å finne i kinosuksessen "Marie Antoinette". I 2005 og 2006 jobbet de også med remix plata "Late night tales" som var endel av en serie ved samme navn. Her fikk Dunckel og Godin mulighet til å tolke låter med bla. Cure, Black Sabbath, Robert Wyatt og Japan. 

Remix plata "Late night tales".

Parallelt med dette var bandet involvert i innspillingen av Charlotte Gainsbourgs album "5:55". Sammen med Jarvis Cocker fra det engelske popbandet Pulp skrev de låtene på plata. De spilte også alt av instrumenter. Som produsent hadde de fått med seg nevnte Godrich. Charlotte er egentlig en kjent fransk skuespiller, men hun er også datter av Serge Gainsbourg. En sanger som i sin tid inspirerte Godin og Dunckel til å bli musikere. Og ved å bidra på datterens plate ønsket de å gi noe tilbake til ham. "5:55" ble en stor suksess i de franskspråklige land da den ble gitt ut i august 2006.  

Far og datter Gainsbourgh. 

Mens Jean-Benoît Dunckel var opptatt med innspillingen av denne plata på dagtid, brukte han nattetimene på sitt eget prosjekt kalt Darkel (mørk). Darkel var også kallenavnet hans. Sammen med musikerne Laurent Griffon, Dayan Korolic og Euston Jones laget han albumet "Darkel", en plate som fikk svært god kritikk da den kom ut i september 2006. "Darkel" var mer rufsete i lydbildet enn Air platene, selv om det var lett å se likhetstrekkene. Den hadde også klare referanser til Beatles og George Harrison. Noen storselger ble plata imidlertid ikke. 

Jean-Benoît Dunckel eget prosjekt : Darkel.

Teamet som hjalp Charlotte Gainsbourg jobbet også sammen på Airs neste plate kalt "Pocket symphony". Der Jarvis Cocker bidro både som låtskriver og sanger, mens Nigel Godrich produserte plata. Også den nord-irske multi-instrumentalisten Neil Hannon sang på plata. Han både skrev og sang "Somewhere Between Waking".

"Pocket symphony" henspilte på bandets ønske om å skape symfoniske verk som i tid ikke var lengre enn en vanlig poplåt. Kritikerne mente de klarte å kombinere det storslåtte, sfæriske med det eksperimentelle. Ikke ulikt det de gjorde på "Moon safari". i tillegg til de mer tradisjonelle instrumentene brukte bandet også en japanske gulvharpe kalt koto på plata. Godin hadde lært seg å spille på instrumentet etter å ha fått en innføring fra en japansk læremester. Man kan si at Japan var tema for "Pocket symphony", så kan lytteren avgjøre om de hører denne inspirasjonen eller ikke.

Godin og Dunckel i 2007.

"Pocket symphony" ble gitt ut i mars 2007, mens "Once upon a time" ble gitt ut på singel på samme tid. Salgsmessig gikk det brukbart, med 40. plass i U.S.A. 32. plass i Norge, 8. plass i Frankrike, 9. plass i Portugal, 4. plass i Belgia, 8. plass i Tyskland, 7. plass i Sveits, 9. plass i Finland, og 22. plass i Storbritannia.

"Pocket symphony"

Like etterpå dro Air ut på en større turne med opptredener både i Europa, Japan og U.S.A. Med seg på turneen hadde de musikerne Earl Harvin, Vincent Taurelle og Steve Jones. Norge fikk dessverre ikke besøk av franskmennene denne gangen. 

I 2009 var Air tilbake med nytt materiale. Først ble "Do the Joy" gitt ut som "singel" via nedlasting fra Airs egen nettside - for registrerte brukere av siden. Deretter ble "Sing sang sung" gitt ut som singel i august, også den som digital nedlasting. Albumet "Love 2" ble også tilgjengelig på nettet først. 28. september 2009 kunne folk streame albumet, i et døgn før tjenesten ble tatt ned. For salg i butikk ble den gjort tilgjengelig 6. oktober 2009.

"Love 2"

"Love 2" var en blanding av klassisk Air, med sfæriske, smakfulle arrangement. Vokalen var fortsatt like innsmigrende og dempet, som den i sin tid var på "Moon Safari".  På den anne side var "Love 2" mer konvensjonell, med et mer direkte sound skapt av gitarer og trommer. Nicolas og Jean-Benoît hadde tilbrakt mye tid i studio sammen med trommeslageren Joey Waronker. Air omtalte låter som "Be a Bee" or "Do The Joy" som "rockere".

Nicolas : "The album is much more energetic, live and loose." 

Jean-Benoît : "Well we think it sounds fresh and we wanted everything to be fresh. We didn’t try and take a conscious direction, we just tried to produce something that was alive and had energy."

Omtalen i media var stort sett positiv. VG ga plata 5 av 6. Noe som var i tråd med det andre aviser og nettsteder ga. Men salgsmessig ble ikke "Love 2" noen stor suksess. Med 100. plass i U.S.A. 36. plass i Storbritannia, 15. plass i Sveits, 15. plass i Belgia, 12. plass i Frankrike, og 58. plass i Australia, for å nevne noen av landene der den markerte seg på listene.

For å promotere det nye albumet dro Air ut på en lengre turne. Først med hele 29 konserter i Europa. Dette ble fulgt opp med 13 konserter i U.S.A. våren 2010. Og for første gang i karrieren fant de tid til å besøke Norge. 28. november 2009 stod de på Sentrum Scene i Oslo. Konserten fikk hyggelig omtale av folk som hadde vært tilstede. 

Air på Sentrum scene

3 år etter "Love 2" var Air tilbake med et nytt studioalbum, kalt "Le voyage dans la lune" (en reise til månen). Plata var tenkt som et moderne soundtrack til filmen "Le voyage dans la lune" fra 1902. En restaurert utgave av filmen var nettopp gitt ut, og vist fram på filmfestivaler rundt om i verden.

De første utgavene av albumet inneholdt et 16 minutter langt klipp fra filmen. Jean-Benoît og Nicolas gjorde det meste av arbeidet med plata selv.

Selv om "Le voyage dans la lune" ikke fikk så mye oppmerksomhet i pressen da den kom ut, klarte den å komme inn på albumlisten i svært mange land. I U.S.A. ble det 57. plass, i Storbritannia 35. plass, i Frankrike 17. plass, 11. plass i Sveits, og 21. plass i Irland. I Norge kom den dessverre ikke inn på VG-lista. 

"Le voyage dans la lune" fra 2012.

En av de mest populære filmene på norske kinoer i 2013 var "Pionér", med Aksel Hennie i hovedrollen som nordsjødykker. Hva som ikke er like kjent er at regissør Erik Skjoldbjærg hadde fått Air til å lage filmmusikken til den norske filmen. Noe han var veldig stolt av i ettertid. Erik Skjoldbjærg : "Nicolas og Jean-Benoît har stor kunstnerisk integritet, er eiekjære og har et besettende forhold til det de driver med. Jeg gjenkjenner jo alt dette i meg selv. Så det aller viktigste var egentlig å bli kjent med hverandre. Jeg endte opp med å reise til Paris oftere denne våren og sommeren enn først planlagt. Så snart [Air] kom på innsiden av hva filmen handler om, og hvilke formidlingsbehov jeg har med den, så klikket de inn. Jeg husker særlig en dag jeg gikk inn i studio og det så ut som de ikke hadde sovet hele natta. «Dette er lovende,» tenkte jeg. Og så spilte de skissen til et tema som traff hovedkarakterens følelse av kampvilje. Den satt helt klokkeklart. Deretter åpnet hele det musikalske universet til Pionér seg langsomt opp.

Å ha et band som Air på laget bidrar ikke bare kreativt til filmen, men også kommersielt. Det er et enorm fordel for oss at vi har med Air. Det er et band mer eller mindre alle kjenner"

Til Dagbladet forklarte Jean-Benoît Dunckel hvorfor de valgte å takke ja til å lage musikk til den norske filmen, og hvordan de utformet musikken i forhold til handlingen : "Bildene av havdypet inspirerte oss. Store maskiner, fare, spenning, dypt hav og trykkabiner gjør at musikken må være tung, legendarisk og rik."

Dessverre ble det ikke gitt ut noe soundtrack fra filmen, men flere nettsteder har lagt ut deler av Airs musikk slik at folk kan lytte til den.

Den norske filmen "Pionér", med musikk fra Air.

I 2014 var Air ute med ny musikk, i form av lydkollasjen "Music For Museum". Den ble gitt ut på plate. Men kun på (gjennomsiktig) vinyl, og kun i 1000 eksemplarer. "Music For Museum" var inspirert av arbeidet til kustnerne Linda Bujoli, Mathias Kiss, Xavier Veilhan og Yi Zhou. Airs 'verk' ble framført i Palais de Beaux Arts i Lille i Frankrike.

 "Music For Museum"

Da man trodde at elektropopen hadde utspilt sin rolle, og at det meste som ble laget hadde vært gjort bedre før, kom Air med sin avslappende elektromusikk, der de tok elementer av musikken fra 60 -, 70 -, og 80-tallet, og skapte musikk som høres kosmisk, framtidsrettet ut. Til glede for svært mange musikkinteresserte.