"Do they know it's Christmas?" fra 1984 er en julelåt de fleste av oss har et forhold til. I likhet med "White Christmas" (Bing Crosby), "Last Christmas" (Wham) og "Fairytale of New York" (The Pogues), blir den hentet fram hver jul som en viktig ingrediens for å skape julestemning. Den er blitt endel av tradisjonen på linje med julekranser, julebakst, julekort og holkeføre.

Vi som vokste opp på 80-tallet vil huske at låta hadde en dypere betydning, da den ble gitt ut for å skape blest om sult katastrofen i Etiopia i 1984, og for å samle inn penger til de trengende.

I utgangspunktet var man usikker på hvordan "Do they know it's Christmas?" ville bli mottatt hos platekjøperne, selv om man hadde fått med et stjernegalleri av de største britiske artistene på den tiden til å synge på låta. Slik som Sting, Paul Weller, Simon Le Bon, Tony Hadley, George Michael, Bono, Paul Young og Phil Collins. Salget gikk over all forventning, og bare 15 dager etter at den ble gitt ut den 29. november 1984, lå den som nr.1 i Storbritannia. Her ble den i hele 5 uker. Den fortsatt å selge bra i årene etter også, slik at den endte opp som den mest solgte singelen i Storbritannia på 80-tallet. Med hele 3.6 millioner solgte eksemplarer, et tall som med årene har vokst til 10 millioner. Fram til Elton John ga ut "England's Rose" (hyllest til avdøde Prinsesse Diana), var den også den mest solgte singelen i britisk musikkhistorie. Etter å ha passert "Mull of Kintyre" med Wings, som var den mest solgte fram til da.

"Do they know it's Christmas?" som på mange måter er tidenes julesingel.

Også i land som Sveits, Australia, Østerrike, Tyskland, Canada, Sverige og Norge gikk den til topps. I Norge lå singelen som nr.1 i 3 uker, i januar 1985.

I tillegg til å være en flott julelåt stemningsmessig, er det som kjent også en interessant historie som ligger til grunn for at singelen ble gitt ut. Om Bob Geldof som den 23. oktober 1984 så en reportasje fra Etiopia på BBC TV. Der journalisten og nyhetsoppleseren Michael Buerk fortalte om tørkekatastrofen som nok en gang hadde rammet landet i Øst-Afrika. Reportasjen på TV gjorde dypt inntrykk på Bob Geldof, som deretter satte seg ned og tenkte hva han kunne gjøre for å hjelpe folk i Etiopia. Han fikk følelsen av å være medskyldig i skjebnen deres om han ikke gjorde noe for å hjelpe dem.

Bob Geldof: "I felt disgusted and ashamed by what was going on in Africa, and I felt that if I didn’t do something, I was taking part in some crime. It wasn’t enough to put my hand in my pocket and give money."

Bakgrunn:

Etiopia hadde også tidligere vært rammet av hungersnød. I 1973 døde bortimot 80.000 mennesker i en sultkatastrofe, som fikk liten omtale i media. BBC laget den gang dokumentaren "The Unknown Famine", som fikk en viss oppmerksomhet.

Årsakene til katastrofen den gangen var flere. Myndighetenes (under ledelse av Kong Haile Selassie) inndragning av land fra bøndene, skapte en akutt mangel på mat. Det skapte også kimen til opprørstemning i den etiopiske befolkningen. I 1974 ble Selassie kastet, og en militærjunta kalt Derg tok over makten i landet. Disse opprettet hjelpeorganisasjonen Relief and Rehabilitation Commission som skulle arbeide for at katastrofen fra 1973 ikke skjedde igjen. Bl.a. skulle RRC samarbeide med utenlandske giverorganisasjoner.

Etter kort tid ble det klart at RRC ikke jobbet utifra hva som var best for landets trengende, men utifra hva som tjente organisasjonens ledere. Dette førte til opprør i landets 14 administrative regioner. Den militære gruppen Qey Shibir (rød terror ) ble opprettet i 1977. Og med årene som fulgte kom denne og andre grupper til å ligge i konflikt med de som styrte landet. Noe som i neste omgang gikk utover sivilbefolkningen. Militærjuntaen Derg, som var kommunister, fikk økonomisk støtte fra Sovjetunionen, mens opprørerne fikk penger og våpen fra U.S.A. Noe som gjorde at konflikten i Etiopia hadde forgreininger til maktkampen mellom stormaktene.

I Nord var Etiopia også krig med separatistbevegelsen i Eritrea (ble selvstendig stat i 1993). Det var i områdene med størst krigføring at nøden var mest prekær.

Etiopia ligger øst i Afrika, med bl.a. Somalia og Sudan som naboland.

Mellom 1974 og 1984 gjorde myndighetene lite for å utvikle vannreservoar. Og det fantes grunnvannsressurser som ikke ble utnyttet. De burde også vært flinkere til å få igang system med vannspredning.

Andre årsaker som ledet fram til sultkatastrofen på midten av 80-tallet, var klimaendringer, og lange perioder med tørke. Og stor befolkningsøkning gjorde at flere mennesker måtte livnære seg på den samme jorda. Hver familie har gjerne mellom 5 og 10 barn.

I 1980 og 1981 ble Etiopia rammet av tørke langt verre enn det man tidligere hadde vært vant til. Og allerede i 1981 ble det gjort beregninger som viste at hele 4.5 millioner mennesker kunne bli rammet av hungersnød de neste årene. Selv om avlingene i 1983 var bedre enn på mange år, slo nøden inn for fullt i 1984. Verst var tørken i Tigray regionen og Wollo, nord i Etiopia. Områder som også var vanskelig tilgjengelig for hjelp utenfra, pga. kampene mellom Etiopiske militærtropper og den eritreiske separatistbevegelsen. Som en følge av den langvarige tørken ble avlingene langt mindre enn det som trengtes for å livberge befolkningen i nord. Katastrofen var et faktum. 8 millioner mennesker var rammet, og hele 1 million mennesker døde som en følge av tørken og mangelen på mat og vann.

23. oktober 1984 ble Michael Buerks nå legendariske situasjonsrapport fra Etiopia vist på BBC TV. Både før og etter dette har det utspunnet seg menneskelige tragedier i Afrika. Tragedier som har blitt kringkastet i nyhetssendinger verden over. Men det brutale og emosjonelle inntrykket som ble formidlet av Michael Buerk og hans kameramann Mohamed Amin var så sterkt og direkte, at man vanskelig kunne unngå å bli engasjert på en eller annen måte. Buerk omtalte  hungersnøden som "en bibelsk hungersnød fra det 20. århundre" og "som det nærmeste man kommer helvete".

Buerk fortalte historier om dagliglivet i flyktningleiren han besøkte, like sør for Tigray. Der tusenvis av mennesker desperat på mat og hjelp, ankom fra landsbyer mange mil unna. Leiren bestod av 15.000 barn, og flere hundre ankom hver dag. Uten at hjelpeorganisasjonene som var tilstede hadde kapasitet til å gi dem det de trengte. Ifølge Buerk var det ikke nok mat i hele landet til å fø de mange menneskene der.

Slike bilder fra sultkatastrofen i Etiopia i 1984 gjorde inntrykk på TV seerne.

Bildene av utmagrede, desillusjonerte barn gjorde inntrykk på seerne. Også historien om den 3 år gamle jenta som ikke tok til seg mat, og som døde mens kameraet stod på, var det vanskelig ikke å bli opprørt av. Man fikk også se noen av de tusenvis av mennesker som var døde, og som ble lagt sammen på bårer. Buerk: "Tomorrow there will be more dead. The day after, more still.."

Den følelsesmessig sterke reportasjen til Michael Buerk ble sendt i reprise mange ganger i dagene som fulgte.

Nyhetsjournalist Michael Buerk

Michael Buerk var i 1984 en av BBCs mest kjente nyhetsreportere. Han ble født i Solihull, sør for Birmingham, og utdannet seg til journalist på Solihull Independent school. Han begynte i BBC i 1973, før dette hadde han jobbet i avisen South Wales Echo og i Radio Bristol.

BBCs Michael Buerk.

I BBC var han den første tiden korrespondent i Skottland og Sør-Afrika. Mellom 1976 og 2000 var han nyhetsoppleser og reporter på BBCs nyhetssending "The 9 O'Clock news". Under Falklandskrigen tok han sjansen på å lage en reportasje fra Buenos Aires, Argentina. Buerk har også laget reportasjer fra krigsområder i Midt-Østen, Kypros, El Salvador, Uganda, Angola, Sri Lanka, Etiopia og Somalia. Buerk er den britiske journalisten som har mottatt flest internasjonale priser for sitt arbeid.

Bob Geldof

Robert Frederick Zenon Geldof var født i Dún Laoghaire, 12 kilometer sør for Dublin, Irland. Etternavnet Geldof er av belgisk opphav, da faren Robert var fra Belgia. Bob har to søstre i Lynn og Cleo. Moren Evelyn døde av brystkreft da Bob var i tenårene.

Bob Geldof

Etter å ha avsluttet skolegang på Blackrock college i Dublin, tok Bob seg jobb som slakter. Etter dette prøvde han seg også som veiarbeider. Deretter gikk turen til Vancouver i Canada, der han fikk jobb som musikkjournalist i magasinet Georgia Straight. I 1975 var han tilbake i Irland. Han startet da rockebandet Nightlife Thugs sammen med noen kamerater. Like etterpå endret de navn til The Boomtown Rats, etter en gategjeng som var omtalt i Woody Guthries selvbiografi "Bound for Glory".

The Boomtown Rats, med Bob Geldof øverst til venstre.

I 1977 fikk The Boomtown Rats platekontrakt med Mercury records. I en tid der pønken var det store på de britiske øyer. Allerede i august samme år var de oppe på en 11. plass på de britiske listene med den pønkinspirerte debutsingelen "Looking after no.1". Bob Geldof ble raskt en av de mest markante skikkelsene på pønkscenen, sammen med Johnny Rotten, Captain Sensible og Joe Strummer. Geldof ble omtalt som pønkens svar på Mick Jagger. Muligens pga. visse utseendemessige fellestrekk. På denne tiden hadde ikke Geldof andre ambisjoner med livet enn "å bli rik, berømt, og legge ned flest mulig damer". Og rik ble han og bandet da de i 1978 og 1979 gikk til topps i Storbritannia med singlene "Rat Trap" og "I don't like Mondays". De hadde også suksess med de kritikerroste albumene "Tonic for the Troops" (8. plass i Storbritannia i 1978) og  "The fine art of Surfacing" (nr. 7 i Storbritannia i 1979).

På 80-tallet opplevde The Boomtown Rats at interessen for bandet var synkende. De hadde problemer med å skape musikk som fenget nye og gamle fans. Albumet "V Deep" fra 1982 nådde kun 61. plass på de  britiske listene, mens deres siste album "In the long grass" fra mai 1984 ikke nådde topp 100 engang. Tilsynelatende var Geldofs musikkarriere over.

Selv om mange så på Geldof som en litt mislykket popstjerne på 80-tallet, opplevde han en viss suksess på en annen arena. I 1982 fikk han hovedrollen som Pink i Pink Floyds spillefilm "The Wall". En av de største kassasuksessene på 80-tallet.

Bob Geldof som Pink i filmen "The Wall".

Han hadde også rollen som "Flash 'Harry' Gorden" i filmen "Number One". Visstnok fikk han også tilbud om å spille i kjempesuksessen "Flashdance". Men han valgte å takke nei til tilbudet om å spille kjæresten til Jennifer Beals i dansefilmen.

Høsten 1984, da Geldof så BBCs reportasje fra Etiopia, var han blakk. Pengene var brukt opp, og få var interessert i ham, enten det var som musiker eller som skuespiller. Selvtilliten var også på et bunnivå. På denne tiden var han mest kjent som kjæresten til Paula Yates.

Bob Geldof ble kjæreste med Paula Yates allerede i 1976. På den tiden var hun en dedisert Boomtown Rats fan. Etter å ha prøvd seg som nakenmodell, og som musikkjournalist i Record mirror, ble hun en profilert TV stjerne på starten av 80-tallet. Hun var TV vertinne på det svært populære musikkprogrammet The Tube, sammen med Jools Holland. Gjennom dette programmet ble hun på fornavn med de største britiske rockestjernene på 80-tallet. Og siden alle visste at hun var kjæresten til Bob Geldof, ble det lett til at de som kjente Paula, også kjente Bob.

Det var gjennom Paula Yates at Bob Geldof ble kjent med Midge Ure. En av 80-tallets mest markante skikkelser innen popmusikken, og den som sammen med Bob var arkitekten bak Band Aid og utgivelsen av "Do they know it's Christmas?". Midge Ure både produserte og skrev det meste av låta.

De to kjente også hverandre gjennom sin felles venn Phil Lynott, sanger i det irske rockebandet Thin Lizzy. Lynott og Geldof kjente hverandre fra gammelt av, mens Ure kjente Lynott gjennom sin deltakelse i Thin Lizzy (som vikar). I tillegg til at de i 1981 skrev og framførte topp 20 hiten "Yellow Pearl" sammen.

Midge Ure:

I 1984 kunne Midge Ure se tilbake på en lang og suksessrik karriere, som medlem av flere av de mest kjente bandene i Storbritannia. Han var født i 1953 i Cambuslang, som er en forstad til storbyen Glasgow i Skottland. Han avsluttet skolegang på Rutherglen Academy da han var 15 år gammel, og begynte å jobbe på et laboratorium som Rolls Royce eide. Men her ble han ikke lenge, for det var musiker han ville bli. Og like etterpå livnærte han seg som sanger og gitarist i band som Stumble og Salvation.

Midge Ure

Sin første smak av suksess fikk Midge som 23 åring i 1976, da Slik (som Salvation hadde endret navn til) gikk til topps i Storbritannia med singelen "Forever & Ever". Med Midge som vokalist og frontmann.

I 1975 ble han oppsøkt av Malcolm McLaren med spørsmål om han ville bli med i det nye bandet han var iferd med å sette sammen, kalt The Sex Pistols. Men Midge som var skeptisk til denne merkelige skapningen fra London, avslo tilbudet.

I 1977 hev Midge seg på pønkbølgen, og dannet bandet The Rich Kids sammen med ex. Sex Pistols medlem Glen Matlock. Også Steve New i bandet hadde bakgrunn fra Pistols. I 1978 fikk de topp 30 hiten "Rich kids". Trommeslageren i bandet het Rusty Egan, og sammen med ham begynte Midge å eksperimentere med synthesizere. I 1979 dannet de to bandet The Misfits.

I 1979 gikk turen videre til det kjente irske rockebandet Thin Lizzy, der Midge erstattet Gary Moore på gitar. Han deltok på en turne, og albumet "Black rose" der han skrev en låt. Underveis på Lizzy turneen i Amerika og Japan byttet Ure fra gitar til keyboard.

I 1978 hadde Midge også blitt medlem av et hobbyband kalt Visage, sammen med sin venn Rusty Egan, og en Steve Strange. Også Billy Currie fra new wave bandet Ultravox var med i Visage. Egan og Steve Strange drev nattklubben Blitz, som rundt 1980 dannet grunnlaget for new romantic bevegelsen. I Visage ønsket de å skape futurisk elektromusikk som passet til stemningen i nattklubben. Med sin 2. singel "Fade to Grey" fra 1980 opplevde Visage stor suksess, da låta nådde topp 10 i Storbritannia. I land som Tyskland og Sveits gikk singelen til topps. Den var skrevet av Ure og Billy Currie, og produsert av Midge Ure.

Ure og Strange fant tonen med hverandre i Visage, og i 1979 ble Ure medlem av Ultravox. Et band som på 70-tallet hadde gitt ut flere kritikerroste album innen glam/kunstrock/pop, men som salgsmessig ikke var noen suksess. Med Ure som medlem ble Ultravox et av de toneangivende bandene på 80-tallet, både kunstnerisk og salgsmessig, med sin elegante elektropop. Albumet "Vienna" fra 1980 regnes fortsatt som et av de beste som ble gitt ut på 80-tallet. Både dette og de følgende albumene "Rage in Eden" (1981), "Quartet" (1982) og "Lament" (1984) nådde topp 10 på albumlisten i Storbritannia.

Midge Ure (nr.3 fra venstre) sammen med sitt band Ultravox.

Band Aid:

24. oktober 1984 var Midge på besøk hos Paula Yates i TV programmet The Tubes, da Bob Geldof ringte henne for å spørre hvor nøkkelen til huset deres var. Når Bob hørte at Midge satt sammen med henne i sminkerommet, ville  Bob gjerne snakke med ham. Bob var svært oppspilt, og lurte på om Midge hadde sett dokumentaren til Michael Buerk kvelden i forveien. Bob Geldof: "Did you see that report about the famine (nød) in Ethiopia on the telly last night? It's just horrific (forferdelig)."

Midge måtte innrømme at han ikke hadde sett programmet, og fikk da en detaljert beskrivelse av elendigheten der nede, og at de burde gjøre noe for å hjelpe de tørkerammede. Bob Geldof: "I want to do something to raise some money for Ethiopia. Will you help?"

Man sier ikke nei til Bob, så Midge sa ja til å bli med, før han egentlig skjønte hva han sa ja til. De to ble enig om å treffes mandag uka etter på Langan's Brasserie, for å diskutere hva de skulle gjøre. Midge benyttet da helgen til å se Buerks TV dokumentar, slik at han bedre visste hva de skulle samle inn penger til.

Midge Ure og Bob Geldof forandre verden litt i 1984/85.

Under møtet ble de raskt enig om at det de burde gjøre var å spille inn en plate, ettersom det var det de kunne best. Og i og med at jula nærmet seg, burde det være en juleplate. De tenkte på å covre en kjent julesang, slik som "White Christmas". Men da ville en stor andel av inntektene fra salget gå til låtskriveren av julesangen, istedet for menneskene i Etiopia. Dessuten var de jo begge eminente låtskrivere, så dette burde de jo klare på egen hånd. Etterpå kunne de få noen av musikkvennene sine til å bli med å synge på låta. De begynte å ane konturene av noe som så ut som en god ide. De måtte bare bli enig om hvem! av de to som skulle skrive låta.. For begge ønsket at den andre skulle gjøre det. Midge hadde ikke noen gode ideer på lager, så han ønsket at Bob skulle komme opp med noe. Mens Bob som ikke hadde hatt en hit på mange år, hadde mistet troen på egne skriverferdigheter. Så han ønsket at Midge skulle gjøre det. Det var først etter at Midge hadde overbevist Bob om at han fortsatt kunne skrive gode låter, at han fortalte Midge at han allerede hadde skrevet et utkast til en julesang.

Et annet utslag av Bobs manglende selvtillit på denne tiden, var at det egentlig var Sting han ønsket å ha ved sin side på prosjektet. Men han var redd for at Sting ikke ville ta telefonen, eller høre på det han hadde å si. Så han endte opp med Midge Ure istedet, som han så på som en venn, og en som han kunne stole på.

Bob Geldof og Midge Ure fra "lagbildet" til Band Aid.

De to ble enig om at låta de laget skulle stå med begge som opphavsmenn, slik at de begge var ansvarlige for resultatet. Tanken på å stå som opphavsmann sammen med den kjente hitmakeren Midge Ure, gjorde at Geldof med ett fikk økt selvtillit. Og like etter gikk han ut i pressen og fortalte at "han og Midge skrev på en veldedighetslåt sammen". Deretter våget Bob å ta telefonen til Sting og spørre om han ville bli med, noe han ville. Den nesten som sa ja til å bli med, var Gary Kemp fra Spandau Ballet. Etter at Bob traff på ham en dag han var ute og handlet. Kemp var inne i butikken Pushkin Gallery da han så et ansikt klint mot butikkvinduet fra utsiden. Ansiktet tilhørte Bob Geldof som prøvde å fange oppmerksomheten hans. Oppmuntret av å ha fått med seg Mide Ure, Sting og Spandau Ballet, tre av de store navnene i 1984, dro Bob ut på noe som lignet en misjon, der han skulle skaffe de største stjernene innen britisk musikk. Han oppsøkte in-stedet Picasso Bar, der mange musikkjendiser pleide å være. Her traff han Simon Le Bon fra Duran Duran. Og da Le Bon ble konfrontert med at deres hovedkonkurrenter Spndau Ballet og Wham! hadde sagt ja, kunne ikke de være noe dårligere.

Bob Geldof til Le Bon: "Midge is writing the song. I've just seen Kemp. They're in."

Simon Le Bon: "Fucking hell, that's quite a line-up. Maybe we should do it after all."

Snart ble Geldofs jakt på artister til å delta på innspillingen, kjent i musikkmiljøet. Og mange ringte Bob for å spørre om de fikk lov til å bli med. De syntes ideen virket spennende, og de ønsket å hjelpe menneskene de i likhet med Geldof hadde sett på TV. Alt dette på et tidspunkt der selve låta ikke en gang var skrevet.

Midge hadde ikke noen bestemt ide om hvem som skulle være med. Det overlot han til Bob, med et unntak. Glenn Gregory fra Heaven 17 måtte være med. Midge Ure: "I did call my mate big Glenn Gregory up in Sheffield."

Artister som ikke ville/kunne/ble spurt, om delta på "Do they know it's Christmas?":

Selv om de fleste sa ja til Bob, var det også noen som sa nei til å delta. Enten fordi de ikke hadde tid, eller ønsket å være med. Thompson Twins, Marillion (var ute på turne), Big Country, David Bowie, Paul McCartney, Frankie goes to Hollywood, Eurythmics og Sade hadde lyst, men kunne ikke stille opp på så kort varsel.

Philip Oakey fra The Human League takket nei til å bli med på innspillingen av "Do they know it's Christmas?", da han mente slike veldedighetsprosjekt var hyklersk. Dessuten hadde han ikke lyst til å synge på en Bob Geldof låt. Philip Oakey: "When someone rang up and said 'You've got an opportunity to go on a song written by Bob Geldof and Midge Ure, and David Bowie's doing it, 'I was like: 'Are you serious? So now you want me to go and sing on a Bob Geldof record, do you?' So we said no!"

I ettertid måtte Philip innrømmet at det ikke var blant de smarteste valgene han hadde gjort. Philip: "It just happened to be the wrong decision."

Til hans forsvar skal det sies at bandet på den tiden fikk en lang rekke seriøse og useriøse forespørsler om å delta på ulike veldedighetsarrangement, og at Philip (feilaktig) trodde at deltakelsen kun gjaldt for ham, og ikke de andre i bandet, noe han mente ville bli feil.

Et av de virkelig store bandene på begge sider av Atlanteren på den tiden var Tears For Fears, med giganhits som "Shout" og "Everybody Wants To Rule The World", og de ble naturlig nok spurt om å opptre. Og i utgangspunktet var de innstilt på å stille. Men da dagen kom var ikke bandet å se på Philadelphias veteran stadium, der den amerikanske delen av konserten ble avholdt. Offisielt ble det sagt at bandet ikke kunne stille, da flere av musikerne deres hadde sluttet i turnebandet, fordi kontraktene deres hadde opphørt. Den virkelige årsaken var at bandet var forbannet på Bob Geldof for måten han presset dem til å stille opp på konserten. Der han gjorde dem ansvarlig for en halv million menneskers liv i Etiopia, om de ikke stilte opp.. Curt Smith: "We both resented the way we were made to feel guilty. Who is Bob Geldof to have the power to instill guilt? I mean telling us that we personally would be held responsible for half a million lives if we didn't play... He also hinted that we would get bad press. In my book that's blackmail". I stedet valgte bandet å gi overskuddet fra en verdensturne til veldedige formål.

Roland Orzabal og Curt Smith fra Tears For Fears ønsket ikke å la seg presse til å opptre på Live Aid.

Om enkelte av de Bob kontaktet, slik som Boy George, var mindre lysten på å delta, klarte de ikke å stå imot Bobs argumentasjonsteknikk. Bob Geldof: "I'll tell the world that you've fucking turned it down, that you're not doing it because you can't be fucking arsed." Bob tok definitivt ikke nei for et nei.

Queen og Depeche Mode som var to av de største navnene i 1984, ble ikke spurt om å delta. Heller ikke Elton John, Dire Straits, Simple Minds, New Order m.m. var med, ukjent av hvilken årsak. Det som muligens var mest overraskende, var at Midge unnlot å spørre de andre medlemmene av Ultravox (med unntak av Chris Cross) om de ønsket å være med. Noe som berettiget ble tolket som at alt ikke var som det skulle i Midges band.

Bob tok ikke hensyn til egen smak, eller trynefaktor når han valgte ut artistene han spurte. For i såfall ville aldri Paul Weller blitt spurt. Bob syntes Paul var en humørløs gammelmodig sosialist. Og Paul Weller var ikke så glad i Bob han heller, men for den gode sak la de alle stridigheter til side. Paul Weller: "Bob rang me. And I thought it was a great idea. The cause is the only one common thing between us."

"Do They Know t's Christmas?":

Mens Geldof fortsatt var medlem av The Boomtown Rats hadde han ideen til en julesang, men de andre i bandet var ikke lysten på å spille den inn, så det ble aldri noe ut av det. Da Midge hørte dette ville han høre en demo av sangen, men det hadde ikke Bob. I stedet nynnet Bob det han husket av låta: "It's Christmas time, there's no need to be afraid. At Christmas time, we let in light, and we banish shade."

Bob syntes teksten var litt banal. Men Midge likte det han hørte, da han syntes det passet til en anthem låt. Og det var jo det de var igang med å skrive. Midge Ure: "Anthems are all corny." Verre var det at melodien ble framført på en ustemt 12 strengers gitar, med 7 strenger. I tillegg husket ikke Bob helt hvordan den gikk, slik at han endret den for hver gang han skulle spille den for Midge. Noe som ble en liten prøvelse for sistnevnte. Midge valgte å ta opptak av det Bob hadde å komme med, og jobbe videre med det på egen hånd. Men fortsatt manglet låta et mellomparti og et refreng. Dette var på torsdag den 22. november. Om tre dager skulle de i studio for å spille inn låta. Og om en uke skulle den være ute i butikkene..

Det ble lagt et stort press på Midge Ure uka før "Do they know it's Christmas?" ble spilt inn.

Midge satte seg ned med et lite Casio keyboard for å få ideer til melodilinjer og arrangement. Det første han kom opp med var lyden av (syntetiske) julebjeller. For det hørte liksom med når man skrev en julelåt. Deretter gikk han i sitt studio i Chiswick sammen med sin produksjonstekniker Rik Walton for å bygge opp et arrangement rundt låta. Bob var ikke tilstede, da han ikke likte seg i studio, eller hadde noen teknisk kompetanse der. Men både Sting, og John Taylor og Simon Le Bon fra Duran Duran dukket opp i studioet, for å hjelpe Midge med låta. John valgte å spille inn sitt bassparti allerede da, slik at han slapp å gjøre det 3 dager senere med alles øyne rettet mot seg.

Midge ønsket at låta skulle starte litt mørkt og stemningsfullt. Og avsluttes på en storslått, "juleaktig" måte. For å få til den litt mystiske stemningen helt i starten, valgte Midge å sample en trommelyd fra låta "The Hurting" med Tears for Fears. Og spille den av på lavere hastighet. 

For å få teksten til å flyte bedre valgte Midge å endre "And there won't be snow in Ethiopia this Christmas time" til "And there won't be snow in Africa this Christmas time". Ellers hentet de ideer til teksten utifra hva de pleide å gjøre i julehøytiden. Slik som å skåle med hverandre. Og de tenkte på hvordan det var for folk i Etiopia: "(Here's to you) raise a glass for everyone. (Here's to them) underneath that burning sun". Deretter kom de opp med tittelen "Do they know it's Christmas (time)?", som for å vise hvor langt nede menneskene i Etiopia var. At de ikke engang visste at det snart var jul (61% av Etiopierne er kristne). Mange vil nok si at det var en banal ting å fokusere på, men på sett og vis fungerte det.

I ettertid har teksten blitt kritisert av enkelte muslimer som lurer på hvorfor folk i Afrika skal bry seg om det er jul eller ikke. De områdene der nøden har vært størst, er stort sett dominert av muslimske afrikanere. Og som kjent har ikke de noe spesielt forhold til Jesus' fødsel.

Mens Midge var opptatt i studioet, ordnet Bob alt det praktiske. I forhold til artistene som skulle være med, coverdesignet, studioet låta skulle spilles inn i, og i forhold til pressen. Bl.a. brukte han anledningen til å prate om veldedighetsplata som skulle spilles under et besøk hos Richard SkinnerBBC radio. Pressen var generelt veldig nysgjerrig på det som var gjære.

Logoen med jordkloden som ser ut som en tallerken, og tittelen "feed the world" var det Bob som kom opp med.

Coveret til singelen, som viser kontrasten mellom barn i Etiopia rammet av hungersnød, og klassiske vestlige julemotiv, ble laget av Peter Blake. En mann som i sin tid laget coveret til "Sgt. Peppers" med The Beatles.

Man måtte også ha et navn på "bandet" som skulle framføre "Do they know it's christmas?". Midge og Bob valgte da Band Aid, som et ordspill på det kjente engelske sårplasteret Band-aid. I England er det like kjent som Norgesplasteret er i Norge. Mer direkte ønsket man at navnet skulle fortelle folk at dette var et band som ønsket å gi bistand.

Band aid har etter 1984 fått en dobbelbetydning i England.

Både Midge og Bob ønsket at Trevor Horn (Asia, The Buggles, ABC) skulle produsere singelen, ettersom de begge mente han var den beste produsenten som var å få tak i. Horn var ikke uvillig, men han stilte som krav at han måtte få 6 uker på seg for å spille inn og mikse låta. Noe som ville forskjøvet julelåta til langt ut i januar. Det var naturlig nok uaktuelt for Bob og Midge. Midge bestemte seg da for å produsere singelen selv. Som et plaster på såret lot Horn Band Aid få bruke innspillingsstudioet hans i Vest-London, kalt Sarm West studios. Men kun i 24 timer! Mange av de mest populære platene med Iron Maiden, Robert Palmer, Bob Marley, Steve Winwood og Free er spilt inn her. Horn tilbød seg også å mikse 12" versjonen av "Do they know it's Christmas?".

   

Sarm West studios der "Do they know it's Christmas" ble spilt inn. Trevor Horn til høyre.

Innspillingsdagen 25. november 1984:

Søndag 25. november kl. 9.00 startet selve innspillingen av "Do they know it's Christmas?" Midge hadde jobbet med klokkespillet og synthkompet til langt ut i de små timer, kvelden før. Og var også førstemann inn i studioet denne morgenen.

Politiet hadde stengt av veien rundt Sarm West for at det ikke skulle oppstå kaos når stjernene ankom studioet.

For mange av popstjernene var det hardt å stille så tidlig på en søndag. Midge Ure: "Many of the musicians looked like they had just got out of bed, or hadn't even seen one."

  

Paul Young og Duran Duran idet de ankom Sarm West studio i Notting Hill, London.

Paul Young: "I couldn't have been anywhere else today."

Paul Young så ut som om han hadde gått rett fra senga og inn i studio. Mens guttene fra Spandau Ballet og Duran Duran virket opplagte. De smilte og småpratet med folkene som stod og ventet utenfor studio. Enda de kom fra en to dagers rotblaute i Dortmund, Tyskland, der de hadde forsøkt å drikke hverandre under bordet. Flyet deres hadde avreise fra Dortmund 6.30 om morgenen, så de hadde ikke sovet mye denne natten.

Simon til den frammøtte pressen: "I'm doing it for people who need it. This whole thing just shows that people can do something about things if they want to. That's the whole point really, it's as obvious as that."

Sting ved ankomst til Sarm West: "Whether you send £100,or £10.000, or even 10 quid,

it's not enough. You just go back to having your dinner and watching the telly.

So when the chance came to do something extra, I had to say yes."

Utover formiddagen dukket den ene stjernen etter den andre opp utenfor Sarm West studio. Til glede for de mange pressefotografene som også hadde funnet veien denne søndags morgenen. Gutta i Spandau Ballet ankom i limousin (noe de skjemtes over), mens Paul Weller kom til fots. Bono og Adam Clayton var fløyet inn fra Dublin samme morgen. En trøtt Adam Clayton tok seg tid til å si noen ord til pressen, om hvorfor de var der. Clayton: "The fact that hunger is a permanent thing, you give a bowl of rice in the morning, you need another later on in the day and the next day... So I think the important thing about the whole project is that it will help to keep public interest turned on this problem, and that can only be a good thing. Front page news changes daily and it'd be criminal if people forget about what's going on over there."

     

Paul Weller, og Adam Clayton & Bono fra U2, idet de ankom studio.

Glenn Gregory fra Heaven 17 hadde med seg sin bandkollega Martyn Ware på innspillingen. Ware bodde på den tiden like i nærheten av Sarm West, så det var bare for de to å tusle bortover. De fikk lettere sjokk da de så alle kjendisene og kameralinsene ved inngangsdøra. Glenn: "I had noe idead how big it was going to be. No one would tell me who was going to be there, or what was going to happen."

George Michael

I tillegg til ønsket om å ha med de største popstjernene, var Bob og Midge også opptatt av at skulle være en viss likevekt mellom kjønnene. Men med Annie Lennox, Sade og Alannah Currie (Thompson Twins) ute, og generelt få kvinnelige popstjerner på listene i 1984 (hvorfor var ikke Bonnie Tyler og Alison Moyet med?), var det ikke så mange å velge imellom. Så den kvinnelige representasjonen ble utgjort av jentene i Bananarama og amerikanske Jody Watley. Enkelte vil nok si at Boy George og Marilyn kunne telles med som representanter for det kvinnelige kjønn. Og under innspillingen da de kvinnelige sangerne fikk beskjed om å gå opp i 2. etasje i studioet, ville Keren fra Bananarama ha med seg Marilyn. Keren: "Coming Marilyn?"

Jentene i Bananarama utgjorde 3/4 deler av det kvinnelige innslaget på Band Aid innspillingen.

Selv om det i utgangspunktet var britiske artister man ønsket å ha med, ble også amerikanske Kool & the Gang invitert til å bli med. Mest av alt fordi de tilfeldigvis var i byen på det tidspunktet. Bandet hadde i 1984 hatt 12 topp 20 plasseringer i Storbritannia. En artist som dukket opp i Sarm West studio, og som ble med på koringen av "Do they know it's Christmas?", var som nevnt androgyne Marilyn. I 1983 hadde han hatt en topp 5 hit med "Calling your name". Men i 1984 var han glemt av de fleste, og gjorde seg egentlig ikke fortjent til å bli med i dette celebre selskapet. Og verken Bob eller Midge hadde invitert ham. Men han var der, og ingen  følte for å kaste ham ut. En annen artist utenom det vanlige som dukket opp, var komikeren Neil (Nigel Planer) fra The Young ones. Med sin store hit "Hole in my shoe" som i juli 1984 nådde 2. plass i Storbritannia, var han mer suksessrik enn de fleste tilstede. Kledd i sin hippie outfit, og med sin gitar gikk han opp på podiet for å gi sitt bidrag til "Do they know it's Christmas?". Selvfølgelig ble det bare tull og tøys ut av det, til stor latter fra de frammøtte. For Midge, som ifølge ham selv var en nervebunt denne dagen, med alt ansvaret som lå på hans skuldrer som låtskriver og produsent, var Neils ablegøyer befriende. Midge Ure: "I switched off for 15 minutes, laughing as I watched this guy doing stupid silly stuff."

Neil: "They wouldn't let me join in. They just wanted it to be like a really heavy technological computerized single. So I'm gonna do my own one okey! Neil's acoustic version of the Christmas single. Okey here we go: 'Feeed the wooorld. Let them knooow. It's Christmas.."

    

Neil sammen med Status Quo, der de tilsynelatende øver på låta de skal framføre.

Phil Collins vet ikke helt hva han skal mene om komikeren fra The Young Ones.

Innen klokka var 12.00 hadde de fleste som var invitert funnet veien til studioet. Med et unntak, Boy George. Han hadde i utgangspunktet vært litt uinteressert i å bli med, ettersom han var i New York på den tiden. Og da innspillingen skulle finne sted var hans bandkollega Jon Moss på plass, men ikke Boy George. Bob Geldof hev seg på telefonen og brukte strengstemmen på Boy George. Bob Geldof: "Everybody is here... except you!" George fikk beskjed om å hive seg på neste concorde som skulle til London, og innfinne seg i Sarm West. Samme kveld kl.18.00 var han på plass, slik at han fikk sunget sin del av låta. Boy George: "My God! It's so trippy (kult) seeing all these faces in one tiny (lite) room!"

Boy George kom sent men godt, slik at han fikk sunget sin linje: "And in our world of plenty.

We can spread a smile of joy. Throw your arms around the world, at Christmas time."

Boy George ville egentlig ha litt brandy å drikke før han skulle synge. Men det fikk han ikke, da Midge og Bob mente han burde kunne klare seg uten. Senere på kvelden fikk han likevel ønsket sitt oppfylt.

En ting pressen var opptatt av før denne innspillingen, var hvordan det ville gå når Simon Le Bon (Duran Duran) og Boy George skulle opptre sammen. George hadde nemlig uttalt seg lite fordelaktig om Le Bon i forkant. Men under innspillingen var de gode venner. Boy George kalte Le Bon til seg, og sammen gikk de opp trappen til opptaksrommet, arm i arm. Til stor glede for de frammøtte fotografene.

Nå skal det sies at Boy George ikke var den eneste som hadde uttalt seg ufordelaktig om noen av de som var med på innspillingen. Midge Ure hadde uttalt seg negativt om både Wham, Duran Duran, Spandau Ballet, Culture Club og Paul Weller. Midge Ure: "Wham are prats too." Så Ure var ikke helt høy i hatten da han traff dem alle denne dagen.

      

Simon Le Bon og Boy George arm i arm på vei inn til innspillingsstudioet.

Det første som skjedde når alle artistene var på plass, var at det ble tatt bandbilde, da man måtte gjøre det før Daily Mirror hadde deadline. 

Gruppebildet av Band Aid. Et av de mest kjente fotografiene fra 80-tallet.

Den britiske storavisen planla neste dag å lage en større reportasje om Bob Geldofs plateprosjekt som involverte så mange kjente artister. Bl.a. hadde de et bilde av Bob Geldof sammen med Sting, George Michael og Simon Le Bon på forsiden. Og en stor omtale inni avisen. Bandbildet ble tatt av en Brian Aris.

       

26. november 1984, 3 dager før singelen ble gitt ut, fikk Band Aid fyldig omtale i storavisen Daily Mirror.

Siden alle artistene likevel var oppstilt som et kor for å ta bilde, bestemte Midge seg for å spille inn refrenget:

"Feed the world. Let them know it's Christmas time. Feed the world. Do they know it's Christmas time at all?"

Deretter gikk man igang med å spille inn verselinjene imellom.

Før man kunne gå igang med innspillingen måtte en svært nervøs Midge Ure spille gjennom "Do they know it's Christmas?" for de frammøtte, med seg selv på vokal. Storbritannias største stjerner var der, og Midge var ikke engang overbevist om at det var noen god låt han hadde å presentere. I ettertid har Midge omtalt den som en medium god poplåt. Som om det var en Ultravox låt med koring. Midge Ure: "Sangen er kanskje ikke tidenes beste. Men den er OK. Den gjør jobben. Men det er ikke den låten jeg helst vil bli husket for."

Om ikke Midge selv var helt fornøyd, var inntrykket et annet hos de frammøtte. Det likte "Do they know it's Christmas?" godt, og hadde ikke noe å utsette på verken melodien eller det høytidsstemte kompet.

I kontrollrommet var Midge Ure sjef. Her sammen med sin produksjonstekniker Rik Walton.

Hvem som skulle synge hva, ble tatt på sparket der og da, da man på forhånd ikke kunne vite hvem som ville dukke opp på innspillingen. Likefullt var det meningen at David Bowie skulle starte låta, med linjene: "It's Christmas time.There's no need to be afraid. At Christmas time. We let in light and we banish shade."

Men Bowie rakk ikke fram i tide, slik at det istedet ble Paul Young som fikk æren av å starte låta. Fra før av var det bestemt at Young skulle synge: "Here's to you, raise a glass for everyone. Here's to them, underneath that burning sun. Do they know it's Christmas time at all?"

Young ble med det artisten som fikk synge mest på "Do they know it's Christmas?". I ettertid er det mange som forbinder låta med ham.

Paul Young fikk æren av å synge de første strofene på "Do they know it's Christmas?"

Før Young og co. sang sine strofer, trengte man noen til å synge gjennom låta live i studioet, slik at man bedre fikk høre melodien, og i hvilket toneleie den gikk. Selv om de fleste som var tilstede i rommet var store popstjerner, var det ingen som meldte seg frivillig til å være den første til å synge. Midge spurte da Tony Hadley fra Spandau Ballet om han tok utfordringen, noe han gjorde. Hadley sang låta akkurat slik Midge ønsket den. Og etterpå mottok han applaus fra de andre.

Tony Hadley fra Spandau Ballet

Innspillingen gikk stort sett greit, selv om Bob i sin iver etter å hjelpe de som skulle synge holdt på å ødelegge hele låta.. Før Paul Young, George Michael, Simon Le Bon og Glenn Gregory skulle synge sine strofer, kom Bob bort til dem og sang låta på en helt annen måte enn det han og Bob var blitt enig om på forhånd. I et lavere toneleie, og på en mer "Bob Dylan aktig" måte. Noe som naturlig nok forvirret sangerne. Midge måtte irettesette Bob foran de andre, og be ham om å holde seg unna. En annen ting som irriterte Midge var at Bob stadig vekk kom inn i kontrollrommet der Midge stod sammen med lydteknikerne, enda han ikke hadde noe å bidra med der. Midge Ure: "There's a point on the video (musikkvideoen til "Do they know it's Christmas?") where I'm sitting at the desk. It's obvious (opplagt) I know how the stuff works, and Bob equally obviously doesn't.."

Bob Geldof og Midge Ure i studio under innspillingen.

Bob måtte også svare på kritikk fra Bono angående teksten i låta. Bono var blitt tildelt strofen "Well, tonight thank God it's them instead of you." Noe han ikke videre var fornøyd med. Bono skjønte ikke hvorfor han skulle takke Gud for at folk i Etiopia sultet, og ikke han. Bono: "Why would I want somebody else to go through this?" Bob mente da at Bono hadde feil fokus, og at han heller burde være glad for at det ikke var han og hans familie som måtte gå gjennom det folk i Etiopia opplevde. Bono sang strofen sin en oktav høyere enn det Midge hadde planlagt, for å forsterke innholdet. Noe Midge i ettertid var godt fornøyd med.

George Michael, Glenn Gregory, Midge Ure og Bono.

En annen som kom inn og laget "uorden" i Ures innspillingsplan, var Trevor Horn, eieren av studioet. Han dukket opp på ettermiddagen, og ble umiddelbart grepet av den magiske atmosfæren i studioet. Så han kom inn i kontrollrommet med et forslag til hvordan refrenget burde høres ut. Ideen hans ble prøvd ut med Bono, Paul Young m.fl. som prøvekluter. Han fikk holde på en time, der han gestikulerte som en annen musikklærer. Men Midge lot seg ikke overbevise, dessuten var de iferd med å gå tom for tid, så Horns forslag ble avvist.

Det var en betuttet Trevor Horn som måtte forlate sitt eget studio.

Phil Collins spilte trommer på "Do they know it's Christmas?". Midge hadde allerede programmert et trommekomp som Collins måtte forholde seg til. Collins var på den tiden kjent for sitt spesielle trommesound, kalt "gated reverb". Det hørtes fyldigere ut, og mer 'punchy' enn det som ellers var vanlig. Noe man kan høre på denne låta. Verdenstjernen Collins måtte vente i hele 6 timer før han slapp til, uten at han viste noen form for misnøye av den grunn.

Status Quo som på den tiden var et svært populært band i England, var representert ved sanger Francis Rossi og gitarist Rick Parfitt. Geldof hadde ønske om at de to skulle gjøre et parti med vokalharmoni, slik de så ofte hadde gjort det på plate. Men det viste seg snart at Partiff ikke kunne synge de høye oktavene, så man måtte droppe dem, til fordel for Sting, Glenn Gregory og Paul Weller. Etterpå kom Rossi bort til Midge for å fortelle ham at Midge burde spurt ham hvem! som sang vokalharmoniene på Quos plater. For det var tydeligvis ikke Partiff (Rossi pleide å spille inn sin stemme flere ganger i ulike oktaver, og så legge den i lag oppå hverandre).

Selv om Rossi og Partiff ikke preget selve innspillingen i nevneverdig grad, tok de det igjen på det sosiale. Med sitt gode humør, og vittige kommentarer. Bl.a. høstet de applaus da de medlemmer fra Duran Duran ble låst inn på toalettet. Og særlig populær ble de hos de andre popstjernene da det viste seg at det både var alkohol og kokain i bagen de hadde med seg.

Etter at Boy George utpå kveldingen hadde gjort sitt opptak, var innspillingen over. Midge ønsket da at alle skulle gå hjem, så han kunne starte arbeidet med miksingen. Men på det tidspunktet var Gary Kemp og co. kommet i partyhumør, og hadde ikke noe ønske om å dra hjem. Alkohol hadde de også fått brakt inn utenfra. Det var ikke før godt over midnatt at Midge klarte å få ut sistemann.

Midge var godt fornøyd med innsatsen til de involverte. Og han gjorde et poeng av at alle hadde oppført seg pent, uten noen form for stjernenykker. Midge Ure: "They all did their parts incredibly well. With all those potential prima donnas out there it was surprising, but there were no ego problems. It made a pleasant change."

I et intervju med Smash hits magazine gjorde Sting et poeng av at det var viktig at artistene kom sammen på denne måten. Ikke minst pga. det sosiale aspektet. Sting: "We all go round making records and touring the world, and we never meet – it's isolated. So to get the industry behaving as a unit is a tribute to Bob Geldof."

Gary Kemp og co. hadde det morsomt mens de var i studioet.

Kl. 8.00 mandag 26. november var Midge ferdig. Tapen var klar til å bli trykket opp som singel. Det siste Midge og hans  produksjonstekniker Rik Walton gjorde, var å spille inn Bob Geldofs avsluttende kommentar til B-siden av singelen: "This record was recorded on the 25th of Bovember 1984. It's now eight a.m. on the 26th. We've been here 24 hours and I think it's time we went home. So from me, Bob Geldof, and Midge we'd say good morning to you all, and a million thanks to everyone on the record. Have a lovely Christmas, bye."

Før det hadde også mikset sammen hilsninger fra de som ikke hadde anledning til å være med på innspillingen. Slik som Big Country, David Bowie, Holly Johnson, Paul McCartney, Annie Lennox m.m, og gjort det om til en slags rap, som ble brukt som B-side på singelen.

Selv om singelen var ferdig innspilt, og Midge kunne ta seg en velfortjent pause. Var dette i realiteten starten på noe mye større.

Midge Ure kunne nyte cognacen med god samvittighet etter å

ha gjort ferdig innspillingen av "DoThey Know It's Christmas?"

Mottagelsen i media og hos platekjøperne:

Da "Do they know it's Christmas?" ble gitt ut som singel 29. november 1984, håpet Midge og Bob at den ville selge i 100.000 eksemplarer. At den skulle selge hele 3 millioner eksemplarer i sine 3 første uker, og ende opp med et salg på 3,6 millioner eksemplarer, var det selvfølgelig ingen av dem som  torde håpe på.

I dagene som fulgte stilte Geldof opp i alle mulige program på TV, radio og i aviser, for å promotere singelen (mens Midge satt hjemme og hvilte ut). Geldof hevdet at dette var den viktigste plata som noensinne var laget. Og han garanterte at hver penny som folk betalte for singelen ville gå til de trengende i Etiopia. Akkurat den siste kommentaren brakte britiske skattemyndigheter på banen. De krevde at Band Aid betalte skatt av salget, på samme måte som alle andre som selger noe måtte gjøre. Også plateindustrien som produserte og distribuerte platen, krevde sin andel av salget. Men etter at Bob Geldof utfordret statsminister Margaret Thatcher og plateindustrien gjennom media, ga de etter, slik at det aller meste av inntektene gikk til Band Aid stiftelsen Av en pris på £1.35 for singelen, gikk £1.00 til Etiopia.

Singelen ble raskt populær i BBC radio, som spilte den 1 gang i timen, 24 timer i døgnet. Og man arrangerte konkurranser der lytteren skulle gjette hvem som sang hva på låta. Bob ønsket også å ha videoen som var laget til låta spilt på Top of the Pops på BBC, før den var inne på listene. Men reglene der ga ikke rom for det. Men etter at Bob hadde pratet med toppsjefen i BBC, Michael Grade, ble det gjort et slags unntak. Programmene før Top of the Pops ble flyttet tilbake 5 minutt i tid, slik at de fikk spilt videoen rett før Top of the Pops gikk på lufta. Bob fikk David Bowie til å presentere videoen før den ble spilt på BBC, med oppfordring til folk om å kjøpe plata.

Selv om Bowie ikke deltok på selve innspillingen, var han over seg av begeistring for låta, og ville gjerne hjelpe til med å promotere den.

David Bowie er en opptatt mann, men tilslutt klarte Geldof å få ham til å stille opp for den gode sak.

En annen som ønsket at "Do they know it's Christmas?" skulle selge bra, var artisten Jim Diamond. Han lå som nummer 1 i Storbritannia på det tidspunktet Band Aids singel ble gitt ut, med "I should have known better". I et intervju med en radiostasjon hadde han et litt uvanlig ønske å komme med til det britiske folk. Han oppfordret dem til ikke å kjøpe singelen hans! Men istedet bruke pengene på Band Aids singel. Jim Diamond: "I'm delighted to be at number 1, but next week I don't want people to buy my record I want them to buy Band Aid instead."

I tillegg til å gå til topps i Storbritannia gikk den også til topps i mange andre land, slik at den solgte ytterligere 8 millioner eksemplarer i resten av verden. I USA solgte den mer enn en million eksemplarer, men kom likevel ikke inn på topp 10 der borte, enda den solgte 4 ganger mer enn låta som lå som nr.1. Et kompleks utregningssystem, der antallet radiospillinger teller mye, hindret den i å gå til topps. Amerikanske radiostasjoner ønsket tydeligvis ikke å spille en julesang i januar.

Fornøyde popstjerner som hadde vært med på Band Aid

innspillingen kunne i ettertid glede seg over flere utmerkelser.

I januar 1985 kunne Midge og Bob motta en spesialpris på prestisjefylte Brit Awards (britenes spellemannspris. Noe de satte pris på. Begge hadde tatt med samboerne sine.

Midge og Bob på Brit awards med sin pris. Tilstede var også samboerne Annabel Giles og Paula Yates.

I 1985 ble det gitt ut et 12 spors album kalt "Band Aid Special" - eksklusivt for japanske platekjøpere. Det var Mercury records som stod bak denne offisielle utgivelsen. I tillegg til singel- og maxiversjonen av "Do they know it's Christmas?", bestod plata av hits som "In A Big Country": Big Country, "Calling your Name": Marilyn, "Marguerita Time": Status Quo, "The Tonight": Boomtown Rats, "That's All": Genesis, "Runaway": Bon Jovi, "Sad songs": Elton John, "The Look of Love": ABC, "Mothers Talk": Tears for Fears, og "Feed the World": Band Aid.

"Band Aid Special" ble etter hvert også tilgjengelig på CD. Med årene har dette blitt etterspurte samleobjekter, som omsettes for høye beløp på bl.a. Ebay.

"Band Aid Special"

Tiden etter "Do they know it's Christmas?":

Den første ladningen med mat, klær og medisiner innkjøpt av inntektene fra singelsalget, ble fløyet til Etiopia den 9. mars 1985. Ombord var en lettere nervøs og flysyk Midge Ure. Bob Geldof hadde ikke mulighet til å være med, og Midge som ikke hadde noe ønske om å besøke katastrofeområdet måtte bli med for å vise ansikt, og for å skape interesse hos media. 3 måneder etter at "Do they know it's Christmas?" toppet hitlistene, var interessen for Band Aid svært liten hos media. Man måtte derfor jobbe hardt for å promotere arbeidet, så ikke folkene der nede ble glemt.

Midge Ure i Etiopia for å vise ansikt, og for å se til at pengene

som var samlet inn ble brukt på de trengende.

Det Bob Geldof og Midge Ure gjorde for Afrika, inspirerte Harry Belafonte og Ken Kragen (manager for Lionel Richie) til å gjøre noe lignende i U.S.A. De samlet de mest kjente amerikanske artistene under navnet U.S.A. for Africa. og spilte inn singelen og albumet "We are the world". Singelen var skrevet av Lionel Richie og Michael Jackson.

Band Aid inspirerte amerikanerne til å danne U.S.A. for Africa.

Deretter fulgte lignende innspillinger i mange andre land. Slik som "Band fur Afrika" i Tyskland, "Chanteurs Sans Frontiere" i Frankrike, "Northern lights" i Canada, og "Afrika" i Danmark. I tillegg gikk mange heavyrock artister sammen i "Hear'n Aid", der de spilte inn albumet "Stars". I Norge hadde vi "Sammen for livet" og "All of us" (Stavanger for Africa), der mange av de mest kjente norske artistene stilte opp. I England ble Band Aid starten på nok en veldedighetsorganisasjon, kalt Comic relief. Der britiske komikere gjennom ulike arrangement har samlet inn penger til folk som trenger hjelp. De har i samarbeid med kjente artister også gitt ut en rekke singler som har gått til topps i Storbritannia. Slik som "Living Doll" (Cliff Richard & The Young Ones), "Rockin'around the Christmas tree" (Mel & Kim), og "Is this the way to Amarillo" (Peter Kay & Tony Christie).

13. juli 1985 ble Live Aid konsertene arrangert i London og i Philadelphia. Igjen var det Bob Geldof som hadde ideen, og som var drivkraften bak gjennomføringen av arrangementet. Hovedmotivet for å arrangere to gigantkonserter, slik at man fikk samlet inn mer penger, var at man hadde møtt på store problemer i Etiopia med å få fraktet hjelpen inn i områdene der behovet var størst. Et mafialignende kartell skulle ha "fantasibeløp" for å stille kjøretøy til disposisjon for å frakte mat og klær fra havnebyene inn til flyktningleirene. Med 40 millioner kroner til kunne man kjøpe egne kjøretøy, og stille med eget distribusjonsapparat. Et apparat også andre organisasjoner kunne bruke. Og med 700 millioner kroner i inntekter fra Band Aid platen og Live Aid konsertene, fikk de nok råd til noen lastebiler med sjåfører..

På det tidspunktet Live Aid ble arrangert hadde Midge Ure valgt å tre litt mer tilbake, mens Geldof fortsatte sin kamp for nødhjelpstrengende i Afrika. Ure og Ultravox opptrådte likefullt på Wembley, noe også Bob Geldof og hans band The Boomtown Rats gjorde.

I ettertid ble det rettet kritikk mot Geldof og arrangørene fordi det var så få svarte artister som opptrådte: "You whities telling us poor black guys what to do." Dette føltes urettferdig ettersom både Michael Jackson, Stevie Wonder, Prince, og Diana Ross ble spurt om å opptre, uten at de hadde lyst/muligheten til å være med. 

I 1989 ble det spilt inn en ny versjon av "Do they know it's Christmas?", med Stock, Aitken & Waterman som produsenter. Artistene som denne gang kalte seg Band Aid II, var byttet ut med nye. To jenter fra Bananarama var de eneste som deltok på begge innspillingene. Også denne singelen gikk til topps i Storbritannia, i 3 uker.

"Do they know it's Christmas?" fra 1989.

I 2004 var Midge Ure og Bob Geldof igjen samlet for den gode sak, da de organiserte og produserte en 3. versjon av "Do they know it's Christmas?", under navnet Band Aid 20. Som på de to foregående platene hadde de fått med seg de største britiske stjernene i tiden. Også gamle helter som Bono, Paul McCartney og George Michael var med, sammen med nyere navn som Travis, Busted, Dido og Robbie Williams. Denne innspillingen fikk endel omtale i media grunnet en (medieskapt) konflikt mellom Bono og Justin Hawkins fra The Darkness, da begge ønsket å synge strofen som Bono hadde sunget på den originale versjonen. En strofe som Bono i sin tid ikke ønsket å synge pga. innholdet. Uavhengig av om det i virkeligheten var en konflikt mellom de to, var det Bono som trakk det lengste strået, og som framførte: "Well tonight thank God it's them, instead of you."

Og "Do they know it's Christmas?" fra 2004.

2004 versjonen av "Do they know it's Christmas?" gikk til topps, og ble den mest solgte singelen i Storbritannia det året. Låta var mer gitarorientert og akustisk enn de to foregående versjonene, noe mange kritikere satte pris på. Også et tidsriktig parti med rapping var lagt inn.

Midge Ure styrte allsangen på 2004 versjonen av "Do they know it's Christmas?".

I 2005 fortsatte Midge, Bob (og Bono) samarbeidet i den gode ånd fra 1984, og arrangerte Live8 konsertene den 2. juli 2005. Verdens mest kjente artister opptrådte i Hyde Park i London, og på 9 andre konsertarenaer, for å få de mektigste lederne i verden til å slette u-landenes gjeld. Man hadde også ønske om at bistanden skulle forbedres og fremforhandle mer rettferdige regler for internasjonal handel. I forkant av disse konsertene hadde man klart det kunststykket å gjenforene Pink Floyd, for første gang siden begynnelsen av 80-tallet.

Midge og Bob samarbeidet igjen for den gode sak, i forbindelse med Live8 konsertene i 2005 (BBC).

Hva framtiden vil gi oss av nye prosjekt fra Bob og Midge vil bare tiden vise. Men at det fortsatt er millioner av mennesker der ute som trenger noen til å stå opp for dem, er det ingen tvil om.

I november 2010 fikk Bob Geldof medieomtale verden over da han i et intervju med den australske avisen The Daily Telegraph beklaget at han var ansvarlig for to av de verste låtene som noen gang var gitt ut: "Do they know it's Christmas?" og "We are the World". Bob Geldof: "I am responsible for two of the worst songs in history. One is 'Do They Know It’s Christmas?' and the other one is 'We Are The World'."

Hovedårsaken til den merkelige uttalelsen var at Geldof var lei av å høre "Do they know it's Christmas?" på radio og supermarkeder, hver gang det nærmet seg jul: "Any day soon, I will go to the supermarket, head to the meat counter and it will be playing. Every fucking Christmas."

At de fleste andre musikkinteresserte fortsatt finner glede i å høre de to låtene, og at de faktisk har bidratt til å redde livet til svært mange mennesker virker det som om Geldof har glemt på 'gammeldagene'.

Heller ikke Midge Ure har alltid vært så glad i "Do they know it's Christmas?" som han var med å skrive. I et intervju med Aftenposten i 1986 uttalte han følgende: "Jeg synes melodien ligner på en gammel hippie-låt, eller noe som er hentet ut av en gammel såpeopera. Dårlige greier egentlig."

I 1991 fulgte han opp med å kritisere artistene som stilte opp på slike veldighetsplater. Midge Ure: "Etter Band Aid har veldedighetsplater og arrangementer blitt en industri. Deler av musikkbransjen benytter sult og elendighet for å reklamere for nye utgivelser. Avskyelig."

I 2003 opplevde Midge at en mann kom bak scenen etter en konsert, og ga ham et bilde av en 19 år gammel jente. Med bildet fulgte det også en lapp der det stod følgende: "Du kjenner ikke meg, men dette er en jente som fikk fikk mulighet til å ta utdannelse takket være Band Aid. Jeg tenkte kanskje du ville se hvordan hun så ut."

Midge Ure: "I looked at this gorgeous girl smiling out of the picture, and there was only thought in my head: She simply wouldn't have been here. I'm often asked, 'Did Band Aid make a difference?' and there was the answer. The girl is the difference. She is alive. That one person makes it all worthwhile. 

That girl is still alive because half a lifetime ago I wrote a song with Bob Geldof. I sent him a jingle he thought sounded like Z cars, and he bashed away on his out-of-tune, half-strung guitar, while I stared at him in dumb incomprehension. Together we wrote 'Do they know it's Christmas?', a pop song that caused ripples around the globe and proved that music can change the world."

I forbindelse med at det i 2014 var 30 år siden Band Aid første gang ga ut "Do They Know It's Christmas?", ble det 10. november 2014 kjent at Bob Geldof og Midge Ure tenkte å gi ut nok en versjon av låta, under navnet Band Aid 30. Noe som fikk blandet mottagelse hos mange. Og som ved tidligere innspillinger av låta hadde de to klart å få med seg mange av de største popstjernene i samtiden. Denne gang med navn som One Direction, Sam Smith, Seal, Ed Sheeran, Emeli Sandé, Ellie Goulding & Rita Ora, Bastille, Guy Garvey (Elbow),  Chris Martin (Coldplay), Sinead O'Connor, Roger Taylor (Queen) og Bono (U2).

I tillegg til Geldof og Ure var singelen produsert av Paul Epworth - kjent for sitt samarbeid med Adele.

Midge Ure instruerer artistene i forbindelse med innspillingen av  "Do They Know It's Christmas?" i 2014.

Mye av kritikken mot "Do They Know It's Christmas?" har vært rettet mot teksten. Den var derfor endret noen steder. "Well tonight thank God it's them instead of you" var byttet ut med "Well tonight we're reaching out and touching you", mens "Where the only water flowing is the bitter sting of tears" var byttet ut med "Where a kiss of love can kill you and there's death in every tear".

I Storbritannia gikk låta til topps på singellisten. Det ble spilt inn egne versjoner på tysk og fransk, med artister fra de landene. I Tyskland ble det 1. plass, mens i Frankrike ble det kun 58. plass.

De som ønsker å gi økonomisk støtte til Band Aid trust, kan gjøre det her:

Videoen til "Do they know it's Christmas":

 

 :

   
                     
  Adam Clayton

U2

  Phil Collins

Genesis/solo

  Bob Geldof

The Boomtown Rats/solo

  Steve Norman

Spandau Ballet

  Chris Cross

Ultravox

         
  John Taylor

Duran Duran

  Paul Young   Tony Hadley

Spandau Ballet

  Glenn Gregory

Heaven 17

  Simon Le Bon

Duran Duran

         
  Simon Crowe

The Boomtown Rats

  Keren Woodward

Bananarama

  Martin Kemp

Spandau Ballet

  Jody Watley   Bono

U2

         
  Paul Weller

The Style Council

  James Taylor

Kool & the Gang

  Pete Blake

Cover designer

  George Michael

Wham

  Midge Ure

Ultravox

         
  Martyn Ware

Heaven 17

  John Keeble

Spandau Ballet

  Gary Kemp

Spandau Ballet

  Roger Taylor

Duran Duran

  Marilyn
         
  Sarah Dallin

Bananarama

  Siobahn Fahey

Bananarama

  Francis Rossi

Status Quo

  Robert Bell

Kool & the Gang

  Dennis Thomas

Kool & the Gang

         
  Andy Taylor

Duran Duran

  Jon Moss

Culture Club

  Sting   Rick Partiff

Status Quo

  Nick Rhodes

Duran Duran

             
  Johnny Fingers

The Boomtown Rats

  Peter Briquette

The Boomtown Rats

      Boy George

Culture Club