Paul Anthony Young: Født 17. januar 1956, Luton, Bedfordshire, Storbritannia

Paul Young vil nok for mange stå som et av de store navnene på 80-tallet. Med hits som "Wherever I lay my Hat", "Come Back and Stay", "Every time you go away", og "Love of the Common People". Han vil også huskes for åpningsvokalen på "Do they know it's Christmas?" med Band Aid. 80-tallets mest solgte singel. Og han vil huskes for sitt poster vennlige utseende som prydet avisene, musikkmagasinene, og pikerommene. 

Men som så mange andre av de store navnene på midten av 80-tallet havnet også Paul Young litt i bakgrunnen mot slutten av tiåret. Selv om han fikk en solid opptur i 1991 med låta "Senza Una Donna", sammen med italienske Zucchero

I Norge har albumene "No Parlez", "The Secret Of Association" og "From Time To Time" alle gått inn på topp 3 på VG-lista. Mens "Senza Una Donna" gikk til topps på singellista.

Selv om han etter hvert har havnet solid i bakgrunnen de siste 10 åra er Paul Young fortsatt svært aktiv innen musikklivet.

Paul Young vokste opp som en av tre søsken. Han hadde en eldre bror som het Mark, og en yngre søster som het Joanne.

Et senere bilde av Pauls søster Joanne, og faren.

Skolegang fikk Paul bla. på Ashcroft High School i Luton. Her fikk han kallenavnet "Dustbin Hoffman", fordi han spiste så mye. Paul Young: "I got that because I used to eat so much. I ate with all the skinny kids so I could have all their left overs."

På skolen gjorde Paul det bra. Med 5 O-levels (engelsk karakter på vitnemålet som viser at man har bestått et fag), i engelsk, sløyd, metallarbeide!, teknisk tegning og kunst. Ifølge ham selv ville han fått en O-level i matematikk også, hadde det ikke vært for at han krasjet bilen sin i en lyktestolpe, slik at den ble kondemnert. Selv fikk Paul et kutt i hodet som gjorde at han måtte gå med bandasje rundt hodet. Og på eksamensdagen hadde han problemer med å se det som stod skrevet på papiret. I tillegg til at han var nummen.

                  

      

 

En kommende gullstrupe.

 

Paul Young som tiåring.

Han fikk tidlig interesse for amerikansk soul musikk, og lærte seg å spille gitar og piano. Den første plata Paul kjøpte seg var singelen "Riders on the storm" med The Doors. I 1971, da Paul var 15 år. På samme tid var han på sin første konsert, med Slade på Luton Technical college.

Etter at han avsluttet skolegangen som 16 åring, begynte han å jobbe sammen sin far på bilfabrikken Vauxhall Motors. I en periode jobbet han også på en fabrikk som laget ugressmiddel. Paul: "All we did was package all this toxic (giftig) dust into cardboard boxes. When I used to get home, I was always sick. All the dust used to fly around all over the place and get in our lungs."

På kveldene spilte Paul i ulike band. I 1972 startet han som bassist i bandet Mosswreck (navnet var muligens inspirert av jobben med å lage ugressmiddel?). Paul ønsket egentlig å være sanger, men de andre i bandet foretrakk gitaristen som hadde en stemme som minnet om Robert Plant i Led Zeppelin. Paul: "I did want to be the singer, always have done."

Interessen for å synge hadde han hatt siden han var liten. Og først og fremst likte han å synge soul, men interessen for det var minimal hos hans jevnaldrende.

Paul Young satte tidlig pris på å opptre for folk.

Paul spilte bass i 4 år med Mosswreck og andre band. Ved siden av jobbet han litt som DJ.

I 1976 ble han med i heavyrock bandet Kat Kool The Kool Cats. De endret etter en tid navn til Streetband. Streetband oppnådde brukbar suksess i sin korte levetid. I 1978 fikk de en sterk 18. plass på de britiske listene med singelen "Toast". Den humoristiske låta var opprinnelig B-side på den langt mer rockete singelen "Hold on". Men DJene hos BBC radio one likte "Toast" bedre, og spilte den hyppig, slik at man måtte gi den ut som A side. Paul Young: "I wasn't even singing on it. People thought we were the Barron Knights when we were in fact a heavy rock band. We had married couples coming to see us, and leaving after two numbers."

Streetband ga ut albumene "Dilemma" og "London" i 1979.

      

Streetband er for de fleste en ukjent side ved Paul Young. Men de rakk å gi ut

albumene "Dilemma" og "London" før de var historie i 1979.

I 1979 ble bandet oppløst, noe som ble en så traumatisk opplevelse for Paul at han mistet stemmen sin i tre måneder. Etter en stund startet han istedet bandet Q-Tips. I de neste to årene presenterte de seg for en gode del mennesker i Storbritannia gjennom intensiv turnering. I sitt første år sammen gjorde de hele 250 konserter. Noe som bidro til at Paul ble lagt merke til, og fikk et godt rykte for sin flotte stemme og scenetekke. Det ga også noen kroner i kassen.

                          
Q-Tips ga ut dette selvtitulerte albumet i 1980.              Paul Young på scenen sammen med Q-Tips.

Men selv om de var et populært liveband klarte de ikke å skape noen hitlåter til å løfte dem opp på listene. Paul har i ettertid gitt plateselskapet Chrysalis skylden for det, da de ikke gjorde noen god jobb i å markedsføre bandet. Paul: "I regret the marketing. It presented us like a tacky Madness."

Q-tips' julekort til venner og kjente.

I april 1982 ble derfor Q-Tips oppløst. Paul bestemte seg da for å gå solo istedet. Han fikk kontrakt med CBS høsten 1982. De ga ut singlene "Iron out the Rough Spots" og "Love of the Common people", uten at noe skjedde. Sistnevnte var opprinnelig en topp 10 hit (UK) med Nicky Thomas i 1970.

I 1981 hadde Paul blitt sammen med en jente ved navn Kathy. Sammen med henne dro han til Bahamas på kjærlighetsferie.

Selv om Paul forlot Q-tips hadde han et godt forhold til de andre musikerne i bandet. Så da han skulle danne sitt eget backingband kalt The Royal family hentet han inn flere av de som hadde spilt med ham tidligere. Bandet bestod av Ian Kewley på keyboards, Mark Pinder på trommer, Pino Palladino på bass, Steve Bolton på gitar, korjentene 'The Fabulous Wealthy Tarts' Maz Roberts og Kim Lesley.

Korjentene Kim og Maz

Med to jenter i bandet ble ikke ting like løssluppent og festpreget som tidligere, når de var ute og turnerte.

Med 3. singelen "Wherever I lay my Hat", en gammel Marvin Gaye slager, tok det av. Låta gikk helt til topps på den britiske singellisten, i juni 1983. Og holdt seg på topp i 3 uker.

Paul Young var godt fornøyd med salget av singelen "Wherever I lay my Hat".

Måneden etter fulgte albumet "No Parlez" samme vei. Også i land som Belgia, Sverige, Israel, Danmark, Island, New Zealand og Tyskland gikk albumet til topps. I Tyskland lå "No Parlez" som nr.1 i hele 11 uker! I Storbritannia gikk den opp til 1. plass hele 4 ganger. I september, oktober, desember, og januar.

Dessverre nådde ikke plata opp i U.S.A. Noe Paul både var skuffet og overrasket over. Paul Young: "The American market just didn't buy it. I exptectedit to do here what it did in Europe. When that didn't happen. I was left sort of up in the air. It began to get to me."

Albumet var produsert av Laurie Latham i Workhouse studios, London. Latham er ellers kjent for sine 80-talls produksjoner med artister som The Police, The Stranglers, The Christians og Squeeze.

Paul Young var med og skrev låtene som "Broken Man" og "Tender Trap". Mens resten av albumet var skrevet av andre. Noe av årsaken til Pauls manglende deltakelse her, var at han syntes det var kjedelig å skrive låter. Paul Young: "My top enjoyment in life is singing on a stage. Second to that comes singing in the studio. But I dislike writing. It's really laborious (strevsomt) and boring, and it takes such a long time. "

"Come back and stay" var skrevet av Jack Lee, en talentfull låtskriver som tidligere hadde vært med i LA pønkbandet The Nerves. Han hadde også skrevet Blondies store hit "Hanging on the Telephone". På "No Parlez" var også "Sex" og "Oh! Women" skrevet Lee. Den soulfylte "Ku Ku Kurama" var skrevet av Steve Bolton, gitarist i Pauls backingband.

I tillegg til backingbandet The Royal Family hadde Paul også fått hjelp fra det afrikanske koret Eyethu.

Paul med Eyethu.

På kort tid hadde Paul Young oppnådd å bli en av de heteste navnene på pophimmelen i Storbritannia. På linje med Duran Duran, Spandau Ballet og Culture Club. Resten av Europa fulgte snart etter. Bla. hadde han bra platesalg i Norge, med 3. plass på albumlisten for debut albumet. 

Som soloartist blø det dannet et nytt backingband for Paul kalt The Royal Family.

Flere av medlemmene fra Q-tips ble med i det nye bandet.

Og singlene fra albumet fortsatte å gjøre det bra utover høsten. Først ute var "Come Back and Stay" som nådde 4. plass i Storbritannia. I Tyskland lå singelen som nr. 1 i 7 uker. Ellers ble det 1. plass i Sveits, Belgia og New Zealand. 3. plass i Østerrike, 5. plass i Frankrike, 2. plass i Nederland, og 3. plass i Irland.

Videoen til "Come Back And Stay" var bygd rundt en litt banal historie om ulykkelig kjærlighet mellom Paul og en dame. Damen i videoen het i virkeligheten Stacey Smith og jobbet som fotomodell. De to ble et par, og noen år senere ble de også gift. Sammen fikk de barna Levi (født 1987), Layla (født i august 1994), og sønnen Grady-Cole (født i januar 1996). De slo seg etter hvert ned i Barnet i Nord-London der Paul hadde kjøpt et større hus. Paul Young: "Det er nesten som på landet, med hage og nydelig utsikt. Det ligger på en åstopp. Huset er ganske stort, med fem soverom."

I forkant av fødselen av Levi hadde paret en pause før de fant sammen igjen.

 

Paul Youngs kjæreste Stacey Smith.

4. oktober 1983 ble Paul introdusert for norske platekjøpere da videoen til "Come Back And Stay" ble vist i det svært populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk på NRK (et program 'alle' ungdommer så). Paul ble også intervjuet av programleder Ivar Dyrhaug. Her fortalte Paul om den plutselige suksessen han opplevde med "Wherever I Lay My Hat" i hjemlandet. Og gleden han følte ved å synge andres låter i stedet for å skrive dem selv. Paul Young: "The first thing I always wanted to be was the singer. And what excites me most as a singer, is to take a song and twist it around to where I'm thinking. But when you write your own songs, you feel you have to sing it with the same melody line that you wrote."

Paul Young på besøk hos Ivar Dyrhaug i Zikk Zakk

Paul snakket også om musikkvideoen til "Come Back And Stay" som var spilt inn i widescreen (noe som var veldig uvanlig for noe som var ment vist på TV). Årsaken til det var at de ønsket å skape en filmfølelse, da videoen hadde en story som kunne minne om et filmplott.

Opptredenen på Zikk Zakk hadde en positiv effekt på interessen for Paul i Norge, da "Come Back And Stay" kom inn på VG-lista med en 5. plass, 14 dager etter opptredenen på Zikk Zakk. Låta fikk sin høyeste plassering med en 3. plass i januar 1984. Låta var også svært populær i radioprogrammet Ti i skuddet, der den var inne på listen i mange uker. 2. plassen den fikk 29. november 1983 ble den høyeste plasseringen på Ti i skuddet.

Musikkvideoen til "Come Back And Stay" 

Også julesingelen "Love of the Common people" ble en stor hit, med 2. plass i Storbritannia, 5. plass i Tyskland, 3.plass i Sveits, og 3.plass i Østerrike. En låt som altså hadde vært ute på singel tidligere uten å markere seg.

         

Det var ikke bare i Storbritannia Paul Young var svært populær. Også i Tysland solgte han enormt
med plater. "Come back and stay" gikk til topps på den tyske singellisten i 1983. Og Europas største
musikkblad, tyske
Bravo, hadde Paul Young på forsiden hver uke en periode. Våren 1984 gjorde Bravo litt ekstra stas på Paul og hans fans da de gjennom 11 nummer  avbildet deler av ham, slik at fansen tilslutt hadde hele ham avbildet i bortimot fullstørrelse. Noe som egnet seg godt på veggen på gutte- eller jenterommet.

Paul Young i 'fullstørrelse' i Bravo, til glede for fansen.

Paul satte pris på suksessen, og den store interessen for hans musikk. Men han var ikke like glad for all oppmerksomheten han fikk fra media og fansen. Til tider var det så ille at han valgte å holde seg inne i stedet for å gå på puben eller på butikken. Paul: "The pressure is getting to me a litte bit. I've hardly any privacy. I can't really go into the local pub. Sometimes I prefer to stay with my parents."

I september 1983 dro Paul og The Royal family ut på en lengre turne med 48 konserter, for det meste i Storbritannia. Den startet på Guilford Civil Hall og ble avsluttet på London Hammersmith den 24. desember. Deretter tok de to måneders pause før de fortsatte turneen i februar 1984, med 20 konserter i mellom Europa og U.S.A.

Underveis på turneen fikk Paul problemer med stemmen. Noe som gjorde at han måtte roe turnevirksomheten litt. Det var særlig de høye oktavene han slet med. Stemmeproblemene kom til å følge Paul i årene som fulgte. Selv mente Paul at problemene kunne ha en psykologisk årsak. Fordi på et tidspunkt der han ikke hadde tid til å tenke over problemene, ble stemmen bra igjen over natten. Paul: "I think it must have been psychological."

Paul og bandet ute på turne i 1983.

25. november 1984 fikk Paul æren av å delta på Bob Geldofs veldedighetsprosjekt Band Aid, og innspillingen av låta "Do they know it's Christmas?". Stemmen hans var blitt litt bedre på den tiden. Innspillingen ble gjort i Trevor Horns Sarm West studios i London. I utgangspunktet var han tiltenkt en mer beskjeden rolle på låta. Men da David Bowie ikke rakk innspillingen ble han flyttet fram til å synge de første strofene på "Do they know it's Christmas?, samt flere parti underveis i låta. Han var den som fikk æren av å synge mest, noe som bidro til at dette ble en låt man lett forbandt Paul Young med. "Do they know It's Christmas?" ble den mest solgte singelen i Storbritannia på 80-tallet.

             
  "I couldn't have been anywhere else today.": Paul Young til pressen ved ankomst til Sarm West studios.  

Paul Young fikk gleden av å synge de første strofene på "Do they know It's Christmas?"

I oktober 1984 ble den Earl Randle skrevne "I'm Gonna Tear Your Playhouse Down" gitt ut som første singel fra det neste albumet. Låta var mye røffere enn det han hadde presentert på sin forrige plate, men folk så ut til å like det. I hjemlandet ble det en grei 9.plass. Samme plassering fik han i Norge. 

Paul tok seg også tid til å besøke Norge og NRK for å framføre låta. Lørdag 20. oktober opptrådte han i underholdningsprogrammet Lørdagssirkuset. Paul kom med fly direkte fra Vest-Tyskland i 16.00 tiden, og dro tilbake dit igjen morgenen etter. Han og The Royal Family fikk også muligheten til å framføre "Come Back And Stay" i programmet, noe som nok bidro til å skape økt interesse for Pauls plater blant musikkinteresserte nordmenn.

Paul Young opptrådte på Lørdagssirkuset på NRK TV 20. oktober 1984.

I samme program framførte a-ha "Take On Me" for det norske folk for første gang. Da i en annen versjon enn den de senere kom til å oppleve suksess med. I programmet ble den "etablerte" popstjernen Paul Young spurt om hva han syntes om dette lovende bandet fra Norge, og "selvfølgelig" skrøt Paul av Morten og co. Senere kom Paul og a-ha til å ferdes sammen endel når de var ute og turnerte eller gjorde TV intervjuer. I oktober 1985 ble a-ha invitert av Paul til å bli med på fest og konsert, muligens for å feire at a-ha nettopp hadde gått til topps på Billboard med "Take on me".

Paul Young: "De er kjempehyggelige gutter. Jeg var faktisk innom studio i London da de spilte inn LPen, men dessverre hadde jeg dårlig tid."

Paul Young sammen med a-ha, i forbindelse med et radioprogram de begge deltok i.

I U.S.A. ble "I'm gonna tear your playhouse down" gitt ut på singel pånytt i 1985 (for å følge opp suksessen med "Every time you go away"), da med en fin 13.plass som resultat.

Videoen til "I'm gonna tear your playhouse down" ble spilt inn i ærverdige Royal Albert Hall i London.  Et sted Paul hadde drømt om å opptre siden han var liten. Paul: "I've always wanted to be on stage at the Royal Albert Hall. And at last, after all these years, here I am."

I desember 1984 ble den Paul Young skrevne "Everything must change" gitt ut på singel. I Storbritannia ble det nok en 9.plass. I U.S.A. ble det 56.plass.

I januar 1985 var Paul Young på plass på prestisjefylte Brit awards (britenes spellemannspris), som ble avholdt på Grosvenor house hotel i London. Her fikk han prisen som beste mannlige artist, i konkurranse med de mange store stjernene fra Storbritannia på den tiden. Året før hadde han mottatt prisen som beste nykommer.

      

Paul Young på Brit Awards i 1985.

I februar 1985 ble "Everytime you go away" gitt ut som 3. singel fra "The Secret of Association". Låta var opprinnelig spilt inn av den amerikanske popduoen Hall & Oates, i 1980, for albumet "Voices". Den ble ikke gitt ut som singel den gang. 

I Paul Youngs tolking ble låta en kjempehit med høye plasseringer over hele verden. I Storbritannia ble det en fin 4. plass, mens i Norge ble det 2. plass på VG-lista. I verdens største platemarked U.S.A. gikk singelen helt til topps, i juli 1985. Noe som naturlig nok gledet Paul enormt. 

"Every time you go away" ble Paul Youngs største hit.

I ettertid ble suksessen i U.S.A. forklart med endret markedsføringsstrategi fra plateselskapet CBS. Mens de tidligere hadde fokus på Pauls stemme når de skulle presentere ham overfor platekjøperne, valgte de denne gang å fokusere på utseendet hans, for å nå ut til ungdommene som kjøpte platene til artister som Duran Duran, Madonna og Wham. Den nye strategien ga seg bla. utslag i en personfokusert musikkvideo for "Every time you go away", der Paul uttrykte lengsler, smerte og glede, på en måte som gikk rett hjem hos det kvinnelige publikummet.

Platetittelen "Everytime you go away" ble kritisert for sin manglende rettskrivning, ettersom 'Everytime' burde vært delt opp i to ord (every time).

Med utgivelsen av 2. plata "The Secret of Association" i mars 1985, bekreftet Paul sin stjernestatus. I tillegg til at albumet gikk til topps i Storbritannia i april 1985, begynte også ting å skje i U.S.A. der den oppnådde 19.plass på Billboard. I Norge ble det en fin 2. plass på VG-lista for albumet.

Igjen var det Laurie Latham som stod som produsent av plata.

Produsent Laurie Latham 

Til tross for en megetsigende tittel, hadde ikke "The Secret of Association" noen dypere mening. Paul Young: "We got it out of a jumble (virvar) of words in The London Sunday Times.This big advert said 'Private secretary for Associated companies'. So we just shortened it. I thought, I really like that title ; it sounds like it means something."

I november 1984 var stemmen til Paul blitt så bra at han tok sjansen på å gjøre en ny turne. Så den 28. i måneden startet han opp "The "9" go mad with Davy Crockett World Tour 85" i Dublin, Irland. Og fram til 18. desember 1985 gjorde bandet hele 142! konserter verden over, med besøk i Storbritannia, Europa, Australia, New Zealand, Japan og U.S.A. 18. april 1985 holdt Paul konsert i Oslo for første gang. Innimellom opptredenene tok han seg tid til sosiale gjøremål, slik som en skiferie sammen med gode venner.

Paul fikk også æren av å opptre på Live Aid fra Wembley den 13. juli 1985. 16.38 gikk Paul på scenen, der han startet med introen til "Do they know it's Christmas". Deretter fulgte han opp med "Come back and stay", "That's the way love is" og "Everytime you go away".

 

Midten av 80-tallet var en begivenhetsrik tid for Paul Young. Bla. med opptreden på Live Aid.

 "That's the way love is" som opprinnelig var en hit med The Isley Brothers og Marvin Gaye, ble framført som en duett sammen med Alison Moyet. En annen av de store popstjernene på 80-tallet.

      

Paul Young og Alison Moyet er begge kjent for sin stemmeprakt.

Fra juli-september 1985, var Paul ute på turne i Nord-Amerika sammen med Nik Kershaw. En artist han gjerne ble sammenlignet med på 80-tallet. De kjente ikke hverandre før det, men i løpet av turneen ble de bestevenner, og tilbrakte mye tid sammen utenfor scenen.

Nik Kershaw og Paul Young dro på turne sammen i Nord-Amerika, med oppstart i Miami (bildet).

I januar 1986 var han tilbake i Europa. Og 18. januar 1986 tok Paul seg tid til å være programleder på den norske Spellemannsprisen, sammen med Åge Aleksandersen. Åge introduserte Paul, og spurte deretter om å få autografen hans. 

Paul Young var vertskap på Spellemannsprisen sammen med Åge Aleksandersen i januar 1986.

Paul fikk gleden av å overrekke Spellemannsprisen til sine gamle venner i a-ha, men før det var han og Åge uheldig og miste prisen i gulvet, slik at gutta i a-ha måtte sette den sammen før de kunne ta den opp.

Paul sammen med a-ha igjen.

Deretter begynte ting å gå litt nedover for Paul. 3. albumet "Between two Fires" fra 1986 nådde en anstendig 4. plass i Storbritannia. Men solgte lite ellers. Det ble gitt ut 3 singler fra albumet, med "Wonderland" (24. plass), "Some People" (65. plass) og "Why Does A Man Have To Be Strong" (63. plass). Av albumets 10 låter var hele 8 av dem skrevet av Paul selv. Noe som stod i sterk kontrast til debutalbumet der kun 2 var skrevet av ham.  "Why Does A Man Have To Be Strong" handlet om hans forhold til Stacey som han hadde dårlig samvittighet overfor, ettersom han var så mye borte. Paul Young: "Jeg gikk konstant rundt med dårlig samvittighet, fordi jeg aldri kunne gi så mye som den andre personen."

Innspillingen av plata ble gjort i Lark Studios, og Carimate & Logic Studios i Milano, Italia. Der møtte han Zucchero som han senere skulle komme til å spille inn plate med.

En annen årsak til at Paul ikke gjorde seg så bemerket i 1986, var at han hadde problemer med stemmen. Og ikke før var stemmen OK, så fikk han problemer med nesen. Noe som ga seg utslag i sinustrøbbel. Spesielt vondt var det når han fløy. Han ble derfor operert, på et sykehus i London for å bli kvitt problemene.

20 juni 1986 fikk Paul Young æren av å spille på Prince Charles veldedighetskonsert på Wembley (Prince's trust), sammen med mange av de største navnene på den tiden. Pengene fra konserten gikk til vanskeligstilt ungdom. På konserten sang Paul duett med Phil Collins på låta "You've lost that loving feeling", og en medley med bla. "It's the same old song". Det ble også tatt et bilde med alle stjernene etter konserten. Paul er øverst til høyre på bildet.

           
 
Paul Young avbildet sammen med mange av de andre celebritene som deltok på Prince's trust konserten.
 

Paul og kjæresten Stacey Smith på vei til gallamiddagen i forbindelse med konserten.

I januar 1987 var Paul på besøk i Oslo for å møte den norske pressen. Han tok seg også tid til en sightseeing i Oslo sammen med en journalist fra ungdomsmagasinet Det Nye. Bla. kjørte de innom Holmenkollen, Karl Johan, Frognerseteren, og et par av Oslos utesteder. Paul Young: "Oslo er en hyggelig by. De gangene vi husker noe fra, har av en eller annen grunn vært fra Oslo. Vi blander Oslo noen ganger med Stockholm, men etter hvert finner vi ut at det var i Oslo det skjedde."

Paul skrøt også av guttene i a-ha, som han på som sine venner. Paul Young: "De er kjempehyggelige gutter. Var faktisk innom studio i London da de spilte inn LPen ("Scoundrel Days"). Men dessverre hadde jeg dårlig tid."

I mars 1987 ble Paul og Stacey foreldre for første gang, da de fikk datteren Levi. På det tidspunktet var det slutt mellom de, ettersom Stacey i forveien hadde vraket Paul til fordel for stuntmannen Eddie Kidd. Paul Young: "Stacey og jeg kommer til å dele ansvaret med å oppdra barnet vårt. Og vi er fremdeles gode venner. Men vi hadde gode grunner til å gjøre det slutt. Nå er Stacey sammen med Eddie Kidd, og et barn forandrer ikke forholdet mellom oss."

Til norske Det Nye hadde Paul en annen versjon av hvordan det ble slutt mellom dem. Paul Young: "Jeg gjorde det slutt med Stacey for et par måneder siden. Vi hadde holdt på å gjøre det slutt ganske lenge."

Men en stund etter fant de tilbake til hverandre igjen, og i 1987 ble de også gift. I 1994 fikk de datteren Layla, og i i 1996 fikk de sønnen Grady Cole.

11. juni 1988 opptrådte Paul Young på Wembley, London sammen med artister som Jerry Dammers (Special AKA), Simple Minds, Whitney Houston, UB40 og Eurythmics på en konsert kalt Freedomfest. Anledningen var Nelson Mandelas 70 års dag. Samtidig som konserten var ment å sette fokus på apartheid politikken i Sør-Afrika. 67 av verdens største artister opptrådte foran 72.000 mennesker. Konserten ble også kringkastet på TV rundt om. Noe som satte den i samme klasse som Live Aid konserten 3 år tidligere. Det var Jerry Dammers som i 1984 hadde en hit med "Free Nelson Mandela" som var initiativtaker til konserten.

På konserten sang Paul en coverversjon av Crowded House klassikeren "Don't Dream It's Over". En låt han ga ut som singel i oktober 1991, da med en fin 6.plass i Norge, og 20.plass i Storbritannia.

Høsten 1988 arrangerte Paul og kona Stacey en auksjon, der inntektene fra salget gikk til syke barn. Blant gjenstandene som ble auksjonert bort var George Michaels lærjakke, Joan Collins' kjole, og Stings svette T-skjorte. Blant de som var tilstede på auksjonen var Midge Ure, Boy George og Spandau Ballet. 

Paul og kona Stacey på auksjonen de arrangerte i 1988.

Paul flyttet deretter til U.S.A. hvor han spilte inn flere låter til albumet "Other Voices". Albumet kom ut i 1990, og klarte en etter forholdene fin 4. plass på albumlisten i Storbritannia. Utenom det nådde den ikke opp noe sted. I U.S.A. ble det 152. plass.

Singelen "Oh Girl" nådde en overraskende 8. plass på Billboard i U.S.A. Etter hiten med "Everytime you Go Away" hadde det vært liten interesse for Young der borte.

I 1991 spilte han inn det som skulle bli en av hans største hiter. Nemlig "Senza Una Donna" med italienske Zucchero. Låta hadde tidligere vært gitt ut på italiensk, men i denne engelskspråklige utgaven nådde den 4. plass i Storbritannia, 2. plass i Tyskland, 2. plass i Nederland, 1. plass i Italia, 1. plass i Sverige, 2. plass i Sveits, 2. plass i Polen, 2. plass i Brasil, 2. plass i Sør-Korea, 1. plass i Belgia, 2. plass i Frankrike, 2. plass i Danmark, og 2. plass i Sør-Afrika. Noe som var det beste han hadde oppnådd siden "Everytime you go Away".

Også i Norge ble det førsteplass for "Senza Una Donna", noe som var et slags comeback for Paul, etter å ha vært borte fra de norske listene i 6 år. Samme år spilte han også inn nok en duett. Denne gang med irske Clannad, i en coverversjon av Joni Mitchells "Both Sides Now" - en svært vakker låt, som dessverre ikke gjorde seg gjeldende på listene. 

Senza Una Donna" ble en kjærkommen hit for Paul Young og Zucchero.

Paul Young ga også ut samleplata "From Time To Time". Og den viste at han på de 8 årene som var gått siden "Wherever I Lay My Hat" slo gjennom på listene, hadde rukket å gjøre en hel rekke flotte popklassikere. Og publikum var enig. Plata ble en stor suksess. Med 1. plass i Storbritannia, 2. plass i Norge, og fine plasseringer ellers i Europa.

I 1992 fikk Paul æren av å synge på Freddie Mercurys tribute-konsert. Han valgte der å synge allsang favoritten "Radio Ga- Ga". I 1992 ga han også ut plata "The Crossing". Den ble produsert av Don Was (Was (Not Was), og markerte en ny retning for Paul. Som en plate som ikke var så popbasert som før. Plateselskapet likte ikke den nye stilen hans. Noe som fikk Paul til å reflektere: "Every artist wants to change, every record company wants them to stay the same." "The Crossing" ble den første album-floppen for Paul med en 27. plass i Storbritannia, og liten interesse ellers. 

I 1993 fikk Paul samlet sammen musikerne i hans gamle backingband Q-Tips, for en serie konserter. Samme år ble Paul fristilt av sitt plateselskap CBS/Sony.

I en periode opptrådte han på hoteller i Karibien, mot at han og familien fikk bo der gratis.

Innimellom studioalbumene har Paul også vært med i det uhøytidelige bandet Los Pacaminos, som han tok initiativ til å få i gang. Et pub band som spiller meksikansk inspirert musikk, til stor glede for tilhørerne. Blant medlemmene er også Mtt Irving som tidligere har spilt med Manfred Mann's Earth Band. Det har hittil resultert i albumene "In all their Glory" og "Los Pacaminos"

               
Los Pacaminos med Drew Barfield, Melvyn Duffy, Steve Greetham, Matt Irving, Jamie Moses, Mark Pinder og Paul Young.

Paul Young som cowboy.

Albumet "Los Pacaminos"

I 1995 kom det Motown inspirerte albumet "Reflections", som var et rent cover versjon album med kjente Motown/soul låter som "Ain't No Sunshine", "Hey girl don't bother me" og "Until you come back to me". På album coveret unnskyldes det med at dette er "låtene du alltid har ønsket å høre Paul Young synge". Albumet ble ingen salgsmessig suksess.

I 1995 lånte han stemmen sin til Vangelis' studioalbum "Voices", der han sang "Losing Sleep (Still, My Heart)".

Sommeren 1996 fikk Paul æren av å synge "God Save The Queen" på Wembley Stadium, i forkant av semifinaleoppgjøret mellom England og Tyskland i Fotball-EM.

I 1997 var Paul tilbake med albumet "Paul Young". Låtene her var skrevet av Los Pacaminos medlem Drew Barfield. Det var en slags temaplate med lavmælte historier fra den amerikanske sør-vesten. Han fikk med den en liten hit i "I Wish You Love". Albumet nådde en 39. plass på den britiske albumlisten, men solgte dårlig ellers. Paul Young var veldig misfornøyd med måten albumet ble promotert på.

 

Paul Young har gjennom sin lange karriere spilt med mange kjente musikere.

Her med Steve Lukather fra Toto.

Siden har det vært relativt stille rundt Paul Young, noe som i hovedsak skyldes hans tilbakevendende problemer med stemmen. Den store sangeren med det barnslige ansiktet har med årene rukket å bli en moden mann. I en periode prioriterte han å jobbe med Los Pacaminos framfor å lage flere soloplater. Likefullt turnerte han endel som soloartist. Noe som bla. brakte ham til Norge, og Trondheim i 2002. 

I desember 2001 gjennomførte Paul retro-turneen "Here & Now" sammen med 80-talls artister som Kim Wilde, Curiosity Killed The Cat, Nick Heyward, T'Pau, Heaven 17 og Go West. Også i 2003 var han ute på en slik turne, da bla. sammen med sin gamle venn Howard Jones.

I 2003 opptrådte Paul og Los Pacaminos på Nelson Mandelas veldedighetskonsert "46664" i Cape Town, Sør-Afrika. Også band som Queen og Eurythmics var tilstede på konserten der pengene gikk til AIDS-forskningen.

Samme år var han også ute på en ny retroturne under "Here & Now" navnet, der han opptrådte sammen med artister som Kim Wilde, The Human League, Belinda Carlisle, Go West, Mondo Rock og 1927.

I september 2006 deltok Paul på BBCs TV show Celebrity Masterchef, og i 2007 var han med i ITVs show Hells kitchen.

I 2006 fikk Paul også oppmerksomhet i pressen, da hans snart 20 årige ekteskap med Stacey ble avsluttet. Det var Stacey som ønsket å bryte ut av ekteskapet, da hun hadde fått seg en ny kjæreste i en israelsk forretningsmann. Paul tok det hardt, men klarte likevel å omtale bruddet på en respektfull måte. Paul: "We both feel our marriage has reached a natural conclusion. We remain good friends, still love each other and will continue to live under the same roof as our children. We are both in new relationships."

Han fikk muligens noe mer å glede seg over da han i november 2006 ga ut sitt første album på 9 år, med swingplata "Rock Swings: On the Wild Side of Swing". Som på tidligere album dreide det seg om coverversjoner av kjente låter, men denne gang på en mer original måte. For swing er ikke det første man tenker på når man hører låter som "The Jean Genie" (David Bowie), "Enter Sandman" (Metallica), "Lose Yourself" (Eminem) og "Tainted Love" (Soft Cell). Men i Pauls tolkning ble de "svingbare". Dessverre ble plata kun gitt ut i Tyskland. Men en utgivelse for resten av Europa er planlagt.

Paul svingte rockefoten i 2006

I 2008 do Paul ut på en større turne sammen med artister som Rick Astley, Bananarama, ABC, Curiosity killed the Cat og Cutting Crew, som endel av en turne kalt "Here & Now tour-The very best of the 80's". 31. august 2008 opptrådte han også på retrofest på Glastonbury, sammen med 80-talls artister som Boy George, Boney M, Howard Jones, Midge Ure, China Crisis, The Blow Monkeys og Modern Romance.

Paul Young på "Here & Now tour" i 2008

I august 2008 ble det på Paul Youngs offisielle hjemmeside gjort kjent at han var i studio for å spille inn et nytt album. Plata vil være et samarbeid mellom Paul og Spandau Ballet sanger Tony Hadley, samt Peter Cox fra Go West. Alle tre var markante sangere på 80-tallet, så for de som fortsatt er nostalgiske i forhold til 80-tallet kan jo dette bli spennende.

I 2009 var Paul ute på turne igjen, i land som New Zealand og Krotia. Bla. for å promotere nyutgivelsen av "No Parlez" (25th Anniversary).

I 2009 fant han tilbake til gammelkjæresten Stacey - for 2. gang. Paul Young: "You have to work at marriage but it helps that I know we were meant to be together."

I mellomtiden hadde Stacey blitt mor til Jude, som hun fikk med den israelske forretningsmannen. Paul valgte å innta farsrollen for gutten.

Paul Young har passert de 50, men holder seg likevel veldig godt. 

I senere år har Paul brukt tiden på bandet Los Pacaminos, som han også har gitt ut plater med, og en ny karriere som kokk! I 2012 ga han ut boken "On My Travels". Og han har deltatt i TV program som Celebrity Masterchef og Hell's Kitchen. Og han har jobbet som sjefskokk på en restaurant. Han jobber også med låter til et nytt soloalbum, uten at det er satt noen dato for utgivelse.

Boken "On My Travels"

Selv om Paul Young virker litt glemt idag, var han et av store navnene gjennom det meste av 80-tallet. Og han trekkes gjerne fram når man skal mimre til det tiåret. Noe som bla. brakte ham til det norske TV programmet "Gullfisken" for et par år siden, som det årlige retro-innslaget.

 

       

                   
No Parlez

1983

  The Secret of Association

1985

  Between two Fires

1986

   
Other Voices

1990

  The Crossing

1993

  Reflections

1995

   
Paul Young

1997

  Rock Swings: On the Wild Side of Swing

2006
 

 
        

1. No Parlez

2. The Secrets of Association

3. Other Voices

4. The Crossing

5. Paul Young

6. Between two Fires

7. Reflections

8. Rock Swings

 

 

1. Wherever I lay My Hat

2. Both Sides Now

3. Love of the Common People

4. Come back and Stay

5. A Soldiers Thing

6. Wonderland

7. Everything must Change

8. One Step Forward

9. No Parlez 

10. Senza Una Donna