Vince (Vincent John Martin) Clarke: Født 3. juli 1960, Basildon, Essex , England

Alison Moyet (Genevieve Alison Moyet): Født 18. juni 1961, Basildon, Essex , England

 

 

 

Yazoo var en kortlivet, men bemerkelsesverdig duo på starten av 80-tallet. Faktisk varte samarbeidet mellom Vince Clarke og Alison Moyet bare i litt over et år. Deres ulike bakgrunn fra elektronika og pønk gjorde bandet til en spennende opplevelse, og en milepæl innen dance og synthpop. Også andre synthband laget musikk tilpasset dansegulvet, men ingen gjorde det så bra som Yazoo. Kombinasjonen av gode låtskrivere, Alisons imponerende stemmeprakt, og Vinces evner som lydmagiker gjorde inntrykk både på kritikere, synthfriker og de danseglade.

Bandet ble dannet i 1981, rett etter at Vince Clarke hadde forlatt Depeche Mode. Et band han hadde vært med å starte, og skrevet de fleste av låtene for på debutalbumet deres. Mange lurer ennå i dag på hvorfor han tok den avgjørelsen. Selv har ikke Vince noen god forklaring på hvorfor han valgte å gi seg. Det var visst ikke noen personlige uoverensstemmelser med de andre medlemmene. Det handlet mer om veivalg, og Clarkes manglende interesse for å gjøre turneer. Vince: "It wasn’t really a personal thing. It would be out of order for me to say that their attitude was wrong. It was just different to mine. At first there was a few bad feelings, but that seems to have died down now that everybody concerned feels more secure about what they are doing now." 

Både Depeche Mode og Clarke opplevde stor suksess i årene etter.

Depeche Mode med en ung Vince Clarke til høyre på bildet.

Depeche Mode hadde sitt utspring i Basildon øst for London. Her vokste Vince opp sammen bl.a. Andrew Fletcher fra Depeche Mode. De gikk i samme klasse på St. Nicholas Comprehensive school, i tillegg til at de begge var medlemmer av den kristne ungdomsorganisasjonen Boys Brigade. I klassen deres på St. Nicholas gikk også Alison Moyet, uten at de hadde så mye kontakt med hverandre på den tiden. De gikk også på 'lørdag morgen musikk skole' i Basildon, hvor Alison lærte seg å spille obo mens Vince spilte fiolin. Da de ble eldre opptrådte de gjerne på de samme konsertene. slik som på Van Gogh Youth club. Vince som medlem av No Romance in China, og Moyet som sanger i The Vandals.

Alison Moyet som sanger i The Vandals

Robert Marlow som var venn og bandkamerat av Clarke spilte i en periode i bandet til Moyet. No romance in China endret senere navn til Composition of sound. Vince Clarke var sanger i begge bandene samtidig som han spilte synthesizer. Sin første synth kjøpte han med penger han hadde tjent etter å ha jobbet på flyplassen i Southend, der han hadde ansvaret for å tømme de kjemiske toalettene på flyene. 

Etter hvert ble han ubekvem med å være vokalist, så han så seg om etter en erstatter. Og på en bar fant han en David Gahan som stod og sang karaoke, og like etter var han medlem av bandet. Et band som like etter endret navn igjen, denne gang til Depeche Mode. Vince kunne da konsentrere seg om å spille synthesizer. Det var Vince som skrev "Just Can't Get Enough" - en låt Depeche Mode fortsatt framfører live, som en av deres mest kjente hits. Den ble også bandets gjennombrudd, da den nådde 8. plass i Storbritannia, september 1981. 

Vince Clarke med sin synth.

Men etter å ha gjort unna en turne med Depeche Mode valgte han å slutte og heller se seg om etter nye utfordringer. Uten at han helt visste hva han skulle gjøre i stedet. 

Vince: "When I left, I never really thought of what the consequences might be. In the past I’d always left jobs without thinking too clearly about what I was going to do next. You have to take chances like that. You might as well be dead if you’re not going to take a few risks with your life."

Vince: "I guess things weren't going in the direction I'd hoped they would go."

På samme tid hadde Alison Moyet kommet til veis ende med sitt R&B cover band The Screaming Ab Dabs. Et band som spilte i Essex-traktene i helgene, og som ikke gjorde noe for å ta steget opp blant de store ved f.eks. å dra til London. For å prøve noe nytt satte hun inn en annonse i ulike aviser der hun søkte etter band å spille sammen med: "Powerful female singer, expericenced gigs, studio, seeks semipro R&B, soul, blues band. Alison, Basildon 44115." Vince husket jenta med den kraftfulle stemmen fra tiden de gikk på skole sammen. Og da han hørte at Alison også ønsket nye utfordringer, tok han kontakt. Enda han skjønte at han ikke var var den rockeren Alison var på utkikk etter. Men etter å ha vist seg fra sin mest sjarmerende side, og pratet henne rundt om alle mulighetene de elektroniske instrumentene hadde, ga hun etter. En av årsaken til at Vince var så ivrig var at han i forveien hadde skrevet balladen "Only You", som han antok ville passe Alisons stemme bra. Vince inviterte Alison over til hans hus, slik at han fikk muligheten til å synge inn låta på en 4-spors kassettopptaker som han hadde. 

Vince skrev "Only You" mens han fortsatt var medlem av Depeche Mode, og han tilbød låta til Martin og co. da han valgte å forlate bandet, som en slags avskjedsgave. Men de likte ikke låta, og takket derfor nei til den.

Andrew Fletcher: "Me and Martin went; it sounds like something else. Don't really like that."

Muligens angret de på det like etter da "Only You" ble en giganthit. 

Alison Moyet

Alison Moyet var født i Billericay i Essex. Faren var fransk, mens moren var engelsk, noe Alison har brukt som forklaring på sitt (ifølge henne selv) fyrige temperament og bondske oppførsel. I oppveksten hørte hun mye på Tina Turner og Muddy Waters. Hun avsluttet skolegangen da hun var 16, og fikk seg i stedet jobb i en butikk. I 1978 slo hun seg sammen med jentene Kim Forey og Sue Paget og dannet et pønk-inspirert jenteband kalt The Vandals. De hadde med seg en gitarist ved navn Rob Allen, og sammen med ham skrev Alison - eller Alf - som hun ble kalt av vennene, låtene de framførte. Musikken deres ble omtalt som halsbrekkende speed pønk. Med låttitler som "I love my guitar", "Dead Loss" og "Dead end". Likefullt fikk de mye skryt av den lokale musikkpressen. 

Sin første opptreden gjorde Alison og bandet den 14. april 1978 på The Grand hotel i Leigh-on-sea. Samtidig som Depeche Mode så dagens lys, ble The Vandals oppløst. I tiden fram til Alison ble med i Yazoo spilte hun i band med navn som The Vicars, The Little Roosters, og nevnte The Screaming Ab Dabs. Hun gikk på College of Furniture i Aldgate East (London) da hun ble med i Yazoo. Planen var å utdanne seg til pianostemmer. 

Utgangspunktet for samarbeidet var faktisk kun å spille inn en singel sammen ("Only You"). Med seg på innspillingen av låta hadde Vince kameraten E.C. Radcliffe og Mute records eier og produsent, Daniel Miller. Miller og Vince kjente hverandre godt fra Depeche Mode-tiden. 

Alison som ikke hadde spilt på synthesizere før, ble fascinert av hvilke muligheter de ga. Alison: "At first I didn’t really like the idea of working with synthesizers but now I think they’re fun, there are no restrictions." Hun begrenset likefullt sin deltakelse til det vokale. Vince derimot la sjelen sin i denne innspillingen som foregikk i et kaldt studio i Southwark, London. Søvn fikk han lite av. Og matlysten ble holdt i sjakk av intens sigarettrøyking. Heller ikke Alison fikk i seg mye mat på denne tiden, da hun ikke hadde penger til å handle for. Hun tenkte ikke på at at Mute records som skulle gi ut plata kunne ha forskuttert henne noen kroner. Det endte med at hun måtte låne penger av foreldrene. Penger fra platesalget fikk hun først etter et år. 

Selv om Vince ikke hadde planer om å lage mer enn en singel sammen med Alison, jobbet han med flere låter, slik at de hadde noe å fylle opp B-siden med. Like etter hadde han skrevet og laget kompet til "Situation" og "Don't Go". Daniel Miller likte det han hørte og foreslo at de burde spille inn et helt album sammen, noe Vince i utgangspunktet var negativ til. 

I ettertid har Alison beklaget at hun nok ikke var enkel å samarbeide med. Hun hadde ifølge henne selv et til tider ustyrlig temperament, og hun var generelt mistroisk til det meste av det som ble foreslått. Alison: "Vince was a brave man to take on an oddball like me and it wouldn't have been easy for him. I was fiery and argumentative." Hun antar at det kan ha vært en av grunnene til at samarbeidet ble såpass kortvarig som det ble. Og da suksessen kom gikk Vince mer inn i seg selv, og overlot medieoppdragene til Alison, noe som heller ikke gjorde ting enklere.

Da de skulle gi ut "Only you" på singel måtte de selvfølgelig ha et navn på bandet. De endte da opp med Yazoo, som også er navnet på en by i Mississippi, og navnet på et amerikansk plateselskap som på 60-tallet spesialiserte seg på blues- og jazz-utgivelser. Det var Alison som kom opp med navnet, da hun i ungdommen hørte mye på amerikansk blues. Alison: "Yazoo was something I thought of. I listened to a lot of blues." Vince sa ja til navnevalget fordi han trodde Yazoo var navnet på et munninstrument han hadde hatt sansen for på 70-tallet (instrumentet heter kazoo). Alison var godt fornøyd med valget av bandnavn, ettersom det ikke kunne relateres til noe folk hadde et forhold til, i motsetning til mange av de pretensiøse bandnavnene som ellers fantes på den tiden. 

Instrumentet kazoo som Vince ønsket å kalle opp bandet sitt etter.

"Only You" ble gitt ut i april 1982, og like etter var den oppe på 2. plass på den britiske singellisten (bak "A Little Peace" med tyske Nicole), noe som ble en overveldende opplevelse for de to. For folkene på Mute betydde suksessen lange dager, da de enkelte dager sendte ut hele 97.000 singler til plateforretningene og kjedene.

Mens andre band jobber i årevis for å nå opp, fikk de suksess i første forsøk. Kritikerne var svært begeistret for singelen, og roste den opp i skyene. Magasinet NME mente "Only You" var ekstremt vakker. Mens andre så på låta som 80-tallets svar på "Yesterday" med The Beatles pga. sitt vemodige, vakre preg. Mange av de som hadde avskrevet synthpop som kald og blodfattig, måtte revurdere sin holdning etter dette. I ettertid har "Only You" gått inn i historien som en 80-talls klassiker. Ikke minst etter at The Flying Pickets gjorde en acapella versjon som toppet i Storbritannia i 4 uker i 1983. 

Også i U.S.A. ble dette en hit, men pga. misnøye fra plateselskapet Yazoo pga. bandnavnet, valgte de å kalle seg Yaz på de amerikanske utgivelsene, noe som har skapt litt forviklinger i ettertid.

Yazoo fikk tidlig muligheten til å opptre på Top of the Pops i England.

Media fattet stor interesse for Vince og Alison. Ikke så mye for musikken, men mer for deres ulike utseende og væremåte. Vince var liten av vekst og tynn. Han var i tillegg beskjeden og stille. Alison var bortimot stikk motsatt, både fordi hun var høyere enn ham, og fordi hun fysisk var frodig. Hun fikk spørsmål om hvordan hun klarte å få tak i klær som var store nok og lignende. Selv tok hun det ikke så tungt, da hun syntes det var på tide at noen viste at en kvinnelig sanger ikke trenger å se ut som en pin-up. Alison: "A lot of people thinks that girls in groups should be real pin-ups. But as long as people are more concerned with the music, that’s alright with me. If people are going to judge us on the way we look, I just don’t take them seriously."

Selv om Alison syntes det var morsomt å være en annerledes popstjerne, ble hun skremt av all oppmerksomheten hun fikk fra pressen, uten noen til å veilede henne eller stå opp for henne når uttalelsene hennes kom ut feil i media. Alison: "Within two weeks, I'd gone from being this dark horse from Basildon to suddenly having everyone be interested in what I was saying, what I was doing, music I was making, what I had to say for myself, the way I presented myself. I had nobody to advise me and I sort of just didn't have have any guard up at all."

De to ble omtalt som The Odd couple (det rare paret), et navn som ble hengende ved dem til de ble oppløst.

       

The Odd couple

13. mai 1982 var det et oppslag om dem i musikkmagasinet Smash Hits der de fortalte om seg selv og innspillingen av den nye plata. Intervjuet ble gjort av musikkjournalisten Neil Tennant - en mann som 3 år senere kom til å oppleve stor suksess som endel av en annen synthduo, nemlig Pet Shop Boys.

Yazoo på forsiden av Smash Hits i 1982.

Oppmuntret av suksessen med "Only You" valgte Vince å fortsette samarbeidet med Alison. Og interessen for Yazoo ble ikke mindre da de i juli ga ut den heftige singelen "Don't Go", en låt de i utgangspunktet hadde tenkt å bruke som B-side på "Only You" . "Don't Go" var en overlegen demonstrasjon på hvordan god dansemusikk skulle høres ut, med Clarkes lekende synthlyder og Moyets kraftfulle stemme. Hun hørtes ut som en dreven amerikansk soulsanger. At det var en lubben hvit 21 åring fra Basildon, Essex som stod bak vokalen, kom som en overraskelse på noen . 

Låta rulèt dansegulvene i 1982, og har vært en gjenganger der i årene etter, til glede for nye generasjoner av danseglade musikkelskere.

                 

I den morsomme videoen til "Don't Go" "bekreftet" Vince

inntrykket som var skapt av ham som en smågal synthfrik.

Singelen nådde 3. plass i Storbritannia i juli 1982, og 4. plass i Tyskland. Også i andre land gjorde "Don't Go" det bra, blant annet gikk den til topps på den amerikanske dancelisten. Singelen nådde ikke opp på VG-lista i Norge, men låta var svært populær på "Ti i skuddet" på NRK radio, der den bl.a. gikk til topps 26. oktober 1982.

Singelen inneholdt den dystre men vakre "Winter Kills" på side B, hvor Alison igjen viste sin varme uttrykksfulle stemme.

For å smi mens jernet var varmt klarte Miller å overtale Clarke til også å spille inn et album. Plata ble spilt inn i løpet av noen måneder, hvor Vince igjen fikk hjelp til produksjonen fra Daniel Miller og Eric Radcliffe. "Upstairs At Eric's" som plata ble kalt, ble spilt inn på loftet til Radcliffe, da Blackwing Studios, der innspillingen egentlig skulle foregå, var booket for lang tid framover. Moren til Radcliffe stilte med egg & chips hver dag, i tillegg til at hun fikk gleden av å delta på plata, da de trengte bakgrunnsnakk på noen av låtene, slik som på "Winter Kills". 

Eric Radcliffe: "I remember that we had to build a studio in my house, in about ten days, to complete the recording of 'Ustairs At Eric's".

 Vince Clarke Upstairs at Eric's (Radcliffe).

At albumet ble dedisert til Eric Radcliffe og hans loft i tittelen "Upstairs At Eric's" virket både rett og rimelig, men for utenforstående var det en merkelig tittel.

               

Mye av det elektroniske kompet på plata ble skapt av Vince og Radcliffe på en Fairlight-synthesizer - et instrument som var svært populær blant artister som laget elektronisk musikk på den tiden.

  

Vince med sin Fairlight-synthesizer.

Alison hadde i utgangspunktet ikke trodd at hun hadde noe å bidra med på låtskriversiden, men Vince oppmuntret henne til å komme med egne ideer. Noe hun gjorde på en overbevisende måte, med de vakre og fengende låtene "Goodbye seventies" (som også var en dansegulv-favoritt), "Midnight", "Bring your love down", "Winter Kills" og "Situation". Sistnevnte skrevet sammen med Vince. Det var Alison som gjorde pianospillet på den gotisk dystre "Winter Kills", ettersom hun ifølge Vince kunne spille piano, noe han ikke kunne.

"Situation" ble gitt ut som B-side på "Only you", og var også ute som A side på 12" singel i U.S.A. Som A-side ble den ikke tilgjengelig i Europa før i 1990. Da i en remikset versjon som oppnådde en fin 14. plass i Storbritannia. Generelt har både den og de andre låtene til Yazoo blitt mikset om mange ganger opp gjennom årene, i tidsriktige versjoner tilpasset dansegulvet. Det som muligens de fleste vil kjenne igjen fra "Situation", er Alisons latter som er flettet inn i låta. Den er senere blitt samplet inn i flere andre låter også. Mest kjent er nok El del Rios "Macarena" som gikk til topps verden over i 1995.

Vince Clarke hadde ønske om å lage en eksperimentell plate, noe Alison ikke var like glad for. Vinces eksperimentering begrenset seg derfor til låtene "I before E except after C" og "In my room", i sistnevnte låta leser Vince "Fader Vår" mens syntht tonene og Alisons stemme høres i bakgrunnen.

"Upstairs at Eric's" fikk blandet mottagelse da den ble gitt ut i august 1982. Noen mente den ble for synthete, mens andre framhevet de gode låtene, med Alisons fantastiske soul-stemme og Vince talent som tangentmann. Salgsmessig gikk det svært bra, med bl.a. 2. plass (en million solgte eksemplarer) i Storbritannia.

"Upstairs at Eric's" med det futuriske, surrealistiske coveret, som passet bra til musikken på plata.

I Norge fikk Yazoo dessverre aldri noen listeplasseringer. I ettertid har plata fått positiv omtale da den på en fin måte viser den synthorienterte popen fra denne perioden. Den er også blitt hyllet av andre artister. Slik som LCD soundsystem som i låta "Losing my edge" synger: "You are throwing your computer out the window because you want to make something real. You want to make a Yaz record."

           

I november 1982 ble låta "The Other side of love" gitt ut på singel, med en 13. plass på den britiske singellisten. Den var ikke å finne på "Upstairs at Eric's" som var gitt ut like i forveien. Den ble heller ikke å finne på studioalbumet som kom året etter, eller samleplaten "Only Yazoo", enda de her bare hadde to plater å velge låter fra. Det kan tenkes at Vince ikke likte den svært lette og glade synthpoplåta. Den er likevel tilgjengelig på enkelte CD utgaver av "Upstairs..". 

                

Fra videoen til "The Other side of Love".

I desember 1982 gikk Yazoo overraskende til topps i en undersøkelse en britisk avis hadde om hvilken artist folk likte best. Også musikkritikere var blant de spurte. Alison og Vince satte pris på kåringen, samtidig som den viste at de på kort tid hadde oppnådd en helt spesiell plass hos musikkinteresserte i Storbritannia. 

Etter albumutgivelsen gjorde Yazoo noen konserter som ikke ble alt for suksessrike. Den første konserten på turneen ble gjort på universitetet i Leeds, 6. november 1982. Som nevnt hadde Vince lenge hatt motforestillinger mot det å opptre live. Alison: "We toured a little.. a joyless experience. He became more remote and I was resentful." I tillegg hadde de problemer med to fairlight synthesizere som skulle brukes på scenen når de opptrådte. De valgte derfor å bruke ferdiginnspilt komp istedet. 

De to var vidt forskjellig både musikalsk og som personer. Og stemningen mellom de to ble bare mer og mer uforsonlig. Vince ønsket derfor å kutte samarbeidet etter dette, men Daniel Miller klarte på en eller annen måte å overtale Vince til å lage nok et Yazoo album. I et intervju med en avis uttalte Alison at det kun var musikken som holdt dem sammen. Hun ville ikke valgt Clarke som venn, og han ville ikke valgt henne som venn om det ikke hadde vært for musikken. I et annet intervju med musikkmagasinet NME kunne Alison fortelle at magien og spontaniteten i bandet var borte. Og selv om hun fortsatt respekterte Clarke, følte hun seg kunstnerisk ukomfortabel med å fortsatt være med i bandet.

Vince: "It was a personality thing. We failed to talk to each other. And to iron stuff out (prate ut)."

Da nyheten om bruddet ble kjent, ble mange fans svært skuffet. I protest mot avgjørelsen valgte en fan å sende en død due proppfull med mark i til Vince.

            

På slutten av 1982 begynte uenigheten mellom Alison og Vince 

å bli så grunnleggende at de ikke kunne fortsette sammen.

Innspillingen av plata ble et lite helvete. De var uenig om det meste, bl.a. tekstene, og de jobbet for det meste hver for seg. De var også uenig om låtvalget på plata. Vince ville ha med den lett banale "Happy People", men Alison syntes den var fæl og nektet å låne stemmen sin til den. Alison: "You can fucking sing it!" Og akkurat det gjorde Vince, noe som gjorde låta enda mer komisk. Mens Vince hadde briljert ved å komme opp med klassikerne "Only you" og "Don't go" på debutplata, var det Alison som skrev de beste låtene til denne plata. Bl.a. den vakre "Nobody's Diary". Melodien til låta hadde Alison skrevet allerede som 17 åring. Teksten inneholdt linjene: "can't believe you want to turn the page. And move your life onto another stage. You can change the chapter, you can change the book." For innerst inne ønsket ikke Alison at samarbeidet mellom de to skulle slutte og bandet oppløses. Hun var skremt ved tanken på å skulle stå på egne ben som soloartist. Alison: "Vince had had enough of arguing. It was my pastime. I didn't want it to end." 

Alison skrev også fine låter som "Anyone", "Ode to Boy", "And on", og de dansbare "Sweet thing" og "Good times". Hennes "Nobody's Diary" ble valt ut som første og eneste singel fra plata. Riktignok ble "Walk away from love" gitt ut på singel, men bare i Japan. "Nobody's Diary" oppnådde en fin 3. plass på den britiske singellisten i mai 1983. Som B-side hadde de valgt låta "State Farm". Den ble ikke å finne på det kommende studioalbumet kalt "You & me, both", enda den var blant de beste låtene Vince & Alison spilte inn sammen. Men den er tatt med på senere samleplater med bandet.

      

Fra videoen til "Nobody's Diary". Noe av det siste Alison og Vince gjorde sammen.

Det var Alison som kom opp med navnet til albumet. Det var også hun som måtte velge ut motiv til platecoveret. Hun kontaktet byrået Twenty-three envelope, der hun falt for et bilde av to dalmatinere som gikk i ett med bakgrunnen (jeg har hatt platen i samlingen i mange år og spilt den jevnlig, likefullt var det ikke før rundt 2003 at jeg at hundene var der: webmaster). De to dalmatiner hundene som slåss kan sees på som en illustrasjon på det konfliktfylte forholdet mellom Alison og Vince på den tiden. 

Coveret til "You & me, both" med hundene som det kan være vanskelig å få øye på.

Vince hadde meldt seg ut av prosjektet på denne tiden. Etter at de hadde gjort seg ferdig i studio gikk de hvert til sitt, og så ikke hverandre igjen på en god stund. 

"You & me, Both" ble gitt ut i juli 1983. Og til tross for at Vince hadde vist en lunken interesse for innspillingen var både kritikere og platekjøpere fornøyd med plata. Mange mente den var mer homogen enn den forrige, der Alisons stemme ytterligere kom til sin rett. Man beklaget at Alison og Vince valgte å avslutte samarbeidet.  Salgsmessig gikk det svært bra, med 1. plass i Storbritannia, noe som var et steg opp i forhold til "Upstairs at Eric's", albumet som i ettertid har fått mest omtale. 

På den tiden albumet ble gitt ut var Vince allerede igang med sine neste prosjekt. Først som produsent for barndomsvennen Robert Marlow (som også hadde spilt i band med Moyet) og hans album "The Peter Pan Effect". Singelen "The Face of Dorian Gray" ble som Yazoo-albumet gitt ut i juli. 

Det Vince Clarke produserte albumet "The Peter Pan effect" fra 1983.

Som er et samleobjekt for 80-talls synthfriker.

Også Yazoo produsent og venn Eric Radcliffe var med på plata. Deretter gikk Clarke/Radcliffe igang med et nytt bandprosjekt de hadde store forventninger til kalt The Assembly. Planen var at de som Heaven 17 på samme tid, skulle hyre inn sangere de likte til å synge en låt hver. Førstemann ut til å synge en av deres låter var irske Feargal Sharkey som nettopp hadde sluttet i det kjente bandet The Undertones

Eric Radcliffe og Vince Clarke dannet bandet The Assembly høsten 1983.

I november 1983 ga de tre ut singelen "Never Never". Og den ble en suksess med 4. plass i Storbritannia. Den varme, lett rufsete stemmen til Sharkey kunne minne om Alison Moyet sin. 

Feargal Sharkey sang Assembly låta "Never Never".

Av en eller annen grunn ble det ikke noe mer ut av dette bandprosjektet, enda man hadde planer om flere plater. Hovedårsaken var Vince hadde problemer med å finne sangere som han likte, som kunne tenke seg å synge på låtene hans. Vince: "It was impossible to find singers who were interested."

I 1985 inngikk Clarke et samarbeid med Bourgie Bourgie sangeren Paul Quinn. Men singelen "One Day" ble ingen suksess (99. plass i Storbritannia), så Vince droppet ham. Fram til dette hadde Vince trodd at 'alt han skrev' ville bli en suksess, men etter dette ble han mer usikker. Vince: "Before that I thought I had the magic hit-writing touch. After that single I realised I hadn't got the touch, because there is no such thing. I was devastated (rasert)."

I stedet satte Vince inn en annonse i en musikkavis der han søkte etter en ny vokalist. Den da ukjente kjøttskjæreren Andy Bell ble valgt ut, og like etter var duoen Erasure etablert. Et nytt eventyr var igang. 

Erasure ble en minst like stor suksess som Yazoo.

Erasure er med årene blitt et av de mest suksessrike bandene i Storbritannia med over 25 millioner solgte plater. Bl.a. med nr.1 albumene "The Innocents", "Wild", "Chorus", "Pop! the first 20 hits", "I say I say I say", og nr. 1 singelen "ABBA-esque".

Andy Bell hadde Alison Moyet som forbilde da han ble med i Erasure, og stemmen hans kan minne om hennes. Privat ble Vince far for første gang i 2005, til Oscar. Sammen med kona Tracy Hurley bor de i Maine i U.S.A.

Moyet var vemodig da hun skjønte at Vince hadde gått videre i livet uten henne. Mange år etter hadde hun fortsatt et lite håp om at de to kunne komme sammen og lage en plate igjen, selv om hun fant det lite sannsynlig. Hun er likefullt veldig takknemlig for den tiden de hadde sammen.

Etter Yazoo ønsket Moyet egentlig å opptre sammen med hobbybandet Little sister, som bestod av venner av henne. Hun tok seg også tid til å gifte seg med kjæresten, frisøren Malcolm Lee. Sammen fikk de barna Joe og Alex. De to ble skilt i 1989. Senere har Alison fått datteren Alex, sammen sin turnemanager Kim McCarthy. Og hun har datteren Caitlin, sammen med sin 2. ektemann David Ballard.

Alison Moyet med sin første ektemann Malcolm Lee i 1984.

Selv om Alison ønsket å roe det litt ned, ble hun overtalt av advokaten sin til å skrive under på en platekontrakt med CBS records, noe hun egentlig ikke ønsket. At CBS i sin tid hadde vært Janis Joplins selskap, bidro til at hun sa ja. I CBS ble hun tatt godt vare på. Blant annet skaffet de to av de mest suksessrike produsentene på den tiden, Tony Swain og Steve Jolley, til å produsere debutplaten hennes. De to hadde nettopp produsert nr. 1 albumet "True" for Spandau Ballet. Sammen med de to skrev Alison flotte poplåter som "Love resurrection", "For you only" og "All cried out". Låter som nådde topp 10 i Storbritannia. Debutalbumet ble kalt "Alf", som var hennes kallenavn i pønker-tiden. Plata ble en voldsom suksess med bl.a. 1. plass i hjemlandet. I Norge hvor Yazoo ikke fikk noen plasseringer, ble det en fin 3. plass på VG lista. 

Alison Moyets debutalbum "Alf" fra 1984.

Hennes neste album "Raindancing" fra 1987 gikk til topps i Norge, og oppnådde 2. plass i Storbritannia. Også i U.S.A. solgte hun bedre enn Yazoo. Med årene har også hun laget mange album som har solgt bra, først og fremst i hjemlandet. En samleplate gikk til topps i 1995, og albumet "Voice" nådde en fin 7. plass i 2004. Et høydepunkt i karrieren var det nok da hun fikk opptre på Live Aid i 1985, foran 1.5 milliard mennesker (som fulgte med på TV). Hun har med årene fått tre barn.

Låtene til Yazoo har som nevnt dukket opp på listene med jevne mellomrom i årene som er gått. Noe som viser kvalitetene de innehar. "Only You" og "Don't Go" trekkes gjerne fram når man skal oppsummere det beste fra 80-tallet. Et tiår Yazoo var med og formet musikalsk, sin korte levetid til tross. At både Alison og Vince har opplevd stor suksess i årene etter, er et ytterligere bevis på duoens kvaliteter. Der deres motsetninger også ble en kime til fruktbart samarbeid, til glede for millioner av musikkelskere. 

Alison Moyet hadde på sin internettside uttrykt et ønske om å jobbe med Vince Clarke igjen. Og i desember 2007 kunne flere nettsteder presentere den gode nyheten at Vince og Alison planla å gjøre en mindre turne sammen. Foranledningen var at Andy Bell ønsket å ta en pause fra Erasure for heller å gjøre andre ting, og da tenkte Vince det hadde vært morsomt å bruke pausen til å blåse liv i Yazoo igjen. Alison hadde noen år i forveien vært på telefonen med forespørsel om en reunion-turne, noe han takket nei til da.

Alison så fram til å synge de gamle låtene med en stemme som var blitt kraftigere og bedre enn i 1981/82, og med en mer positiv holdning og livserfaring.

I januar 2008 ble det klart at de britiske byene Manchester, Brighton, Wolverhampton, London og Glasgow vil få besøk av Vince og Alison i juni. På turneen kalt "The Reconnected Tour" framførte de materiale fra albumene "Upstairs at Eric's" og "You & me, both", i tillegg til ikke utgitt materiale. Låtene fra "You & me, both" hadde aldri vært presentert live, ettersom bandet allerede var oppløst da plata i sin tid ble gitt ut. Vince Clarke som i alle år hadde vært skeptisk til en gjenforening gledet seg til denne turneen. Vince: "It's been really good going back to these songs after such a long while. Many of them have never been played live. I'm looking forward to performing them with Alison for all the fans who've enjoyed our music through the years but never had a chance to see Yazoo in concert."

I den forbindelse ble det også gitt ut en boks med 4 CDer kalt "In your room", med remixer av de gamle låtene, en DVD med nye intervjuer, i tillegg til de gamle musikkvideoene. Det ble også gitt ut en dobbel liveplate, kalt "Reconnected Live" som på en fin måte viste hvordan Yazoo hørtes ut i 2008. I tillegg til to CDer inneholdt liveplata bilder fra turneen samt en mini-biografi fortalt av Alison og VInce selv.

"Reconnected Live" fra 2010

Turneen ble raskt utvidet til 28 konserter, med turnestart i København den 26. mai. I U.S.A. gjennomførte de 11 konserter. Turneen ble en suksess med gode kritiker fra avisene.

     

Vince og Alison på scenen sammen i 2008.

 

    

   

        

  

Studioalbum

Upstairs at Eric's

1982

You & me Both

1983

 

Singelutgivelser (fra 80-tallet)

Only You

1982

Don't go

1982

Situation (kun i U.S.A.)

1982

The Other side of Love

1982

Nobody's Diary

1983

Walk away from Love (kun Japan)

1983

Reconncted EP

2008

     
         

1. Don't Go

2. Only You

3. Situation

4. Goodbye Seventies 

5. The Other Side of Love

6. Nobody's Diary

7.Anyone 

8. Midnight

9. State Farm

10. Too Pieces

  

1. Upstairs at Eric's

2. You & me Both