Neil Francis Tennant : Født 10 juli 1954 Gosforth, Tyne & Wear, England 

Christopher Sean Lowe:  Født 4. oktober 1959 i Blackpool, Lancashire, England

 

Pet Shop Boys er en av de store suksessene innen populærmusikken de siste 20 åra. Fra de fikk sin første transatlantiske nr. 1 hit med "West End Girls" i 1986, (nr. 1 i Norge også) har hitsinglene kommet på rekke og rad for synthduoen Neil Tennant/Chris Lowe. De fleste av oss har nok hørt låter som "Go West", "Se A Vida E", "Rent", "Heart", "It's a sin" m.fl.

I hjemlandet England har de hatt hele 21 låter inne på topp 10. Og 12 topp 10 album. I tillegg til egen suksess har duoen hjulpet andre artister opp på listene. Blur, David Bowie, Electronic, Liza Minnelli, Dusty Springfield, Eight Wonder, Robbie Williams og Tina Turner ville ikke hatt like stor suksess uten hjelp fra Pet Shop Boys.

Bandet har klart å kombinere det kommersielt dansbare med et kjølig lydbilde. Der det teknisk avanserte, og Tennants underfundige ironiske tekster ofte skaper en motsetning til de fengende låtene, noe som har gledet både platekjøpere og kritikere. Underveis har de prøvd seg på ulike ting. Slik som da de fikk ideen til å sette musikk til "Battleship Potemkin" en film som ble spilt inn i 1925. Eller da de hentet fram 60-talls ikonet Dusty Springfield til å gjøre en duett på "What have I done to deserve this?". De har også leflet med homopop på "Go west" og "New York city boy", og kommet ut av det med æren i behold. Pet Shop Boys' evne til å finne spennende vinklinger i sin musikk er noe av det som har gjort dem så høyt respektert.

Neil Tennant har selv omtalt bandets musikk som disco. Mens popkunst muligens er et bedre navn på det de driver med. Et navn de også brukte om samleplata si ("Pop art"). De har også hentet inspirasjon fra sjangere som house, electro, jungle, techno og rap. 

Neil Tennant og Chris Lowe.

Historien om Pet Shop Boys startet den 19. august 1981 i en Hi-fi forretning i King's cross, London. Der kom Neil Tennant og Chris Lowe i prat mens de stod i køen og ventet på å bli ekspedert. Neil som var der for å få hjelp til å montere en jack inngang i synthesizeren sitt forela problemet for Chris. Og Chris som hadde erfaring med slikt tilbød seg å komme hjem til Neil for å hjelpe ham. Her pratet de om løst og fast, og fant ut at de hadde samme interesse for euro disco og hi-NRG musikk. Særlig var de begge begeistret for den amerikanske D.J.en og produsenten Bobby O" Orlando. Også interessen for synthesizere ble en fellesnevner for de to.

De to utviklet et vennskap der de jevnlig traff hverandre for å spille plater og for å skrive låter sammen. "Bubadubadubadum", "Oh, Dear," "I Can't Say Goodnight" og "Jealousy" var noen av de første komposisjonene de kom opp med. Sistnevnte var en låt Chris hadde skrevet på foreldrenes piano, hjemme i Blackpool. Han presenterte den for Neil, som så skrev en tekst til den.

"Bubadubadubadum" var en banal synthpolåt, der Neil sang "Bubadubadubadum" om og om igjen i refrenget. Noe han nok neppe er like stolt av i dag. "Jealousy" som var den aller første låta de skrev sammen, hadde derimot åpenbare kvaliteter. Noe de fikk vist da de tok den med på 1991 albumet "Behaviour". Den ble også gitt ut på singel på den tiden. 

Neil Tennant jobbet på den tiden som journalist i det kjente musikkmagasinet Smash hits. Et blad som med sine kulørte bilder fokuserte på den typiske 80-talls popen på den tiden. Neil var opprinnelig fra Brunton Park utenfor Newcastle, i nordøst England der han vokste opp i en katolsk familie sammen med foreldrene William og Sheila og de tre søsknene Susan, Philip og Simon. Der Neil var nest eldst av de 4.

Neil var en rolig gutt i oppveksten som likte å leke med et togsett som han hadde fått av søskenbarnet. Neil: "A train set, my cousin's originally, on a green board. It had Potter's Bar station on it, and whenever I pass through Potter's Bar station on the way to Durham I always think of the train set."

Som liten var han mer opptatt av kunst, historie, bøker, teater, og musikk enn av fotball. Favorittboken var "The Gormenghast Trilogy" skrevet av Mervyn Peake. David Bowie var et forbilde innen musikken. Den første plata han gikk til innkjøp av var "The white album" med The Beatles, mens den første singelen han kjøpte/fikk, var "Girld don't come" med Sandie Shaw. Den første konserten han var på, var med Jon Hiseman's Colosseum i Newcastles City Hall, høsten 1968.

En ung geordie boy fra Brunton Park. 

Neil følte seg som en outsider i forhold til de andre ungene som var mer opptatt av fotball og røff lek. Bedre gikk det da han ble endel av et teaterlag i Newcastle. Her fikk han utviklet sine teatralske og musikalske evner, i tillegg til at han fikk seg mange venner. Allerede på denne tiden var han overbevist om at ha en dag ville bli popstjerne. Noe han også fortalte til sine nærmeste.

Skolegang fikk unge Neil først på St. Oswald's primary school i Newcastle. Det var også her han som niåring fikk sitt første kyss, fra en jente som het Frances MacDonald. Neil: "We used to kiss in the book cupboard, at the back of our classroom. I quite enjoyed it. We got caught, but then I think that was half the point." Mens de andre ungene på skolen pratet bred "Georgie" dialekt, hadde Neil en mer avslepet dialekt. Han ble derfor kalt "poshie", som betyr noe sånn som fornem/forfinet. Neil: "I was a bit upset."

Da han ble eldre begynte han på den katolske skolen St. Cuthbert's Catholic Grammar School i Newcastle. En gutteskole Neil husker som streng og kjedelig. På samme skole gikk også den et år eldre Sting, som senere fikk sitt gjennombrudd i bandet The Police. Neil lærte seg etter hvert å spille gitar og cello.  I tenårene opptrådte han med et enmannsshow på lokale kunstfestivaler. Og han ble medlem av hippiebandet Dust, der han spilte gitar og sang. Dust var inspirert av The Incredible String Band. Og allerede fra starten av var de fast bestemt på at de skulle bli store stjerner. Neil: "We were convinced we would become terribly famous. It was a very kind of stoned seventies but we used to think it was absolutely brilliant at the time". Han skrev også låter for bandet, der "Can you hear the Dawn break?" ble deres mest kjente låt.

På den tiden var han innom en spåkone som kunne fortelle at Neil en dag kom til å bli en stor popstjerne. Men at dette ikke ville skje før han hadde passert 30 år (Neil var 31 år da "West End Girls" toppet de britiske listene i januar 1986).

Sitt første møte med arbeidslivet fikk Neil hos bookmakerfirmaet Ladbrokes, hvor han jobbet hver lørdag i et år. Han hadde også sommerjobb to år på rad i British museum. Neil: "EWveryone else seemed to get a horrible job in a factory, but I didn't want a job where I got my hands dirty. "

På begynnelsen av 70-tallet begynte han på Polytechnic Institute of North London, en skolegang han avsluttet i 1975. I utgangspunktet ønsket han å gjøre en akademisk karriere, men endte istedet opp som journalist. Han fikk seg etter hvert jobb i tegneserieforlaget Marvel Comics, der han fikk oppgaven med å sensurere og anglifisere utenlandske tegneserier. I tillegg til å sette inn annonser i bladene de ga ut. Som liten drømte han å være som superhelten Mr. Fantastic. Neil: "I'd like to be able to stretch every part of my body."

Neil fikk også sjansen til å intervjue glamrock legenden Marc Bolan mens han jobbet her. I 1981 brukte han noen av pengene han tjente på sin første synthesizer. Uten at han hadde noen større musikalske ambisjoner på den tiden. 

                    

Neil Tennant fra tiden i Marvel comics. Der de ga ut blader med superhelter som Captain America.

Deretter fikk han seg redaktørjobb hos MacDonalds educational publishing, før han begynte hos ITV books. I 1982 fikk han den mer prestisjefylte jobben i Smash hits magazine. Han rakk  bli assisterende redaktør her før han ga seg.

                     

Neil Tennant fra tiden i Smash Hits.

Chris Lowe vokste også opp i nord-England, men på motsatt side av landet, i badebyen Blackpool. Ikke langt fra Liverpool. 

Blackpool er en av de store turistmaskinene i Europa. Med sine 7 millioner turister i året. 

Byen kan skryte av å ha flere hotellsenger enn hele Portugal, tilsammen! Blackpool 

tower (bildet),  strendene og tivoliet er byens mest kjente attraksjoner.

Her vokste han opp som den eldste av 4 søsken. Han har en søster ved navn Vicki, og to brødre i Tim og Greg. Foreldrene heter Clifford og Vivien. Lowe var en svært musikalsk familie der alle spilte et eller annet instrument. Chris lærte seg å spille piano og trombone. Sistnevnte var farens favorittinstrument. Ellers hadde han interesse for sport, der han viste talent i flere grener. 

En ung Chris Lowe

Sitt første kyss fikk Chris som 10 åring, da han og en jente som het Lesley Duffy kysset på et bibliotek.

Som tenåring ble Chris med i dansebandet One under Eight, som spesialiserte seg på svisker som "La Bamba", "Hello Dolly" og "Moon river". Publikum var stort sett godt voksne mennesker. Han jobbet også på det store tivoliet i Blackpool, der han hadde ansvaret for pariserhjulet. Pga. sine kvaliteter som pianist fikk han jobben som keyboardist i rockebandet Stallion. På denne tiden var det rockemusikk som telte for Chris. Interessen for mer tradisjonell popmusikk fikk han først da han så filmen "Saturday night fever". Med artister som Bee Gees, Kool & the gang, og K.C. and the sunshine band. Etter det ble han hekta på dance orientert musikk. I et intervju mange år senere sa Lowe at han på denne tiden også ble inspirert av feststemningen som preger Blackpool i sommerhalvåret, der det ble spilt glad, dansevennlig musikk.  

"Saturday night fever" penset Chris Lowe inn på pop og disco i 1978.

Men heller ikke her ble han lenge, ettersom han i 1978 valgte å flytte til nabobyen Liverpool for å studere arkitektur på University of Liverpool. Interessen for arkitektur hadde han hatt siden han var liten, da hobbyen hans var å tegne hus. Mens han var i Liverpool ble også han interessert i teater. Han deltok derfor i en oppsetning av operastykket "Carmen".

 I 1981 og 1982 hadde han praksis som arkitektstudent i London, da han jobbet for Michael Auckett Associates. Her fikk han ansvaret for å tegne trapper til et industriområde i Milton Keynes, nord for London. Ved siden av denne jobben var han også innom leketøysavdelingen på det store varehuset Harrod's. 

                           

Etter å ha laget endel låter sammen i Tennants leilighet i Chelsea, spilte de i 1982 inn en demo i et studio de leide for 70 kr. i timen. Blant låtene de hadde skrevet var tidlige versjoner av "It's a sin", "West End Girls" og nevnte "Jealousy". I begynnelsen kalte de seg for West end, ettersom de begge trivdes godt i Londons west end. Men litt senere kom de opp med navnet Pet Shop Boys, i respekt for noen venner som drev dyrebutikk i Ealing, London. Dessuten syntes de det var et bra navn, da det etter deres mening hørtes ut som navnet på en engelsk rap gruppe.

Dyrebutikken i Ealing, London. Som ga navnet til en av største popsuksessene i nyere tid.

Samme år ga Bobby O" Orlando og hans gruppe The Flirts ut singelen "Passion". En låt de begge falt pladask for, og som ble en rettesnor for hvordan de ønsket at låtene deres skulle høres ut. I intervjuer mange år senere har Chris Lowe poengtert betydningen av denne låta, ved å si at det ikke ville blitt noe Pet Shop Boys om det ikke hadde vært for "Passion"..

Innerst inne hadde de begge et sterkt ønske om å komme i kontakt med denne Orlando, og et håp om at han kunne hjelpe dem fram i musikkverdenen.

              

The Flirts med "Passion". En låt både Neil og Chris var svært begeistret for. 

Muligheten bød seg da Neil gjennom sitt arbeide i Smash Hits ble sendt til New York for å intervjue Sting i forbindelse med en Police konsert. Det var ikke muligheten til å få slå av en prat med sin tidligere skolekamerat som trakk Neil til New York. Tilfeldighetene ville ha det til at denne Orlando hadde kontor i samme bygning som intervjuet skulle finne sted. Og som journalist i Smash Hits var det ikke vanskelig for Tennant å få til et møte med Orlando.

Bobby O" Orlando

De to avtalte en lunsj sammen på restauranten The Applejack diner på Broadway. Etter å ha pratet litt sammen om løst og fast, fortalte Neil at han var endel av en elektroduo som laget musikk med Orlando som inspirasjon. Og uten at å ha hørt noen av demoene deres sa Orlando ja til å produsere en singel med dem. Årsaken var at han likte Tennants popvennlige utseende, og hans britiske aksent. 

Godt fornøyd med møtet dro Tennant tilbake til London. Og noen uker senere var han tilbake i New York, denne gang ifølge med Chris Lowe. I Unique studios spilte de tre inn "West End Girls", "One More Chance" og "Opportunities". I ettertid kan man si at møtet med Orlando, og innspillingene de gjorde sammen ikke hadde så stor betydning, da låtene ble spilt inn pånytt senere med større suksess. Men for Pet Shop Boys var møtet med Orlando svært viktig der og da. Det åpnet for nye muligheter som kanskje ikke hadde vært der ellers. 

I april 1984 ble den Orlando produserte singelen "West End Girls" gitt ut. Den ble en hit på diskotekene i Los Angeles og San Francisco. Den ble også litt populær i Frankrike og Belgia. Men i hjemlandet England floppet den. Også "One More Chance" ble gitt ut på singel i 1984, uten at så mye skjedde.

            

De Orlando produserte singlene "West End Girls" og "One more chance" fra 1984.

I mars 1985 valgte de derfor å kutte ut Orlando, og heller la et engelsk selskap overta jobben med å produsere og promotere musikken deres. Som takk for samarbeidet fikk Orlando andeler av framtidig salg av disse innspillingene.

Pet Shop Boys skrev deretter kontrakt med Tom Watkins som manager, og de skrev platekontrakt med det London baserte plateselskapet Parlophone. I april 1985 valgte Tennant å bli musiker på heltid, og si opp jobben i Smash Hits. Enda han nettopp hadde blitt forfremmet til en bedre stilling i bladet på denne tiden. 

Som en avskjedshilsen til en populær medarbeider skrev bladet et morsom rim dedisert til Neil :

So!
Farewell then Neil Tennant
You of the ready pen and knowing wink
You of the extended lunch break
No longer shall our hallowed portals ring
With cries of
Sir William Idol is the greatest living Englishman
Or
Tell them I'm in a meeting purlease
No longer shall our happy office purr
with sounds of Mid-afternoon zuzzing at the desk
Thank Godness for that
 

I juli 1985 ble den Thatcher satiriske "Opportunities (let's make lots of money)" gitt ut på singel i England. Som produsent hadde de fått med seg J.J. Jecazlik (Art of Noise) og Nicholas Froome. Låta hadde åpenbare kvaliteter, noe som ble tydelig året etter, da den ble gitt ut på singel pånytt. Men i 1985 ble det kun en 116. plass i England for "Opportunities". 

                 

Fra videoen til "Opportunities".

Gjennombruddet for Pet Shop Boys kom med en remikset versjon av "West End Girls". Parlophone ville heller at de skulle jobbe med nye låter. Men Tennant og co. hadde fortsatt tro på at "West End Girls" skulle kunne slå an hos platekjøperne. De henvendte seg derfor til amerikaneren Stephen Hague, som fram til da hadde hatt suksess med O.M.D., Ric Ocasek og Malcolm McLaren. Han foreslo at de burde tone ned tempoet i låta, noe de var enig i. Også ellers ble det gjort forandringer i forhold til 1984 versjonen. Bla. ble enkelte tekstlinjer fjernet.

Stephen Hague

Tennant som skrev teksten til låta hadde vært inspirert av rapperen Grandmaster Flash og hans "The Message". Tennant flyttet handlingen til London, og lot den handle om motsetningene mellom arbeiderklassen i London øst, og det mer sofistikerte kapitalsterke London vest. "West End Girls" kan på den måten ses i et sosial politisk lys. "From lake Geneva to the Finland station" referer til Vladimir Lenins reise under 1. verdenskrig, der han ble smuglet av tyskerne den veien. En viktig hendelse i tiden rundt den Russiske revolusjon. Man fornemmer en ladet stemning, og noe hvileløst i låta. Og man ser for seg ungdommer som raser rundt i London west end på nattetid. På jakt etter spenning, og disse vestkant jentene..

I oktober 1985 ble den nye versjonen gitt ut på singel. Og etter å ha klatret sakte men sikkert oppover de britiske listene, gikk den til topps i januar 1986, der den holdt seg i 2 uker. Deretter fulgte topplasseringer i Norge (februar), U.S.A. (mai),Canada, Finland, Hong Kong, Irland, Israel, New Zealand, for å nevne noen land. Tilsammen solgte singelen 1.5 millioner kopier i 1986. Noe som gjorde den til en av årets største hits.

I ettertid har diskusjonen gått om "West End Girls" kan regnes som en rap låt. Jmf. Tennants rytmiske snakking innimellom sangen :

Too many shadows, whispering voices
Faces on posters, too many choices
If, when, why, what?
How much have you got?
Have you got it, do you get it, if so, how often?
And which do you choose, a hard or soft option?

Snakker eller rapper han. Og rapper han nok? Diskusjonen blir uansett meningsløs. Om den kan regnes som rap, er det i tilfelle den første rap låta som noensinne gikk til topps på de amerikanske listene. Noen vil nok påstå at "West End Girls" ville blitt regnet til rap sjangeren om den hadde blitt framført av en sort sanger. 

Bandet fikk mye skryt for låta, bla. fikk de Ivor Novello award for beste sang i perioden 1985-1994.

   

Det ble laget en stilfull video til "West End Girls" som uttrykte stemningen i låta på en fin måte.

I februar 1986 prøvde de å følge opp suksessen med singelen "Love Comes Quickly". Og den var laid back på en stilfull måte, der et strykerlignende synthkomp var det som dominerte låta. Dessverre var den litt innadvendt uten det samme hitpotensialet som "West End Girls". I Storbritannia klarte den bare 19. plass, mens i U.S.A. ble det 62. plass. Det virket nesten som om eventyret om Pet Shop Boys var over før det i hele tatt hadde begynt. Ville de ende opp som et one-hit-wonder?

I mars 1986 ble det Stephen Hague produserte albumet "Please" lagt ut for salg. Og selv om de på den tiden kun hadde hatt en stor hit, ble plata populær blant platekjøperne. I Storbritannia ble det en fin 3. plass, noe de fulgte opp med en like fin 7. plass i U.S.A. I Norge ble det 13. plass. 

Pet Shop Boys kom til å gjøre seg kjent med korte titler på albumene sine. Det var Chris Lowe som foreslo at plata skulle hete "Please", da det er hans favorittord. Dessuten ble det et artig ordspill når folk gikk inn i platebutikken og spurte: ""Can I have the Pet Shop Boys album, Please?". 

Teknisk var plata muligens svakere enn senere PSB album, men låtmaterialet var svært bra. Med flotte poplåter som "West End Girls", "Opportunities", "Love Comes Quickly", "Suburbia", "Tonight Is Forever" og "Why Don't We Live Together?". Noe også kritikerne berømmet dem for. Mange PSB fans har fortsatt denne som sin favorittplate med bandet. Det er dramatikk å finne i hver av låtene på plata. Enten det dreier seg om hverdagsvold, ondskapen som lurer rundt hushjørnet i drabantbyene, eller grådigheten som fikk fritt spillerom i Thatcher tidens England. "I Want A Lover" inneholdt den mest dristige teksten, der Neil fikk utløp for sitt ønske å om å lage en låt med et snuskete preg. I nyere tid har Neil beskrevet den som homsedisco, der innholdet må ses i sammenheng med Tennants homofile legning. På "I want a lover" spiller Chris trombone, instrumentet han lærte seg som liten.

I mai ble en ny versjon av "Opportunities" gitt ut på singel, denne gang med Stephen Hague som produsent. Resultatet ble oppløftende med en 11. plass i England, og en sterk 10. plass i U.S.A.

I mai 1986 var Neil og Chris på plass i Sveits for å delta på Montreux pop festival. Tilstede var også navn som a-ha, Inxs, Bonnie Tyler, O.M.D., Billy Ocean og Big Country. Her framførte de sine seneste hits til glede for de frammøtte, og de 500 millioner menneskene som hadde mulighet til å se showet på TV rundtom i verden.

Montreux ligger ved Lake Geneva som de sang om i "West End Girls". Og endelig fikk de sjansen til å se sjøen med egne øyne. Chris Lowe (til Neil): "Is that Lake Geneva?" Neil: "No, I think it's called something else. I don't think there's a Lake Geneva."

Chris og Neil på balkongen på hotellet de bodde på i Montreux.

Der de diskuterer hvorvidt Lake Geneva som de ser utover, eksisterer eller ikke..

I juni 1986 annonserte bandet en større europeisk turne, men den ble det ingenting av, da det teatralske showet bandet planla ble for kostnadskrevende. Også i U.S.A. hadde de tenkt å turnere, og her var det allerede solgt flere tusen billetter da man bestemte seg for å droppe turneen.

I oktober ble "Suburbia" gitt ut på singel med 8. plass i Storbritannia. I U.S.A. ble det kun 70. plass. Hundebjeffingen i starten på låta skulle uttrykke det bestialske i mennesket, der ondskapen aldri er langt unna. Låta var inspirert av Penelope Spheeris film "Suburbia" som tar for seg volden i Los Angeles' forsteder. Tennant så likhetstrekk mellom filmen og det som skjedde under Brixton opprøret i London i 1981. 

Neil Tennant og Pet Shop Boys på Top of the Pops der de framførte "Suburbia".

Bandet hadde med dette bevist at de ikke var et blaff, men et band som var i stand til å komme opp med hits med jevne mellomrom.

I september 1986 var Neil og Chris på besøk i U.S.A. Bla. for å være tilstede på M.T.V. music awards i Los Angeles, den 5. september. Her var de nominert som beste nye artist (en pris norske a-ha vant). Og de opptrådte med "West End Girls", foran et entusiastisk publikum.

Pet Shop Boys på scenen på MTV music awards. De fikk hjelp fra

Ava Cherry (til venstre) da de skulle framføre "West End Girls".

I U.S.A. fikk de virkelig føling med hva det ville si å være popstjerner. "Alle" i California visste hvem de var, og ville prate med dem, eller ha autografen. De fikk også en hyggelig forespørsel fra regissørlegenden Steven Spielberg, om de ønsket å bidra med noen låter til hans nye film "Inner Space". De fikk også spørsmål om å lage musikk til en reklamefilm for et kjent leskedrinkmerke.

Etter utdelingen ble de kjørt i limousin til et "nachspiel". Her fikk de oppleve hvor kontrastfylt U.S.A. kan være, da noen religiøse fanatikere stoppet deres og andre biler, og viste fram plakater der det bla. stod "Video stars are evil", og "It's immortal to to worship these false Gods". På festen fikk Neil og Chris overekt en platinum plate for det gode salget av "Please" albumet. Og de fikk mye skryt fra sjefen av EMI America. Men selv med en million solgt eksemplarer av "Please" i U.S.A. var ikke Neil Tennant helt fornøyd. Neil: "When you consider how big America is, a million isn't very much. I think it's a bit disappointing, really."

Neil og Chris mottok en platinum plate fra EMI sjefen i U.S.A. for salget av "Please".

Morsommere for dem var det å besøke et lokalt diskotek, og se ungdommen danse til en remix versjon av "Opportunities". Selv hadde de imidlertid ikke lyst ti å hive seg med, og bli med å danse.

Neil: "It's a bit naff dancing to your own records."

Chris: "There'no need. I dance to Pet Shop Boys records all the time.. in my bedroom."

Parallelt med alt dette jobbet duoen i studio med remix plata "Disco". En plate som kom ut i november 1986. Den var ment for dansegulvet, med nye versjoner av "West End Girls", "Love comes quickly", "Opportunities" og "Suburbia". Også 1984 låta "Paninaro" var med her, i tillegg til "In the Night" som hadde vært på B-siden av den 1. versjonen av "Opportunities". "In the Night" minnet sterkt om "Passion" med The Flirts, i synthkompet. Som om det var en hyllest til den låta. 

"Paninaro" var en hyllest av den italienske ungdomsbevegelsen ved samme navn, som hadde fokus på mote og og amerikansk kultur. Endel år senere dukket det opp en italiensk gjeng med pøbler som kalte seg The Paninaro Boys - med referanser til Pet Shop Boys og låta deres. Noe Neil og Chris haddel ite til overs for. Neil Tennant: "Det siste vi vil bli sammenlignet med er en gjeng tullinger som lager bråk på fotballkamper."

Coveret på plata var stillbilder fra videoen til "Paninaro". En video Tennant og Lowe selv hadde laget.

Salgmessig ble ikke plata noen suksess (15. plass i England). Og verken fansen eller kritikerne likte plata. I ettertid har de to måttet innrømme at heller ikke de har mye til overs for den. Likefullt ble "Disco" den første utgivelsen i en serie med remixplater ved samme navn. 

Deretter ble det stille fra bandet et halvt års tid der de jobbet hardt i studio. I juni 1987 var bandet tilbake med en smakebit fra den nye plata med singelen "It's a sin". Og igjen hadde bandet skapt en popklassiker som solgte i store antall verden over. I Storbritannia ble det bandets 2. topp plassering, mens i U.S.A. ble det 9. plass. Også i Norge gikk låta til topps. "It's a sin" var storslått pompøs, med referanser både til noe sakralt, og til romfart (jmf. samplingen av NASAs nedtelling på slutten av låta). I teksten ser Tennant tilbake på sitt liv, som etter hans oppfatning er fylt av synd, mens som vel egentlig handler om en oppvekst fylt av skyldfølelse. Tennant som "kom ut av skapet" i 1993 retter i låta og i intervjuer skytset mot St. Cuthbert's Grammar School i Newcastle, der han gikk på skole i barndommen: "At school they taught me how to be. So pure in thought and word and deed. They didnt quite succeed". Han har også omtalt skolen som homofiendtlig. Dette likte skolen dårlig, så de tok til motmæle mot Tennant gjennom media. 

Det ble laget en litt dyster video til "It's a Sin", med Neil og Chris kledd i munkekapper. Som om man befant seg i den mørkeste middelalder, i en tid med heksebrenning. Noe som ytterligere forsterket innholdet i låta. Videoen ble spilt inn i en gammel kirke i Øst-London.

Lystigere var den neste singelen bandet ga ut, der de hadde fått med seg 60-talls ikonet Dusty Springfield ("Son of a preacher man", "You don't have to say you love me", "I only want to be with you") på "What have I done to deserve this". Låta var opprinnelig skrevet i forbindelse med "Please" albumet, men de hadde ikke klart å finne ut hvor i verden Springfield befant seg, så de valgte å legge låta på vent til de klarte å finne henne. Plateselskapet kom opp med forslag til andre kvinnelige sangere de kunne bruke, men Neil og Chris som hadde hatt henne som forbilde i barndommen ville ikke ha noen andre.

Låta var lagt opp som en duett mellom Neils monotone sang i versene, med Springfields glamorøse stemme til å fylle refrenget. Der de på mange måter uttrykte motsetninger i måten å synge på. En Alee Willis var den som kom opp med refrenget "Since you went away I've been hanging around I've been wondering why I'm feeling down.. ", som var en så viktig del av låta.

            

Pet Shop Boys og 60-talls ikonet Dusty Springfield.

"What have I done to deserve this" ble en stor hit med 2. plass i Storbritannia, noe de også oppnådde i U.S.A. på Billboard listene. I Norge ble det 9. plass. 

Springfields karriere lå på denne tiden brakk, og Pet Shop Boys var blitt advart mot henne, da man mente at hun ikke lenger kunne synge, og i tillegg var vanskelig å jobbe med. Karrieren hennes fikk et løft etter denne duetten, ikke minst takket være gutta i PSB. I januar 1988 kom hun inn på topp 15 med en samleplate, den første topp 40 noteringen på 18 år. 

I september 1987 kom albumet "Actually", og godt hjulpet av gode plasseringer for singlene, og strålende kritiker i avisene ble også dette en storselger, selv om Michael Jacksons album "Bad" hindret den i å gå helt til topps i Storbritannia. I Norge ble det 3. plass, mens i U.S.A. ble det en litt skuffende 25. plass. 

Plata hadde et kjøligere preg enn "Please", der de ytterligere fokuserte på den politiske situasjonen i Storbritannia. På midten av 80-tallet begynte man for alvor å se resultatet av Margaret Thatchers politikk, med økende forskjeller mellom folk. Men samtidig som tekstene var mismodig, og stemningen kjølig, var låtene likevel egnet for dansegulvet. "Shopping", "King's Cross" og "Rent" er uttrykk for den urbane livsstilen Tennant observerte i London. I "King's cross" virket det som om bandet hadde evnen til å se inn i fremtiden, med ordene: "By the station called kings cross. Dead and wounded on either side. You know its only a matter of time". For i november samme år ble 31 mennesker drept i King's Cross da en voldsom brann brøt ut i undergrunnen. 

"One More Chance" var i sin tid brukt som B-side på singelen "West end-sunglasses" fra 1984, skrevet i samarbeid med Bobby Orlando. I en remikset versjon fikk låta æren av å være låt nr. 1 på "Actually" albumet.

"Rent" ble også gitt ut på singel i oktober 1987, med en fin 8. plass i Storbritannia som resultat. Det er noe tandert, lavmælt ved denne låta som gjør at mange har et spesielt forhold til den.  

           

Fra videoen til "Rent".

Etter utgivelsen av "Actually" reiste Neil og Chris verden rundt for å promotere det nye albumet. Noe som bla. brakte dem til Norge. Her ble de intervjet av ungdomsbladet Det Nye i desember 1987. Her imponerte de med kunnskap om Erik Bye, og de pratet om at Oslo var en litt kjedelig by, med en gammelmodig flyplass. 

Enda større suksess enn med singlene fra "Actually" hadde Pet Shop Boys i desember, da de gjorde en coverversjon av "Always on my mind" - en låt som Elvis Presley i sin tid gjorde udødelig. Bakgrunnen for at de spilte inn låta var en opptreden på TV showet "Love Me Tender" i august. Der man minnet 10 års dagen for Elvis' død. Pet Shop Boys fikk velge hvilken Elvis låt de ønsket å framføre, og valget stod mellom "Baby Let's Play House" og "Always On My Mind". De endte med å framføre sistnevnte, til stor applaus fra publikum i salen. Responsen var så bra at de bestemte seg for å gi den ut som singel. Og i desember toppet de den britiske singellisten i hele 4 uker. Noe som gjorde den til årets julesingel i Storbritannia. Det eneste negative ved det var at juleklassikeren "Fairytale of New York" med The Pogues og Kirsty MacColl ble henvist til 2. plass på listen.

Også i Tyskland gikk singelen til topps, mens i U.S.A. ble det en fin 4. plass. Dessverre skulle dette vise seg å bli den siste topp 10 plasseringen bandet oppnådde i Statene. I Norge ble det 3. plass. I 2004 kåret avisen The Daily Telegraph låta til den nest beste coverversjonen som noensinne var gjort.

Høsten 1987 var bandet også opptatt med innspillingen av spillefilmen "It Couldn't Happen Here". Som var spilt inn med hjelp fra folk som Barbara Windsor, Joss Ackland og Gareth Hunt. Filmen baserte seg på handlingen i låtene fra "Actually" albumet, samtidig som de gjenspeilte minner Tennant og Lowe hadde fra oppveksten i Blackpool og Newcastle. Filmen ble lansert i 1988 til blandede reaksjoner fra pressen. Den ble heller ikke noen publikumsfavoritt. I New York ble den tatt av plakaten etter kun 4 dager. Noe som førte til at media omtalte filmtittelen som profetisk. 

Ifølge Chris hadde ideen om å lage en spillefilm kommet da de var i en liten kystlandsby for å gjøre opptak til en musikkvideo. Men da de etter tre uker var ferdig, satt de igjen med 90 minutter med opptak. I filmen spilte Chris og Neil rollene som seg selv.. omgitt av virkelige skuespillere. Neil Tennant: "Filmen begynner en tidlig morgen og slutter om kvelden samme dag. I løpet av denne dagen farer vi gjennom et helt liv. Vårt eget. På en måte."

Filmen "It Couldn't Happen Here".

I februar 1988 fikk bandet Eight Wonder med divaen Patsy Kensit som sanger sin største hit med "I'm Not Scared" (7. plass i Sotrbritannia). Låta var både skrevet og produsert av Pet Shop Boys. Som det første av mange sideprosjekt bandet kom til å være involvert i gjennom årene. Ikke lenge etter valgte bandet selv også å gjøre en versjon av "I'm Not Scared", for deres "Introspective" album.

Patsy Kensit er nok mer kjent for sine forhold til Liam Gallagher (Oasis) og 

Jim Kerr (Simple Minds), enn for samarbeidet med Pet Shop Boys.

I april 1988 ble "Heart" gitt ut som siste singel fra "Actually" albumet. En låt de skrev som en hyllest til 70-tallets mega-disco sound. De hadde også Madonna i tankene da de skrev den, og planen var å tilby den til henne, men de mistet motet og valgte derfor å spille den inn selv. "Heart" hadde det samme lydbildet som Madonna hadde på midten av 80-tallet. Og hun ville utvilsomt ha skapt en stor hit ut av den i U.S.A. Heldigvis ble "Heart" også en stor hit i PSBs versjon, med nok en 1. plass i Storbritannia, noe de også oppnådde i Tyskland. I Norge ble det 6. plass. I videoen til låta hadde de fått med seg Ian McKellen, som mange år senere ble kjent i rollen som Gandalf i Ringenes Herre. I "Heart" videoen spilte han rollen som Dracula. Plottet i videoen er at McKellen stjeler Neil Tennants kone. I ettertid har dette skapt endel muntre kommentarer, all den tid både McKellen og Tennant er profilerte homser i virkeligheten.

"Heart" markerte slutten på PSBs mest suksessrike periode, som den siste singelen til å gå til topps i England.  I tiden etter 1988 slet bandet med å få singlene sine inn på topp 10 i England. Noe de observerte med vemod. 

I september 1988 ble den første singelen fra det nye "Introspective" albumet gitt ut. Og den latino inspirerte "Domino Dancing" var en helt annen type låt enn det de hittil hadde laget. Den var spilt inn i Miami sammen med produsent Lewis Martineè (Exposed) og latinobandet The Voice in Fashion. De fikk ideen til tittelen på låta etter er ferieopphold på St. Lucia i Karibien, der Chris' kamerat Pete Andreas brukte å gjøre en seiersdans hver gang han slo de andre i domino. Denne Pete Andreas fulgte Chris Lowe når de var ute og reiste på konserter eller innspillinger. Og mange vil ha det til at han og Lowe var kjærester gjennom en årrekke, uten at Lowe noen gang har bekreftet ryktene. Andreas døde av AIDS i 1994. 

Salgsmessig gikk det brukbart med en 7. plass i Storbritannia, 5. plass i Norge og 3. plass i Tyskland. Like etterpå kom albumet "Introspective", som i likhet med "Domino dancing" var musikk tilpasset dansegulvet, med lange repeterende låter, slik som "Always on my mind", "It's alright", "I'm not scared" og "Left to my own devices". Plata kan ses som PSBs bidrag til house sjangeren på den tiden, noe som ikke var like populært blant fansen som likte de forrige platene bedre. På plata hadde de fått med seg den kjente produsenten Trevor Horn som er kjent for sine storslåtte produksjoner med ABC, Frankie goes to Hollywood, Yes og Propaganda for å nevne noen. Og hans forkjærlighet for det pompøse kom til uttrykk i "Left to my own devices", som også ble bandets neste singel. Strykere og himmelsk sang skapte her en sakral stemning, før danserytmene tok over og fikk lytteren ned på jorda igjen. Teksten er bortimot selvbiografisk, der Neil gir oss små innblikk i sin barndom: "I was a lonely boy, no strength, no joy. In a world of my own at the back of the garden. I didnt want to compete, or play out on the street. For in a secret life I was a round head general". Moren hans ble lettere oppbrakt da hun første gang hørte låta.

Videoen til "Left to my own devices". Produsent Trevor Horn.

Salgmessig gikk det også bra, med 4. plass i Storbritannia og 9. plass i Tyskland. Også "Introspective" gjorde det bra med 2. plass i Storbritannia og 14. plass i Norge. Plata kom i to ulike versjoner, der den ene hadde streker i forskjellige farger på coveret, mens det andre hadde Neil avbildet sammen med en hund.

I 1989 var ikke bandet like synlig i rampelyset som i årene forut. Neil og Chris tilbrakte mye tid i Tyskland sammen med Harold Faltermeyer i hans Red Deer studio i München. Her spilte de inn albumet "Behaviour" som kom ut året etter. For å holde interessen for bandet oppe ble nok en låt fra "Introspective" gitt ut på singel. "It's Alright" som på albumet varte i hele 9.24 minutt, ble kortet ned til 4.19 og gitt ut på singel i juli 1989 (5. plass i Storbritannia). Da i en litt mer tilgjengelig versjon. Låta var en coverversjon av Sterling Voids' Chicago house klassiker fra samme periode. 

I februar var bandet representer på listene gjennom Dusty Springfield og hennes singel "Nothing has been proved" (16. plass i Storbritannia). Låta var skrevet og produsert av Pet Shop Boys, der den var endel av soundtracket til filmen "Scandal". Også hennes "In private" (14. plass i desember 1989) var skrevet og produsert av dem.

I juni 1989 tok bandet en pause fra innspillingen av den nye platen da de dro på sin første turne noensinne, med 14 konserter i Storbritannia, Hong Kong og Japan. Her fikk duoen endelig mulighet til å sette opp et ekstravagant sceneshow, slik de hadde drømt om i mange år.  I 1989 var Neil også opptatt med bandprosjektet Electronic sammen med New orders Bernard Sumner og The Smiths Johnny Marr. Et band som har kommet sammen med jevne mellomrom opp gjennom årene. Tennant har aldri vært regnet som medlem av Electronic, men deltok på debutalbumet deres. På førstesingelen "Getting away with it" (12. plass i Storbritannia) fikk han æren av å synge. 

Pet Shop Boys og Bernard Sumner fra New Order / Electronic.

Om ikke dette var nok, var duoen også sterkt involvert i plateprosjektet til en annen tilårskommen diva, nemlig Liza Minnelli og hennes "Results" album. Også her gjorde de det meste av låtskrivingen og produksjonsarbeidet. Med seg hadde de tidligere samarbeidspartnere som Julian Mendelsohn, Anne Dudley, Angelo Badalamenti og Andy Richards. Singelen "I want you now" var skrevet av de to, i tillegg til at Minnelli sang de gamle PSB låtene "Tonight is forever" og "Rent". Av 10 låter på plata var 7 skrevet av dem. Kritikerne mente dette minnet mer om en Pet Shop Boys plate enn en med Liza Minnelli, med rette. Kabaretartisten Minnelli som fram til da nesten ikke hadde gjort seg gjeldende på plate, fikk med "Results" sin første salgssuksess på mange år. I Storbritannia ble det en fin 6. plass.

Liza Minnelli: "Results"

I januar 1990 var Neil tilstede på Brit Awards. På den tiden hadde han nettopp avsluttet et lengre forhold til en mann, noe som gikk hardt innpå ham. På vei til utdelingen på Dominion theatre ble Sinead O'Connors "Nothing compares 2 u" spilt i taxien Neil satt i. Og den stemningsfulle låta om trøblete kjærlighet ble for mye for ham. Så tårene spratt, noe han syntes var litt flaut ettersom taxisjåføren satt og fulgte med ham i speilet. O'Connors tolkning av "Nothing compares 2 U", er en av Neils favorittlåter.

I juli 1990 kom Springfields album "Reputation" ut. Neil og Chris hadde skrevet og produsert halvparten av låtene på plata.

Like etter i juli 1990 ble "So hard" gitt ut som første singel fra "Behaviour" albumet. Og den viste med all tydelighet at de igjen hadde endret stil, fra house inspirert dance skapt av digitale synthesizere, over til synthpop skapt av analoge synthesizere. Ikke ulikt det som var vanlig på starten av 80-tallet. Hovedårsaken til endringen var at bandet var lei av digitale synther, og heller ønsket å skape et fyldigere, varmere lydbilde. Og Harold Faltermeyer ble regnet som en av de beste i bransjen på analoge synther. På slutten av  70-tallet hadde han suksess sammen med italieneren Giorgio Moroder, der de to stod bak hitene til disco dronningen Donna Summer. På 80-tallet samarbeidet Faltermeyer mange kjente artister, men er nok likevel mest kjent for den instrumentale storhiten "Axel F." fra "Beverly Hills Cop" filmen (1984). 

Harold Faltermeyer

"So Hard" hadde et "bombastisk" synthparti i starten på låta som gjorde at man fikk assosiasjoner til noe militært. I teksten tok de for seg mellommenneskelige relasjoner i et parforhold på en fin måte. Der begge parter ønsker å få forholdet til å fungere, men ikke får det til, fordi det er vanskelig : "Everybody's got to live together. Just to find a little peace of mind there. If you give up your affairs forever. I will give up mine. But it's hard, So hard". Selv om "So hard" ikke var en opplagt singelhit oppnådde den en fin 4. plass i Storbritannia (3. plass i Tyskland).  Videoen til låta ble spilt inn i Neils hjemby Newcastle, der flatfylla som preger bybildet en lørdagskveld dannet rammen for videoen. 

"Albumet "Behaviour" kom like etter til stort sett strålende kritiker i pressen. Plata var en smakfull affære, der de analoge synthene bidro til å skape et rundere og varmere lydbilde enn på "Introspective". I tillegg hadde de her latt melodien komme i fokus igjen, med sterke låter som "Being boring", "My october symphony", "This must be the place I waited years to leave", "So hard" og den svært vakre "Jealousy". Neil Tennant som gjennom årene var blitt kjent for sin måte å "prate sangene", valgte i større grad å synge her. De hadde også fått med seg Johnny Marr fra Smiths på gitar på enkelte låter, som for å skape en motvekt til det syntetiske. 

"Being Boring" var en sval, avdempet affære der Tennants sang høres ut som behagelig hvisking. Mange har med årene genierklært denne låta, som noe av det fineste Pet Shop Boys har laget. Men da den ble gitt ut på singel i november 1990 ble det kun en 20. plass i Storbritannia (13. plass i Tyskland). også tekstmessig var dette en spennende låt, der Neil reflekterer over alle de mennesker han har kjent som har blitt borte gjennom årene. Tanker han gjorde seg da han i voksen alder besøkte teateret han brukte å opptre på, i hjembyen Newcastle. 

I 1990 valgte bandet å bryte med sin manager gjennom mange år, Tom Watkins, og erstatte ham med Jill Carrington. Det lå ikke noe dramatikk i bruddet, da de fortsatt var gode venner. Bla. ble Neil ansatt som direktør i et Watkins' selskaper. På denne tiden var Watkins manager (og låtskriver) for boybandet Bros.

Jill Carrington var en dyktig ringrev som tidligere hadde hjulpet artister som Duran Duran, Queen, Talk Talk, Van Morrison og Paul Weller. 

11. mars 1990 dro bandet ut på en større turne kalt "Performance", med opptredener i U.S.A. Canada, Frankrike, Belgia, Tyskland, Sverige, Danmark, Finland, Tsjekkoslovakia, Østerrike, Ungarn, Jugoslavia, Sveits, Italia, Spania, Nederland, Irland og Storbritannia. Men altså ikke Norge i denne omgang. Showet de presenterte var laget av David Alden og David Fielding som hadde bakgrunn fra Londons opera.

I mars 1991 ble "How can you expect to be taken seriously" fra "Behaviuor" albumet gitt ut som en dobbelsingel med en coverversjon av U2s hit "Where the streets have no name". Sistnevnte låt ble mikset sammen med Frank Viallis 60-talls hit "Can't take my eyes off you". Bakgrunnen for at de valgte "Where the streets have no name" var at de syntes gitarpartiet i starten på låta minnet om den lyden en sequenser laget. De syntes også at melodien passet bedre for dansegulvet enn i en rockelåt. Og denne "urettmessigheten" ønsket de å ordne opp i ved å gi den et glamorøst elektronisk uttrykk. Videoen til låta ble laget som en fortsettelse av videoen til "How can you expect to be taken seriously", som om det var en hilsen til U2. U2 som ikke helt visste hva de skulle mene om dette svarte tilbake med: "What have we done to deserve this?". Dobbeltsingelen ble en stor suksess i Storbritannia med en 4. plass (7. plass i Tyskland). 

I juni 1991 ble også "Jealousy" gitt ut på singel. Låta de hadde skrevet allerede i 1981, men som de først på 90-tallet valgte å gi ut. Den starter lavmælt med et enkelt synthkomp, og avslutter på en grandios måte med blåsere, strykere og trommer.  I videoen til låta ender det med full slåsskamp mellom flere muskelbunter på en nattklubb. I Storbritannia nådde singelen 12. plass.

Det gikk hardt for seg i videoen til "Jealousy".

4 måneder senere var det klar for en ny runde med plateutgivelser, da "D.J.Culture" ble gitt ut på singel i oktober 1991 (13. plass i Storbritannia, 19. plass i Tyskland). Selv om det var vanskelig å finne belegg for det i teksten var låta en slags protest mot holdningene i den britiske befolkningen på den tiden, der flere og flere var positive til Golfkrigen. Sammenligningen mellom D.J. kulturen, der man sampler (låner) riff og melodier fra hverandre, og denne krigen, begrunnet Neil med at George Bush samplet / lånte kjente sitat fra Winston Churchill. Fra 2. verdenskrig. Neil: "The essence of the song is in the first place insincerity, about George Bush who acted like he was Winston Churchill. He referred to World War II and, as a matter of fact, he sampled things Churchill said, just like artists do with records from the past. That is why it is called "DJ Culture". 

Den diskotek vennlige låta ble gitt ut for å promotere samlealbumet "Discography" som var ute i butikkene like etter. Og selv det kun var gått 6 år siden Pet Shop Boys fikk sin første listeplassering med "West End Girls", hadde de hele 17 topp 20 singler (Storbritannia) å vise til allerede. Noe som dannet et godt grunnlag for en samleplate. Ikke minst ettersom "Always on my mind", "Where the streets have no name" og "It's alright" i singelformat først ble tilgjengelig på denne platen. I tillegg til to nye singler. I hjemlandet oppnådde de en fin 3. plass på albumlistene i ukene før jul. Og plata fortsatte å selge bra i årene etter, helt til den ble avløst av "Pop art" i 2003. Det ble også gitt ut en VHS kalt "Discography", med alle bandets videoer. Merkelig nok solgte ikke samleplata så bra i Norge. Og i U.S.A. som på denne tiden tilsynelatende hadde glemt hvem Pet Shop Boys var, klarte plata kun en 111. plass.  

I desember ble den Stock, Aitken & Waterman inspirerte "Was it worth it" gitt ut på singel. Og med 24. plass i Storbritannia ble dette ny bunnotering for en PSB singel (etter 1986).

I 1992  tok Neil og Chris en velfortjent pause fra Pet Shop Boys, der de heller jobbet med andre prosjekter, slik de hadde gjort i 1989. Tennant samarbeidet igjen med Electronic, på singelen "Disappointed" (6. plass i Storbritannia) som ikke var å finne på noen albumutgivelse. Og han spilte inn vokalen på "So hard" pånytt da elektro duoen KLF ønsket å gjøre en remiks versjon av låta. Både Lowe og Tennant var involvert som produsenter av soundtracket til filmen "The Crying game", der de hadde fått med seg Boy George fra Culture Club til å synge coverversjonen av 60-talls hiten ved samme navn. Singelen nådde 22. plass i september 1992. 

Mens Neil Tennant opp gjennom årene har hatt flere prosjekter på gang parallelt med Pet Shop Boys, har Chris Lowe stort sett kun gjort ting sammen med Tennant. Et unntak ble gjort i 1993 da han samrbeidet med Arsenals stjernespiss Ian Wright om singelen "Do the right thing", som Lowe skrev og produserte. Med seg hadde Lowe fått sangeren Sylvia Mason-James som har bidratt på mange PSB låter. Bakgrunnen for samarbeidet var Lowes lidenskapelige interesse for fotball og Arsenal. Motorsykkelkjøring er en annen stor interesse hos Lowe.

I 1993 gikk Neil og Chris i gang med innspillingen av sitt neste album kalt "Very". En plate som var enda mer tilgjengelig enn de to foregående platene, med mange fengende låter innpakket i en flott produksjon. I Storbritannia ble dette deres første ( og foreløpig siste) topplassering på albumlistene. Også ellers i verden solgte plata bra (8. plass i Norge), der den endte opp med et salg på 4 millioner eksemplarer. Det regnes også som deres "come out" album, da det var på tiden "Very" ble gitt ut at Neil Tennant offentlig gjorde det kjent at han var homofil. Noe pressen i årene forut hadde viet mye oppmerksomhet. Erkjennelsen kom i forbindelse med et intervju med homsemagasinet Attitude. Det har også vært mye spekulasjon rundt legningen til Chris Lowe, men i motsetning til Tennant har ikke han hatt noe ønske om å si noe om det.

Den glade stemningen på plata gjenspeilte livssituasjonen til de to, der Neil skrev låter som "I wouldn't normally do this kind of thing" og "Liberation" i kjærlighetsrus. Han var på den tiden kjæreste med musikeren Tom Stephan. Forholdet mellom de to varte i to år, men de har beholdt vennskapet også i tiden etterpå.

Neil Tennant kjæreste Tom Stephan.

 "Very" har blitt omtalt som deres "up" album, mens forgjengeren "Behaviour" var deres "downer" album, pga. den mer pessimistiske, melankolske stemningen. Det var også den første plata Pet Shop Boys produserte selv. Stephen Hague hadde en mer rådgivende rolle denne gangen. Plata kom i to utgaver. Den ene som enkel cd med et forseggjort plastcover som kunne gi assosiasjoner til legobrikker. Mens den andre kom som en dobbel cd under navnet "Very relentless", der cd nr. 2 inneholdt låtene "My head is spinning", "Forever in love", "KDX 125", "We came from outer space", "Man who has everything" og "One thing leads to another".

Pet Shop Boys som i mange år hadde fremstått som litt grå og 

kjedelig slo ut håret på "Very", med mange sprø påfunn.

Også singlene fra albumet gjorde det bra på listene, der hele 5 av dem kom inn på topp 15 i Storbritannia. Først ute var den dramatiske "Can you forgive her?", som på mange måter var foranledningen til at Neil "kom ut av skapet". Låta handler om en gutt som har betrodd seg til en venninne om sin legning, men istedet for å holde tett om det, forteller hun det videre til andre. Noe som er veldig sårende: "You're in love, and it feels like shame. Because she's gone and made a fool of you in public again". Tittelen "Can you forgive her?" hadde Neil tatt fra Anthony Trollopes viktorianske roman ved samme navn. I hjemlandet ble det 7. plass for singelen. 

Selv om "Can you forgive her?" var en klassisk PSB singel av høy klasse, var det først og fremst 2.singelen "Go west" som gjorde at en hel musikkverden rettet sine øyne mot Neil og Chris. Og som i neste omgang løftet albumet "Very" høyt opp på albumlistene rundt om. "Go west" var egentlig en discohit med homsebandet Village People i 1979, der tittelen henspilte på drømmen om  å dra vestover til San Franscisco, homsenes utopia. Pet Shop Boys endret litt på teksten og stemningen i låta, slik at "Go west" hørtes ut som et russisk anthem der man hyllet vesten, russernes utopia. Neil: "Where do you go when you're East? You go West". Denne stemningen ble ytterligere forsterket i videoen, som delvis var spilt inn på den Røde Plass i Moskva. Med forseggjort datagrafikk brukte man de kommunistiske symbolene på en fiffig måte. Videoen var laget av en Howard Greenhalgh, som også fikk ansvaret for bandets neste musikkvideoer. 

              

Videoen til "Go west" forsterket budskapet i låta på en vakker måte. 

Som en av de beste musikkvideoer som noensinne er laget.

Bakgrunnen for at de valgte å spille inn "Go west" var en opptreden de gjorde på nattklubben Hacienda i Manchester, der inntektene gikk til AIDS saken. Arrangøren ønsket at de skulle gjøre en coverversjon, og bandet ble enig om at de skulle framføre Beatles klassikeren "The fool on the hill". Men dagen etter at de hadde bestemt seg for den låta kom Chris opp med "Go west", som han mente de istedet burde gjøre. Han hadde bladd gjennom platesamlingen sin og funnet fram til den gamle Village people platen. Neil som aldri hadde hørt låta før var skeptisk til ideen, men Chris som var oppglødd på ideen trumfet den igjennom. Chris: "I knew that would swing over Neil to my way of thinking". Og etter at Chris hadde laget en prøveversjon av "Go west" ble Neil overbevist. Men da de skulle framføre den på Hacienda, hadde ikke Neil lært seg teksten enda, så han hadde en jukselapp med teksten på. Men denne ble blåst bort av en vindmaskin mens de stod på scenen, så Neil ble tvunget til å improvisere: "Together! We will do something! Together! We'll have to sing!". "Go west" ble deretter framført på en veldedighetskonsert i New York, der indianeren i Village People var tilstede. Og han var svært begeistret for PSBs versjon. Og det var han ikke alene om. Singelen gikk til topps i Tyskland, mens den oppnådde 2. plass i Storbritannia i september 1993. I Norge ble det 5. plass, som den foreløpig siste PSB singelen til å nå opp på VG lista.

I årene etter har låta blitt brukt i mange ulike sammenhenger. Bla. har Arsenal fansen adoptert den, der de synger "One-nil to the Arsenal". Noe som sikkert gleder Arsenal fan Chris Lowe. Også West Bromwich albion bruker låta som utgangspunkt for en av sine fotballsanger: "Go West Bromwich Albion".

Originalen med Village People.

I oktober kom albumet "Very", og med strålende kritiker i musikkpressen ble dette som nevnt en storselger av det sjeldne. Plata regnes av mange som den beste PSB plata som er laget. 

I desember fulgte den lett løsslupne singelen "I wouldn't normally do this kind of thing" (13. plass i Storbritannia), en låt som ga assosiasjoner til 60-tallets swinging London. Singelversjonen skilte seg litt ut fra albumversjonen, selv om begge var produsert av bandet selv. I videoen "friket" de helt ut i merkelige kostymer og bevegelser, for å forsterke inntrykket av at dette er ting de normalt ikke gjør..

             

Neil Tennant: "I wouldn't normally do this kind of thing".

1994 ble et langt roligere år utad for Pet Shop Boys. Ytterligere to singler fra "Very" albumet ble gitt ut i "Liberation" (14. plass) og "Yesterday when I was mad" (13. plass). Begge var et resultat av Tennants lettsindige og amorøse følelser fra den tiden låtene ble skrevet.

I mars 1994 fikk britpop bandet Blur en stor hit med "Girls and Boys", i en remiks versjon gjort av Pet Shop Boys. Dette ble starten på en trend der Neil og Chris fikk oppdrag fra kjente artister som Madonna, Yoko Ono, Rammstein, og Bloodhound Gang om å lage remikser av låtene deres.

Nok en suksess opplevde de to i juni da singelen "Absolutely fabulous" nådde topp 5 i Storbritannia. Da under artistnavnet Absolutely Fabulous. I ettertid har de nektet å regne denne som en Pet Shop Boys singel, selv om den både er skrevet og spilt av PSB. Bakgrunnen for det litt merkelige samarbeidet mellom bandet og de to kvinnelige komikerne Jennifer Saunders og Joanne Lumley, var at Neil og Chris lekte seg med noen samplinger som var gjort fra jentenes TV serie "Absolutely Fabulous". De fikk da ideen om å lage en låt rundt det, deretter inviterte de jentene over til å bli med på innspillingen. Inntektene fra singelsalget gikk til veldedighets organiasjonen Comic relief, der komikere og andre samler inn penger til land i Afrika. Jentene hadde "naturlig" nok hovedrollen i musikkvideoen som ble laget.

Lights! models! guest list!-chanel
It's the bloody Pet Shop Boys, sweetie!

I september 1994 ble "Disco 2" gitt ut. Og igjen fikk fansen presentert kjente låter som "I wouldn't normally do this kind of thing", "Yesterday, when I was mad" og "Go west" i remikset versjon tilpasset dansegulvet, til glede for mange D.J.-er rundt om. Men særlig lyttervennlig var de ikke, da alle låtene var mikset over i hverandre av en Danny Rampling. Også de enkelte låtene var mikset av andre, slik som The Beatmasters, DJ Pierre, Farley & Heller og E Smoove.  Salgsmessig gikk det bra med en 6. plass i Storbritannia. Men verken kritikerne eller fansen likte denne smale utgivelsen. 

I 1994 dro bandet også på en "Discovery" turne, eller "Third world tour" som den også ble kalt, der de besøkte land som Singapore, Australia, Puerto Rico, Mexico, Colombia, Chile, Argentina og Brasil. Her ble bla. den gamle låta "Paninaro" spilt. Og liveversjonen av låta fra denne turneen dannet grunnlaget for singelen "Paninaro '95" som ble gitt ut i august 1995 (15. plass i Storbritannia). Singelen ble gitt ut som en smakebit på raritets albumet "Alternative" som kom på samme tid. Plata bestod av 30 låter som hadde vært B sider på singlene deres, fordelt over 2 cder i kronologisk rekkefølge. For de fleste av dem var det første gang de var tilgjengelig på cd, noe som gjorde dem interessant både for fansen og andre. Ikke minst fordi bandet her viste at de hadde mange flotte låter som ikke ble funnet god nok for albumutgivelsene. "I want a dog", "In the night" og "Paninaro" var riktignok kjent fra album som "Disco" og "Introspective", mens perler som "That's my Impression", "Was that what it was", "Jack the lad", "The sound of the atom splitting" og "Euroboy" ikke var det.

I hjemlandet ble "Alternative" tatt godt imot, med en 2. plass på albumlisten. Mens ellers i verden solgte den dårlig. Plata skulle egentlig hete "Besides", noe som muligens ville vært et mer passende navn for å beskrive hva det faktisk var, en plate med låtene som i sin tid ble til overs.

"Alternative" var dedikert til Lowes venn Pete Andreas som døde i 1994 (det er en hilsen til ham på innercoveret).

I 1995 fikk Chris Lowe også muligheten til å prøve seg som skuespiller, da han hadde en mindre rolle i den australske TV serien Neighbours.

Pet Shop Boys har gjennom årene vært hyppige gjester på Top of the Pops.

I mars 1996 var Pet Shop Boys tilbake på listene, denne gang sammen med rockeikonet David Bowie. En artist Tennant hadde hatt som sitt forbilde i barndommen. Sammen sang de Bowie låta "Hallo Spaceboy" som Pet Shop Boys hadde remikset i forbindelse med denne singelutgivelsen. Bakgrunnen for det litt overraskende samarbeidet var at Tennant og Lowe hadde vært tilstede på en Bowie konsert på Wembley i november 1995. Og etter konserten hadde de vært backstage sammen med Bowie. På den tiden hadde Bowie nettopp gitt ut albumet "Outside". Tennant fortalte da at "Hallo Spaceboy" var hans favoritt på plata. Bowie foreslo da at Pet Shop Boys burde remikse den. Han sa det på en spøkefull måte, så de trodde ikke han mente det. Men en uke senere fikk Tennant en telefon fra Bowie der tilbudet ble gjentatt. Resultatet ble en helt annen type versjon enn det som hadde vært på "Outside" albumet. Mye mer tilgjengelig og fengende, og med et typisk Pet Shop Boys sound. Tennant koret på låta, der han sang tekstlinjer fra Bowies 1969 hit "Space Oddity". "Duetten" ble første gang presentert for publikum på Brit Awards på nyåret 1996, og i mars nådde singelen 12. plass på singellisten.

       

Pet Shop Boys hjalp David Bowie på singelversjonen av "Hallo Spaceboy".

Samme vår hjalp PSB Tina Turner, et annet rockeikon, på hennes album "Wildest dreams". Her skrev de og produserte låta "Confidential". 

I april 1996 ble "Before" gitt ut som første singel fra det kommende "Bilingual" albumet (7. plass i Storbritannia). Låta hadde referanser både til singelen "Love comes quickly" pga. budskapet om at kjærligheten kan komme plutselig når man minst venter det. Og til O.J. Simpson saken i U.S.A. pga tekstlinjen: "a man who loved too much who ended up inside a prison cell". Ellers viste "Before" med sin klubb stemning at Neil og Chris igjen var klar for dansegulvet.

Deretter ble det en stille periode før 2. singelen "Se A Vida E' (That's the way life is)" ble gitt ut i august. Neil skrev låta for å muntre opp en venn som slet med depresjon. Melodien og arrangementet hadde han lånt fra den brasilianske låta "Estrada Da Paixao" med gruppa Olodum. Et band de hadde kommet i kontakt med da de turnerte i landet. Oludum fikk sin rettmessige andel av inntektene fra salget. Men trommespillet i  "Se A Vida E'" ble gjort av det skotske trommeensemblet SheBoom. De som har peiling på portugisisk sier at tittelen grammatisk ikke er rett, noe Tennant ikke tok så tungt, da han aldri hadde hevdet at han var god i portugisisk. I Storbritannia ble det en 8. plass for singelen, mens i Tyskland ble det 18. plass.

Det kvinnelige tromme ensemblet SheBoom.

På denne tiden var Neil Tennant også opptatt med å hjelpe bandet Suede på deres "Filmstar" singel, der han bidro med sin vokal på B side låtene "Saturday night" og "Rent" (Pet Shop Boys cover). 

I september 1996 fulgte albumet "Bilingual", gitt ut på Atlantic records. "Bilingual" betyr to språklig, og på denne plata inneholdt 3 av låtene tekster både på engelsk og portugisisk. Også musikalsk var plata inspirert av latinske rytmer, inspirasjon bandet hadde fått mens de var i Sør Amerika. De hentet også inspirasjon fra andre deler av verden, slik som på homse-anthem låta "A Red letter day", der det russiske mannskoret  Choral Academy of Moscow hjalp til på refrenget. "A red letter day" ble også gitt ut på singel med en fin 9. plass i mars 1997. Også den mer dansbare tittellåta "Bilingual" ble gitt ut på singel, med 14. plass i november 1996. Dansbar var i høyeste grad også "To step aside" som ble gitt ut på dobbel singel i U.S.A. sammen med "Se A Vida E'". Singelen gikk til topps på de amerikanske dance listene, og Pet Shop Boys fikk en uventet Grammy nominasjon for den. Dessverre vant de ikke. "To step aside" er en snodig låt i PSBs diskografi, der den minner mer om en Deep Forest låt, med sin blanding av danserytmer og etnisk sang. Den "barnslige" bakgrunnssangen var noe de hadde samplet fra en plate med sigøyner musikk. 

"Bilingual" ble i likhet med "Very" godt mottatt i musikkpressen og hos platekjøperne. Selv om 4. plass i Storbritannia og 25. plass i Norge var et steg ned fra sist. Atlantic records hadde bestemt seg for å få Pet Shop Boys tilbake til gamle høyder i U.S.A. Men 39. plass på Billboard viste vel at de ikke lyktes helt.  

Som så ofte tidligere valgte Chris og Neil å konsentrere seg om alternative prosjekter i tiden etter albumutgivelsen. Sommeren 1997 holdt de residens på fasjonable Savoy theater i London, der de i løpet av 3 uker gjorde en rekke konserter. Showet de gjorde ble kalt "Somewhere" etter den gamle "West side story" klassikeren. De gjorde også en coverversjon av låta, som ble gitt ut på singel i juli 1997. Og engelskmennene likte tydeligvis låta, da den nådde topp 10 på singellisten. Også en DVD kalt "Somewhere" ble gitt ut med bakgrunn i konsertene.   

DVDen "Somewhere".

Sceneshowet på Savoy theatre ble laget av en dame ved navn Sam Taylor Wood, der hun prosjekterte  filmopptak på sceneveggen. I 1998 og 2003 fikk hun mulighet til å være popstjerne gjennom singelutgivelsene "Je TÀime... Moi nun plus" og "Love to love you baby", sistnevnte under pseudonymet Kiki Kokova. Begge platene var coverversjoner produsert av Pet Shop Boys.

I 1998 gjorde bandet flere opptredener rundt om, i tillegg til at de var involvert i ulike plateprosjekt. Bla. deltok de på veldedighetsplata "Twentieth century blues", der kjente artister som Paul McCartney, Bryan Ferry, Robbie Williams, Sting og Elton John gjorde tolkninger av sanger skrevet av den engelske komponisten Noel Coward. En mann som hadde sin storhetstid på 20- og 30-tallet. Pet Shop Boys framførte "Sail away" på plata, i tillegg til at Neil var den som fikk igang prosjektet, og som inviterte disse kjente artistene til å delta. 

"Twentieth century blues": En hyllesplate til Noel Coward.

Tennant deltok også med sin vokal på Robbie Williams singelen "No regrets". Og sammen med Chris Lowe bidro han med låta "Screaming" på plata "Psycho: Music from and inspired by the Motion Picture", som var en hyllest til filmskaperen Alfred Hitchcock. Plata ble ikke gitt ut før i 1999.

 I 1998 byttet Pet Shop Boys manager pånytt, da Jill Carrington valgte å trekke seg tilbake etter mange år i bransjen. Inn kom istedet Mitch Clark som tidligere hadde jobbet som promoteringssjef for EMI international.

Deretter satte bandet seg ned for å skrive nye låter. Denne gang sammen med teater og film forfatteren Jonathan Harvey, der ønsket var å skrive en musikal. Mange av låtene som ble skrevet i denne prosessen endte opp på 1999 albumet "Nightlife". En tittel Tennant i utgangspunktet hadde tenkt å bruke på musikalen. "Nightlife" albumet ble bla. gitt ut for å promotere den kommende musikalen. Likefullt var det en fullverdig utgivelse som stod på egne ben, med sitt eget tema. Gjennom hele sin karriere hadde Pet Shop Boys hyllet klubblivet og musikken som ble spilt der. Og på "Nightlife" prøvde Neil og Chris igjen å få lytteren ut på dansegulvet, der de hyllet 70-tallets disco med Village People og Donna Summer i spissen. Noe man tydeligst hørte i den Village People aktige "New York city Boy". Plata var også en generell hyllest til nattelivet, der menneskets mer kjødlige behov kommer i fokus, med sine positive og negative sider. 

Som første singel fra plata ble "I Don't Know What You Want But I Can't give it any more" gitt ut. Både i tittel og lydbilde var dette en en typisk Pet Shop Boys låt, som bla. kan sammenlignes med "Can you forgive her" fra "Very" albumet. Den ble ingen stor hit da den kom ut i juli 1999. I hjemlandet ble det 15. plass, men ellers ble den forbigått i stillhet. 

Bedre gikk det med "New York city boy" da den ble gitt ut i oktober 1999. Låta var skrevet i samarbeid med den kjente produsenten / DJen David Morales (Madonna, Michael Jackson, Whitney Houston). De vurderte å hente inn Village People til å synge refrenget "New York city boy, you'll never have a bored day". Men på et eller annet tidspunkt ble den ideen forkastet, og noen studiomusikere ble hentet inn istedet. Låta ble ikke uventet svært populær på diskoteker verden over, ikke minst på homsediskoene. Noe som bidro til at den solgte bra i U.S.A. Men fordi radiostasjonene ikke spilte låta, nådde den ikke helt opp. I Storbritannia ble det 14. plass.

          

I videoen til "New York City boy" viste bandet pånytt en uhøytidelig side av seg selv.

Albumet "Nightlife" solgte brukbar rundt om med 7. plass i Storbritannia og 16. plass i Norge. Tilsammen 1.4 millioner eksemplarer på verdensbasis. På plata hadde de også funnet plass til en duett med Kylie Minogue på "In denial". På et tidspunkt der Minogue stod uten platekontrakt. Like etter smilte livet igjen til lille Kylie, da hun i juli 2000 toppet de britiske listene med "Spinning around". 

Som  3. singel fra albumet ble låta med den megetsigende tittelen"You only tell me you love me when you're drunk" gitt ut. Og det ble den eneste singelen fra albumet som nådde opp på topp 10 i Storbritannia med 8. plass i januar 2000. Gjennom årene har Pet Shop Boys gjort seg bemerket for sine underfundige og intrikate låttitler, slik som "You only tell me.. ", "The sound of the atom splitting" og "I wouldn't normally do this kind of thing". 

Høsten 1999 dro bandet på en større "Nightshift" turne som også fortsatte inn i 2000. Med konserter i USA, Canada, Japan, Europa og Storbritannia. Arkitekten Zaha Hadid hadde ansvaret for å designe scenekulissene som ble brukt på turneen. 1. februar 2000 gjorde duoen sin første konsert i Norge noensinne da de besøkte Oslo Spektrum. Selv om den klubbinspirerte musikken deres ikke helt fant seg til rette i det store lokalet, ble det en hyggelig kveld for de frammøtte. Hovedvekten av låtene de spilte var hentet fra "Bilingual" og "Nightshift" albumene. 

Sommeren 2000 gjorde de også flere festivaler rundt om i Europa. Bla. den store Glastonbury festivalen i England. I 2000 fikk de også Ivor Novello prisen pånytt, denne gang for sitt bidrag til musikkbransjen. 

 

Pet Shop Boys på scenen.

Høsten 2000 tok bandet igjen opp opparbeidet med musikalen, noe Tennant hadde drømt om å skape helt siden  han var liten. Og i mai 2001 ble drømmen en realitet da "Closer to Heaven" ble satt opp på Arts Theatre i London West end. Andrew Lloyd Webbers Really Useful group bidro med økonomisk støtte til musikalen.

Sammen med Jonathan Harvey hadde Pet Shop Boys skrevet historien om en irsk gutt som kommer til London for å prøve å bli med i et boy band, og som forelsker seg i en jente.. og en gutt! Til tonene av låter som "Closer to Heaven", "In Denial", og "Vampires", som alle var å finne på "Nightshift" albumet,  da i andre versjoner.

I 5 måneder gikk "Closer to Heaven" på Arts Theatre i London før den ble tatt av plakaten. Noe som ikke direkte kan betegnes som en suksess. Kritikerne var ikke helt fornøyd med det de så og hørte, noe som nok påvirket folks oppfatning av musikalen. I 2005 ble den satt opp i Brisbane, Australia også. Men da av folk som ikke var knyttet til Pet Shop Boys eller finansselskapet Really useful group. Det var også planer om å sette den opp i Tyskland og i New York. Men ingenting skjedde i årene som fulgte.

Fra musikalen "Closer to Heaven". En oppsetning 

som også ble å finne på plata ved samme navn.

Musikalen ble også gitt ut på en cd kalt nettopp "Closer to Heaven" i oktober 2001. Plata ble gitt ut på Epic records, et selskap som hadde vendt tommelen ned for bandet 17 år tidligere. Den var produsert av bandet sammen med Stephen Hague. Det var meningen av "Positive role model" med Paul Keating skulle gis ut på singel, men pga. den skuffende interessen for musikalen valgte man å la det være. "Closer to heaven" ble det første PSB albumet til ikke å nå topp 40 i Storbritannia.

Alt dette ble en blandet opplevelse for Neil og Chris, som deretter gikk igang med innspillingen av et nytt studioalbum. Dvs. egentlig planla de å gi ut en samleplate med noen nye låter, men underveis bestemte de seg for heller å lage et helt album med nye låter. Og allerede i april 2002 var de klar med "Release", et album som skilte seg fra bandets øvrige pga. det akustiske preget. Noe publikum stiftet bekjentskap med gjennom singelen "Home and dry" som kom ut måneden før (14. plass). Gitarorienterte musikere som Johnny Marr (Smiths) og Michael Brauer (jobbet endel med Coldplay) bidro til det akustiske lydbildet. Låtene var i tillegg mer lavmælte, ikke ulikt slik de framstod på "Behaviour" albumet. Likefullt ble det brukt både keyboards, trommemaskiner og andre elektroniske instrumenter på denne plata, men de var tonet ned i forhold til tidligere. I låta "The night i fell in love" ga de et spark til Eminem og hans homofobi. 

Kritikerne likte plata, og omtalte den som moden og spennende. Men publikum var bare sånn passe interessert. I Storbritannia nådde den 7. plass, mens i Norge ble det 33. plass. Tilsammen solgte plate i 800.000 eksemplarer, noe som er det dårligste hittil for et Pet Shop Boys studioalbum.

Ikke akkurat Mark Knopfler. 

Også "I get along" ble gitt ut på singel med 18. plass i hjemlandet. I Tyskland ble "London" gitt ut som singel, etter en forespørsel fra EMI Tyskland. Albumet "Release" kom i 4 ulike versjoner, der det metalliske papircoveret enten var rødt, grått, rosa eller blått. 

Bandet dro deretter på en verdensturne der det nedstrippede lydbildet ble videreført med et enkelt sceneshow, og uten dansere, korister eller storslåtte kullisser.

Bandet opptrådte også hos John Peel på hans BBC radio show. Der tidligere ikke utgitte låter som "If looks could kill" og "A powerful friend" ble presentert. De to førstnevnte ble tilgjengelig på bandets 3 "Disco" utgivelse som kom i februar 2003. I tillegg var det 5 remikser av låter fra "Release" albumet, mens "Positive role model" fra "Closer to heaven" musikalen ble presentert i ny versjon. Høydepunktet på plata var coverversjonen av Oh Romeos "Try it (I'm in love with a married man)". Oh Romeos var gammelbandet til Bobby Orlando, mannen som i sin tid produserte den første versjonen av "West End Girls". I Storbritannia ble det 36. plass for "Disco 3".

I 2003 dannet Neil og Chris plateselskapene Olde English Vinyl og Lucky Kunst. Første utgivelse på Olde English var "Hooked on Radiation" med Atomizer. Deretter fulgte "Jack and Jill Party" med tidligere Dead or Alive sanger Pete Burns. Neil og Chris fungerte også som produsenter på disse platene. 

I passende tid før julesalget ble den doble samleplaten "Pop art" gitt ut i november 2003. Og alle de som gjennom årene har ment at Pet Shop Boys skaper kunstferdig popmusikk, fikk her endelig beviset for det. CD 1 som het "pop" inneholdt etter bandets mening mer rett fram popmusikk. Mens CD 2 som het "Art" viste bandet fra en mer eksperimentell / kreativ side, uten at det var helt enkelt å forstå hvorfor den forglemmelige "DJ Culture" var opphøyd til kunst, mens "Love comes quickly" ikke var det..

Pop kunst?

i tillegg til bandets største singelhits ("Was it worth" var ikke med) hadde de skrevet to nye låter til plata i  "Miracles" og "Flamboyant" . Begge ble gitt ut på singel med 10. og 12. plass i Storbritannia. Like bra gikk det ikke med "Pop art", som kun oppnådde 30. plass i hjemlandet. Men i årene etter har den fortsatt å selge, slik at den i dag er oppe i et anstendig antall solgte eksemplarer. I februar 2009 kom den tilbake på den britiske listen, med en fin 18. plass. I Norge ble merkelig nok"Pop art" bandets mest solgte plate, med 2. plass på VG lista i mars 2004. Forklaringen på dette kan være at folk gjennom årene har merket seg bandets hits, uten at det har ført dem til platebutikken. Men med alle de mest populære låtene samlet på to cder ble fristelsen for stor. "Pop art" ble også gitt ut som trippel cd i en "limited edition", der cd nr. 3 inneholdt duoens favoritt mikser fra en lang karriere. Det ble også gitt ut en "Pop art-the videos".

I september 2004 opptrådte Pet Shop Boys sammen med Dresdner Sinfoniker Orchestra på en gratiskonsert på Trafalgar Square i London. Her framførte de selvkomponert musikk til filmen "Battleship Potemkin" fra 1925. Det var spent opp et enormt lerret bak orkesteret slik at folk kunne få se filmen samtidig som de hørte musikken. 

Pet Shop Boys er med årene blitt kjent for å involvere seg i litt sære prosjekter. Men å lage musikk til en krigsfilm fra 1925 er nok helt klart det mest sære de noensinne har gjort.  Sergei Eisensteins "Battleship Potemkin" er et krigsdrama om mytteriet på et russisk krigsskip. Av ulike årsaker har filmen vært forbudt vist i Vest Europa opp gjennom 1900-tallet.

Filmen "Battleship Potemkin" fra 1925.

Bakgrunnen for at Nei og Chris gikk igang med dette var en forespørsel fra Philip Dodd, direktør på Institutt for samtidskunst i London. Han ønsket at de to skulle lage ny musikk til filmen, og deretter framføre den på Trafalgar Square. Som endel av en serie av konserter som Londons borgermester Ken Livingstone hadde fått dratt igang.  Opprinnelig var "naturlig" nok "Battleship Potemkin" en stumfilm. Så man hadde brukt musikk med Beethoven og Tchaikovsky for å skape den rette stemningen. Men da filmen ble presentert i Berlin litt senere på 20-tallet var soundtracket byttet ut med et skrevet av en Edmund Meisel. Filmregissør av filmen Sergei Eistenstein hadde et ønske om at det i hvert tiår skulle laget ny musikk filmen. Og det var denne stafettpinnen Neil og Chris overtok da de sa ja til å lage musikk til filmen fra 1925, med instrumenter fra det 21. århundre. Neil og Chris likte utfordringen det ga, da de aldri hadde gjort noe lignende før. I tillegg hadde Neil lest mange bøker om russisk historie, et emne han synes er svært interessant. 

De fikk med seg tyskeren Torsten Rasch og Dresden symfonikerne på platen som også ble spilt inn parallelt med at de øvde på framføringen av stykket. Innspillingen foregikk i Studio PSB i London og Teledex studios i Berlin, Tyskland. 

Neil Tennant i studio under innspillingen av "Battleship Potemkin".

Selv om konserten i Trafalgar Square var i september 2004, ble ikke plata gitt ut før i september 2005, uten at det skapte noe større interesse blant platekjøperne. I 2005 og 2006 ble "Battleship Potemkin" også framført i Tyskland (4 konserter), Spania og i Newcastle, England. 

11. november 2004 deltok Pet Shop Boys på hyllestkonserten til Trevor Horn på Wembley Arena i London for å markere Horns 25 år som musiker / produsent ("Video killed the radio star" kom inn på listene i 1979). Her var mange av de største navnene Horn har jobbet med opp gjennom årene tilstede. Horn samarbeidet med Pet Shop Boys på "Introspective" albumet. Blant de som opptrådte denne kvelden var i tillegg til Pet Shop Boys, The Buggles m/ Bruce Woolley, ABC, The Art of Noise, Belle & Sebastian, Lisa Stansfield, Seal, Dollar, t.A.T.u., Yes, og Frankie Goes To Hollywood. Inntektene fra konserten gikk til veldedighetsorganisasjonen Prince's trust. 

2. juli 2005 fikk bandet æren av å opptre på Live8 konserten som ble holdt på Den Røde plass i Moskva. Denne dagen ble det holdt flere store konserter over hele verden, der målet var å påvirke politikerne i verdens 8 rikeste land til å frigi gjelden til fattige afrikanske land. Etter en ide Bob Geldof og Bono (U2) hadde. Pet Shop Boys fikk en varm velkomst fra de mange tusener av musikkinteresserte som var møtt fram. I tillegg til "obligatoriske" "Go west" spilte bandet kjente hits som "West End Girls", "Suburbia", "Always on my mind", "Domino Dancing" og "It's a sin". 

Live8 konserten i Moskva , der Pet Shop Boys deltok.

Samme år fikk Neil og Chris også muligheten til å delta i "Back to mine" serien. Der kjente artister mikser sammen låter de har et nært forhold til, som deretter blir gitt ut på en cd. Tidligere hadde navn som New order, Faithless, Everything but the girl og Underworld vist sine evner ved miksebordet. Pet Shop Boys' "Back to mine-Volume 20" ble gitt ut som en dobbel cd, der Neil og Chris presenterte sine favoritter på hver sin cd. Chris hadde valgt mer disco orienterte låter,  med "Passion": The Flirts og Italo disco. Mens Neil hadde funnet fram til stemningsfylte låter. Bla. var norske Biosphere representert med "Microgravity". Begge to hadde funnet plass til en Dusty Springfield låt på platene sine.

På "Back to mine" fikk Neil og Chris muligheten

til å grave fram gamle favoritter.

I februar 2006 laget Pet Shop Boys en remix versjon av Madonna låta "Sorry", der Neil også hadde lagt på sin egen stemme i koringen. Miksen ble gitt ut på singel, og den ble nok en stor suksess for Madonna der den nådde 1. plass i Storbritannia (2. plass i Norge). 

I april 2006 ble det kjent at Pet Shop Boys noe uventet hadde plottet inn Skien, Norge på sommerturneen sin. En turne som ikke omfattet så mange opptredener. Den 15. juni opptrådte bandet på Stavneplassen i Skien, etter at arrangørene Odd Thore Sagvolden og Ola Tangen hadde gjort en dyktig jobb med å få de to poplegendene til Telemarks byen. Det ble i media gjort et lite nummer ut av det faktum at Pet Shop Boys dro til Skien når de først skulle besøke Norge, og ikke Oslo. Men dessverre ble oppmøtet på konserten langt lavere enn det man hadde håpet på, og budsjettert med. Noe som påførte arrangøren et økonomisk tap, dessverre. 

15. juni 2006 tok Chris Lowe og Neil Tennant med seg synthene sine til Skien. 

I 2005 hadde ryktene gått om at Pet Shop Boys hadde fått med seg produsent legenden Trevor Horn til å hjelpe dem med innspillingen av deres neste studioalbum. En mann som i sin tid hjalp dem på "Introspective" albumet, og som på 80-tallet stod bak mange av de mest markante  og storslåtte plateproduksjonene i England. Med artister som Yes, Frankie goes to Hollywood, ABC, Propaganda og Art of Noise. 

Det viste seg at det var hold i ryktene. Og i mars 2006 ble "I'm with stupid" gitt ut som første singel fra det nye albumet kalt "Fundamental". Det var også deres første popsingel på 3 år. "I'm with stupid" hadde en politisk brodd, der låta pekte på det tette forholdet mellom Tony Blair og George W. Bush: "I'm with stupid. See you on the TV, call you everyday. Fly across the ocean, just to let you get your way". Sterke ord, men Neil og Chris er nok ikke alene om å mene dette i England. Selv om teksten var alvorlig nok, var stemningen i låta mer "happy", med et svært fengende refreng. Allerede 23. april opptrådte de på Top of the Pops for å promotere singelen.

I Storbritannia ble det 8. plass for "I'm with stupid", som deres 21. singel til å nå topp 10.

"I'm with Stupid".

I videoen til hadde de fått med seg komikerne Matt Lucas og David Williams, som ellers er mest kjent for TV serien Little Britain. Videoen ble spilt inn på Alxandra Palace i nord- London, med Lucas og Williams utkledd som Neil og Chris, slik de framstod i videoene til "Can you forgive her" og "Go west". 

David Williams og Matt Lucas som Pet Shop Boys i videoen til "I'm with stupid".

"Fundamental" kom ut i mai, og ikke uventet var det et album der det elektroniske lydbildet dominerte. Noe som kunne føre tankene tilbake til album som "Please" og "Behaviour". Men plata var ikke pompøs og overprodusert slik man kanskje kunne forvente når Trevor Horn var inne i bildet. "Fundamental" framstod som et stilrent album med et behagelig lydbilde, med utstrakt bruk av strykere og blåsere. "The Sodom and Gomorrah show", "I'm with stupid" og "Integral" var dynamisk markante låter. Mens "Numb", "Indefinite to leave" og "Luna Park" var mer lavmælt vakker. "Minimal" hadde et 80-talls synthsound som gjør at den kunne gått rett inn på "Please" albumet. 

Som regel skriver Neil og Chris låtene sine selv, unntatt når de gjør en glamorøs coverversjon av en eller annen gammel favoritt. Men på dette albumet hadde de latt den amerikanske låtskriveren Diane Warren slippe til med låta "Numb". Warren er mest kjent for å ha skrevet "Can't fight the Moonlight" med LeAnn Rimes, og har ellers skrevet låter for Laura Branigan, N'Sync, Michael Bolton, Mariah Carey, Kiss, Heart, Belinda Carlisle, Chicago, Gloria Estefan for å nevne noen av de svært mange artistene hun har jobbet med.

Selv om han ikke hadde skrevet låta selv, ble "Numb" en personlig låt for Neil, da den for ham ble en slags hyllest til moren Sheila som døde på den tiden.

Dianne Warren er en av vår tids store låtskrivere.

Tekstmessig var dette nesten for et protestalbum å regne. Der Neil og Chris sparker både mot Vesten og mot østlig fundamentalisme. Ikke minst var de skuffet over at Labour (som de tidligere støttet) var positiv til Irak krigen.

Fansen var svært fornøyd med de hørte, både pga. dens kvaliteter, og fordi det hørtes ut som et Pet Shop Boys album. I Norge fikk plata strålende omtale både i Dagbladet og VG, der de begge ga den karakter 5. Dagbladet mente dette var den beste plata deres på 10 år, mens VG framhevet samarbeidet med Trevor Horn. Og mente dette ga plata en skinnende blank, og grandios studiolyd. De framhevet også låt materialet, som de mente viste en ny tenning i leiren. 

"Fundamental" kom også i en limited edition der en bonus cd kalt "Fundamentalism" var med. Denne cden inneholdt en versjon av "In private", som de opprinnelig skrev for Dusty Springfield, en duett med Elton John, og en ny låt kalt "Fugitive".

Salgsmessig gikk det sånn passe med 5. plass i England, og 23. plass i Norge. På samme tid som plata ble gitt ut sendte Channel 4 i England en times dokumentar om bandet kat "A life in pop". Programmet ble også vist på NRK i 2007.

I august ble den elektrodominerte "Minimal" også gitt ut på singel, med 19. plass i England som resultat.

I september kom bandet med den doble liveplata "Concrete". Opptakene var gjort allerede i mai på Mermaid Theatre i London. Plata var produsert av Trevor Horn. Og med seg på plata hadde de folk som Rufus Wainwright, Frances Barber og Robbie Williams.

Liveplata "Concrete".

Blant låtene på liveplata var også "Numb". Den ble gitt ut på singel på samme tid (23. plass i Storbritannia). 

10. oktober 2006 dro bandet på en større turne i Nord Amerika med 24 konserter. Turneen ble avsluttet på Monterrey arena i Mexico City den 17. november. Samme dag som turneen startet, ble boka "The Best of Smash Hits" gitt ut. Her tok man utgangspunkt i gullalderen innen engelsk pop mellom 1982 og 1985, fra tiden da Neil Tennant var journalist i magasinet. Flere av hans intervjuer er gjengitt i boken, i tillegg til at han har skrevet forordet til den. 

80-talls historien ifølge Neil Tennant.

5. januar 2007 startet bandet opp del 2 av "Fundamental" turneen da de opptrådte på CEEs festivalen i Spania. Deretter tok de en pause før turneen fortsatte i Brasil, Argentina, Chile, New Zealand og Australia. Den europeiske delen av turneen startet opp den 27. april. Og til glede for bandets mange fans var det Grieghallen og Bergen som fikk besøk av duoen denne dagen. To dager senere, den 29. april var de å se på Sentrum Scene i Oslo. Turneen ble avsluttet i Danmark i juni. 

Pet Shop Boys på konserten i Grieghallen. 

I 2007 samarbeidet Pet Shop Boys også med Robbie Williams, etter at Williams og Lowe som gamle kjente dumpet borti hverandre på gata. Williams som er kjent for å være litt frampå spurte Chris om de var interessert i et samarbeid. Robbie Williams: "'Hey, do you fancy forming a supergroup?". Noen supergruppe ble det ikke. Men Williams spilte inn de PSB produserte låtene "We're the Pet Shop Boys" og den svært fengende "She's Madonna", der sistnevnte ble skrevet av Williams og PSB i samarbeid. "She's Madonna" som omhandler Guy Ritchies forhold til Tania Strecker rett før han ble sammen med Madonna, ble også gitt ut på singel med 16. plass i mars 2007. Som en duett mellom PSB og Williams.

Neil Tennant som er fan av vår egen Sondre Lerche har skrevet en låt sammen med bergenseren.

I mars 2007 virket det som om historien om Pet Shop Boys skulle få en brå slutt, da Airbus flyet de satt i holdt på å bli truffet av en brennende satelitt som kom ned fra verdensrommet. Bandet var på vei fra Santiago, Chile til  Auckland på New Zealand da den dramatiske hendelsen fant sted. Neil og Chris merket lite til det som skjedde, da de lå og sov. De gjennomførte også sin planlagte konsert på St. James Theater i Auckland selv om de var lettere rystet over det som hadde skjedd. 

8. oktober 2007 ble 4. kapittel i serien om Pet Shop Boys goes disco skrevet, da "Disco 4" ble gitt ut på CD og vinyl. Denne gangen var fokuset lagt på andre artisters låter, i remix versjoner skapt av Neil og Chris. "Hello Spaceboy" med David Bowie i PSBs remix versjon er nok kjent for de fleste. Mer spennende var det å høre deres tolkninger av Madonnas "Sorry", Yoko Onos "Walking on thin ice", og "Read my mind" med The Killers. Sistnevnte ble også gitt ut som singel. Også to av PSBs egne låter ble tatt med på plata ("Integral" og "I'm with stupid"), i nye versjoner. Dessverre nådde ikke plata den britiske topp 40 listen, som første plate i "Disco" serien til ikke å nå opp.

"Disco 4"

I 2007 var Pet Shop Boys også opptatt med å produsere Rufus Wainwrights plate "Release the stars".

I 2008 produserte de singelen "I'm in love with a German filmstar" for Sam Taylor-Wood. Låta var opprinnelig en 80-talls klassiker med bandet The Passions. Som nevnt hadde Neil/Chris og Wood samarbeidet tidligere, både på plate og i forbindelse med PSBs sceneshow.

Høsten 2008 ble det kjent at Pet Shop Boys var i studio for å spille inn et nytt studioalbum. Denne gang hadde de slått seg sammen med Xenomania. Et produksjonsselskap som hadde spesialisert seg på dance/elektro musikk. Artister som Kylie Minogue, Cher, Shakin Stevens, St. Etienne, Sugababes, Girls Aloud, Texas, Franz Ferdinand og norske Annie, har fått hjelp fra Brian Higgins og hans folk i Xenomania.

Plata som fikk navnet "Yes", var ute i butikkene 20. mars 2009. Til stort sett hyggelig omtale blant fans og musikkritikere. Enkelte mente at den kanskje var litt for lett, til tross for sine opplagte kvaliteter som et godt PSB album. Stemningen på plata var positiv, og umiskjennelig PSB i lydbildet. Men muligens uten de sterke enkeltlåtene til å fronte albumet overfor platekjøperne. Slik "Go west" ("Very"), "Se E Vida E" ("Bilingual)" og "New York City Boy" ("Nightlife"), tidligere hadde gjort.

"Yes"

Salgsmessig ble likevel "Yes" bandets største suksess i hjemlandet siden "Bilingual" fra 1996. Med en fin 4. plass. I U.S.A. ble det 32. plass, i Norge 16. plass, i Tyskland 3. plass, og 3. plass på den felles europeiske listen. Visstnok kunne plasseringen i Storbritannia ha blitt enda bedre, om ikke plateselskapet Parlophone hadde rotet med platesalget. Bla. ved å legge ut plata for salg før releasedato, noe som reduserte salget i den første offisielle uken ute. Flere av platene inneholdt også feil på vedlegget i CDen.

"Love Etc" ble gitt ut som første singel fra albumet i mars 2009, med 14. plass i Storbritannia som resultat. Andre singler fra plata var "Did you see me coming?" og "Beautiful people".

På Brit Awards i februar mottok Pet Shop Boys den mest prestisjefylte prisen - "Outstanding contribution to British music". Samme kveld stod de på scenen sammen med Lady Ga Ga og Brandon Flowers fra The Killers.

10. juni 2009 dro Pet Shop Boys ut på en turne kalt "Pandemonium tour", med start i St. Petersburg, Russland. 21. juli ble den første delen av turneen avsluttet i Israel. I august fortsatte de i Nord-Amerika. På turneen framførte de bla. "Two Divided By Zero" og "Why Don't We Live Together?" Låter de ikke hadde spilt for publikum på mange mange år. Det ble gitt ut en DVD fra turneen, med opptak fra konsertene i København og London.

I november var turen kommet til Brasil. I den forbindelse ga de ut en samle CD kalt "Party", som kun var tilgjengelig i Brasil. Plata dekket bandets karriere fra "West End Girls", fram til "Love etc." og "King of Rome" fra "Yes" albumet. Flere av låtene på samleplata hadde nylig blitt brukt på brasiliansk TV, i flere såpeserier som var populære der. Noe som ga PSBs musikk en eksponering de aldri tidligere hadde hatt. I hvert fall ikke i Brasil..

Den store julehiten i Europa i 1988 het "Alaways on my Mind", med Pet Shop Boys. I 2009 gjorde de et forsøk på å gjenta den bedriften ved å gi ut EPen "Christmas". Her fikk man fram den gode julestemningen gjennom låter som "It Doesn't Often Snow At Christmas". Den kunne minne om "I wouldn't normally do this kind of thing" i lydbildet. Flere kjente igjen låta fra tidligere, da den i 1997 var ute som singel - men da kun tilgjengelig for medlemmer av PSB fanklubb. De andre låtene på EPen var hentet fra "Yes" albumet, samt en cover av "My Girl" med Madness. Singelversjonen av "It Doesn't Often Snow At Christmas" nådde kun 40. plass i Storbritannia.

            

Coverne på platene "Party" og "Christmas" var svært like.

I 2012 var Pet Shop Boys ute med det mer lavmælte albumet "Elysium" - en plate som ble godt tatt imot av platekritikerne, men som salgsmessig lå et stykke unna det bandet tidligere hadde oppnådd. 9. plass i Storbritannia, 44. plass i U.S.A., 30. plass i Norge, og 7. plass i Tyskland, var noen av mange plasseringer bandet oppnådde.

 "Elysium"

I 2012 besøkte Pet Shop Boys Norge, da de opptrådte på Døgnvillfestivalen i Tromsø, 24. august. Opptredenen var ikke endel av noen pågående turne, men en enkeltstående konsert fra Neil og Chris' side. Dagen etter kunne lokalavisa Nordlys fortelle at Pet Shop Boys hadde levert en fargesprakende konsert.

Neil Tennant på scenen på Døgnvillfestivalen i Tromsø.

I 2013 hadde de nok et album klart, og som tittelen "Electric" indikerte var det en utpreget elektronisk plate Neil og Chris ønsket å glede fansen med. Med pulserende beats og et tidsriktig lydbilde - et stykke unna musikken de tidligere hadde skapt. Salgsmessig slo det an bedre enn forgjengeren, med 3. plass i Storbritannia, 1. plass i Norge, 26. plass i U.S.A., 3. plass i Tyskland, 2. plass i Danmark og 5. plass i Spania. 1. plassen i Norge var den første de hadde oppnådd her.

"Electric"

Albumene "Elysium" og "Electric" ble i 2013 og 2014 fulgt opp med turneen "Electric Tour", som hadde fokus på de to albumene. De startet opp 22. mars 2013 i Veracruz i Mexico. Til tross for 1. plassen i Norge for "Electric" var ikke Norge å finne på turnelista til bandet. I stedet ble det gjort to konserter i Finland, to i Danmark, og en konsert i Sverige. 

Selv om Pet Shop Boys for noen år siden holdt på å bli oppløst, da Neil Tennant vurderte gi seg, er det ingenting nå som tyder på at de vil slutte å glede popverdenen med sine plater og påfunn. Etter 29 år sammen er de fortsatt gode venner, og full av respekt for hverandre. I en alder av 54år er Neil takknemlig for at han får lov til å kalle seg popstjerne. I en bransje der de fleste er 30 år yngre enn ham. Og Chris som har gjort seg mest bemerket ved å ikke si så mye, eller bevege seg når han står på scenen, vil nok klare den oppgaven i noen år til. 

 

      

 

 
                                 

Please   

1986

 Actually   

1987

 Introspective  

1988
Behavior 

1991

 Very   

1993

 Bilingual  1996
Nightlife   

1999

 Closer to Heaven   

2001

 Release   

2002
Battleship Potemkin

2005

 Fundamental

2006

 Yes

2009
The Most Incredible Thing

2011

 Elysium

2012

 Electric

2013

     Andre album-Et utvalg

 

  

1986 Disco
1991 Discography: The Complete Singles Collection 
1994 Very/Relentless 
1994 Disco 2 
1995 Alternative 
1998 Essential Pet Shop Boys 
1998 Originals 
1999 Greatest 
2000 Mini [live]
2001 Bilingual [Canada Bonus CD] 
2001 Very [Bonus CD] 
2001 Introspective [Bonus CD]
2001 Behavior [Bonus CD] 
2001 Actually [UK Bonus CD] 
2001 Please [Bonus CD] 
2001 Nightlife [UK Bonus Disc] 
2002 Release [Bonus CD]
2003 Disco 3 
2003 PopArt 
2004 Alternative discography
2005 Back to Mine
2006 Concrete
2007: Giftpack
2007: Disco 4
2008 Concrete: In Concert at the Mermaid Theatre
2009: Party
2010: Ultimate
          
         

1. Please

2. Actually

3. Behaviour

4. Very

5. Release

6.  Fundamental

7. Bilingual

8. Nightlife

9. Introspective

10. Yes

 

1.  West End Girls 

2. So Hard

3. Go West

4. It's a Sin

5. Always on my Mind

6. New York City Boy

7. Rent

8. Being Boring

9. Jealousy 

10. Se A Vida E