Martin Kemp: Født 19. oktober 1961. Islington, Nord-London, England

Gary Kemp:  Født 16. oktober 1959  Islington, Nord-London, England

John Keeble: Født 6. juli 1959 Belsize Park, Nord-London, England

Steve Norman: Født  25. mars 1960  Øst-London, England

Tony (Anthony Patrick) Hadley: Født  2. juni 1960 Islington, Nord-London, England

 

Spandau Ballet var et sentralt band i new wave og new romantic bølgen som traff England, U.S.A. og resten av den vestlige verden på starten av 80-tallet. I en tid der utseende og klesstil tilsynelatende var like viktig som selve musikken. Spandau Ballet ble gjerne sammenlignet med andre samtidige som Duran Duran, Adam & the Ants, Culture Club, ABC, The Human League og Ultravox. 

Mellom 1980 og 1984 hadde bandet 9 singler inne på topp 10 i Storbritannia. I det som må kunne kalles gullalderen for både bandet og new wave sjangeren. Mest av alt vil bandet likevel bli husket for 1983 hiten "True". En låt som toppet den britiske singellisten, og nådde topp 5 på amerikanske Billboard. Den har også kommet høyt på kåringer over tidenes beste låter.

Bandet tok en lang pause etter utgivelsen av albumet "Heart Like A Sky" i 1989. I tiden etter har brødrene Martin og Gary Kemp hatt suksess som skuespillere i flere kjente filmer og TV-serier. Mens vokalist Tony Hadley har hatt moderat suksess som soloartist.

Gary Kemp, Martin Kemp, John Keeble, Tony Hadley og Steve Norman.

Bandet ble dannet i London i 1979. I en tid der det skjedde mye spennende i Londons undergrunn. Pønken var iferd med å dø ut, i stedet dukket det opp spennende new wave band som Joy Division, Adam & the Ants og Simple Minds. The Police slo gjennom med sin New soul/reggae. I noen nattklubber i London med navn som Billy's, The Blitz, Le Beat Route, og Le Kilt var en ny musikkstil iferd med å bli skapt. Den ble kalt New romantics.

Ifølge sanger Tony Hadley i Spandau Ballet hadde pønken på den tiden gått for langt, og blitt for voldelig. Det var ikke morsomt mer. Dessuten hadde media fått kontroll over bevegelsen. Det var ikke lenger like hipt å være pønker, så man måtte finne på noe nytt.

Både pønken og new romanticen hadde sitt opphav i arbeiderklassens London. Men der pønken tok politiske standpunkt og kledde seg shabby i protest mot det bestående samfunn var new romantic mer en måte å drømme seg bort på. Man kledde seg i klær fra Victoriatiden, og kombinerte de med imponerende hårfrisyrer. Man tok det man hadde for hånden, og laget kreasjoner ingen hadde sett før. 

En litt morsom historie fra denne tiden var da Tony Hadley skulle ta bussen fra Waterloo stasjon i London for å besøke sine foreldre. På stasjonen møtte han sin bestefar. Men med balletsko, hvite sokker, posete Iranske cossackbukser, en gresk-inspirert skjorte, og bånd surret rundt hodet, nektet den konservative bestefaren å sitte ved siden av barnebarnet sitt på bussen. 

Spandau Ballet ble sammen med Duran Duran, Adam & the Ants, Ultravox, Visage, og Classix Nouveaux de første bandene til å slå gjennom med denne stilen. Musikalsk hadde new romantic bandene ingen direkte felles plattform. Selv om de gjerne spilte synthbasert popmusikk med et litt drømmende innhold.

Historien om Spandau Ballet starter i Islington, som er en bydel sentralt i London. Der vokste brødrene Gary og Martin Kemp opp sammen med foreldrene Eileen og Frank. Faren Frank hadde i sin egen ungdom på 50-tallet vært en teenie boy som likte å sjokkere sine foreldre. Så når Martin og Gary senere ble medlemmer av Spandau Ballet og vakte oppsikt med sine klær og frisyrer, var ikke det egnet til å skremme opphavet.

De to vokste opp i en mindre fasjonabel del av Islington, i 2.etasjen av et hus som tanten og onkelen deres eide. I etasjene over og under bodde Kemp brødrenes søskenbarn med sine familier. Alle disse brukte samme utendørstoalett. Til tider var det heller ikke strøm i huset, noe som ga dem praktiske utfordringer. Det var ikke før Gary var 15 år at familien ble flyttet til en leilighet med innlagt vann (og egen hage).

På 60-tallet da Gary og Martin vokste opp her, var ungdom i Islington kledd som mods og skins. Noe de to syntes var tøft og spennende.

Islington ligger sentralt i London (markert i gult).

Selv om Martin var to år yngre enn Gary ble de to brødrene tidlig sammensveiset. Og den ene gjorde sjelden noe uten at den andre var med. Og når Gary kjøpte sin første plate ("Apeman": The Kinks), gjorde Martin det samme  ("Me and my life": The Tremeloes). Etter dette fikk begge lyst til å bli musikere når de ble store.

Skolegang fikk de begge på Rotherfield Junior School, en skole som utmerket seg ved å ha kortbukse som endel av skoleuniformen. Moren deres jobbet på kjøkkenet ved skolen. En gang Gary ble kastet på gangen av læreren fordi han hadde oppført seg dårlig, kom moren gående forbi. Men hun sa ikke noe til ham om saken verken da eller senere, da hun syntes han allerede hadde fått straffen sin, og ikke ønsket å blande rollen som ansatt ved skolen med rollen som mor. Hun hadde tidligere jobbet på en fabrikk som laget Golliwog dukker. Dukker som ble regnet som politisk ukorrekte da de framstilte fargede barn på en lite respektfull måte.

Selv om Gary var to år eldre enn Martin, var likevel yngstemann den sterkeste av dem, slik at Gary rett som det var fikk juling. De hadde også ulike interesser. Gary leste bøker og spilte musikk, mens Martin var opptatt av fotball og Bruce Lee.

            

Gary og Martin Kemp.

På 11 års dagen sin fikk Gary sin første gitar av foreldrene. Gary: "I woke up one Christmas morning and they had bought me a guitar, which took me by surprise really as it was the first time I didn’t get a toy for Christmas." Han lærte seg raskt to akkorder, noe han var stolt av. Like etter komponerte han sin første sang kalt "Jesus Rode Through Nazareth", der teksten gikk: "Jesus went to Jericho on the way to the cross... ". Han skrev også en låt kalt "Alone", som var en trist historie om en spurv som holdt en liten gutt med selskap. Han lærte seg ytterligere to akkorder, men da følte Gary at han hadde lært nok om gitaren. Gary: "I didn’t really need to learn much more about the guitar because with those 4 chords I could keep writing."

Gary framførte "Jesus Rode Through Nazareth" på en skolekonsert, til mange lovord fra de i salen. Bl.a. var biskopen av Stephney, Trevor Huddleston, så imponert at han kjøpte en kassettopptaker til Gary, som han kunne bruke i arbeidet med å skrive låter. Biskopen fikk adressen til Gary fra skolen og leverte opptakeren personlig på døren. Gary: "Trevor Huddleston was a great man and he planted some seeds, and then he watched them grow, I owe him a lot." Gary var også med i en talentkonkurranse i ungdommen, hvor han framførte en Mungo Jerry låt.

Han var på sin første konsert da han var 11 år, da glamrockbandet Slade stod på scenen.

Interessen for musikk gikk parallelt med en like stor interesse for teater. Som 10 åring ble han med i Anna Scher's Children Theatre, da foreldrene som ellers ikke hadde så mye penger, ønsket at barna skulle få noe meningsfylt å fylle dagene med. Hver time her kostet 10 pence (ca. 1 krone). Også Martin ble med, da han også ville være med å leke cowboy, eller kle seg ut som ei ku. De to tilbrakte alle kveldene i ukedagene på barneteatret. Det lå i Benton Court, rett over gata fra der Martin og Gary vokste opp. Skolen hadde et godt rykte på seg, og mange filmprodusenter pleide å ta seg en tur hit når de trengte barn til å opptre i filmer eller TV-reklamer.

I ettertid er Gary full av lovord om Anna Cher og påvirkningen hun hadde på ham, Martin, og mange andre unger fra Islington. Om det ikke hadde vært for henne vet han ikke hva det hadde blitt av dem senere i livet. Gary: "She is a truly extraordinary woman. So many people from Islington have so much to be thankful to her for."

Gary og Martin utmerket seg med sine ferdigheter som skuespillere, og ble derfor ofte plukket ut til å være med i ulike filmoppdrag.  Sin første opptreden hadde de i BBCs barne-TV serie, kalt "Jackanory" i 1970, der de spilte to Arsenal-supportere. Og Arsenal var også favorittlaget til Gary. Da han var liten hadde han 3 forbilder: David Bowie, Rod Stewart, og Arsenal-spilleren Charlie George.

I årene som fulgte var de med i en rekke filmer og reklamer. Høydepunktet for Gary var da han hadde hovedrollen som gutten Chris i filmen "Hide and seek" fra 1972. Denne filminnspillingen bød på tøffe psykiske utfordringer, men 6 uker borte fra skolen hjalp på humøret. Dessuten fikk han penger som han kunne kjøpe seg en ny gitar for. Gary Kemp: "The best thing was that we got 6 six weeks off school while we were filming it."

Han spilte også sammen med Phil Daniels i en film, der de to satt og klimpret på gitaren og sang "Sandman" med bandet America.

For Martin var høydepunktet da han som 15-åring i 1976 fikk spille i TV serien "Glittering Prizes", og i filmen "Murder between friends" i 1977. Martin fikk også sjansen til å spille med Vanessa Redgrave. Til sammen var han med i 30 ulike TV program i barndommen, med bl.a. "The Edwardians" (1972), "Mind Where You're Going" (1972),"Katherine Mansfield" (1973), "Scribble" (1973), "The Tomorrow People" (1973), "Oranges And Lemon" (1973), "Dixon Of Dock Green" (1973), "Pygmalion" (1974), og "Rumpole Of The Bailey" (1975).

Det var ikke bare morsomt å være med i filminnspillinger, for av og til måtte de gjøre ting de ikke likte. Slik som da man skulle ha Martin til å tisse på en annen gutt i dusjen. Martin: "There was a shower experience, and I had nothing on. I had to stand up with the camera on my bum and wee over a kid next to me. It was terrible. When there are about a hundred technicians watching, you can't do that, can you?"

Martin Kemp i filmen "Glittering Prizes".

Om det var den ubehagelige scenen i dusjen som fikk Martin til å slutte med film er vanskelig å si, men som 15-åring valgte han å hoppe av den karrieren. I stedet konsentrerte han seg om fotball, der han var et stort talent, og til og med fikk prøvespille for Arsenal. Og han brukte tiden på jenter, noe som heller ikke var helt enkelt. Martin: "Girl trouble: I had to many girlfriends."

Men først og fremst var han opptatt av å ta seg ut i ungdommen. Han så på seg selv som flashy (glorete, praktfull). Da han prøvespilte for Arsenal hadde han malt skoene sine blå, og limt pels på dem. Han skjønte fort at framtiden ikke lå i fotballen (han hadde også et dårlig kne), men at popstjerne var noe som kunne passe for ham. Martin: "There was nothing left, but to become a popstar." Inspirert av Billy Idol i bandet Generation X farget han håret sitt hvitt, og klippet det pigg. Til stor irritasjon for lærerne på Central foundation grammar school.

Også Gary avsluttet skuespiller-karrieren rundt 1976. Han ønsket i stedet å bli journalist. Han begynte derfor litt senere som visegutt i The Financial times etter avsluttet skolegang i 1976. Han hadde også fortsatt et sterkt ønske om å bli musiker, inspirert av en Sex Pistols konsert, og David Bowies plater. Gary: "When I was a teenager I thought that Bowie really represented the way I felt."

Gary var også opptatt av fjellklatring i ungdommen, og på en ferietur til Marokko besteg han Jebel Toubkal, som med sine 4 165 meter er det høyeste fjellet i Atlasfjellene.

          

Brødrene Gary og Martin Kemp  i voksen alder.

Konserten med Pistols viste Gary at man ikke trenger mange penger eller være en dyktig musiker for å bli med i et band. Gode ideer kunne være nok. I 1974/1975 hadde Gary spilt i folk-bandet The Same band, med folk som Jess Bailey, Ian Fox, Chris Ostrowski, og Micky Ball. Bailey var en klassekamerat av Gary fra Dame Alice Owen's School, og var den som fikk Gary med i bandet. Bailey kom senere til å bli Spandau Ballets "6.medlem", som keyboardist.

På Dame Alice Owen's school, som ligger i Potter bar, Islington, var Gary også kamerat med folk som Tony Hadley, Steve Norman og John Keeble. Ideen om å starte band sammen fikk Gary, Tony, John, Steve og en Michael Ellison i korridorene på skolen, i 1976. Det de først og fremst hadde til felles, var interessen for klær, og det å ta seg ut. Det var Gary og Steve som først kom på ideen om å starte band sammen. Steve Norman fikk med seg John Keeble som han kjente fra musikkrommet på skolen, da begge brukte å spille på trommesettet som stod der. John var kamerat med Michael Ellison som ble med på bassgitar i den første besetningen av bandet. Tony Hadley var en fyr Steve kjente. Han var allerde på den tiden en galant herremann i moteriktige klær. 

Gary Kemp: "This big tall kid called Tony Hadley, he’s got a leather jacket, maybe we should ask him, and everyone in the year above hated him, so that seemed like good credentials to be in the band." Hadley var den høyeste gutten på skolen, og han hadde hadde stor selvtillit: "I can do this, I can sing."

I den første tiden kalte de seg The Cut. Senere ble det endret til The Makers. Etter å ha spilt sammen noen måneder ble Ellison byttet ut med en Richard Miller. Bandet bestod da av Gary på gitar, John Keeble på trommer, Tony Hadley på vokal, Steve Norman på gitar, og Richard Miller på bassgitar. Musikken deres var pop av det mer rølpete slaget, da de var for unge til å spille pønkrock. Noen av klærne Martin og Gary brukte på scenen var laget av moren deres.

Dame Alice Owen's School i Islington, der Spandau Ballet fik sin spede start.

Tony Hadley var vokalist i bandet, slik han senere også kom til å bli det i Spandau Ballet. Han hadde i likhet med Gary og Martin vokst opp i Islington. Faren Pat var elektriker, og det var ventet at Tony ville følge i hans fotspor, noe broren Steve hadde gjort. Men unge Tony ville heller bli lege. I barndommen hadde han det morsomt med å 'operere' biller og andre insekter han fant med sitt junior operasjonssett. Forhåpentligvis brukte han ikke settet på marsvinene han hadde på den tiden. I likhet med Martin Kemp var Tony en lovende fotballspiller, men også han måtte avslutte karrieren tidlig pga. en skade. Han drev også med hesteridning og isdans.

En ung Tony Hadley

I ungdommen fikk han større interesse for festing, og i området der han bodde var det aldri langt til nærmeste fest. Tony: "There always seemed to be three parties a night when we were growing up. 90 percent of them were naff (ukul), you'd end up sleeping in the bath or on some cold floor".

Oppmuntret av moren Josephine hadde Tony sunget siden han var liten. Og som 14-åring fikk han vist sine kvaliteter da han vant en sangkonkurranse. Han imponerte dommerne med sin operaaktige versjon av Stevie Wonders "You are the sunshine of my life", og "With a little help from my friends" med The Beatles. Senere hørte han mye på Johnny Mathis, Frank Sinatra og Marvin Gaye, som alle var kjent for en fantastisk stemme. Han lærte mye av deres måte så synge på, noe han tok med seg videre i karrieren. Blant annet skjønte han viktigheten av å åpne munnen ordentlig når man synger.

På skolen gikk det ikke like bra, så han droppet ut før han var ferdig med Dame Alice Owen's Grammar school (tilsvarer gymnas). I stedet fikk han seg  jobb i et varehus, noe han trivdes godt med den første tiden. Hans evner som butikkselger imponerte sjefen så mye at han så for seg en framtidig butikkleder i unge Tony. Men etter 6 måneder i yrket hadde han fått nok, noe han ga uttrykk for. Tony: "One day I felt so mad I shook my head out of a fifth floor window and just screamed. I'd had enough." Etter dette visste han ikke helt hva han skulle finne på for å livnære seg, for ifølge ham selv var han ikke dyktig på noe som helst. Tony: "I couldn't cut hair, I couldn't design clothes, I couldn't do sculptures.."

På denne tiden fikk Tony mulighet til å prøve seg som fotomodell, da han ble avbildet i ungdomsbladet My Guy i forbindelse med en kjærlighetsnovelle.

Tony Hadley i en fotonovelle i bladet My Guy på slutten av 70-tallet.

Tony er en mann som ruver i terrenget, med sine nesten to meter. Han ble med årene også kjent som svigermors drøm, da han særlig hadde taket på den eldre delen av det kvinnelige kjønn. Noe bl.a. Smash hits magazine gjorde et nummer av senere.

Steve Norman bodde sine første år i Lewisham øst i London. Der bodde ham med sine foreldre i en sliten kommunal leilighet. Da han skulle gå på do sprang rottene rundt føttene på ham. I barndommen likte Steve å høre faren Tony fortelle spennende historier om da han møtte folk som Tarzan og Batman. Han fikk også en gitar da han var liten, men den brukte han ikke så mye, da han syntes det var morsommere å slå med noen trommestikker til musikken han hørte på radioen. Onkelen Ray spilte i band som Hamony grass og The Tony Rivers band, og han hadde en stor samling Shadows plater. Alt dette imponerte Steve, og det inspirerte ham til å bli musiker. Med årene kom Steve Norman til å bli kjent for sin allsidighet, der han både spilte gitar, saksofon og keyboard. Han var også kjent som moromannen i bandet som alltid hadde en vittig kommentar å komme med. Steve er også vegetarianer.

Den første plata unge Steve gikk til innkjøp av var "The Spanish Hustle" med Fatback Band. Og sin første konsertopplevelse fikk han med Slade på Hammersmith Odeon.

          

En yngre og eldre utgave av Steve Norman.

John Keeble som var født i juli 1959 var den eldste av de framtidige medlemmene av Spandau Ballet. Han vokste opp sammen med foreldrene Doris og Stan i London. Faren kjørte lastebil, og rett som det var tok han med seg Steve til andre byer og steder, noe Steve syntes var spennende.

Men enda morsommere enn å kjøre lastebil, syntes han det var å slå på trommer. Allerede i sine første år likte han å slå på ting for å lage lyder. Så da han var 5 år gammel fikk han sitt første trommesett. Med årene kreerte han sine egne trommer som han fylte gutterommet med, til foreldrenes fortvilelse. De var derfor glad da han som 14-åring gikk til innkjøp av et mer tradisjonelt trommesett han fant i magasinet "Exchange & mart". Utenom trommene interesserte han seg for biler og cricket. John: "I'm never happier than when I'm up to my elbows in grease (smøring)."

En ung John Keeble med trommene sine.

John var også dyktig på skolen, og hadde høye karakterer på vitnemålet fra Dame Alice. Deretter fikk han seg jobb som megler i Barclays bank. Men her mistrivdes han så mye at han heller valgte å kjøre lastebil en periode, slik faren hadde gjort.

John Keeble

The Makers ble raskt et populært liveband i London-området, og de fikk muligheten til å opptre på mange av de mest kjente konsertarenaene i byen. De opptrådte også på røykfylte puber. I 1978 fikk de omtale i musikkbladet Record Mirror: "I've seen these boys heaps of times, no way are they a small flame-they're gonna cause a bleedin' holocaust! Everyone who has seen 'em is talking about them-most people go back for more." Blant låtene de 5 spilte var "Losing side" og "Pinup".

De hadde egen manager i Steve Dagger som ordnet med spillejobber for bandet. Han var også en kamerat fra Dame Alice. Dagger kom til å følge bandet som manager også etter at de hadde slått gjennom.

Martin Kemp som var to år yngre enn broren Gary var opptatt med andre bandprosjekt på den tiden The Makers ble dannet. Han gikk heller ikke på Dame Alice Owen's school. I stedet var han elev ved Central Foundation grammar school i Old street. Likefullt hang han mye sammen med storebroren og hans bandvenner. I 1976 ble Martin med i pønkbandet The Defects. Bandet holdt det bare gående i 3 måneder, men på den tiden lærte han seg å spille gitar. Han sluttet på skolen som 16-åring, men siden han ikke hadde noen jobb å gå til måtte han ta til takke med arbeidsledighetstrygd. Noen kroner tjente han likevel på å selge gatemagasinet Ms London i undergrunnen. Etter hvert fikk han seg lærlingkontrakt i et trykkeri. Kanskje fikk han denne muligheten takket være faren som også jobbet på et trykkeri.

Selv om trykkeribransjen kunne vært en lovende yrkesvei for Martin, var det ikke dette han egentlig ville. Innerst inne ville han bli popstjerne, og han ønsket å bli med i brorens band. Muligheten dukket opp da bassisten Richard Miller sluttet i The Makers våren 1979. Det var manager Steve Dagger som foreslo at Martin skulle ta Millers plass. Selv hadde ikke Gary tenkt på muligheten. Gary: "I didn't notice him because he was right under my nose." Steve, Gary og Martin satt på en bar da Steve kom med forslaget. Gary kikket da bort på broren som satt omringet av jenter, og tenkte at dette kanskje ikke var en så dum ide. På den tiden jobbet Martin som roadie for The Makers. Gary: "He didn’t look like a roadie at all, he looked like he should be in the band, there was as much interest in him as there were in some of the band members from the female members of the audience."

Martins foreldre hadde forståelse for at sønnens valg, så de tok på seg jobben med å fortelle sjefen hans at avkommet heller ville bli popstjerne enn trykker. Tony Hadleys foreldre var muligens ikke like begeistret for sønnens valg av yrke og klesdrakter. Tony: "By the age of 18, I was crimping my hair, wearing rouge and dressing up like something out of Robin Hood. My mum just dismissed it as a phase, but it brought my dad a lot of angst."

Manager Dagger var fokusert på at bandmedlemmene skulle ta seg godt ut, og med Martin i bandet ville de bli: "an exceptionally good looking bunch of guys." Det eneste problemet var at Martin ikke kunne spille bassgitar. Så storebror Gary måtte bruke de neste 4 ukene på å lære ham instrumentet. De satt gjerne til langt ut i de små nattetimer for å terpe på detaljer, men det gjorde ikke Martin noe, da han var henrykt over endelig å få lov til å bli med i brorens band.

Like etter endret de navn til The Gentry. Martins første opptreden sammen de andre var på en universitetsfest.

The Gentry opptrådte på Camden School for girls i 1978

Som nevnt dukket det opp nye klubber i London rundt 1979, og i februar 1979 ble Blitz Club åpnet av Steve Strange i Great Queen street i Covent garden. Lokalene var dekorert med fotografier fra 2.verdenskrig. Bla. med St.Paul's katedralen i brann, og med tyske krigsfly i lufta. Disse motivene påvirket new romantic bevegelsen inn i en bisarr retning, der de leflet med tyske ord og institusjoner. Noe også klubbnavnet The Blitz kan sees som et uttrykk for.

Før Blitz åpnet dørene hadde new romanticerne hatt Billy's i Dean Street i Soho som tumleplass. Mens andre ungdommer på den tiden var opptatt av pønk, var det David Bowies elektroniske musikk, Kraftwerk, Brian Eno, Roxy Music, og Lou Reed DJene Rusty Egan og Steve Harrington (Steve Strange fra Visage) spilte på Billy's. Kemp-brødrene ble svært begeistret over det de så på Billy's, i tillegg til at det ga dem inspirasjon. 

Gary Kemp: "In 1979, when all in London seemed bored and grey, drawn by our moment, we walked down the steps of a small Soho night club called Billy’s. What we found thrilled us to the core. It changed our lives."

Og det var på Billy's Gary Kemp hentet inspirasjon til å skrive musikken som Spandau Ballet kom til å ha suksess med året etter. Det var manager Steve Dagger som tok ham med ned dit første gang. Gary ble fascinert både av den elektroniske musikken og de hedonistiske klærne folk gikk i. Gary: "People were dancing to this strange electronic music that I’ve never heard before and when I say people I mean 20 people, looking very odd in sort of frills and girls with their heads shaved and guys with make-up on dancing holding hands." Blant de faste gjestene på Billy's var Marilyn, Boy George, Steve Strange og Jeremy Healy (Haysi Fantayzee). Gary: "I can’t help than be inspired by it."

På denne tiden var Gary og de andre i bandet langt fra rike, da de fleste av dem levde på arbeidsledighetstrygd ved siden av musikken. Likevel hadde de råd til å frekventere Billy's og de andre hippe nattklubbene, da coverchargen var satt lavt. Det viktigste var ikke størrelsen på lommeboka, men hvordan du så ut. Martin Kemp: "We was in the clubs all the time, no matter how much money we had. Most of the good clubs were fairly cheap to get in, because they were run by youngsters. A lot of clubs charged a lot to get in so they didn't get the wrong sort of people. Our clubs did't need to do that–If you didn't look right, they just wouldn't let you in."

Billy's

Etter dette gikk bandet til innkjøp av en anolog synthesizer. Ved hjelp av den skrev Gary alle låtene som tilslutt endte opp på Spandau Ballets debutalbum "Journeys to Glory". De andre i bandet var også opptatt av musikken deres ikke skulle være rock eller pønk. I stedet ønsket de å lage dansbar elektromusikk som skulle høres europeisk ut, som en motvekt til den amerikanske discomusikken. Sanger Tony Hadley ønsket å høres ut som David Bowie.  Klesstilen var bevisst smakløs, med bruk av kilt og beret.

Med det nye materialet gjorde The Gentry en opptreden på en nattklubb som etter hvert fikk navnet Browns. De gjorde også en konsert for spesielt inviterte en lørdag morgen. Gary: "People sort of came straight from being out all night down to watch us play. Afterwards we all went to the pub." På denne puben traff de BBC journalisten Bob Elms som på den tiden var samboer med (Helen Folasade Adu) Sade. Han mente Gary burde ha et skikkelig navn på bandet. Gary: "At that point we didn’t really know who we were, and what we were called." Andre band hadde eksotiske navn som Cabaret Voltaire og Spitfire boys. Bob Elms mente Spandau Ballet var et bra navn. Elms hadde sett de to ordene på en toalettvegg på en nattklubb i Berlin. Og Berlin var regnet som svært hipt på slutten av 70-tallet blant Londons unge, ikke minst ettersom Bowie hadde produsert albumet "Low" der. Det passet derfor bra å ta et navn som hadde sitt opphav der. Gary: "Berlin was a hip place to go at that time. There were a lot of very cool clubs, and Bowie had made it very hip, he did the 'Low' album over there."

Også manager Steve Dagger syntes dette var et bra navn på et new romantic band. Spandau var et beryktet fengsel i Berlin som ble brukt til å huse Rudolf Hess og andre Nazi forbrytere etter 2.verdenskrig. Og sammensetningen av ordene Spandau og ballet hadde en bisarr referanse, som et uttrykk som ble brukt om nazioffiserenes krampetrekninger da de ble hengt i Spandau fengslet. Det så ut som om de danset ballet..

Bob Elms (til venstre) som kom opp med navnet Spandau Ballet.

Til høyre står bandets manager Steve Dagger.

Spandau Ballet var bevisst på at de ikke skulle opptre på tradisjonelle rockescener, da de mente vennene deres fra Billy's ikke ville komme til konsertene deres da. I stedet opptrådte de på fasjonable klubber i London. Og de opptrådte på lukkede fester, slik som fødselsdagen til Steve Strange. Samtidig ble dette valget gjort for å skille seg ut fra andre samtidige band, noe som gjorde at media og musikkinteresserte ble nysgjerrige på dem. Bandets egen kommentar til dette var at de som virkelig var interessert i å se dem live vil finne ut hvor de spilte uansett.

I 1979 var new romanticèn på terskelen til sitt gjennombrudd. Det de manglet var et band som kunne fronte bevegelsen. Så når magasin som The Face, NME og Melody Maker skulle fortelle om dem, ble Spandau Ballet brukt som eksempel og blikkfang i bladene. De ble omtalt som new romantics fordi de hentet inspirasjon i klesveien fra romantikken og Victioria-tiden.

17. november 1979 dro bandet til et lokalt studio i Islington kalt Holloway road reherseal studio for å spille inn sine første låter. Allerede da ble de fulgt av 50 fans, eller 50 utvalgte innflytelsesrike mennesker, som de i ettertid omtalte dem som. Gary Kemp: "It was saturday morning at eleven o'clock, and everyone had been out the night before. But they still looked great, brilliant!"

   

Tidlige bilder av Spandau Ballet. Det til høyre er tatt i januar 1980.

Deretter fulgte flere 'eksklusive' konserter som kun var tilgjengelig for en utvalgt gruppe mennesker. Slik som i Toyahs (artisten) Mayhem studio.

5. desember 1979 gjorde Spandau Ballet sin første konsert, på nattklubben The Blitz.

Spandau Ballet på Blitz i desember 1979

Også 24. januar 1980 opptrådte de på The Blitz, og 8. mars 1980 opptrådte de på The Scala cinema i Tottenham street, London foran et stort oppmøte av pressefolk. Konserten ble også filmet av Jane Street Porters , og vist på det populære TV-programmet "20th century box" - som en rockedokumentar. TV-programmet gjorde et nummer ut av at Spandau Ballet var et band utenom det vanlige, og ulikt det som fantes på hitlistene.

      

Konsertplakat fra Scala Cinema og The Blitz.

På denne tiden fikk de tilbud om å signere for Island records. Men tilbudet fra Chris Blackwell ble avvist av Steve Dagger, da han mente bandet hadde mer lukrative tilbud på gang, noe som skulle vise seg å stemme. For bandet var det viktig å finne et selskap som lot dem beholde det imaget de selv hadde skapt. Bl.a. krevde de at deres faste stylister også skulle inngå i en slik avtale.

Unge rebeller med stil.

Derimot takket de ja til et tilbud fra en nattklubb i St. Tropez, i Sør Frankrike, om å opptre der. For 5 arbeiderklassegutter fra London var dette en stor opplevelse. St. Tropez var et sted de færreste engelskmenn hadde vært. Franskmennene hadde fått med seg at Spandau Ballet var det hotteste i London.

Spandau Ballet i St. Tropez

Da de kom tilbake til England etter 14 dager, hadde "20th century box" vært på skjermen, noe som hadde ført til en storm av telefonhenvendelser fra folk. Moren til Steve Dagger hadde fått telefon fra mange plateselskap som var interessert i å gi Spandau Ballet platekontrakt. Steve Dagger: "There was every single record company, there was CBS, Polydor, everybody had phoned up." Men selv om selskapene hadde sett TV-programmet, var det mange som ikke hadde sett dem opptre live. Så de ble enige om å gjøre en konsert til før de valgte ut et plateselskap å skrive kontrakt med.

De ønsket at denne konserten skulle være av det litt spektakulære slaget, men de visste ikke på hvilken måte det skulle skje. Faren til Steve Dagger var gammel sjømann, og han foreslo at de burde leie krigsskipet HMS Belfast som lå ankret i Themsen nær Tower of London. Et skip som nå var blitt til museum. De ga seg ut for å være studenter fra Oxford som skulle ha en fest, og lurte på om det var greit at de stilte med en kvintett til å underholde studentene. Og uvitende om hva slags tilstelning Dagger og co. planla, sa arrangørene på HMS Belfast ja. Men det som dukket opp på båten 28. juli 1980, var alt annet enn studenter. I stedet fikk de folk utkledd i romklær, gatemoter, prestekostymer, og bryllupsklær, i tillegg til alle folkene fra plateselskapene og media. Tony Hadley: "Everyone there looked absolutely magnificent on this ex-Royal Navy battleship, nad I'm sure the Navy thought we were a ballett troupe."

Bilde av Martin, Gary og Steve, i forbindelse med opptredenen på HMS Belfast.

Den ansvarlige på båten gikk bananas når han så folkene som dukket opp, og alt griseriet de laget. Slik at bandet måtte betale en pen slump penger for at han ikke skulle tilte fullstendig.

Det tidligere krigsskipet HMS Belfast har sin plass i historien om Spandau Ballet.

Heldigvis fikk konserten en lykkelig utgang da Spandau Ballet etterpå (10. oktober 1980) skrev kontrakt med plateselskapet Chrysalis. Avtalen garanterte bandet et beløp på 1 million kroner (i 1980), noe som var en uhørt stor sum med tanke på at dette var bandets første platekontrakt.
     
 

Konsertplakat fra opptredenen på HMS Belfast.

  

Martin og Tony skriver under for Chrysalis.

Da de fikk platekontrakt, skjedde ting fort. Media og et stort antall fans var veldig klare for bandets plateutgivelser. I november 1980, bare en måned etter at de hadde signert med Chrysalis, lå de på 5. plass på den britiske singellisten med den synthdrevne "To Cut a long Story Short". Den dansbare låta var spilt inn i Jam Studios i Islington.

Det ble også gitt ut en 12" singel med "To Cut a long Story Short", noe som ikke var vanlig på den tiden. 

Gary Kemp: "Coming from what was now a new burgeoning club culture I wanted to make what was at the time the first non funk/reggae 12” dance-mix."

12" singlene var først og fremst laget for dansegulvet, og ble mer vanlig utover 80-tallet. Særlig ble New Orders utgivelse av "Blue Monday" på 12" i 1983 et gjennombrudd for formatet. Bakgrunnen for at Spandau Ballet valgte å gi ut en langversjon av "To Cut a long Story Short" var at Gary og co. hadde blitt fascinert av mulighetene musikkstudioet ga til å leke med lyder og stemmer, der man kunne utbrodere en detalj til det ugjenkjennelige. Gary: "I love the way you could play around with the sound of the board in the control room, it became another instrument." Dessuten hadde de ønske om å gi ut en remixversjon av låta som var spesielt egnet for nattklubbene de selv frekventerte. Gary: "The extended mix we did of 'To Cut a Long Story Short' was issued to the now growing numbers of sympathetic clubs in Britain and also became a new way of enjoying the song at home."

 
   

     

  Spandau Ballet på Top of the Pops med "To cut a long story short".   Fra videoen til låta.

Da Gary Kemp var liten var Top of the Pops høydepunktet på TV-skjermen. Særlig ble han inspirert av David Bowies framførelse av "Starman" i 1972. I 1980 var det hans tur å få lov til å opptre på BBCs populære program. Også for Tony Hadley var det en milepæl å få lov til å opptre her. Samtidig var det en viss fare for at suksessen kom til å gå ham til hodet. Tony: "I just wanted to get on 'Top Of The Pops' to show my mates, but Dad kept my feet on the ground. He used to remind me it could all end tomorrow and I think he was more aware of how fickle (upålitelig) the music industry is than I was." Mange år senere ga Tony faren æren for å at han klarte å holde bakkekontakten på 80-tallet.

29.12 opptrådte de på homseklubben Heaven i London. Dette var den første konserten de gjorde som var tilgjengelig for vanlige folk. Å dra ut på turne var rimelig uaktuelt for Spandau Ballet, da de så på seg selv som et klubbband som kun gjorde enkeltkonserter. Gary Kemp: " In those days we never saw ourselves as a touring band, preferring one-off live events

På denne tiden gjorde de også en opptreden på en botanisk hage i Birmingham. De fikk da spørsmål fra et lokalt band om de trengte noen til å varme opp for seg. Tilbudet ble avslått ettersom Spandau Ballet ikke pleide å ha noe oppvarmingsband. Etter konserten dro de på nachspiel til en lokal fyr, hvor de også overnattet. Gary ble da sittende ved siden av en fyr som kunne fortelle at bandet hans hadde ønsket å være oppvarmingsband for dem, men at de ikke hadde fått lov. Han ga dem likevel skryt for konserten de hadde gjort den kvelden. Fyren het Simon Le Bon, og bandet han spilte i het Duran Duran.

I februar 1981 fikk DD sitt gjennombrudd med "Girls on Film". Også de ble presentert som et new romantic popband, med 5 postervennlige gutter. Pga. de mange likhetstrekkene, og den store populariteten begge bandene opplevde utover 80-tallet, ble de hele tiden sammenlignet i media, og satt opp imot hverandre. Også Gary Kemp kunne med årene se at de hadde musikalske likheter, bl.a. med inspirasjon fra funkbandet Chic.

Duran Duran vs. Spandau Ballet ble en gjenganger utover 80-tallet.

12. januar 1981 ble "The Freeze" gitt ut som 2.singel fra det kommende albumet. Med 90.000 kopier holdt det til en 17.plass i Storbritannia. Singelen hevdet seg også på den amerikanske Club play listen.

På denne tiden var de også opptatt i studio med innspillingen av debutalbumet "Journeys to Glory". Som produsent hadde de fått med seg Richard James Burgess - en mann som var knyttet til new romantic-bevegelsen gjennom sitt band Landscape ("Einstein a go-go"), og som programmerer på Visages "Fade to Grey". Han regnes som en pioner innen bruk av synthesizerne MC8 Microcomposer, og Fairlight CMI. Gary Kemp: "Richard a face on the scene, was a talented drummer and enthusiast of the developing technology of electronic music. He understood us perfectly."

Det var også Burgess som kom opp med New Romantics som navn på den nye bevegelsen som var skapt på Blitz.

"Journeys to Glory" fra 1981

Bruken av synthesizere var markant på "Journeys to Glory", i tillegg til at den var veldig riffbasert. Slik som på "The Freeze", "To cut a long story short" og instrumentalen "Age of Blows". Det var også noe minimalistisk over lydbildet på plata, med Tony Hadleys crooner-aktige stemme til å 'levendegjøre' musikken.

Spandau Ballet i studio for å produsere "Journeys to Glory". I stolen til venstre sitter

produsent Richard James Burgess, mens manager Steve Dagger er til høyre i bildet 

Kritikerne var ikke overbevist av debuten, likefullt ble den sammen med "Vienna": Ultravox, "Visage": Visage, og "Kings of the wild frontier": Adam & the Ants sett på som "sound of the new romantic movement". Salgsmessig gikk det også veldig bra, med en 5.plass i Storbritannia.

I februar 1981 tok Gary Kemp en liten pause fra plateinnspillinger og opptredener, for heller å ikle seg pale blue one-bukse, og blue & red navy-cardigan jakke, og stille opp til fotosession for et klesmerke.

Gary Kemp som klesmodell i 1981.

23. mars ble også "Musclebound" gitt ut på singel. I den anledning hadde man laget en eksotisk musikkvideo med bandet kledd i arabiske klesplagg, som ga assosiasjoner til et eller annet fjellandskap i Østen. I virkeligheten var videoen tatt opp ved Lake Ullswater i The Lake Districts, nordvest i England. Produsent var Russell Mulcahy, en av de mest markante musikkvideoprodusentene på 80-tallet. Han laget videoene til både Duran Duran, Elton John, Ultravox, Bonnie Tyler ("Total eclipse of the heart") og Queen ("A kind of Magic"). Han kom senere til å lage videoen til "True".

Fra innspillingen av videoen til "Musclebound".

I Storbritannia ble det nok en topp 10 hit (10.plass) for bandet. I ettertid har sanger Tony Hadley sagt at dette var den verste låta Spandau Ballet noensinne ga ut.

        

Tony Hadley og Gary Kemp i noen arabisk-inspirerte plagg i videoen til "Musclebound".

Musikkvideoer var på denne tiden iferd med å bli en kunstform i seg selv. Og i likhet med Adam & the Ants og Ultravox visste bandet å utnytte mediet til sin fordel. Ikke minst med tanke på å slå gjennom i U.S.A. ved hjelp av musikkanalen MTV.

For hver video bandet laget økte budsjettet for innspillingene. Fra å lage en ganske enkel video til "To Cut a long story short", dro de til eksotiske steder på senere videoeinnspillinger. Og brukte et langt større antall statister, med bruk av hester og dverger. Noe av årsaken til at New romantic-bandene nådde ut til langt flere enn pønken hadde gjort noen år tidligere var bruken av musikkvideoer til å promotere artistene.

Spandau Ballet framstod like mye som fotomodeller som popstjerner på starten av 80-tallet.

I mai 1981 dro Spandau Ballet over til U.S.A. sammen med noen britiske klesdesignere for å presentere new romantic-bevegelsen for amerikanerne. De kom aldri på forsiden av noe musikkmagasin, men derimot motemagasinet "Women's Wear Daily", noe de var godt fornøyd med.

Nyromantikken nådde U.S.A. i mai 1981.

6. mai opptrådte Spandau Ballet på The Underground Club i New York.

Spandau Ballet på The Underground Club i New York.

Når Gary Kemp skulle i gang med å skrive låter til det neste albumet, var han bevisst på at han ønsket at de skulle være mindre elektronisk, og mer funky. Som en motvekt til den elektroniske musikken som bredte om seg. Gary: "We decided in a way to really entrench ourselves in our roots." Amerikansk funk var et forbilde, unntatt når det kom til tekstene. Gary: "Dance music without those bad american lyrics."

Den første singelen fra det nye albumet var "Chant No.1" fra juli 1981. Den var ment som en hyllest til nattklubben Beat Route i London, som vennene Chris Sullivan og Rob Elms nettopp hadde åpnet. Noe man også kunne finne igjen i teksten: "Well it's Soho life, for this mobile knife. It's the place to shoot, friday night 'Beat Route'17c:33."  For å skape et funky dansbart lydbilde allierte de seg med det britiske R&B bandet Beggar & Co som i februar hadde hatt en topp 20 hit med "(Somebody) help me out". De hadde en blåserseksjon som bidro til å skape det dynamisk, funky lydbildet på "Chant No.1". Gary Kemp: "The track that more than any other exposed our love of funk, 'Chant No 1."

"Chant No.1"

"Chant No 1." hadde også noe rastløst over seg som kunne minne om David Byrne i Talking Heads.

Spandau Ballet og Beggar & Co på Le Beat Route i London, i

forbindelse med musikkvideoen som ble laget til  "Chant No.1"

"Chant No.1" var utvilsomt noe av det beste Spandau Ballet laget i sin levetid, og den ble da også en stor hit i Storbritannia med 3.plass i juli 1981. Den fikk også hyggelig omtale i media. I Smash Hits Magazine fikk de også skryt av sitt nye image på den tiden, der de mente at Spandau Ballet så bedre ut enn Lady Diana: "They are lovelier than Lady Di.. all dangling with chains, light and baggy suits, hunky flashes of hairy chests."

I september 1981 ga Beggar & co ut singelen "Mule (Chant no.2)" (37.plass) hvor Spandau Ballet gjorde gjengjeld ved å bidra på innspillingen.

          

Beggar & co, og singelen "Mule (Chant no.2)"

Sommeren 1981 dro Spandau Ballet på turne i Europa, med besøk i byer som Firenze, Paris, Roma, Madrid og Ibiza (Ku club). Under oppholdet på Ibiza i juli, leide de en bil for å kjøre seg en tur i fjellene. Den bilinteresserte John Keeble følte da tydelgvis for seg at det var på tide å leke rockestjerne, da han røsket ut speilene, dashbordet og andre deler av bilen, bare for moro skyld. Tony Hadley :"I think that's what money does. It let's you smash things up."

Steve Norman ble veldig fascinert av den spanske øya, og returnerte dit hvert år, helt til han tilslutt valgte å flytte dit på 90-tallet. Han lærte seg språket, og ble etter hvert kjæreste med spanske Menchu.

       

Spandau Ballet på Ibiza i 1981.

I august 1981 proklamerte Gary Kemp at Spandau Ballet ikke hadde planer om å spille sammen i så mange år, enda de bare var i startgropa som plateartister. Gary Kemp: "I want Spandau Ballet to live a shorter life than most bands, and then I can go onto other things." Nå skulle det heldigvis vise seg at det ikke ble tilfelle.

"Paint me down" ble gitt ut som neste singel fra det kommende "Diamond"-albumet. Også den hadde et funky dansbart preg. Men noen hit ble den ikke da den ble gitt ut i november 1981. 30. plass var et steg tilbake for bandet. Mye av skylden for den dårlige plasseringen fikk musikkvideoen til "Paint me down". I grønne omgivelser i London parken Primrose hill hadde man laget en vågal video med de 5 Spandau gutta nesten uten klær. Det rant maling nedover de nakne kroppene, noe som ble for mye for ærverdige BBC, som forbød den vist. De fikk mye medieomtale pga. dette, men altså ikke så mye platesalg.

5 "chippendales" i videoen til "Paint me Down".

I 1982 ble Martin Kemp kjæreste med Shirlie Holliman fra popduoen Pepsi & Shirlie. På den tiden var jentene kjent som korjentene til Wham!. Senere fikk de suksess på egen hånd, med topp 10 hitene "Heartache" og "Goodbye Stranger". Shirlie og Martin traff hverandre på en 'blind date' på en meksikansk restaurant i Covent Garden i 1982, etter at Martin i lengre tid hadde vært avstandsforelsket i Shirlie etter å ha sett henne på TV. Martin Kemp: "The first time I saw Shirlie she was on Top Of The Pops and she was doing the ' Wham Rap'. She had this long white dress on and I fell in love on the TV." Også Shirlie hadde vært avstandsforelsket i Martin etter å ha sett ham på forsiden av et magasin. Shirlie Holliman: "I first saw him on a page in a magazine. I thought he had a really kind face. I showed this picture to a friend and said 'I'm going to meet this guy..."

På den første daten hadde Shirlie med seg George Michael som avstand. Martin Kemp: "I spent the whole time trying to get rid of him, as I wanted to sneak off with her." Shirlie og Martin ble gift i 1988, og i 2019 var de fortsatt sammen, som et av lengstvarende forholdene i musikksirkuset. George Michael var venn av paret helt til det siste.

Pepsi & Martin

Også Tony Hadley traff sin tilkomne i 1981. På en nattklubb i London traff han Leonie Lawson. Han falt for hennes utseende, mens hun likte hans eksentriske væremåte. Tony: "We met on a blisteringly hot night and I was wearing an Edwardian coat and sweating like mad. But I wouldn't take it off because it would have spoiled the look." De to kom til å følge hverandre i mer enn 20 år.

Tony Hadley med sin Leonie.

11. januar 1982 ble den crooneraktige balladen "She Loved Like Diamond" gitt ut på singel, og selv om den hadde en vakker melodi, og kunne minne om materialet som kom på "True" året etter, ble den en fiasko salgsmessig med 49.plass i Storbritannia. For Gary som låtskriver var den dårlige plasseringen ekstra skuffende, da han her hadde prøvd å eksperimentere i ukjent terreng, i stedet for å kopiere det de tidligere hadde gjort.

I mars 1982 ga Spandau Ballet ut albumet "Diamond". Som produsent hadde de igjen fått hjelp fra Richard James Burgess. Plata ble spilt inn i hele 6 ulike studio, med Jam, Eden, Sarm, Utopia, Air studios og velkjente Abbey Road. I tillegg ble den remixet i The Townhouse (London) og Sterling sound (New York).

        

Produsent Richard James Burgess

Plata var absolutt ikke slik fansen og kritikerne hadde forventet. Riktignok var A-siden fylt med funky, rytmisk pop, slik som "Chant No.1","Instinction", "Paint me Down" og "Coffee Club". B-siden bestod av mer eksperimentelt materiale, der "Pharao", "Innocence and science" og "Missionary" utgjorde en slags triologi hvor man hadde hentet inspirasjon fra Østen. Særlig "Missionary" var en stemningsfull låt hvor man lett kunne seg for seg Tony og co. i en trebåt på Ganges, mens man hørte trommer og stemmer i det fjerne.

Gary med sin "Pharao".

Årsaken til at bandet følte for å lage en mer eksperimentell plate var at de hadde sett seg lei på å bli sett på som et lettfattelig popband a' la' Duran Duran. Gary Kemp: "A one-off experiment.. more for our own enjoyment.. film music.. to get us out of the Duran Duran league."

Salgsmessig ble ikke "Diamond" noen suksess, med 15.plass i Storbritannia. I Spania og New Zealand ble det 9. plass. I tillegg til den ordinære LP-versjonen ble det også gitt ut en boks der alle låtene var remixet i 12" versjoner.

Da man skulle ta bilde til coveret av "Diamond" hadde fotograf Andy Earl tatt med bandet til en grotte

med stalaktitter hengende fra taket. Utifra de røde nesene på Martin og Steve skjønner man at

foto-sessionen var en kald opplevelse .

Med to singler og et album som ikke hadde slått an som forventet begynte Gary & co.å bli rådvill. Man hadde planer om å gi ut "Instinction" som 4.singel fra albumet, men i frykt for at også den ville floppe allierte de seg med produsent Trevor Horn. En lydmagiker som på den tiden hadde hatt suksess med band som ABC ("The Lexicon of Love"), The Buggles ("Video killed the radio star") og Yes ("Drama"). Sammen med Horn skapte Spandau Ballet, eller Spans som de gjerne ble kalt, en smakfull låt som både platekjøperne og DJene kunne like. I Storbritannia ble det en grei 10.plass.

I april 1982 dro bandet ut på sin første turne i hjemlandet, kalt "The Diamond tour". Også denne gang valgte de å holde seg unna de mer tradisjonelle rockescenene, slik som da de opptrådte på Assembly Halls i Edinburgh, Skottland. Og for første gang fikk de virkelig oppleve hva det ville si å være popstjerne, da en jente besvimte ved synet av bandet under en konsert i Glasgow. Gary: "I thought 'Oh my God, she's dead, but she wasn't."

Tony Hadley og Spandau Ballet på scenen i apri 1982, på "Diamond tour".

Sommeren 1982 bidro Gary med sitt gitarspill på Pamela Stephensons singel "Unusual treatment". I 1982 ble han også kjæreste med Clare Grogan, en annen britisk popstjerne. Hun var sanger i Glasgow-bandet Altered Images som i 1981 nådde 2.plass i Storbritannia med "Happy Birthday". Gary og Clare var sammen i to år. Forholdet tok slutt da de aldri fikk tid til hverandre. Clare Grogan: "We were both too busy in the end for a relationship." Hun husker Gary som en høflig gutt som tok seg tid til å hilse på familien og naboene da han besøkte dem i Glasgow. Selv bodde Gary og Martin fortsatt hjemme hos foreldrene i Islington på den tiden, samtidig som de var blant de største bandene i Storbritannia. Clare Grogan: "I remember going to his mum's and dad's house in Islington waiting on Gary and Martin to get ready... Which kind of sums it up doesn't it? And this was at the height of their populairty, still living at home with their mum and dad, as a lot of us were. Nobody had lots of cash."

     

Clare Grogan, sanger i Altered Images, og kjæreste med Gary Kemp.

I 1983 ble Gary kjæreste med den da 15 år gamle Patsy Kensit. En dame som kom til å gjøre seg bemerket som sanger i popbandet Eight Wonders, og som skuespiller i "Absolute beginners" & "Dødelig våpen". Men mest er hun nok kjent for sine ekteskap med musikerne Dan Donovan (Big Audio dynamite), Jim Kerr (Simple Minds) og Liam Gallagher (Oasis).

Høsten 1982 dro Spandau Ballet til Nassau, som er hovedstaden i Bahamas, Karibien, for å spille inn sitt neste album i velrennomerte Compass point studios. Artister som The Rolling Stones, U2, Robert Palmer, The B-52's, Talking Heads, Dire Straits, Bob Marley, Eric Clapton, Judas Priest, Iron Maiden, Tom Tom Club, Madness, Grace Jones, Joe Cocker, Emerson Lake and Palmer, Eurythmics, Julio Iglesias, Power Station, Roxy Music, Thompson Twins og Wings har også produsert plater her.

Gary hadde skrevet ferdig et knippe låter som ikke lignet på det de tidligere hadde gitt ut. Disse var mer rett fram pop med innslag av blue-eyed soul. Gary: "I wanted to make basically a blue-eyed song album and along with that and some wonderful unrequited love (kjærlighet som ikke blir gjengjeldt) which always suits writers, I wrote the 'True' album."

Blikket var rettet mot verden i stedet for å lage musikk tilpasset natklubbene i London. Gary: "Our focus eventually had to shift away from Soho and W1. Obviously we couldn't keep doing that, you know, we couldn't just be the hippest band in London." 

Og for å markere at de ønsket å hente ny inspirasjon, dro de til et sted lant unna. Nassau ble valgt pga. den sydlige stemningen, og fordi artister som Talking Heads, Grace Jones, Slime Robbie og Robert Palmer hadde laget plater her i en miks mellom svart og hvit musikk. Gary: "People who were trying to make bridges between black music and white music."

Med seg som produsenter hadde de duoen Tony Swain og Steve Jolley, som fram til da hadde gjort seg bemerket med produksjoner for dance artistene Imagination og Kelly Marie. Steve Norman som i utgangspunktet var gitarist, men som på det forrige albumet hadde spilt på ulike trommeinstrumenter (bl.a. tamla) ble flyttet over til  å spille saksofon - et instrument han i utgangspunktet ikke behersket. Muligens hjalp det at han hadde hørt mye saksofonspill i barndommen på farens jazzplater. Og at han kunne det 'musikalske språket' etter å ha spilt gitar og trommer, og at det derfor ikke ble så vanskelig å lære seg et nytt instrument. Saksofonspillet hans på "True" har for lengst gått inn i historien. Også Tony Hadley måtte tilpasse seg stilen på den nye plata, med låter som var mer 'sjelfull' enn tidligere. Bandet kalte innspillingen av den nye plata for "The Pleasure Project", pga. en av låtene de spilte inn.

Den 6 minutt lange tittellåta "True" skulle etter hvert vise seg å bli det store øyeblikket på denne plata. Den ble skrevet som en slags hyllest til Motown, og artistene Marvin Gaye og Al Green, som var forbildene til Gary på denne tiden. Gary: "It was a song directly influenced by my love of Marvin Gaye and Al Green." Også i teksten til låta er Gaye nevnt: Llistening to Marvin, all night long." Gary skrev låta på gutterommet hjemme hos foreldrene. Verselinjen: "With a thrill in my heart and a pill on my tongue" var hentet fra boken "Lolita" med forfatteren Vladimir Nabokov.

"True" låta startet forsiktig med noe mykt tangentspill og en synth som skapte en nesten sakral stemning. Deretter var det nesten som om låta stoppet opp et øyeblikk, før Tony Hadley kom inn med de berømte ordene "So true". Det var noe inderlig og ærlig over måten han sang på. Midtveis i låta var det lagt inn en saksofon-solo fra Steve som bidro til å gi låta en høy ballade-faktor. Man kunne se for seg et kjærestepar som danser tett på dansegulvet.

Alle var over seg av begeistring da fikk høre den ferdige versjonen av "True". Også Gary skjønte at dette kunne bli en stor hit for bandet. Gary: "When I wrote 'True' I knew it was potentially a great song. I remember playing it to the rest of the band when we were recording in Nassau and everyone agreed this could be ‘the one’."

Spandau Ballet på Bahamas.

Allerede 23. august 1982 fikk fansen en smakebit på hva de kunne forvente seg på den nye plata, da "Lifeline" ble gitt ut på singel. Med en fengende melodi og et smakfullt  komp hadde den stort hitpotensiale. I tillegg hadde Tony utviklet stemmen sin siden sist, med større innlevelse og varme enn tidligere. Tony Swain (Produsent): "Tony's got such a distinctive voice, I mean it's just immediately recognisable on the radio or anywhere.  That is Tony Hadley.  There's a real drama in his singing." I Storbritannia ble det en sterk 7.plass i oktober for "Lifeline".

28. januar 1983 ble den dansbare "Communication" gitt ut som 2.singel fra det kommende "True" albumet. Også den gjorde det brukbart i hjemlandet, med en 12.plass i februar. Det ble laget to ulike videoer til singelen. En action-preget beregnet for Europa, og en 'band video' beregnet for U.S.A. I 1984 nådde "Communication" 59. plass i U.S.A.

Steve Norman utfordrer bokseren John Conteh i forbindelse med innspillingen av

videoen for "Communication", som bl.a. ble spilt inn på George V Docks i London.

Selv om bandet var opptatt med utgivelse av det nye albumet fikk de likevel tid til å gjøre stas på Tony og Leonie, da de i februar 1983 giftet seg i St. Mark's church i Hadleys hjemsted Islington. Tony stilte med flosshatt og dress. Blant gjestene var Hazel O'Connor og Steve Strange, i tillegg til de andre medlemmene av Spandau Ballet. Leonie og Tony dro ikke ut på noen bryllupsreise ettersom Tony var opptatt med forberedelser til bandets neste turne.

Tony og Leonie ble gift i februar 1983.

I 1985 fikk de sønnen Tom. Senere fikk de også Toni og Mackenzie. På den tiden Toni ble født bodde Tony i Irland av skattemessige årsaker, noe som gjorde det vanskelig å være tilstede under fødselen. Tony: "When Toni was born I was having a tax year in Ireland, so I was only allowed back in the country on a certain day. I’d timed the visit to coincide (passe til) with the birth, but Toni had to be induced early. I was furious."

I februar ble albumet "True" gitt ut. Musikkpressen lot seg umiddelbart sjarmere av de flotte poplåtene og den smakfulle produksjonen. Det var noe friskt over plata som tiltalte både musikkjournalistene og platekjøperne da den kom ut. Med flotte låter som "True", "Gold", Llifeline", "Pleasure" og "Heaven is a secret". Man fornemmet både noe sorgløst, forfinet, og erkebritisk i Spandau Ballets musikk.

"True" fra 1983 er et av de beste albumene fra 80-tallet.

Også coveret til "True" var av det delikate slaget, der en David Band hadde malt en mann med hatt, og en fredsfugl som gikk som en rød tråd gjennom album-illustrasjonene. Disse symbolene ble også brukt på singlene "Communication", "True" og "Gold".

"True" gitt til til topps på den britiske albumlisten da den kom ut, og holdt seg på topp 100 lista i hele 90 uker. Den endte opp som den 5. mest solgte plata i Storbritannia i 1983. "True" gikk også til topps i Nederland og på New Zealand.

I know this much is true..

På samme tid startet bandet på en britisk turne kalt "Over Britain". Turneen varte i 5 uker, med 23 konserter. Den siste konserten på turneen ble gjort i ærverdige Royal Albert Hall foran et entusiastisk hjemmepublikum. Deretter dro bandet over til Mellom-Europa og gjorde flere konserter der.

I likhet med musikken framstod Spandau Ballet nå som et langt mer streit popband. De var fortsatt fine i tøyet, men uten noe behov for å være innovative kultfigurer. De opptrådte også på større rockescener, noe de ikke hadde gjort tidligere. På turneen ble bandet også utvidet med et 6. uoffisielt medlem i Jess Bailey. Han spilte keyboard, og var en gammel venn av Gary Kemp. Som nevnt hadde de spilt sammen i The Same Band i barndommen . Senere spilte Bailey med artister som Randy Crawford, Colin Blunstone, Prefab Sprout og Patricia Kass.

Spandau Ballets 6.medlem, keyboardisten Jess Bailey.

12. april 1983 ble "True" gitt ut som singel - låta som for all framtid vil være forbundet med Spandau Ballet. Også når man snakker om 80-talls popen generelt er dette en av låtene som raskt blir nevnt. "True" gikk til topps i april, og holdt seg på toppen en måned, med et salg på 60.000 kopier om dagen. Den gikk også til topps i 20 andre land. I U.S.A. fikk de endelig det gjennombruddet de så lenge hadde ventet på da singelen nådde 4.plass på Billboard. "True" ble deres "ticket to the world" som de selv sa det i teksten.

Gleden over å endelig å få en 1. plass i Storbritannia var enorm for Hadley og co. De kunne knapt tro det da de fikk høre om det. Tony Hadley: "We were in Sheffield, and Gary and John came bursting into my room going 'we're number one!' I couldn't believe it, it was fantastic. We all got up and had a champagne breakfast. It was one of the best days I've ever had."

I ettertid har hedersbevisningene 'haglet' over "True". I en leseravstemning på britiske Kanal 4 mange år etter, havnet låta på en 61. plass over tidenes beste låter. I 2003 mottok Gary Kemp en pris i U.S.A. for "True", da den er spilt 3 millioner!! ganger på amerikansk radio i løpet av årene.

Singelen "True" som ble Spandau Ballets "ticket to the world".

Når Gary Kemp blir spurt om hvilken Spandau Ballet låt som er hans favoritt, er svaret "True". Gary: "True, because it crossed over to black American radio, which at the time was nearly impossible for white bands. It was a song directly influenced by my love of Marvin Gaye and Al Green." Stadig vekk kommer det folk bort til ham og forteller hvor mye låta har betydd for dem. Og mange par har den som 'sin' låt.

I likhet med Wham og Frankie goes to Hollywood benyttet også

Spandau Ballet muligheten til å tjene noen ekstra kroner på merchandise.

5. august 1983 ble "Gold" gitt ut som singel fra "True". Også den hadde noe ærverdig, britisk over seg. Den startet forsiktig med Hadleys innsmigrende stemme og noe taffelmusikk-preget pianospill, før den slo over i en raskere rytme. I Storbritannia nådde singelen 2. plass, mens i U.S.A. ble det 29. plass. Den nådde topp 5 i land som Belgia, Nederland, Spania og Irland. I ettertid har "Gold" fått større oppmerksomhet, der den gjerne blir spilt på fjernsyn i forbindelse med feiring av idrettsgull. Den ble også brukt som kjenningsmelodi i sommerolympiaden i Los Angeles i 1984.

I Norge var det mange unge som ble oppmerksom på "Gold" og Spandau Ballet da musikkvideoen til låta ble vist i det svært populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk på NRK, 4. oktober 1983. Dessverre bidro ikke det til at verken singelen eller albumet kom inn på VG-lista.

 Musikkvideoen til "Gold" ble vist på Zikk Zakk på NRK i oktober 1983.

I programmet ble også Tony Hadley og Gary Kemp intervjuet av programleder Ivar Dyrhaug. Intervjuet ble gjort i Norge, på det som var deres første besøk i Norge. I intervjuet fortalte Gary om bruken av musikkvideoer som et av flere virkemidler til å nå ut til platekjøperne. Gary Kemp: "We have to be a multi-media band. We have to learn to cope with all the media." De snakket også om den britiske ungdomsbevegelsen de var en del av, som folk ellers i Europa hadde vanskelig for å forstå. Og de pratet om bruken av ordet popmusikk.

Det ble også vist en live-video av "Foundation" fra "True", i en versjon som det virkelig svingte av.

 Gary Kemp og Tony Hadley på Zikk Zakk på NRK

I 2007 ble "Gold" 'seriøst' vurdert som en erstatter for britenes nasjonalsang "God save the Queen". En underskriftskampanje ble satt igang, og nærmere 7000 briter skrev under på forslaget. Målet var å få fram flere britiske gullvinnere i idretten, da de mente den gamle nasjonalsangen var for treg og lite inspirerende.

Gladlåta "Pleasure" ble gitt ut som 5. og siste singel fra albumet uten å nå opp noe sted.

For noen av pengene de fikk etter suksessen med "True" gikk gutta til innkjøp av leiligheter og hus som de kunne bo i. Selv om de knappest hadde tid til å være der. Gary: "A place you can call home. Even if all you ever do is scrape the dust off it every two months or so." Huset Gary snakket om var en stor leilighet av den eksklusive typen, i Victoriansk stil. I et finere strøk i Nord-London.

Høsten 1983 dro Spandau Ballet over til Amerika for å fortsette turnevirksomheten der. Våren 1984 var de tilbake i Europa.

I første omgang møttes de i Shepherds Bush rehearsal studio for å begynne arbeidet med det neste studioalbumet kalt "Parade". De tilbrakte to måneder i dette studioet for å velge ut låter, og gi dem passende arrangement. Gary hadde skrevet låtene for albumet rett før de gikk i studio. Han var tidlig bevisst på at han ønsket at plata skulle bli en naturlig fortsettelse av "True", med soul-inspirerte poplåter. Likefullt ble plata mer gitarorientert, ikke minst på "Highly strung". Gary: "It's rock'n'roll but it's more artistic." Som på forrige plate var det David Band som hadde ansvaret for covergrafikken.

Selve innspillingen ble gjort i platestudioet Musicland i München, Tyskland. Musicland var på 70-tallet stedet der Giorgio Moroder laget sine produksjoner sammen med bl.a. Donna Summer. Også Queen har spilt inn plater der. Gary Kemp: "We like it here actually". De valgte studioet fordi det hadde det beste lydutstyret som var å oppdrive på den tiden. John Keeble: "The outboards are really good." De kunne også bruke flere studiorom samtidig, slik at kompet og Tonys sang kunne spilles inn parallelt, noe som gjorde at man slapp mye av ventingen som ellers er vanlig når man spiller inn en plate. Når bandet ikke var opptatt med å spille inn musikk i de lyse, fine lokalene, kunne de hygge seg med videofilmer eller en "Harlem globetrotter" flippermaskin.

Steve Norman med sin saksofon i Musicland studio.

Igjen valgte de å bruke Jolley & Swain som produsenter. G. Kemps kamerat Jess Bailey som hadde vært med på den siste turneen deltok også på innspillingen. Under den turneen følte Spandau Ballet at de fungerte veldig bra som band, og den gode livefølelsen de hadde hatt ønsket de å formidle på det nye albumet. Gary Kemp: "When we were on tour last year we really gelled together into a unit. And we wanted to get some of that feling into this LP."

Da de var ferdig i studioet i München, bar det rett til Sveits og Montreux, for å delta i et popshow der. Sammen bl.a. Slade, som både Steve og Gary hadde som forbilder da de var små.

              

På forsiden av Smash Hits.

24. mai 1984 ble "Only When You Leave" gitt ut som første singel fra "Parade. Og låta med den ettertenksomme teksten ble en hit i Storbritannia, med 3.plass i juni. Ellers i verden gjorde den det ikke så bra. I U.S.A. ble det en skuffende 34.plass. I Norge fikk de sin første listeplassering med denne singelen, da den nådde 8.plass på VG-lista. Spandau Ballet stilte opp på Montreux festivalen i Sveits for å promotere den nye plata.

I juni 1984 ble "Parade" albumet sluppet i butikkene. Plata fikk stort sett hyggelig omtale i aviser og musikkmagasin, bl.a. i norske Aftenposten der musiker/forfatter Ketil Bjørnstad mente at 'klesbutikk-bandet' hadde levert en vital og velprodusert plate.

"Parade" ble omtalt i Aftenposten i august 1984.

"Parade" var en fin samling poplåter, der samtlige av dem hadde sine kvaliteter. Likefullt framstod den som litt pregløs. Fine spor var "Only When You Leave", "Round and Round", "Revenge for love", "I'll fly for you" og "With The Pride". Sistnevnte var en elegant låt, som også var Gary Kemps favoritt på plata.

I Storbritannia nådde "Parade" 2. plass, i Norge 7.plass. I U.S.A., 50. plass, og i Italia og Nederland gikk plata til topps.

Albumet "Parade" fra 1984.

Den skuffende plasseringen i U.S.A. ødela den gode følelsen bandet ellers hadde på denne tiden. For dem var det svært viktig å slå gjennom i U.S.A., slik så mange andre britiske band gjorde på den tiden. Gary: "It's important  for us to be successful everywhere. Especially America, because America invented it all. The whole thing was their idea."

Som 2. singel fra "Parade" ble balladen "I'll Fly For You" gitt ut 8. august 1984. Låta hadde en sexorientert tekst, med linjer som "oh don't you know that when I'm under you, I'm overjoyed." Når man i tillegg hadde laget en vågal video med Martin Kemp rullende i gjørma sammen med en halvnaken dame, var det nok til at den ble forbudt på enkelte TV-stasjoner. Noe som opprørte bandet.

Videoen til  "I'll Fly For You" markerte også starten på en ny trend, der man i stedet for trauste England valgte eksotiske lokasjoner for opptakene, noe som selvfølelig kostet enormt med penger.  "I'll Fly For You" var spilt inn i New Orleans, U.S.A. Bandets første video til "To cut a long story short" hadde kostet rundt ca. 100.000 kroner, mens "Musclebound" hadde kostet rundt 350.000 kroner. Tony: "We really looked like extras from Robin Hood in that one. Duran Duran started making these really exotic videos, and it was the record company, not us, who said 'We better increase (øke) the video budget'."

Martin Kemp rullende rundt i sumpene ved New Orleans sammen med en vakker dame.

Så når Duran Duran dro til Sri Lanka eller Karibien for å spille inn videoer, 'måtte' Spandau Ballet dra til Hong Kong, Budapest og New Orleans for ikke å være noe dårligere. Innspillingen av disse videoene kostet like mye som innspillingen av "Parade" albumet. Gary Kemp: "By then the thing that we seemed to be doing half the time was travelling to exotic countries to shoot videos. The Parade album was the time when we spent as much making videos probably as we did the record."

Nå var ikke Spandau Ballet og Duran Duran alene om å bruke store summer på musikkvideoer på midten av 80-tallet. I en tid der MTV fikk større fotfeste, og europeiske musikkanaler som Sky og Super Channel dukket opp ble videoer en viktig del av promoteringen av et band.

I Storbritannia ble det en 9.plass for  "I'll Fly For You".

4. oktober ble ble den gitardominerte "Highly Strung" gitt ut som singel. Også Ultravox ("One small day") og The Human League ("The Lebanon") hadde i 1984 gitt ut gitardrevne låter på singel - band som var kjent for alt annet enn bruk av gitarer. Musikkavisene lurte på om dette var en ny trend for new wave bandene fra tidlig 80-tall. Musikkvideoen ble spilt inn i Hong Kong.

Spandau Ballet i Hong Kong

Bandet brukte turen til Hong Kong som en kombinert ferie og jobbreise. De gjorde både pressekonferanser og foto-sessions mens de var her. Bilder som senere er blitt å finne på forsiden av samleplater med bandet. Martin Kemp som siden han var liten har hatt en forkjærlighet for Bruce Lee likte seg godt i Hong Kong, en by som i 1984 fortsatt var på britiske hender.

 

Hong Kong skyline.

Stress, klaustrofobi og politikk var tema i videoen, ettersom det også var det låta handlet om. Martin: "We're put in the setting of Hong Kong which is politically highly strung. In the end it shows us flying off in a helicopter, but a model who was in our video has to make it to China to escape the pressure. Well that's the idea anyway."

Martin Kemp hadde 'hovedrollen' i videoen. Han og Gary syntes filmingen i forbindelse med musikkvideoene var morsomt, da de fikk glede av sine ferdigheter som skuespillere. Gary: "This to me was a medium that was as exciting as making the record."

Om det var den tynne historien i låta eller det komiske plottet i videoen som skal ha skylda for at "Highly Strung" ikke ble noen suksess (15.plass) i Storbritannia, skal være usagt.

  

Martin og Steve i omgivelser som kunne minne om Bruce Lee-filmene.

Etter disse singelutgivelsene dro bandet i november 1984 ut på en "World Parade Tour", som var en av de største turneene som var blitt gjennomført av et britisk band på mange år. 

 Gary Kemp og Spandau Ballet på "World Parade Tour"

Under øvingen i forkant av turneen fant de så mange 'feil' med låtene fra "Parade" albumet at de bestemte seg for å arrangere dem om. Tony Hadley: "Det viser at vi hele tiden søker etter egne feil og vil forbedre oss. "Vi kan forbedre oss musikalsk, arrangements- og produksjonsmessig og teknisk."

De startet opp i Japan. Med seg på scenen hadde de keyboardisten Tony Chapman og korjentene Shirley Lewis og Ruby James. Bare i Storbritannia opptrådte de foran 133.500 mennesker. Inntektene fra konserten de gjorde på Ingilston Showground i Edinburgh ble gitt til Prince Charles fond Prince's trust (gir hjelp til vanskeligstilt ungdom). Prince Charles var selv i salen under denne konserten. I Sydney, Australia opptrådte de foran 100.000 konserter på en konsert.

Martin og John i Japan.

Like bra gikk det ikke i U.S.A. under en konsert på Universal Amphiteathre i Los Angeles i april året etter. Da Steve Norman skulle gjøre en saksofon-solo prøvde han å være litt "rock'n roll" ved å gli over scenegulvet, hvorpå han skadet kneet slik at det måtte opereres. Resten av turneen måtte avlyses pga. det, noe som gikk utover bandets mulighet til å promotere seg i statene.

En nyoperert Steve Norman.

Etter turneen flyttet bandet til Irland av skattemessige årsaker (i perioder med høy inntekt var det på 80-tallet flere artister som flyttet til Irland for å slippe unna beskatning, og heller komme tilbake når inntektene hadde gått litt ned). Gary valgte å bo i en prestebolig som lå like ved en kirke mens han var i Irland. Å bo slik var Gary vant med. Tidligere hadde han bodd i et kapell i et fransk slott når han og bandet var på besøk i Sør-Frankrike.

I Irland begynte Gary Kemp arbeidet med låter til det neste albumet "Through the Barricades". En plate påvirket av konflikten i Nord-Irland. 

21. november ble "Round and round" gitt ut som siste singel fra "Parade"-albumet. Og i desember nådde den 18.plass i Storbritannia. Siden sist hadde de krympet videobudsjettet ved å legge innspillingen til et klasserom, i stedet for å dra til nok et eksotisk sted. I forveien hadde Spans deltatt i TV programmet "Jim I'll fix it". Og to lykkelige vinnere av en konkurranse i programmet fikk gleden av å være med i musikkvideoen til "Round and round".

Media hadde i lengre tid brukt mye spalteplass på å skape en konstruert konflikt mellom Spandau Ballet og Duran Duran. Det var som nevnt endel likhetsstrekk mellom de to bandene. Duran Duran vs. Spandau Ballet var en gjenganger i media, og avisene fyrte oppunder 'konflikten' ved å konstruere usanne påstander som medlemmer av bandene skal ha sagt om hverandre. En kveld Tony Hadley traff John Taylor fra Duran Duran i Tyskland, følte han behov for å rydde opp i usannhetene, over en flaske Jack Daniels. Tony til John: "Did you really say that about me?" John: "Nah! Did you say that about me?" Etterpå kunne de le av det hele og være gode venner.

Medlemmene av de to bandene hadde kjent hverandre siden 1980 og de tok seg gjerne en fest sammen når sjansen bød seg. I forbindelse med et TV show i Dortmund hadde de en 'rotblaute' som varte over to dager: "trying to drink each other under the table."

 

Gutta i Duran Duran og Spandau Ballet i hyggelig passiar før TV-sendingen.

John Keeble gir John Taylor en hjelpende hånd med håret.

For moro skyld ble det på BBC TV arrangert en quiz-konkurranse mellom de to bandene ved juletider 1984. En quiz som Duran Duran vant knepent, pga. bedre kunnskap om motpartens låter. Etterpå var de to bandene fortsatt gode venner. Gary Kemp og Nick Rhodes har gjennom årene også vært omgangsvenner.

 

Forventningsfulle popstjerner klare for popquiz.

På samme tid fikk Spandau Ballet det ærefulle oppdraget med å delta på Bob Geldofs veldedighetsprosjekt Band Aid. Faktisk var Gary Kemp den 2. som ble spurt om å delta etter Midge Ure. Kemp var inne i en butikk da han så et ansikt klint mot butikkvinduet fra utsiden. Det var Bob Geldof som prøvde å fange oppmerksomheten til Gary. Spandau Ballet var nettopp kommet tilbake fra Tyskland, der de hadde promotert "Parade" da innspillingen av "Do they know it's Christmas?" tok til. Plateselskapet hadde ordnet med en limousin som gutta ankom studioet med, noe de syntes var litt flaut. Særlig ettersom Paul Weller, og gutta fra Heaven 17 ankom til fots. Gary Kemp: "We don't like those kind of cars. But somebody thought they would be very clever to impress the cameramen by getting us these cars. We just got shoved in them, and then we were off. It was unfortunate (uheldig), but you can see how it gets out of your control sometimes."

Inne i studioet trengte Midge Ure en frivillig til å synge gjennom hele låta, slik at alle kunne få høre hvordan den gikk. Og selv om dette var blant verdens største popstjerner, var det ingen som våget å stå fram og synge den foran de andre. Med unntak av Tony Hadley, som aldri er blitt beskyldt for å være beskjeden. På selve innspillingen sang Tony "Where the only water flowing, is the bitter sting of tears" sammen med Sting og Simon Le Bon. Mens hele Spandau Ballet var med og sang på refrenget. Singelen ble som kjent en stor suksess, som den mest solgte i britisk historie.

Steve, Tony, John og Gary under koringen på "Do they know it's Christmas?"

(også Martin var på bildet, men lengre til høyre).

Rundt juletider 1984 var Spandau Ballet i Ingliston, Skottland, der de opptrådte for bl.a. Prins Charles. Med seg i salen hadde Martin og Gary foreldrene sine, som de hadde invitert oppover. Etter konserten fikk bandet gleden av å hilse på Charles. De fikk også overrekt nøklene til Edinburgh by mens de var i Skottland, som en ærefull gest.

I februar 1985 opptrådte Spandau Ballet på San Remo-festivalen i Italia, noe som bidro til økt interesse for bandet blant italienerne.

Neste opptur for bandet var deltakelsen på Live Aid den 13. juli 1985 på Wembley. Hvor bare verdens største stjerner fikk delta. Heldigvis var kneet til Steve Norman blitt så bra at han kunne delta på konserten. 13.47 gikk de på scenen, hvor de framførte "Virgin", "True" og "Only When You Leave". Førstnevnte var en ny låt som året etter ble å finne på albumet "Through the Barricades".

   

Det var en stor ære for Gary Kemp og co. å få opptre på Live Aid konserten. Sammen med

verdens fremste artister, foran et fullsatt Wembley. Kl. 13.47 den 13. juli 1985 gikk de på scenen.

Etter konserten følte alle 5 at de hadde vært med på noe meningsfylt. Gary: "Right in the apex of the 80s there was a feeling of, yeah we can change more than just pop music, we can change the minds of government. We can even stop countries from starving." i ettertid har Gary Kemp nevnt opp Live Aid-konserten som den største opplevelsen i karrieren.

Gary: "It went very quickly. The greatest moment of my life, and it just flashed by! I can't believe they're just wheeling the bands on and off. Normally you come off stage, and loads of people are giving you towels and drinks and things. I fell of the stage, and nobody gave a toss."

Etter å ha gjort unna Live Aid-konserten syntes bandet det var på tide å ta seg en liten pause. De benyttet også sommeren og høsten til å krangle med plateselskapet Chrysalis som de ikke lenger var fornøyd med. De følte at Chrysalis ikke gjorde nok for å promotere dem i U.S.A. I tillegg var de misfornøyd med at selskapet hadde gitt ut platene deres i Sør-Afrika.

I mangel av noen ny plate, og fordi Chrysalis skjønte at det gikk mot slutten på samarbeidet med Spandau Ballet ga selskapet ut to samleplater, et remixalbum og et 'best of'-album. Disse nektet Tony og bandet å gå god for. Det gikk så langt at de oppfordret fansen om ikke å kjøpe samleplatene. Likefullt nådde "The Singles collection" en 3. plass i Storbritannia i november 1985.

"The Singles collection" fra 1985 ble den første av svært mange samleplater med Spandau Ballet.

Like etterpå var samarbeidet mellom Spandau Ballet og Chrysalis historie. Bandet valgte å gi ut platene sine på CBS etter det. CBS hadde i alle år ønsket å gi ut platene til Spandau, og nå fikk de endelig sjansen til det.

I februar 1986 var bandet tilbake i Italia og San Remo-festivalen, der de blant annet framførte "Fight For Ourselves". En anthem-aktig låt som noen måneder senere ble gitt ut som første singel fra "Through The Barricades".

Deretter dro bandet til Dublin, og en nedlagt kino for å øve på låter til sitt neste album. For å skape den rette livefølelsen prøvde Tony og co. å se for seg et stort publikum i salen. Tony Hadley: "Da vi gikk inn på scenen, forestilte vi oss at vi skulle spille live for et stort publikum. Det ble så bra, og uten at vi hadde tenkt på det på forhånd, bestemte vi oss for å spille det inn på tape."

I januar 1986 tok de med seg tapen til Musicland Studio i München for å spille inn albumet. Deler av plata ble også produsert og mikset i Bavaria og Miraval studio (Frankrike), i -25 til +25 grader celsius, som det stod på innercoveret. Som produsent hadde fått med seg Gary Langan. En mann som hadde fortid i Art of Noise, og som hadde bidratt på flere av  Trevor Horns klassiske 80-talls produksjoner. Bl.a. "The Lexicon of Love" med ABC.

   

I studio for å spille inn albumet "Through the Barricades".

28. juni opptrådte Gary Kemp på Artists Against Apartheid konserten i Clapham, London. Her framførte han "When The Monolith Cracks", og balladen "Through The Barricades" som ble å finne på Spandau Ballets neste album. Gary hadde i alle år vært sosialt bevisst, og hadde aldri glemt hvor han kom fra. På andre halvdel av 80-tallet deltok Gary på flere politiske konserter sammen bl.a. Billy Bragg. Som endel av Red Wedge bevegelsen, der band med et sosialistisk ståsted dro rundt for å få ungdommen til å ta et standpunkt politisk. Man ønsket også å gi økonomisk og moralsk støtte til streikende gruvearbeidere. Gary Kemp: "Red Wedge hasn't got any strict manifestos or policies, and this-is-how-we-see-politics stuff. It's not about that."

Gary Kemp med Billy Bragg under Red Wedge-turneen.

Billy Bragg og Spandau Ballet utgjorde på mange måter ytterpunkter i britisk pop på 80-tallet. Bragg var svært politisk i sine gitarbaserte låter, og hadde et langt enklere image enn Spandau Ballet. Billy Bragg: "He'd (Gary) never played solo before and wanted some advice. I had to give it to him. He came to that gig having written "Through the Barricades". No "Free Nelson Mandela" (Special AKA) admittedly, but even so. And I thought, shit, if he's on my side, I can't hate that side of things any more."

Gary Kemp bidro også på Freedom beat (som også var i regi av Artist Against Apartheid). Og sammen med de andre i Spandau deltok han på veldedighetsprosjektet Prince's trust.

    

Gary Kemp m/bandets korist Shirley Lewis, og Tony Hadley m/ kona Leonie, på vei til en

gallamiddag i anledning utgivelsen av dobbel-LPen "Prince's Trust".

Hvor Spandau Ballet bidro med "Highly-restrung".

I juli 1986 ble samarbeidet med CBS offisielt, da de skrev under på en kontrakt med plateselskapet. Og 14. juli fikk fansen den første nye utgivelsen på 18 måneder da "Fight For Ourselves" ble gitt ut på singel. I Storbritannia ble det en litt skuffende 15.plass.

I videoen til låta danset skuespilleren Sadie Frost. Hun og Gary ble kort tid etter kjærester, og i 1988 giftet de seg. I 1990 ble de foreldre til Finlay Munro. Hun har etter hvert blitt en kjent skuespiller med roller i filmer som "Diamond Skulls", "Bram Stoker's Dracula" og "The Krays" (sammen med Gary og Martin). Hun har også spilt i musikkvideoen til "Common people" med Pulp. I England har hun i alle år vært et yndet mål for tabloidpressen.

Garys kjæreste og kone, Sadie Frost.

18. oktober 1986 var Spandau Ballet på besøk i Nederland for å delta på en TV-konsert som ble arrangert der. Spandau Ballet stod på scenen og mimet til låtene sine, da det ikke var lagt opp til at artistene skulle opptre live. Martin Kemp: "Yo can be half asleep, and still mime on the telly." Direkte spennende var heller ikke spørsmålene de fikk fra TV-verten. Han spurte bl.a. om hvor de hadde tatt navnet sitt fra. Et spørsmål de hadde fått tusen ganger de siste 6 årene. John Keeble kom derfor opp med et humoristisk svar: "We actually chose the name Iron Maiden, but someone else had it first."

Spans benyttet også anledningen til å ta seg en real fest, for å feire at Martin ble 25 år på den tiden. Popstjernen Paul Young som også var med på konserten i Nederland, slo seg sammen Tony og co. og ble med på festen. Sammen sjekket de ut nattelivet i Amsterdam.

Martin: "It's a complete farce, but it's all part of being in a band. You come over, see all your mates, have a drink, wake up with hangovers and go back again. When we're at home we never really go out together for a drink on our own, because there's other people  with us."

5 glade gutter som er klare for Amsterdams natteliv.

Spandau ballet var kjent for å ta seg en fest, og at de kunne bøtte ned anselige mengder alkohol i løpet av en kveld. De amerikanske rapperne i Beastie Boys hadde hørt om ryktet til Spans, og ønsket å utfordre Hadley og co. en kveld de møttes. Men det gikk ikke så bra for amerikanerne. Tony Hadley: "The funniest one was the Beastie Boys, who challenged us to a drinking competition. They lost. Massively. They'd heard we had a bit of a reputation as a drinking band." 

27. oktober 1986 ble låta fansen ventet på, "Through The Barricades", gitt ut på singel. Også bandet selv var svært stolt over å kunne presentere det de mente var den beste sangen de hadde laget (sammen med "True"). Gary: "I think it was the best marriage of lyrics and music that the band ever did." Som nevnt ble denne og de andre låtene skrevet mens Gary var i økonomisk eksil i Irland. Fra en venn i Belfast i Nord-Irland, fikk han høre historien om hvordan han hadde mistet broren sin i urolighetene der. Gary fikk da ideen til en Rome & Juliet historie fra gatene i Belfast, for å illustrere hvordan situasjonen var mellom folk i den delte byen. "Through the Barricades" ble skrevet i løpet av 20 minutt, en natt da Gary ikke fikk til å legge seg før han hadde fått ordene ned på papiret. Gary: "I remember waking up about 2 in the morning and just writing these lyrics constantly."

"Through The Barricades"-singelen.

John Keeble som nettopp hadde kommet inn dørene etter å ha vært en tur på byen var den første som fikk gleden av å høre den akustiske balladen. En låt som ikke lignet på noe av det Spandau Ballet tidligere hadde gitt ut. Den hadde mer til felles med frihetssangene til Joni Mitchell og Joan Baez fra starten av 70-tallet. For Gary var dette en svært personlig låt, som han egentlig ønsket å synge selv. Men han måtte erkjenne at Tony hadde bedre forutsetninger til å framføre den, med sin kraftfulle stemme.

Etter at "Through The Barricades" ble gitt ut på singel dro bandet ut på en promoteringsturne i Europa. På denne reisen, og ellers når Spans var ute og opptrådte, hadde Gary med seg et videokamera som han filmet folk med, for å vise den store interessen bandet ble møtt med overalt.

Salgsmessig ble ikke "Through The Barricades" den hiten man hadde håpet på, med 6. plass i Storbritannia, 14. plass i Tyskland,og 7. plass i Norge I U.S.A. nådde den ikke opp. På European top 20 ble det  5. plass.

Enkelte rynket på nesen over at det lett glamorøse popbandet Spandau Ballet kom med dette politiske innlegget iform av en akustisk ballade. Gary Kemp har senere uttalt at det aldri var meningen å fremstå som et politisk band, men at han følte for å skrive denne låta utifra det han selv opplevde i Irland. Gary: "We are a band that talks about politics as a support of our political opinions. We don't play "political-music", we don't think to ourselves as a political band, but we can't ignore what is happening just around the corner."

Hadde U2 gitt den ut ville kanskje låta fått en annen mottagelse hos folk. I ettertid er "Through the Barricades" den låta som har fått best mottagelse hos publikum når Spandau Ballet eller Tony Hadley har vært ute på turne.

 

Fra videoen til "Through the Barricades". I låta hadde Gary Kemp laget

 en Romeo & Juliet-inspirert historie rundt situasjonen i Nord-Irland.

Like etter at singelen kom ut på markedet, ble albumet ved samme navn sluppet. I Italia gikk den til topps, og lå som nr. 1 i hele 7 uker. I Storbritannia ble det en 7. plass, noe det også ble i Norge. I likhet med "Parade" var dette en rett fram popplate. De andre låtene lå langt unna tittelsporet stemningsmessig og i innhold. De balladeaktige "How Many lies" og "Swept" var i likhet med "Through the Barricades" høydepunkt på plata.

"Through the Barricades" fra 1986

Bandet selv var veldig fornøyd med resultatet. Tony Hadley: "Albumet er mer rocka og dynamisk enn noen av de forrige. Og det viser et band som er mer sammenspleiset enn noen gang. Etter å ha spilt sammen så lenge, med fem album bak oss og - enda viktigere - to verdensturneer, har vi lært mye om hverandre, både som mennesker og musikere."

I november 1986 dro Spandau Ballet også ut på en turne kalt "Across The Borders". Turneen startet i Italia - landet hvor Spandau Ballet var mest populær på den tiden. Under en konsert i Essen, Tyskland ble bandet satt ut av en publikummer som stod og 'spilte' på en  leketøyssaksofon. Han var likt kledd med Steve Norman, og lignet ham også utseendemessig. Når Norman skulle dra igang saksofonsoloen på "True" gjorde denne fyren det samme. Steve Norman: "The problem was that he was holding a little toy saxophone and he brought it to his lips just as I was bringing my sax to mine. That was enough to put off not only myself, but a couple of the others in the band who had also spotted him. We cracked up laughing and I was grateful that that particular show was not being recorded as the rest of the solo was a mess."

Heller ikke i Berlin var bandet like heldig, da de satt i en bil som krasjet stygt. Heldigvis kunne de alle 5 spasere uskadet ut av bilen.

Steve Norman

På denne turneen opptrådte de også i Belfast, Nord-Irland. Byen hvor "Through the Barricades" hentet handlingen sin fra. Gary var svært nervøs da skulle framføre låta, da han fryktet reaksjonene fra publikummet, som bodde i byen og kjente problemene på kroppen på en helt annen måte enn det Gary og bandet gjorde, som kun hadde vært på besøk der. Men heldigvis gikk det veldig bra. Gary: "I was very nervous when we came back to Belfast for the tour, these rich kids on stage, playing a song about this town, what do we know about this town. I remember 2 guys in the front row and one was on the top of the other ones shoulders and we were singing TTB and the whole of the crowd were singing along and I remember this guy crying."

"Across The Borders Tour"

I februar 1987 opptrådte de på San Remo-festivalen, for 3. året på rad. Turneen ble avsluttet i august 1987. Særlig i land som Nederland, Spania og Italia var interessen for bandet stor. Bl.a. klarte de å selge ut enorme Nou Camp i Barcelona, Spania. En stadion som normalt har plass til 97.000 mennesker.

På "Across the Borders tour" fant Spandau Ballet også plass til et besøk i Norge. 27. april 1987 stod de på scenen i Drammenshallen. Til stor glede for bandets mange norske fans.

Annonse i Aftenposten for konserten i Drammenshallen i april 1987.

2. februar 1987 ble "How Many Lies" gitt ut på singel. Konsertfavoritten nådde 34.plass i Storbritannia.

"Across the border tour" ble senere gitt ut på DVD. Så snart turneen var over gikk de i studio for å spille inn den første singelen til det neste albumet, og i september 1988 var "Raw" ute i hyllene. Låta var inspirert av Alan Parkers film "Angel heart", som omhandlet voodoo i New Orleans. På 12" versjonen av låta var det også tatt med samplinger av Robert De Niro fra filmen. Dessverre ble "Raw" den første singelen på lang tid som ikke nådde topp 40 i Storbritannia.

11. juni 1988 opptrådte Tony Hadley på Wembley, London sammen med artister som Jerry Dammers (Special AKA), UB40, Whitney Houston, Eurythmics, Paul Young, og Simple Minds på en konsert kalt Freedomfest. Anledningen var Nelson Mandelas 70-årsdag. Samtidig som konserten var ment å sette fokus på apartheid-politikken i Sør-Afrika. 67 av verdens største artister opptrådte foran 72.000 mennesker. Konserten ble også kringkastet på TV rundtom. Noe som satte den i samme klasse som Live Aid konserten 3 år tidligere. Det var Jerry Dammers som i 1984 hadde en hit med "Free Nelson Mandela" som var initiativtaker til konserten.

I november 1988 ble Martin Kemp gift med sin kjære Shirlie Holliman under en enkel seremoni på den Karibiske øya St. Lucia. Det var ingen gjester tilstede i bryllupet. I lengre tid hadde de to prøvd å få et barn sammen uten å få det til, men på bryllupsnatten ble det full klaff. For nøyaktig 9 måneder senere ble datteren Harley Moon født. Senere fikk de også fått sønnen Roman. Som nevnt ble også Gary gift i 1988, med sin Sadie Frost.

  En lykkens dag for Martin og Shirlie.

På denne tiden begynte slitasjen å gjøre seg gjeldende i bandet. Og Gary som låtskriver hadde ikke den samme entusiasmen som tidligere. Gary: "It was time to do another album as it always is time to do another album." Gary ønsket egentlig å spille med andre musikere som behersket andre instrumenter enn det Martin, John og Steve gjorde. Så i stedet for å involvere de andre i utformingen av kompet til låtene han skrev, brukte Gary det nyeste på datafronten, slik at han selv kunne spille de ulike instrumentene han ville bruke på platen. På datamaskinen kunne han legge på saksofon, bass, gitar og trommer, og deretter presenterte det for de andre i bandet. Gary: "At that time computers had started to come out and I started to demo the songs for the 'Heart Like a Sky' album, until virtually they were complete, played by computers. The guys would come in and they would hear the tracks with drums on and keyboards and even some little sample saxophone, bass, and quite understandably this was not really making the others feel as involved or feel happy about the situation."

Heller ikke låtene Gary skrev til den nye plata holdt samme kvalitet som tidligere. Han følte selv at han ikke lenger hadde de gode ideene, og heller ikke det rette engasjementet. I ettertid er det kun 2-3 låter på albumet "Heart like a sky" som han var fornøyd med. Innspillingen foregikk i England denne gangen, i studioer som Westside, Townhouse, Air, Olympic og Mayfair studios, slik at medlemmene fikk mulighet til å være sammen med familiene sine. Igjen var det Gary Langan som fikk gleden av å produsere plata. Dermed hadde 3 ulike produsenter fått sjansen til å produsere 2 Spandau album hver (Burgess, Swain&Jolley, og Langan).

Selv om Gary gjorde det meste på "Heart like a sky", ble likevel dette den første plata der en av de andre i bandet fikk sjansen til å bidra med en av sine komposisjoner. "Motivator" var skrevet av Steve Norman, som ellers imponerte ved å både spille synth, gitar, trommer og gitar på plata.

På "Heart like a Sky" framstod Spandau Ballet som 5 voksne menn.

Like elegant som alltid, men muligens var de blitt mer pregløs med årene.

Albumet "Heart like A Sky" ble gitt ut i august 1989, hele 15 måneder etter at de første gang gikk i studio for å spille inn låter til albumet. Underveis hadde albumet endret navn fra "Motivations", via "Home", til "Heart like a Sky". Og i september fikk den sin høyeste plassering i Storbritannia med en svært skuffende 31.plass. I U.S.A. var interessen for bandet nå blitt så liten at plata ikke engang ble gitt ut der borte. I Italia ble det en fin 5. plass.

14. august hadde de gitt ut den rytmiske sommersingelen "Be Free With Your Love" uten at heller den ble en større hit noe sted. På låta hadde de fått hjelp fra bandet South american Rhythms. Også "Crushed into love" og "Empty Spaces" ble gitt ut på singel. Sistnevnte nådde ikke topp 75 engang i Storbritannia.

Muligens frustrert av dårlig stemning i bandet, dårlige listeplasseringer, og ønske om å gjøre noe annet, takket Gary og Martin ja til et tilbud de fikk om å prøve seg som skuespillere igjen, i spillefilmen om de kriminelle Kray-tvillingene. Også Garys kone Sadie Frost ble med i filmen. De andre i bandet sa ingenting, men det var tydelig at de mislikte at de to ble borte i 8 uker. Dels fordi de planla å gjøre en "Heart like a sky tour" og trengte å øve, og dels fordi de fryktet at Gary og Martin ikke ville komme tilbake til bandet. Gary: "My brother and I went off for 7/8 weeks to shoot The Krays, came back, and not one of the other guys asked us how it went. We carried on rehearsing and we went off on a world tour."

       

Martin og Gary som gangstertvillingene Reg og Ronald Kray, som

 styrte Øst-Londons kriminelle underverden på 50- og 60-tallet.

Selve turneen ble vellykket, og en hyggelig opplevelse for alle i bandet. De opptrådte rundt om i hele Europa, med låter fra sin tiårige karriere. Likefullt klarte Martin og Gary å irritere de andre ved å legge reklamemateriell for "The Krays" filmen på stolene i forkant av konsertene. 6. mars 1990 hadde bandet sin siste konsert i et tettpakket Edinburgh playhouse. Gary avsluttet konserten ved å si: "this is our last night of the tour". Lite visste han og de andre at dette skulle bli den siste konserten Spandau Ballet gjorde sammen på mange år. Bandet ble heller aldri offisielt oppløst. Man bare sluttet å lage plater. Da turneen var over valgte Kemp brødrene å dra til U.S.A. for å promotere "The Krays" filmen, i stedet for å begynne arbeidet med en ny plate.

Filmen ble en stor suksess, med gode kritiker for skuespillerprestasjonene. I ettertid har "The Krays" blitt trukket fram som en av de beste britiske gangsterfilmene som er laget. Mange som hadde mislikt Spandau Ballet måtte revurdere sin holdning til Kemp-brødrene. Som skuespillere framstod de med stor troverdighet.

Gleden over å lykkes som skuespillere gjorde lysten til å fortsette som musikere mindre. Særlig Martin følte at han hadde mer kontroll som skuespiller enn som bassist.

Gary brukte mye tid på å tenke over hva han skulle gjøre de neste årene. Han så rundt seg, og konstaterte at musikkscenen hadde endret seg, med Britpop og mer DJ-styrt dance musikk. Og selv om Spandau Ballet tidlig på 80-tallet hadde vært med og banet vei for dance musikken, var det ikke lenger plass til deres popmusikk. Gary: "There was a feeling that maybe Spandau Ballet wasn’t right anymore that maybe we were a band very much associated with the decade of the 80's."

Han kom til den konklusjonen at Spandau Ballet ikke hadde noen framtid på 90-tallet. Gary: "I felt that when the Nineties came they weren't going to be very kind to us and I felt it was time to stop. Not everybody in the group agreed with me, so it wasn't a very happy time."

Etter 11 år sammen ble Spandau Ballet oppløst i 1990.

I september 1990 kom Martin, Gary, Tony, John og Steve sammen for siste gang. I et studio i London spilte de inn en coverversjon av Simon & Garfunkels "The Boxer". Men den har aldri blitt gitt ut på plate.

Gary Kemp: "Spandau Ballet took up ten years of my life-longer than my marriage lasted-and we achieved things on stage and heightened emotions that will probably never experience again."

Deretter gikk medlemmene av bandet hvert til sitt. Gary og Martin fortsatte som skuespillere. I 1992 gjorde Gary "Paper Marriage". Samme år deltok han i storfilmen "The Bodyguard" sammen med Whitney Houston og Kevin Costner. Gary spilte manageren til Whitney. Han kom godt overens både med Whitney Houston og Kevin Costner. Costner kunne fortelle ham at "True" var favorittlåta til han og kona. Gary: "I’m not sure if that’s a good thing because they split up soon after."

Gary Kemp med Whitney Houston i "The Bodyguard".

På begynnelsen av 90-tallet tilbrakte Gary tre år i Los Angeles for å følge opp filmkarrieren sin.

I 1994 deltok han i Tarantino-filmen "Killing Zoe". Andre filmer han har spilt i er "Magic Hunter" (1994), "Dog eat Dog" (2001), "American Daylight" (2004), "Poppies" (2006), og "A voice from Afar" (2006).

 
 

 

  Gary Kemp i Tarantino filmen "Killing Zoe".  

I "Dog eat dog".

I 1995 ga Gary Kemp også ut den personlige og folk-inspirerte plata "Little Bruises". Han hadde selv vokalen på plata, i tillegg til at han spilte de fleste instrumentene.

"Little Bruises": Gary Kemp

 I 1997 ble Gary skilt fra Sadie Frost etter at hun hadde bedratt ham med skuespilleren Jude Law. Law og Frost ble deretter sammen, til stor glede for skandalepressen som behørig omtalte trekantdramaet.

Etter flere år alene traff Gary kostymedesigneren Lauren Barber. Og 30. august 2003 ble de to gift i vakre Cotswolds, vest i England, i en privat seremoni. De dro deretter på bryllupsreise til Italia. Etter skilsmissen fra Sadie Frost mistet Gary troen på kjærlighet for en stund. Men takket være Lauren ble han mer positivt innstilt igjen. Gary: "She’s restored my faith in romance."

Gary Kemp med sin gravide kone Lauren i juni 2004.

Martin Kemp har ikke prøvd seg som musiker etter tiden med Spandau Ballet. Han har hatt mer enn nok å gjøre som skuespiller. I likhet med broren Gary flyttet Martin til Los Angeles på starten av 90-tallet. Der han deltok i filmer som "Waxwork II", "Embrace of the Vampire", og TV-seriene "The outer limits" og "Tales from the Crypt". Tilbake i England deltok han bl.a. i TV seriene "Highlander", "The Bill", og "Eastenders". I 4 år spilte han rollen som Steve Owen i "Eastenders". Dette gjorde ham til et av de mest kjente ansiktene på britisk TV.

I 1995 fikk Martin hjernesvulst, noe som holdt på å ta livet av ham. Han måtte derfor roe det ned noen år før han igjen kunne være med på film. Martin har også skrevet en selvbiografi kalt "True", hvor han bl.a. tar for seg tiden med Spandau Ballet.

På samme tid som Martin lå syk hjemme med hjernesvulst, måtte broren Gary bruke tiden i rettssalen, da Tony, Steve og John gikk til sak mot ham fordi de mente at de hadde krav på royalties fra salget av Spandau Ballets plater. "True" og de andre hitene hadde i årene etter blitt sikre inntektskilder der de hyppig ble spilt på radio og brukt på alle mulige "Love songs" og "80's collection" CDer.

I tillegg hadde låtene deres blitt et yndet samplingsobjekt for en ny generasjon av musikere. "True" ble på en elengant måte samplet inn i P.M. Dawns (topp 3 hit i både U.S.A. og Storbritannia) "Set Adrift On Memory Bliss" fra 1991. Tony Hadley deltok i videoen til låta.

Tony Hadley i videoen til "Set Adrift On Memory Bliss" med P.M. Dawn

Hadley og co. hevdet at låtene var blitt til gjennom en prosess der også de hadde deltatt. De viste til en muntlig avtale som i sin tid skal ha blitt inngått mellom de 5 om å dele inntektene fra platesalget. Hadley og co. fikk ikke medhold i retten, noe de tok veldig tungt. I tillegg måtte de ut med rundt 4 millioner kroner i saksomkostninger og salær. Martin Kemp var ikke representert på noen av sidene i konflikten.

I et intervju med norske Det Nye i 1986 fortalte Tony Hadley at Gary Kemp var den som skrev alle låtene uten at noen andre blandet seg inn i det. Tony Hadley: "Jeg kan ikke spille noen instrumenter, og det gjør det vanskelig å komponere. For å skrive en god låt må man være en god musiker."

Kløften mellom de to fraksjonene av Spandau Ballet ble dypere med denne konflikten. Bedre ble det ikke da Hadley, Norman og Keeble måtte møte i rettssalen fordi de hadde opptrådt under Spandau Ballet-navnet rundt om i verden uten å ha rettighetene til det. Den konflikten endte med at de heller kalte seg The rest of Spandau Ballet.

  The rest of Spandau Ballet: Steve Norman, John Keeble og Tony Hadley.

Det mest positive med denne konflikten var at Martin og Gary kom nærmere hverandre som  brødre, da begge to var bekymret for hvordan det gikk med den andre. Gary: "I was desperately worried about him when he was ill. It was a terrible time. And he was concerned about me when I was going through the trial. Those two things brought us even closer." Samtidig var Gary den første til å innrømme at konflikten med de tre ikke var noe hyggelig. I en tid der de burde truffet hverandre som venner og mimre tilbake til 80-tallet, var de i stedet blitt fiender.

I tiden etter at Spandau Ballet ble oppløst hadde John, Tony og Steve brukt tiden på ulike musikalske prosjekt. Tony Hadley var ikke overraskende den media valgte å følge, da han hadde vært blikkfanget og stemmen i Spans. I 1992 ga han ut sitt debutalbum som soloartist, kalt "State of Play" på EMI records. I 1997 ga han ut cover-plata "Tony Hadley". Her fikk han bl.a. med seg Simon Le Bon fra Duran Duran til å kore på "Save a prayer". I 2000 kom "Debut", som hadde en lignende trackliste som "State of Play". I 2003 ga han ut to album med coverversjoner. Det ene var kalt "Reborn", og inneholdt låter som "Walking in Memphis", "Under the Bridge" (Red hot C.), og "Woman in Chains" (Tears for Fears). Det andre albumet het "True Ballads", og inneholdt bl.a. Spandau Ballet låtene "Only when you leave", "True" og "Through the Barricades". Denne plata kom også inn på den britiske albumlisten med en 31.plass.

I 1996 deltok han på en turne kalt "Orchestral tour", med opptreden foran 500.000 mennesker rundt om i Europa. Andre artister som var med på samme turne var Joe Cocker, Paul Michiels, Dani Klein og Guo Yue. Han har også samarbeidet med artister som Martin Fry (ABC), Alan Parsons (på albumet "Time Machine"), Tin Tin out, Paul Young, Alice Cooper, Jon Anderson, Peter Cox (Go West), og Brian May (Queen).

I 2003 vant Tony Hadley en konkurranse i en reality-serie, kalt "Reborn in the U.S.A." på ITV , der tidligere popstjerner konkurrerte mot hverandre. Samme år ble han skilt fra Leonie, hans kone gjennom 20 år. Som nevnt hadde de barna Tom, Toni og Mackenzie sammen. Toni begynte på denne tiden å gjøre seg bemerket som skuespiller, til pappas store glede.

¨Tony Hadleys datter Toni, som Tony skrev "She" til for sitt album "True Ballads".

Litt senere ble Tony sammen sin PR agent Alison Evers.

I 2004 ga Tony Hadley ut den selvbiografiske boka "To cut a long story short". Og at folk i Storbritannia fortsatt var interessert i hva han hadde å si, viste det faktum at boka gikk rett inn på The Times topp 10 liste over de mest solgte bøkene i Storbritannia. 

I desember 2006 fikk norske TV-seere gleden av å treffe igjen Tony Hadley i forbindelse med 80-talls retr- programmet Gylne Tider på norsk TV2. Her svarte han på spørsmål om tiden sammen med Spandau Ballet, og hva han har gjort i årene etter. Han var i godt humør og så ut til å trives og ha det bra. Og kanskje ikke uten grunn. I 2006 hadde han pånytt funnet kjærligheten, og blitt far igjen. For 4. gang. Han ga også ut en ny plate i 2006 kalt "Passing strangers". Dette var en ren swing-plate der han hadde hentet fram mange av de gamle sviskene, og gjort personlige tolkninger av dem. Til tross for at det ikke hørtes ut som noen original ide fungerte det bra. Kritikerne og de som kjøpte plata lot seg sjarmere, selv om den ikke kom inn på den britiske topp 40 listen.

Hadleys mange plater med coverversjoner kan sees i sammenheng med hans begrensede evner som låtskriver, men med en stemme som svært mange elsker.

 
         
Swing albumet "Passing strangers" Tony Hadley i 2006. En fornøyd kar på 46 år.

I 2006 var han også opptatt med en "By request tour" i mai og juni. Han fikk også tid til en storband-turne høsten 2006 der han presenterte materiale fra plata. I januar 2007 gikk han løs på nye spennende oppgaver da han hadde rollen som advokaten Billy Flynn i musikalen "Chicago" på Cambridge Theatre.

I juli 2007 tok han seg tid til å bli med på retro-programmet Gylne Tiders sommerturne i Norge som startet i Langesund. Dette ble en stor suksess, også i Trondheim og Lerkendal stadion, der webmaster var så heldig å få muligheten til å bivåne ham for første gang. 

På en elegant slentrende måte viste Hadley stor stemmeprakt på 80-talls klassikerne "True", "Gold" og "Through the Barricades". Publikum likte det de hørte, selv om Trøndelag nok ikke var stedet der Spandau Ballet solgte mest plater i sin tid. Andre deltakere på turneen var Return, Alphaville og Ole I'Dole. 4. august 2007 ble turneen avsluttet med konsert i Stavanger.

        

Tony Hadley under Gylne tider-konserten i Trondheim

I 2007 fikk Tony også prøve seg som radioprater på Virgin radio.

Når Tony har vært ute og opptrådt, eller spilt inn plate, har han hatt med seg en fast stab av musikere. Med Phil Taylor på keyboard, Phil Williams på bass, Richie Barrett på gitar, Angie Grant på kor, og Spandau Ballets John Keeble på trommer.

John og Tony har dermed spilt sammen i over 30 år, eller "thirty years of looking at Tony's arse!" som Keeble selv sier. Ved siden av bandet til Hadley har også John Keeble spilt med Fish, og han har dannet sitt eget band kalt I play rock med Richie Barret og Chris Dale. I 2007 ga de ut plata "The Album vol.1". De har også gitt ut en liveplate. John er ellers gift med Flea, noe han har vært siden 80-tallet. Sammen har de datteren Jaime.

John Keeble som trommeslager i bandet I play rock (foto: Matt Glover)

I tiden etter splittelsen i 1990 har Spandau Ballet på en måte delt seg i to. Med brødrene Kemp på en side, og Keeble/Hadley på den andre. Steve Norman har vært den som har klart å holde kontakten med begge leire. Først som medlem av The rest of Spandau Ballet, eller Hadley, Norman & Keeble, ex-Spandau Ballet, som de også har kalt seg. Fra 2000 reiste de rundt i 2 1/2 år år og framførte de gamle Spandau Ballet-låtene. Bl.a. på retroturneen "Here & Now" (sammen med Howard Jones, Toyah, ABC og Belinda Carlisle). I 2005 jobbet han sammen med Gary Kemp om en DVD utgivelse av konserten Spandau Ballet gjorde på The NEC i Birmingham i 1986. De gikk gjennom hver enkelt låt og remixet dem.

Ellers har Norman vært involvert i en lang rekke prosjekter med kjente og ukjente artister. På 90-tallet giftet han seg med en spansk Menchu som han hadde truffet på en av sine mange reiser til Ibiza. De slo seg ned der sammen med barna Jack og Lara. De to hadde bodd i London fram til da. Flyttingen til Ibiza var en måte å komme bort fra alle de vonde tankene bruddet med Spandau Ballet hadde medført.

I Ibiza jobbet han med navn som Ketama, DJ Pippi, Jens Gad (Enigma), Fitty Wienhold (Accept) og Stefan Zauner (Freiheit). Forholdet til den spanske damen tok slutt, noe som brakte ham tilbake til England (selv om han fortsatt er knyttet til Ibiza). Her dannet han bandet Cloudfish sammen med Shelley Preston fra Bucks Fizz. En dame han også var blitt kjæreste med. De to traff hverandre i 2001, mens Norman var ute på turne med Keeble og Hadley. Han har også deltatt på innspillinger med Mark Shaw (Then Jericho), Nick Heyward, og Belinda Carlisle. Han deltok også på Live8 konserten, som en av få som har opptrådt både på den og Live Aid.

               

Steve Norman i nyere tid. Til høyre sammen med Shelley Preston.

I 2000 fikk interessen for Spandau Ballet en liten opptur da en samleplate kalt "Gold-the best of" klarte en sterk 7. plass på den britiske albumlisten. 14 år etter at de sist hadde et topp 10 album. I 2002 kom samleplata tilbake på listen med en 40.plass.

I 2004 kunne flere engelske aviser melde at de 5 originale medlemmene av Spandau Ballet  planla et comeback. Inspirert av suksessen til sine samtidige i Duran Duran var både Gary, Martin, Tony, Steve og John villig til å legge uenigheten og uvennskapet til side for å vise at de fortsatt har noe å by på musikalsk. 

Selv sa de det slik: "Spandau Ballet have seen the success of Duran Duran and want to get in on the action. They want a piece of the nostalgia pie. There have been bitter rivalries. But they are finally willing to put them to one side to work again. The five of them believe they still have a lot to offer. They are very keen to work on new material and not just become a tribute band to the 1980s."

Det ble også snakket om en ny Spandau Ballet-plate, men tiden gikk og ingenting skjedde, dessverre.

I et intervju med musikkmagasinet The Word i 2006 ga sanger Tony Hadley uttrykk for stor irritasjon over Kemp brødrene. Hadley: "John Keeble still plays drums with me, The rest of èm, I couldn't give tuppence for".

Men ting forandre seg fort i popbransjen, for i desember 2007 kunne flere aviser fortelle at de 5 Spans gutta hadde sagt ja til å opptre sammen i Las Vegas. 20 millioner kroner var visstnok tilbudet på som fikk Gary/Martin og Tony/John til å begrave stridsøksa, i hvert fall for en kveld. 

Deretter var det en lang periode hvor ingenting skjedde. Før flere nettsteder i mars 2009 igjen kunne fortelle at Spandau Ballet planla en gjenforening. NRK kunne fortelle at bandet også ville spille inn en ny plate.

Disse ryktene ble bekreftet av bandet selv, da de stilte opp på pressekonferanse på krigsskipet HMS Belfast den 25. mars 2009. Samme sted som de 28. juli 1980 gjorde promoteringskonserten, som førte til at de fikk platekontrakt med Chrysalis. Her kunne de fortelle at de alle 5 var enig om å spille sammen igjen, og at de kom til å dra ut på en "Reformation tour" (etter en låt fra debutplata) i oktober. Med start på O2 arena i Dublin, den 13. oktober.

24. april stilte bandet opp på talkshowet "Friday Night with Jonathan Ross". I tillegg til å opptre måtte de svare på mange tullespørsmål.

   

 Spandau Ballet på "Friday Night with Jonathan Ross".

Før selve turneen gjorde de 5 flere enkeltkonserter. Slik som på Heineken Music Hall i Amsterdam den 25. april. De var også tilstede på Cannes film festivalen, der de svarte på spørsmålene fra en nysgjerrig verdenspresse.

Gary Kemp: "It has taken a certain delicacy in getting back to this point. At first we felt like two heralds meeting on a battlefield after a long war."

Martin, John, Tony, Steve og Gary omsider sammen igjen, i 2009.

Etter konserten i Dublin fulgte opptredener i Nederland, Italia, Tyskland, Belgia, Spania og Portugal. De besøkte også land som New Zealand, Australia, Dubai og Sør-Afrika. Tilbakemeldingene fra publikum og pressen, var svært positive. De fleste mente bandet var i storslag, selv etter alle disse årene borte fra hverandre. Også Gary og co. var svært fornøyd, de mente at de spilte bedre i 2009 enn de gjorde i 'gamle dager' på 80-tallet.

Turneen ble først avsluttet 25. juni 2010.

Like positivt var det at Spandau Ballet i oktober 2009 var tilbake med en ny plate. "Once More" var ikke et tradisjonelt studioalbum, ettersom den kun inneholdt to nye låter: tittellåta "Once More" og "Love is All". Førstnevnt som var en vakker ballade, ble gitt ut som singel. De andre låtene på plata var gamle hits som "Lifeline", "True", "To cut a long story short" m.m. presentert i nye versjoner. Jevnt over var låtene mer tidløse i uttrykket enn originalene som hadde mye 80-talls sound i seg. De var også mer lavmælt, med større bruk av akustisk gitar og strykere.

Bandmedlemmene var svært fornøyd med albumet og glad for å være samlet igjen i studio.

Tony Hadley: "I think the new album has been the most productive and creative album we’ve ever done in a way – even though we’re for the most part revisiting old songs."

Steve Norman: "Collectively it felt powerful. You realised that everyone brings something unique to the band. No one can be replaced. It’s not just the chemistry. It’s the way everyone plays together."

Innercoveret til "Once More" var av det delikate slaget. Med flotte tegninger slik den på forsiden av coveret. Samt flere bandbilder.

Albumet "Once More" fikk hyggelig omtale av fansen, på ulike forum. Og den ble en salgssuksess i Storbritannia, med en fin 7. plass på albumlisten i oktober 2009.

"Love Is All" var skrevet av Tony Hadley - for første gang på en SB plate, mens "Once More" var skrevet av Gary Kemp sammen med Steve Norman. Produsent var Danton Supple, som tidligere har produsert Coldplays storselger "X&Y".

Spandau Ballet albumet "Once More". Den første utgivelsen på 20 år.

27. oktober opptrådte Spandau Ballet på Q awards (musikkblad). Her mottok de Q Idol award.

Etter mange år med skittkasting og uenighet, fant Spandau Ballet sammen igjen.

Salgsmessig ble det en stor suksess, med 7. plass på albumlisten i Storbritannia.

16. desember 2009 fikk Spandau Ballet stor oppmerksomhet - verden over - da det ble kjent at Virgin gründer Richard Branson, og hans selskap Virgin Galactic ønsket at Spandau Ballet skulle opptre i romskipet som skal frakte passasjerer ut i verdensrommet. Etter planen skulle det ikke skje før i 2012. Ifølge Steve Norman kom bandet til å framføre "I'll fly for you", "Gold" eller "True" ute i verdensrommet.

På nettsider og i aviser ble de omtalt som "First band in space". Som en slags forlengelse av The Cardigans platetittel "First band on the Moon".

Årene gikk, og den omtalte galaktiske turen ble det aldri noe av, dessverre. Muligens var det hele en spøk.

I 2009 gjorde Virgin mer stas på Spandau Ballet, da de fikk prisen for 'Beste comeback' på Virgin Media Awards.

12. februar 2015 opptrådte Spandau Ballet på San Remo-festivalen i Italia for 4. gang i karrieren. Samme dag døde Steve Strange fra popbandet Visage - mannen som i sin tid hadde gitt Gary og co. innpass i Londons hippe ungdomsmiljø, på diskotekene Billy's og Blitz. Bandet valgte å dedisere konserten den kvelden til Strange. Da Strange like etter ble gravlagt fikk Martin Kemp gleden av å vise Strange en siste ære ved å være med og bære kisten hans.

I 2015 var Spandau Ballet ute på en større turne, for første gang siden 2009, noe som fikk omtale i britisk media. Turneen fikk navnet "Soul Boys Of The Western World Tour" brakte dem til mange verdensdeler, bl.a. Australia og Nord-Amerika. Tilbakemeldingene fra de som var tilstede på konsertene var at det var god stemning på konserten, og at Tony Hadleys stemme overgikk det meste som eller befant seg på pophimmelen. 

Spandau Ballet var ute på turne i 2015.

l juli 2017 sjokkerte Tony Hadley godt voksne musikkinteresserte da han annonserte at han sluttet i Spandau Ballet. Årsaken var at han ønsket å konsentrere seg om solokarrieren, som var økonomisk mer lukrativ enn det å være medlem av Spandau Ballet. 

Hadley hadde håpet på å kunne kombinere begge rollene, slik Phil Collins hadde gjort som soloartist og som medlem av Genesis, på 80-tallet. Men det var ikke Kemp og co. interessert i, noe de hadde gitt uttrykk for i september året før. 

De resterende bandmedlemmene var frustrert og litt bitter over Tonys valg, noe de uttrykte gjennom en pressemelding: "Much to our frustration, Tony had made it clear in September 2016 that he didn’t want to work with the band anymore. This has not changed and 2015 was the last time we were able to perform or work with him."

I stedet for å legge ned bandet valgte Gary, Martin, Steve og John å se framover. En ny vokalist ble hentet inn i 29 år gamle Ross William Wild. Kemp. og co. hadde sett ham da han imiterte Elvis Presley, i 2016. Wild ble presentert for fansen under en konsert Spandau Ballet gjorde på Subterania Club i London. 40 år tidligere hadde pre. Spandau Ballet opptrådt her 40 år tidligere, som Gentry. Folk tilstede kunne konstantere at Wild hadde en flott stemme som lå tett opp til Tony Hadley.

Wild som også har bakgrunn som skuespiller var fan av Spandau Baller før han ble sanger i bandet. Ross: "If it wasn’t for Spandau so much stuff wouldn’t have happened. They are pioneers."

I 2018 var Spandau Ballet ute på en turne. Etter det tok bandet en pause på ubestemt tid, da Ross Wild valgte å forlate bandet - frustrert over ikke å vite om han hadde en framtid i bandet eller ikke. Han følte de andre ventet på at Tony Hadley skulle komme tilbake. I tillegg var Gary opptatt med andre gjøremål, b.la. deltok han på Nick Masons (Pink Floyd) liveprosjekt Saucerful Of Secrets.

 Spandau Ballet i 2017 med Ross William Wild (i midten) som ny vokalist.

I 2020 kunne både Tony, Gary, Martin, Steve og John glede seg over at deres klassiker "True" dannet utgangspunkt for den populære amerikanske TV-serien "I Know This Much Is True". Tidligere har låta vært brukt i populære filmer som "Angels", "Crazy Stupid Love", "Hot Tub Time Machine", "Angus", "Thongs and Perfect Snogging", "50 First Dates" og "The Wedding Singer".

 

 

Gary Kemp: "We helped instigate the 1980s,  as "one of the last hurrahs of British youth culture."

 

                          

 

   

 

1. True

2. Missionary 

3. Gold

4. Lifeline

5. Pleasure

6. Through the Barricades

7. Only when you Leave

8. She loved like Diamond

9. Freeze

10. Chant No. 1

  

1. True

2. Diamond

3. Parade

4. Journeys to Glory

5. Through the Barricades

6. Heart like a Sky

7. Once More