Falco (Johann Hölzel): Født 19. februar 1957, Wien, Østerrike

  

      

På 80-tallet kom de fleste store popstjerner fra Storbritannia eller U.S.A. Men av og til dukket det opp interessante artister fra fastlands Europa. Slik som tyske Alphaville, Nena, Sandra, Scorpions, Helloween, sveitiske Yello, Krokus, Double, og østerrikske Falco

I 1985 hadde Falco, eller Johann Hölzel som han egentlig het, suksess verden over med "Rock me Amadeus". Der han på en morsom måte hyllet sin mer kjente landsmann Wolfgang Amadeus Mozart. For første gang i historien gikk en østerriksk artist til topps på de britiske og amerikanske singellistene, i tillegg til i de fleste andre vestlige land. Noe som selvfølelig ble lagt merke til. 

I ettertid har Falco gjerne fått merkelappen "one-hit-wonder". Men de som har litt kjennskap til hans musikk vil huske at han også hadde store hits som "Der Kommissar", "Vienna Calling", "Jeanny" og "Coming Home". Låter som gikk til topps i mange europeiske land. Bla. gikk "Jeanny" til topps på VG lista, noe "Rock me Amadeus" ikke klarte. Og allerede etter den første singelhiten "Der Kommissar" i 1982, var Falco et navn som mange musikkinteresserte i Europa var fortrolig med. Ikke minst her i Norge hvor den tyskspråklige låta nådde en fin 3. plass på singellista. 

Etter 4. albumet "Emotional" i 1986, virket det som noe av lufta gikk ut av Falco. Da platene han ga ut i årene etter ikke lenger fenget publikum like mye. Og i februar 1998 døde Falco etter en trafikkulykke på Den Dominikanske republikk. Til stor sorg for musikkinteresserte over hele verden. 

Falco (Johann Hölzel) ble født under dramatiske omstendigheter den 19. februar 1957 i Wien, Østerrike. Dagen i forveien hadde moren Maria Hölzel mistet to barn, i det hun trodde var en tvillingfødsel. Mens hun sørget over disse barna kunne legene komme med den gledelige nyheten om at hun hadde et tredje barn i magen. Og at de ville bruke keisersnitt for å få det ut i live. Og til glede for både familie og alle oss andre, gikk denne fødselen bra. 

Allerede på sykehuset gjorde den 5 kilo tunge Johann seg bemerket med sin "stemmeprakt", der han skrek høyere enn noen annen unge sykepleierne hadde hørt. 

Falco vokste opp sammen med moren Maria og faren Alois 26 Ziegelofengasse, i Wiens 5. distrikt. Der de leide en 70 kvadratmeter stor leilighet i en blokk. Moren jobbet som manager i Habsburg vaskeri, mens faren var metallarbeider på en fabrikk. 

I 1959 tok moren over en dagligvarebutikk i Ziegelofengasse. Noe som bedret den økonomiske situasjonen for familien.

En ung Johann Hölzel (Falco).

Allerede som lite barn gjorde Falco seg bemerket med sin interesse for musikk. Han likte å høre på radioen, der han etter beste evne prøvde å synge med på sangene som ble spilt. I tillegg til sine foreldre, ble Falco oppdratt av sin bestemor, og av en nabodame han kalte Schlintzi.

Da Falco var 4 år ønsket han seg et ordentlig trekkspill, men en musikklærer anbefalte foreldrene å gi ham pianotimer først. Så kunne han heller spille trekkspill senere. Han begynte derfor hos en Dr. Bodem, en musikklærer fra Ziegelofengasse. Her øvde Falco to ganger i uken. 

I første omgang  måtte Falco nøye seg med et leketrekkspill.

En stolt mor kunne konstantere at Falco hadde et stort talent for piano, der han med sitt gode gehør kunne gjenskape en låt han hørte på radio, på pianoet. Favoritten hans på denne tiden var Beethoven. Da han var 4 1/2 år gammel ble han meldt på en i talentkonkurranse på TV hvor unger fra hele Europa deltok. Falco var den yngste deltakeren i showet, men han imponerte alle med sitt fine pianospill. En musikkprofessor som var tilstede omtalte ham som en liten Mozart, da han aldri hadde hørt et barn spille piano like vakkert som Falco. 

Da han var 6 år begynte han på Piarist barneskole. En respektert katolsk privatskole. På en juleavslutning ved skolen imponerte han alle frammøtte da han spilte Strauss' "Vakre blå Donau" på piano. Publikum var så ekstatisk at Falco måtte gjøre ekstranummer. I dagene etter fikk morens butikk stadig besøk av folk som lurte på når sønnen ville gjøre nye opptredener.  En av av Falcos medelever husker at han allerede på barneskolen var klar på at han ikke bare skulle bli musiker når han ble stor. Han skulle også bli popstjerne. 

Mamma Maria var en ordentlig hønemor, noe som kunne føre til gnisninger mellom de to i ungdomsårene. Likefullt husker moren Falco som en harmonisk og glad unge, som ikke skapte problemer for noen. 

Falco med sin mor Maria Hölzel.

Etter å ha avsluttet barneskolen begynte Falco på en ungdomsskole i Rainergasse. I tillegg til musikk viste han også et talent for språk, og da særlig tysk og engelsk. Mens matematikk ikke falt like naturlig. 

I 1968, da Falco var 11 år flyttet faren ut av familiens leilighet. Faren hadde aldri hatt forståelse for sønnens talent, og de to kom til å ha minimal kontakt i årene som fulgte. Mange år senere, etter at Falco hadde fått sitt gjennombrudd traff de hverandre. Faren kom da med den oppsiktsvekkende påstanden om at Falco aldri ville blitt suksessrik om de hadde fortsatt å bo sammen. 

I 1971 døde bestemoren hans. Dermed var to av de viktigste personene i Falcos liv borte for ham. Om ikke det var nok, måtte moren legge ned butikken, da den ble utkonkurrert av et supermarked som hadde etablert seg i nærheten. Hun fikk seg jobb hos selskapet Columbia, som krevde at hun var på reisefot fra mandag til fredag. Falco tilbrakte da uken alene, kun med nabodamen Schlintzi til å passe på seg. 

Ting begynte da å skli ut. Så istedet for å gå på skolen om morgenen, dro han til byen der han trålet Wiens musikkbutikker. På den tiden kjøpte han seg en gitar med penger han hadde fått fra faren sin. I sitt siste år på ungdomsskolen hadde han 400 timer fravær. Han fikk da valget mellom å gå om igjen skoleåret, eller å begynne å jobbe. Han valgte da det siste. Denne tiden i hans liv skrev han senere en sang om: "Nie mehr schule" (aldri mer skole). 

Som 16 åring fikk han seg jobb i et arkiv i et forsikringsselskap. Det var moren som gjennom sine kontakter skaffet ham jobben. Takket være hyggelige arbeidskollegaer og avslappet arbeidstempo fant han seg godt tilrette her.  

Falco som 16 åring. Langhåret og skolelei. 

På begynnelsen av 70-tallet oppdaget han rocken gjennom artister som Deep Purple og Frank Zappa. Han ble spesielt imponert over basspillet i låtene deres. Han bestemte seg da for å selge gitaren og heller kjøpe seg en bassgitar. Fra da av ble det "hans" instrument. 

Som 17 åring ble han med i sitt første band kalt Umspannwerk (omformer), på bassgitar. Øvingene foregikk i kjelleren som foreldrene til et av medlemmene av bandet eide. Huset lå i Kaltenleutgeben, 15 kilometer unna Wien. Falco fikk overtalt moren til å gå til innkjøp av en moped, slik at han kunne komme seg på øvingene. Bandet hadde store ambisjoner, for like etter valgte Falco å si opp jobben i arkivet, for å bli musiker på heltid. Han meldte seg istedet for militær tjeneste, da dette var lettere å kombinere med karrieren som  musiker. 

Etter å ha gjort unna denne tjenesten begynte han på jazz konservatoriet i Wien. Men han gjorde det mer for å glede moren enn for sin egen interesse. Likefullt fikk han her kjennskap til musikkteori som ble svært nyttig for ham som musiker senere i livet. Ønsket om å livnære seg som musiker ble ytterligere forsterket etter å ha tilbrakt 3 semester her. 

På slutten av 70-tallet ble Falco inspirert av pønken, og av David Bowies Berlin trilogi ("Low", "Heroes" og "Lodger"). Han bestemte seg da for å flytte til Vest-Berlin for å bli endel av det samme musikalske miljøet som Bowie hadde latt seg inspirere av. Falco: "Bowie var en av grunnene til at jeg var i Berlin. Jeg ville gå treffe på ham. Bowie var mitt idol. Han gjorde alltid mye for tysk popmusikk. "Heroes" albumet var en stor inspirasjon for meg". 

David Bowie var en stor inspirasjonskilde for Falco på slutten av 70-tallet.

Falco fikk seg jobb som jazzmusiker, der han spilte i ulike band. Han opptrådte hver kveld, noe som ga ham gode inntekter. Men han følte hele tiden at han var blakk, da han brukte mer enn han tjente. Falco tilbrakte ikke mer enn et år i Berlin. Likefullt er byen omtalt i mange av hans mest kjente sanger fra 80-tallet. 

I 1978 var han tilbake i Wien, og i mangel av noe bedre å gjøre spilte han sammen med ulike band på mindre scener i Wien. Under en slik konsert i Mödling ble han oppdaget av Wickerl Adam, lederen av det avantgarde inspirerte musikkollektivet Ersten Wiener Musiktheater (Wiens første musikkteater). Senere omdøpt til Hallucination Company

Adam lot seg imponere av Falcos dyktige basspill, og engasjementet han framviste. Enda salen nesten var tom for folk. Da han fikk tilbud om å bli med i Adams band, takket Falco ja. I Ersten Wiener Musiktheater ble det stilt krav om at man øvde 8 timer daglig, noe Falco var storfornøyd med. Adam har omtalt Falco som punktlig, og en som det var lett å jobbe med.

Wickerl Adam er en kjent personlighet i østerriksk musikkliv. 

Bandets konserter ble holdt i Bermoulli Strassem i Wiens 22 distrikt, der de var kjent for sine improvisasjoner. 

I 1978 dro de på turne sammen. I München, Tyskland ble deres Hallucinations show en stor suksess med flere utsolgte konserter. Etter den tredje dagen i München dukket Falco opp med en glitrende grå/svart dress, kortklippet glatt hår som var dratt bakover med masse hårgele. Til Wickerl Adam sa Falco: "Hei Wickerl. Idag skal du ikke si 'på bass har vi Hans Hölzel' (til publikum). Du skal istedet si 'på bass har vi Falco Gottehrer'. Noen dager senere sa han til Adam: "Wickerl, la oss droppe Gottehrer. Bare introduser meg som Falco". Det nye kunstnernavnet var inspirert av den øst tyske skihopperen Falko Weisspflog. En mann som tok bronse i stor bakke i Lahti VM, 1978. Han valgte å bruke C istedet for K i navnet, fordi han mente det ville være bedre for det internasjonale markedet.

Hallucination Company med Falco

Med sitt glatte ytre skilte Falco seg ut fra de andre medlemmene av bandet, som fortsatt hadde slitt dongeri og langt hår når de stod på scenen. Med solbriller og Versace dress levde Falco ut myten om "sex, drugs & rock'n roll". 

Den "glatte" stilen Falco gjorde seg kjent med på 80-tallet startet i 1978. 

Inspirert av suksessen til Hallucination Company valgte en Stefan Weber å blåse liv i det anarkist inspirerte bandet Drahdiwaberl. Disse hadde hatt stor suksess i Østerrike på starten av 70-tallet, men var blitt lagt ned i 1975. Flere av bandets medlemmer fra den tiden spilte i 1978 i Hallucination Company. Så han inviterte flere av disse til en øving. Også Falco ble invitert til å bli med, fordi Weber syntes han var kul. Også dette var et band som improviserte når de stod på scenen, der konsertene deres var en miks av kaos, rock og politisk kabaret. Falco valgte å bli med i bandet, samtidig som han fortsatte å spille med Hallucination Company. Drahdiwaberl var preget av mye tull og moro. Men også disse hadde et rufsete preg der Falcos glamorøse stil ikke passet helt inn.

En kul Falco med solbriller, på scenen som medlem av Drahdiwaberl.

I 1979 sluttet Falco i Hallucination Company pga. uenighet om image og økonomisk godtgjøring. De andre i bandet var ikke så nøye på lønnen, da de først og fremst ønsket å underholde folk. Falcos krav til betaling gjorde at de valgte å bryte samarbeidet. Han fortsatte imidlertid i Drahdiwaberl en stund til. 

Etter å ha sluttet i H.C. ble Falco med i Spinning Wheel. Et band som spilte mer kommersialisert musikk. Med coverversjoner av Rod Stewart og Bee Gees. Det var her han først gjorde seg bemerket som sanger. Der han med sin helt spesielle stil gjorde personlige tolkninger av de kjente låtene. En Rod Stewart låt i Falcos versjon var ikke lenger en Rod Stewart låt. Det var en Falco låt.. Også flere medlemmer av Drahdiwaberl var med i Spinning Wheel. 

I starten spilte bandet på hotell barer og diskotek, uten at de oppnådde større suksess med det. Men i løpet av kort tid ble de et kjente band i Østerrike. Noe som gjorde at Falco endelig tjente gode penger på musikken sin. Likefullt var han ikke fornøyd med situasjonen, da han følte coverlåtene hindret ham i å utvikle talentet sitt. 

I mai 1979 ga han ut sin første singel sammen med Spinning Wheel kalt "Chance to Dance". Den var spilt inn i Reneè Reitz' studio i Wien. Også en låt kalt "Summer" ble spilt inn. Låter Falco ikke var direkte stolt av noen år senere. 

Det som betydde starten på Falcos karriere som soloartist, var en låt han hadde skrevet som en reaksjon på det økende narkotikamisbruket i Wien, kalt "Ganz Wien" (hele Wien). Teksten inneholdt linjer som: "Kokain und Kodein Heroin und Mozambin machen uns (gjør oss) hin, hin, hin".

Den var også et oppgjør med hans eget misbruk. Han tok med låta til en øving han hadde med Drahdiwaberl, en dag i 1980. Men selv om de øvde inn låta passet den ikke inn i repertoaret til bandet, så det endte med at den kun ble framført i pausen når bandet holdt konsert. Sanger Stefan Weber trådte da i bakgrunnen, slik at Falco med sin bass kunne få framføre låta si. Og publikum falt for "Ganz Wien" umiddelbart, der den i løpet av kort tid ble en kult hit på Wiens new wave scene. 

Falcos første singel som soloartist i i 1981.

Men da den ble gitt ut på singel i 1981 ble den bannlyst på radio pga. innholdet i teksten. Likefullt oppnådde den en fin 11. plass på de østerrikske listene. Falco skjønte nå at framtiden som musiker ikke var som bassist i et band, men som solosanger. 

I 1980 hadde Markus Spiegel, sjef for det lille Wien baserte plateselskapet GIG records invitert Drahdiwaberl til å produsere albumet "Psychoterror" i hans studio. Under innspillingen av denne platen lot Spiegel seg fascinere av Falco. Noe han også hadde gjort litt tidligere under en Drahdiwaberl konsert i Sophiensälen. Han visste allerede da at han ønsket å skrive kontrakt med Falco som soloartist.

Albumet "Psychoterror"

Ikke lenge etter hadde Falco en kontrakt med GIG om utgivelse av 3 album. Han ble deretter presentert for produsent og lydtekniker Robert Ponger. En mann som kom til å få stor betydning for Falco de neste årene.

Sommeren 1981 hadde Ponger skrevet en låt for artisten Reinhold Bilgeri, som også var på Spiegels selskap. Men denne falt ikke i smak hos Bilgeri, så istedet ble en demo spilt for Falco, som umiddelbart lot seg begeistre av den. Han skjønte at dette kunne bli låta som ga ham det store gjennombruddet. Det var imidlertid ikke skrevet noen tekst til den, så Falco tok med seg kassetten hjem. Og noen dager senere hadde han tekstlinjene klar: "Drah di net um, der Kommissar geht um ..." (Ikke snu deg rundt, inspektøren er i nærheten).

"Der Kommissar" kom i mange utgaver. Denne er mest kjent i Norge. 

Høsten 1981 ble "Der Kommissar" gitt ut på singel i Østerrike. Og i november nådde den toppen av listene. I april 1982 gikk den også til topps i nabolandet Tyskland, der den ble den 7. mest solgte singelen det året.  Deretter gikk den som en farsott verden over, der den gikk til topps i store platemarkeder som Canada, Japan, Frankrike, Russland og Spania. Til og med i Guatemala gikk den til topps. I Norge ble det 3. plass i august 1982. Tilsammen solgte den hele 7 millioner eksemplarer.

Det som gjorde de gode plasseringene så eksepsjonell, var at "Der Kommissar" var sunget på tysk. Noe som gjorde at fåtallet av de som likte låta skjønte hva Falco sang om. Det engelske bandet After The Fire benyttet seg av dette ved å gi ut en engelskspråklig versjon som gjorde det svært bra på listene i England og U.S.A. Også Laura Branigan gjorde en versjon av låta, og kalte den "Deep in the dark". Senere valgte Falco å blande sammen tysk og engelsk tekst på låtene han spilte inn, for å gjøre dem lettere tilgjengelig for det internasjonale publikummet. 

After The Fire "stjal" "Der Kommissar" fra Falco, da de fikk en stor hit i det anglikanske markedet med sin versjon. 

"Der Kommissar" viste på en glimrende måte de ulike strømningene som var på den tiden, med synthpop, new wave rock, og rap. Falco var på denne tiden en stor fan av rapperne Kurtis Blow og Grandmaster Flash.

Det er viktig å framheve Robert Ponger når man omtaler suksessen med "Der Kommissar", og etter hvert albumet "Einzelhaft". Ponger skrev de fleste av låtene til Falco på denne tiden, enten alene eller sammen med Falco. Han produserte platene, i tillegg til at han med sine synther skapte det røffe, tidsriktige lydbildet Falco fikk så stor suksess med på denne tiden. 

Selv om Falco ikke selv oppnådde suksess i U.S.A. med singelen, ble den likevel lagt merke til i hip hop bevegelsen i New York. En av dens største stjerner D.J. Afrika Bambaataa var svært ivrig på å få Falco til U.S.A. Rappingen på "Der Kommissar" og den neste singelen "Maschine Brennt" gjør at mange ser på Falco som den første hvite rapperen. En tittel Falco satte stor pris på. Selv omtalte han seg blant venner som "Godfather of white rap". 

Videoen til "Der Kommissar" ble kåret til tidenes verste av MTV. Ikke uten grunn dessverre..

Suksessen med "Der Kommissar" snudde opp-ned på Falcos liv. Fra å være en fattig student, tjente han på en måned hundre ganger mer enn det han hadde brukt av penger på et år. Pengene medførte en endring i livsstil, med innkjøp av dyre biler, og damer som gjerne ville bli kjent med ham. Falco (til norske Det Nye): "Jeg kjøpte meg en Bentley, en Ferrari, en Maserati, og en haug eksklusive Rolex-ur. Jeg levde høyt, ødela hotellrom. Jeg brukte en halv million pund på ingeting. Og det var jenter overalt, i barer og nattklubber, de bare kastet seg over meg. Det var så mange jenter at jeg ikke kan huske noen av dem. De var bare endel av livsstilen jeg trodde jeg måtte føre."

Bilene valgte han å gi bort litt senere, i et forsøk på å finne seg selv igjen.

Albumet "Einzelhaft" kom i 1982. Og i hjemlandet Østerrike og i Tyskland ble den en stor suksess med 1. plass på albumlistene. Dessverre klarte ikke Falco å følge opp suksessen i resten av Europa. I U.S.A. ble det 64. plass. "Einzelhaft" var en sjarmerende plate som fulgte opp lydbildet på "Der Kommissar", med en blanding av dansbar synthpop og rap. Likefullt var det lett å fornemme den kjølige stemningen man gjerne forbinder med tysk musikk (Kraftwerk, Neu, Propaganda). Noe også coveret på plata bidrar til. Det meste av "Einzelhaft" ble skapt av Ponger og Falco i felleskap. Falco selv var svært fornøyd med plata, og året før han døde fortalte han i et intervju med bladet Wiener at han syntes dette var den beste platen han hadde laget. I motsetning til platene som kom senere var den mer homogen og stilfull. 

"Maschine Brennt" ble gitt ut på singel høsten 1982, med fine plasseringer i land som Tyskland (10. plass), Sveits (3. plass), Nederland (4. plass), Østerrike (4. plass) og Norge (4. plass). Som 4. og siste singel ble "Auf der Flucht" (on the run) gitt ut som singel fra albumet. Uten å nå opp.

Parallelt med disse plateutgivelsene reiste Falco rundt i verden der han opptrådte med playback på TV show og diskotek. All reisingen og intervjuene slet på kreftene, så da han kom tilbake til Østerrike ansatte han tyske Horst Bork som manager. Han var overhodet ikke forberedt på den voldsomme interessen for ham. Og mange mente han forandret personlighet pga den. 

På denne tiden bodde han fortsatt sammen med moren i en leilighet med glassdør. Og dette ble snart valfartssted for den voksende fanskaren, der de kikket inn gjennom vinduene for å se hva han foretok seg. Telefonnummeret hans stod fortsatt i telefonkatalogen, noe som bød på problemer. Han skaffet seg derfor en ny leilighet på 150 kvadrat i Schottenfeldgasse, Wien. Der det ene rommet var lydisolert. Han var også nøye med at det ikke kom for mange møbler inn i leiligheten, da de ville fjerne den luftige romfølelsen han fornemmet. 

Suksessen Falco hadde på denne tiden opplevdes som skremmende. Og som en reaksjon fant han trøst i alkoholen. Ikke minst da han etter hvert skulle følge opp suksessen med et nytt album. Planen var at "Junge Römer" (unge romere) skulle være klar i 1983. Men av frykt for at den ikke skulle bli bra nok, ble den stadig gjort om, og endte opp som et litt overprodusert album. Robert Ponger var igjen ansvarlig for produksjonen på plata, i tillegg til at han skrev låtene sammen med Falco.

Heller ikke dance / funk rytmene som preget plata falt i smak hos platekjøperne. Falco var på denne tiden inspirert av "Young Americans" albumet til Bowie. Riktignok ble det 1. plass i Østerrike, men ellers i Europa solgte den lite. Heller ikke singlene "Junge Römer", "Nur mit dir" og "Kann es liebe sein" hevdet seg på listene. På sistnevnte hadde han hentet inn den tyske TV kjendisen Désirée Nosbusch, der de sammen sang en duett. 

Falco og Désirée Nosbusch

På coveret av plata var Falco avbildet i smoking med håret glatt bakover. Også i videoen til "Junge Römer" framstod han på en svært dandy måte. Noe som stod i sterk kontrast til skinnjakka og dongeribuksa han hadde på seg på forsiden av "Einzelhaft". Han la også om dialekten på denne tiden, så han hørtes mer forfinet ut enn det han egentlig var. Også kroppsspråket var blitt mer feminint. Noe som irriterte mange. Falco selv gjorde dette for å bryte grenser, og for å fremstå som en parodi på samfunnet han levde i. 

Det virket som om Falco kom til å ende opp som et typisk one-hit-wonder, der han kun ville bli husket for "Der Kommissar". 

Mer positivt var det at Falco innledet et samarbeid med video produsentene Rudi Dolezal og Hannes Rossacher, noe som bedret kvaliteten på musikkvideoene hans. Det ble også laget en helaftens spillefilm kalt "Helden von Heute", med utgangspunkt i "Junge Römer" albumet. Filmen var den første i sitt slag i Tyskland og Østerrike. 

               

Fra videoen til "Junge Römer", der Falco framstod som en stilfull herremann i smoking.

Istedet for å dra på en "Junge Römer" tour" valgte Falco å ta seg en måneds pause og dra på ferie til Thailand sammen med noen venner i januar 1985. Tiden forut hadde vært preget av angst og misbruk av alkohol og narkotika. Ferien i Østen gjorde ham svært godt, da han klarte å få avstand til alt det negative, og finne tilbake til sitt gamle jeg.

Falco i Thailand med venner.

Da han litt senere kom hjem til Wien bestemte han seg for å bryte samarbeidet med Robert Ponger, i et forsøk på å gå nye veier. Istedet reiste han til Nederland der brødrene Bolland hadde et studio kalt Bullet Sound i Hilversum. Rob og Ferdi Bolland hadde mange likhetstrekk med Falco. I 1982 hadde også de hatt en stor hit verden over med "You're in the Army Now" (nr. 1 i bla. Norge). Men i likhet med Falco hadde også de problemer med å følge opp suksessen på de neste platene de ga ut. Og i motsetning til de fleste andre på pophimmelen var også de fra mellom Europa. Større suksess hadde de som produsenter for andre. Bla. skrev de og produserte de Numero Unos store hit "Tora! Tora! Tora!" i 1984. Men Falco skulle vise seg å bli deres største suksess. 

Brødrene Rob og Ferdi Bolland.

I 1984 / 1985 ble det i Østerrike publisert en rekke bøker som på en kritisk måte tok for seg Østerrikes store sønn, Wolfgang Amadeus Mozart. Det ble også laget en TV serie som gikk på østerriksk TV. Men først og fremst ble det laget en kinofilm kalt "Amadeus" som ble en suksess over hele verden. Den fikk også Oscar. Mozart var på alles lepper på denne tiden. Og med Østerrikes mest populære nålevende musiker under sine vinger, fikk Bolland brødrene ideen om å hylle Mozart gjennom en poplåt. Like etter hadde de skrevet "Rock me Amadeus". Da Falco fikk høre demoen av låta skjønte han at han hadde gjort dette rette ved å velge Bolland som produsenter. Falco skrev selv teksten til "Rock me Aamadeus". 

 
       
Tom Hulce fra filmen "Amadeus" Falco som Amadeus  "Originalen" Wolfgang Amadeus Mozart

Våren 1985 ble også resten av albumet "Falco 3" spilt inn i Nederland. Med Bolland brødrene som låtskrivere på de fleste av låtene. Albumet kom til å skille seg markant ut fra de to foregående, med lettere tilgjengelig musikk, innenfor ulike sjangere. "Tango the Night" var inspirert av cabaret musikk, mens Bob Dylan coveren "It's all over now baby Blue" viste en mer crooner aktig side av Falco. "Vienna Calling" var en fengende hyllest til Falcos hjemby Wien. Mens "Jeanny" minnet om låtene fra "Einzelhaft", der han på samme måte som i "Ganz Wien" tar et oppgjør med narkotikamisbruket blant unge. Historien om den unge jenta som lar seg friste av storbyens skyggesider ble fortalt på en gripende og engasjerende måte av Falco. 

For å nå ut til flest mulig platekjøpere valgte Falco å synge låtene delvis på engelsk ,og delvis på tysk. Noe "Rock me Amadeus" ble et godt eksempel på. Versene gikk på tysk, mens refrenget var på engelsk. 

"Rock me Amadeus" ble umiddelbart en kjempehit i Østerrike da den ble gitt ut i mai 1985, der den gikk rett til topps på singellistene. Den holdt seg som nr. 1 i 6 uker.

15. mai gjorde Falco en minnerik opptreden i Wien i forbindelse med den årlige festivalen i byen. Wiens fantastiske rådhus skapte en flott ramme rundt konserten. Vanligvis er det klassiske musikere som får opptre på disse konsertene, men med Falco gjorde de et unntak. Og foran 60.000 mennesker fikk hjemmepublikummet se en Falco i storform som presenterte de nye låtene sine. Konserten gikk også på Østerriksk TV. 

Deretter stod Falcos andre hjemland, Tyskland for tur. Også her gikk den til topps, og endte opp som den 3. mest solgte singelen i landet det året. 

                                    

Falco ble en gjenganger på forsiden av Europas største musikkblad, tyske Bravo.

Deretter spredde den seg over hele kloden i ekspressfart. I løpet av 1985 og 1986 gikk den til topps i land som Spania, Frankrike, Russland, New Zealand, Sverige, Japan, Canada, Italia, Storbritannia og U.S.A. Samt en rekke mindre land. Med ett var Falco en av de mest omtalte artistene i verden. I U.S.A. toppet han listene i 3 uker, og ble med det den første tysktalende artisten til å gå til topps på det store platemarkedet (Nena og "99 Luftballons" klarte 2. plass). Falco satt på en bar i Wien sammen med noen venner da han fikk den gledelige nyheten om topplasseringen i U.S.A. Men istedet for å bli glad, ble han innesluttet og vemodig. Fordi han visste at han aldri ville klare å gjenta prestasjonen. I årene som fulgte følte han seg litt handlingslammet pga. låta, da han skjønte at alt han laget ville bli målt opp mot "Rock me Amadeus".

Plateselskapet brukte masse penger på å promotere Falco og albumet hans i Statene, gjennom avis og TV kampanjer. I tillegg til at han var å se på boards i de store byene. Falco selv var ikke like lysten på å dra til U.S.A. for å markedsføre seg. Men etter å ha latt seg overtale dro han over. 

Noe av årsaken til at Falco ikke klarte å følge opp suksessen på de neste platene, var hans motvilje mot å reise ut av sin kjære hjemby Wien.

       

Fra videoen til "Rock me Amadeus".

Den morsomme videoen til låta, med Falco utkledd som Mozart i klassiske omgivelser, ble laget av nevnte Rudi Dolezal og Hannes Rossacher. Videoen var av en helt annen standard enn de som hadde blitt laget i årene forut. MC karene som fungerte som Falcos livvakter i videoen kom 13 år senere få et lignende men mye tristere oppdrag, da de under Falcos begravelse bar hans båre. Schwarzenberg palass i Wien var åsted for innspillingen av videoen. 

Schwarzenberg palass der videoen til "Rock me Amadeus" ble spilt inn.

Sommeren 1985 ble Falco invitert av popgruppa Opus ("Live is life") til å delta på en konsert i Graz. I forkant av konserten satt han sammen med noen venner på Grazer kafe. Og mens han satt her kom han i prat med en dame ved navn Isabella Vitkovic. Isabella var på den tiden gift med en mann som var 19 år eldre enn henne. De to fant raskt tonen, og ikke lenge etter var de et par. Falco var stormforelsket i henne. I ettertid har han sagt at Isabella oppfylte alle drømmene han hadde om en dame, da hun var høy, lys og glad i å pynte seg. 

Falco og Isabella Vitkovic

Isabella flyttet raskt inn i hans leilighet i Wien. På samme tid ble det også klart at hun var gravid. Isabella mente selv at hun hadde blitt gravid den første natten de to var sammen. Falco var ikke forberedt på å bli far så fort, og på en tid der hans internasjonale karriere var iferd med å ta av, passet det dårlig. Likefullt ønsket han barnet, da han håpet det kunne gi ham stabilitet og fred i en ellers turbulent hverdag.

I 1985 fikk Falco kritikk for ikke å delta i 'Østerrike for Afrika'. Han unnskyldte seg med at det var folk der han ikke kunne jobbe sammen med. Han kompenserte med å gi en stor sum til prosjektet i stedet.

Albumet "Falco 3" ble lansert på samme tid som "Rock me Amadeus" ble gitt ut. Men fordi singelen oppnådde suksess på ulik tid rundt om i verden, fikk også albumet en salgsmessig topp på ulike tidspunkt rundt om. I Østerrike toppet den listene allerede våren 1985, mens f.eks. i Norge nådde den ikke toppen (3. plass) før i juni 1986. Albumet ble ikke den samme salgssuksessen som "Rock me Amadeus", enda den inneholdt 3 store hitsingler. I U.S.A. ble det 3. plass, i Tyskland 2. plass, i Sveits 1. plass. Mens i Storbritannia ble det en skuffende 32. plass. 

Det ble mange utmerkelser å hente for Falco, Ferdi og Rob Bolland.

Oppmuntret av det enorme platesalget dro Falco på en større turne høsten 1985. På konsertene gjorde han seg bemerket med stadige klesskift. Til publikum (og hans egen) store glede. "Rock me Amadeus" pleide å avslutte konsertene.

I løpet av 1985 / 1986 ble både "Vienna Calling" og "Jeanny" gitt ut på singel fra albumet. Falcos hyllest til hjembyen i "Vienna Calling", ble først gitt ut på singel med fine plasseringer i Storbritannia (10. plass) og U.S.A. (18. plass). I hjemlandet Østerrike ble det 3. plass.

"Vienna Calling"

Enda bedre gikk det med "Jeanny". I Mellom-Europa ble den en like stor hit som det "Rock Me Amadeus" hadde vært. Med topplassering i land Tyskland, Østerrike, Nederland, Sveits og Norge. Størstedelen av teksten foregikk på tysk, noe som muligens ble for fremmed for de anglikanske platekjøperne. Den triste historien om den unge jenta som havner på skråplanet, og tilslutt blir myrdet, gjorde dypt inntrykk på de som forstod teksten. I de tyske områdene skapte singelen stor mediedebatt, der ungdom og narkotika ble tatt opp som tema i radio og TV. Enkelte stasjoner valgte å boikotte "Jeanny" pga. sitt kontroversielle innhold. De mente den var spekulativ, da den etter deres mening forherliget vold og seksuell misbruk. Falco selv hadde skrevet "Jeanny" som en kjærlighetssang med et trist utfall. 

Falco ble irritert over kritikken av låta. Falco: "Bannlysingen er bare tull. Det er typisk av tyskerne å forby det de ikke forstår, og enda mer typisk å gjøre det etter at låta har nådd førsteplass."

 I den kritikerroste videoen som ble laget til låta gjorde Falco dypt inntrykk med sin svært engasjerte opptreden. På slutten av videoen ser vi ham på glattcelle i en tvangstrøye, der han skriker ut sin smerte.

    

Videoen til "Jeanny" var kontroversiell pga. sitt sterke uttrykk.

Mens singelen solgte og debatten raste, var Falco lykkelig uvitende om det hele, da han sammen med sin kjære hadde en velfortjent ferie på Jomfruøyene. Da han kom hjem fikk han debatten rett i ansiktet. Som en kommentar til det hele sa Falco: "I didn't want to do a track about killing women, I wanted to do a killer song". Heldigvis var fansen enig med ham.

I januar 1986 mottok Falco prisen som beste mannlige artist i 1985, av Europas største musikkblad, tyske Bravo. På plassene bak kom Rick Springfield og Bruce Springsteen.

I mai 1986 fikk Falco en datter i Katharina Bianca. En datter han forgudet fra første stund. Ungkarsleiligheten i Schottenfieldgasse ble når for liten for de tre, så de bestemte seg for å kjøpe noe større. En flott villa med alle fasiliteter ble kjøpt av Falco. Med innlagt studio, spa & sauna, bibliotek, og badstue. Men av en eller annen grunn flyttet ikke den lille familien inn i huset. Det hele endte med at Falco solgte huset til en venn i 1997.

Selv om Falco gledet seg stort over å være far, syntes han det var vanskelig å kombinere med livet som internasjonal popstjerne. Han visste ikke hvordan han skulle kombinere det. Og som så ofte før tydde han til alkohol, narkotika og tabletter for å "løse" problemene. I ettertid innså han at de enorme inntektene platesalget ga ikke gjorde ham noe lykkeligere. 

Og enda flere penger fikk han inn på kontoen da han skulle reforhandle kontrakten med plateselskapet GIG records. Den foregående avtalen om utgivelse av 3 album ble avsluttet med utgivelsen av millionselgeren "Falco 3". Han endte istedet opp med en avtale om utgivelse av 3 album på tyske Teldec. Avtalen var verd 23 millioner kroner (i 1986), noe Falco var svært fornøyd med.

Sommeren 1986 deltok han i filmkomedien "Geld oder Leber". En innspilling Falco hadde stor glede av. Dessverre var ikke hans evner som skuespiller all verden, så flere filminnspillinger ble det ikke på ham. Han var også ute på en turne i mellom Europa denne sommeren, der et 10 minutts danseshow med musikk fra Tchaikovsky var et av innslagene. 

Filmplakaten til "Geld oder Leber!", med Falco øverst til høyre på bildet.

Deretter var det igjen tid for å gå i studio, for å spille inn det neste studioalbumet. Og igjen var det Bolland brødrene som fikk ansvaret for produksjonen. I tillegg til at de også denne gangen skrev de fleste av låtene til albumet. Innspillingen gikk raskt, for allerede høsten 1986 var albumet "Emotional" ute i butikkene. Det varierte lydbildet som var å finne på "Falco 3" ble videreført på denne plata. Med fengende poplåter som "Sound of musik", "Emotional", "Coming Home" og "Cowboyz and Indianz". Plata hadde referanser til skuespilleren Kathleen Turner, Star Wars, fotografen Robert Cappa og Pablo Picasso. Omtalt på en salig blanding av tysk og engelsk.

Salgsmessig gikk det igjen bra i land som Østerrike (1. plass), Tyskland (1. plass), og Sveits (5. plass). Mens i U.S.A. nådde den ikke topp 200 engang. Heller ikke i England nådde den opp. I Norge oppnådde plata en grei 7. plass. Falcos tid som internasjonal stjerne var dermed over. På slutten av 80-tallet og på 90-tallet var det kun i Mellom-Europa hans plateutgivelser ble lagt merke til. 

Som 1. singel fra plata ble "Sound of Musik" valgt ut. Men den klarte ikke engang å gå til topps i hjemlandet Østerrike (4. plass). Også i Tyskland ble det 4. plass. Ellers måtte man langt ned på listene for å finne singelen.

Til tross for at musikalfilmen "The Sound Of Music" er en av de store suksessene de siste 50 årene, og at den ble spilt inn i Falcos hjemland Østerrike, hadde han ikke noe forhold til den. Falco: "I think it's a little bit tacky (smakløs)". Han visste heller ikke hvem Julie Andrews (hovedrolleinnehaver) var. Istedet var låta ment som et politisk budskap, der han langet ut mot den nyvalgte østerrikske presidenten Kurt Waldheim. En mann som holdt sin nazifortid skjult for folket. "Sound of musik ": "Es beginnt in einem Wald, alle Rechte sind bezahlt. Un es endet doch da Heim." Den var også ment som en protest mot atomvåpen. Falco: "We don't need nuclear power. The risk is too great. It will be a catastrophe. You cannot trust our governments. I don't believe that they tell us the truth."

I forbindelse med lanseringen av singelen opptrådte Falco på en konsert mot atomvåpen i Wien. I tillegg til at han opptrådte på TV show i mange land, noe han syntes var slitsomt.

Salgsmessig gikk det bedre med 2. singelen "Coming Home (Jeanny Part II, one year later)" da den ble gitt ut. 1. plass i Tyskland, og en fin 4. plass i Norge viste at folk fortsatt var fascinert av historien om den unge jenta. "Coming Home" var en slags fortsettelse av "Jeanny", der jeg personen i låta fortsatt føler et dypt savn etter henne, et år etter hennes død. 

"Coming Home (Jeanny Part II)".

Som 3. singel ble den Motown inspirerte tittellåta "Emotional" gitt ut på singel. Låta hadde opplagte kvaliteter, som noe av det beste Falco noensinne laget. Den bittersøte historien om den svært følsomme popstjernen kan muligens sees som Falcos parodi på seg selv. Salgsmessig ble imidlertid denne singelutgivelsen en fiasko.

 

I videoen til "Emotional" framstod Falco som en parodi på Elvis Presley og "Jailhouse Rock".

Også på hjemmebane gikk det svært dårlig for Falco. I august 1986 flyttet Isabella ut av leiligheten. Med seg tok hun lille Katharina Bianca. Årsakene til bruddet var flere. Misbruket av alkohol og stoff, og all festingen var et problem. Falcos følelsesmessige binding til moren var et annet. Flere ganger gjorde han et nummer av at drømmekvinnen i hans liv var en person som lignet moren. Falcos store frykt var at moren skulle dø før ham. Noe han stadig vekk sa til henne. Som en skjebnens ironi slapp han da også å se henne dø.

Isabella og Falco kom sammen igjen flere ganger i tiden som fulgte. Uten at forholdet noen gang ble helt bra igjen. 

Høsten 1986 dro Falco ut på nok en turne, med besøk i Østerrike, Tyskland, Sveits, og Japan. I Østen ble Falco mottatt av store folkemasser. På konsertene hadde japanerne kledd seg i smoking og andre kveldsantrekk. Falco hadde aldri tidligere møtt et mer entusiastisk publikum. Det var også planlagt en turne i U.S.A. I første omgang ble den utsatt til januar 1987. Men deretter ble den kansellert, da arrangørene vurderte det som for risikabelt å holde konserter med en artist som nesten ikke solgte plater der borte lenger. Mer positivt var det at Falco mottok mange priser for sine utgivelser når musikkåret 1986 skulle oppsummeres. Han mottok bla. OTTO prisen som beste mannlige artist, kåret av leserne til bladet Bravo.

I 1987 valgte han å ta det mer med ro, for å få tid til å finne tilbake til seg selv igjen. Og for å ta seg av datteren Katharina Bianca. For at hun skulle få oppleve ekte natur valgte han å gå til innkjøp av en stor villa ved elven Kamp, en time fra Wien. Tomta var på hele 4000 kvadrat.

En stolt far med datteren Katharina Bianca

Høsten 1987 var Falco tilbake i rampelyset med singelen "Body next to body". Låta var en duett med den danske divaen Brigitte Nielsen. Fram til da hadde hun vært mest kjent for sine rolle i "Rocky IV". Men i 1987 hadde hun fått det for seg at hun skulle bli popstjerne også, så da passet en duo med Falco bra. Falco på sin side hadde aldri planer om å skape en stor poplåt sammen med Brigitte. Han ville bare bruke samarbeidet som et påskudd til å få henne til sengs. "Body next to body" ble en topp 40 hit i Østerrike, Canada, Italia, Tyskland og Spania. Falco har i ettertid omtalt dette som en miserabel singel, men at tiden sammen med Brigitte i St. Tropez veide opp. 

        

Fra videoen til "Body Next To Body", der Falco sang med Brigitte Nielsen.

Falco gikk deretter igang med innspillingen av sitt neste studioalbum. Men denne gangen ble det uten hjelp fra Bolland brødrene. Uenighet om veivalget var hovedårsaken. I tillegg til at Falco ikke likte låtene Bolland hadde kommet opp med denne gangen. Istedet henvendte han seg til produksjons duoen Gunther Mende og Candy De Rouge. Innspillingen av plata "Aya" (hentet fra navnet Himalaya) var ferdig mars 1988. Men Falco var ikke fornøyd med resultatet. Så slukkøret kontaktet han Bolland brødrene pånytt, og spilte inn den nye plata sammen med dem istedet. Resultatet ble "Wiener Blüt" (Wien blod), der halvparten av låtene var fra den første innspillingen, mens den andre halvparten var laget sammen med Bolland brødrene. Bla. singlene "Wiener Blüt", "Garbo" og "Satellite to satellite". Tittellåta var egentlig spilt inn sammen med låtene til "Falco 3" albumet, under navnet "Medizin". Men den gangen ble den vurdert som for dårlig. Men med nytt navn, tekst og arrangement hadde Falco større tro på låta. 

Albumet "Wiener Blüt" kom ut i butikkene sensommeren 1988, uten å gjøre så mye ut av seg på listene. I hjemlandet ble den det første Falco albumet som ikke gikk til topps på albumlistene (2. plass). Og en 8. plass i Tyskland var omtrent den eneste listeplasseringen plata oppnådde. 

Med unntak av en 3. plass for tittellåta "Wiener Blüt" i Østerrike, var det heller ingen av singlene som nådde opp noe sted. Alt dette ble en voldsom skuffelse for Falco. I ettertid hadde han bare negative følelser knyttet til plata. Det var plata han likte minst av alt han hadde gitt ut. En "Wiener Blüt" turne som var planlagt i mellom Europa måtte avlyses pga. det skuffende platesalget. 

3D-effekt bilder var populær på slutten av 80-tallet. Noe "Wiener Blüt" albumet bærer preg av.

17. juni 1988 ble Falco gift med Isabella Vitkovic i Los Angeles. Seremonien ble avholdt med kun et fåtall personer tilstede. Og ikke engang Falcos mor visste om at de to skulle gifte seg. Falco: "Jeg giftet meg med henne pga. ungen".

I november 1988 var Falco helt på bånn både mentalt og psykisk. For å slippe unna alt det vonde dro han på en 4 måneders reise rundt om i verden, der ingen visste hvor han befant seg til enhver tid. I likhet med turen til Thailand i januar 1985 ønsket han å få fylt hodet med positive tanker. Da han kom tilbake bestemte han seg for å skape endringer i sitt personlige liv. Så han dro til sin kone Isabella som var i Graz, med 2 millioner kroner i en svart bag. Med spørsmålet: "pengene eller ekteskapet?". Like etter var Falco en skilt mann, etter kun å ha vært gift i 309 dager. 

Etter dette valgte Falco å fortsette uten noen kvinne ved sin side. Han mente selv at han ikke passet som familiemann. Han satset istedet på mer flyktige forbindelser til det annet kjønn. Bla. hadde han et godt øye til fotomodellen Tatjana Patitz. En dame som er kjent fra Lewis reklamer, og videoen til Duran Durans "Skin Trade"

I 1990 fant han tilbake til sin gamle samarbeidspartner Robert Ponger, som han hadde laget "Einzelhaft" albumet sammen med. Falco: "Vi har funnet hverandre igjen. Robert forstår meg, og vi har laget alt på platen sammen". Falco hadde ikke mye positivt å si om Bolland brødrene. I et intervju på den tiden fortalte han at det var en tabbe å produsere noe som helst sammen med de. 

Innspillingen ble gjort i Wien, noe Falco var mye mer komfortabel med enn å tilbringe tiden i Nederland. Resultatet av samarbeidet med Ponger ble det elektroinspirerte albumet "Data de Groove". Stemningen på låtene var minimalistisk, med et robot inspirert språk som utgangspunkt for tekstene: 'I mine, I-me-you-I-mine. You yours so alone, to be alone". Tanken var muligens bra, men publikum hadde ikke sansen for plata i det hele tatt. 11. plass i Østerrike var den eneste plasseringen plata fikk noe sted. Heller ikke singlene "Data de Groove" og "Charisma Commando" nådde opp. På "Bar Minor 7/11 (Jeanny Dry)" laget Falco en slags fortsettelse av "sagaen" om Jeanny. Med en tekst på tysk-engelsk. Han hadde også funnet plass til en hyllest av modellen Tatjana Patitz med låta "Tanja P. Nicht Cindy C.". Prince hadde i forveien laget en hyllestlåt til fotomodellen Cindy Crawford kalt "Cindy C.". Falco selv likte plata godt, men han måtte innrømme at leken med ord tok litt av.

Tatjana Patitz i videoen til Duran Durans "Skin Trade".

Kontrakten på 3 plateutgivelser på Teldec var med dette oppfylt, og Falco stod dermed fritt til å gå over til et annet selskap. Han endte da opp på EMI Electrola

I 1991 ble det gitt ut remixversjoner av "Der Kommissar" og "Rock me Amadeus" som gjorde det brukbart på listene rundt om. På denne tiden begynte han også å omtale seg selv som Hans Hölzel istedet for Falco. 

På samme tid fant han igjen tilbake til Bolland brødrene, som han egentlig ikke hadde så mye til overs for. Men som han i mangel av egne kvaliteter som låtskriver og produsent følte behov for å støtte seg til. Resultatet ble albumet "Nachtflug" fra 1992. En plate som ifølge Falco oppsummerte hans karriere så langt. Den fengende låta "Titanic" ble valgt ut som første singel fra albumet. Og i hjemlandet Østerrike ble den en stor hit med 3. plass. Ellers virket det som Europa hadde glemt Falco på den tiden denne plata ble gitt ut. 

Det ble laget en storslagen video til "Titanic".

Det kritikerroste albumet kom like etter, og igjen ble det en salgssuksess i hjemlandet (1. plass), og avglemt i andre land. 2. singelen "Dance Mephisto" oppnådde 17. plass i Østerrike. Tittellåta "Nachtflug" var Falcos egen favoritt på plata, der den etter hans mening var noe av det beste han hadde laget. Coveret med Falco kledd i en vid svart drakt ble 6 år senere å finne på Falcos gravsted, der bildet var inngravert på en stor glassplate. 

Våren 1993 var Falco ute på turne igjen, for første gang på 6 år. Han var usikker på hvordan mottagelsen ville være, så han spilte for det meste på mindre scener i Østerrike. Men han besøkte også land som Tyskland, Sveits og Russland. Til Falcos store glede ble turneen en suksess. Mottagelsen han fikk fra fansen var overveldende. Falcos siste opptreden på turneen var 27. juni 1993 på Wien Donauinsel festival. Og foran 100.000 mennesker ble dette en flott avslutning. 

      

Falco live foran 100.000 mennsker på Donauinsel festival, Wien 27. juni 1993.

Høsten 1993 opplevde Falco den største nedturen i sitt liv, da han fikk beskjed om at Katharina Bianca ikke var hans biologiske datter. Han hadde i lengre tid hatt mistanke om at han ikke var faren, og tok derfor en farskapstest for å finne ut av det. Beskjeden var et sjokk, men utad viste han ingen tegn på hvor ydmyket han følte seg. Han var svært bitter på Isabella etter dette. Og det påvirket også hans forhold til kvinner han senere møtte. 

Etter dette trakk han seg mer tilbake, der han tilbrakte tiden i villaen ved elven Kamp. Igjen fant han trøst i alkohol og piller. I et forsøk på å fylle tiden med noe positivt begynte han arbeidet med en ny plate. Etter alle nedturene de senere årene var han nå nærmest desperat på å få til et internasjonalt comeback. Men denne gangen valgte han å stole på egne kvaliteter når det gjaldt låtskrivingen. "Push" og "Dame Europa" låtene han var mest fornøyd med. Oppglødd av resultatet tok han med seg disse til plateselskapet, men der var interessen lunken. De ønsket at Falco heller skulle gå over til å lage techno musikk, som var så populært på denne tiden. Falco som ikke likte techno ble svært skuffet over dette forslaget. Men etter å ha tenkt seg litt om gikk han med på det. Høsten 1995 ga han derfor ut "Mutter, der Mann mit dem Koks ist da" (mamma, mannen med kokainen er her). Melodilinjen til "Mutter" var hentet fra en tysk 30-talls låt, blandet med technorytmer og Falcos rapping.  

   

I 1995 fikk Falco sin første hit på mange år med den lett humoristiske singelen "Mutter, der Mann mit dem Koks ist da"

Singelen ble gitt ut under pseudonymet T-MA (navnet var hentet fra det tyske ordet thema). Men det ble snart kjent at det var Falco som stod bak singelen. Om Falco var skeptisk til techno ble han muligens mer positiv da han så de flotte plasseringene singelen fikk på listene i Tyskland (11. plass) og Østerrike (3. plass). 

I 1995 fikk Falco også vist sine poetiske evner, da han deltok på H. C. Artmann, Wolfgang Bauer og Konstantin Wecker veldedighetsshow "Poesinatten" som ble avholdt på Sophiensälen i Wien. Målet var å skaffe penger til fortsatt drift av Wiens poesi skole.

Falco hadde i alle år vært sterkt knyttet til hjembyen Wien, noe som muligens forhindret en større internasjonal karriere etter suksessen med "Rock me Amadeus". Men våren 1996 valgte Falco likevel å flytte fra Østerrike pga. den lange vinteren i landet. Falco: "Jeg blir redd når vinteren kommer, og det blir mørkt og kaldt". Med årene hadde han lært seg å sette pris på sol, palmer og sjøen. Den Dominikanske republikk i Karibien ble derfor hans nye hjem. Der flyttet han inn i en 200 kvadrat stor villa med svømmebasseng, i Hacienda Resorts i Puerto Plata. Han fant seg godt til rette på den solfylte øya, men innerst inne visste han at dette kun var et midlertidig bosted, sterkt knyttet til Wien og Østerrike som han var. Offisielt flyttet han ut av Østerrike pga. landets skattebestemmelser.

               

Falcos nye hjem i Hacienda Resorts, Puerto Plata, Den Dom. republikk.

I 1996 spilte han inn singelen "Naked" sammen med en Torsten Börger. Det skulle vise seg å bli den siste plata Falco ga ut mens han ennå var i live. Singelen solgte bra i Østerrike, der den oppnådde en fin 4. plass. Mens ellers i Europa solgte den ingenting. 

Sommeren 1997 ble Claudia Wohlfromm ansatt som ny manager for Falco. Hun var Torsten Börgers kone. Og sammen skulle de tre få Falcos karriere på bena igjen, bla. gjennom et nytt studioalbum. Det første hun gjorde var å forandre på Falcos image ved å få ham til å bleke håret lyst, og sette inn diamant i en tann. 

Arbeidet med den nye plata tok mye lengre tid enn det som var planlagt, da Falcos perfeksjonisme førte til at han aldri ble fornøyd med låtene de spilte inn. Det gikk så langt at han høsten 1997 bestemte seg for å droppe alt materialet som hittil var spilt inn, enda albumet "Egoist" bortimot var klar for utgivelse. Istedet satte han seg ned for å skrive nye låter. Men dette arbeidet fikk en brå slutt 6. februar 1998. For kl. 4.40 på ettermiddagen ble Falco drept da han kjørte i sin Mitsubishi Pajero på en landevei i nærheten av Puerto Plata. Bilen hans ble truffet av en møtende buss. Kollisjonen førte til at Falco fikk store hodeskader som viste seg å være så alvorlig at livet hans ikke stod til å redde. 

Bilen Falco kjørte da han ble drept.

En uke senere ble han gravlagt på Wiens Zentralfriedhof (sentral kirkegård), tilstede var de personene som hadde stått Falco nærmest mens han var i live. Tusenvis av fans var også tilstede under begravelsen som ble en følelsesfylt affære. Tøffest var det nok for mamma Maria som måtte se sin eneste sønn gå i graven. MC karene som hadde deltatt i videoen til "Rock me Amadeus" fikk det ærefulle ansvaret med å bære kisten med Falco i. 

             

Mamma Maria tar det siste farvel med sønnen Johann.

Det ble satt opp et stort minnesmerke ved Falcos gravsted, som i årene etter har blitt et yndet valfartssted for Falco fans fra hele verden. På Wiens Zentralfriedhof ligger Falco sammen med andre kjente musikere som Ludwig Van Beethoven, Johannes Brahms, Franz Schubert og Johan Strauss.

     

Det ble laget et markant monument over Falco på hans gravsted. 

Der coveret fra "Nachtflug" var blikkfang.

Falcos død førte til ny interesse for hans plateutgivelser. Og samme år ble låtene han hadde vraket gitt ut på albumet "Out of the Dark". Her var en ny versjon av "Der Kommissar" kalt "Der Kommissar 2000" med, i tillegg til "Mutter" og "Naked" singlene. Plata gikk til topps i Østerrike, mens den nådde 2. plass i Tyskland, og 4. plass i Sveits. Også singlene "Out of the Dark" og "Egoist" gjorde det bra på listene, med 1. og 2. plass i Østerrike, og 2. og 6. plass i Tyskland. 

Samme år ga Rob og Ferdi Bolland ut en tributeplate kalt "Tribute to Falco". Tittellåta på EPen inneholdt samplinger fra Falcos mest kjente låter. 

I 1999 ble albumet "Verdammt wir leben noch" (fordømt! vi lever enda) gitt ut av Bolland brødrene. Plata inneholdt ikke-utgitt materiale fra årene 1987 til 1997. Der "Verdammt wir leben noch" utgjorde basisen for denne hip hop inspirerte utgivelsen. 

Raritetsplata "Verdammt wir leben noch"

I årene etter har samlealbum og singelutgivelser med Falco jenvlig dukket opp på listene. I 1999 gikk "The Final Curtain-The Ultimate Best Of" til topps på den østerrikske albumlisten (2. plass i Tyskland). Noe også dobbeltalbumet "Hoch wie nie" fra 2007 gjorde. Dette viser at folk fortsatt har stor glede av Falcos musikk, nesten 10 år etter at han døde.

I 2008 kom endelig - vil nok mange si - filmen om Falcos liv. Og i likhet med albumet fra 1999 het filmen "Verdammt wir leben noch". Manuset var skrevet av den østerrikske regissøren Thomas Roth, mens hovedrollen som Falco ble spilt av den østerrikske sangeren og skuespilleren Manuel Rubey, som i likhet med Falco var fra Wien. Rubey har bakgrunn fra rockebandet Mondscheiner.

I tillegg til fortellingen om Falcos oppvekst og musikkarriere, hadde filmen fokus på hans sammensatte karakter, med narkotikamisbruk og fatale sexaffærer tegner - som på slutten av sitt liv var ute av stand til å takle tragediene i privatlivet som fulgte med den store musikalske suksessen.

Filmen ga også liv til Jeanny, spilt av 12 år gamle Michelle Riff

DVDen "Verdammt wir leben noch"

"Verdammt wir leben noch" gjorde det svært bra på kino i Østterike, og er faktisk den 15. mest besøkte østerrikske filmen siden 1981. Den store interessen i Falcos hjemland kan sees på som et uttrykk for den sterke posisjonen han har hos folk der, som en av få østerrikske artister som har hatt suksess utenfor hjemlandet.

 I Norge var den først og fremst tilgjengelig gjennom flere nettbutikker, mens Coop valgte å ta den inn i sine Obs! butikker, som endel av planogrammet de følger. 

     

  

 

Studioalbum

 

       
Einzelhaft

1982

Junge Römer

1984

Falco 3

1985

Emotional

1986

Wiener Blut

1988

Data de Groove

1990

Nachtflug

1992

Out of the Dark

1998

 

    

 

Singelutgivelser

 

       
That Scene(ganz Wien)

1981

Der Kommissar

1981

Maschine Brennt

1982

On the Run (Auf der flucht)

1982

Zuveil Hitze

1982

Junge Römer

1984

Nur mit dir

1984

Kann es Liebe Sein

1984

Rock me Amadeus

1985

Jeanny

1985

Vienna Calling

1985

Sound of Musik

1986

Coming Home (Jeanny prt.2)

1986

Emotional

1986

Body next to Body

1987

Wiener Blüt

1988

Satellite to Satellite

1988

Do it again

1988

Garbo

1988

Data de Groove

1990

Charisma Commando

1990

Rock me Amadeus (remix)

1991

Der Kommissar (remix)

1991

Titanic

1992

Nachtflug

1992

Dance Mephisto

1992

Monarchy Now

1993

Mutter, der Mann mit dem Koks ist da

1995

Naked

1996

 

Out of the Dark

1998

Egoist

1998

Push! Push!

1999

Verdammt wir leben noch

1999

Europa

1999

Männer des Westens

2007

  

1. Einzelhaft

2. Falco 3

3. Emotional

4.  Nachtflug

5. Junge Römer

6.Out of the Dark

7. Data de Groove

8. Wiener Blüt

  

 

1. Der Kommissar 

2. Jeanny 

3. Maschine Brennt 

4. Rock me Amadeus

5. Vienna Calling

6. Mutter, der Mann mit dem Koks ist da

7. Emotional

8. Auf der Flucht

9. Siebzehn Jahr

10. Ganz Wien