Susanne Freytag: Født 3. september 1957, Düsseldorf, Tyskland

Michael Mertens: Født 23. oktober 1953, Stendahl, Tyskland

Ralf Dörper: Født 11. januar 1960, Düsseldorf, Tyskland

Claudia Brücken: Født 7. desember 1963, Berchenz, Tyskland

Derek Forbes: Født 22. juni 1956, Glasgow, Skottland

Det tyske bandet Propaganda var et av de mest ambisiøse og spennende pop-prosjektene som dukket opp på 80-tallet. På midten av tiåret fikk de omtale i musikkpressen for sin elegante elektronica og inspirasjonen fra tysk ekspresjonisme (Fritz Lang) og avantgarde. De fikk også mye omtale fordi det toneangivende plateselskapet  ZTT ga ut platene deres, på samme tid som de også ga ut platene til Frankie Goes To Hollywood. Likefullt  ble Propaganda aldri noen salgssuksess, verken i hjemlandet Tyskland, produksjonslandet Storbritannia, eller noe annet sted. I Norge oppnådde aldri bandet noen plasseringer på VG-lista. Og etter kun et år i musikkpressens søkelys forsvant de ut. Tiden etter det ble brukt til krangel om gjeld og rettigheter med kyniske bakmenn (og damer) i ZTT - en situasjon som også Frankie Goes To Hollywood opplevde på samme tid.

Propaganda: Claudia Brücken, Ralf Dörper, Susanne Freytag og Michael Mertens

Propaganda klarte likevel å bli genierklært den korte tiden de holdt på. Med fengende låter som "p: Machinery" og "Dr. Mabuse". I årene etter har fansen hele tiden håpet at de fire opprinnelige medlemmene Brücken, Freytag, Dörper og Mertens skulle komme sammen igjen, og ved flere anledninger har det blitt gjort forsøk på å få til et comeback.

Bandet ble dannet i Düsseldorf, Tyskland høsten 1982, av Ralf Dörper og Andreas Thein. Begge hadde gitt ut plater i årene forut for banddannelsen. Thein med singelen "1000 gelbe Tennisbälle", i tillegg til at han hadde bakgrunn som DJ.

Dörper hadde bakgrunn fra bandet Die Krupps og albumet "Stahlwerksymphonie". Før det hadde han også gitt ut singelen "Viel Feind, Viel Ehr" (1979) med pønkbandet S.Y.P.H., og "Lorelei" (1981) med Die Lemminge. Både Ralf Dölper og Jürgen Engler ble medlemmer av Die Krupps.

Ralf Dörper til venstre som medlem av Die Lemminge. Jürgen Engler til høyre.

Dörper og Die Krupps var godt i gang med oppfølgeralbumet "Volle Kraft voraus" da han møtte Andreas Thein, på en Kid Creole & The Coconuts konsert. Han bestemte seg da for å hoppe av bandet for heller å danne et nytt et sammen med Thein. Dörper var lei av det Die Krupps holdt på med, og var derfor klar for nye utfordringer. På den tiden jobbet Dörper i bank.

 Die Krupps i 1981 med Ralf Dörper nr. 2 fra venstre.

Andreas Thein var arbeidsledig, og hadde brukt månedene forut til å reise rundt i U.S.A. der han framførte sitt eget "Industrial Music Performances". Thein gikk under kallenavnet Das Tote Huhn (den døde kyllingen) etter et mislykket musikkprosjekt, der han forsøkte å sette musikk til en historien om en kyllings død..

Andreas Thein

Bandnavnet Propaganda tok de fordi ordet har den samme betydningen i alle verdens språk. At ordet også hadde referanser til de dystre årene i tysk historie før 2. verdenskrig, var nok heller ikke tilfeldig. Bandet ønsket å bli identifisert med sitt tyske opphav, så folk kunne skille dem fra alle de britiske bandene. Til tross for ordets politiske betydning ønsket de ikke å være et politisk band.

Ralf Dörper: "We’re not political — only our name hints at it. Pop is too fond of reducing certain values and polities shouldn’t be part of it. It’s too dangerous to do that with politics — you end up with slogans and extremism."

De ønsket ikke å være et instrumentalt band, så de fikk med seg Susanne Freytag på vokal som de begge kjent fra før. Som Dörper var også hun fra Düsseldorf. Han hadde truffet henne i et miljø kalt Ratinger Hof. På den tiden var hun med i jentebandet Topolinos der også venninnen Claudia Brücken var medlem. I 1982 deltok new wave bandet Topolinos på LP-utgivelsen "Partysnäks" med synthpoplåta "Muatafa". Låta hadde jentene skrevet selv, og de spilte også instrumentene på låta. På den tiden jobbet den 25 år gamle Susanne som smykkedesigner.

Ralf og Andreas tok med seg Susanne til et studio i Køln, der de ba henne synge på noen låter de allerede hadde spilt inn på bånd. 

Susanne Freytag og Ralf Dörper

Sammen spilte de tre inn en demo som ble sendt til det engelske selskapet Operation Twilight, og Chris Bohn fra musikkmagasinet NME. "Disziplin" og "Sünde" var to av låtene på demoen. "Disziplin" var opprinnelig en Throbbing Gristle låt, og da Propaganda ønsket å gi den ut som singel fikk de problemer med opphavsmennene, som satte seg på bakbena. Ingen av de to låtene ble gitt ut på album senere. 

I starten hadde Andreas og Ralf en ide om at Propagandas musikalske konsept skulle være å lage elektronisk musikk ut av gitarbaserte låter. Ralf mislikte gitarrock intenst, og ønsket å uttrykke det gjennom tangentene. Like etter gjorde de også en coverversjon av skotske Joseph Ks gitarlåt "Sorry For Laughing".

Ralf Dörper: "The consciencous reason for doing 'Sorry For Laughing' was because Joseph K were part of this guitar music from Scotland and we are absolutely not into guitars like that. We wanted to improve the song by using very heavy keyboards. We also once considered doing 'This Charming Man' because Morrissey is so against keyboards." 

Kort tid etter at demoen ble spilt inn ble Propaganda utvidet med to medlemmer, da Michael Mertens og Claudia Brücken ble med. Mertens hadde bakgrunn fra musikkonservatoriet i Düsseldorf, og som trommeslager i bandet Düsseldorfer Symphoniker. Han var en bekjent av Karl Bartos fra Kraftwerk som hadde gått på samme musikkskole som ham.

Michael Mertens og Claudia Brücken

Ralf ble kjent med Michael da sistnevnte la ut en tromme for salg i et musikkblad og Ralf dukket opp hjemme hos Ralf for å kjøpe den. Ralf ble fascinert av alle de merkelige trommene som Michael hadde samlet i leligheten sin. Michael Mertens: "I had a small drum machine for sale and I had put an advert in a Dusseldorf newspaper for it. Ralf was interested and came `round to my place to try it out. My room was completely cluttered with all sorts of musical instruments, percussion, marimbas. Ralf asked me tons of questions about my musical activities and we became friends."

Etter å ha pratet sammen litt, fant de ut at de hadde felles visjoner musikalsk og kunstnerisk.

Michael Mertens: "There was an interest on both sides to work together. That was it!"

Arbeidsfordelingen mellom Dörper og den 32 år gamle Mertens kom med tiden til å bli slik at førstnevnte skrev tekstene til Propagandas låter, og den som definerte innholdet i bandets musikk. Mens Mertens laget melodier og arrangementer til tekstene, i studioet som han hadde bygd opp i sin egen stue. En Oberheim OB-XA Synthesizer var et viktig arbeidsredskap for Mertens. I første omgang ble Michael kun assosiert medlem av Propaganda, både fordi han fortsatt var tilknyttet Düsseldorfer Symphoniker og fordi Propaganda ønsket å fremstå som en tysk elektroutgave av ABBA, bestående av to damer og to menn.

Et av få bilder med den første besetningen av Propaganda, med

Susanne Freytag, Andreas Thein, Claudia Brücken, og Ralf Dörper

Claudia hadde sunget med lokale band som Haarstrauben siden hun var 14 år gammel. Hun hadde blitt kjent med Susanne på den tiden hun var kjæreste med Susannes bror, og de to utviklet et venninneforhold. Det var Susanne som overtalte de andre til å ta med Claudia i bandet, da hun mente at Claudias stemme passet bedre til noen av låtene til Ralf og Andreas enn hennes. Claudia som nettopp hadde sluttet på skolen var kun 19 år gammel på den tiden.

Årsaken til at de ønsket å gi ut platene sine på et britisk selskap var at de hadde et ønske om å nå ut til flest mulig platekjøpere. 

Ralf Dörper: "We came here (England) because we want wider success. When we started our direction was already fixed. Coming here merely means it has broadened - the possibilities are much larger."

Ralf Dörper: "We could have become a cult in Germany, no problem, but really we wanted to have a wider spectrum. Because I think what we do has an interest for a lot of people and could attract a lot of people."

De ønsket også å dra til et land de kunne bedrive sin kunst uten sensur. I forkant av dette hadde de stilt opp i et talentshow på tysk TV, der opplevde at TV selskapet ikke tillot dem å bruke en film med bilder av Marlene Dietrich og et zeppelin luftskip som bakgrunn på opptredenen deres.

Dörper hadde allerede i forkant av dette forsøkt seg på det britiske markedet, da han under eget navn ga ut singelen "Eraserhead" i 1982, på nevnte selskap Operation Twilight. "Eraserhead"  hadde vært ute på singel allerede i 1980,  da som et samarbeid mellom Ralf Dörper og Bernd Zimmerman.

Ralf Dörpers singel "Eraserhead" fra 1982.

Ralf Dörper kjente Chris Bohn, ettersom han på denne tiden jobbet som journalist i tysk musikkpresse, og Dörperhadde truffet Bohn flere ganger gjennom jobben.

Man håpet at kontakten med Bohn ville bringe dem videre til selskapet Mute Records som på starten av 80-tallet var kjent for å ha gitt ut album med synthband som Depeche Mode og Yazoo.

Men Bohn mente Mertens og co. burde droppe Twilight og Mute Records, og heller satse på det nystartede selskapet ZTT, som var i startgropen på denne tiden (1982). Bohn var kamerat med Paul Morley i ZTT. Morley mottok Propagandas tape i februar 1983.

I slutten av februar 1983 ble Andreas og Susanne invitert over til England for å møte produsent Trevor Horn i Basing Street Studios (Sarm studios)  i London. De andre to bandmedlemmene måtte bli igjen i Tyskland pga. skolegang. Horn var litt skeptisk til å signere Progaganda, både fordi de hadde så lite å vise til, og fordi musikken ikke umiddelbart var dansbar. Trevor Horn: "Can you dance to it?". For å gi svar gjorde Andreas noen særegne, merkelige bevegelser, som lignet på en dans. Det var nok til at Horn ble overbevist om at man kunne danse til musikken.

Horn var overbevist, men ønsket likevel at bandet skulle komme opp med flere låter, som han kunne basere sin avgjørelse på. Det ble låtene "Doppelgänger" og "Radetzky March". Etter å ha sett alt det moderne utstyret som var tilgjengelig i Sarm studios, ble det en nedtur å komme tilbake til Düsseldorf og synthene de hadde tilgjengelig der. Slik som en Korg MonoPoly, mfb 601 sequencer, 501 rhythmn box, Roland 303 bassline, en 808 rhythmn composer og en polyphonic Oberheim OBX.

Paul Morley kom senere til Düsseldorf for å signere kontrakt med Propaganda. Han hadde store visjoner for dem, men fordi selskapet ennå ikke hadde fått gjort ferdig et studio måtte de smøre seg med tålmodighet. Og månedene gikk uten at noe skjedde.

Paul Morley i ZTT

Allerede da de skrev under på kontrakten forstod de at den ikke var til deres fordel, men ønsket om å jobbe med Trevor Horn var så sterkt at de valgte å overse klausulene. Dessuten var det vanskelig for noen fra Tyskland å forstå hva de enkelte punktene i kontrakten innebar. Tysk og britisk jus er også svært forskjellig.

Damene ble frustrert av situasjonen de var i, mens  Thein og Dörper så lys i tunnelen. I motsetning til Brücken og Freytag visste de hvilket geni Horn var, med produksjoner for The Buggles, Yes, Spandau Ballet, og ABC på samvittigheten. Kontrakten de skrev under på ga all makt og penger til ZTT, (noe også Frankie goes to Hollywood opplevde litt senere). 

Trevor Horn regnes som 80-tallets mest betydningsfulle plateprodusent.

Enda de var det første bandet til å skrive kontrakt med ZTT, opplevde de at band som The Art of Noise og Frankie Goes To Hollywood fikk studiotid før de. Noe som gjorde situasjonen enda mer frustrerende.

Etter flere tidlige versjoner, ble "(The Nine Lives Of) Dr. Mabuse" gitt ut på singel i Storbritannia i 1984 på ZTT Records. Det endte med en moderat 27. plass. I 1983 hadde singelen nådd 7. plass i Tyskland. "Dr. Mabuse" ble remikset i ti ulike versjoner, som så ble gitt ut på ulike singelutgivelser.

Det ble laget en musikkvideo til låta, der både Ralf Dörper, Suanne Freytag, Claudia Brücken, Michael Mertens og Andreas Thein deltok. Videoen ble laget av den svært kjente fotografen/filmprodusenten Anton Corbijn, som ellers er mest kjent for sitt samarbeid med Depeche Mode og U2. "Dr. Mabuse" var den første musikkvideoen Corbijn hadde ansvaret for.

I det britiske musikkbladet Smash Hits fikk singelen svært god kritikk: "Four Germans, a brilliant record called “Dr Mabuse” and a very strange video. There’s a word for it all…Propaganda."

  "(The Nine Lives Of) Dr. Mabuse"

I et intervju med Record Mirror forklarte Ralf Dörper om denne Mabuse: "Mabuse is about a fascination with evil. The Doctor was initially a character in a simple criminal story but Fritz Lang took the character and made him into a symbol. He mixed him up with the idea of Faust (‘The man without shadow promises you the World’) and his view of the political situation in Germany - it was a warning against fascism. We neither advocate nor warn about Mabuse — we agree with both - we’re affected by it but we don’t direct. Like the hand in the video - it comes from Lang’s ‘M’ - it could be guiding or warning."

Dr. Mabuse var en skikkelse i Fritz Langs filmklassiker "The Testament of Dr Mabuse" fra 1932 - en ondskapsfull psykopat og en morder.

Singelen ble produsert av Trevor Horn, og Propaganda trodde at Horn skulle produsere bandets kommende album. Men Horn var overarbeidet, og for opptatt med Frankie goes to Hollywood, og inntok derfor kun en rolle som konsulent under innspillingen. I stedet var det Horns visegutt Steve Lipson som ble satt til å produsere albumet.

 Fra musikkvideoen til "Dr. Mabuse".

Det skulle så gå et helt år før Propaganda ga ut sin neste singel "Duel", i april 1985. (21. plass i Storbritannia i mai 1985, 9. plass i Nederland, 15. plass i Belgia, 30. plass i Tyskland). Pga. sendrektighet og kapasitetsproblemer hos ZTT.

Teksten som handlet om en voldelig ektemann var inspirert av et dikt av den brasilianske poeten Flavio Volpe.

Propaganda har i ettertid hevdet at Paul Morley stjal ideen de hadde til en video for "Duel". Tanken deres var at man skulle la to statsledere utkjempe en duell i videoen. I stedet bukte Morley ideen i den berømte videoen til "Two Tribes" med Frankie Goes To Hollywood, der Gorbatsjov og Reagan utkjemper en skitten kamp i en boksering.

Bilder fra musikkvideoen til "Duel" 

Bandet var heller ikke fornøyd med at ZTT brukte alle sine markedskrefter i Storbritannia, og ikke i Tyskland hvor interessen for bandet hele tiden hadde vært stor. Dermed fikk Propaganda aldri noe skikkelig gjennombrudd i hjemlandet.

I forkant av singelutgivelsen oppstod det gnisninger mellom Andreas Thein og Claudia Brücken. Uenigheten var så grunnleggende at Brücken ga de andre i bandet et ultimatum: Enten slutter jeg, eller så slutter Thein! Thein valgte da å bøye av og gi seg i Propaganda. Thein var også misfornøyd med den  manglende progresjonen hos ZTT.

Thein ble like etter med i bandet Kino, som hadde en viss suksess i Tyskland. Senere har han jobbet sammen med bl.a. Boy George og Glen Matlock. Han var likevel såpass delaktig på "Dr. Mabuse" og det kommende debutalbumet at han mottok royalties fra platesalget i årene etter. Thein flyttet  mye rundt i årene etter, og bodde i byer som Barcelona, New York og Køln.

Andreas Theins band Kino, som i 1986 ga ut singelen "Room In The Heart".

Michael Mertens som fram til dette ikke hadde hatt status som offisielt medlem av Propaganda, overtok plassen da Thein sluttet. På samme tid ble Claudia kjæreste med Paul Morley, noe som skapte komplikasjoner i samarbeidet mellom bandet og ham. I februar 1985 ble de to gift i Acapulco i Mexico. Bryllupsreisen gikk til Bali.

Michael Mertens (oppe til venstre) som medlem av Propaganda.

I mai 1985 deltok Propaganda på konserten The Value Of Entertainment på Ambassador’s Theatre i London, der alle bandene som var knyttet ZTT opptrådte. Blant låtene de framførte var coverversjoner av "Disziplin" (Throbbing Gristle) og "Sorry For Laughing" (Josef K). På scenen kombinerte de bruk av ekte instrumenter og lyd spilt inn på bånd.

Litt senere opptrådte Propaganda i det britiske musikkprogrammet The Tube på BBC med "Disziplin". Propagandas versjon endte likevel ikke opp på noe album før i 2002.

Susanne Freytag og Propaganda på The Tube med  "Disziplin"

I juli 1985 ble debutalbumet "A Secret Wish" gitt ut. 3 år etter at de skrev kontrakt med ZTT. Og omsider var alle gode krefter samlet for å få til et godt resultat. Navn som Steve Howe (Yes), Stewart Copeland (The Police), David Sylvian og Steve Jansen (Japan), Derek Forbes ( Simple Minds), Glen Gregory (Heaven 17), Bob Kraushaar (produsert Erasure, ABC, Pet Shop Boys, Paul McCartney m.fl.), Trevor Horn, og fotografen Anton Corbijn deltok på plata. Og resultatet ble oppsiktsvekkende bra. En 'state of the art' produksjon som viste hva de beste folka i Storbritannia var i stand til å få til på den tiden. At albumet var litt pompøst og selvhøytidelig fikk så være, bl.a. med tekster inspirert av den amerikanske poeten Edgar Allan Poe. Kritikerne likte i hvert fall plata.

Michael Mertens har i ettertid sagt at "A Secret Wish" var ekstremt krevende å produsere. Ettersom de brukte nytt elektronisk utstyr, der lydene måtte programmeres ned til minste detalj. Michael Mertens: "People who know the technics can imagine how terrible much work it was. FSK can not recognize the position within a temporal sequence, so every change of programming, also if it is at the end of the song, must be started from the beginning. I will never do this again!!"

Samtidig med utgivelsen av plata ble singelen "p: Machinery" (Propaganda Machinery) også lansert. Den viste på en fin måte det storslåtte, teknisk spennende som preget "A Secret Wish". På låta hadde de fått god hjelp fra David Sylvian fra Japan med noen av synthriffene.

I likhet med "Dr. Mabuse" var "p: Machinery" inspirert av en Fritz Lang film, denne gang klassikeren "Metropolis" fra 1926. En film som også Queen og Giorgio Moroder lot seg inspirere av på plate på samme tid. 

 "p: Machinery"

Dessverre ble verken albumet eller singelen noen større suksess salgsmessig. "A Secret Wish"  nådde kun en 16. plass i Storbritannia, 25. plass i Sverige, 24. plass i Tyskland, og 21. plass på New Zealand. Bedre gikk det i Nederland med en flott 5. plass på albumlisten. For Propaganda og ZTT var platesalget av "A Secret Wish" nedslående.                

Singelen "p: Machinery" nådde kun 50. plass i Storbritannia. I Tyskland fikk den omtrent samme skjebne (26. plass), mens singelen nådde topp 10 i land som Nederland, Belgia og Frankrike.

Musikkvideoen til "p: Machinery".

En låt som ikke ble gitt ut som singel, men som ble spilt endel rundtom på den tiden plata ble gitt ut, var "Sorry For Laughing". Som nevnt var den opprinnelig gitt ut på singel med det skotske post-punk bandet Josef K i 1981, som en rett fram gitarlåt. I Propagandas versjon ble den mye mer pompøs, med et detaljrikt elektronisk uttrykk.

En annen coverlåt Propaganda gjorde under innspillingen av "A Secret Wish", var Lou Reeds klassiker "Femme Fatale". Den har senere blitt å finne på remix- og samleplater med Propaganda.

Albumet "A Secret Wish"

Etter utgivelsen av albumet dro Propaganda ut på en større turne, kalt "Outside World Tour". Med 40 konserter i Europa, Japan og vestkysten av U.S.A., i oktober og november 1985. I Nederland deltok de også på en støttekonsert for Greenpeace. I England gjorde de 10 konserter, bl.a. en på Hammersmith Palais.

Turneen ble gjennomført uten Ralf Dörper, dessverre. Han mente det ville være alt for komplisert å gjenskape arrangementene og lydbildet live - noe som også viste seg å stemme, da de fikk problemer med opptaksbåndene de brukte på scenen for å gjenskape de komplekse partiene fra plata.

Ralf Dörper: "My actual thought was that Propoganda would not go the normal way to promote an album, therefore not live. Our music was pretty addicted to computers."

Dörper ble erstattet av bassisten Derek Forbes som tidligere hadde vært medlem av Simple Minds. Også eks. Minds-medlem Brian McGee deltok på turneen på trommer, og gitaristen Kevin Armstrong (Alien Sex Fiend, Thomas Dolby og David Bowie). Derek Forbes hadde deltatt på innspillingen av "p: Machinery", og hadde utviklet et vennskap med medlemmene av Propaganda etter det. så derfor var det naturlig å spørre ham da de trengte en en bassist. Dessuten kjente Forbes både Paul Morley og Propagandas manager Keith Bourton.

Brian McGee ble anbefalt for Mertens og co. av Derek.

Noe av det mest positive med turneen var at den bidro til å skape en 'bandfølelse' de ikke hadde hatt tidligere. Tidligere var de individuelle musikere som jobbet sammen om et prosjekt. Michael Mertens: "After doing the live tour in 1986 with Derek and Brian, we thought it would be good to develop towards being a ‘band’. Propaganda was originally very conceptual and ‘out of the living room’. With Derek and Brian it suddenly started having more of a feeling of a band, which was the direction that we wanted to go."

 Propaganda på scenen i Nederland i 1985, med bl.a. Michael Mertens, Derek Forbes og Brian McGee.

I tillegg til turneen opptrådte Propaganda i flere TV-program og musikkshow. 2. september 1985 deltok de på Musik Convoy ved Riksdagen i Berlin, der de framførte "p: Machinery" (playback). I 1985 opptrådte Propaganda i det 'legendariske' musikkprogrammet Peter's Popshow, som ble kringkastet over det meste av Europa.

Propaganda på Musik Convoy i 1985.

I tillegg til det dårlige platesalget, fikk bandet etter hvert ytterligere problemer å stri med. Et av dem var at bandmedlemmene bodde så spredd. Claudia bodde i London, Michael i Køln, mens Ralf og Susanne bodde i Düsseldorf. Så bandfølelsen som allerede var skjør, ble nesten helt borte. Dessuten ble det skapt splittelse innad i bandet ettersom Claudia Brücken (naturlig nok) var Morleys favoritt, noe som bl.a. ble synlig for utenforstående gjennom bandets musikkvideoer der Claudia fikk oppmerksomheten.

Morley konfererte med Claudia i stedet for bandet når det var noe nytt som skjedde, som da ZTT bestemte seg for å gi ut et remix-album av "A Secret Wish", kalt "Wishful Thinking". Et album de andre ikke likte, eller fikk mulighet til å delta på.

Ralf Dörper: "What Paul Morley did with 'Wishful Thinking' was way too much, way more could have been made out of this album. We didn't like the result one bit. Claudia didn't care about the band's interests, more about herself. So our relationship didn't get any better."

"Wishful Thinking" solgte i tillegg dårlig, med en 82. plass i Storbritannia. Plata som var produsert av Paul Morley og Bob Kraushaar var i utgangspunktet beregnet for det amerikanske club music-markedet. Av de 8 sporene var muligens "Thought" mest interessant, da den var en remix av "Diszipline", som ikke hadde vært ute på plate tidligere.

Remix-albumet "Wishful Thinking"

I kulissene ble det også jobbet med en solokarriere for Brücken. Bl.a. var det gjort avtale om en duett mellom henne og Glenn Gregory (Heaven 17). 

På nyåret 1986 var Propaganda ute på en promoteringsturne i Europa. Den dårlige stemningen i bandet ga seg uttrykk ved at Susanne Freytag, Michael Mertens og Ralf Dörper bodde på et hotell, mens Claudia Brücken bodde på et annet. 

I februar 1986 hadde de fire en krangel på flyplassen Charles de Gaulle i Paris, som endte med at Claudia sluttet i Propaganda. De hadde da nettopp vært i Frankrike for å delta i et TV-show. Claudia hadde krevd at hun skulle overta ansvaret for bandets forretningsdrift, noe de andre tre motsatte seg. Det endte med at Claudia takket for seg, og heller valgte å fortsette som soloartist.

En periode var det alt annet enn det musikalske som preget

overskriftene når Propaganda ble omtalt i media.

All misnøyen hos de 3 gjenværende medlemmene av bandet mot ZTT, kumulerte i en rettsak mot plateselskapet. Både for å få en større andel av platesalget, og for å komme seg fri fra kontrakten med dem, og over i et nytt selskap. Men som Frankie Goes To Hollywood opplevde på samme tid, var de gjennom kontrakten bundet på både armer og føtter. Til tross for at Dörper hadde bakgrunn fra bank hadde ikke han eller de andre i bandet fått med seg det som stod med liten skrift i kontrakten, som erfarne Jill Sinclair hadde utformet. Den innebar at ZTT satt igjen med 80% av inntektene. Bruken av de meritterte musikerne, og utgifter til leie av utstyr, restaurantbesøk, hotell m.m. ble belastet bandet, noe som betydde at de måtte selge over en million eksemplarer av "A Secret Wish" før de tjente penger. Mertens og co. bestridet kravene, og mente summen på utgiftene var satt alt for høyt.

Rettssaken ble en langdryg og dyr affære. Ralf Dörper som hadde vært den som skrev det meste av materialet på "A secret Wish" fikk ikke utbetalt royalties før i 1997. Alt salget før det gikk i lommene på Trevor Horn og ZTT. 

Mens rettsaken pågikk klarte ikke Michael og Ralf å konsentrere seg om å lage musikk. Michael valgte da å dra hjem til Tyskland en periode, for heller å lage musikk til såpeoperaer. Michael Mertens: "It was like ‘How To Kill An Artist’ really. I wasn’t able to write a song for at least a year, because I was talking to lawyers all the time. There were so many aggravations that I couldn’t sit down and write a song, so I went to Germany and worked for a television soap opera series. It’s a completely different thing, because people ask you to do a specific task — you still use your creativity, but it’s much more channelled. So that was a very good way for me to get out of it all. I was back in work, but I didn’t have to write my own songs — I just had to write music which fitted the pictures. That cleaned my head out. There was no more dirty washing, and I wasn’t looking back on it anymore."

Michael Mertens

Også Ralf og Susanne dro hjem til Tyskland på denne tiden. Ralf livnærte seg ved å jobbe i bank, mens Susanne tok opp sitt gamle yrke som smykkedesigner. Parallelt med dette forsøkte de tre å finne en erstatter for Claudia, og selv om de kom i kontakt med mange dyktige sangere fant de ingen de følte ble rett.

Michael Mertens: " We tried out a lot of good singers but the problem we encountered was personality. Sometimes you know as soon as someone walks through the door that is not going to be right - she can sing as beautiful as she likes. It's a very difficult thing. It was an unpleasant experience but there was no way around it."

I 1987 kom Andreas Thein, Ralf Dörper og Susanne Freytag sammen for å spille inn singelen "Spacecontrol", under  bandnavnet Famous Fairbanks. For anledningen kalte Susanne seg for Barbarella.

Propaganda kom seg ut av kontrakten med ZTT etter to år, da Horn og Sinclair i frykt for å tape rettssaken valgte å la dem gå. Propaganda skrev da kontrakt med Virgin Records (Charisma Records i U.S.A.) i stedet. Claudia Brücken ble igjen i ZTT, og dannet en en duo sammen med den engelske synthfriken Thomas Leer kalt Act, som ikke ble noen suksess.

Like etter brøt også Paul Morley og Claudia med ZTT, etter en krangel mellom Morley, og Trevor Horn og kona Jill Sinclair.

The Act med Claudia Brücken og Thomas Leer.

På den foregående turneen hadde de som nevnt hyret inn Derek Forbes på bass og Brian McGee på trommer, disse ble etter dette innlemmet som medlemmer av Propaganda. Michael og Susanne klarte å overtale Ralf til å akseptere bruk av gitarer i bandets musikk, i et forsøk på å ta Propagandas musikk i en ny retning. I første omgang skrev de låter og spilte inn demoer uten noen ny vokalist til å ta over etter Claudia. Noen av innspillingene ble gjort i Derek Forbes hjemmestudio i Skottland.

Like etter fant de en ny vokalist, i 24 år gamle Betsi Miller. Til tross for at hun egentlig var amerikansk, hadde hun bodd i Tyskland siden hun var 12 år gammel. Hun var født i Idaho, men hadde flyttet med moren til Europa da sistnevnte fikk jobb i Tyskland som lærer.

Betsi ble oppdaget av en felles venn av henne og Susanne - Axel Hütte, mens hun sang i jentegruppa Shampoo. Susanne ble tipset om Betsi, og dro til München for å se henne opptre på en nattklubb der. Etter en audition dro Betsi til Düsseldorf, der hun møtte de andre i Propaganda.

Betsi Miller

Sommeren 1988 dro de alle over til Bath i England, der selve innspillingen av Propagandas neste plate fant sted, i The Wool Hall Studio. Med seg på innspillingen fikk de mange svært kjente musikere, slik som David Gilmour (Pink Floyd), Mel Collins (Camel, King Crimson), Howard Jones, William Orbit (produsent for Madonna), Ian Stanley (Tears for Fears), Greg Hawkins (The Cars), Blue Weaver (The Strawbs), Chris Hughes (produsent for Adam and the Ants, Tears for Fears, a-ha m.fl.), Ian Stanley (produsent for Tears For Fears, Howard Jones, a-ha, Lloyd Cole, Tori Amos m.fl.) og Gary Langan (The Art of Noise), for å nevne de mest kjente. 

Det var særlig Stanley og Hughes som produserte plata og var med og skrev låter, som bidro mest på albumet som fikk navnet "1234". Samarbeidet mellom Stanley/Hughes og Propaganda startet da Virgin anbefalte Stanley for bandet. I utgangspunktet hadde de ønsket å bruke Chris Hughes, men på det tidspunktet de spurte sa han nei, da han trodde de var en gjeng med merkelige tyskere - en oppfatning han hadde skapt seg etter å ha hørt "A Secret Wish". Hughes ble likefullt tungt involvert i innspillingen etter å ha blitt introdusert av kameraten Ian Stanley.

Til tross for gode krefter valgte både Susanne Freytag og Ralf Dörper å gi seg i Propaganda under innspillingen av plata. Freytag var den første som valgte å gi seg, like etter at de ankom Bath. Mertens, Dölper og produsentene hadde forsøkt å løfte henne fram som hovedsanger, men hun følte ikke hun hadde det som skulle til. Susanne reiste i stedet hjem til Tyskland der hun begynte å jobbe som smykkedesigner - et arbeid hun hadde holdt på med parallelt med at hun var medlem av Propaganda. Hun fikk litt oppmerksomhet i 1996, da noen ringer hun hadde laget ble brukt av Bryan Adams på innercoveret til singelen "18 till I Die".

Bryan Adams med ringene Susanne Freytag hadde laget.

Dörper følte at mye av energien i bandet ble borte nå som Susanne ga seg, og han likte ikke den nye retningen på bandets musikk, som var blitt mer rett fram pop.

Ralf Dörper: "After Susanne left, it was just a group of people who did something. It wasn't what you'd expected from Propaganda. Everything got to be without much style. During a car ride one day I decided to quit. It wasn't what I expected it to be."

Om man ser det som skjedde i sammenheng med intervjuet Propaganda gjorde med Record Mirror i 1984 forstår man bedre at de to ikke kunne fortsette i bandet. Ralf Dörper: "As soon as our original ideas get changed we might as well stop. If we started making ordinary pop songs - which we are quite capable of doing - it would no longer be Propaganda."

Ralf valgte da å slå seg sammen med det tidligere Propaganda medlemmet Andreas Thein. Sammen dannet de bandet Riffe. De ga så ut singelen "Dr Acid and Mr. House", som hentet inspirasjon fra acid-musikken på denne tiden. Dette ga dem en topp 20 hit i Tyskland, og utrolige 600.000 solgte eksemplarer verden over. En suksess som føltes befriende for dem begge. Hiten ble spilt inn etter en kort tur i studio. Og de slapp å vente i 3 år før de fikk gitt den ut, slik de opplevde i Propaganda tiden. Like etter ble Dörper med i det tyske bandet Die Krupps, som han også hadde spilt i før han og Andreas Thein startet Propaganda. I 1992 var Die Krupps ute med albumet "1". Dörper var med og spilte inn ytterligere 4 album som medlem av Die Krupps før han i 1997 valgte å hoppe av musikkbransjen, da han fikk seg jobb som bankanalytiker i hjembyen Düsseldorf. I 2013 var imidlertid han og Die Krupps tilbake med et nytt album.

Albumet "1" med Die Krupps.

Dermed var alle de opprinnelige medlemmene av Propaganda borte. Den eneste medlemmet med tysk bakgrunn nå, var Michael Mertens. Det 'tyske' bandet bestod nå av en tysker, to skotter, og en tysk-amerikansk dame.

Det nye Propaganda: Betsi Miller, Brian McGee, Derek Forbes og Michael Mertens.

Selv om Freytag ga seg tidlig i innspillingen er hun å høre på flere av låtene, slik som "Ministry Of Fear" og "Vicious Circle". Sistnevnte var en låt som opprinnelig var skrevet for "A Secret Wish". Ralf Dörper var med og skrev de fleste av låtene på "1234", men ikke platas fineste spor, "Heaven Give Me Words". Den var skrevet av Howard Jones, Michael Mertens og Ian Stanley. Howard Jones var tilfeldigvis i The Wool Hall samtidig som Propaganda, og da de slet med teksten til låta spurte de om ikke han kunne hjelpe dem.

Michael Mertens: "Everyone thought that this could be a single, but we didn’t quite get there. We needed some outside influence, somebody who was objective, because we had worked on that track for a long time. So we asked Howard if he would be interested in taking the track and writing a lyric for it. We wanted to have a track that was great, rather than to say we had done it all."

En liten pust i bakken under den lange innspillingen av "1234".

Albumet "1234" ble lagt ut for salg i mai 1990. 5 år etter utgivelsen av Propagandas forrige album. I forkant av utgivelsen reiste Propaganda rundt for å promotere bandet og albumet, ettersom det var gått så lang tid siden sist, og mange ikke visste at de fortsatt holdt på.

Resultatet ble en velkomponert plate med et til tider kompleks lydbilde, som reflekterte bakgrunnen til den nye besetningen i bandet, og musikerne som hadde deltatt på innspillingen. Det gikk fra det eksperimentelle i låter som "Ministry Of Fear" og "Your Wildlife" (rap), til mer rett fram popmusikk i "Heaven Give Me Words", "Only One Word" (med David Gilmour på gitar), "How Much Love", "Wound In my Heart" og "Vicious Circles". Plata ble avsluttet med den vakre instrumentalen "La Carne, La Morte e Il Diavolo".

De som ønsket mer av det lekne, synthete lydbildet, med referanser til tysk kunst og historie som "A Secret Wish" hadde så mye av ble skuffet. Inntredenen av gitarer, trommer, og britiske musikere skapte en helt annen type musikk. Og Betsi Miller hadde en vennlig fin stemme, men uten dramatikken og 'det tyske' som kjennetegnet særlig Claudia Brücken, men også Susanne Freytag, og som bidro til å gjøre Propaganda anno 1985 til et mye mer spennende band. Heller ikke tekstene var særlig spennende, der de stort sett handlet om ulykkelig kjærlighet.

Albumet "1234" fra 1990.

Det ble gitt ut tre singler fra "1234", med "Heaven Give Me Words", "Only One Word", og "How Much Love", der særlig førstelåta var en flott poplåt som kunne bidratt til å skape interesse for albumet. Men dessverre nådde ikke "Heaven Give Me Words" opp på den britiske singellisten (37. plass). I Tyskland ble det 40. plass. Det eneste landet der singelen nådde opp var Sverige, med en 13. plass. Musikkvideoen til "Heaven Give Me Words" ble bl.a. vist på norsk TV.

"Heaven Give Me Words" var en vakker låt fra Propagandas andre album "1234".

Her fra musikkvideoen til låta, med Michael Mertens, Brian McGee og Betsi Miller.

Salgsmessig ble også albumet "1234" en skuffelse, selv om ca. 200.000 solgte eksemplarer kanskje ikke er så dårlig.

Det var meningen at Propaganda skulle dra ut på en ny turne etter utgivelsen av "1234", men Virgin Records fikk kalde føtter etter den skuffende mottagelsen av albumet, så turneen ble kansellert. Og etter et par TV opptredener for å promotere albumet valgte Michael, Brian, Derek og Besti å oppløse Propaganda - det var ikke noen vits i å fortsette.

Forbes og McGee som hadde gledet seg til å dra på turne dro skuffet hjem til Skottland.

I forkant av oppløsningen hadde Betsi Miller, Michael Mertens og produsent Chris Hughes prøvd å skrive låter til nok et Propaganda album, men det førte ikke til noe konkret. 

I tillegg til det dårlige albumsalget, var også de enkelte medlemmenes familiesituasjon en viktig årsak til at de valgte å gå hvert til sitt. Betsi Miller ble blant annet gift med produsent Chris Hughes, og har i dag 3 barn med ham (de ble senere skilt). Betsi kom for noen år siden i fokus, da hun sammen med forretningspartneren sin Colette deltok i TV programmet "Risking it all" på Channel 4 i Storbritannia. Her ble de filmet idet de forsøkte å skape sin egen bedrift da de startet opp Green Street House beauty spa i Bath. Salongen ble en suksess, og mange år senere var den fortsatt i drift, med Besti som driver.

I 1991 ble Claudia Brückens soloalbum "Love: And A Million Other Things" gitt ut. Og selv om den fikk fin kritikk i pressen, solgte den dårlig.

Claudia Brücken er en spennende dame både pga. sin stemme, og pga. sin framtoning.

I 1992 dro Michael Mertens tilbake til Tyskland og Düsseldorf. Han fikk seg da jobb i en bank, et sted han også hadde jobbet før han ble popartist. Parallelt med denne jobben skrev han også musikk til flere tyske reklamefilmer, gjennom produksjonsselskapet sitt, Music Works.

I årene etter har det stadig vært jobbet med å få samlet den 'klassiske' besetningen fra "A Secret Wish" med Dörper, Freytag, Brückens og Mertens. Høsten 1998 kom Freytag, Mertens og Brücken sammen for å jobbe med en ny plate. Og en platekontrakt ble skrevet med East West. Som produsent fikk de med seg Tim Simenon fra Bomb The Bass. Martin Gore fra Depeche Mode bidro på gitar. En av låtene som ble spilt inn het "No Return". Den var tenkt som singelutgivelse, og en musikkvideo ble spilt inn i Marokko. Dessverre stoppet prosjektet der.

Litt senere forsøkte de seg pånytt, denne gang på tyske Repertoire. Men manglende kjemi, og praktiske problemer med at de 3 bodde langt fra hverandre gjorde at samarbeidet ble lagt død i 2002. Noe av årsaken var at Mertens og de andre hadde problemer med å tilgi Claudia for at hun i sin tid vraket bandet.

Michael Mertens: "That was very depressing, but marked irrevocably the end of our working relationship with her, despite of every efforts from her and us later. Some things could not be repaired even if all involved persons want it."

Claudia Brücken: "The reunion was worth a try, but did not work out."

Litt senere lekket ni av låtene fra innspillingen ut på nett: "Ignorance", "Who's the Fool", "Beast Within", "No Return", "To the Future", "Turn To The Sun", "Dream Within a Dream", "Cloud 9" og "Anonymous". "Cloud 9" var skrevet av Claudia Brücken sammen med Martin Gore, og ble å finne på plateutgivelser senere.

Like etter, i november 2002 ble det gjort et nytt forsøk. Denne gang med Ralf Dörper, Susanne Freytag og Michael Mertens. Også Dörper var fortsatt bitter på Brücken, så hun fant det best å holde seg unna. Det ble sendt ut en pressemelding om at et nytt Propaganda album skulle spilles inn, men etter det ble det dessverre svært stille, og noe nytt album dukket ikke opp.

En remix-plate kalt "The Outside World" med gammelt materiale ble gitt ut i 2002. I tillegg til de kjente låtene fikk de som kjøpte plata høre vakre "Femme Fatale" (skrevet av Lou Reed), som ble spilt inn i 1984.

I 2002 ble det også gitt ut en CD kalt "M: The Secret Tapes Of Dr Mabuse". Bak utgivelsen stod Ralf Dörper og Andreas Thein. De to som i sin tid startet Propaganda. Plata inneholdt remixer av "Dr. Mabuse", samt demoer av "Disziplin", "Sünde" og "Sylvians Machine". Låter som ikke tidligere hadde vært ute på plate. Plata ble kun trykt opp i 1000 eksemplarer, noe som i ettertid har gjort utgivelsen til en ettertraktet raritet.

"M: The Secret Tapes Of Dr Mabuse"

11. november 2004 gjorde besetningen som laget mesterverket "A Secret Wish" en sjelden opptreden i forbindelse med en markeringen av produsent Trevor Horn og hans 30 år i bransjen. Sammen med berømte artister som Pet Shop Boys, Seal, Art of Noise, Belle & Sebastian og Frankie Goes To Hollywood opptrådte Claudia Brücken, Michael Mertens, Susanne Freytag og Ralf Dörper på Wembley Arena. På en konsert som senere ble kringkastet i mange land. Dessverre førte ikke denne opptredenen til at de 4 tok opp samarbeidet.

Den klassiske Propaganda besetningen opptrådte med

"p: Machinery" på Wembley arena 11. november 2004.

Mens alle venter på et nytt Propaganda album benyttet Claudia Brücken i stedet anledningen til å komme med sitt 3. album utenfor Propganda. Plata "Another Language" fra 2005 som var en cover-plate var laget i samarbeid med Andrew Poppy. Plata var produsert av det tidligere O.M.D. medlemmet Paul Humphreys. David Bowie, Radiohead, Kate Bush og Marianne Faithfull var blant artistene Claudia tolket.

Plata "Another Language" med Claudia Brücken.

Samarbeidet mellom Claudia og Paul Humphreys hadde startet allerede 5 år tidligere, da Paul ønsket å bidra på Propaganda albumet som det aldri ble noe ut av.

I 2000 var Humphreys tilstede på en musikkfestival i Cannes, Frankrike, for å promotere plateselskapet sitt, Telegraph Records. Her kom han i prat med Claudia som Paul kjente til fra da hun var sanger i Propaganda, et band Paul og Andy i O.M.D. så opp til. De to fant tonen, og ble enig om å jobbe sammen når tidspunktet passet for dem begge.

Og det tidspunktet kom lik etterpå. Da Andy McCluskey ringte Paul for å fortelle ham at han var blitt tilbudt å gjøre en turne i U.S.A. som O.M.D. Men at han ikke hadde tid, så han lurte på om Paul ville dra i stedet. Paul var først litt usikker, men så tenkte han at dette kunne være en fin sjanse for ham og Claudia til å prøve ut et samarbeid. I byer som Salt Lake City, Anaheim, Los Angeles, Seattle, Dale Scots og Chicago framførte de både O.M.D. og Propaganda låter, i tillegg til noe nytt materiale de hadde laget. De kalte turneen "OMD Revisited Tour".

OneTwo: Claudia Brücken og Paul Humphreys.

Låta "Cloud 9" som Brücken hadde skrevet sammen med Martin L. Gore fra Depeche Mode, var det som skulle til for at de to ble enig om å danne et band sammen på et mer permanent basis. Og en felles interesse for elektronikk, maskiner, studioer, soul, stemmer og drømmer.. De valgte å bruke OneTwo som navn på bandet.

I 2004 gjorde de en europeisk turne sammen. De opprettet også selskapet There There Records, slik at de kunne gi ut materialet de laget. I juni 2004 ble EPen "Item" gitt ut til hyggelig omtale i media. De andre låtene het "Sister", "Elementh of truth" og "Signals". Martin Gore spilte også gitar på "Cloud 9". Han hadde aldri skrevet en låt sammen med noen andre før han gjorde denne sammen med Claudia.

EPen "Item".

I 2006 opptrådte OneTwo i Leicester katedralen og på London Venue. Deretter dro de på turne i Sør-Amerika.

I februar 2007 ble "Cloud Nine" gitt ut pånytt, denne gang som en singel. På samme tid ble også duoens første studioalbum kalt "Instead" gitt ut. Paul var godt fornøyd med mottagelsen av albumet: "The response to the release has been exciting, some of the best reviews I’ve personally had in a long long time which has been very nice. The album has been selling well and we were No.2 last week on UK iTunes for our genre which was also exciting and our club mixes are in the UK top 40."

"Instead" ble svært godt mottatt av musikkinteresserte rundt om. Med et tidsriktig lydbilde som kunne gi assosiasjoner til samtidige plater med Madonna og Depeche Mode. (Plata kan anbefales på det sterkeste, som en svært positiv lytteopplevelse: webmaster).

I september 2007 turnerte OneTwo sammen med Erasure. I november slo seg sammen med et annet 80-talls synthband, nemlig The Human League, på deres turne. Og dette brakte OneTwo til Norge og Rockefeller den 19. desember 2007.

OneTwos album "Instead".

I desember 2005 var Propaganda tilbake med en ny 12" singel kalt "Valley of the Machine Gods". En låt som ifølge presseskrivet skulle være Propaganda slik de framstod på midten av 80-tallet. Plata ble av nostalgiske årsaker kun gitt ut på 12" vinyl, og det i et begrenset opplag. Noe som har gjort den til en ettertraktet plate blant fansen. Årsaken til at den ikke ble gitt ut som CD, var at bandet mente at formatet snart vil være død, til fordel for digital nedlasting. Mens vinyl var interessant av nostalgiske årsaker. Michael Mertens: "Vinyl is simply huge, romantic, valuable and elitist."

Propaganda bestod på den tiden av Michael Mertens og Susanne Freytag. De to hadde base i hjembyen Düsseldorf. Michael drev produksjonsselskapet Escape Rout, som laget musikk og reklamer for TV, da han ble kontaktet av Susanne, som ønsket å ta opp tråden igjen. Også en Ralf Beck fra Amontillado-Music, gjorde sitt for å overtale Michael til å spille inn musikk under Propaganda navnet igjen

Singelen "Valley of the Machine Gods".

I juli 2010 ble albumet "A Secret Wish" gitt ut pånytt i en 2-CD Deluxe Edition. Platene bestod av hele 26 låter, med kjente versjoner av låtene fra originalalbumet, 12" versjoner, og demoer som ikke hadde vært ute på plate tidligere. I Storbritannia kom Deluxe Edition inn på topp 100 listen.

2. mars 2011 opptrådte Claudia Brücken på Scala i London. Som musikalske gjester på konserten var bl.a. Ralf Dörper og Susanne Freytag.

30. mai 2013 døde Andreas Thein av kreft, 59 år gammel. Som nevnt var Thein med å starte Propaganda i 1982, sammen med Ralf Dörper.

Studioalbum
 

Singelutgivelser