|
Rob
Bolland: Født
17. april 1955, Port Elizabeth, Sør Afrika
Ferdi
Bolland: 5.
august 1956, Port
Elizabeth, Sør Afrika
80-talls nostalgikere vil nok huske bandet Bolland og låta
"You're in
the Army now" med glede. En tøff låt som toppet VG-lista i hele
6 uker i 1982/83. Den var også svært populær på NRKs "Ti i skuddet",
der den lå 3 uker på 2. plass. Deretter fulgte albumet "The Domino Theory" som
såvidt kom seg inn på VGs albumliste før det bar ut. Og siden var
det ingen som så noe mer til de nederlandske brødrene Rob og
Ferdi
Bolland. Men uten at folk visste det var brødrene gjengangere på
listene utover 80-tallet, men da som bakmenn for andre artister.
Slik som da de skrev og produserte "Rock me Amadeus" for
Falco i 1985 - en låt som toppet singellister verden over. Deretter produserte de og skrev de suksessrike
Falco albumene "3"
og "Emotional". I forveien
hadde de også hatt stor suksess med den italienske europop-duoen
Numero Uno, da de skrev og produserte sommerhiten "Tora!
Tora! Tora!". En låt som også kom seg inn på VGs topp 10
singelliste, og som trioen i TV programmet Gylne tider
mimet til da de
danset på en strand. De har også produsert og skrevet låter for
artister som Suzi Quatro, Roger Chapman, Samantha Fox, Ami Stewart,
Johnny Logan, Barclay
James Harvest og
Fancy.
To av
Bollands største suksesser som låtskrivere og produsenter: Numero
Uno og Falco.
Siden
ingen her i Norge hadde hørt om brødrene før de slo gjennom med "You're in
the Army now", var det mange som trodde dette var
bandets debutplate. Men selv om de på begynnelsen av 80-tallet ikke
var gamle karene, hadde de faktisk gitt ut plater med stor suksess i
hjemlandet Nederland siden 1972. Bl.a. skrev de Nederlands bidrag til
Eurovision i 1979, med "Colorado".
Historien
om Bolland, eller Bolland & Bolland som de kaller seg i Nederland,
startet i Port Elisabeth, Sør-Afrika, der Rob (1955) og Ferdi
(1956) ble født. Da de var 9 og 10 år gammel lærte de seg å spille gitar fra
storebror Ton.
Ton Bolland hadde på den tiden en karriere som
popstjerne i Sør-Afrika under kunstnernavnet George
Riley. De
lærte seg også å spille banjo, bassgitar, piano, munnharpe og
trommer. Allerede på denne tiden begynte de store plateselskapene å
fatte interesse for de musikalske guttene. Men pga. lovbestemmelser om
barnearbeid kunne ikke selskapene gi dem en platekontrakt.
I 1969 kom de tre brødrene sammen i et band de
kalte The
Swingkickers. Her spilte de kjente låter med
The
Beatles, men utover noen opptredener for venner og kjente ble det ikke noe mer ut
av dette samarbeidet. For like etter flyttet familien tilbake til
Nederland, og deretter til Tyskland, før de igjen vendte tilbake til
Sør-Afrika. Men på begynnelsen av 70-tallet var de atter tilbake i
Nederland.
|
 |
|
 |
|
Rob
Bolland |
|
Ferdi
Bolland |
Underveis
hadde Rob og Ferdi utviklet seg til å bli gode gitarister, i tillegg
til at de hadde begynt å skrive sanger sammen. En kassett med
noen av disse sangene ble sendt til plateselskapet Negram. Guttene
hadde ikke tro på at det ville føre til noe, men allerede neste dag
var en begeistret representant fra selskapet på tråden. Guttene ble
invitert til et studio, og noen uker senere i 1972 var "Summer of
'71" ute på singel. Plata fikk et ekstra løft i hjemlandet da
de ble invitert til å opptre på TV-kjendisen Willem Duys program,
kalt "De Vuist". Men for to gutter på 15 og 16 år var all
oppmerksomheten singelen og TV opptredenen medførte overveldende. De
visste ikke helt hvordan de skulle forholde seg til den, men med
årene ble de vant til det.
"Summer
of '71" var en folk-inspirert gitar ballade som kunne gi
assosiasjoner til Simon
& Garfunkel og Moody
Blues. Ferdi og Rob valgte å bruke Bolland & Bolland som navn
på bandet. I tillegg til Nederland ble de også raskt populære i
Tyskland, etter en turne der.
Brødrene
Bolland i den amatørmessige videoen som ble laget til "Summer of
'71".
I 1972
ga de også ut albumet "Florida", som i tillegg til
"Summer of '71" inneholdt de populære låtene "Wait
for the Sun" (11. plass i Nederland) og
"Florida".
I 1974
deltok duoen i "World
popular Song festival" i Tokyo, Japan.
Her nådde de helt til finalen. De fikk også en premie for sitt
bidrag. Samme år ga de også ut samlealbumet "Best of Bolland".
Utover
70-tallet fulgte flere album og singler som ikke slo an like bra hos
platekjøperne, så etter albumet "Bolland & Bolland"
fra 1975 valgte de å tone ned aktiviteten som band, og heller bruke
sitt låtskrivertalent på andre nederlandske artister. De gikk
også over til å bruke elektroniske instrumenter i større grad, noe
som betydde et farvel til deres folkpreg.
Likefullt
ga de ut singler i eget navn utover 70-tallet, slik som de
sjarmerende låtene "The Last apache" (med skikkelig western-preg), "Spaceman"
og "UFO".
I 1976 deltok de også i den
nederlandske Eurovision-finalen med låta "Souvenir", der
det ble en fin 2. plass.
I 1978
gjorde de et nytt forsøk på å lykkes i Eurovision, da de skrev
"Boem Boem" for bandet
The Internationals. Men plasseringen
de oppnådde i den nederlandske finalen var beskjeden.
I 1979
år ble Rob og Ferdis karriere oppsummert gjennom samleplata "Good
for Gold". En plate som solgte brukbart i Nederland, Danmark og
Tyskland.
I 1979
gjorde Bolland-brødrene også et nytt forsøk på å lykkes i
Eurovision song Contest, denne gang med låta "Colorado". De lot
Ferdis kjæreste (og senere kone) Sandra Reemer synge
låta, og sammen med hennes band Xandra vant de den nederlandske finalen.
Mens i den europeiske finalen ble det kun en 12. plass (en plass bak
Norges Anita
Skorgan).
Sandra
Reemer i Eurovision finalen med låta "Colorado".
I 1981
valgte brødrene å fokusere på sin egen karriere. Og i et forsøk
på å slå gjennom internasjonalt spilte de inn 'anti-krigs' albumet "The Domino Theory". Som tema for
tekstene hadde de valgt Vietnam-krigen, der de påpekte krigens
meningsløshet sett fra en soldats ståsted. Låter som "Let's
help A*R*V*I*N Out", "To The Battleground", "Heaven
Can Wait" og "Cambodia Moon" var både vakre og proft
produsert. Og ikke så naive i lydbildet som mye av det Bolland-brødrene tidligere hadde spilt inn. Man klarte lett å leve seg inn i
skildringen av krigens elendighet som plata formidlet. Tittelen "The
Domino Theory" henspilte på amerikanernes frykt for kommunismen
under den kalde krigen, der de fryktet at et land ville dra med seg
andre naboland om de falt for kommunismen. Jmf. Nord-Vietnam som ble
kommunistisk på 50-tallet, og som deretter prøvde å erobre Sør-Vietnam for å gjøre også den delen av landet kommunistisk.
Mange trodde Bolland
var et amerikansk band pga. innholdet på plata.
De
valgte å kalle seg Bolland i stedet for Bolland & Bolland, slik
at det ble lettere å huske navnet deres. Som første singel fra
albumet ble "You're In The Army Now" gitt ut høsten 1981.
Selv om svært mange i ettertid husker denne låta som en av de store
hitene fra 80-tallet ble den ikke noen hit i Nederland eller
Tyskland da den kom ut. Derimot slo den godt an i Skandinavia der den nådde 2. plass på den svenske
singellisten i 1982 mens den gikk
helt til topps i Norge og Finland. Her lå den på topp i hele 6 uker høsten
1982. Også på radioprogrammet "Ti i skuddet" ble dette en
stor hit, med bl.a. 3 uker på 2. plass. (Hvem husker ikke
"Shots ring out in the middle of the night. The seargeant calls 'Stand up and
fight!'. You're in the army now").
Da
det populære ungdomsbladet
'Det Nye' hadde
avstemning over de beste platene og artistene i 1982, gjorde Bolland
det svært bra. "You're In The Army Now" kom på 4. plass
over de beste singlene, mens "The Domino Theory" kom på
26. plass over de beste albumutgivelsene.
Singelen
"You're In The Army Now".
Norge
var utvilsomt landet der singelen "You're In The Army Now"
og albumet "The Domino Theory" (21. plass) lyktes best.
Verken i Storbritannia eller U.S.A. ble låta lagt merke til, til
tross for sine åpenbare kvaliteter som en fengende låt. Heller ikke
den vakre "Cambodia
Moon"
eller "Heaven
Can Wait"
hevdet seg på listene da de ble gitt ut på singel.
I 1982
ble "Liverpool
Eyes" gitt ut på singel med Rob Bolland som
soloartist. Men det var kun på denne ene singelen, for på de følgende
platene var han representert sammen med broren.
Rob
Bolland tilsynelatende som soloartist i 1982.
"The
Domino Theory" ble spilt inn i Wisseloord studios i Nederland.
Deretter investerte Rob og Ferdi penger i sitt eget studio kalt Bullet
Sound som
lå landlig til i Hilversum.
I 1984
fulgte de opp temaet fra "The Domino Theory" på albumet
"Silent Partners", selv om de her i større grad rettet
blikket mot det amerikanske samfunnet.
Som
første singel fra albumet ble
"10 American girls"
gitt ut, uten at den fengende låta nådde opp på listene noe sted.
I Norge ble den en hit i 'Ti i skuddet', der den var helt oppe på
en 3. plass.
Heller
ikke de følgene singlene "Imagination"
eller "The Boat" hevdet seg på listene.
"Silent
Partners" var den
første plata som ble spilt inn i bandets Bullet Sound Studios. Med årene
kom mange internasjonale artister til å bruke studioet. Slik som
Foreigner, Falco, Blind Melon, The Connells, Beck, Elvis Costelllo,
Deacon Blue, R.E.M.
Suede, Lenny Kravitz og
Hothouse
Flowers.
Innspillingslokalet
i Bullet sound Studios.
Brødrene
valgte deretter å heller fokusere på låtskriving og
produksjonsarbeid for andre artister. I 1984 opplevde de umiddelbar
suksess da det italienske italo popbandet Numero Uno fikk en stor hit
rundt om med "Tora! Tora! Tora!", bl.a. i Norge der den
nådde topp 10. Som nevnt var låta både skrevet og produsert av
Bolland. Også Numero Uno singlene "Madonna"
og
"Tattoo" var det Bolland som stod bak.
Italo
bandet Numero Uno som fikk god hjelp fra Bolland brødrene.
Størst
suksess hadde Bolland utvilsomt da de samarbeidet med den østerrikske
popstjernen Falco.
I likhet med Bolland hadde også han opplevd suksess på starten av
tiåret (med "Der Kommissar"), og deretter hatt problemer
med å følge opp suksessen. Etter det mislykkede 2. albumet
"Junge Römer" valgte Falco å bryte samarbeidet med sin
partner Robert
Ponger, og heller reise til Nederland for å la Bolland-brødrene hjelpe ham tilbake på listene.
Falco
Og det
gikk skulle vise seg å gå over all forventning.
På den
tiden de gikk i studio sammen var den østerrikske komponisten
Wolfgang Amadeus Mozart mye i medias søkelys, både pga. bøker som
ble skrevet om ham på den tiden, og pga. Hollywood-filmen "Amadeus"
som ble en suksess verden over. Rob og Ferdi tenkte at det kunne være
morsomt å la Falco synge en låt om Mozart, ettersom de begge var fra
Østerrike. Og like etter hadde de skrevet "Rock Me Amadeus".
Da Falco fikk høre
demoen av låta skjønte han at han hadde gjort dette rette ved å
velge Bolland som produsenter. Falco skrev selv teksten til "Rock
me Amadeus".
Rob
og Ferdi i sitt studio i Hilversum.
Våren
1985 ble også resten av albumet
"Falco 3" spilt
inn i Hilversum, med Bolland-brødrene som låtskrivere på de fleste
av låtene. Albumet kom til å skille seg markant ut fra Falcos to
andre plater, med lettere tilgjengelig musikk innenfor ulike
sjangere.
"Rock
Me Aamdeus" ble gitt ut på singel i mai 1985, og ikke lenge
etter toppet den i Østerrike (nr.1 i 6 uker). Så stod resten av verden for tur, der låta gikk til topps i
Tyskland, Frankrike, Russland, New Zealand, Sverige, Japan, Canada,
Italia, Storbritannia og U.S.A. Noe som betydde en betydelig slump
penger på Bolland-brødrene som hadde skrevet og produsert den.
Også "3" albumet ble en storselger i mange land (I U.S.A.
ble det 3. plass, i Tyskland 2. plass, i Sveits 1. plass, i Østerrike
ble det 1. plass, mens i Norge ble det 3. plass).
Falco,
Ferdi og Rob Bolland fikk mange utmerkelser for låter som
"Rock me Amadeus"
og "Jeanny".
De fikk også en god slump med penger.
Også
de Bolland-skrevne låtene "Jeanny" og "Vienna
Calling" ble store hits i mange land. Den triste historien om
jenta som ble funnet drept i "Jeanny" fenglset platekjøpere
i mange land, og gikk til topps i Tyskland, Østerrike, Nederland,
Sveits og Norge. I 1986 kom Falco med oppfølger-albumet "Emotional",
og igjen hadde Bolland skrevet og produsert låtene. Salgsmessig ble
også dette en suksess.
Like
etterpå fikk Bolland nok en opptur da det engelske rockebandet Status
Quo gjorde en
coverversjon av "You're in the Army Now" (1986). Selv om versjonen etter manges mening var langt
slappere enn Bolland sin, ble den en langt større hit. I
Storbritannia ble
det 2. plass, noe det også ble i Norge, mens i Tyskland gikk den helt
til topps. Bakgrunnen for at Status Quo valgte å covre denne låta,
var at Francis Rossi hadde hørt
den på tysk radio da han kjørte
på autobahn. Han likte det han hørte, og overtalte de andre
i bandet til å spille inn en versjon. Noe både Status Quo og Bolland
nok er glad for i dag. Bolland fikk også den nederlandske
eksportprisen i 1987 pga. dette.
At det
ikke er enkelt for et mellom-europeisk band å slå gjennom på det
anglofile markedet hadde Bolland erfart i mange år. Også Falco
opplevde i sin tid at et engelskspråklig band (After
The Fire) fikk
en stor hit med en av hans låter ("Der Kommissar") i UK/U.S.A., noe han
selv ikke fikk med sin versjon. Man kan også nevne italienske Raff
og
hans låt "Self Control" som ble en mye større hit i
amerikanske Laura
Branigan sin versjon.
Status
Quo fikk sin største hit noensinne med coverversjonen av "You're
in the army now".
I
1987 gjorde Bolland også det brukbart med sitt eget album kalt
"Brotherology", der
"Tears Of Ice" ble en populær
låt i Nederland og Tyskland. Denne gangen hadde de valgt å kalle seg
Bolland & Bolland igjen, slik de gjorde på 70-tallet. Også
"And the world turns on" og "Best love of my life"
ble gitt ut på singel. I tillegg hadde de laget en ny versjon av
"You're in the army now" på plata, muligens oppmuntret av
suksessen til Status Quo.
Bolland
& Bolland på nederlandsk TV med "Tears Of Ice".
I 1988
ga Falco ut albumet "Wiener Blüt"
der
Bolland-brødrene hadde skrevet og produsert halvparten av låtene
(Gunther Mende
og
Candy De Rouge
produserte de andre). På denne tiden var samarbeidet mellom Falco og
Bolland preget
av slitasje, og uenighet om veivalgene. Plata ble heller ingen
salgsmessig suksess. De valgte derfor å ta en pause fra hverandre
etter dette.
I
stedet
brukte Bolland tiden på artister som Roger
Chapman, Frank Boyen, Suzi
Quatro, Johnny Logan og Samantha Fox ("Love house"), der
sistnevnte ble en hit i Storbritannia.
Deretter
fulgte Bolland & Bollands studioalbum "Pop art" (1990)
og "Dream Factory" (1991). I 1991 dro de også
i gang noe de
kalte The Bolland
Project, der de samlet kjente musikere som Ian
Gillan (Deep Purple), Suzi Quatro, Falco, Colin Blunstone (Alan
Parsons Project), og Barclay James Harvest til å delta på konsept-albumet "Darwin the Evolution". Fra plata ble både
"Stand Up", "Emma my dear" og
"Hey Charly"
gitt ut på singel. Førstnevnte ble også tilgjengelig på Barclay
James Harvests "Best of"
album.
Bolland
og Barclay James Harvest i studio.
I 1992
fortsatte Falco og Bolland samarbeidet på plata "Nachtflug",
der Falco etter noen skuffende plater igjen viste storform. Ikke minst
i hiten "Titanic". Albumet gikk til topps i
Østerrike.
Deretter
ble det stille fra Bolland-brødrene før de i 1995 var tilbake under
eget navn på albumet "Pure". Plata hadde innslag av
klassisk i seg, og ble en større salgssuksess enn de foregående
utgivelsene deres. I 1995 jobbet de også sammen med den tyske
popartisten Fancy på "I
can't give you love".
I 1997
jobbet de med ungdommene i bandet Craze, samtidig som de satte sammen
bandene B.E.D., Wow! og
O die 3, som alle
hadde suksess på de
nederlandske listene. I 1998 samarbeidet de med artisten Daniella
Daze, og
de produserte "Smoke on the water
Rock'n rap Extravanganza"
med Ian Gillan og Ray
Slijngaard.
8.
februar 1998 døde Falco i en bilulykke i Den dominikanske republikk.
Noe som naturlig nok gikk hardt inn på Rob og Ferdi. Som en hyllest
til en stor mann spilte de inn EPen "A tribute to Falco"
under navnet The Bolland Project featuring Alida. Hovedlåta var en
slags remiks av "Rock me Amadeus" der man i stedet for Amadeus (Mozart), ramset opp viktige
hendelser i Falcos liv.
Falcos
gravsten der coveret fra "Nachtflug" albumet fungerer som
blikkfang.
I 1998
ga Bolland også ut samlealbumet "Greatest hits & dance".
I 1999
ble Falco-albumet
"Verdammt wir leben noch"
(fordømt! vi lever enda) gitt ut av Bolland-brødrene. Plata
inneholdt ikke-utgitt materiale fra årene 1987 til 1997. Der låta
"Verdammt wir leben noch" utgjorde basisen for denne hip hop
inspirerte utgivelsen.
I 1999
samarbeidet de også med Eurovision-vinneren Dana International på
hans album "Free". Deretter ble det mer stille fra Bolland, hvor de brukte tiden i Bullet sound studios, i tillegg til
at de begynte å jobbe med teater. I 2000 spilte de rollen som seg
selv i en film om Falcos liv. De skrev også soundtracket til
filmen. Under pseudonymet Follow that dream deltok de i TV-serien "Alles voor de Band" (alt for bandet). De ga
også ut singelen "Follow that dream", som nådde 13. plass
på den nederlandske singellisten.
I 2003
ble Ferdi og Rob involvert i teateroppsetningen av De tre musketerer,
hvor den første framføringen ble gjort den 30. mars i Rotterdam. I
2005 framførte de "You're in the army now" og "Rock me
Amadeus" på et TV-show i Haag, til stor glede for publikum.
Bolland
på scenen med "You're in the Army now", for første gang på
mange år.
Bolland-brødrene vil nok ikke gå inn i rockehistorien som en av de store
navnene, men deres bidrag til 80-talls popen skal ikke
undervurderes. Hvor de skrev og produserte flere av de mest kjente
poplåtene fra tiåret. I Nederland har de fortsatt et stort navn, og
deres Bullet sound studios lever i beste velgående. Hadde Rob og
Ferdi vært født i England eller U.S.A. er det godt mulig at deres
åpenbare talent ville blitt tatt bedre vare på. Men når de ser
tilbake på sin lange karriere som strekker seg over minst 3 tiår,
tipper jeg de er fornøyd med det de har oppnådd likevel.
|
