Iva Davies: Født 22. mai 1955, Wauchope, New South Wales, Australia

 

 

Icehouse er et av mange band som hadde sin storhetstid på 80-tallet. Med popmusikk inspirert av det foregående tiårets helter som Bryan Ferry og David Bowie.  De fleste har nok hørt hiten "Hey little Girl" fra 1982, og muligens deres største hit "Electric Blue", fra 1987. 

Bandet var anført av Iva Davies, som i realiteten var Icehouse. Han ble beskyldt for å skifte ut medlemmer like ofte som andre skifter skjorte.

Iva davies ble født i Wauchope, New South Wales, Australia. At han vokste opp i South Wales passet bra. Da forfedrene hans kom fra Wales i Storbritannia. Han lærte seg også å spille sekkepipe før han senere ble mer opptatt med å spille obo. Da han var 7 år spilte han i New South Wales Conservatorium of Music

 
                
   Iva som liten baby                  4 år Iva 7 år med sin sekkepipe Stolt austral waliser..

Da han ble 9 år, var det gitar som var det store. Han fikk låne gitaren til storebroren. Og unge Iva ble helt oppslukt av instrumentet. Han begynte snart å lage små komposisjoner på gitaren. 

Da han begynte på videregående ble han med i ulike rockeband. Som medlem av bandet Afghan var Iva med på sin første plateinnspilling.

Afghan i 1975. Med Ross Mc, Iva Davies, Danny B og Stix.

 Men det var først i 1977 at  han tok de første stegene mot det som skulle bli Icehouse. Dete året dannet han et rockeband sammen med vennen Keith Welsh. Iva sang og spilte gitar, mens Keith spilte bass og tok seg av det praktiske arbeidet rundt bandet. Welsh skulle senere bli en dyktig manager for flere  band. De fikk også med seg andre unge musikere til det nye bandet. I starten dro de rundt og spilte låter av T-Rex, Brian Eno, Lou Reed, The Kinks og The Beatles. De trengte et navn til bandet, og det første de kom på var Flowers.

i 1978 og 1979 begynte bandet å få et godt rykte i Sydney med sine coverversjoner av kjente rockeklassikere. Men det var samtidig en tøff periode, hvor medlemmene hadde ordinære jobber på dagtid, mens de gjorde spilleoppdrag på kvelden. 

The Flowers 1978

 Besetningen i bandet var i stadig endring på denne tiden. Med Iva og Keith som de konstante elementene i bandet. Ettervert gikk bandet også over fra å gjøre coverversjoner til å spille selvskrevne låter. Låter skrevet av Iva Davies.

På slutten av 1979 var interessen for bandet så stor at det bare var et tidsspørsmål før de fikk platekontrakt. De gjorde seg kjent som det best betalte kontrakts løse bandet.

Men i 1980 fikk de omsider kontrakt, med det lille uavhengige selskapet Regular Records. Besetningen i bandet var da Iva Davies, Keith Welsh, Anthony Smith og John Lloyd. Da de gikk i studio var det for å spille inn selvskrevne låter. Tiden med coverversjoner var over. 

Første singel fra albumet var "Can't help Myself", som kom i mai 1980. Og den ble snart en stor hit på de australske radiostasjonene. Da albumet "Icehouse" kom i platebutikkene, lå singelen på topp 10. Albumet fikk flott kritikk i Australia. Og selv om den ikke gikk til topps (4. plass), fortsatte den å selge i langt tid. 9 måneder etter lanseringen, lå den fortsatt på topp 40 i Australia. Den endte opp som det mest solgte debutalbumet i Australias musikkhistorie. I 2011 var 30th Anniversary Edition av albumet "Icehouse" igjen inne på topp i Australia, noe som viser den store interessen for bandet og dette albumet.

Navnet på albumet var hentet fra 1. låta "Icehouse". En forførende, kjølig låt, med et lydbilde som var i tiden. Med et keyboard basert komp. Iva hadde fått ideen til låta fra noen gamle ærverdige hus i Sydneys forstad. 

Fra innercoveret på albumet "Icehouse" mens de fortsatt het Flowers.

Høsten 1980, og våren 1981 dro Flowers på turne i Australia. Samtidig begynte utenlandske plateselskap å fatte interesse for dette populære australske bandet. Faktisk ble det en kamp selskapene imellom for å få lov til å gi albumet "Icehouse" på verdensmarkedet. Chrysalis records trakk tilslutt det lengste strået. 

Men det gjenstod et problem før bandet kunne lanseres. Navnet Flowers var registrert av band både i Storbritannia og U.S.A. Så for å unngå rettslige stridigheter, bestemte de seg for å endre navn. Og valget falt på Icehouse. Noe som ville gjøre det enklere å promotere bandet og albumet i vesten.

Det første bildet tatt etter at bandet skiftet navn til Icehouse.

Fra venstre :John Lloyd, Iva Davies, Anthony Smith og Keith Welsh.

Promoteringsturneen høsten 1981 brakte bandet først til New Zealand hvor de allerede var populære, deretter til England. Her hadde Chrysalis klart å hype opp bandet maksimalt før de ankom landet. Noe som førte til at den engelske rockepressen gikk i skyttegraven. Men de måtte i ettertid innrømme at Icehouse hadde sine kvaliteter. Deretter gikk turen til U.S.A. og Canada hvor de fikk en bedre mottakelse. Plata fikk fin kritikk, men det førte ikke til noe større platesalg. Selv om både albumet, og singelen "We can get together" nådde topp 100 på Bilboard i U.S.A.

I september 1981 var Icehouse oppvarmingsband i England for et annet band som var på vei opp, nemlig Simple Minds. Bandmedlemmene ble gode venner, noe som resulterte i at Minds ble med Icehouse til Australia i november 1981 for å være oppvarmingsband for Icehouse. Noe som ble en stor opplevelse for begge. To band det fins mange likhetstrekk mellom. Bla. deres hyppige skifte av medlemmer. 

Rundt nyttårstider 1981 hadde Icehouse reist så mye sammen at de var iferd med å gå lei av hverandre. Ryktene begynte å gå om at bandet var oppløst. Iva Davies dro hjem til Sydney for å planlegge fortsettelsen. 

Høsten 1982 framstod Icehouse som et nytt band, med mange nye medlemmer. Davies og Lloyd fra det gamle bandet var fortsatt der. Mens Michael Hoste som tidligere hadde vært med i Flowers ble med. I tillegg til gitaristen Bob Kretschmer, og de to engelskmennene Andy Qunta og Guy Pratt. Se bildet  :

Icehouse med Iva Davies, Michael Hoste, Andy Qunta, Guy Pratt og  Bob Kretschmer

Dette var bandet som skulle presentere den nye plata "Primitive Man" som ble gitt ut samme høst. 1. singelen fra albumet, låta "Great Southern Land", hadde da allerede vært  en stor hit i Australia en stund. I ettertid har låta oppnådd en slags kult-status der nede, som en slags anthem sang for Australia på linje med "Waltzing Mathilda". Mange australske filmer har brukt låta i handlingen, bla. "Young Einstein". I resten av verden ble den ikke gitt ut som singel før i 1989. 

I Europa var det "Hey little Girl" som ble den første singel releasen fra albumet. Og den ble det store gjennombruddet for Icehouse. Med en 17. plass i Storbritannia, og flere 1. plasser ellers i Europa. I U.S.A. var interessen for låta og albumet minimal. I Storbritannia ble "Primitive Man" gitt ut under navnet "Love in Motion", med et annet albumcover. "Love in Motion" var også navnet på en samleplate med Icehouse, fra 1996. Og det var navnet på en av låtene på "Primitive Man".

Den britiske utgaven av "Primitive Man".

Albumet fikk flott kritikk overalt, og den ble stort sett relatert til Iva Davies. Da man allerede da hadde skjønt at det var han som var hjernen i bandet. Han ble omtalt som "Australia’s thinking man of rock". også andre låter som "Great Southern Land",  "Uniform", "Trojan Blue" og "Street Cafe" ble spilt mye på diskotek og radiostasjoner rundt om i Europa.

Iva fikk møte David Bowie, et av sine store musikalske

forbilder under Bowies "Serious Moonlight" turne i 1983.

Suksessen med "Primitive Man" skulle vise seg å bli vanskelig å følge opp. "Sidewalk" fra 1984 var ingen dårlig plate, men den ble for pregløs og kald til å fenge massene. Dessuten virket det som Davies var for opptatt med å kopiere de britiske forbildene Simple Minds, The Human League og Visage. Plata klarte ikke å markere seg utenfor Australia. 

Plata var i enda større grad enn forgjengeren Davies verk, der han skrev alle låtene, produserte, og også spilte de fleste instrumentene. Låta "Don't believe anymore" var likevel noe av det bedre Icehouse hadde laget.

I juni 1984 var Iva Davies på besøk i Norge for å promotere "Sidewalk". Han besøkte da Petter Nome og det populære ungdomsprogrammet "Zikk Zakk" NRK TV. Her pratet han om sin bakgrunn i klassisk musikk, og hans oppfatning av betydningen av rock. Og hvordan det var å forsøke å slå gjennom i verden som et australsk band. Også videoen til "Don't believe anymore" ble vist i programmet.

 Iva Davies fikk vist seg fram for norske TV seere i juni 1984, i ungdomsprogrammet "Zikk Zakk".

Som en avveksling til albumutgivelsene, komponerte Icehouse musikk til ballett framføringen "Boxes", sammen med Sydney Dance Company. Flere av låtene til balletten ble brukt på det neste Icehouse albumet "Measure for Measure". Bla. "No promises" og "Regular Boys". Albumet var i større grad enn de forgjengerne et resultat av bandets arbeid, mer enn Iva alene. Særlig Bob Kretschmer deltok aktivt på den kreative siden. Noe som skulle vise seg å være heldig. I tillegg hentet de inn to meritterte britiske produsenter i David Lord og Rhett Davis

Plata ble spilt inn i Bryan Ferry og Brian Enos studio i Storbritannia. Eno deltok på plata, men bare som korist på låta "Cross The Border". Noe som nok var en uvant opplevelse for ham. 

At man brukte så mange flinke folk, bidro til å gjøre "Measure for Measure" fra 1986 til en gjennomført plate. Den fikk flotte kritiker da den kom ut. Rolling Stone magazine kåret "No promises" til den beste singelen som ble gitt ut i 1986. Men salgsmessig gikk det trådt i hjemlandet og Europa. I U.S.A. derimot gikk det bedre. "No promises" ble en liten hit, mens albumet nådde 55. plass på albumlisten. 

At den ikke solgte bedre enn den gjorde ble en skuffelse for bandet, som hadde store forhåpninger til plata de mente var så bra.

Men ting skulle bli bedre med bandets femte studioalbum "Man of Colours" fra 1987. Mens salget hadde vært skuffende for "Sidewalk" og "Measure for Measure", eksploderte det med det nye albumet. I hjemlandet endte "Man Of Colours" opp som det nest mest solgte albumet gjennom tidene, med 11 uker på toppen. "Whispering Jack" med John Farnham er den mest solgte. Plata var egentlig et hastverksarbeid, der den kom ut under et år etter "Measure For Measure". Men det kunne man ikke høre på det ferdige resultatet. Plata var velprodusert, med et sterkt låtmateriale. Hele 5 av låtene ble gitt ut på singel. Med "Crazy" og "Electric Blue" som de mest markante. Sistnevnte gikk til topps i Australia, som den eneste Icehouse singelen til å gå til topps der.

Like gledelig som den hjemlige suksessen, var det at plata solgte bra utenfor "Australasia". I Canada solgte den til gull, mens i U.S.A. solgte den til en 43. plass. Godt hjulpet av de to nevnte singlene. "Crazy" nådde 14. plass på singellisten, mens "Electric Blue" ble tidenes største hit for bandet, med en 7. plass i U.S.A. Noe som betydde et enormt salg av singler, og penger inn på konto for Davies og co. Også John Oates fra Hall/Oates ble noen kroner rikere, da "Electric Blue" var skrevet av ham og Davies sammen.

Plata fikk likevel jevnt over dårlig kritikk, fra folk som et år tidligere hadde hyllet "Measure for Measure". Plata ble likefullt kåret til det beste albumet i 1987 av musikkindustrien i Australia. 

Året etter ga Icehouse ut sin første samleplate. Den fikk navnet "Great Sothern Land", da det var låta Davies var mest fornøyd med å ha skrevet. Det er også en låt som beskrev hjemlandet hans på en fin måte. "Jimmy Dean" og "Touch the Fire" var nye låter på denne samleplata. Stemningsmessig passet begge inn på "Man of Colours" fra året før.

Plata nådde topp 10 i hjemlandet idet 80-tallet var iferd med å ebbe ut. Og på mange måter ebbet også Icehouse ut med denne samleplata. Davies fortsatte å lage plater, men til liten interesse utenfor de australske grenser. Icehouse ble med det stående som et barn av 80-tallet. Med sitt gjennombrudd ved inngangen til tiåret, og sin avgang på slutten av det.

I 1990 ble Iva gift med sin kjæreste Tonia Kelly. Sammen fikk de etterhvert to barn i Brynn og Evan.

På den neste platen "Code Blue" fra 1992 var både låtskriver / gitarist Bob Kretschmer, og den faste produsenten David Lord borte.  Samtidig hadde Davies vært gjennom en sterk opplevelse i forkant av platen. Levninger av hans onkel Charlie, som han aldri hadde møtt, ble i 1989 funnet i jungelen i New-Guinea. Uniformer med utmerkelser m.m. var intakt. Onkelen og de andre ombord ble gitt en høytidelig begravelse i Australia. Dette inspirerte Iva til å lage en innadvendt plate som på mange måter kan minne om Roger Waters' "The Wall", som, spilte på denne Charlie, og Australias historie generelt. "Code Blue" er det australske militæres signal for at et militærangrep kan begynne. På forsiden av albumet er Charlie avbildet.

Plata ble møtt med hoderystelse blant kritikerne. Man skjønte ikke at Iva kunne gi ut noe sånt som oppfølger til storsuksessen "Man of Colours". Plata falt raskt ut av de australske albumlistene. 

På samme tid byttet Icehouse plateselskap til Massive record Company. Men først måtte Iva gjennom en lengre juridisk kamp med det gamle selskapet Chrysalis.  Den første utgivelsen på det nye selskapet var en samleplate kalt "Masterfile". Den ble en suksess i Australia, der den solgte til platina.

I 1992 gjorde Iva en versjon av den gamle Flowers/Icehouse låta "Love in Motion" sammen med Christina Amphlett (ex. Divinyls). Like etter ble remix plata "Full Circle" gitt ut. Her hadde Iva fått artister som Bill Laswell,  808 State og General Dynamics til å remixe de mest kjente Icehouse låtene. 

I 1993 ga Iva ut albumet "Big Wheel". Albumet var for et solo album å regne. Da de tidligere  medlemmene, med unntak av Paul Wheeler, var borte. Plata ble skamrost  for sin vitalitet, og kraftfulle arrangement. Sammen med cdèn ble det gitt ut en MacIntosh floppy disk. Plata ble fulgt opp med en turne som fortsatte utover i 1994. 

Iva funderer muligens på hvilket kjønn denne personen har.

Fra innspillingen av videoen til "Satellite". En låt som var å finne på albumet "Big Wheel".

 

I 1995 ble det gitt ut en CD med coverversjoner av andres låter kalt "The Berlin Tapes". Her gjorde Iva utsøkt vakre tolkninger av klassikere med David Bowie, Lou Reed, The Human League, Bryan Ferry m.m. "A love like Blood" (Killing Joke), "Heaven" (Talking Heads), og "All tomorrow's parties" (The Velvet Underground) var muligens høydepunktene.

Platen er sterkt å anbefale, som muligens den beste platen Icehouse/Iva har spilt inn (webmaster).

I utgangspunktet var plata et samarbeid mellom Davies og Sydney Dance Company. Men den ble også gitt ut på cd. Låtene som er valgt ut, er med noen av Davies favorittartister. 

Etter dette ble Iva mer og mer opptatt av å lage musikk til ballettframføringer. 

I 1999 laget han en 40 minutt langt hyllest show til Australia, med utgangspunkt i låta "Great Southern Land". Showet ble sendt på TV på millenniums kvelden over hele Australia. 

 Master and Commander

I 2003 fikk Iva æren av å lage musikk til den storslåtte filmen "Master and Commander. Han komponerte musikken sammen med Christopher Gordon og Richard Tognetti. Platen viste at han fortsatt har mye å bidra med innen musikkens verden. Enten det dreier seg om popmusikk eller som her, mer symfonisk stemningsmusikk.

 
  
En aldrende herre i 2004. Som fortsatt er en musikalsk kraft i Australia. Iva Davies sammen med kona Tonia på den australske "Spellemannsprisen" APRA i mai 2005.

I 2005 laget Iva musikken til mini-serien (TV) "The Incredible Journey of Mary Bryant". Et soundtrack han fikk en pris for på APRA/AGSC Screen Music Award i 2006.

I november 2005 kunne Iva Davies offentliggjøre at han planla å gi ut et nytt Icehouse album. Et album Iva både hadde produsert, skrevet låtene til, og spilt alle instrumentene på. Iva Davies: "I have written an album's worth of songs up here, which have yet to be released. To write those songs was very difficult because there weren't stories happening all around me. They're extremely personal and a lot of them are very challenging. I think it will be a challenging album to listen to."

Flere av låtene hadde han skrevet allerede i 1997. "Bi-polar Poems" var planlagt for utgivelse høsten 2006. Men to år senere hadde den ennå ikke blitt gitt ut på en fysisk CD. I stedet var flere av låtene tilgjengelig via nedlasting fra Iva Davies hjemmeside. Heller ikke senere ble plata gitt ut.

I 2011 kunne fans av bandet glede seg over å se Iva framføre materiale materiale fra Icehouse tiden, live. I første omgang dreide det seg om enkeltkonserter, og da kun låter fra de første to albumene. 4. og 12. desember 2012 gjorde han to konserter under Icehouse navnet på Esplanade Hotel i Melbourne, og Oxford Art Factory i Sydney. Her presenterte han dub/reggae versjoner av 80-talls klassikerne, noe som resulterte i den første liveplata med Icehouse noensinne, kalt "DubHOUSE LIVE". Gitt ut i januar 2014.

Icehouse ga ut sin første liveplate noensinne i 2014, kalt "DubHOUSE LIVE".

 

        
 

 

 

     
Icehouse (Flowers)

1980

  Icehouse (Icehouse)

1981

  Primitive Man

1982

   
Sidewalk

1984

  Measure For Measure

1986

  Man of Colours

1987

   
  Code Blue

1992

  Big Wheel

1995

  The Berlin Tapes

2002

   

 

 

 

 

 

       
Bipolar Poems

2006

       
         

1. Angel Street

2. Hey little Girl

3. The Kingdom

4. Great Southern Land

5. Heaven

6. No Promises

7. Icehouse

8.   Heartbreak Kid

9. Trojan Blue

10.Spanish Gold

  

1. Man of Colours

2. Primitive Man

3. Measure for Measure

4. The Berlin Tapes

5. Icehouse (Flowers)

6. Icehouse (Icehouse)

7. Sidewalk

8. Code Blue

9. Big Wheel

10. Bipolar Poems