I januar 1971 begynte Pink Floyd innspillingen av et nytt studioalbum - med seg selv som produsenter. På innspillingen fikk de hjelp fra lydteknikere som Peter Brown, John Leckie, Rob Black og Roger Quested. Leckie hadde tidligere jobbet med The Beatles, og kom senere til å produsere band som The Human League, Big Country, og Simple Minds. Leckie ble delvis valgt fordi han i likhet med Pink Floyd mislikte å stå opp tidlig for å gå på jobb. Arbeidet i studio begynte gjerne på kvelden, og varte til morgengry. 

Norman Smith som hadde vært med på de fleste av Pink Floyds plater fram til da, ble droppet som produsent. Smith opplevde likevel suksess på 70-tallet, som produsent på mange av Barclay James Harvest og The Pretty things plater. I 1968 hadde han produsert klassikeren "S.F. Sorrow" for sistnevnte band. Smiths' karriere tok en ny vending i 1973, da han i en alder av 50 år ble popstjerne selv, under artistnavnet Hurricane Smith. Han nådde 3. plass på den amerikanske singellisten med sin selvskrevne "Oh Babe, What Would You Say?". Med dandy stil, og en låt i easy-listening sjangeren, kunne han ikke komme lenger unna det uttrykket Pink Floyd stod for. Norman Smith døde i 2008, 85 år gammel.

Pink Floyds produsent Norman Smith fant ut at han skulle bli popstjerne selv, da han rundet 50 år.

Innspillingen av Pink Floyds plate foregikk i George Martins Air studios og Morgan studios, i tillegg til Abbey Road. I Air studios fikk de muligheten til å bruke en 16 spors opptaker.

Parallelt med at de jobbet i studio, var Pink Floyd også ute og opptrådte. I januar gjorde de kun 2 konserter, mens i februar gjorde de 9 konserter. 22. april opptrådte de på Lads Club i Norwich, og her presenterte de noe av sitt nye materiale. Bla. en låt kalt "Nothings 1-24", senere endret de navn på låta til "Son of Nothings", før den i en oppdatert versjon fikk navnet "Return of the Son of Nothing". Senere kom den til å bli kjent som Pink Floyd klassikeren "Echoes".  I liveutgaver av "Echoes" ble sci-fi preget byttet ut med undervannsstemning, og tekstlinjen "Planets meeting face to face" ble byttet ut med "Overhead the Albatross".

Pink Floyd var i studio i begynnelsen av april. Deretter delte de tiden mellom Abbey Road studios, og øvinger og konserter andre steder i London. I juni besøkte de Tyskland, Frankrike, Nederland og Italia. I august gjorde de konserter i Japan og Australia. 

Parallelt med innspillingen av det nye studioalbumet, var de også opptatt med å sette sammen samleplata "Relics".

Allerede i mai 1971 ble "Relics" lagt ut for salg. Plata inneholdt tidligere singelutgivelser som "Arnold Layne", "See Emily Play" og "The Nile Song". Også B-sidene "Careful with that Axe, Eugene", "Paintbox", og "Julia Dream" var tatt med, i remixede stereo versjoner. Den Waters skrevne "Biding my Time" hadde ikke tidligere vært ute på plate, men kun framført live - da under navnet "Afternoon".

Coveret til "Relics" var laget av Nick Mason, på den tiden han gikk på Regent street Polytechnic. Ifølge ham var bildet det eneste konkrete han hadde å vise til fra tiden på arkitektstudiet. Motivet på coveret så ut som en blanding av en bygning og et pipeorgel. Undertittelen på plata var "A Bizarre collection of Antiques & Curios". Senere utgivelser av plata kom med andre cover enn det opprinnelige som Mason hadde laget. 

Salgsmessig gikk det brukbart, selv om "Relics" ikke nådde opp på albumlisten i Storbritannia. Årsaken til det var at den ble gitt ut som en tilbudsplate, og dermed ble ekskludert fra albumlisten, i første omgang. Senere nådde den en 32. plass, mens det ble 152. plass i U.S.A.

Samleplata "Relics", slik den så ut første gang den ble gitt ut.

I likhet med "Atom Heart Mother" innspillingen, slet bandet med å komme opp med gode låtideer/tema til sitt nye studioalbum. Så i et forsøk på å få i gang den kreative prosessen, prøvde de fire å improvisere på instrumentene sine - samtidig. For å se om den kunne frambringe en ide. Men etter å ha eksperimentert med ulike ideer i flere uker, hadde de fortsatt ikke kommet opp med en ferdig låt. Noe av årsaken til at plata ble spilt inn i flere studioer, var at bandet håpet at litt miljøforandring ville hjelpe på kreativiteten. De hadde minimal kontakt med plateselskapet sitt i denne perioden. Unntatt når selskapet kom innom med vin og sigaretter til dem. Historien vil ha det til at det var et pianoriff Richard Wright kom opp med, som fikk i gang prosessen. Dette riffet ble senere til lyden med det nautiske preget man hører i starten av "Echoes".

Pink Floyd i 1971.

Det var særlig nevnte "Echoes" som de slet med å få til. Den ble spilt inn over en periode på et halvt år. I ettertid kan man si at tiden var vel anvendt, ettersom "Echoes" endte opp som noe av det beste Pink Floyd noen gang kom til å spille inn. Det var også den 3. lengste låta de ga ut på plate (23.30 minutt). Den er kjent for sine lange instrumentalpartier, lydeffekter, og improvisasjoner. "Echoes" har et eksperimentelt, progressivt preg som gjør låta til en spennende opplevelse, der den vandrer mellom ulike stemninger. Den startes og avsluttes med et vokalt parti, der David Gilmour på en avdempet måte synger om en drømmeverden for lenge lenge siden. Muligens i en tid der det ennå ikke fantes mennesker. Mange vil nok si at "Echoes" er en av Pink Floyds "klassiske" låter, med et lydbilde man gjerne forbinder med Pink Floyd.

"One of these Days" er sammen med "Echoes" låta man gjerne trekker fram fra "Meddle" - som den nye plata ble hetende. Den har et luftig, drivende preg, og man fornemmer at den ville passet som bakgrunnsmusikk i en actionscene i en film. Effekter skapt av Wrights vindtromme, og doble bassriff preget låta. Midtveis i "One of these Days" kunne man høre Nick Mason si: "One of these days, I'm going to cut you into little pieces". "One of these days" ble gitt ut som singel i land som Japan, U.S.A. og Italia, uten å nå opp.

"One of these Days"  

"One of these days" ble på plata etterfulgt av "A Pillow of winds" - en mer lavmælt akustisk låt, med kjærlighet som tema. Mange har omtalt låta som malerisk, som et engelsk landskapsbilde.

"Fearless" er et annet spor som gjerne blir framhevet fra "Meddle". Refrenget på låta kunne minne om det som senere kom på "Dark side of the Moon". I starten og på slutten av "Fearless" kunne man i bakgrunnen høre opptak fra The Kop på Anfield Road, der Liverpool fansen synger "You'll never Walk alone". Med tanke på at Roger Waters var en stor fan av Arsenal - og låta ellers ikke har referanser til Liverpool sangen, virket valget litt merkelig.

Lydbildet på "San Tropez" var også litt overraskende, med sitt slentrende jazzpreg, og 'Hawaii steel gitar'. Låta som Waters hadde skrevet på egen hånd, omhandlet en perfekt dag i det franske ferieparadiset, som Waters og co. hadde besøkt året i forveien. David Gilmour: "In the case of San Tropez Roger came in and the song was absolutely complete. There was almost no arranging to do on it. It was just a matter of learning the chords."

Også "Seamus" var en annerledes låt i Pink Floyd diskografien, med sitt bluespreg. I bakgrunnen kunne man høre hundejammer fra denne Seamus. En hund eid av Steve Marriott fra rockebandet Small Faces. Seamus hadde tidligere vært med og 'sunget' på Small Faces' hit "Universal". Da Pink Floyd senere skulle spille inn liveplata "Live at Pompeii", var det den afghanske mynden Nobs som fikk det ærefulle oppdraget med å jamre i bakgrunnen. I en avstemning blant Floyd fansen har "Seamus" blitt kåret til den verste låta Pink Floyd har spilt inn.

En låt som ble spilt inn, men ikke brukt på "Meddle", var "Brain Damage". Den ble i stedet tatt med på "Dark side of the Moon". "Dark side of the Moon" var også arbeidstittelen på låta.

Selv om Pink Floyd slet med å få til "Meddle", ble resultatet svært bra. Mange ser på plata som den første som definerte lydbildet de kom til å bli kjent for utover 70-tallet. Det psykedeliske preget var byttet ut med et fyldigere, mer kompleks lydbilde, der Wrights eksperimentering med elektroniske lyder fikk større plass. David Gilmour: "Meddle' is really the album where all four of us were finding our feet, the way we wanted Pink Floyd to be. This album was a clear forerunner for 'Dark side of the Moon', the point when we first got our focus."

Nick Mason: "Meddle' was the first real Pink Floyd album, it set a tempo, a feel and a style we liked."

I intervjuer har Roger Waters sagt at det kun var "Echoes" han var fornøyd med på plata. Waters: "We made a right mess of it on the other side."

"Meddle" viste også at David Gilmour hadde funnet seg til rette i bandet, som den dyktige musikeren han var. 

Også kritikerne likte det de hørte på "Meddle". Rolling Stone magazine: "Meddle' is killer Floyd from start to finish." Mens NME mente "Meddle" var et eksepsjonelt godt album. Den er også en favoritt blant Pink Floyd fansen, som en av bandets klassiske utgivelser. På Rateyourmusic, der flere hundre tusen mennesker har vært inn og gitt sin karakter på Pink Floyds album, er "Meddle" på 4. plass over de beste albumene med bandet.

Salgsmessig gikk det svært bra i Storbritannia da den ble lagt ut for salg 30. oktober 1971. Med 3. plass. I U.S.A. ble det 70. plass, i Australia  24. plass, og 11. plass i Tyskland. I Norge nådde den ikke opp. Senere CD utgivelser av plata har solgt i store antall både i Europa og Amerika.

Plateselskapmannen Bashkar Menon som tidligere hadde hjulpet The Beatles med å slå gjennom i U.S.A. var stor fan av Pink Floyd. Han hadde klare tanker om hvorfor de ikke solgte mer plater i U.S.A. enn de gjorde. Menon: "Extremely long tracks, philosophical ruminations and some very English themes - these were all outside the radar of American Top 40 radio."

Albumet "Meddle".

Coveret til "Meddle" var laget av Hipgnosis. Det viser et griseøre som ligger under vann, der bølgningene i vannet skal forestille lydbølger som blir fanget opp av dette øret. Thorgerson og Powell mislikte coveret, men måtte gi etter for bandets ønsker om å bruke et bilde relatert til vann. Thorgerson hadde egentlig ønsket å bruke et nærbilde av anusen til en bavian som coverbilde.. 

Albumtittelen "Meddle" var et ordspill på ordet medalje (medal).

Like i forkant av utgivelsen av "Meddle" opptrådte Pink Floyd på det romerske amfiteateret i Pompeii, Italia. Fra 4. til 7. oktober 1971 gjorde de 4 konserter her. Amfiteateret i Pompeii som ble bygd i år 79 før Kristus, er det eldste i sitt slag. Og det historiske landemerket skapte en grandios ramme som passet for Pink Floyds musikk. Konsertene ble spilt inn med hjelp av et 24 spors studio - uten publikum tilstede! Opptakene som ble gjort av "Echoes", "A Saucerful of Secrets" og "One of these Days" dannet utgangspunktet for filmen "Pink Floyd: Live at Pompeii", som ble gitt ut i 1972. De andre låtene som ble brukt i filmen, ble spilt inn i et studio i Paris vinteren 1971/72 - sammen med bilder fra Pompeii. Franskmannen Adrian Maben var regissør for filmen. I 1974 ble det gitt ut en redigert utgave av filmen, der man også fikk presentert opptak og kommentarer fra innspillingen av "Dark side of the Moon", som om det var en dokumentar om tilblivelsen av albumet. På senere DVD utgivelser av "Live at Pompeii" er det lagt til ytterligere tilleggsmateriale. 

Pink Floyd: Live at Pompeii

"Pink Floyd: Live at Pompeii" regnes som en av Pink Floyds viktigste utgivelser, enda den aldri ble gitt ut på plate. Da den gir et fint innblikk i hvordan bandet framstod live på denne tiden. Framføringen av instrumentalklassikerne "Careful With That Axe Eugene" og "One Of These Days" regnes gjerne som høydepunkt fra filmen.

Nick Mason i Pompeii.

Konsertene i Italia ble etterfulgt av to konserter i England. Deretter satte de kurs for U.S.A. og Canada, der de gjorde 30 konserter fram til 30. november 1971. Konsertkritikere bet seg merke i at medlemmene av Pink Floyd pratet lite med publikum under konsertene, og at de heller ikke smilte. Roger Waters gikk til tider lei mens han stod på scenen. For å muntre opp seg selv og publikum kunne han finne på å presentere "Echoes" under andre navn, slik som "Looking through the Knotholes in Granny's wooden leg", "March of the Dambusters" og "We won the double" (refererte seg til Arsenals dobbeltriumf i 1971). Muligens hadde disse navneskiftene sitt opphav i bandets første tid, da sanger Bob Klose brukte å finne på nye navn på låtene de framførte, til stor munterhet fra de andre i bandet.

1971 ble avsluttet med at Pink Floyd opptrådte i et TV studio i Bremen, Tyskland, den 26. desember. De kunne da se tilbake på et suksessrikt år, både kunstnerisk og økonomisk. For første gang i karrieren gikk de med overskudd. Noen av pengene de tjente ble investert i eiendom. Gilmour kjøpte seg en farm fra 1800-tallet, i Essex. Mens Richard Wright investerte i et hjemmestudio i huset han hadde i Islington, London. Både Nick Mason (Chloe) og Richard Wright (James og Gala) var blitt fedre på denne tiden.

I desember 1971 startet opptakten til innspillingen av "Dark Side of the Moon", da Roger, Nick, David og Richard møttes hjemme hos Nick i hans bolig i Camden (Nord-London), for å diskutere turneen de skulle ut på våren etter. På Nicks kjøkken diskuterte de også den nye plata de skulle i gang med. Waters foreslo da at de burde lage en konseptplate, sentrert rundt menneskesinnet. Hva er det som gjør folk gale? Og hva er det som fører til frykt? Noe de andre syntes var en spennende ide. Også død, stress, arbeid, tid, penger, og krig er temaer som ble behandlet på "Dark Side of the Moon". 

Richard Wright: "At the start we only had vague ideas about madness being a theme. We rehearsed a lot, just putting down ideas. And then in the next rehearsal, we used them. It flowed really well."

Både Syd Barretts skjebne, og opplevelser bandmedlemmene selv hadde hatt inspirerte Roger da han gikk i gang med å skrive tekster til den nye plata. I et senere intervju fortalte Waters at ønsket om å uttrykke det menneskelige gjennom en plate, var inspirert av samarbeidet med Syd Barrett på hans to soloalbum. Til tross for at Barrett på den tiden helt tydelig hadde store problemer, klarte han å skape musikk med stor menneskelig dybde, noe som gjorde inntrykk på Gilmour og Waters. 

Roger Waters: "Even though he was clearly out of control when he making his two solo albums, some of the work is staggeringly evocative. It's the humanity of it all that's so im pressive. It's about deeply felt values and beliefs. Maybe that's what 'Dark Side of the Moon' was aspiring to. A similar feeling."

Parallelt med at Waters jobbet med tekstene, begynte Gilmour, Mason og Wright å arbeide med melodier og arrangement. 

Som nevnt hadde Pink Floyd også tidligere skapt musikk basert på et felles konsept - med musikkstykket "The Man and the Journey" - i 1969. Pink Floyd ønsket de at temaet og tekstene skulle være mulig å forstå for folk flest. David Gilmour: "I think we all thought—and Roger definitely thought—that a lot of the lyrics that we had been using were a little too indirect. There was definitely a feeling that the words were going to be very clear and specific."

Waters spilte inn de første demoene i sitt hjemmestudio i Islington, London. Deretter møttes de på et lager i Bermondsey, sør-London - som var eid av The Rolling Stones for å øve inn låtene de hadde skrevet. David Gilmour: "It was a dingsy (digert) warehouse with a rehearsal room in it."

De var også innom The Rainbow Theatre i London. Det nye materialet ble presentert for folk allerede den 20. januar 1972, på en konsert Pink Floyd gjorde på The Dome i Brighton. Dagen etter opptrådte de på Guildhall i Portsmouth. Og ifølge de som var tilstede her, ble "Dark Side of the Moon" presentert i sin helhet, omtrent slik den ble å finne på plate 14 måneder senere.

17. februar 1972 opptrådte Pink Floyd på Rainbow Theatre, med "Dark Side of the Moon - A Piece for Assorted Lunatics". Tilstede var flere pressefolk fra London avisene. Og mange av de var over seg av begeistring for det de hørte. Michael Wale (The Times): "The Music is bringing tears to the eyes. It was so completely understanding and musically questioning." 

Men en uke i februar, og en uke i mars tok de en pause fra "Dark Side of the Moon", for å jobbe med soundtracket til den franske filmen "La Vallèe". Plata fikk navnet "Obscured by Clouds". 

Som på "More" var det den tysk-sveitsiske produsenten Barbet Schroeder som produserte filmen. Og det var han som spurte Pink Floyd om de kunne tenkt seg å lage soundtracket. Schroeder ønsket ikke at Pink Floyds musikk skulle være bakgrunnskulisse, men i større grad sette preg på filmen.

Nick Mason: "After the success of 'More', we had agreed to do another soundtrack for Barbet Schroeder. His new film was called 'La Vallée' and we travelled over to France to record the music in the last week of February... We did the recording with the same method we had employed for 'More', following a rough cut of the film, using stopwatches for specific cues and creating interlinking musical moods that would be cross-faded to suit the final version... The recording time was extremely tight. We only had two weeks to record the soundtrack with a short amount of time afterwards to turn it into an album."

Barbet Schroeder

"La Vallèe" handlet om en fransk dame med base i Australia, som utforsket jungelen i New Guinea på leting etter fjær fra en sjelden fugl. Her kom hun i kontakt med den isolerte Magupa stammen. Fra de lærte hun og følget mye om seg selv, og naturen. 

"La Vallèe"

Waters og co. stod fritt i å velge det musikalske uttrykket i filmen. Musikken ble spilt inn i det kjente studioet Chateau d'Herouville, nær Paris i Frankrike, med Pink Floyd som produsent. På 70-tallet ble kjente plater med Elton John ("Honky Château", "Goodbye Yellow Brick road"), David Bowie ("Pin Ups"), Iggy Pop ("The Idiot"), Cat Stevens ("Catch Bull at Four"), og T-Rex ("The Slider") spilt inn her.

I motsetning til de foregående platene inneholdt ikke "Obscured by Clouds" noen lengre komposisjoner. I stedet bestod den av 10 låter, der ingen av dem varte i mer enn 6 minutt. Musikalsk gikk det fra instrumentale partier, i "Absolutely Curtains", "Mudmen", "When you're In", og "Obscured by Clouds" - med utstrakt bruk av synthesizeren VCS-3, til romantisk-melodiøs stemning i "Stay". Og pubrock stil i "Free Four". 

"Childhood's End" som kunne minne om "Time" fra "Dark side of the Moon", var skrevet av David Gilmour - som den siste Pink Floyd låta han skrev alene (før Waters ga seg i bandet flere år senere).

De siste to minuttene av instrumentalen "Absolutely Curtains" inneholdt opptak fra denne Magupa stammen. Noe som kan sees på som en slags forløper til world music sjangeren som fikk større utbredelse på 80- og 90-tallet.

Bruken av VCS-3 synthesizeren kom til å fortsette på innspillingen av "Dark side of the Moon". Særlig på låtene "Brain Damage" og "Any colour you like". David Gilmour: "That was when we'd just got the very first synthesizer ever invented, and we were playing with it, the EMS Synthy. And all you could do was tune it up to play a note, and then press it for it to play the note, like you couldn't play notes with a keyboard, not at that juncture. Or if you could, we didn't know how to. That was the first time we ever used any form of a synthesizer, was on 'Obscured by Clouds'."

VCS-3 synthesizeren som første gang ble tatt i bruk av Pink Floyd på "Obscured by Clouds".

Med sitt refreng, raske tempo og gitarriff, var den Waters skrevne "Free Four" den av låtene på "Obscured by Clouds" med størst hitpotensial. Den ble da også gitt ut som singel i en rekke land. I U.S.A. kom den inn på radiostasjonenes topp 50 liste, som den første hiten Pink Floyd hadde i landet. I Italia nådde singelen 40. plass, mens i Nederland ble det 29. plass. 

"Free Four" ble den 2. låta så langt som omhandlet Eric Fletcher Waters, Roger Waters far: "You are the angel of death, and I am the dead man's son. And he was buried like a mole in a fox hole. And everyone is still on the run."

Singelen "Free Four"

Mye takket være "Free Four" ble albumet "Obscured by Clouds" Pink Floyds største suksess i USA så langt, med 44. plass på Billboard. I Storbritannia ble det en fin 6. plass, da den ble gitt ut 3. juni 1972. Ellers i Europa nådde ikke plata opp. I Norge nådde den ikke VG-lista. Coveret til plata viser en mann i et tre, fotografert med et kamera ute av fokus. 

Filmen "La Vallèe" ble første gang presentert på filmfestivalen i Venezia, den 27. august 1972.

I ettertid har både Pink Floyd selv, og fansen vært positiv til plata som ble til på kun 14 dager. Som en fin forløper til gigantselgeren som kom året etter. 

Nick Mason: "I thought it was a sensational LP, actually"

David Gilmour: "I love that album. Yes, it was really fast, rapid stuff without any great need to make a concept out of it."

Albumet "Obscured by Clouds"

I 1972 stilte Pink Floyd opp i en TV reklame - for første og siste gang. Det var den franske softdrinkleverandøren Gini som klarte å overtale Waters og co. til å stille opp. Nick Mason: "We felt guilt about falling for such easy money."

Innspillingen av "Obscured by Clouds" ble avsluttet 27. mars 1972. Og som nevnt var arbeidet med "Dark Side of the Moon" allerede godt i gang på den tiden. 

24. mai 1972 gikk Pink Floyd første gang i studio for å spille inn materiale til "Dark Side of the Moon" - i Abbey Road studios. Før det hadde de gjennomført en lang rekke konserter. Mellom 20. januar og 26. februar gjorde de 21 konserter i England, som en pre-"Dark side" turne. Deretter satte de kurs for Japan, med 6 konserter mellom 6. og 13. mars 1972. De var også innom Australia, for 2 TV show. Underveis på disse konsertene fikk de muligheten til å justere og perfeksjonere låtene de like etter kom til å spille inn. 

Et "lagbilde" av Pink Floyd, med roadcrew og heiagjeng, i forbindelse med en kamp de spilte mot

rockegruppa Family, i januar 1972. Resultatet av kampen - der Roger Waters stod i mål, ble 3-3.

Etter to konserter i England, fortsatte de turnevirksomheten i U.S.A. Med 20 konserter mellom 14. april og 4. mai. Fram til dette hadde turneen blitt presentert under navnet "Dark Side of the Moon - A Piece for Assorted Lunatics". Men i U.S.A. ble den kalt "Eclipse - A Piece for Assorted Lunatics". "Eclipse" var navnet på en av låtene på "Dark side of the Moon", og på et tidspunkt vurderte de å kalle opp albumet etter låta. Noe av årsaken til at det nye navnevalget, var at det britiske bluesrock bandet Medicine Head i 1972 ga ut albumet "Dark side of the Moon". Men ettersom sistnevnte utgivelse ble forbigått i stillhet av platekjøpere og presse, valgte man å gå tilbake til det opprinnelige navnevalget.

Albumet "Dark side of the Moon", med Medicine Head.

Da Pink Floyd var tilbake i U.S.A. i september, hadde de endret navn på turneen tilbake til "Dark Side of the Moon - A Piece for Assorted Lunatics". Mellom mai og august roet de ned turnevirksomheten, med kun 6 konserter i England, Tyskland, og Nederland. 

Høsten 1972 var de imidlertid tilbake på veien igjen, med 21 konserter i Nord-Amerika, og 23 konserter i Europa. Ikke før i 1994 kom Pink Floyd til å gjennomføre flere konserter i løpet av et år enn det de gjorde i 1972. Konsertene Pink Floyd gjorde i 1972 var som regel delt opp i to sett, der de på det første settet presenterte hele "Dark Side of the Moon", i samme låtrekkefølge som på albumet som kom i 1973. Med den forskjell at "On the Run" ble presentert som "The Travel Sequence", og "The Great Gig in the Sky" ble presentert som "The Mortality Sequence". Det andre settet bestod gjerne av låter som "One of These days", "Careful with that Axe, Eugene", "Echoes", "Set the Controls for the Heart of the Sun", og "A Saucerful of Secrets".

Konsertplakat fra München, Tyskland den 15. november 1972,

Albumene Pink Floyd hadde gitt ut etter at Syd Barrett ga seg, viste et band som var på søken etter etter sitt eget musikalske uttrykk. På "One of these Days" og "Echoes" ("Meddle") hadde de fått til et storslått, eksperimentelt lydbilde som fungerte som et godt utgangspunkt for det videre arbeidet. Ifølge Roger Waters var alle platene de hadde gitt ut fram til "Dark side of the Moon" for øving å regne. Nå skulle de lage "selve plata". 

I Abbey Road studios tok de i bruk siste nytt innen studioteknikk, med 16 kanalers miksepult, tape loops, bruk av de analoge synthesizerne EMS VCS3 og Synthi A. Også den nye Dolby teknologien bidro til et perfeksjonert lydbilde. I tillegg hadde Abbey Road nettopp fått installert et 24 spors opptaker, noe som ytterligere ga bandet mulighet til å skape et fyldig og detaljrikt lydbilde.

Det ble også brukt langt flere musikere og sangere på "Dark Side of the Moon" enn på de foregående Pink Floyd platene. Noe som kan sees på som et uttrykk for bandets ønske om å satse stort denne gangen. 

Med seg i studio hadde Pink Floyd Alan Parsons som tidligere hadde hjulpet dem på "Atom Heart Mother". Hans kreativitet og studiokunnskap skulle vise seg å bli helt avgjørende for at "Dark side of the Moon" endte opp som en "state of the art" produksjon, som kom til å fenge platekjøpere i tiårene etter at den ble gitt ut. På den tiden plata ble spilt inn hadde Parsons 35 pund (350 kroner) i uken i lønn, hos Abbey Road studios.

Parsons hadde med seg Peter James på teknikersiden, som kom til å følge ham på senere plateinnspillinger. Det var også Parsons som spurte Clare Torry om hun kunne tenke seg å bli med og synge på plata. Fram til dette var Torry mest kjent som en syngedame som gjorde coverversjoner av kjente låter. Torrys sang utgjorde en viktig del av "The Great Gig in the Sky". Da Torry ble spurt takket hun først nei, ettersom hun hadde planer om å dra på en Chuck Berry konsert den dagen de ønsket henne i studio. I stedet ble de enig om at hun skulle komme ned til studioet den påfølgende søndagen. Torry fikk kun 300 kroner for jobben.  I 2004 gikk hun til sak mot EMI, da hun krevde andel av royalties inntektene. Argumentet var at hun hadde vært med og bidratt til den endelige utformingen av "The Great Gig in the Sky". På utgivelser av "Dark Side of the Moon" fra 2005 og utover, er hun oppført som låtskriver sammen med Richard Wright.

Alan Parsons og Clare Torry.

Chris E. Thomas som var en av de store britiske produsentene på den tiden (The Beatles, Procol Harum, Roxy Music) hjalp til med miksingen av "Dark Side of the Moon". Han kom inn i sluttfasen av produksjonen. Både for å hjelpe dem med å gjøre ferdig plata, og for å mekle mellom Waters og Gilmour, som var uenig om den kunstneriske retningen. Den første dagen satt han alene ved miksebordet. På dag to dukket imidlertid Waters opp i studio ved Thomas' side. Og da Gilmour fikk høre om dette, valgte han også å bli med på miksingen av plata. De to satt på hver sin side av Thomas, der de uttrykte sine ønsker for miksen. Gilmour har i ettertid  hevdet at Thomas likte hans ideer bedre enn Waters'. David Gilmour: "Luckily, Chris was more sympathetic to my point of view than he was to Roger's." 

Dick Parry som spilte solosaksofon på "Us and Them" og "Money", var som nevnt en venn av David Gilmour fra Cambridge tiden, da begge spilte i Joker's Wild. Han kom til å følge Pink Floyd på flere av turneene de gjorde i årene som fulgte. I tillegg til at han deltok på albumene "Wish You Were Here" og "The Division Bell".

Flere sangere ble hentet inn til å kore på "Dark Side of the Moon". Blant andre den amerikanske R&B artisten Doris Troy (kallenavn Mama Soul). Hun sang blant annet på "Time", "Brain Damage" og "Eclipse". På 60-tallet var Troy en suksessrik artist under eget navn, med bla. topp 10 hiten "Just one Look" (i U.S.A.) Etter hvert flyttet hun til England, da interessen for henne var større der. I 1970 spilte hun inn et album i England, med hjelp fra bla. George Harrison. På samme tid koret hun på plater med Nick Drake, The Rolling Stones og Sky.

Doris Troy

Andre sangere som bidro på "Dark Side of the Moon", var Barry St. John, Liza Strike, og Lesley Duncan. Både Lesley Duncan og Clare Torry kom senere til å bidra på Alan Parsons Projects plate "Eve", der de sang solo på låtene "If I could change your mind" (Duncan) og "Don't hold Back" (Torry). 

I tillegg til en bredere bruk av instrumenter, langt flere sangere enn tidligere, og et høyere kvalitet på innspillingsutstyret. Var også den utstrakte bruken av samplinger av lyder og stemmer noe som kom til å kjennetegne "Dark Side of the Moon". Og noe som markerte en forskjell i forhold til tidligere plater. Riktignok hadde Roger Waters eksperimentert med lignende ideer på "Ummagumma" ("Several Species of Small Furry Animals Gathered Together in a Cave and Grooving with a Pict"), og "Atom Heart Mother" ("Alan's Psychedelic Breakfast").

På "Dark Side of the Moon" ble klirringen fra mynter på "Money", "Puddie" Watts betrakning: "I never said I was frightened of dying" på "The Great Gig in the Sky", og klokkespillet på "Time", viktige elementer for å bidra til å skape en relasjon mellom musikken og det menneskelige/dagligdagse, som Pink Floyd ønsket å uttrykke. 

Det var Roger Waters som hadde ideen om å spille inn ulike stemmer, og bruke opptakene på selve plata. Han rigget til en mikrofon i studio 3 i Abbey Road, der mennesker han hadde "for hånda" ble invitert inn for å svare på spørsmål om ulike aspekter av livet: "Hva er din favorittfarge?", "Hva er din favorittrett?", "Når var du voldelig sist?". Blant de som fikk æren av å bli intervjuet var roadiene Peter Watts og Roger 'the hat' Manifold, Gerry O'Driscoll  som jobbet på Abbey Road, Linda & Paul McCartney, og Wings medlem Henry McCullough. Opptakene av Paul & Linda ble ikke brukt på selve plata.

Fra 24. mai til 25. juni 1972 var Pink Floyd i Abbey Road studios for å spille inn mer materiale til "Dark Side of the Moon". Den første låta de gjorde ferdig var "Us and Them", deretter fulgte "Money", "Time" og "The Great Gig in the Sky", før de tok en pause i innspillingen for å dra på ut på turne igjen. Først i januar 1973 var de tilbake i studio for å gjøre ferdig plata.

Siden "Dark Side of the Moon" skulle være et konsept album, valgte man å spille inn den inn uten mellomrom mellom låtene (kun avbrutt av skiftet mellom side 1 og 2 på LPen). Noe som ikke var så uvanlig på den tiden (jmf. "Tubular Bells": Mike Oldfield). Likefullt har det i ettertid vært vanlig å dele opp plata i 10 spor. Og på CD versjonene av "DSOTM" har man kunnet hoppe mellom de 10 sporene på en grei måte. (Webmaster: Min CD utgave regner opp 9 spor, der "Speak to me"/"Breathe in the Air" utgjør spor 1 sammen. Men når man spiller CDen er de på spor 1 og 2.. ).

"Dark Side of the Moon" startet med en overture i "Speak to Me". En låt Mason er kreditert som låtskriver på, men som Waters senere hevdet at det var han som hadde skrevet. 

I tillegg til ulike lydeffekter som hjerteslag, klokkespill, helikopterlyder, fikk man presentert et lite utdrag av Clare Torrys vokal fra "The Great Gig in the Sky". I hele tatt hadde man hentet elementer fra de fleste av platas andre låter, som for å gi en introduksjon til det som kom. 

"Breathe" var en videreføring av låta med samme navn, fra Roger Waters/Ron Geesins album "The Body" (1970), selv om det kunne være vanskelig å høre likheter. Med ordene: " Breathe, breathe in the air. Don't be afraid to care. Leave but don't leave me. Look around and choose your own ground", ønsket Waters å uttrykke et barns fødsel - til tonene av svalt og stemningsfullt gitarspill fra David Gilmour. Gilmour var også den som sang på låta.

Spor 3 på "Dark Side" var instrumentalen "On the Run". Tidlig i prosessen hadde den gått under navnet "The Travel Sequence". Lyden av et helikopter/fly som tilslutt eksploderer skulle uttrykke frykten for å dø i en flyulykke. En frykt som ifølge Richard Wright var utbredt blant folk. Et stykke ut i låta kunne man høre roadien Roger si "Live for today, gone tomorrow. That's me" - før han bryter ut i latter.

"Time" er et av de mest kjente sporene på albumet. Den var skrevet av alle 4 medlemmene av PF i samarbeid. Eksplosjonen i "On the Run" blir her avløst av klokkespill og alarmer som ringer. Det var Alan Parsons som hadde tatt opp dette klokkespillet på bånd, Da han besøkte en antikk urforretning for å teste ut det kvadrofoniske opptakssystemet. klokkeNE ble spilt inn hver for seg i det de ringte, og deretter satt sammen, så det hørtes ut som om de ringte samtidig. På det tidspunktet hadde ikke Parsons noen tanker om at opptakene skulle brukes på "Dark Side of the Moon".

Etter noen flere lydeffekter - bla. skapt av Waters'  bassgitar, og Masons trommer, kom David Gilmours vokal inn. Tema for "Time" er at tiden flyr avsted, uten at man får tid til å gjøre alle de tingene man ønsker før en dør. 

"Hanging on in quiet desperation is the English way" er kanskje platas mest kjente tekstlinje. Den var inspirert av den amerikanske filosofen Henry David Thoreau, og hans bok "Walden". I ettertid har disse ordene gjerne blitt omtalt som en beskrivelse av Gilmour og co. som erketypiske briter - opphengt i britisk kutyme. 

Side 1 på LPen ble avsluttet med "The Great Gig in the Sky", eller "The Mortality Sequence" som den ble omtalt som under innspillingen. En periode hadde den også navnet "Religion". 

"The Great Gig in the Sky" hadde død som tema. Og til tonene av vakkert, men litt vemodig pianospill hører man Gerry O'Driscoll si "And I am not frightened of dying. Any time will do; I don't mind. Why should I be "a-frightened" of dying? There's no reason for it—you've gotta go sometime." - før Clare Torry kom inn med sin kraftfulle sang, som uttrykte sorg og smerte over noen som var død. Det tok litt tid før hun skjønte hva Pink Floyd ønsket av henne, men etter å ha improvisert, og gjort flere opptak, var de tilstedeværende godt fornøyd med hennes bidrag. 

Det var først da hun så "Dark Side of the Moon" i butikkhyllene - med hennes navn oppregnet blant bidragsyterne, at hun skjønte at de hadde brukt opptakene av henne. Clare Torry: "There was a record shop next door to the Chelsea Potter pub on Kings road, and there was this diplay in the window with the prism. I remember thinking 'Is that the thing I did?' I went in, took the cover out of the plastic sleeve and opened up the record. Sure enough, it was. My name was on it. And they'd spelt it right too..."

Gerry O'Driscoll og Clare Torry, som begge satte sitt preg på "The Great Gig in the Sky".

Side 2 startet med "Money" - låta som kanskje mer enn noe bidro til å skape stor interesse for Pink Floyd i .US.A. Sammen med "Another Brick in the Wall, Prt II" er det den mest kjente låta Pink Floyd ga ut i sin karriere.

"Money" var ment som en kritikk mot overdreven pengebruk, og menneskers egoisme i forhold til det å dele godene med andre. Det var Roger Waters som både skrev melodien og teksten til "Money". Han er kjent for sitt sosialistiske ståsted, og låta kan sees på som en melding til folk om at hans holdninger ikke var blitt endret, selv om han nå var i ferd med å gå inn i de rikes verden.

For å understreke budskapet i låta, kunne man gjennom låta hører mynter som klirret, og kassaapparater som ble åpnet. "Money" hadde et tydelig bluessound, og Gilmours stemme var tydelig mer rufsete og slentrende her enn på platas andre låter. "Money" huskes også for Dick Parrys saksofonspill, og den uvanlige 7/4 takten som man ikke finner i mange poplåter.

I ettertid er "Money" blitt en slags vignettlåt på TV, der den gjerne brukes i forbindelse med nyhetsreportasjer og program der penger er tema. "Money" er på mange måter assosiert med penger - og omvendt. 

"Money" gikk over i den svale, ettertenksomme "Us and them". En låt som i sin tid ble vraket av filmprodusent Michelangelo Antonioni, for bruk i filmen "Zabriskie Point". Den startet med Richards hammondorgel og en saksofonsolo, noe som ga den et svakt jazzpreg. På en engasjert måte sang David Gilmour om ansvaret vi har for å bry oss om urettferdighet som skjer i samfunnet. Og ikke å distansere oss fra dem som vi opplever som annerledes, og de som sliter. Midtveis i "Us and them" kunne man igjen høre roadien Roger 'the Hat' Manifold komme med sine betraktninger om livet. Dette ble etterfulgt av nok en saksofonsolo og sjelfylt sang, noe som bidro til å gjøre "Us and Them" til en svært vakker opplevelse.

Roger ' the Hat' Manifold

Spor 8 på "Dark Side of the Moon" var instrumentalen "Any Colour you like". Den bestod for det meste av improvisasjon på Richards synthesizer, og Gilmours lek med en effektgitar. Mange mener at låtas tilknytning til platas tema, går gjennom tittelen "Any Colour you Like" - der mennesket tilsynelatende har flere alternativer det kan kan velge mellom, mens det i realiteten kun er en av dem som reell. 

Waters har senere dratt sammenligning mellom tittelen og gateselgerne fra hans barndoms Cambridge, som prøvde å gi inntrykk av folk kunne velge hvilken farge de ønsket på kjøkkenutstyret de solgte. Så lenge de valgte blått.. Roger Waters: "'Any colour you like, they're all blue'. I don't know why, but in my mind it's always 'they're all blue', which, if you think about it, relates very much to the light and dark, sun and moon, good and evil. You make your choice but it's always blue."

David, Roger og Richard i studio under innspillingen av "Dark Side of the Moon".

Platas to siste spor "Brain Damage" og "Eclipse" glir over hverandre, og utgjør til sammen en storslått komposisjon - som noe av det flotteste Pink Floyd noen gang spilte inn på plate. Sammen er de også blitt omtalt som "Dark Side of the Moon" når de er blitt spilt på f.eks radio. "Dark Side of the Moon" var også navnet Waters brukte om "Brain Damage" den første tiden etter at han skrev den. Det er også i "Brain Damage at albumtittelen blir nevnt: "And if your head explodes with dark forbodings too
I'll see you on the dark side of the moon."

Som nevnt ble "Brain Damage" skrevet på samme tid som låtene til "Meddle" (1971). Og den ble også framført på den følgende "Meddle tour". 

I tillegg til å skrive "Brain Damage", hadde Roger Waters også vokalen. Oppmuntret av David Gilmour, som på den tiden sang på de fleste av bandets låter. Dette markerte en slags start på Waters karriere som hovedvokalist i Pink Floyd. På "Animals" fra 1977 hadde Waters hovedvokalen på samtlige av låtene på albumet.

Til tross for de åpenbare kvalitetene "Brain Damage" hadde - gjerne omtalt som platas sjel, var Richard Wright negativ til den. Han omtalte den som det svakeste sporet på "DSOTM", noe som irriterte Waters veldig. Et fyldig keyboardriff, og kraftfull sang fra de 4 koristene Duncan, Troy, St. John og Strike, bidro til å skape en storslått stemning, med klare referanser til soul. En stemning Waters som nevnt hadde vært innom på "Give Birth to a Smile", på soloalbumet "The Body" fra 1970.

"Eclipse" som avsluttet albumet, fungerte som et klimaks, både i forhold til "Brain Damage" og for albumet som helhet. Den varte i bare 1 1/2 minutt før lyden av hjerteslag - som man hadde hørt i åpningssporet "Speak to Me", fadet ut plata.

Pink Floyd på den tiden "Dark Side of the Moon" ble spilt inn.

Det første Roger Waters gjorde da plata var ferdig spilt inn, var å ta med en tape hjem og spille den av for kona Jude, for å teste reaksjonen på noen utenforstående. Og hun ble så overveldet av det hun hørte at hun brast i gråt. Waters tok dette som et tegn på at han hadde vært med og skapt en plate som folk kom til å sette pris på, noe som ga ham en god følelse. Roger Waters: "I thought to myself: 'Wow, this is a pretty complete piece of work', and I had every confidence that people would respond to it."

Også Richard Wright var godt fornøyd med det de hadde fått til: "Sitting down listening to it for the first time in the studio, I thought 'this is going to be big. This is an excellent album'. It touched a nerve at the time."

Nick Mason syntes de hadde levert en plate gjennomført av kvalitet, som var bedre enn noe av det de tidligere hadde laget. Nick Mason: "I think we all knew that 'Dark Side of the Moon' was a very good record when we finished it - definitely much better as a complete piece than anything we had done before, but I certainly had no real inkling of it's commercial potential, and was as surprised as everyone else when it simply took off."

De 4 ønsket også å delen æren med lydteknikeren Alan Parsons. Nick Mason: "Alan Parsons, without doubt, would have done more than simply engineer the record. We were extremely lucky to have him."

Parsons ble senere nominert til "Grammy Awards" i U.S.A. for sitt arbeide på "Dark Side of the Moon".

Samtidig var de alle 4 utmattet av prosessen de hadde vært gjennom. Fra de hadde ideen til plata i desember 1971, til den var ferdig innspilt i januar 1973.

Som vanlig var det Hipgnosis som fikk ansvaret for å lage cover til plata. Men med seg på veien fikk de et ønske fra Richard Wright om å komme opp med noe mer markant og stilfullt enn de litt merkelige bildene som hadde frontet "Meddle" og "Obscured by Clouds". Thorgerson lot seg da inspirere av et bilde han hadde sett i en bok han hadde kjøpt på en brukthandel, med et prisme som brøt en solstråle opp i alle regnbuens farger. Selve jobben med å tegne prismet og strålen overlot han til den grafiske designeren George Hardie, som de samarbeidet med. 

Et senere bilde av den grafiske designeren George Hardie,

som tegnet prismet på coveret av "Dark Side of the Moon".

På den sorte bakgrunnen ble solstrålen brutt av prismet i fargene rød, oransje, gul, grønn, blå, og fiolett. Presentert på en elegant måte, slik vi alle kjenner det. Albumet kom med utbrettcover, og på innsiden fikk man presentert enkeltbilder av bandet, samt bilde av pyramidene på Giza platået. De første vinylutgivelsene kom også med to postere.

Bildet av pyramidene var det Storm Thorgerson som tok. Han mente pyramidene uttrykte en kosmisk versjon av prismet. På reisen til Egypt hadde han med seg kona Libby, og deres lille sønn Bill. For å kunne ta bildene slik han ønsket, måtte han gå inn i et område som var bevoktet av væpnede militære. Han følte stemningen som truende, men etter å ha gitt soldatene litt tips ble alt mye enklere. Og han fikk ro til å fortsette arbeidet sitt. Også Po (Aubrey Powell) var med til Egypt, men han ble syk, og måtte tilbringe tiden på hotellet mens Thorgerson tok bildene.

Det legendariske coveret til "Dark Side of the Moon".

Helt siden "Dark Side of the Moon" ble gitt ut, har platecoveret blitt regnet som et av de flotteste som er laget. Med sine rene linjer, og originale valg av tema. Senest i 2009 ble det kåret til tidenes beste cover, i en avstemning gjort i Storbritannia.

I ettertid har enkelte prøvd å tolke platas tema gjennom coverbildet. At prismet skulle uttrykke menneskets personlighet. Og at den er avhengig av sollys for å kunne motta kjærlighet. Når sola så blir skygget for av månen - og det blir mindre og mindre sollys, vil ikke mennesket kunne overleve, og det vil tilslutt dø. Slik man kan tolke ut av sluttlinjene på "Eclipse".

Men faktum er at Hipgnosis presenterte prismecoveret for bandet, sammen med flere andre ulike alternativ - etter at plata var ferdig innspilt. Og at de ikke brukte mer enn 3 sekunder på å bestemme seg for hvilket alternativ de skulle gå for. Storm Thorgerson: "The band cast their eyes over everything, looked at each other, said in unison 'That one' and left the room."

Altså brukte de ikke tid på å sette seg ned for å diskutere hvordan de skulle klare å uttrykke musikken gjennom coveret. De bare ønsket et godt blikkfang.

Likefullt hadde Thorgerson hørt noe av noe musikken på "Dark side of the Moon", og lest noen av tekstene. Så han hadde nok en ide om hva Waters ønsket med plata.

Blant de andre alternativene bandet måtte velge mellom, var et design basert på tegneseriefiguren Sølvsurferen fra "De fantastiske 4".

Pink Floyd og Storm Thorgerson mens de diskuterer temaet for coveret til "Dark Side of the Moon".

En annen fortolkning som har heftet ved "Dark Side of the Moon", er at musikken var ment å skulle avspilles sammen med den kjente filmen "Trollmannen fra Oz". Fordi noen hadde funnet ut at musikken stemte godt med handlingen i filmen, om man avspilte de synkront. Pink Floyd har benektet at de hadde filmen i tankene når de spilte inn plata. 

Britisk musikkpresse hyllet "Dark Side of the Moon" da den ble gitt ut 24. mars 1973. Bla. i musikkmagasinet Sounds: "I don't care if you've never heard a note of the Pink Floyd's music in your life, I'd unreservedly recommend everyone to 'The Dark Side of the Moon'."

I årene etter har plata stadig vekk blitt nevnt når musikkblader skal kåre tidenes beste album. I 2003 hadde det renommerte musikkbladet Rolling Stone "Dark Side of the Moon" på 43. plass i en kåring over de 500 beste albumene gjennom tidene. 

Enkelte mente at albumet markerte et skifte for Pink Floyd - fra å være et psykedelisk band, til å bli et psykoanalytisk band. Noe som nok stemte på dette tidspunktet.

"Dark Side of the Moon" ble gitt ut først i U.S.A. - den 10. mars. Først den 24. mars ble den gjort tilgjengelig i hjemlandet Storbritannia. Begge steder ble den en umiddelbar suksess, selv om 2. plass i Storbritannia i ettertid må sies å være litt skuffende. Likefullt endte den opp som det 4. mest solgte albumet i landet på 70-tallet. Og i 1993 kom den tilbake med en fin 4. plass. 

28. april 1973 lå "Dark Side of the Moon" som nummer 1 i U.S.A. - i en uke. Noe som kanskje ikke er så imponerende. Mer imponerende var det at den fortsatte å selge bra i årene etter, slik at den endte opp med utrolige 741 uker på Billboard Top 200 (den amerikanske albumlisten). Den forsvant ut av listen først i 1988, da Billboard endret beregningsreglene - en rekord ingen andre artister har vært i nærheten av. Johnny Mathis på 2. plass klarte "bare" 490 uker. I 2009 var "Dark Side of the Moon" tilbake på Billboard Top 200.

"Dark Side of the Moon" er også inne på topp 25 listen over tidenes mest solgte album i U.S.A.

Pink Floyd selv har påpekt at hovedårsaken til suksessen i U.S.A. var at plateselskapet deres der borte - Capitol, endelige ønsket å gjøre noe for å markedsføre dem. Men kunnskapen om bandet var likefullt minimal. Ved en anledning møtte Waters og co. sjefen for Capitol og hadde en hyggelig prat. Men den tok en bisarr retning da fyren lurte på hvem av gutta i bandet som var Pink: "The band is just fantastic, that is really what I think, oh by the way, which one's Pink?"

Denne replikken har blitt en gjenganger, og brukt i mange sammenhenger, både som navn på en biografi om Pink Floyd, og som endel av teksten på PF låta "Have a Cigar".

Bhaskar Menon (som var Pink Floyd fan) var også blitt en av toppsjefene i Capitol på denne tiden. Og han bidro sterkt til å gjøre "Dark Side of the Moon" til den storselgeren den ble i U.S.A. Menon: "I always believed that the record would be very, very successful. It was gratifying, but not surprising."

Også ellers i verden solgte albumet bra. Den gikk til topps i land som Canada, New Zealand, og Østerrike. I Norge ble det 2. plass i april 1973. Men som så mange andre steder i verden har den dukket opp med jevne mellomrom i årene etter. Til sammen har den ligget på VG-lista topp 40 i 90 uker. I 2003 var den oppe på en fin 7. plass.

Ifølge Wikipedia er "Dark Side of the Moon" det 3. mest solgte albumet i verden gjennom tidene, med 45 millioner solgte eksemplarer (2010). Kun slått av "Thriller" med Michael Jackson, og "Back in Black" med AC/DC. 

Årsaken til at "Dark Side of the Moon" har vært såpass seiglivet på salgslistene, er foruten platas åpenbare kvaliteter, at den jevnlig har blitt gitt ut i nye versjoner, med forbedret lydkvalitet. I 1979 ble den gitt ut på LP i en remastered utgave. I 1984 var den blant de første platene som ble gitt ut på det nye lydformatet CD. "Dark Side of the Moon" har alltid blitt regnet som en state-of-the-art plate når det kommer til lydkvalitet. Og mange bruker plata for å sjekke ut kvaliteten på lydutstyr, slik som høytalere. I 1992 var den endel av CD boksen "Shine On". I 2003 ble den utgitt på CD med oppjustert lyd, og med sorround lyd. I 2003 ble den gitt ut på en vinylplate som veide 180 gram.

Super audio utgaven av "Dark Side of the Moon".

Litt merkverdig er det at den kvadrofoniske miksen som ble spilt inn i 1973 aldri har sett dagens lyd. Noe bla. Alan Parsons synes er forunderlig. James Guthrie som skapte sorround utgaven brukte ikke den kvadrofoniske miksen som utgangspunkt.

Som vanlig ble det ikke gitt ut noen singler fra albumet i Storbritannia. Mens i U.S.A. ble både "Money", og dobbeltsingelen "Time/"Us and Them" gitt ut. Og det til tross for at Pink Floyd ikke hadde noe ønske om at det skulle skje. Bhaskar Menon hos Capitol klarte å få Steve O'Rourke til å gå med på det, etter mye overtalelse. 

"Money" ble raskt en populær låt på amerikanske radiostasjoner like etter at "Dark Side of the Moon" ble gitt ut. Og en av årsakene til at albumet såpass raskt ble en storselger der borte. Som singel ble den først gitt ut 23. juni 1973, og oppnådde en fin 13. plass på Billboard. Den nådde også 10. plass i Australia, og 14. plass i Italia. "Time/"Us and Them" klarte bare en 101. plass i U.S.A. da den ble gitt ut.

Singlene "Money" og "Time"/"Us and Them".

I 1973 ble det også gitt ut en slags samleplate, kalt "A Nice Pair". For å bygge oppunder interessen "Dark Side of the Moon" hadde skapt rundt om, og da særlig i U.S.A. I den utbrettbare dobbel LPen fikk fikk platekjøperne Pink Floyds to første album "The Piper at the Gates of Dawn" og "A Saucerful of Secrets". To plater som nok var rimelig ukjent for amerikanerne.  "A Nice Pair" kom i ulike utgaver i U.S.A. og Storbritannia. På den amerikanske var albumversjonen av "Astronomy Domine" erstattet med den 8 minutt lange liveversjonen fra "Ummagumma". 

Hipgnosis som igjen var ansvarlige for coveret, hadde satt sammen 18 bilder på coveret, som hver for seg både var merkelige og humoristiske. Det midterste bildet viste "fotballlaget" Pink Floyd, med bandmedlemmer og roadies. Det var egentlig meningen at det var bokseren Floyd Patterson som skulle avbildes i midten av coveret. Men han hadde krevd hele 60.000 kroner som betaling for bruken, så ideen ble droppet.

A Nice Pair"

Salgsmessig gikk det brukbart i U.S.A. med 36. plass. Ellers var Norge det eneste landet i verden der plata kom inn på salgslistene, med 8. plass i mars 1974.

Suksessen med "Dark Side of the Moon" gjorde at medlemmene av bandet med ett ble veldig rike. Richard Wright og Roger Waters gikk da til innkjøp av store eiendommer, mens Nick som hadde vokst opp med en far som var svært bilinteressert, gikk til innkjøp av dyre sportsbiler. Som nevnt var en 1930 750cc Austin Chummy den første bilen Nick eide. Han kjøpte den for 200 kroner på den tiden han han studerte til arkitekt.

Nick valgte å selge boligen i Camden, og flytte et lite stykke nordover til Highgate i Nord-London. Stedet der Nick hadde bodd på slutten av 60-tallet. I den anledning måtte han ha et overgangslån for å kunne finansiere kjøpet. Banksjefen da lurte på om Nick hadde noe å stille i sikkerhet med for lånet. Han fortalte da at han hadde et nummer 1 album i U.S.A. Men bankmannen var ikke imponert av det, han ville ha noe mer håndfast.

I huset i Highgate var det også en hage, og i den hadde Nick en miniutgave av veteranbilen Bugatti. 

David Gilmour kjøpte seg et hus i Notting Hill, London, mens Wright kjøpte seg et landsted i Royston, som ligger i nærheten av Cambridge. Her installerte han også sitt eget hjemmestudio, kalt The Old Rectory. Huset til Richard og Juliette Wright ble raskt kjent for sine ville fester, der bruk av narkotika ble en naturlig ingrediens. 

Richard Wright: "It changed me in many ways because it brought a lot of money, and one feels very secure."

I tillegg til hus i England, investerte Pink Floyd i eiendom i utlandet. Wright og Gilmour kjøpte seg villaer på Rhodos, Waters kjøpte seg en villa i Volos på kysten av Hellas, mens Mason kjøpte en eiendom i Sør-Frankrike. 

Suksessen gjorde det også lettere å forhandle med andre amerikanske plateselskap, da avtalen med Capitol var kommet til veis ende. I Storbritannia var det EMI/Harvest som håndterte Pink Floyds utgivelser. Noe bandet var fornøyd med, da de fikk den kunstneriske friheten de ønsket. På vegne av Pink Floyd inngikk Steve O'Rourke avtale med Columbia Records (eid av CBS) høsten 1973. Også her fikk de lovnad om full kunstnerisk frihet, i tillegg til at selskapet hadde bedre distribusjonsnett, og større økonomiske muskler. For å skrive under avtalen fikk bandet 28 millioner kroner.

Fra 1974 og utover ble Pink Floyd representert av EMI/Harvest i Europa, og Columbia i Nord-Amerika.

I 1973 opprettet Pink Floyd selskapet Pink Floyd Music Publishing, for å bedre kunne ivareta rettighetene de hadde til bandet og musikken de ga ut. Bakgrunnen for opprettelsen, var at det nå var store penger involvert i bandets virksomhet, og fordi de fant ut at EMI i de tre foregående årene hadde unnlatt å kreve inn inntekter fra utlandet i hundretusenkroners klassen. 

Om 1972 hadde vært et aktivt år når det gjaldt antallet konserter, var ikke 1973 noe dårligere. I januar - mens de brukte det meste av tiden i studio for å gjøre ferdig "DSOTM", gjorde de 4 konserter i Frankrike. I mars dro de over til Nord-Amerika, der de gjennomførte 17 konserter. Under en av konsertene begynte det å brenne i lydanlegget, etter at noe pyrolyse ikke hadde fungert slik det var tenkt. Gnister og røyk veltet utover de som stod nærmest scenen.

Konsertscenen var bygd opp med hjelp fra Derek Meddings, som tidligere hadde laget effekter i James Bond filmer.

Bilde av folkene som fulgte Pink Floyd på deres "Dark Side of the Moon tur".

Og scenen som ble bygd opp til hver konsert.

Fra 1973 og utover ble Pink Floyd kjent som et band som sjelden stilte opp til intervjuer. Årsaken var delvis at de var irritert på musikkpressen som de følte var negativ til dem. Og delvis fordi Pink Floyd alltid gikk egne veier, og ikke ville stille opp til intervjuer - bare fordi det var forventet av dem. Under turneen i U.S.A. brukte de en egen PR mann som kun hadde som oppgave å takke nei til alle forespørsler om intervjuer og deltakelse i TV show. Adrian Maben (regissør, og venn av bandet): "That was the Pol Pot quality of Pink Floyd."

David Gilmour: "Once we realised we could sell records and tickets without having to talk to the press, we chose not to."

Konsertene Pink Floyd gjorde i 1973 var som før delt opp i to sett. Det første settet bestod gjerne av "Echoes", "Obscured by Clouds"/"When you're In" (slått sammen til en låt), "Childhood's End", og "Careful with that Axe, Eugene". Mens på det andre settet ble "Dark Side of the Moon" framført i sin helhet, med samme låtrekkefølge som på albumet. Som ekstranummer pleide de å framføre "One of These Days".

Konserthefte fra turneen i USA i 1973, der medlemmene

av Pink Floyd ble presentert som tegneseriefigurer. 

Etter to konserter i Earls Court Exhibition Hall i London i mai, dro de tilbake til U.S.A. i juni for å gjøre ytterligere 16 konserter. Dette på et tidspunkt der "Dark Side of the Moon" nettopp hadde vært nr. 1 på albumlisten i U.S.A. og interessen for Pink Floyd dermed var stor. I England hadde Pink Floyd vært vant til et publikum som satt på stolene sine og lyttet til musikken. i U.S.A. var publikum ute for å ha det morsomt på konsert. Å sitte stille i 23 minutt å høre "Echoes" var ikke noe for dem. De ønsket å drikke øl, de ønsket å danse - og de ønsket å høre "Money"... De ropte etter låta hele konserten gjennom, helt til Pink Floyd tilslutt spilt den. David Gilmour: "That's all you hear, throughout the show, until we finally played it: 'money... play money'."

Etter dette tok de seg en velfortjent ferie. Nick tok med seg kona Lindy til Sør-Frankrike, der de bodde i idylliske Vence, som ligger like nord for Monaco.

Fra juli til desember gjorde Pink Floyd kun 6 konserter - i England, Østerrike og Tyskland. Noe av årsaken til at Pink Floyd valgte å tone ned turnevirksomheten, var at flere av medlemmene, og de som jobbet i managementet var blitt familiefedre. Nicks datter Chloe var blitt to år, Richard var far til to, manager Steve O'Rourke hadde to døtre, og roadien Peter Watts hadde to barn. Faktisk var det Roger Waters som selv ikke hadde barn, som gikk i bresjen for å korte ned turneene, så man ikke var borte mer enn 14 dager i gangen. 

Høsten 1973 var Roger, Nick, Richard og David tilbake i Abbey Road, for å begynne arbeidet med en ny plate. EMI som nok kunne tenkt seg en "Dark Side of the Moon II", kom ikke med noen konkrete ønsker til bandet, noe de i ettertid satte pris på. Nick Mason mente dette kunne skyldes manager Steve O'Rourke som var flink til å prate på vegne av bandet, og sikkert stoppet det som måtte komme av føringer fra den kanten. 

Selv om de stilte med blanke ark, klarte de ikke å komme opp med noe som de kunne bygge videre på. De hadde heller ikke noen materiale til overs fra "Dark Side of the Moon" som de kunne bruke. De følte seg også psykisk og følelsesmessig nedslitt etter den forrige innspillingen. Roger Waters: "We were all completely exchausted for one reason or another."

Richard Wright: "The amazing success of 'Dark Side' put a lot of pressure on us."

Etter å ha oppnådd alt de ønsket seg med "Dark Side of the Moon" var det vanskelig å finne motivasjon. Waters: "All the things you wished for when you started a band had now happened. It had all come true. What do we do Now?"

Som nevnt hadde de følt den samme frustrasjonen i forbindelse med "Meddle" innspillingen, og som den gang valgte de å eksperimentere med lyder og instrumenter, i et forsøk på å komme opp med ideer de kunne jobbe videre utifra. Bla. gjorde de opptak av lyder i studioet.

Richard Wright: "These early sessions was falling within a difficult period."

I første omgang ble de enig om å spille inn en plate som utelukkende bestod av lyder som ikke var skapt av tradisjonelle instrumenter. De kalte prosjektet "Household projects".

Roadien Chris Adamson ble sendt i butikken for å kjøpe gjenstander som de kunne lage interessante lyder med. De tok opp lyden av et tre som blir sagd over, og lyden av en hammer som treffer en øks. De knuste vinglass og lyspærer. Og de brukte gummistrikk som bassgitar - spilt av på en lavere hastighet. Men det de kom opp med var ulike trommerytmer som de ikke klarte å inkorporere i en ferdig komposisjon. 

Lyden av våte fingre som sirkulerer langs randen av et vinglass, ble senere brukt i "Shine on Your Crazy Diamond Prt.1".

Alan Parsons: "I remember a rubber band (strikk) being stretched between two objects to make a bass sound, with matchsticks (fyrstikker) as frets (på gitaren). Actually, I was always rather disappointed it never came to anything."

I 2 måneder holdt de på med dette før de skjønte at det ikke førte noe sted. Samtidig var dette en fin måte å koble av på, der de kunne leke med lyder i stedet for å skape musikk. Ingenting av det de spilte inn i denne perioden ble brukt på plata, og i motsetning til det meste andre Pink Floyd har gjort i studio eller framført live, har det heller ikke dukket opp på bootleg senere. 

I ettertid så de tilbake på denne perioden med en viss oppgitthet. Nick Mason: "In 1973 it took us 2 months to assemble -slowly and laboriously - what could now probably be achieved in an afternoon."

I 1974 og 1975 søkte medlemmene av Pink Floyd ut av bandet, for å hente nye impulser gjennom å jobbe med andre artister. Nick Mason hadde fått tilbud fra sin gamle venn Robert Wyatt fra Soft Machine om å produsere hans album "Rock Bottom". Soft Machine var sammen med Pink Floyd et av de store bandene i psykedelia æraen i London. Wyatt - som selv var trommeslager, hadde nettopp falt ned fra et vindu og blitt lam, og kjente navn som Mike Oldfield, Hugh Hopper og Fred Frith ønsket å gå sammen for å hjelpe ham på plata. I tillegg til en flott plate, resulterte samarbeidet i at Nick Mason opptrådte på Top of the Pops med en coverversjon av The Monkees' "I'm a Believer".

I 1974 produserte Nick albumet "Round One" for folkrock bandet Principal Edwards - et band med hele 14 medlemmer.

Nick Mason (til høyre) på Top of the Pops sammen med Robert Wyatt.

I 1975 produserte Nick Wyatts album "Ruth is stranger than Richard". Samme år produserte han også "Shamal" for progrock bandet Gong.

Også David Gilmour stilte sin kunnskap til disposisjon for andre artister i denne perioden. I 1974 produserte han "Blue Pine Trees" for Cambridge bandet Unicorn. Samme år spilte han gitar på David Courtney's "First Day", og han spilte gitar på Roy Harpers album "HQ". Harper hadde opptrådt sammen med Pink Floyd i 1968, på "A Saucerful of Secrets". 

Mange unge håpefulle musikere så opp til Pink Floyd, og ønsket å få hjelp fra dem til å slå gjennom som artist. David Gilmour var en av de som fikk tilsendt mange demokassetter. En av dem var fra den 17 år gamle Kate Bush. Han hadde mottatt tapen fra sin kamerat Ricky Hopper, en mann som også var venn av Bush familien. Imponert av det han hørte formidlet Gilmour kontakt med den kjente produsenten Andrew Powell - kjent for symfonisk-orienterte utgivelser med bla. Alan Parsons Project og Chris de Burgh. Han hjalp til med et mer profesjonelt lydbilde på demoen, som så ble sendt ut til plateselskapene. EMI som også hadde Pink Floyd i stallen fikk tilslaget, og noen år etter toppet Kate Bush listene i Europa med sin store hit "Wuthering Heights" og albumet "The Kick Inside". Kate Bush kom senere til å gjøre enkeltopptredener sammen med David Gilmour. 

David Gilmour hjalp Kate Bush i den første fasen av karrieren hennes.

Waters og Wright deltok ikke på noen plateinnspillinger utenfor Pink Floyd i denne perioden.

I juni 1974 gjorde Pink Floyd en turne i Frankrike, som de etterpå husket tilbake på med gru.. Årsaken var at avtalen de hadde inngått med softdrinkmerket Gini i 1972 inneholdt en klausul om at sistnevnte skulle få lov til å sette opp reklamebanners og annet utstyr rundt scenen, når Pink Floyd opptrådte - for å promotere Gini. Nick Mason: "Like an unfortunate cat with a can tied to it's tail, we were followed everywhere we went in France by a frightful gaggle of groovy people in dark glasses and leather jackets." 

Pink Floyds roadies hadde et annet syn på saken, da de syntes det var morsomt å reise Frankrike rundt sammen med alle fotomodellene Gini hadde leid inn. 

Turneen i Frankrike ble fulgt opp med 22 konserter i Storbritannia, mellom september og desember 1974. Turneprogrammet og en turneposter var laget av filmillustratøren Gerald Scarfe. Waters og Mason var fascinert av hans arbeid med bildecollager, og ønsket at han skulle hjelpe dem med det visuelle når de var ute på turne. Senere kom samarbeidet også til å omfatte musikkvideoer ("Welcome to the Machine"), og albumillustrasjoner ("The Wall"). 

Illustrasjonene Gerald Scarfe laget for Pink Floyd i forbindelse med deres britiske turne i 1974.

I forkant av den britiske turneen hadde Roger og Nick fått laget et sett med filmer som ble vist på scenen mens de framførte "Dark Side of the Moon". Under "Speak to me" ble bildet av en måne prosjektert på den runde skjermen som var satt opp på scenen. Denne runde skjermen ble på mange måter et varemerke for Pink Floyd. Den kjente surferen George Greenough ble vist under framføringen av "The Great Gig in the Sky", mens landingslysene på et fly illustrerte "On the Run".

Venetta Fields og Carlena Williams som kalte seg The Blackberries, var korister for Pink Floyd på turneen. Begge to var amerikansk.

Til tross for at Pink Floyd gjorde langt færre konserter i 1974 enn i tidligere år, ble den britiske turneen en utmattende affære, med hjemlengsel og interne stridigheter. Hovedproblemet het Peter Watts, en mann som hadde vært sjefsroadie i 7 år, og som nå begynte å vise ustabil oppførsel. Og i mangel av noen sterk leder i bandet, visste ingen helt hvordan de skulle takle ham. Watts kunne bli sparket fra turneen av en av medlemmene, for deretter å bli tatt tilbake av en annen - samme kveld. De viste seg at Watts hadde store problemer med narkotika. Han ble sendt på avrusing på bandets regning, uten at det hjalp. I tillegg lot de ham bo i en leilighet bandet eide i McGregor road, Ladbroke, London.

I 1976 døde Peter Watts av en overdose. I hans sted ble lysmester Arthur Max ansatt som ny sjef for turnepersonellet. Amerikaneren Max hadde et ustyrlig temperament som gjorde at han stadig vekk kom i konflikt med de andre i staben, og folk de møtte på konsertarenaene rundt om. Så etter kort tid ble det bestemt at han måtte skiftes ut. Max ble avløst av Graeme Fleming. Senere hadde Max suksess i Hollywood, der han bla. ble nominert til Oscar for sitt bidrag til filmene "The Gladiator" og "American Gangster".

Som ny lydtekniker på turneen ble Brian Humphries ansatt. En mann som tidligere hadde vært lydtekniker på Pink Floyds album "More". Siden sist hadde han jobbet i BBC radio, og vært lydtekniker på turne med bandet Traffic. 

Også polsk-skotske Mick Kluczynski kom til å spille en sentral rolle når Pink Floyd var ute på turne, der han tok seg av lyd- og lysutstyret. Sistnevnte ble i ettertid husket for å ha spist 28 kokte egg etter hverandre. 

Når Pink Floyd var ute på turne stilte medlemmene som krav at hotellet de bodde på skulle ligge i nærheten av en golfbane. Når pressen fikk vite om dette, gjorde de et stort nummer av at bandet som sang om romreiser, sinnssykdom og død, egentlig var interessert i golf og squash.. Nick Mason: "We seemed to be more interested in booking squash courts than perfecting the set."

Sommeren 1974 møttes Nick, Roger, David og Richard i Unit Studios i London, i et nytt forsøk på å komme opp med materiale for en ny Pink Floyd plate. Med seg i studioet hadde de utkast til tre låter, som de kalte Shine On", "Gotta be Crazy" og "Raving and Drooling". Roger Waters hadde skrevet tekstene til alle tre. "Shine On" var delvis inspirert av Syd Barrett, mens de to andre viste en samfunnskritisk side av Waters. 

Alle disse tre låtene var å finne på albumet "British Winter Tour 74'" - som endel fans trodde var den nye utgivelsen fra Pink Floyd. I stedet var det en pent produsert bootleg, med opptak fra konserter de gjorde i England.

Bootlegen "British Winter Tour 74'"

"Gotta be Crazy" var ment som kritikk av platebransjen, som Waters mente var blitt maskinmessig og kynisk. Endel journalister tolket tekstlinjen: "You've got to keep everyone buying this shit", som en kritikk av av bandets fans - som kjøpte platene de ga ut. Noe som irriterte Pink Floyd, da det ikke var sånn de hadde ment det.

"Raving & Drooling" var en riffbasert låt som kunne minne om "One of These Days". Den og "Shine On" hadde blitt presentert for publikum under turneen i Frankrike. På enkelte av konsertene dediserte Waters "Shine On" til Syd Barrett. 

I 1974 hadde interessen for Syd Barretts skjebne igjen økt i pressen. Hovedårsaken var at han på den tiden hadde valgt å flytte tilbake til London. Her flyttet han inn i en leilighet som han leide i Chelsea. Penger til husleien hadde han gjennom royalties inntekter, som på den tiden hadde økt pga. salget av samleplata "Relics". I London gjorde Barrett flere merkelige ting som ble slått opp i avisene. Slik som å bite PF agent Bryan Morrison i fingeren, under en krangel de to hadde. Han ble også observert på gaten, kledd i damekjole. New Musical Express hadde også en større artikkel om Syd, der hans gamle venner fra Cambridge tiden ble intervjuet. Bla. David Gilmour. I 1974 ble også hans to soloalbum gitt ut pånytt. Som nevnt prøvde man å få Syd til å spille inn en tredje plate samme år, men det han kom opp med var ikke egnet til å gis ut på plate.

Alle spekulasjonene og omtalen av Barrett irriterte Roger Waters. Omtale som Waters følte ikke stemte med virkeligheten. Roger Waters: "I've never read an intelligent piece on Syd Barrett in any magazine, never!" 

"Shine on your Crazy Diamond" som "Shine On" ble omdøpt til, endte opp som en hyllest av Barrett, og et uttrykk for de følelsene Waters hadde for ham - og om savnet av ham. Roger Waters: "I wrote and rewrote and rewrote and rewrote that lyric. Because I wanted to be as close as possible to what I felt. There's a truthful feeling in that piece. That sort of indefinatable, inevitable melancholy about the disapperance of Syd."

I teksten til "Shine on your Crazy Diamond" får man små innblikk i Barretts liv, fra da han i ungdommen var en populær gutt som inspirerte de som var rundt ham: "Remember when you were young, you shone like the sun". Til den personen han nå var blitt, der mørket hadde skygget over hans lyse sider: "Now there's a look in your eyes, like black holes in the sky".

I et annet intervju benektet Waters at låta handlet om Syd Barrett, til tross for de opplagte referansene. Roger Waters: "Shine On' is not really about Syd—he's just a symbol for all the extremes of absence some people have to indulge in because it's the only way they can cope with how fucking sad it is, modern life, to withdraw completely. I found that terribly sad."

Melodien til "Shine on your Crazy Diamond" var skrevet av Gilmour, Wright og Waters i felleskap. Tanken var at den skulle fylle en hel albumside, slik "Echoes" hadde gjort på "Meddle". Med "Gotta be Crazy" og "Raving and Drooling" på den andre. Men Waters ønsket ikke å velge en så "enkel" løsning. Han ønsket i stedet å skape nok en temaplate, der savn/fraværet av noen, skulle være tema. Dette krevde at de satt seg ned og skrev flere låter enn de man allerede hadde. De andre i bandet var ikke like begeistret for Waters ønske om å lage en temaplate. Waters ønsket også at ondskapen som fantes i musikkindustrien skulle være et tema for plata. Noe de andre i bandet var ubekvem med, da de ikke delte Waters' syn. Richard Wright: "Roger's view wasn't necessarily my view."

"Gotta be Crazy" og "Raving and Drooling" som det ikke var plass for i det nye konseptet, ble dermed droppet.

Pink Floyd gikk nå inn i en tid med store indre stridigheter - med Waters på den ene siden, og Wright, Gilmour og Mason på den andre. Waters ble mer og mer udemokratisk i veivalgene. Noe som irriterte de andre. Ifølge Mason hadde de alle tre fortrolige samtaler med manager Steve O'Rourke, der uttrykte ønske om å forlate bandet. Pink Floyd stod i fare for å bli oppløst. Inntil videre valgte de likevel å fortsette sammen.

Det faktum at de alle 4 visste at det var store penger involvert i en Pink Floyd utgivelse, gjorde at de ble mer bevisst på hvor mye de hadde bidratt med på ved utformingen av en låt. Noe som heller ikke hjalp på samarbeidsklimaet.

Waters har senere omtalt innspillingen av albumet "Wish you Were Here", som: 'Wish you weren't here' - som et uttrykk for stemningen som rådde på den tiden.

Et annet problem som også dukket opp var at Alan Parsons, som var tiltenkt en sentral rolle på innspillingen av den nye plata, takket for seg. Han ble tilbudt jobben som deres faste lydtekniker, med 100.000 kroner i året i lønn. Men han valgte å takke nei, både fordi han heller ønsket royalties av platesalget, og fordi tilbudet kom litt for sent. Fokuset hans lå nå på prosjektet han og Eric Woolfson hadde (Alan Parsons Project), og da var det ikke tid til å jobbe med Pink Floyd. 

Alan Parsons: "They offered me 10,000 pounds a year to become their permanent sound engineer. But I also wanted a royalty on the next album, and Steve O'Rourke (manager) said no. I still think that If they'd offered me the job a few months earlier I would have taken it."

Kunnskapen og innspillingsteknikken fra "Dark Side of the Moon" tok Parsons med seg da han spilte inn de første albumene med Alan Parsons Project. Noe som gjør at man kan finne mange likheter mellom platene - til David Gilmour ergrelse.

David Gilmour slapper av med avislesing under innspillingen av "Wish You Were Here".

Jobben som lydtekniker gikk i stedet til Brian Humphries. Også John Leckie, som tidligere hadde hjulpet dem på "Meddle", kom inn på produksjonssiden.

Waters kom opp med to nye låter i "Have a Cigar" og "Welcome to the Machine", der begge var uttrykk for det hykleriet og grådigheten som Waters mente preget musikkbransjen. Sistnevnte låt hadde en "truende" stemning, skapt av et kjølig, maskinmessig synthkomp som gikk i bakgrunnen. Teksten handlet om en ung gutt som går inn i musikkbransjen med forventinger om å realisere sine drømmer. Men som i stedet ender opp som en nikkedukke for plateselskapet: "Welcome my son, welcome to the machine. What did you dream? It's alright we told you what to dream." 

Roger Waters: "The song is about the business situation which I find myself in."

Den dystre stemningen i "Welcome to the Machine" kan minne om den som preget flere av låtene på "The Wall". "Have a Cigar" som var mer gitarorientert, tok utgangspunkt i episoden med plateselskapsdirektøren som ikke visste hvem Pink Floyd var. Som et uttrykk for hans overfladiske forhold til den kunstneriske siden av musikkbransjen: "The band is just fantastic, that is really what I think. Oh by the way, which one's Pink?"

David Gilmour: "There were an awful lot of people who thought Pink Floyd was the name of the lead singer and that was Pink himself and the band. That's how it all came about, it was quite genuine."

Have a Cigar

I tillegg til "Shine on Your Crazy Diamond" var det tittellåta "Wish You Were Here" som uttrykte platas tema om savn. Det kjennetegnende gitarriffet i starten av låta hadde Gilmour kommet opp med en dag han satt hjemme og spilt på en akustisk gitar. Waters fikk høre riffet, og sammen skrev de "Wish You Were Here". Waters hadde allerede et utkast til tekst som ble brukt på låta. Visstnok tok han utgangspunkt i et dikt han hadde skrevet om Barrett. 

På side 2 av albumet gikk "Have a Cigar" rett over i "Wish You Were  Here". I mellom de to låtene hørte man noe radiostøy, som om noen drev og søkte opp en radiostasjon - og deretter fant fram til stasjonen som spilte "Wish you Were Here". Det var Gilmour selv som hadde spilt inn radiolydene, på sin egen bilstereo.

Etter at den britiske turneen ble avsluttet ved juletider 1974, kunne bandet konsentrere seg om innspillingen av albumet "Wish You Were Here". I januar 1975 møttes de i Abbey Road studios. Peter James som hadde assistert Alan Parsons på "Dark Side", ble nå Brian Humphries høyre hånd under innspillingen. Humphries var ikke vant med studioutstyret i Abbey Road, så han brukte litt tid på å få oversikten over det. Bla. klarte han å legge ekko på et bakgrunnskomp som Roger og Nick hadde brukt mange timer på å få slik de ønsket. Og da de ikke klarte å reversere feilen, måtte de spille det inn pånytt.

På musikersiden hadde de igjen fått med seg saksofonisten Dick Parry. Roy Harper som hadde samarbeidet med Pink Floyd ved flere anledninger tidligere, fikk æren av å ha hovedvokalen på "Have a Cigar". Årsaken var at Waters hadde slitt ut stemmen sin på "Shine on Your Crazy Diamond", mens Gilmour ikke ønsket å synge den, da han ikke følte seg komfortabel med teksten. Harper var tilfeldigvis opptatt med å spille inn plate i Abbey Road, på samme tid som Pink Floyd. 

Harper uttrykte den tvilende sarkasmen i "Have a Cigar" på en glimrende måte. Dessverre fikk han aldri betalt noe for jobben han gjorde den dagen. Harper vil ellers bli husket får å ha blitt hyllet på Led Zeppelin låta "Hats Off to (Roy) Harper", fra albumet "Led Zeppelin III".

Roger Waters: "Roy was in and out of the studio all the time. I can't remember who suggested he sing it - maybe I did. Probably hoping everyone would go: 'Oh no, Rog, you do it'. But they didn't. They all went 'Oh yeah, that's a good idea'."

David Gilmour og Roy Harper i passiar utenfor Abbey Road Studios.

To andre musikere som også tilfeldigvis var i Abbey Road studios på den tiden, var de klassiske fiolinistene Yehudi Menuhin og Stephane Grappelli. Gilmour inviterte dem over til studio 3, der Pink Floyd holdt til. Deres felespill ble brukt på slutten av tittellåta "Wish You Were Here", men lyden på opptakene ble satt så lavt at det er vanskelig å høre at de er der.

The Blackberries (Venetta Fields og Carlena Williams) koret på albumet.

I april tok Pink Floyd en pause fra innspillingen, for å istedet konsentrere seg om turnevirksomhet. 8. april stod de på scenen på Pacific Coliseum i Vancouver, Canada, som første konsert på turneen som fikk navnet "The North American tour", eller "Wish You were Here tour", som den senere er blitt omtalt som. 

Med seg på turneen hadde de kun saksofonisten Dick Parry og The Blackberries som korister.

Mellom 8. april og 28. juni gjorde de 28 konserter i U.S.A. og Canada. 5 av dem ble avholdt på Los Angeles Memorial Sports Arena. Alle konsertene i LA ble utsolgt. Til den ene konserten solgte de ut 67.000 billetter på en dag.

De 5 konsertene Pink Floyd gjorde i L.A. i april 1975 ble raskt utsolgt.

Publikum fikk presentert et storslagent show med bruk av fyrverkeri og flammer. I tillegg fløy et modellfly over de frammøtte under konserten - helt til det en dag krasjet og ikke kunne brukes mer. Under konserten i Boston var politiet tilstede for å påse at forbudet av bruk av fyrverkeri innendørs ble overholdt - et forbud Pink Floyd ikke hadde planer om å overholde. Fyrverkeriet ble smuglet inn - uten at politiets kontrollører så det. Og på slutten av konserten smalt det, til stor irritasjon fra politiet. Ifølge Nick Mason var det kun managerens irske navn (Steve O'Rourke), og kontakter i Boston, som hindret bandet fra å bli arrestert den dagen. Senere valgte de å bruke Derek Meddings - som de også tidligere hadde samarbeidet med, som fast pyrotekniker når de var ute på turne. Han hadde som nevnt hatt ansvaret for eksplosjonseffektene i mange James Bond filmer. Han visste hvordan man kunne lage imponerende eksplosjoner/fyrverkeri som amerikansk politi kunne godta. 

Under noen av konsertene hadde Pink Floyd også en pyramide hengende over scenen. Men den viste seg å bli for uhåndterlig å ha med gjøre. Og under konserten i Pittsburgh 20. juni slet den seg, og forsvant opp i luften som en ballong (da den var fylt med helium). På utsiden av stadionet gikk den i oppløsning, og restene havnet i en elv like ved.

Etter konserten i Los Angeles den 27. april hadde de en pause fram til 7. juni før de igjen skulle opptre (i Atlanta).  De valgte da å sette kursen tilbake mot England for å avslutte innspillingen av albumet "Wish You Were Here". 5. juni 1975 skjedde det som i ettertid gjerne sees på som en merkedag i Pink Floyds historie. 

Mens de satt i studio og jobbet med de siste detaljene kom det inn en mann som ingen dro kjensel på. Han var stor og fet, med barbert hode. I tillegg var han fussete kledd. Mason og co. lurte på hvordan denne karen hadde kommet seg forbi resepsjonen og inn i studioet der Pink Floyd holdt til. De antok at han kjente noen av lydteknikerne. David spurte Nick om han visste hvem det var. Men han så like spørrende ut som David. Det var Roger Waters som kjente igjen Syd, og som gjorde de andre oppmerksom på det. Richard Wright: "Roger said: 'You don't know who that guy is do you? It's Syd'."

Da Nick fikk vite at det var Syd Barrett som hadde valgt å besøke sine gamle bandkolleger, ble han svært forvirret. Nick Mason: "More than 20 years later I can still remember that rush of confusion. I was horrified by the phychical change."

Roger Waters: "I was in fucking tears."

Nick hadde ikke sett Syd på 7 år, og sist han så ham var han slank, pen, med sort krøllet hår. Alt dette var borte nå. David, Roger, Nick og Richard ble helt satt ut av dette overraskende besøket, og klarte ikke å si så mye fornuftig. Og ifølge Nick pratet Syd usammenhengende, med setninger som ikke ga mening. Noe som skapte en merkelig situasjon. For å ha noe å prate om, ble bakgrunnskompet til "Shine on your Crazy Diamond" avspilt, så Syd kunne få høre hva de holdt på med (Nick Mason som var tilstede er ikke helt sikker på om det var hyllesten til Syd som ble avspilt). Situasjonen ble bisarr da Syd lurte på når på låta han skulle komme inn med sitt gitarspill. Richard Wright: "Right, when do I put the guitar on?"

Litt senere på dagen ble Gilmour og hans gitartekniker Phil Taylor sittende med Syd i kantinen. Og da Syd ble spurt om hvordan han hadde det, fortalte han at han hadde en TV og et kjøleskap i leiligheten han bodde i. I kjøleskapet hadde han noen svinekoteletter, men han hadde problemer med at kotelettene falt ned hele tiden, så han måtte kjøpe nye.. David og Phil syntes det ble vanskelig å føre en samtale med Syd. Visstnok dukket Syd opp i studio 3 de neste to dagene også før han forsvant, for aldri å treffe de andre i bandet igjen. Dvs. noen hevder at Syd var tilstede i en middag som ble avholdt i Abbey Roads kantine, for å feire David Gilmour som noen dager tidligere hadde giftet seg med sin kjæreste Ginger Hasenbein. 

Barretts besøk i studio ga innspillingen av "Wish You were Here" en følelsesmessig dimensjon som de 4 satte pris på i ettertid. Nick Mason: "We should credit his presence as a catalyst to the piece."

Syd Barret ble fotografert under sitt besøk i Abbey Road studio den 5. juni 1975.

Ginger Hasenbein var amerikansk, og hun ble gift med David den 5. juni 1975. Sammen fikk de fire barn: Alice (f. 1976), Clare (f. 1979), Sara (f. 1983) og Matthew (f. 1986).

David Gilmour og Ginger Hasenbein på bryllupsdagen den 5. juni 1975.

På samme tid som Pink Floyd var iferd med å gjøre ferdig "Wish You Were Here" ble de kontaktet av Hipgnosis, som hadde laget utkast til plateomslag. De 5 bildene de presenterte hadde alle tema som var hentet fra låtene på plata. Pink Floyd likte bildene, og bestemte seg for å bruke alle på omslaget - i stedet for bare å velge ut et, slik de hadde gjort på "Dark Side of the Moon". Til forsiden av coveret valgte de ut bildet av to forretningsmenn som tar hverandre i hånda. Som et uttrykk for at en avtale er inngått. Forretningsmennene uttrykte kynismen i platebransjen, som bla. "Welcome to the Machine" handlet om. Flammene som omkranset den ene mannen, skulle illustrere frykten folk i bransjen hadde for å "brenne seg"/ta feil avgjørelser. Bildet ble tatt i Warner bros. studios i California.

Et utsnitt av albumcoveret til "Wish You Were Here".

Til innercoveret valgte man ut et stilistisk bilde av en stuper som er i ferd med å bryte vannflaten - slik at det ennå ikke er blitt ringer i vannet. I virkeligheten var det ikke et stup som ble fotografert, men en mann som stod på hendene i vannet. Bildet ble ikke tatt før vannet rundt ham var helt i ro, noe som krevde at svømmeren holdt pusten mens man ventet. Bildet ble tatt ved Mono Lake i California. Fraværet av ringer i vannet var ment å uttrykke platas tema, om fravær av noe.

Storm Thorgerson: "A dive without a splash? An action without it's trace? Is it present or absent?"

På innercoveret var det også et bilde av en forretningsmann som holder en LP plate. Det manglende ansiktet, og fraværet av ankler og håndledd var ment å uttrykke at han representerte et tomt skall. Bildet ble tatt i Yuma-ørkenen i California.

Turneen i Amerika ble avsluttet 28. juni 1975, med konsert på Ivor Wynne Stadium, i Hamilton, Ontario, Canada. 5. juli opptrådte de på Knebworth Park i Stevenage, England. Her fikk publikum muligheten til å bli kjent med materialet fra den nye plata, da de framførte "Have a Cigar", og "Shine on Your Crazy Diamond", i tillegg til "You gotta be Crazy" og "Raving and drooling". Dette ble siste gang Pink Floyd framførte "Echoes", og hele "Dark Side of the Moon" - med Waters som medlem av bandet. På Knebworth opptrådte også Steve Miller Band, Captain Beefheart og Roy Harper. Harper stod på scenen sammen med Pink Floyd under framføringen av "Have a Cigar".

Konserten på Knebworth skulle vise seg å bli den siste konserten Pink Floyd gjorde på 1 1/2 år.

12. september 1975 ble "Wish You Were Here" lagt ut for salg. Releasedato var den samme for Europa og Amerika. Musikkpressen var litt lunken til plata i første omgang. Men med årene er de fleste enige om at dette er en av de beste platene Pink Floyd noengang ga ut, og den har stadig vekk figurert på lister over tidenes beste plater. I 1998 kom den på 34. plass i en avstemning Q magazine hadde over tidenes beste plater. Rolling Stones magazine hadde den på en 209 plass i en tilsvarende avstemning, i 2003. I 2006 var det hele 40.000 mennesker som stemte fram sine favorittplater, i en avstemning New Musical Express hadde. "Wish You Were Here" kom her på en 41. plass, mens "Dark Side of the Moon" kom inn på topp 10 - med en 7. plass. I 2007 gikk "Wish You Were Here" helt til topps i en avstemning den store tyske radiostasjonen WDR2 hadde, da de skulle rangere tidenes beste plater.

I ettertid var også medlemmene av Pink Floyd svært fornøyd med "Wish You Were Here", noe de har gitt uttrykk for flere ganger.

Richard Wright: "Dark Side of the Moon' and 'Wish you were Here' are my favourites. But if I was forced to name one, 'Wish you Were Here'."

David Gilmour: "I for one would have to say that it is my favourite album, the 'Wish You Were Here' album. The end result of all that, whatever it was, definitely has left me an album I can live with very very happily. I like it very much."

Roger Waters: "The wine came out, and that led to what I think is our best album, the most colourful, the most feelingful." 

"Wish You Were Here" ble en nok en kunstnerisk og salgsmessig suksess.

I tillegg til kunstnerisk, ble "Wish You Were Here" også en kjempesuksess salgsmessig. Man klarte ikke å trykke opp nok eksemplarer av plata, enda fabrikken som produserte den jobbet overtid. Platebutikker fikk beskjed om at de kun fikk levert 50% av det de hadde bestilt. I U.S.A. var det lagt inn forhåndsbestillinger på hele 900.000 eksemplarer. Noe som var rekord for en Columbia utgivelse.

4. oktober gikk "Wish You Were Here" til topps i Storbritannia. Samme dag gikk den til topps i U.S.A. (to uker). At et album ligger som nummer 1 i verdens to største platemarked samtidig, forekommer svært sjelden. I Norge lå plata på 2. plass i 4 uker - kun slått av ABBAs selvtitulerte album. "Wish You Were Here" gikk også til topps i Australia, og på New Zealand. I Østerrike ble det 2. plass, i Tyskland 6. plass, i Italia 13. plass, og Sverige 14. plass. I sitt første år ute, ble det solgt hele 6 millioner eksemplarer. I 2004 hadde "Wish You Were Here" passert et salg på 14 millioner.

"Have a Cigar" ble gitt ut som eneste singel fra "Wish You Were Here", i land som Nederland og Italia. "Wish You Were Here" ble gitt ut som singel - i 1995, i forbindelse med utgivelsen av liveplata "P.U.L.S.E.".

På den tiden "Wish You Were Here" ble spilt inn, skrev Storm Thorgerson, og Waters' kamerat Nick Sedgwick notater, med tanke på å gi ut en bok om Pink Floyd. Sedgwick fulgte bla. Pink Floyd da var på turne i 1974. I starten var alle entusiastisk, men etter å ha lest noe av det Sedgwick skrev om ansvarsfordelingen i bandet, ble Gilmour svært negativ. Det hele endte med at bokplanene ble skrinlagt.

Det ble ikke gjennomført noen turne i etterkant av utgivelsen for å promotere det nye albumet. I stedet brukte Pink Floyd tid på å bygge opp selskapene Britannia Row audio (utleieselskap for lydutstyr), Britannia Row lighting (lyssystemer), og et eget innspillingsstudio - alt lokalisert i den 3 etasjes høye bygningen Britannia Row som Pink Floyd gikk til innkjøp av på den tiden. Brian Humphries og "husteknikeren" Nick Griffiths innredet studioet, som ble omtalt som "bunkersen" av bandet selv, men som offisielt het Britannia Row studios. Når Pink Floyd selv ikke brukte det ble det leid ut til andre artister. New Order og Joy Division er blant mange band som har spilt inn plater her.

Avtalen de hadde med EMI om ubegrenset med tid i Abbey Road studios var gått ut, dessuten var det en trend i tiden at de store bandene bygde opp sine egne platestudio, i stedet for å leie av andre.

Nick Mason: "We were not dissatisfied with Abbey Road, but we were spending so much time in the studios that it seemed worthwhile creating an environment we could customise for our needs.

En annen årsak til at 1976 ble et rolig år for Pink Floys som band, var at Roger Waters - som den kreative kraften i bandet, slet med et parforhold som ikke lenger fungerte. Han ble skilt fra Judy i 1975, etter at de to hadde vært sammen i 6 år. Han flyttet ut av parets hus, og inn i en leilighet Broxash Road i Islington, London. I 1976 ble Waters sammen med Lady Carolyn Christie - en dame som tidligere hadde vært gift med Grateful Dead manager Rock Scully. Christie var datter av en militær kaptein, og familien hennes var blant de rikeste i Storbritannia, med landeiendommer i Skottland og England. Hun var kjent som en blanding av aristokrat og rockebeib. Noe som stod i sterk kontrast til Waters sosialpolitiske bakgrunn. I 1987 ble Carolyn og Roger gift, og like etter ble de foreldre til Harry.

Roger Waters og Carolyn Christie.

1. april 1976 ble det gjort innbrudd hos David Gilmour, og gitarer verd 65.000 kroner ble stjålet.

I april begynte Pink Floyd arbeidet med sitt neste studioalbum. I motsetning til de to foregående albumene som ble til over en lengre tidsperiode, brukte de ikke lang tid på denne innspillingen. Noe av årsaken var at de allerede hadde skrevet mye av materialet som tilslutt kom til å ende opp på albumet som fikk navnet "Animals". Bla. hentet de fram "Raving and drooling" og "Gotta be Crazy" - de to låtene som ble vraket fra forrige utgivelse, og skrev dem om. På "Animals" er de kjent under navnene "Sheep" og "Dogs". "Pigs on the Wing" 1 & 2 var skrevet av Waters i siste fase av innspillingen av "Wish You Were Here". Mens "Pigs (three different Ones)" hadde musikalske likhetstrekk med "Have a Cigar".

Som med de to foregående utgivesene ønsket Roger Waters å lage et konseptalbum. Men der "Dark Side of the Moon" og "Wish You Were" omhandlet menneskelige følelser og tanker, ønsket han gjennom "Animals" å uttrykke sin misnøye med den sosialpolitiske situasjonen i Storbritannia. Og da særlig kapitalismen som han mente gjorde folk til viljeløse dyr, som ikke hadde evne/vilje til å protestere mot den urett som ble begått mot dem. Waters var inspirert av George Orwells kjente bok "Animal Farm", der handlingen var lagt til en bondegård. Dyrene på gården var misfornøyd med måten de ble behandlet av bonden, så de jaget ham bort, og tok over driften av gården selv. I starten gikk det bra, men etter hvert tok grisene over styringen, og utviklet seg til å bli hensynløse ledere. Under seg hadde de hundene som håndhevet lovene grisene laget. Nederst på rangstigen befant sauene seg som lot seg undertrykke av de over seg, uten å gjøre motstand. Orwell hadde hatt revolusjonen i Sovjetunionen - og Stalinismen som senere fulgte, i tankene da han skrev boken. 

George Orwells bok "Animal Farm" som inspirerte Roger Waters.

Waters omdefinerte "bondegården" til å omhandle den verden han så rundt seg. "Animal Farms" inndeling av samfunnsgruppene i tre ulike nivå, som hver representerte griser, hunder og sauer, ble beholdt av Waters. 

"Animals" ble en svært politisk - og til tider mørk plate, der Waters framstod som både bitter og uforsonlig i sin omtale av samfunnet. Men i motsetning til "Animal farm" valgte Waters å gi plata en lykkelig slutt, der sauene reiste seg og vant over undertrykkerne.  

På samme tid som Pink Floyd jobbet med "Animals", sprang det fram en ny ungdomsbevegelse i England kalt pønk. Den var en protest mot det bestående samfunnet, og autoritetene der. Ungdommen som vokste opp følte de ikke hadde noen framtid - mulighetene til å få seg jobb var dårlig, og de følte at de ikke ble lyttet til. Pønkerne uttrykte sine holdninger på ulike måter, bla. gjennom graffiti, kleskoder, opptøyer, og musikk. 

The Clash og The Sex Pistols var de store bandene i den første fasen av den britiske pønkbevegelsen. Og i tillegg til å rette sin skyts mot politikerne og samfunnsinstitusjonene i samfunnet, lot de sin vrede gå utover gigantene inne rocken, som etter deres mening laget pompøs flinkis musikk, som var fjern fra den virkelighet ungdommen levde i. Det var særlig progrock band som Pink Floyd, Genesis, Emerson, Lake & Palmer, Yes og Jethro Tull som ble skyteskive for pønkernes vrede - der de gjerne ble omtalt som dinosaur rock, da de etter deres mening var overdimensjonert og forhistorisk. Johnny Rotten fra The Sex Pistols som gjerne ble sett på som en frontfigur i den nye ungdomsbevegelsen, ble observert med en T-skjorte, med påskriften "I hate Pink Floyd".

Pink Floyd hadde sympati med ungdommen, og de kjente til problemene nye band hadde med å skaffe seg platekontrakt, i en tid da plateselskapene gikk for artister som allerede var etablert. De hadde også sansen for energien i musikken, med låter som gjerne ikke varte mer enn to minutt. Noe som stod i sterk kontrast til Pink Floyds låter som gjerne gikk over hele albumsider. Som et forsvar av det de stod for mente Nick Mason at det var greit med en ny generasjon rockeband, men at man burde beholde noen av de gamle "dinosaur" bandene. Nick Mason: "Of course, you don't want the world populated only with dinosaurs. But it's a terribly good thing to keep some of them alive."

Så til tross for at Pink Floyd på denne tiden uttrykte mye av den samme kritikken mot samfunnet og kapitalismen som pønken forfektet, ble de utpekt som fiender. Noe de syntes var underlig. I 1966-67 var det Pink Floyd som representerte den nye ungdoms/undergrunnskulturen. Og kun 10 år senere var de blitt "degradert" til representanter for establishmentet. Nick Mason: "The ten-year cycle had turned".

At Johnny Rotten var gammel Hawkwind fan, og at en annen i Sex Pistols var Pink Floyd fan, framstod som underlig. Og ekstra underlig var det at det kjente pønkbandet The Damned forespurte Nick Mason om han kunne tenke seg å produsere albumet "Music for Pleasure" (1977) - noe han takket ja til.

Stemningen i Britannia Row studios, der "Animals" ble spilt inn var god. Nick, Roger, Richard og David følte i større grad enn tidligere at de var sammensveiset som en gruppe. Roger var i en kreativ fase, med mange gode ideer. Og innspillingen som foregikk mellom april og november 1977, forløp uten de store utfordringene. Nick Mason: "My memory of this period is that I enjoyed making this album more than 'Wish You Were Here''. Compared to some of our earlier efforts, 'Animals' was really quite a straightforward album. My view is that it was not as complex in it's construction as 'Dark Side' or 'Wish You Were Here'.

Likefullt var ikke de andre like fornøyd med måten Waters tok kontroll over innspillingen. Med unntak av "Dogs", skrev han og sang hovedvokal på alle låtene på plata. David Gilmour som stod bak mye av det beste Pink Floyd tidligere hadde laget, måtte nøye seg med å spille gitar på denne plata. Noe han gjorde på en måte som gjerne har blitt trukket fram fra "Animals" albumet. Slik som på "Dogs".

Nick Mason: "Roger was really keeping David down, and frustrating him deliberately (med overlegg)."

Gilmour gjorde også det meste av basspillet på plata, i stedet for Roger Waters. Noe av årsaken til Gilmours manglende bidrag, var at han ble far for første gang på denne tiden, til en jente som fikk navnet Alice.

Richard Wright som var kreditert som låtskriver på 11 av 12 spor på "Wish You Were Here", skrev ikke noen av låtene på "Animals". Richard Wright: "It was partly my fault, because I didn't push my material. Or I was too lazy to write something."

I likhet med Waters slet Wright på hjemmebane. Ekteskapet med Juliette - som han hadde vært sammen med siden ungdommen, skrantet. Noe som gjorde at han hadde problemer med å konsentrere seg om innspillingen. Wright fikk også problemer med å forholde seg til Waters, som han mente hadde utviklet et stort ego. Waters på sin side mente at det var pga. av ham at de fortsatt holdt det gående som et suksessrikt band. Waters og Wright ble motpolene i Pink Floyd, som stadig var i tottene på hverandre.

Richard Wright: "'Animals' was a slog. It wasn't a fun record to make, but this was when Roger really started to believe that he was the sole writer for the band. He believed that it was only because of him that the band was still going, and obviously, when he started to develop his ego trips, the person he would have his conflicts with would be me."

Som sist hadde de med seg Brian Humphries som medprodusent/lydtekniker på innspillingen. 

Også gitaresset Terence "Snowy" White deltok på innspillingen, selv om hans bidrag ikke ble å finne på den ordinære utgivelsen av "Animals" (deltok på 8 spors versjonen av "Pigs on the Wing"). Han var blitt anbefalt til Gilmour av Hilary Walker, som på den tiden jobbet med Kate Bush. White var også en kamerat av blueslegenden Peter Green.

Da White ankom studio ble han møtt av Gilmour med ordene: "You wouldn't be here If you couldn't play, would you?" 

Det var først og fremst med tanke på den neste turneen Pink Floyd skulle ut på, at de følte behovet for 2 gitarister på scenen. Flere av Gilmours gitarspor på de siste platene var lagt oppå hverandre, noe som krevde to gitarister når de skulle framføres live. Snowy White kom senere til å bli et kjent navn i musikkbransjen, både som medlem av Thin Lizzy, og som soloartist med topp 10 hiten "Bird of Paradise" (1983).

Snowy White

Utover dette hentet de ikke inn flere musikere eller sangere - verken saksofonisten Dick Parry eller koristene The Blackberries. Nick Mason mente det var fordi det ikke var plass til flere enn bandet i det lille studioet de hadde innredet i Britannia Row.

"Animals" bestod av kun 5 spor. Den åpnet med "Pigs on the Wing 1" - en låt på kun ett minutt og tjuefire sekunder, noe som stod i sterk kontrast til de neste tre låtene på plata som alle var på over 10 minutt. "Pigs on the Wing" kan sees både som et uttrykk for Waters' kjærlighet til Carolyn Christie, og som et budskap om at vi er bedre rustet til å kjempe mot smertene om vi står sammen: "We would zig zag our way through the boredom and pain." - til tonene fra Waters' akustiske gitar. 

"Dogs" som fulgte, startet også med akustisk gitar, før det ble fylt på med flere instrumenter. Midtveis i "Dogs" kunne man i bakgrunnen høre bjeffing - som for å uttrykke linken mellom hundene og de stormannsgale forretningsmennene låta handler om. Bildet av hunder ble brukt som en metafor for disse menneskene som i sitt fokus på egne egoer og karrierer ødelegger seg selv og andre. Gilmour og Waters delte vokalen på "Dogs".

"Pigs (Three Different Ones)" startet med grisegrynting, og ordene "Big man, pig man, ha ha charade (narr) you are." Gryntingen ble skapt ved at Gilmour laget orale lyder gjennom en talk box. Grisene var ifølge Waters menneskene på toppen av samfunnsstigen som dikterer og undertrykker de under seg. I "Pigs" lar Waters sin vrede gå spesielt utover Mary Whitehouse - som blir nevnt ved navn, fordi hun prøver å diktere hvilke følelser folk skal ha. Whitehouse var på 70-talllet kjent som en religiøs dame som gjennom media forfektet moralske verdier med bakgrunn i sin kristne tro - noe Waters syntes var hyklersk. Roger Waters: "I kept throwing that verse about Mary Whitehouse away. But I kept coming back to it."

2. vers på "Pigs" skal visstnok omhandle Margaret Thatcher, som på den tiden var opposisjonsleder for de Konservative: "You're hot stuff with a hatpin, and good fun with a hand gun."

Mary Whitehouse og Mary Whitehouse ble skyteskive for Roger Waters på "Pigs".

Etter å ha omtalt hundene og grisene, var turen kommet til sauene - i "Sheep". Låta startet og sluttet med lyden av en saueflokk. 6.27 minutt ut i låta kan man i bakgrunnen høre noe som høres ut som en salme bli lest opp. Og i ordene kan den minne om Hyrdesalmen fra Salmenes bok i Bibelen, der Gud blir omtalt som en hyrde som tar vare på oss. I "Sheep" derimot, er denne Gud/hyrden en ond person som får oss til å lyve, og som henger oss opp på kroker, for deretter å "omvende" oss til lammekoteletter. "For se! Han har stor makt og stor sult."

"Animals" ble avsluttet på samme måte som den startet - med "Pigs on the Wing". Part 2 fungerer som en naturlig fortsettelse av Part 1. Waters omtaler seg her som en av hundene, som endelig har funnet ly mot de diktatoriske grisene. I likhet  med Part I, kan man kan se teksten som et uttrykk for de følelsene Waters hadde for Carolyn Christie: "You know that I care what happens to you. And I know that you care for me. So I don't feel alone."

Innspillingen av "Animals" ble avsluttet ved juletider i 1976.

Som nevnt blir plata av mange oppfattet som mer dyster enn de to foregående, og den hadde heller ikke låter med hitpotensial, slik som "Money" og "Shine on Your Crazy Diamond". Noe også musikkpressen som først anmeldte "Animals" sa seg enig i. Roger Waters: "It's a very violent album. Violence temperede with sadness."

De fleste syntes likefullt at "Animals" var en spennende plate, der det i stedet for iørefallende melodier og vokalarrangement, var stemningen på plata som fascinerte. I tillegg til Gilmours eminente gitarspill.

Pink Floyd fikk også skryt for å vise samfunnsengasjement, et engasjement som gjorde at de minnet mer om samtidens pønkere, enn prog-rock band som de tidligere var å sammenligne med - slik som Yes og Emerson, Lake & Palmer.

"Animals" har i alle år vært en favoritt blant Pink Floyd fansen. På Rateyourmusic.com er "Animals" på 3. plass over beste Pink Floyd album, med "Dark Side of the Moon" og "Wish You were Here" på plassene foran.

Hipgnosis bygget oppunder dette dystre preget på bildene som ble brukt i innercoveret på "Animals" - som alle var dystre, i nyanser av svart/grått.

Det som "Animals" muligens vil bli husket for mer enn disse bildene - og kanskje også mer enn selve musikken, er coverbildet, med den oppblåsbare grisen som henger høyt i lufta over kraftstasjonen Battersea i London. 

Hipgnosis hadde flere ideer til coverbilde som de presenterte for Pink Floyd. Bla. et bilde av en unge som kommer inn på foreldrenes soverom mens de har sex, eller "parer som dyr" som var budskapet de ønsket å uttrykke. Waters var ikke imponert av det Hipgnosis hadde å presentere, noe han fortalte dem med klare ord. Etter møtet med Thorgerson satt han igjen med inntrykket av at om han ikke var fornøyd med de hadde laget, kunne han heller komme opp med noe bedre selv - noe han bestemte seg for å prøve på. 

På den tiden bodde Waters ved Clapham Common (park) i sør-London, og på vei til jobb i Britannia Row studios passerte han Battersea Power station, som med sin enorme størrelse (Europas største murbygning), symmetri, og 4 piper, utgjør et blikkfang utenom det vanlige. Waters fikk da en ide om at kraftstasjonen som på den tiden var i ferd med å bli avviklet, kunne egne seg som coverbilde.

 Battersea, slik det ble avbildet på innercoveret til "Animals".

Waters tok kontakt med det tyske selskapet Ballon Fabrik som tidligere hadde laget Zeppelin luftskip, og han kontaktet den australske kunstneren Jeffrey Shaw, som på den tiden drev Eventstructure Research Group i Amsterdam. Sammen skapte de den oppblåsbare grisen (kalt Algie) som prydet coveret av "Animals". Og som fungerte som en god illustrasjon for "Pigs on the wing", og det positive budskapet som "Pigs on the wing Part 2" uttrykker. Roger Waters: "It's a symbol of hope."

Hipgnosis var ikke involvert i denne kreative fasen av det som skulle ende opp som coverbilde til "Animals". Men da de fikk høre om Waters' prosjekt, tilbød de seg å ordne med det praktiske, bla. ved å stille med 14 fotografer som kunne forevige grisen og Battersea.

Det var meningen at coverbildet skulle tas 2. desember 1976, men pga. dårlig vær måtte de utsette fotograferingen til senere. Og da de igjen skulle ta bilde av den flygende grisen - som var fylt med helium, slet den seg fra festene som holdt den nede. Den forsvant deretter opp i skyene, og landet ikke før den hadde nådd Kent! - mange mil lenger sør, på jordet til en sint bonde. Underveis hadde den passert et jagerfly på vei til Heathrow, og et politihelikopter ble sendt opp i luften for å finne ut hva dette var for noe. Deretter ble det sendt ut et generelt varsel til alle fly i nærheten, om at en rosa gris var løs over hovedstaden.. en stund fryktet man at grisen ville ta turen over den Britiske kanal, og inn i Tyskland. 

'Pig on the Wing' over Battersea.

Grisen ble lappet sammen, og en tredje fotosession ble arrangert. Og selv om Waters ikke hadde ønsket noen bildemanipulasjon på coveret, valgte man å sette sammen et bilde av grisen tatt den tredje dagen, med bildet av Battersea tatt den første dagen, med de maleriske skyene.

Selv om fotosessionen ikke gikk som den skulle, endte den opp som en av de mest sagnomsuste i historien. I tillegg til flere gode bilder av grisens luftferd, fikk de involverte seg også en god latter. Den oppblåsbare grisen har senere blitt et varemerke for Pink Floyd når de har vært ute på turne. Der den stort sett alltid har vært å se høyt oppe i luften over scenen.

"Animals"

Roger Waters stod oppført som ansvarlig for "Sleeve design" på "Animals", ettersom det var han som hadde hatt ideen til det hele. Storm Thorgerson mente likefullt at Hipgnosis burde ha sin andel av æren for coveret. Så da sistnevnte litt senere ga ut boken "Walk away Rene", som var en samling av deres arbeider, hadde de tatt med coveret til "Animals" i boken. Dette fikk Roger Waters til å se rødt. Så ille tok han det, at det ble slutten på et langvarig samarbeid med Storm Thorgerson, og slutten på et vennskap som hadde vart siden barndommen. Roger Waters: "I rather fell out with Storm when he included that sleeve in a book of their album designs, because it had nothing to do with them."

Tilbake stod en lamslått Thorgerson. Ifølge ham selv tok det 3-4 år før han kom til seg selv, og klarte å gå videre i livet. Storm Thorgerson: "i was upset about it for the first three or four years, and then I had to go on."

"Animals" ble lagt ut for salg 23. januar 1977. Og til tross for at plata ikke ble regnet som like tilgjengelig som de to foregående, ble den en ny salgssuksess for Pink Floyd, med 2. plass i Storbritannia, 3. plass i U.S.A. 2. plass i Norge (bak "Hotel California": The Eagles), 1. plass i New Zealand, 1. plass i Tyskland, 2. plass i Østerrike, 3. plass i Sverige, og 2. plass i Australia.

Det ble ikke gitt ut noen singler fra "Animals"

I forbindelse med utgivelsen av "Animals" ble det holdt en pressekonferanse på Britannia Row studios, der plata ble spilt, men uten at medlemmer fra bandet var tilstede. Kun manager Steve O'Rourke.

I januar 1977 dro Pink Floyd ut på sin første turne på flere år. Med seg på scenen hadde de Snowy White, som spilte gitar og bass. Og de hadde med seg saksofonisten Dick Parry, som også gjorde noe tangentspill. Verken The Blackberries eller noen andre korister ble brukt på turneen. Konsertene startet gjerne med at Snowy White stod alene på scenen med sin bassgitar, der han introduserte "Sheep" - mens publikum så ut som spørsmålstegn, ettersom de ikke hadde noen ide om hvem denne karen var.

Det tekniske utstyret var ytterligere forbedret fra siste turne, med et enda større PA-anlegg, og et high-tech kontrollbord hvor man kunne kjøre lyden ut gjennom 40 lydkanaler. Sceneshowet på turneen som fikk navnet "Animals tour", var så storslagent og plasskrevende ar det kun var sportsarenaer og fotballstadioner som var store nok til å gi showet den plassen det krevde. I tillegg til grisen ble også laget heliumballonger som skulle forestille en familie, med far - mor - og 2,4 barn. Under konsertene i U.S.A. ble det også presentert oppblåsbare biler, kjøleskap og TVer. Det ble også presentert et storslagent multimediashow.

"Animals" grisen før den ble fylt med helium, under en konsert i Rotterdam, Nederland i 1977.

Det var ikke alltid at ting gikk som de skulle. Under en konsert i Frankfurt var røyken fra scenen så tykk, at folk ikke så noe som helst. I sin misnøye begynte de å kaste flasker mot scenen. For at lyd, bilde, og effekter skulle korrespondere i tid, ble showet veldig statisk, med liten plass til improvisasjon. Noe annet som irriterte publikum, var at Roger Waters hadde på seg øretelefoner for å kontrollere at gitarspillet hans stemte med det andre som foregikk rundt ham. Det så ut som om han var isolert i sin egen verden, og at han var uinteressert i publikum. 

Turneen fikk også en lunken mottagelse hos musikkjournalistene. 

"Animals Tour" åpnet i 23. januar 1977, i Dortmund, Tyskland. Etter 29 konserter i Europa, satte de kurs for Nord-Amerika i april. 

Turneplakat fra Tyskland, i forbindelse med "Animals Tour".

De endret samtidig navn på turneen til "In the Flesh tour". Det ble brukt store summer på å promotere konsertene i U.S.A. Bla. ble det satt inn helsides annonser i Billboard magazine og The New York Times. Og da de skulle opptre i Madison Square garden i New York, ble det arrangert en parade på 6th Avenue, med heliumfylte griser og sauer. Mellom 22. april og 6. juli gjorde de 25 konserter i U.S.A. og en i Canada (Montreal). Som på tidligere konserter i U.S.A. lot Waters seg irritere over publikum, som gjerne var overstadig beruset, høylydt, og helst ønsket musikk de kunne danse til.  

Stemningen innad i bandet var på bristepunktet under turneen. Roger Waters distanserte seg fullstendig fra de andre. Han bodde for seg selv, og ankom konsertstedet kort tid før de skulle spille, og dro like etter - uten å si så mange ord til de andre. Det var også et problem at Ginger Gilmour og Waters' kjæreste Carolyne overhodet ikke fant tonen. Bakgrunnen og interessene deres var vidt forskjellige. Carolyne hadde ifølge de andre i bandet negativ påvirkning på Roger. Der han forandret seg fra å være en dedisert sosialist, til å bli en som ønsket å bli endel av det britiske aristokratiet. Bla. gikk han til innkjøp av et storslått gods i Kimbridge, sør i England. Noe som irriterte Richard Wright grenseløst, ettersom han noen år tidligere var blitt beskyldt av Waters for å ha "solgt seg ut", da han gikk til innkjøp av et hus på landet. Wright anklaget Waters for å være en hykler. 

Uvennskapet mellom Wright og Waters gikk så langt at førstnevnte satte seg på et fly tilbake til England med beskjed til de andre om at han hadde sluttet i bandet. Manager Steve O'Rourke klarte å overtale ham til å komme tilbake og avslutte turneen. 

Også Waters var lei av turneen, noe han uttrykte ved å rope ut hvilket nummer i rekken av konserter dette var - fra scenekanten, så alle hørte det. På den måten telte han seg opp til den siste konserten på turneen, som han så fram til.

Roger Waters: "After the 1977 tour I became seriously deranged (forstyrret, syk) - or maybe arranged - about stadium gigs. Because I do think they are awful."

Medlemmene av Pink Floyd fotografert i løpet av deres "Animals Tour".

Denne siste konserten, som ble avholdt i Montreal, Canada, er i ettertid blitt en av de mest omtalte i Pink Floyds historie. Waters var lei av turneen, og lei av de andre i bandet. Han var irritert på noe fyrverkeri som gikk av mens bandet framførte "Pigs on the Wing", og "Wish You Were Here". Men først og fremst var han lei av skrikingen og ropingen fra publikum. Det var særlig en gruppe mennesker nær scenen, som ifølge Nick Mason var svært irriterende. I pausen mellom låtene ropte de ut forslag til låter de ønsket bandet skulle spille, bla. "Careful with that Axe, Eugene". Dette fikk det til å koke over for Waters, som gikk bort til den ene av dem og spyttet ham i ansiktet. David Gilmour fikk med seg opptrinnet, og i protest mot Waters' handlig forlot han scenen før de skulle i gang med ekstranummeret - som dermed måtte gjennomføres uten ham. David Gilmour: "I thought it was a great shame to end a six-month tour with a rotten show." 

I likhet med Wright vurderte Gilmour om det var noen vits å fortsette med Pink Floyd etter dette. I tillegg til samarbeidsproblemene med Waters, følte Gilmour at de nå hadde oppnådd den suksessen som det var mulig for Pink Floyd å oppnå. Det var vanskelig å finne inspirasjon til å forsøke å oppnå noe mer.

Hendelsen i Montreal gjorde at Roger Waters begynte å leke med tanken om å bygge opp en "mur" mellom bandet på scenen, og publikum. Slik at de slapp å ha de så tett innpå seg. Nick Mason: "This incident just indicated that establishing any kind of bond (bånd) with the audience was becoming increasingly difficult."

Hendelsen ble også en inspirasjon da Waters skulle finne tema til det neste Pink Floyd albumet.

Backstage på denne konserten hadde Waters og manager Steve O'Rourke lekeslåss, hvorpå Waters skadet foten sin slik at han måtte kjøres til et sykehus i nærheten. I bilen satt også en psykolog som Waters kone kjente gjennom sin gamle sjef, canadieren Bob Ezrin. Waters fortalte psykologen om hvordan han til tider ønsket å bygge en vegg mellom seg selv og publikum. Psykologen berømmet Waters for ideen, og mente at dette var noe han burde jobbe videre med den, som et eget konsept. 

På denne tiden fikk bandet et annet problem å hanskes med også. I 1976 hadde de gått inn med penger fra salget av "Dark Side of the Moon" og "Wish You Were Here", i selskapet Norton Warburg group. Årsaken var at inntektene fra platesalget ble beskattet med opptil 83%, av britiske skattemyndigheter. Finansrådgiverne i NWG investerte oppimot 33 millioner kroner for Pink Floyd. Selskaper de investerte penger i var bla. et som produserte robåter i karbonfiber, en pizzarestaurant på en flytende lekter, et bilutleiefirma, og et skateboard firma. Det ble snart klart at Pink Floyd tapte store penger på investeringene. Og siden de var opptatt med turneen hadde de ikke mulighet til å følge opp pengebruken. Det endte med at samarbeidet med NWG ble avsluttet, og at Pink Floyd krevde erstatning for tapet de var blitt påført. Noe som (kun) ga dem en tilbakebetaling på 7,4 millioner kroner.

I stedet for å  begynne arbeidet med det neste Pink Floyd albumet, valgte Nick og David å bruke tiden etter turneen til å spille inn soloalbum, noe ingen av dem hadde gjort tidligere - oppmuntret av sine koner. David slo seg sammen med sin tidligere kamerater fra Joker's Wild tiden, Richard Wills og Willie Wilson, og spilte inn albumet "David Gilmour". Plata bar preg av at de tre ønsket å gå tilbake til sine røtter innen bluesen, der de jammet seg gjennom flere av låtene. Høydepunktene på plata var rockeren "Cry from the Street", den søtladne "So far away", "I can't breathe anymore" (som hadde mye Pink Floyd i seg). Og "There's no way out of here", som endte opp som singelutgivelse fra "David Gilmour". Plata var produsert av Gilmour, og han spilte både gitar, keyboard, og sang på den. Innspillingen fant sted i Super Bear studios i Frankrike, mellom desember 1977 og januar 1978. En låt Gilmour skrev på denne tiden, men som ikke ble brukt på plata, var Pink Floyd klassikeren "Comfortably Numb".

Selv om denne soloplata på sett og vis kom i konflikt med arbeidet med den neste Pink Floyd plata, følte Gilmour at det var viktig for selvtilliten at han fikk spilt den inn.

David Gilmour: "This album was important to me in terms of self respect. At first I didn't think my name was big enough to carry it. Being in a group for so long can be a bit claustrophobic, and I needed to step out from behind Pink Floyd's shadow."

"David Gilmour" fikk lunken mottagelse blant PF fans og presse da den ble gitt ut 25. mai 1978, og den solgte heller ikke så bra. I U.S.A. ble det 29. plass, i Storbritannia 17. plass, i Sverige 21. plass, mens i Norge nådde den ikke VG-lista.

Albumet "David Gilmour", med bildet av Gilmour tatt utenfor studioet han hadde på farmen i Essex.

I 1978 var David Gilmour også med og produserte Kate Bush' singel "The Man with the Child in His Eyes". En singel som nådde en fin 6. plass i Storbritannia.

Til sin soloutgivelse valgte Richard Wright å slå seg sammen med mange av de største navnene innen rocken på slutten av 70-tallet. Slik som saksofonisten Mel Collins (King Crimson, Camel, Bryan Ferry), Snowy White (Pink Floyd), og Larry Steele (Cat Stevens, Stephen Stills, Elton John). Plata som fikk navnet "Wet dream" var keyboardbasert, akkompagnert av Wrights vokal på de fleste av låtene. "Against the Odds" skrev han sammen med kona Juliette Wright. Problemene de to hadde i ekteskapet preget tekstene på flere av låtene på plata.

I likhet med Davuid Gilmour, valgte Wright å spille inn plata i Super Bear studios i Frankrike.

Resultatet ble likevel ikke minneverdig,  og "Wet Dream" solgte dårlig i alle land der den ble gitt ut. Med årene har den blitt relansert flere ganger. Også for Wright var det viktig å få gitt ut en soloplate, for gjennom den å få gi uttrykk for sin kreative side på en annen måte. 

Richard Wright: "Doing this album has helped me get back my creative energies for the next Floyd thing."

Richard Wrights album "Wet dream". I likhet med Gilmours soloalbum var coveret laget av Hipgnosis.

Også Nick Mason deltok i prosjekt utenom Pink Floyd på denne tiden. I 1978 og deler av 1979 deltok han som trommeslager og produsent på Steve Hillages to album "Green" og "Open".

Roger Waters var ikke negativ til at de andre brukte tiden til egne prosjekt. Han skjønte at de hadde behov for å få utløp for sin kreativitet, bla. gjennom låtskrivning, ettersom de ikke hadde fått muligheten till det på "Animals". Roger Waters: "How on Earth could I possibly stop David Gilmour writing?"

Samtidig ga det Waters muligheten til å jobbe uforstyrret med ideer til det neste Pink Floyd albumet. Ideer som ble presentert for de andre i 1978.

Waters hadde laget utkast til to forskjellige temaplater, med to sett av låter. Det ene utkastet kom senere til å utvikle seg til Roger Waters soloplate "The Pros and Cons of Hitch Hiking", mens det andre utkastet foreløpig hadde fått tittelen "Bricks in the Wall". 

Nick Mason: "While we had all been otherwise engaged, he had been working alone in his home studio. He had actually had two records roughed out, one being 'The Wall' and the other 'The Pros and Cons of Hitch Hiking'."

De tre andre ble ikke inspirert av "The Pros & Cons". De mente at Waters heller burde jobbe videre med den ideen på en soloplate, noe han også gjorde - i 1984. Men "The Wall" framstod som et tiltalende prosjekt de alle tre kunne tenke seg å delta på. Nick Mason: "The Wall', it was obvious even then, was a major new work - and I think we could all imagine ourselves performing it. It was also a huge relief to be presented with such a complete concept so early in the process."

David Gilmour var positiv, men samtidig syntes han at "Bricks in the Wall" var for depressiv. I tillegg til at deler av materialet var kjedelig å høre på. David Gilmour: "It was too depressing, and boring in places, but I liked the idea."

Manager Steve O'Rourke var mest begeistret for "The Pros & Cons", som den eneste av de som fikk sjansen til å høre begge utkastene. På dette tidspunktet var ikke kjente låter som "Comfortably Numb" og "Run like Hell" blitt endel av prosjektet. Begge to var skrevet av David Gilmour.

Som nevnt var det hendelsen i Montreal, der Waters spyttet på en fan i frustrasjon over publikums uregjerlige oppførsel, som dannet grunnlaget for "Bricks in the Wall". 

Senere bygde Roger videre på denne ideen, og skrev en historie om livet til hovedpersonen Pink. Den første fasen av Pinks liv var inspirert av Waters egen barndom, der han vokste opp uten en far ved sin side. 

Dette ble den første "brikken i veggen", som historien bygger seg opp imot. 

Deretter ble også Syd Barretts liv en viktig inspirasjon for Waters i historien om denne Pink - med en overbeskyttende og undertrykkende mor: "Mother's gonna keep you right here under her wing. She won't let you fly, but she might let you sing. Mama's gonna keep baby cozy and warm." ("Mother").

Mother

Deretter blir Pink plaget på skolen av tyranniske og fornærmende lærere. Hver av disse traumene blir "nok en murstein i veggen" (denne delen av historien kan passe på både Syd og Roger). Senere blir Pink popstjerne, men hans liv er preget av utroskap, narkotika, og utbrudd av vold. Skilsmissen fra kona markerer fullføringen av denne muren som Pink har bygd opp gjennom sitt liv. Etter dette isolerer seg han fullstendig fra andre mennesker, akkurat slik Syd Barrett gjorde det i det virkelige liv.

Nå skjult bak sin fullførte vegg eskalerer Pinks krise. Det kulminerer i en hallusinatorisk sceneopptreden hvor han innbiller seg at han er en fascistisk diktator, og hans konserter er som nynazistiske massemønstringer. Når han får øye på mennesker i lokalet som han anser som uverdig, pusher han soldatene sine på dem: "We're gonna find out where you fans really stand. Are there any queers in the theater tonight? Get them up against the wall! Get them all! There's one in the spotlight, he don't look right to me. Get him up against the wall!" ("In the Flesh").

Plaget av skyld, blir han stilt for retten, der hans indre dommer/samvittighet befaler ham til å rive ned veggen, og åpne Pinks sinn til verden utenfor. Waters historie ender med at Pink blir en normal, omsorgsfull person igjen.

Noen av demoene Waters hadde laget for "The Wall" var så gode at de andre ikke hadde noe å tilføye til dem. Og om det var låter de ønsket å endre, argumenterte Waters for at de måtte være akkurat slik de var, og som regel fikk han viljen sin. Det hele gjorde at det ble vanskelig for Wright og Gilmour å bidra med så mye.

Allerede på dette tidspunktet hadde Waters tanker om at "The Wall" kunne utvikles til en sceneoppsetning og film, i tillegg til plate. Han hadde siden 60-tallet vært opptatt av multimedia, og denne gang ønsket han å ta konseptet et steg videre. 

Det ble tidlig klart at man måtte gi ut "The Wall" som et dobbeltalbum, for å få kunne gjennomføre Waters' konsept. Det var skrevet hele 26 låter som Waters ønsket å ha med på utgivelsen.

Høsten 1978 begynte innspillingen av "The Wall" i Pink Floyds studio Britannia Row. Da arbeidet med plata startet hadde de ikke noen utenforstående produsent til å hjelpe seg i studio. Brian Humphries som hadde deltatt på de to siste albumene, ble "spart" denne gangen, ettersom de mente han var utbrent og ikke lenger motivert til å gå på en ny innspilling med Pink Floyd. Bandet begynte da å se seg om etter en annen produsent, da både Waters og Gilmour så behovet for å hente inn hjelp utenfra, pga. størrelsen på plateprosjektet. Waters følte at han trengte noen til å hjelpe seg, ettersom Gilmour, Mason og Wright ifølge ham ikke var tilstrekkelig interessert i innspillingen. 

Alan Parsons og Nick Griffiths som de tidligere hadde jobbet med ble vurdert, men begge ble droppet. Parsons var opptatt med sitt eget band, mens Griffiths ble vurdert som for fersk. Valget falt på James Guthrie, som fram til dette hadde jobbet med artister som Bay City Rollers, Judas Priest, Runner og Heatwave. Det var særlig arbeidet han hadde gjort på albumet "Runner" som gjorde at Pink Floyd ble interessert. I tillegg til at Parsons anbefalte ham.

Guthrie ble først kontaktet av Steve O'Rourke som ville ha ham til å produsere B-siden på en Tom Robinson band singel, og han ville ha ham til å jobbe som lydtekniker på det neste albumet med Pink Floyd. Guthrie måtte akseptere at bandet selv stod som hovedprodusent på plata, og at han kom til å bli kreditert som co-producer. Noe Guthrie ikke hadde noe problem med. James Guthrie: "These guys have been producing themselves since I was in school. I have no problem with that."

James Guthrie

Roger Waters hadde en lengre samtale med Guthrie der han uttrykte sine ønsker for "Wall" albumet. Og han lyttet til det Guthrie hadde å si. Guthrie fikk også tilsendt en demo med et foreløpig utkast til "The Wall". 

James Guthrie: "The first demo of 'The Wall' that Roger sent me, had enough material on it for three albums. But during the recording process that got whittled down to two."

Nick Mason som syntes at Brian Humphries representerte et lydbilde som tilhørte fortiden, var godt fornøyd med valget av Guthrie. Da han mente at Guthrie ville bidra til å gi Pink Floyd et mer moderne lydbilde. Nick Mason: "James brought a young ear."

Waters ønsket å bringe inn nok en produsent til å hjelpe ham med "The Wall". Valget falt da på kona Carolynes tidligere sjef - den kanadiske produsenten Bob Ezrin. I tillegg til å være en bekjent av Waters, var han på den tiden en av de mest anerkjente produsentene i bransjen, med suksessalbum som "Destroyer" (Kiss), "School's Out", "Billion Dollar Babies", "Welcome to my Nightmare" (Alice Cooper), og "I" (Peter Gabriel) å se tilbake på. Ezrin var kjent for å gi platene han produserte et proft - til tider storslagent, og tidsriktig lydbilde. Noe bla. "Destroyer" med Kiss er et eksempel på.

Produsent Bob Ezrin

Ezrin fløy til England for å tilbringe en helg sammen med Waters på hans landsted - for å høre gjennom materialet og diskutere innspillingen. Det første Ezrin tenkte da han hørte musikken, var at her er det mye arbeid som må gjøres. Bob Ezrin: "The demo he played me needed a lot of work. But it was obvious that there was something very exciting there." 

Ezrin tok tak i Waters historie om Pink og laget et script til den - som om det var en film de skulle lage. Han plottet inn musikken i forhold til historien. Til sammen skrev han 40 sider på en kveld. 

Bob : "I used all Rogers elements, but I rearranged their order and put them in a different form. I wrote 'The Wall' out in 40 pages, like a book, telling how the songs sequed. From that the stage show grew."

Han endret også det Waters hadde skrevet så det ikke ble så selvbiografisk. I stedet ønsket han å presentere en fiktiv karakter ved navn Pink, som innehadde mange av de dekadente egenskapene som de kjente igjen fra rockemusikere de møtt gjennom årene. 

Bob Ezrin: My sense, thought, was that our audience probably wasn't that interested in a 36 years-old rocker that was complaining! But they might be interested in a Gestalt character." 

Ved å lage et skille mellom Waters selv og historiens hovedperson, ville man unngå kritikk fra folk som mente at han var en sutrete rik rockestjerne som ønsket medfølelse. Richard Wright var blant de som tenkte sånn - første gang han hørte historien. Richard Wright: "Oh, here we go again - It's all about the war, about his mother, about his father being lost..."

Når historien ikke ble så selvbiografisk, kunne man la hovedpersonen uttrykke enda mer smerte, frykt og isolasjon enn det Waters opprinnelig hadde tenkt. 

Også illustratøren Gerald Scarfe som Pink Floyd hadde samarbeidet med flere ganger tidligere, ble kontaktet av Waters. Etter å ha hørt en demo, og fått innblikk i historien, gikk Scarfe i gang med å billedliggjøre de ulike figurene, slik som Pink, læreren, moren og kona. På en grotesk måte, slik Scarfe var dyktig på. Noen av tegningene Scarfe kom opp med inspirerte Waters til å gjøre endringer på tekster som allerede var skrevet. 

En av tegningene Gerald Scarfe laget som illustrasjon til Waters' historie.

Overfor Scarfe uttrykte Waters at dette var hans store mulighet til å lage en plate slik han ønsket den. Og at han neppe ville få den sjansen igjen.

Roger Waters med Gerald Scarfe

Waters hadde unnlatt å fortelle Ezrin om Guthrie - og omvendt. Noe som kom som et sjokk på begge to da de troppet opp i Britannia Row for å begynne arbeidet med plata. 

James Guthrie: "When we arrived, I think we both felt we'd been booked to do the same job."

Bob Ezrin: "There was confusion, when we first began. As you can imagine, there were three of us - myself, James and Roger - all with these very strong ideas about how this album should be made."

Om ikke det var nok at man hadde hentet inn to utenforstående produsenter - i tillegg til Waters som hadde hovedansvaret, ønsket Richard Wright også å være produsent på plata. Bakgrunnen for Wrights ønske, var at Waters ønsket at han, Gilmour, Ezrin og Guthrie skulle krediteres som produsenter på "The Wall", og ikke "Pink Floyd" - slik man tidligere hadde gjort. Roger Waters: "I put it to Nick and Richard that Bob Ezrin would be producing the record with me and Dave, and you won't because you never have." For Nick var ikke dette noen problem, men for Richard ble det et stridstema. 

De andre sa ja til Wrights ønske om å være produsent, såframt han hadde noe konkret å bidra med. Det ble dessverre ganske tidlig klart at det hadde han ikke. Wright ble derfor fritatt for jobben, bla. på oppfordring fra Bob Ezrin som følte at det ble for mange kokker - i tillegg til at han irriterte seg over Wright som satt i studio uten å gjøre noe.

Bob Ezrin til Roger Waters: "Why is Richard sitting in the studio?" Roger Waters: "Don't you get it? He thinks he's producing the record."

Problematisk var også den ovenfra-og-ned holdningen Waters viste overfor de to nyankomne. Til tider pratet han til dem som om de var små drittunger på skolen. Ezrin som hadde lang fartstid i gamet, fant seg ikke i å bli behandlet på denne måten. Noe han uttrykte i klare ordelag overfor Waters: "Read my lips, motherfucker. You cannot talk to me like that." Og en dag da Waters kikket på klokka for å markere at Ezrin var ankommet for sent, fikk han klar beskjed om at det trengte han ikke å gjøre flere ganger. 

Wright og de andre fikk sansen for Ezrin, gjennom måten han håndterte Waters på. Ezrin fungerte også som en bro mellom Waters og de andre i bandet. Han var opptatt av at dette skulle være en Pink Floyd plate, og ikke en Roger Waters soloplate. Han syntes derfor at var viktig at også de andre fikk komme med sine innspill og låter.

Ezrin var en dyktig sanger og keyboardist, som hadde vært med og skrevet store hits som "Elected" med Alice Cooper. Han kunne derfor bidra i selve den kreative fasen av innspillingen på en måte ingen av bandets foregående produsenter hade gjort. Ezrin var bla. med og skrev "The Trial" på "The Wall". Senere var han med og skrev Pink Floyd låter som "Learning to Fly" og "Take it Back".

Parallelt med at Pink Floyd spilte inn plate, ble følgene av de feilslåtte investeringene de hadde gjort i NWG synlig for dem. Roger Waters: "We were going bankrupt. We'd lost it all." Så fra å være fire svært rike musikere, som i utgangspunktet ikke behøvde å ha økonomiske bekymringer så lenge de levde, var de med ett avhengig av å få inn inntekter, så de kunne betale regningene sine. Så til tross for uenigheten som var imellom dem på denne tiden, var alle 4 opptatt av at "The Wall" ble en suksess, slik at de kunne begynne å tjene penger igjen. 

De var bitre, men samtidig så de det positive i at de fortsatt hadde muligheten til å spille inn plater og tjene penger, i motsetning til mange eldre briter som hadde satt inn sparepengene og pensjonen i selskapet. 

Det var ikke bare investeringene i NWG som skapte økonomiske problemer for Pink Floyd. Også de britiske skattemyndighetene truet med å gjøre dype innhogg i bankkontoene deres. Så for å slippe unna skatt ble det bestemt at de skulle bo Frankrike et år - som skatteflyktninger. Noe mange andre britiske artister har gjort i årene etter. De ble oppfordret til å tjene så mye som mulig dette året, da de ikke ville bli beskattet i England av inntektene mens de bodde i utlandet.

Mens de bodde i Frankrike fikk de ikke engang lov til å gjøre korte besøk i hjemlandet, en regel som ble endret litt senere.

Super Bear studios - der Gilmour og Wright hadde spilt inn soloplatene sine, ble valgt ut som studioet de skulle bruke mens de var i Frankrike. Stedet lå oppe i fjellene, en halvtimes kjøretur fra Nice - sør i Frankrike. Mens Richard og Nick valgte å bo i samme hus som studioet, valgte Roger og David å leie hus i nærheten. Senere flyttet Nick inn i samme hus som Roger. Produsent Bob Ezrin valgte å bo på eksklusive Hegresco hotel i Nice.

Missnøye med Britannia Row var også en medvirkende årsak til at de valgte å flytte. Studioet som hadde vært "state-of-the-art" under innspillingen av "Animals", var allerede blitt foreldet i forhold til kravene bandet og produsentene stilte. Et av problemene med bygningen var i tillegg til at det var for trangt der, at lydisolasjonen var for dårlig. 

Britannia Row. Bilder tatt inne i studioet og på utsiden.

Bandet var positiv til en miljøforandring. Og så fram til å legge det økonomiske kaoset bak seg. Hjemme kunne de ikke gå inn gjennom døra på Britannia Row uten å passere en skokk med regnskapsførere fra institusjoner og selskaper som Pink Floyd skyldte penger. Nick Mason: "We could hardly get into Britannia Row for the serried ranks of accountants (regnskapsførere).

I januar 1979 startet innspillingen av "The Wall" i Super Bear studios. Etter hvert fikk de flyttet over det meste av nødvendig utstyr fra Britannia Row, til Frankrike. Roger Waters arbeisdager varte fra 10.00 til 18.00, slik at han kunne bruke kveldene på kona Carolyne og deres to barn. 

Bob Ezrin hadde store problemer med å dukke opp til rett tid om morgenen, noe som irriterte Waters veldig. Ezrin har i ettertid forklart de forsinkede ankomstene med at han mistrivdes i Waters' selskap. Mobbingen han opplevde fra Waters minnet han om den han i sin tid hadde opplevd som liten gutt hjemme i Toronto. Bob Ezrin: "It was this horrible, passive-agressive, English-style conflict, where so much was just unsaid. Roger is a tough guy."

Nick fant seg godt til rette i Frankrike. Innspillingen av trommespillet ble raskt gjort unna, noe som betydde at han kunne bruke tiden til å se seg om i Nice mens de andre jobbet. Bla. benyttet han anledningen til å delta i det kjente billøpet Le Mans, med en to-liters Lola - om det første billøpet han hadde deltatt i. Resultatet ble over all forventning, med 2. plass i klassen han stilte opp i.

Med årene har Nick Mason tilbrakt mer tid bak rattet på racerbilene sine, enn bak trommesettet. 

Like fornøyd var ikke Richard Wright med tingenes tilstand. De andre hadde tatt med seg kone og barn til Frankrike, mens hans barn var så store at de gikk på skole hjemme i England. Og uten mulighet til å dra hjem og hilse på de, ble savnet enormt. Richard Wright: "The rest of the band's children were young enough to stay with them in France but mine were older (Gala var 9, og Jamie var 7) and had to go to school. I was missing my children terribly."

Det som holdt motet hans oppe var avtalen bandet hadde, om å ta en pause i august, slik at de kunne tilbringe mer tid sammen med familien. Men etter press fra deres amerikanske plateselskap ble Roger og Bob Ezrin i felleskap enig om å forsøke å gjøre ferdig innspillingen av "The Wall" før året var omme. Gulroten fra plateselskapet var en større prosentandel av inntektene fra platesalget. 

For å være mer effektive valgte man å leie nok et studio i Nice området - kalt Miraval. På den tiden var det eid av jazzpianisten Jacques Loussier. Ezrin valgte å pendle mellom de to studioene, der Gilmour jobbet idet ene, mens Waters jobbet i det andre. Han måtte også "pendle" mellom Gilmour og Waters for å få dem til å jobbe i samme retning. Og for å få det beste ut av de, noe han følte han klarte.

Miraval studio i Le Val i Sør-Frankrike, der deler av "The Wall" ble spilt inn.

Selv om man hadde to studioer til rådighet, lå man fortsatt bak skjema for å bli ferdig med innspillingen innen utgangen av 1979. Det ble derfor besluttet at opptak av Wrights tangentspill skulle gjøres i løpet av sommeren. Da Wright hørte dette nektet han plent. Ferien på Rhodos med familien som han hadde sett fram til gikk foran alt, også denne plateinnspillingen. Da Waters fikk høre om Wrights reaksjon, ble han forbannet. Waters følte at han hadde gitt veldig mye av seg selv på denne plateinnspillingen, og at det minste Wright kunne gjøre var å stille opp når han trengte hans hjelp. Og når Wright til slutt valgte å stille opp, var ikke Waters fornøyd med arbeidet hans. 

Richard Wright: "Roger said I wasn't putting enough in, although he was making it impossible for me to do anything."

Det kumulerte med at Waters ringte manager Steve O'Rourke - som var på cruise i Amerika, og krevde at Richard Wright ble sparket fra bandet, ellers truet han med å sette en stopper for hele plateinnspillingen. Roger Waters: "It's my record, and I've let the rest of you play on it."

Waters kunne til nøds godta at Wright fikk være med på bandets neste turne, men så var det slutt. Richard som hadde alle muligheter til å sette seg på bakbena, valgte å etterkomme Waters ønske - og slutte i bandet. Det eneste kravet han stilte var at han skulle ha sin del av royalties inntektene fra platesalget og fra "Wall tour". Richard Wright: "I was terrified of the financial situation, and I felt the whole band was falling apart anyway."

I ettertid gikk det rykter om at det var Wrights misbruk av kokain som gjorde at han måtte forlate Pink Floyd, men dette har Wright bestemt avvist i ettertid. Richard Wright: "I wasn't taking drugs at that time."

Både Wright og Waters var enig i at hans avgang i første omgang skulle være en intern affære, som skulle holdes hemmelig for pressen, slik at ikke det ble fokuset når plata skulle gis ut. Wrights navn ble ikke å finne noe sted på "The Wall" da det ble gitt ut. I de første pressingene av plata var heller ikke Nick Mason kreditert, men på senere utgaver var hans navn tatt med.

Nick Mason som i alle år hadde vært en nær venn av Waters syntes det ble vanskelig å forholde seg til ham i denne perioden. Fra å være et demokratisk band ble Pink Floyd nå styrt av en sterk leder.

Etter at arbeidet i Miraval og Super Bear studios var avsluttet, var det tid for å mikse låtene. Ezrin hyret inn Michael Kamen - senere kjent for å ha laget soundtracket til mange filmer, skrevet monsterhiten "(Everything I do) I do it for you" med Bryan Adams, og lagt på strykerarrangement på "Here comes the rain again" med Eurythmics, og "Who Wants to live forever" med Queen. Og det var nettopp strykerarrangementene som Kamen befattet seg med på "The Wall". Noe man best hører på låtene "Nobody Home", "The Trial", og Comfortably Numb". Opptakene gjorde han i CBS studio i New York. Med seg hadde han musikere fra New York Philharmonic og New York Symphony Orchestra, og et kor fra New York City Opera. Sistnevnte sang på stemningsfulle "Bring the boys back home".

Michael Kamen

Pink Floyd innlosjerte seg også i Cherokee Studios i Hollywood, California, hvor Richard Wright gjorde sine siste bidrag til plateinnspillingen. Etter det ble tangentspillet gjort av studiomusikerne Peter Woods og Fred Mandel (assosiert med Queen). Nick Mason overlot trommespillet på "Mother" til Toto trommeslager Jeff Porcaro, ettersom han ikke følte seg kompetent til å utføre trommespillet på låta.

Nick Mason: "There were points during 'The Wall' when Roger and Dave were really carrying the thing. Richard was useless, and I wasn't very much help to anyone either."

Den anerkjente gitaristen Lee Ritenour spilte heavygitar på "Run like hell", og rytmegitar på "One of my turns".

Andre navn som bidro på plata var koristene Toni Tennille (Captain & Tenille), Joe Chemay, John Joyce og Bruce Johnston. Sistnevnte er en av rockens mest kjente skikkelser, som medlem av The Beach Boys. Det var egentlig meningen at også de andre medlemmene av Beach Boys skulle delta på innspillingen, og studiotid var booket på Sundance Productions. Men det var vanskelig å få samlet bandet på samme dag, så Waters bestemte seg for kun å bruke Johnston. Hans koring ble å høre på låtene "Waiting for the Worms" og "The Show must go On". Selv uten de andre tilstede var det et umiskjennelig Beach Boys preg over vokalinnslaget.

Beach Boys medlem Bruce Johnston var med og sang på "The Wall".

Bruce Johnston syntes det var en ære å få lov til å delta på en Pink Floyd innspilling, men selve plata syntes han var bisarr. Bruce Johnston: "I thought 'God! Pink Floyd. They're ultra-civilised people making this bizarre album."

Gitaristen Snowy White og saksofonisten Dick Parry deltok ikke på "The Wall".

Kjente spor som "In the Flesh" og "Comfortably Numb" - som på dette tidspunktet gikk under navnene "The Show" og "The Doctor", var fortsatt ikke gjort ferdig. Men ved hjelp av studiomusikere ble de spilt inn i Cherokee studios.

Den siste låta som ble skrevet og spilt inn, var "Nobody home". I låta sitter Pink apatisk foran TVen, ute av stand til å gjøre noe som helst. "Noboy Home" har klare referanser til Syd Barretts oppførsel under U.S.A. turneen i 1967. Det var Ezrin som utfordret Waters til å komme opp med nok en låt, helt på tampen av innspillingen.I ettertid har Gilmour omtalt "Nobody Home" som en av sine favoritter fra plata.

I forkant av dette hadde Gilmour, Waters og Ezrin hatt en kraftig krangel om detaljer under innspillingen. Det var særlig den Gilmour skrevne "Comfortably Numb" Waters og Gilmour kranglet mye om. For det første mislikte Waters å bruke noen av Gilmours låter på "hans" plate. Og for det andre mislikte Waters og Ezrin det nedstrippede, røffere lydbildet Gilmour ønsket på låta. De ville ha et mer storslagent sound, med strykerarrangement. Noe de fikk gjennomslag for på den endelige versjonen av "Comfortably Numb". Som et kompromiss fikk Gilmour lagt på gitarsoloen på slutten av låta - noe som i ettertid har bidratt til å gjøre den til en av de store gitarlåtene i rockehistorien. 

David Gilmour: "Comfortably Numb' were the last embers (glør) of mine and Roger's ability to work collaboratively together."

Etter dette ble det brukt mye tid på å spille inn ulike lydeffekter, både i studioene i U.S.A. og hjemme i England på Britannia Row. Lyden av hylende dekk i "Run like Hell", ble laget av Gilmours gitarekniker Phil Taylor i en bilpark ved Producer's Workshop i Los Angeles. Mens lyden av servise som blir knust - i samme låt, ble spilt inn av lydtekniker Nick Griffiths. 

Griffiths og de andre ansatte på Britannia Row fikk jobben med å rope "Tear down the wall" i "The Trial". Griffiths var også den som ble sendt rundt i England på jakt etter lyden av murbygninger som blir revet.

Det var også Griffiths som fikk ansvaret for å gjøre opptak av et barnekor til "Another Brick in the Wall Prt II", der de skulle synge med på refrenget som har gått over i klassikernes rekker: "We don't need no education. We dont need no thought control. No dark sarcasm in the classroom.Teachers leave them kids alone. Hey! Teachers! Leave them kids alone!" 

Studioteknikeren Nick Griffiths spilte inn mange av lydeffektene på "The Wall".

I utgangspunktet hadde Waters uttrykt ønske om å få 2 eller 3 unger til å synge strofene på låta. Men inspirert av et album med Todd Rundgren ønsket Griffiths heller å spille inn helt kor. Han kontaktet deretter skolen som lå nærmest Britannia Row studios - Islington Green school, og musikklæreren Alun Renshaw. Renshaw var en frisinnet lærer med Sex Pistols på veggen på kontoret sitt, som syntes det hørtes spennende å få lov til å bli med på en Pink Floyd plate. I tillegg ble skolen lovt tid i Britannia Row studios som takk for hjelpen. De fikk også 10.000 kroner for jobben. Alun Renshaw: "I thought the lyrics were great - 'We don't need no education, we don't need no thought control..' I just thought it would be a wonderful experience for the kids." 

Renshaw glemte imidlertid å få tillatelse fra rektoren på skolen, noe som skapte problemer for ham og Pink Floyd senere. Ungene ble bedt om å rope ut ordene - med utpreget cockney dialekt, for å skape den stemningen Griffiths var ute etter.

Det discoinspirerte gitarspillet til Gilmour på "Another Brick in the Wall Prt. 2" var inspirert av Chics "Good times". Ezrin hadde vært i studio da Chic spilte inn låta, og tenkte det rytmiske gitarspillet var noe Pink Floyd kunne bruke på sin plate. Bob Ezrin: "What they (Chic) were doing was so funky, and there I was, working with white people, who weren't funky at all, and thinking: 'Damn! Maybe we could use some of that'."

For ytterligere å gi "Another Brick in the Wall Prt II" et discopreg ble rytmen satt til 100 slag i minuttet, noe som ble regnet som den ideelle discorytmen. 

Da bandet, Ezrin og Guthrie hørte det ferdige resultatet av "Another Brick in the Wall Prt. 2" syntes de det hørtes spektakulært ut. Og med barnekoret og discorytmen mente Ezrin og Guthrie at låta hadde det lille ekstra som skulle til for å bli en singelhit. Waters som mislikte å gi ut singler satte seg først på bakbena, men også han måtte innrømme at dette hørtes ut som en hit, så han ga etter.

Den kanadiske skuespilleren Trudy Young er stemmen bak ordene "Oh my God! What a fabulous room! Are all these your guitars?" i "One of these Turns" - som skal forestille å tilhøre en hore som Pink har tatt med hjem. Opptakene av Young hadde Bob Ezrin gjort et år tidligere, hjemme i Toronto. 

I "One of these Turns" ringer Pink sin eks-kone, men den som tar telefonen er en mannsperson. Denne situasjonen hadde en direkte analogi til en virkelig hendelse i Waters liv, da han under bandets siste turne i U.S.A. hadde ringt hjem for å prate med sin eks-kone Judy.

Mens Ezrin, Guthrie, Gilmour og Waters gjorde den siste miksingen på "The Wall" i november 1979, var Nick Mason opptatt med å produsere en plate med Carla Bley og Mike Mantler. Parallelt med miksingen begynte de også å forberede showet de skulle presentere under "Wall Tour" - en turne de snart skulle i gang med.

Deretter gikk turen til Columbias hovedkvarter i California slik at sjefene der fikk høre den ferdige plata. Men der hadde man håpet på en ny "Dark Side of the Moon" eller "Wish You Were Here". I stedet fikk de en rockeopera, med marsjerende militære, heavy metal og discobeats i skjønn forening, og lyden av bombefly - bygd rundt en historie om en mental person som åpenbart trenger hjelp. Etter deres mening var ikke dette noe å presentere til de amerikanske platekjøperne. 

Det ble også uenighet om den prosentvise fordelingen av inntektene, nå som det var klart at Pink Floyd hadde spilt inn en dobbel LP. De fikk også problemer med personene bak noen av stemmene de hadde samplet på plata, da de krevde høyere vederlag enn det Pink Floyd og plateselskapet var villig til å betale. 

16. november 1979 - to uker før albumet "The Wall" var klar for release, ble "Another Brick in the Wall Prt. 2" gitt ut som singel. En uke før dette ble Gerald Scarfe kontaktet av Roger Waters med spørsmål om han kunne lage en musikkvideo til singelen de skule gi ut, ettersom de trengte noe å vise fram når låta skulle spilles på BBCs populære program Top of the Pops. Scarfe var på det tidspunktet opptatt med å lage illustrasjoner til albumet "The Wall", og animasjoner til sceneshowet til den kommende turneen Pink Floyd skulle ut på. Gerald Scarfe: "How on Earth can I do a video in time for next Tuesday?" Hvorpå Waters svarte: "Just find some kids!"

Gerald Scarfe er mannen som visualiserte Roger Waters figurer i "The Wall".

Scarfe tok Waters på ordet, men det var ikke bare å ta hvilke som helst unger - og han kunne ikke bruke de som hadde sunget på låta. Årsaken var at de ikke hadde skuespillerlisens, noe som var et krav i England for å kunne delta i en musikkvideo. 

Opptak av barn i lek, barn som synger refrenget: "We don't need no education", og barn som går i gangene utenfor studioet i Britannia Row (i båkgården på Britannia Row), ble mikset sammen med noen av animasjonene Scarfe hadde laget til sceneshowet.

Bilder fra videoen til "Another Brick in the Wall Prt. II". Også Pink Floyds studio Britannia Row

ble brukt som kulisse, med barn som vandrer fram og tilbake i gangene utenfor studioet.

Som nevnt hadde ikke Pink Floyd gitt ut en singel i Storbritannia siden 1968, pga. manglende interesse for singelutgivelsene deres. Men med "Another Brick in the Wall Prt. II" opplevde de stor suksess i første forsøk. 15. desember gikk den til topps i hjemlandet, og lå som nr.1 i hele 5 uker, før den ble avløst av "Brass in Pocket" med The Pretenders i slutten av januar 1980. I løpt av de ukene solgte den hele 340.000 eksemplarer i Storbritannia. Også i Norge ble dette en monsterhit, med hele 9 uker på toppen av VG-lista. En visning av videoen i musikkprogrammet Zikk Zakk på NRK, hjalp på interessen for singelen. Også ellers i verden gikk den til topps på singellisten - i første halvdel av 1980. Med 1. plass i bla. New Zealand, Sverige, Sveits. Østerrike, Portugal, Vest-Tyskland, Israel, Sør-Afrika, Australia, Danmark, Frankrike, Spania, og 4 uker på topp i U.S.A. Til sammen solgte "Another Brick in the Wall Prt. II" 4 millioner eksemplarer singler. Noe som gjorde den til en av 80-tallets største hits, enda den ble gitt ut i 1979. Nick Mason: "We were astonished (forbauset)."

Singelen "Another Brick in the Wall Prt. II". Til coveret hadde Gerald

Scarfe tegnet en mur, noe som var en enkel men effektfull illustrasjon.

Etter at singelen begynte å gjøre seg gjeldende på listene, forårsaket den oppstandelse enkelte steder. I Sør-Afrika ble den forbudt spilt, ettersom en organisasjon som protesterte mot rasisme i skolevesenet, brukte låta i sin kamp. I England fikk Pink Floyd og skolelærer Alun Renshaw kritikk mot å ha brukt elever til å synge på låta, uten at rektor eller foreldre var blitt underrettet på forhånd. Foreldrene syntes det var morsomt at ungene deres var med, mens enkelte representanter for det britiske skolevesenet og myndighetene var kritiske. Kritikken gikk også på grammatiske feil i teksten..

De fikk også kritikk for å ha underbetalt ungene, særlig i forhold til den massive salgssuksessen singelen endte opp som. 

Pressen beleiret Britannia Row for å få en kommentar fra Pink Floyd vedrørende bråket rundt singelutgivelsen. Men de var fortsatt i Los Angeles, så de merket lite til det. Verre var det med lydtekniker Nick Griffiths som måtte rømme studioet ved å hoppe ut gjennom et vindu. 

30. november 1979 ble albumet "The Wall" gitt ut. Og med de store forventningene som singelutgivelsen hadde skapt, i tillegg til den generelle interessen for Pink Floyd etter de seneste salgssuksessene, var forventningene til plata enorme. Enkelte radiostasjoner spilte platen(e) i sin helhet da den ble gjort tilgjengelig. Bla. BBC radio. Flere musikkaviser var lunken til det Pink Floyd hadde å presentere denne gangen. De syntes historien som plata var bygd rundt var forvirrende. Og de syntes deler av plata var for pompøs. Likefullt var det også mange som var positive.

Melody Maker: "I'm not sure whether it's brilliant or terrible, but I find it utterly compelling (overbevisende)." Rolling Stone magazine advarte leserne mot plata og Roger Waters som de mente var trist og sur.

At Richard Wright og David Gilmour i intervjuer omtalte plata i negative vendinger var heller ikke helt bra. Som nevnt delte ikke Gilmour Waters oppfatning av musikkindustrien og konsertpublikummet. Han var også misfornøyd med å ikke ha fått den krediten for sitt arbeide med plata som han syntes han fortjente. 

En som var svært fornøyd med resultatet, var Roger Waters: "The Wall' is stupefyingly good. Christ! What a brilliant idea that was. It holds together so well."

Den første utgaven av "The Wall" kom med et ubrettcover, med bilde av en mur -

uten navn på bandet eller albumet. Inni coveret var flere av Scarfes illustrasjoner tatt med.

Dette ble det første PF albumet siden debutplaten i 1967 hvor coveret ikke var laget av Hipgnosis.

Platekjøperne lot seg ikke påvirke av kritikernes skepsis. De strømmet til platebutikken for å kjøpe sin utgave av dobbel LPen. Dvs. I hjemlandet Storbritannia klarte "The Wall" bare 3. plass. Samleplater med ABBA og Rod Stewart lå foran den på listen i det aktuelle tidsrommet (nov.79-jan.80).

Bedre gikk det i de fleste andre land den ble gitt ut. I Norge toppet den albumlisten i utrolige 19 uker, i U.S.A. i 15 uker og i Tyskland i 17 uker. Som en av de største salgssuksessene i de landene noensinne. Til topps gikk den også i Australia, Østerrike, Frankrike, Nederland, New Zealand, og Sverige.

Plata har fortsatt å selge bra i årene etter, på LP og etter hvert CD, og er i dag den 3. mest solgte plata i historien i U.S.A. Foran "Dark Side of the Moon", og bak "Thriller" med Michael Jackson, og "Their Greatrst Hits" med The Eagles. På verdensbasis regner man med at "The Wall" har solgt i 30 millioner eksemplarer, mens "Dark Side of the Moon" som tidenes 3. mest solgte plate har solgt i 45 millioner eksemplarer (2010).

Omdømmet til "The Wall" har styrket seg gjennom årene, og den figurerer ofte på lister over tidenes beste album. Rolling Stone magazine hadde den på 85. plass på sin "500 Greatest albums of all time".

Lydbildet på "The Wall" er tidløst, i motsetning til mye av det andre som ble gitt ut rundt 1980, som i større grad har et lydbilde som var påvirket av det som var populært i tiden, slik som reggae, ska, synthpop, og post punk.

I 1980 fikk "The Wall" en Grammy (amerikanernes spellemannspris) for beste plateproduksjon. 

I tillegg til "Another Brick in the Wall Prt. II" plukket radiostasjonene opp låter som "Comfortably Numb", "Run like Hell" og "Hey You". Med årene har disse blitt PF klassikere på linje med "Money", "One of these Days" og "Wish You Were Here".

Som 2. og siste singel fra "The Wall" ble "Run like Hell" gitt ut i 1980. Den ble kun gjort tilgjengelig i enkelte land, slik som Nederland, Sverige, U.S.A. Uten å gjøre seg så veldig bemerket på listene. I U.S.A. ble det 53. plass på Billboard. Gitarsoloen på "Run like Hell" ble i motsetning til albumversjonen framført uten lyden av publikum i bakgrunnen.

"Run like Hell"

Mens "The Wall" gikk sin seiersgang verden over, var Pink Floyd opptatt med å forberede "Wall Tour". En turne som skulle bli mer storslagen enn noe de tidligere hadde gjort. Som tidligere nevnt var det viktig for Roger å bygge opp en scene som skapte en distanse (en vegg) mellom bandet og publikum. Noe som i sin tid hadde skapt ideen til albumet "The Wall". Hans første forslag var at man skulle bygge opp en heldekkende mur mellom publikum og bandet, slik at de ikke hadde mulighet til å se dem opptre. Men dette ble naturlig nok raskt forkastet av de andre. Deretter ble man enig om å bygge opp en mur, laget av pappmursteiner - med åpningerl i, slik at folk kunne se de opptre. Muren ble tilslutt 12 meter høy, bygd opp av 400 "mursteiner". Steinene var sammenleggbar, som en pappeske, slik at man lett kunne ta ned scenen og transportere den. Scenen ble konstruert av Jonathan Park og Mark Fisher. Fisher hadde tidligere deltatt på "Animals tour", der han hadde hatt ansvaret for den oppblåsbare grisen.

Den gigantiske scenen som ble bygd for "Wall" turneen i 1980.

Enkeltscener fra Waters' historie ble også visualisert på scenen, slik som da Pink sitter foran TVen og trykker på fjernkontrollen. Bak bandet ble en gigantisk sirkulær skjerm satt opp, der Scarfes animasjoner ble visualisert. Grisen fra "Animals tour" ble også brukt denne gangen, i en ny utgave, med Scarfes "marsjerende hammere" trykt på siden av grisen. I tillegg hadde man laget oppblåsbare dukker av læreren og moren - slik Scarfe hadde illustrert dem på innercoveret av "The Wall". Også hovedfiguren Pink ble presentert på scenen - som en rosa dukke, uten tenner. 

Med et strengt regissert sceneshow ble det igjen lite rom for improvisasjon. Noe både Gilmour og Mason beklaget i ettertid. Nick Mason: "The success of the show made it a great pleasure to play, but the lack of opportunity to improvise or change the music began to pall a little."

Også lydutstyret de hadde med seg var formidabelt. Ifølge James Guthrie - som deltok på turneen, var det mer omfattende enn det som fantes i de fleste musikkstudio på den tiden. Med bla. 106 lydkanaler som han måtte holde orden på. 

Roger Waters mislikte å stå på scenen, og som fleip pleide han å si at han drømte om å tilbringe tiden på Bahamas, mens session musikere utkledd som Pink Floyd stod på scenen i Earls Court og opptrådte. Og et steg i retning av den drømmen tok Pink Floyd da konserten ble åpnet ved at gitaristen Snowy White, keyboardisten Pete Woods, trommeslageren Willie Wilson og bassisten Andy Bown (spilte til vanlig med Status Quo) stod og spilte "In the Flesh" med masker på. Masker som var avstøpninger av ansiktene til Waters og co. På slutten av låta frøs surrogatmusikerne til, og det ekte Pink Floyd dukket opp bak dem. Willie Wilson: "The look on their faces when we stopped playing and the real band appeared was very amusing."

Maskene som ble laget prydet mange år senere coveret på liveplata "Is there anybody out there? - The Wall Live", med opptak fra denne turneen.

Liveplata "Is there anybody out there? - The Wall Live" fra 2000,

med maskene som ble brukt på "Wall tour" på forsiden av coveret.

I tillegg til de nevnte musikerne, hadde Pink Floyd også med seg koristene Joe Chemay, Stan Farber, Jim Haas, og John Joyce. Og gitaristen Andy Roberts (avløste Snowy White i 1981). Man hadde også hyret inn ulike DJs som fikk opp stemningen blant publikum før konserten begynte. Denne DJen fikk også rollen som motorsyklist under selve konserten.

Alle som var involvert i turneen - enten som musikere eller som roadcrew, måtte ha på seg en "Wall uniform", der symbolet med de vandrende hammerne var sydd inn i skjortene. Skjortene til David, Roger, Nick og Richard var svarte, mens de andres var brune. 

David Gilmour og Roger Waters med de offisielle "Wall tour" skjortene.

Øvinger til turneen ble gjort i MGMs studio i Culver City i Los Angeles, i januar 1980. Kostnaden på turneen ble estimert til å være hele 1,6 millioner dollar. Likefullt ønsket Waters at antallet mennesker som skulle få komme inn på hver konsert ikke skulle overskride 16.000. Årsaken var at Waters ikke ønsket en reprise av den upersonlige atmosfæren som hadde preget den forrige turneen, da de gjerne opptrådte for 60.000 mennesker hver kveld.

I 1987 kom Waters med et stikk til manager Steve O'Rourke, som etter Waters mening hele tiden forsøkte å overtale ham til å opptre på stadioner, noe han ikke hadde lyst til. Roger Waters: "He never gave up his job of trying to get me to fill stadiums."

Roger Waters var nesten sykelig opptatt av at ingen detaljer rundt sceneshowet skulle bli kjent for utenforstående. Alle som var involvert, eller som kjente til planene for showet, måtte skrive under på en erklæring der de lovte å ikke si noe. Også Bob Ezrin måtte skrive under på denne erklæringen, enda han pga. skilsmisseforhandlinger ikke hadde overskudd eller tid til å bli med på turneen. En venn av Ezrin klarte imidlertid å få Ezrin til å bryte denne avtalen, etter å ha mast om å få vite detaljer rundt turneen. Og like etter stod det hele gjengitt i Rolling Stone magazine, der de ga inntrykk av at de hadde pratet med Ezrin selv: "As described over dinner with Bob Ezrin." 

Waters tiltet fullstendig da han fikk vite dette, og truet med å holde tilbake penger Pink Floyd skyldte Ezrin. Samarbeidet mellom Waters og Ezrin tok dermed en brå slutt. Han led dermed samme skjebne som Storm Thorgerson hadde gjort noen år tidligere, etter å ha falt i unåde hos Waters.

Før den første konserten på turneen, på The Forum i Los Angeles den 7. februar 1980, tok Roger seg en liten tur rundt i hallen for å se scenen de skulle opptre på - fra ulike vinkler. Og da han skjønte at også de som satt bakerst ville få et godt overblikk over det som foregikk, var han svært fornøyd. Roger Waters: "I thought it was fantastic that people could actually see and hear something from everywhere they were seated."

Et døgn før denne første konserten i Los Angeles ble bandets faste lystekniker Graeme Fleming fjernet fra jobben sin. Det hastet derfor med å hente inn en erstatter. Steve O'Rourke ringte derfor til Bruce Springsteens lysmann Marc Brickman for å høre om han var interessert. Først trodde Brickman at det dreide seg om en invitasjon til å få se konserten. Det endte med at Brickman ble ansatt som ansvarlig for lyssettingen - på hele turneen. Enda han i forkant ikke engang hadde hørt "The Wall" plata. Brickman var svært skeptisk til omfanget av oppdraget han hadde sagt ja til, men ved god hjelp fra Robbie Williams og Mark Fisher fikk han det til. 

Setlisten på konserten i Los Angeles var identisk med setlisten på albumet "The Wall". Med enkelte unntak. Mellom "Another Brick in the Wall Prt III" og "Goodbye Cruel World" var det lagt inn et instrumentalparti som fikk navnet "The Last Few bricks". Innholdet i låta og lengden på den, varierte fra konsert til konsert. Som navnet indikerte handlet det om å spille noe musikk mens roadiene bygde ferdig muren på scenen. Konserten var delt inn i to sett, der første halvdel ble avsluttet med "Goodbye Cruel world". På det tidspunktet var muren ferdigbygd - med bandet stående bak veggen, slik at publikum ikke kunne se dem. 2. halvdel av konserten åpnet med at noen av Scarfes animasjoner ble visualisert på denne muren.

Som avtalt deltok Richard Wright på turneen, enda han ikke var på talefot med Waters. Waters unngikk også de andre i bandet ved å sørge for å ha eget omkledningsrom, egen bil til disposisjon, i tillegg til at han bodde på andre hotell enn resten av bandet. Richard Wright: "He created the isolation."

Wright prøvde å unngå å tenke på at han snart kom til å forlate Pink Floyd. I stedet prøvde han å gjøre en så god jobb som mulig, slik at Waters kom til å angre på at han sparket ham fra bandet. Nå skulle det vise seg at Waters stod fast ved avgjørelsen.

Likefullt kunne Wright i ettertid koste på seg litt skadefryd, da det ble klart at turneen gikk hele 4,2 millioner kroner i minus, pga. det påkostede sceneshowet. Og dette tapet slapp Richard å bære ettersom han var hyret inn som ekstern musiker, og ikke som medlem av bandet. Waters måtte ta sin del av tapet, sammen med Gilmour og Mason.

Til tross for uvennskapet med Roger Waters deltok Richard Wright på "Wall Tour".

"What shall we do now" ble framført mellom "Empty spaces" og "Young Lust". Det var også her Waters hadde tenkt å plassere den på "Wall" albumet, men pga. begrensninger i lengden på en albumside, måtte man gjøre et valg, og fjerne låta fra albumet rett før den skulle gis ut. 

James Guthrie: "Musically the stage show was faithful to the recording, except for a few additions. 'What shall we do now' for example, had been removed from the album at the last minute to make the narrative more concise and because in those days we were working to the requirements of vinyl."

"Empty spaces" som var kortere, og som kunne minne om "What shall we do now" ble tatt inn på albumet i stedet. De andre i bandet hadde problemer med å høre forskjellen på de to låtene når de opptrådte live.

Med unntak av et forheng som tok fyr på scenen den første kvelden, forløp turneen uten større problemer. Pga. det omfattende scene - og lydutstyret som var tidkrevende å sette opp, ble det bestemt at de skulle opptre på færre steder, og heller gjøre flere konserter der. Slik at konserten i L.A. ble fulgt opp med ytterligere 6 konserter på samme sted før de satte kursen videre mot New York og Nassau Coliseum, der de opptrådte 5 dager mellom 24. og 28. februar 1980. 

Ezrin som var erklært uønsket på disse konsertene, valgte likevel å møte opp. Og showet han fikk se var så imponerende at han ble rørt til tårer. Høydepunktet var da Gilmour (tilsynelatende) stod oppe på toppen av muren og framførte "Comfortably Numb", innhyllet i blått og hvitt lys. Det ikke folk så var at han egentlig stod på en tralle som var plassert oppå en hydraulisk lift, mens gitartekniker Phil Taylor holdt fast trallen så den ikke skulle skli av. 

I sistelåta "Outside the Wall" stod bandet og spilte blant restene av det som hadde vært muren. Framføringen var akustisk, med Waters på vokal og klarinett, Gilmour på mandolin, Wright på trekkspill, og Mason på 6 strengers akustisk gitar - som en verdig og følelsesladet avslutning på en flott konsert. 

Å få muren til å kollapse, uten at de tunge "mursteinene" traff publikum eller noen i bandet krevde presisjon og planlegging. Nick Mason: "The bricks, even made out of cardboard, were very heavy indeed. The first experiments in wall demolition nearly destroyed all the equipment on stage."

Del 2 av turneen startet 4. august i London og Earls Court arena, med 6 konserter. Deretter fulgte Dortmund i Tyskland, med 8 konserter. Før turneen ble avsluttet i juni 1981, med ytterligere 5 konserter i London. På de 31 konsertene opptrådte de for mer enn 300.000 mennesker. 

Pink Floyd kunne se tilbake på en vellykket turne, som hadde fungert slik de ønsket både musikalsk og showmessig. Nick Mason: "The show was much more rehearsed than anything we had previously done, and was technically well developed." For Nick og David ble dette god læring for senere turneer de kom til å gjøre sammen. 

Som nevnt kunne ikke det gode besøket hindre bandet fra å tape stort på turneen. Etter konsertene i U.S.A. fikk de tilbud de fikk om å opptre 2 kvelder på JFK stadium i Philadelphia. Som betaling skulle de få hele 14 millioner kroner. Men Waters som etter "Animals tour" hadde bestemt seg for å aldri opptre på stadioner mer, avslo tilbudet uten å tenke seg om. De andre syntes det var en hårreisende avgjørelse å ta, og prøvde å sette sammen et band som kunne opptre, uten Waters. Men i frykt for reaksjonen hans valgte de å droppe ideen. Roger Waters: "In the end they bottled out. They didn't have the balls to go through with it at that point."

Nick Mason med en kledelig mini-utgave av "The Wall".

Det var egentlig meningen å gi ut en konsertfilm fra turneen, men opptakene som ble gjort var så mørke og dårlige at man bestemte seg for å droppe ideen. Likefullt har det i ettertid dukket opp filmopptak fra turneen som er av bra kvalitet, slik at en konsert DVD kan bli gitt ut. Høsten 2009 var Roger Waters opptatt med å redigere opptakene. 

Etter at turneen var over i juni dro de 4 hvert til sitt. Det skulle deretter gå hele 24 år før de 4 spilte sammen igjen - i forbindelse med Live8 i 2005. Og de møttes ikke igjen før året etter, i 1982. 

David Gilmour brukte tiden sammen med familien, der de innlosjerte seg i sitt nye hus Hook End Manor i Oxfordshire. Han og kona Ginger var igjen blitt småbarnsforeldre, da Clare ble født i 1979. Hook End var et gods fra 1600-tallet som Gilmour kjøpte av Ten Years after gitarist Alvin Lee. Senere ble huset solgt til musikkprodusentene Alan Winstanley og Clive Langer (Madness, Elvis Costello, Lloyd Cole, Morrissey) som var de lykkelige eierne, før den kjente musikkprodusenten Trevor Horn kjøpte det i 1991. Han innredet det til musikkstudio (Sarm studios).

David Gilmours gods Hook End Manor.

Nick Mason brukte tiden til å gi ut sitt første soloalbum kalt "Nick Mason's Fictious Sports" (mai 1981). Med seg hadde han kjente folk som Robert Wyatt, Chris Spedding, jazzbassisten Steve Swallow, og PF mann James Guthrie. Mason hadde skrevet låtene sammen med jazzvokalisten Carla Bley. Plata nådde ikke opp på listene, selv om en 171. plass i U.S.A. ikke var så verst.

"Nick Mason's Fictious Sports" med cover laget av Hipgnosis.

Med Pink Floyd på sparebluss, benyttet Columbia records muligheten til å gi ut en samleplate med bandet. Den første siden "Relics" fra 1971, om man ser bort fra de franske samleplatene "Master of Rock" (1974) og "Tous Les 30 cm" (1975). Plata bestod av de 6 sporene: "One of these days", "Money", "Sheep", "Shine on your Crazy Diamond", "Wish You were Here" og "Another Brick in the Wall prt II". "Money" var en nyinnspilling fra 1981, mens "Shine on your Crazy Diamond" var en miks av partiene 1, 2, 3, 5 og 7 fra "Wish You were Here" albumet. "Money" ble i helhet spilt inn av David Gilmour, der han både sang, og spilte trommer, gitar, bass og keyboard.

Også "Another Brick in the Wall prt II" ble endret litt i forhold til versjonen på "The Wall".

Roger Waters som på denne tiden var opptatt med å planlegge filmatiseringen av "The Wall", viste liten interesse for samleplata. Noe som gjorde at Gilmour så sitt snitt i å la Storm Thorgerson få muligheten til å lage coveret til plata. En plate som fikk navnet "A Collection of Great dance songs". Tittelen var ment ironisk, ettersom Pink Floyd aldri hadde laget musikk som var spesielt dansbar. Thorgerson to utgangspunkt i tittelen, og stilte opp to personer som tilsynelatende danser sammen - enda ingen av dem kan å danse. 

Storm Thorgerson: "Roger wasn't interested in that compilation. So he actually let me go on with it. It was a fun cover - the couple 'dancing but not dancing'. I liked it a lot. Roger never liked it, but by that time I don't think he would have liked anything I would have done."

Salgsmessig ble ikke samleplata noen suksess da den ble gitt ut 23. november 1981, med 37. plass i Storbritannia, 31. plass i U.S.A. og 18. plass i Australia. I Norge og New Zealand ble det 5. plass. Selv om den ikke nådde så høyt mange steder, lå den på listene i lang tid, og har med årene solgt bra. Den har også blitt gitt ut på CD i flere versjoner.

Samleplata "A Collection of Great dance songs" fra 1981.

Filmatiseringen av "The Wall" var punkt 3 i planen Roger Waters hadde utarbeidet i 1978. Og med plateutgivelsen og turneen unnagjort, kunne han konsentrere seg fullt ut om dette prosjektet. Arbeidet med filmen hadde begynt i 1980, parallelt med turneen. I tillegg til historien Waters og Ezrin skrev, var Waters inspirert av den franske forfatteren Jean-Paul Sartres bok "Veggen". Handlingen som foregikk i tiden rundt Den spanske borgerkrig (1936-39), var små noveller satt sammen til en historie. Waters identifiserte seg med Pablo Ibbieta, som var helten i historien. I et intervju med Rolling Stone Magazine hevdet Waters at boken forandret hans syn på livet, i tillegg til at den inspirerte ham i arbeidet med filmen "The Wall".

Waters hadde sett for seg filmen som en blanding av liveopptak gjort under turneen, og Scarfes animasjoner. Det var også Scarfe som fikk i oppdrag å gjøre filmopptak mens de opptrådte. Men som nevnt var kvaliteten på opptakene som ble gjort i Earl's Court av for dårlig kvalitet. Scarfe hadde også problemer med publikum, som høylytt viste sin misnøye når han satte på de lyssterke filmlampene. Noe som gjorde at flere av opptakene endte opp med å være for mørke. Det endte med at Waters måtte skrinlegge planene om å bruke liveopptak i filmen. 

Allerede i forkant av dette hadde Pink Floyd og EMI vært i kontakt med den  britiske filmregissøren Alan Parker, med tanke på å samarbeide om å lage filmen. Det var Parker som hadde henvendt seg til dem, med forespørsel om han fikk lage film av "The Wall", da han syntes det var rart at en så suksessrik plate med et så sterkt tema ikke hadde funnet veien til filmlerretet. Alan Parker var på den tiden en av de store regissørene i filmindustrien. Med suksessfilmer som "Bugsy Malone", "Midnight Express" (2 Oscar), og musikalen "Fame" å se tilbake på. Han hadde vært tilstede på en av konsertene Pink Floyd gjorde i Dortmund, Tyskland, og var svært imponert over showet de presenterte. Alan Parker: "Coming from the slow archaic film process, to see everything - every hoist, every light, every cue - hit on time, was wonderfully impressive."

Parker hadde vært fan av Pink Floyd siden 1968. Alan Parker: "Jeg har vært fan siden "A Saucerful Of Secrets, og har gjennom årene spilt "Dark Side Of The Moon" så ofte at den ble helt utslitt."

Det var etter at han hadde hørt "The Wall" at Parker fikk ideen om å kontakte Pink Floyd, med tanke om å lage en film med bakgrunn i temaet på plata. Alan Parker (til norske Det Nye): "Jeg satt hjemme og spilte LPen, og fikk ideen til å gjøre en film av den. Jeg forhørte meg litt og tok kontakt med Roger Waters - Pink Floyd har jo alltid vært influert av film, men de hadde ikke til hensikt å lage film av denne LPen. Roger Waters likte imidlertid ideen min, og mens jeg jobbet med filmen "Shoot to the Moon" skrev han manus. Så etter at jeg var ferdig i San Francisco, gikk vi så og si rett over på "The Wall"."

Alan Parker var opptatt av at Waters ikke burde la noen andre forfattere få mulighet til å påvirke manuset hans, da det var flott som det var. Alan Parker: "Jeg hadde tidligere vært involvert i andre rock'n roll-filmprosjekter og hadde sett skaperens opprinnelige intensjoner gå tapt gjennom denne prosessen - den mest kjente er "Seargant Pepper"."

Alan Parker (til venstre) med 13 år gamle Kevin McKeon (Pink).

Som erstatning for liveopptakene ble det bestemt at man skulle lage små filmer til å illustrere handlingen i låtene. I tillegg til at man fortsatt ønsket å bruke Scarfes animasjoner. Alan Parker fikk ansvaret for å sette dette sammen til en film. Scarfe ble degradert til 'designer' i stedet for å være produsent av filmen. Med Parker i førersetet ble investorene mer positiv til å bruke pengene sine i prosjektet. Gerald Scarfe: "Alan could get the money from Hollywood as he had the clout (innflytelsen). If he directed it, they would put the money in. They wouldn't if I was directing it."

Scarfe var ikke direkte lei seg for å bli avløst som produsent, da han hadde mer enn nok å gjøre med å lage animasjonene som skulle brukes i filmen. Den ferdige utgaven av "The Wall" inneholdt 15 minutter med tegnede animasjoner. Bak de minuttene skjulte det seg hele 15.000 håndlagede tegninger, laget av Scarfe og 50 kunstnere som han samarbeidet med.

 Alan Parker (venstre) og Gerald Scarfe (midt i bildet) inne på sistnevntes kontor.

Parker på sin side var svært imponert av Scarfes animasjoner, og glad for å ha ham med seg på laget. Alan Parker: "Da jeg møtte ham første gang, rullet han ut et slags historiebord: et lappverk av sine treffende tegninger, en slags aldrende blekksprut, og det fikk meg til å si: For en regissør er dette som å vinne prisen!"

For Roger, Nick og David var det en lettelse å få investorene med på laget, da de fram til dette hadde brukt egne penger til å finansiere filminnspillingen. Nick Mason hevdet at de måtte ut med 14 millioner kroner fra egen lomme, noe som ifølge ham var det de hadde tjent på "Wall" albumet.

Det første Parker måtte bryne seg på var Roger Waters.. Han hadde sett for seg selv i rollen som Pink, mens Parker ønsket å bruke en helt annen, nemlig rockestjernen Bob Geldof. Parker hadde latt seg imponere av Geldof etter å ha sett flere musikkvideoer med hans band The Boomtown Rats. Parker mente Geldof representerte det skumle og ufortsigbare som man så etter i rollen som Pink.

Det irske rockebandet The Boomtown Rats, med Bob Geldof øverst til venstre.

Geldof var på mange måter en motpart til Pink Floyd musikalsk, da han var et barn av pønkbevegelsen - som noen år tidligere hadde latt sin vrede gå utover Pink Floyd og andre "flinkisband". I et intervju på den tiden fortalte Geldof at han foraktet alt Pink Floyd hadde laget etter Syd Barrett sluttet, og at manuset til "The Wall" var søppel.

Første gang Geldof hørte om interessen fra Parker om å delta i Pink Floyd filmen, var under en taxitur til Heathrow i London, i 1981. Boomtown Rats manager Fachtna O'Ceallaigh fortalte om tilbudet, og anbefalte Geldof til å takke ja. 

Fachtna: "It's the lead part, Bob. The money isn't bad. Alan Parker is a big name - you know. You should do it. It'll be good for you. And it's a good introduction to films, because there's no dialogue. The soundtrack will be entirely Pink Floyd."

Bob Geldof: "Look Fachtna, I've read the script. On every facing page it has the lyrics of the Pink Floyd song pertinent (relevant) to the scene. They are awful. 'We don't need no education' Bloody hell! It could only be written by social-conscience-stricken millionaire pop singers. It's saloon-bar leftism (venstreorienterte)."

Mens de to satt i baksetet og kranglet om saken, lyttet drosjesjåføren ivrig til samtalen. Han var bror av Roger Waters, og etterpå var han ikke sen med å fortelle Roger hva han hadde hørt i drosjen sin. Broren til Roger: "You'll never guess who I've just had in my cab."

Likefullt valgte Geldof å takke ja da Parker spurte ham om han kunne tenke seg rollen som Pink. Årsaken var at Geldof kunne like tanken om å spille hovedrollen i en film, og fordi han fikk godt betalt for å gjøre jobben. Et annet moment var at platene til The Boomtown Rats ikke lenger solgte like bra som før, og Gledof trengte flere ben å stå på. I 1978 og 1979 hadde de hatt nr.1 hits i Storbritannia med "Rat Trap" og "I don't like Mondays".

Bob Geldof: "I wanted to learn the difference between video and film. I'd never done a film before so it was a challenge, and the money was good."

Bob Geldof fra tiden da The Boomtown Rats var på topp.

Underveis i innspillingen kunne Geldof nikke gjenkjennende til Pinks negative erfaringer med platebransjen. Han klarte også å sette seg inn i historien, slik at han fikk en større forståelse av det Waters hadde ønsket å uttrykke gjennom den. Roger Waters: "I'm not going to waste my time on Geldof, trying to explain 'The Wall' to him. But he understands. He just doesn't realise that he understands."

Innspillingen bar preg av at at det var 3 viljesterke personer som prøvde å bli enig om hvordan ting skulle gjøres - Parker, Waters og Scarfe. Waters har omtalt dette som hans mest nevrotiske periode i livet, mens Scarfe måtte ta seg en slurk med Jack Daniels før han gikk inn i Pinewood Film studios - der innspillingen fant sted, for å manne seg opp. Scarfe følte seg ekstra alene ettersom Parker hadde sin medprodusent Alan Marshall til å bakke seg opp, mens Waters hadde manager Steve O'Rourke.

Både Alan Parker, Gerald Scarfe (venstre) og Roger Waters (høyre)

ønsket å ha kontroll på innspillingen av "The Wall".

Parker tok et taktisk valg da han sendte Waters på en 6 ukers ferie, for å få arbeidsro. Dermed var det bare to "stormannsgale" igjen i studio - som noen uttrykte det. Etter dette intensiverte Parker arbeidet, med opptak 6 dager i uken. På rollelisten stod i tillegg til Geldof, navn som Bob Hoskins (Pinks manager), Joanne Whalley (groupie), og 13 år gamle Kevin McKeon (Pink som ung).

Kevin McKeon som den unge Pink.

Selv om Geldof i utgangspunktet hadde vært negativ til filmideen, lot han seg rive med under innspillingen. Manglende svømmeferdigheter (han hadde lært seg å svømme på Barbados like i forveien) hindret ham ikke i å flyte i et svømmebasseng fylt av "blod", og en blødende hånd stoppet ham ikke fra å gjøre ferdig scenen der Pink raserer et hotellrom. Og da Geldof spilte inn scenen der Pink innbiller seg at han er en neo-nazi diktator, levde han seg så inn i rollen at han fryktet at han kom til å bli en diktatorisk skikkelse selv. 

For å få det til å se ut som om Geldof fløt i vannet uten å bevege armene og føttene, brukte man en gjennomsiktig plate som lå oppå vannet. Den hadde tidligere vært brukt i Supermann filmen. Man prøvde først platen Christopher Reeve hadde brukt, men den var for stor for den smalskuldrede Geldof, så man endte opp med å bruke en som var laget for Supergirl i stedet. Noe Geldof syntes var litt flaut.

I en scene i filmen skulle Geldof barbere av seg øyenbrynene. I utgangspunktet var han redd for blod, men da han først begynte å barbere av seg hårene, fortsatte han slik at han tilslutt hadde barbert av seg alle hårene på kroppen (unntatt håret). Scenen i filmen var inspirert av hendelsen på 60-tallet, da Syd Barrett barberte av seg alt håret i forbindelse med et middagsselskap. 

Pink/Bob Geldof etter at han hadde barbert av seg øyenbrynene. 

Bob Geldof: "I have a phobia about blood. I can't stand the sight of it, not even in bottles, where it looks sickeningly thick."

Alan Parker og Bob Geldof

Geldof hadde få replikker i filmen, og med unntak av "Next time, fuckers!", var alle tekster hentet fra "The Wall".

Bob Geldof som den nazistiske diktatoren Pink.

Til opptakene av den "nazistiske massemønstringen" som ble gjort i Londons New horticultural Hall, hadde Parker hyret inn en gjeng med skinheads, fra Øst-London, for å skape den rette stemningen. I forkant av opptakene hadde de hatt "fri bar" på de eksklusive pubene i nærheten av opptaksstedet, slik at de kom i den rette stemningen. Koreografen Gillian Gregory forsøkte å får den uregjerlige folkemengden til å gjøre enkle dansebevegelser, men det måtte hun gi opp etter å ha holdt på i to timer. Likefullt klarte de å uttrykke den store entusiasmen for Pink og hans rasistiske budskap, som Parker og co. var ute etter. En av skinheadene hadde "Bob Geldof" skrevet på T-skjorten sin.

Fra den nazistiske massemønstringen i Londons New horticultural Hall, med Pink i fokus.

Også politiet som skulle stoppe opprøret som fant sted, var ekte. Og da opptakene av opprøret var ferdig, fortsatte politiet og skinheadene å slåss, som om det var av gammel vane. 

Ogsså Johnny Fingers fra The Boomtown Rats hadde en liten "rolle" i filmen. Etter å ha rasert et hotellrom sorterer Pink løse gjenstander som han finner - utover gulvet, som om det var et kunstverk han prøvde å skape. Et av bildene på gulvet er av Johnny Fingers med hatt og frakk på.

Kameraet sveipet over et bilde av Johnny Fingers fra The Boomtown Rats.

Da Waters kom tilbake fra ferien ble han forbannet på Parker, da han så hvilke kunstneriske friheter han hadde tatt seg i forhold til manuset Waters hadde skrevet. Han var redd for at han var i ferd med å miste kontrollen over filmen som var hans hjertebarn. Waters allierte seg med Scarfe i kampen mot Parker. Gerald Scarfe: "So there was me and Roger on one side, and Parker on the other - and that's when the war started."

Det endte med at Parker forlot settet i sinne. Alle visste at Parker satt med nøkkelen til gjennomføringen av filmen, ettersom det var ham EMI og investorene hadde tiltro til. Og filmfolkene på Pinewood var lojal til Parker, og ikke til Waters, som aldri hadde laget en film før. Det endte med at Gilmour måtte overtale Waters til å gi etter for Parkers ønsker, ellers kom Gilmour og Mason til å stemme imot Waters i neste styremøtet i aksjeselskapet som var opprettet for filminnspillingen. David Gilmour: "We'll out-vote you."

Kjemien mellom David Gilmour og Roger Waters ble om

mulig enda verre under innspillingen av filmen "The Wall".

Etter dette valgte Waters å konsentrere seg om filmmusikken til "The Wall" sammen med James Guthrie. Der de sammen spilte inn nye versjoner av "Bring the boys back home", "Mother" og "Outside the Wall". I tillegg ble "In the Flesh" spilt inn med Bob Geldof på vokal. I kontrakten Geldof hadde skrevet under på, stod det ingenting om at han skulle synge i filmen. Så for å gi etter på det krevde han mer penger. Geldof: "Eventually we agreed."

Å få Geldof til å synge slik at det lignet på Waters, var ikke enkelt. Mye pga. Geldofs sterke irske aksent. David Gilmour til Bob Geldof i studio mens de jobbet med "In the Flesh" : 

David: "You haven't got the phrasing (frasering) how Roger sings it."
Bob: "Shall I have another go?"
David: "Stop! stop! stop!"
Bob: "What is it now?"
David: "Do you always sing like that?"
Bob: "Course I do. Haven't you heard any of my records?"
David: "It's very Irish, isn't it?"
Bob: "Well, I am Irish, can't fucking help that."
David: "Yes, but it sounds more Irish than normal."

Bob Geldof, David Gilmour og Alan Parker under innspillingen.

En låt som ble spilt inn for "The Wall" albumet i 1979, men ikke tatt med på plata fordi Waters følte den ble for selvbiografisk, var den følsomme, vakre "When the Tigers broke Free". Med sine strykere, blåsere, og koring, hadde den et episk preg som gjorde at den skilte seg ut fra de andre låtene på plata/filmen.

"When the Tigers broke free" er av de mer essensielle låtene i filmen, da den omhandler krigshandlingene i Italia som fører til at hans far Eric Waters blir drept. Og som i filmen utgjør den grunnleggende årsaken til Pinks psykiske problemer senere i livet. "The Tigers" var de tyske tanksene som brøt gjennom de britiske sperringene i Anzio, og som drepte hele Kompani C - inkludert Eric Waters. I "When the Tigers broke free" gir Waters en relativt detaljert beskrivelse av krigshandlingene som førte til at faren døde.

Låta var delt opp i to parti. "When the Tigers broke free Part I" som omhandlet foranledningen til krigshandlingen i Italia, åpnet "The Wall". I filmen fikk vi se Eric Waters tenne seg en røyk samtidig som han renset våpenet sitt. Helt i starten på filmen fikk man også høre Vera Lynns "The Little boy that Santa Claus forgot", fra 1937.

"When the Tigers broke free Part II" som stemningsmessig var en fortsettelse av "Prt I", omhandlet selve kampene i Anzio, i februar 1944: "When the Tigers broke free. And no one survived from the Royal Fusiliers Company C. They were all left behind, most of them dead, the rest of them dying."

I filmen får vi se den unge Pink, som i en skuffe finner noen av farens militære effekter, i tillegg til et brev fra Kong George der hans innsats i krigen blir verdsatt: "And kind old King George sent Mother a note when he heard that Father was gone."

"When the Tigers Broke Free" ble satt sammen til en låt, og gitt ut som singel i juli 1982, for å promotere den nye filmen. I Storbritannia ble det 39. plass. Merkelig nok var 7" utgaven av singelen merket med ordene "Taken from the album "The Final Cut". Men da den plata ble gitt ut i 1983, var ikke låta med. Først i 2004 kom den med som bonusspor. 

To låter som var å finne på albumet, men som ikke ble brukt i filmen, var "Hey You", og "Must the show go On?".

For en som ikke kjente til historien i "The Wall", kunne filmen til tider være vanskelig å følge. Da den tidsmessig hopper endel, og til tider først og fremst fungerer som illustrasjoner til handlingen i låtene. Som om det var en rekke musikkvideoer satt sammen til en film. Det var heller ingen tradisjonell dialog i filmen.

Den røde tråden - som den også var det på plata, er historien om gutten som tidlig på 50-tallet vokser opp uten far. En far som døde under kamper i 2. verdenskrig. Krigshandlingene som tok livet av guttens far er et tilbakevendende tema i filmen. Savnet etter faren er sterkt, og de psykiske plagene det fører til blir første murstein i muren som bygger seg opp rundt Pink. I mangel av en farfigur klamrer han seg til sin overbeskyttende mor. På skolen skriver han dikt. Et av disse blir tatt fra ham av den ondskapsfulle læreren og lest opp i klasserommet - til latter fra medelevene. Diktet er i virkeligheten deler av teksten til "Money" fra "Dark Side of the Moon" :

Læreren: "What have we here, laddie? Mysterious scribblings? A secret code? No! Poems, no less! Poems, everybody! The laddie reckons himself a poet!"

Læreren leser høyt: "Money get back / I'm all right, Jack / Keep your hands off my stack / New car / Caviar / Four star daydream / Think I'll buy me a football team."

Læreren: "Absolute rubbish, laddie. Get on with your work."

Pink blir "fersket" av læreren mens han skriver dikt.

Dikt som egentlig var teksten til "Money" med Pink Floyd.

Når Pink blir eldre blir han popstjerne. Han blir også gift (i filmen spiller Roger Waters rollen som forlover) , men Pink og kona vokser fra hverandre. Og under en turne er hun utro mot ham (slik Waters selv opplevde). Som kompensasjon for sitt ulykkelige liv finner han trøst i dyre materialistiske eiendeler, og en groupie ved navn Jenny Wright. Men etter at Pink raserer et hotellrom, og kaster en flaske etter henne, løper hun derfra, vettskremt. 

Tilbake sitter Pink i en psykotisk tilstand, mens "ormene" tar mer og mer kontroll over hans tanker. Det er på dette tidspunktet at han barberer av seg alt kroppshåret, i narkorus? 

Manageren til Pink og helsepersonell kommer løpende inn på rommet for å hjelpe Pink. Men det de gir ham er en sprøyte med narkotika, for å få ham på bena. Stoffet får Pink til å hallusinere, slik at han først tror han er blitt til en av de fryktede ormene. Deretter innbiller han seg at han er en ny-nazistisk diktator som leder en massemønstring med sine mange tilhengere tilstede. Ikke ulikt bildene man har sett av Hitler i forkant av 2. verdenskrig. Til tonene av "In The Flesh" kaster Pink hatske meldinger mot folk han ikke liker, slik som jøder, homoer og svarte. Og de han peker ut blir banket opp av hans tilhengere.

Tilslutt virker det som Pink skjønner at det har gått for langt, og inne på et offentlig toalett kommer han til seg selv igjen. Deretter følger en rettssak - illustrert på en grotesk, men fascinerende måte av Gerald Scarfe, der Pink setter seg selv på tiltalebenken. Etter å ha hørt partsinnlegg fra advokaten, skolelæreren, Pinks mor, og hans kone, beslutter dommeren at muren skal rives ned. Det neste vi får se er at muren som har fulgt Pink gjennom filmen eksploderer. Filmen avsluttes med at tre barn rydder opp i restene etter eksplosjonen.

Dommeren og den tiltalte, i Gerald Scarfes illustrasjoner.

Kampscenene i filmen var tatt opp på Saunton Sands i Devon i Sør-England. Både Nick og David syntes landskapet der var spesielt, og senere har de kommet tilbake dit når de trengte motiv til platecover eller musikkvideoer. Bla. ble bildet på coveret til "A Momentary Lapse of Reason" fotografert der - med den endeløse rekken av senger plassert bortetter stranden. Nick Mason: "This is a particularly useful beach, which has supplied us with a number of backgrounds."

Den sekvensen i filmen som fulgte musikken til "Another Brick in the Wall Prt II", fungerte også glimrende som musikkvideo til låta i ettertid. Slik at den har blitt en "konkurrent" til den originale musikkvideoen fra 1979. Jmf. bla på Youtube. Scenen med skoleelevene som marsjerer i takt, før de faller ned i den store "kjøttkvernen" er hentet fra filmen "The Wall", og ikke den første musikkvideoen.

Scener fra filmen som ble brukt til å illustrere "Another Brick in the Wall Prt II"

Det ble ikke gitt ut noe soundtrack til "Wall" filmen. Ifølge Nick Mason valgte man å droppe en slik utgivelse, ettersom låtene i filmen lå så tett opp til originalene at det ikke var noen vits. Nick Mason "The soundtrack was inevitably so faithful to the original record."

"The Wall" ble vist for offentligheten første gang på Cannes festivalen i mai 1982. Med seg til Cannes hadde Pink Floyd lydteknikere og teknisk utstyr fra Britannia Row, da lydanlegget i Cannes trengte en oppjustering. 

Også Alan Parker og Bob Geldof ble med til Cannes. Geldof mislikte å være i rampelyset, og forsøkte flere ganger å lure seg unna, bla. under framvisningen av filmen. Men Parker som satt ved siden av ham skjønte hva Geldof pønsket på, og klappet tak i låret hans og holdt ham fast til filmen var over. Nick Mason var mer positiv til å være i Sør-Frankrike, særlig ettersom billøpet Monaco Grand Prix ble arrangert på samme tid.

I USA fikk co-produsent Alan Marshall ansvaret for å promotere "The Wall". Da han ble spurt hva den handlet om svarte han: "It's about some mad bastard and this wall, innit." - noe som må sies å være en brutal forenkling av filmens tema.

Alan Parker og Alan Marshall på pressekonferanse i Cannes, for å promotere "The Wall".

De 4 medlemmene av Pink Floyd hadde ulike unnskyldninger for ikke å være tilstede på den amerikanske premieren. Mason orket rett og slett ikke å se filmen igjen, mens Richard Wrights fravær ble unnskyldt med at han var på ferie. Virkeligheten - som enda ikke var kjent blant folk, var at han var sparket ut av bandet, og derfor ikke ønsket å bruke mer tid på Pink Floyd. Han hadde også nok å slite med privat. I 1982 ble han skilt fra Juliette Gale, en dame han hadde vært sammen med siden 1962 - altså før Pink Floyd ble til. Likefullt gikk ikke Richard rundt og deppet. I stedet levde han det gode liv sammen med sin nye kjæreste Franka, i hennes hjemland Hellas. Franka var en tidligere modell som nå jobbet som motedesigner og sanger.

På kino ble "The Wall" satt opp like etter, på Londons Leicester Square. Og spilte inn 500.000 kroner i løpet av sin første uke. 

Noen var mer kreative enn andre da de møtte opp på premieren i London,

noe det norske ungdomsmagasinet 'Det Nye' hadde et oppslag om i 1982.

I september var den inne på 3. plass på den amerikanske filmlisten. Også i andre land, slik som Norge ble den en hit på kinoskjermene.

Kinoplakaten som Gerald Scarfe laget for "The Wall".

Kritikerne og publikum var imponert av det de så, selv om endel ikke helt visste hva de skulle mene. 

 Bob Geldof: "The film got fifty per cent  good, fifty per cent bad reviews." 

"The Wall" mottok flere priser, bla. 2 BAFTA awards (den britiske filmbransjens utdeling), for beste låt og lyd. I ettertid framstår filmen som en av de viktigste som ble laget på 80-tallet. Den har fortsatt å fascinere film- og musikkelskere i årene etter, og har blitt gitt ut både som VHS og DVD. På Imdbs (den mest populære og anerkjente filmbasen på internett) har filmen fått en rating 7,7% (av 10 mulige), noe som regnes som svært bra.

En som ikke var like fornøyd med filmen, var Roger Waters. Han har ved flere anledninger omtalt den i negative vendinger. Roger Waters: "The filming was very unnerving and unpleasant experience... we all fell out in a big way." Han var også kritisk til selve historien, som han selv hadde skapt. Han mente den ble for alvorstynget, og uten den humoren den egentlig haddde inneholdt.

Han mente også at Parkers forsøk på å gjøre hver scene perfekt, og fylt av action, gjorde filmen kjedelig som helhet: "I found it a bit difficult to watch in a sitting." Derimot fikk Bob Geldof skryt fra Waters for sin tolkning av Pink.

Heller ikke David Gilmour var helt fornøyd. Han mente plata og turneen klarte å gjenfortelle historien i "The Wall" bedre enn filmen.

Med del 3 av prosjektet "The Wall" lagt bak seg, var det tid for Pink Floyd å se framover, og starte arbeidet med en ny plate. Waters var motivert og hadde allerede ideer, mens Gilmour og Mason gruet seg til å ta en ny runde med Waters, der gnisninger og manglende kommunikasjon kom til å prege samarbeidet. 

Waters var tidlig klar på at den neste plata skulle inneholde låter som ikke var blitt med på "The Wall" albumet, låtene som var spilt inn pånytt for "Wall" filmen (bla. "In the Flesh"), samt nytt materiale. Som nevnt ble "When the Tigers broke Free" gitt ut på singel i 1982, med påskriften: "Taken from the album The Final Cut". Også når Waters møtte pressen i forbindelse med lanseringen av "Wall" filmen, fortalte han at den nye plata kom til å inneholde materiale fra "Wall" tiden. Og at den muligens ville få tittelen "Spare Bricks" (mursteiner til overs).

Men underveis i prosessen endret Waters planene, og kom i stedet opp med helt nytt materiale. Årsaken var at han i mellomtiden var blitt inspirert av hendelser rundt ham. Først og fremst Falklandskrigen mellom Argentina og Storbritannia, som startet i april 1982. Å se hjemlandet gå i krig - med tap av mange menneskeliv som resultat, opplevdes som svært meningsløst. Waters mente man i større grad burde brukt diplomatiet til å komme til enighet med argentinerne.  Krigen gjorde også sitt til at minnene om faren som døde i 2. verdenskrig, trengte seg på igjen. Undertittelen på "The Final Cut" - som plata ble hetende, var "Requiem for a Post-War Dream", og var dedisert til Rogers far Eric Fletcher Waters.

Roger Waters: "I was on a roll and started writing this piece about my father. I was on a roll and I was gone."

Også irritasjonen over statsminister Margaret Thatcher som brukte krigen til å framheve seg selv og partiet, på bekostning av den sosiale uroen politikken hennes hadde ført til i Storbritannia, inspirerte Waters da han satte seg ned for å skrive nytt materiale. Waters mente at man var i ferd med å rasere velferdsstaten der man tok vare på hverandre, over til et egoistisk/liberalt samfunn: "The Final Cut' was about how, with the introduction of the Welfare State, we felt we were moving forward into something resembling a liberal country where we would all look after one another...but I'd seen all that chiselled away, and I'd seen a return to an almost Dickensian society under Margaret Thatcher."

"The Final Cut" var en albumtittel med mange referanser. Ideen til navnet hentet Waters fra William Shakespeares drama "Julius Caesar": "This was the most unkindest cut of all. For when the noble Caesar saw him stab."

Tittellåta handlet om Pink, og hans ensomhet og desperasjon - og ønsket om å ta sitt eget liv: "Prepared to make it but just then the phone rang. I never had the nerve to make the final cut."

På innnerslevet til plata var det et lite bilde av Roger ikledd en gammel militæruniform. I ryggen har han blitt stukket med en kjøttkniv - noe mange ser på som et symbol for det å bli forrådt. De britiske soldatene ble forrådt av sin regjering, både i 2. verdenskrig og i Falklandskrigen, ifølge Waters. Under den ene armen holdt soldat Waters en boks med filmruller i. I filmverdenen er "the final cut" et uttrykk som blir brukt om den siste bearbeidelsen av filmopptakene  før lyden blir lagt på. 

Kniven kombinert med filmrullene kan sees på som et uttrykk for Waters følelse av å ha blitt dolket av Alan Parker under innspillingen av "The Wall". Å tukle med Waters verk "The Wall", og gjøre det til noe annet enn det han hadde tenkt slik Parker gjorde, ble ikke tatt nådig opp.

Bildet av Roger Waters med en kniv i ryggen og filmruller under armen.

Tittelen kan også sees på som en melding til fansen om at dette kom til å bli den siste utgivelsen med Pink Floyd. 

David Gilmour hadde lite sans for ideen om å lage en politisk plate, og han likte ikke den direkte kritikken av Margaret Thatcher, men han ønsket ikke å stå i veien for Waters planer. David Gilmour: "I didn't share his political views. But I never, never wanted to stay in the way of him expressing the story of 'The Final Cut'."

Selv om Waters lovte at den nye plata kom til å inneholde materiale fra "Wall" innspillingen, ble verken "When the tigers broke free", "What shall we do now?", eller "The Last few Bricks" å finne på "The Final Cut". I stedet var det låter som "Your Possible Pasts", "One of the Few", "The Final Cut", og "The Hero's Return" som dukket opp fra "Wall" innspillingen. Låter David Gilmour mente var for svak til å bli brukt på den nye plata. David Gilmour: "If these songs weren't good enough for 'The Wall', why are they good enough now?"

Gilmour mente man heller burde vente med en ny plate til man hadde kommet opp med flere og bedre låter. Waters var ikke enig i det synet, i tillegg stilte han spørsmålstegn ved David Gilmours evne til å skrive nye låter. I løpet av de foregående 5 årene hadde han kun skrevet 3 låter. Han følte han ikke kunne sitte og vente på at Gilmour fikk ånden over seg.

"The Final Cut" ble produsert av Waters sammen med James Guthrie og Michael Kamen. Sistnevnte hadde som nevnt lagt strykerarrangement på flere av låtene på "The Wall". To som ikke fikk credit som produsenter var Bob Ezrin og David Gilmour. Ezrin var fortsatt svartelistet hos Waters etter 'tabben' han gjorde i forbindelse med "Wall" turneen. At Gilmour ikke ble kreditert som produsent ble gjenstand for bråk i ettertid.

På musikersiden fikk man hentet inn mange dyktige folk. Til å erstatte Wright som tangentmann, brukte de Andy Bown (Status Quo), som også hadde spilt orgel på "Wall tour". Brown var i tillegg Roger Waters nabo privat, i idylliske East Sheen i Vest-London. Også Michael Kamen bidro med sitt tangentspill, i tillegg til at han hadde ansvaret for strykerarrangementene. Med seg hadde han National Philharmonic Orchestra fra London.

På trommer hadde de Andy Newmark fra Roxy Music, en mann som hadde deltatt på en lang rekke plateinspillinger. Bla. med Sly & the Family Stone, David Bowie, og John Lennon. Percussionisten Ray Cooper hadde spilt på de fleste platene Elton John hadde gitt ut, i tillegg til en lang rekke andre artister. 

Pink Floyds faste saksofonist Dick Parry ble byttet ut med Raphael Ravenscroft, mannen som gjorde "tidenes mest kjente" saksofonsolo på "Baker Street",  i 1978.

Innspillingen av "The Final Cut" foregikk mellom juli og desember 1982. Hele 8 ulike studio ble brukt underveis: Mayfair Studios, Olympic Studios, Abbey Road Studios, Eel Pie Studios, Audio International, RAK Studios, David Gilmours eget Hookend Manor studio. Og Roger Waters' Billiard Room studios i East Sheen, der han nå bodde (studioet inneholdt en 24 spors opptaker, og et biljardbord). 

Deres eget Britannia Row studios ble i midlertidig ikke brukt. Produsent James Guthrie følte studioet ikke de kvalitetene han var ute, og de andre tre følte det ville bli for intimt i det lille studioet - med den stemningen som rådde i bandet.

I starten var tonen mellom Gilmour og Waters gemyttlig, og de kunne hygge seg sammen med å spille det nye Nintendo spillet Donkey Kong, eller biljard i Waters' studio. Etter hvert foretrakk de å jobbe hver for seg - Gilmour med Guthrie, og Waters sammen med lydteknikeren Andy Jackson. Andy Jackson: "James Guthrie and I would literally have one each. The time that Dave and Roger were in the studio together was definitely frosty."

Utover i innspillingen følte Gilmour seg mer og mer satt ut på sidelinjen. Han følte at Waters så på ham og Mason som studiomusikere på linje med de andre som deltok - mer enn som kreative støttespillere. David Gilmour: "He didn't want my music, he didn't want my ideas." Gilmour ble fast bestemt på at han aldri skulle lage en plate sammen Waters igjen.

Nick Mason følte at Roger Waters så på "The Final Cut" som sin plate - som om det var en soloutgivelse. Nick Mason: "In Roger's head he was already moving into his solo career, and merely wanted David and me to assist him in his aspirations. During 'the Wall' recordings we had maintained some semblance of democracy, but even this semblance was under threat."

David Gilmour: "It's very very much Roger's baby, more than anyone has been before." Og: "With 'The Final Cut' Waters became impossible to deal with."

Mason tror at det eneste som forhindret Waters fra å gi den ut under eget navn, var at plateselskapet forventet en Pink Floyd plate. Og at en endring i de planene kunne føre til juridiske forviklinger. 

Allerede før de gikk i studio for å spille inn plata var Waters klar på at Mason ikke kunne forvente å få royalties på annet enn det han bidro med i form av trommespill. Dvs. han kunne ikke forvente seg å bli kreditert for å ha bidratt til utformingen av musikken/det kunstneriske.

Waters foretrakk å bruke Andy Newmark på trommer på endel spor. Nick ble i stedet satt til å spille inn lydeffekter, slik lydteknikeren Phil Taylor hadde gjort det på "The Wall". Han dro da til en militærbase i Warwickshire for å spille inn lyden av krigsfly,  han dro til en politiskole for å spille inn lyden av skrikende bildekk, og han stilte seg opp langs Queen's Highway for å ta opp lyden av biler som kjørte forbi. Nick Mason: "Finally my motor racing experience paid off."

Utenom dette hadde Mason god tid til å drive med sin hobby, som var bilkjøring. En interesse han delte med manager Steve O'Rourke. I et billøp i Le Mans litt senere deltok O'Rourke i samme løpet som Mason. 

En annen årsak til at Mason syntes det var greit å slippe å være for delaktig i innspillingen av "The Final Cut", var at hans ekteskap med Lynette - som han hadde to barn sammen med, var kommet til veis ende. Like etter ble han i stedet sammen med den 27 år gamle skuespilleren Anette Lynton - eller Nettie som han omtaler henne som. De traff hverandre (naturlig nok) på et billøp, der Nick konkurrerte med en av sine veteranbiler.

Nick og Nettie sammen på et billøp.

De to ble gift i 1990, og sammen fikk de barna Guy og Cary. Sammen flyttet de etter hvert inn i Middlewick House i Wiltshire, som tidligere hadde tilhørt hertuginnen av Cornwall.

"The Final Cut" endte opp som nok en temaplate fra Pink Floyd, denne gang med pasifisme som tema. Waters trakk linjene mellom farens meningsløse død i 2. verdenskrig, og Falklandskrigen. Faren trodde at han krigen han deltok i ville ta slutt, og at det deretter ville bli fred i verden. Men ifølge Waters var det ledere i verden som aldri vil gå av veien for å starte en ny krig.

"The Final Cut" starter med at platas hovedperson "Hero" hører på bilradioen mens han er ute og kjører. Hero var den samme personen som skolelæreren i "The Wall". I Waters' verden var han en krigshelt som mentalt var ødelagt etter at han mistet en av sine menn i luftkamp. Han evner ikke å diskutere hendelsen med sin kone ("The Hero's return"), men velger heller alkoholen som løsning mot de vonde tankene - "Paranoid Eyes": "You believed in their stories of fame fortune and glory, now you're lost in a haze of alchohol soft middle age."

I likhet med i filmen "The Wall" ble Hero/læreren spilt av Alex McAvoy, i videoen som ble laget for albumet.

Alex McAvoy som Hero.

På bilradioen forteller nyhetsoppleseren at et nytt containerskip vil bli bygd i Japan, som erstatning for et som gikk ned i forbindelse med Falklandskrigen. Deretter begynner førstelåta "The Post War dream". Med sin tandre vokal og strykerarrangement kunne den minne om "When the Tigers broke Free". Teksten handler om farens død, og det meningsløse i krigen Margareth Thatcher hadde startet: "what happened to the post war dream? Oh maggie maggie what have we done?"

Waters mottok kritikk for å ha omtalt japanere som "nips" i teksten, og fordi han omtalte dem som et folk som gjør selvmord (jmf. den høye selvmordsraten blant unge japanere på den tiden).

"Your possible Pasts" var en tyngre affære, der Gilmours gitar kom mer i forgrunnen. I bakgrunnen hørte man lyden av jernbanevogner som beveger seg bortover sporet. Dette skulle illustrere lyden av vognene som brakte jøder, homofile og sigøynere til konsentrasjonsleirene. 

"One of the Few" var en roligere låt, nesten som et mellomspill. Igjen hadde Waters tatt utgangspunkt i en kjent tekst, og gjort den til sin egen. Winston Churchill: "Never, in the field of human conflict, was so much owed, by so many, to so few".

Senere CD utgaver av "The Final Cut" hadde "When the tigers broke Free" (1 & 2) som spor 4. 

Gitarspillet på "The Hero's Return" kunne minne om "Another Brick in the Wall prt. 1". Låta var da også skrevet på samme tid, men ikke funnet god nok for "The Wall".

Roger Waters fra tiden "The Final Cut" ble spilt inn.

"The Gunner's Dream" handler om en ideell verden uten tyranni og frykt, som en forlengelse av "The Post War dream". Den var også inspirert av terroraksjonen IRA hadde i London i juli 1982. En av eksplosjonene tok livet av 6 musikere  i Regents park, noe som gjorde inntrykk på Waters.

Med Ravenscrofts vakre saksofonspill ble "The Gunner's Dream" et høydepunkt på "The Final Cut", og en av få låter som David Gilmour i ettertid mente var av akseptabel kvalitet.

"Get your filthy hands off my desert" startet side 2 på LP/MC versjonen med en raketteksplosjon, før noe kammerorkester lignende musikk kom inn. Og til disse tilforlatelige tonene sang Waters om verdens ledere som sendte sine menn ut i krigen: "Brezhnev took Afghanistan. Begin took Beirut. Galtieri took the Union Jack. And Maggie, over lunch one day, took a cruiser with all hands. Apparently, to make him give it back."

"The Final Cut" var det andre albumet noensinne som ble spilt inn med holophonics teknikk. Dvs. det ga lytteren følelsen av å oppleve musikken quadrofonisk, særlig om vedkommende brukte øretelefoner. Best hørtes det på raketteksplosjonen i starten av denne låta, da man fikk følelsen av at raketten kom mot en - passerte over hodet, for så å eksplodere bak.

Til tross for tittelen, handlet ikke "The Fletcher Memorial home" så mye om Waters' far. I stedet var låta et uttrykk for Waters' nesten barnslige ønske om å samle ledere som Reagan, Brezhnev, Nixon, Haig og Begin, og deretter ta livet av dem, som "the final solution". Gilmour fikk her muligheten til å gjøre en av få gitarsoloer på plata.

I "Southampton dock" gjorde Waters et nummer av at historien fra 1945 gjentok seg, med skip som kom tilbake fra krigen uten mange av de mennene som hadde vært med da båtene dro ut fra Southampton. 

I teksten ble også valmueenger omtalt: "A mute reminder of the poppy fields and graves." Og disse valmueene var å se på 5 av bildene som fulgte innercoveret på "The Final Cut". Dvs. røde valmuer - slik som avbildet, er for mange briter sterkt knyttet til feiringen av Remembrance Day. På denne dagen (11. november) minnes man de mange briter som har falt i krig. I utgangspunktet var dagen knyttet spesifikt til 1. verdenskrig, men i dag brukes den til å minnes de som falt i andre kriger også. Og for Waters ble det naturlig å la disse blomstene visualisere temaet for plata. 

Bildene til "The Final Cut" ble tatt av Rogers svoger Willie Christie - bror til Carolyn (Rogers kone). Altså valgte Waters å droppe Gerald Scarfe, mannen som hadde betydd så mye for det visuelle inntrykket på "The Wall". Og han hadde heller ingen planer om å bruke Storm Thorgerson.

Remembrance day poppies, med soldat Waters i bakgrunnen.

Etter tittellåta "The Final Cut" fulgte kraftfulle "Not now John", en låt som også ble gitt ut som singel, fordi manager Steve O'Rourke mente amerikanske radiostasjoner hadde tro på den. "Not now John" var den eneste låta på plata med David Gilmour på vokal. Hvem damene som koret på låta var er uvisst, da de ikke ble kreditert på platecoveret. Det er heller ikke senere blitt kjent hvem de var.

Albumet ble avsluttet på en avslappet måte i "Two suns in the Sunset", som om det var kveldens siste låt Waters ønsket å presentere. I stedet ble det den siste Pink Floyd låta han sang på plate - noensinne. Teksten sluttet med ordene: "We were all equal in the end" - noe mange så som et paradoks, med tanke på følelsen Gilmour/Mason/Wright hadde i forhold til Waters, der de ikke følte de ble behandlet som likeverdige. 

Budskapet i teksten til "Two suns in the Sunset" var mer positivt enn i de andre låtene på "The Final Cut", som om Waters ønsket å skape en "happy end", slik han også hadde gjort det på "The Wall".

Albumet "The Final Cut" var som nevnt dedisert til Rogers far. På innercoveret stod det: "for Eric Fletcher Waters 1913-1944". På forsiden av coveret var det avbildet 4 medaljer som britiske militære kan oppnå, bla. Afrika stjernen, som de militære som deltok i en operasjon i Nord-Afrika fikk.

Coveret til "The Final Cut", med de militære medaljene nederst på coveret.

"The Final Cut" ble gitt ut 21. mars 1983. To dager senere holdt bandet en større pressekonferanse i Madison Square Garden i New York, for å promotere plata. Utover dette ble det gitt få intervjuer fra medlemmene av Pink Floyd. 

I et forsøk på å skape blest om plata ble det også gitt ut en 4 spors video EP, som inneholdt musikkvideoer til "Not now John", "Gunner's Dream", "The Final Cut", og "Fletcher Memorial Home". "Not now John" ble også gitt ut som eneste singel fra albumet, med 30. plass i Storbritannia, og 20. plass i Irland som beste resultat. I tillegg til LP/MC, ble også  "The Final Cut" gitt ut på CD. Noe som ikke var så vanlig i 1983.

"The Final Cut" hevdet seg bra på listene, selv om verken fansen eller kritikere umiddelbart trykket den til sitt bryst. I Storbritannia ble det 1. plass, noe det også ble i Norge (3 uker), New Zealand, Sverige, og Frankrike. I U.S.A. ble det 6. plass.

Det var stort sett bare Rolling Stone Magazine som konkluderte med at plata var bra: "It's art-rock's crowning masterpiece."

Det var i forbindelse med utgivelsen av plata at det for alvor ble kjent blant folk at Richard Wright ikke lenger var medlem av bandet.

Den litt lunkne holdningen til "The Final Cut" har ikke endret seg med årene. Musikkjournalister og fans mener at den ikke er av samme kvalitet som de andre Pink Floyd platene. Fraværet av David Gilmours vokal, og kunstneriske bidrag, samt fraværet av Richard Wrights tangentspill som gjennom årene var et kjennemerke på "The Pink Floyd sound", gjorde plata til en "fattigere" opplevelse, uten den detaljrikdommen som kjennetegnet et god Pink Floyd album. 

I avstemninger blant fans kommer den som regel langt ned på listen når beste Pink Floyd album skal kåres. På Rateyourmusic, der flere titusener har vært inne og stemt, kommer den på sisteplass av utgivelsene Pink Floyd ga ut med Roger Waters som medlem av bandet.

I ettertid blir "The Final Cut" gjerne forbindet med oppløsningen av bandet, og plata Roger Waters spilte inn som om det var hans soloutgivelse.

Både Nick og David mente det ville vært naturlig å dra ut på turne for å promotere "The Final Cut". Nick Mason: "Both David and myself regarded playing live and touring as an integral part of being in the band." 

Men Roger Waters hadde ingen planer om det, han var mer lysten på å jobbe med sitt neste album, som ville bli en soloplate. Mason og Gilmour mistenkte Waters for å droppe turneen pga. uoverenstemmelsene i bandet. De tenkte da at framtiden for bandet ikke virket så lovende, om plateinnspillinger som fungerte som psykiske utladninger, var det Pink Floyd kom til å dreie seg om framover.

På samme tid som "The Final Cut" ble gitt ut, valgte Pink Floyds amerikanske selskap Capitol å gi ut samleplata "Works" (juni 1983). Muligens for å gi nye fans et innblikk i bandets tidligere høydepunkt. Men i likhet med "A Collection of great dance songs" virket plata tilfeldig satt sammen, med låter som "Several Species of Small Furry Animals Gathered Together in a Cave and Grooving with a Pict", "Fearless" og "Free Four", som nok ikke var best egnet til å skaffe bandet nye fans. 

"One of these days", "See Emily Play", og "Arnold Layne" var mer logiske valg, mens "Brain Damage" og "Eclipse" var interessant for gamle fans, da de ble presentert i alternative versjoner. Mes interessant for de som hadde fulgt Pink Floyd i mange år, var nok "Embryo" (i en nedkortet versjon). Den var en låt som ikke kom med på "Ummagumma" albumet (1969), men som i tiden etter ble framført live flere ganger.

Salgsmessig ble ikke "Works" noen suksess i U.S.A. med en 68. plass på Billboard.

Samleplata "Works"