Visage var et av mange new wave band som hevdet seg på listene på starten av 80-tallet med tidstypisk synthpop. Stilen var kjølig og elegant, med fengende låter som "Fade to Grey", "The Damned don't Cry", "Night train" og "Mind of a Toy".

Salgsmessig hevdet de seg ikke like bra på listene som f.eks. Spandau Ballet, Duran Duran, Ultravox, Japan og Adam & the Ants. Band som det er naturlig å sammenligne dem med. Selv om "Fade to Grey" gikk til topps i flere land i 1980. I Norge nådde de ikke VG-lista med noen av utgivelsene sine.

De ga ut tre album i løpet av sin korte levetid, der særlig de to første platene "Visage" og "The Anvil" gjerne blir trukket fram blant utgivelsene fra første halvdel av 80-tallet. Men ingen av dem var synthklassikere, slik som f.eks. "Vienna": Ultravox, "Non-Stop Erotic cabaret": Soft Cell, og "Dare": The Human League.

Likefullt er Visages betydning for 80-tallet av svært stor betydning. Musikalsk som en god representant for new romantic scenen, som noe av det mest symptomatiske 80-tallet hadde å by på. Men først og fremst er det som stilskapere ettertiden vil huske dem. Som et visuelt verktøy for det karismatiske moteikonet Steve Strange. På  forsiden av musikkmagasin, platecover, og i musikkvideoer fikk han sjansen til eksponere sine mange ideer innen mote og design.

Visage var aldri et band i tradisjonell forstand, men mer som et prosjekt som hentet inn profilerte musikere fra andre band, slik som Dave Formula, John McGeoch og Barry Adamson fra det kritikerroste bandet Magazine. Og Billy Currie fra Ultravox. Det mest kjente medlemmet var nok likevel Midge Ure, som var med i Visage fra starten, og som litt senere kom til å løfte Ultravox til toppen av listene. Da han ble med der. Han var også mannen som senere kom til å produsere, og skrive det meste av "Do they know it's Christmas?" med Band Aid. 80-tallets mest solgte singel. Man kan si at Visage og Band Aid hadde det til felles at Midge Ure utgjorde det musikalske fundamentet, mens Steve Strange og Bob Geldof hadde de visjonære ideene. I tillegg til at de fungerte som blikkfang utad.

Visage: Midge Ure, Rusty Egan, Steve Strange, Dave Formula og Billy Currie.

Steve Strange var på slutten av 70-tallet den som stod i spissen for den nye mote- og musikkbevegelsen som ble skapt i London, senere kalt new romantic. Hans nattklubber Billy's og Blitz var tumleplass for "hedonistisk" ungdom som ønsket å sjokkere og underholde omgivelsene med sine fargerike klær, hårfrisyrer og bruk av kosmetikk. Menn som tok i bruk dameklær, maskara og leppestift, framstod som androgyne vesener der man ikke med sikkerhet kunne si hvilket kjønn de tilhørte. Boy George og Marilyn var barn av denne bevegelsen. Ungdommen kledde seg i klær fra Victoriatiden, og kombinerte de med imponerende hårfrisyrer. Man tok det man hadde for hånden (i mammas klesskap), og laget kreasjoner ingen hadde sett før. 

I kledning var Spandau Ballet gode representanter for moten som

ble skapt på Steve Stranges nattklubber Billy's og The Blitz.

Gary & Martin Kemp og Tony Hadley fra Spandau Ballet frekventerte disse klubbene lenge før de selv ble kjent. Gary ble fascinert både av den elektroniske musikken og de hedonistiske klærne folk gikk i. Gary: "People were dancing to this strange electronic music that I’ve never heard before and when I say people I mean 20 people, looking very odd in sort of frills and girls with their heads shaved and guys with make-up on dancing holding hands."  Martin: "We was in the clubs all the time, no matter how much money we had. Most of the good clubs were fairly cheap to get in, because they were run by youngsters. A lot of clubs charged a lot to get in so they didn't get the wrong sort of people. Our clubs did't need to do that–If you didn't look right, they just wouldn't let you in."

Steve Strange i døren på Billy's, der han velger ut hvilke

gjester som får komme inn, vurdert etter stil og klessdrakt.

Frillene på skjortene som man hadde hentet fra nyromantikken, den feminine bruken av farger hos menn, det tvekjønnede, det dandy preget. Alt dette kom til å inspirere moteskapere verden over, slik at også ungdom i Norge som ikke hadde hørt om Visage, Steve Strange eller Blitz, gikk med klær inspirert av moten de skapte. Og av holdningene til hva som var lov å gjøre i klessveien. Denne friheten ga seg utslag i mange merkelige antrekk og hårfrisyrer. 80-talls moter som er blitt omtalt med skrekkblandet fryd og mishagsytringer i tiårene etter.

Haysi Fantayzee, Boy George og Mike Score (A Flock of Seagulls) ble inspirert av

motene og holdningene som ble skapt på Steve Stranges nattklubber Billy's og The Blitz.

Steve Strange het egentlig Steven John Harrington. Han vokste opp langt fra det glamorøse London, i den lille byen Newbridge i Wales, som ligger nord for Newport. Han bodde sammen med moren Gillian og den 8 år yngre søsteren Tania.

En ung Steve Harrington med søsteren Tania (foto: Blitzed!)

Faren John Harrington flyttet ut da Steve var liten. Begge foreldrene hadde vært målbevisste karrieremennesker. Faren hadde en høy stilling i forsvaret. Da de ble skilt gikk det dårlig med faren som tok overdose. Senere fikk han svulst. Han døde da Steve var 13 år. Så allerede i ung alder fikk Steve et innblikk i livets harde realiteter. Steve: "I think it made me very much aware of the hardness of the outside world and reality and how to survive if something goes wrong."

Skolegang fikk Steve bla. på Newbridge Comprehensive school. Som 14 åring ble han kastet ut av skolen fordi han hadde farget håret oransje. Moren valgte å ikke si noe om håret, men etter 4 uker foreslo hun at han heller burde farge det svart. Steve tok bla. eksamen i kunstfag, noe han hadde glede av senere i livet. Bla. var han med og utformet album cover, reklamer og postere for pønkbandet Generation X, ledet av Stranges venn Billy Idol.

Steve likte seg dårlig på skolen, da han følte at de andre ungene så på ham som en raring. Steve Strange: "I knew there was nothing for me in Wales anyway. At school I never fitted in with all the kids. They just looked at me as this sort of weirdo and I didn't really want to be a rugby player or work down the mines."

Forbildet til Steve da han var ung, var den britiske skuespilleren Dirk Bogarde. En elegant herremann som flere new romanticere så opp til. Bla. Adam Ant.

Som 15 åring fikk Steve sin første erfaring med å arrangere fester og konserter, noe som ikke gikk så altfor bra, men det ga ham nyttig erfaring. Steve: "Even in Wales I was doing a club thing when I was fifteen, putting bands on etc. It didn't work really well but at least I tried to do something down there."

I 1976 kom pønken til nabobyen Newport. Både The Sex Pistols og Generation X med Billy Idol, og The Stranglers opptrådte her. Etter at Steve hadde vært med og arrangert konsertene. Det var også han som laget reklameplakatene som ble hengt opp rundt i sør-Wales.

Den 17 år gamle Steve ble raskt venner med Jean Jacques Burnel fra The Stranglers, Glen Matlock fra Pistols, og Billy Idol. Han fikk gleden av å være med The Sex Pistols rundt om i England på deres "Anarchy in the UK tour", som venn av bandet. Steve Strange: "The Sex Pistols were like a drug. Once you had experienced them, you were hooked."

Like etter spilte han selv i et pønkband. Noe som fikk den lokale avisen Western Mail til å omtale dem som Wales' første pønkband. Steve var "tidsriktig antrukket" med svarte klær, og en metallenke som hang fra nesen til øret. Steve kommenterte antrekket sitt overfor avisen: "It's just the fashion. All my parents worry about is the neighbours."

Den 17 år gamle Steve avbildet i lokalavisen i Wales, med en metallenke hengende fra nesen.

Billy Idol inviterte Steve til å bli med i bandet hans, noe han var beæret over. Men Steve kviet seg for å flytte til London. Og innen han tok steget og flyttet fra den walisiske landsbygda inn til Verdensmetropolen i november 1976, hadde Idol funnet andre musikere istedet. Steve valgte likevel å bosette seg i London, for å bli endel av den spennende pønkscenen som utviklet seg på den tiden. Først bodde han sammen med en venninne hjemme hos Stranglers' Jean Jacques Burnel. I sin bok "Blitzed!" hevder Steve at Burnel er homofil, og at de to hadde et seksuelt forhold. Mens Steve bodde her fikk han og venninnen Suzi kallenavnene Mr. & Mrs. Strange av den lokale postmannen, etter at han hadde truffet på de to i døren. De hadde da hvitbleket punkfrisyre som stod rett opp, noe som ga dem et litt merkelig utseende. Steve Strange: "One day the postman came to the door, and saw us, and said, 'you two are an odd-looking couple. You're Mr. & Mrs. Strange'. And it sort of stuck."

Kallenavnet Steve Strange kom til å følge ham resten av livet.

Etter å ha flyttet ut av leiligheten til Burnel, fikk han bo hos foreldrene til Marco Pirroni (senere Adam & the Ants), der Marco også bodde. Men like etterpå fikk Steve og Billy Idol en ide om å bryte seg inn i en leilighet som stod tom, og bo der. Her bodde de gratis med vann og strøm. Og med litt graffiti og avisforsider til å dekorere veggene med, ble det "hjemmekoselig". Etter en måned var de ute på gata igjen.

Mr. Strange

I London dannet Strange pønkbandet The Moors Murderers (hentet fra en av mest bestialske mordsakene i England i nyere tid). Med seg hadde han Chrissie Hynde (senere leder av The Pretenders), Vince Ely (senere The Psychedelic furs), og Nicky "Topper" Headon (senere The Clash). Sammen ga de ut singelen "Free Myra Hindley". Mira Hindley var en av Storbritannias mest forhatte personer, med bakgrunn i at hun og mannen hennes hadde drept 5 barn på 60-tallet. Strange hadde tydeligvis lært at provokasjon er et virkemiddel man kan bruke om man vil bli lagt merke til.

I den første tiden i London jobbet Steve hos Sex Pistols manager Malcolm McLaren. Han prøvde seg også som slakter, noe han har omtalt som den verste jobben han har hatt.

Etter et par konserter ble The Moors Murderers oppløst tidlig i 1978. Istedet dannet Steve The Photons, med seg selv som frontmann. De andre medlemmene av bandet var fra Liverpool.

The Photons gjorde noen konserter, og de spilte inn en demo med Stewart Copeland fra The Police som produsent. Demoen innehold låtene "Tar", "Mind of a Toy" og "Madame Carla". De to første ble senere singelutgivelser med Visage. Strange skjønte raskt at The Photons ikke hadde noen framtid, så han valgte å slutte i bandet.

Stranges kamerat Glen Matlock ble i 1977 kastet ut av The Sex Pistols. Enda han hadde skrevet melodien til 10 av de 12 låtene som utgjorde klassikeren "Never mind the Bollocks". Visstnok fordi han var for musikalsk, og likte The Beatles. I tillegg var han kommet på kant med Johnny Rotten. Matlock bestemte seg da for å danne et nytt band kalt The Rich Kids. I mars 1977 fikk han med seg gitaristen Steve New (eks. Sex Pistols) og Rusty Egan i bandet.

Den rødhårede Egan som spilte trommer, var på den tiden et ubeskrevet blad i Londons musikkmiljø, selv om han hadde vært på audition som trommeslager hos The Clash. Fram til da hadde han jobbet som løpegutt for et plateselskap. Interessen for trommer hadde han fått gjennom foreldrene sine som hadde drevet et irsk showband kalt Bernie Egan combo. Også produsent og Landscape medlem Richard James Burgess hadde hjulpet Egan med å lære å spille trommer. Rusty Egan ble av sine venner omtalt som en impulsiv og pratsom person, med mange ideer på en gang. Midge Ure: "Whenever Rusty walked down the road he had twenty ideas before he reached the cafè on the corner."

Samtidig som Egan ble medlem av The Rich Kids, startet han en suksessrik karriere som platemikser. I første omgang på nattklubben London Speakeasy.

Rusty Egan (Blitzkids)

The Rich Kids spilte power pop, en musikksjanger som hadde en viss storhetstid på slutten av 70-tallet. Etter å ha gjort et par konserter fant Matlock ut at bandet trengte en annen vokalist enn ham, slik at han kunne konsentrere seg om å spille bass. Magasinet Melody Makers Caroline Coon tipset Matlock om at Slik sanger Midge Ure kunne være mannen han trengte. Ure  og Slik hadde i 1976 hatt en britisk nr.1 hit med "Forever & ever". Og var nå klar for nye utfordringer.

Midge Ure som hadde vokst opp i Glasgow, Skottland, hadde på denne tiden spilt i en rekke skotske band. Bla. Stumble, Salvation og PVC2. Han heter egentlig James Ure, men da det i Salvation også var et annet medlem som het James/Jim, fikk han kallenavnet Midge, som er Jim uttalt baklengs. Midge er også det engelske ordet for insekt, og henspilte på Midge Ures høyde (1.69 cm).

Midge Ure i Salvation tiden.

I 1975 hadde Midge fått forespørsel fra Malcolm McLaren om å bli med i The Sex Pistols, på den tiden McLaren drev og samlet folk til bandet. Men Midge var skeptisk til den merkelige mannen fra London, så han takket nei.

Ure som bodde i Skottland dro nedover til London for å prøvespille med The Rich Kids. Han ble innkvartert hos Matlocks foreldre i Greenford. Kjemien mellom Ure og de andre stemte, og allerede første kvelden gjorde de sin første spillejobb, da de på sparket prøvde seg som oppvarmingsband for The Police på Hope & Anchor, på et tidspunkt da Andy Summers ennå ikke var blitt medlem av Police. Ure var skeptisk til prestasjonsnivået til de andre i bandet. Steve New som bare var 17 år, kunne knapt spille gitar. Så Midge måtte lære ham å stemme gitaren, og justere volumet i forhold til hvordan låta gikk. Parallelt med dette var Midge fortsatt engasjert i PVC2 i Glasgow, som også begynte å skape seg et navn. Men da The Rich Kids fikk platekontrakt med EMI, og Midge fikk en stor andel av forskuddet fra EMI, valgte han å droppe Glasgow til fordel for London og The Rich Kids. Midge syntes det var spennende å være endel av Londons natteliv og musikkmiljø. Og framtiden i The Rich kids så lys ut.

The Rich Kids, med Steve New, Midge Ure, Rusty Egan og Glen Matlock.

Men bandet kom raskt ned på jorden igjen, da singlene "Rich kids", "Marching men", "Ghosts of Princes in Towers", og albumet "Ghosts of Princes in Towers" floppet da de kom ut i 1978. Det var kun førstesingelen "Rick kids" som nådde opp på listene (24.plass). Og konsertene de gjorde fikk dårlig kritikk i musikkpressen, i tillegg til at de var skjemmet av vold fra pønkerne i salen. Musikalsk falt de også mellom flere stoler, da de verken var pønk slik som Pistols, eller new wave slik som Joe Jackson og Elvis Costello. De var mer inspirert av Small Faces, som ikke var hip på den tiden. Dessuten var de alt for dandy i klessveien til å passe inn. Særlig Rusty Egan var opptatt av klær, og likte å ta seg ut. En desemberdag i Nord-Irland 1978 ble bandet oppløst, da Matlock slo ned Midge Ure. Den manglende suksessen slet på humøret til Matlock som hadde visjoner om å bli større enn Sex pistols, og som hadde brukt alle pengene sine i prosjektet.

Tiden i Rich kids ble lærerik for Midge, da han lærte mye om seg selv, om låtskriving fra Matlock, og han fikk en god venn i Rusty Egan.

Mens Midge Ure og Rusty Egan fortsatt var medlemmer av The Rich kids, hadde de blitt nysgjerrig på elektronisk musikk fra Tyskland (Kraftwerk, La Düsseldorf, Can) og Belgia (Telex). Midge Ure: "It was the most exciting I'd heard for years. The electronic thing was screaming at me, just like guitars had when i was ten." Midge gikk til innkjøp av en Yamaha CS50 polyphonic synthesizer, som han fikk kjøpe til 5500 kroner. Det var en enorm sum på den tiden, men i ettertid har Midge sagt at at det var en hans beste investeringer noensinne. Mange mente at synthesizere hørtes kalde og mekaniske ut, da det var slik de gjerne framstod på Kraftwerks plater. Men Midge fant ut at man kunne få synthen til å høres ut som det man ville. Bla. til å gjenskape lyden av en basstromme. Man kunne også lage stemningsfulle bakgrunnskomp. Han prøvde å introdusere synthen til Glen Matlock mens han var medlem av The Rich Kids. Men Matlock ønsket at de skulle være et tradisjonelt band, og da var det ikke plass for synthesizere.

Til syvende og sist var det også uenighet om bruken av synth som bidro til at The Rich Kids ble oppløst. Rusty Egan og Midge som var for, og Matlock og New som var imot.

Etter å ha produsert "I don't want our loving to die" for Rat Scabies band The White cats, dannet Midge og Rusty sitt eget band kalt The Misfits. De fikk med seg noen musikere fra Tom Robinson Band. Men de kom aldri lenger enn til øvingsstudioet.

Midge Ure som medlem av The Misfits.

Rusty Egan var kamerat med Midge Ure. Men han var også kamerat med Steve Strange. De to traff hverandre første gang på en konsert The Jam gjorde på Red Crow pub i Hammersmith, London, våren 1977. Senere traff de hverandre igjen regelmessig på utestedene Roxy, The Vortex, og på King's Cross.

Steve fikk jobb på London kontoret til EMI, der Rusty stadig vekk var innom som medlem av The Rich Kids. Og i mangel av sted å bo, brukte Steve kontoret som soverom. Da Rusty fikk høre det, overtalte han Steve til heller å bo hos ham, noe han takket ja til. Steve Strange: "Rusty became my saviour."

Foruten å jobbe hos EMI, var Steve også ansatt i en eksklusiv klessforretning i Covent Garden.

Både Rusty og Steve var karismatiske personer med stor sans for estetikk og det glamorøse. Klær og moter var de begge opptatt av, og de likte å være i rampelyset. Sammen boblet de over av ideer om hvordan de skulle bli rike og berømte. Mest av alt ønsket de å starte opp sin egen nattklubb, etter inspirasjon fra nattklubber andre steder i Europa. Og da særlig Berlin, hvor Rusty hadde vært på besøk. De måtte bare finne et passende lokale. Steve Strange: "We were young and had the balls to do anything, so we looked for a venue where we could set up our own club."

Valget falt på den nedlaget nattklubben Billy's i 69 Dean Street i Soho, sentralt i London. Før krigen hadde det vært en ærverdig nattklubb kalt Gargoyle Club. De inngikk en avtale med eieren av lokalene om at de skulle dele framtidige inntekter, ved at han fikk profitten fra alkoholsalget. Mens Steve og Rusty tok coverchargen.

Rusty og Steve hadde begge vært endel av Londons pønkmiljø, og kjente strømningene i ungdoms/musikkmiljøet i byen bedre enn de fleste. De visste at mange av de som noen år tidligere hadde vært med å skape pønken, var på utkikk etter noe nytt og spennende. Småsøsknene deres hadde tatt over pønkidealene, og da var det ikke like gjevt lenger. Dessuten hadde media og motebransjen gjort pønken til allemannseie på en måte som ikke fenget innovatørene. Pønken hadde også blitt for voldelig, med flere sammenstøt mellom ungdomsgjenger og politi.

Steve Strange på Billy's, med en sigarett og en drink.

Rusty og Steve visste at de fleste på deres alder hadde vokst opp med David Bowie, og digget hans musikk og mange framtoninger. Forretningsideen for den nye klubben som fikk navnet Billy's, var at de her skulle fokusere på det elegante og teatralske. Med Bowies plater som basis for hva som ble spilt. Kvelder som ble kalt "Bowie Night". For å skape blest om den nye nattklubben produserte de flyers med påskriften "Fame Fame Jump Aboard the Night / Fame, Fame, Fame.  What's Your Name ?"

Steve og Rusty var bare 19 og 20 år gamle på den tiden. "Bowie Night" på Billy's ble umiddelbart en suksess da de åpnet dørene høsten 1978.

	Nyromantikerne elsket Bowies musikk og teatralske framtoning.		I disse lokalene holdt Billy's til.

Lokalet rommet kun 250 gjester, og om kveldene pleide køene å strekke seg rundt neste hushjørne. De trengte ikke å reklamere i aviser eller magasiner. Ryktet om den nye nattklubben spredde seg blant Londons trendye mennesker. Blant de som frekventerte klubben i denne første tiden var Boy George, kledd i kimono, Marilyn med sitt androgyne utseende, Martin Degville (senere Sigue Sigue Sputnik), "Claire med håret", "transseksuelle Paul", Stephen Linard ikledd tartar drakt, og Kemp brødrene (fra Spandau Ballet).

Steve Strange (i midten) med Martin & Gary Kemp fra Spandau Ballet.

Jo mer fantasifull og overdådig utkledningen var, desto bedre var det. Også kjente designere ble endel av miljøet rundt klubben. Til å snurre plater hadde de foruten Rusty Egan, kjente folk som Jeremiah Healy (senere Haysi Fantayzee) og Chris Sullivan (senere medlem av Blue Rondo a la Turk). Rusty Egan brukte å ha et sett med synthtrommer ved siden av seg som han gjorde soloer med, oppå musikken han spilte. På den tiden var det ikke vanlig å gjøre sånt. Derek May som lot seg inspirere av Billy's/Blitz og musikken der, tok med seg ideene over til Chicago i U.S.A. Og bidro til å bygge opp house sjangeren.

Boy George og Jeremiah Healy i Billy's tiden.

I tillegg til David Bowie, spilte Rusty plater med The Human League, Ultravox, Roxy Music, futurisk tysk musikk, Cabaret Voltaire og Throbbing Gristle. Rusty likte også å mikse sammen ulike plater, noe som ga et spennende resultat. The Only ones med Bowie, Killing Joke med Roxy Music, Chic med Kraftwerk, og Neu med La Düsseldorf.

Rusty spilte også noen av demoene han og Midge hadde laget under navnet The Misfits. Bla. elektroversjoner av 60-talls hitene "In the year 2525": Zager & Evans, og "Eve of Destruction": Barry McGuire. Noe som ble godt mottatt av gjestene som hadde sans for elektronisk, futurisk musikk. Steve Strange: "They were old songs,  but they seemed to fit in with the mood of a gathering that was signalling the end of one era and the beginning of another."

Rusty Egan bak miksebordet.

David Bowie var som nevnt inspirasjonen for Bowie Night. Men motsatt var Bowie svært fascinert av miljøet rundt Billy's. Og han var en hyppig gjest både på Billy's og Blitz, til stor glede for gjestene, som så på ham som en slags Gud.

Visstnok var låta og videoen til "Boys keep swinging" fra 1979, inspirert av de androgyne menneskene som fant sin tumleplass her.

Bowies "Boys keep swinging" var inspirert av miljøet rundt Billy's.

Året etter søkte Bowie hjelp hos Steve Strange da han skulle skape et nytt image i forbindelse med utgivelsen av "Scary Monsters" albumet, og singelen "Ashes to Ashes". Bowie fortalte Strange at han likte den nye klubbscenen, og ville ha tips om en make-up artist han kunne bruke. Steve Strange: "He said it was a great scene and asked me if I would like to appear in the video for his next single, Ashes To Ashes. He also asked me if I could suggest a make-up artist for him, and I recommended Richard Sharah, the man who did my make-up."

Bowie var svært fornøyd med det nye imaget Sharah skapte. Der han så ut som en klovn, med teatralsk ansiktsmaling. Med et slikt utseende ville han passet perfekt inn på Blitz. Strange og hans venner fra Blitz, Judith Franklin og Darla Jane Gilroy, deltok i videoen til "Ashes to Ashes". Her gikk de tre sammen med Bowie foran en bulldoser. Strange og to av damene så ut som gotiske prester, ikledd krusifiks og perler, og med svarte birøkterlignende hatter på hodet. Steve Strange: "The Vatican always was a great source of inspiration." Videoen ble spilt inn i Southend, noe Steve ikke syntes var så veldig eksotisk.

Videoen til "Ahes to Ashes" ble kåret til den beste som ble laget i 1980. Og den har i årene etter blitt regnet som en av de mest karakteristiske fra 80-tallet.

Singelen og videoen til "Ashes to Ashes". Som direkte hentet inspirasjon fra Blitz miljøet.

Etter at de hadde holdt på i 3 måneder ble det klart at lokalene i Dean Street var for små i forhold til den enorme interessen som var skapt rundt nattklubben til Steve og Rusty. Dessuten hadde de kommet i konflikt med eieren av lokalene som krevde at de doblet coverchargen. Noe de ikke ønsket å gjøre, da de fryktet at mange av de gjestene de ønsket å ha ikke ville ha råd til å komme. Og da eieren fikk høre at de så seg om etter andre lokaler, truet han Rusty på en måte som gjorde at han fant det best å gå under jorda. Han benyttet da anledningen til å besøke Berlin igjen. En by som på den tiden hadde et magisk slør over seg, med bakgrunn i Bowies trilogi "Low", "Heroes" & "Lodger", som ble spilt inn der. I tillegg beundret man 20-tallets Berlin, med Marlene Dietrich, Bertolt Brecht og Fritz Langs "Metropolis". I Berlin fikk Rusty sansen for nattelivet i undergrunnen. Han kom tilbake til London med platene til Cluster & Eno, Nina Hagen og Gina  X. Rusty hadde også vært en tur innom Düsseldorf. Hjembyen til Neu, La Düsseldorf og Kraftwerk.

I februar 1979 åpnet Rusty og Steve Blitz i nye og større lokaler i Great Queen street i Covent Garden, som også ligger sentralt til i London. Lokalene hadde på 40-tallet vært en vinbar, og var dekorert med fotografier fra 2.verdenskrig. Bla. med St. Paul's katedralen i brann, og med tyske krigsfly i lufta. Disse motivene påvirket new romantic bevegelsen inn i en bisarr retning, hvor de leflet med tyske ord og institusjoner. Noe også klubbnavnet Blitz kan sees som et uttrykk for. I garderoben jobbet Boy George, ikledd sin kimono. Men etter at han flere ganger var blitt tatt for å stjele penger fra klærne til gjestene, mistet han jobben. Steve Strange: "George started to get Culture Club together. So you could say getting sacked from Blitz was the best thing that ever happened to Boy George."

Steve Strange, Kid Creole (August Darnell) og Boy George på Blitz.

Rusty var kledd i 50-talls dress, og var stedets faste DJ. Mens Steve stod i døren med høyhælte sko, oppsatt hår, og sølvbelagt stokk. Her passet han på at alle betalte for seg, uansett hvor berømt de var. Om gjestene ikke passet inn, ble de avvist. Slik Mick Jagger ble, noe som ble lagt merke til av britisk presse.

The Blitz dannet grunnlaget for new romantic bevegelsen. Og mange

av de motene som kom til å prege 80-tallet. Bilde: Theblitzkids

The Blitz var rundt 1980 det hotteste utestedet i London. Og det som tiltrakk seg mest oppmerksomhet fra  media, og som påvirket mange kunstnere innen ulike felt.

Peter Godwin : " With the Blitz Steve  Strange and Rusty Egan trasnformed the face of London nightlife. It was a catalyst that spurred into action young musicians, DJ's, designers, writers, painters, dancers and entrepreneurs all over Great Britain.  The influence of the 300 or so people who used to congregate there every Tuesday has apread all over the world - from the cover of Rolling Stone to the catwalks of Tokyo."

Midge Ure fant seg godt til rette på Blitz, da han likte den positive atmosfæren som preget stedet. Uten volden som så mange andre utesteder slet med. Han likte også den mystiske musikken. Men best likte han alle de pene damene som frekventerte stedet. Hvor flere av dem var like pene som Marilyn Monroe. Mige Ure: "I did wake up to Marilyn Monroe a few times."

Man hadde store problemer med å finne på navn som beskrev det som foregikk på Blitz. The Blitz Kids og The Now Crowd, var navn som ble brukt.

Richard James Burgess (Landscape), som selv var endel av miljøet rundt Blitz, var den som kom opp med new romantic som navn på den nye bevegelsen. Da han så likhetstrekk mellom klærne folk hadde på seg på Blitz, og de som var vanlig i Romantikken.

Richard James Burgess var mannen som kom opp med new romantic navnet.

Det Blitz og new romantic bevegelsen manglet var et band til å fronte de musikalske ideene og motene. Spandau Ballet som med folk som Tony Hadley, Gary & Martin Kemp var endel av Blitz miljøet, ble pekt ut av media og plateselskap til å være dette blikkfanget. Og 24. januar 1980 opptrådte de på The Blitz. De fikk platekontrakt med Chrysalis i oktober 1980. Og allerede i november lå de som nummer 5 på singellisten med "To cut a long story short". Blitz og media hadde lyktes.

Spandau Ballet (i midten på bildet) avbildet sammen med folk fra Blitz miljøet. 

Nederst til venstre sitter Rusty Egan og Steve Strange.

Parallelt med at Spandau Ballet gjorde sitt for å bringe new romantic ut til folket, drev Midge Ure og Rusty Egan å lekte seg med synthene sine. I et forsøk på å skape futurisk-elektronisk musikk som passet til stemningen som rådet på Blitz. Tidlig i 1979 oppdaget Midge at Rich Kids som nå var oppløst, fortsatt hadde studiotid til overs. I EMIs 16 spors studio i Manchester square. Midge og Rusty valgte å bruke tiden til å spille inn coverversjonen av "In the year 2525", som de tidligere hadde laget en demo på. Med Midge på synth og trommemaskin, og Rusty på trommer. Da det ble snakk om å legge på vokal, fortalte Rusty om kameraten Steve Strange som gjerne ville bli sanger. Strange kunne ikke synge spesielt bra, og ikke brydde han seg om å skrive sanger. Hans store ønske var å bli berømt, og ifølge Midge var det ikke så nøye på hvilken måte han oppnådde det.

Steve og Midge kjente hverandre litt fra før, da de var i det samme mijøet. De hadde truffet hverandre første gang da Midge kom backstage etter en konsert med Steves forrige band, The Photons.

Steve Strange, Midge Ure og Rusty Egan utgjorde kjernen i Visage.

Midge var skeptisk til Stranges manglende musikalske erfaring, men han likte tanken på å ha et ikon til å fronte musikken overfor media og platekjøpere. Midge Ure: "His major talent was having his face made up, and choosing outrageous clothes."

Det var Midge som kom opp med Visage som navn på det nye bandet. Da han syntes det hørtes romantisk ut, med en europeisk touch (fransk for ansikt). Ordet kunne også sees på som en forkortelse av: "den visuelle tid" (visual age). Noe som passet bra i forhold til det som foregikk på Blitz.

Steve Strange: "The meaning of Visage, apart from being French for face, is that the Vis is for the visual side of the band... and the Age is the new age in dance music. That's how I see it."

"In the year 2525" ble spilt inn med Midge på vokal, mens "Tar" som ble den neste låta de spilte inn, var med Steve Strange på vokal. Førstnevnte ble gitt ut som promosingel, uten cover og navn, og uten noen låt på B-siden. "Tar" var som nevnt en låt Strange hadde skrevet, som medlem av The Photons, året før. Midge likte den ikke, mest pga. teksten som handlet om gleden ved å røyke. Men han syntes det var greit å bruke den som en prøveklut, slik at man kunne eksperimentere, og finne en retning for hvordan Visage skulle høres ut musikalsk.

Rusty Egan, Steve Strange og Midge Ure i Blitz tiden.

Så lenge Midge hadde kjent Rusty Egan, hadde han vært en svært entusiastisk fyr, som boblet over av ideer. Ideer som Midge lærte seg å ignorere. Men da Rusty foreslo at de burde hente inn profilerte musikere som Billy Currie (Ultravox), og Dave Formula, Barry Adamson, John McGeoch (Magazine), ble Midge langt mer positiv. Midge Ure: "Stop right there Rusty. That's a good idea, let's progress on that."

Rusty Egan likte å spille låter fra Ultravoxs plate "Systems of Romance" fra 1978 på Blitz, og da særlig de dansbare og synthdrevne "Quiet men" og "Slow motion". Egan kjente Billy Currie fra året før, da han hadde invitert ham inn på Billy's. Egan spurte Currie om han ville bli med i Visage, noe han sa ja til. 

Billy Currie: "I met a D.J. called 'Rusty Egan' who invited me down to his club called (funny enough) "Billys". He was playing tracks from "System of Romance" especially the synthesiser based dance track - "The Quiet Man" as well as "Bowie, Kraftwerk etc". He asked if I would be interested in joining a band called "Visage" that would make music to fit the scene in his dance-oriented club. This seemed like a fun thing to do so I said 'Why not!"

Billy Currie ble et viktig medlem av Visage.

Billy Currie som hadde vært medlem av Ultravox siden 1974, var klassisk skolert. Bla. kunne han spille fiolin og piano, i tillegg til synthesizer. Midge Ure var svært imponert av det Billy Currie skapte på synthene sine. Midge Ure: "He brought his classical upbringing, that haunting air, a middle-European essence to all the tracks. The noise he made with his synthesizer was incredible." Currie ble også en viktig bidragsyter på låtskriversiden.

Den første øvingen med Visage som Billy Currie deltok på, var i en nedlagt kirke i Sør-London. Billy Currie: "I just got off on Midge shouting his head off at Rusty, who had this drum machine thar was out of control, belting out noises like hell. We did a week's rehearsal and I came out of it feeling like a nutter (smågal)."

Manchesterbandet Magazine var rundt 1980 et av de mest respekterte bandene i britisk rock. Hyllet av musikkblader som NME og Melody Maker. Debutalbumet "Real life" fra 1978 ble regnet som en av de beste som ble gitt ut det året. Det var også en av de første platene som ble gitt ut i new wave sjangeren, som oppstod i vakumet etter at pønken hadde mistet fotfestet. Magazines spennende miks av pønkens energi, og den kunstferdige rocken Bowie og Roxy Music hadde laget på midten av 70-tallet, ble et forbilde for mange av new wave bandene som kom i årene etter. Også i Norge var det mange new wave band som hadde Magazine som forbilde. På keyboard hadde Magazine en av de beste som var å oppdrive, i Dave Formula. På 2. albumet "Secondhand Daylight" fikk han sjansen til å utfolde seg mer enn tidligere. Formula hadde en stor samling synthesizere og keyboards. Bla. Yamaha CP70 elektrisk flygel, Hammond B-3, ARP Odyssey, og en Yamaha SS30 stryker synthesizer.

Magazine med Dave Formula, John McGeoch og Barry Adamson (innringet).

Dessverre ble ikke "Secondhand Daylight" noen salgssuksess (38. plass i Storbritannia i 1979). Og etter dette følte medlemmene av Magazine for å ta en liten pause fra hverandre, og gjøre andre ting. Da de tre medlemmene fra bandet fikk forespørsel fra Steve Strange om å bli med i Visage, syntes de det hørtes artig ut, så de sa ja. De så mest på prosjektet som en slags spøk. Billy Currie kjente medlemmene av Magazine fra før, da han hadde truffet dem flere ganger i forbindelse med turnevirksomhet, som medlem av Ultravox.

Midge Ure var svært begeistret over å få med seg Dave Formula, Barry Adamson og John McGeoch i Visage, da de alle tre var svært dyktige musikere, som han lærte mye av. Midge Ure: "Listening to Barry Adamson play bass was an education. While John McGeoch was a completely different guitarist to me, and Dave Formula was another electronic pioneer. I learned from them all, all the time."

Musikerne som like etter kom til å utgjøre Visage, samlet utenfor Blitz i 1978.

Fra venstre: Rusty Egan, John McGeogh, Barry Adamson (foran),

Billy Currie, Dave Formula, Steve Strange, og Midge Ure.

Med så mange dyktige musikere i samme rom ble det raskt uenighet om hvordan man skulle gjøre ting. Så man bestemte seg for å dele opp gruppen i mindre enheter, og jobbe sammen når man hadde tid.

De var enig om å spille inn en plate, men arbeidet ble oppstykket av at medlemmene var opptatt med andre ting. Midge Ure fikk i juli 1979 forespørsel fra sin venn Phil Lynott om å bli med på turne, som medlem av Thin Lizzy. Gary Moore hadde plutselig sluttet i Lizzy, pga. uenighet mellom ham og Lynott. En Amerika turne stod for tur, så bandet var skikkelig i beita for en gitarist. Midge fikk med seg 3 uker i U.S.A. En turne i Japan, og en god slump med penger som vikar i Lizzy. Midge fikk også sjansen til å delta på Lizzys "Black Rose" album, hvor han var med og skrev "Get out of here".

Også Billy Currie var opptatt med andre oppgaver i 1979. Han hadde truffet synthfriken Gary Numan under en Magazine konsert. Og fikk da forespørsel om å bli med på hans kommende turne, noe han sa ja til. Currie deltok også på Numans album "The pleasure Principle" fra 1979. Under turneen og plateinnspillingen ble Currie kjent med keyboardisten Chris Payne. Og ifølge Currie skrev de utkastet til det som skulle bli "Fade to Grey" under denne turneen.

På samme tid ble Billy Currie og Midge Ure enig om at sistnevnte skulle bli med i Ultravox, som erstatter for sanger John Foxx som hadde sluttet i bandet. Arbeidet med en ny Ultravox plate foregikk parallelt med at de begge jobbet med Visage prosjektet.

Adamson, McGeoch og Formula var høsten 1979 opptatt med innspillingen av Magazine albumet "The correct use of soap", noe som  naturlig gjorde at arbeidet med Visage ble oppstykket.

I starten var det ingen plateselskap som var interessert i Visage, til tross for de profilerte medlemmene av bandet. For når det kom til new romantic band, var det kun en ting som gjaldt: Spandau Ballet. Først hadde man også problemer med å finne en produsent som ville produsere plata. Men de fikk napp da Rusty Egan spilte demoen deres til Martin Rushent som hadde kontor i etasjen over Blitz. Rushent var i 1979 en av de store produsentene i England. Han hadde fram til da produsert artister som Fleetwood Mac, The Stranglers, Generation X og The Buzzcocks. Og var kjent som en av de beste innen pønk sjangeren.

Nå drev Rushent imidlertid og eksperimenterte med komplekse lyder, skapt av analoge synthesizere i sitt Genetic sound studio i Reading, som det kostet ham 2.6 millioner kroner å sette sammen. Martin Rushent: "I'd done a lot of work with synthesizers when I saw a Roland Micro Composer advertised, and thought 'This looks pretty good, I'll buy one! I bought a Roland Jupiter synth to go with it and started experimenting."

Rushent hadde vært lei av å dra inn til London for å produsere plater, da det kostet tid og krefter. Så han bygde likegodt sitt eget hjemmestudio.

Produsent Martin Rushent

Dette studioet var imidlertid ikke ferdig bygd da Visage og Rushent skulle igang med innspillingen. Så arbeidet foregikk i et uthus Rushent hadde i hagen sin, der synthene og det andre studioutstyret var satt inntil videre. På slutten jobbet alle medlemmene av Visage intens for å bli ferdig med plata. De innlosjerte seg like godt hjemme hos Rushent, der de også fikk servert mat. Ure hadde dårlig samvittighet i forhold til Rushents familie. Midge Ure: "It wasn't very conductive to a happy home life with six musicians hanging about, sleeping in corridors."

"Martin Rushent's back garden?"

Visage (fra venstre): Billy Currie, Barry Adamson, Dave Formula,

Steve Strange, Midge Ure, Rusty Egan og John McGeoch

Formula og co. holdt på til langt på natt. Rushent som selv var i en læringsfase på denne tiden i forhold til hvilke muligheter de nye synthesizerne ga, var stadig vekk på besøk i uthuset for å se hvordan arbeidet gikk. Og med dyktige tangentmenn som Dave Formula, Billy Currie og Midge Ure var det mange gode tips å hente. Også trommelydene Rusty Egan skapte på synthtrommene og synthesizerne, fascinerte Rushent. Kunnskap som Rushent tok med seg da han i 1981 produserte synthklassikeren "Dare" med The Human League. Midge Ure: "'Dare' sold millions around the world, and Martin always told me he learned it all from us."

Også Richard James Burgess som kom opp med new romantic navnet, og som bla. produserte Spandau Ballets to første album, var involvert på produksjonssiden på "Visage".

Både McGeoch, Adamson, Formula (Magazine), og Currie og Ure (Ultravox) var under kontrakt med sine respektive plateselskap. Tanken var derfor å la Steve Strange skrive platekontrakt med et selskap, og deretter fronte musikken overfor media, som om det var han som var Visage. Strange hadde helt klart karismaen, utseendet, og snakketøyet som skulle til for å få aviser og magasiner interessert. Om han ikke hadde den helt store stemmen, og heller ikke bidro stort på innspillingen.

Steve Strange elsket å ta seg ut. Han lot make-up artisten

Richard Sharah male ansiktet, som om det var et lerret.

Den første singelen Visage ga ut, var den Strange skrevne "Tar". Låta med det rytmisk elektroniske preget, ble gitt ut  7. september 1979 på Rushents eget Genetic label. Men uten skikkelige distribusjonsavtale med et større selskap, og noen innflytelse på radiostasjonene, ble singelen en flopp. Og like etter gikk Genetic konkurs, slik at singelen ble vanskelig å få tak i for de som var interessert.

I tillegg til å spille trommer, bidro John McGeoch med sitt saksofonspill på "Tar". Noe han også gjorde på flere av Visages låter.

"Tar" var den første (offisielle) singelen Visage ga ut.

Nå som de hadde en bortimot ferdig innspilt plate å presentere, ønsket de å få platekontrakt med et større selskap, slik at de fikk gitt den ut. Men ingen var interessert å signere et 'prosjekt'. Bla. ble de avvist av EMI. For dem og de andre selskapene handlet den musikalske siden av new romantic bevegelsen om Spandau Ballet. Midge Ure: "They couldn't grasp the idea of an invisible group, a band that wasn't a band. Frontet by a very strange gay guy."

Saken løste seg da Midge Ure tok med seg opptakene til Ultravoxs management Morrison-O'Donnell (MOD). I første omgang var også de negativ til å forholde seg til et prosjekt, og ikke et tradisjonelt band. Men de lot seg overtale til å hjelpe Visage, mot 20% av inntektene. MOD sendte opptakene videre til U.S.A. og Polydor sjef Jerry Jaffe. Og han tente på musikken, enda han ikke hadde noen forhold til Blitz scenen. Polydor lovte å markedsføre Visage i hele verden, og Ure og co. fikk et forskudd på 125 tusen dollar.

På det tidspunktet var plata 90% ferdig innspilt. Ure gikk da i Mayfair studios for å gjøre ferdig noen detaljer, og mikse ferdig plata. Han 'oppdaget' da at det manglet en låt på plata, ettersom han syntes 9 var for lite. Midge Ure: "We needed that extra song."

Han kom da til å tenke på låta Billy Currie og Chris Payne hadde skrevet, mens de var ute på turne sammen med Gary Numan. De hadde kalt den "Toot city", og det var meningen at den skulle være en instrumental. De hadde allerede spilt inn synthkompet som utgjorde basisen på låta. Midge skrev da en melodi, og en tekst som passet kompet. Deretter måtte han til pers for å få Steve Strange til å synge melodien slik han ønsket, noe som skulle vise seg å bli en stri tørn. Da Strange ikke hadde gehøret som krevdes, og ikke likte å bruke for mye tid på detaljer. Steve Strange: "I'm not a person who loves being in a studio. As soon as my work is done, I want to be out of there and off to the next party."

Selv sang Midge de lyse tonene som ble lagt oppå Stranges vokal. Rusty Egan var den som sang: "fade to grey", med dyp stemme.

I tillegg til det fengende synthriffet på "Fade to Grey", var damestemmen som på en sensuell måte pratet fransk midtveis i låta, "det" som gjorde "Fade to Grey" så vakker. Stemmen tilhørte belgiske Brigitte Arendt. En dame som på den tiden var kjæreste med Rusty Egan, og som tilfeldigvis var med ham i studio da vokalen skulle legges på. Ordene hun snakket på fransk, var teksten til låta, oversatt fra engelsk. Midge Ure: "She had this breathy tiny voice which sounded beautiful, and it just made the track."

I ettertid ble det en liten rettstvist mellom Arendt og Visage, da hun ønsket mer penger for jobben enn det de først hadde blitt enig om.

Det som også kom til å skape stridigheter noen år senere, var at "Fade to Grey" kun ble kreditert til Ure/Currie/Payne. Og ikke Visage som band, slik de andre låtene ble.

Alle var svært entusiastisk da de fikk høre den ferdige versjonen av "Fade to grey". Og like etter, den 10. november 1980, ble den gitt ut på singel. Og allerede i desember var den inne på topp 10 (8.plass) i Storbritannia. Deretter gikk den sin seiersgang over Europa, med topplassering i 9 land. Bla. i Frankrike, Tyskland (3. mest solgte det året, og nr.1 i 8 uker), og Sveits.

Videoen til "Fade to Grey" ble laget av popduoen Godley & Creme, og kostet 1500 pund. Ifølge Midge gikk det meste av disse pengene til  make-up artisten som malte Steve. Bla. ble armene hans malt slik at de så ut som slangeskinn.

"Fade to Grey" singelen og videoen.

Ure, Currie, Adamson, mcGeoch, Formula og Egan kunne bare lene seg tilbake å la musikkvideoen og Steve Strange gjøre jobben med å promotere låta. Ikke opptrådte Visage live, og de stilte opp til foto-session sammen bare en gang. Alt lå i hendene til Strange, som grep sjansen han fikk til å eksponere seg begjærlig. Midge Ure: "Steve wanted the glory, and that's what he got. To the public it might have been the Steve Strange band, but the industry knew where the sound were coming from."

Steve Strange på forsiden av forskjellige musikkmagasin, som blikkfang for Visage.

Det ble tatt et utall bilder med Steve Strange i fokus, og han reiste rundt i Europa for å gjøre TV intervjuer, og for å mime til låta sammen med danserne Perri & Lorraine. Dessverre stod ikke opptredenen deres i stil med kvaliteten på låta. Det lignet mer på et finsk Grand Prix bidrag anno 1975.

Steve Strange og danserne på italiensk TV, der de mimet til "Fade to Grey".

Hyggeligere var det for Midge og co. å møte opp på Blitz night etter den store suksessen, og høre Rusty Egan dra igang "Fade to Grey" for nte gang på platespilleren, mens Steve Strange stod og solte seg i glansen. Midge Ure: "Rusty played 'Fade to Grey' as many times as he could get away with."

Denne eksponeringen hadde en negativ side ved seg, da det førte til at fans oppsøkte Steve i sitt hjem i Notting Hill. Noen tyske jenter fant også veien ned til Newbridge, der de ble invitert inn av Steves søster.

10. november 1980 ble også debutalbumet "Visage" gitt ut, nesten et år etter at de først hadde tenkt å gi ut plata. Midge Ure stod oppført som produsent, sammen med de andre i Visage. Martin Rushents navn var kun nevnt på takkelista. At Midge Ure stod oppført som produsent foran de andre irriterte Rusty Egan som mente at det bare burde stått 'Produced by Visage'. Mens for Midge Ure som ikke tjente mer penger enn de andre, enda hans bidrag var betraktelig større, var det viktig å få frontet at han var produsent. Slik at andre i musikkbransjen kunne se hva han var god for.

Det stilfulle bildet på forsiden av plata, var tatt på Blitz av den kjente fotografen Peter Ashworth. Det viste Steve Strange og modellen Vivienne Leigh dansende foran en scene, med klær som ga assosiasjoner til 20-tallet.

Plata startet med ordene: "New styles, New shapes. New modes, that's the role my passion takes. Oh my visage." Noe som på mange måter oppsummerte innholdet i new romantic bevegelsen.

Det stilfulle albumcoveret til "Visage".

Musikkpressen var stort sett positive til albumet, som de mente fungerte til formålet – å få danseglad ungdom ut på dansegulvet. De så på Visage som en miks av Kraftwerk og David Bowie. Ultravoxs "Vienna" som kom ut samme år, hadde mange likhetstrekk med "Visage" i lydbildet. Med den forskjellen at Visages plate var langt mer rytmisk og dansbar enn "Vienna". Ikke minst i låter som "Malpaso Man", "Tar" og "Blocks on Blocks". Den saksofon drevne instrumentalen "The Dancer" kunne minne om Bowie i Berlin perioden.

Medlemmene av Visage samlet i forbindelse med lanseringen av debutalbumet.

I ettertid har "Visage" blitt stående som albumet som mer enn noe annet fanget stemningen som rådde på Blitz, og i den tidlige new romantic perioden. Allmusic: "With apologies to Spandau Ballet, Ultravox, and even Duran Duran, this is the music that best represents the short-lived but always underrated new romantic movement."

Den elegante "Mind of a Toy" ble gitt ut som 3. singel fra "Visage" 3. mars 1981, med en grei 13. plass i Storbritannia som resultat. I Tyskland ble det 10. plass. Ellers i Europa hevdet den seg ikke. Den teatralske videoen til låta ble laget av duoen Godley & Creme (eks. 10CC), som en av de første de to laget for bandet. På de senere singelutgivelsene tok Midge og bandet over som videoprodusenter.

Videoen til "Mind of a Toy" som ikke ble vist på Top of the Pops,

fordi BBC mente innholdet kunne virke skremmende på barn.

Også tittellåta "Visage" ble gitt ut som singel fra albumet, 29. juni 1981. Som den 4 og siste (21. plass i Storbritannia). Tilsammen solgte Visage en million album, og to millioner singler i 1980/1981.

På det tidspunktet albumet "Visage" ble gitt ut, var Currie og co. opptatt med andre prosjekt utenom Visage. John McGeoch var blitt medlem av Siouxsie & the Banshees, og var opptatt med turnevirksomhet. Samt innspilling av Siouxsie albumet "Juju". Adamson og Formula var opptatt med innspillingen av Magazine albumet "Magic, Murder and the Weather".

Currie og Ure hadde som nevnt slått seg sammen i Ultravox. Og 11. juli 1980 ga de ut "Vienna", et album som nådde 3. plass i Storbritannia, og som ble hyllet både i sin samtid. Og som i ettertid har blitt stående som en av de store utgivelsene innen synthbasert musikk fra 80-tallet. Midge Ure har sagt at innspillingen av "Visage" albumet fungerte som en læreprosess som førte fram "Vienna". Midge Ure: "Visage was the bit of fun that led up to Ultravox."

Uten Visage hadde Midge mest sannsynlig aldri blitt kjent med Billy Currie, og dermed ikke blitt medlem av Ultravox.

I desember 1980-januar 1981 opplevde Ure og Currie å ha to album og to singler høyt oppe på listene rundt om i Europa. Et album og singel med Visage, og et album og singel med Ultravox.

Det stilfulle synthalbumet "Vienna" med Ultravox fra 1980.

Steve Strange og Rusty Egan var ikke involvert i andre band. Likefullt hadde også de mer enn nok å gjøre. I 1981 var de opptatt med starte opp flere nattklubber, for å kunne møte den enorme interessen Blitz, Visage og Spandau Ballet hadde skapt for new romantic scenen. I 1981 åpnet de derfor Club for heroes i Baker Street, London W1. Igjen et navn med referanse til David Bowie ("Heroes").

Gjennom sine nattklubber kom Steve Strange i kontakt med mange

interessante mennesker. Her med Kim Wilde og Freddie Mercury.

I 1981 ønsket man å kommer igang med innspillingen av et nytt Visage album. Men det var ikke så enkelt å finne tid ettersom alle var opptatt med sitt.

Bla. prøvde Rusty å opprette en satellitt link med Madrid, slik at man kunne få John McGeoch til å gjøre sitt gitarspill, mens han var på turne med Siouxsie & the Banshees. Dessverre ble det ikke noe ut av det, og John McGeoch fikk aldri muligheten til å bidra på den nye plata. Selv om han hadde lyst.

John McGeoch: "Rusty wanted me to put a guitar solo on something or other but I only had one day off and there was no way that I could fly home on my one day off. Rusty is not a man to be put off by such things and he was actually trying to put together a satellite linkup from Madrid to London for this one guitar part. Not surprisingly it didn't come off but I was sorry not to have been as involved on 'The Anvil' as I had been on the first album."

John McGeoch

John McGeoch døde 4. mars 2004. Både gitaristene Johnny Marr (The Smiths), The Edge (U2), og Dave Navarro (Jane's Addiction) har nevnt ham som en av deres viktigste inspirasjonskilder.

I McGeochs sted tok Midge ure ansvar for gitarspillet på albumet "The Anvil". I tillegg til at han igjen produserte plata. Denne gang sammen med teknikerne Brian Tench (Buck's Fizz produsent) og Peter Woods.

Parallelt med innspillingen av denne plata, samarbeidet Midge og Rusty på produksjonen av Ronnys singel "If you want me to stay". Ronny var en fransk modell, som ble presentert som new romantic artist. I desember 1981 hadde Midge også skrevet og produsert kameraten Phil Lynotts singel "Yellow Pearl" (18. plass), som senere ble brukt som vignettmelodi på BBCs Top of the Pops.

Saksofonisten Gary Barnacle spilte også en viktig rolle på "The Anvil", med sitt flotte saksofonspill. Fram til dette hadde den Dover fødte Barnacle spilt på plater med Kim Wilde, The Clash, Level 42 og The Teardrop Explodes, i tillegg til sitt eget band Leisure Process. Sistnevnte hadde i 1982 en liten hit rundt om i Europa med den fengende synthlåta "Love Cascade". Barnacle var også i en periode kjæreste med Kim Wilde.

Saksofonisten Gary Barnacle ble etter hvert et fullverdig medlem av Visage.

I likhet med siste fase av innspillingen av "Visage", ble "The Anvil" spilt inn i Mayfair studios i London. Selv om resultatet ble bra, viste innspillingen at forskjellen mellom de ulike medlemmene kunne skape gnistninger. Steve Strange: "The Anvil to me was a really mixed album because Midge (Ure) and I weren't getting on very well. It was a very confusing time of recording."

Midge Ure var igjen oppført som produsent, noe som irriterte Rusty Egan, som fortsatt mente alle burde være kreditert likt. Dette syntes Midge var urettferdig, ettersom han la ned mest arbeid av alle. Dessuten var Rustys bidrag til innspillingen ifølge Midge, begrenset til 20 minutt. Midge Ure: "He turned up for twenty minutes in the evening before he nipped out to the clubs, said, 'oh, I like that,' and then disappear. That pissed me off."

Også Steve Strange var enig i at Midge var den musikalske kraften i Visage, noe han var fornøyd med. Steve Strange: "In all honesty, I was more than happy for Midge to be the musical brain of Visage."

"Anvil" var en naturlig fortsettelse av "Visage". Med et rytmisk dansbart lydbilde. Den hadde også en eleganse som sikkert gjorde den godt egnet for Steve Stranges nattklubber. Høydepunkt på plata var "The damned don't Cry", "Anvil", "Horsemen" og instrumentalen "Whispers". Låta "Anvil" ble også spilt inn med tysk tekst, kalt "Der Amboss".

Albumet "Anvil".

Plata hadde ingen "Fade to Grey", men "The Damned don't cry" var godt egnet til å fronte plata overfor platekjøpere og musikkpresse. Den utpreget synthete "The damned don't cry" ble da også gitt ut som første singel fra plata, 4. januar 1982. Coveret viste et stilistisk bilde av Steve Strange sammen med noen modeller. I Storbritannia ble det 11. plass for singelen.

I mars 1982 kom albumet "Anvil". Og den fikk i starten mest omtale pga. navnet, som var det samme som en av de mest beryktede homseklubbene i New York. Salgsmessig gikk det svært bra, med 6. plass i Storbritannia. Noe som var 7. plasser opp i forhold til debutplata. "Night train" ble gitt ut som 2. og siste singel fra "Anvil" i juni 1982, med 12. plass i Storbritannia.

Steve Strange i videoen til "Night train". Og opptredenen på Top of the Pops (til høyre).

Det ble laget musikkvideoer for alle låtene på "Anvil". Noe som igjen framhevet Visage som et visuelt band.

Sommeren 1982 valgte Midge Ure å slutte i Visage. Offisielt for å kunne konsentrere seg om Ultravox som på den tiden var svært populær. Billy Currie som også var med i Ultravox, valgte å bli igjen. Det som egentlig var årsaken var at Midge var lei skjevfordelingen av oppgaver i bandet. Lei av konflikter med Rusty og Steve. Og han var lei av Steve Stranges ekstravagante oppførsel, som etter hans mening var ute av kontroll.

Det var flere hendelser som for Midge ble helt uakseptabel. Som da han tok med seg alle de feststemte vennene sine fra Blitz ned til en togstasjon i Tenderten, Kent. For å lage video til "The damned don't cry", i bitende kulde. Det ble ingenting ut av opptakene, og det hele kumulerte med at Steve Strange i narkorus skled på isen, slik at han nesten ikke klarte å reise seg. Mens maskaraen rant nedover ansiktet hans.

Før dette hadde Midge irritert seg over at Strange hadde med seg kjæresten sin når han var ute og reiste for å representere Visage. Han leide gjerne suiten på hotellene han bodde på, og han ble fraktet rundt i limousin. Midge Ure: "The rest of us had earned our place in the music industry, and we didn't go round demanding (kreve) limos and hotel suites. So why should he?"

Enda verre var det da Strange dro over til U.S.A. for å promotere Visages nye plate. Og da han i et forsøk på å imponere pressen i New York hadde hyret en kamel, som han skulle komme seilende inn på pressekonferansen med. Først kom kamelen ut av kurs, så den endte opp i en av tunnelene i byen der de stanset trafikken. Deretter gjorde kamelen fra seg på fortauet, foran pressen, med en beskjemmet Steve Strange oppå kamelen.

Steve Strange på ryggen til en kamel.

Midge ønsket ikke å være medlem av et band som ble frontet av en person med en slik oppførsel. Midge Ure: "I have nothing to do with Visage anymore. There are too many cooks and no chiefs."

Midge Ure sluttet i Visage sommeren 1982. Med ham forsvant den viktigste drivkraften ut av bandet.

Også bassist Barry Adamson sluttet i Visage på denne tiden. Uvisst av hvilken grunn. Men deltakelse på plater med Pete Shelley, Magazine og Birthday party (senere Nick Cave & the Bad seeds), gjorde at han muligens ønsket å prioritere annerledes. Dessuten hadde han aldri tenkt på Visage som noe varig engasjement.

Barry Adamson

Den nye besetningen med Steve Strange, Rusty Egan, Dave Formula, Billy Currie og Gary Barnacle gikk deretter i gang med å spille inn "Pleasure boys". Resultatet ble nok en fengende synthpop låt, godt egnet for dansklubbene. Likefullt kunne man ane et litt annet lydbilde enn det som hadde vært med Midge ved roret. Singelen ble en flopp salgsmessig da den ble gitt ut 29. oktober, med en skuffende 44. plass i Storbritannia. "Pleasure boys" ble ikke å finne på noen av Visages studioalbum.

Singelen "Pleasure boys".

Deretter gikk Visage inn i en periode med mange praktiske og juridiske problemer. Det skulle gå hele 2 år fra de ga ut "Pleasure boys", til de ga ut "Love Glove" som første singel på albumet "Beat Boy".

Det hele startet med at Rusty og Steve ønsket å frigjøre seg fra avtalen med managementet Morrison-O'Donnell (MOD), da de heller ønsket å bli representert av sin venn Jean-Philippe Iliescu, og den amerikanske advokaten Marty Machat. Polydor hadde nettopp benyttet seg av muligheten som lå i den opprinnelige avtalen, om å forlenge kontrakten med ytterligere to plateutgivelser, om de ønsket det. Men med Ure ute av bandet var ikke MOD interessert i Visage mer. De foreslo derfor at Machat/Strange/Egan betalte inn (ca) 350.000 kroner som et engangsbeløp til MOD (som representerte Ure og Currie), mot at de fikk alle rettigheter til framtidige utgivelser med Visage. Noe Strange og co. sa ja til. Visage var dermed avhengig av et relativt stort platesalg framover for å kunne dekke gjelden som de ett ble belastet med.

Men som nevnt tok denne prosessen lang tid, noe som hindret Strange og co. fra å gi ut flere plater. Steve Strange: "We couldn't release records. And finally, after something that we thought was gonna take 6 months, took 2 years. Finally we got out of the deal."

Heldigvis kunne Steve og Rusty glede seg over at nattklubbene deres gikk bra. Og i april 1982 slo de på stortromma og kjøpte ærverdige Camden Theatre - et av Londons flotteste teater, bygd i 1900. Sammen med andre investorer kjøpte de bygningen for 11 millioner kroner, og gjorde det om til nattklubben Camden Palace. Her holdt de åpent hver kveld. "Slum it in Style" på tirsdager var stedet å være blant trendsetterne i London. På åpningskvelden hadde de Depeche Mode og Ultravox til å opptre. Og Madonna gjorde sin debut i Europa, da hun opptrådte her i 1983. Rusty Egan var også mannen som fikk Grace Jones over til Europa og Camden, etter å ha sett henne opptre i New York. Den største skuffelsen var at de ikke fikk Kraftwerk til å opptre på en klubbkveld kalt "Klingklang night" (etter Kraftwerks platestudio). Kraftwerk hadde i utgangspunktet sagt ja, men trakk seg kort tid før de skulle opptre, fordi de syntes scenen var for liten.

Steve Strange sammen med TV kjendisen Paula Yates i forbindelse

med en kveld på ærverdige Camden Palace (til høyre).

I 1983 ble Steve Strange endel av historien om norske a-ha. Da Morten Harket som enda ikke hadde slått gjennom som sanger i London, men som var blitt lagt merke til av Strange pga. sitt markante utseende og image, ble venner med Visage sangeren. Da Morten ble uvenner med Pål og Magne etter en krangel, flyttet han likegodt inn hos Steve Strange. Strange som er homofil hadde forhåpninger om en affære med Morten: "Morten, are you gay?" Men Morten som er heterofil som noen, avslo høflig Stranges tilnærmelser.

Steve Strange på britisk tv der han gir folk en innføring i new romantic kles- og hårmoter.

For å holde oppe interessen for Visage i vakuumet som ble skapt etter utgivelsen av "Anvil", ble det i november 1983 gitt ut en samleplate kalt "Fade to Grey - Singles collection". Coveret på plata var det samme som på singelutgivelsen av "Fade to Grey". På plata fikk man presentert godbiter som 12" versjonen av "Fade to grey", "In the year 2525" som fram til da ikke hadde vært ute på singel offisielt. Og man fikk høre singelen "Pleasure boys" som ikke hadde vært ute på album.

Samleplata "Fade to Grey - Singles collection" fra 1983.

I forbindelse med innspillingen av albumet "Beat Boy" skjedde det flere endringer i besetningen av Visage. Billy Currie og Dave Formula valgte å slutte halvveis i innspillingen etter å ha kranglet med Rusty Egan om den musikalske retningen, og fordi de syntes det ble for mye rot. Dave Formula var også opptatt med å etablere sitt eget Strongroom Studios. Begge er oppført som gjestemusikere på plata. Billy Currie er også oppnevnt som låtskriver på "Only the good die young", sammen med Strange og Egan.

Dave Formula

Billy Currie fortsatte sitt arbeide som medlem av Ultravox, mens Formula i 1982 ble med i Ludus. Senere har Formula spilt i band som The Angel brothers og Design for living. I 2007 gikk han igang med innspillingen av sitt første soloalbum, sammen med tidligere medlemmer av Magazine.

Inn i deres sted kom Steve Barnacle på bass og synthesizer, som var bror til Gary Barnacle. Og Andy Barnett på gitar. Begge to hadde opplagte kvaliteter som musikere og låtskrivere. Steve hadde fram til dette spilt med Rick Wakeman (eks. Yes), og har senere spilt med Erasure, Debbie Harry, og Spear of Destiny. Han har også spilt med Roger Taylor (Queen), der de sammen har framført gamle Queen hits. Andy Barnett har senere spilt tyngre rock, med band som FM og Iron Maiden.

Egan og Strange hadde et sterkt ønske om å knytte til seg musikere som ikke var knyttet til andre band, slik at de kunne dra på turne uten å være nødt til å koordinere det med andre oppdragsgivere. Og med Barnacle, Barnacle og Barnett som medlemmer hadde man muligheten til det.

To senere bilder av Steve Barnacle og Andy Barnett.

Materialet de opprinnelig hadde spilt inn for den nye plata måtte for det meste vrakes da det juridiske var i orden, pga. den lange tiden som hadde gått. Steve Strange: "It drives me mad and it's been two years of frustration knowing that we had the music. Now we've had to scrap half the album because it just didn't work, it started to get dated and now we're out of the contract it's all one mad rush."

Mye av materialet på "Beat Boy" ble spilt inn på Steve Barnacles 8-spors båndopptaker, som han hadde i sitt hjemmestudio. De gjorde også opptak i Trident studios, som Rusty Egan var deleier i. De øvde sammen i 6 uker, og skrev låtene i løpet av begrenset tidsperiode. Deretter dro de tiI Mayfair studios for å spille inn plata.

Fra coveret til "Love Glove", der Steve omkranses av Terry Haub og

Yasmin Le Bon. Sistnevnte er kona til Simon Le Bon (Duran Duran).

"Love Glove" ble gitt ut som første singel fra "Beat Boy" i august 1984. Låta hadde et klassisk tilsnitt, med fine saksofonparti og behagelig gitarspill. Mens teksten hadde sado-machosistiske overtoner, der det ikke var noen tvil om hva denne "kjærlighetsneven" var tenkt som. Salgsmessig ble den en flopp på listene, med 54. plass i Storbritannia. Muligens hadde folk mistet interessen for Visage, etter at de hadde vært borte i 2 år. I tillegg var new romantic æraen som navnet deres var knyttet til, blitt uinteressant for folk flest.

Albumet "Beat Boy" ble gitt ut i september 1984, til liten interesse hos platekjøpere og musikkpresse. Selv om de fleste vendte tommelen ned for plata var det endel anmeldere som likte måten synthesizer arrangementene og Barnetts gitarsoloer ble fusjonert sammen på. Ikke ulikt det Human League gjorde på topp 10 hiten "Together in electric dreams" fra samme år. Høydepunkt på plata var "Love Glove", "Only the good die young" og "Beat Boy". "Casualty" var en rett fram rocker som minnet mer om Whitesnake enn tidligere Visage låter. Med sin rufsete vokal.

albumet "Beat Boy".

4. november 1984 ble tittellåta "Beat Boy" gitt ut som 2. og siste singel fra albumet, uten å nå opp på den britiske topp 100 lista. Visage som band stod i realiteten ved veis ende.

I et intervju med en tysk TV kanal i 1985 fortalte Steve Strange at Visage som band for øyeblikket lå på is, men at de planla å komme sterkt tilbake. Steve Strange: "We gonna keep it quite for a little while. And then we'll come back, hopefully strong."

Nå skulle det dessverre ikke gå sånn. For Visage ble i realiteten oppløst pga. det skuffende platesalget, som i neste omgang gjorde at Polydor mistet interesse for dem.

Som band hadde de også opparbeidet seg en stor gjeld som måtte betales tilbake med framtidige inntekter fra salget av platene til Visage. Gjelda skyldtes avtalen med MOD som de måtte betale seg ut av. Og den skyldtes kostnadene ved innspillingen av "Beat Boy" albumet som overhodet ikke stod i stil med salget. Og det skyldtes bandets nye manager Jean-Phillipe Iliescu som hadde svært dyre vaner, og som ikke klarte å oppnå det han lovet for bandet.

Steve Strange likte aldri denne Illiescu som Rusty hadde brakt inn. Steve Strange: "I didn't really like Jean-Phillipe from the start. I just didn't trust him. Og han angret på at de sa opp avtalen med MOD: "I made the fatal mistake of sacking my original management team, Morrison O'Donnell (MOD)."

Et problem var det også at dSteve og Rusty hadde laget flere kostbare videoer til "Love glove" og de andre låtene. Videoinnspillinger som Polydor ikke visste om, men som de ble presentert regningen for. Dette bidro ikke til å gjøre samarbeidsklimaet bedre.

Så når "The damned don't Cry" og andre låter med Visage fortsatt spilles på radio og brukes på samleplater, går inntektene med til å dekke gjelden til Polydor. Dvs. Midge Ure, Billy Currie og Christopher Paynes som ikke lenger var medlem av Visage da avtalen med MOD ble sagt opp, får fortsatt en viss andel av inntektene. Og "Fade to Grey" sitter de tre med rettighetene til, uavhengig av gjelda Visage som band fortsatt må drive og betale ned på.

Nå begynte problemene for alvor å tårne seg opp for Steve Strange og Rusty Egan. Steve som i lengre tid hadde tatt ulike narkotiske stoffer, ble hektet på heroin. Noe som ble starten på en mangeårig kamp for å fri seg fra narkohelvetet. Steve: "I thought I could keep my heroine to a minimum, but the problem escalated."

I oktober 1984 måtte de gi slipp på Camden Palace, pga. uenighet med de andre eierne om bruken av lokalene. Steve og Rusty ønsket å  pusse opp teateret da de mente det var nedslitt, noe de andre ikke var enig i. Dessuten ble det stilt krav om at Steve skulle være tilstede minst to kvelder i uken. Dette passet til tider dårlig med Steves andre prosjekter. Når i tillegg Steve ble arrestert, fant de ut at det var på tide å legge inn årene. I 1985 prøvde de å starte opp pånytt med en ny klubb kalt The Playground. Men til tross for en lovende start, med mange celebriteter innom dørene, ble ikke stedet noen suksess. Og ikke lenge etter var også det historie.

The Playground og albumet "Beat Boy" markerte slutten på en sjarmerende og viktig æra i moderne musikkultur. Der Visage var et av flere virkemidler Steve Strange brukte for å spre sine ideer om musikk, mote og livsstil. Selv om new romantic scenen hadde kommet til veis ende i Storbritannia i 1985, levde den videre gjennom andre artister og moteskapere. Ikke minst i U.S.A. var det mange artister som gikk kledd i farger og antrekk inspirert av Blitz scenen på starten av 80-tallet. Slik som Sheila E. Prince, Miami Sound machine, Heart og Animotion.

Amerikanske artister som Heart, Prince og Miami Sound Machine lot

seg inspirere av new romantic motene.

Utover 80-, 90- og 2000-tallet fikk man med jevne mellomrom gjenhør med Steve Strange, og låtene til Visage. I 1986 slo Strange seg sammen med Wendy Wu fra The Photos (hadde topp 5 album i 1980) i et band de kalte Strange Cruise. Også de tre brødrene Gary (sakosfon), Steve (bass) og Pete (trommer) Barnacle var med i bandet. På gitar hadde Gary børstet støvet av Sex Pistols/The Rich kids gamle gitarist Steve new. De ga ut singlene "Rebel blue rocker" og "And the beat goes on". Og de ga ut albumet "Strange Cruise", uten at noen av dem nådde opp på de britiske listene.

I 1990 skapte Steve Strange overskrifter i The Sun da han tilsynelatende giftet seg med Jeanette Caliva. Med flere kjente popstjerner tilstede i kirken. Bla. Martin Kemp fra Spandau Ballet og Roger Taylor fra Queen. Nå viste det seg at hele bryllupet var en spøk fra Stranges side for å gjøre The Sun et pek. Ettersom de hadde skrevet så mye negativt om ham gjennom årene. Heller ikke popvennene som møtte opp like etter at seremonien hadde funnet sted, visste at det var en spøk. Men de tok det med bedre humør enn The Sun.

Martin Kemp og Roger Taylor omkranser det lykkelige ekteparet, som viste seg å ikke være gift.

I 1991 fikk italienske Datura en hit med en italiensk versjon av "Fade to Grey", kalt "Yerba Del Diablo". Steve Strange var med og sang på låta. Bla. opptrådte de sammen på et italiensk TV show, med Midge Ure tilstede i studio.

I 1993 fikk Visage nok en topp 40 hit med "Fade to Grey", da Bassheads mikset låta i en mer tidsriktig versjon. På samme tid ble "Singles collection" fra 1983 gitt ut pånytt, under navnet "Fade to Grey - The Best of Visage". Tracklista var omtrent den samme som på 1983 utgaven, med den forskjell at "Love Glove" som ble gitt ut i 1984, var tatt med.

I 2000 fikk Steve Strange omtale i britisk media da han ble tatt for å ha stjålet en Teletubbies dukke og noe sminke, i et supermarked i Bridgend, i sør-Wales. På den tiden var han langt nede både pga. sine problemer med heroin avhengighet, og pga. depresjon. Han ble dømt til flere måneder i fengsel. Heldigvis fikk han hjelp, slik at han bedre kunne leve med problemene sine. Steve Strange: "I was in the middle of a nervous breakdown at the time. I got help through a holistic healing centre in London eventually. They basically saved my life and weened me off the drug."

Fra å være en suksessrik artist og nattklubbeier med mye penger mellom hendene, stod han på slutten av 80-tallet igjen uten noe som helst. Han valgte derfor å vende hjem til Wales, der han flyttet inn hos moren som han alltid hadde hatt et godt forhold til. Han bruker det meste av tiden sammen med familien, noe søsteren setter særlig pris på. Ettersom han er flink til å ta seg av hennes to barn.

Steve Strange slik han ser ut i dag.

I 2002 kom biografien "Blitzed!", hvor leseren fikk et innblikk i hans interessante liv.

Steve Stranges selvbiografi "Blitzed!", fra 2002.

I 2002 deltok han også på retroturneen "Here & Now", sammen med andre kjente artister fra 80-tallet. Bla. juleturneen, kalt "Here & Now Christmas Party".

I 2005 deltok Steve i Channel 4s dokumentar "Whatever Happened To The Gender Benders?". Også Boy George og Marilyn som sammen med Strange hadde vært sentrale på Blitz scenen, deltok i programmet. Det viste kontrasten mellom den glamorøse tiden rundt 1980, og i dag da alle tre sliter med virkningene av mange år med narkotikamisbruk. Og problemer med å skape en ny karriere. Strange har de senere årene også deltatt i andre 80-talls retroprogram.

I 2002 dro Strange igang Visage igjen, eller Visage Mark II som han kalte bandet. Denne gang med helt nye musikere. I 2002 var de med på retroturneen "Here & Now". I 2005 spilte de inn "In the dark", og de opptrådte på tysk TV med en ny versjon av "Fade to grey". I 2007 spilte de inn "Diary of a madman". Eks. Visage mann Dave Formula var med og produserte låta.

Steve har også prøvd seg som manager for lokale walisiske band, og han har jobbet på en nattklubb i Cardiff.

Steve Strange på tysk TV i 2005.

Rusty Egan prøvde seg som produsent etter at han sluttet i Visage, for Spear of Destiny, Nona Hendryx,  Shock og The Senate. Han prøvde seg også som DJ på Ibiza og andre plasser, men mistet etter hvert interessen for sitt gamle fag. Men i de siste årene har han igjen havnet bak miksebordet, der han idag er DJ på Boujis nightclub i London. Han opptrådte også på Isle of Wight festivalen i 2008. Til tross for turbulente år, har Rusty klart å beholde vennskapet med både Midge Ure og Steve Strange.

Rusty Egan i 2009.

Midge Ure opplevde stor suksess både med Ultravox, Band Aid, og som soloartist (hadde en nr.1 hit i 1985 med "If I was"). På 2000-tallet slet han med manglende suksess, stor gjeld, og alkoholproblemer. Men etter at han tok med seg familien og flyttet til Canada, fikk han tingene mer på avstand. I 2009 fant han tilbake til de andre medlemmene av Ultravox, og sammen gjorde de en turne som fansen satte stor pris på.

Også Steve Strange og Rusty Egan stod på samme scene i 2009, i forbindelse med et TV program der Rusty og Steve ble "shinet" opp av en tannlege og skjønnhetseksperter. Bla. fikk Rusty satt inn nye tenner. Deretter framførte de "Fade to Grey" for inviterte gjester. Rusty stod bak trommene, slik som i gamle dager, mens Steve sang.

Steve Strange og Rusty Egan er fortsatt venner, og i 2009 framførte de "Fade to Grey" på engelsk TV.

I januar 2013 overrasket Steve Strange gamle fans og 80-talls nostalgikere da han kunne presentere en ny utgave av Visage, bestående av ham selv, gitaristen Robin Simon (eks. Magazine, Ultravox), sangeren Lauren Duvall, og bassisten Steve Barnacle. Sistnevnte var med og ga ut albumet "Beat Boy" i 1984, og har vært med senere når Strange har opptrådt som Visage.

Visage i 2013, med Steve Barnacle, Steve Strange, Lauren Duvall og Robin Simon.

På samme tid som bandet ble presentert, ble det startet opp en nettside og en Facebook side der folk kunne holde seg oppdatert på bandets aktivitet.

I et intervju i juli 2013 fortalte Steve Strange at det var 3 viktige årsaker til at han valgte å starte opp Visage igjen. Det ene var at han og Steve Barnacle i 2011 tok opp tråden igjen, og begynte å skrive låter sammen. Det andre var at Martin Rushent - som hadde produsert Visage på 80-tallet - kom med et utkast til sound på låta "Frequency 7" som dannet et godt utgangspunkt for videre arbeid. Og det tredje var at Rusty Egan klarte å samle musikere som kunne være interessert i å bidra på en ny Visage plate. Slik som Dave Formula, Mick MacNeil (Simple Minds) og Midge Ure. 

Stee Strange: "It took us three years, and it was no easy ride. But it's here now and we're all really pleased with it."

Dessverre deltok ikke Rusty på selve innspillingen - uvisst av hvilken grunn. På innercoveret til den nye plata var det lagt inn en hilsen til ham: "We missed you brother".

Tidlig i prosessen ble de enig om at de skulle være tro mot 80-talls soundet. De valgte derfor å bruke analoge synthesizere og trommemaskiner som var populære på første halvdel av 80-tallet, slik som Roland CR-78, Roland Jupiter-8, Korg 770 og Roland System 100M. Flere av låtene hadde også referanser til 80-talls synth, slik som "Shes Electric" ("Fade to Grey", og "One We Go" (I Am The Law" med The Human League).

Noen av synthene som ble brukt.

Det var meningen at Martin Rushent skulle produsere den nye plata. Men tragisk nok døde han i juni 2011, noe som førte til at Steve Barnacle, Save Havlicek, og John Bryan tok over som produsenter. Mye av plata ble spilt inn i Steve Barnacles eget hjemmestudio.

Robin Simon i studio der han legger gitar på "Shameless Fashion".

I april 2013 stilte Visage opp i intervjuer med britisk presse, og i juni opptrådte de også live for å promotere det nye albumet, som fikk navnet "Hearts And Knives". Med opptredener i bla. London, Cardiff og Birmingham. I tillegg til CD og download ble også plata gitt ut på (rød) farget vinyl.

"Hearts And Knives" ble gjort tilgjengelig på Amazon og i andre butikker i mai 2013. Og reaksjonene fra folk som hørte plata (Webmaster inkludert), var at dette var overraskende bra. Plata var vital med et spennende lydbilde, der man tydelig kunne høre referansene til 80-talls Visage og The Human League. Steve Strange og Lauren Duvall kunne minne om Leagues Philip Oakey og Joanne Catherall/Susan Sulley i vokalen.

"Hearts And Knives" var dedisert til Martin Rushent.

I forbindelse med utgivelsen av albumet ble platas to beste spor "Shameless Fashion" og "Dreamer I Know" gitt ut som singler fra albumet. Den Rushent produserte "Frequency 7" ble tidligere på året gitt ut som promo-singel. Opprinnelig hadde låta vært å finne som B-side på Visages singel "Tar" fra 1979, også da med Rushent som produsent. Dessverre ble låta ikke å finne på "Hearts And Knives".

Visages' album "Hearts And Knives" fra 2013.

I september 2013 dro Visage også ut på en "Hearts And Knives Tour". I første omgang med opptredener i Storbritannia. I oktober ble dette fulgt opp med en europeisk turne, der Bochum (Tyskland), Stockholm, Gøteborg (Sverige), og Bratislava (Slovakia) ble besøkt. Senere ble det også gjort konserter i Spania, Frankrike og Italia. Det var også snakk om å reise over til U.S.A. for å opptre, men det ble det ikke noe av. 

Fra Visages Facebook side: "Just to say folks we are trying to arrange a US tour for later in 2014. We were close to announcing a US tour a few weeks ago alas it didn’t come together in time. A few US venues were announcing the dates before they were fully finalised. Apologies to any fans who saw these or even may have bought tickets. We are desperate to get their guys!"

 Visage fotografert i forbindelse med et intervju de gjorde i juni 2013.

9. desember 2013 ble den fengende låta "Never Enough" gitt ut som singel fra "Hearts And Knives".

15. mars 2014 fikk Visage muligheten til å opptre i Harrachov, Tsjekkia, i forbindelse med avslutningen av VM i Skiflyvning. Etter å ha blitt invitert dit. Med seg på utendørsscenen hadde Steve og co. hele 70 musikere fra Czech Synthosymphonica Orchestra, under ledelse av Armin Effenberger. Det tsjekkiske orkesteret har spesialisert seg på å blande klassisk musikk med klassisk elektronisk musikk. Og i en sånn setting passet Visage bra inn.

Sammen framførte de Visage klassikere som "Fade To Grey", "The Damned Don't Cry", "Visage" og "Mind Of A Toy". Tilsammen 10 låter. Resultatet ble faktisk veldig bra (Webmaster), der elektronikken og strykerne utfylte hverandre på en fin måte. 

Visage på øving sammen med Czech Synthosymphonica Orchestra i forkant av konserten.

8. desember 2014 ble det spennende samarbeidet tilgjengelig for musikkinteresserte da livealbumet "Orchestral" ble gitt ut. Albumet inneholdt også to låter spilt inn sammen med Prague Philharmonic Orchestra. "The Silence" som avsluttet plata, var en nykomponert låt, skrevet av Steve Strange, John Bryan og James Grant.

"Orchestral"

22. og 23. mars 2014 kunne Visage glede sine japanske fans med to konserter i Shimokitazawa Garden og Kouenji high. 

I august 2014 ble "She's Electric" gitt ut som 5. og siste singel fra "Hearts And Knives". Og salgsmessig ble dette den mest suksessrike av dem, da den gikk til topps på Amazons singelliste kort tid etter utgivelsen.

31. oktober opptrådte Visage på Whitby Goth Festival, sammen med bla. Heaven 17 og Hugh Cornwell (The Stranglers).

I desember 2014 begynte det å gå rykter om at helsen til Steve Strange ikke var som den skulle. Så bandets Facebook side fant det riktig å fortelle om bronkitt- og tarmplagene Steve slet med: "Steve Strange has today been admitted to Prince of Wales Hospital in Bridgend Wales , with a bronchial infection and Intestinal blockage following a long illness that has meant he has been virtually bed ridden for the past few weeks. Steve is undergoing a exploratory operation for further diagnosis. For the past few days he has been trying to conduct a normal life in line with the promotion of his classical Visage album , Orchestral , but although those around him gave strict instructions relating to him doing as little as possible , Steve has been determined to push himself but sadly the exertion has taken it’s toll and he started to suffer a relapse of his ailments which has meant he has had no choice but to seek urgent medical help. Close friend Amanda Lloyd who is accompanying Steve in the hospital “I was with Steve when he was admitted he was very worried but felt that exploratory operation was the best course of action so we can hopefully get an answer to the series of health issues over the past 6 weeks."

Dessverre ble ikke Steve frisk, og torsdag 12. februar 2015 kom den triste nyheten om at han var død. Dødsårsaken var hjertefeil. Han oppholdt seg på sykehuset Sharm El-Sheik i Egypt da han døde, 11.15 på dagtid.

Fra Visages Facebook side: "We are extremely saddened to announce that Steve Strange died at 11.15 local time on Thursday 12th February, in Sharm El Sheik International Hospital, Egypt. Steve died in his sleep, of Heart Failure. Steve's family, band members and friends are all distraught at this sudden news of his untimely death. Steve’s family request privacy at this extremely difficult time."

Medier over hele verden kommenterte den triste nyheten, og Steve Stranges betydning for 80-talls musikken og motene fra det tiåret, ble framhevet. 

Blant de mange som sendte Steve en siste hilsen, var flere av menneskene han var sammen med i Blitz tiden. 

Boy George: "I'm heartbroken. Steve was such a big part of my life."

Billy Idol: "Very sad to hear of my friend Steve Strange passing, RIP mate."

Simon Le Bon: "Steve was the leading edge of New Romantic. God Bless him."

Midge Ure og Rusty Egan: "We are devastated to hear of Steve's untimely passing. He was a major face of the 80s."

Kim Wilde: "Steve will be remembered as the most elegant and beautiful of the New Romantics at the beginning of the 80s. I'm so grateful that life brought Steve and I together, he was funny, great company and completely bonkers in the most adorable way."

Spandau Ballet som fikk sitt gjennombrudd, mye takket være Steve og Blitz scenen, dediserte konserten de gjorde på San Remo festivalen i Italia, 12. februar, til Steve Strange.

Steve ble begravet i All Saints Church i Porthcawl, Wales, 12. mars. Blant de som var med og bar den helt spesielle kisten, var Steve Norman og Martin Kemp fra Spandau Ballet, og Boy George.

Martin Kemp og Boy George var med og bar kisten til Steve Strange.

Steve Stranges død er tragisk. Ikke minst med tanke på at han og Visage framstod som like vital i 2014 som på tidlig 80-tall. Hva han og bandet ville fått til i årene framover vil vi aldri få vite. Uansett har Steve Strange satt fargerike spor etter seg.

R.I.P.

Visage var et morsomt fenomen, som foruten Steve Stranges visuelle påfunn også skapte fengende popmusikk. Den som ønsker å få en dypere forståelse av strømningene som var på 80-tallet, er kunnskap om Blitz scenen, Visage, og ikke minst Steve Strange, av stor betydning. Mannen som på mange måter rullet den første steinen, som i neste omgang skapte new romantic scenen, og som la føringer for hvordan motebildet på 80-tallet skulle være.

Steve Strange: "The Blitz meant a lot to me because there was so much reativity collected under one roof - not only bands like Spandau Ballet and Visage, but young designers,  photograpers - even milliners.  It was like a burst of energy at a time when the London scene seemed so stagnant."

1. Fade to Grey

2. The Damned don't cry

3. Mind of a Toy

4. Malpaso Man

5. The Horsemen

6. Anvil (Night club school)

7. Beat Boy

8. The Steps

9. In the year 2525

10. Whispers

1. Visage

2. Hearts and Knives

3. The Anvil

4. Orchestral

5. Beat Boy