Når man skal sette sammen en CD med de mest populære låtene fra 80-tallet er det vanskelig å komme unna Men at Works megahit "Down Under". En låt som toppet de fleste hitlister i verden mellom 1981og 1983. Også albumet "Business as Usual" ble en stor salgssuksess rundt om, med flere førsteplasser. I hjemlandet Australia lå den som nr.1 i 9 uker, mens i verdens største platemarked U.S.A. lå albumet som nr.1 i hele 15! uker.

I en tid der hitene gjerne var synthbasert, var det befriende å høre denne gladlåta spilt på tradisjonelle instrumenter, med fløytespill til å sette en ekstra spiss på det hele. "Down Under" kunne minne mer om reggaepopen som The Police hadde hatt suksess med i årene forut. Historien vil ha det til at The Police endret lydbilde til sitt neste album "Synchronicity", for ikke å ligne for mye på Men at Work. 

"Down Under" har i alle år vært en gjenganger på radio, TV, fester og tilstelninger, der den blir oppdaget av nye generasjoner med musikkelskere. I bandets hjemland Australia har "Down Under" utviklet seg til å bli et slags nasjonalt anthem, der den spilles på store arrangementer, bla. når ulike australske landslag skal representere landet. Men i likhet med Bruce Springsteens "Born in the U.S.A." som blir brukt på litt av den samme måten, er ikke "Down Under" noen hyllest av Australia, selv om den ble oppfattet slik. Den handler mer om det stigmatiserte bildet folk har av landet på andre siden av jordkloden. Og ikke minst hvordan det flotte landet har blitt ødelagt av de hvites erobringstrang. Sanger Colin Hay: "The chorus is really about the selling of Australia in many ways, the over-development of the country. It was a song about the loss of spirit in that country. It's really about the plundering of the country by greedy people. It is ultimately about celebrating the country, but not in a nationalistic way and not in a flag-waving sense. It's really more than that".

At folk i Australia likefullt er stolt av låta viser en avstemning som ble gjort i 2005. Der "Down Under" ble kåret til det mest betydningsfulle øyeblikket i australsk medieverden de siste 50 årene. 

Folk lot seg sjarmere både av musikken og humoren til Men at Work.

Mange vil nok hevde at Men at Work var et typisk 80-talls one hit wonder, noe de nok delvis må si seg enig i, ettersom de gikk hvert til sitt kun få år etter at "Down Under" gikk sin seiersgang verden over. Likefullt var det singelen "Who can it be Now?" som først gikk til topps i U.S.A. Og både "Overkill" og "It's a Mistake" fra oppfølger albumet "Cargo" nådde topp 10 på den amerikanske Billboard listen. "Overkill" og "Cargo" ble også storselgere i Norge. 

Men at Work var et australsk band, men historien om bandet startet i Skottland og Glasgow, der sanger, låtskriver og frontfigur Colin Hay ble født i 1953. Først som 14 åring flyttet familien til Sydney og Australia. Og i likhet med mange andre som vokser opp i Glasgow, var unge Colin interessert i å spille rock. Både i high school tiden, og da han begynte på Universitetet, spilte han i band på fritiden. 

Colin James Hay

Mens han gikk på universitetet fikk han i 1978 en rolle i musikalen "Heroes". Her møtte han gitaristen Ron Strykert. De to ble enig om å danne et band sammen, og dermed var det hele igang. I starten dro de rundt i Melbourne området og spilte akustiske låter. De skrev også egne låter, og noen av dem kom senere til å bli verdenskjent da de ble gitt ut på Men at Works plater.

Ron Strykert

På universitetet studert Hay bla. økonomi. Og i klasserommet ble han kjent med en Jerry Speiser som hadde spilt trommer i forskjellige band. Han ble invitert til en øving som Strykert og Hay brukte å ha på Grace Emily Hotel. 

Jerry Speiser

Deretter slo de seg sammen med keyboardspilleren Greg Sneddon og laget musikk til amatørmusikalen Riff Raff. Sneddon hadde allerede laget tekster og melodier til musikalen. Musikalen ga bandet mulighet til å få spilt inn noen av låtene sine i et platestudio. I en kort periode var Sneddon også medlem av Hays band. Men han forsvant ut i løpet av kort tid. Denne Sneddon fikk seg senere jobb i skoleverket, der han endte opp som rektor ved Paracelsus College i Melbourne.  

Inn i hans sted kom multi-instrumentalisten Greg Ham som imponerte de andre ved å kunne spille på keyboard, saksofon, fløyte, og en rekke andre instrumenter. Han ble en viktig bidragsyter til det lydbildet Men at Work kom til å få noen år senere. 

Colin Hay hadde møtt Greg Ham i 1972, da begge gikk sisteåret på High school. På Grammar School hadde Greg vært svært aktiv i skolens teateroppsetninger. Han var kjent som en lystig kar, som gjerne underholdt de andre med sitt saksofon - og fløytespill, enten de var på fest eller i øvingslokalet.

Greg Ham

Bandet hadde på denne tiden fast spillejobb på Cricketers Arms hotel i Melbourne, der de underholdt gjestene hver torsdag. Så populær var konsertene deres her, at de holdt det gående kontinuerlig i 2 år, før større oppgaver ventet Hay og co.

Underveis innså man at det ble et problem at Ron Strykert både måtte spille gitar og bass, så en John Rees ble brakt inn på bass som det 5. og siste medlemmet. Rees var svært fornøyd med å få muligheten til å bli endel av bandet. Rees: "It was great to find musicians who were so into what they were doing. It was exciting music. There was something happening".

Dermed var den klassiske besetningen av Men at Work etablert. 

John Rees

Navnet Men at Work var det Colin Hay som fikk ideen til etter å ha sett noen bygningsarbeidere i aksjon på en byggeplass. Dvs. det var 1 mann som jobbet energisk, og 9 mann som ikke gjorde noe som helst..

Men at Work: Colin Hay og Jerry Speiser.

I løpet av 1979 og 1980 gjorde Men at Work spillejobber over det meste av Melbourne området, og fikk etter hvert en fast tilhengerskare som fulgte bandet der de opptrådte. Noen større inntekter fikk de likevel ikke. I snitt tjente de 70 kroner i uka. Selv om de het Men at Work, var de i realiteten "Men not at work", da de gikk på arbeidsledighetstrygd på denne tiden. Dvs. Greg Ham skaffet seg inntekt ved å kjøre budbil, og ved å sortere brev på postkontoret. Tidligere hadde han også jobbet på en bensinstasjon, og vært servitør.

Etter hvert som Men at Work fylte større konsertlokaler økte også inntektene. 

I 1980 brukte de noen av disse pengene på innspillingen av sin første singel kalt "Keypunch Operator". Låta var av det forglemmelige slaget, og singelen ble kun gitt ut i 300 eksemplarer på det Melbourne basert selskapet M.A.W. (webmaster er i besittelse av et av disse eksemplarene).  

Men at Works 1. singel "Keypunch Operator"

Coveret bestod av 4 sider, og var av det fantasifulle slaget. Bla. kunne man trekke opp en flipp, slik at et nytt bilde dukket opp (takk til Tore Skoglund for cover-scans).

"Keypunch Operator" singelen inneholdt disse bildene av Men at Work.

Det som likevel bidrar til å gjøre denne singelen ekstra interessant, er at i tillegg til å være den første Men at Work singelen som ble gitt ut, inneholder den også en tidlig versjon av "Down under" på B-siden. Den er langt unna den fengende låta en hel popverden kom til å falle for litt senere. Noe som viser at en god produsent kan skape gull ut av gråstein, denne gang representert ved Peter McIan som kom til å produsere bandets to første album. 

B siden av "Keypunch Operator" med en tidlig versjon av "Down Under"

Det var plateselskapet CBS som litt senere introdusere den Los Angeles baserte produsenten for Men at Work. Han var på den tiden opptatt med å produsere New zealandske Sharon O'Neills plate, så CBS benyttet anledningen til å forlenge oppholdet hans i Australia. McIan kom senere til å ha suksess med sine produksjoner for Mr. Mister.

Produsent Peter McIan

Det var Ron Strykert som fikk ideen til "Down Under" gjennom et bassriff han en dag kom opp med. Dette riffet ble kompet med trommeslag, der noen flasker fylt med vann gjorde jobben som trommer (noe man vil kjenne igjen fra starten på den versjonen av låta alle kjenner). Utkastet til "Down Under" ble deretter spilt inn på en kassettspiller Strykert hadde hjemme. Hay ble umiddelbart begeistret da han fikk høre kassetten, og ikke lenge etter hadde han skrevet en melodi til Strykerts tromme og bassriff. Hay: It was a very intriguing little groove. I really loved it, it had a real trance-like quality to it. I used to listen to it in the car all the time. When I was driving along one day in Melbourne, the chords popped out and a couple of days later I wrote the verses".

Våren 1981 fikk Men at Work platekontrakt med CBS, og like etter ble "Who can it be Now?" gitt ut på singel. I august gikk de til topps på de australske listene med singelen.

Fra videoen til "Who can it be Now".

Deretter ble en ny versjon av "Down Under" gitt ut på singel, og ikke lenge etter gikk også den til topps i Australia, og ble på toppen av listene i 6 uker. Det ble laget en morsom musikkvideo til "Down Under", der man hadde lagt inn skjulte budskap som ikke var så lett å forstå om man ikke kjente bandets humor og politiske ståsted. Videoen ble spilt inn i en ørken like utenfor Sydney, i strålende solvær, enda det hadde regnet sammenhengende 7 dager forut. 

Fra videoen til "Down Under".

Høsten 1981 kom debutalbumet "Business as Usual", som også gikk til topps i Australia. Den toppet de australske albumlistene i hele 9 uker. Noe som var rekord (Split Enz: "Colour" hadde rekorden forut). Det endte også opp som det mest solgte albumet i Australia noensinne.

"Business as Usual" var en samling flotte poplåter uten de syntetiske elementene som ellers preget utgivelsene på denne tiden. I stedet var det de gode melodiene og spillegleden som gjorde at så mange ble glad i denne plata. I tillegg til hitene "Down Under", "Who can it be Now?" og "Be Good Johnny" inneholdt plata fine ting som "I can see it in your eyes", "People just love to play with words" og den ettertenksomme "Down by the sea". Også kritikerne lot seg sjarmere av "Business as Usual".

"Business as Usual" kom i to utgaver. En gul og en hvit. I Norge på tidlig 80-tall 

var det vel den hvite som var mest vanlig. Ihvertfall av de jeg har sett (webmaster). 

Også i nabolandet New Zealand gikk albumet til topps. I sin første uke på listene, noe som ikke hadde skjedd med noe australsk band før. 

Oppmuntret av den enorme suksessen "down under", rettet de nå blikket mot Amerika og Europa. Våren 1982 ble albumet "Business as Usual" gitt ut i U.S.A. og England på amerikansk CBS. I utgangspunktet var CBS America negativ til å gi ut plata, men australsk CBS ville ikke ta nei for et nei, og maste helt til de ga etter. Bla. gikk de helt til topps i CBS systemet for å finne noen som hadde forståelse for deres ønske. 

Samtidig ble bandet sendt ut på turne i U.S.A. som oppvarmingsband for populære Fleetwood Mac. I september 1982 ble "Who can it be Now?" gitt ut på singel i U.S.A. Og i likhet med australierne lot også amerikanerne seg sjarmere av den flotte låta, for ikke lenge etter at den ble gitt ut gikk den til topps på Billboard, den offisielle singellisten i U.S.A.

Om ikke det var nok gikk også albumet til topps i U.S.A. da det ble gitt ut like etter. Den holdt seg på toppen av de amerikanske albumlistene fra november 1982 til februar 1983 (15 uker), da "Thriller" med Michael Jackson tok over. Ikke siden 60-tallet hadde et debutalbum holdt seg så lenge på 1. plass i U.S.A. 

I januar 1983 gikk også "Down under" til topps på singellistene i U.S.A. Her lå den i 3 uker før den ble skjøvet ned av "Africa" med Toto. Men kun en uke senere var den pånytt på toppen av listene.

I 1983 ble også "Be good Johnny" gitt ut på singel, uten at den Police inspirerte gladlåta klarte å oppnå samme salgstall som de andre singlene de ga ut på denne tiden. En 3. plass i New Zealand og 8. plass i Australia var det beste den klarte.

Fra videoen til "Be good Johnny" der Colin Hay spiller en streng far.

I 1983 begynte også Europa å røre på seg. Og i januar 1983 gikk både "Down under" og "Business as Usual" til topps i Storbritannia. Begge endte opp på topp 10 lista over de mest solgte singlene og albumene der i 1983. I januar toppet "Down Under" og "Business as Usual" de britiske og amerikanske listene samtidig. Noe som ble lagt merke til, da det kun var Simon & Garfunkel, The Beatles og Rod Stewart som fram til da hadde klart det samme.

På Grammy awards (for 1982) fikk Men at Work prisen for beste nykommer. Som første australske artist. 

Noen av de mange plateomslagene som fulgte "Down Under" singelen rundt om i verden.

I Norge fikk vi øynene opp for bandet og "Down under" etter at videoen til låta ble vist på NRK TV i februar 1983. Også i sagnomsuste Ti i skuddet på NRK radio ble dette en umiddelbar slager, der den toppet - flere uker på rad. Singelen nådde "bare" 2. plass på VGs singelliste, mens albumet "Business as Usual" gikk til topps. 

Parallelt med at de gjorde konserter og promoterte plateutgivelsene sine, var bandet opptatt med å spille inn oppfølgeralbumet "Cargo". Mye av låtskrivingen ble gjort mens de var ute på turne. Og for det meste var plata ferdig innspilt allerede sommeren 1982. Men pga. den enorme interessen for debutalbumet og singlene derfra, ble albumet lagt på vent til 1983. Man fryktet at en utgivelse av plata i 1982 ville bety en overeksponering av bandet som ikke var bra. Noe som virket logisk. 

I april 1983 ble imidlertid både albumet "Cargo" og singelen "Overkill" gitt ut. Albumet viste at bandet var i stand til å følge opp debutalbumet med nye flotte poplåter som falt i smak hos platekjøperne. Og selv om lydbildet umiskjennelig var Men at Work, viste plata at de hadde tatt et steg videre. Ikke minst i tekstene, der de tok opp alvorligere tema som depresjon ("Overkill") og atomkrig ("It's a Mistake"). Plata var igjen produsert av Peter McIan, og igjen var det Colin Hay som skrev de fleste av låtene på albumet. Ron Strykert som også hadde gitt viktige bidrag på "Business as Usual" skrev 3 av låtene på "Cargo".

"Overkill"

Salgmessig ble "Cargo" en suksess med 1. plass i Australia, 3. plass i U.S.A. 8. plass i Storbritannia, og 4. plass i Norge. For å nevne noen plasseringer. 

Med to suksessrike plater ute i (de norske) platebutikkene i 1983, endte Men at Work opp som den mestselgende albumartisten i 1983 i Norge, ifølge VG-lista.

 Da VG skulle oppsummere plateåret 1983, lå Men at Work på førsteplass, som mestselgende artist.

"Overkill" hadde ikke det samme umiddelbart fengende og glade i seg som "Down under". Det var en mer ettertenksom "innadvent" låt. Likefullt hadde den opplagte kvaliteter som en god poplåt. I U.S.A. ble den en stor hit med 3. plass, i hjemlandet Australia ble det en litt skuffende 5. plass. Noe den også oppnådde i Norge. I Storbritannia ble det 21. plass. 

I denne perioden var bandet kontinuerlig på reisefot, der de opptrådte over hele verden. Noe som slet på forholdet til damene deres hjemme i Australia. Greg Ham: "On tour I think a lot about Tootsie, my girlfriend back home." Også i Sør-Amerika opparbeidet de seg på kort tid en stor tilhengerskare. "Business as Usual tour" ble avløst av en "Cargo tour", noe som slet på kreftene for bandet. De gjorde konserter i U.S.A. og Canada, for deretter å gjenta det samme om igjen. Etter det gikk turen til Europa, Australia og Japan. Sommeren 1983 opptrådte de foran 300.000 mennesker i California, som endel av US festival. Andre artister som opptrådte var The Clash og The Stray Cats. Konserten ble sendt på TV over hele U.S.A. Via satellitt fikk også russerne sett konserten. I den anledning ble Colin Hay intervjuet av Rolling Stone magazine. Her snakket han litt om ambisjonene han hadde for bandet. Hay: "We have very strong ideas about our destiny. We really believe in what we have to offer. If you put an audience in front of us, we'll win them".

I 1983 ble også den glimrende låta "It's a mistake" (6. plass i U.S.A. 34. plass i Australia, og 33. plass i Strobritannia) og "Dr. Heckyll & Mr. Jive" (12. plass i U.S.A. 6. plass i Australia, og 31. plass i Storbritannia) gitt ut som singel fra albumet. I Japan ble også "High Wire" gitt ut som singel. Og flere av låtene fra albumet hadde singelpotensiale, men albumet manglet en hit som kunne matche "Down Under". Noe som nok påvirket interessen for plata. 

Fra videoen til "Dr. Heckyll & Mr. Jive", der Hay spilte rollen som Sherlock Holmes, mens Greg Ham var denne Dr. Heckyll.

Da de returnerte til Australia like før jul i 1983, hadde de bestemt seg for å ta et års pause fra hverandre. For å slappe av sammen med familie og venner, og jobbe med andre prosjekter. 

Colin Hay benyttet anledningen til å gifte seg, og dra på bryllupsreise til Frankrike. Han produserte også et album for Melbourne bandet Le Club Foot. Greg Ham ble med kjæresten sin i det etter hvert legendariske coverbandet Relax with Max. Jerry Speiser og John Rees som hadde blitt nære venner brukte året til å forberede det neste Men at Work albumet. Men det ble etter hvert klart at det lydbildet de to ønsket på albumet ikke var forenlig med ønskene til Hay, Ham og Strykert. En annen side av saken var at Colin Hay i lengre tid hadde sett seg lei på de to, og dette ble en passende anledning til å sparke dem fra bandet. Hay: "Musical differences, philosophical differences, personal differences. There were problems from day One, we should have called it quits with Men at Work a lot earlier than we did. That way there wouldn't have been all the ugliness, the 'lawyers at 50 paces' and all that".

Så da bandet skulle begynne innspillingen av "Two Hearts", ble det uten Speiser og Rees. Men at Work ble dermed redusert til en trio. 

Den klassiske besetningen av Men at Work med Jerry Speiser, Ron Strykert, 

Colin Hay, Greg Ham og John Rees ble oppløst i 1984.

I årene etter at de sluttet i Men at Work har Rees og Speiser holdt det gående som musikere. John Rees som i dag lever i Fish Creek, Gippsland, Victoria (helt sør-øst i Australia), spiller med forskjellige band, og har ennå ikke helt skjønt hvorfor han ble sparket fra Men at Work. Rees: I can't live without playing music. I teach five instruments. I also play in four or five bands. I think I'm the only member of the band that wanted to keep playing. Why was I thrown out? I don't really know. I still think about it. I wouldn't be alive if it wasn't for the band, but when I get a royalty cheque it's already gone. The tax department wants my blood".

John Rees

Trommeslager Jerry Speiser bor fortsatt i Melbourne, og kombinerer interessen for musikk med en framgangsrik karriere innen personlighetutvikling der han holder seminarer basert på filosofien til amerikaneren Buckminster Fuller. Han har også prøvd seg som lærer i Victoria, Australia. Og han har spilt med de australske bandene Frost og Where's Clair. 

Jerry Speiser

Greg Ham, Ron Strykert og Colin Hay hadde utgjort den kreative kjernen i Men at Work, ikke minst som låtskrivere, så bortfallet av Rees og Speiser skulle i utgangspunktet ikke ha så mye å si. Særlig ettersom de to ble erstattet med dyktige studiomusikere. Og albumet "Two Hearts" som kom i 1985 var ikke mye dårligere enn "Cargo" og "Business as Usual". Men den manglet en opplaget hitlåt, og ikke minst virket det som om platekritikerne hadde bestemt seg for at Men at Work ikke lenger var interessant. Plata ble nemlig stort sett slaktet da den kom. Enda den inneholdt flotte låter som "Man with two hearts", "Maria", "Everything I need" og "Giving Up". 3 av låtene var skrevet Greg Ham, resten av Colin Hay. Plata var produsert av Ham og Hay i felleskap. 

Verre var det at platekjøperne også virket uinteressert i et nytt album fra de australske guttene. Verken i Storbritannia eller i Norge nådde den opp. Mens i U.S.A. klarte den en 50. plass på albumlistene. I utgangspunktet en god plassering, men ikke når man sammenlignet det med tidligere utgivelser. Heller ikke singlene "Everything I need" og "Maria" nådde opp da de ble gitt ut. 47. plass i U.S.A. for førstnevnte var det beste de oppnådde. I Sør Amerika opprettholdt de interessen for bandet i større grad enn i Vesten, uten at salgstall derfra er tilgjengelig. 

And then there were three..   Colin Hay, Greg Ham og Ron Strykert.

Etter albumutgivelsen planla bandet en turne i U.S.A. Men den måtte avlyses ettersom det nesten ikke ble solgt billetter, da de ble lagt ut for salg. Og like etterpå valgte Greg Ham og Ron Strykert å gi seg i bandet. Dvs. Ron Strykert markerte sin avgang fra bandet allerede under innspillingen av "Two Hearts", da han en dag ikke dukket opp i studio. Han kom ikke tilbake senere heller.

Men at Work var dermed redusert til en person. Og Colin Hay prøvde i noen måneder å drive bandet alene sammen med noen studiomusikere, men måtte tilslutt kaste inn håndkleet. Istedet valgte han å fortsette som soloartist. Uten at han noen gang nådde opp til de salgstall og listeplasseringer han hadde mens han var i Men at Work. I 1987 ga han ut sitt første soloalbum kalt "Looking for Jack" (126. plass i U.S.A). CBS som hadde stor tro på hans solokarriere forskutterte ham hele 400.000 dollar som betaling for den første plata. Da den floppet salgsmessig ville CBS ha igjen pengene sine. Og med hjelp fra Men at Works manager ble selskapets krev dekket med royalties penger som egentlig skulle vært fordelt på alle medlemmene av bandet. Ikke minst Ron Strykert som var opphavsmann på "Down Under". Dette skapte ondt blod mellom Hay og de andre i årene som fulgte.

Deretter fulgte albumene "Wayfaring Son" (1990), "Peaks & Valleys" (1992), "Topanga" (1994), "Transcedental Highway" (1998), "Going Somewhere" (2001), "Company of Strangers" (2002), og "Man at work" (2003). Flere av disse platene har fått svært god kritikk i musikkpressen, og flere av dem har også solgt bra i hjemlandet Australia. Mens i Europa og U.S.A. har de knapt vært utgitt. "Man at work" fra 2003 inneholdt i tillegg til nye låter også akustiske versjoner av Men at Works største hits.

Looking for Jack	Wayfaring Son	Peaks & Valleys	Topanga	Transcedental Highway	Going Somewhere	Company of Strangers	Man at work

Soloplatene har vært en fin mulighet for Colin til å sette ord på alle de tankene han har hatt om oppturene og nedturene i livet. Hay: "To fall from grace can be more interesting than the view from the peak. It became quite therapeutic in a way".

Etter tiden med Men at Work har nedturene til tider vært i flertall. Han ble skilt fra sin kone, og han endte opp som alkoholiker. Først i 1991 klarte han å bryte den negative utviklingen, da han flyttet fra sitt kjære Australia til Los Angeles, U.S.A. Han sluttet samtidig å drikke. Han ble på denne tiden gift med peruanske Cecelia Noell. Hay: "I'm an alcoholic, basically. Another reason I left Melbourne was I found it very difficult to stop drinking permanently because all of my history and my friends and all of those things are there that go into habit-forming conditions". 

En nyere utgave av Colin Hay.

I 1991 fikk han også en hit i Brasil med "Into my life in Brazil". Dette ga han muligheten til å få opptre på Rock in Rio foran 150.000 mennesker. Sammen bla. Joe Cocker og Prince. 

I 1996 slo han seg sammen med Greg Ham igjen for å blåse liv i Men at Work. Æren for gjenforeningen skal noen brasilianske konsertarrangører ha, som klarte å oppmuntre dem til å komme sammen. Mellom 1996 og 2002 reiste de rundt i Sør Amerika og Nord-Amerika, der de framførte de gamle låtene. Til publikums store glede. En liveplate fra turneen i 1996 kalt "Brazil 96" ble gitt ut i Sør-Amerika. Plata var for det meste spilt inn under konserten de gjorde i Sao Paulo. To år senere ble plata tilgjengelig i resten av verden, da under navnet "Brazil". Den viste at Ham & Hay sammen med gjestemusikere klarte å gjengi de gamle låtene på en nesten autentisk måte. Noe de fikk mye skryt for. På plata var det også en ny låt kalt "The longest night" som Greg Ham hadde skrevet.

Liveplata "Brazil" fra 1998.

Hay og Ham hadde ikke pratet med hverandre siden de gikk hver sin vei i 1985. For Hay var det uaktuelt å la seg gjenforene med andre av de gamle medlemmene av Men at Work. Noe som delvis forklarer hvorfor Strykert, Rees og Speiser ikke var med på disse konsertene. Et høydepunkt for Ham og Hay var da de to opptrådte med "Down Under" på avslutningsseremonien for Sydney OL i 2000.

Colin Hay og Greg Ham fant sammen igjen i 1996.

Etter at Men at Work ble oppløst i 1985 hadde Ham spilt med ulike band i Melbourne området. Bla. Tom Jones tribute band, Miss Dorothy & his fools, og The Fools in Love. Han er også musikklærer ved 3 skoler i Melbourne. Han har også deltatt på ulike TV show i Australia, med "Backstage with Laura Branigan", OZ Kids", "While you're down there" og "Something hot before bed", som de største.

For Ron Strykert har ikke årene etter at Men at Work ble oppløst vært like greie. På mange måter var det han som startet hele eventyret, da han hadde ideen til det som ble "Down Under". Han fortsatte som musiker, men klarte å rote bort pengene han hadde tjent på 80-tallet. Han endte opp i fengsel da han ikke klarte å betale barne-og underholdsbidrag til sin eks kone. Senere ble han med i sekten Church Universal & Triumphant, som er en sammenblanding av verdens største religioner, der den vektlegger de grunnleggende sannhetene innen bla. Kristendom, Islam, Buddhisme & Hinduisme. Han bor i dag i Montana, U.S.A. der han bla. skriver bøker. Han har også spilt inn et new age inspirert album kalt "Paradise" som ble gitt ut i 2006. Her hentet han inspirasjon fra Østen og blandet det med vestlig musikk. Bla. The Beatles. Han har ikke vært tilgjengelig for de andre medlemmene av bandet på mange år. 

Ron Strykert og hans soloalbum "Paradise" fra 2006. 

Som er tilgjengelig fra hans myspace side.

Men på sin youtube side gir han et innblikk i sitt nåværende liv, og ikke minst gir han et realt spark til Colin Hay, som han ikke lenger har mye til overs for. Da han mener Hay har snytt ham for mange penger, og tatt æren for låter han skrev. 

Strykert :"I left the band in 1985 and I here state that I will never re-unite with Colin Hay and Men at work. There are strong reasons for this. Colin Hay was nothing more then a user and a trickster and I have no respect for him. I feel that Colin used me for my music and my songs. With Men at work it would not have happened if it wasnt for my influence.

Also the fact that Colin Hay was part of a situation with CBS Sony Records NY and also our manager back then when Colin did a solo album Looking For Jack CBS gave him $400.000 to make it as they do to help you make a CD album. The record didnt sell much it wasn't that good and so that CBS wanted the $400.000 back or most of it so they got that money back from the rest of the band (men at work) from our royalties sales which they legally should not do but Colin and manager helped legally for this to happen or where helped in some way back in 1984/1985 so legally its to old to go back and make a court case about it and costs a lot. My share could have been say from $300.000 one-sixth share or so $50,000. Maybe Colin would like to pay me back now just to be a good guy?!".

Så noen gjenforening av det opprinnelige Men at Work virker mer usannsynlig enn på lenge. Uten at det egentlig har så mye å si. "Down Under", "Who can it be Now?" og de andre Men at Work klassikerne vil uansett bli spilt i mange år ennå. Til glede for nye musikkelskere.

I februar 2010 fikk Men at Work stor oppmerksomhet verden over, da det ble kjent at en domstol i Sydney hadde gitt plateselskapet Larrikin medhold i at Men at Works giganthit "Down Under" var en plagiat av den australske barnesangen "Kookaburra Sits In The Old Gum Tree". Sistnevnte låt ble skrevet i 1934, av en Marion Sinclair. Og det var fløyterefrenget i "Down Under" som ifølge domstolen var så lik barnesangen at det dreide seg om plagiat. 

De som hører barnesangen vil få store problemer med høre likheter mellom de to låtene (webmaster). 

Men at Work og deres plateselskap må tilbakebetale et ukjent beløp i royaltyinntekter til Larrikin. Noe som kan bli tøft for Strykert og co. som i all hovedsak for lengst har brukt opp pengene de tjente på låta.

En som tok dommen svært tungt var fløytist på låta, Greg Ham. Han følte at den ødela ryktet hans - at han i ettertid ville bli husket som en som plagierte andre. Greg Ham: "'It will be the way the song is remembered and I hate that. I'm terribly disappointed that that's the way I'm going to be remembered—for copying something."

Enkelte mener at Greg tok dommen så tungt at han tilslutt valgte å ta sitt eget liv! For 19. april 2012 ble han funnet død i sitt eget hus, i Canning Street, North Carlton, Melbourne. Greg Ham ble bare 58 år gammel. Begravelsen fant sted i Fitzroy Town Hall, i Melbourne, 2. mai 2012.

Mange vil nok huske Greg Ham som fyren som satt oppe i et tre og spilte fløyte i videoen til "Down Under".

Dødsfallet var hovedoppslaget i aviser og nettsteder over hele verden de neste dagene. Og mange benyttet anledningen til å hedre Men at Work og deres musikk. Sanger Colin Hay som i alle år var en god kamerat av Greg ga ut denne pressemeldingen 19. april :

I met Greg Ham 40 years ago, at Kim Gyngell’s house in 1972. Last year of high school. He had blond hair, rosy cheeks, ridiculously bright eyes, and along with Gyngell, was the funniest person I knew. He was sharp, real sharp.

We were friends from then on, we liked each other. He lived for a while in Park Street in St Kilda, in a communal household, which was the best of times. The best parties ever. Greg took up the saxophone and flute during this time, he was always practicing.

He got really good. We shared countless, unbelievably memorable times together, from stumbling through Richmond after playing the Cricketers Arms, to helicoptering into New York City, to appear on Saturday Night Live, or flying through dust storms in Arizona, above the Grand Canyon, or getting lost, driving aimlessly through the Gippsland countryside.

We played in a band and conquered the world together. I love him very much. He’s a beautiful man. He never lost his love and passion for music, and indeed taught music to kids over the last few years.

He was a great teacher, and they loved him. The saxophone solo on “Who Can It Be Now”, was the rehearsal take. We kept it, that was the one. He’s here forever.

I’m thinking about his family, and hoping they are receiving the love and support they need and deserve.

Colin Hay og Greg Ham i yngre dager.

Greg hadde nettopp flyttet inn i huset som ligger like i nærheten av der Men at Work hadde de første øvingene sine. Og et sted Greg hadde bodd da han var yngre.

Studioalbum

Singelutgivelser