|
| |
 |
Richard Page
(vokal/bass)
Født 16. mai 1953
Keokuk, Iowa, U.S.A.
|
|
 |
Steve Farris
(gitar)
Født 1. mai 1957
Fremont, Nebraska, U.S.A.
|
| |
|
|
|
|
|
| |
Pat Mastelotto
(trommer)
Født 10. september 1955
Chico, California, U.S.A.
|
 |
|
Steve George
(keyboard)
Født 20. mai 1955
Phoenix, Arizona, U.S.A.
|
 |
Mr.
Mister var i en kort periode på midten
av 80-tallet et av de store pop/rock bandene i verden. Særlig i
hjemlandet U.S.A. var de enormt populære i 1985 og 1986. Årsaken til
den store interessen for Mr. Mister kan egentlig kumuleres ned til de
to låtene "Broken Wings"
og "Kyrie",
samt albumet "Welcome to the Real
world" - som alle gikk til topps i U.S.A.
Albumene og singlene de ga ut før og etter disse, var ikke i
nærheten salgsmessig. Og etter 3. albumet
"Go On..." fra 1987, ble det stille fra
Mr. Mister. Noen år senere ble det kjent at bandet var oppløst, uten
at for mange brydde seg om det.
Mr.
Mister hadde fått sin tid i rampelyset, mye takket være tung
rotasjon på amerikanske radiostasjoner. Når de ikke klarte å levere
like fengende låter som "Broken Wings", mistet radio og TV interesse
for dem. Og de sluttet å selge plater. Fra å være nummer 1 med "Welcome
to the real world", nådde de ikke høyere enn 55. plass med det mer
innadvendte (men likefullt glimrende) albumet "Go On...".
Musikerne i Mr.
Mister hadde fram til de startet opp i 1982, vært låtskrivere og
turne/studiomusikere for kjente artister som
America, Kenny Loggins, REO
Speedwagon, og
Rita Coolidge. Etter at bandet ble oppløst i 1990, fortsatte
de med denne virksomheten.
Historien om
Mr. Mister startet i den amerikanske byen Phoenix, i Arizona. Der
Richard Page
og
Steve George
vokste opp i nærheten av hverandre. Det var de to som senere kom til
å danne Mr. Mister, og som kom til å skrive hitene "Broken Wings" og
"Kyrie" sammen.
Richard Page
var egentlig fra Keokuk i Iowa. Her bodde han til han ble 6 år
gammel, da familien hans flyttet til Montgomery i Alabama. Interesse
for musikk fikk Richard på den tiden han bodde i Montgomery. Han
lærte seg å spille piano, og han fikk sangundervisning. Sammen med
søsteren og tre brødre ble han med i farens kirkekor. Faren var en
pensjonert kordirigent og sanglærer. Også Richards mor hadde
bakgrunn fra kor, som leder av et kjent guttekor i Phoenix.
Senere ble
Richard mer opptatt av å lære seg å spille keyboard og gitar.
Mens de bodde
i Montgomery fikk Richard oppleve raseskillet på nært hold. En dag
han skulle drikke fra en fontene i byen ble han tatt til side, fordi
fontenen kun skulle brukes av svarte mennesker.. Faren hans opplevde
å bli stigmatisert av miljøet han var i, fordi han hadde gått i
begravelsen til en svart mann.
På skolen var
den energiske Richard aktiv i mange fora. Og i en (merkelig)
avstemning som ble gjort mens han var på high school, ble han kåret
til å være den med størst sjanse til å lykkes i livet. Enda
skolekarakterene hans på den tiden var elendige.
Richard Page
ble et kjent ansikt på 80-tallet, som vokalist i Mr. Mister.
Richard likte
å høre på artister som
Cream,
The Beatles, og Jimi
Hendrix.
Han begynte også å skrive egne låter i ung alder. I første omgang
ble de framført på piano i kirken.
I ungdommen
flyttet familien Page til Phoenix i Arizona. Som nevnt var det her
Richard ble kjent med Steve George.
En annen
viktig person for Richard, var hans søskenbarn
John Lang.
De to skrev sine første sanger sammen da Richard var 17, og John 18.
John var tonedøv, så han hadde ikke noe å tilføre på det musikalske.
Men på det lyriske var han et stort talent. John kom til å følge
Richard på hans musikalske vei, både før og etter Mr. Mister. Han
skrev tekstene til alle låtene på "Welcome to the real world"
- med
"Broken Wings" og "Kyrie". Han var det ukjente 5. medlemmet av
Mr. Mister. En mann som ikke likte oppmerksomhet, og som aldri ga
intervjuer.
Tekstforfatteren John Lang. Til
høyre slik han ble avbildet på innercoveret av "Go on..."
John Lang
levde et turbulent liv. Han ble adoptert bort til besteforeldrene da
han var liten. Fordi moren døde, og faren ikke ville ha ham. I
ungdommen syntes den militante bestefaren at han var blitt vanskelig, så
John ble sendt til en militærskole i Mexico, hvor han måtte være i
hele 3 år. Det var har han begynte å skrive tekster, som han sendte
til Richard. Da han kom tilbake tilbrakte John mye tid sammen med
Richard og familien Page.
I 1973 ble
Lang med i bandet Nick
Needle and The Injections
-
som vokalist.
Steve George
var født i Illinois. I likhet med Richard fikk han interesse for
pianospill i ung alder (moren var pianolærer). Senere flyttet Steves familie til Phoenix. I
tillegg til piano ble han opptatt av å lære seg å spille saksofon.
På high school spilte han i ulike band. Han lærte også mye av
en musikklærer, om det å skrive låter, og skape strykerarrangement - i
tillegg til generell musikkteori. Mens Steve gikk på high school
fikk han overtalt foreldrene til å kjøpe en synthesizer til ham, en
mini-moog.
Musikk Steve
likte å høre på var klassisk, fusjon og jazz. Og artister som
Jan Hammer, Herbie Hancock,
og Miles Davis.
Han og noen
kamerater startet et band sammen i 1974. Og etter at en lokal
platebutikkeier hadde tipset en bekjent som jobbet i platebransjen,
begynte ting å skje. De fikk besøk fra et plateselskap i Los
Angeles, og her ble de lovt gull og grønne skoger. Den 18 år gamle Steve trodde på det som ble sagt, og regnet med å være millionær
innen kort tid. Steve
George: "Great!
I’ll have my first record deal. Next year, I’ll be making a hundred
million dollars!" Selskapet betalte bandet lønn i to måneder, men
siden hørte de ikke mer fra dem. Noe som ble Georges første møte med
den harde virkeligheten innen businessen.
Etter å ha
avsluttet high school,
flyttet både Richard og Steve til Los Angeles for å gå på skole, og
for å bli endel av musikkmiljøet i byen.
I Los Angeles
dannet den 19 år gamle Steve bandet
Andy Hardy.
Navnet tok de fra 30-talls
filmen "Love Finds Andy
Hardy", der
Mickey Rooney
spilte denne Hardy. Den 20
år gamle Richard ble etter hvert med i Steves band
da en annen
sluttet, for heller å bruke tiden på Jehovas vitner.
Steve George
Selv om
Richard og Steve var gode venner, med felles interesse i musikken,
kom de snart til å søke nye utfordringer på hver sin kant. Richard
sluttet i Andy Hardy, da han flyttet fra L.A. til San Diego i
California, for å studere. Her ble han med i bandet
Joyce.
Først som trommeslager, senere som gitarist. Joyce valgte å søke
lykken i Hollywood, men det ble ingen suksess. Og i 1975 var Richard
tilbake i Los Angeles, der han igjen slo seg sammen med Steve
George.
Steve og
Richard spilte på ulike nattklubber i Los Angeles, slik som
"The Red Onion".
Deretter flyttet de til Las Vegas, for å prøve seg som musikere på
nattklubber der. De opptrådte gjerne 7-8 kvelder på rad, noe som
naturligvis var veldig slitsomt. Det gikk også utover stemmen til
Richard som sang i tillegg til å spille gitar. Richard Page: "Seven
or eight sets a night, we started at ten and worked till five in the
morning. My voice lasted about two days. “I can’t do this”, I left
and went to L.A."
Deretter
skilte de to lag, igjen. Steve fortsatte å bo i Las Vegas, mens Richard
flyttet tilbake til San Diego, der han begynte på en skole for
utøvende kunst. Her fordypet han seg i musikalsk komposisjon. Han
fikk også satt opp en teaterstykke. Oppsetningen ble
framført på en scene i byen i et år før det ble tatt av.
Da han gikk
tom for penger, slik at han ikke lenger hadde råd til å studere,
flyttet Richard inn i en liten leilighet i Studio City, Los Angeles. Her
livnærte han seg ved å spille i ulike band. Han var også med i et country & western band en kort periode.
I 1976 tok
Richard pånytt kontakt med Steve, med ønske om et musikalsk samarbeid. Steve flyttet da tilbake til Los Angeles fra Las Vegas. Sammen med
Richards søskenbarn
John Lang spilte de inn en demo
som ble sendt til ulike plateselskap. I starten var ingen
interessert. Men da Bobby
Colomby (eks.
Blood, Sweat & Tears) hos
plateselskapet Epic
records hørte låtene
deres, begynte ting å skje. Like etter ble de tilbudt platekontrakt.
De tre valgte da å kalle seg
Pages
(i 1977), et navn som spilte på
Richards etternavn Page. Det var bassisten
Jerry Manfredi
som kom opp med navnet, ikke Richard selv. Richard Page: "The
bass player named the group, not me."
Pages, med
Steve George (nr.2 fra venstre) og Richard Pages (nr. 4 fra
venstre).
I 1978 ble
deres første album
- den selvtitulerte
"Pages" - gitt ut. Musikalsk
lå den nærmest jazz. Men den inneholdt også elementer fra andre
musikksjangere som var populær på den tiden. Ønsket var å skape
sofistikert musikk, som samtidig egnet seg spilt på amerikanske
radio. Dessverre hadde ikke låtene Page/George skrev så mye hitpotensiale
i seg, og plata ble en flopp salgsmessig. I 1979 var de tilbake med
"Future Street".
Et album som var røffere i kantene, med en mer markant rock feel. De
fikk en liten hit med "I
do believe in You", uten
at det hjalp plata fra å floppe. På innspillingen hadde de fått
hjelp fra kjente folk som
Kenny Loggins (koring), og
Steve Lukather
fra Toto
(tekniker). John Lang skrev alle tekstene på Pages' plater. Steve
George spilte på en Yamaha CS-80, Oberheim, piano, i tillegg til sin
gamle mini-moog.
Pages to
første album "Pages" (1978) og "Future street" (1979).
Innimellom
disse to plateinnspillingene jobbet Richard og Steve som
studiomusikere, for å tjene penger til livets opphold. Bandet Pages
opptrådte aldri live, og med unntak av Steve og Richard, var det store
utskiftninger i bandet. Noe som gjorde at det mer var å anse som et
prosjekt.
Etter de to
første platene byttet Pages plateselskap til
Capitol records.
Her spilte de inn albumet
"Pages" (samme navn som
førsteplata), med mange av de beste musikerne i Los Angeles til å
hjelpe seg. Bla. Jeff
Porcaro fra Toto. Og Toto
var et band mange sammenlignet Pages med på denne tiden, uten at det
skapte større interesse for "Pages", da den ble gitt ut i
1981.
Pages' 3.
album fra 1981, med Richard og Steve på forsiden av coveret.
Like etterpå
ble Pages oppløst, da Richard og Steve ikke så noe poeng i å
fortsette med et band ingen var interessert i. Dessuten hadde de et
ønske om å danne et helt nytt band, med faste musikere. Slik at de
kunne dra ut på turne sammen, og skape et lydbilde som ikke ble
endret hver gang en ny musiker kom inn i bandet.
Richard ble
deretter studiomusiker, der han sammen med
Tommy Funderbeck
og Tom Kelly
dannet en vokaltrio som deltok på mange innspillinger. Med kjente
artister som Al Jarreau,
Donna Summer, Chaka Khan, REO Speedwagon, Kenny Loggins, Pointer Sisters, Molly Hatchet og
Twisted Sister. Også Steve
jobbet som studiomusiker etter at Pages ble oppløst. Han og Richard
koret begge på en plate med
Village People.
I 1982 fikk de
to tilbud om å bli med som korister på en turne med
Andy Gibb,
en mann som på den tiden kunne se tilbake på 3 nr.1 hits i U.S.A.
Underveis på denne turneen syslet de videre med ideen om å danne et
nytt band sammen. De begynte å se seg om etter en gitarist, bassist,
og trommeslager.
Da de kom
tilbake til Los Angeles etter turneen, arrangerte de en audition. Den
første som ble tatt med i bandet, var gitarist Steve Farris. George
og Page likte hans røffe gitarspill, og engasjementet han viste på
gitaren. Farris var allerede på denne tiden erfaren som gitarist, da han hadde spilt med mange band i midtvesten der han kom fra.
Steve Farris
ble med som gitarist i Mr. Mister i 1982.
Steve Farris
var født i Fremont, Nebraska. En delstat som ligger midt i U.S.A. Han
begynte å spille gitar som 9 åring. Den første gitaren han spilte
på var morens akustiske, som hadde telefonledning som strenger. Han
bestemte seg tidlig for å bli god på gitaren, og trente hardt i
mange år. Som 11 åring oppdaget han
Jimi Hendrix,
noe som inspirerte ham veldig. Da han ble eldre tok han gitartimer i
den lokale musikkforretningen. På high school spilte han i ulike
skoleband. I 1970 ble han med i det første "ordentlige" bandet
- kalt
3dog Breath. I 1975 møtte
han jazzgitaristen Kurtis Robinson hjemme i Fremont. Av ham lærte Steve mye om gitarteknikk.
I 1978 flyttet
Steve Farris til California, med et ønske om å livnære seg som
studiomusiker. Men ingen var interessert i å hyre ham. Han fordrev
tiden med å spille sammen med medlemmer av backingbandene til
Stevie Wonder
og George Benson.
Etter en
konsert i 1979, startet Steve et treårig samarbeid med
Eddie Money (hadde flere
topp 40 album i USA på 70- og 80-tallet). Det ga Steve mange
hyggelige øyeblikk, da han er fikk sjansen til å spille rett fram
rock'n roll. I tillegg ga det ham gode inntekter. I 1982 ble
samarbeidet med Money avsluttet, Farris søkte da lykken hos Page og
George.
Samme år ble
han nesten medlem av rockebandet
Kiss. En kveld han
opptrådte på en nattklubb, var et av medlemmene fra det kjente
rockebandet
tilstede. Kiss var på den tiden på utkikk etter en erstatter for
Ace Frehley
som nettopp hadde sluttet i bandet. Steve dro på en audition som
gikk bra, og han ble invitert til å bli med i bandet. Men av en
eller annen ble det ikke noe ut av samarbeidet.
Farris ble
likevel med på Kiss albumet "Creatures
of the Night" fra
1982, der han
spilte sologitar på tittellåta.
Steve Farris
prøvepilte med Kiss, og var nær ved å bli medlem av bandet.
Senere ble
han med på Kiss albumet "Creatures of the Night".
Steve Farris
var favoritten hos det kvinnelige publikummet, og på konsertene ble
gjerne lyset rettet mot ham. Han ble også gjerne plassert ved
siden av sanger Richard, så folk bedre kunne se ham.
Sammen med
Page og George, arrangerte Steve Farris en ny audition i Studio
City, for å finne en trommeslager. De prøvde ut 8 eller 9
trommeslagere, før de bestemte seg for å gå for Pat Mastelotto.
Mastelotto som var fra Chico i Nord-California, introduserte seg
selv med ordene: "jeg spiller trommer, HARDT!" Og Page og de andre
to likte det de hørte.
Patrick Lee
Mastelotto, som han het, vokste opp i San Fernando dalen i Chico,
som den eldste av 4 søsken. Trommer begynte han å spille da han var
10 år gammel. Pat var selvlært, uten noen pedagogisk skolering innen
musikk. Trommespillet hans var inspirert av platene han hørte på, med
artister som Todd
Rundgren, King Crimson, Led Zeppelin,
Cream, Jimi Hendrix' Experience,
The Who, The Beatles,
Weather Report, D.C. 5, XTC, C.S.N.&Y., PIL, Inxs, Y.M.O., 10CC,
og Yes.
Pat likte også å høre på
Hank Williams, Bela Bartok,
Ginger Baker
og
Mike Giles.
I ettertid har
han angret på at han ikke tok musikkfag på skolen, og at han aldri
tok seg tid til å lære noter.
Pat
Mastelotto
I barndommen
flyttet familien Mastelotto mye rundt, pga. farens jobb i
byggebransjen. Dette frustrerte Pat, i tillegg til at han opplevde
en identitetskrise. I 1971 flyttet Pat med familien til Los Angeles.
I en periode mens han gikk på high school, kjørte han bil 3 timer
hver kveld - til Lake Tahoe - for å spille med et band der. I 1972
flyttet den 17 år gamle Pat til San Francisco, fordi et annet band han
spilte i holdt til der. Men da det ble oppløst flyttet han tilbake
til Los Angeles, der han bodde på en hybel. Men da han gikk tom for
penger, og ikke hadde penger til mat, flyttet han tilbake til foreldrene sine.
I Los Angeles fikk Pat muligheten til å ta trommetimer hos
Joe Porcaro,
en kjent jazztrommeslager, og far til de tre Porcaro brødrene i
Toto. Men etter kun 3 øvingstimer, sluttet Pat å møte opp hos
Porcaro, noe han selvfølgelig angrer på i ettertid.
I Los Angeles
spilte Pat i band som Baby
Grand og
The Terrible Lizard.
Han traff senere produsent
Mike Chapman
(Blondie,
Knack, Mud, Sweet),
som likte trommestilen hans. Dette ga Pat muligheten til å spille på
plater med navn som Holly
Penfield, Shandi, Holly Knight, Michael Des Barres, Scandal,
og
Nick Gilder. Det var ikke
alltid at spillejobbene ga de store inntektene. Så for å kunne
livnære seg hadde Pat ulike jobber ved siden av musikken. Bla.
prøvde han å drive en restaurant, kjøre truck, drive trommeutleie,
selge kontorutstyr, drive en bensinstasjon, være lystekniker på
konserter, og jobbe som gartner i et drivhus. En av de nattklubbene Pat
spilte oftest på, var "L.A.
Country Club".
Det var Pat
Mastelottos venn Kim
Bullard, fra bandet
Poco,
som tipset ham om at Richard Page og Steve George var på utkikk
etter en trommeslager. Den dagen Pat skulle på audition hadde han
jobbet siden 6 om morgenen. Han hadde den siste plata til Pages på
sin walkman, slik at han kunne høre hva slags musikk de var vant til
å spille.
Det var
egentlig meningen at Pat skulle ha med seg en bassist han kjente på
audition. Men denne var forhindret fra å møte opp, da han måtte til
tannlegen istedet. Det endte med at Richard som egentlig kun skulle
synge i bandet, tok opp bassgitaren, slik at de 4 kunne jamme litt
sammen. Richard hadde knapt spilt bass før, men han lot det stå til.
Etter å ha kjørt gjennom noen låter, var de alle 4 entusiastiske
over hvor bra det hørtes ut. De ble enig om at de ikke trengte noen
bassist, og at de heller kunne være en kvartett: "Let's
make it a four-piece. It sounds pretty good, and we don't have to
pay a fifth guy or worry about a fifth attitude."
Richard ga Pat kallenavnet Ringo, ettersom han syntes trommespillet hans minnet
om Ringo Starr.
Kjemien de 4
imellom stemte bra. Og de utfylte hverandre musikalsk.
Våren 1982
var bandet en realitet. Noe navn hadde de ennå ikke kommet opp med.
Som manager
ansatte de George Ghiz,
som også var en barndomskamerat, av Richard og Steve.
Mr. Mister i
1982
De gikk
deretter igang med å skrive låter, hvor alle 4 fikk mulighet til å
bringe fram sine ideer. Man bestemte seg for å bruke melodiene de
skrev sammen med John Langs tekster. Deretter gjorde de flere
promoteringskonserter i Los Angeles, med mange av de store
plateselskapene tilstede. Lyd- og lysutstyr fikk de låne av bandet
Supertramp.
På en konsert de gjorde på
S.I.R. i Los Angeles våren
1982, var RCA
records
tilstede. Og i juni ble de tilbudt kontrakt med det store
plateselskapet.
Page og co.
gikk så i studio for å spille inn debutplaten. Med seg som produsent
fikk de en av de beste pop/rock produsentene på den tiden, i
Peter McIan.
McIan hadde i forveien gjort en bemerkelsesverdig jobb som
produsent på
Men
at Works to første album. Han løftet
"Down Under" fra å være en
litt kjedelig pubrock låt på B-siden av Men at Works debutsingel,
til å bli en monsterhit over hele verden i 1982.
Produsent
Peter McIan
Mot slutten av
1983 var plata ferdig innspilt, og man begynte å tenke på utgivelse
og promotering av den. Men enda hadde man ikke kommet opp med noe
navn på bandet. Plateselskapet kom med mange navneforslag, men
ingenting som man følte fungerte. Samtidig hadde Steve, Steve, Pat
og Richard en intern spøk, der man omtalte hverandre som Mr. "Ditt",
og Mr "Datt". Inspirert av albumtittelen
"Mr. Gone",
med deres felles favoritt
Weather Report. Det var
Pat Mastelotto som hadde ideen om å kalle bandet Mr. Mister. Noe de
andre syntes hørtes bra ut.
"Mr. Gone"
med Weather Report. Albumet som ga Mr. Mister ideen til bandnavn.
Debutlbumet
"I wear the Face" ble lagt
ut for salg i U.S.A. tidlig i 1984. Den kunne minne om det som senere ble å finne på "Welcome to the
real world". Med Toto lignende pop/rock. Med inspirasjon fra både
den amerikanske rocketradisjonen, og britisk new wave.
"I wear the
Face" ble en brukbar suksess med 170. plass på Billboard. Selv var ikke
Mr. Mister fornøyd med verken plasseringen på listene, eller
kvaliteten på albumet. De følte den ble for hitorientert, og lite
spennende. De følte at de hadde gitt etter for andres krav, istedet
for å ta kontrollen selv. Dette ønsket de å rette opp på den neste
plata de skulle spille inn. Richard Page: "Vi har gjort ting på den
trygge måten, og hørt på hva andre sa. Neste gang skal vi gjøre det
på vår måte."
Richard Page
som hadde opplevd at 3 albumutgivelser med Pages floppet, syntes det
ble for mye med en 4. flopp. Han prøvde å koble ut de negative
tankene med kokain og andre narkotiske stoffer. Heldigvis klarte han
å kutte ut stimuliene da han ble far for første gang i august 1984.
Debutalbumet "I wear the Face".
Den første slik den så ut i 1984. Den andre fra relanseringen i
1986.
I mars 1984 ble
"Hunters of the Night"
gitt ut som første singel fra plata, med en fin 57. plass som
resultat. Den fengende, keyboard drevne låta, var skrevet av Page,
George, Lang, og bandets
manager George Ghiz.
Resten av låtene på plata var skrevet av de tre førstnevnte.
Da de skrev
"Hunters of the Night" var ønsket å skape en kommersiell
hit. Noe de ikke følte at de lyktes helt med. Da de senere klarte
det, var det med låter de i utgangspunktet ikke hadde tenkt ville bli
hits.
Steve George: "We
were desperate for a hit song. We tried to write one - ‘Hunters of
the Night’ - but of course, it didn’t work. You can’t premeditate
(tenke på)
these things."
Fra videoen til
"Hunters of the Night"
Også
"Talk the Talk"
og
"I'll let you drive" ble
gitt ut som singel fra "I wear the Face", uten å nå opp i U.S.A.
Kort tid etter
at "I wear the face" ble gitt ut, fikk Richard Page tilbud om å overta som vokalist i Toto, etter
Bobby Kimball
som nettopp hadde sluttet
bandet. Om ikke det var nok fikk han også tilbud om å overta som
vokalist i Chicago
etter Peter Cetera.
To av de største amerikanske bandene på den tiden. Og selv om det
sikkert var fristende å si ja, takket han nei. Han hadde fortsatt
klokketro på at Mr. Mister skulle få sitt store gjennombrudd, og
ville heller være med der når det skjedde.
Plateselskapet
gjorde lite for å promotere Mr. Mister i 1984, og det ble heller ikke
gjennomført noen turne etter utgivelsen av "I wear the Face".
Istedet klarte de å bli med andre band på turne, som
oppvarmingsband. Slik som en vestkyst turne sammen med britiske
Madness, og en annen turne med
Adam & the Ants. Under turneen med Ants skrev Richard Page og
Steve Farris det som skulle bli giganthiten "Kyrie".
De opptrådte
også i midtvesten sammen med new wave bandet
Berlin,
og de gjorde noen få konserter sammen med
Eurythmics. Mottagelsen hos publikum var stort sett lunken, og
få visste hvem de var.
Når de skulle
igang med innspillingen av et nytt album, var de bevisst på at de
selv skulle velge ut folkene som skulle bidra på plata. Produsent
til plata fant de på en
Yes konsert i Los Angeles.
Paul De Villiers som var
lydtekniker for Yes, imponerte Page og co. med det lydbildet han
bidro til å skape på konserten. Richard Page: "Paul was an
uncompromising force in the studio, always looking for new sounds
and different ways of doing things. He left no stone unturned in his
search."
Paul De
Villiers som produserte et av de mest solgte albumene på
80-tallet, er et relativt ukjent navn.
I oktober 1984
gikk de i gang med øvingene, og deretter dro de i studio for å spille
inn det nye albumet. Underveis prøvde de ut de nye låtene - på
publikum som de opptrådte for. I april 1985 var plata ferdig
innspilt.
Igjen hadde de fått med seg John Lang
som tekstforfatter. Og selv om han hadde skrevet gode tekster før
også, var de fleste enig om at han hadde utviklet seg mye siden
sist. Særlig på de to store hitene "Kyrie" og "Broken Wings" kom han
opp med tekster som skapte rom for ettertanke.
"Kyrie
Eleison" er gammelgresk for "Gud ha miskunn", og setningen brukes i
flere religiøse ritualer i den ortodokse kirke. Richard Page skal ha
sagt at teksten ble skrevet etter et angrep på ham. Men det er blitt
tilbakevist av Lang. Istedet fikk Lang inspirasjon til teksten
allerede som liten gutt, da han sang i Episcopal kirken i Phoenix,
sammen med Richard.
Teksten til
"Broken Wings" skrev Lang etter å ha lest boken "Broken Wings", av
den libanesiske poeten/filosofen Kahlil Gibran. Den handlet om det å
plukke opp de ødelagte bitene, og gå videre i livet. Strofen
"Take these broken wings and learn to fly" er også å finne
i Beatles låta "Blackbird".
Også de hadde latt seg inspirere av Gibran.
Melodien til
begge disse to låtene, som kom til å bli blant 80-tallets største
hits, ble skrevet av Page på kort tid. Han følte at de bare "kom til
ham", og da var det bare å skrive de ned mens han enda husket dem.
Richard Page: "’Broken
Wings’ was written really quickly, like letting a breath out. It was
just an experience that occurred while I happened to be there; it
came through me. ‘Kyrie’ was the same thing. It just happened."
Alle låtene på
"Welcome to the real World"
var skrevet av George/Farris/Lang. På 7 av dem hadde de fått hjelp
fra Mastelotto eller Farris. Tittelen på plata henspilte på det å ta
ansvar, og å bli voksen. Det var på en måte en hilsen til dem selv,
der de på denne plata måtte ta ansvar for resultatet. Navnet
henspilte også på Pages ønske om å legge
narkotikamisbruket bak seg, og møte den virkelige verden i nykter
tilstand.
Allerede før
"Broken Wings" ble gitt ut som singel hadde flere amerikanske
radiostasjoner fått tak i en demo av låta, som de spilte jevnlig.
Til bandets store overraskelse og glede. Pat Mastelotto stod på rødt
lys, da han hørte lyden av "Broken Wings" fra bilen ved siden av
ham. Han trodde nesten ikke sine ører. Deretter økte spillingen i
omfang.
Singelen "Broken Wings" kom i
ulike utgaver
I august 1985
ble "Broken Wings" gitt ut som singel. Og i slutten av september
fikk den sin debut på amerikansk Billboard. Først i desember gikk
den helt til topps i U.S.A. - der holdt den seg i 2 uker, før den ble
avløst av "Say you Say me"
med Lionel Richie.
I Canada ble det også førsteplass. I Europa ble "Broken Wings" en
stor hit, med 4. plass i både Norge, Storbritannia og Sveits. I Nederland
ble det 2. plass.
Mr. Mister var
ute på turne med Tina Turner på det tidspunktet de fikk vite at
"Broken Wings" hadde gått til topps i U.S.A. Steve George var iferd
med å sjekke inn på et hotell, da han fikk et telegram fra bandets
manager George Ghiz
om at låta var nummer en. Det tok noen minutt før han skjønte at det
var sant. Steve George: "It
was a great feeling."
For Richard
Page var det ekstra gledelig da moren ringte og fortalte at hun
elsket "Broken Wings". Tidligere hadde hun prøvd å overtale ham til
å bli skuespiller istedet for musiker.
Til låta ble
det laget en stilfull video i svart-hvitt, hvor Richard Page er ute
på den amerikanske landeveien i en åpen bil. I videoen besøker han
også en kirke hvor en falk kommer inn og setter seg på armen hans.
Som for å understreke det sakrale preget i låta.
Det ble
laget en stilfull video i svart-hvitt til "Broken Wings".
I august hadde
Mr. Mister dratt ut på turne som oppvarmingsband for
Don Henley.
Deretter fulgte de det populære rockebandet
Heart
på turne.
Etter det fulgte - som nevnt - en turne med Tina Turner,
med hele 33 konserter rundt om i U.S.A. Fra oktober til desember
1985. Alt dette bidro til at mange tusen mennesker fikk sjansen
til å se og høre Mr. Mister. Tina Turner spurte Page om de ikke kunne
skrive en låt til henne som minnet om "Kyrie". Det sa de ja til, og
kom litt senere opp med
"Stand & Deliver".
Men det endte med at de spilte inn låta selv istedet.
I 1985 ble "Kyrie"
gitt ut som 2. singel fra "Welcome to the real world". Videoen til
låta var ulike filmopptak gjort under turneene de hadde gjennomført høsten
1985 - satt sammen til en musikkvideo. "Kyrie" endte opp som
bandets mest solgte singel. I U.S.A. toppet den Billboard i to uker
-
i mars 1986. Også i Norge og Canada gikk den til topps, mens den
nådde topp 10 i land som Sveits, Østerrike, Nederland, Sverige, og
Tyskland.
Albumet "Welcome
to the real world" ble gitt ut 27. november 1985. Og med de gode
plasseringene til "Broken Wings" og "Kyrie", samt hyggelig omtale i
musikkpressen, ble plata en storselger. I U.S.A. gikk den til topp i
begynnelsen av mars, mens i Norge ble det en fin 2. plass (med 18
uker på VG-lista). I Storbritannia ble det 6. plass, mens i Sveits ble det 10. plass, i
Østerrike 12. plass, i Sverige 13. plass. Og på New Zealand 21.
plass. For å nevne noen plasseringer. Plateselskapet RCA var svært
fornøyd med salget, da de ikke hadde hatt en topplassering i U.S.A. på mer enn 10 år
med noen av sine utgivelser.
Tilslutt endte
"Welcome
to the real world" opp med et salg på 10 millioner eksemplarer - et imponerende
antall.
Coveret til "Welcome
to the real World" var laget av air brush artisten
Jonathan Owen, som Richard
hadde oppdaget etter å ha sett en utstilling han hadde på Laguna
Beach i California.
"Welcome to
the Real world" ble et av de mest solgte platene i verden i
1985/1986.
Tekstforfatter
John Lang brukte noen av pengene han tjente fra salget på å oppfylle
en gammel drøm. Nemlig å studere ved
Sorbonne-universitetet
i Paris, Frankrike. Her skrev han også en novelle.
På kort tid
hadde Mr. Mister blitt et av de mestselgende bandene i verden - med
to monsterhits i løpet av noen måneder. Mange kritikere mente de
hadde kommet for lett til det. Og at de hadde oppnådd suksess uten å ha gått
"den harde veien" først. Mange tvilte på deres kvaliteter som
musikere - at de "kun" var 4 pene gutter. At de allerede hadde et
album på samvittigheten, og var dyktige musikere med lang fartstid i
musikkmiljøet i Los Angeles, var det få som fikk med seg.
Riktignok fikk
bandet oppreisning i amerikansk presse på et senere tidspunkt. Bla.
måtte Rolling Stone magazine innrømme at Mr. Mister var et dyktig
rockeband.
Når de
opptrådte live ble de også beskyldt for å bruke playback, pga. det
presise og fyldige lydbildet. Men faktum var at de aldri brukte
ferdiginnspilte lyder på scenen. Alt ble framført live der og da.
Steve Farris: "Vi bruker aldri ferdiginnspilte bånd. Vi spiller
alle instrumentene, med unntak av "Broken Wings" - der bassgitaren
til Steve blir kjørt gjennom en synthesizer."
I mars ble den
mer umiddelbare "Is it
Love" gitt ut som 3.
singel fra albumet. I USA ble det en sterk 8. plass, mens ellers i
verden nådde den ikke opp.
Høsten
1985/våren 1986 ble en svært hektisk tid for bandet, med mange
intervjuer, TV opptredener, og turnevirksomhet. I tillegg var de
allerede godt igang med arbeidet med et nytt album. Noen av låtene
på den nye plate ble gjort tilgjengelig lenge før den ble gitt ut. "Something
real (inside me/inside you)"
ble i 1986 brukt i ungdomsfilmen
"Youngblood"
- med Rob Lowe
i hovedrollen. Den keyboard-riff dominerte "Something real" var en
av temalåtene i filmen. I 1986 ble også den Farris/Page/Lang skrevne
låta "Watching the World"
spilt inn av Chaka Khan
- på henne album "Destiny".
Begge disse to låtene kom til å bli finne på Mr. Misters album fra
året etter.
I desember
1985 opptrådte Mr. Mister på
The Ritz
i New York. Konserten ble tatt opp på bånd og spilt på
radioprogrammet "King
Biscuit Flower Hour". Enda
mer prestisjefylt for bandet var det å få lov til å åpne utdelingen
American Music Awards (en form for
"Spellemannsprisen")
- i januar 1986. På første rad satt Stevie Wonder - forbildet til
Richard Farris. Og når Mr. Mister framførte "Kyrie" stod Wonder og
danset og sang med. Det virket som om han kunne hele teksten.
Opplevelsen varmet veldig. 10 år senere covret Farris en Wonder låt,
på en soloplate han ga ut. Deretter bar det over til England for å
delta på BBCs populære program "Top of the Pops" - med "Broken Wings".
Engelskmenn er ellers kjent for å oppdage ny musikk før de fleste
andre, men når det gjaldt Mr. Mister var de et halvt år for sent
ute.
Mr. Mister
på "Top of the Pops" med "Broken Wings", i januar 1986.
Mr. Mister
valgte å bli igjen i Europa, for å dra ut på en
"European Promotion tour".
Her besøkte de mange land, og ga intervjuer - og opptrådte i uliker
TV program, slik som "Saturday Night
Live Show". De gjorde også
enkelte mindre konserter, slik som på ærverdige
The Marquee i London.
25. februar
1986 ble Mr. Mister nominert til "Best Pop Group Vocal" på
prestisjefylte Grammy
Awards. Prisen gikk til
U.S.A. for Africa,
og deres "We are the
World". En
innspilling Farris og co. ikke var med på.
I mars gjorde
Mr. Mister en konsert sammen med
Starship, på Daytona Beach
i Florida. Opptakene fra konserten ble vist på
MTV i showet
"Springbreak '86".
I 1986 bidro
Mr. Mister på soundtracket til filmen
"American Anthem", med låta
"Run to Her".
Den ble ikke senere å finne på noe Mr. Mister album.
26. april 1986
deltok Mr. Mister på den 11 timer lange anti-dop konserten
"Concert that counts",
på Rose Bowl
i Los Angeles. Andre navn
på plakaten var Toto, Bangles,
Marillion,
Bon Jovi, Madonna, George Michael, Sheena Easton, Beach Boys, Aretha
Franklin og
The Pointer Sisters.
I april
besøkte Mr. Mister også Japan, der de gjorde en mindre turne.
I mai gjorde de 6 konserter i
Disneyland.
Tilbake i U.S.A. gikk de for alvor i gang med arbeidet med den nye
plata. Med seg som produsent hadde de iren
Kevin Killen.
Som på det tidspunktet kunne se tilbake på produksjoner med
U2 ("The unforgettable
fire"),
Peter Gabriel ("So"),
Howard Jones ("One to
One"), enten som produsent
eller som lydtekniker. Plata ble spilt inn i
Village recorder,
Los Angeles.
Steve George
og Pat Mastelotto i studio sammen med produsent Kevin Killen.
Med seg på
innspillingen hadde de også et stort kor, som bidro til å gi låter som
"Stand and deliver",
"Healing Waters" og
"Man of a thousan dances"
et gospel preg, som både var stemningsfullt og vakkert. Man
fornemmet også en emosjonell dybde som man ikke var tilstede den
forrige platen. Den kunne også til tider oppleves som innadvendt og
litt melankolsk. Slik som på
"Dust"
og "Healing Waters".
"Dust" handlet om barna som ble født under Vietnamkrigen, med
amerikansk far og vietnamesisk mor. Og smertene de opplevde i
oppveksten. "Power over me"
omhandlet fødselen til Richard Pages andre datter -
Aja,
som holdt på dø på sykehuset pga. lungebetennelse. Tittelen uttrykte
følelsen Richard hadde av at den lille jenta hadde "makt" over hans
følelser. At hennes tilstand bestemte hvordan han følte seg.
Mr. Mister
hadde ønske om å finne et nytt musikalsk uttrykk på "Go On..".
Istedet for å lage en kopi av "Welcome to the real world".
Steve Farris: "Sammenlignet med det forrige albumet, er den nye plata mer
soulfylt, og med et mindre kalkulert lydbilde. Låtene kommer mer fra
hjertet, noe vi alltid streber mot. Og noe som er mer inspirerende."
Steve George: "Tekstmessig
og musikalsk er plata kanskje det beste vi noen gang har gjort. Vi
fulgte ikke noe formular denne gangen.
Pat Mastelotto:
"Plata er mindre maskinpreget, og tekstene er kjempebra. Vi har
virkelig kommet langt."
Pat
Mastelotto ved trommene. Og koret som bidro til å gi flere av låtene
et gospelpreg.
Det var
egentlig meningen at den nye plata skulle slippes høsten 1986, men
pga. av en større amerikansk turne, ble utgivelsen utsatt. Turneen
startet i Minneapolis den 19. juli 1986, og ble avsluttet etter 55
dager i Phoenix, den 24. oktober. Da hadde Page og co. besøkt de
fleste større amerikanske byer. I tillegg til Mr. Misters eget
matierale framførte de coverversjoner med Jimi Hendrix,
Jeff Beck, Stevie Wonder
og Werather Report ("Mr. Gone").
22. august stod de på scenen i
Birmingham sammen med The Bangles.
Mr. Misters
konsertprogram, fra den amerikanske turneen de gjennomførte høsten
1986.
5. september
1986 opptrådte de på MTV Video Awards. På denne tiden skrev Richard
Page låta "Across the midnight sky"
sammen med Jay
Graydon og Al Jarreau.
Den ble å finne på albumet
"L is for Lover"
med sistnevnte. En annen sang Page, George og Lang skrev, var
"Beat my heart like a drum",
som Patti LaBelle
spilte inn. Om ikke det var nok,
produserte Richard Page låta
"One Woman"
for Kenny Loggins,
høsten 1986. Den var skrevet av Richard, Kenny Loggins og John Lang
- og medlemmene av Mr. Mister spilte på låta.
Med turne,
flere innspillinger, i tillegg til bandets egen plate - valgte man å
gi ut fanmagasinet "Mr.
Mister Communiqué", for å
kunne svare på mange av de spørsmålene som tusenvis av fans kom med
gjennom brev.
Innspillingen
av plata - som fikk navnet "Go On.." - fortsatte i desember 1986.
Navnet var et uttrykk for bandets ønske om å utvikle seg som
mennesker, og som musikere.
Planen var at plata skulle gis ut april 1987. Og at de deretter
skulle dra ut på verdensturne. Som en fin mulighet til å promotere
den nye plata. Nå skulle det ikke gå som de hadde ønsket.. Det
startet med at trommeslager Pat
Mastelotto fikk problemer med ryggen. I tillegg til at han hadde
fått isjas helt ned i den høyre foten. Det førte til at han ikke lenger kunne
sitte, og slå på trommer. Legen hans anbefalte operasjon. I første
omgang valgte Pat å droppe det som var igjen av plateinnspillingen, for
heller å slappe av i Pasadena. Noe som skapte problemer for bandet.
Trommeslager Pat
Mastelotto
Våren 1987
var Richard Page tilstede på American Music Awards, for å dele ut
prisen for "Best Pop Video
by a Female Artist" - som ble vunnet av
Madonna. John Lang flyttet til New York på denne tiden, for å
skrive hovedoppgaven han jobbet med - på Columbia University.
Da man kom til
april var plata fortsatt ikke ferdig. I mai ble den mikset ferdig av
Kevin Killen.
I august 1987
ble "Something
real (inside me/inside you)" gitt ut som første singel fra "Go
On...". Som nevnt hadde den vært ute tidligere på soundtracket til "Youngblood"
- da i en annen versjon. Den ble også brukt i en episode av TV serien
"Miami Vice".
På bakgrunn av
det enorme platesalget de hadde oppnådd i 1985/86, var det stor
interesse for singelen blant radiostasjonene og musikkanalene da
den ble gitt ut. Det ble også laget en hi-tech musikkvideo(etter
1987 standard). Og til tross for at "Something
real (inside me/inside you)" var en fengende og ettertenksom låt,
ble den ikke noen hit. I U.S.A. ble det 29. plass, mens i Canada ble
det 38. plass. I Norge og de andre europeiske landene nådde den ikke
opp. Kritikerne mente låta manglet det ekstraordinære som hadde
gjort "Broken Wings" og "Kyrie" til så store hits.
Musikkvideoen til "Something
real (inside me/inside you)", som teknisk sett var imponerende.
1. september
1987 var også albumet "Go On..." omsider klar for release. Nesten to år etter
utgivelsen av "Welcome to the real world". Plata inneholdt 11
låter (10 på LPen), der mange av dem hadde vært ute på plate
allerede, enten med Mr. Mister, eller med andre artister.
Heller ikke
den ble noen salgssuksess, selv om den nådde opp på listene i mange
land. I USA ble det 55. plass, i Norge en fin 13. plass, i Sverige
9. plass, og i Sveits ble det 15. plass. Det plata manglet var en
stor hit som kunne skape interesse for de andre flotte låtene på
plata.
Medlemmene av
Mr. Mister var svært skuffet over den dårlige mottagelsen, sett i
forhold til suksessen de opplevde med "Welcome to the real world".
Selv var de svært stolte av det de hadde skapt. Også publikum hadde
vært svært positiv til de nye låtene, da de ble presentert under den
amerikanske turneen i 1986.
Pat Mastelotto:
"Vi var skuffet over mottagelsen av plata. Det er alltid flere
årsaker til at en plate selger dårlig. Og du vet aldri hva som er
hovedårsaken - Det kan være sangene, trommelyden, eller opptredenen.
Eller det kan være fordi plateselskapet vårt skiftet eier fra NBC
til BMG - og alle folka vi kjente der ble byttet ut. Som sagt - det
kan være mange ting. Fornærmet vi noen på turneen vi gjorde i 1986?
Du vet aldri."
Mr. Misters
3. album "Go On..." fra september 1987.
Muligens pga
det labre platesalget, og i mangel av låter med et umiddelbart hitpotensiale,
ble det ikke gitt ut flere singler fra "Go On..." - med
internasjonal lansering, og promotering fra plateselskapet. Istedet
ble det gitt ut enkelt singler i ulike deler av verden som ikke ble
lagt merke til. "Healing waters" ble gitt ut som singel i Europa,
mens "The Border"
ble gitt ut som singel i U.S.A.
Til begge singlene ble det laget musikkvideoer.
Også "Stand
and deliver" ble gitt ut som singel. Den ble også tatt med på
soundtracket til filmen ved samme navn, der
Andy Garcia og
Lou Diamond Philips
var blant skuespillerne. Filmen skulle egentlig hete "Walking on
Water", men da Warner - som produserte den - hørte Mr. Misters låt,
endret de navn på filmen.
Det var som
nevnt planer
om å gjennomføre en større
"Go on
tours" turne, med besøk i
Japan, Australia og Europa. Men heller ikke det ble det noe ut av.
Hovedårsaken til dette, var at Pat Mastelotto hadde falt ned fra
stolen idet han skulle skru i en pære i en lampe i taket, og skadet
armen. Fra før av slet han med en dårlig rygg. Senere ble det gjort
flere forsøk på å få til en ny turne. Man prøvde å få til en
europeisk turne høsten 1987, med britiske
T'Pau som oppvarmingsband,
og man forsøkte å få til en amerikansk turne i januar 1988, sammen med Heart.
Uten hell.
Likefullt
brukte Mr. Mister mye tid på å promotere "Go On..." gjennom å delta
i ulike TV program. I 1987 var de bla. på besøk i Tyskland, og
"Peters Pop show",
der de framførte "Healing Waters".
"Healing Waters" ble
senere
nominert til: "Best
Gospel Performance - Duo, Group, Choir or Chorus" på Grammy Awards i
mars 1988. De gjorde også flere enkeltkonserter i Europa. Visstnok
stod de på scenen på
Rockefeller, Oslo, den 14.
november 1987 (webmaster: kan noen bekrefte dette?).
En langhåret
Richard Page i 1988, under en TV opptreden.
I november
1987 fikk Mr. Mister tilbud om å opptre på en internasjonal
musikkfestival i Chile - noe de takket ja til. Mr. Mister visste
lite om festivalen som var støttet av myndighetene. Så fram til de
skulle opptre, brukte de mye tid til å lese om Chile, og om
styresettet i landet. De leste om
Sting
og hans album
"Nothing like the Sun"
som var blitt forbudt i Chile. Pga. låta
"They dance alone", som
omhandlet de mange menneskene som hadde forsvunnet etter å ha blitt
tatt av dage av Pinochet regimet.
Like før de
skulle opptre leste de også om medlemmer av den chilenske
fagforeningen for skuespillere - kalt Sidarte. Der mange av dem var
blitt truet med dødsstraff av myndighetene, pga. en opptreden de
hadde gjort. Page og Lang bestemte seg da for å komme med et opprop
- på spansk - under konserten. Så da de opptrådte i Chile den 18.
februar 1988 , kom Page med følgende melding til de 5000 som var
tilstede: "Hallo. Vi hilser dere alle. Vi hilser også til de
chilenske skuespillerne som frykter for sine liv. Alle verdens
artister er med dere." Hvorpå de framførte "Healing Waters".
Publikum var henrykt, og jublet vilt da de hørt dette. Men
uttalelsen var ikke så populær hos de mange soldatene som var tilstede
for å holde overoppsyn med konserten. Like etter fikk Page overekt
et håndskrevet ark på spansk, som han ble bedt om å lese fra. Men da
han skjønte at det handlet om trekke tilbake uttalelsen han nettopp
hadde kommet med - nektet han å lese det opp. Konsertarrangørene var
rasende, og sa at de ikke kunne garantere for sikkerheten til
bandet. Likefullt fikk de lov til å gå på scenen igjen neste kveld.
Da de reiste fra Chile, var det under streng bevoktning.
Den siste
liveopptredenen Mr. Mister gjorde, var på en støttekonsert i Tempe,
Arizona i juni 1988, for politifolk som hadde mistet livet i tjeneste.
Visstnok opptrådte de hos
David Letterman også, i
juni 1988.
I tiden etter
utgivelsen av "Go on..." - og muligens i tiden før også - ble
samarbeidsklimaet innad i bandet svært dårlig. Uenigheten dreide seg
om hvem som skulle være leder av Mr. Mister. Richard Page eller
Steve Farris. Krangelen mellom de to var til tider så intens, at det
flere ganger endte med regelrett slåsskamp. Det toppet seg en under
en konsert da Richard kuttet kabelen til Farris'gitar, fordi han
syntes sistnevnte utbroderte gitaroloen for mye. Også under
innspillingen av "Go on..." hadde konflikten mellom de to kommet til
overflaten. Farris ønsket å legge inn en gitarsolo på hver låt, mens
Page benyttet anledningen til å fjerne det meste av Farris
gitarspill på "Stand and deliver", da han fik sjansen til det.
I juli 1988
valgte Farris å forlate Mr. Mister, uten at de andre i bandet var
nevneverdig lei seg for det. Samme måned begynte Pat og Richard
arbeidet med en ny plate, mens Steve George valgte å bruke tiden på
å bygge seg hus. Noen måneder senere var det Pat Mastelotto som
ønsket å bruke tiden på noe annet, da han fikk tilbud om å delta på
innspillingen av XTCs
album "Oranges & Lemons".
Britiske XTC var et av hans favorittband, så han ville ikke la denne
muligheten gå fra seg. Etter det var alle 3 samlet for å starte
innspillingen av et nytt studioalbum. Med seg som produsent hadde de
Paul De Villiers, som
tidligere hadde produsert deres suksessalbum "Welcome to the real
world". På samme tid inngikk de tre en merkelig pakt - i en
fjellhule - om at plata ikke skulle gis ut før alle tre var fornøyd
med resultatet..
De ble enig om
å lage en akustisk orientert plate, med minst mulig bruk av trommer
og syntetiske lyder. I stedet fokuserte man på bruken av
konvensjonelle instrumenter som saksofon, piano og conga trommer, i
tillegg til orgel. I et intervju fortalte Pat at de på den tiden var inspirert av
The Beatles
og Van Halen. Folk som hørte
plata, mente den lignet på
Genesis.
Det ble skrevet hele 30 låter, hvorav 12 av dem ble spilt
inn i studio.
De
eksperimenterte mye under innspillingen som foregikk i Ocean way
recording studio. Bla. lekte de med ideen om å sette opp trommer i
hvert hjørne av rommet, for å få til en bestemt trommelyd. Og deler
av trommelyden på "Way
oh" ble tatt opp i et skap..
De var bevisst på at de ikke ønsket å bruke trommemaskiner eller
sequencere. Pat Mastelotto: "When we set out to make 'Pull',
we wanted a different sound;gone are the sequencers and drum
machines used on the massive hits. A more intimate style of 'big'
production took hold."
Da produsent DeVilliers ble spurt av journalister hvordan den nye plata ville
bli, omtalte han den som "en julegave pakket inn i avispapir".
Man forsøkte å
finne en ny gitarist etter Farris. Og helst ville de ha
gitarlegenden Adrian Belew,
som tidligere hadde spilt med
King Crimson.
Men han var opptatt med å spille med
David Bowie. Istedet endte de opp med å bruke studiomusikere på
gitar, og da i første rekke
James Harrah,
Trevor Rabin og
Buzz Feiten. Man vurderte
også muligheten for at Steve Farris kunne gjøre comeback.
Som vanlig var
det John Lang som skrev de fleste av tekstene til låtene, slik som
"Crazy boy", "Learning
to crawl" og "Waiting
in my dreams". Mens
Richard Page var med og skrev alle melodiene, enten sammen med Steve
George, eller Pat Mastelotto.
Innspillingen
av plata - som fikk navnet
"Pull", foregikk i 1988
og 1989. De hadde også vært inne på tanken om å kalle albumet
"Learning to crawl", og "Ever slowly".
Våren 1989 tok Pat en pause for å bidra på
Cock Robins
album "First
love/Last rites". Han ble også med
bandet - som huskes som hits for "Just
around the corner" og
"The promise you made", på Europa
turne. På samme tid spilte han også trommer på en remix utgivelse av
en Rolling Stones
singel.
Richard Page
og Steve George i studio under innspillingen av "Pull".
"Pull" var
ferdig innspilt i september 1990.
Alle tre var godt fornøyd
med resultatet, der de følte at de kanskje hadde spilt inn sin
beste plate så langt. Pat Mastelotto: "Personally, I think
the music on 'Pull' is the Misters best work, and the missing link
in my journey from pop music to that of the avant-garde
hipsters."
Pat
Mastelotto i studio under innspillingen av "Pull".
På det tidspunktet var deres plateselskap RCA kjøpt opp av
BMG. Og det nye selskapet var ikke imponert av det Mr. Mister hadde
å presentere. De syntes "Pull" var for eksperimentell, drømmende,
men mest av alt: for lite kommersiell. De nektet å gi ut plata,
Page og co. var heller ikke lysten på å gi ut plata på BMG, da de
ikke kjente noen av de som jobbet der. De henvendte seg da til andre
plateselskap istedet, men uten å få napp.
Richard Page: "We were in a very strange place having sold millions of
albums, scored two number one singles on a number one album, but
still having to prove ourselves to our record label. The RCA regime
had changed and almost all of the people who nurtured and loved us
during the Real World years were gone. The new people didn't really
get us and were trying to make the label into a much 'hipper' place.
When we delivered PULL, it was met with comments like, 'What do we
do with this?' I remember thinking, We're done."
Richard Page: "Pull' is like an orphaned child (foreldreløst barn) who had
the potential of being a stand out, but was denied the
opportunity."
Skuffet over
den manglende interessen bestemte de seg for å
legge ned Mr. Mister, da de følte at bandet ikke lenger hadde livets
rett. Det var tid for de tre å gå videre hver for seg.
Datoen 25.
september 1990 regnes som dagen da Mr. Mister ble oppløst, ettersom
det var da de fikk beskjed fra RCA/BMG om at de ikke ville gi ut
plata deres. Samme dag ble også det britiske bandet
Everything but the Girl
droppet fra selskapet. Sistnevnte
kom senere sterkere tilbake.
Mr. Mister
ble oppløst i 1990.
"Pull" gikk
dermed inn i rekken av "lost albums" - som det fins mange av i
musikkhistorien. Enda den var ferdig innspilt, og kun manglet å bli
mikset ferdig.
Det var
meningen at "Waiting in my
dreams" skulle gis ut på
singel, mens låter som
"Crazy boy" og
"Burning bridge"
hadde hitpotensiale. Sistnevnte er en av Richard Pages favoritter
med Mr. Mister. Richard Page hadde egentlig skrevet "Waiting in my
dreams" for bruk i
filmen "Say
anything", men den
ble droppet fra soundtracket. Men da produsent Paul De Villiers
hørte låta ønsket han å bruke den på det nye Mr. Mister
albumet.
Produsent
Paul De Villiers
I 2001 ble "Waiting in my dreams" tatt med på
samleplaten "The best of
Mr. Mister", som ble gitt
ut i U.S.A. "Pull" har i årene etter vært tilgjengelig for (ulovlig)
nedlasting fra nettet, og som bootleg. Slik at mange fans av Mr.
Mister har fått mulighet til å høre låtene, og gjøre seg opp en
mening om plata hadde fortjent livets rett.
Med årene har
Mr. Mister blitt minnet gjennom uttalige samleplater, med det til
felles at de nesten alle har fått det originale navnet
"Best of".
Å gi ut en
samleplate med Mr. Mister, og kalle den "Best of", har vært populært
i mange plateselskap.
Selv om Mr.
Mister var oppløst, og medlemmene av bandet ikke lenger hadde
platekontrakt, førte ikke det til at de hang med hodet.
Sanger Richard
Page valgte i første omgang å ta seg en velfortjent ferie sammen med
familien. Der han også fant tid til å dyrke hobbyer som surfing og
offroadsykling. Deretter fulgte en lang rekke oppdrag på
plateinnspillinger med kjente artister, slik som
Elvis Costello, Josh Groban, Sammy Hagar, Enrique Iglesias, Faith
Hill, 2Pac, Celine Dion,
og Toto. Der han enten skrev låter, koret, produserte, eller spilte
gitar. Bla. skrev og produserte han
Madonnas store hit "I'll
remember" (sammen med
Patrick Leonard).
Tilsammen har Page deltatt på ca. 100 plater.
Han prøvde
også å dra igang et nytt band kalt
3rd Matinee, sammen med
stjerneprodusenten Patrick Leonard. I 1994 ga de ut albumet
"Meanwhile",
uten at det ble noen suksess. I 1996 ga Page ut soloalbumet
"Shelter me", på selskapet
The Blue Thumb Records. På
albumet deltok
også de tre andre Mr. Mister medlemmene Mastelotto, George og
Farris. Som det nærmeste man kommer en Mr. Mister utgivelse i nyere
tid.
De to
albumene Richard Page har gitt ut etter tiden med Mr. Mister, kalt "Meanwhile"
og "Shelter me".
Når Page ikke
er opptatt med å spille inn plate, hygger han seg med familien i
Malibu, California. I den senere tid har han vært involvert i
Disney
albumene "Music from the
Park" og
"Winnie the Pooh: The Grand Adventure".
Og han har skrevet julesangen
"I always cry at Christmas".
Et nyere
bilde av Richard Page (Richardpagemusic.com).
I likhet med
Page, har også trommeslager Pat Mastelotto vært travelt opptatt
etter årene med Mr. Mister. I den første tiden spilte han med kjente
navn som Jude Cole,
Sugarcubes (Bjørk), The Rembrandts, Martika, Robin Beck, Michael Penn,
og Ted Hawkins.
I 1991 produserte han også Cock Robin sjef
Peter Kingsberys
første soloalbum "A
Different man".
Mastelotto var også ute på turne med
Richard Marx. I 1994 fikk han sin
"barndomsdrøm" oppfylt da han ble medlem av det legendariske progrock bandet King
Crimson. Som en av to
trommeslagere. Pat fikk innpass hos gitaresset
Robert Fripp,
etter at de begge jobbet med
David Sylvian
(eks. Japan).
På en miniturne de alle tre gjorde, ble Fripp imponert av Pats
trommespill, og tilbød ham plass i den nye utgaven av King Crimson
som Fripp var iferd med å sette sammen. Med i bandet var også
musikalske giganter som Adrian Belew,
Tony Levin
og Bill Bruford.
Mastelotto var
medlem av King Crimson helt fram til i dag (2011), noe som i
realiteten gjør hans engasjement i Mr. Mister som en parentes i
forhold. Han har deltatt på 3 studioalbum og mange turneer. Han har
også funnet tid til andre prosjekt, slik som bandene
Flower Kings, og
KTU.
Med begge disse bandene har han besøkt Norge. 2. juni 2006 var han
på Nattjazz festivalen
i Bergen, med KTU. Og 6. november 2007 besøkte han
Rockefeller
med Flower Kings.
Pat Mastelotto i 2004, (nr. 3
fra venstre) som medlem av King Crimson: http://www.patmastelotto.com/
Pat Mastelotto bor i dag i
Austin, Texas sammen med sin datter, 4 hunder, og et stort antall
trommesett.
Steve George jobbet tett
med Kenny Loggins (huskes for
"Footlose")
utover 90-tallet, og bidro på flere av hans album. Han deltok også
på album med Cher, DJ
Jazzy Jeff & the Fresh Prince,
Jessica Simpson
og Tavares. I nyere tid har han vært knyttet til den svært populære
artisten Jewel,
som hennes keyboardist. George lever i dag i Phoenix, Arizona.
Gitarist Steve Farris
livnærte seg som studiomusiker og turnemusiker etter at han sluttet
i Mr. Mister i 1988. Han deltok på plater med artister som
Howard Jones ("In the
running"), Eros Ramazzotti ("Tutti storie"), Céline Dion ("Falling
into you"), Belinda Carlisle ("Woman and a man"), Alice Cooper ("Fistful
of Alice") og
Johnny Winter
(flere plater). Han har også vært ute på turne med
Whitesnake.
Steve Farris
(nr. 4 fra venstre) med Whitesnake i 1997
Farris bor i dag i fødebyen
Fremont i Nebraska. Ved siden av musikken bruker han tid på
hobbyen sin som er maling.
John Lang som skrev alle
tekstene til Mr. Mister, men som aldri spilte noe instrument, endte
opp som musiker i årene etter at Mr. Mister ble oppløst. Han var
sanger og gitarist i bandet Langster. Richard Pages bror
Rob
- var keyboardist i det bandet. Deretter ble han med i bandet
Djinn,
som i 1995 ga ut plata
"Radio Beirut".
Det ble gitt ut flere plater med Djinn - senest med
"The Middle East side" i
2006. Langs tekster har blitt brukt på plater med bla.
Gloria Gaynor,
Al Jarreau,
og John Tesh.
I 2010 ble det bestemt
at 'The lost album' "Pull" omsider skulle gis ut, 20 år
etter at den ble spilt inn.
Som nevnt var det
å få den mikset det eneste som stod igjen før den var klar for
utgivelse. Det ble gjort av Kevin Killen som hadde produsert Mr.
Mister på 80-tallet.
Dermed var det bare å samle
Steve, Pat og Richard, slik at man fikk tatt coverbilder, og
intervjuer i forbindelse med lanseringen av den 20 år gamle plata.
Martin, Steve og Pat tok seg også tid til å signere x-antall av
albumet, slik at de som ønsket å bestille "Pull" kunne
få navntrekkene de til de tre - mot et lite tillegg i prisen.
Offisielt ble plata lagt ut
for salg 23. november 2010.
I 2010
ble "Pull" omsider gjort tilgjengelig med en offisiell
utgivelse.
Årsaken til at man omsider
valgte å gi ut "Pull" var den store interessen som i alle
år hadde vært knyttet til albumet. Steve, Pat og Richard hadde
gått lei av å hele tiden bli spurt om når "Pull" skulle
gis ut, og de irriterte seg over de mange bootleg utgavene som
florerte, med dårlig lyd. Dessuten
var de alle tre av den oppfatning at "Pull" var det beste
Mr. Mister albumet de hadde spilt inn. Det var derfor på tide å
få gitt den ut slik at platekjøperne selv kunne få muligheten til
å vurdere platas kvaliterer.
Richard Page: "Every
time I turn around somebodys asking: when is 'Pull' coming out.
There have been numerous bootleg versions on the internet over the
years, that sounds awful. That's not how we wanted this album to be
remembered."
Steve George: "I'm
thrilled that it's finally is gonna be out there."
Richard Page: "I see
why people have been asking about it for so long. It is, possibly,
the band's best album. There is a maturity in the writing and
playing that wasn't there on the earlier albums."
Steve
George, Richard Page og Pat Mastelotto i 2010.
"Pull" ble gitt
ut på Richard Pages eget selskap Little
Dume recordings. Det
var også nettsiden til dette selskapet som solgte albumet.
Tracklista på albumet var
denne: "Learning
to Crawl", "Waiting in My Dreams", "Crazy
Boy", "Close Your Eyes", "Lifetime",
"I Don't Know Why", "We Belong to No One",
"Burning Bridge", "No Words to Say",
"Surrender", og "Awaya".
Det ble ikke gitt
ut noen singel fra "Pull".
Men "Waiting in my dreams" ble brukt til å promotere
plata, mens
"We Belong to No One" var
tilgjengelig for gratis nedlasting fra bandets nettside. "Burning Bridge"
som på bootleg utgaver av "Pull" hadde vært en
instrumental, var i 2010 utgaven blitt en vokal låt, med tekst
skrevet av John Lang. "Awaya"
som avsluttet plata var en funky låt som kunne minne om Toto, slik
de hørtes ut på 90-tallet, med et tungt gitarriff.
Personer
som har vært sentrale i Mr. Misters karriere, avbildet i 2010 :
Produsent
Paul De Villiers, tekstforfatter John Lang, produsent Kevin Killen,
og manager George Ghiz.
Selv om Mr. Mister var ute
med 'ny' plate, og både Steve, Pat og Richard var glade over å
være sammen igjen, ble det ikke gjennomført noen turne i etterkant
av utgivelsen. Og de stilte heller ikke opp til så mange intervju
sammen. Årsaken var at de rett og slett ikke hadde tid. Mastelotto
er fortsatt engasjert som trommeslager i King Crimson, mens Richard
Page var ute med ny soloplata i 2010 - kalt "Peculiar
Life".
Mr. Mister
i 2010.
I 2010 ble Page også
medlem av Ringo Starr
& His All-Starr Band -
i den 11. utgaven av bandet. I tillegg til Ringo Starr og Richard
Page bestod bandet av
Wally Palmar (eks. The
Romantics), Rick
Derringer, Edgar
Winter, Gary
Wright, og Gregg
Bissonette. Etter å ha
gjort en rekke konserter rundt om i verden i 2010 og våren 2011,
var turen kommet til Oslo og Norwegian
Wood, den 11. juni 2011. I
tillegg til flere Beatles
klassikere, og materiale fra Ringo Starrs diskografi, ble det også
funnet plass til Mr. Misters 80-talls hit "Broken Wings",
sunget av Richard Page.
Richard
Page som medlem av Ringo Starr & His All-Starr Band
På sin hjemmeside
gjorde Richard seg noen betraktninger om norske vikinger og norske
damer, i forbindelse med sitt første? besøk i landet: "Checked out the Viking museum today here in Oslo, Norway. Wow,
those guys were animals. But very clever ones." Og: "Apparently, they'd take the best looking women back with them
and that's why, supposedly there are so many beautiful Norwegian
women now."
Om utgivelsen av
"Pull" var siste kapittel i historien om Mr. Mister er
vanskelig å vite. Både Steve, Pat og Richard elsker å drive med
musikk. Og om de finner tid - og har lyst, kan det være at de
booker studio for å spille inn et nytt Mr. Mister album.
|
