Martin Lee Gore: F. 23. juli 1961 Dagenham, Essex, England

David Gahan: 9. mai 1962. Epping, Essex, England

Andrew John Fletcher: 8. juli 1961, Nottingham, England

Alan Wilder: F. 1. juni 1959. Hammersmith, Vest-London, England

Vince (Vincent John Martin) Clarke: F. 3. juli 1960 South Woodford, Essex, England

 

Depeche Mode er utvilsomt et av verdens mest populære band. I de fleste vestlige land har de opparbeidet seg en stor og trofast tilhørerskare som kan måle seg med den Metallica og U2 har. Flere av albumene deres har de siste tiårene gått til topps på album listene i bla. U.S.A. og Storbritannia. De har solgt over 100 millioner plater verden over (2013), som et av de mestselgende bandene noensinne.

At Depeche Mode fortsatt står som et av de store bandene er egentlig ganske så utrolig. For bandet har gjennom sin 36 år lange karriere hatt oddsene mot seg. Først da leder og låtskriver Vince Clarke sluttet i bandet i 1981 til fordel for en suksessrik karriere i Yazoo sammen med Alison Moyet. Og senere da de som et typisk 80-talls synthband gikk inn i grungerockens tiår - 90-tallet. De fleste andre synthband dukket under da 80-tallet gikk mot slutten. Og sist på 2000-tallet da sanger David Gahans narkotikaproblemer holdt på å ta knekken på både ham og resten av bandet. 

Historien om Depeche Mode starter i 1977, i drabantbyen Basildon som ligger ved munningen av Themsen, ikke langt fra London. Her vokste Andrew Flectcher, Vince Clarke, David Gahan og Martin Lee Gore opp.

Basildon ligger ved munningen av Themsen, i Essex, sørøst i England.

Basildon hadde før 2. verdenskrig bestått av 4 små landsbyer, men etter krigen ble det laget en lang rekke boliger her for å ta unna for boligpresset i London. Så på kort tid vokste det til en by med 200.000 mennesker. Blant de som flyttet inn var Andrew Fletchers familie som kom fra Nottingham. Pappa John hadde fått seg jobb på en sigarettfabrikk i nærheten (moren heter Joy). Andrew Fletcher: "My parents were among the first to move to Basildon when it was still a very new town in the early 60s". 

En ung Andrew Fletcher

Å vokse opp i Basildon var ganske så kjedelig da man ikke hadde tenkt på fritidstilbud til alle ungene som vokste opp her. Bla. fantes det kun en kino. For å få tiden til å gå ble unge Andrew med i Boys Brigade som er en kristen ungdomsorganisasjon. Det var faren som foreslo at han ble med for å få muligheten til å spille fotball.  Andrew trivdes her og var endel av brigaden til han var 18 år. Han tilbrakte ettermiddagene i den lokale kirken, der han bla. formidlet det kristne budskapet til unge kriminelle. Og det var på et slikt oppdrag at han første gang møtte Vince Clarke som også hadde som mål å omvende ikke-troende. Vince hadde vært med lengre enn Andrew, og var derfor høyere opp i organisasjonens hierarki. Selv om begge trivdes her syntes de det var flaut å være med på parader der de i brigadens uniformer gikk gjennom Basildons gater. Det ble arrangert popkonserter i regi av Boys Brigade som var populære.

Vince Clarke

Også Vince var fra Basildon, selv om han var født i South Woodford, i Nord-London. De to utviklet et godt vennskap som kom til å vare i mange år. Etter hvert begynte begge på St. Nicholas Comprehensive school. Her havnet de i samme klasse. I denne klassen gikk også Alison Moyet som Clarke senere kom til å danne Yazoo sammen med.

St. Nicholas Comprehensive school i Basildon.

I 1977 ble de musikkinteresserte 16 åringene enig om å danne et band sammen. Andrew kjøpte seg en bassgitar mens Vince kjøpte seg gitar. Tidligere hadde Vince også hatt timer i fiolinspill. Navnet på bandet deres var No Romance in China.

Også en Robert Marlow var endel av dette miljøet. Sammen gjorde de elendige versjoner av "Get Back" med The Beatles og "Pinball Wizard" med The Who. Med tiden ble de bedre og bedre. På slutten var de inspirert av The Cure og deres album "Three Imaginary Boys", der Vince som vokalist prøvde å høres ut som Robert Smith. Parallelt med dette bandet var Vince også med i det Ultravox inspirerte bandet The Plan sammen med kompisen Robert Marlow. Vince hadde veldig lyst på en synthesizer, og for å få råd til en jobbet han på flyplassen i Southend der han tømte de kjemiske toalettene på flyene. 

No Romance in China pleide å opptre en gang i uken på Van Gogh Youth club (sammen bla. The Vandals med Alison Moyet). Men ambisjonene for bandet var ikke all verden, det var mer en måte å slå ihjel tiden på. De skrev heller ikke noen egne låter de første årene. På Van Gogh youth club kom de i 1980 i prat med en Martin Gore fra bandet Norman And The Worms. Andrew og Martin ble gode venner, noe som gjorde det naturlig å starte opp et band sammen. Sammen med Vince kalte de seg Composition Of Sound, og de begynte å skrive sanger sammen. Bla. "Photographic" som senere kom til å bli med på DMs debutplate. Martin hadde skrevet egne sanger siden han var 14 år. 

En ung Martin Lee Gore

Martin var født i London og vokste opp i drabantbyen Dagenham som ligger øst i London. Stefaren jobbet på den store bilfabrikken til Ford som ligger i Dagenham, mens moren jobbet som telefonist på samme fabrikk. Han har også to yngre søstre. Martin har omtalt barndommen sin som normal og god. Martin Gore: "I had a normal childhood. Family life was stable, nothing too traumatic occured."

Hvem som er Martins biologiske far er det få som vet. Men han var visstnok en amerikansk soldat av afro-amerikansk bakgrunn, stasjonert i England. Martin traff faren i voksen alder i 2002, i Sør-Amerika. Da faren skjønte at sønnen var rik, fortalte han om økonomiske problemer han hadde, og Martin ga ham et beløp. Men etter en negativ episode kuttet Martin kontakten med faren og har aldri sett ham igjen. I intervjuer har familiebakgrunnen vært tabu da Martin ikke liker å prate om det.

Senere flyttet familien østover til Basildon i håp om et bedre liv der. Martin begynte da som elev på St. Nicholas Comprehensive school. Martin var en snill unge fram til han var 5 år. Da begynte han å banke opp andre unger. Det toppet seg da han en dag kastet en murstein i hodet på en annen gutt. Stefaren var rasende og fortalte Martin at han aldri måtte gjøre noe sånt igjen. Gore: "My father was furious. He told me never ever to hit anyone else again. I'm glad I got such a talking to, it made me very passive and harmless". I oppveksten var Martin mest opptatt med å spille cricket på skolelaget. På skolen var Martin veldig glad i språk. Pga. sine gode språkkunskaper fikk han sjansen til å være utvekslingsstudent til Schleswig-Holstein i Tyskland. Her ble han plassert på en gård, der han fant glede i å melke kuene. Martin fikk bruk for tysken sin da han som medlem av Depeche Mode ofte var på besøk i de tyske områdene både for å holde konserter og for å spille inn plater.

I barndommen var Martin også interessert i musikk. Som 13 åring var "Donna" med 10CC favorittsangen. Og Gary Glitter og Bryan Ferry skal ha æren for at han i ung alder fikk et sterkt ønske om en dag å bli popstjerne. Martin abonnerte også på musikkbladet Disco45 som inneholdt tekstene til mange av de mest populære sangene på den tiden. Tekster han pugget så godt at han ennå idag kan dem. Etter at Martin flyttet hjemmefra ryddet moren rommet hans, og hev alle Disco45 bladene hans. Noe han aldri har tilgitt henne. Martin, i 1985: "I've never forgiven her for that."

Martin var ikke på noen konsert før han ble 17, og han pleide heller ikke å dra inn til London, enda storbyen bare lå en halvtime unna med tog.

Da han avsluttet skolegangen i 1977 som 16 åring fikk han seg jobb som kasserer i banken NatWest clearing house. Han syntes det var utrolig kjedelig å jobbe der, men på den tiden hadde han ikke ideer om hva annet han kunne gjøre. Martin hadde likevel en drøm å begynne på universitetet. Helst ville han jobbe som oversetter, men en slik jobb var det vanskelig å finne.

Det positive med arbeidet i banken, var at det ga ham arbeidserfaring fra et tradisjonelt yrke. Senere hentet han inspirasjon fra denne tiden da han skulle skrive låter. Martin: "What I do when I write songs, is often to draw upon past experiences. Like when I worked in a bank for a year and a half, dealing with standard orders. That was total boredom."

I barndommen hadde en kamerat av Martin introduserte ham for gitaren, og i det akustiske bandet Norman & the Worms spilte han gitar, sammen med kameraten Phil Burdett. Burdett kom også til å gjøre karriere som musiker senere, med flere album på samvittigheten. Men der Martin lot seg fascinere av synthesizere og elektropop var Burdett mer interessert i akustisk gitar og artister som Van Morrison og Tim Buckley.  

Phil Burdett og Martin Gore i Norman & the Worms.

Selv om Martin mislikte jobben ga den ham penger som han kunne kjøpe sin første synthesizer for, en Yamaha 5 som den gangen kostet 2200 kroner.

På slutten av 70-tallet ble Martin kjæreste med Anne Swindell. En ung dame som Andre Fletcher hadde datet tidligere. De to holdt sammen i 3 år.

 Martin med kjæresten Anne Swindell.

Som 17 åring gikk Martin til innkjøp av albumet "Ambient 1: Music for Airports" med Brian Eno, uten å vite hva han fikk, annet enn at Eno hadde bakgrunn fra favorittbandet hans Roxy Music. Og den stemningsfulle, men innadvente musikken gjorde dypt inntrykk på ham, og ble en viktig inspirasjonskilde på senere DM album, og soloalbumet "MG" fra 2015.

Da Martin var 18 år kjøpte han seg sin første sorte skinnjakke. Et plagg han og bandet kom til å gjøre til endel av sitt image på midten av 80-tallet og utover. Selv syntes Martin det var litt hyklersk å gå i jakker laget av skinn fra dyr. Ettersom han i likhet med Alan Wilder (senere medlem) var vegetarianer. Interessen for skinnjakker fikk Martin etter å ha sett Marlon Brando i filmen "The Fugitive kind".

Martin traff Vince og Andrew på Van Gogh youth club, men han kjente til Andrew fra tiden i Boys bridgade som også Martin var innom. Bandet øvde først på rommet til Vince, men moren likte ikke musikken deres, så de måtte flytte ut i garasjen deres i stedet.

Sin første konsert gjorde Composition of sound på Woodlands foran en gjeng med niåringer som elsket bandets synthesizere. Under konserten var ungene stadig vekk oppe på scenen for å trykke på knappene på synthene. Clarkes kamerat Robert Marlow hadde jobben som lydtekniker for bandet.

Robert Marlow på et bilde av nyere dato.

Også Martin ble en god venn av denne Marlow, og sammen dannet de to bandet French look sammen med en Paul Redmond. Redmond var med i bandet fordi han hadde egen synthesizer (Korg MS10), noe som ikke var vanlig blant ungdommen på den tiden. Gore spilte gitar mens Marlow sang.

French look holdt det gående en viss tid også etter at Depeche Mode ble til. Men etter en konsert på St. Nicholas School Youth Club i 1980 skar det seg mellom Marlow og DM, da de brukte det samme utstyret som French Look, og Clarke og co. endret på innstillingene på synthesizerne før FL skulle på scenen, slik at lyden ikke ble slik de ønsket. Clarke var sur på Marlow fordi han hadde fått med seg Martin Gore over i sitt band. Men de var ikke uvenner lenge. Marlow flyttet deretter nordover, og mistet kontakten med Clarke og co. I 1983 ga han ut albumet "Peter Pan Effect" med Vince Clarke som produsent. 

Andrew Fletcher og Martin Gore foran skiltet som viser vei til Basildon.

I forkant av denne hendelsen hadde Vince Clarke vært ubekvem med å være vokalist i Composition of sound, og ønsket at de heller skulle finne en annen til å synge slik at han kunne spille synth slik han egentlig ønsket.  På en bar i Basildon  traff han i 1980 David Gahan som stod og sang karaoke til "Heroes" med David Bowie. Han imponerte Vince, både pga. stemmen og for sin selvsikre opptreden. Vince var egentlig litt redd for David fordi han var en skinhead, men han inviterte ham likevel til å prøvesynge for bandet. Gahan: "One day Vince asked me if I wanted to sing at a rehearsal. I was quite shy but it was something to do. That was the beginning of Depeche Mode".

David kjente til Vince og de andre fra før, ettersom de pleide å øve på samme skole som bandet David spilte i på den tiden. David Gahan: "I was with another band at the time, rehearsing at this school. And it just happened that Depeche Mode was rehearsing there too."

David var født i Chigwell, Epping som ligger i Essex, ikke langt fra Basildon. Foreldrene het Sylvia og Len, i tillegg hadde han en søster ved navn Sue.  Da David var 6 måneder gammel ble foreldrene separert, og da han var 3 år gammel flytte faren ut. Han ga sjelden lyd fra seg senere, noe som kom til å prege David på en destruktiv måte både i ungdommen og senere i livet. Moren traff senere Jack Gahan som hun giftet seg med, sammen flyttet de til Basildon. Her startet moren en familiebarnehage.

Jack adopterte David og søsteren, noe som gjorde at David fikk hans etternavn. David vokste også opp i den tro at Jack var hans biologiske far. Da han var 4 år fikk en bror i Peter, to år senere ble også Phil født.

En ung David Gahan

Moren kom fra en religiøs familie med bånd til Frelsesarmeen. Men dette interesserte aldri unge David, han ville heller sykle sammen med kameraten Mark. Samtidig fant de på mye ugang. Ifølge moren Syliva var David aldri interessert i musikk da han var liten. Istedet ønsket han å bli arkeolog.

Da David var 7 år døde Jack Gahan, og like etter dukket Len, hans biologiske far opp og presenterte seg. Davids verden falt i grus. David: "Then I came home on one day and found this bloke at home who turned out to be my father. I was very upset and we all had a huge argument because I thought I should have been told". David nektet å tro på det som ble sagt. Len besøkte familien jevnlig en periode men etter et års tid forsvant han. Etter som David ble eldre tenkte han mer og mer på denne biologiske faren, men alt moren ville si var at han hadde flyttet til Jersey for å åpne et hotell. Moren ble senere gift for 3. gang.

Moren hadde sjelden penger å avse til David i barndommen, så han pleide ikke å mase om det heller. Han gikk derfor heller med avisen, og tok andre småjobber, for å tjene seg noen kroner.

De første singlene david kjøpte seg med egne penger, var "Space Oddity" med David Bowie, og "Cum on feel the Noize" med Slade. David Gahan: "I never bought any albums when I was that young."

Unge David likte å se på det populære musikkprogrammet "Top of The Pops" på BBC TV, der forbilder som David Bowie, T-Rex og Mick Jagger opptrådte. Disse inspirerte ham til å begynne å opptre selv også, til glede for Davids familie.

David Gahan: "Som liten, fra jeg var rundt ti år, brukte jeg å se på 'Top of the Pops' på TV. Når David Bowie eller Mick Jagger var på TV, imiterte jeg dem. Brødrene mine, søsteren min, mamma, tanter og onkler – jeg opptrådte, og jeg visste at de ville begynne å klappe. Jeg fikk oppmerksomhet. Jeg tror det frøet var sådd i veldig ung alder."

Særlig Slade falt i smak hos unge David Gahan: "I think when you're a kid it's always a dream to be a singer in a band. I used to sing along to all the Slade records in front of my mirror. But I never thought that my dream would come true."

Mamma Sylvia Gahan.

Etter dette ble David svært vanskelig å ha med å gjøre. Han begynte med hærverk, og innbrudd. Før han var 14 hadde han vært i (ungdoms) retten 3 ganger. Han elsket å stjele biler for deretter å bli jaget av politiet. Gahan: "I was pretty wild. I loved the excitement of nicking a motor, screeching off and beeing chased by the police. Hiding behind a wall with your heart beating gives you a real kick-will they get you?".

I 1977 ble han i likhet med andre unge fascinert av pønken. Han var i London og så konserter med The Damned , The Clash, Siouxsie & the Banshees, og Generation X. Favorittbandet var The Damned på den tiden. Som 16 åring i 1978 sluttet han på St. Nicholas Comprehensive school for heller å ta seg en jobb. David Gahan: "I should have done a lot better than I did! When you're in your last year, you know how it is, you can't wait to leave, and I didn't to a lot of the exams that I was entered for."

Men heller ikke det ble noen suksess. I løpet av 6 måneder var han innom hele 20 jobber, alt fra servitørjobber til arbeid på byggeplasser. Noe av pengene han tjente ga han til moren, resten brukte han på puben der han ifølge ham selv spilte storkar. Han søkte på mange jobber der ryktet gikk foran ham, og han var gjennom flere IQ tester som fastslo at han ikke var av de smarteste, noe som gikk utover selvtilliten. 

David Gahan, en ung rebell. Her sammen med moren og søsteren.

Desillusjonert av dette søkte han i 1979 på Southend kunstskole med ønske om å studere vindusdesign. Han så for seg en framtid innen moteindustrien. For selv om han på skolen hadde mislyktes i de fleste fag hadde han vært god i teknisk tegning og i kunst & håndverk. Gahan var heldig og fikk plass på skolen. Og dette ble et vendepunkt for ham, da han endelig fant noe han lyktes med.

Med David Gahan i bandet var historien om Depeche Mode i gang. Navnet var det David som kom opp med. Han leste hadde lest et fransk motemagasin der han kom over ordene som betydde noen sånt som "skiftende moter". Martin Gore: "The name Depeche Mode came from Dave. He was doing fashion design and window display and used the magazine Depeche Mode as reference. It means hurried fashion or fashion dispatch. I like the sound of that".

Det var allerede fra starten av klart at Depeche Mode kom til å spille på synthesizere istedet for konvensjonelle instrumenter som tromme, gitar og bass. Årsaken var ifølge Vince at de ikke klarte å skape interessant musikk på vanlige instrumenter, så de konsentrerte seg om å bli god på synth istedet. Vince Clarke: "We were fed up with the sounds, and the inability to create interesting sounds."

Den første konserten bandet holdt som Depeche Mode, var på Andrew og Vinces gamle skole St. Nicholas Comprehensive school, der nevnte episode med French look fant sted. David Gahan var så nervøs foran sin debut som vokalist at han måtte ha 12 ølbokser med Double Diamond før han våget seg ut på scenen. Den eneste erfaringen med synging han hadde var fra koret til Frelsesarmeen da han var 8 år. Deretter fulgte en konsert på Alexandra pub i Southend, før de utpå høsten 1980 gjorde ytterligere 15 konserter i London området. Også diskoteket Croc's i Basildon var et sted der Depeche Mode gjorde noen av sine tidligste konserter. Stedet tok navnet sitt fra (den levende) krokodillen som ble oppbevart inne på diskoket. 

  

Vince Clarke og Depeche Mode live på Croc's i Basildon.

Depeche Mode fikk nå muligheten til å opptre på scener utenfor Basildon, ikke minst i den større nabobyen Southend. Fletcher: "Depeche was completed when we nicked Dave. He knew the Southend social scene, which enabled us to get gigs playing in front of 300 people. Our image was New Romantic, post-Blitz kids with silly shirts".

Depeche Mode i 1980. Fra venstre: David Gahan, Vince Clarke, Martin Gore og Andrew Fletcher.

Like etterpå fikk bandet sjansen til presentere en av sine låter for et større publikum da "Photographic" ble valgt ut til å være med på selskapet Some Bizarres samleplate. Selv om Gahan nå var med i bandet var det Clarke som hadde vokalen på denne innspillingen. Clarke som var en stor fan av Some Bizarre og produsent Daniel Miller hadde på den tiden sendt dem flere demoer uten at det førte til noen platekontrakt. Miller har senere sagt at musikken på demoene var "Slight nastiness". Og at de allerede her hadde utviklet det soundet bandet senere kom til å bli kjent med.

På kort tid ble Depeche Mode en hit på klubbene i London. Blant låtene bandet spilte på denne tiden var "T.V. Set", "Addiction", "Reason Man", "Tomorrow's dance", "I like it" og "The Price of Love". Låter som aldri senere ble å finne på plate. "Sceneshowet" på denne tiden bestod av et enkelt neonlys i en treboks. Martin brukte å stå på scenen med halve ansiktet malt i hvitt, mens Vince hadde kamuflasjemaling i ansiktet, og et skjerf rundt hodet, slik at han så ut som en Vietnam-fange. De hadde lyst til å bruke filmsnutter og lysbildeshow på scenen, men var redd for å bli anklaget for å kopiere The Human League. Et band som hadde suksess med det rundt 1980.

Under en konsert på Bridge House Tavern i London var Daniel Miller tilstede, som synthfrik var han nysgjerrig på Depeche Mode. Han hadde startet sitt eget selskap kalt Mute records og nå var han klar til å signere bandet. Men det var også andre selskap som var blitt oppmerksomme på dem. Men Vince var overbevist om at Mute var det rette selskapet for Depeche Mode, og like etter ble de invitert til Millers studio for å spille inn 3 låter til en demotape. De ble deretter enige om å spille inn en hel plate sammen. 

               

Daniel Miller og hans selskap Mute records.

Miller var den som produserte bandets første singel, den fengende og lett naive poplåta "Dreaming of Me", som kom ut i februar 1981. Miller og Mute records hadde stor tro på bandet, og ble en fast følgesvenn for bandet i årene som fulgte.

Bandets første singel "Dreaming of Me".

Depeche Mode fikk en flying start med singelen da den nådde en sterk 57. plass i Storbritannia. 

I en tid der Gary Numan, The Human League og Ultravox bidro til å skape en synthbølge i England, ble musikken til Depeche Mode godt mottatt. Andrew Fletcher jobbet i livsforsikringsselskapet Sun Life, og selv om bandet var i ferd med å slå gjennom måtte han møte opp på jobb om morgenen. Enten han hadde vært på Top of the Pops (BBC) eller holdt konsert i Leeds kvelden før. De andre på kontoret nærmest hånet ham for å leke popstjerne. Men etter å ha sett noen postere med bandet, og bildet av David Gahan på forsiden av bladet Sounds, ble de overbevist. Fletcher sluttet i jobben like etter.

Depeche Mode med Vince Clarke på Top of the Pops. I 1981 opptrådte de både med

"Just can't get enough" og "New Life" på det prestisjefylte TV programmet.

 

I tillegg til Miller ble Mute records drevet av norske Hilde Swendgaard. En dame som kom til å jobbe tett med Depeche Mode de første årene. 

Hilde Swendgaard

I juni 1981 ga de ut sin 2. singel kalt "New Life". Denne gjorde det enda bedre i Storbritannia med en 11. plass på listene. Musikkavisen Hot Press omtalte låta som: "This is the way honest synth pop should sound". Men det var først med 3. singelen "Just can't get Enough" at en større del av den musikkinteresserte ungdommen ble klar over bandet. Låta var av det svært fengende slaget med et tøft synthriff som førte dem inn på topp 10 i Storbritannia med en 8. plass i september 1981. Begge disse singlene var produsert av Daniel Miller.

Det var også han som produserte debutalbumet "Speak & Spell" som kom ut like etter. Plata bestod av fengende, men enkle synthpop låter. Inspirasjonen var andre synthband som The Human League, Kraftwerk og Gary Numan. Men der disse laget pretensiøs synthmusikk, ønsket Depeche Mode kun å lage musikk som fenget massene. I så måte var denne plata starten på de enkle og fengende synthpoplåtene som Blancmange, Men without Hats, Classix NouveauxA Flock of seagulls, Bronski Beat og a-ha kom til gjøre suksess med utover 80-tallet. I ettertid har vel verken bandet selv eller fansen hatt noe særlig til overs for denne plata. Men som en musikalsk stemningsrapport fra første halvdel av 80-tallet, fungerer plata bra.

   

Depeche Mode i 1981.

Plata nådde 10. plass på de britiske listene. Noe som var sterkt for et debutalbum. Suksessen med singlene og albumet gjorde at Martin kunne slutte i bankjobben og heller konsentrere seg om musikken, mens David Gahan som fram til da hadde bodd hjemme hos moren sin fikk råd til å leie sitt eget husvære. Andrew Fletcher var på denne tiden samboer med Grania fra Basildon, der de bodde hjemme hos hennes mor. Noe han trivdes godt med. Wilder: "It's what you're used to, I suppose."

Hele 9 av de 11 av låtene på plata var skrevet av Vince Clarke. Han fungerte også som en leder av bandet, der de fleste avgjørelser som skulle tas måtte innom ham. Også utad var han frontfiguren. Stort ble derfor sjokket da han like etter utgivelsen av "Speak & Spell" valgte å slutte i bandet. Det er ulike versjoner som er gitt som årsak til at han sluttet. Bandet stod foran et større gjennombrudd, og Vince som var av den sjenerte typen som egentlig likte seg best i bakgrunnen, mislikte tanken på å havne i medias fokus. Han likte heller ikke å turnere, noe bandet hadde planer om. Og muligens var det også indre stridigheter i bandet som gjorde at han valgte å slutte.

Vunce Clarke: "I never expected the band to be this successful. I didn't feel happy. Or contented (lykkelig). Or fullfilled. And that's why I left. There was never enough time to do anything. Not with all the interviews and the photo sessions. " Vince mislikte stjernetilværelsen, der han måtte svare på spørsmål som: "Where do you buy your trousers."

Han mislikte også det å måtte jobbe sammen med 3 andre for å skape musikk. Med mulighetene synthesizerne og datamaskinene ga, kunne han gjøre alt selv, uten hjelp fra andre. Vince Clarke: "I'm a bit of control freak, and I realised I could make all of the music myself. I didn't need other people to play the parts. And I got a satisfaction out of programming all of the parts myself."

Vince Clarke

Vince Clarke slo seg istedet sammen med Alison Moyet og dannet bandet Yazoo. Moyet kjente han fra før da de begge hadde gått på St. Nicholas Comprehensive school. Sammen fikk de enorm suksess i 1982 med låtene "Only You", "Don't Go", og albumet "Upstairs At Eric's". Senere har han også hatt suksess med The Assembly og Erasure.

              

Vince Clarke fortsatte sin suksessrike karriere i bl.a. Yaoo og Erasure.

Vince Clarke etterlot seg et stort tomrom i Depeche Mode. Og mange trodde dette betydde slutten på bandet. Også de andre medlemmene i bandet begynte å tvile på om det var noen vits å fortsette. Daniel Miller derimot hadde fortsatt stor tro på dem. Han hadde tidlig vært skeptisk til måten Clarke opptrådte. Samtidig hadde han sett at Martin L. Gore hadde gode evner som låtskriver. På førsteplata skrev han bra ting som "Tora! Tora! Tora!" og "Big Muff". Det ansvaret Clarke tidligere hadde hatt i bandet ble nå flyttet over på ham. Også Vince hadde tro på Martin: "He's a genius, but he doesn't know it."

Med Vince ute skjønte de tre at de selv måtte ta mer ansvar for det kunstneriske, om de fortsatt skulle være et band å regne med. Andrew Fletcher: "Before we used to rely on Vince. Now we've got to try a lot harder. And it'll be different."

Det første Martin, Andrew og David gjorde etter at Vince sluttet, var å dra på en mindre klubbturne i U.S.A. i januar 1982. David Gahan: "We went to the States in January, and did a few gigs which went down really well.Maybe we've got a chance to make it there, but the radio stationd are a bit frightened of synthesizer music."

De begynte deretter raskt arbeidet med sin neste plate. Samtidig ønsket de å erstatte Clarke med en ny keyboardist. De satte derfor inn en annonse i musikkmagasinet Melody Maker: "well-known band needs keyboard player , minor of 21 years (under 21 år)". Av de mange som søkte ble det plukket ut 10 til en finalerunde. Mange av de som møtte opp var talentløse, eller de var fans som hadde lært seg å spille låtene deres.

Blant de 10 som gikk videre var Alan Wilder med fortid i bandet Real to Real. Han var 22 år, men tenkte at han i verste fall fikk lyve på alderen for å komme med. Han måtte spille med på "New Life", for å vise hva han dugde til. Bandet mente han var den rette, mens Daniel Miller ikke var helt overbevist. Men etter nok en audition og en diskusjon mellom bandet og Miller, ble Wilder medlem av bandet.

Alan Wilder

I motsetning til de tre andre som var fra Basildon, eller Bas som de kalte det, var Alan Wilder fra London vest i Hammersmith. Her vokste han opp i en middelklasse familie sammen med sine foreldre, og brødrene Andrew og Stephen som var eldre enn ham. Begge disse brødrene har valgt musikken som sin levevei. Alan gikk på St Clement Dane’s Grammar school i Hammersmith fram til han var 11 år. 

En ung Alan Wilder.

Gjennom oppveksten tok Alan timer i piano på ettermiddagene, noe gjorde at han i ettertid kunne skryte av at han var den eneste i DM som virkelig var musiker. Wilder: " That has been useful because I suppose you could say I’m the musician in the band – even though musical training isn’t the most important thing to Depeche Mode. It’s just and added advantage". Han spilte også i et skoleorkester og et brass band på denne tiden. Generelt hadde han og brødrene en forkjærlighet for alt som hadde med musikk å gjøre. I ungdomsårene fikk han interesse for artister som David Bowie og Marc Bolan. Også tyske elektroband som D.A.F., Kraftwerk, og Tangerine Dream var blant hans favoritter.

Alan avsluttet skolegang da han var 17, og i en periode bedrev han bare dank, helt til foreldrene oppmuntret ham til å prøve å få seg en jobb i et platestudio. Han søkte på minst 40 stillinger før han fikk seg jobb i DJM studios i New Oxford street. Her var han i starten altmulig mann, eller tea boy som engelskmennene kaller det. En dag fikk han møte glambandet The Rubettes, noe han syntes var stort. Selv om jobben var kjedelig fikk unge Alan muligheten til eksperimentere med de ulike instrumentene når bandene ikke var i studio. 

Etter hvert ble han så dyktig på keyboard at han ble en etterspurt session musiker på ulike plateinnspillinger. Et av bandene han hjalp var soft rock bandet  The Dragons som han ble gode venner med. Han ble også medlem av bandet, og flyttet med dem til Bristol. De spilte inn singelen "Misbehavin" før de avsluttet samarbeidet. Etter to år i Bristol flyttet Alan hjem til London, han ble da overtalt av en venn til å bli med i new wave bandet Dafne & the Tenderspots. Alan hadde da kunstnernavnet Alan Normal.

Dafne And The Tenderspots

Dafne & the Tenderspots med Alan Wilder i midten.

Bandet rakk å gi ut singelen "Disco Hell" før også de var historie. Alan Wilder fikk da tilbud om å bli medlem av det mer ambisiøse bandet Real to Real. Dette bandet ga ut flere singler samt albumet "Tightrope Walker".

Real to Real

Og selv om bandet hadde en viss suksess ble også dette bandet oppløst. Wilder var innom bandet Hitmen før han fattet interesse for Depeche Modes annonse i Melody Maker. På den tiden var Alan blakk og desillusjonert. Han var i utgangspunktet skeptisk til Depeche Mode da han syntes hitene "New Life" og "Just can't get enough" var for "pinglete". Men han likte Martin og co. da han ble kjent med dem, selv om han syntes de var litt for ordentlig i væremåten. 

Tidlig i 1982 fikk Wilder sin debut i bandet på Crocs i Rayleigh, England. Senere ble han også med over til U.S.A. for å spille på The Ritz i New York. Han spilte også på bandets "See You" turne dette året. I starten var han med i bandet på prøve, først etter 6 måneder ble han regnet som fullverdig medlem. 

Alan Wilder (til høyre) ble medlem av Depeche Mode våren 1982.

Men selv om han nå var for medlem av bandet å regne, fikk han ikke delta på innspillingen av bandets neste album "A Broken Frame". Vince Clarkes avgang hadde vært tung å fordøye for Gore og co. Og man hadde fortsatt vonde følelser for det som hadde skjedd. Så de tre ønsket å vise overfor Clarke og musikkverdenen ellers, at de var i stand til å lage en god plate uten ham. Så da de inntok Blackwing studios for å spille inn "A broken Frame", var det uten Alan Wilder tilstede. 

Wilder: "When the second LP came to be made, I’d done my final bit and thought I warranted involvement. I had something to contribute. Still they said no.The problem was that they had something to prove to themselves. The three of them didn’t want the press to say they’d just roped in a musician to make things easier after Vince left. I was pretty upset and there was ill feeling from me about that. It worked itself out".

           

And then there were three...

Selv om albumet ikke kom ut før i oktober 1982, ga de ut sin første singel kalt "See You" allerede i februar 1982. Og med den beviste de at de kunne lage fengende musikk som hevdet seg på listene (6. plass i Storbritannia), og de viste at de hadde utviklet seg som band med et mer melankolsk, dystrere lydbilde. Riktignok var bandets neste singel "The Meaning Of Love" fra mai 1982 (12. plass) like banal som mange av låtene fra debutalbumet. I forkant av utgivelsen "A Broken Frame" ga de ut sin 3. singel "Leave In Silence" (18. plass). Den hadde den samme stemningen i seg som "See You".

   

 Det ble laget en banal promovideo til "Leave In Silence" der også Alan Wilder var med.

Denne blandingen av banal synthpop ("The Meaning of Love", "A Photograph Of You") og mørkere stemninger ("Shouldn't Have Done That", "Leave in silence") gjorde "A broken frame til en spennende plate. "My secret garden" og den glimrende instrumentalen "Nothing To Fear" var muligens platas beste spor. Mens den lett "metalliske" introen i "The Sun & The Rainfall" indikerte at bandet igjen var iferd med å endre lydbilde. Alle låtene på plata var skrevet av Martin L. Gore, noe som viste at han hadde tatt utfordringen på strak arm. Pressen var ikke helt fornøyd, men plata solgte bedre enn 1. plata med en 8. plass på den britiske albumlisten. 

Til plata var det laget et flott cover av kunstneren Martyn Atkins, som fram til da var mest kjent for platecoverne til The Teardrop Explodes. I 1990 havnet bildet av damen med sigden på forsiden av Life Magazine, under tittelen "De beste fotografiene i verden, 1980-1990".

Depeche Mode lekte med kommunistiske symboler på "A Broken Frame",

der de hadde avbildet en bondekjerring med sigden i hånda på forsiden av coveret.

Under TV-intervjuene som ble gjort etter utgivelsen av albumet deltok også Alan Wilder. Og da de i februar 1983 ga ut singelen "Get The Balance Right" (13. plass i Storbritannia), var Wilder fullverdig medlem av bandet. Denne låta ble ikke å finne på noe europeisk album før "The Singles" fra 1985. Den fikk også flott kritikk i musikkpressen da den ble gitt ut. 

Depeche Mode i 1983: Martin Gore, Andrew Fletcher, Alan Wilder og David Gahan.

Deretter dro bandet på en ny turne. Denne gang til U.S.A. Canada, og den fjerne Østen. I Hong Kong opplevde bandet opprørslignende tilstander. Da de kom hjem i april 1983, gikk de i Garden studio, London, for å spille inn sitt neste album kalt "Construction Time Again". En tittel som kanskje henspilte på deres egen arbeidsplan.

Og allerede her fikk Alan Wilder vist at han var en nyttig tilvekst til bandet. Som låtskriver bidro han med de to flotte låtene "The Landscape Is Changing" og "Two Minutes Warning". Men det var først og fremst på det arrangementsmessige at Wilder hadde sin styrke. Han var mer skolert enn de andre i bandet. Og hadde bedre kjennskap til det å bygge opp lydbildet ut fra klassiske prinsipper. Han introduserte også bruken av samplinger i låtene. I hele tatt bidro han til å gi Depeche Mode et nytt og fyldigere lydbilde enn det de hadde hatt før. I "Pipeline" laget bandet den mest eksperimentelle låta de hadde laget til da. Med munkelignende sang, og et riff skapt av klirrende glass. Tydelig inspirert av favoritten Einstürzende Neubauten, og deres industrielle musikk. "Something To Do" var metallisk på en måte som gjorde at den ville passet på bandets neste album "Some Great Reward". "Construction time again" ble produsert av Daniel Miller, med hjelp fra "tonmeister" Gareth Jones (Einstürzende Neubauten, Erasure, Indochine). Miller fungerte også som manager for bandet på denne tiden, i tillegg til at han drev selskapet bandet ga ut platene sine på (Mute).

Depeche Mode i studio med Daniel Miller (til høyre).

Plata ble mikset i Hansa Mischraum i Berlin, i Vest-Tyskland, inspirert av David Bowie og Brian Eno som også produserte plater i Berlin på 70-tallet.

Den store hiten fra plata var den rytmisk fengende "Everything Counts" (6. plass i Storbritannia). Den viste at bandet nå brukte flere elementer i låtene sine enn tidligere, og har i årene etter vært en sikker favoritt på livekonserter. Også i nyere tid.

Som på "A Broken Frame" brukte bandet et kommunistisk symbol på coveret (hammeren). Martin Gore var fascinert av Karl Marx på denne tiden, noe som fikk utløp på denne plata. Ikke minst i refrenget på "Everything counts" hvor "the grabbing hands, grab all they can" henspilte på kapitalismens råskap. De var også opptatt av miljøet i låter som "Two Minutes Warning" og "The Landscape Is Changing".

Og som på "A Broken Frame" var det Martyn Atkins som fikk oppdraget med å lage coveret, sammen med fotograf Brian Griffin. Bildet av håndverkeren med hammeren ble tatt i forgrunnen av Matterhorn i Sveits. Det ble tatt mange bilder av motivet, og et annet ble brukt på singelutgivelsen "Love In Itself" (21. plass i Storbritannia).

"Construction Time Again" ble nok en suksess for bandet med 6. plass i Storbritannia og ros fra platekritikerne.

Etter dette dro bandet ut på turne igjen, med konserter i bl.a. London, Hamburg, Stockholm og Køln.

 

Depeche Mode på TV programmet The Tube i 1983

David Gahan og Depeche Mode i Køln 15. desember 1983.

Bandets neste album kalt "Some Great Reward" ble spilt inn i Hansa studios i Berlin, Tyskland, med Miller /Jones som produsenter. Hansa studios var stedt der David Bowie spilte inn det meste av 70-talls trilogien "Low", "Heroes" og "Lodger". Her tok bandet den industrielle tilnærmingen et steg videre. Med en produksjon som distanserte det meste andre innen synthbasert musikk på denne tiden. Lydbildet var enda fyldigere og komplekst enn på "Construction time again". Bandet klarte også det kunststykket å lage fengende låter som "People Are People" og "Master And Servant" med et industrielt lydbilde. Man fornemmer at man er i en produksjonshall hvor noen slår på metaller, mens maskinene dundrer i bakgrunnen. Gores flotte melodier myker opp de litt sterile arrangementene. 

En journalist fra bladet Smash hits lurte på om plateinnspillingen hadde mer med teknologi å gjøre enn musikk. Men dette var Martin Gore ikke enig i. Gore: "Not really, 'cause all of the songs are written before we get into the studio, and we demo everything before we sample the sound."

Martin Gore i studio under innspillingen av "Some great reward". Selv om gitaren ikke ble brukt

på plata, var den et viktig instrument for ham når han låtene ble skrevet, og spilt inn på demo.

De brukte også endel leketøysinstrumenter på "Some Great Reward", instrumenter de fant i lektøysbutikken Hamleys. Gore: "Me and Andy went to Hamleys and bought nearly everything in the musical department . xylophones, toy pianos, toy saxophones."

"People are people" og "Master and Servant" ble to store hits fra dette albumet. Også utenfor Storbritannia. I U.S.A. ble førstnevnte spilt mye på MTV og andre musikkanaler, og endte tilslutt opp på 13. plass på Billboard. Noe de ikke hadde vært i nærheten av tidligere. Heller ikke i Tyskland hadde de klart å hevde seg på listene med tidligere utgivelser, enda de hadde holdt mange konserter der.

Denne gangen fikk de en 1. plass ("People are People") og 2. plass ("Master and servant") på den tyske singellisten. I hjemlandet Storbritannia nådde begge singlene topp 10. "People are People" nådde 10. plass i Norge, som den første noteringen på VG-lista for bandet. Det skulle deretter gå hele 6 år før de igjen var innom den norske singellisten.

Også albumet gjorde det bra, med 5. plass i Storbritannia ( i oktober 1984), 3. plass i Tyskland, 5. plass i Sveits, 7. plass i Sverige og 54. plass i U.S.A.

På coveret fulgte Martyn Atkins og Brian Griffin opp platas industrielle preg, med et bilde av et brudepar fotografert inne på stålverket Round Oak Steelworks i Staffordshire, ikke langt fra der Griffin hadde vokst opp.

 "Some Great Reward" fra 1984

Som en morsom kuriositet kan det nevnes at Andrew Fletcher spilte inn et soloalbum kalt "Toast Hawaii" parallelt med innspillingen av "Some Great Reward", på kassett. Plata bestod av coverversjoner med Andrew på vokal med de andre medlemmene til å spille piano etc. Navnet på plata var hentet fra Andrews favorittrett på kafeen i Hansa Studios. Dessverre ble "Toast Hawaii" aldri gjort tilgjengelig for DM fansen, da Daniel Miller nektet å gi den ut.

På første halvdel av 80-tallet var Depeche Mode ofte å se på forsiden av popbladene.

For bygge opp under interessen for bandet i U.S.A. og Canada ble det i 1984 gitt ut en slags samleplate der borte kalt "People are People". I tillegg til de to hitene inneholdt plata låter som "Love in itself", "Leave in silence", "Everything Counts", og B-sidene "Work Hard" og "Now This Is Fun". I U.S.A. oppnådde de 74. plass med plata. Noe som gjorde at de fikk litt problemer da de året etter lanserte "Some great reward" i U.S.A. Amerikanerne ble forvirret av disse platene som begge inneholdt hitsinglene "People are people" og "Master and servant". Likefullt nådde den en grei 58. plass det året.

Lett blanding på "People Are People" albumet.

Selv om plata mottok flott kritikk og solgte bra ble bandet likefullt gjenstand for mer kritikk enn noen gang før. Dette skyldtes deres lefling med religiøse tema på "Blasphemous Rumours", og sado-masochisme på "Master and servant". Bandet selv følte mange misforstod det de prøvde å si med "Blasphemous Rumours", en låt Martin L. Gore skrev etter at hans søster brått døde. Også Andrew Fletcher som hadde bakgrunn fra menighetsarbeid var skeptisk til innholdet i teksten.

"Blasphemous rumours" ble gitt ut som dobbelsingel sammen med "Somebody" i oktober 1984. I Storbritannia nådde singelen 16. plass. "Somebody" var i likhet med "Blasphemous rumours" en personlig låt fra Martin Gore. Så personlig var den at Martin valgte å spille den inn i kjelleren på Hansa studios, uten noen andre tilstede i rommet. I intervjuer har han sagt at han satt naken og spilte pianoet, for å framheve det sårbare i låta.

I tillegg framstod Martin Gore på denne tiden som en tvekjønnet person med bruk av kvinneklær, og sadomasochistiske drakter med lær og kjettinger. Enda han i virkeligheten var heterofil. Mange plasserte dermed bandet i samme bås som Erasure, Bronski Beat og Culture Club. I et intervju med et musikkmagasin forklarte Martin hvorfor han gikk med dameklær. Martin: "Seksuelle barrierer og fastlåste kjønnsroller er umoderne og på vei ut. Min venninne og jeg deler gjerne klær og make-up.

David Gahan bodde lenge hjemme hos sin mor, men i 1984 hadde han fått sitt eget husvære.

Her er han en kort tur hjemom før han og bandet må ut på en ny turne.

Høsten 1984 brukte de også til turnevirksomhet i Storbritannia og resten av Europa. I Storbritannia gjorde de 29 konserter. På turneen i hjemlandet ble de fulgt av journalisten Neil Tennant fra Smash hits magazine. En mann som på den tiden gjorde sine første innspillinger som sanger i Pet Shop Boys, et band som toppet listene verden over med "West End Girls" året etter. Han kunne konstantere at Depeche Mode hadde fastlagte rutiner når de var ute på turne. Før de gikk på scenen spiste alle i crewet lammestek, med unntak av Wilder og Gore som var vegetarianere. Tennant observerte også at enkelte fans hadde en teft for å dukke opp på samme sted som medlemmene av Depeche Mode. Enten det var i baren, i svømmehallen eller i frokostsalen på hotellet de bodde på.

Depeche Mode slapper av på et hotell i Leicester med bading og litt mat.

Alan & Martin i bassenget, mens David og Andrew er mer opptatt av å få seg en matbit.

I 1985 konsentrerte de seg om å turnere i U.S.A. For å holde interessen for bandet oppe i Europa ble det i 1985 gitt ut en samleplate kalt "The Singles 81-85". Her fikk gamle og nye fans presentert bandets største hits siden starten i 1980. "The Meaning of Love" var klokelig droppet fra plata. Istedet hadde de spilt inn to nye låter i vakre "Shake The Disease" og "It's called a heart". Plata gjorde det bra i Storbritannia med 6. plass, mens singlene delvis floppet. "Shake the disease" ble derimot en hit på det store platemarkedet Tyskland med en 4. plass. I U.S.A. og Canada ble en lignende plate gitt ut kalt "Catching up with Depeche Mode". Den hadde en litt annerledes trackliste hvor de bl.a. hadde tatt med en liten forsmak på det neste albumet iform av "Fly on the Windscreen".
     
  Martin Gore viser en ny side ved seg selv.   Depeche Mode på tysk tv i desember 1984.

Julen 1984 ble "Do they know it's christmas?" spilt inn uten at bandet ble spurt om å delta. Heller ikke året etter da Live Aid ble arrangert ble bandet funnet verdig. I ettertid har de sett på dette som en fordel da de med det slapp å bli direkte sammenlignet med band som Duran Duran og Spandau Ballet. Og heller holde på med sitt litt på siden av pop hysteriet som preget de andre bandene.

Da norske a-ha slo gjennom i 1985, fryktet bandet at de ville miste mange av sine kvinnelige fans til Morten Harket og co. David Gahan: "I suppose a-ha will take away everyone's girl audience for a while because they're hunky good looking chaps. The problem is that they probably speak funny. Andrew Fletcher: "They probably speak better English than you do. David Gahan: "Rubbish. I bet they don't."

I 1985 ble David Gahan gift med Basildon jenta Joanne. En jente som også hadde ansvaret for DMs fan klubb. De to hadde vært sammen i flere år da David en morgen bestemte seg for å fri til henne. Svaret han fikk var: "Yeah, alright."

Tilstede under vielsen var bare paret, Andrew Fletcher med kjæresten Grania, og parets foreldre. Alan og Martin kom for sent til vielsen, men de fikk med seg selskapet. Media fikk ikke vite om bryllupet.

I 1987 fikk de sønnen Jack. Dessverre ble ekteskapet kortvarig (oppløst i 1991).

David med sin første kone Joanne.

1985 ble ellers et vanskelig år for bandet pga. indre stridigheter. Etter å ha holdt det gående uten stopp siden 1980 med plateinnspillinger, konserter og intervjuer, var de psykisk slitne. Krangling og uenighet medlemmene imellom holdt på å ta knekken på bandet. Men de kom seg gjennom det, og i mars 1986 kunne de presentere mesterverket "Black Celebration". Spilt inn i Hansa studios med Daniel Miller og Gareth Jones som produsenter.

Etter å ha spilt inn 3 album i den tyske byen, hadde de begynt å finne seg til rette her. David Gahan: "It's the atmosphere. It's a little place and it feels very cut off. There are no distractions, like in London."

Platen markerte også slutten på den typiske 80-talls popèn. Stemningen var storslått, men samtidig lavmælt, melankolsk. Mange av tekstene var fylt av lengselsfylt kjærlighet slik som i "A question of lust"

Bandet framstod også her som mer politiske i låter som "Black Celebration", hvor de på sin underfundige måte omtalte stemningen som rådet i Thatchers Storbritannia på midten av 80-tallet. Med vanlige folk som ikke klarer å glede seg over hverdagen, og som drukner sorgene sine på en bar når arbeidsdagen er ferdig.

David Gahan: "It's about how most people in life don't have anything to celebrate. They go to work every day, and then go down to the pub and drown their sorrows. That's what it's about – celebrating the end of another black day." Dette synspunktet fant man igjen i tittellåta "Black celebration": "We've seen the back of another Black Day."

 I "New Dress" tok de for seg tabloid pressens meningløse fokus på trivielle ting som Prinsesse Dianas kjoler, framfor de viktige tingene i samfunnet. I "Dressed in Black" fortsatte de omgangen med sadomasochistiske tema.

Plata ble veldig godt mottatt av musikkpressen da den kom, både pga. sin stilendring og mer voksne lydbilde. Depeche Mode som hadde opplevd å bli latterliggjort i media gjennom første halvdel av 80-tallet ble endelig tatt seriøst.

Martin Gore hadde som vanlig skrevet låtene på plata, men denne gangen tok han også større ansvar på den vokale biten. På tidligere album hadde han hatt vokalen på låter som "Any second now", "Shouldn't have done that", "It doesn't matter" og "Somebody". Mens her sang han på hele 4 låter. Og viste med det at også han har en flott stemme, med sin varme og vennlighet. Ikke minst i "A question of lust" og "World full of Nothing". "It doesn't matter 2" var ifølge Martin Gore en desperat og morbid låt. Mens "Sometimes" var selvbiografisk, om en person som stiller spørsmål ved det som foregår rundt ham.

I forkant av albumutgivelsen ble den lett pompøse "Stripped" gitt ut på singel uten at den ble noen større suksess i Storbritannia, med en skuffende 15. plass. Andrew Fletcher: "We were really fed up that 'Stripped' didn't do better."

I Tyskland gikk det bedre med 4. plass. Låta starter med at tenningsnøkkelen blir vridd om på David Gahans Porsche 911. Det var også den første DM låta som inneholdt gitarspilling (selv om det var minimalt). I ettertid har Martin Gore omtalt dette som hans favoritt DM låt. Også blant fansen har dette i alle år vært en favoritt.

Andrew Fletcher: "It's about two people stripping down to their bare emotions". David Gahan: "It's not about sex. It's to do with having nothing except yourself."

     

Fra videoen til "Stripped" der de gikk Vazelina Bilopphøggers i næringa.

Også "A question of lust" og "A question of time" ble gitt ut på singel med høye plasseringer i Tyskland. Videoen til "A question of time" ble laget av den kjente fotografen Anton Corbijn. En mann som har tatt mange av de mest kjente bildene av U2, og som har samarbeidet med Depeche Mode på videoer og albumgrafikk i alle år etter.
  

        

Anton Corbijn i et selvportrett

Fra videoen til "A Question of Time".

Albumet "Black Celebration" nådde 4. plass i Storbritannia, noe som var bandets beste plassering så langt. I Tyskland ble det 2. plass, i Sveits 1. plass, Sverige 5. plass, og U.S.A. 90. plass.

"Black Celebration" fra 1986.

i U.S.A. ble låta "But Not Tonight" tatt med på albumet etter ønske fra det amerikanske selskapet Sire. Årsaken var nok at låta hadde vært en liten hit der borte, etter å ha blitt brukt i ungdomsfilmen "Modern Girls". Det ble også laget en musikkvideo til "But Not Tonight", som inneholdt filmsnutter fra Modern Girls". De fikk til og med overtalt DM til å gi ut låta som singel fra albumet.

Parallelt med Depeche Mode startet Alan Wilder i 1985 et techno/industrial inspirert band kalt Recoil. Han var imidlertid det eneste medlemmet i bandet. Den første utgivelsen het "1+2" og kom ut i 1986. Senere ga han også ut platene "Hydrology" (1989) og "Bloodline" (1992)

En CD bestående av Recoil platene "1+2" og "Hydrology".

I 1986 ble Wilder intervjuet av Smash Hits, og der kunne man få inntrykk av at han brukte så mye tid sammen med de andre i bandet, at han hadde problemer med å koble dem ut på fritiden. Til og med om natten tilbrakte han tid sammen med Martin og de andre.. Alan Wilder: "All my dreams involve the group unfortunately. Just when I'm trying to get away from them and go to sleep. They're there again. Looming up in the subconsious."

David Gahan derimot hadde fisking som en stor hobby. Enda han ikke skjønte hvorfor han orket å holde på med det. David: "Stupid hobby really. You wait 5 hours to catch a fish, then you catch it, then you throw it back. I really don't know why I bother."

31. mars 1986 dro Depeche Mode ut på den største turneen de hittil hadde vært ut på. Med konserter i Storbritannia, Europa, U.S.A. og Østen. En turne som varte i 5 måneder og som var en stor suksess for bandet.

I U.S.A. opplevde de at folk kastet alle mulige merkelige ting etter dem på scenen. Bl.a. telte de opp 40 sko etter en konsert de gjorde, og ingen av skoene hørte sammen. David Gahan: "After one concert we had about 40 shoes on stage, and there were no pairs! Imagine all those people hopping home!"

16. og 17. april stod de på scenen på Wembley arena. Tilstede i salen var  William Shaw fra musikkmagasinet Smash hits, en musikkjournalist som hadde fulgt Depeche Mode siden 1980. I sin vurdering av konserten måtte han gi bandet honnør for det gode sceneshowet.

Shaw: "Five years ago Depeche Mode were one of the worst live groups ever imagined. Sheepishly standing behind their synthesizers. They'd plink and plonk away while David Gahan sang and swung his hips mechanically from side to side. It wasn't very exciting. But these days that hip motion has developed into one of the most famous bits of bottom wagling ever, and Depeche Mode has developed into.. well, simply brilliant perfomers."

Depeche Mode under konserten på Wembley Arena.

24. april 1986 stod Depeche Mode på scenen i Skedsmohallen ved Oslo.

Mens de gjennomførte sin europeiske turne tok Depeche Mode også seg tid til å opptre på Montreux pop festival, i mai 1986. Tilstede var også navn som a-ha, Eurythmics, Pet Shop boys, Inxs, Bonnie Tyler, O.M.D., Billy Ocean og Big Country. Her framførte de sine seneste hits til glede for de frammøtte, og de 500 millioner menneskene som hadde mulighet til å se showet via TV rundtom i verden.

Mellom 1985 og 1987 var Martin samboer med tyske Christina Friedrich, der de bodde sammen i Berlin. Martin trivdes godt i den tyske byen, da det foregikk ting der døgnet rundt. Noe som passet B-mennesket Martin godt. Martin Gore: "I moved to Berlin because the 24-hour aspects of city life suit me. I'm happy to stay out all night. Is that decadent?" Dessuten var han ikke mer enn to timer unna (med fly) fra barndomshjemmet i Basildon.

Martin sammen med Christina Friedrich.

Våren 1987 hadde Martin Gore allerede begynt å få ferdig en del demoer til den neste plata. Deretter dro de til London for å programmere arrangementene. Bandet ble samtidig enig om å bryte opp det faste produksjonsteamet de hadde hatt siden starten. Med Daniel Miller/Gareth Jones. Noe Miller hadde full forståelse for. Inn kom istedet Dave Bascombe (Tears for Fears, ABC, It's immaterial). Miller var likefullt med i kulisenne på denne plata også. Man valgte også å bytte innspillingsstudio fra Hansa studios til Guillame Tell studios i Paris. 

Og allerede i mai 1987 var den første singelen fra den nye plata klar. Og "Strangelove" viste at bandet ytterligere hadde perfeksjonert sine arrangementer. Selv om selve melodien var enkel og fengende, var det noe med produksjonen som gjorde den mer kompleks. Fotograf Corbijn regisserte videoen til låta, og bidro gjennom det å gi bandet et røffere uttrykk. Singelen ble ikke noen større suksess i hjemlandet. Men i Tyskland nådde den 2. plass. Mens i U.S.A. gikk den til topps på "Hot dance music" listen. 

Også bandets neste singel "Never Let Me Down Again" klarte 2. plass i Tyskland. Låta er av mange regnet som noe av det beste DM har laget. Med Gores uttrykksfulle gitarspill og Wilders dystre arrangement. Som om verdens undergang var nær. På coveret til singelen og maxièn hadde de tegnet inn kart over bl.a. Norge, der norske byer hadde fått russiskklingende stedsnavn. Og alarmsirener var å finne både på denne og andre singler fra "Music for the Masses". For å muntre opp i alt det dystre hadde de valgt å gi ut flere av singlene, og albumet "Music for the Masses" i farget vinyl. Noe som gjorde dem til samleobjekt for bandets ivrige fans. 

 
         
"Strangelove" Kart over Norge på "Never let me Down again" med russiske stedsnavn.

Albumet "Music for the Masses" kom ut i oktober 1987. Navnet var ironisk ment, da dette neppe var musikk for massene. Selv om det store oppmøtet på konsertene deres kanskje kunne gi det inntrykket. Martin Gore: "When we called the album 'Music for the Masses', we were accused of being patronising and arrogant. In fact it was a joke on the uncommerciality of it. It was anything but music for the masses."

"Music For The Masses" var ikke like tematisk som forgjengeren, men en grei samling gode poplåter, hvor flere av dem hadde en melankolsk stemning, ikke minst "The Things You Said". Salgmessig gikk det ikke så bra i Storbritannia, selv om en 10. plass var brukbart. I U.S.A. derimot var bandet iferd med å få skikkelig fotfeste. 35. plass på Billboard betydde et enormt salg av plater. Enda bedre gikk det i Spania med 1. plass, Tyskland 2. plass, Sverige og Sveits 4. plass, og Frankrike 7. plass.

Som vanlig var det Martyn Atkins og Brian Griffin som stod bak coveret som fungerte som et bra blikkfang. Det var også de som kom opp med ideen med megafonene, som egentlig ikke hadde noe med albumtittelen å gjøre. De fungerte heller som en motsetning til det. Megafonene dukket opp i mange sammenhenger i tiden etterpå, i musikkvideoene, på singelcoverne, og i turneprogram.

"Music For The Masses" fra 1987.

Og så bar det ut på turne igjen. Med start i Barcelona i oktober 1987. Bandet var nå havnet i divisjonen for stadionband, der U2, The Rolling Stones, Pink Floyd m.fl. var. Ikke verst for et enkelt synthpopband fra Basildon. I Pasadena Rose Bowl, California opptrådte de 18. juni 1988 foran hele 72.000 mennesker. Noe ingen hadde klart på 8 år. Som oppvarmingsband hadde de med seg Orchestral Manoeuvres in the dark. Også Wire og Thomas Dolby opptrådte i Rose Bowl denne dagen før Depeche Mode gikk på scenen.

DM som konsertband var i ferd med å vokse seg langt større enn som album band. Konserten i Rose Bowl dannet utgangspunktet for bandets doble liveplate fra mars 1989 kalt "101". (45. plass i U.S.A, 5. plass i Storbritannia). Anton Corbijns laget albumgrafikken, mens D.A. Pennebaker som tidligere hadde laget film om Bob Dylan laget en dokumentar film om denne etter hvert smått legendariske konserten. En film som senere har blitt en populær konsert DVD. "Everything counts" som var en av høydepunktene på denne konserten, ble gitt ut som livesingel på samme tid som albumet.

Folk er iferd med å finne plassen sin på enorme Rose Bowl. Bilde tatt av Anton Corbijn.

Også Norge ble besøkt på denne "Music for the masses" turneen. 15. februar 1988 opptrådte de i Drammenshallen, og ga de frammøtte (inkludert webmaster) en uforglemmelig opplevelse.

Depeche Mode gjestet Drammenshallen 15. februar 1988.

Innimellom slagene rakk Martin L. Gore å gi ut sin første soloplate i form av en EP kalt "Counterfeit", i 1989. Den inneholdt hans tolkninger av personlige favorittlåter med band som The Sparks, Comsat Angels, Durruti Column, og den inneholdt den amerikanske folk-sangen "Motherless child"

Samme år begynte de også arbeidet med albumet "Violator" som kom ut i 1990. Et album som kom til å bli bandets første virkelige storselger. Med 2. plass i Storbritannia, 7. plass i U.S.A. 1. plass i Frankrike, 2. plass i Tyskland, 2. plass i Italia, og 12. plass i Norge. Og det albumet mange regner som bandets aller beste - en plate som også har dukket opp på lister over tidenes beste plater med jevne mellomrom. I U.S.A. alene solgte "Violator" utrolige 3 millioner eksemplarer, der den lå hele 74 uker på Billboards albumliste. Mens i Frankrike og Canada solgte plata til dobbel platina. Totalt ble "Violator" solgt i 6 millioner eksemplarer.

Igjen hadde de valgt å bruke en annen produsent enn Miller. Denne gang var det Erasures faste produsent Flood som styrte produksjonen sammen med bandet. Miller ble 'henvist' til miksingen av albumet.  Flood: "I'd been working with Mute Records since 1983, and Depeche Mode were about the only band I hadn't done a full album with. From our first meeting it was clear they had a strong set of songs mapped out, unlike anything I'd been privy to before."

Flood

Plata ble spilt inn i løpet av 6 uker i Logic studio i Milano, Italia, 6 uker i London, og 6 uker på Jylland i Danmark. Flood: "Denmark was where the sound of 'Violator' was forged (smidd)."

Albumtittelen "Violator" var ment som en spøk, som en parodi på navnene heavyrock bandene gjerne brukte på sine plateutgivelser. Martin Gore: "We called it 'Violator' as a joke. We wanted to come up with the most extreme, ridiculously Heavy Metal title that we could."

På oppfordring fra Alan Wilder ble de første demoene spilt inn som regulære rockelåter, med bruk av trommer, bass, gitar og vokal. I stedet for at Martin dukket opp med ferdige låter, der kompet allerede var lagt på, slik han hadde gjort på "Music for the Masses". Alan Wilder: "This makes it very much a record for the 90's rather than just a straightforward pub-rock album - because that's what we sound like if we just play everything, a bad pub-rock band. Which is quite funny sometimes - but not for an album."

Sammen laget de en helstøpt plate med inspirasjon fra mange stilarter. Mange navn er brukt når man skal omtale "Violator". Industriell, gotisk, hip-hop, synthrock, club, post punk. I tillegg hentet den inspirasjon fra bluesrock. Slik som i den første singelen fra plata, "Personal Jesus". Her hadde bandet laget et glimrende komp med el-gitarer, bass riff, og noen samplinger de selv hadde skapt gjennom å slå på et treskap. 

Låta fikk flott kritikk da den kom, og skapte store forventinger til det kommende albumet. Johnny Cash gjorde i 2002 en coverversjon av "Personal Jesus", noe som har bidratt til å gi låta klassikerstatus. Men det var også de som mislikte den. Som på "Blasphemous Romours" klarte bandet å irritere på seg religiøse grupper pga. teksten. Men den var ikke ment som blasfemi - men heller som en berettiget kritikk av de mange religiøse grupper som tilpasser det kristne budskapet etter sine egne behov og ønsker. 

"Personal Jesus" ble gitt ut på singel allerede i september 1989, mens albumet først kom i februar 1990. I forkant av utgivelsen ble "Enjoy The Silence" gitt ut på singel. Her overrasket bandet alle med en fengende melodi og et rytmisk komp, som skapt for dansegulvet. Som en motvekt til "Personal Jesus" og de andre mer komplekse låtene på albumet. Som på "Personal Jesus" hadde de også her latt en gitar i form av et bassriff være det bærende elementet i låta. Depeche Mode fikk sin første topp 10 i U.S.A. (7. plass) med "Enjoy The Silence". Det ble også den mest solgte CD-singelen i U.S.A. fram til da. I Storbritannia ble det 6. plass, mens i Tyskland ble det 2. plass. På Brit Awards det året fikk låta prisen som beste singel.

David Gahan som konge i "Enjoy The Silence" videoen.

I forkant av utgivelsen av "Violator" hadde Depeche Mode platesignering i Wherehouse records i Los Angeles. Man hadde forventet at et par hundre fans vil dukke opp. I stedet var det 15.000 som prøvde å komme seg inn i platebutikken, noe som utviklet seg til opptøyer utenfor butikken.

Også "World In My Eyes" (15. plass U.S.A, 7. plass Tyskland) og "Policy Of Truth" ble gitt ut på singel fra plata. To låter som begge utmerker seg med flotte arrangement og gode melodier. Andrew Fletcher sa i et intervju mange år senere at "World In My Eyes" var hans favorittlåt med DM.

Med "Violator" var DM på høyden av sin karriere kunstnerisk, mens salgsmessig kom de til å nå nye høyder med de neste albumene. 

Deretter bar det ut på World Violation tour, der de opptrådte for mer enn 3 millioner DM fans. Turneen startet opp i Pensacola, Florida, 28. mai 1990. Før det hadde Depeche Mode og musikerne vært samlet i samme by for å øve til den kommende turneen. De avsluttet i hjemlandet England i november, med trippel-konserter på Wembley, London, og NEC i Birmingham.

Igjen begynte det harde programmet å slite på medlemmene i bandet. Særlig David Gahan hadde det tøft i denne perioden, da det meste av oppmerksomheten var rettet mot ham. Det ble så ille at han måtte flytte ut av huset der han bodde for å komme unna fansen. Han var også gjennom en skilsmisse på denne tiden. Og han hadde begynt med stoff, og overdreven bruk av alkohol. Framtiden for bandet var igjen usikker. I tillegg hadde Andrew Fletcher flyttet fokus over til restauranten Gascogne som han hadde åpnet i St. John's Wood i London.

Enda mer av ansvaret for den neste plata ble plassert på Martin L. Gore. Men han tok utfordringen, på samme måte som han hadde gjort det da Vince Clarke forlot bandet i 1981. 

Musikalsk lot han seg inspirere av gospel, blues og country. I tillegg hadde Nirvana snudd rocken opp ned siden sist, og gjort alternativ rock til en salgsuksess. Nine Inch Nails hadde også kommet på banen med DM påvirket elektrorock. Gore lot seg inspirere av disse til å skrive låter som "Condemnation", "I Feel You" og "Rush". Han fikk god hjelp av Alan Wilder og Flood til å skape komplekse og spennende arrangement. Slik de hadde gjort på "Violator".

David Gahan som på den tiden hadde gått lei av å lage "dance" album som han kalte det, var svært fornøyd med de bluesinspirerte låtene til Martin. Gahan omtalte dem som "a total relief, soaring, majestic, beautiful."

David Gahan: "I'm glad Martin steered away from the dance-music formula, because If he'd gone the other way, I probably wouldn't have bothered making another record with Depeche Mode. When I first heard "Condemnation", it was a total relief ; I couldn't believe it. And then "I Feel You" came on: That was the moment when I looked into the mirror with broomstick (kost) and started miming air guitar."

Også Martin selv var godt fornøyd med låtene han hadde skrevet, og han følte at den nye plata var mer optimistisk i uttrykket enn de foregående: "I think the new record is more positive and more obviously optimistic than our previous ones."

Bandet leide seg en stor villa i Madrid, Spania, som de gjorde om til studio. I februar 1992 begynte de innspillingene. I tillegg til å spille inn musikk, bodde de også i villaen, noe som satte vennskapet de i mellom på prøvelser. Alan Wilder og Andrew Fletcher hadde i lengre tid vært som hund og katt, og kunne knapt være i samme rom. Derimot jobbet Wilder og Gore godt sammen, noe som plasserte Fletcher på sidelinjen. Han bidro minimalt på denne platen.

Bedre var det ikke med David Gahan, som hadde fått seg ny kjæreste i amerikanske Teresa Conroy - en frigjort dame som likte å ta seg en fest. Hennes amerikanske venner brukte mye stoff, noe som påvirket Gahan til å ruse seg mer enn før. Bl.a. introduserte hun David for amerikanske musikere som Perry Farrell (Jane's Addiction) og Trent Reznor (Nine Inch Nails). Gahans narkotikamisbruk hang også sammen med den smertefulle skilsmissen fra hans forrige kone Joanne. David Gahan: "I got into some silly stuff."

De andre i bandet prøvde å motivere Gahan til å slutte, men de talte til døve ører. Bl.a. opplevde de at David kunne være borte fra studio i mange dager, uten at de visste hvor han var.

David Gahan med kjæresten Teresa Conroy.

Conroy var tidligere ansatt som pressesekretær hos Depeche Mode, og bandet mislikte at Gahan innledet et forhold til henne. Teresea og David ble også gift - et ekteskap som varte i 4 år.

Mens David var opptatt med festing satt Martin stort sett hjemme sammen med sin lille datter og så Disney filmer. Martin Gore: "I'm quite worried about the influence of Disney songs because that's all I listen to, from the moment I get up to the moment I got to bed."

I august fortsatte Depeche Mode innspillingen av den nye plata i Tyskland. Her leide de inn eksterne musikere og sangere, for første gang på en DM plate. Tidligere hadde de kun hentet inn hjelp til det tekniske. I september mikset de platen. Rett før jul var plata ferdig innspilt. I januar 1991 dro de til Los Angeles for å spille inn video til 1. singelen sammen med Anton Corbijn.

Resultatet ble en mer variert plate enn "Violator", selv om det industriell-inspirerte lydbildet var likt. "I Feel You" ble gitt ut som 1. singel fra plata i februar 1993, og med sitt rufsete gitardominerte lydbilde var det vanskelig å kjenne igjen bandet fra tidligere utgivelser. 

Sanger David Gahan som tidligere hadde fremstått som svigermors drøm, hadde her lagt an langt hår, og fått tatoveringer som var svært synlig. I tillegg så man på ham at han levde hardt, noe musikkmagasinet Rolling Stone bet seg merke i: "David Gahan was a close-cropped, fresh-faced pixie who would bunny-hop around the stage, and gamely lead crowd sing-alongs, as the rest of his band poked sullenly at their synths. Now here he is, twirling the mike stand and pouting (surmulende) soulfully, borrowing every stadium-rock trick in th book from Rod, Mick, and Bono, working hard to shed (fjerne) an image that has been 13 years in the making."

Ifølge Gahan var det ikke Bono, Mick Jagger og Rod Stewart som var forbilder da han følte for å endre image. I stedet var det en konsert med Jane's Addiction som inspirerte ham. David Gahan: "When I saw Jane's Addiction's last show at Irvine Meadows (L.A.), I was like 'I fucking do that, I can do that'."

Neste gang Martin og de andre i bandet traff David hadde han langt hår, flere tatoveringer, og geiteskjegg.

            

David Gahan så ut som en moderne utgave av Jesus i 1993.

16. januar 1993 giftet Andrew Fletcher seg med kjæresten Grainne Mullan. De har i dag to barn sammen (Meghan og Joseph). Tidlig på 80-tallet var Andrew også kjæreste med skuespilleren Jennifer Saunders, som for nordmenn er mest kjent fra serien "Absolutely fabulous".

Andrews kone Grainne.

Mens Martin, Andrew og Alan var kritisk til David, var David på sin side kritisk til Andrew og hans musikalske bidrag på bandets plater. David Gahan (til Rolling Stone Magazine): "I've got nothing bad to say about him personally, but it's common knowledge that he's not involved musically and hasn't been forever."

Interessen for utgivelsen av "Songs of Faith & Devotion" var større enn noen gang før for et DM album. Faktisk presterte den det kunststykket å debutere på 1. plass både på den amerikanske og britiske albumlisten. I tillegg til 1. plass i første uke i ytterligere 15 land. I Norge som var sent ut med å like DM, ble det kun 16. plass for albumet. Singlene "In your room" og "Condemnation" ble topp 10 hits i Storbritannia.

"In your room"

Deretter var det tid for den obligatoriske turneen. "Devotional tour" som den het, varte i hele 15 måneder. Noe som var drepen for flere av medlemmene i bandet. Man må nesten lure på hvorfor de gang på gang kjørte seg så hardt, når man så følgene av det. På flere av konsertene var David Gahan tydelig ruset mens han stod på scenen. Under en konsert i New Orleans fikk han et mindre hjerteinfarkt, noe som førte til at de andre i bandet måtte avslutte konserten uten ham. Legen anbefalte David å ta en pause fra turneen, men det var han ikke interessert i.

Andrew Fletcher fikk en psykisk knekk under turneen, og måtte avbryte den mens det ennå var igjen 4 måneder av turneen. Han ble da erstattet med Daryl Bamonte (ex. The Cure) på de resterende konsertene. Også Martin Gore slet med alkoholproblemer på denne tiden. 8. juli 1994 var turneen ferdig. 

Underveis gjorde de også opptak av konsertene til en liveversjon av "Songs of Faith and Devotion". Plata ble gitt ut jula 1993, som en julegave til fansen. For man regnet med at en såpass spesiell plate ikke hadde interesse for andre. Den solgte heller ikke noe særlig. Men en raritet var det. Låtene ble til og med presentert i samme rekkefølge som på studioplata. Lydbildet var tilnærmet like bra, med den forskjell at man kunne høre at David Gahan hadde en mer rufset stemme enn ellers.

I 1994 ble Martin Lee Gore gift med amerikanske Suzanne Boisvert. En dame han hadde vært sammen med i mange år. De to traff hverandre i 1987 da hun var 19 år gammel og jobbet som fotomodell. I 1989 flyttet hun til London, og de to ble kjærester. Med årene fikk de barna Viva Lee, Eva Lee og Calo Leon.

Suzanne og Martin

Også Alan Wilder traff sin livsledsager på denne tiden. Det goth inspirerte jentebandet Miranda Sex Garden hadde vært oppvarmingsband for DM på deres "Devotional" turne. Og Alan fikk da et godt øye til Hepzibah Sessa som spilte fiolin i bandet. Siden har de to vært sammen, og har i dag barna Paris og Stanley Duke.

Hepzibah Sessa, Alan Wilders kjæreste.

Fansen fikk et nytt sjokk da Alan Wilder 15. juni 1995 offentliggjorde at han sluttet i bandet. Etter å ha vært medlem av Depeche Mode i 15 år, som en viktig støttespiller. Også han var merket av den endeløse rekken av studioinnspillinger og turneer, og ønsket å hoppe av. Først og fremst for å få mer tid til familien.  Han var heller ikke fornøyd med arbeidsforholdene innad i bandet.

Alan Wilder: "Due to increasing dissatisfaction with the internal relations and working practices of the group, it is with some sadness that I have decided to part company from Depeche Mode. My decision to leave the group was not an easy one particularly as our last few albums were an indication of the full potential that Depeche Mode was realising."

Alan hadde også vært svært kritisk til David Gahans livsførsel de senere årene, noe som kan ha vært med og påvirket avgjørlsen. Alan Wilder: "I think Dave's very, very easily influenced, and I don't think that living in L.A. has had a good effect on him."

Etter at han ga seg i Depeche Mode fikk Alan en uformell forespørsel fra Robert Smith i The Cure som ønsket å ha ham med i sitt band. Men Alan ønsket i stedet å jobbe videre med sitt eget prosjekt, Recoil. I 1997 ga han ut albumet "Unsound Methods" som muligens er det mest markante Recoil har gitt ut. Med årene har det blitt  album, der det foreløpig siste kom i 2010 ("Selected").

Om ikke det var nok at Wilder ga seg i bandet, ble det også kjent at David Gahan i august samme år hadde forsøkt å ta livet av seg på et hotellrom. I et senere intervju fortalte David at han egentlig ikke ønsket å dø, men at selvmordsforsøket var en skrik om hjelp. David Gahan: "It was definitely a suicide attempt. But it was also a cry for help. I made sure there were people who might find me."

De fleste trodde at historien om Depeche Mode med det var over. Som det mest seiglivete synthbandet fra 80-tallet.

I 1985 sa Martin Gore at 4 medlemmer av et band var perfekt, mens 3 bare så dumt ut. Gore: "Four people is the right number for a pop group. History bears me out. Three is plain stupid. Four looks powerful." Nå fikk han sjansen til å bevise at han tok feil den gangen.

Men Martin Gore og co. hadde vært ute en vinterdag før, og bestemte seg for å bite tennene sammen og lage et nytt album. Så høsten 1995 installerte de seg i Eastcote studios i London for å begynne arbeidet med albumet. I april 1996 dro de til New York sammen med Daniel Miller og den nye produsenten Tim Simenon. Simenon hadde fram til da vært mest kjent fra dance scenen, og bandet Bomb the Bass. David Gahan fløy inn fra Los Angeles for å legge vokal på låtene Gore hadde skrevet. Men fordi stemmen hans var så nedbrutt pga. stoff, klarte han ikke å legge vokal på mer enn en låt. Og like etter den 28. mai fikk han hjertestans i to minutt etter en overdose.

Og det var en slik nær døden opplevelse som måtte til for å få Gahan til å forstå at han måtte endre livet sitt, og ta imot hjelp for å bli kvitt problemet. Han fikk også god hjelp fra kjæresten Jennifer Sklias som han hadde truffet i Arizona i 1995. Hun jobbet på den tiden som tekstforfatter og skuespiller. David: "I could see something in her I wanted. She didn’t give a crap about the band I was in. She just genuinely cared about what I was doing to myself and I saw that right from the start. There was something about Jennifer that hit a candle in me. " 

Jennifer bodde i New York, så for å komme nærmere henne valgte David å flytte til verdensmetropolen.

Jennifer Sklias og David Gahan. Fra videoen til "Suffer well"  (2006).

I 1997 hadde David kuttet ut både alkoholen og de narkotiske stoffene, og han hadde fått sangundervisning for å bygge opp stemmen sin igjen. Depeche Mode var på rett spor. I mangel av Alan Wilder og David Gahan måtte bandet hente inn mer hjelp utenfra for å få ferdig platen. Blant disse var artisten Q, Cans, trommeslager Jaki Liebezeit, og Danny Cummings på keyboard, i tillegg til en lang rekke teknikere. Resultatet ble mye bedre enn det man kunne våge å håpe på. 

Singelen "Barrell of a Gun" ble gitt ut i februar 1997 som en forsmak på plata. Den kunne minne om "Never let me down again" fra 10 år tidligere, med sitt dystre arrangement. Og David Gahan hadde neppe problemer med å utrykke håpløsheten som låta uttrykker. Den passet like bra til ham som "My Way" gjorde for Frank Sinatra. I hjemlandet Storbritannia ble dette deres største hit noensinne med 4. plass (tangering av "People are people"). Også i Norge ble dette deres største hit med 6. plass på VG lista.

 

Trioen Depeche Mode i 1997.

Albumet "Ultra" kom i april 1997, samtidig som 2. singelen "It's no good" ble gitt ut. Og begge gjorde det bra på listene. "It's no good" minnet veldig om stoffet fra "Violator" med sitt dynamisk-industrielle preg. Refrenget var av det fengende slaget. Noe som brakte den opp på en sterk 5. plass i Storbritannia, og 11. plass i Norge.

Albumet fikk strålende kritikk da det kom. Kritikerne var nok overrasket over at bandet klarte å levere en såpass sterk plate etter det som hadde skjedd. Selv uten Wilder var arrangementene strålende oppbygd, med et tidsriktig lydbilde. Og en tanke dystrere enn på f. eks. "Violator", som den minnet mest om. I et intervju mange år senere framhevet både Martin Gore, David Gahan og Andrew Fletcher dette albumet som det beste DM hadde laget.

Salgsmessig gikk det bra med 1. plass i Storbritannia, 5. plass i U.S.A. og 2. plass i Canada. I Norge fikk de sin beste notering noensinne med en 2. plass i mai 1997. også ellers i verden solgte plata bra. 

Som 3. singel ble den vakre balladen "Home" valgt ut. Martin Gore stod for vokalen på låta som kunne minne om "A question of Lust" med sin tandre skjønnhet. Også "Useless" ble gitt ut som singel.

For bandet selv må denne suksessen ha vært svært gledelig, etter alt de hadde vært gjennom. Normalt skulle de nå ha dratt ut på turne, slik de hadde gjort etter alle de andre albumutgivelsene. Men denne gangen lot de det være, da de hadde så hvor sterk slitasjen hadde vært. I stedet stilte de opp på hele 250 TV show, bl.a. hos Jay Leno. I tillegg gjorde de seg tilgjengelig for fansen gjennom internett.

Depeche Mode med Jay Leno

I 1998 ga de ut en helt ny singel kalt "Only when I lose myself". En lavmælt låt som minnet om stoffet fra "UItra". Like etter kom samleplaten "The Singles-86>98" hvor singelen var med. Man ble nødt til å gi ut samleplaten som en dobbel-CD for å få med alle bandets hits siden forrige samleplate. I Storbritannia nådde den 5. plass, mens i Norge ble det 9. plass. Også "The Singles-81>85" ble gitt ut i ny innpakning, og med noen flere spor.

Deretter syntes bandet det var på tide å vise seg fram for fansen i form av en turne kalt "The singles tour". Bandet ble godt mottatt både i Europa og Amerika.

Samme år ble det også gitt ut en profilert tribute plate kalt "For the Masses", der kjente band som Smashing Pumpkins, The Cure, Rammstein og The Deftones gjorde sine tolkninger av DMs låter. Med en overvekt av låter fra "Black Celebration". Albumet gjorde det bedre i U.S.A. enn mange av DMs egne plater, med en 69. plass.

"For the Masses"

I 1999 ble David Gahan gift for 3. gang, med Jennifer Sklias. Fra før hadde Gahan to sønner, mens Sklias hadde en sønn fra før ved navn Jimmy, som David valgte å adoptere. 29. juli 1999 fikk de en datter sammen som de kalte Stella Rose.

I 2013 benyttet David anledningen til å hylle kona, i et intervju han gjorde på norsk TV2: "Jeg har en fanatisk kone. Vi har vært gift i 14 år. Hun har vært min klippe. Hun har vært ved min side og gått gjennom mye med meg."

Høsten 1999 begynte Martin Gore å skrive sanger for et nytt album. Våren 2000 var bandet samlet hjemme hos Gore i hans eget studio. I juni fortsatte de arbeidet i et større studio. Underveis tok de seg pauser. I perioder var de også i studio i U.S.A. Denne gang var det Mark Bell (Bjørk) som hadde fått gleden av å produsere platen. I tillegg fikk Gore på et tidlig tidspunkt hjelp fra Gareth Jones og Paul Freegard.

Prosessen med det nye albumet ble holdt hemmelig. Og etter som tiden gikk ble fansen mer og mer nysgjerrig på hva som var i vente. I mai 2001 - 4 år etter det forrige albumet - var bandet klar med singelen "Dream On", og albumet "Exciter"

Singelen gjorde det bra i Storbritannia med en 6. plass, mens albumet fikk gode kritikker selv om det også var noen som syntes den ble for tam. Igjen kunne man finne likhetstrekk med mesterverket "Violator". "The Sweetest Condition" kunne minne om "The Sweetest Perfection". Bandet klarte å kompe fengende poplåter med eksperimentelle arrangementer, slik som på "Freelove" og "Dream On". Igjen var stemningen dyster, med Gahans sjelfulle stemme som hørtes mer troverdig ut enn noen gang før. På "Breathe" ble det et nesten religiøst preg over det, med oppramsingen av bibelske personer : 

"I heard it from Peter, Who heard it from Paul, Who heard it, from someone, I don't know at all, I heard it from Mary, Who heard it from Ruth, Who swore on the bible, She's telling the truth, I heard it from Simon, Who heard it from James, Confirming with Sarah,, That I was to blame, I heard it from Joseph, Who heard it from John, Who said with conviction, That all hope was gone...".

Salgmessig gikk det igjen bra, med 9. plass i Storbritannia, 8. plass i U.S.A. 3. plass i Canada og Norge. En ny turne fulgte som vanlig etterpå. Med besøk i Amerika og Europa. Sør-amerikanske fans var fornærmet over at de ikke fikk besøk av bandet.

Etter at turneen var over dro de tre hvert til sitt for å være sammen med kone og barn.

Samtidig jobbet både David Gahan og Martin L. Gore med planer om hvert sitt soloalbum. Gore hadde erfaring med det fra tidligere, gjennom "Counterfeit" fra 1989. Og tanken om å gjøre tolkninger av andres låter ønsket han å følge opp denne soloplaten som ble hetende "Counterfeit 2". Her var det låter med artister som Iggy Pop, Lou Reed, Nick Cave, Brian Eno, John Lennon og David Essex han covret. Lydbildet var imidlertid et helt annet enn det enkle han hadde hatt i 1989. Ikke ulikt de seneste DM utgivelsene.

På denne tiden skrev Martin også låta "Cloud9" sammen med eks. Propaganda medlem Claudia Brücken, for hennes bandprosjekt OneTwo (en duo bestående av henne og Paul Humphreys fra O.M.D.). Dette var ifølge Martin første gang han skrev en låt med noen andre.

Claudia og Martin kjente hverandre fra før, i tillegg til at de bodde i samme nabolag. Det var Claudia som "presset" ham til å bidra på låta hun hadde ideen til. Clauda Brücken: "We were mates and he was around I just rang him up and told him that I wanted to play him a bit of my song. We met up and he listened and I said please help me finish writing it and he said no way I can't do that I've never written with ANYONE BEFORE, SO I replied well don't worry, why don't you give it a go and if it doesn't work than just throw it in the rubbish, and then I left. After a couple of days Martin called me up and said, hey I've done it ...it was a doodle...and that was the way "Cloud 9" was written. He's such a sweetheart!"

Claudia Brücken klarte å overtale Martin Gore til å skrive en låt sammen med henne.

I 2004 ble det slutt mellom Martin og hans kone gjennom 10 år, Suzanne Boisvert. De ble formelt skilt i 2006. Både under forholdet og senere har Martin sagt lite om henne til pressen, annet enn hun var glad i å bruke pengene hans.

David Gahan hadde lekt med tanken om en soloplate i lengre tid. Men det var ikke før han fikk med seg multi-instrumentalisten Knox Chandler at det ble fart i sakene. Han fikk også med seg Ken Thomas (Sigur Ros) som produsent. Sammen laget de en respektabel plate med inspirasjon fra bluesrock, og blandet det med moderne electronica. "Paper Monster" kunne minne om en typisk DM plate, men med et litt større tempo i låtene. Han fikk også to mindre hits i de selvbiografiske "Dirty Sticky Floors" og "Bottle Living"

Men til tross for hederlig omtale ble verken plata til David Gahan eller Martin Gore noen salgsuksesser da de ble gitt ut i 2003 (Gore slo Gahan med en måned). Verken i Norge, Storbritannia eller U.S.A. nådde de listene. 

 

                          

Counterfeit 2: Martin L. Gore

Paper Monster: David Gahan

I november 2004 ble det gitt ut nok en CD-samling beregnet for fansen. Det var nå gått tre år siden forrige studioalbum, og man måtte vel finne på noe som kunne holde interessen for bandet ved like. DM har i alle år vært kjent for sine forseggjorte singel og maxi utgivelser, hvor man kunne finne flotte låter som ikke var å finne på noe studioalbum, og spennende remixer av de mest kjente låtene. På "Remixes 81-04" fikk man presentert hele 37 av dem fordelt på 3 CDèr. Til både kritikernes og fansens store glede. Mange av remixene var blitt vanskelig å oppdrive med årene. Særlig de fra tidlig 80-tall. "Route 66" og "Breathing in Fumes" var det neppe alle DM fans som hadde hørt før. I Storbritannia nådde samlingen 24. plass. "Enjoy the silence" fra "Violator" ble gitt ut på singel pånytt på samme tid, med en sterk 7. plass i Storbritannia som resultat.

"Remixes 81-04"

I 2005 gikk Gore, Gahan og Fletcher i studio for å spille inn en ny plate. Denne gang fikk de med seg Ben Hillier som produsent. Han hadde tidligere jobbet med The Doves, Erasure, Elbow, Natalie Imbruglia, og Blur

Ben Hillier

David Gahan som hadde fått erfaring som låtskriver fra "Paper Monster" albumet, bidro her på DM plate for første gang. Faktisk satte han som krav til videre samarbeid at han måtte få bidra med sine låter også på et DM album. Resultatet ble "Suffer Well", "I want it all" og "Nothing's impossible". Konkurransen fra Gahan gjorde muligens sitt til at Martin Gore som stort sett hadde hatt monopol på låtskrivingen her skrev noen av sine beste låter. Ikke minst i vakre og storslåtte "Precious". En låt som også ble gitt ut som førstesingel fra plata (4. plass i Storbritannia, 2. plass i Canada, 4. plass i Norge og 71. plass i U.S.A.).

Både singelen og albumet "Playing the Angel" fikk strålende kritikk fra musikkpressen verden over, da de ble lagt ut for salg i oktober 2005. Mange snakket om det beste DM albumet noensinne. Også platekjøperne trykket den til sitt bryst. I Norge ble det 1. plass på VGs albumliste. Mens i Storbritannia ble det 6. plass, og Canada 3. plass. I U.S.A. ble det 7. plass. Til sammen gikk plata til topps i hele 18 land, med 3 millioner solgte eksemplarer. Noe som er ekstremt bra. Med dette befestet bandet sin posisjon som verdens mest populære elektroband. Og et av de mest populære uansett sjanger. 

Plata ble spilt inn i Santa Barbara, U.S.A. Innspillingen startet i januar 2005. I forkant hadde Gore og Gahan skrevet låtene til plata. Under innspillingen valgte de å ta i bruk gamle analoge synthesizere for å få en fyldigere og mer tydelig synthlyd. Plata bar ellers preg av at Martin Gore hadde latt seg inspirere av dagens dance musikk, noe som ga låtene et raskere tempo enn det som tidligere hadde vært vanlig på et DM album.

 

Martin Gore og David Gahan under innspillingen av "Playing the Angel".

Som sine forgjengere var plata dyster. Og vekselen mellom det lett pompøse, samtidig som man fornemmet det dystre og melankolske, gjorde at den kunne minne om både "Black Celebration" og "Music for the Masses". Andre mente den lignet på "Violator". 

"Playing the Angel" viste at bandet nå fullt ut var friskmeldt etter mange turbulente år. David Gahan uttalte at det var bedre å være medlem av bandet nå enn noen gang før.

På sin "Touring the Angel" ble det også lagt inn en stopp i Norge og Oslo Spektrum, den 28. februar 2006. Den ble utsolgt på en halvtime da billettene ble lagt ut. Noe som viste at interessen for bandet fortsatt var stor.

Om ikke det var nok ble det i desember klart at Depeche Mode kom til å besøke Norge to ganger i 2006. I tillegg til Spektrum konserten meldte de sin ankomst til Quart festivalen i Kristiansand. Depeche Mode gikk på scenen her torsdag den 6. juli, til stor glede for bandets mange norske fans.

I desember 2005 ble også den storslåtte men smertefulle "A pain that I'm used to" gitt ut på singel (15. plass i Storbritannia). Mange mener dette er den beste låta på "Playing the Angel". Senere ble også "Suffer Well" og "John The Revelator" gitt ut på singel med greie plasseringer i Storbritannia (12. og 18. plass). 

                     
Precious A Pain that I'm used to Suffer Well John the Revelator

28. februar 2006 var datoen da Depeche Mode besøkte et fullsatt Oslo Spektrum. Og sjelden har publikum og musikkpressen vært så enig i sin hyllest til de oppe på scenen. Fra bandet dro i gang med "A pain that I am used to" fra bandets siste album, til de avsluttet med storslåtte "Never let me down again", hadde de publikum i sin hule hånd. I løpet av konserten var de innom de fleste av albumene sine. Selv om hovedvekten naturlig nok ble lagt på "Playing the angel". Bandets faste stilskaper/fotograf Anton Corbijn hadde til denne turneen kreert en tiltalende scenerigg som skapte en flott ramme. Og med en opplagt og vital David Gahan til å fronte det hele, ble det en magisk kveld for de 10.000 som hadde vært så heldig å få billett.

Sceneriggen som Anton Corbijn hadde kreert skapte en

vakker ramme rundt konserten i Oslo Spektrum. 

Toppkarakterene haglet i avisene dagen derpå. Det eneste skåret i gleden må være at publikum ikke alltid var med på Gahans frieri. Da de skulle synge med på "Just can't get enough" var det ikke mange som kunne teksten. Man får muligens sette dette i sammenheng med at Depeche Mode hadde sin første plassering på VGs albumliste i 1990. Og "Just Can't get enough" kom ut i 1981.

I juli 2006 ble det på Depeche Modes offisielle side gjort kjent at bandet kom til å gi ut en Live DVD og en live CD kalt "Live in Milan". De ble gitt ut 25. september, og inneholdt låter fra bandet siste plate "Playing the Angel".

Platene ga publikum et fint innblikk i bandets suksessrike 2005 turne. Bandets mest vellykkede og kritikerroste. David Gahan: "Touring the Angel was probably the most enjoyable, rewarding live show we've ever done. The new material was just waiting to be played live. It took on a life of its own. With the energy of the crowds, it just came to life". 

Andrew Fletcher: "It had been four years since the last tour, so we were ready to take the album on the road. For us, everything came together - it was one of our definitive live moments, especially as we got to perform older, equally special tracks".

På turneen besøkte Depeche Mode 31 land, og opptrådte for hele 2.5 million mennesker..

DVDen "Live in Milan -T ouring the Angel".

Platene ble spilt inn med utgangspunkt i konserten de gjorde 18. og 19. februar 2006 på Fila Forum i Milano, Italia. For DMs mange fans i Norge og ellers i verden var disse platene hyggelige å ha i samlingen. Der de viste hva bandet stod for i 2005/2006. 

I november 2006 var bandet igjen ute med en samleplate, kalt "The Best of Volume 1". For utenforstående virket plata litt unødvendig, da DM i de senere årene hadde gitt ut flere samleplater og remix samlinger. Dette var samleplata for die hard fansen, som må ha alt bandet gir ut. Og for de som ønsker å stifte bekjentskap med bandet gjennom en enkel CD, framfor de doble som ellers er tilgjengelig. Plata fokuserte på albumene de hadde gitt ut de senere årene. Likefullt hadde de funnet plass til to låter fra debutalbumet "Speak and Spell", med de lette "Just can't get enough" og "New Life". Mens klassiker albumet "Black Celebration" ble oversett i denne sammenhengen.

"The Best of Vol.1"

Til samleplata hadde de også spilt inn en ny låt i form av den røffe "Martyr". Den var skrevet av Gore, og skulle egentlig vært med på "Playing the Angel" albumet. Men den ble istedet spart til denne samleplata. Plata kom også som DVD.  

Martyr

Om ikke dette var nok kom det høsten 2006 nyutgivelser av albumene "A Broken Frame", "Some Great Reward" og "Songs of Faith and Devotion", i delux utgaver som også inneholdt en DVD der albumlåtene ble presentert i sorround (DTS 5.1 Dolby digital). Samt liveopptak fra tiden platene ble spilt inn. Med intervjuer av bandmedlemmene. 

2. november 2007 ble bandet kåret til beste band på MTV Europes årlige kåring. På samme tid ble de også nominert til en Grammy for beste dance plate med singelen "Suffer Well". I et intervju fortalte Andrew at Depeche Mode kom til å ta seg en lengre pause etter det massive kjøret som hadde vært i forbindelse med den siste utgivelsen og turneen som fulgte.

I mars 2007 ble det kjent at Dave benyttet denne pausen til å spille inn et nytt soloalbum, sammen med Andrew Philpott og Christian Eigner, som ellers er å finne i DMs turneband.  Og i oktober 2007 var han klar med albumet "Hourglass". Og i motsetning til den mer gitarorienterte "Paper monsters" var det elektroniske lydbilder som dominerte her. I forkant av utgivelsen ble "Kingdom" gitt ut på singel (44. plass i Storbritannia).

David Gahans album "Hourglass" fra 2007.

Hva de to andre brukte denne tiden til er ukjent. Men Andrew Fletcher var muligens å finne på den lokale puben i Sitges, der han idag bor.

I september 2007 ble det kjent at Martin og Andrew jobbet med materiale til et nytt Depeche Mode album. Martin hadde skrevet et stort antall låter i sitt hjemmestudio i Santa Barbara, California (der han hadde bodd siden 2000) som de brukte som utgangspunkt da de gikk i studio. Som produsent valgte de igjen å bruke Ben Hillier, da de var veldig fornøyd med hans bidrag på "Playing the Angel".

David Gahan valgte å droppe en promoteringsturne for soloalbumet "Hour Glass", slik at han kunne være tilstede på innspillingen av plata.

Innspillingen av plata - som fikk navnet "Sounds of the Universe" - foregikk mellom mai og desember 2008, og fant sted i Sound Design i Santa Barbara, og Chung King Studios i New York.

Martin Gore, David Gahan og Ben Hillier i studio under innspillingen av "Sounds of the Universe".

1. oktober 2008 fikk Depeche Modes norske fans den gode nyheten om at Norge var et av stoppestedene når de i 2009 dra ut på en verdensturne, kalt "Tour of the Universe". Litt overraskende var det at Bergen ble valgt, i stedet for en arena nærmere Oslo. Bergenserne har i de senere år vist seg som dyktige konsertarrangører, i tillegg til å ha et entusiastisk publikum som kjenner sin besøkelsestid. og det kan være noe av årsaken til at byen ble valgt denne gangen. 

Det var under en pressekonferanse på Olympiastadion i Berlin at nyheten om turneen ble gjort kjent. Hele 21 land i Europa ville få besøk av David, Martin og Andrew, før de fortsatte turneen i andre verdensdeler, bl.a. Sør-Amerika, der de ikke har vært siden 1994. Under konferansen ble det også kjent at det nye albumet "Sounds of the Universe" ville være ute i butikkene i april 2009. 

"Sounds of the Universe"

Her ble det også sagt at plata kom til å bli gitt ut på EMI i stedet for Warner, som de foregående platene hadde blitt gitt ut på. Folk som var tilstede fikk høre klipp fra låtene "Wrong" og "Peace".

I juli 2009 skulle Depeche Mode opptre Bergen.

"Wrong" ble gitt ut som første singel fra "Sounds of the Universe"  i februar 2009, i digitalt format. Og som fysisk singel 6 april (24. plass i Storbritannia).

20. april ble albumet lagt ut for salg. For mange fans var låtene allerede kjent på den tiden, da plata hadde lekket ut på internett 26. mars. Men det så ikke ut til at det gikk utover salget, da "Sounds of the Universe" ble en storselger rundt om. I hjemlandet Storbritannia ble det en fin 2. plass. Noe som var det høyeste de hadde vært siden 1997. I Norge ble det også 2. plass. Plata gikk til topps i Sverige, Danmark, og 18 andre land. Som en av de største salgssuksessene Depeche Mode har opplevd.

Stemningsmessig var "Sounds of the Universe" en naturlig fortsettelse av "Playing the Angel", med spennende elektroniske lydbilder. Muligens var ikke melodiene i bånn av like god kvalitet, da det var vanskelig å feste seg ved noen bestemte låter. Det var ingen som hadde det samme hitpreget som f.eks. "Precious" eller "Enjoy the Silence". Uten at det hindret "Sounds of the Universe" fra å være en god plate. Låter som framhevet av kritikerne, var "Corrupt", "Fragile tension" og "Perfect".

I tillegg til "Wrong" ble også "Peace" og "Fragile tension" gitt ut som singler.

"Sounds of the Universe" ble gitt ut i en rekke format: Vanlig cd, digital nedlasting, vinyl LP, CD+DVD spesialutgivelse, Itunes pass version, og Deluxe boxset edition. Sistnevnte bestod av 3 CDer med alle mulige rariteter, og en DVD. Til den nette pris av 700 kroner. Trippel CDen inneholdt bl.a. 5 låter som var spilt inn til den ordinære CDen, men som man ikke fant plass til der.

Deluxe boxset edition av "Sounds of the Universe", som kostet ca. 700 kroner.

I mai ble det kjent at Depeche Mode måtte avlyse 6 av konsertene på den kommende turneen, etter at David Gahan måtte til sykehus, rett før han skulle på scenen i Athen, Hellas. Mannen som måtte opp på scenen for å fortelle at konserten var avlyst, foran tusener av forventningsfulle grekere, var ikke høy i hatten.

Mange spekulerte om det igjen kunne være Gahans problemer med narkotika som igjen satte en stopper for Depeche Mode. I stedet viste det seg at han hadde problemer med den sjeldne sykdommen gastroenteritis, som skyldtes inntak av mat som ikke er ordentlig behandlet, eller vann som inneholder bakterier. På verdensbasis dør mellom 5 og 8 millioner mennesker verden over, hvert år pga. sykdommen. Under sykehusoppholdet ble det også oppdaget en ondartet svulst i Dave Gahans blære, som ble fjernet. Gahans lege beordret ham til å hvile til 8. juni. Turnéen startet opp igjen samme dag, i Leipzig i Tyskland.

Også konserten i Bergen ble dessverre berørt av dette. 28. mai 2009 kunne Depeches Modes offisielle side fortelle at konserten var flyttet fram i tid, til 28. januar 2010. Noe som selvfølgelig skuffet mange tusen norske fans, som hadde gledet seg til konserten denne sommeren. Denne datoen ble igjen flyttet, til 29. januar 2010, og konserten skulle i stedet for Koengen arrangeres i Vestlandshallen. Da Depeche Mode omsider kom leverte de en flott konsert til glede for de 9000 som hadde møtt opp for å la seg underholde. Det britiske elektrobandet Nitzer Ebb varmet opp for Depeche Mode på en glimrende måte. Til tross for at de er relativt ukjent har de holdt på nesten like lenge som Depeche Mode (1982). 

Konserten åpnet 5 over halv 9, med "In Chains", fra deres siste album "Sounds of the Universe". Men det var først da de dro i gang med "Walking In My Shoes" at David Gahan klarte å få med bergenserne på allsang. Bak seg på scenen hadde han en gigantisk skjerm som viste videokunst laget av Anton Corbijn.

Den gigantiske storskjermen som Depeche Mode hadde med seg til Bergen.

Midtveis i konserten gikk David, Andrew og de andre musikerne av scenen, mens Martin Gore trådte fram for å prøve seg som frontfigur. Uten annet enn et keyboard til å akkompagnere seg, framførte han balladene "Home" og "Insight". Konserten ble avsluttet med klassikeren "Personal Jesus". 

Med seg på scenen hadde Depeche Mode Peter Gordeno på keyboards og Christian Eigner på trommer.

Bergens Tidende anmeldte konserten i avisen dagen etter, med overskriften 'Verdt å vente på': "Om utendørskonsertene på Koengen er trivelige nok, er det ikke tvil om at flyttingen til Vestlandshallen sørget for en bedre konsertopplevelse. Ikke minst fordi lys, storskjermer og effekter utgjør en vesentlig del av sceneshowet til Depeche Mode. Lyden var også upåklagelig, og bandets enorme digitale discokule var av et slag vi aldri har sett før."

Bergens Tidende

Å reise rundt og opptre for fansen er svært viktig for Depeche Mode. Både for promotere platene sine, og for å vise kritikerne at de også er dyktige live, og ikke bare et studioband. Andrew Fletcher (i 2012): "We’ve worked very hard, especially on the touring side, which is very important for an electronic band, because it’s very easy to be seen as being studio-fied."

I august 2011 fikk tidligere DM medlem Alan Wilder litt oppmerksomhet da han valgte å legge ut samlingen sin av DM rariteter for salg - tilsammen 415 gjenstander. Det dreide seg om alt fra instrumenter til promoer på CD-R, og gullplater som han hadde mottatt som medlem av bandet. Hvorfor han valgte å selge tingene etter så mange år, sier historien ingenting om.

Denne gullplata mottok Alan Wilder fra Sonet Scandinavia, etter at

Depeche Mode hadde solgt 250.000 eksemplarer av "The Singles 81-85" i Norden.

Alan Wilder har ellers samarbeidet med gamlebandet ved flere anledninger. 17. februar 2010 stod han på scenen i Royal Albert Hall sammen med Depeche Mode, i forbindelse med Teenage Cancer Trust concert. Og i 2011 gjorde han en remix av DM låta "In chains, som var å finne på plata "Remixes 2: 81–11", der DMs gamle hits ble presentert i nye versjoner. Også Vince Clarke som tidligere var medlem av bandet bidro på platene, med en remix av "Behind the Wheel". Norske Røyksopp og Stargate fikk også æren av å delta, med remixer av henholdsvis "Puppets" og "Personal Jesus".

"Remixes 2: 81–11" fra 2011.

Depeche Mode gikk fra å bli hyllet på denne coverplata, til å være med å hylle et annet band: U2. I forbindelse med 20 års markeringen av utgivelsen av albumet "Achtung Baby" ble det gitt ut en tribute plate kalt "AHK-toong BAY-bi". Depeche Mode valgte å tolke låta "So Cruel".

Vince Clarke og Martin Gore var med og startet Depeche Mode, og de hadde kjent hverandre siden de var små. Men etter at Vince Clarke forlot Depeche Mode i 1981 har ikke de to profilerte musikerne hatt så mye med hverandre å gjøre, inntil de i 2011 ble enig om å spille inn et album sammen. 

Det var Vince som hadde ideen til samarbeidet, da han trengte noen til å hjelpe seg med å lage en techno plate, og da tenkte han på sin tidligere kollega i Depeche Mode. 

Vince Clarke: "Jeg hadde hørt på en del minimalistisk dance-musikk og blitt ordentlig fascinert. Jeg skjønte at jeg trengte en samarbeidspartner, og så tenkte jeg at jeg måtte snakke med Martin."

Vince Clarke og Martin Gore i 2012.

Gore var overrasket over mailen, men takket ja til tilbudet. De to jobbet i hvert sitt studio, og kommuniserte med hverandre pr mail, helt til albumet var ferdig. 12. mars kunne elektro/techno fans glede seg over albumet "SSSS". For anledningen kalte de to seg VCMG (Vince Clarke, Martin Gore).

Musikalsk lå "SSSS" langt unna Erasure eller Depeche Mode, noe som også nok var meningen. Plata var minimalistisk repeterende, techno-inspirert. Og fungerte nok best som dansemusikk, evt. som bakgrunnsmusikk.

"SSSS": VCMG

Mens Martin Gore var opptatt med å gi ut album og singler sammen med Vince Clarke, benyttet David Gahan anledningen til å stille opp i en reklamefilm for Volkswagen Golf. Filmen var av det fornøyelige slaget, der forskjellige mennesker satt i en Golf mens de hørte på forskjellige versjoner av Depeche Modes 1984 hit "People are People". Fra Johnny Cash inspirert country, til barnesang, til techno versjon. Mottoet for reklamen var "You need to know people to build Das Auto".

David Gahan i en Volkswagen Golf reklame.

NRK "Lydverket" var i mange år et av de mest populære norske musikkprogrammene, og i november 2012 kunne folk som så programmet glede seg over en glitrende coverversjon av Depeche Modes "Ice Machine" fra 1980. Låta var et samarbeid mellom kritikerroste Susanne Sundfør og elektrogutta i Røyksopp. I deres tolkning fikk "Ice Machine" et storslagent, sfærisk preg som fans av Depeche Mode falt for (ikke minst Webmaster). Den ble umiddelbart en hit på Youtube, der også mange britiske fans av bandet skrøt av de norske artistene.

Røyksopp og Susanne Sundfør gjorde en flott tolkning av DM låta "Ice Machine" i 2012.

I 2012 var det gått 3 år siden Depeche Mode var ute med et album. Så det skapte forventninger da David Gahan i mars 2012 i et intervju kunne avsløre at bandet hadde spilt inn demoer av 20 låter, og at en ny Depece Mode plate ville bli spilt inn snart, med Ben Hillier og Martin Gore som produsenter. 

Depeche Mode i studio.

23. oktober ble dette fulgt opp med en pressekonferanse i Paris, der Martin, David og Andrew offisielt kunne fortelle at en ny plate var under innspilling, og at de i 2013 ville dra ut på en ny turne - med start i Nice, Frankrike, 4. april. Også Israel, Russland og Nord-Amerika stod på turnelista, i tillegg til mange europeiske land. Dette ga håp om at Depeche Mode igjen ville finne veien til Norge. Og 12. april 2013 kunne Depeche Mode på sin hjemmeside og Facebook-side fortelle at også Norge ville bli besøkt på turneen. Med konsert på Telenor Arena (utenfor Oslo), 13. desember 2013. "The Delta Machine Tour" skulle avsluttes 24. februar 2014, i Łódź, Polen. De ville da gjennomført 78 konserter på turneen. Senere ble det lagt til flere spillesteder, slik at DM gjennomførte utrolige 106 konserter på sin turne. 

12. april 2013 ble dette bildet lagt ut på Depeche Modes Facebook side.

På pressekonferansen i Paris fortalte Martin at Flood ville mikse plata - som hans første samarbeid med DM siden "Songs of Faith and Devotion". Også svensken Christoffer Berg ble hyret inn til å hjelpe til på innspillingen, som programmerer. Han hadde tidligere jobbet med The Knife, Fever Ray og Torpedo feat. Justin Timberlake.

David Gahan på pressekonferansen i Paris.

11. desember 2012 ble det kjent at den nye plata kom til å bli gitt ut på Columbia Records, både i Europa og ellers i verden. Som nevnt ble bandets forrige plata gitt ut på Warner. Selv om plata ble gitt ut på Columbia Records hadde man valgt å merke plata med Mute records logoen, enda det var mange år siden Depeche Mode hadde gitt ut plater på det selskapet.

19. desember kunne Depeche Mode glede sine fans på Facebook med dette 'julekortet' :

24. januar 2013 kungjorde Depeche Mode at datoen for utgivelsen av albumet var satt til 26. mars, og at den ville få navnet "Delta Machine". På Facebook var det et tydelig stolt band som skrøt av den nye plata.

Martin Gore : "I want people to feel good about listening to this record, to get some kind of peace. It’s just got something magical about it."

David Gahan: "I can’t wait for all of our fans to hear it."

I 2013 var Depeche Mode tilbake med et nytt album, kalt "Delta Machine".

På Facebook siden fortalte de også at den første smakebiten fra albumet - "Heaven" -  ville være tilgjengelig 1. februar. Med unntak av Storbritannia der den av en eller annen grunn ikke ble lagt ut for salg før 18. mars. Den digitale utgaven av singelen var nedlastbar allerede 31. januar. Og det var mulig å lytte til både "Heaven" og "Angel" på ulike nettsteder. 

"Heaven" var en stemningsfull låt med et akustisk preg som man ikke hadde hørt siden "Songs of Faith and Devotion". Den kunne tildels minne om den gospelaktige "Condemnation" fra nevnte plate. Martin L. Gore: "‘Heaven’ was written on a piano. I had all the chords and everything all worked out on the piano and the whole vocal melody and the lyrics worked out before I went anywhere near a computer."

Videoen til låta ble spilt inn i The Marigny Opera House, i New Orleans - en tidligere katolsk kirke. Videoen som ble produsert av Timothy Saccenti var inspirert av filmen "The Tree of Life" (2011). David Gahan: ""Mainly it's a performance video, which we haven't done in a long time."

Salgsmessig ble ikke "Heaven" noen større suksess, selv om 2. plass i Tyskland, og 1. plass i Ungarn var bra.

  

Fra innspillingen av videoen til "Heaven".

Tracklista på "Delta Machine" var denne :

1. "Welcome to My World" 
2. "Angel" 
3. "Heaven" 
4. "Secret to the End" 
5. "My Little Universe" 
6. "Slow" 
7. "Broken" 
8. "The Child Inside" 
9. "Soft Touch/Raw Nerve" 
10. "Should Be Higher" 
11. "Alone" 
12. "Soothe My Soul" 
13. "Goodbye" 

Deluxe-utgaven av plata inneholdt ytterligere 4 spor: "Long Time Lie", "Happens All The Time", "Always", og "All That's Mine".

"Delta Machine" fikk gjennomgående hyggelig omtale da den ble anmeldt i avisene rundt om. Både VG og Dagbladet ga den terningkast 4. VG: "Det gråtes, det pules, det tenkes på døden, det gråtes mer. Mange fine, stygge analogsynthlyder. Ingen forsøk på å «modernisere» seg. Fire-fem aldeles akseptable sanger."

Salgsmessig ble albumet en kjempesuksess, med 1. plass i land som Østerrike, Belgia, Kroatia, Tsjekkia, Danmark, Estland, Tyskland, Ungarn, Italia, Polen, Russland, Sverige, og Sveits. I USA ble det 6. plass, i Storbritannia 2. plass, og i Norge 2. plass.

 Depeche Mode, slik de ble avbildet i et av mange

bandbilder som fulgte med i coveret på "Delta Machine".

13. april ble David Gahan intervjuet i det populære TV-programmet "God kveld Norge" på norsk TV2. Her fortalte han om oppveksten sin, det å være far til tre barn, og narkotikamisbruket, som anså som et tilbakelagt stadium. 

TV2: "Du har sagt at du tok dop for å rømme fra virkeligheten?"

David Gahan: "Jeg vet ikke om jeg prøvde å rømme, men som de fleste tenåringer kom jeg til et punkt der jeg ble introdusert for alkohol og lignende. Det var morsomt, men som med det meste – hvis du tar for mye er det ikke morsomt lenger. Hadde det funket ville jeg tatt det ennå. Det gjorde det ikke."

Det var en humørfylt og oppriktig David Gahan folk fikk se på "God kveld Norge" på TV2.

I tillegg til "Heaven" ble også "Soothe My Soul" og "Should Be Higher" gitt ut som singler fra "Delta Machine". Førstnevnte gikk til topps i Ungarn.

I forkant av verdensturneen gjorde Depeche Mode en spesialkonsert i Wien, Østerrike - en konsert som fansen kunne følge live via internett. Siste konsert på turneen ble holdt i Moskva, 7. mars. I stedet for Łódź i Polen, slik tidligere nevnt. Med seg på på turneen hadde DM keyboardisten Peter Gordeno - en mann som hadde fulgt dem på turne siden 1998, og den østerrikske trommeslageren Christian Eigner. Sistnevnte hadde spilt med bandet siden 1997.

Konserten de gjorde i Berlin 25. og 27. november 2013 ble filmet av Anton Corbijn, og gitt ut som CDen/DVDen "Depeche Mode Live In Berlin", 14. november 2014.

Underveis på turneen var mottagelsen fra publikum og presse, varierende. Også foran de 11.000 som hadde funnet veien til Telenor Arena 13. desember startet Depeche Mode med en skuffende framføring. Men i løpet av showet virket det som de våknet, særlig da de valgte å fokusere på klassikere som "Behind The Wheel", "A Pain That I'm Used To", "A Question Of Time", og "Never Let Me Down Again". Dagbladets anmelder (og forfatter) Tore Renberg beskrev endringen som skjedde underveis på en god måte: "Brått sto bandet vårt på scenen. Brått regnet det diamanter. Klassikeren 'Behind the Wheel' slo ut i hallen og snudde konserten. Plutselig var lyden definert. Plutselig var bandet i flammer. Det samme var hallen. Og det samme var hjertene våre. Skitten og mørk og dragende elektro. Dunkle følelser. Erotikk og sleaze. Frigjøringen. Dette er et av verdens beste band. Dette er bandet vi elsker.

Herfra og ut var det en knallsterk konsert hvor Gahan skinner som den elektroguden han er. En råflott versjon av 'A Pain That I´m Used' to, råskinnet 'A Question of Time', vidundervakre 'Enjoy The Silence', elektroblues-slageren 'Personal Jesus', oldtimeren 'Just Can´t Get Enough', og selvsagt den store finalen: 'Never Let Me Down Again'."

Renberg ga konserten terningkast 4. VG skrøt av Gahan og co., men mente Telenor Arena var dårlig egnet som konsertlokale.

Depeche Mode i Telenor Arena i 2013.

I mars 2014 fikk Depeche Mode prisen for "Best International Group – Rock/Pop" på ECHO Awards i Tyskland.

Etter utgivelsen av "Delta Machine" og den påfølgende turneen valgte Martin å sette av tid til å spille inn sitt 3. soloalbum, og det første med egenkomponerte låter. Plata som fikk navnet "MG" ble spilt inn på Electric Ladyboy i Santa Barbara i California, mellom mars 2014 og februar 2015. "MG" bestod utelukkende av instrumentale komposisjoner. Årsaken til det var at Martin hadde skrevet flere instrumentaler for albumet "Delta Machine". Men disse ble det ikke plass til, verken på enkel-CDen eller den doble Deluxe-utgaven. Etter anbefaling fra en venn valgte han å gi ut et soloalbum med kun instrumentale låter. Martin Gore: "When I was writing for the 'Delta Machine' Depeche Mode album, I wrote about four or five instrumentals that we ended up not using, because me and Dave had so many songs written for the album that even the deluxe edition was fairly long. So I had all these instrumentals that didn’t have a home, and a friend of mine said, 'Have you thought about making an instrumental album?' And at the time I really hadn’t. The more I thought about that, the more I liked the idea."

"MG" var mye mer industriell i lydbildet, og mindre kompleks enn noe DM album. Selv om plata var må kunne sies å være lite tilgjengelig solgte den bra da den ble gitt ut 24. april 2015. Med 7. plass i Tyskland, 50. plass i Storbritannia, og listenoteringer mange andre steder i Europa. Det ble også gitt ut en "MG Remix EP" i oktober. 

Martin Gore i 2015.

Parallelt med innspillingen av "MG" tok Martin seg også tid til å gifte seg pånytt, denne gang med den amerikanske modellen og skuespilleren Kerrilee Kaski. De to ble gift i Ina Soltani i Los Angeles i juni 2014. I februar 2016 ble paret foreldre til Johnnie Lee. Dette var 4. gang Martin ble far. Fra før hadde han to døtre og en sønn.

I januar 2015 var Martin tilstede på musikkmessen NAMM Show i Anaheim, L.A. Her var han spesielt interessert i å se på det nyeste av Moog synthesizere og annet teknisk utstyr. Men opplevde å bli nedrent av fans i stedet, som ville ta selfie sammen med ham.

Mens Martin var opptatt med soloplate og familieforøkelse, jobbet David Gahan med den britiske elektroduoen Soulsavers. I 2012 hadde David deltatt som gjestevokalist på bandets 4. album "The Light the Dead See". I 2015 var David blitt en mer integrert del av bandet, der han både bidro som låtskriver og sanger. Så da de samme år ga ut albumet "Angels & Ghosts" var bandnavnet endret til David Gahan & Soulsavers. Musikken var elektronisk melodiøs, med innslag av gitar. Ikke så langt unna mye av det Depeche Mode har gitt ut på plate. Salgsmessig ble "Angels & Ghosts" en suksess med topp 10 plasseringer i land som Italia, Tyskland, Polen, Sveits og Belgia. I Storbritannia ble det 27. plass. David har også gjort flere konserter sammen med Soulsavers. David har også deltatt på plate med band som frYars og SixToes.

"Angels & Ghosts" med David Gahan & Soulsavers.

Andrew Fletcher har gjort lite ut av seg musikalsk, både som medlem av Depeche Mode og under eget navn. Men høsten 2015 dro han ut på en mindre europeisk turne - som D.J. En interesse han har hatt mye glede av når han ikke har vært opptatt med Depeche Mode eller investeringer.

Høsten 2015 var både David, Martin og Andrew fokusert på å komme igang med innspillingen av en ny Depeche Mode plate. 11. oktober 2016 holdt de en pressekonferanse i Milano, Italia, der de fortalte om den nye plata de jobbet med. Den kom til å få navnet "Spirit", og den ville bli fulgt opp med en "Global Spirit Tour". Martin ønsket ikke å si så mye om selve innspillingen ettersom de var midt opp i den, og plata ikke ville være ferdig før våren 2017.

Andrew, David og Martin på pressekonferansen i Milano.

"Spirit" var produsert av James Ford som tidligere hadde produsert Arctic Monkeys, Mumford & Sons, og Foals. Ford tilhører en ny generasjon av produsenter med en bakgrunn ulik den tidligere DM har hatt. "Spirit" ble produsert i Martins hjemby Santa Barbara og New York.

DM billedgalleri (115 bilder):

 

 

 

                               
Speak and Spell

1981

A Broken Frame

1982

Construction Time Again

1983

Some Great Reward

1984

Black Celebration

1986

Music for the Masses

1987

Violator

1990

Songs of Faith and Devotion

1993

Ultra

1997

Exciter

2001

Playing the Angel

2005

Sounds of the Universe

2009

Delta Machine

2013

Et utvalg av andre  Depeche album

  1984 People Are People
1985 Catching Up with Depeche Mode 
1989 101 Live Depeche Mode Singles 7-12 
1993 Songs of Faith and Devotion Live 1993 Interview 1998 Remix Collection Vol. 1 
1998 Remix Collection Vol. 2 
1998 Singles 86>98
1998 Singles Box, Vol. 1 
1998 Singles Box, Vol. 2 
1998 Singles Box, Vol. 3 
1998 Singles 81>85 
1998 Remix Collection, Vol. 3 
2004 Singles Box, Vol. 5 
2004 Singles Box, Vol. 6 
2004 Singles Box, Vol. 4
Singles Box: 18 CDs
2004 Remixes 81-04 [3-CD Set]
2006 The Best of Depeche Mode, Vol. 1
   
       
 
 

1. A  Broken Frame

 2. Black Celebration

 3. Violator

 4. Construction Time Again

 5. Music for the Masses

 6. Playing the Angel

 7. Speak & Spell

 8. Songs of Faith & Devotion

 9. Some Great Reward

10. Ultra

 

1. Everything Counts

 2. Enjoy the Silence

 3. People are People

 4. Shake the Disease

 5. Never let med Down Again

 6. A Question of Lust

 7. My Secret Garden 

 8. Just Can't get Enough

 9. Master and Servant

10. The Sun & the Rainfall