Robert James Smith: Født 21. april 1959, Blackpool, England

Porl Thompson (Paul Stephen Thompson): Født 8. november 1957, Wimbledon, London, England

Laurence Andrew "Lol" Tolhurst: Født 3. februar 1959, Horley, England

Simon Jonathan Gallup: Født 1. juni 1960, Duxhurst, England

Michael Stephen Dempsey: Født 29. november 1958, Salisbury (nå Hahare) Zimbabwe

Boris Williams: Født 24. april 1957, Versailles, Frankrike

Roger O'Donnell: Født 29. oktober 1955, London, England

Perry Bamonte: Født 3. september 1960, London, England

Matthieu Aiden Hartley: Født 4. februar 1960, Smallfield, England

Clifford (Andy) Leon Anderson: Født 30. januar 1951, London, England

Jason Cooper: Født 31. januar 1967, London, England

Philip Carden Thornalley: Født 5. januar 1960, Warlington, Mildenhall, Suffolk, England 

The Cure var et av mange band som hadde sitt utspring i 70-tallets engelske pønkscene. Men der andre new wave band raskt gikk tom for ideer, klarte The Cure å engasjere og fornye seg gjennom både 80- og 90-tallet. Anført av den karismatiske Robert Smith bygget bandet opp en stor tilhengerskare på begge sider av Atlanteren. Musikken var gotisk og mørk, men til tider også lett og fengende. Noe som gjorde The Cure til et singel band, like mye som et album band. De var også lett å kjenne igjen pga. Robert Smith klagende stemme.

Robert Smith

Robert Smith var født i badebyen Blackpool, nordøst i England. Her bodde han sine første 4 år sammen med broren Richard og søstrene Margaret og Janet. Robert var nest yngst av barna. Foreldrene het Alex og Rita Smith. Roberts første minne fra barndommen, er at han sitter på stranden i Blackpool og passer på lillesøsteren Janet. Robert: "I remember having to sit on that beach and look after my little sister Janet. She used to eat sand and sandworms." Et annet barndomsminne hos Robert er da han ankommer London sammen med familien, ombord på et damptog. Robert: "Steam trains! That dates me, doesn't it?"

En ung Robert på stranden i Blackpool sammen med moren Rita.

Roberts oppvekst var preget av familiens katolske tro.

Senere flyttet familien til Horley, Surrey, helt sør i England. Her bodde de i et hus med egen hage. I hagen anla faren en fiskedam. Det var også et stort kastanjetre her som Robert pleide å klatre opp i. Og det var noe bjørnebærbusker her som Robert pleide å gjemme seg i. Robert: "There was a wild bit with brambles which I used to live in."

Robert Smith i hagen hjemme i Crawley.

Nabogutten het Kevin, og ifølge Robert han var en skikkelig ramp. Sammen pleide de to å kaste steiner på bilene som kjørte forbi. Skolegang fikk Robert først på St. Francis Primary school. En skole som lå i nabobyen Crawley. Og til Crawley flyttet Robert og familien i mars 1966, da Robert var 6 år.

På St. Francis ble Robert kamerat med Laurence Tolhurst. Lol, som han gjerne ble omtalt som, ble senere med i The Cure sammen med Robert. Lol bodde i nabogata, og de to pleide å sitte på samme buss på vei til skolen.

Et senere bilde av Laurence Tolhurst.

Men i starten var det ikke noe hjertelig forhold mellom de to guttene. Robert: "He (Lol) made no impression on me whatsoever. He remembers me though –  not very favorably."

Interessen for gitar fikk Robert gjennom sin 13 år eldre bror Richard. Som 8 åring begynte han å klimpre på gitaren. Men det skulle gå mange år før han tenkte seriøst på å bli musiker. Robert: "Richard was 13 years older than me, and taught me a few basic chords on my guitar. But I didn't have any dreams of being anything at that age."

Robert med sin 13 år eldre bror Richard. Robert: "I wore sunglasses all the time for about three'

years – thought it was really cool. This was when I was beginning to go a bit funny."

I 1970 ferierte Robert med familien to måneder i Irland. Her bodde de på stranden, og livnærte seg på fisk. Robert: "We camped on the beach for about two months of fishing and drinking Guinness."

En 11 år gammel Robert med langt hår. Robert: "After that I had phenomenally long hair."

Etter å avsluttet St. Francis Primary school, begynte Robert på Notre dame Middle school. En skole med en liberalistisk tankegang, og et litt avslappet forhold til disiplin. Robert: "Notre dame had a very free thinking establishment with open plan classrooms and stuff. It was hilarious (veldig morsomt), we really abused it (misbrukte det). One day I wore a black velvet dress to school for a dare. It was the first time I got beaten up  – by four kids on the way home."

På Notre Dame ble Robert kjent som en målbevisst ung mann med sterke meninger. Bl.a. holdt han appeller blant elevene til støtte for en homofil lærer som hadde mistet jobben pga. sin legning. Og han ble allerede på barneskolen kjent for sine svarte klær.

Sin første konsertopplevelse fikk unge Robert som 10 åring da storebroren Richard tok ham med på Isle of Wright festivalen der Jimi Hendrix spilte. Dessverre fikk han kun høre og ikke se Hendrix, da broren låste ham inn i et telt, mens han selv var ute på sjekkern med en jente. 

Da Robert var 12 ble han oppslukt av rocken, noe som gikk utover skolen. Forbildene var The Beatles, Nick Drake, Jimi Hendrix og David Bowie. Den første plata han kjøpte seg var "Ziggy Stardust" med David Bowie.

På denne tiden begynte han på St. Wilfrid's secondary school i Crawley( senere St. Wilfrid's Catholic Comprehensive school). Det meste av tiden gikk med til å spille fotball. Robert var og er svært interessert i fotball, og da særlig favorittlaget Queens Park Rangers.

Etter hvert fikk han mindre tid til fotball, da musikken ble viktigere for ham. En annen interesse som etter hvert opptok tid, var jenter. Nærmere bestemt Mary Poole. Robert traff henne da han var 14 år gammel. Hun ble regnet for å være den peneste jenta på skolen. Ihvertfall syntes Robert det. De to gikk i samme dramaklasse, og en dag skulle alle i klassen velge ut en de ønsket å samarbeide med resten av semesteret. Robert gikk da bort til Mary, og spurte henne om de to skulle jobbe sammen. Noe hun sa ja til. Robert: "I just walked over – it was about the bravest thing I'd ever done, and I was thinking 'if she says no I'll be heartbroken, but if I don't, somebody else is going to ask'. And she said yes, thankfully." Sammen fant de på mye rart. Bl.a. pleide de å gå inn på gutte - og jentetoalettet sammen. For å høre hva det ble hvisket om på de andre avlukkene.

Robert og Mary har holdt sammen i alle år. Til tross for Roberts turbulente liv som musiker. I 1988 ble de to gift. Cure klassikerne "Charlotte Sometimes" og "Love song" er dedisert til henne. Mens Robert senere gjorde karriere som popstjerne, jobbet Mary som lærer for handikappede barn.

Mary Poole og Robert Smith på et bilde fra 1986. Foto: Richard Bellia (link).

Sitt første band dannet Robert i 1972, da han var 14 år gammel. Her spilte også broren Richard, søsteren Janet, og noen venner av Richard. De kalte seg The Crawley Goat Band. Deretter ble han med i skolebandet The Group. Robert: "We called it 'The Group' because we were the only one at school, so we didn't need a name."

I desember 1972 ble Robert med i bandet The Obeliks sammen med Michael Dempsey (gitar), Laurence Tolhurst (trommer), Marc Ceccagno (gitar) og Alan Hill (bass). Smith spilte piano. Alle 5 var elever ved St. Wilfrid's. Sin første opptreden hadde de for elevene på Notre Dame Middle School.

I januar 1976 sluttet Lol Tolhurst og Alan Hill i The Obeliks, og inn kom Martin Creasy (vokal), og to andre venner av Smith fra St. Wilfrid's. De endret da navn til Malice. Bandet pleide å øve i St. Edward's Church Hall. Musikken de spilte var "sub-metal punk", selv om de også gjorde coverversjoner av David Bowie, Jimi Hendrix og Alex Harvey. Malice gjorde en konsert på St. Wilfrid's, der de på forhånd hadde presentert seg som et jazzorkester. De tok 25 pence i inngangspenger, og solgte 150 billetter. Konserten endte i opptøyer, og like etterpå ble Robert utvist fra skolen. Robert: "I was told I was an undesirable (uønsket) influence and expelled. I got reinstated, though  – I got taken back but they never aknowledged I was there. It was hilarious."

I april 1976 hadde både Roberts to venner, Martin Creasy, og Marc Ceccagno sluttet i Malice. Ceccagno dannet i stedet jazz-rock bandet Amulet. Inn kom Lol Tolhurst, som siden sist hadde lært seg å spille trommer (av Michael Dempsey). Også Porl Thompson ble medlem av Malice.

Robert kjente Porl fra musikkforretningen L & H Cloake (den eneste i Crawley), der han pleide å handle plater. Også Roberts søster Janet jobbet i denne forretningen. Og Porl og Janet var på den tiden kjærester. Porl ble etter hvert svogeren til Robert, da han giftet seg med Janet Smith. Sammen fikk de 4 barn. Porl ble et sentralt medlem av The Cure på 80-tallet. På "4:13 dream" fra 2008 var han igjen medlem av bandet.

Porl Thompson

For å markere at Ceccagno og Creasy hadde sluttet i bandet endret de navn, fra Malice til Easy Cure, i januar 1977. Etter en låt Lol Tolhurst nettopp hadde skrevet.

Selv om medlemmene kom og gikk, klarte man ikke å finne noen vokalist til bandet. Flere fikk sjansen til å vise hva de kunne, bla en Gary X som var med i bandet en kort periode i mars 1977. Han ble erstattet med en Peter O'Toole. Besetningen med Peter O'Toole, Robert Smith, Porl Thompson, Michael Dempsey, og Lol Tolhurst gjorde sin første konsert sammen 24. april 1977 på Saint Edward's Hall i Crawley, Sussex. Senere spilte de fast på en pub kalt The Rocket. 

The Easy Cure i 1977 med Peter O'Toole, Robert Smith, Porl Thompson,

Michael Dempsey, og Lol Tolhurst (foran).

Samme måned spilte de 5 inn en demo i huset til Roberts foreldre. De deltok også i en talentkonkurranse som de vant, der premien var en platekontrakt med det tyske plateselskapet Ariola-Hansa, i tillegg til 12.000 kroner. Kontrakten ble undertegnet den 18. mai 1977. Pengene de fikk ble brukt til innkjøp av instrumenter. 

På denne tiden levde Robert på sosialen, men etter 8-9 måneder ble trygdeytelsene hans stoppet. Robert: "They stopped my money. So I thought 'now's the time to make a demo and see what people think'."

I september valgte sanger Peter O'Toole å slutte i bandet for heller å bo på en Kibbutz (landbrukskollektiv) i Israel. I stedet for å bruke tid på å finne en ny sanger, valgte Robert å ta over som vokalist i bandet. Noe mange Cure fans nok er glade for. 

I oktober spilte Easy Cure inn demoer for Hansa i SAV studios London. Blant låtene de spilte inn var "Killing An Arab". Parallelt med dette gjorde de spillejobber. Musikken de spilte var tydelig inspirert av pønkrocken som var populær på den tiden. 19. februar 1978 spilte de på The Rocket med Lockjaw som supportband. Lockjaw hadde en Simon Gallup i besetningen. 

Hansa records var ikke fornøyd med låtene de hadde spilt inn, og foreslo at de heller burde gjøre coverversjoner. Dette avslo Smith og co. Og i mars 1978 ble kontrakten med selskapet sagt opp. I april ble Porl Thompson droppet fra bandet (han ble senere tatt inn igjen). Årsaken var at Robert ikke  syntes Porls gitarspill passet til det minimalistiske lydbildet Easy Cure prøvde å skape.

 I den anledning endret de navn (igjen) til The Cure, da Robert syntes Easy Cure ga assosiasjoner til hippie bevegelsen og amerikansk vestkyst. Men Robert var ikke helt fornøyd med The Cure navnet heller. I senere intervjuer har han sagt at navnet er det verste med bandet. 

Den siste konserten som The Easy Cure gjorde Smith og co, den 22. april 1978.

The Cure så dagens lys i april 1978. Bandet bestod da av trioen

Robert Smith, Michael Dempsey og Lol Tolhurst.

Sin første konsert som The Cure gjorde de tre 18. mai 1978. Og 27. mai gjorde de sin første studioinnspilling i Chestnut studios, Sussex. En demo fra denne innspillingen ble sendt til forskjellige plateselskaper. Denne demoinnspillingen ble i 2004 gjort tilgjengelig på Deluxe versjonen av "Three Imaginary Boys".

13. september 1978 skrev The Cure kontrakt med det nyopprettede selskapet Fiction. Fiction var ledet av tidligere talentspeider hos Polydor records, Chris Parry. Og Polydor skulle fungere som distribusjonsselskap for Fiction. Parry hadde vært imponert over bandet en stund, og var glad for å ha dem på sitt nye selskap. 

Den første Cure utgivelsen så dagens lys 22. desember 1978, da "Killing An Arab" ble gitt ut. Paradoksalt ble den gitt ut på selskapet Small Wonder, da distribusjonsavtalen mellom Fiction og Polydor enda ikke var klar på den tiden. Samarbeidet mellom Fiction og The Cure kom til å vare helt til 2004. 

Singelen fikk mye positiv omtale da den kom ut. Samtidig skapte den debatt, da mange så på den som et uttrykk for rasisme. Noe bandet selv benektet på det sterkeste. Tittelen var inspirert av boken "The Stranger" skrevet av Albert Camus. Robert hadde nettopp lest boken da han skrev låta, i 1965. I "The Stranger" blir en algerier drept på en strand, uten noen foranledning. I "Killing An Arab" ble dette til tekstlinjen: "'You can turn and walk away or I can fire the gun/ Staring at the sky, staring at the sun/ Whichever I choose, it amounts to the same/Absolutely nothing/I'm alive, I'm dead/I'm the stranger/Killing an Arab.''

The Cures første singel "Killing an arab" fra 1978 gitt ut på Small wonder.

Den har i årene etter vært en belastning for Cure, pga. anklagene om at den

var et uttrykk for fiendtlighet overfor arabere. 

Da singelen ble gitt ut pånytt i 1979 på Fiction, var det lagt med en sticker som fortalte at singelen ikke var rasistisk ment. 

22. desember 1978 spilte The Cure på julebordet til et firma kalt Upjohn. Årsaken til at de gjorde det var at faren til Robert jobbet der. Hva farens arbeidskolleger syntes om sønnens musikk, vet man ikke.

Bandbilde fra 1979, tatt på Clapham Common (sør-London) .Robert: "We didn't

have any notion of pop stardom. We were very careful to cultivate a non-image."

Mellom 1978 og 1979 gjorde The Cure også flere opptredener på Peel sessions (BBC). Opptak herfra ble i 1988 gjort tilgjengelig på plata "The Peel sessions". "Killing an arab" ble gitt ut på singel pånytt i 1988, der opptakene var gjort hos John Peel.

Peel sessions

5. mai 1979 ble bandets debutalbum "Three Imaginary Boys" gitt ut. Men Smith og co. var alt annet en fornøyd med resultatet. Verken låtene, som de følte ble for lette og for poppete. Eller det rare coveret med kjøleskapet, støvsugeren og lampa, var slik de hadde ønsket. Det verste ifølge Smith var at de hadde tatt med en coverversjon av "Foxy Lady" (Jimi Hendrix), som de kun hadde spilt for moro skyld på lydsjekken. Som den eneste Cure låta noensinne ble den sunget av noen andre enn Robert Smith (bassist Michael Dempsey). Fiction mente en coverversjon ville hjelpe på interessen for plata. "Killing an Arab" var imidlertid ikke med på plata.

Fiction eier Chris Parry var også den som produserte plata. Men pga. misnøyen med lydbildet fikk han ikke sjansen til å produsere flere plater med bandet. Mike Hedges var lydtekniker på plata, og kom senere til å ta over jobben som produsent for bandet. Låtene på plata ble skrevet av bandmedlemmene i felleskap. 

Coveret til "Three Imaginary boys".

I ettertid er det helt tydelig at denne platen står for seg selv i Cures diskografi. Da platene som kom i årene etter hadde et dystrere, mer gotisk lydbilde. Denne er gjerne omtalt som pop punk. 

Fra mai til juli 1979 var bandet ute på turne i Storbritannia for å promotere albumet. De gjorde også noen festival opptredener i Belgia og Nederland. Kritikerne likte plata, men dessverre solgte den ikke all verden. I juni 1979 ble "Boys don't Cry" gitt ut på singel, og den ble en mindre hit i U.S.A. Låta var ikke å finne på debutalbumet, til skuffelse for de som trodde det. Med årene har "Boys don't cry" blitt en av de mest kjente Cure låtene, og den ble gitt ut på singel pånytt i 1986.

I august til oktober dro The Cure på turne som oppvarmingsband for goth bandet Siouxsie & the Banshees. Med besøk i Storbritannia og Nederland. Denne turneen tok en uventet vending da Robert Smith måtte av over som gitarist i The Banshees, etter at John McKay plutselig sluttet i bandet. Smith måtte dermed gjøre to opptredener pr. kveld.

Da turneen var ferdig fikk Michael Dempsey sparken i The Cure. Årsaken var at Dempsey hadde store samarbeidsproblemer med Robert Smith. Smith likte heller ikke basspillet til Dempsey som han mente var for enkelt. Han ønsket mer intrikat basspill. Dempsey hadde også uttalt seg negativt i forhold til låtene Robert skrev for det neste albumet.

Dempsey ble deretter med i skotske The Associates. Han hadde også spilt med bandet tidligere, da også de var på Fiction. Associates hadde også vært oppvarmingsband for The Cure. Med sin teatralske post pønk var det likhetstrekk mellom Cure og Associates.

Michael Dempsey. Foto: Richard Bellia (link).

Dempsey ble likevel med på bandets neste singel "Jumping someone else's train". Og han deltok i videoen til "Boys don't cry", da låta ble gitt ut pånytt i 1986. Som erstatning for Dempsey kom eks. Mag Spys og Lockjaw medlemmene Simon Gallup (bass) og Matthieu Hartley (keyboard) inn i bandet. Gallup kjente Cure fra tiden i Lockjaw (som hadde vært oppvarmingsband for dem). Hartley forlot imidlertid The Cure allerede året etter. Robert: "Matthieu lasted a year. We didn't get on, and he thought 'Faith' was too sombre (skummel) and doomy."

Simon Gallup kom derimot til å bli det mest markante medlemmet av The Cure, sammen med Robert Smith og Lol Tolhurst. Der han mer eller mindre har holdt det gående i hele bandets levetid. 

Simon Gallup har i mange år vært et av de mest sentrale medlemmene av The Cure.

Simon vokste opp i Duxhurst, England som den yngste av seks søsken. Foreldrene hans het Bob & Peg. Han har med årene vært gift to ganger, første gang med Carol Thompson, lillesøsteren til Porl Thompson (som igjen var gift med søsteren til Robert Smith). 

Den nye utgaven av The Cure gikk igang med innspillingen av det neste Cure albumet. Men parallelt med dette var bandmedlemmene opptatt med et hobbyprosjekt kalt Cult Hero, hvor også eks. medlem Michael Dempsey, og venner og familie av The Cure var med. Sangeren i bandet het Frankie Bell, han var ellers lokal postmann i Crawley. Sammen ga de ut singelen "I'm a cult hero" i november 1979.

Singelen "I'm a cult hero" med postmann og sanger Frankie Bell på forsiden av plata.

Låta er å høre på "Deluxe edition" av "Seventeen seconds" som kom i 2005. Singelen ble også gitt ut i Canada og New Zealand, da med B side låta "I dig you" på A siden. 

I 1980 mens bandet var opptatt med innspillingen av albumet "Seventeen seconds" ble "Three Imaginary Boys" gitt ut pånytt i U.S.A. Denne gang under navnet "Boys don't Cry", og med nytt coverbilde. Dvs. bildet med pyramiden og palmene var også å finne på innercoveret av "Three Imaginary boys". Viktigere var det at singlene "Killing an arab", "Boys don't cry" og "Jumping someone else's train" var med på plata. Den klarte ikke å markere seg på listene der borte, men bidro til å skape interesse rundt bandet.

I april 1980 ble "Seventeen seconds" gitt ut, med Mike Hedges som produsent på plata. Alle låtene var blitt til i samarbeid mellom bandmedlemmene.  Og det mørke, gotiske lydbildet bandet kom til å bli kjent for i årene som kom, fikk sin start her. De fleste låtene var atmosfærisk og stemningsfulle. Ikke minst takket være Matthieu Hartleys keyboardspill. Som om de var soundtrack til en eller annen film. Bruken av synthesizere var nytt på dette albumet i forhold til forgjengeren. Enkelte syntes det ble vel dystert og depressivt, og en musikkritiker omtalte plata som: "sad Cure, sitting in cold rooms, watching clocks". Ellers var de fleste kritikere fornøyd med plata, da de mente bandet representerte noe nytt og spennende. Salgsmessig gikk det bra med en 20. plass i Storbritannia, noe som gjør at The Cures gjennombrudd i hjemlandet kan knyttes til utgivelsen av "Seventeen seconds". 

Et senere bilde av The Cure med produsent Mike Hedges i bakgrunnen.

Mastertapen til albumet ble ødelagt noen år senere, da Fiction eier Chris Parry av en eller annen grunn hadde oppbevart den i nærheten av en vaskemaskin. Og på en merkelig måte hadde motoren på vaskemaskinen klart å ødelegge tapen. Så da bandet skulle gi ut en remix plate i 1990, og en deluxe edition av "Seventeen seconds" i 2005, måtte deler av plata spilles inn pånytt. Gallup og Smith måtte da finne fram sine gamle gitarer for å skape et mest mulig autentisk lydbilde. 

Også singelen "A Forest" nådde opp i Storbritannia med 31. plass på singellistene. Låta regnes også av mange som høydepunktet på plata.

Fra den stemningsfulle videoen til "A Forest".

Etter disse plateutgivelsene dro bandet ut på sin første verdensturne. Da den ble avsluttet valgte de å sparke Matthieu Hartley. I likhet med Dempsey var det personlige uoverensstemmelser med de andre som ble brukt som begrunnelse for at han måtte slutte. 

Han fortsatte deretter i lokale band, bl.a. i Fool's dance. Senere har han jobbet i en dyrehage. Han har fortsatt kontakt med Robert Smith. 

I 1981 var bandet klart med nok et album kalt "Faith". Og her videreførte de den gotiske stilen med en enda dystrere atmosfære. I tekstene ga Smith uttrykk for anger, og han stilte spørsmål ved sin (katolske) tro. Med sin kjennetegnende klagende stemme. Mange kritikere gir Smith honnør for tekstene på plata, som noe av det beste han har skrevet. Det gråtonede coveret på plata viser Bolton abbey innhyllet i tåke. Denne kirken kom 7 år senere til å bli åsted for Robert og Mary Pooles bryllup. Coveret illustrerer også på en fin måte den grå stemningen mange fornemmer når de hører på plata. Likefullt er det mange som regner dette som en av de fineste platene Cure har laget. Fra det som kan regnes som bandets klassiske periode. Salgsmessig gikk det også bra med 14. plass i Storbritannia, som var 6. plasser opp i forhold til "Seventeen seconds".

"Primary" og "Charlotte sometimes" ble gitt ut på singel i 1981, der førstnevnte også var å finne på "Faith". "Charlotte sometimes" ble skrevet i en periode der Smith slet med negative tanker i forhold til kjærligheten. Mange mener den er dedikert til Mary Poole, andre mener den er inspirert av boken ved samme navn, skrevet av Penelope Farmer i 1969. Det diffuse bildet på coveret av singelen er tatt av Robert Smith selv, med Mary som motiv.

Singelen "Charlotte Sometimes".

Ingen av disse singelutgivelsene nådde opp i England. 

Helt siden bandet skrev kontrakt med Fiction i 1978 hadde Chris Parry prøvd å gjøre Robert og co. bevisst på viktigheten av det å ha et image. Også pressen hadde gjort et nummer av deres antistil. Så i 1981 valgte Robert Smith å gjøre noe med det ved å ta etter Siouxsie Sioux i Siouxsie & the Banshees. En dame som hadde utviklet sin egen gotisk, teatralske stil. Med bruk av make up og stort rufsete hår fikk Robert Smith et image som han kom til å bli kjent for i årene etter. Og som mange har gjort sitt beste for å kopiere. Goth stilen som hos mange ungdommer verden over er blitt svært vanlig, har hentet mye inspirasjon fra Smith og Siouxsie Sioux. I intervjuer har han blitt spurt hvordan han får håret sitt til å stå opp på den måten det gjør. Smith: "Just intensive back-combing (kamme håret innover mot hodet). No gel, no lard (smult), nothing else."

Klærne han brukte på den tiden fikk han fra butikken Ms Selfridges. Robert: "I used to get all my clothes from there at that stage."

	Robert Smith i 1981 før "forvandlingen".		Forbildet Siouxsie Sioux		Robert Smith etter å ha lekt seg med make upen.

I 1981 gjorde bandet nok en turne. I den forbindelse spilte de inn et soundtrack til sin egen film "Carnage Visors". Filmen ble vist for publikum før bandet kom på scenen. Musikken fra denne filmen er gjort tilgjengelig på nyutgivelsen av "Faith" i 2005. Filmen ble laget av Ric Gallup, bror til Simon Gallup.

Selv om bandet i denne perioden var produktiv med gode plateutgivelser og utstrakt turnevirksomhet, var ikke alt slik det burde være. Robert Smith slet med depresjon og selvmordstanker. Smith: "I didn't see that there was much point in continuing with life". Negative tanker hadde fulgte Smith siden barndommen. Som 14 åring hadde han hatt tanker om det å sitte på et fjell, for deretter å dø.

I tillegg var samtlige medlemmer av bandet på narkokjøret med misbruk av LSD, samt at de drakk alt for mye. Den negative stemningen i bandet var med og preget innspillingen av "Pornography" fra 1982. I ettertid har Smith uttalt at han nesten ikke husker innspillingen av albumet, pga. rusproblemene han hadde på den tiden. Likefullt var det han som produserte plata. Sammen med Phil Thornalley.

Bildet som opprinnelig var tenkt brukt på coveret av "Pornography". Tanken var at de skulle se ut som liket til avdøde Marilyn Monroe, slik det ville sett ut etter å ha ligget på satenglaken i mange år.

"Pornography" ble den mørkeste og mest depressive plata The Cure noen gang kom til å gi ut. Og muligens også den beste. Selv om kritikerne ikke mente det da den kom ut. De syntes lydbildet ble for utydelig og tåkete. Låter som "The Hanging garden", "Siamese Twins" og "One hundred year" har siden vært favoritter hos Cure fansen. "The Hanging garden" ble også gitt ut på singel uten at den solgte noe særlig. Albumet oppnådde en grei 8. plass i England, som det første Cure albumet til å nå topp 10.

På mange måter avsluttet "Pornography" en trilogi i Cures diskografi der det sfæriske, stemningsfulle og depressive var fellesnevnere. På de senere albumene kom Cure til å utvikle lydbildet videre. Album som "Disintegration" (1989) og "Bloodflowers" (2000) kom likevel til å bli sammenlignet med disse platene. 

Den depressive stemningen på plata, og Smiths levesett, gjorde at pressen på denne tiden spekulerte i om han kom til å følge i fotsporene til Ian Curtis. Sangeren i depp bandet Joy Division som døde to år tidligere i 1980.  

I 1981 ble det i U.S.A. gitt ut en dobbel LP kalt "Happily ever after", der albumene "Pornography" og "Faith" var satt sammen.

"Happily ever after"

I 1982 dro bandet også på en turne kalt Fourteen Explicit moments. Og som på turneen i 1980 ble også denne gjenstand for  sterk uenighet mellom medlemmer av bandet. Denne gang var det Simon Gallup sin tur til å havne i unåde hos Robert Smith. Foranledningen til bruddet var at Simon og Robert hadde havnet i slåsskamp med hverandre på en bar i Frankrike etter en Cure konsert. De hadde først kranglet, og slengt stygge kommentarer mot hverandre, da Simon plutselig slo til Robert. 

Etterpå forlot Robert Frankrike, med en beskjed til bandet om at han ikke kom tilbake. Det samme gjorde Simon. De fortsatte imidlertid turneen etterpå. Men da den var ferdig fikk Simon Gallup sparken i bandet.

Robert mente også at de to var sterkt uenig om hvilken retning bandet skulle ta kunstnerisk. Ifølge Robert ønsket Simon å skape enda dystrere og mindre tilgjengelig musikk. Noe som ifølge Robert ville betydd slutten for bandet.Robert: "I just saw it as a dead end. When that happened I thought it was the end. I took a complete break for six months." I det halve året dro han og Mary på lang campingferie sammen.

Uvennskapet mellom de to var så sterkt at det gikk hele 2 år før de pratet sammen igjen. Likefullt ble Gallup hentet tilbake til The Cure noen år senere. Gallup ble i stedet med i Fool's dance sammen med tidligere Cure medlem Matthieu Hartley og to andre musikere. Bandet kom til å bestå noen år, men Gallup bidrag skulle vise seg å bli minimalt. 

Fool's Dance med tidligere Cure medlemmer Simon Gallup og Matthieu Hartley.

Lol Tolhurst ble flyttet fra trommer til keyboard da Gallup sluttet, mens Phil Thornally som hadde vært med og produsert "Pornography" ble med som bassist i bandet. I tillegg til at han bidro som produsent på bandets neste plater. På slutten av året ga Cure ut den dansbare singelen "Let's go to bed". Smith følte behov for å lage litt mer lystig musikk i et forsøk på å komme bort fra de negative tankene, og heller fokusere på noe hyggelig. Robert Smith: "I just thought that we seemed to be taking ourselves a bit too seriously for our own good. I was beginning to believe what I read about myself. That I was a miserable bastard. And I'm not a lot of the time."

Robert mislikte også tanken på å bli låst fast til en type musikk. At fansen nærmeste forlangte at han skulle lage dyster, depressiv musikk, gjorde at lysten til å gjøre det motsatte ble enda sterkere.

The Cure var på denne tiden i realiteten redusert til en duo bestående av Smith og Tolhurst. Samarbeidet mellom de to fungerte sånn at Robert kom hjem til Lol som bodde i London for å prøve ut nye ideer sammen. Robert bodde fortsatte i hjembyen Crawley, så når han var på besøk hos Lol sov han gjerne på gulvet. Robert hadde nemlig ikke mye sans for den britiske hovedstaden. Robert Smith: "I couldn't stand living in London myself. When I get beack to Crawley and away from all the vices London offers it's a real rest. If I stayed in London I think I'd soon go under."

I et intervju med Smash hits magazine ble han bedt om å beskrive sin venn og bandkollega Tolhurst. Smith: Jeg tror han lider av en massiv personlighets forstyrrelse, som skyldes at han egentlig er et undertrykt beist. Men ellers er han ganske hyggelig."

Han ble også spurt om hvilke band han likte, og ikke likte av de som var populær rundt 1983. Smith: "I think the Bunnymen (Echo) are really good. And Simple Minds, I like them sometimes. I hate U2 and the way they conduct themselves."

Fra videoen til "Let's go tho Bed". Lol Tolhurst klarte ikke å håndtere den disco 

inspirerte trommerytmen på låta, og etter flere forsøk måtte han la en

studiomusiker gjøre trommingen. Det var en medvirkende årsak til at

Lol deretter gikk over til å spille keyboard i stedet.

I 1983 ga de ut singlene "The Walk" (12. plass) og "The Love cats" (7. plass). I likhet med "Let's got to bed", var de begge glade og lystige låter. Langt unna det Cure hadde laget på de 3 foregående albumene. Men i likhet med "Let's go to bed" var låtene et uttrykk for Smiths ønske om å skape en mer positiv sinnsstemning gjennom låtene han skrev. Ifølge Robert var ideen bak "Love Cats" å skape noe som kunne blitt brukt som soundtrack i en Disney film.

Videoen til "Love Cats" ble laget av Tim Pope. Han hadde på samme tid suksess med videoen til "The Safety dance" med Men without Hats. Cure og Pope kom i årene etter til å være sterkt knyttet til hverandre. Der Pope laget de fleste musikkvideoene til bandet, og gjennom det påvirket det visuelle uttrykket deres.

Det var egentlig meningen at det skulle være mange flere katter å se i videoen til "Love Cats". Men de stakk av da filmlampene ble slått på. Robert: "There aren't so many cats in the video because they all ran away as soon as we turned the lights on."

			Lol og Robert i videoen til "The Love Cats".

En Ep versjon av "The Walk" innehold låta "La Ment" som Smith hadde skrevet sammen med Steve Severin fra Siouxsie & the Banshees. Låta var i utgangspunktet et bestillingsverk fra musikkmagasinet Flexipop. 

Høsten 1983 ble samleplata "Japanese Whispers" gitt ut. Tanken var at plata som samlet bandets singelutgivelser kun skulle gis til fansen i Japan. Men plateselskapet ønsket at plata skulle gjøres tilgjengelig for hele verden. Noe den også ble. I U.S.A. fikk Cure sin første notering på Billboard topp 200 med plata, mens i England ble det 26. plass.

Måten bandet valgte å skille singelutgivelsene fra studioalbumene lignet mye på det New Order gjorde på samme tid. Der singlene var mer melodiøs, og til tider dansbar, enn låtene på albumene.

I 1983 deltok også Smith på Siouxsie & the Banshees' livealbum "Nocturne". Han var i denne perioden for fullverdig medlem av bandet å regne. Noe som naturlig nok gikk utover engasjementet for The Cure. 

Budgie, Siouxsie og Robert Smith

Og om ikke det var nok spilte han også inn albumet "Blue Sunshine" sammen med Steve Severine fra The Banshees, under navnet The Glove (navnet var hentet fra Beatles filmen "Yellow Submarine", der en av figurene hadde det navnet). Dette var et prosjekt de to hadde planlagt i lengre tid, og som de endelig fant tid til. I utgangspunktet hadde de kun tenkt å spille inn en singel sammen, men de trivdes så godt i hverandres selskap at de spilte inn et helt album. Smith: "when we went into the studio, we ended up with 15 songs after three days. And we put them on a record. An odd record". Og rar var plata. Kritikerne visste ikke helt hva de skulle mene, noe fansen av de to bandene heller ikke gjorde. Likefullt oppnådde den en grei 35. plass i England. Begge to hadde lyst til å fortsette samarbeidet. Noe som kunne betydd slutten på The Cure. Men pga. suksessen med "The Walk", "Love Cats", og Siouxsie & the Banshees suksess med singelen "Dear Prudence" (3. plass i England), valgte de to å gå tilbake til sine respektive band. 

	Robert Smith og Steve Severine utgjorde Glove		Albumet "Blue sunshine".

Mens Smith var opptatt med Siouxsie og The Glove, brukte Lol Tolhurst tiden som co. produsent på And also the Trees selvtitulerte album. Cure produsent Mike Hedges hadde hovedansvaret for innspillingen. Plata fikk ikke uventet et lydbilde som lå tett opp til The Cure. 

I 1984 var Robert igang med nok et Siouxsie album kalt "Hyaena". Parallelt med dette hadde Smith fortsatt store problemer med misbruk av stoff og alkohol. Likefullt fant Tolhurst og Smith tid til å spille inn et nytt Cure album kalt "The Top". Navnet var ikke direkte passende, all den tid dette gjerne regnes som det svakeste albumet bandet noensinne ga ut. Plata er svært eksperimentell, der de to prøvde ut nye ting som kom til å falle på plass på "The Head on the Door", bandets neste album. Den hadde også et umiskjennelig 80-talls lydbilde, med utstrakt bruk av synth effekter og tam tam trommer. Plata viste at Smith var blitt inspirert av musikken og miljøet han opplevde når han var ute  og reiste med The Cure.  

Det meste av låtmaterialet var forglemmelig, med unntak av "Caterpillar". En låt som også ble gitt ut som singel (14. plass i England). Albumet nådde 10. plass i England i mai 1984. Mens i U.S.A. fikk de sin første notering på Billboard 200 med et studioalbum (180. plass). 

Hva hva som var Cure medlemmer, og hva som var innleide musikere, var vanskelig å vite på denne  tiden. En Andy Anderson ble brukt som trommeslager på plata, mens Porl Thompson som var droppet fra bandet i 1978, var tilbake på denne plata. Der han spilte både gitar, saksofon og keyboard. I tillegg var Phil Thornalley med og spilte bass på plata. Thornalley ble også med på den følgende turneen. Men han måtte se seg om etter nytt arbeid da Smith bestemte seg for å hente inn Simon Gallup som bassist, etter at han hadde vært ute i kulda i 2 år. Thornalleys siste konsert med bandet var 17. november 1984 i New York. 

Også Anderson fikk sparken i The Cure, etter at han hadde ødelagt et hotellrom i løpet av "The Top" turneen. 

Andy Anderson og Phil Thornalley må nevnes når den lange 

rekken av eks. Cure medlemmer skal telles opp...

Thornalley markerte seg senere som lydtekniker på Johnny Hates Jazz storselger "Turn back the clock" (nr.1 i England og Norge), hvor Thornalley også skrev en låt. Da sanger Clark Datchler forlot dette bandet i 1988 tok Phil over som vokalist. Sammen ga de tre ut albumet "Tall stories" i 1991, uten at de var i nærheten av å oppnå samme suksess som 1. albumet til bandet.

Johnny Hates Jazz med Phil Thornalley på vokal.

I 1995 skrev Thornalley låta "Torn" for bandet Ednaswap, uten at den gjorde så mye ut av seg. Men to år senere produserte Thornalley en ny versjon av låta med den australske skuespilleren Natalie Imbruglia på vokal. Og den ble en kjempehit verden over. Med bl.a. 2. plass i England, og 6. plass i Norge. Senere har "Torn" blitt covret av andre artister med suksess, senest i 2006 med LeToya. Noe som nok har sikret alderdommen for Thornalley, og vel så det.

I november 1984 ble livealbumet "Consert-Cure live" gitt ut. Plata var spilt inn i løpet av "Top" turneen. Med unntak av "Boys don't cry" var de fleste av bandets mest populære låter representert her. Lyden var røff og rufsete, som om det var et pønkband som stod på scenen. Samtidig gir den et greit innblikk i Cures livesound på denne tiden. I England nådde plata 26. plass. 

Etter at Anderson var blitt kastet ut av bandet, hadde en Boris Williams overtatt trommestikkene. Hans første konsert som medlem av Cure gjorde han 7. november 1984 i Minneapolis, U.S.A. Han hadde tidligere spilt med artister som Thompson Twins, Kim Wilde & Tomato City. Williams vokste opp som en av 7 søsken. 

Boris Williams

Williams ble en viktig støttespiller i den suksessrike perioden bandet nå gikk inn i. 

I 1985 gikk den nye besetningen med Robert Smith, Simon Galllup, Porl Thompson, Lol Tholhurst og Boris Williams igang med innspillingen av albumet "The Head on the door". Et album som mange mener er det beste Cure har laget. Inkludert Robert Smith. Smith hadde fått mer orden på tankene sine, og klarte her å kombinere det gotisk dystre, med det dansbare og radiovennlige. Noe ikke alle fans var like glad for. Det viktigste var likevel at man denne gang hadde et ordentlig band, med dyktige musikere. Og disse klarte å skape god musikk ut av Smiths ideer. Lydbildet var tett og dynamisk, og lett tilgjengelig for nye Cure fans. Produsent Dave Allen som også hadde produsert "The Top" skapte sammen med Smith en flott plate, selv om enkelte mente den var for polert.

"Inbetween days" ble gitt ut som førstesingel fra plata. Og med en merkelig video der medlemmene etter hvert går over i neonfarger ble dette en hit både på radiostasjoner og MTV. I tillegg til at den gjorde det bra på singellistene i England (15. plass i juli 1985).

Albumet kom ut i september til flotte kritiker i musikkpressen. I England ble det ny bestenotering med 7. plass. Også i mange andre europeiske land nådde den topp 10. I Norge hadde man ennå ikke fått øynene for Cures musikk. I U.S.A. ble det 59. plass. 

Videoen til "Inbetween days". Robert: "I've got ultraviolet make-up on for the video.

We had to mime with our eyes closed for 4 hours, which was ridiculous."

På samme tid ble den nesten barnslige "Close to me" gitt ut på singel. Også her hadde man laget en video som ble lagt merke til, der bandmedlemmene var trengt sammen i et klesskap som etter hvert havnet i vannet. Tim Pope hadde laget videoen. Han var også ansvarlig for videoen til "Inbetween days".

Deretter fulgte nok en verdensturne for bandet. Med 27 konserter i England, Frankrike og Nord Amerika.

I 1986 var bandet opptatt med turnevirksomhet og innspilling av det neste studioalbumet. Plateselskapet valgte da å gi ut samleplata "Standing on a Beach" for å opprettholde interessen for bandet. Plata ble gitt ut i 3 ulike utgaver, etter om det var kassetten, LPen eller CDen folk kjøpte. Plata var en samling av alle bandets singler fra 1978 fram til 1986. Tittelen "Standing on a Beach" var hentet fra den første tekstlinjen på den første singelen ("Killing an Arab"). "Killing" var også med på plata. I frykt for at noen skulle anklage Cure for rasisme mot araberne, var det festet en sticker inni plata som advarte mot rasistisk bruk av låta.

Rasismeanklagene mot Cure blusset opp igjen i 1987 da noen amerikanske radiostasjoner fant ut at låta egnet seg som hatsk propaganda mot arabere. Noe Robert Smith beklaget, bl.a. til norske Det Nye. Robert Smith: "Forferdelig! Det er ikke rart folk blir sure, særlig de arabiske lytterne. Jeg måtte gi en offentlig forklaring på hva låta egentlig dreier seg om for å roe gemyttene. Den har jo ikke noe som helst med rasisme å gjøre! Hvem kunne drømt at noen skulle misbruke sangen sånn. 

Senere i 1987 valgte Cure å gjøre en støttekonsert for hjemløse arabere i U.S.A. Den rasistiske bruken av låta blusset opp igjen i 1990/1991, i forbindelse med Golfkrigen.

I England oppnådde platene 4. plass på albumlisten. Noe som var brukbart. Men med årene har de / den endt som Cures mest solgte plate, der de har fortsatt å selge bra. Den er nå oppe i over 2 millioner solgte eksemplarer. 

	"Standing on a beach"		"Staring at the Sea"

I anledning utgivelsen av samleplata ble "Boys don't Cry" remixet, og Smith la på ny vokal. Den ble også gitt ut på singel pånytt med 22. plass i England som resultat. I videoen til låta var det noen unger som spilte The Cure, mens bandet selv var gjemt bak et hvitt laken, der bare silhuettene vistes. 

Det ble også gitt ut en VHS og en laser disc, senere også en DVD, med videoene til disse singlene. Og deretter bar det ut på turne igjen. Denne gang for å promotere samleplata. En live VHS kalt "The Cure in Orange" ble gitt ut med bakgrunn i denne turneen. Den utstrakte turnevirksomheten disse årene bidro til at The Cure fikk mange dedikerte fans rundt om i Europa og U.S.A. Noe som hjalp bra på platesalget.

Men alt var ikke bare rosenrødt. All reisingen slet på humøret og kreftene. Lol Tolhurst fant trøst i flaska, noe som til tider kunne bli for mye av det gode. Man måtte derfor under flere av konsertene i 1986 hente inn en Roger O'Donnell fra bandet Psychedelic Furs til å spille keyboard i stedet for Tolhurst. 

I 1986 sluttet Roberts kjæreste Mary Poole i jobben som lærer for psykisk handikappede, da Robert ønsket at hun skulle følge ham når han var ute og reiste. Mary hadde også jobbet som fotomodell tidligere.

Under plateinnspillingen av det neste albumet skjedde det noe som kunne satt en stopper for The Cures videre skjebne. Robert Smith var lei av studiotilværelsen, og i fylla tok han med seg de andre i bandet på en biltur i sin russisk produserte Lada. Ute på den engelske landsbygda kjørte Robert av veien og ned en skråning. Heldigvis ble ingen skadet, selv om bilen ble kondemnert. 

I 1987 ga de ut dobbelt albumet "Kiss me Kiss Me Kiss Me". Og med sine mange låter, var dette et album som spriket i mange retninger på en sjarmerende måte. Selv om man her og der kunne høre deppe/goth var dette først og fremst en popplate. Med funk rytmer, strykere, blåsere, og synthesizere lignet det ikke på noe de tidligere hadde laget. Plata varte hele 74 minutt. 

Årsaken til at de denne gang valgte å gi ut et dobbeltalbum var at man etter at innspillingen var ferdig satt igjen med nok låter til to album - minst! Robert Smith: "Det ble bare sånn. Jeg kan egentlig ikke forklare det. Vi var der i sudio og spilte inn låter, og de hopet seg opp så til de grader. Til slutt satt vi med en kjempehaug - nok til et dobbeltalbum til. Minst!"

Fansen fikk den popete stilen presentert på førstesingelen "Why can't I be you", som med sin blåserrekke og rastløshet ikke minnet om The Cure i det hele tatt. Den ble da heller ikke noen større hit da den kom.

 Albumet fikk likevel grei kritikk, selv om mange fans ikke likte den. Som med de fleste albumene deres, så gjorde også denne det litt bedre enn forgjengeren. (6. plass i Storbritannia og 35. plass i U.S.A.). Samme år laget de også en låt kalt "To the Sky" for Fictions album "Stranger than Fiction".

"Catch" ble gitt ut som 2. singel fra plata, uten at heller den nådde opp (27. plass i Storbritannia). Bedre gikk det med 3. singelen "Just like Heaven", som med sin balladefaktor likevel minnet om ting de hadde laget tidligere. I U.S.A. ble dette deres beste notering til da med en 40. plass på singellisten. MTV 120 Minutes kåret videoen til "Just like Heaven" som den beste alternative videoen som hadde vært laget. Tim Pope var som vanlig ansvarlig for innspillingen. 

Tim Pope fra videoen til sin egen låt "I want to be free". 

Robert Smith hjalp Pope med innspillingen av låta.

Høsten 1987 dro bandet på en svært suksessrik "Kiss Tour", der bl.a. Norge ble besøkt for første gang den 22. oktober 1987. Konserten ble holdt i Drammenshallen. I tillegg til bandet var også Roger O'Donnell med på scenen denne kvelden. Han spilte også på de fleste andre konserter bandet gjorde på denne turneen. I løpet av 1987 holdt The Cure hele 70 konserter. Med besøk i Sør- og Nord-Amerika, i tillegg til Europa.

I forbindelse med turneen uttalte Robert Smith at han hadde lite til overs for band som bedrev hærverk når de var ute og reiste. Robert Smith: "Å ødelegge hotellrom er virkelig latterlig, du må jo gjøre opp for deg etterpå likevel. Og jeg kan tenke meg bedre måter å bruke 500 kroner på enn å tisse på teppet."

1988 ble et langt roligere år. Bandet gjorde ingen konserter, og de ga heller ikke ut noe album. Det eneste fansen fikk å hygge seg med, var boken "Ten Imaginary Years". 

I kulissene benyttet bandet anledningen til å omgruppere igjen da Lol Tolhurst ble sparket fra bandet pga. alkohol-og narkotika problemene han hadde. O'Donnell ble deretter offisielt medlem av The Cure. 

Roger O'Donnell

O'Donnell hadde i tillegg til The Psychedelic Furs tidligere spilt med Thompson Twins og Berlin. Han var vokst opp i London, der han allerede som liten hadde fattet interesse for piano. På starten av 80-tallet hadde han en stor lidenskap for Prophet synthesizere. Det var mens han spilte med The Thompson Twins at han ble godt kjent med Boris Williams, som senere anbefalte Roger for Robert Smith og Cure. For Porl Thompson var O'Donnells inntreden i bandet kjærkommen, da han dermed kunne konsentrere seg om gitarspillet. Tidligere måtte han hjelpe Tolhurst med tangentspillet under konsertene. 

Tolhurst som sammen med Smith hadde vært med i bandet siden starten i 1978 var ikke fornøyd med å bli kastet ut. I første omgang dannet han bandet Presence sammen med eks. Fools Dance medlem Gary Biddles. Disse ga ut albumet "Inside" i 1993. I 1994 gikk Tolhurst til sak mot Smith, da han mente han eide rettighetene til Cure navnet (Tolhurst skrev i 1977 låta "Easy Cure" som ga navn til bandet). I tillegg krevde han penger for royalties han mente han hadde krav på. Men etter lange runder i rettssystemet tapte han saken. I 2000 dannet Tolhurst bandet Levinhurst sammen med kona Cindy Levinson. Sammen har de gitt ut to album. 

Lol Tolhurst og kona Ciny Levinson i Levinhurst.

Robert Smith fikk hyggeligere ting å tenke på da han 8. august 1988 giftet seg med barndomskjæresten Mary Poole. Vielsen fant sted i Bolton Abbey i Yorkshire (kirken han hadde brukt på coveret til "Faith" albumet). Ingen journalister fikk lov til å ta bilder fra bryllupet. Likefullt har endel bilder lekket ut på nettet i årene etter (slik som det under). De to har i alle år hatt bosted i Brighton, i Sør-England. 

Robert Smith og Mary Poole på den store dagen, den 8. august 1988.

I 1989 var Cure tilbake med et nytt album kalt "Disintegration". Og sjelden har den harde kjerne av fans, musikkritikere, og vanlige platekjøpere vært mer enstemmig enn akkurat her. Plata ble skamrost av alle. "Disintegration" var et tverrsnitt av de ulike retningene bandet hadde vært innom gjennom 80-tallet. Stemningen var melankolsk, lavmælt, slik den var på "Pornography". Gitarriffene minnet om "The Head on the Door". Synthesizerne hadde man hørt på tidligere plater også ("The Top", "Kiss me Kiss me Kiss me"). Men med Roger O'Donnells påvirkning ble synthbruken mer omfattende. Gitarriffene og Robert Smiths lavmælte stemme ble pent pakket inn i O'Donnells lydlandskap. Også Simon Gallup og Robert Smith bidro med sitt tangentspill, noe som ytterligere bidro til å gi rammen rundt låtene et syntetisk preg.

Tittellåta "Disintegration" ble skrevet av Robert natta før hans 30 års dag.

Albumet har i ettertid blitt regnet som det beste Cure har laget, og har figurert på lister over tidenes beste plater, i ulike avstemninger. Bl.a. kåret det engelske musikkbladet Melody Maker  "Disintegration" til årets plate.

Flere av låtene på plata gjorde det bra som singel. "Lullaby" ble gitt ut som førstesingel i april 1989, og nådde 5. plass i Storbritannia. Den høyeste plasseringen noensinne for en Cure singel. 2. singelen "Facination street" ble kun gitt ut i U.S.A. med 46. plass som beste plassering. 

Deretter ble "Love Song" gitt ut på singel i september 1989. I Storbritannia klarte den en grei 18. plass. I U.S.A. ble låta av en eller annen grunn en kjempehit, med 2. plass på Billboard listene. Ekstra hyggelig var det for Robert at låta han skrev til sin kjøre Mary Poole, også ble bandets største hit. Robert hadde spilt inn låta på en kassett som han ga til Mary på fødselsdagen hennes. Denne tok Mary med seg på et annet rom for å høre på den. Da hun kom tilbake hadde hun et stort smil om munnen som viste at hun var godt  fornøyd med låta. Robert fikk også et stort kyss av henne.

Vakre "Pictures of you" ble gitt ut som 4. og siste singel fra albumet, uten å markere seg like mye.

"Disintegration" nådde 3. plass i Storbritannia, og 12. plass i U.S.A. I Norge fikk The Cure sin første notering på VG lista med dette albumet, med en sterk 7. plass. Også singelen "Lullaby" gjorde det bra her med 5. plass. 

Det gode platesalget førte naturlig med seg en god del penger til medlemmene av The Cure. Penger som ihvertfall Robert Smith ikke helt visste hva han skulle gjøre med. I et intervju med Smash hits fortalte Robert at han gjerne ga bort pengene sine til veldedighetsorganisasjoner ol. fordi han ikke følte seg vel med dem. Robert: "When I feel I've got to much money, I tend to give it away to charities and things. I have a weird sense of ethics – I don't think anybody should have lots of things."

På Brit Awards i 1990 fikk Tim Pope / Cure prisen for beste video med "Lullaby". Noe som ble nok en hyggelig hedersbevisning for bandet. 

Robert  Smith hadde ingen grunn til å deppe over

mottagelsen av "Disintegration" albumet.

Parallelt med plateutgivelsene rakk de også gjøre en verdensturne kalt "Prayer tour". I løpet av 1989 gjorde de 76 konserter i Europa og Nord Amerika. Igjen fant de plass til Norge på turneen, da de igjen besøkte Drammenshallen den 3. mai 1989. Konsertene ble ellers lagt merke til pga. sin lengde. De holdt det gjerne gående i 3 1/2 time før de ga seg. På sin konsert på Wembley, London, den 24. juli annonserte Robert at dette mest sannsynlig var den siste konserten de kom til å gjøre. Men ikke uventet var de tilbake på scenen like etterpå.

1989 var et begivenhetsrikt og slitsomt år for bandet. Derfor tok de det helt med ro i 1990, der de kun gjorde 11 festivaler og enkeltkonserter. Og som vanlig i slike rolige år valgte plateselskapet å gi ut en samleplate. Denne gang i form av remix plata "All mixed Up". Og som "ventet" ble den slaktet av kritikerne, noe Smith hadde forutsett. Men han følte for å gi den ut likevel. Roberts ønsket at kjente D.J.èr skulle remixe bandets mest kjente låter, for å gi dem et nytt innhold.

Noen av vokalene på de gamle låtene måtte spilles inn pånytt, da originaltapene var blitt borte. En ny låt kalt "Never Enough", og remix versjonen av "Close to Me" ble gitt ut på singel. Begge nådde 13. plass i Storbritannia. "Mixed up" albumet nådde 8. plass i Storbritannia, og 14. plass i U.S.A. Noe som ikke var så overraskende med tanke på de mange nye fans bandet hadde fått året i forveien. 

I løpet av 80-tallet hadde The Cure gitt ut 8 studioalbum (om man tar med "Boys don't Cry"). Det tiåret de gikk inn i skulle vise seg å bli en langt mindre produktiv periode, der de kun ga ut 2 studioalbum i løpet av tiåret.

I mai 1990 forlot Roger O'Donnell bandet. Og igjen var det en turne som ble den utløsende årsaken, der den synliggjorde grunnleggende uenighet mellom O'Donnell og de andre. Og som med så mange andre som hadde forlatt Cure, kom også O'Donnell senere tilbake til bandet (1995).

For å fylle plassen bak tangentene valgte bandet å bruke roadien og gitarteknikeren Perry Bamonte. Det var Porl Thompson som foreslo Bamonte. 

Perry hadde vokst opp utenfor London i Basildon sammen med broren Daryl og søsteren Carla. I ungdommen gikk han på St. Nicholas school sammen med bl.a. Martin L. Gore fra Depeche Mode (DM er fra Basildon). Han lærte ikke å spille gitar før han var 17 år. Han ble da med i band som The School bullies, Film Noir og Anorexic Dread. 

Perry hadde aldri spilt keyboard tidligere, og det var Robert Smiths søster Janet som lærte ham å spille på instrumentet. Også Perrys bror Daryl har vært knyttet til Cure, som turne manager.

Perry Bamonte gikk etter hvert tilbake til gitar. Der han ble 

lagt merke til for sitt venstrehendte gitarspill.

Også 1991 ble et rolig år for Cure. Der de gjorde en opptreden på Wembley i januar i forbindelse med The Great British music weekend. Like etter opptrådte de på MTV Unplugged. Et program som var svært populært på MTV på denne tiden, og opptredene derfra ble gjerne gitt ut på CD, med høye salgstall som resultat. Men Cures opptreden ble ikke å finne på cd. Derimot ble det i 1991 gitt ut en boks med 12 cder i, fra selskapet WEA. Det ble også gitt ut en samle cd kalt "Entreat"som nådde 10. plass i Storbritannia. Plata var egentlig kun ment for HMV records kunder. Men fansen protesterte, så dem ble lagt ut for alminnelig salg. 

Bandet brukte mesteparten av dette året til å spille inn albumet "Wish". Et album som ble gitt ut i mai 1992. Og med synthfriken O'Donnell ute av bandet ble "Wish" et mye mer gitarbasert album enn de foregående. Lydbildet var nedstrippet og mer typisk Cure, slik man husket dem fra tidlig 80-tall. Stemningen i enkelte av låtene var lystigere enn det man var vant med. Ikke minst i gladlåta "Friday I'm in love". Tekstmessig var det likevel depresjon og fortvilelse som fortsatt var tema hos Robert.

I likhet med "Disintegration" ble dette en sikker suksess både hos platekjøpere og musikkritikere. Selv om enkelte etterlyste mer variasjon i det gitarbaserte lydbildet. Salgmessig ble dette den største suksessen Cure har opplevd med 1. plass i Storbritannia og 2. plass i U.S.A. (7. plass i Norge).

The Cure viste med dette at de klarte overgangen til det grunge og britpop pregede 90-tallet på en glimrende måte. I motsetning til de fleste andre 80-talls band. 

Også singelutgivelsene gjorde det bra med 8 plass i Storbritannia for 1. singelen "High". Enda bedre gikk det med den svært fengende "Friday I'm in love", som med sin fornøyelige tekst og Britpop inspirasjon ble en stor hit verden over (6. plass i Storbritannia, 18. plass i U.S.A. og 10. plass i Norge). "Friday I'm in Love" har i ettertid levd sitt eget liv der den er å finne på karaoke plater, og på repertoaret til håpefulle Idol wannabies. Den er sannsynligvis Cures mest kjente låt. 

Det ble skapt en løssluppen og glad stemning i videoen til "Friday I'm in love".

På coveret og på singelutgivelsene hadde man droppet "The" foran Cure, som om de hadde endret navn. Også de neste to liveplatene "Paris" og "Show" var uten "The" foran navnet. Men det var kun forbigående, for på senere utgivelser het de The Cure igjen. 

Albumet var igjen produsert av Dave Allen. Dette skulle vise seg å bli den 5. og siste plata han produserte for bandet. Han hadde siden midten av 80-tallet hatt stor betydning for bandets egenart og suksess. Tidligere hadde han produsert plater med The Human League, Sisters of Mercy, Depeche Mode.

Produsent Dave Allen (bildet er hentet fra coveret til "Love & Dancing": Human League fra 1981).

21. april 1992 dro bandet på en "Wish" turne med start i Bradford, England. I løpet av året gjorde de hele 111 konserter. Med besøk i Nord-Amerika, Australia og Europa. Igjen var vi i Norge så heldig å få besøk av Robert og co. Den 21. september spilte de i Oslo spektrum. 

I 1993 ble denne turneen gjort tilgjengelig for massene gjennom de to liveplatene "Show" og "Paris". "Show" ble spilt inn under konserten de gjorde på The Palace i Auburn Hills, Michigan, U.S.A. den 19. juli 1992. Kritikerne likte "Paris" best, men dobbel cden "Show" solgte mest (29. plass i Storbritannia). 

I 1993 ble det også gitt ut en mini cd med 4 låter som ikke var blitt med på "Wish" cden. Inntektene gikk til veldedighet. I 1993 forlot Porl Thompson bandet for 2. gang, da han heller ville være med Robert Plant og Jimmy Page fra Led Zeppelin på deres turne, uten at det lå noen dramatikk i det. Han kom som "vanlig" tilbake til bandet senere. Perry Bamonte fikk dermed muligheten til å spille gitar i stedet for keyboard. Noe han var mer fotrolig med.

I 1993 spilte The Cure inn låta "Burn" for soundtracket til den goth inspirerte filmen "The Crow". De spilte også inn Hendrix låta "Purple Haze" for en tributeplate dedikert til ham. I løpet av 1993 gjorde bandet bare en konsert, den 13. juni i Finsbury Park, London.

Filmen "The Crow".

I 1994 gjorde ikke bandet konserter i det hele tatt. De benyttet i stedet anledningen til å omgruppere (igjen). Thompson hadde forlatt bandet året før, og nå sluttet også trommeslageren Boris Williams i bandet . Han ville heller bruke tiden sammen med bandet Babacar, der også hans kone Caroline Crawley var med. Crawley er kjent for sin fantastiske stemme, og Boris ønsket muligens å støtte konas sangkarriere gjennom bandet. Hun har tidligere vært med i Shelleyan Orphan, som i sin tid ga ut 3 album. Williams har likefullt bidratt på senere innspillinger med The Cure. Og Cure fansen har startet underskriftskampanjer for å få ham med  i The Cure igjen, da han ble ansett for å være en viktig brikke i bandet. 

Med to medlemmer ute, ble det behov for å få to musikere inn. Og heldigvis for bandet var Roger O'Donnell motivert for en ny runde. I 1995 ble også en Jason Cooper med i bandet på trommer. I likhet med mange Cure medlemmer var også han fra London. I tiden før The Cure hadde han spilt i et band kalt My life story.

Trommeslageren Jason Cooper ble med i The Cure i 1995.

I 1995 skrev besetningen med Smith, Gallup, Bamonte, Cooper og O'Donnell "Dredd song" for soundtracket til filmen "Judge Dredd". De spilte også inn en coverversjon av Bowies "Young Americans" for en samleplate kalt "104.9", som en radiostasjon ga ut.

I 1995 gjorde de 11 opptredener, der de fleste var på festivaler rundt om i Europa. Samtidig var de opptatt med innspillingen av et nytt Cure album.

Plata het "Wild Mood Swings", og kom ut i mai 1996. Den solgte bra de fleste steder i verden med 9. plass i Storbritannia, 12. plass i U.S.A. Og 13. plass i Norge.

Men fansen likte ikke plata. Den syntes den ble for rar og ulik det andre bandet hadde laget de siste 10 årene. Med bruk av strykere, blåsere og synthdominert lydbilde, var det mange som sammenlignet den med "The Top". Mest fordi begge blir regnet som "utskudd" i Cures diskografi. Gitarene var denne gang mye mer fuzzete, noe som ikke lignet på noe Cure tidligere hadde gjort. 

Produsent denne gang var en ukjent fyr ved navn Steve Lyon, som tidligere hadde jobbet som lydtekniker på plater med Depeche Mode og Recoil. 

Som første singel fra plata ble "The 13th" gitt ut i mai (15. plass i Storbritannia). Og det var nok mange Cure fans som ristet på hodet første gang de hørte låta, der den med sine sydlandske blåsere likegodt kunne vært framført av latino bandet Los Lobos. Også "Mint car" og "Gone" ble gitt ut som singler fra plata, uten suksess.

Fra videoen til "The 13th"

21. januar 1996 dro bandet ut på en større verdensturne for å promotere plata. Den startet i Sør-Amerika, der de spilte på flere festivaler. Underveis besøkte de både Finland og Sverige, men ikke Norge, enda det var nå på 90-tallet nordmenn endelig hadde oppdaget bandet. Til sammen gjorde de 98 konserter i løpet av 1996.

I 1997 kom de med et nytt samlealbum kalt "Galore". Her ble alle bandets singler mellom 1987 og 1997 presentert. Bl.a. med den nye låta "Wrong number". Interessen for denne samleplata var minimal i forhold til "Standing on a Beach" 10 år tidligere. 37. plass i Storbritannia, og 32. plass i U.S.A. var ikke all verden. Heller ikke singelutgivelsen av "Wrong number" nådde opp noe sted. Ellers var 1997 et rolig år med få konserter.

Heller ikke i 1998 skjedde det så mye. Noen festivaler og en gjesteopptreden i TV serien South Park, der Robert Smith stopper Barbra Streisand fra å ødelegge jorda, var det mest interessante. The Cure gjorde også en coverversjon av Depeche Modes "World in my eyes" for tribute albumet "For the Masses".

Robert Smith i South Park.

I 1999 var bandet opptatt med innspillingen av albumet "Bloodflowers". Den eneste konserten de gjorde dette året, var i Sony music studio i New York, den 19. oktober.

Som nevnt hadde både kritikere og fans vært kritisk til det forrige albumet, så denne gangen ønsket Robert å lage en plate slik fansen ønsket den. I februar 2000 var plata ute i butikkene. Og reaksjonene fra fansen var umiddelbart positive. Lydbildet på plata var slik man hadde lært å kjenne Cure på tidlig 80-tall, med et gitarbasert,  goth inspirert lydbilde. Smith hadde da også tenkt denne plata som siste del av en trilogi med "Pornography" og "Disintegration". På den tiden plata ble gitt ut var det ifølge Smith meningen at The Cure skulle oppløses. Med "Bloodflowers" som deres siste utgivelse. Smith ønsket i stedet å fortsette som soloartist. Slik gikk det heldigvis ikke. 

Plata ble nominert til en Grammy som beste alternative rockeplate. Og generelt fikk den en god mottagelse i musikkpressen, selv om enkelte mente at Cure våget for lite De etterlyste også større variasjon i låtene. Med tanke på at det var gått 4 år siden forrige Cure plate, var det brukbart med 14. plass i Storbritannia og 16. plass i U.S.A. I Norge ble dette den mest solgte Cure platen, med 5. plass på VG lista i februar 2000.

"Maybe someday" ble gitt ut på singel fra albumet, uten å nå opp. Faktisk var det første gang siden debutplata at 1. singelen fra et nytt Cure album ikke nådde topp 40 i Storbritannia. 

For å promotere plata dro bandet på en "Dream tour" der de opptrådte foran en million mennesker. Men av de 67 konsertene bandet holdt, var ingen av dem i Skandinavia.

I 2001 var det nok en gang tid for en samleplate, denne gang kalt "Greatest Hits". Hyppige utgivelser av samleplater er et sikkert tegn på at man er over the top. Riktignok var denne utgivelsen interessant på den måte at den inneholdt en bonus cd der alle låtene var presentert i akustiske versjoner. Men denne bonus cden var kun tilgjengelig i en kort periode. Ellers kunne fansen her glede seg over to nye låter i "Cut here" og "Just say yes". Sistnevnte var en duett med republica sanger Saffron.  

I Storbritannia ble det 33. plass for samleplata, 58. plass i U.S.A. mens i Norge ble det 24. plass. "Cut here" singelen nådde ikke opp noe sted. Det ble også gitt ut en DVD med musikkvideoene til disse låtene.  

I årene 2001-2003 var det lite som skjedde rundt The Cure. De holdt få konserter, og Robert Smith var mer opptatt med å jobbe sammen med andre artister, slik som Sandman, Laura Nyro, Junior Jack og Blink-182. Låta "All of this" på sistnevntes album var skrevet i samarbeid med Smith. 

I 2003 skrev The Cure kontrakt med Geffen records. Noe som betydde at et 24 år langt samarbeid med Fiction ble avsluttet .

I 2004 valgte Fiction å gi ut boksen "Join the Dots: B-Sides and Rarities, 1978-2001 (The Fiction Years)". Noe som ikke var så overraskende, nå som Fiction ikke lenger hadde muligheten til å gi ut de nye Cure platene. For fansen var det imidlertid mye interessant å hente her. Bl.a. en 76 siders bok med bilder og bandets historie. 

Den første Cure plata på Geffen records kom i juni 2004. Og den ble møtt med langt større interesse enn "Bloodflowers". Kanskje mest fordi det selvtitulerte "The Cure" albumet var av høy klasse, som de fleste kunne nikke anerkjennende til. Som produsent hadde de denne gang valgt nu metal guruen Ross Robinson, som tidligere hadde produsert band som Korn, Limp Bizkit, Slipknot og At the Drive in. Og dette preget plata, der den var mye mer heavy enn de foregående utgivelsene, med et mer rufsete lydbilde. Smith ville ikke være med på at plata var nu metal, men kalt den heller "Cure heavy". Plata hadde et bra driv, der Smiths sang virket mer engasjert enn på lenge. 

Også platekjøperne fant plata interessant, der den nådde en sterk 7. plass i U.S.A. 10. plass i Norge, og 8. plass i Storbritannia. Noe som gjorde den til en av de mest solgte Cure platene som har vært gitt ut. 

"The end of the world" og "Takin off" ble gitt ut som singler fra albumet i 2004, og begge nådde topp 40 i Storbritannia.

Robert Smith i 2005

I 2004 gjorde de 49 konserter på turneen som fulgte plata. Der de bl.a. opptrådte på Coachella Valley music and arts festival. De var også gjester hos Jay Leno, på hans populære talk show. 

I årene 2004-2006 ble Cures første utgivelser fra debutplata "Three Imaginary Boys" til "Kiss me kiss me kiss me" gitt ut i remix deluxe utgaver. Som dobbelt cder, der cd 2 inneholdt demoer og ikke-utgitte låter. 

I 2005 tok Cure det rolig med få konserter. Og da benyttet Robert igjen anledningen til å endre på besetningen i bandet. Roger O'Donnell som i lengre tid hadde vært misfornøyd med tingenes tilstand(bl.a. likte han ikke produsent Ross Robinson), fikk sparken pr. mail i mai 2005. Før det hadde han skjønt at hans tid i bandet var over da han via en fanside på nett fant ut at The Cure skulle ut på turne, uten at han var informert. Roger O'Donnell: "It was sad to find out after nearly twenty years the way I did, but then I should have expected no less or more."

O'Donnell har i tiden etter The Cure jobbet med soloprosjekter. I 2006 ga han ut soloplata "The truth in me". 

Roger O'Donnell: "The Truth in me"

Også Perry Bamonte fikk sparken av Smith. Begrunnelsen for det var at Robert visste at Porl Thompson var på vei inn i bandet igjen. Så i stedet for å degradere Bamonte til 2. gitarist, valgte han å gi ham sparken. Bamonte har i ettertid uttalt at han ikke er bitter for det, da han følte seg klar for nye utfordringer. Også Perrys bror Daryl som hadde vært turnemanager for The Cure sluttet på denne tiden.

I 2005 var The Cure en trio bestående av Simon Gallup, Robert Smith 

og Jason Cooper, Før Porl Thompson igjen ble endel av bandet. 

Porl Thompson hadde vært med på innspillingen av "The Cure", selv om låtene han spilte på kun endte opp som B-sider på singlene. Da The Cure opptrådte på Live8 konserten i Paris 2. juli 2005 var det med besetningen: Smith, Gallup, Cooper og Thompson. Dette var Thompsons 3. inntreden i bandet. I forkant, og i tden etter Live8 opptredenen gjorde trioen flere konserter. Bl.a. opptrådte de på festivaler, og de gjorde en mindre turne i Mellom-Europa.

Cure på Live8 i Paris.

I 2005 spilte de 4 inn en versjon av John Lennons "Love" for veldedighetsalbumet "Make Some Noise", gitt ut av Amnesty International. I desember 2005 ble DVDen "The Cure: Festival 2005" gitt ut. Der 30 låter spilt inn i løpet av deres "Festival tour" ble presentert.

I 2006 gjorde The Cure bare en konsert, da de 1. april deltok på veldedighetskonserten Teenager Cancer Trust concert i Royal Albert Hall.

5. oktober 2006 ble boken "After The Rain" gitt ut. Her fikk fansen mulighet til å fordype seg i bandets historie fra 1976-2006, album anmeldelser, presse artikler, trivielle fakta om bandet, og et portrett av Robert Smith. Boken inneholdt også en 7" vinylsingel.

"After The Rain". Boken om The Cure.

Ellers var de opptatt med innspillingen av en ny Cure plate som egentlig skulle vært klar i 2006. Men som i stedet blir gitt ut i 2008. Smith sa i et intervju at det denne gang ville bli en dobbelt-CD, som etter all sannsynlighet ville få navnet "After The Rain". Og at han selv ville stå som produsent og ansvarlig for utvelgelsen av låtene. I tillegg ville det muligens bli gitt ut en enkel-CD, der utenforstående stod for miksen og utvelgelsen av låtene. Slik at de to platene fremstod som selvstendige produkter.

I 2007 dro The Cure ut på en større turne, med oppstart i Naeba i Japan, 27. juli. Etter 11 konserter i Japan, Kina, Indonesia og Australia, fortsatte turneen i Nord-Amerika. Mange av konsertene som var planlagt i U.S.A. ble avlyst slik at man kunne konsentrere seg om innspillingen av den nye plata. Turneen ble i stedet flyttet til 2008, da under navnet "The Cure 4 Tour 2008". Og som en gest til fansen gjorde Cure det mulig å stemme på den byen man ønsket at bandet skulle opptre i. I Norge ble det bl.a. gjennom VGnett startet en kampanje for å få folk til å gå inn og stemme, noe som løftet Oslo opp til 6. plass over byer med flest stemmer. Og det hjalp tydeligvis, for 11. februar 2008 stod de på scenen i Oslo Spektrum. Til stor glede for de 7500 fans som fikk plass i salen.

Setlista på Oslo-konserten var denne: "Plainsong", "Fascination street", "Alt. end", "The walk", "The end of the world", "Lovesong", "A letter to elise", "Pictures of you", "Lullaby", "From the edge of the deep green sea", "The only one", "Push", "Friday i'm in love", "In between days", "Just like heaven", "A boy i never knew", "Shake dog shake", "Never enough", "Wrong number", "One hundred years", "Disintegration", "At night", "Play for today", "A forest", "Let's go to bed", "Freakshow", "Close to me", "Why can't i be you?", "Three imaginary boys", "Fire in cairo", "Boys don't cry", "Jumping someone else's train", "Grinding halt", "10:15 saturday night", og "Killing an arab".

VGs anmelder var i ekstase over konserten, og belønnet den med en 8èr.. Man lot seg imponere over trøkket bandet klarte å skape med kun trommer, to gitarer og bass. Dagbladet var ikke like fornøyd over lydnivået på konserten. De mente Robert Smith ga tinnitus et ansikt. Dagbladet: "Veldig tidlig ble jeg klar over at det jeg savnet mest, var en fjernkontroll med volumjustering. For når lydnivået fører til at nesten hver eneste låt oppleves som om noe stort, svært og farlig som valser over deg og bryter lydmuren, blir totalopplevelsen og nytelsen sterkt redusert." Men også de mente Smith og co. leverte en konsert utenom det vanlige. Der Cure klassikerne kom på rekke og rad, framført på en sikker og elegant måte. Konsertens siste del var en hyllest til bandets egne røtter, med låter de spilte på 70-tallet, slik som "Killing an Arab", "Fire in Cairo", og "Three Imaginary Boys".

Cure i Oslo 11. februar 2008

(foto: Espen Sjølingstad Hoen)

I løpet av våren 2008 gjennomførte Cure 22 konserter i Europa, og 24 konserter i Nord-Amerika.  

I mai 2008 ble det via bandets egen side kjent at den nye plata i stedet fikk navnet "13". Og tallet 13 gikk igjen i mange sammenhenger i forbindelse med utgivelsen av plata. Om man ser bort fra "Boys don't cry", var dette Cures 13. studioutgivelse. Det var planlagt å ha 13 låter på plata. Den var forventet å finne i butikkene den 13. september. Og den 13. i hver måned ble det gitt ut en singel, for å skape interesse for plata. I mai ble "The Only one" gitt ut, deretter fulgte "Freakshow" i juni, "Sleep When I'm Dead" i juli, og "The Perfect Boy" i august. "Sleep when I'm dead" var opprinnelig skrevet for "The Head on the door" albumet (fra 1985).

I juli 2008 dukket Cures "Friday I'm in love" opp på VG-lista igjen. Noe som var litt overraskende. I 1992 da den ble gitt ut første gang, klarte den bare en 10. plass i Norge, mens denne gang ble det en fin 7. plass.

Det skulle drøye til 28. oktober 2008 før plata, som fikk det endelige navnet "4:13 Dream", ble å finne i butikkene. Underveis hadde Robert og co. kuttet ned 33 låter til 13. 4 tallet var mest sannsynlig en henvising til at de nå var 4 medlemmer av bandet. Med Smith, Thompson, Gallup og Cooper. Det kan også ha noe å gjøre med det faktum at Cure gir ut en ny plate hvert 4. år (1992, 1996, 2000, 2004, 2008)

Plata var produsert av Keith Uddin (No Doubt, Bjork, Blue m.m.).

"4:13 Dream" fikk en lunken mottagelse i mange aviser. Flere pekte på at den var for poppete, og at den kunne minne om britpop bandet Keane. Andre mente at heller ikke låtmaterialet var sterkt nok. Både VG og Dagbladet ga plata en 4er. VG mente at plata sluttet svakt, og at det nok var lurt å droppe planene om å gi den ut som en dobbelt-CD. Dagbladet mente "4:13 Dream" skapte nyforelskelse hos en gammel Cure fan.

Salgsmessig gikk det heller ikke all verden. I U.S.A. ble det 16. plass, mens i Norge ble det 17. plass. I Storbritannia ble det en katastrofal 33. plass, noe som var det dårligste Cure hadde oppnådd siden 1980 for et studioalbum.

"4:13 Dream" fra 2008.

2009 var et rolig år for The Cure, der de kun gjorde 4 konserter. Enda roligere var 2010, da de ikke opptrådte i det hele tatt. Bandet gjorde ikke så mange konserter i 2011 heller, men de som ble gjort var imponerende. På to konserter i Sydney, Australia, en i Royal Albert Hall i London, og 6 i U.S.A. framførte Smith og co. Cures tre første album "Three Imaginary Boys", "Seventeen Seconds" og "Faith" i sin helhet - samt flere av bandets mest populære låter. Med seg på turneen hadde Simon, Robert og Jason de tidligere medlemmene Roger O'Donnell og Lol Tolhurst, på keyboard og trommer. I 2011 ble det også kjent at O'Donnell igjen var tatt inn som offisielt medlem av The Cure.

I et intervju med NME i mars 2012 fortalte Robert Smith at The Cure for øyeblikket ikke hadde noen platekontrakt, at de heller ikke hadde noen planer for innspilling av en ny plate. Og årene som fulgte viste at det heller ikke dukket opp noe nytt Cure album. Årene mellom 2012 og 2016 ble i stedet brukt til å turnere de fleste verdensdelene med kjent materiale. Porl Thompson som hadde spilt med Cure fram til 2010 ble erstattet med den amerikanske gitaristen Reeves Gabrels, mest kjent fra David Bowies band Tin Machine på 80- og 90-tallet.

I 2014 var Cure representert på plate, da de deltok på "The Art of McCartney", som var en tribute til Paul McCartney. Her gjorde de en coverversjon av Beatles-låta "Hello Goodbye", med Pauls sønn James på vokal. På bonus-CDen gjorde Robert også en versjon av McCartneys "C Moon".

Etter en pause i 2015 var The Cure i 2016 ute på veien igjen. Og denne gangen fant de også veien til Norge. 11. oktober stod de på scenen foran et utsolgt Oslo spektrum. Både publikum og musikkritikere tilstede var veldig godt fornøyd med det bandet presenterte. Aftenposten ga konserten terningkast 6, og mente Robert Smith var i strålende humør, og at bandet framstod som mer vitale enn de fleste. 

Reeves Gabrels og Robert Smith på scenen sammen i 2016.

Med seg på scenen hadde Robert Smith: Simon Gallup, Jason Cooper, Roger O'Donnell, og Reeves Gabrels. Simon Gallup var bandets showmann på scenen, mens de andre stod mer rett opp og ned og spilte.

Robert Smith (1984): "Because of my split personality only half of me can be happy at one time. If I'm playing live one half of me wishes to be in the outer Hebrides. Yet when I'm totally alone I want all that back."

\

Studioalbum

Singelutgivelser