ld

John Lees : Født 13. januar 1947, Oldham, England

Richard Leslie Holroyd : Født 12. mars 1948, Oldham, England

Stuart John Wolstenholme : Født 15. april 1947, Chadderton, Oldham, England. Død 13. desember 2010

Melvyn Paul Pritchard : Født 20. januar 1948, Oldham, England. Død 28. januar 2004

Kevin McAlea : Født 10. april 1949, Belfast, Nord-Irland 

                                                   

Barclay James Harvest var et av de store navnene innen folkrock på 70-, og 80-tallet. Med sin melodiøse rock med progressive innslag var de et populært band i mange land. Ikke minst i Norge hvor flere av albumene deres solgte bra. Ennå i dag er platene deres populære, der de fortsetter å selge hos en ny generasjon av platekjøpere. Noe som bidrar til å gi album som "Octoberon", "Once Again" og "Gone To Earth" klassikerstatus.

Historien om Barclay James Harvest starter på tidlig sekstitall i Oldham, som ligger nordvest i England. John Lees og Stuart Wolstenholme møttes da på Oldham kunstskole, og dannet et band de kalte The Sorcerers, inspirert av bla. John Cochran. Senere ble de til The Keepers

John Lees var født i Oldham, og utdannet på Robin Hill Secondary Modern og på Breeze Hill School. Han hadde ingen formell utdanning innen musikk, men lærte seg å spille gitar da han var 14 år. 

                

John Lees

Stuart John Wolstenholme var i likhet med Lees født i Oldham (Chadderton), og gikk på North Chadderton Secondary Modern i barndomsårene. Som liten fant han stor inspirasjon i farens 78 plater med musikk fra 1930-tallet. Det første instrumentet han lærte seg å spille var banjo da han var 12 år gammel. Senere ble det også trompetspill i Delph Brass band, før han som medlem av The Sorcerers lærte seg å spille tamburin. Med tiden spilte han alle slags instrumenter, etter hva det var behov for. Det var også Stuart, eller Wolly som han kom til å bli kalt, som lærte seg å spille mellotron, orgel og synthesizer. Instrumenter som kom til å kjennetegne Barclay James Harvests lydbilde gjennom årene.

                  

Multimusikeren Wolly Wolstenholme.

Parallelt med at Wolstenholme og Lees spilte i The Sorcerers og The Keepers, var to andre lokale Oldham gutter, Les Holroyd og Mel Pritchard, opptatt med sitt band kalt Heart And Soul And The Wickeds. Holroyd og Pritchard kjente hverandre fra barnsben av der de begge hadde stor interesse for musikk. Holroyd fikk sin utdanning på Derker Secondary Modern School. Det første instrumentet han lærte å spille var spansk gitar som 10 åring. Da han ble eldre måtte han lære seg bassgitar, da et band han spilte i trengte bassist. Senere ble det både cello og keyboard på Holroyd.

                              

Les Holroyd

Også Mel Pritchard gikk på Derker Secondary Modern school. For Mel var det trommer som var det store i barndommen. Det startet med at han fikk låne farens ukulele-banjo. Men i stedet for å spille på strengene valgte han å ta de av, da han syntes instrumentet ga en finere lyd når han brukte den som tromme. Han var med i et skoleband før han slo seg sammen med Holroyd og dannet Heart And Soul And The Wickeds.

                       

Mel Pritchard

I 1966 ble Heart And Soul And The Wickeds og The Keepers slått sammen til The Blues Keepers, som på den tiden bestod av 6 medlemmer. I 1967 ble de profesjonelle, og endret da navn til Barclay James Harvest. De fant fram til navnet ved å putte ulike ord oppe i en hatt, og sette sammen de tre første ordene de trakk opp. Samtidig ble de redusert til en kvartett bestående av den klassiske besetningen med Pritchard, Wolstenholme, Lees og Holroyd. 

Mel Pritchard som fram til da hadde jobbet som rørlegger måtte si opp denne jobben da det ble bestemt at de skulle satse fullt og helt på musikken.

John Crowther som var en rik butikkeier fra Oldham hadde hørt bandet spille på en fest, og ble umiddelbart fascinert av dem. Han sponset dem med penger, og innlosjerte dem i et 1700-talls vertshus ved navn Preston House der de kunne skrive låter og øve. De levde veldig spartansk mens de holdt til her, noe som ble dokumentert på film av Granada TV, som sendte et program om bandet, der de bla. framførte "Early Morning" og "Mr. Sunshine". Også andre låter ble presentert her, som ikke fant veien til noen plateinnspilling senere. Det var også dette TV programmet som gjorde at flere plateselskap fattet interesse for bandet. Crowther tok med seg bandet til London og Chapplel studios for å spille inn "Pool's Of Blue", slik at de hadde flere låter å presentere for selskapene. Decca hadde følere ute, men det endte med at EMI tilbød dem platekontrakt. I første omgang med en singelutgivelse av "Early Morning" og "Mr. Sunshine".

Barclay James Harvests debutsingel

Mens de bodde i Preston House ble de også oppmerksomme på amerikanske folk-band som Buffalo Springfields, Love og The Byrds. Noe som ble en inspirasjon på låtene de skrev til debutplata. Også Beatles' album "Revolver" og singelen "Penny Lane"/"Strawberry Fields Forever" ble viktige inspirasjonskilder for Barclay James Harvest i starten. Der de sin kompleksitet inspirerte band som BJH og andre til å gå bort fra det mer typiske beat soundet som hadde dominert på første halvdel av 60-tallet.

Medlemmenes bakgrunn fra blåserinstrumenter som obo, trompet, klarinett, saksofon og cello ble nyttiggjort på debutplata. Under øvingene hadde bandet det morsomt med å prøve å høres ut som et kammerorkester. Mellotron synthesizeren ble tatt i bruk fordi den kunne reprodusere korstemmer og strykere, noe som passet til låtene de prøvde å lage. Den første mellotronen de hadde, fikk de låne av en fyr i Derby. Det var meningen at de skulle levere den tilbake, men etter hvert viste det seg at han ikke ville ha den igjen. Melltronen var kjent som et lumskt instrument, da det var vanskelig å lære seg å bruke den, i tillegg til at den kunne være ustabil i bruken. Noe som på 60-og 70-tallet frustrerte mangt et band som var ute på turne. Også treblåsere og harpe var instrumenter BJH tok i bruk i den første tiden.                              

I media ble BJH kjent som et band som skrev

låtene sine mens de satt ute på jordene.

Sin første ordentlige konsert sammen gjorde BJH sommeren 1967 på Middleton Baths i Manchester. "Early Morning" ble gitt ut som singel 26. april 1968. Den skapte umiddelbart interesse hos den legendariske radiomannen John Peel, som lot dem få gjøre innspillinger som ble sendt i hans radioprogram. Også musikkaviser og dagspressen fattet interesse for Barclay James Harvest. Dessverre nådde ikke singelen opp på listene. 

I et intervju med avisen Daily Mail sa Wolstenholme at medlemmene levde på et minimum, da de ikke brukte noen av pengene de tjente. I tillegg holdt de seg stort sett inne for å øve. For utenforstående virket det som om Wolstenholme var lederen av bandet, fordi han var den mest taleføre. Lees var mer sjenert og stillferdig. Men innad i bandet var de 4 likeverdige individer. I starten ble også alle låtene de skrev kreditert bandet, og ikke den som faktisk skrev den. Med bakgrunn i denne likhetstanken.

13. september 1968 gjorde de sin første konsert i London på The Roundhouse i Chalk Farm, som oppvarmingsband for Small Faces. 7. november var de oppvarmingsband for Pink Floyd All Saints Porchester Hall. Her kom de i kontakt med folkene i agentbyrået Blackhill, noe som åpnet et interessant marked for bandet på landets colleger og universiteter, der de reiste rundt og opptrådte for studentene. På en annen konsert kom de i kontakt med Robert Godfrey. Han hadde lenge hatt lyst til å fusjonere klassisk musikk med rock. Og i Barclay James Harvest så han den rette muligheten. Godfrey kom til å bli en viktig mann på de første platene.

Som 2. singel ønsket bandet å gi ut "Brother Thrush". Men EMI hadde ikke tro på låta. Det hadde derimot EMIs A&R mann Malcolm Jones. Han sørget for at EMI opprettet et "undergrunnsselskap" kalt Harvest Records (inspirert av BJHs bandnavn). Og her ble singelen gitt ut i juni 1969. Låta var produsert av Norman Smith, som tidligere hadde jobbet med The Beatles og Pink Floyd. Smith ble bandets faste produsent på de første platene.

Innspillingen av debutplate "Barclay James Harvest" startet 8. november 1969 i Abbey Road studios. 26. januar 1970 var de ferdig, men først 5. juni ble plata lagt ut for salg. Plata oppnådde god kritikk der den ble omtalt som et mesterverk innen post-psykedelia. Ikke minst takket være den vakre "Take Some Time On". De ble også sammenlignet med Bee Gees fra den tiden. Likefullt ble de også plassert i progbåsen.  Andre fine låter fra plata var "The Iron Maiden" og "Elsewhere". Førstnevnte er Wolstenhomes favorittlåt med bandet. Dessverre ble ikke plata lagt så mye merke til da den kom ut, men i årene etter har mange musikkinteresserte oppdaget "Barclay James Harvest".

Singellåtene "Early Morning", "Mr. Sunshine" og "Brother Thrush" ble ikke å finne på "Barclay James Harvest".

  "Barclay James Harvest"

Selv var ikke bandet helt fornøyd med albumet, da de følte at det ble for pompøst. De så på den som en øvelse før de skulle lage den virkelig gode platen. Wolstenholme : "Looking back now I think it could be seen as a kind of pre-emptive strike, a sort of rehearsal for the real thing". 

I august 1970 ble "Take Some Time On" gitt ut på singel med "The Iron Maiden" som B-side.

Etter utgivelsen dro bandet ut på en mindre turne sammen med The London Symphonia - på denne turneen kalt Barclay James Harvest Symphony Orchestra. Imidlertid ble antallet medlemmer av orkesteret mindre og mindre dess lengre unna London de kom, pga. de økonomiske utfordringene. De opptrådte også i Royal Albert Hall, noe som var svært hyggelig både for bandet og de frammøtte.

                 

Konsert plakater fra turneen med London Symphonia.

Fusjonen av orkestrale elementer og rock ble en sterk opplevelse for de involverte, og noe som fristet til gjentagelse. Wolstenholme : "I wasn't the instigator of heading in an orchestral direction, but I did embrace it wholeheartedly. Rather than dabble in it, I was totally convinced by the possibilities of orchestrating our music and saw it as the way forward". 

Etter at turneen med London Symphonia var gjort unna, dro bandet på nok en turne i september 1970. Denne gang bare som Barclay James Harvest.

Deretter dro de i Abbey Road studios i London for å spille inn oppfølgeren "Once Again". I forkant av dette hadde bandet vært samlet i landlige Diggle, i nærheten av Oldham, for å skrive låter.

Opptakene ble gjort mellom november og desember 1970. Som på førsteplaten var Norman Smith produsent. En av platas fineste spor var "She Said". Den var satt sammen av to låter Les Holroyd hadde skrevet, der den ene låta utgjorde verset, mens den andre ble til refrenget. "Song For Dying" var en antikrigs låt John Lees skrev. "Galadriel" var inspirert av "Ringenes Herre". Mens vakre "Vanessa Simmons" ifølge historien skal være en dame John Lees møtte i ungdommen. Den lavmælte, lengselsfulle "Mockingbird" ble skrevet av John Lees i 1968 på den tiden han traff sin tilkomne Olwen. Man hadde laget ulike versjoner av låta i forkant, men først under denne innspillingen klarte de å få den slik de ville. "Mockingbird" er en av BJHs mest kjente låter, og har med årene vært en gjenganger på konsertene og samleplatene deres. "Lady Loves" spilte Alan Parsons munnharpe. Parsons jobbet på denne tiden i Abbey Road Studios, og kom senere til å ha suksess med Alan Parsons Project.

John Lennon spilte inn en plate i Abbey Road samtidig som BJH, og av ham fikk de låne en blond epiphone gitar som ble brukt på "Galadriel". Lennon selv hadde brukt gitaren på den berømte konserten Beatles gjorde på taket av Apple hovedkvarteret. Og i 1990 inspirerte denne episoden BJH til å skrive låta "John Lennon's guitar", som ble å finne på "Welcome To The Show".

"Once Again" fikk strålende kritikk av en samlet musikkpresse da den ble gitt ut i februar 1971. De brukte mange superlativer for å beskrive bandets musikk. Melody Maker omtalte den som "A swirling (virvelvind) sea of delicious songs penned without complexity, with a simplicity that is above all delightfully musical". 

På det kjente nettstedet Rateyourmusic.com er alle bandets album vurdert av fansen, og "Once Again" er albumet med høyest score (3.63).

Dessverre nådde ikke albumet opp på den britiske albumlisten. 

"Once Again" fra 1971.

Innimellom plateinnspillingene var BJH mye ute og opptrådte, noe som gjorde at flere ble oppmerksom på deres særegne, folkinspirerte rock. Les Holroyd : "We became known as a University band, we were in so much demand that we played the country top to toe. When we finished at the bottom we started again at the top, playing all the Universities and colleges."

Det skuffende platesalget gjorde sitt til at ting begynte å murre rundt bandet. Orkesterarrangør Robert Godfrey trakk seg, og ble erstattet med Martyn Ford, som tidligere hadde ledet Barclay James Harvest Orchestra. Mens manager og pengesponsor John Crowther var misfornøyd med at hans investeringer, bla. i Preston House ikke ga større uttelling. Bedre ble det heller ikke at produsent Norman Smith valgte å bli plateartist selv under navnet Hurrican Smith i 1972. Han fikk to topp 5 hits i "Don't Let It Die" og "Oh Babe What Would You Say?". De måtte derfor ut på markedet for å finne en ny produsent. Valget falt da på en Wally Allen. Imidlertid kom Norman Smith tilbake som produsent for bandet på et senere tidspunkt.

Rett før de skulle igang med innspillingen av sitt neste album ble bandet invitert til å gjøre flere innspillinger hos BBC radio.

5. juli 1971 begynte de innspillingen av  albumet "Barclay James Harvest And Other Short Stories" i Abbey Road studios. Det var egentlig meningen at plata skulle hete "Four Winds", og gis ut som dobbeltalbum, der hvert av medlemmene skulle få utfolde seg på hver sin albumside, slik Pink Floyd hadde gjort på "Ummagumma" i 1969. Men underveis i innspillingen ble planene endret. Hovedsaklig pga økonomiske utfordringer ved prosjektet.

"Little Lapwing", "Ursula (The Swansea Song)" og "Someone There You Know" var de første låtene som ble spilt inn. Også en låt kalt "Brave New World" ble spilt inn, men vraket da de skulle velge ut låtene til albumet. Det skulle gå hele 17 år før "Brave New World" ble gitt ut på plate. 

18. juli 1971 spilte de inn den vakre "After The Day". En låt som både avsluttet den nye plata, og mange av konsertene bandet gjorde utover 70-tallet. Den var skrevet av John Lees som en slags visjon for hvordan han så for seg apokalypse. 

I august 1971 tok de en liten pause fra innspillingen, da de opptrådte på The Wheeley Festival i Essex. Opptredenen deres her bidro til at mange mennesker som ikke kjente til Barclay James Harvest fikk mulighet til å stifte bekjentskap med bandets musikk. Den siste sangen de spilte inn for plata var "The Poet" - en låt Wolstenholme hadde skrevet allerede i 1967. 5. november 1971 var "Barclay James Harvest And Other Short Stories" klar for butikkene. Mottagelsen i musikkpressen var svært positiv.

På samme tid var bandet ute på turne sammen med band som Supertramp, Procol Harum og Van Der Graaf Generator.

"Barclay James Harvest And Other Short Stories"

Etter en mindre juleferie var bandet igjen ute på veien, med flere konserter på universitet og colleger. Høydepunktet var konserten de gjorde på Tower Of London, sammen med et symfoniorkster. Siden heller ikke "Barclay James Harvest And Other Short Stories" ble noen storselger, var bandet helt avhengig av inntektene disse konsertene ga. De dro også på turne til Sør-Afrika, med 17 konserter, noe som førte til protester da de kom tilbake til England. De ble utsatt for flere bombetrusler da de opptrådte, noe som førte til at band og publikum måtte forlate lokalet, slik som på Universitet i Hull, 18. november 1972. Om økonomien var dårlig tidligere ble den enda verre etter denne turneen, pga kostnader ved å hyre inn et strykerorkester til å opptre sammen med dem på scenen.

I september 1972 ga de ut sitt første samlealbum kalt "Early Morning Onwards". Plata var en lavprisutgivelse der bandets første singler, og de beste låtene fra deres 3. album var presentert. Til glede for de mange som oppdaget bandet med denne samleplata. Det ble også spilt inn to helt nye låter i "Child Of Man" og "I'm Over You" for plata - begge skrevet av John Lees. De to låtene ble også gitt ut på singel sammen.

Samleplata "Early Morning Onwards".

I 1972 ga John Lees og Wolly Wolstenholme ut en singel under navnet Bombadil. For anledningen kalte de seg Terry Bull og Lester Foster. Singelen bestod av låtene "Breathless" og "When The City Sleeps". Førstnevnte var en glamrocker, som kunne minne om T-Rex og Gary Glitter. Med seg på innspillingen fikk de Eric Stewart fra 10CC.

September 1972 gikk de igang med innspillingen av "Baby James Harvest" - en plate de valgte å produsere selv. Utgivelsen er gjerne kjent som "det schizofrene albumet" da bandet her delte seg i to. John Lees og Mel Pritchard jobbet i Strawberry Studios i Stockport, mens Wolstenholme og Holroyd jobbet med orkestreringen i Abbey Road studios. Strawberry studios kom etter hvert til å bli bandets faste tilholdsted når en ny plate skulle lages.

Selv om de produserte plata selv, og økonomien ikke var all verden på denne tiden ble plata et lite mesterverk. Mange trekker den fram som bandets beste, med låter som "Crazy" og "Moonwater". Men heller ikke denne nådde opp på den britiske albumlisten da den ble gitt ut i november 1972, selv om den solgte brukbart i mange andre land. Mye av problemet lå hos EMI som gjorde lite for å promotere denne og andre BJH album.

"Thank You" ble gitt ut som singel fra plata, med "Medicine Man" på side 2.

 "Baby James Harvest"

Et av høydepunktene i 1972, var da de 16. november fikk gleden av å opptre på BBC Radio, på deres Paris Theatre i Lower Regent Street i London. Den times lange konserten var endel av BBCs serie "In Concert", der lovende band fikk mulighet til å promotere musikken sin overfor spesielt inviterte gjester, og radiolytterne. Produsent for BBC var Jeff Griffin, mens BJH stilte med sin egen arrangør Martyn Ford. BBC innspillingen ga et fint innblikk i hvordan Barclay James Harvest hørtes ut live sammen med et orkester, fra denne tidsepoken.

I 1973 ble "Once Again" gitt ut på nytt av EMI da de ville presenterte platen i det nye kvadrofoniske formatet. Bandet ble ikke spurt på forhånd om de syntes det var greit, noe som skapte litt misnøye. Særlig ettersom lydbildet på plata endret karakter.

Samme år holdt bandet sin første konsert i Norge, da de gjestet Chateau Neuf i Oslo. Tilstede i salen var det bare 200 mennesker, noe som viser at Barclay James Harvest fortsatt var et stykke unna den populariteten de senere kom til å oppleve i Norge.  

I 1973 ble Mel Pritchard gift med sin kjæreste Janet

Frustrasjonen over EMI gjorde at de i januar 1974 valgte å gå over til Polydor Records, noe som skulle vise seg å være et klokt valg. BJH og Polydor innledet med dette et samarbeid som kom til å vare i mange år, til stor glede for begge parter. Singelen "Rock'n Roll Woman"/"The Joker" fra november 1972 ble den siste utgivelsen de gjorde hos EMI (om man ser bort fra samleplater og nyutgivelser). Harvey Lisberg ble også ansatt som ny manager for bandet. 

Før de gikk igang med innspillingen av sitt første studioalbum på Polydor valgte de å gjøre en måneds turne på colleger rundt om i England. I mars 1974 gikk de i Olympic Studios sammen med produsent Rodger Bain for å spille inn "Everyone Is Everybody Else". Bain hadde tidligere vært med og produsert 3 album med Black Sabbath. Noe som bidro til at albumet ble mye røffere i kantene enn de foregående mer symfoniske albumene.

"Everyone Is Everybody Else"

Den første låta de spilte inn var "Child Of The Universe", en låt som senere skulle utvikle seg til å bli en ekte klassiker, som en av bandets mest kjente låter. Den var skrevet av John Lees som en kommentar til problematikken i Sør-Afrika og andre konfliktfylte steder i verden. 

Opprinnelig hadde han tenkt å ha den med på soloalbumet "A Major Fancy" som skulle gis ut i juni 1973. Men pga. problemene med EMI ble albumet holdt tilbake, og ikke gitt ut før i 1977. Han hadde også presentert låta for de andre i BJH på en tidligere plateinnspilling med bandet, men den hadde da blitt avvist, da de andre mente den ikke egnet seg på en BJH plate.

Verjonenen av "Child Of The Universe" som ble å finne på "Everyone Is Everybody Else" var mye bedre enn den han hadde laget til soloplaten sin. Lees viste en sterk sosial side på "Everyone..", der han tok for seg situasjonen til gruvearbeiderne ("The Great 1974 Mining Disaster") og fabrikkarbeiderne ("Mill Boys"). Les Holroyd som ellers ikke hadde bidratt med så mange låter til BJHs plater, hadde denne gang kommet opp med to av platas fineste spor i "Poor Boy Blues" og "Crazy City".

Albumet ble mikset ferdig i april 1974 i Trident studios, og 14. juni var den klar for salg. Igjen fikk de flott kritikk for de mange fine låtene på plata. Og som ved forrige utgivelse markerte de utgivelsen ved å dra ut på turne. Konsertene de gjorde på Liverpool City Stadium og London's Theatre Royal i Drury Lane dannet utgangspunkter for den doble liveplata "Barclay James Harvest Live" som også kom ut i 1974. Og dette skulle bli deres første topp 40 notering i hjemlandet i desember.

"Barclay James Harvest Live"

5. januar 1975 gikk de i studio for å lage en ny versjon av "Child Of The Universe", da de ikke var helt fornøyd med albumversjonen. Den nye versjonen ble gitt ut som singel i U.S.A. 

Mel Pritchard

Innen singelen ble gitt ut i U.S.A. var de allerede igang med forberedelsene til det neste studioalbumet, kalt "Time Honoured Ghosts". Tittelen til plata var det Harvey Lisburgs kone som kom opp med.

Denne gang hadde de valgt å forlate det regnfylte England til fordel for sol og varme i California. Elliot Mazer som på den tiden jobbet med Neil Young hadde sett dem live og ønsket å produsere deres neste album. Hovedårsaken til det var at han ikke likte de symfoniske arrangementene låtene deres var kledd inn i. Han mente bandet hadde mye talent som de ikke fikk sjansen til eksponere. Mazer : "I'm a great believer that good songs make good records, and the skills of Barclay James Harvest match up to any of the great artists".

Produsent Elliot Mazer

Før bandet satte kurs for U.S.A. i april 1975 gjorde de en rekke konserter i England i januar og februar. Og opptrådte som oppvarmingsband for E.L.O. i Tyskland i mars. De laget også demoer til den nye plata i Cheshire. 

Da de ankom San Francisco ble de innlosjert i Mazers eget studio kalt His Masters Wheel's studios. Her tilbrakte de to måneder før de var ferdig i juli 1975, noe som var lengre tid enn det de var vant til. Innspillingen var vellykket, der låtene de kom opp med var av høy klasse. Bandmedlemmene var fornøyde, selv om Wolstenholme syntes det var vanskelig å få Mazer til å forstå den "britiske måten" å tenke på. Bla. kuttet Mazer 2 minutt av Wolstenholmes "Beyond The Grave", da han syntes den ble for lang. Og måten han kuttet låta på var av det brutale slaget, der Mazer enkelt og greit trykket stopp på det stedet han syntes låta burde slutte, noe Woolly var alt annet enn fornøyd med.  Lees hadde et helt annet syn på tiden i San Francisco sammen med Mazer. Lees : "Recording with Eliot Mazer in San Francisco. It was fabulous-we had an absolute ball recording 'Time Honoured Ghosts'. A fantastic place, someone paying you to make a record in San Francisco, it was great."

Wolly Wolstenholme

Plata åpnet med den kraftfulle "In My Life", og ble fulgt opp med den reflekterende "Sweet Jesus". "Titles" var en vakker låt der de på en fiffig måte hentet tekstlinjer fra Beatles låter som "Here comes the sun", "Across the Universe", "The Long And Winding Road" m.m. Beatles var en favoritt hos BJH, og dette var deres hyllest til dem. "Hymn For The Children" var en slags fortsettelse av "Child of the Universe". 

Platas sterkeste spor var muligens "Jonathan". En låt som har vært representert på flere samleplater, og som BJH stort sett har hatt med når de har opptrådt. Holroyd ble inspirert til å skrive den i 1972 etter å ha lest boken "Jonathan Livingstone Seagull" med Richard Bach. "Moongirl" og "Song For You" var to andre vakre låter på plata. På sistnevnte ønsket bandet å skape en slags livefølelse. Derfor ble låta spilt inn under ett, noe som skapte problemer da Wolstenholme måtte bytte fra orgel til piano i løpet av noen sekunder uten at det skulle høres. Et lignende problem fikk også John Lees da han måtte legge fra seg el. gitaren og spurte til den andre siden av rommet for å ta opp den akustiske gitaren, uten at noen hørte fottrinnene. 

Det flotte coveret på "Time Honoured Ghosts" var laget av Bill Dare. Ideen var hentet fra kunstneren Maxfield Parrish og hans maleri "Harvest".

Maleriet "Harvest", som dannet grunnlaget for coveret på "Time Honoured Ghosts".

For å promotere albumet dro bandet på en større turne i oktober 1975 med besøk i Storbritannia, Sverige, Tyskland, Belgia og Frankrike. De avsluttet turneen i Paris i desember. De tjente ikke noen penger på turneen, men likefullt var den svært vellykket. Ikke minst fordi den la grunnlaget for suksessen de kom til å oppleve i Tyskland i årene som kom. 

"Time Honoured Ghosts" nådde en fin 32. plass i Storbritannia, noe som førte til større interesse fra media. Bla. opptrådte de på BBCs program "The Old Grey Whistle"

I januar 1976 opptrådte de på The Great British Music festival på Olympia, før de dro de på en større turne i U.S.A. 

Deretter ønsket Polydor at de skulle spille inn en ny plate sammen med Mazer, noe bandet også syntes var greit. De innlosjerte seg på et hotell i San Francisco og ventet på at Mazer skulle bli ledig. For å få tiden til å gå bidro de på David Souls plateinnspilling. Men Mazer var mer interessert i å bruke tiden sammen med Neil Young, der de spilte inn klassikeren "Tonight's The Night". Så da kreditkortene de var utstedt med gikk ut på dato, satte Lees og co. kursen hjemover, en erfaring rikere. De følte også at det var vanskelig å få innpass i det amerikanske platemarkedet, så de ville heller bruke tiden i Europa der de var iferd med å få et større gjennombrudd. 

Sommeren 1976 var de på plass i Strawberry studios i Stockport for å spille inn sin neste plate kalt "Octoberon". Navnet hadde de hentet fra William Shakespeare's "A Midsummer Night's Dream", der en av figurene het "Oberon". "Octoberon" var BJHs vri på navnet, ettersom plata ville bli gitt ut i oktober. Det fine albumcoveret som fulgte plata var ment å forestille denne Oberon, som var konge over alvene. Opphavsmannen til bildet av "Oberon" er ukjent.

Oberon painting

Det originale bildet av "Oberon" som ble brukt på "Octoberon".

Denne gang valgte de å produsere plata selv, i samarbeid med en David Rohl. Rohl hadde ikke mye å vise til som produsent, annet enn at han hadde vært medlem av konseptprosjektet Mandalaband, og jobbet som lydtekniker på album med Thin Lizzy og Marc Bolan. Samarbeidet med ham ble likevel suksessrikt. Ikke minst fordi han hadde større forståelse for bandets ideer enn det Mazer hadde. Wolstenholme : "David made us sound more like a band on our records."

Ritchie Close hadde ansvaret for koringen og orkestreringen på plata. Noe man best legger merke til på vakre "May Day", der koret synger "It's A Long Way To Tipperary" på slutten av låta.

David Rohl

Budsjettet for plata var på 220 000 kroner. Det holdt til 10 uker i studio.

"Octoberon" var ikke så keyboardbasert og drømmende som de foregående utgivelsene. I stedet ble det større fokus på akustiske låter  De framstod i større grad som et rett fram rockeband, ikke minst i "Polk Street Rag". Inspirasjonen for låta var den kontroversielle pornofilmen "Deep Throat" som ble spilt inn Polk street, San Francisco. På samme tid som bandet oppholdt seg i byen. 

Andre fine låter på plata var "Rock'n Roll Star", som hadde en link til The Byrds' "So You Wanna Be A Rock'n Roll Star". Og "Suicide?" som var bygd opp som en thriller, der man på slutten ikke visste om han som døde ble dyttet i døden, eller om han hoppet frivillig. I en avstemning blant fansen mange år senere kom "Suicide?" på 3. plass over låter de ønsket BJH skulle framføre live. Også "The World Goes On" og "Ra" er kjente låter fra plata.

"Octoberon"

Salgsmessig ble det igjen et steg opp fra forrige plata, da de nådde 19. plass på den britiske albumlisten. "Octoberon" nådde også de amerikanske listene i 1977, og gjorde det i tillegg bra i Tyskland. "Octoberon" er også en plate som mange har som sin favoritt i BJHs katalog. 

I oktober dro bandet også på en intensiv turne i England, med 25 konserter i løpet av en måned. Deretter var det meningen at de skulle fortsette turneen i Tyskland, men fordi John Lees ble syk måtte de kansellere konsertene som var planlagt. 

 

              

John Lees og Les Holroyd

I løpet av de første 3 månedene av 1977 skrev Lees, Holroyd og Wolstenholme nok låter til at de i mars kunne gå i Strawberry studios for å spille inn nok et nytt studioalbum. 

Men før de kom så langt som å gi ut plata var det en annen BJH utgivelse som oppnådde endel oppmerksomhet.

Barclay James Harvest hadde gjennom årene vist seg som et dyktig liveband som begeistret sine mange fans. Og i 1977 ga de ut den doble liveplata "Live Tapes". En plate som mange mener er en av de beste liveplatene som ble gitt ut på 70-tallet. Plata viser et band i storform, der de gjør vakre og harmoniske framføringer av "Child Of The Universe", "Rock'n Roll Star", "Poor Man's Moody Blues", "For No One" og "Mockingbird". Sistnevnte har aldri vært vakrere en akkurat her. I hele tatt er det mange av BJHs låter som fungerer bedre live enn på plate.

"Live tapes" ble spilt inn i løpet av bandets britiske turne i november 1976. Og målet med plata var å gi den ut på det amerikanske markedet i et forsøk på å markedsføre bandet der. I Storbritannia ble en EP kalt "Live EP" gitt ut i mars for å glede bandets fans.

"Live EP" fra 1977.

Men like før jul i 1977 ble "Live Tapes" også tilgjengelig for bandets britiske fans. På denne turneen ble bandet fulgt av et TV team som laget en dokumentar om bandet. De ønsket å vise hvordan livet arter seg som musiker i BJH når de er ute og turnerer. Og ingenting ble holdt hemmelig for kameraene, der de filmet på flyet, i omkledningsrommet, hotellene, på scenen, og hjemme hos de enkelte medlemmene av bandet. Disse opptakene ble redigert ned til en time, og gitt ut under navnet "Caught Live". Filmen ble vist på TV i Belgia, Tyskland, Sveits og Storbritannia. Også "Live Tapes" var i utgangspunktet tiltenkt navnet "Caught Live". Men etter at en BJH fan hadde gjort dem oppmerksom på at Moody Blues på samme tid planla å gi ut livealbumet "Caught Live + 5", ble navnet på plata endret. Wolstenholme og co. var svært takknemlig for at dette kom for en dag, da de fryktet hva pressen ville finne på av ondsinnete kommentarer om de hadde gitt ut et album med et navn som bortimot var identisk med Moody Blues sitt. Jmf. pressens fokus på likhetene mellom de to bandene.

"Live Tapes" fra 1977.

Som nevnt ble også John Lees' soloalbum "A Major Fancy" omsider gitt ut i 1977. Som nevnt var plata egentlig spilt inn i 1972, men lanseringen av den ble utsatt pga. en avtale som var gjort med EMI, med en karantenetid på materiale som var skrevet mens han og BJH fortsatt var på selskapet.

Til tross for at Lees var en dyktig og produktiv låtskriver endte det opp som hans eneste soloalbum i løpet av hans lange karriere. 

"A Major Fancy" med John Lees

"Gone To Earth" som den neste plata het, ble spilt inn i løpet av 3 måneder våren 1977. Igjen med David Rohl som produsent. Den første låta de spilte inn var "Hymn". Den var opprinnelig skrevet av John Lees i 1971 under navnet "Hymn For A White Lady", der den handlet om farene ved narkotikamisbruk. "Hymn" ble bandets største hit fram til da (gitt ut som singel i juli), og hovedårsaken til at svært mange ble nysgjerrige på bandet og albumet "Gone to Earth". Låta var både sakral og storslått, og hymne var et passende navn til å beskrive stemningen man fornemmet.

"Hymn" singelen.

Mange merket seg også ved "Poor Man's Moody Blues". Det var en flott låt som bevisst minnet om "Nights in white satin" med Moody Blues - et band de i mange år hadde blitt beskyldt for å høres ut som. Foranledningen til at John Lees skrev låta var at en journalist fra musikkmagasinet Sound hadde omtalt dem som "poor man's Moody Blues" etter en konsert de gjorde i Colston Hall, Bristol den 26. oktober 1976. Ikke bare var journalisten negativ til bandet, han var også kritisk til de som kjøpte BJHs plater, og som dro på konsertene deres. Noe bandet reagerte sterkt på. Wolstenholme : "The worst thing about this guy was that he kept criticising our fans. From that point on we stopped talking to the UK music press." Lees var så sint på denne journalisten at han skrev låta samme natt, som en måte å avreagere på.

"Gone To Earth" ga bandet deres gjennombrudd i Tyskland med en 10. plass på albumlisten, da den ble lagt ut for salg i oktober 1977. Plata fortsatte å selge bra i lang tid, så bra at den holdt seg på den tyske albumlisten i hele 197 uker! Med det innehar den 6. plassen over plater som har holdt seg lengst på listen.

"Gone To Earth" ble et kunstnerisk og salgsmessig høydepunkt for BJH.

I Norge ble plata deres første plassering på VG-lista med en 37. plass. I Storbritannia ble det 30. plass. Tilsammen har albumet solgt i 1 million eksemplarer. Wolstenholme : "Some of John's best material like 'Poor Man's Moody Blues' og 'Hymn' sat well alongside Les' 'Spirit On The Water' and so on. The artwork was great and for once everything came together for us at the right time". Også John Lees har denne plata som en favoritt, der han i et intervju i 1998 sa at dette var plata han ønsket at fansen skulle huske dem for.

Et fornøyd band i 1977 som endelig opplevde suksess.

Deretter fulgte den tradisjonelle turneen for å promotere et nytt album. Med konserter i England i september og oktober. Deretter stod Tyskland for tur. Og her fikk de seg et lite sjokk når de så hvor populære de var blitt siden sist. Billettene var solgt ut, selv i store konsertlokaler. Bandet skjønte at de fra da av burde fokusere mer på Tyskland, på bekostning av hjemlandet. I England var folk uansett mest opptatt av pønkrock.

Suksessen med "Gone To Earth" førte til ny interesse for deres gamle plater, som dermed ble trykket opp pånytt i nye innpakninger.

Barclay James Harvest i 1977 : Mel Pritchard, 

Les Holroyd, John Lees, og "Woolly" Wolstenholme.

Medlemmene av Barclay James Harvest lå aldri på latsiden. For våren 1978 var de igang med forberedelsene til et nytt album. I april gikk de (som vanlig) i Strawberry studios for å spille inn albumet "XII". Men ting skulle ikke gå så lett som man trodde, da co-produsent David Rohl samtidig var opptatt med konseptplata "The Eyes Of Wendor" under sitt gamle bandnavn Mandalaband. Utgangspunktet for "The Eyes Of Wendor" var en historie med inspirasjon fra Tolkiens "Ringenes Herre". På prosjektet fikk han med seg folk fra Moody Blues, Steeleye Span, Jimi Hendrix experience og hele 10CC. Også Wolly Wolstenholme lot seg overtale til å bli med på plata.

Prosjektplata "The Eye Of Wendor".

Det viste seg etter kort tid at Rohls prosjekt ikke var forenlig med innspillingen av "XII", så han trakk han seg ut. BJH stod ser da uten co-produsent. Senere har denne Rohl forlatt musikkbransjen og i stedet viet sin tid til Egypts mysterier. I 1990 tok han doktorgrad på universitetet i London, og er i dag en anerkjent egyptolog.

Egyptologen David Rohl.

BJH tok en liten pause før de fortsatte innspillingen av den nye plata. Martin Lawrence som hadde jobbet med Godley & Creme på deres "Consequenses" tok over jobben som co-produsent. Lawrence hadde også deltatt tidligere på en BJH plate, da han koret på "May Day" på "Octoberon".

Selv om det ble litt turbulent en periode hindret ikke dette bandet fra å skape nok et mesterverk. Med vakre låter som "Loving Is Easy", "Berlin" og "A Tale Of Two Sixties". Der hver låt var som en litterær novelle, med referanser til hendelser og personer. "A Tale Of Two Sixties" var en slags hyllest av bandet  Love og deres låt "Andmoreagain". Mens "Nova Lepidoptera" reflekterte Lees fascinasjon for science fiction. "Berlin" som fra Holroyds ståsted opplevdes som en øy omringet av den kommunistiske stat, ble svært populær i Tyskland. Det er også låta Holroyd er mest fornøyd med av de han har skrevet.

I juli 1978 ble plata mikset, og i september var den ferdig spilt inn. Opprinnelig hadde de tenkt å kalle den "High", men fordi det var deres 12 album (inkludert liveplater), og fordi de hadde spilt sammen i ca. 12 år, ble den hetende "XII". Coveret med sommerfuglen som gjennom årene hadde blitt bandets faste varemerke var laget av Maldwyn Tootill. Tootill hadde også laget coveret til "Gone To Earth".

Albumet "XII", med bildet av sommerfuglen.

Plata solgte til gull i Tyskland med 18. plass, mens den nådde 31. plass i Storbritannia. "XII" ble fulgt opp med en turne som varte fra september til november. I Tyskland var de nå så store at de fylte hele sportshaller. På en konsert de gjorde i Lorelei var de øverst på plakaten over band som skulle opptre, Dire Straits og The Police kom lenger ned på listen.

Ironisk nok så var det nå mens bandet var på topp at Wolly Wolstenholme valgte å gi seg. Begrunnelsen var at han mislikte den musikalske retningen bandet hadde tatt. Wolstenholme : "I felt that we had lost some of our original musical ideas. It became apparent to me that unless things changed, I couldn't see myself working with the band for much longer". Han var også blitt desillusjonert av at hans "American Excess" ble vraket da de skulle igang med et nytt studioalbum. Selv om han sluttet valgte han å fullføre en avtalt turne i Tyskland sommeren 1979. Den siste konserten han gjorde med BJH var på Olympiastadion i Berlin den 1. juli. Foran hele 28.000 mennesker. Det var ikke noen personlige uoverenstemmelser som gjorde at han valgte å slutte. John Lees gjorde det han kunne for å få ham til å fortsette, og han ble svært lei seg da han skjønte at Wolly hadde bestemt seg.  Lees : " . I've missed him ever since, because he was like a real ally".

Wolly Wolstenholme

I 1980 ga Wolly ut sitt soloalbum "Mæstoso" der "American Excess" endelig ble funnet verdig. Mæstoso har også vært et navn han har brukt om seg selv både på plate og når han har vært ute og turnert. Han har også gitt ut platene "Songs From The Black Box" (1995), "Black Box Recovered" (2004), "Fiddling Meanly" (2005) og "One Drop In A Dry World" (2005), "Grim" (2005), "Caterwauling" (2007), og "Uneasy Listening" (2009) . Han laget også musikk til ulike TV program, men i 1983 trakk han seg tilbake fra musikkbransjen en periode, for heller å drive en organisk farm sammen med sin kone Jill. I 1998 slo han seg igjen sammen med John Lees, da under navnet Barclay James Harvest Through The Eyes Of John Lees.

De tre gjenværende medlemmene av BJH dro så i studio med hjelp av musikere fra Sad Cafe og Steeley Span for å spille inn albumet "Eyes Of The Universe". Martin Lawrence var igjen produsent. Til å fylle plassen etter Wolly fikk de med seg iren Kevin McAlea på hammondorgel, mini moog og flygel. Han ble regnet som et assosiert medlem av bandet, selv om han sjelden ble avbildet sammen med de andre. Han deltok også på den følgende turneen, samt at han deltok på senere BJH plater som "Ring Of Changes", "Turn The Tide", "Face To Face", "Caught In The Light" og "River Of Dreams". Parallelt med dette har den Belfast-fødte McAlea også turnert, og vært med på plateinnspillinger med artister som Enya, Kate Bush, Clannad og Roy Harper. Det er også han som skrev den engelskspråklige teksten til Nenas store hit "99 Red Balloons" (nr.1 i Storbritannia). 

Barclay James Harvest medlemmet Kevin McAlea.

"Eyes Of The Universe" ble spilt inn i Strawberry studios i juli-september 1979. Stilmessig var den langt mer mainstream enn noe annet BJH hadde laget. Det fyldige lydbildet de hadde skapt på plater som "Once Again" og "Everyone Is Everybody Else" med bruk av orkester og mellotron var her erstattet med et mer rett fram popkomp. Og McAleas synth- og keyboardarrangement hadde en litt hardere uttrykk enn det Wolstenholme pleide å skape. Når de i tillegg beveget seg inn på det dansbare i "Alright Down Get Boogie" var det lett å dra sammenligninger med Bee Gees, ikke minst fordi stemmen til John Lees kunne minne om Gibb brødrene. 

Likefullt inneholdt plata flere sterke låter, slik som "Love On The Line", "The Song (They Love To Sing)", "Capricorn" og "Sperratus". Det var teksten i sistnevnte låt som ga dem tittelen til plata : "Look in my eyes. See the light of the universe". "Skin Flicks" minnet om "Poor Man's Moody Blues", da den inneholdt gitarriff fra Moody Blues' låta "Question".

Coveret til plata med UFOen som lyser opp bakken var laget av Alwyn Clayden

"Eyes Of The Universe" fra november 1979.

I Norge ble dette deres største salgsuksess med en 7. plass på VG-lista i februar 1980. Også ellers i Europa solgte den veldig bra. Særlig i Tyskland, med en halv million solgte album og 3. plass, noe som holdt til platina. 

I første halvdel av 1980 var de igjen på turne rundt om i Europa. Høydepunktet både dette året, og muligens i hele karrieren, var da 175.000 mennesker møtte opp ved Riksdagen i Berlin for å oppleve bandet live på en gratiskonsert de holdt. Konserten ble litt senere foreviget på plata "Berlin - A Concert For The People".

Etter at turneen var ferdig dro John Lees med familien på en velfortjent ferie til Algarve, Portugal. De tenkte å være der en uke, men endte opp med å være der en hel måned. Mye av tiden ble tilbrakt på rideskolen Paraiso dos Cavalos. Det ble også ble navnet på en låt fra 1983 albumet "Ring Of Changes".

I september gikk BJH i studio for å spille inn albumet "Turn Of The Tide". Denne gang i Marcus Music studio i London. Og innspillingen tok mye lengre tid enn den pleide å gjøre, da de ikke var ferdig før i mars 1981. "Life Is For Living" ble raskt en favoritt hos fansen etter at den ble presentert på konserten i Berlin. Salgsmessig ble det deres største hit noensinne, med bla. en 2. plass i Tyskland for singelen. Den var skrevet av Les Holroyd, som tok større ansvar for låtskrivingen etter at Wolstenholme sluttet i bandet. Mel Pritchard var det eneste medlemmet av BJH som ikke bidro med låter, noe han var litt vemodig for selv. Pritchard : "I wish I was a songwriter, because I have ideas, but they're not finished in my head, if you understand what I mean". 

Tittelen "Turn Of The Tide" var hentet fra låta "Back To The Wall" : "He’s been waiting on the other side. He’s been waiting for the turn of the tide". Tittelen var positivt ment, som et varsel om at bedre tider vil komme. Alwyn Claydens dystre cover ga likefullt assosiasjoner til noe negativt. I motsetning til den foregående plata hadde han her funnet plass til den 'obligatoriske' sommerfuglen.

"Turn Of The Tide" fra mai 1981.

Også "How Do You Feel Now?" var en flott låt, skrevet av Lees som en hyllest til hans datter Esther som ble født i juli 1980. I et intervju 8 år senere framhevet han denne låta som noe av det fineste han hadde laget. I tillegg til Esther har Lees sønnen John Joseph sammen med sin kone Olwen, der de bor i maleriske omgivelser i Saddleworth i nærheten av Oldham sammen med sine mange hunder.

"Turn Of The Tide" solgte bra mange steder da den kom ut våren 1981. I Norge fikk de sin beste plassering med denne plata da den nådde 4. plass på VG-lista i juni 1980, og holdt seg på topp 40 lista i nesten et halvt år. I Sveits ble det 2. plass, mens i Tyskland ble det 4. plass.

I 1981 holdt bandet også konsert i Norge, der de opptrådte for et fullsatt Drammenshallen.

I 1982 prydet Les Holroyd forsiden av Bravo, Europas største musikkmagasin.

I juli 1982 ble opptakene fra konserten de gjorde i Berlin 30. august 1980 presentert på albumet "Berlin - A Concert For The People". Selve konserten var fantastisk, med mange sterke opplevelser. Men lydopptakene som ble gjort var ikke all verden. Årsaken var at noen hadde gått over konsertscenen kvelden før og bedrevet hærverk på bandets utstyr. Man måtte derfor skaffe endel nye instrumenter i full fart, noe som naturlig nok bød på problemer.

Derfor ble mange av låtene derfra mikset om i Strawberry studios, der man bla. la på nye gitarer. Opprinnelig ble den gitt ut som en plate med 11 låter, men i nyere utgaver består plata bare av 9 låter. "Love On The Line" og "Rock'n Roll Lady" ble trukket ut uten at årsaken er kjent. I Storbritannia ble plata hetende "A Concert For The People (Berlin)" for at den ikke skulle høres så tysk ut. Og muligens hjalp det, for de fikk sin høyeste notering i hjemlandet med en 15. plass i juli 1982. I Norge ble det 14. plass. I Tyskland gikk de til topps på albumlisten.

Et imponerende oppmøte på konserten i Berlin.

Tyskland var på noen år blitt bandets desidert største marked. Og i 1982 valgte de også å flytte til Tyskland, hovedsaklig av skattemessige hensyn. Så da de i januar 1983 skulle spille inn en ny plate, ble det gjort i Frank Farians (Boney M.) Far Studios i Frankfurt. De byttet også produsent og fikk i stedet inn Pip Williams som på 70-tallet hadde jobbet med Moody Blues og Status Quo. Det var også han som hadde laget det symfoniske arrangementet på "I Love To Love" med Tina Charles. Sammen laget de albumet "Ring Of Changes", som på en måte lignet på de tidlige 70-talls platene til BJH med orkestrale, storslåtte arrangement. Likefullt hadde plata et futurisk preg, med elektroniske lyder. Ikke minst i tittellåta "Ring Of Changes". Mens "Fifties Child" og "Teenage Heart" ga assosiasjoner til 50-tallet. 

"Ring Of Changes" ble gitt ut 16. mai 1983.

Låtutvalget på "Ring Of Changes" var noe av det beste bandet hadde kommet opp med, og Pip Williams skapte vakre arrangementer rundt disse låtene. Ved hjelp fra bla. New World Philharmonic Orchestra. Mange mener (webmaster inkludert) at dette er den beste plata Barclay James Harvest har laget.

Pip Williams

"Ring Of Changes" solgte også brukbart mange steder. Med 4. plass i Tyskland, 2. plass i Sveits, 7. plass i Norge og 36. plass i Storbritannia. 

I september 1983 dro bandet til Hilversum, Nederland for å spille inn det neste albumet i Wisseloord studios, sammen med stort sett de samme folkene som hadde laget "Ring Of Changes". Og "Victims Of Circumstance" kan ses på som en naturlig oppfølger til det albumet. Det storslåtte, orkestrale lydbildet ble nemlig videreført på denne platen. Til glede for bandets mange nye fans. 

Tittelen på plata var hentet fra "Rebel Woman" fra albumet : "I see the victims of circumstance convicted without a crime". Mens coveret med klovnen var inspirert av en kabaretplakat for en ølkjeller laget av Jo Steiner i 1912. "Victims Of Circumstance" og "I've Got A Feeling" ble gitt ut som singel fra plata. Førstnevnte gikk til topps på den franske singellisten, som den første BJH låta til å nå opp i Frankrike.

              

"Victims Of Circumstance" ble bandets største salgssuksess noensinne da det ble lagt ut for salg i april 1984. Med 1. plass i Frankrike og Sveits, 4. plass i Tyskland, 13. plass i Norge, og 33. plass i Storbritannia.

Etter disse platene gikk det rykter om at bandet ønsket å gi seg. Pga. uenighet om hvordan BJH skulle fremstå på plate. John Lees og co. hadde vært svært misfornøyd med både "Ring of changes" og "Victims of Circumstance" selv om de begge ble storselgere. Lees : "They're not my favourite albums, no. It was mainly that I didn't have a good time doing them. I don't think anybody did, really-and at the end of the day it showed. The producer probably kept us all together, we've got to thank him for that, but I think to do that he had to give such a strong influence that the Barclays really got smothered a bit". 

De to platene hadde også vært svært kostbare å lage, pga. alle folkene som var involvert. De valgte derfor å ta en pause fra hverandre til de møttes igjen høsten 1986. Denne gang i John Lees' Friarmere studios i  Delph, England. De valgte også å droppe Pip Williams som produsent og heller gjøre jobben selv. I samarbeid med Gregg Jackman og Richard Bland. Albumet "Face To Face" ble mindre pompøst, med fokus på gitarbaserte låter. Likefullt hadde det et kommersielt preg, slik som singelen "He Said love" som ble gitt ut i november 1986. Like lett tilgjengelig var "Prisoner Of Your Love" som de presenterte for fansen på Peter's Pop Show (Tyskland) i desember 1986.  Andre populære låter på plata var "Kiev" som var Les Holroyds betraktninger rundt Tsjernobylulykken som skjedde på den tiden. Der han følte med de uskyldige menneskene som ble rammet. "Guitar Blues" var en Moody Blues-inspirert låt som ble vraket da de i sin tid skulle velge ut låter til "Ring Of Changes" albumet.

Les Holroyd, John Lees og Mel Pritchard.

Albumet skulle egentlig hete "Elements", men de endte i stedet opp som "Face To face" etter å ha sett utkastet til platecover Alwyn Clayden hadde kommet opp med. Der et utstillingsdukke-aktig ansikt preget bildet.

"Face To Face" ble lagt ut for salg i januar 1987. Den ble en moderat suksess med 9. plass i Tyskland, 7. plass i Sveits og 14. plass i Norge. I Storbritannia ble det kun 65. plass.

"Face To Face" fra 1987

Deretter fulgte en turne som ble langt mer suksessrik. En av konsertene på denne turneen tok plass i Øst-Berlin, den 14. juli 1987, foran anslagsvis 170.000 mennesker. De var da det første vestlige bandet som hadde holdt en utendørskonsert i Øst-Tyskland. En liveplate fra konserten ble gitt ut i 1988 med navnet "Glasnost". Denne gang hadde de vært heldigere med lyden på scenen, slik at de ikke trengte å gjøre mange endringene før de ga den ut på plate. Dessverre var ikke interessen for denne liveplata i nærheten av "Berlin" når det gjaldt salgstall.

 "Glasnost"

Bandet dro deretter hjem til Saddleworth nær Oldham hvor de skrev nytt materiale, og samtidig jobbet med å gjøre lydbildet mer moderne enn på de foregående platene, bla. med ny digital innspillingsteknikk. Innspillingen av en ny plate foregikk i Revolution Studios, Cheadle Hulme i England fra mars til september 1989. Med seg hadde de Jon Astley (The Who, Eric Clapton) og Andy MacPherson (Sad Café) som produsenter, mens Ian Wilson (Sad Café), Steve Pigott (Living In A Box) og Mike Hehir (Sad Café) bidro som gjestemusikere. 5. mars 1990 kunne de presentere "Welcome To The Show". Med sterke låter som "The Life You Lead", "John Lennon's Guitar", "African Nights" og "Halfway To Freedom". Coveret var laget av Storm Thorgerson, kjent for sine klassiske cover til Pink Floyds plater.

"Welcome To The Show" fra 1990.

Salgemessig gikk det bare sånn passe denne gangen også. Med 10. plass i Tyskland, 7. plass i Sveits, og 24. plass i Norge.

I 1992 dro Barclay James Harvest ut på turne i Storbritannia og resten av Europa for å feire at de fylte 25 år som band. På samme tid ga de ut samleplaten "The Best Of Barclay James Harvest". Generelt ble det gitt ut mange samleplater med bandet på 90-tallet, og senere.

John Lees, (gitar), Mel Pritchard (trommer) og Les Holroyd (bass) på scenen.

I desember 1992 gikk de i Delph studio for å spille inn albumet "Caught In The Light". Som co-produsent hadde de funnet tilbake til Martin Lawrence som hadde vært med på så mange av bandets tidligere plater. I april 1993 var de ferdig med innspillingen. De måtte kutte ned på spillelengden, men endte likevel opp på 70 minutt. Coverne til Barclay James Harvests plater har i alle år vært en stilstudie verdt, og denne platen var ikke noe unntak. Lees hadde i alle år vært en stor fan av Rodney Matthews, kjent for sine albumcover til bla. Asia og Magnum. Og han kom opp med et spennende cover til "Caught In The Light", der sommerfuglen, bandets faste symbol var inkorporert. 

Rodney Matthews flotte cover til "Caught In The Light".

Fansen likte plata, ikke minst pga. de vakre "Ballad Of Denshaw Mill", "Copii Romania", "Back To Earth" og "Who Do We Think We Are". Førstnevnte var skrevet av Lees basert på en sann historie fra deres nærområde i Saddleworth. Likefullt solgte plata dårlig med 82. plass i Tyskland og 33. plass i Sveits, noe som gjorde at de ble droppet av Polydor UK like etter, selskapet de hadde vært hos i mange år. Liket etter havnet de i en rettstvist med deres tidligere orkesterarrangør Robert Godfrey, noe som holdt på å ta knekken på bandet. Saken ble heldigvis henlagt i 1995. Og i 1996 fikk de ny kontrakt med Polydor Tyskland. 

I februar 1996 dro de sammen med Martin Lawrence i studio for å spille inn det som kom til å bli det siste studioalbumet med Barclay James Harvest, kalt "River Of Dreams". Tittellåta hadde Lees skrevet rett etter at rettsaken med Godfrey var avsluttet. Igjen laget de en flott plate som på ulike diskusjonsforum er blitt framhevet av fansen som en veldig bra plate. Særlig "River Of Dreams" og "Yesterday Heroes" var egnet til å få fram frysningene. Både Polydor og platekritikerne likte plata. Men fordi interessen for Barclay James Harvest på denne tiden var på et bunnivå, var det få som la merke til den da den ble gitt ut. I Tyskland nådde den 71.plass, mens i Sveits ble det 33. plass (de eneste landene der plata ble gitt ut). Deretter dro bandet ut på turne i de to landene, som varte i 4 uker. Pritchard som på den tiden ikke hadde noen familie å ta hensyn til syntes dette var en alt for kort turne, for ham kunne turneen gjerne vart i mange måneder.

I 1998 ble det annonsert at bandet ville ta en pause, for å jobbe med soloprosjekter. Hovedårsaken til pausen var den skuffende mottagelsen til "River Of Dreams". Det virket ikke som om det var noe poeng å fortsette som Barclay James Harvest. Dessuten hadde det oppstått en viss slitasje mellom Holroyd og Lees, uten at det forklarte bruddet. Begge hadde i flere år allerede sagt at de kunne tenkt seg å gi ut soloplater, og nå virket det som om tidspunktet kunne være rett. 

Lees ønsket først og fremst å jobbe med Wolstenholme igjen, noe Wolly var positiv til. Dermed var det flere som så muligheten for en gjenforening av den klassiske besetningen. Men det satte Holroyd effektivt en stopper for, da han ikke så noe poeng i det. Holroyd : "You can’t recreate something for the sake of the few people that want it. I can’t see any benefits to the four members getting back together again. I certainly can’t see it". Holroyd ønsket i stedet å jobbe med sitt eget prosjekt. Men både ham og Lees/Wolstenholme ønsket å ha med seg Mel Pritchard, som i utgangspunktet var åpen for alle muligheter. Han sa først ja til Lees men endte likevel opp i Les Holroyds band. Dermed var man på en måte tilbake til tiden før BJH ble dannet, da Holroyd og Pritchard spilte i Heart And Soul And The Wickeds, mens Wolly og Lees spilte i The Keepers.

Wolly og John fikk med seg Kevin Whitehead og Craig Fletcher og ga ut albumet "Nexus" i 1999 under navnet Barclay James Harvest Through The Eyes Of John Lees. Plata bestod av nyinnspillinger av gamle BJH låter, og noen nye låter. Også en live-CD kalt "Revival : Live" ble spilt inn med denne besetningen i 1999, der de blandet nye og gamle låter.

John Lees' Barclay James Harvest

I februar 2002 var det tid for Les Holroyd å komme ut med sitt materiale i form av "Revolution Days" under navnet Barclay James Harvest Featuring Les Holroyd. Bandnavnene vitner ikke om så stor kreativitet hos noen av partene. "Revolution Days" var dessverre et album med begrenset kvalitet, selv om enkeltlåter, slik som "Sleepy Sunday", var minneverdig.

Holroyd og Pritchards album "Revolution Days".

Når Holroyd og co. var ute og holdt konserter hadde de alltid med en ekstra trommeslager, enten det var Chris Jago eller Roy Martin, slik at Pritchard som hadde et svakt hjerte ikke skulle bli for sliten. Det ga dem også muligheten til å spille både med akustiske og elektroniske trommer på samme konsert.

I 2002 ble det også gitt ut en plate kalt "BBC In Concert 1972", og som navnet indikerte var det en plate som bestod av opptakene som ble gjort på BBC i 1972. Utgivelsen bestod av to plater med samme trackliste - den ene i mono, den andre i stereo. For fans som hadde fulgt bandet i mange år var dette et hyggelig tilbakeblikk.

I januar 2004 døde Mel Pritchard pga. av en hjertefeil. Han hadde siden 1990 bodd for seg selv i en blokkleilighet i Greenfield etter at han ble skilt fra sin kone. Hans hobbyer på slutten var å lese bøker, spille squash og se på sportsendinger på TV. Han var en stor fan av fotballklubben Oldham Athletic. Sin siste konsert gjorde han i Zürich i 2003. 

Mel var en godt likt, men samtidig litt forsiktig person som ikke likte å stikke seg fram. Han vil bli husket for sin jordnære væremåte, varme og gode humor.

Barclay James Harvest Featuring Les Holroyd fortsatte uten Pritchard. Senest var de ute på en større turne i 2006, noe som resulterte i liveplata "Classic Meets Rock". En konsert de gjorde på Galaxie, Amnèville i Frankrike den 6. april 2006 dannet grunnlaget for utgivelsen.

 
         

  Mel Pritchard

"Classic meets rock" med Les Holroyd 

I 2006 var John Lees' Barclay James Harvest ute på en turne med konserter i Storbritannia, Italia og Hellas. Deres første siden 1992 i hjemlandet. Noe som viste at det fortsatt var liv i Lees og Wolstenholme. 

 

John Lees' Barclay James Harvest turneband. Fra venstre : John Lees, 

Jeff Leach, Kevin Whitehead, Craig Fletcher og Wolly Wolstenholme.

På samme tid var John og Wolly opptatt med innspillingen av et nytt studioalbum, et album som fikk den foreløpige tittelen "North". Men av personlige årsaker valgte John å hoppe av prosjektet. 

John valgte da å legge artistkarrieren på hylla for en stund, for i stedet å kunne ta på seg oppgaven som lærer og musikktekniker på Crompton House School på Crompton House School i Oldham.

I stedet for å avslutte "North" prosjektet, ønsket Wolly å fortsette innspillingen av plata sammen med musikerne Craig Fletcher , Kevin Whitehead, og Steve Broomhead. For deretter å gi det ut som soloplata "One Drop In A Dry World" (2005). Broomhead hadde fulgt Wolly i mange år, som medlem av Mæstoso, mens Whitehead og Fletcher hadde spilt i Lees' BJH turneband. 

Det som skulle bli en ny BJH plate endte i stedet opp

som Wolstenholmes soloplate "One Drop In A Dry World".

I 2009 og 2010 var Lees, Wolstenholme, og de andre musikerne igjen samlet for å dra ut på turne som John Lees' Barclay James Harvest. Land som U.S.A. Portugal, Tyskland, Sveits, Nederland, Belgia og Storbritannia ble besøkt. De opptrådte også på flere sommerfestivaler. Også et nytt album med bandet var under planlegging. 

Opptredenen de gjorde på Douro Rock and Blues festival i Portugal ble dessverre den siste Wolly Wolstenholme gjorde. Det var egentlig meningen at han skulle opptre med bandet i november og desember 2010, men han hadde ikke krefter til å gjennomføre det. 

13. desember 2010 valgte han å ta sitt eget liv, etter å ha slitt med psykiske problemer i mange år. Han ble funnet i sitt eget hjem. De som hadde lyttet til tekstene på soloplatene hans de seneste årene hadde fått et visst innblikk i problemene han slet med, der særlig skilsmissen fra kona gikk hardt innpå ham.

På Wollys egen nettside kunne man lese disse minneordene fra folk som stod ham nært : 

"It is with profound sorrow that we have to announce the passing of Woolly Wolstenholme. In recent weeks Woolly's mental health had taken a turn for the worse and sadly he took his own life on Monday 13th December 2010. In this difficult time our thoughts are with Woolly's partner, Sue. We would ask all of Woolly's fans to remember his incredible contribution to popular music and his unique presence on stage."

Også John Lees og de musikerne som hadde fulgt ham på turne de seneste årene ønsket å minne ham :

"It is with great sadness that John Lees' Barclay James Harvest announces the passing of Woolly Wolstenholme. As you can imagine, John, Craig, Jez and Kevin and everyone associated with the band are stunned that a shining light of Barclay James Harvest is no longer with us. In this difficult time our thoughts are with Woolly's partner, Sue. We would ask all of Woolly's fans to remember his incredible contribution to popular music and his unique presence on stage."

John Lees og Wolly Wolstenholme i  2006.

Wolstenholme vil bli minnet for sitt musikalske bidrag, til et av de fineste bandene rocken har fostret de siste 40 årene. Måtte han få hvile i fred.

I 2011 deltok John Lees på turneen Rock Meets Classic, sammen med navn som Ian Gillan, Lou Gramm, Dan McCafferty with The Bohemian Symphony Orchestra. Her framførte han BJH låtene "Hymn", "Mockingbird", "Ring Of Changes", og "Life Is For Living".

I 2012 valgte John å avslutte sitt engasjement hos Crompton House School, for å kunne ta opp igjen karrieren som musiker. 

I 2013 ble nevnte "North" gitt ut på plate, av John Lees' Barclay James Harvest. Den minnet ikke om de andre BJH platene, med sitt jazzpreg - ikke ulikt det Steely Dan gjorde på 70-tallet, og med John Lees' vokal som var i et dypere stemmeleie enn tidligere. Og bruk av andre sangere enn Lees.

Med seg i bandet hadde John Craig Fletcher på bassgitar, Jez Smith på keyboard og vokal, og Kev Whitehead på trommer og vokal.

  John Lees' Barclay James Harvest i 2013.

"North" fikk flott mottagelse i pressen, og solgte også bra. Det endte opp som selskapet Cherry Red Records mest solgte album, høsten 2013. Utgivelsen ble fulgt opp med en mindre turne i England.

"North" med John Lees' Barclay James Harvest, fra 2013.

 

 

Barclay James Harvest

1970

Once Again

1971

Barclay James And Other Short Stories

1971

Baby James Harvest

1972

Everyone Is Everybody Else

1974

Time Honoured Ghosts

1975

Octoberon

1976

Gone To Earth

1977

XII

1978

Eyes Of The Universe

1979

Turn Of The Tide

1981

Ring of Changes

1983

Victims Of Circumstance

1984

Face To Face

1987

Welcome To The Show

1990

Caught In The Light

1993

River of Dreams

1997

 

         

1. Ring Of Changes

2. Octoberon

3. Baby James Harvest

4. Barclay James Harvest

5. Everyone Is Everybody Else

6. Gone To Earth

7. Eyes of the Universe

8. Time Honoured Ghosts

9. XII

10. Barclay James Harvest & Other Short Stories

 

1. Ring Of Changes

2. Early Morning

3. Mockingbird

4. Child Of The Universe

5. Fifties Child

6. Jonathan

7. Fifties Child

8. Ursula

9. The Iron Maiden

10. Hymn