|
Alan Parsons
: Født 20. desember 1949, London, England
Eric Woolfson
: Født 18. mars 1945, Glasgow, Skottland. Død 2. desember 2009.
Ian Bairnson : Født 3. august 1953,
Lerwick, Shetlands øyene, Skottland
Colin
Blunstone
: Født 24. juni 1945, Hatfield, Hertfordshire, England
Richard
Cottle
: Født 26. juni 1960, Swansea, Wales
David
Paton
: Født 29. oktober 1949, Edinburgh, Skottland
Andrew
Powell
: Født 18. april 1949, London, England
Chris
Rainbow (Christopher James Harley)
: Født 18. november 1946, Glasgow, Skottland, død
Stuart
Tosh
: Født 26. september 1951, Aberdeen, Skottland
Lenny
Zakatek : Født 1947,
Karachi, Pakistan
The
Alan Parsons Project var et band
nordmenn fikk et forhold til gjennom albumene
"The Turn of a Friendly Card"
og
"Eye in the Sky" på starten av
80-tallet. Låter som man gjerne forbinder med
Alan Parsons Project er "Eye in
the sky",
"Time",
"Lucifer" og
"Don`t answer me".
Med sine symfoniske og vakre poplåter gjorde den gamle
Beatles
og
Pink Floyd teknikeren
Alan Parsons inntrykk hos folk
både her og ellers i verden. Albumene var det man kan kalle "state of
the art" produksjoner. Alan Parsons var først og fremst studioets mann,
og Alan Parsons Project var som navnet sier, hans prosjekt. Han leide
inn dyktige musikere etter hvert som han følte behov for det. Etter å ha
jobbet i Abbey Road studioet i en årrekke valgte han og
Eric Woolfson å gi ut sitt første
album kalt "Tales of Mystery and
Imagination" i 1976. Alan Parsons
har gitt ut plater helt fram til i dag. Det foreløpig siste albumet kom
i 2004 og het "A Valid Path".
Fra 1990 valgte Parsons og hans faste partner
Eric Woolfson å gå
hver sin vei, noe som gjør at prosjektet nå kun heter Alan Parsons. Uten
at det har endret det musikalske uttrykket nevneverdig.
Eric Woolfson og Alan Parsons
Alan Parsons ble født
den 20. desember 1948 i London. Han fant tidlig interesse for musikk.
Som barn spilte han både piano og fløyte. Da han var 12 lærte han seg å
spille gitar. Favorittlåta var
"Papa was a Rolling Stone"
med
The Temptations. Det
var særlig produksjonen til
Norman Whitfield
som gjorde inntrykk. Ellers var han på 60-tallet en stor fan av
The Who. Senere har
The Police
vært et forbilde.
I tenårene spilte han
gitar i mange lokale band rundt Soho området i London. På midten av
60-tallet fikk han jobb i innspillingsstudioet til EMI i vest-London.
Her var han så heldig å få høre mastertapen til
"Sgt. Peppers" med
The Beatles. Og det var den som skapte hans interesse for
studioteknikk. Alan selv har senere sagt : "I
couldn't wait to find out the secrets behind the album. It left me
totally in awe of the talent of The Beatles themselves of course, but
also the work behind the scenes in the studio".
Drømmen om å bli en stor
gitarist ble da avløst av ønsket om å bli en dyktig studiotekniker.
Alan var heldig som
plutselig befant seg i det mest nyskapende miljøet innen rocken på den
tiden. I oktober 1967 - i en alder av 18 år - ble han flyttet til
det den gang ukjente Abbey Road studioet i London. Her fikk han mulighet
til å delta på innspillingen av
"Let it Be" med The
Beatles. Han ble også med som musiker på den berømte konserten på toppen
av Apple bygningen, der The Beatles framførte låter fra albumet.
Et
eller annet sted på dette bildet befinner Alan Parsons seg.
Han deltok også som
lydtekniker på
"Abbey Road" albumet. Et album som ble gitt ut før "Let it be", mens
spilt inn etter.
Flere og flere la merke
til Alan Parsons evner som lydmagiker. Og utover 70-tallet deltok han
som lydtekniker på album som
"Atom Heart Mother" : Pink Floyd,
"Wild Life" og
"Red Rose Speedway"
med
Paul McCartney,
og "Wizzard Brew"
med
Roy Wood & Wizzard.
Alan Parson var veldig
takknemlig for å få lov til å jobbe sammen med slike dyktige folk, som
hver for seg har vært med og påvirket rocken : "I
couldn't have asked for a better grounding in recording-after all not
many engineers got to work the greatest Rock act of all time".
Men det var først da han
deltok som lydtekniker på
"Dark side of the Moon"
at en hel musikkverden la merke til ham. Han ble nominert til den
prestisjefylte Grammy prisen for "Best Engineered Album" i 1973. Han
hadde stor betydning for det innovative lydbildet på plata, og mange av
de sagnomsuste lydpartiene på plata er det han som står bak. Bla.
klokkespilleffekten på
"Time". Han hadde vært
i en antikkbutikk og gjort opptak for å demonstrere det nye
kvadrofoniske lydsystemet. Også introduksjonen av en 16 spors
opptaksmaskin med Dolby A var revolusjonerende da den ble brukt på
innspillingen, styrt av Parsons.
Alan
Parsons under innspillingen av "Dark Side of the Moon".
Pink Floyd var svært
fornøyd med arbeidet Parsons gjorde på "Dark Side of the Moon".
Nick Mason
: "Alan Parsons, without doubt, would have done more than
simply engineer the record. We were extremely lucky to have him."
På den tiden plata ble
spilt inn hadde Parsons 35 pund (350 kroner) i uken i lønn, hos
Abbey Road studios.
Alan
Parsons ved miksebordet under innspillingen av "Dark side of the
Moon".
Parsons navn har i alle
år etter vært sterkt knyttet til denne innspillingen gjort i Abbey Road
studioet. Men da de i 2003 skulle gjøre en nyinnspilling av plata,
tilpasset Super Audio cd og 5.1 surround lyd, ble ikke Alan Parsons
invitert med, enda han hadde ytret ønske om det.
"Dark
side of the Moon", en av tidenes mest solgte plater.
Også i årene etter dette
deltok Parsons på innspillinger som ble store salgsuksesser. Slik som
The Hollies og deres
hitèr
"He ain't heavy, he`s
my brother" og
"The Air that I
breathe".
Pliot
og deres hit "Magic",
og albumene
"Steve Harley & the
Cockney Rebels" og
"The Best Years Of
Our Lives"
med
Steve Harley.
Sistnevnte inneholdt nr. 1 hiten
"Make Me Smile". På
platene til Pilot og Steve Harley stod Parsons også fram som produsent.
Mens han jobbet i Abbey
Road studioet ble han i 1974 kjent med skotten Eric Woolfson. De to
traff hverandre i kantina på Abbey Road. Woolfson var imponert over talentet til Parsons,
og overtalte ham til å videreutvikle
det i et eget musikalsk prosjekt. Selv var Woolfson en anerkjent
låtskriver på den tiden, som siden 1966 hadde skrevet låter for
kjente artister. Woolfson
så store muligheter ved å kombinere hans
låtskriverevner med Parsons kvaliteter i studio. Parsons var på den
tiden frustert over manglende aksept for sine ideer hos de bandene han
jobbet med, og dårlig betaling hos bla. Pink Floyd. Han ønsket i større
grad å ha styringen selv. Woolfson foreslo at de burde gi ut en plate der
produsenten og låtskriveren hadde styringen, og at musikerne ble hyret
inn etter behov. Ikke omvendt slik de nå følte var vanlig. Inspirasjonen
var amerikansk film, der produsenter som Alfred
Hitchcock og Stanley
Kubrick hadde
styringen, og var i fokus.
Eric Woolfson var født i
Glasgow, Skottland. Familien hans var av jødisk opphav. I barndommen ble
han inspirert av en onkel som var flink på piano, og ifølge Eric var det
han som var årsaken til at han senere begynte å jobbe med musikk. Han
tok noen pianotimer, men fant snart ut at det ikke var noe for ham. I
stedet lærte han seg selv å spille piano - uten å kunne noter. Og til
tross for sine musikalske meritter senere, lærte han seg aldri å lese
noter.
Da han var 18 år fikk han kontrakt som låtskriver
hos Andrew Loog
Oldham, legendarisk
manager for The
Rolling Stones. I
årene som fulgte skrev han låter for artister som
Marianne Faithful, Frank Ifield, Joe Dassin, The Tremeloes, Marmalade,
Dave Berry, Peter Noone,
og den amerikanske gruppen
Music Explosion. Den
franske artisten
Maries
versjon av hans "Soleil"
gikk til topps i Frankrike i 1961. Han prøvde seg også som produsent for
artister som The
Equals, The Tremeloes, Dave Berry
og Graham Gouldman
fra
10CC.
Og han spilte i en periode med et av de store britiske bandene på
60-tallet, nemlig
Herman's Hermits.
I 1969 ble Woolfson gift med
Hazel. Med henne fikk han døtrene
Sally og
Lorna.
På begynnelsen av
70-tallet tok Woolfson også rollen som artistmanager. Og den første
artisten han signerte var
Carl Douglas, som i
1974 fikk en kjempehit med låta
"Kung Fu Fighting".
Woolfson tenkte derfor å
inneha rollen som manager og låtskriver for Alan Parsons og hans nye
prosjekt, samtidig som han tenkte å være endel av det selv. Navnet Alan
Parsons Project kom først opp da debutplata skulle gis ut og
plateselskapet etterspurte et navn på prosjektet til Alan Parsons. Det
ble da Alan Parsons Project, enda det like mye var Woolfsons prosjekt.
Alan Parsons : "Maybe he (Woolfson) felt it should have been the
Parsons/Woolfson project. I`ve got mixed feelings about it."
Det var egentlig
meningen at Alan Parsons skulle fortsette samarbeidet med Pink Floyd, som
deres faste produsent/lydtekniker. Han ble tilbudt 100.000 kroner i året.
Men han valgte å takke nei, både fordi han heller ønsket royalties av
platesalget, og fordi tilbudet kom litt for sent. Fokuset hans lå nå på
prosjektet han og Woolfson hadde, og da var det ikke tid til å jobbe med
Pink Floyd.
Alan Parsons : "They
offered me 10,000 pounds a year to become their permanent sound engineer.
But I also wanted a royalty on the next album, and Steve
O`Rourke (manager) said
no. I still think that If they'd offered me the job a few months earlier I
would have taken it."
På den første platen
"Tales of Mystery and Imagination"
hadde Parsons like godt invitert med hele besetningen i Pilot som
studiomusikere. Det inkluderte
William Lyall, David Baton, Stuart Tosh
og
Ian Bairnson.
Flere av dem kom til å fortsette som assosierte medlemmer av Alan
Parsons Project i årene som fulgte. Den mest markante av de var Ian
Bairnson.
Bairnson var en dyktig
og etterspurt gitarist som på 70-tallet deltok på plater med
Kate Bush,
Chris de Burgh og Steve Harley. Sammen med Parsons og Woolfson kom
han til å bli Alan Parsons projects viktigste medlem, der han deltok på
alle platene Parsons ga ut fram til 1999. Da Woolfson etter hvert valgte
å gi seg i bandet, måtte Bairnson også ta over som låtskriver.
Shetlands Bairnson.
Ian Bairson het egentlig
John Bairnson (som alle hans forfedre også hadde het), og var født 3.
august 1953 i Lerwick på Shetlands øyene (En øygruppe som ligger vest
for Norge).
Også David Paton som
spilte bassgitar kom til å bli fast inventar i bandet. Han deltok på
alle Parsons platene til og med
"Stereotomy" fra
1986. Stuart Tosh deltok på de tre albumene "Tales of Mystery.." (1976),
"I Robot" (1977) og
"Eve"
(1979).
| |
 |
|
 |
|
 |
|
David Paton |
|
Colin Blunstone |
|
Stuart Tosh |
Også andre kjente
artister som Eric
Stewart (ex. 10CC),
Chris Rainbow,
John Miles,
Steve Harley, Colin
Blunstone, Leo Sayer, Tony Hadley (Spandau Ballet), David Gilmour
(Pink Floyd) og Allan
Clarke
(eks. The Hollies) har deltatt på Parsons plater.
I tillegg til at
prosjektet skulle være et forum for ulike kreative musikere til å komme
sammen, skulle platene de laget ha et tema som skulle gå som en rød tråd
gjennom innspillingen. I starten var man inspirert av kreative hjerner
som forfatterne Edgar
Allan Poe
og
Isaac Newton.
Alan Parsons Project
skulle være studiobasert. Dvs. de skulle ikke gi TV-intervju eller
opptre live. Dette kom de imidlertid til å endre på etter hvert.
Allerede i 1974 begynte
de to arbeidet med det som i 1976 skulle bli debutplata "Tales
Of Mystery And Imagination". Ideen til plata hadde Woolfson hatt i mange
år, men han hadde ikke møtt noen som kunne hjelpe ham å realisere
drømmen om en plate dedikert til den amerikanske forfatteren.
Man hadde ønske om å
lage et "state of the art" album med avansert studioteknikk. Bla. fikk
de laget et avansert apparat de kalte projectron, som samplet lyder fra
tape-recorderen, og gjorde dem spillbar på et keyboard.
I tillegg til avansert
studioteknikk ønsket de å skape et pompøst lydbilde med fullt
strykerorkester og kor. Andrew Powell som var en av Englands fremste på
dette området ble tidlig trukket inn som ansvarlig for det orkestrale.
Også The Westminster
City School
Boys
deltok på det "The
Raven". Plata har
flere lange instrumental parti som Powell spilte en viktig rolle i
utformingen av.
Andrew
Powell
Steve Harley, Allan
Clarke, Colin Blunstone og
Arthur Brown bidro på
den vokale delen av plata. Mens skuespillerlegenden
Orson Welles
med sin distingverte
røst introduserte Edgar Allan Poe mest kjente dikt
"A dream within a dream".
Det meste er pompøst og
storslått på denne plata. Som en av 70-tallets mest høyteknologiske
utgivelser. Bla .ble det brukt flere tusen meter med opptakstape før man
ble fornøyd. Den ble også retningsgivende for framtidige utgivelser med
bandet.
Plata fikk stort sett
strålende kritikk da den kom ut. Og mange mener den fortsatt er
den beste plata Parsons har gitt ut. Salgsmessig gikk det ikke så bra i
hjemlandet England. Noe det dessverre aldri gjorde for Parsons plater. I
U.S.A. fikk bandet raskt fotfeste, da "Tales.." nådde en oppløftende 38.
plass på Billboard. "The Raven" ble en liten hit i U.S.A. med 80. plass
på Billboards singelliste.
Allerede året etter var
de tilbake med en ny konseptplate i
"I robot".
Utgangspunktet denne gang var Isaac Asimovs novelle "I robot", der
menneskenes skjebne er at robotene en dag vil ta over. (I 2004 ble det
laget en film kalt "I
robot" med det samme
utgangspunktet).
Andrew Powell var igjen
ansvarlig for de orkestrale og vokale arrangementene, selv om "I robot"
ikke var like pompøs som forgjengeren. Powell skrev en av sine få låter
noensinne i "Total
Eclipse" for denne
plata.
Ikke uventet hadde "I
Robot" et futurisk preg, særlig på de keyboard dominerte instrumentale
partiene. Men det er de vokale partiene man legger mest merke til. Slik
som "I wouldn`t want
to be like you" hvor
Lenny Zakatek
synger om mennesket som begynner å angre på sine mekaniske kreasjoner. I
"Don`t let it show"
begynner mennesket å vise styrke igjen.
"I Robot" ble et
gjennombrudd for Parsons med en sterk 9. plass på amerikanske Billboard.
Sterkt når man tenker på hvor lite bandet gjorde for å promotere plata.
Gode platekritikere og radiospilling er nok noe av årsaken til
suksessen. Ikke minst "I wouldn\t want to be like you" ble spilt mye på
radio i U.S.A. der den endte opp på en 36. plass på singellisten. Også i
land som Australia, Tyskland og ellers i Mellom-Europa begynte
interessen for disse studiofrikene å våkne.
Alan Parsons i kjente omgivelser.
Alan Parsons var svært produktiv på denne tiden. I 1978 kom han med det
3. Alan Parsons Project albumet kalt
"Pyramid". Samtidig
produserte han mellom 1975 og 1978 10!! album for artister som Pilot, Al
Stewart, Steve Harley & the Cockney Rebels,
Ambrosia, John Miles
og The Hollies. Han var i sannhet en studioets mann i denne perioden.
På "Pyramid" hadde
Parsons og Woolfson flyttet fokus til mystikken rundt pyramidene, og vår
fortid generelt. Igjen vekslet plata mellom instrumentale partier, slik
som på åpningslåta
"The Voyager", til
vokale partier, der ulike vokalister låner stemmene sine til Parsons /
Woolfsons komposisjoner. De fineste av dem er
"What goes Up" sunget
av David Paton, og
"The Eagle will rise again"
med Colin Blunstone på vokal.
"Pyramid" ble til tross
for sine mange likheter med "I Robot" ikke noen suksess verken
kritikermessig eller salgsmessig (26. plass i U.S.A.) De fikk likevel en
liten hit med "What goes Up" som nådde 87. plass på de amerikanske
singellistene.
I Norge ble derimot
dette deres første plassering på VG-lista med en sterk 13. plass.
Etter innspillingen av
"Pyramid" valgte Alan Parsons og flytte til Monaco. Hvor de to neste
albumene "Eve"
og
"The Turn of a Friendly Card"
ble spilt inn.
"Eve" kom i 1979, og
regnes som en av de klassiske Parsons utgivelsene. Temaet for denne
plata var i all enkelhet kvinnen. Og kvinner og menns forhold til
hverandre. Tanken var opprinnelig å bruke sitater fra kjente kvinner, og
lage musikk rundt det. Istedet ble det laget 9 låter der menn (Dave
Townshend, Lenny
Zakatek) synger om kvinner, og kvinner (Lesley
Duncan, Clare Torry)
synger om menn. I
"You
Lie Down With Dogs"
viser mannen en grunnleggende skepsis mot den vakre, men farlige
kvinnen. En skepsis han har hatt siden Edens Hage.
Sjelden hadde de hatt et
så sterkt låtmateriale å bygge arrangementene rundt. Slik som
"You won`t be there", "If I could change your mind"
og
"Damned If I do".
Sistnevnte ble en hit i U.S.A. med 27. plass på singellisten.
Det er en låt som ikke
ble gitt ut på singel de fleste vil dra kjensel på, uavhengig av om de
kjenner til Alan Parsons Project eller ikke, nemlig instrumental låta
"Lucifer". Med sine
pulserende rytmer ble dette en låt som skapt for idrettsarrangement og
TV-sendinger. Noe den har blitt brukt til med jevne mellomrom helt fram
til i dag.
Salgsmessig ble "Eve"
nok en suksess for Parsons, med 1. plass på de tyske album listene. I
U.S.A. ble det 13. plass denne gangen, mens i Norge ble det en
oppløftende 6. plass.
Bandets neste album kalt
"The Turn of a friendly Card" ble spilt inn i Paris. Og den var
sterkt preget av at Alan Parsons hadde bodd i casino byen Monaco en
stund. For på denne plata var det menneskets forhold til gambling som
var temaet.
Alan Parsons var blitt fascinert av automatene, rulettene, og spille
galskapen rundt casinoene. På samme tid
satt Woolfson hjemme i England med en gryende spillegalskap som han
kjempet imot. Så man kan trygt si emnet var nærliggende for dem.
Den vokale delen av
plata starter med at
Elmer Gantry synger
ordene "Something`s wrong in this house today" og "Something's been
going on there may be a price to pay". Og man er med ett i spillehallen
hvor de djevelske kreftene rår.
Andrew Powell som hadde
hatt så stor betydning på debutalbumet, fikk sjansen til å briljere med
arrangementene på denne plata også. Ikke minst på de ulike partiene av
tittellåta
"The Turn of a Friendly Card". En låt som gir assosiasjoner til
middelalderen, mer enn til de moderne spillehallene. Den er etter fleres
mening noe av det vakreste som er laget.
Men det var
"Games People Play"
og vakre "Time"
hvor Eric Woolfson på
en følsom og vennlig måte synger om de to menneskene som kanskje aldri
får se hverandre igjen. Dette var første gang han selv tok kontroll over
den vokale delen av en komposisjon.
Som på alle Parsons
album hadde de også her funnet plass til en keyboard drevet
instrumental. Denne gang med den lekne
"The Gold Bug".
Som med "Eve" var dette
en vakker plate med flere sterke spor. Noe både kritikere og
platekjøpere var enig om. 11. plass i Norge og 13. plass i U.S.A. var
noen av de gode plasseringene plata oppnådde. I tillegg ble både "Time"
(15. plass) og "Games people play" (16. plass) store hits i U.S.A.
Etter denne
plateinnspillingen valgte Parsons å flytte hjem til England.
På samme tid oppstod det
flere tvister mellom Woolfson / Parsons, og
Arista, som var
plateselskapet deres. Etter Woolfsons vokale suksess med "Time", ønsket
Arista flere hitsingler med ham på vokal. I tillegg ønsket de at duoen
skulle komme opp med et nytt studioalbum i 1981. Noe de egentlig ikke
hadde tenkt å gjøre, da de følte seg sliten etter å ha gitt ut 5
studioalbum på 5 år. I stedet ga de Arista en instrumental plate de kalte
"The Sicilian Defence",
og hevdet med det at de de hadde holdt sin del av avtalen. Arista trodde
plata var en dårlig spøk og nektet å gi den ut. Hvorpå Parsons /
Woolfson anså dette som et kontraktsbrudd fra Aristas side. Arista
svarte på sin side med et økonomisk krav på 45 millioner dollar mot
duoen.
Heller ikke Parsons
syntes "The Sicilian Defence" var noen stor plate. Alan Parsons
: "The Sicilian Defence was our attempt at quickly fulfilling our
contractual obligation after I Robot, Pyramid and Eve had been delivered.
The album was rejected by Arista, not surprisingly, and we then
renegotiated our deal for the future and the next album, The Turn of a
Friendly Card. The Sicilian Defence album was never released and never
will be, if I have anything to do with it. I have not heard it since it
was finished. I hope the tapes no longer exist."
Etter å ha tenkt seg
litt om, roet begge partene seg ned. Istedet for et nytt studioalbum ble
det i 1981 gitt ut en samleplate kalt
"Best of" med kun en
ny låt ("You Don`t
Believe") i tillegg
til de mest kjente låtene deres. En plate som i tillegg solgte dårlig.
"The Sicilian Defence"
er hentet fra sjakk terminologien, der den ene parten starter spillet
med 3 offensive trekk i håp om å sette den andre sjakk matt. og det var
nettopp det Parsons prøvde på. Plata har dessverre aldri sett dagens
lys, og Parsons / Woolfson nekter å si noe om skjebnen til låtene på
plata.
I 2008 ble "Elsie's
Theme" fra denne
innspillingen gjort tilgjengelig, da en remixet utgave av "Eve"
ble gitt ut, med denne låta som bonusspor. Og i 2014 ble hele albumet
gitt ut, som endel av CD-boksen
"The Complete Albums Collection".
"The
Complete Albums Collection" fra 2014 inneholdt
'the lost album' "The Sicilian Defence".
Selv om de ikke ga ut
noen plate i 1981 var de likevel produktiv i studioet, der de arbeidet
med bandets neste album kalt
"Eye in the Sky". Plata som de fleste regner som bandets mesterverk,
og som også er deres desidert mest solgte plate.
Alan Parsons og
Eric Woolfson fra tiden de spilte inn "Eye in the sky".
Tittelen "Eye in the
sky" fulgte opp temaet fra den forrige plata. Der "eye in the sky" er
navnet som brukes om overvåkningskameraene som sitter i taket på
casinoene. Der de observerer alle bevegelsene som blir gjort av
gjestene. Resten av låtene på plata hadde andre temaer.
De fleste musikerne som
hadde vært med og preget de foregående platene var også med her. Slik
som David Paton, Stuart Elliot, Ian Bairnson, Chris Rainbow, Lenny
Zakatek, Colin Blunstone og Andrew Powell. Låtene
"Old and Wise" og
"Silence I" er noe av
det vakreste som er laget takket være de symfoniske arrangementene til
Powell.
Eric Woolfson og
Alan Parsons i studio under innspillingen av "Eye in the sky".
På plata hadde Parsons
tatt i bruk et nytt instrument som kom til å bli en stor hit utover
80-tallet. Det databaserte keyboardet fairlight (se bildet under). En
maskin hvor man kunne legge inn alle slags lyder digitalt på keyboardet.
For deretter spille dem av på tangentene.
Tittellåta "Eye in the
Sky" med Eric Woolfson på vokal, ble en stor hit mange steder i verden.
I U.S.A. ble det en 3. plass. Den ble også en fin måte å promotere
albumet som nådde 7. plass i U.S.A. og 3. plass i Norge, for å nevne
noen av de mange gode plasseringene.
Bandet brukte mye tid på å
promotere albumet i U.S.A. Parsons : "I remember being in the States
driving around and hearing the title track on the radio three og four
times a day."
Plata starter med
instrumentalen
"Sirius", som en
intro til tittellåta. "Sirius" kom i likhet med "Lucifer" til å bli en
hyppig spilt låt som bakgrunnsmusikk i TV program og filmer. Men mest
kjent er den muligens som introlåt for det amerikanske basketlaget
Chicago Bulls, hver
gang de går ut på banen.
Alan Parsons Project
hadde i alle år vært kjent for sine dekorative cover. Så også denne
gang, der de hadde hentet inspirasjon fra det gamle Egypt. På forsiden
av plata hadde de en hieroglyf med øyet til den egyptiske guden
Ra. Øyet kunne også
sees i sammenheng med Big Brother teorien til
George Orwell, der
mennesket i en framtid konstant vil bli overvåket av myndighetene.
I 1983 ble det gitt et
nytt "Best of"
album som også inneholdt de beste låtene fra "Eye in the Sky". Den nådde
53. plass i U.S.A.
I 1984 ble det gitt ut
to album. Et offiselt et kalt
"Ammonia Avenue". Og
et "uoffisielt" et med bandet
Keats. Sistnevnte
band var et spin off produkt av Alan Parsons Project da det bestod av
folk som David Paton, Ian Bairnson, Colin Blunstone og Stuart Elliott. I
tillegg var Alan Parsons med som produsent. Også musikalsk kunne albumet
"Keats" minne om en Parsons plate. Den fikk god kritikk da den kom, men
solgte dårlig.
På keyboard spilte
Richard Cottle. En mann
som imponerte Woolfson og Parsons så mye at de valgte å ta ham med på de
neste Parsons albumene. Woolfson hadde fram til da gjort mye av keyboard
spillet, men med Cottle på laget overlot Woolfson mye av ansvaret til
ham. Cottle ble med på alle Parsons albumene til og med
"On Air" fra 1996. I
tillegg har han deltatt på en drøss med andre kjente plater.
Richard
Cottle har deltatt på plater med bla. Mick Jagger, Seal, Wham,
Alan
Parsons Project, Manic Street Preachers, Rod Stewart og Eric Clapton.
Bedre gikk det med
"Ammonia Avenue" som ga bandet en liten hit med låta
"Don`t answer me".
Både på den og platas andre singel
"Prime Time"
var det Eric Woolfson som måtte trø til på vokal. Det virket som om de
på denne platen hadde gitt etter for flere av de kravene Arista stilte i
1981, om å lage radiovennlig pop sunget av Woolfson. Uten at den gamle
Parsons fansen var helt fornøyd med det.
Likefullt var "Don`t
answer Me" en smakfull låt med et 60-talls preget arrangement som kledde
stemmen til Woolfson. Den ble også en hit i U.S.A. med en 15. plass.
"Prime Time" nådde 34. plass der, mens albumet klarte 15. plass. I Norge
nådde albumet 5. plass, mens i England ble dette deres beste plassering
noensinne med en 24. plass.
Temaet for denne plata
var den industrialiserte verden. Parsons var blttt inspirert av
John Harvey-Jones'
bok "Does Industry
Matter?". Tittelen
"Ammonia avenue" skal ifølge Parsons være et kallenavn på et
industriområde i nord-øst England.
"Vulture Culture"
fulgte i 1985 uten at noen viste større interesse for det.
"Let`s talk about me"
og "Days are number"
ble mindre hitèr i
U.S.A. med plasseringer på Billboard topp 100. Albumet nådde 46. plass.
Det dystre budskapet
denne gang var at mennesket er parasitter som kun tenker på seg selv.
Selv med flotte låter som de to nevnte singlene,
"The same old Sun"
og instrumentalen
"Hawkeye", ble
"Vulture Culture" et litt pregløst album som manglet de spennende
arrangementene som hadde preget tidligere album. Noe av grunnen til det
kan være fraværet av orkestermester Andrew Powell.
Selv om Powell ikke var
med på "Vulture Culture", samarbeidet han og Parsons likevel i
1985. Sammen spilte de inn soundtracket til filmen "Ladyhawke".
Filmprodusent Richard
Donner hadde blitt
inspirert av Parsons musikk til å lage filmen. Og da ville han gjerne ha
med Parsons og Powell.
"Ladyhawke"
fra 1985, der Andrew Powell og Alan Parsons laget filmmusikken.
Powell var tilbake på
Alan Parsons Projects album
"Stereotomy",
fra
1986. En plate som Alan Parsons og Eric Woolfson selv var veldig fornøyd
med, og som de omtalte som en av sine beste noensinne. Men verken
kritikerne eller platekjøperne var enig i det.
Temaet denne gang var
hvordan samfunnet former personligheten og karakteren til mennesket i en
bestemt retning. Dette skjer helt fra fødselen av, uten mulighet til å
komme seg ut av det. Det var likefullt vanskelig å finne igjen budskapet
i selve låtene.
Det var flere fine
instrumental låter her som
"Where`s the walrus?",
"Chinese Whispers"
og "Urbania".
Platas høydepunkt var likevel den vokale
"Limelight" med
Procol Harum
("A whiter shade of
Pale") vokalist
Gary Brooker. Den ble
også gitt ut på singel uten at noen så ut til å bry seg med det. Albumet
nådde 43. plass i U.S.A.
"Stereotomy"
Alan Parsons Project var
produktiv på 80-tallet. Noe som kanskje kan forklare de litt skuffende
albumene rundt midten av tiåret. I 1986 var det den spanske arkitekten
Antonio Gaudis liv og
arbeider som var tema. Plata het
"Gaudi", og som på de
foregående albumene klarte ikke Parsons / Woolfson helt å fenge
lytteren. De 7 sporene utgjorde aldri en enhet, slik platene deres
hadde gjort på 70-tallet. Instrumentalen
"Paseo de Gracia", "La Sagrada Familia"
og "Standing on higher
ground" er de mest
kjente låtene fra plata. Salget gikk enda dårligere med denne plata (57.
plass i U.S.A.). Mens i Norge ble det en svært overraskende 8. plass på
VG-lista, etter at verken "Stereotomy" eller "Vulture Culture" klarte å
oppnå noen plassering i Norge.
I 1987 ble førsteplata
"Tales of mystery and Imagination" gitt ut på cd. Tidligere hadde den
kun vært tilgjenglig på LP. På cd-utgaven hadde Parsons remixet plata og
lagt til noen nye instrumental partier. I tillegg la han til
fortellerstemmen til Orson Welles. Et opptak som hadde blitt gjort kort
tid før Welles døde. Her fra signeringen av cd-utgivelsen med Parsons
til venstre og Woolfson til høyre ved bordet.
Dette ble det siste
offisielle albumet med Alan Parsons Project. For da de i 1990 var klar
med albumet
"Freudiana", var det
som Woolfson & Parsons, eller
Freudiana som det også
står noen steder.
Det var vanskelig å
forstå hvorfor de valgte å ikke bruke Alan Parsons Project navnet. For
alle de musikerne som pleide å være med på de platene, var også med her
: Rainbow, Cottle, Powell, Bairnson m.m.Og det hørtes ut som et Parsons
album.
Årsaken var at mens de
andre platene var komponert i felleskap mellom Parsons og Woolfson, var
alle låtene på dette albumet skrevet av Eric Woolfson (med unntak for
instrumentalen "The
Pleasure Principle").
Derfor følte ikke Parsons at de ville være rett å presentere det under
et bandnavn som tross alt inneholdt hans navn.
Og siden det ikke ble
presentert som et Alan Parsons Project album, var det mange som valgte å
overse det. Bla. ble plata aldri gitt en skikkelig release i bandets
hovedmarked U.S.A. Det fins mange Parsons fans der borte som aldri har
hørt om albumet.
Etter manges mening er
dette en av deres beste album. Og som temaplate er den deres beste siden
debutalbumet "Tales of Mystery & Imagination".
Her var det psykologen
og tenkeren Sigmund
Freud man valgte å
fordype seg i. Og med Freuds teorier om menneskets ubevisste sjelsliv,
og hans mange arbeider, var det rom for god tekstlyrikk. Woolfson tok på
seg Freuds briller, og vandrer med de innom tilfellene Wolfman, Lille
Hans, Schreber, rottemannen og Dora.
Ingen av låtene hadde
hitpotensiale. Istedet var det mange "rare" men fengslende låter her,
som "Funny you
should say that"
hvor man overhører
samtalen mellom Freud og en pasient, i
Flying Pickets vokale
versjon. Og
"Sects Therapy", som
hadde noe av det samme spesielle ved seg.
"Little Hans" kunne
like godt vært på en Beatles plate. Mens
"I am a Mirror" sunget
av Leo Sayer er det nærmeste man kommer noe som minner om hitpreg.
Mange kritikere likte
vinklingen på plata, mens endel av platekjøperne som fikk sjansen til å
høre den syntes den var rar. Likefullt er dette plata mange dedikerte
Parsons fans framhever når de skal velge ut den beste Parsons plata.
Etter dette valgte
Parsons og Woolfson å gå hvert til sitt. Det var ikke noe uvennskap som
førte til oppløsningen av prosjektet. Man følte muligens at det ikke
lenger var noe poeng å fortsette i det samme sporet de hadde fulgt i så
mange år. Dessuten ble ideen om å sette musikk til Freuds liv i en
større sammenheng så viktig for Woolfson at han heller ville bruke tiden
på det, framfor å gå videre med et nytt tema og en ny plate. Woolfson
hadde kommet i kontakt med
Brian Brolly, som
tidligere hadde samarbeidet med
Andrew Lloyd Webber.
Sammen ble de enig om å sette opp en storslått teateroppsetning av
"Freudiana" i Wien, Østerrike.
Parsons ville heller
fortsette arbeidet i studio framfor å begynne med teater, så dermed var
bruddet en naturlig følge. Woolfson har senere satt opp musikaler som
"Gaudi" og
"The Gambler".
Musikaler som også har blitt vist i land som Korea, Japan og Tyskland. I
2005 er han klar med sin 4. oppsetning kalt
"Poe". Kjente tema
fra Parsons perioden, men i en ny setting.
Man kan godt si at
Woolfsons sterke drøm om å skape noe nytt var både det som startet Alan
Parsons Project og avsluttet det.
  
Fra
oppsetningen av "Freudiana" i Wien. Til høyre synger Eva Marie
Marold "Du bist allein" Mens Woolfson var
opptatt med teateroppsetningen sin i Wien, tok Alan Parsons seg en
fortjent pause. Ikke produserte han plater for andre artister heller.
Parsons hadde tidligere vært misfornøyd med det presset Arista la på
bandet om at de skulle gi ut en ny plate hvert år. Så når bandet var
historie benyttet han vel sjansen til å ta seg en pause.
Først i 1993 var han
tilbake med ny plate. Denne gang under navnet Alan Parsons. Dvs. dette
var mer som soloplater å regne. Likefullt var det flere kjente APP navn
som deltok på albumet
"Try anything Once".
Slik som Ian Bairnson, Richard Cottle og Stuart Elliott. I tillegg hadde
han fått med seg kjente navn som
Chris Thompson
(Manfred
Mann`s Earth Band,
Mike Oldfield),
Eric Stewart (10CC)
og Simon Heyworth
(Mike Oldfield). Han hadde også fått med seg Pink Floyds kjente desginer
Storm Thorgerson som
stod bak Pink Floyds albumcover til "Dark side of the Moon",
"Animals",
"Momentary Lapse of
Reason",
"The Division Bell"
m.m. Thorgerson hadde også i sin tid laget coveret til "Tales of Mystery
and Imagination". På "Try anything Once" hadde han laget et cover man
bet seg merke i når man så det.
  
Storm Thorgerson (til venstre) med noen av bildene han har tatt til
Alan Parsons` plater.
"Try anything Once" var
mer vokal enn noen av APPs plater. Der alle sporene var bra, med
"Wine from the Water"
og "Turn it Up"
som de beste. Eric Woolfson var den som hadde skrevet de fleste av APPs
låter, og med ham ute måtte Parsons finne andre løsninger. Ian Bairnson
som hadde vært med siden starten fikk oppdraget med å skrive låter til
denne plata. Eric Stewart som hadde vært med å skrevet 10CC klassikere
som "I`m not in
love", "Dreadlock Holiday"
og
"The Things we do for
love" ble også
trukket inn på låtskriversiden, sammen med Parsons selv. Med godt
resultat.
Plata var den første som
ikke hadde noe tema å jobbe etter. Salgsmessig gikk det dårlig med en
122. plass i U.S.A. Men selv om den ikke nådde høyt på listene noe sted,
ble den en populær plate blant de mange Parsons fans verden over som var
glad for å ha ham tilbake.
I 1994 gjorde Alan
Parsons noe han aldri hadde gjort før. Nemlig å opptre live med
materiale fra Parsons platene. Hva det var som fikk ham til å skifte
mening er uvisst. Turneen han gjennomførte sammen med sine faste
musikere var av det omfattende slaget. Hvor både Nord-Amerika og Europa
ble besøkt. Konsertene fra Europa turneen ble i 1995 å finne på albumet
"The very best Live".
Selv om han er studiofrik, valgte han å ikke forandre noe på låtene i
forhold til hvordan de framstod live. Høydepunktene var en frisk versjon
av "The Raven" med bruk av vokoder slik det også ble gjort i 1976, samt
en miks av "Lucifer og "Eye in the sky" og "Mammagamma" kalt
"Luciferama". Enkelte
versjoner av plata inneholder 3 studiospor som ikke har vært på noen
plate før. Bla. en versjon av
"You`re the
voice"
(John
Farnham).
 
Å se Alan Parsons opptre på en scene var det ikke mange
som trodde
kom til å skje. Heller ikke Parsons selv.
I mai 1995 deltok han på
World Liberty concert i Arnham, Nederland sammen med blant andre
Cyndi Lauper.
I 1996 ga han ut
temaplata "On Air".
Parson hadde i mange år hatt en fascinasjon for fly, og undret seg over
menneskers ønske om å bli ett med skyene. I tillegg hadde Ian Bairnson i
1991 opplevd at søskenbarnet
Erik Mounsey
som var flyver i RAF (Royal Air Force) døde under Golfkrigen. Noe som også
for ham betydde et fokus på luftas gleder og sorger. Bairnson skrev
samtlige 11 låter på "On Air" (noen av dem sammen med Parsons), blant
annet den personlige og vakre
"Brother Up in Heaven".
Det var også to instrumentaler på plata.
"Apollo" som har et
visst futurisk preg kunne minne om "Lucifer" fra "Eve".
Til plata hadde
Thorgerson tatt bilder av luftballonger i alle mulige fasonger. Det var
også laget en CD-rom som vedlegg til plata, med tema fra låtene.
"On Air" fikk endel
oppmerksomhet i media, men ikke nok til at den nådde listene. Etter
utgivelsen av plata dro Parsons og co. på en "On Air" turne.
I 1999 kom "The Time
Machine". En plate som mottok mye ros da den ble gitt ut. Temaet for
plata blir presentert på starten i instrumentalen
"The Time Machine Prt.1"
: Når man ser mot stjerner som ligger langt unna jorden, er det pga.
lysets hastighet et bilde slik det var for 6000 år siden. Hva om de som
bor på den stjernen ser på oss, da vil de se oss slik vi var for 6000 år
siden. Dette viser at tid og rom er to sider av samme sak.
Alan Parsons selv hadde
lite med utformingen av plata å gjøre. Bairnson og keyboardist Stuart
Elliott skrev låtene og skapte arrangementene. Parsons var produsent og
studiotekniker. På den vokale siden hadde de fått med
Mairè Brennan
(Clannad),
Tony Hadley (Spandau
Ballet) og
Beverly Craven, i
tillegg til kjente folk som Chris Rainbow og Colin Blunstone.
"Out of the Blue" med
Tony Hadley på vokal var en liten perle.
12. april 2003 ble
Alan Parsons gift med
Lisa Griffiths i
en liten seremoni i California, U.S.A. Der kun venner og familie var
tilstede. Alan Parson hadde tidligere vært gift med
Smokey Parsons.
Sammen hadde de sønnene
Jeremy & Daniel.
Bryllupet ble holdt på en katamaran utenfor deres hjem i
Malibu. Stuart Elliott og
David Pack var to
av Parsons venner som var tilstede denne dagen.
Parsons har en stor interesse
for golf, og er medlem av
Orange County Orange.
 |
|
 |
|
 |
|
Alan Parsons og hans Lisa Griffiths |
|
Selve seremonien foregikk på stranda. |
|
En liten skål for å feire den store begivenheten. |
I august 2004 var
Parsons klar med sitt 4. album uten Woolfson kalt
"A Valid Path". Og
electronicaen de hadde eksperimentert litt med på "The Time Machine" slo
ut i full blomst her. Og for å få et tidsriktig lydbilde hadde han fått
hjelp av mange av de største navnene innen sjangeren, med
Shpongle, The Nortec Collctive, Uberzone
og The Crystal
Method. Parsons selv
sa : "The
industry is changing and I feel the need to capture a different kind of
audience while still keeping my identity. Electronic music is the
fastest growing music category right now and I'm enjoying working with
new people and new technology".
Dette var musikere som
hadde hatt Alan Parsons Project som forbilder da de selv var unge. Også
Parsons sønn Jeremy Parsons fikk sjansen til å vise sine evner som
programmerer og keyboardspiller på plata. Han deltok bla. på en ny
versjon av "Mammagamma" og
"You can Run".
| |
|
|
|
|
 |
|
Simon Posford fra Shpongle spilte en viktig rolle på "A valid
Path". |
|
Scott Kirkland fra The Crystal Method. |
|
David Gilmour bidro med en glimrende gitarsolo på "Return To
Tunguska". |
Som en motvekt til
de unge musikerne hadde han hyret inn eksklusiv hjelp fra
David Gilmour (Pink
Floyd) og komikeren
John Cleese.
Kanskje følte Gilmour det var på tide å gjøre gjengjeld for Parsons
arbeid på "Dark side of the Moon"?.
Ian Bairnson,
Richard Cottle, Andrew Powell og de andre musikerne som hadde fulgt
Parsons i en årrekke var ikke med denne gangen.
Selv om det her
ble gjort nye versjoner av gamle Parsons låter som "Mammagamma"
og "Dream within a Dream", var plata veldig annerledes enn alt det
han hadde laget tidligere. Kritikerne likte plata, men igjen,
den solgte dårlig.
Alan Parsons fylte 60 år
18 mars 2005. Og til tross for at han var blitt en voksen mann, var han
fortsatt opptatt av å være nyskapende. Med et ønske om å ta i bruk det
siste innen musikkteknologi. Noe "A Valid Path" viser. Men han gidder ikke å
stresse med å gi ut en ny plate i året, slik han gjorde på 70-og
80-tallet.
For å promotere "A Valid
Path" ble det i 2006 og 2007 gjennomført en turne, med besøk i USA,
Europa, Russland og Sør-Amerika. Med seg på denne og følgende
konserter, hadde han de amerikanske musikerne
Godfrey Townsend
(gitar/vokal), Steve
Murphy (trommer),
Manny Focarazzo (keyboard),
og John Montagna
(bass).
Gitarist og sanger Godfrey
Townsend, som tidligere hadde spilt med John Entwistle fra The Who.
Når Parsons var ute på turne,
kalte han bandet
The Alan Parsons Live Project.
Noe som var gjort i overensstemmelse med Eric Woolfson.
I 2007 ble "I robot" og "Eye
in the sky" gitt ut pånytt i remasterede og utvidede utgaver.
Anledningen var at det nå var gått henholdsvis 30 og 25 år siden de
to flotte platene i Alan Parsons projects diskografi første gang ble
gitt ut. I tillegg til bedre lyd, og ekstraspor som
"Any other day"
og "The naked robot",
var det lagt ved informative booklets med bilder og intervjuer fra
tiden platene ble spilt inn. Det var også alternative versjoner og
demoer av de kjente låtene med på platene.
Det ble også gitt ut nok en
samleplate, kalt "The
Essential collection" på denne
tiden. I 2008 var
Alan Parsons igjen ute og opptrådte. I januar besøkte han Napoli,
Italia, der han framførte sine klassikere med hjelp fra et
symfoniorkester. Deretter fulgte flere enkeltkonserter i U.S.A. Tyrkia
og Nederland, før han slo seg sammen med kjente artister som
Tears for Fears, 10CC,
Kim Wilde
og Robin Gibb
og dro ut på turne i Europa, som endel av konseptet
"Nokia Night of the Proms".
Med strykerorkester og stort kor opptrådte de for mange tusen mennesker,
med pomp og prakt. Inspirert av britenes
"Last night of the Proms".
Etter det gjorde Parsons
ytterligere 14 konserter rundt om i verden i 2008. Med alt fra
festivaler i Brasil, Sør- Korea og Luxemburg. Til opptreden på Santa Fe
stadion i Las Vegas. I 2009 var Parsons igjen klar for å dra ut på
turne, som endel av "Night of the Proms". Denne gang i Tyskland. Andre
artister som var med, var
Roxette, John Miles og
Heaven 17.
Alan Parsons på scenen under "Nokia
Night of the Proms" i 2008.
I april 2009 ga Eric Woolfson ut
plata "The Alan Parsons
Project That Never Was". Som
navnet indirekte sa, inneholdt plata materiale fra tiden med Alan
Parsons Project. Det dreide seg om låter som Woolfson hadde skrevet, men
som ikke ble å finne på noe album fra den tiden, fordi Alan Parsons ikke
likte dem. Bla. syntes han at "Steal
your heart away" var alt for
kommersiell, med en tekst som var for sentimental. Eric Woolfson : "If I
were to rate songs on a scale of 1 to 10, with 1 being – ‘Alan wouldn’t
like this’ and 10 being, ‘Alan would absolutely detest this’, this song
would unquestionably be a 12!!!"
"Steal your heart away" og 9
andre låter var å finne på plata som var en hyggelig overraskelse til
trofaste Parsons/Woolfson fans.
Woolfson hadde mange planer for
framtiden, ikke minst planla han å skrive flere musikaler. Men dessverre
fikk han ikke mulighet til å virkeliggjøre flere av ideene sine. For 2.
desember døde han av kreft, i en alder av 64 år. Det var kun de som stod
ham nærmest som visste at han i lengre tid hadde vært rammet av den
forferdelige sykdommen.
Nyheten om hans død ble gjort
kjent via hans Facebook side : "We are very
sad to have to tell you that Eric Woolfson passed away in the early
hours of this morning after a long and brave battle with cancer. He very
much enjoyed seeing all your kind comments and posts on this Facebook
page and his family wanted to thank you for your appreciation of his
work."
Fans over hele verden uttrykte
sin sorg over tapet av en av musikkens store låtskrivere. Også hans
gamle kompanjong Alan Parsons var svært trist over tapet av sin venn
Woolfson. Noe han uttrykte på sin offisielle side : "It is with great
sadness that I announce that Eric Woolfson, the other half of the Alan
Parsons Project died on December 2. I knew of Eric's illness, but
bravely, he always asked that it not be made public. Eric was one of the
most generous, musically gifted and knowledgeable people I ever met. He
was also - and I mean no disrespect - the most stubborn individual to
set foot on the planet - a trait which made him a great businessman. I
look back upon our times together making The Alan Parsons Projects very
fondly. The legacy that Eric created as half of The Alan Parsons Project
lived on with a lasting power few artists have ever enjoyed - and I will
always be grateful for that.."
Eric Woolfson,
1945-2009.
22. februar 2015 fikk Parsons
fansen nok en trist nyhet, da det ble kjent at også Chris Rainbow hadde
takket for seg, etter lengre tids sykdom, i en alder av 68 år. Rainbow
var i alle år en av bandets sentrale medlemmer, der han deltok på hele 9
av Parsons' album. På sin Facebook side hadde Alan Parsons disse
minneordene til Rainbow : "It was with great sadness that I read
today of the passing of Chris Rainbow. He was an amazing talent and an
integral part of The Project sound. Eric and I used to call him the 'One
Man Beach Boys'. I will always remember his funny stories, his mimicking
ability, and his hilarious catch phrases. Sessions with him were always
filled with laughter. I will miss him greatly."
Chris Rainbow,
1946-2015.
Så sent som i juni 2014 var Alan
Parsons ut og turnerte, med sitt Alan Parsons Live Project. Bla. i Israel,
England og U.S.A. Konsertene i Israel førte til kritiske kommentarer fra
andre. Bla. Roger Waters. Kritikk Parsons ikke var enig i.
Alan Parsons kan se tilbake
på over 45 millioner solgte plater. Og han er blitt nominert til 11
Grammy priser. Både for egne plater, og som lydtekniker på andres
plater. Større glede finner han nok i at platene hans har betydd så mye
for så mange mennesker verden over.
To av hans største fans
heter Mike Myers
og
Matt Groening.
Skaperne av filmhelten
Austin Powers
og tegnefilmfiguren
Homer Simpsons. I
Austin Powers filmen
"The spy who shagged
me" bygde
Dr. Evil
en dødsstråle som skulle utslette hele jorden. Strålen ga han navnet The
Alan Parsons Project!. Etter Dr. Parsons.. Dr. Evil : "The
key to this plan is the giant laser. It was invented by the noted
Cambridge physicist Dr. Parsons. Therefore we shall call it the Alan
Parsons Project."
Dr. Evil
"hyllet" Alan Parsons Project i filmen
"The spy who shagged me".
Mens Homer Simpsons i
en episode prøver å lære bort rockehistorien til sønnen
Bart :
Bart: Dad, please.
You're embarassing us.
Homer: No I'm not. I'm teaching you about rock music. Now
Grand Funk Railroad
paved the way for
Jefferson Airplane,
which cleared the way for
Jefferson Starship. The
stage was now set for the Alan Parsons Project, which I believe was some
sort of hovercraft (luftputebåt).
Bart: Dad, no one cares about any of your stupid dinosaur bands. You have
the worst, lamest taste ever.
|
