Tom Bailey: Født 18. januar 1957, Halifax, W. Yorks, England

Alannah Currie: Født 28. september 1957, Auckland, New Zealand

Joe Leeway: Født 15. november 1957, London, England

 

 

The Thompson Twins var aldri et band bestående av tvillinger, derimot var de et av de mest spennende bandene på 80-tallet, med sin lekne popmusikk som fusjonerte mange stilarter. Slik som i hitene "Hold me Now", "You take me Up" og "In the Name of Love". Thompson Twins ble aldri kritikernes favoritt, til tross for bandets fengende låter. Det virket som om folk hang seg for mye opp i deres ytre staffasje og krumspring. 

Thompson Twins ble startet i Sheffield i 1977 av de fire gamle skolekameratene Tom Bailey (bass), Pete Dodd (vokal, gitar), John Roog (gitar) og Jon Podgorski (trommer). Navnet hentet de fra noen detektiver med bowler hatt i serien om Tin Tin

Tom Bailey kom fra en akademisk familie, med foreldre som forsket innen medisin. At Tom senere valgte musikken som levevei var ikke så populært. Utdannelse fikk Tom på Chesterfield Grammar school. Senere flyttet familien til Sheffield. Tom gikk til pianoundervisning i barndommen. Og i en periode jobbet han som musikklærer på Brook school i Sheffield.

En ung Tom Bailey

Før han prøvde seg som popstjerne, dro Tom på jordomseiling. Det skulle vise seg å bli en dramatisk reise. Han ble skutt på ved grenseovergangen mellom Pakistan og Afghanistan. Og han døde nesten av en sykdom han fikk i India.

           

De ekte Thompson tvillingene

De spilte musikk inspirert både av punk, indianer sang, og afrikanske rytmer. Etter å ha spilt på slitne pubèr og klubber i Sheffield området på kveldene, valgte de å si opp jobbene sine som musikk lærer, journalist, og sosialarbeider, og heller dra til London på jakt etter rikdom og berømmelse.  Tom Bailey har i ettertid uttalt: "We gave up our jobs which was dead easy because we all hated what we were doing and we naively thought London was the place where it was all going on."

Men livet i Sør-London ble alt annet enn enkelt. Uten penger hadde de ikke råd til å leie en leilighet, så de endte istedet opp som husokkupanter der de innlosjerte seg i et hus som stod tomt. Strøm tjuvlånte de fra huset ved siden av. Også instrumentene de spilte på var enten stålet eller "lånt". I et annet tomt hus i samme gate bodde Alannah Currie fra Auckland, New Zealand. Hun hadde flyttet til London i 1977, da hun var fascinert av pønkbevegelsen, og ønsket å være et sted der det skjedde noe. Alannah: "If you come from the other side of the planet, it all seems to happen in England or America."

 En ung Alannah Currie

Alannah vokste opp i Auckland som den yngste av 5 søsken. Tre brødre, og en søster. Faren hennes jobbet som sjauer på kaia i Auckland. Han likte å gamble, drikke, og flørte med andre damer. Han flyttet ut av hjemmet deres da Alannah var 5 år gammel. Hennes mor, Doreen Currie, ble tvunget til å ta seg jobb som sykepleier for at de skulle ha noe å leve av. De bodde i en liten kommunal leilighet i Mt Roskill.

På skolen var Alannah en person som stod for det hun trodde på. Det ga seg mange utslag, som da hun klarte å overtale de andre i klassen til å bli med og kjøpe julegave til læreren deres, fordi han luktet så vondt. Alannah Currie: "He stinks, he needs a clean shirt." Mens hun gikk på Mt Roskill Grammar school startet hun en kampanje, som endte med at jentene på skolen fikk lov til å gå med bukser istedet for kjoler.

Et senere bilde av Alannah Currie, slik vi ble vant til å se henne.

Alannah flyttet fra Auckland da hun var 18 år gammel, for å bli endel av pønkscenen i England. Her startet hun et pønkband der alle medlemmene var jenter. Tom ble umiddelbart fascinert av Alannah da han første gang så henne. Han bet seg også merke i at hun spilte saksofon, selv om hun ikke var noen kløpper på instrumentet. Tom Bailey: "She played sax, even though she was untrained. She was awful but she was just so driven."

Senere ordnet Dodd med en kommunal leilighet for bandet i Clapham. i 1980 ble Tom kjæreste med Alannah. På samme tid fikk han med Joe Leeway i bandet. Leeway var en kamerat av Tom fra college tiden. 

Bandets første singel fra 1980, "Squares and Triangles".

Sin første platekontrakt fikk bandet med Merton. Her avtalte de at medlemmene skulle ha like stor andel av inntektene. Musikken de spilte var tempodrevet der vokalen var delt mellom Tom og Pete Dodd. De opptrådte på universiteter, colleger og puber. Og ganske snart fikk de tilbakemeldinger fra publikum om at Tom burde ta over all syngingen, noe som førte til store diskusjoner innad i bandet.

På samme tid ble Chris Bell med på trommer istedet for Podgorski. Bell var den første til å innrømme at han ikke var noen stor trommeslager, men med litt hjelp fra Tom og en stor porsjon entusiasme ble han ettervert riktig så flink.

                

Chris Bell

Besetningen i bandet endret seg stadig i de neste neste årene. På et tidspunkt var de 7 i bandet. Og lydbildet deres endret seg mer og mer over i et østlig inspirert preg. Sangene deres hadde gjerne et politisk budskap, noe som gjorde at de gjerne ble sett på som hippier. Live showene deres var energiske, og de fikk entusiastiske tilbakemeldinger fra pressen. Men de klarte ikke å gjenskape stemningen på debut plata "A Product of..." fra 1981. Alannah Currie var ennå ikke medlem av bandet, men hun var med og spilte. Men etter at en dame ved navn Jane Shorter sluttet i Thompson Twins, ble Currie tatt inn som offisielt medlem, som trommeslager.

Med så mange medlemmer av bandet ble det lite til hver enkelt når man skulle fordele inntektene fra konsertene de gjorde. Ifølge Tom Bailey ble kjøpet av en synthesizer et vendepunkt for bandet. Bailey lot seg fascinere av instrumentet og mente den ville gi unike muligheter bare han fikk lært seg å bruke det. 

Tom Bailey, Pete Dodd, John Roog, og Chris Bell på singelen 

"Perfect Game" som også var å finne på debutplata "A product of.."

Bandets første smak på deres kommende stjernestatus, fikk de med "In the Name of Love" fra 1982. Låta var skrevet av Tom Bailey, og var mer "synthete" enn de mer gitarbaserte låtene de tidligere hadde laget. Men det var i U.S.A. deres første gjennombrudd kom med denne låta. Der den var nr.1 på klubb listene i hele 5 uker. I England nådde den ikke opp. I 1982 ga de også ut albumet "Set" mens i U.S.A. fikk plata samme navn som hitèn, nemlig "In the Name of Love". Synthfriken Thomas Dolby bidro her på synthesizer. 

Thompson Twins på den tiden da "Set" ble gitt ut. Alannah Currie til høyre, Tom Bailey i midten

og Joe Leeway nest til venstre. De andre på bildet er Chris Bell, Peter Dodd, John Roog, og

Matthew Seligman.

Men suksessen førte til uenighet innad i bandet om hvilken retning de skulle ta. Leeway og Currie likte "In the name of Love" godt. Mens de andre ikke syntes den hørtes ut som Thompson Twins, slik de mente det burde være. Dessuten ble det 7 store bandet vanskelig å håndtere, da alle skulle ha et ord med i laget når avgjørelser skulle tas. Bailey, Currie og Leeway bestemte seg derfor for å fortsette uten de andre.

De tre hadde allerede erfaring med å jobbe sammen uten de andre. I helgene hendte de at de opptrådte under navnet Chaos PA på Londons nattklubber, med rapbasert musikk.

Først tenkte de tre å starte sitt eget synthband kalt The Bermuda triangle, men istedet bestemte de seg for å skape et nytt lydbilde og image under Thompson Twins navnet. Årsaken til at Bailey ville ha med Leeway og Currie, var at de tok seg bedre ut på bilder.

Tom Bailey uttalte på den tiden: "It would have been easy to carry on to be the eternal journalists' band, but not sell any records. Who needs that?". Bailey hadde også ettervert sett hvilke muligheter synthesizeren ga, med mulighetene man hadde til å sample ulike instrumenter og programmere låtene. Man trengte rett og slett ikke 7 mann (og damer) til å gjøre jobben lenger.

De 4 som måtte gå ble da presentert for en kontrakt der de fikk 500 pund for å si fra seg alle rettighetene i bandet. Og Dodd og co ønsket ikke å stå i veien for Baileys visjoner, i tillegg til at de ikke helt hadde tro på hans planer. Bassist Matthew Seligman: "We were all given a piece of paper that we had to sign, which said that we were to be paid 500 pounds, and we could keep our instruments and equipment. It sounded like quite a good deal at the time...".

"Tvillingene" var nå redusert til en trio bestående av Joe Leeway, Tom Bailey og Alannah Curtrie.

I april 1982 var Thompson tvillingene blitt en trio. De begynte da forberedelsene til det neste albumet,i en ballsal på slottet Sandridge. Og for Bailey som fram til da hadde vært vant til mange kokker når en låt skulle skrives, kunne nå gjøre arbeidet i ro og mak. Leeway og Currie bidro i låtskrivingen de også, men hadde i hovedsak andre oppgaver i bandet. Leeway hadde ansvaret for det som foregikk på scenen når de var ute og opptrådte, mens Currie hadde ansvaret for det visuelle.

Med denne besetningen hadde man ikke bare fått 3 mennesker som jobbet godt sammen og som skrev gode låter. Kjemien mellom de tre var også en helt annen enn den som tidligere hadde hersket i bandet. Bailey: "We are very close. We're not just musicians in the same group. We're not just business partners. We're more than good friends."

For å få oppmerksomhet fra media, fortalte de en løgn om at de skulle dra til Egypt for å skrive låtene. I virkeligheten dro de til en hytte i Norfolk for å lage demoer. Med hjelp av en OBX synthesizer. Samtidig arbeidet de med et nytt image, da de skjønte at utseende og fremtoning hadde mye å si for å bli lagt merke til, i new romanticens tidsalder.

    

Thompson Twins ble ettervert et band som var svært bevisst på sitt utseende.

Tom Bailey farget håret sitt rødt og hadde en lang hestehale, Leeway fikk rasta fletter, og Currie tok i bruk en alt for stor cap. De laget også en band logo hvor hodene deres, med de nye hårprydene var tegnet inn (se øverst på siden). Logoen ga bandet en identitet som folk kunne kjenne dem igjen på. Den var også ment å være morsom og fargerik. De gjorde det også for å bli kvitt sitt politiske stempel. Alannah Currie uttalte: "It (logoen) was a play on the old movie cliche of the redhead, the blonde and the brunette and it was also symbolic of the cross - cultural group". Men først og fremst var alt ment som en stor spøk, der bandet ønsket å skape godt humør rundt seg . Men kritikerne hadde problemer med å se denne humoren, noe bandet har beklaget i intervjuer i ettertid.

Mer positivt var det at Thompson Twins viste for all verden at kvinner/menn, svarte/hvite kan fungere bra sammen i en gruppe. Tom Bailey: "We do realise that a picture of us instantly says that blacks and whites and males and females can mix and get along."

I oktober 1982 ga de ut singelen "Lies". Og igjen havnet de på toppen av klubb listene i U.S.A., men likefullt klarte de heller ikke denne gangen noen listeplasseringer i England. Med "Love on your side" fra januar 1983,  kom gjennombruddet i England. Låta gikk rett inn på topp 10. Og holdt seg på topp 40 i 12 uker. "Tvillingene" hadde funnet formularet for suksess med glad synthpop, iblandet fengende rytmer og eksotiske lydbilder.

Årene som fulgte var en sammenhengende triumfferd for Thompson Twins. I februar 1983 kom albumet "Quickstep & Sidekicks". Den gikk rett til 2. plass i England. Noe som viste at de endelig hadde fått gjennomslag for sin musikk i hjemlandet. I U.S.A. ble albumet gitt ut som "Sidekicks" med en 34. plass som resultat. Også den fransk inspirerte singelen "We are Detective" gjorde det bra med en 7. plass i England. "We are detective" henspilte på bandets opphav, med Thompson tvillingene som var detektiver i Tin Tin.

Alannah Currie og co. ble etterhvert gjengangere på Top of the Pops i England.

"Sidekicks" var produsert av Alex Sadkin, som like etter også produserte Duran Durans storselger "Seven and the ragged tiger".  Alex Sadkin hadde sitt eget studio kalt Compass Point, på den karibiske øya Bahamas.

Sadkin produserte også Foreigners storselger "Agent Provocateur" på denne tiden. Med hiten "I want to know what love is". Sadkin tok med seg Tom Bailey på den innspillingen, der han bidro med sitt tangentspill og vokal. Bailey ble kreditert for sitt bidrag på albumcoveret.

På plata mikset de rytmer skapt med synthesizere og afrikanske trommer, noe som førte til et spennende resultat. Tom Bailey: "We use computers to make natural rhythms, and traditional African percussive instruments to make mechanical rhythms. In all senses, that's what our music is all about, combining traditional things with ultra high-tech stuff."

Sadkin produserte også Thompson Twins' neste album kalt "Into the Gap" i 1984. Låtene til plata var skrevet på et slott i Dublin, Irland. Deretter bar det igjen over Atlanteren, til Bahamas. Med seg på innspillingen hadde de også eks. Cure medlem Phil Thornalley. Likefullt var det Tom Bailey som gjorde det meste på denne plata, da han spilte bassgitar, trommer, munnspill, synthesizer, gitar og keyboard.

Stilmessig var "Into the Gap" ganske lik "Sidekicks". Men muligens ikke sprudlende. Melodiene var hakket bedre, med et mer gjennomført lydbilde. "Into the Gap" hadde stor spennvidde stemningsmessig. I tittellåta "The Gap" ble man hensatt til østens mystikk, mens i "You take me up" fornemmet man gospel og amerikansk nybyggertid. Ellers hadde flere av låtene en melankolsk stemning, slik som "Storm on the sea", "Hold me Now" og "Doctor Doctor". "Hold me now" handlet om et ødelagt forhold som jeg personen i låta ønsker å reparere. Enda han ikke er sikker på hva det var som førte til at det kom til en ende.

I forkant av albumlanseringen hadde singlene "Hold me Now" og "Doctor Doctor" gjort det bra på de britiske listene med en 3. og 4. plass. Begge hadde et litt melankolsk preg, og kjennetegnes ellers på Alannahs stemningsskapende tangentspill. Også i U.S.A. fikk de sitt store gjennombrudd med disse singlene. "Hold me Now" nådde samme plassering som i England, med en 3. plass. Mens "Doctor Doctor" klarte en fin 11. plass.

Å skape singelhits var viktig for bandet, da de skjønte at det var veien å gå om man ønsket å selge plater. Tom Bailey: "Even David Bowie has to turn on the hits." Samtidig var Tom klar på at jaget etter en singelhit fikk fram det verste i en: "Having a hit really brings out the worst in you. If you're at number 20, all you can see is 19 groups ahead of you, and you hate every one of them."

 

I 1984 slo Thompson Twins gjennom i U.S.A. Som endel av den britiske new wave bølgen.

Så da albumet kom i februar 1984, gikk den rett til topps i England. I U.S.A. nådde den 10. plass. De ble dermed endel av den britiske bølgen der borte.  Godt hjulpet av fargerike musikkvideoer. 

I England fikk de etter utgivelsen av albumet nok en stor hit i "You take me Up" med en 2. plass. Videoen til låta var topp i et steinbrudd, og for å skape en effekt ble det blåst av noe dynamitt. Men noe gikk galt, slik at steinmassene ble blåst mot bandet og de andre som var med i videoen. Heldigvis gikk det bra, men Alannah og de andre fikk seg en skrekk i livet. Alannah: "I've got bruises all over my legs. It was like a huge bomb going off and we were only 150 metres away from it."

Også "Sister of Mercy" ble gitt ut på singel, med en oppløftende 11. plass. Suksessen var fullkommen.

For den nye plata hadde Alannah sørget for at det ble gjort endringer i bandets image. Hun valgte å droppe hatten som på mange måter var hennes kjennetegn, og hun kledde opp alle tre i silkeklær fra butikken til en Yamamoto i U.S.A. Alannah: "I bought his shop out."

Thompson Twins var nå på høyden av sin karriere. Som et bevis på sin popularitet ble de invitert til å opptre på Live Aid 13. juli 1985. De opptrådte på JFK stadium, Philadelphia, U.S.A. Her sang de gamle hits, samt Beatles klassikeren "Revolution", som en smakebit på deres kommende album "Here's to Future Days"

Tom Bailey og bandet fikk æren av å opptre på Live Aid. Og i koret hadde de med seg Madonna.

Under innspillingen av "Here's To Future days" kollapset Tom Bailey pga. overarbeid. På et tidspunkt da bandet hadde planlagt å gi ut en ny singel, og starte en promoteringsturne. Mange fryktet at dette kunne bety slutten på det populære bandet.

I første omgang klarte ikke legene å finne ut hva som var galt med ham. For noen dager i forveien hadde han følt seg helt fin. Tom Bailey: "I saw a lot of doctors, but none of them could really find a solid explanation."

 I ettertid ble det klart at for mye hadde falt på Baileys skuldre, som frontmann i bandet overfor media, som låtskriver og som sanger. For å avhjelpe situasjonen ble Nile Rodgers brakt inn for å gjøre ferdig albumet. Selv dro Tom på en ukes ferie til sin leilighet i Frankrike, der han samlet krefter slik at han kunne fortsette arbeidet med plata.

Singelen de hadde tenkt å gi ut het "Roll over", og var allerede trykket opp i 120.000 eksemplarer da Tom ble syk. Da han ble frisk igjen mistet de lysten til å gi den ut, da de følte at det var andre låter de heller ville gi ut på singel. Dessuten var bandet overtroisk, og trodde at Toms sykdom hadde sammenheng med utgivelsen av "Roll over" som singel. Så utgivelsen ble droppet, og de tusener av singler som var blitt trykket opp ble destruert. Den har heller ikke senere blitt å finne noe sted. Tom: "I took it as an omen that my illness prevented the single being released. And now we're stuck with 120.000 copies of a single we don't want to release."

"Roll over" ble tatt med på den amerikanske utgaven av "Here's to future days", men ikke på den engelske. Denne versjonen var produsert av Nile Rodgers.

Albumet ble lagt ut for salg i september 1985, til stor interesse fra media på begge sider av Atlanteren. Og salgsmessig gikk det også bra, med 5.plass i Storbritannia og 20.plass i U.S.A. Men i forhold til plasseringene de oppnådde med "Into the Gap", var det likevel skuffende. I Norge var dette albumet som solgte mest av de Thompson Twins ga ut, med 9. plass på VG-lista.

Som en forsmak på plata ble "Don't Mess With Dr. Dream" gitt ut på singel i august 1985. Den merkelige låta som startet med at Tom sang "oo! ooh! aah! ooh! ooh! ooh! aah!!, klarte "bare" 15.plass i Storbritannia. Ifølge bandet var 'Dr.Dream' et narkotisk stoff, og låta handlet om dens destruktive sider: "Don't mess with Dr. Dream. He will bring you to your knees."

Bedre gikk det med singlene "Lay your hands on me" (6.plass), og "King for a day" som begge gikk inn på topp 10 i U.S.A. Førstnevnte hadde vært ute på singel allerede i desember 1984 i Storbritannia. Den amerikanske singel utgaven av låta var produsert av Nile Rodgers, som hadde gitt den et mer utpreget gospelpreg.

     

Singlene "Don't mess with dr. Dream" og "Lay your hands on me".

"Here's to Future days" skulle bli det siste Thompson Twins laget som en trio. I desember 1986 valgte Joe Leeway å gi seg i bandet pga. frustrasjon han følte over tingenes tilstand. Han hadde hatt en disputt med manager John Hade, og han følte at bandet hadde mistet sin kreative skaperevne. Likefullt skiltes Tom/Alannah og Joe som venner.

Joe Leeway: "My decision came after much thought, and I believe that now is the right time. I realised that to tap my creativity to the full, I would have to go for a solo career."

Alannah/Tom: "Of course we'll miss him. We've been together for five years now. We perfectly understand his need to go solo."

I et intervju mange år senere beklaget Alannah at de ikke hadde oppløst hele bandet da Leeway sluttet. Ting var ikke like morsomt mer. Men plateselskapet pushet på for at de to skulle fortsette å lage plater. 

Duo, men fortsatt ikke tvillinger..

Leeway flyttet senere til Los Angeles hvor han hadde en viss suksess med å lage filmmusikk, og vignetter til reklamer med Pepsi og Nike. I 1997 gikk han tilbake til skolebenken da han utdannet seg til hypnotisør på Hypnosis Motivation Institute. I 1999 begynte han i praksis, og litt senere etablerte han NLP TransWorld i California, U.S.A. Noe som har gitt ham endel medieomtale.

Joe Leeway i 2010

I september 1986 tok Alannah og Tom turen fra Irland til England, for å delta på veldedighetsplata "It'a Live in world-The anti heroin project". Det var en Charley Foskett som stod bak prosjektet, og pengene fra plata gikk til Phoenix house charity. Et rehabiliteringssenter for narkomane. Sammen med kjente navn som Nik Kershaw, Mike Peters fra The Alarm, Fish, Suggs fra Madness og Holly Johnson, var de med og sang på låta "Live in World".

Alannah og Tom som nettopp hadde gitt ut "Don't mess with Dr. Dream", var svært engasjert i problematikken rundt narkotikamisbruk. Tom: "The government, and the unemployment they've caused, are responsible for a large part of the problem."

 

Om ikke det var nok at Leeway sluttet i Thompson Twins, opplevde Alannah og Tom at en graviditet endte i ufrivillig abort. Og da deres neste utgivelse "Close to the Bone" fra 1987 ble en gedigen fiasko, spekulerte media i om det var kastet en forbannelse over bandet. Riktignok klarte singelen "Get that Love" en 31.plass i U.S.A. Tiden med kommersiell suksess var likevel delvis over for bandet. 

De bestemte seg da for å sluttføre kontrakten med Arista records gjennom samlealbumet "Greatest Mixes". Og også å gi seg som band.

Men allerede i 1989 var de tilbake med ny kontrakt hos Warner Brothers, og albumet "Big Trash". Plata var et løft kvalitetsmessig med fengende rytmer, og fine melodier.

I forbindelse med utgivelsen av plata, ble det holdt en stor fest i Cobden Working men's Club i Ladbroke Grove. Med mange kjente artister til stede. Slik som Debbie Harry og Chris Stein fra Blondie, Kim Wilde, Jerry Harrison fra Talking Heads, og Billy Duffy fra The Cult.

De fikk også en 28. plass på Billboard med singelen "Sugar Daddy". Samtidig fikk de også en 13. plass i England med "I want that Man", som ble sunget av Deborah Harry. Og senere gitt ut på hennes eget solo album. Noe som viste at de fortsatt hadde evnen til å skrive fengende låter.

Debbie Harry fikk god hjelp av Currie og Bailey på "I want that Man".

I 1990 ga de ut nok en "Greatest Hits", som nådde en 23. plass i England. Samme år fikk de også æren av å bidra med en låt på det mye omtalte prosjektet "Red, Hot & Blue". Som var en tribute plate til Cole Porter. Pengene gikk til AIDS forskningen. Thompson Twins gjorde her en versjon av film klassikeren "Who wants to be a Millionaire"

Thompson Twins sammen med noen av artistene som deltok på "red, hot + Blue". Bakerst :

Helno (Les Negresses Vertes), Steve Lillywhite, Sinead O'Connor, Alannah.

Foran: Adelle, David Byrne, Tom, og Rifat Ozbek.

I 1991 dukket duoen Feedback Max opp på den engelske klubb scenen med dance låta "Come Inside". Den gikk til topps på club dance listene. Bak duoen skjulte Bailey og Currie seg. I 1991 ga Thompson Twins ut sin siste plate under navnet Thompson Twins. Albumet het "Queer", og inneholdt bla. "Come Inside". Plata viste tydelig at Thompson Twins må ønsket å være noen helt annet enn det de tidligere hadde vært. Plata var sterkt inspirert av Manchester scenen på denne tiden, med band som Happy Mondays.

"Come Inside" da den etter en stund kom ut under Thompson Twins navnet.

Suksessen med Feedback Max, og den etterfølgende nedturen med Twins, viste at folk var lei av Thompson Twins. Og ble negativ da de forstod at det var de som hadde skrevet "Come Inside". Tom Bailey var oppgitt over at de ble anklaget for å ha kastet seg på dance bølgen. Da de etter hans mening hadde slått gjennom med en dance låt i form av "In the Name of Love". Og skapt aksept for at dance musikk kunne bli skapt av synthesizere.

27. oktober 1991 ble Tom og Alannah gift i Las Vegas, U.S.A. Noe som kan virke litt klisjeaktig. De to hadde vært samboere i mange år allerede. Kapellet de giftet seg i het Graceland Wedding Chapel. 

I 1993 dukket Currie og Bailey pånytt opp igjen under navnet Babble. De hadde fått med seg programmeren Keith Fernley i en ny trio. Musikken var elektronika / ambient, og resulterte i albumene "The Stone" (1994), og "Ether" (1996). De fikk også to listeplasseringer på dance listene i U.S.A. med "Take me Away" og "Love has no Name". De hadde på samme tid flyttet til New Zealand, hvor Alannah opprinnelig kommer fra. For å oppdra de to barna sine i roligere omgivelser.

     
Babble med Tom, Keith Fernley og Alannah. "Ether" "The Stone"

De ga opp karrieren som musikere etter den andre plata med Babble, da de ikke fikk drahjelp fra noen større plateselskap. I 2000 skjedde noe som betød en stor forandring i Alannahs liv. Søsteren døde av sykdommen Creutzfeldt-Jakob. Mistanken gikk snart mot at det var gen manipulert mat som hadde gitt henne sykdommen. Siden det har Alannah med støtte fra sin mann Tom, vært en profilert motstander av slik mat. Hun har vært med i flere opprop og protest tog på New Zealand.

Hun dannet også foreningen "Mothers Against Genetic-Engineering in Food and the Environment" (mødre mot gen manipulert mat & miljøet). Etter kort tid hadde foreningen flere tusen medlemmer. Alannah Currie: "MAdGE is a rapidly growing network of politically non-aligned women who are actively resisting the use of genetically engineered material in our food and on our land."

Med årene har dette blitt et mer og mer aktuelt tema, ettersom omfanget av gen manipulert mat har økt. Alannah rettet seg spesielt mot kvinnene, ettersom det er de som står for 80% av innkjøpet av den maten vi spiser i de tusen hjem.

Tom Bailey hadde i 2001 stor suksess som produsent. Bla. på den New Zelandske storselgeren "Mix" med bandet Stellar. Han produserte også deres oppfølger album "Magic Line" som også gikk til topps på de New Zealandske listene. 

På samme tid stilte Leeway, Bailey og Currie opp i et TV intervju der de fortalte om tiden i Thompson twins.

                                                             
3 aldrende artister. Tom   Joe

I mai 2002 ga Tom Bailey ut EPen "Seen". Plata var et samarbeid med den New Zealandske artisten Rakai Karaitiana. Det ble også gitt ut et album som het "Seen".

I 2003 ble Tom Bailey og Alannah Currie skilt fra hverandre, etter å ha vært gift i 12 år. Ifølge Alannah var årsaken til bruddet at forholdet med årene hadde glidd over til 'kun' å være et godt vennskap. Alannah Currie: "Tom and I were together for 23 years. Somewhere along the way, we had become good friends rather than lovers."

Tom som fram til dette hadde hatt både Storbritannia og New Zealand som bosted, valgte nå å bo permanent i Storbritannia. I 2004 valgte også Alannah å flytte tilbake dit, da hun ble sammen med Jimmy Cauty, halvparten av det kjente elektrobandet KLF. Også for barna deres var det en stor fordel at de bodde i samme land.

I 2003 ble Alannah Currie og Tom Bailey 

dessverre skilt etter mange år sammen.

I 2004 ble en reggae-inspirert coverversjon av "Hold me Now" brukt i filmen "50 first dates" med Drew Barrymore og Adam Sandler. En Wayne Wonder stod bak låta, som også ble gitt ut på singel. 

Våren 2005 jobbet Tom med et prosjekt kalt Holiwater sammen med artister som Youth, James Pinker, Isaac Tucker og den indiske musikeren Vikash Maharaj, og hans sønn Probash Maharaj. Tanken bak prosjektet var å fokusere på forurensingen som skjer i den Indiske elven Ganges. Det ble både laget en film dokumentar og et soundtrack under Holiwater navnet. 

I august 2005 var Tom klar med sitt første soloalbum noensinne, da under navnet International Observer. Plata het "All played out" og inneholdt 13 låter. Fire av disse låtene hadde tidligere vært gitt ut på ulike samleplater. Slik som "London Dub". Plata fik naturlig nok mest oppmerksomhet i New Zealand, der flere musikkaviser ga den toppkarakter. Den ble også en storselger der nede. Men har knapt nok blitt lagt merke til på denne siden av jordkloden. 

Toms soloprosjekt International Observer.

I tiden etter albumutgivelsen har Tom opptrådt rundt om med materiale fra denne plata. Bla. på Brixton Jamm i London. 

Tom Bailey i 2005.

I 2006 kom den tredje plata med det New Zealandske bandet Stellar kalt "Something like strangers". Og igjen var det Tom Bailey som hadde produsert plata.

Etter å ha lagt musikkarrieren på hylla etter bruddet med Tom, valgte Alannah å gå i en helt annen retning kunstnerisk, og heller prøve seg innen design. Hun begynte som elev på Sir John Cass Department of Art, Media & Design, og i 2008 holdt hun sin første utstilling, kalt "England bloody England". Hun var her represeRetro Futura Tour in the USAtert under pseudonymet Miss Pokeno. Hennes spesialitet var møbler, med en kunstnerisk utforming. Slik som den bemerkelsesverdige stolen "Fox hunting chair", som ble lagt merke til av en rekke aviser og magasiner verden over.

Den kunstneriske utformingen på stolen "Fox hunting chair",

viser en annen side av Alannah Curries talent.

I 2014 ble Tom Bailey endel av retrosirkuset, da han sammen med artister som Howard Jones, Midge Ure og China Crisis dro ut på en Retro Futura Tour i U.S.A.

 
 

        

       

 

 

                              
A Product of...

1981

  Set

1982

  Quickstep & Sidekick

1983

  Into the Gap

1984

     
Here's to Future days

1985

  Close to the Bone

1987

  Big Trash

1989

  Queer

1991

 

 

         

1. Hold me Now

2. We are Detective 

3. The Gap 

4. Watching

5. In the Name of Love

6. Doctor Doctor

7. Love on your Side

8. Lay your hands on Me

9. Salvador Dali's Car

10. Future Days

 

1. Into the Gap

2. Quickstep & Side Kick

3. Here's to Future Days

4. Set

5. A Product of..

6. Close to the Bone

7. Big Trash

8. Queer