Steve Skaith (vokal, låtskriver) : Født 10. oktober 1951, Liverpool, England

Mike Jones (tekstforfatter) : Født ? :Wales

Andre medlemmer : Yona Dunsford (vokal), Martin Lascalles (keyboard), Carol Douet (vokal), Greg Harewood (bass), Richard Wright (gitar), Darren Abraham (trommer).

Det var dessverre ikke mange som fikk med seg denne og andre låter fra det britiske popbandet Latin Quarter på 80-tallet. Et band som med sine tekster satte fokus på konfliktene i den 3. verden. Stilmessig var musikken deres en miks av world, latino, new wave, folk, og rock. Framført av dyktige musikere. Bandet gjorde seg ellers bemerket ved at de hadde 3 vokalister i besetningen. Noe som bidro til et variert lydbilde.

De fleste som har kjennskap til Latin Quarters musikk vil nok være enig i at de hadde fortjent mye mer oppmerksomhet enn den de fikk. 

Latin Quarter ble dannet i august 1983, men bandets to sentrale skikkelser, Mike Jones og Steve Skaith møtte hverandre mange år før det. 

Mike Jones (født i Wales) fattet interesse for musikk da han som liten fikk spille trommer på skolens forestillinger. Det var også dette som skapte interesse for låtskriver kunsten. Så da han avsluttet skolegangen var han fast bestemt på å bli låtskriver. Men interesse for å spille et instrument hadde han ikke. Han mente selv at han var alt for upraktisk til det. Heller ikke sanger var noe han drømte om å bli.

Dessverre viste det seg å være vanskelig for ham å overbevise plateselskapene om at de burde ansette ham som låtskriver. 

Mike Jones

Steve Skaith (født i Liverpool) var en bekjent av Mike fra ungdomsårene, der de gikk på samme Grammar school i Liverpool. Skaith hadde rundt 1980 flyttet til London hvor han fikk seg jobb som låtskriver i publiseringsselskapet Chappels. Her skrev han låter bla. for en Jimmy Ruffin. I 1983 traff de hverandre igjen i London, da de begge hadde meldt seg inn i Big Flame, en politisk organisasjon som befattet seg med sosiale problemer. Etter å ha pratet litt sammen ble de enig om å danne et komponist par, der Skaith laget melodiene, mens Jones skrev tekstene. Jones følte selv at han var flinkere til å skrive tekster enn til å komponere melodier, og ønsket derfor denne ansvarsfordelingen. Slik Elton John og Bernie Taupin hadde hatt så stor suksess med. Låtene de skrev spilte de inn ved hjelp av en tape recorder hjemme hos Skaith. Skaith hadde erfaring med det å spille instrument da han hadde spilt i flere band mens han bodde i Liverpool. Noe som var helt nødvendig da Jones ikke hadde noe ønske om å være musiker, han ville bare bidra med tekstene sine.

Steve Skaith

Deres felles forbilde var den amerikanske protestsangeren og låtskriveren Phil Ochs. Som i likhet med Skaith og Jones hadde et sosialistisk ståsted. Også navnet Latin Quarter har et sosialistisk opphav. Der de lot seg inspirere av Quarter Latin i Paris, som var et senter for radikal kunst og tankegang, og åsted for student opprøret i Paris i 1968.

I utgangspunktet ønsket de å la andre band framføre låtene de skrev. Men det viste seg å være vanskelig å finne noen som ville framføre det "politiske sprengstoffet". Som tok for seg urettferdigheten som fant sted i Nicaragua, Sør - Afrika, Chile, og ikke minst i England. De sendte også demoer av låtene de skrev til diverse plateselskaper, uten at det førte til noe. Det endte med at Skaith fikk med seg noen dyktige musikere og dannet Latin Quarter høsten 1983, slik at de fikk framført låtene de skrev. Jentene Carol Douet og Yona Dunsford hadde fram til da vært med i Soft Touch, et band som hadde flere TV opptredener å vise til. 

Sin første liveopptreden hadde Latin Quarter i januar 1984. I starten bestod bandet av hele 7 musikere. Bla. Richard Wright, som med årene ble et like sentralt medlem av bandet som Jones og Skaith. Utad valgte Jones å holde seg litt i bakgrunnen. Han tilbrakte heller tiden hjemme i Liverpool. Han befant seg heller ikke på scenen når bandet opptrådte.

Steve Skaith og Mike Jones.

I september 1984 ble "Radio Africa" gitt ut på singel for første gang, på bandets eget uavhengige selskap kalt Ignition. Låta var produsert av The Polices tidligere produsent Nigel Gray. Han hadde såpass tro på bandet og låta at han finansierte innspillingen med egne midler.

Det var Jones som skrev teksten til låta, mens det var en Ron Keefe som hadde ideen til selve melodien. Skaith hadde møtt Skeefe gjennom Labour partiet, og i kampen mot Thatcher og hennes politikk utviklet de et gjensidig vennskap. Da Keefe fikk lese noen av tekstene Jones hadde skrevet ble han interessert i å hjelpe til med å sette melodi til tekstene. Særlig ble han imponert av en låt kalt "Roaring silent" som omhandlet Nord- Irland. Den har dessverre aldri blitt gitt ut. En dag kom Skaith til Keefe med teksten til "Radio Africa", og fortalte at han hadde problemer med å skrive en passende melodi. Keefe : "We both thought the lyrics were fantastic but Steve said he was having some difficulty trying to find the right music."

Etter å ha jobbet med teksten en uke kunne Keefe presenterte refrenget og gitarspillet på låta. Skaith ble svært imponert over det kompisen hadde kommet opp med, og proklamerte umiddelbart at dette kom til å bli en hit. Mellomverset, og resten av kompet var det Skaith som hadde ideen til. Keefe bidro også på flere andre av Latin Quarters låter.

"Radio Africa" oppsummerer på en fin måte mye av det bandet står for. Med en vakker, nesten tander stemning. Der teksten setter fokus på problemene det afrikanske kontinentet strir med. Problemer skapt av dårlige ledere, og andre lands innblanding. 

Fra videoen til "Radio Africa".

I 1985 fikk de platekontrakt med Rockin` Horse Records, en underavdeling av Arista. Og i september 1985 ble debutalbumet "Modern Times" gitt ut. Til strålende kritikk fra musikkpressen. Tittelen tok de fra en Charlie Chaplin film. Plata fungerte som en situasjonsrapport over mange av problemene verden stod overfor på den tiden. Sett fra et britisk ståsted. Med den gryende jappebevegelsen ("The New Millionaires"), den amerikanske imperialismen ("America for beginners"), og det økende gapet mellom fattige og rike ("Sea - port September"). I tillegg til "Radio Africa".

Plata ga rom for ettertanke til de som gikk til innkjøp av plata. Dessverre var ikke det nok av dem til at plata nådde de britiske topp 40 listene. Bedre gikk det i mange andre europeiske land, der den nådde topp 10 på flere lister, bla. i Tyskland der den solgte i 100.000 eksemplarer. Det største problemet for bandet var at radiostasjonene ikke ønsket å spille låtene deres pga. det sterke politiske innholdet. Et godt eksempel på dette var singel utgivelsen av "America for beginners". Den fikk flott kritikk på Radio 1s record review (England), men ble ikke spilt så folk fikk høre låta. Et annet problem var det at plateselskapet deres heller ikke gjorde mye for å promotere albumet og singlene. 

Selv om låtene deres nesten ikke ble spilt på radio ble likefullt "Radio Africa" en hit i England med en 19. plass i januar 1986.  I de følgende årene var singelen innom listene to ganger til. Steve Skaith var ikke helt fornøyd med videoen som ble laget for "Radio Africa", selv om de hadde godkjent ideen til den på forhånd. Han hadde ønsket at de kunne brukt bilder fra konflikter i Sør-Afrika, for å forsterke tekstens innhold. Steve Skaith : "The play on the idea of the rafio dial is OK: But over all I think the video is quite down. Which is a shame. In the future our videos will be more direct."

Også "Toulouse", "Truth about John", "Modern Times", "No rope as long as time" og "New Millionaires" ble gitt ut på singel. Tilsammen ble det  gitt ut hele 7 singler fra dette albumet.

I februar 1986 ble Steve Skaith intervjuet av No.1 magazine, og der forklarte han hva Latin Quarter ønsket å oppnå med sin musikk. Steve Skaith : "We don`t regard ourselves as a dogmatic political band. Obviously I care. I`d like to think that everybody does. But we`re not on any crusade. We want our music to make people feel good. At the same time we don`t feel we should have to write songs that mean nothing."

Yona Dunsford og Steve Skaith

I 1986 dro bandet på sin første turne, med besøk i bla. Frankrike, Nederland, Belgia og Tyskland, i tillegg til Storbritannia. På kontinentet fikk de med egne øyne se at de hadde fått mange fans rundt om. I hjemlandet opptrådte de i byer som Brighton (23.april), Leicester, Birmingham, Norwich, Nottingham, Sheffield, Manchester, Liverpool, Edinburgh, Glasgow, Leeds og London. 

Latin Quarter ble med årene kjent som et dyktig liveband, som spilte med stor entusiasme. 

I 1987 var bandet omsider klar med sitt neste album kalt "Mick & Caroline". Og selv om plata hadde sine åpenbare kvaliteter. Ikke minst i de flotte låtene "The Men below", "Burn again", "Love has gone", "I together" og "Nomzamo". Problemet var likefullt at ingen av dem hadde det samme hit potensialet i seg som "Radio Africa".  Og kritikerne som hadde hyllet debutplata var ikke like begeistret for denne, selv om noen mente den utgjorde en bedre helhet. Med gode melodier og behagelige stemninger.

"Nomzamo" ble gitt ut på singel. Låta handler om Nomzamo Winifred Mandela,

og hennes kamp for å få slutt på Apartheid.

Politisk satte de denne gang fokus på de ulike religionenes aksept av krigføring. Og de engelske gruvearbeidernes kamp for å beholde jobbene sine ("The Men Below"). 

Steve Skaith, Richard Wright og Martin Lascalles.

Plateselskapet visste ikke helt hvordan de skulle promotere dette albumet, og det visste nok ikke bandet selv heller. Plateselskapet ønsket å promotere bandet som et nytt Fleetwood Mac (pga. miksen av mannlig og kvinnelig vokal), noe bandet mislikte sterkt. Rockin` Horse records valgte kun å gi ut to låter på singel fra albumet, der den ene kun ble gitt ut på vinyl! Noe som irriterte bandet. De valgte derfor å kutte samarbeidet med selskapet etter 2. albumet, til fordel for RCA.

Resultatet ble uansett at salget av plata ikke ble all verden. Etter albumutgivelsen dro bandet på en turne i Tyskland, der også flere TV opptredener ble gjort.

 I forkant av denne turneen valgte Martin Lascalles, Darren Abraham og Carol Douet å gi seg i Latin Quarter. Noe som reduserte bandet til en kvartett.

At de nå var blitt færre musikere kunne man merke på bandets 3. album "Swimming against the stream", som hadde et litt enklere lydbilde. Inspirasjonen fra world music var også mindre, istedet kom Skaiths melodier tydeligere fram. Også hans vokal ble mer dominant på dette albumet med Douet ute av besetningen. 

Mange mente at "Swimming" var deres beste album til da. Musikkjournalisten John Aizlewood beskrev plata som "inspirerende". 

På "Swimming against the Stream" ble bandet redusert til en kvartett, med Steve Skaith,

Richard Wright, Yona Dunsford, Greg Harewood, og Mike Jones (sistnevnte er ikke på bildet).

Jones` tekster var skarpere enn noen gang før, der han igjen tok for seg temaer som apartheid, solidaritetskampanje for Chile ("Slow waltz for Chile"). Og menneskenes utnytting av dyrene ("Dominion"). Sistnevnte låt ble ettervert kjent for millioner av TV seere, da den ble brukt som kjenningsmelodi på Channel 4s program "Animal Traffic". TV programmet hadde det samme kritiske blikket på menneskers bruk av dyr som låta hadde. At de da valgte å bruke Latin Quarters låt i programmet, gjorde bandet svært stolt. 

Andre gode låter på plata var tittellåta "Swimming against the stream", "Race me down" og "Wounded in action". Det ble gitt ut 3 singler fra albumet. "Dominion" ble i tillegg til en engelskspråklig versjon også gitt ut på tysk, der Steve Skaith hadde en dårligere tysk uttale enn det David Bowie i sin tid hadde på "Heroes / Helden". 

Heller ikke RCA visste helt hvordan de skulle promotere den politisk orienterte plata. Og foruten noen TV opptredener var det lite hjelp å hente fra RCA i arbeidet med å gjøre plata kjent blant folk. Og igjen, den hadde ikke noen hitsingel som kunne gjøre jobben for dem. 

I skuffelse over RCA valgte bandet å gå fra den engelske avdelingen av RCA, over til den tyske. Men pga. juridiske hindringer ble bandet forhindret fra å spille inn en ny plate på dette selskapet. Så da de i 1990 ga ut en plate, dreide det seg kun om en samleplate kalt "Nothing like Velvet". I tillegg til de mest kjente låtene inneholdt plata liveinnspillinger, låter som ikke hadde funnet veien til noen av albumene (bla. "Pyramid label"), og noen helt nye låter. Slik som "February 1990", en klagesang over Sandinistenes valgtap i Nicaragua, februar 1990.

Samleplata "Nothing like Velvet".

Istedet for å løse opp de juridiske trådene og gå igang med innspillingen av et nytt album, ble bandet oppløst. Manglende salg og støtte fra plateselskapene hadde gjort sitt til at de ikke lenger hadde lyst til å fortsette som Latin Quarter. Steve følte han med tiden hadde mistet den kreative kontrollen over bandet, og ønsket å danne sitt eget. Det hadde også vært uenighet mellom bandet og manager Marcus Russell. Mike Jones som egentlig ønsket å fortsette med Latin Quarter, følte han hadde lite å si ettersom han ikke var musiker, og ikke deltok i bandets daglige gjøremål. 

Også Yona Dunsford hadde ønske om å danne sitt eget band. Mens Mike Jones uttrykte ønske om å skrive tekster for dem begge. I første omgang ble det imidlertid ikke noe av disse bandprosjektene. 

I 1991 spilte Skaith og Wright inn en ny versjon av "Radio Africa" sammen med det Zimbabwiske bandet Bhundy Boys. Singelutgivelsen av denne låta gjorde det bra på listene mange steder, og bidro til ny interesse for bandet. 

I 1992 ble Latin Quarter igjen samlet for å gjøre en mindre turne i Tyskland i forbindelse med noen arrangement Amnesty International arrangerte. Bandet var nå redusert til en trio bestående av Jones, Skaith og Richard Wright.

Latin Quarter opptrådte på en støttekonsert for Amnesty

International i Siegen, Tyskland i oktober 1992.

Til manges overraskelse var Latin Quarter tilbake med et nytt album i 1993 kalt "Long Pig". Og selv om man kunne finne likhetstrekk med både "Modern Times" og "Swimming against the stream", var plata mørkere enn noen av bandets andre plater. Og Jones` tekster enda bitrere enn det han tidligere hadde levert. Høydepunktene på plata var "Bitter to the South" (sandinistene i Nicaragua), "Phil Ochs" (Ochs var den amerikanske protestsangeren som både Skaith og Jones beundret), "Desert Rose" (hva skjer med de vakre menneskene når de blir eldre og magasinene ikke lenger vil ha dem på forsidene sine), og "Like a miracle" (verdenshistorien er så brutal at det nesten er rart at vi fortsatt eksisterer).

Phil Ochs

Yona Dunsford som ikke lenger var medlem av bandet gjorde en gjesteopptreden på flere av sangene. Plata ble produsert av Steve Skaith og Richard Wright. 

"Long Pig" ble gitt ut på det tyske selskapet Cloud nine records. Den ble ikke gjort tilgjengelig i England før i 1995. "Bitter to the south" og "Like a miracle" ble gitt ut på singel fra plata.

I 1996 bidro Steve Skaith med sin vokal på albumet "Friends on the road" med Bhundu Boys. 

I 1997 ga bandet ut sitt foreløpig siste album i "Bringing Rosa Home", på det tyske selskapet SPV.  Og selv om plata var mindre umiddelbar enn deres andre plater fikk den en fin mottagelse hos musikkpressen. Særlig "Surprised" og "The Spearcarrier" ble framhevet som to flotte låter fra plata. Mike Jones uttalte i et intervju på den tiden albumet ble gitt ut at tekstene på "Bringing Rosa Home" var de mest personlige han hadde skrevet. Tittelen henspilte på navnet Rosa Luxemburg, som var et pseudonym for Hillary Creek. Som igjen var et navn britisk media brukte om en ikke navngitt marxist - terrorist på 70 - tallet..

Steve Skaith (øverst) og Richard Wright (nederst) fikk bla. med seg musikerne Carol Isaacs

og John McKenzie (til høyre) på albumet "Bringing Rosa Home".

Selv om det tok tid å komme under huden på albumet, inneholdt den også lett tilgjengelige låter som "Angel" og "Branded". Disse ble da også gitt ut på singel sammen med "Surprise?". 

I 1997 ble også "Phil Ochs" gitt ut på singel, enda den var gitt ut på plata 4 år tidligere. Foranledningen var nok utgivelsen av samleplaten "Radio Africa" (1997). Som på "Nothing like velvet" hadde de også her funnet plass til endel rariteter fra bandets arkiver.

Samleplaten "Radio Africa".

Deretter ble det satt sluttstrek for Latin Quarter. Uten at det lå noen dramatikk i det. Mange vil nok si at de allerede var 7 år på overtid. Jmf. bruddet rundt 1990. Mike Jones som sammen med Steve Skaith i alle år hadde vært drivkraften i bandet var den som ivret mest etter å gå videre uten de andre. Mike (1997) : "Basically, I think I'd like to close the book on Latin Quarter; it has brought me too much grief. I'd still like some pop success though - and no-one else is beating a path to my door. In fact, what I'd really like to do is to make my own album, I hate having to be so dependent on others and having to filter everything through Steve and Richard. I'm sure I know enough to organise a twelve track album with session players. I just need the budget".

Latin Quarter ble oppløst i 1997.

Dessverre ble det aldri noe av hans drømmer om å danne sitt eget band som han kunne skrive låter for. Istedet endte han opp som lærer på diverse colleger, der han lærte ungdom hvordan de skulle skrive låter. Senere fikk han en prestisjefylt stilling på Institutt for populærmusikk på Liverpool universitetet.  Stillingen hans er kursleder for Master i økonomi og administrasjon. Et kurs som er relatert til musikkindustrien. Tittelen hans er Dr. Jones..  Han trives svært godt i jobben ved universitetet, og har ingen planer om å spille inn noe nytt Latin Quarter album. De mange skuffelsene han opplevde som tekstfortfatter for Latin Quarter, med tanke på den manglende interessen fra plateselskapene og platekjøperne, gjorde at han mistet lysten på å skrive flere sangtekster. 

Samtidig sitter han med demoer på en 70 talls antall låter som aldri har vært ute på plate. Så han leker med tanken om å få det beste av dette materialet gitt ut på en plate. Men mest sannsynlig blir det ingenting ut av det.

Jones har også bidratt med artikler til to bøker som er gitt ut de senere årene : "The music industry as workplace:An approach to analysis" og  "Marxists in the Marketplace". Der han bla. tar for seg problemene Latin Quarter hadde i møte med plateselskapene.

Steve Skaith derimot har fortsatt som musiker i årene etter at Latin Quarter ble oppløst. Men da på et annet kontinent.. Etter utgivelsen av "Bringing Rosa home" flyttet han til Mexico. Han hadde vært der på ferie tidligere og knyttet kontakter innen musikkmiljøet. Han hadde lyst til å lære seg spansk og bli kjent med en ny kultur. Samtidig som han ikke ønsket å gå nok en runde med europeiske plateselskaper og trygle om å få en platekontrakt. 

I Mexico fikk han med seg dyktige musikere i Javier Gamíz, Beto og Ricardo Serrano som han dannet et band sammen med.

Steve Skaith (nr. 2 fra venstre) sammen med sine nye musikalske venner.

Han ønsket å gi ut albumet "Mexile" i 2000, men pga. problemer med å få til en avtale med et plateselskap ble utgivelsen av plata utsatt til 2003.  Han tenkte på å gi ut plata ut under Latin Quarter navnet, men fordi både Richard Wright og Mike Jones var borte bestemte han seg for å ta et annet navn. De endte opp med Steve Skaith band, slik at Latin Quarter fansen kunne nikke gjenkjennende til navnet.  Skaith brukte noen av Mike Jones tekster som ikke hadde vært brukt før på dette albumet. Det var også Jones som kom opp med "Mexile" navnet. Som en sammenslåing av Mexico og exile (eksil). Plata ble en miks av Steves britiske bakgrunn, og de andre musikernes latinske musikktradisjon. Noe som ga et spennende resultat. 

En nyere utgave av Steve Skaith.

I 2005 var bandet tilbake med "Empires & Us", som var et album av høy klasse. Sterkt låtmateriale og en spennende miks av anglikansk/meksikansk inspirasjon gjorde dette til en minneverdig plate.

i februar 2007 kom hans 3 soloalbum kalt "Imaginary friend". Med seg hadde han backingbandet sitt, med Beto Tenorio, Ricardo Serrano og Luis Gutierrez. I tillegg bidro hans gamle venn fra Latin Quarter, Richard Wright på plata. En plate som var spilt inn i Mexico city.

Richard Wright er fortsatt aktiv innen musikkbusinessen, der han etter 1997 har deltatt på plater med artister som Lol Coxhill, Anthony Warlow og Dennis Jernigan. 

	"Mexile"		"Empires and Us"		"Imaginary Friend"

Parallelt med "Imaginary friend" hadde også Skaith jobbet med et album kalt "Latin Quarter revisited", der han tok låter fra bandets 3 første album og gitt dem nye arrangement. Mest sannsynlig inspirert av meksikansk / latinsk musikk.  Denne plata planlegger han å gi ut i løpet av 2008.

28. august 2006 fikk fansen en glimrende mulighet til å mimre tilbake til Latin Quarters mest suksessrike periode på midten av 80-tallet, da DVDen "Live At Full House Rock Show" ble gitt ut. Konserten var tatt opp i 1986, med Steve Skaith, Yona Dunsford Carol Douet og de andre kjente medlemmene av bandet på scenen, der de framførte "Radio Africa" og 25 andre kjente låter.

Latin Quarter ble tilgjengelig på DVD i 2006.

Yona Dunsford har også vært aktiv som musiker i tiden etter Latin Quarter. Hun har deltatt på plater med artister som Midge Ure, Rob Dougan og Bjørk. Hun har også deltatt live sammen med Colin Reece band og Ross Mitchell Band. I tillegg deltok hun på soundtracket til "Billy Elliott". 

Yona Dunsford sammen med sangerne i Ross Mitchell Band i 2005. Yona helt til høye på bildet.

Greg Harewood har spilt med Go West de senere årene, og har deltatt på plate med The Bible. Carol Douet har i likhet med Yona deltatt på plate med Midge Ure.

I 2007 flyttet Steve Skaith tilbake til England og Bournemouth sammen med sin meksikanske kone. Selv om Bournemouth er en badeby helt sør i England syntes kona det var kaldt der. Men man må anta at hun etterhvert akklimatiserer seg, og hun kan muligens være glad for at han ikke tok henne med seg tilbake til hans barndomsby Liverpool i nord-England.

Det er vel de færreste som husker Latin Quarter fra 80-tallet. Men for de som gjør det håper jeg denne siden kan være et hyggelig gjensyn med bandet. Lenger ned på siden er det også mulig å høre lydklipp fra noen av deres mest kjente låter.

Studioalbum