Nik Kershaw (Nicholas David Kershaw): Født 1. Mars 1958 i Bristol, England

 

Nik Kershaw var et av de store pop navnene på 80-tallet. Med hits som "Wouldn't it be Good" , "I Won't Let The Sun Go Down On Me"og "The Riddle" sjarmerte han pikehjerter verden over. Mens guttene lyttet til musikken hans i smug. For selv om det aldri var noe tvil om at lille Nik var en dyktig musiker, var det noe med hans postervennlige utseende som ikke passet inn så godt hos de som var ute etter musikk som ga mer kredibilitet.

Nik Kershaw har holdt det gående helt fram til i dag, med en lengre pause på 90-tallet. Likefullt finner man alle hans britiske topp 10 plasseringer i årene 1984 og 1985. Noe som har gjort ham til selve inkarnasjonen på ett one-hit-wonder hos mange. Mens de av oss som ble bedre kjent med ham har sett at han hadde mye bra å by på i årene etter også. 

Nik ble født i Bristol i mars 1958, men vokste opp i Ipswich, øst i England. Foreldrene het Douglas og Evelyn. Faren jobbet som arkitekt i det offentlige, mens han spilte fløyte på fritiden. Moren var operasanger når hun ikke var hjemme og passet Nik og broren Jonathan

Allerede som 6 åring fikk Nik sitt første kyss, da han på sin fødselsdag ble kysset av ei Janice Wilkes, da de lekte 'Postmannen kommer'. Kysset gjorde stort inntrykk på unge Nik. Han var sikker på at han var forelsket i henne.

Skolegangen gjennomførte han først på Morland Rd Primary school, der han utmerket seg innen fotball (skolelaget) og svømming. For svømmingen fikk han flere utmerkelser. Men drømmen på denne tiden var å bli fotballspiller, og da helst på favorittlaget Chelsea

Musikk var på den tiden ikke noen stor interesse, selv om han gikk til innkjøp av plater. "Your Song" med Elton John ble den første plata han kjøpte. Faren hadde nettopp investert i et nytt stereoanlegg, så Nik tenkte at det var på tide at han kjøpte seg en plate. Elton John og Nik Kershaw kom til å jobbe endel sammen senere i livet. Unge Nik likte ballader, og da var denne låta midt i blinken. Nik: " I've always been a sucker for a good ballad and I just thought it was a lovely song". 

Singelen "Your Song".

Ellers likte Nik å bla i platebunken til faren. Samlingen inneholdt klassisk, opera, og jazz. Slik som Beethoven og Debussy. Musikk han likte, og som påvirket ham senere i livet.

Da Nik ble eldre begynte han ved ved gutteskolen Northgate Grammar school. Her ble interessen for idrett videreført med rugby og stavsprang. Interessen for stavsprang kom ved en tilfeldighet, da det på skolens areal befant seg et stavsprangstativ. Nik: "There was this big pit in the corner of this grassy area and I asked the P.E. master one day "What's that pit for?" and he said "Pole-vault" and I said "Well, why doesn't anybody use it?" and he said "Because nobody's stupid enough."  So I had a go".

I tillegg til idretten gjorde han seg også bemerket som en lovende skuespiller i skoleforestillingene. Bl.a. gjorde han en glimrende tolkning av rollen som Tweedledum i Alice i Eventyrland

Av skolefagene likte han engelsk og kunst best, da det var fagene som ga ham størst mulighet til å uttrykke seg selv. Matematikk likte han minst, ettersom svarene allerede lå der.

Og selvfølgelig var han i ungdommen opptatt av jenter. Og Nik har selv omtalt seg som en liten bølle da han var ung. Der han stadig fant på fantestreker sammen med andre ungdommer. Men pga. sitt uskyldige utseende var det gjerne de andre som fikk skylden for det som Nik opprinnelig hadde hatt ideen til. Bl.a. bestilte de kumøkk hos en bonde og avtalte levering hjemme hos læreren deres. Bonden fikk beskjed om at de ikke kunne være tilstede og ta imot møkka, så han skulle bare legge den fra seg foran døren. Noe bonden gjorde..

Selv om han likte å spille plater. Og da særlig med favorittbandet Genesis, hadde han ikke noe stort ønske om å spille selv. I yngre år hadde han prøvd seg på fiolin. Men han måtte legge bort instrumentet da han syntes det laget en sånn stygg lyd. Nik: " I hated it. It made such an awful noise. I thought: Am I responsible for that? So I gave it up." 

I stedet klimpret han på en gammel akustisk gitar som faren hadde hjemme. Men det var først da vennen Russell Chesterman kjøpte seg en Gibson 335 at den da 15 år gamle Nik for alvor fikk øynene opp for den musikalske verden. Ikke lenge etter fikk han foreldrene til å kjøpe en Top Twenty gitar til 20 pund i musikkbutikken Mr. O'Donnells i Ipswich. Foreldrene var alltid veldig positiv til Nik og hans interesser. Noe han er takknemlig for i dag. 

Den første låta han lærte seg å spille var "Lola" med The Kinks. Det var også låta han spilte på opptaksprøven da han ønsket å bli med i skolebandet. Han og Russel Chesterman satt mye hjemme hos Russell på søndager, der de prøvde å kopiere gitarspillet på platene til Black Sabbath og Deep Purple. Mens moren til Russell kom med forfriskninger til de håpefulle. 

Inspirasjon hentet de fra plater og konserter de var på. Sin første konsertopplevelse fikk Nik da han var 14 år gammel, da iren Rory Gallagher besøkte Ipswich. To år senere fikk han sitt livs konsertopplevelse da han var tilstede på en Genesis konsert.

Som 16 åring i 1974 ble Nik med i bandet Thor sammen med vennen Russell. Nik spilte gitar og sang, mens Russell spilte bassgitar. De andre i bandet var Roger Waters (trommer) og Nig Cook på gitar. Alle tre venner av Nik fra Northgate High school.

Niks første band kalt Thor, med Nik på vokal. Bildet er tatt i Church Hall, i småbyen Rushmere i Suffolk.

På repertoaret stod Bowie klassikeren "The Jean Genie" og Slades "Look Wot You Dun" - da i en mer skrålete og rufsete utgave enn originalene. Mottagelsen bandet fikk var alt annet enn overstrømmende. Men det hindret ikke Nik og co. å fortsette arbeidet med bandet. Like etter ble Waters byttet ut med Kim Williamson på trommer. samtidig endret de navn til Half Pint Hogg

Midtveis i skoleåret avsluttet Nik skolegangen (1975) for heller å konsentrere seg om musikkarrieren. Nik: "It was a bit of a stupid thing to leave school then." Tiden brukte han på Half Pint Hogg, som hadde gjort det til sine spesialitet å spille Black Sabbath og Deep Purple når de opptrådte. Der Nik stod med mikrofonen og viftet mens han skrek ut sangene. 

Foreldrene som selvfølgelig ikke likte at sønnen sluttet på skolen før han hadde fått avgangspapirene, støttet ham likevel i valget. Og hva ellers kunne de gjøre. Storebror Jonathan hadde i forveien gjort noe lignende da han sluttet på skolen for heller å jobbe som delfintrener i Sør-Frankrike. 

Selv uten avsluttet skolegang fikk Nik seg jobb på arbeidskontoret i Ipswich. Her jobbet han fra 1975 til 1978. Men selv om han skulle være glad for å ha fått seg en ordentlig jobb, mistrivdes Nik. Det kom inn mannfolk med 16 unger og en kone, som ikke engang hadde penger til mat. Og da som 17 åring skulle sitte der og vurdere slike tragiske tilfeller føltes absurd for Nik. 

Half Pint Hogg endret etter hvert navn (igjen) til Hogg. Bandøvingene ble gjennomført på Claydon sementstøperi. Underveis hadde Cook og kompisen Chesterman sluttet i bandet. Disse ble erstattet av Paul Hart og Roy Little.

Høydepunktet for bandet var når de fikk opptre på The Kingfisher i Ipswich - byens innsted og konsertarena. Her opptrådte også andre lokale band som Boy Bastion og Fusion. Fusion var i motsetning til de andre bandene profesjonelle. Og mens de andre spilte rock, hadde Fusion jazz og funk på repertoaret. Der de bl.a. spilte låter med Steely Dan og The Weather Report. Teknisk sett var de også mye dyktigere musikere. Noe som gjorde at Nik så opp til dem. 

En kveld Ken Elson som var bassist i Fusion gikk forbi utestedet King William ble han nysgjerrig på noe livemusikk han hørte. Da han kom innenfor døra så han at det var The Hogg som opptrådte. Han ble umiddelbart imponert av gitarspillet til Nik, og gikk rett opp til scenen og tilbød ham den ledige jobben som gitarist i Fusion. 

Kershaw var svært beæret over å bli spurt, men han trengte lang betenkningstid før han slo til på tilbudet. Han var usikker på om han skulle si opp den trygge jobben på arbeidskontoret til fordel for en mer usikker tilværelse som yrkesmusiker. 

Innerst inne hadde han en drøm om en dag å bli så rik at han ikke trengte å jobbe mer, men heller kunne bruke tiden til å reise rundt i verden. 

Da Nik sa ja til å bli med i Fusion, trodde han de var et jazz funk/rock band med ambisjoner. Men han ble snart klar over at de egentlig var et selskapsband som opptrådte på ulike tilstelninger med dansemusikk på repertoaret. Like ille var det at han måtte ikle seg en rosa og grønn fløyelsdress når de opptrådte. I tillegg var den alt for stor for ham, ettersom han måtte bruke den samme drakten som den forrige gitaristen hadde brukt. Og han var mye høyere enn Nik. De andre i bandet lo rått første gang de så Nik i drakten, noe som ikke akkurat økte selvfølelsen hans. På scenen prøvde Nik å gjemme seg i bakgrunnen slik at folk ikke kunne se ham. 

Bedre ble det ikke da han måtte spille med på "Brown Girl In The Ring": Boney M. Fugledansen: Tweets, og en lang rekke Foxtrot og Waltz svisker. 

De andre medlemmene av bandet var i tillegg til Nik og Ken Elson, Reg Webb (keyboard) og Alan Clarke (trommer). 

Dansebandet Fusion med Nik bakerst.

Med tiden klarte Nik å tilpasse seg stilen og musikken til Fusion, selv om han hele tiden ønsket seg ut av bandet. I 1979 ga de også ut plate sammen, kalt "Till I Hear From You". Den ble gitt ut på Telephone records. Her bidro Nik både med sitt gitarspill, koring, i tillegg til at han skrev låter, slik som "Big Brother" og "Look Behind You". I Han hadde også hovedvokal på flere av låtene.

"Till I Hear From You"

"Till I Hear From You" ble 5 år senere kjent for verden som "Human Racing" - tittellåta på Niks debutalbum. Ifølge ham selv skrev han låta på et tidspunkt der han syntes synd på seg selv. Den handler om rotteracet vi mennesker omgir oss med, der vi prøver å utkonkurrere hverandre i jakten på ytre goder. Og der prisen for dette er høyere enn det vi selv er klar over. Allerede da han skrev den visste han at den "måtte" være siste låta på plata. Noe den var både i 1979 og 1984. 

Også "I Won't Let The Sun Go Down On Me", "Wide Boy" og "Bogart" ble skrevet rundt 1980. Låter som gikk sin seiersgang verden rundt noen år senere. "Bogart" handlet om en taper som ser opp til Humphrey Bogart. Kershaw: "He’s basically a loser and he just looks at this image of Bogart on the big screen and says, ‘Look, you’re the big man.  What would you do in my circumstances?’  And it’s ridiculous because he’s looking at a totally fake image."Kershaw var svært fornøyd med  låta, og har i årene etter hatt den som en personlig favoritt. 

                               

Nik har tilsynelatende et mindreverdighetskompleks i

 forhold til filmhelter som James Cagney og Humphrey Bogart.

Det var mens han spilte i Fusion (1980) at Nik traff jenta som han kom til å tilbringe de neste 23 årene sammen med. Hun het Sheri og var en canadisk dame som studerte astrologi i London. Han traff henne gjennom Ken Elson, bassisten i Fusion, idet de alle var på vei til en konsert. Med årene ble Sheri en viktig støttespiller for Nik, der hun alltid var med ham når han var ute og turnerte. Hun koret når de opptrådte, og hun deltok på innspillingen av Niks plater på 80-tallet. Hun var ifølge Nik også en dyktig låtskriver. 

Nik med Sheri, hans kone og venn gjennom mange år. 

Like bra gikk det ikke med Niks musikalske liv. Fusion ble oppløst i 1982, da antallet spillejobber hadde sunket dramatisk. Og de andre medlemmene heller ønsket å bruke tiden på andre ting. 

Kershaw ble da tvunget tilbake til arbeidskontoret. Bare at denne gangen måtte han stille seg på andre siden av skranken, der han søkte om penger til livsopphold.  

Selv om det ikke hadde gått så bra med Fusion, ønsket han å fortsette som profesjonell musiker. Han prøvde å finne seg et nytt band, uten at det førte til noe. Etter hvert skjønte han måtte prøve å få til noe på egen hånd. han sendte derfor en demo med 6 låter han hadde skrevet til alle plateselskapene. Til innspillingen av demoene hadde han fått lånt seg et Portastudio av enn kamerat. 

Blant låtene han sendte inn var både "I Won't Let The Sun Go Down On Me" og "Human Racing". Men til tross for låtenes opplagte kvaliteter ble han avvist av alle selskapene. Nik gikk arbeidsledig i hele 14 måneder før noe begynte å skje. I denne perioden fikk han god til å skrive de låtene som kom til å utgjøre kjernen på albumene "Human Racing" og "The Riddle".

På denne tiden bodde Nik i et skrøpelig hus på landet som han leide av en bonde i Little Yeldham, nær Sudbury. Nik har aldri frøset så mye som da han bodde der.

Vendepunktet kom da Nik søkte etter en manager i musikkavisen Melody Maker. Ringreven og veteranen innen musikkbransjen, Mickey Modern, var blant de 10 som svarte på annonsen. Etter å ha forhørt seg litt fikk Nik vite at denne Modern hadde fortid som manager for bluesbandet Nine Below Zero, og at han nå var åpen for nye utfordringer. 

Mickey Modern

Og dermed begynte ting å skje. Modern som hadde kontakter i plateselskapene tok en ny runde med de selskapene som nettopp hadde avvist Nik. Ikke minst klarte han å overbevise MCA records sjefen Charlie Eyre om at Nik Kershaw var en mann å satse på. I første omgang fikk Kershaw kontrakt på en singelutgivelse, og en prøveperiode. 

Fram til dette hadde Nik brukt fødenavnet Nicholas David, eller Nick som engelskmennene forkorter slike navn til. Men i en popverden full av Nickèr  (Nick Beggs, Nick Heyward) skjønte Kershaw at det ikke var plass til enda en, så han valgte å kalle seg Nik for å skille seg ut fra de andre. 

Meritterte Rupert Hine (Howard Jones, Chris de Burgh) ble satt til å produsere førstesingelen "I Won't Let The Sun Go Down On Me". Det gjorde han på en måte Nik kunne like. Dessverre ble ikke singelen noen suksess da den kom ut i 1983, med 47. plass i Storbritannia som resultat. 

1. utgaven av "I Won't Let The Sun Go Down On Me".

I 1983 ble Nik gift med sin Sheri, etter å ha vært sammen i 3 år. Vielsen foregikk hos byfogden med venner og familie tilstede. Etterpå var det høytideligheter i parets hus i Essex - et hus de på den tiden nettopp hadde gått til innkjøp av. Det var romslig med store landområder rundt. Men det krevde endel oppussing som Sheri måtte ta seg av mens Nik var opptatt med sine innspillinger. Nik opplevde senere et problem i forhold til MCA Records, da de ikke var så fornøyd med at pophelten deres var gift. Han fikk beskjed om å legge igjen gifteringen når han var ute og turnerte eller stilte opp i intervjuer. Et ønske han selvfølgelig nektet å etterkomme.

Selv om 1. singelen ikke hadde gjort det så bra som MCA hadde håpet hadde de fortsatt troen på Nik. Så de byttet ut Rupert Hine med en annen kjent produsent i Peter Collins (Tracey Ullman, Rush, Queensryche, Blancmange, Alice Cooper, Matt Bianco, Phil Collins m.m.). 

Produsent Peter Collins

(bildet er tatt endel år senere)

Sommeren 1983 gikk Nik og Peter i gang med innspillingen av debutalbumet "Human Racing". Den ble spilt inn over 10 uker i Sarm East studio i Øst-London. Selv om størrelser som Julian Mendelsohn også bidro med sitt, var dette først og fremst en produksjon skapt av Kershaw og Collins. Samarbeidet mellom de to fungerte så godt at Collins året etter også produserte oppfølgeralbumet "The Riddle". Kershaw hadde skrevet ferdig alle låtene på forhånd. I tillegg til at han viste et unikt talent som låtskriver var han også dyktig som musiker, der han på plata spilte både gitar, trommer og bass. I tillegg til at han sang. Også kona Sheri bidro med sin sang på plata.

I januar 1984 ble den Collins-produserte singelen "Wouldn't It Be Good" gitt ut. Og denne gang gikk det mye bedre for Nik. Låta ble umiddelbart en stor suksess i Storbritannia, der den nådde 4. plass på singellisten samme måned. Til låta ble det laget en fascinerende video basert på TV serien "The Twilight Zone"

       

I videoen til "Wouldn't It Be Good" virket det som om Nik var besatt av noe ubehagelig.

Videoen gikk sin seiersgang verden over. I likhet med singelen som oppnådde høye plasseringer i mange land. I det store platemarkedet Tyskland ble det en flott 2. plass. I Norge ble det 6. plass, Sveits 3. plass, Irland 2. plass, Canada 5. plass. Også U.S.A. la merke til den nye stjernen fra England, der singelen nådde 46. plass på Billboard. 

I årene etter er dette låta Nik Kershaw gjerne blir forbundet med. Som en av de største hitene fra 80-tallet. Låta bidro til at Nik mottok mye skryt for sine evner som låtskriver. Samtidig som hans utseende ble brukt for det det var verdt av plateselskapet og de glossy musikkbladene. 

Uten at at Nik helt hadde sansen for det ble han presentert som et ungpikeidol på linje med det Duran Duran, Spandau Ballet og Kajagoogoo opplevde på samme tid. 

Wouldn't it be Good to be in your shoes, even if it was for just one day...

1984 skulle bli et svært hektisk år for Nik Kershaw. Med to albumutgivelser, en lang rekke singelutgivelser, mange magasin- og TV-intervjuer, i tillegg til to Europa-turneer. 

I mars 1984 kom albumet "Human Racing" ut i butikkene. Og takket være hyggelige plateanmeldelser der man roste Nik for hans låter og gitarriff, og populariteten til "Wouldn't It Be Good", ble dette en storselger fra dag en. I Storbritannia nådde plata 5. plass, men fortsatte å selge i lang tid etterpå, takket være de mange hitsinglene som ble gitt ut fra plata i tiden etter plateutgivelsen. Hele 61 uker lå plata på den britiske albumlisten. Et annet land som også hadde sansen for lille Nik var Norge. På VG-lista nådde han 7. plass. Riktignok først i september, et halvt år etter at plata ble gitt ut. I U.S.A. ble det 70. plass.

I april 1984 ble den synthdominerte "Dancing Girls" gitt ut på singel med en grei 13. plass i Storbritannia som resultat (21. plass i Tyskland). 

Den store sommehiten i 1984 ble nyutgivelsen av "I Won't Let The Sun Go Down On Me". Den lette stemningen og det fengende refrenget var som skapt for sene sommerkvelder. Nik likte ikke den "polerte" versjonen som RCA valgte som singel (han hadde spilt inn flere ulike utgaver). Og generelt likte han ikke låta da han syntes den var for hitpreget. Nik: "I was sick of that song the first time it was released. I know people who bought it might be offended (fornærmet) by that, and think I'm conning on them. But I'm not saying they're wrong to like the record, you can't do that. I just can't stand it when I hear it on the radio. It's too blatanly commercial."

Likefullt ble "I Won't Let The Sun Go Down On Me" en like stor hit i Europa som det "Wouldn't It Be Good" hadde vært. Med en flott 2. plass i Storbritannia, 8. plass i Norge, 4. plass i Irland, 6. plass i Sveits og Nederland, og 12. plass i Tyskland. I likhet med "Wouldn't It Be Good" er dette blitt en 80-talls klassiker som fortsatt spilles ofte på radio og på diskoteker.

                

Også i Tyskland var Nik Kershaw en stor stjerne. Europas største musikkmagasin

Bravo hadde ham på forsiden av bladet hyppig en periode.

Nik ble et populært intervjuobjekt etter dette. Mye pga. suksessen han opplevde, og ikke minst utseendet sitt som i en periode prydet flere tenåringsrom enn det Duran Duran og Adam & the Ants gjorde. Men sannheten var også den at journalistene likte hans vesen, og det at han alltid hadde reflekterte svar å komme med til spørsmålene deres. Dessverre var ikke spørsmålene som ble stilt alltid like reflekterte. Musikkmagasinene gjorde stadig vekk et nummer ut av at Nik ikke var blant de høyeste personene ( han er ca 1.58 høy), en "skjebne" han delte med bl.a. Prince. Smash Hits magazine: "Does it bother you when people talk about your height?". Nik: "No, it bothers me in that I wish they had something better to talk about, but it doesn't bother me because I'm short." Da han var yngre pleide Nik å gå med sko som hadde høye hæler, men han fant ut at de faktisk ikke gjorde ham høyere, så han sluttet med det.

Enkelte aviser var direkte stygge mot ham, og kalte ham et irriterende innsekt, med hentydninger til hans høyde.

Mer enn en gang forsøkte de å få ham til å si noe negativt om Duran Duran og de andre konkurrentene på den tiden, noe Nik ikke ville være med på. Han kjente de jo ikke så hvorfor skulle han si noe negativt om dem. Kershaw: "I've never met them, and it would be a complete waste of breath to slag them."

På midten av 80-tallet ble han gjerne sammenlignet med artister som Paul Young og Howard Jones. Da de tre kom på banen samtidig, og alle tre var godt voksen da det skjedde. I tillegg spilte de popmusikk og hadde utseende som egnet seg i musikkmagasinene. Derfor ble det gjerne til at de ble sammenlignet. Men musikken deres hadde i realiteten ikke så mange fellesnevnere. Paul Young satset på soul-inspirert pop, Jones på synthpop, mens Nik var mer rett fram gitarpop. 

Også her prøvde musikkpressen å sette dem opp mot hverandre, uten å lykkes. De traff hverandre nå og da, og hadde bare positive ting å si om hverandre. Selv om Paul Young på en humoristiske måte anklaget Nik for å stikke avgårde med en limousin som han mente var beregnet for ham, da de begge skulle holde konsert i Atlanta, U.S.A. 

        
Nik og Howard Jones Nik og Paul Young

I mai 1984 startet Nik på en større turne i Europa som ble behørig omtalt i media. Med seg hadde han et turneband bestående av Dennis Smith, Keith Airey, Tim Moore og Mark Price. Blant koristene befant kona Sheri seg. For Nik var hennes tilstedeværelse viktig for å ha noen faste holdepunkter i en omflakkende tid. Nik: "Most people on tour leave their wives at home, but in that case you might as well not be married. It's great having her around."

Når Sheri måtte ta seg av affærer i huset i Essex og ikke kunne være med på turneene, brukte Nik tiden til å spille plater med Sting, Weather Report og Scritti Politti. (Favorittlåtene hans er er "Stay With Me Till' Dawn" med Judy Tzuke, og "San Jacinto" med Peter Gabriel.) I tillegg til sjakkspill som også var en stor lidenskap. Han investerte i en sjakkcomputer, så han alltid hadde noen å spille med. Nik: "Sometimes, on tour, I find my brain is swimming, and the only way I can relax is by playing chess.  I’ve played it for years, but the trouble is you can’t always find someone else who can play, so I’ve got myself a chess computer".

Mottagelsen han fikk i Tyskland var overveldende. Det var ingen tvil om at han var blitt en stor stjerne der.

        
 

Nik Kershaw med turnebandet Krew.

  Under en konsert i Nederland: Dennis Smith, Mark Price, Keith Airley, Tim Moore & Nik.

I september 1984 ble den siste singelen fra "Human Racing" gitt ut. Og det med tittellåta som egentlig var skrevet i 1980. Den rolige ettertenksomme låta fikk mye skryt pga. teksten. På mange måter handlet låta om Nik selv, og følelsen av å bli jaktet på av fans og journalister. I Storbritannia ble singelen en moderat hit, med 19. plass.

Høsten 1984 gjorde det tyske musikkbladet Bravo litt ekstra stas på Nik Kershaw og hans fans da de gjennom 12 nummer  avbildet deler av ham, slik at fansen tilslutt hadde hele ham avbildet i bortimot fullstørrelse. Noe som egnet seg godt på veggen på gutte- eller jenterommet.

Nik Kershaw i 'fullstørrelse'.

Innimellom arbeidet med promotering av plateutgivelser og turnevirksomhet, måtte Nik også sette av tid til sitt neste album kalt "The Riddle". Han ble lettere irritert på RCA da det ble klart at han bare fikk 3 og en halv uke på å skrive låter til plata. Heldigvis hadde han et knippe låter i ermet fra tidligere som han hentet fram til denne innspillingen. Ikke minst "Wide Boy" som han skrev i 1979. Den ble skrevet på en tid der Nik ikke visste hva det ville si å være popstjerne, så omtalen av denne gutten var basert på antagelser. I 1984 så han på teksten i låta som en advarsel til seg selv. "You Might" hadde han skrevet mens han turnerte rundt i Europa. Den hadde også rukket å bli presentert live på denne turneen. 

I november 1984 fikk publikum den første smakebiten på den nye plata, med tittellåta "The Riddle". Og den kelt-inspirerte singelen med det fengende refrenget ble umiddelbart en stor hit over hele Europa. Med 3. plass i Storbritannia og Irland, 5. plass i Norge, 8. plass i Tyskland og 10. plass i Italia. For å nevne noen plasseringer. 

   

Fra videoen til "The Riddle". En låt som ble nok en suksess for Nik Kershaw.

I tiden etterpå ble det blant fansen og musikkritikerne brukt mye tid på å finne ut hva Nik prøvde å fortelle i låta. Da teksten ikke ga noen mening, selv om man leste den grundig. Man søkte etter et dypere budskap i teksten. Nik ble neddynget av brev fra fans som mente de visste hva han sang om. I virkeligheten var låta bare setninger og ord satt sammen uten noen indre sammenheng. Dette ble først kjent mange år senere, da han ikke torde å fortelle det mens det stod på som verst. I hele tatt var ikke Nik så glad i å skrive tekster. Det var melodi og arrangementet som var hans styrke. 

"The Riddle" ble en stor hit for Nik Kershaw. Nik måtte tilslutt innrømme at teksten ikke hadde

noe innhold, men kun var ord og setninger satt sammen. Litt av en "Riddle" får man si.

Albumet "The Riddle" kom også ut i november 1984, og fikk i Storbritannia sin høyeste plassering i desember da den nådde 8. plass på albumlisten, noe som førte til at den lå under juletreet i mange tusen hjem det året. I Norge ble det 5. plass, mens i U.S.A. ble det 113. plass. Norge var i alle år et av de landene der Nik Kershaw hadde flest fans. 

Med seg på plata hadde Nik igjen fått med seg Peter Collins og Julian Mendelsohn (og kona Sheri). I tillegg hadde han med meritterte folk som Mark King på bass (Level 42) og Andy Richards på keyboard (Frankie goes to Hollywood, Pet Shop Boys, Gary Moore, Rush). King hadde han møtt under et opptak til 'Top of the Pops' på BBC, der King hadde uttrykt sin begeistring for Niks musikk. Selv hadde Nik vært fan av King og Level 42 siden starten på 80-tallet. Nik: "I was one of the early Level 42 fans."

De to ble da enig om å samarbeide sammen senere. Resultatet ble "Easy" som er å finne på "The Riddle". Richards keyboardspill på låter som "You Might", "Don Quixote" og "Easy" bidro til å gi albumet et mer elektronisk preg enn forgjengeren. 

Plata fikk omtrent den samme positive omtalen som "Human Racing", selv om det virket som om endel anmeldere hadde plassert merkelappen "fjortisidol" på Kershaw, noe som anmeldelsene bar preg av. 

Parallelt med at plata ble gjort klar for utgivelse, var Nik og bandet Krew opptatt med å forberede turneen "The Riddle Tour", eller "Christmans Riddle Tour" som den ble hetende i England. Øvingene ble gjort i største hemmelighet på et lager i Londons kaieområde. 

I november 1984 startet den britiske delen av turneen. Med 250 lyskastere, og 15.000 watt til å imponere fansen med. Sceneshowet var ellers rimelig enkelt, da man ikke hadde tid til å gjøre det bedre.

Nik og de andre i bandet hadde felles lunsj under turneen.

Nik Kershaw markerte seg tidlig som en dyktig låtskriver som også andre artister ville ha hjelp fra. Og i november 1984 var Niks "She Cries" å finne på albumet "I Hear Talk" med Buck's Fizz. Et band som på den tiden hadde opplevd å vinne Eurovision, og ha 3. førsteplasser på den britiske singellisten. I 1993 valgte Nik å gi ut sin egen versjon av "She Cries" på samleplata "The Best Of Nik Kershaw".

I januar 1985 var Nik Kershaw tilstede på Brit Awards på Grosvenor hotel i London sammen med sin kone Sheri. Han mottok ingen pris, men hadde det likevel hyggelig sammen med de andre stjernene.

Nik og Sheri på Brit Awards i 1985.

Våren 1985 fortsatte Nik og bandet "The Riddle Tour", der Norge var 3. stoppested på den europeiske delen av turneen. Danmark og København var de første. Deretter fulgte konserter i Japan, Australia, Canada og USA. Turneen var ikke ferdig før i august 1985.

Nik Kershaw på konserten i Stockholm, Sverige. Den første

låta han spilte dedikerte han til alle Volvo-eierne i salen. 

I mars 1985 ble "Wide Boy" gitt ut på singel, med en grei 9. plass i Storbritannia som resultat (5. plass i Irland). Til låta var det laget en morsom video der Nik var ikledd 50-talls antrekk, for å skape den rette nostalgiske stemningen. Tanken var at Nik skulle forestille et popikon fra de ulike tiårene fram til 80-tallet. Ideen hadde Storm Thorgeson som laget denne og de andre 80-talls videoene til Nik. Thorgeson er ellers mest kjent for sine illustrasjoner på  "Dark Side Of The Moon", og andre Pink Floyd plater. 

Videoen var spilt inn over 4 dager på The Academy i sør-London. Som statister hadde Nik fått med seg medlemmer fra sin egen fanklubb. Kledd i 50-talls antrekk.

    

Videoen og singelen til "Wide Boy".

Nik som nettopp var kommet hjem fra konserter i Tyskland, ble sendt rett ut igjen for å promotere singelutgivelsen av "Wide Boy". 

At Nik nå var etablert som en av de største stjernene innen pop fikk man en bekreftelse på da han ble invitert til å opptre på legendariske Live Aid den 13. juli 1985. Å stå foran 70.000 mennesker som synger med på "Wouldn't it be good to be in your shoes.." var en stor opplevelse for lille Nik. 

På Live Aid framførte Nik "Wide Boy", "Don Quixote", "The Riddle" og "Wouldn't It Be Good".

Et annet tegn på at han nå var i den musikalske eliten var det da han ble invitert til å spille gitar, og kore på Elton Johns store hit "Nikita". Respekten de to imellom var gjensidig. Som nevnt var Eltons singel "Your Song" den første plata Nik kjøpte da han var liten, og Elton John hadde i forveien berømmet Niks evner som låtskriver. 

I august 1985 kom den 3. singelen fra "The Riddle" albumet med "Don Quixote". Og om Nik syntes han sleit med lyrikken, lyktes han bra her. "Don Quixote"er basert på bokklassikeren ved samme navn som ble skrevet i middelalderen av spaniolen Miguel de Cervantes. Boka handler om en drømmer som gjerne ser på seg selv som den store helten, der han som ridder befrir vakre jomfruer. 

Og dermed ble "Don Quixote" en slags fortsettelse av drømmeren han sang om i "Bogart", som ønsket han kunne være som Humphrey Bogart. Og historien om denne personen som ønsker å være noe annet enn det han er, ble senere videreført i "James Cagney" og i tittelen på albumet "To Be Frank (Sinatra)". "Don Quixote" nådde 10. plass i Storbritannia og 9. plass i Irland. 

B-siden av singelen het "Don't Lie". Vokalen på låta hadde Niks kone Sheri, uten at det stod noe om det på coveret.

Fra juli 1985 til september, var Nik ute på turne i Nord-Amerika sammen med Paul Young. En artist han gjerne ble sammenlignet med på 80-tallet, som nevnt. De kjente ikke hverandre så godt før det, men i løpet av turneen ble de bestevenner, og tilbrakte mye tid sammen utenfor scenen.

Nik Kershaw og Paul Young dro på turne sammen i Nord-Amerika, med oppstart i Miami (bildet).

I november 1985, mellom to plateutgivelser, ga Nik ut singelen "When A Heart Beats", som var en rett fram gitarlåt kompet med en blåserrekke. Den ble en mindre hit i Storbritannia med en 27. plass (14. plass i Irland). I ettertid angret Nik på at han ga ut denne singelen mellom to albumutgivelser, da interessen for ham på det tidspunktet ikke var den største. Nik: "It was crazy to release a record then."

Årsaken til at han ga ut singelen på det tidspunktet, var at han hadde skrevet materialet til en ny plate, og funnet ut at det ikke holdt mål. Han syntes det minnet for mye om de to foregående platene, og ønsket ikke å gjenta seg selv. Nik: "I played myself the demos, and just decided that they weren't good enough. I was repeating myself."

Materialet ble derfor droppet, med unntak av "When A Heart Beats" som ble gitt ut på singel. Nik gikk deretter igang med å skrive helt nye låter i studioet sitt.

Fra videoen til "When A Heart Beats".

Dette skulle etter hvert vise seg å bli siste gang Nik klarte å komme seg inn på Topp 40 i Storbritannia med en singel eller album. Alle platene i årene etter har vært moderate suksesser. Noe som har bidratt til å gi Nik stempelet som ultratypisk 80-talls artist. Fordi han tilfeldigvis hadde sin suksessperiode i dette tiåret.

I 1985 rakk Nik også å opptre som medlem av en 'supergruppe' bestående av ham, Stewart Copeland (The Police), Mark King (Level 42), Mark Brzezicki (Big Country), og Mr. Bean!! Sammen framførte de den Copeland skrevne låta "Love Lessons" på BBC TV. I et show som skulle fronte BBCs eget "Children In Need". Målet var å samle inn mest mulig penger, som deretter ble gitt til veldedige organisasjoner.

"Love Lessons" var en grusom låt, og for anledningen var Nik dyttet i bakgrunnen som gitarist, ettersom Copeland selv valgte å spille gitar på låta.

    

Nik Kershaw på scenen sammen med Mr. Bean, Stewart Copeland, Mark King og Mark Brzezicki

I 1986 var Nik klar med sin første singel fra det neste albumet kalt "Radio Musicola". "Nobody Knows" var navnet på singelen som omhandlet en av mest kontroversielle sakene fra 60-tallets England. I 1963 ble nemlig Christine Keeler et av de mest omtalte navnene da hun som luksusprostituert hadde et forhold til både den engelske politikeren John Profumo, og den russiske ambassadøren Yevgeny Ivanov. Midt oppe i den kalde krigen var dette alt annet enn heldig, og det førte til at flere i den engelske regjeringen måtte gå av som følge av skandalen. Nik viste med dette nok engang at han var i stand til å ta opp interessante emner og gi dem en ny vinkling. 

         

Singelen "Nobody Knows" handlet om oppstyret rundt Christine Keeler i 1963.

Dessverre nådde singelen bare en 44. plass i Storbritannia. Og selv om videoen til låta ble vist på NRK bidro ikke det at singelen solgte noe særlig her heller.

24. oktober ble albumet "Radio Musicola" lagt ut for salg. En plate som ble vel mottatt av fansen, og som inneholdt fine låter som "What The Paper Says", "L.A.B.A.T.Y.D.", "Running Scared", "Radio Musicola" og "Nobody Knows".

"What The Paper Says" var muligens påvirket av Niks dårlige erfaring med pressen, der de tok ting ut av luften, og presenterte det som om det var noe Nik hadde sagt eller gjort. Nik: "I mean people literally don't believe you when you say it's complete fabrication. People go: "they can't do that", but they do It's unbelievable." Avisa The Sun hadde noen år tidligere hatt et oppslag om Nik der han presenterte sine 10 favorittkvinner. Noe han aldri hadde gjort. Nik: "Nobody ever asked me my most desirable women."

"James Cagney" var på en måte en fortsettelse av "Bogart" fra førsteplata, der Nik fokuserte på filmheltenes påvirkning på selvbildet til vanlige mennesker. Nik: "The chorus says you've got to be tougher than James Cagney, smarter than Charlie Chan, and as good lover as Valentino, or you won't be a man – that's what the movies were saying at the time. The song is just saying: ' stuff all that, do what you want to do'."

"Violet To Blue" var ment som en anti-dop sang. Nik ble inspirert til å skrive låta etter å ha lest historien om en mor som fant datteren sin død av en overdose. Nik Kershaw: "Når du dør av en overdose, kveles du ofte av ditt eget spy og blir blå i ansiktet. Jenta het ikke Violet, men litt juks er lov. For da kunne jeg skrive 'one day she turned from Violet to blue'."

Nik i studio under innspillingen av "Radio Musicola".

Det "Radio Musicola" kanskje manglet var en stor hit, slik "The Riddle" og "Wouldn't It Be Good" hadde vært på de foregående platene. Og det var heller ikke det at pressen ikke likte plata. De bare lot være å omtale den. Noe som er mye verre enn dårlig omtale. Musikkpressen var på 2. halvdel av 80-tallet mer fokusert på den alternative rocken og Manchester-scenen. Mens de typiske popbandene var ute. På dette området delte Nik skjebne med både Spandau Ballet, Paul Young, Howard Jones, The Human League m.fl. 

Selv om Nik på plata hadde fått med seg dyktige folk som Bob Kraushaar (produksjon), Mark Brzezicki fra Big Country (trommer), Carol Kenyon (koring), Simon Philips (trommer), var dette først og fremst Niks eget produkt, der han sang, spilte gitar, keyboard, programmerte, og produserte plata (sammen med Peter Collins). Kona Sheri deltok som vanlig på koring.

På denne tiden valgte Nik å klippe av seg hockeysveisen som han hadde vært så kjent for. 

Resultatet ble en skuffende 47. plass for "Radio Musicola" i Storbritannia. Heller ikke den neste singelen "Radio Musicola" nådde opp i hjemlandet (43. plass). 3. singelen "James Cagney" ble kun gitt ut i Tyskland. 

Før han gikk igang med en turne for å promotere plata, dro han og kona Sheri på ferie sammen. For første gang siden de ble sammen. Turen gikk til Barbados i Karibien, der Nik bl.a. prøvde seg på dykking. Dette gikk imidlertid ikke så bra, da han skadet øynene sine idet han traff vannet. For at folk ikke skulle se at øynene var opphovnet, gikk han med solbriller den første tiden etter at han kom hjem. Dette var han ikke helt komfortabel med, da han fryktet at folk ville tro at han prøvde å se kul ut. Nik: "It was very embarrassing."

Nik og kona Sheri dro på ferie til Barbados høsten 1986.

I september 1986, like etter at Nik kom hjem fra turen til Barbados, var han og kona Sheri med på veldedighetsplata "It'a Live In world-The Anti Heroin Project". Det var en Charley Foskett som stod bak prosjektet, og pengene fra plata gikk til Phoenix House charity - et rehabiliteringssenter for narkomane. Sammen med kjente navn som Thompson Twins, Mike Peters fra The Alarm, Fish, Suggs fra Madness og Holly Johnson, var de med og sang på låta "Live In World".

Nik Kershaw med briller for å skjule at øynene hadde hovnet opp. Her er han i prat med

Tom Bailey fra Thompson Twins under innspillingen av låta "Live In World".

I november 1986 dro Nik og bandet ut på turneen som fikk navnet "Radio Musicola Tour". Første konsert ble holdt den 25. november i Graz Arbeiterkammer Saal i Østerrike. Etter 20 konserter var det meningen at Nik skulle opptre på Rockefeller i Oslo,  20. desember, men den konserten ble dessverre avlyst. Deretter tok han seg en juleferie som varte fram til 15. januar 1987. På del 2 av turneen ble 26 britiske byer besøkt. 20. februar 1987 ble "Radio Musicola Tour" avsluttet i Glasgow.

Etter dette tok Nik seg en velfortjent pause, og forsvant ut av rampelyset for en stund. Nik og Sheri hadde etter hvert fått to barn sammen som tok mye tid. Ikke minst fordi det ene ble født med Down syndrom. I 1987 og 1988 brukte han også mye tid på skrive og spille inn låter til det neste studioalbumet sitt. I april 1987 dro han til Los Angeles, og ble der i 4 måneder for å spille inn låter. Han fant da ut at materialet han hadde skrevet ikke var bra nok (igjen), og dro derfor hjem for å skrive nye låter. Nik: "I could never put out sub-standard material."

Disse tingene gjorde at han ikke lenger var like interessant for musikkbladene og avisene. I november 1988 hadde det populære musikkbladet Smash Hits et oppslag om Nik, der de lurte på hvor det var blitt av ham, siden de ikke hadde hørt fra ham på flere år: "Do you remember him readers? He was around many centuries ago." Selv var ikke Nik enig i at han hadde vært bort så lenge: "I've only been away since the beginning of '87! It's not that long ago."

En mer voksen Nik Kershaw i 1988.

Det var ikke før i 1989 at man igjen hørte om ham, da han dro ut på turne sammen med Elton John. 10. april 1989 gjestet Nik og Elton Drammenshallen. Sammen gjorde de hele 52 konserter våren og sommeren 1989. Bl.a. med 9 konserter på Wembley stadion. Invitasjonen til turneen kom bare kort tid før den skulle begynne.

I januar 1989 ga han ut singelen "One Step Ahead" som nådde 55. plass i Storbritannia.

Singelen "One Step Ahead".

Oppmuntret av suksessen med turneen gikk Nik i gang med innspillingen av et nytt album. Høsten 1989 kunne han presentere nok ven ny singel for de som fortsatt var interessert i ham, med den vakre "Elisabeth's Eyes". Dessverre ble heller ikke den noen suksess.

  

Nik valgte å slå ut håret igjen på videoen til "Elisabeth's Eyes".

16. mars 1990 kom albumet "The Works". Denne gang hadde han fått med seg Julian Mendelsohn som produsent. I tillegg til kjente musikere som Jeff Porcaro (Toto), Peter Wolf, og Sidedah Garret (skrev "I Just Can't Stop Loving You" for Michael Jackson). Plata ble likefullt forbigått i stillhet av både fansen og plateanmelderne. 

Etter den skuffende mottagelsen av de to siste studioalbumene var det tid for Nik å sette seg ned og evaluere livet han levde, og hva han skulle gjøre i tiden framover. Nik: "By the end of the ‘80s my records weren’t selling and that was hard to deal with.  I knew I was the same bloke I’d been to years before and I couldn’t understand why everybody was suddenly deserting me."

Han innså at han var blitt for gammel til å spille rollen som popstjerne (32 år i 1990). Samtidig som han ønsket å bruke mer tid sammen med barna Rudi, Ryan (senere kom også Dylan), og kona Sheri. Han var også lei av livet som fram til da stort sett hadde bestått av platestudioer og turnevirksomhet. 

Han bestemte seg da for å begynne som låtskriver for andre. Noe som var lettere å kombinere med livet som familiefar. Nik: "The big plan was to sit at home, write songs and send them to my publisher, who'd give them to Tina Turner or whoever".

 

I 1990 valgte Nik å si farvel til livet som popstjerne.

Deretter gikk Nik igang med en suksessrik karriere som låtskriver for artister som Lulu, Ronan Keating, Cliff Richard, Elton John, Tony Banks (Genesis), Anita Hegerland, Bonnie Tyler, Cliff Richard, The Hollies, Petula Clark, Elaine Page, Colin Blunstone, Imogen Heap, Archbishop Desmond Tutu, Darius, Gary Barlow, Let Loose og Chesney Hawkes. Han produserte også noen av platene han skrev låter til (Bonnie Tyler, Cliff Richard).

Niks låtskrivertalent har i alle år vært udiskutabelt, og nå fikk han sjansen til å perfeksjonere det. Den største suksessen som låtskriver opplevde Nik i 1991 da unggutten Chesney Hawkes gikk til topps i Storbritannia med den Nik-skrevne "The One And Only" - en låt som hadde et umiskjennelig Kershaw preg over seg.

Om han ikke klarte å oppnå suksess på egen hånd hjalp det godt på kontoen å skrive låter for andre.

Slik  som på nr. 1 hitèn "The One And Only" med Chesney Hawkes.

I 1991 stod han også fram på plate sammen med Tony Banks fra Genesis på hans album "The Gift". Sammen skrev de låta "I Wanna Change The Score". En låt som også ble gitt ut på singel i Banks og Kershaw sitt navn.  

I 1993 dukket han igjen opp på en plate sammen med Elton John, da de spilte inn den Kershaw-skrevne låta "Old Friend" på Eltons album "Duets". Denne låta som også Nik var med og sang på ble gitt ut på singel samme år. Niks ansikt pryder forøvrig coveret på singelen. 

Deretter ble det veldig stille fra Nik Kershaw. Parallelt med at han skrev sanger for andre, skrev han låter som han ikke ville gi bort, da han følte de ikke passet for andre enn ham selv. Han følte låtskrivingen som en slags terapi i tunge perioder. 

Utover 90-tallet ble han flere ganger forespurt om han ikke ville bli med på retro-turneen Here & Now, der flere 80-talls helter dro rundt og spilte gamle slagere med stor suksess. Men hele 7 ganger valgte han å si nei, da han var redd for at en deltakelse her ville gå utover hans kredibilitet. Først i 2004 skjønte han at han ikke lenger hadde noen kredibilitet! slik at han da valgte å si ja til forespørselen. 

I 1998 følte han for å presentere noen av de mange låtene han hadde skrevet de seneste årene. Han samlet da et band som bestod av bl.a. hans gamle gitarist Keith Airey. Sammen dro de rundt i Europa og underholdt de som fortsatt husket på ham. Inspirert av dette spilte han deretter inn albumet "15 Minutes" som kom ut i 1999. 9 år etter hans forrige studioalbum. Låter han hadde skrevet mens han klunket på sin akustiske gitar. 

"15 Minutes"

En forsmak på plata fikk publikum i februar 1999, da han ga ut singelen "Somebody Loves You". Og den viste på en fin måte at Nik fortsatt var i stand til å skrive flotte låter. Låta ble spilt mye på radiostasjoner rundt om i Europa. Generelt var media nysgjerrig på hva Nik hadde å by på etter så mange år borte. Med tiden hadde han utviklet seg til et ikon som man gjerne forbandt 80-tallet med. 

Singelen "Somebody Loves You".

Plata "15 Minutes" fikk god kritikk da den kom, der man berømmet ham for hans reflekterte tekster og gode melodier, som til tider hadde et melankolsk, lavmælt preg. Den akustiske gitaren var dominerende på de fleste låtene. Salgsmessig ble det sånn passe, der den akkurat kom seg inn på den britiske topp 200 listen.

Også "What Do You Think Of It So Far?" ble gitt ut på singel. I tillegg gjorde han i 1999 en duett med bandet Les Rythmes Digitales på singelen "Sometimes"

     

Fra videoen til "Somebody Loves You".

I 2001 var Nik tilbake med nok et album, kalt "To Be Frank". Og her fortsatte han der han slapp på "15 Minutes", med lavmælte låter bygget rundt en enkel produksjon. Unntaket var førstelåta "Wounded" som var en gladlåt med kalypsopreg. Høydepunktene på plata var "One Day", "All Is Fair", "Take Me To The Church" og nevnte "Wounded". I likhet med "15 Minutes" var plata produsert av Nik selv.

"Frank" var Niks alter ego. Nik: "Frank sits on my shoulder and tells me I'm crap." Så for ham var det derfor naturlig å kalle plata "To be Frank".

"Wounded" ble gitt ut som singel fra plata i 2001. Uten at den solgte noe til andre enn den harde kjernen av Kershaw fans.

I tiden etter utgivelsen av "15 Minutes" og "To be Frank" var Nik stadig ute på veien og opptrådte.

I 2001 var Nik ute med en bok, for første gang i karrieren. "Spilling the Beans - Making it in music" var en uhøytidelig bok om hvordan man skal lykkes i musikkbransjen. Fra man spiller inn sin første demo, til man er ute på veien og opptrer for folk. "Spilling the Beans" var en delvis selvbiografisk bok fra Nik, der han fortalte om hva han måtte gjennom før han tilslutt lykkes som popartist. Boken var svært underholdende lesing, enten man var musiker, fan av Nik, eller ingen av delene.

                    

"Spilling the Beans - Making it in music". Der Nik fikk med sine

tørrvittige kommentarer ga leseren et innblikk musikkbransjen.

I 2003 skjedde det som mange ikke trodde var mulig da han ble skilt fra sin Sheri, hans kone gjennom 20 år. De to hadde fulgt hverandre fra tiden da Nik var arbeidsledig og knapt hadde penger til mat, gjennom den suksessrike tiden på 80-tallet, til de på 90-tallet var småbarnsforeldre til tre gutter. Hva årsaken til bruddet var er det ingen som vet, da ingen av dem ønsker å snakke om det.

Sheri og Nik fra den tiden da de fortsatt var sammen.

I 2004 gjorde Nik det han aldri hadde trodd han kom til å gjøre. Da han sa ja til å bli med på den omtalte "Here & Now" turneen. 7 konserter i Storbritannia ble gjennomført i desember 2004. En som var veldig glad for å ha med Nik var 80-talls helten Limahl. Han hadde vært fan av Nik siden "Wouldn't It Be Good". Respekten for Nik var så stor at Limahl nesten ikke visste hva han skulle si første gang de traff hverandre. Med seg på turneen hadde Nik kjente navn som Midge Ure, Kim Wilde, Belinda Carlisle, Bucks Fizz, Living In A Box, i tillegg til nevnte Limahl. Å bli assosiert med disse navnene var nok ikke noen pluss for kredibiliteten, noe som Nik så rett hadde antydet mange år tidligere. Men gleden av å få lov til å opptre foran et stort publikum var så stor at Nik slapp hemningene.  

Nik & Limahl

Det viktigste var likevel at han nå var fornøyd med livet. Og oppmerksomheten han fikk fra media og fansen gledet ham mer enn den gjorde på 80-tallet. 

Gjennom hele sin karriere har Nik vært glad i å opptre for fansen. 

Og selv om han ikke tjener så mye på platene han gir ut er han likevel en holden mann. Med 8 millioner solgte plater, og en solid inntekt på royalities hver gang noen spiller "Wouldn't It Be Good", "The Riddle", "I Won't Let The Sun Go Down On Me" eller noen av de andre hitlåtene han har skrevet, gjør at han fortsatt har nok penger. Han er hva man kaller en millionær.

Den flotte hårmanken fra 80-tallet er borte. Men evnen til å skrive gode låter er intakt.

I juli 2006 ble det via Nik Kershaws hjemmeside gjort kjent at han planla å gi ut et nytt studioalbum kalt "You've Got To Laugh". Hans første album på 5 år. Tracklisten på plata var :

"Can't Get Arrested"
"Oh You Beautiful Thing"
"Lost"
"All About You"
"Promises, Promises"
"I Hope You're Happy Now"
"Old House"
"Yeah, Yeah"
"Born Yesterday"
"Loud, Confident & Wrong"
"She Could Be The One"
"You Don't Have To Be The Sun"

Det dreide seg om 12 helt nye låter. Til stor glede for hans fans. Plata ble først og fremst gjort tilgjengelig via hans hjemmeside Nikkershaw.net. Mange fans var svært spent på kvaliteten på plata. Og Nik selv var svært optimistisk.

Webmaster kan i hvert fall bekrefte at dette er en plate som ligner på de to foregående, der Nik fremstår som en lavmælt og ærlig artist. Låtarrangementene er nedstrippet, med Niks akustiske gitar og vokal som det bærende elementet. Et par låter har fått "elektronisk touch" som gir assosiasjoner til Radiohead. I hele tatt en flott plate.

En blid Nik Kershaw i 2005.

Dessverre ble ikke dette plata som løftet Nik tilbake på listene i Storbritannia, selv om den mottok mye hyggelig omtale.

3. desember 2006 var Nik gjest på TV2s retroprogram Gylne Tider. Der ulike helter fra 80-tallet blir gjort stas på. Nik fortalte her hvor sterkt han mislikte plateselskapets trang til å styre hans klesvalg på 80-tallet. Han visste hvordan han skulle skrive og framføre gode poplåter. Men han visste ikke hvordan han skulle fremstå visuelt. 

Nik fikk samtidig sjansen til å promotere sin siste plate "You've Got To Laugh" for potensielle norske platekjøpere. I hele tatt et morsomt gjensyn med Nik som virket svært fornøyd med livet sitt.

Nik Kershaw fortalte om sin karriere på retroprogrammet "Gylne Tider" på TV2.

29. oktober 2007 opptrådte Nik sammen med stjerner som Mark King fra Level 42 (bass), Stewart Copeland fra The Police (trommer), og skuespilleren Rowan Atkinson (kazoo, tamburin) i TV programmet for Comic Relief, en veldedighetsorganisasjon. Der de sammen framførte en låt. Mest sannsynlig "Love Lessons", som de hadde framført sammen i 1985, for et lignende formål.

1. mars 2008 dukket Nik opp på norsk TV igjen, da han framførte "Wouldn't It Be Good" på "Den store klassefesten"NRK. Det som var litt spesielt var at Nik hadde alliert seg med dyktige norske musikere, slik at låta kunne framføres live uten playback, slik som det ellers pleier å være i TV-program. Med blåserrekke og koring ble framføringen et hyggelig gjensyn med 80-tallet.

      

Nik Kershaw framførte "Wouldn't It Be Good" live på "Den store klassefesten" på NRK.

Nik besøkte Norge nok en gang i 2008, da han i oktober ble hentet inn av Sparebank 1 for å underholde gjestene i et veldedighetsarrangement (Tæl) de hadde i Olavshallen i Trondheim.

Sommeren 2009 deltok Nik på flere festivaler. Bl.a. på Rewind Festivalen i England.

I 2009 ble Nik gift med Sarah. Lite er kjent om damen, men om man sender en mail til Nikkershaw.net om noe, er det kanskje hun som svarer deg (slik som hun gjorde til meg: Webmaster).

I 2010 deltok Nik med låta "If It Get's Much Better Than This" i den britiske komedien "Round Ireland With A Fridge". I tillegg til å synge hovedlåta i filmen, deltok han også som skuespiller - dog i en mindre rolle. Også Niks kamerat Chesney Hawkes bidro med en låt til filmen.

Nik Kershaw fikk prøve seg som skuespiller i filmen  "Round Ireland With A Fridge"

Våren 2010 var Nik tilbake med et nytt album, kalt "No Frills". På Niks hjemmeside fikk man denne beskrivelsen av uttrykket, som ga navnet til plata hans: "No-frills or no frills; is a term used to describe any service or product for which the non-essential features have been removed."

"No Frills"

Plata bestod av akustiske versjoner av hans gamle hits. Slik som "Dancing Girls", "Wouldn't It Be Good", "I Won't Let The Sun Go Down On Me" m.m. I tillegg til noen nye låter. Utgivelsen ble fulgt opp med en akustisk turne i Storbritannia, kalt "Solo Acoustic Tour".

Turneen fortsatte inn i 2011, der Nik også besøkte andre land i Europa. I juni var turen kommet til Norge, der han gjorde hele 3 konserter. 3. juni stod han på scenen på Rockefeller i Oslo. Dagen etter hadde han flyttet seg til Rogafest i Rogaland. 5. juni opptrådte han på Rick's teater i Bergen. 

Egentlig var det meningen at Nik skulle spille på intime John Dee i Oslo, men pga stor pågang ble konserten flyttet til Rockefeller.

Annonse for konserten på Rockefeller i Oslo.

På Rockefeller var det Ingrid Bjørnov, som på 80-tallet hadde suksess med Dollie, som varmet opp for Nik. Hun spilte låter, og fortalte små historier. Bl.a. fortalte hun om Are Kalvø som fikk frastjålet Kershaw albumet "To Be Frank" nyttårsaften 2009. Og like etter stod nevnte Kalvø på scenen, en av norges mest kjente komikere. Etter at han hadde sagt noen velvalgte ord for kvelden kom Nik Kershaw på scenen.

Med seg hadde han Chesney Hawkes, som framførte megahiten "The One And Only", til unison allsang fra salen.

Nik Kershaw på Rockefeller.

Om konserten i Oslo hadde vært en suksess ble den i Bergen en ditto nedtur, med kun 100 publikummere på Rick's.

På samme tid som Nik gjorde konserter i Norge ble han også invitert til å opptre i det poplære TV-programmet "Allsang på grensen" på TV2. Her framførte han "The Riddle" og "Wouldn't It Be Good", til stor glede både for de frammøtte, og de mange hundre tusen nordmenn som så programmet på TV.

 

 Nik Kershaw på "Allsang på grensen" i 2011.

23. juli 2012 fikk Nik endel oppmerksomhet i Storbritannia, da han var gjest på frokost TV på BBC. Her mimret han tilbake til 80-tallet sammen med programlederne, der det ble vist klipp fra liveopptredener han gjorde på BBC på den tiden. De pratet også om Niks kommende plate, som TV seerne fikk muligheten til å høre klipp fra.

Nik Kershaw på britisk frokost TV, der han pratet om 80-tallet og den nye platen sin.

I april 2012 ble det kjent at Nik kom til å glede nordmenn med et besøk også i 2012. Men i stedet for å opptre i en av de store byene, valgte han å takke ja til å opptre på Storåsfestivalen i Sør-Trøndelag, fredag 27. juli. Storås ligger 7 mil sør for Trondheim. Andre navn som opptrådte på festivalen var Bernhoft, Sie Gubba og The Go! Team. Noen år tidligere deltok også 70-talls heltene i Blondie på denne festivalen.

27. juli 2012 opptrådte Nik Kershaw på Storåsfestivalen.

I dagene før festivalstart var det usikkkerhet om det ville bli noe av arrangementet, pga. lavt forhåndssalg av festivalpass. Men innen det skulle starte hadde det ordnet seg for arrangørene. 

Nik Kershaw kunne derfor gå på scenen fredag kveld, i pøsende regnvær. Han åpnet med ordene "Is there anyone younger than 27 here? If you're younger than 27, you're younger than this song", før han dro i gang rekken av 80-talls hits. På "I Won't Let The Sun Go Down On Me" og "The One And Only" fikk han med ungdommen på allsang (i tillegg til de godt voksne) - ungdom som knapt hadde hørt om ham fra før.

Adresseavisen som var tilstede på konserten var fornøyd med det de så og hørte, og konkluderte med at 'Nik Kershaw vant oss alle over til slutt'.

Nik Kershaw på Storåsfestivalen (foto: Adressa).

Bare noen dager etter at Nik kom hjem til England var han klar med utgivelse av et nytt studioalbum (6. august 2012), kalt "Ei8ht"). Plata bestod av 12 låter som igjen viste at Nik fortsatt evnet å lage fengende popmusikk med reflekterte tekster. Slik som i "The Sky's The Limit", som var en sang til barnet fra foreldrene, og "You're The Best" som var en hyllest av (Niks) kone. Andre flotte låter på plata var "The Bell", "Stuff" og åpningslåta "This Tears".

Plata kunne minne om 80-talls albumene hans, og den hadde innslag både av rock, pop og country.

"Ei8ht" mottok svært mye skryt i kommentarfeltet for plata på Amazon.co.uk Og den solgte så bra at den kom inn på den britiske topp 100 albumlisten, noe han ikke hadde opplevd siden "Radio Musicola" fra 1986. 

Albumet "Ei8ht" fra 2012.

"The Sky's The Limit" og "You're The Best" ble gitt ut som singler fra albumet.

Plateutgivelsen ble fulgt opp med konserter, og festivalopptredener i 2012/2013. Med seg på scenen hadde Nik Adam Evans på gitar, Bob Knight på trommer, Andrew Kingslow på tangent, og Paul Geary på bass.

8. august 2012 opptrådte Nik i Hyde Park i London, på en konsert som ble arrangert i forbindelse med OL i London. 

2102 ble et aktivt år for Nik. I tillegg til over nevnte deltok han også sammen med Steve Hackett på sistnevntes prosjekt Genesis Revisited 2, der Nik sang på låta "The Lamia".

31. mai 2013 var Nik atter en gang tilbake i Norge - for 3. gang på 3 år - da han opptrådte på Den blå grotte i Fredrikstad. Med seg på scenen hadde han de norske musikerne Børge Petersen-Øverleir (gitar og vokal), Rino Johannessen (bass), Eirik André Rydningen (trommer), Jon-Willy Rydningen (keyboards), Marian Aas Hansen (vokal), og Eline Smith (vokal). Som oppvarmingsartist hadde Nik hentet inn 80-talls ikonet Ingrid Bjørnov. Hun er stor fan av ham, i likhet med Are Kalvø, som også var i salen. Bjørnov var også med og sang på "Wouldn't It Be Good", noe både publikum og Nik satte pris på.

Publikum likte det de hørte, noe de ga høylytt uttrykk for. Også musikkjournalisten fra Fredrikstad blad var imponert: "Stemningen kokte på Blå Grotte da 80-tallsidolet Nik Kershaw vekket gamle følelser hos et svært engasjert publikum."

Nik var svært fornøyd med konserten, noe han uttrykte til journalisten fra Fredrikstad blad: "Publikum er helt fantastisk, bandet er helt fantastisk og Ingrid er helt fantastisk. Jeg blir helt slått i bakken av den fantastiske mottagelsen jeg fikk."

I august 2013 gjorde Nik en akustisk framføring på folkrock festivalen Fairport's Cropredy Convention.

I november 2013 var Nik tilbake i Norge, da han gjorde en miniturne, med opptredener på Hamar (Hamar sportsbar, 21. november), Lillehammer, Kristiansund og Oslo.

I april 2014 var Nik atter tilbake i Norge. Denne gang for å opptre på Telenor Arena sammen med 80-talls artister som Bananarama, Kim Wilde, Modern Talking, TNT, Sabrina og Rick Astley, som endel av retrokonserten "We Love The 80's". Konserten ble avholdt 26. april. Men allerede dagen før stod Kim og Nik på scenen sammen i Trondheim, på et privat arrangement, med 150 gjester i lokalet. Det var firmaet Medialab som stod bak arrangementet. Webmaster som bor i Trondheim var blant de inviterte. 

Kim og Nik presenterte akustiske versjoner av sine mest kjente låter. Slik som "Never Trust A Stranger", "You Came", "You Keep Me Hanging On", "Kids In America", "Wouldn't It Be Good", "I Won't Let The Sun Go Down On Me", og "The Riddle".

Kim Wilde og Nik Kershaw framførte hverandres låter på en privatkonsert i Trondheim.

Med seg på scenen hadde de Kims bror Ricky Wilde på gitar, og Rickys datter Scarlett på vokal. Det ble en hyggelig kveld, der det virket som at de fire trivdes i hverandres selskap. Nik Kershaws gitarspill bidro til å gi Kims hits en kledelig innpakning.

Allerede i 2010 hadde Nik og Kim opptrådt sammen, da Nik sang med Kim på låta "Love Conquers All" på hennes "Come Out And Play" album.

Link til opptak av "Never Trust A Stranger".

Høsten 2014 fortsatte Nik turnevirksomheten i hjemlandet og Irland, i noe som han kalte "Me, Myself And I Tour". Innimellom disse opptrådte han også på 80-talls retrokonserter.

I mai 2015 satte han kurs mot den andre siden av jordkloden, da han var oppvarmingsartist for Spandau Ballet, på deres konsert i Australia, 10. mai. Samme høst gjennomførte han en ny turne, med 31 konserter i Storbritannia, sammen med Go West og Carol Decker fra T'Pau. I september 2015 var Nik tilbake i Australia, som endel av turneen "80's Mania".

På samme tid var Nik også opptatt med å produsere veldedighetsalbumet "A Gift From Men United". Inntektene fra plata gikk til kampen mot prostatakreft. Niks far hadde prostatakreft, i likhet med 42.000 andre briter.

 

 

 

      

 

Studioalbum

 

       
Human Racing

1984

The Riddle

1984

Radio Musicola

1986

The Works

1989

15 Minutes

1999

To be Frank

2001

You've got to laugh

2006

No Frills

2010

Ei8ht

2012

 

Singelutgivelser

        
I Won't Let The Sun Go Down On Me

1983

Wouldn't it be Good

1984

Dancing Girls

1984

I Won't Let The Sun Go Down On Me

1984

Human Racing

1984

The Riddle

1984

Wide Boy

1985

Don Quixote

1985

When a Heart Beats

1985

Nik Pak

1985

Nobody Knows

1986

Radio Musicola

1986

James Cagney

1987

One Step Ahead

1989

Elisabeth's Eyes

1989

I wanna change the Score

1991

Wouldn't it Be Good (remix)

1991

Old Friend

1993

Somebody loves you

1999

What do you think of it so far

1999

Wounded

2001

The Sky's The Limit

2012

You're The Best

2012

 
         

1. Wouldn't it be Good 

2. The Riddle

3. Human Racing

4. I Won't Let The Sun Go Down On Me

5. Nobody Knows 

6. One Day

7. All is Fair

8. Wide Boy

9. Don Quixote

10. Wounded

 

1. Human Racing

2. To Be Frank

3. The Riddle

4. Radio Musicola

5. Ei8ht

6. 15 Minutes

7. You've got to Laugh

8. The Works

9. No Frills