Tramteatret, slik vi husker dem.

For oss som vokste opp i Norge på 80-tallet er Tramteatret og deres mange mange morsomme TV-serier og fengende musikk et av de hyggeliste minnene fra tiåret - i en tid der det ikke var så mye å glede seg over på TV om man var under 20 år. 

I ettertid har Tramteatret blitt stående som 80-talls ikoner, på linje med Rubiks kube, Indiana Jones, Brødrene Dal, a-ha og hockeysveis. Mens mye av det andre var underholdning uten større dybde klarte Tramteatret å blande humoren med politiske budskap og holdninger. Som at det er lov å protestere når de som bestemmer i samfunnet ikke har gangsyn. At poltikere kan være noe herk som legger ned ungdomsklubber, og at forretningsmenn kan være kyniske kjeltringer som kun tenker på egen profitt. De snakket også om forelskelse på en måte som ungdommen forstod. 

Nordmenn moret seg over Tramteatrets ablegøyer og politiske satire på 70- og 80-tallet. Det gjorde dessverre ikke politiets overvåkingstjeneste (POT). De fryktet at Tramteatret med sin tilknytning til AKP(m-l) utgjorde en fare for rikets sikkerhet, og telefonavlyttet derfor flere av medlemmene. De stjal også notater, telefonliste og 7. sans til en av gruppas kvinnelige skuespillere.

Tramteatret holdt det gående fra 1976 til 1986. På disse 11 årene gledet de nordmenn med 10 plateutgivelser (pluss samleplate), 6 helaftens musikkrevyer, 4 TV-serier, rundt 20 egne radioprogrammer, pluss en mengde innslag i forskjellige radio/TV-sendinger; Lørdagsunderholdning, Musikknytt, Ukeslutt, Dagsrevyen, aktualitetsprogrammer m.m. Tramteatret turnerte alle fylkene i Norge. I tillegg til revyene gjorde de rundt to hundre konserter.

Tramteatret produserte det meste av musikken og revyene sine selv. I tillegg var de sjåfører, malere, skreddere, snekkere, bobestyrer, regnskapsfører, scenografer m.m. Så i løpet av de 11 årene hadde de mer enn nok å henge fingrene i.

Tramteatret startet som et politisk teater og endte opp som det enkelte kalte 'Venstresidas Dizzie Tunes'. 

Historien om Tramteatret startet på midten av 70-tallet, da flere av de som kom til å danne teatergruppen var medlem av Oslo Studentersamfunds teatergruppe - populært kalt Teater Neuf (pga dets tilholdssted på Chateau Neuf på Majorstua). På den tiden var studentteatret blitt politisert, med forgreninger til avisen Klassekampen og studentorganisasjonen Rød Front.

Tanken om å starte en egen teatergruppe, uavhengig av Teatrer Neuf, ble unnfanget i 1973. Det var året da kjemistudentene og kjæresteparet Arne Garvang og Marianne Krogness ble kjent med sosiologistudentene Liv Aakvik og Terje Nordby - også de kjærestepar på den tiden.

Liv Aakvik (til VG, 10. desember 1995): "Egentlig begynte det i 1973, på Rød Ungdom-leir på Tromøya. Arne, Terje og meg. Marianne (Krogness) hadde blærekatarr - hun måtte være hjemme. Vi andre dannet kulturgruppa. Fra før av hadde Terje ei visegruppe. Den het 'Sosiologigruppa'. Arne hadde også laget noen visetekster. Jeg var bare med fordi jeg var så innmari politisk, og fordi noen sa at rødt teater var umulig. Når noen sier UMULIG til meg. Da bare må jeg si MULIG."

I 1976 valgte de å bryte ut av Teater Neuf og starte opp Tramteatret. En av årsakene til det var ønsket om å jobbe med teater utover studentmiljøet. Og fordi de følte at den politiske debatten 'var så heit' at den gikk på bekostning av kulturinnslagene.

Offisielt ble Tramteatret stiftet 15. juni 1976, i en leilighet i Waldemar Thranes gate i Oslo, på initiativ fra Liv Aakvik. Arne Garvang: "Det var Liv som sa det: Nå danner vi teater."

I den anledning vedtok de også en formålsparagraf der det stod at 'Teatret skal stå på de svake og undertryktes side mot undertrykkerne og nå ut til hele Norges befolkning'.

Tramteatret tok navnet sitt fra 30-tallets omreisende tramteatergjenger, som sprang ut av Arbeiderpartiet. Gjennom teatralske virkemidler tok gruppene del i den politiske debatten i tiden. Ordet 'Tram' kom fra kassene med teaterutstyr som disse teategruppene importerte fra Sovjetunionen, som det stod TRAM på. 

Arne Garvang hadde andre forslag til navn, uten at han fikk gehør for det. Arne Garvang (til NRK, i 2011): "Jeg foreslo at vi skulle kalle oss Ruseløkka/St.Hanshaugen kommunistiske gitargruppe. Det ble ikke vedtatt. Vi bestemte oss for å hete Tramteatret, betalte 100 kroner i kontingent og gikk hjem og la oss."

Ifølge Arne Garvang gikk det med endel portvin på stiftelsesmøtet.

Inspirasjon til teatergjerningen hentet de hos svenske Fria proteatern og Hålogaland teater. Liv Aakvik (til VG, 8. november 1977): "Vi er svak for det svenske Fria Proteaterns stil, og vi har også mye å lære av Hålogaland Teater."

Liv Aakvik: "Mange tror vi var et AKP-teater. Det er feil. Da vi starta Tramteatret, var vi allerede ekskludert av AKP(m-l) eller ble aldri innkalt til møter lenger."

Marianne Krogness (til Aftenposten, 16. august 2012): "Utgangspunktet for Tramteatret var at vi følte at vi hadde noe å si, og med årene ble vi en viktig aktør på venstresiden."

Liv Aakvik var initiativtaker da Tramteatret ble dannet.

Liv Aakvik var fra Høybråten i Oslo, og studerte sosiologi på den tiden Tramteatret ble dannet. Hun hadde vært medlem av Teater Neuf fra starten på 70-tallet. I september 1972 - midt under EF debatten - ble hun sammen med Terje Nordby. Hun var drivkraften da teatergruppa ble til, og hun var også den som viste vei i årene som fulgte, der hun på vegne av gruppa våget å sette seg hårete mål.

Terje Nordby vokste opp i en arbeiderfamilie i skogrike Nord-Odal. Den radikale tankengangen som har fulgt ham gjennom livet startet i 1965 da han hørte et radioprogram om Bob Dylan. I 1970 kom han til Oslo for å studere på Universitetet. Her var han med på å blåse liv i Studentersamfundets teater. Etter hvert ble det mer teater enn studier for Nordby.

Terje Nordby

Arne Garvang var fra Kaldbakken i Groruddalen, der han vokste opp som enebarn. Etter gymnaset begynte han på studier innen organisk kjemi. Parallelt med dette jobbet han med teater. Arne Garvang: "Jeg er faktisk cand. real, men har aldri brukt tittelen." I en periode jobbet han også som vitenskapelig assistent på Blindern. Kunnskapen fra kjemitimene tok han med seg inn i Tramteatret, og hver gang man trengte å lage røyk eller eksplosjoner, var det Garvang som sørget for det. Garvang var medlem av Teater Neuf i 3 år før han var med og startet Tramteatret.

Arne Garvang

Marianne Krogness var fra Abildsø, utenfor Oslo. På Abildsø skole fikk hun tidlig erfaring med å spille teater.  Etter videregående søkte hun Teaterskolen, men fikk avslag, uten at det stoppet hennes drømmer. I stedet ble det studier innen biologi, kjemi og norsk, og et år som lærer i Lofoten i årene som fulgte. Marianne ble med i teaterlaget i 1972 - på samme tid som de satte opp stykket 'Syngespillet mot EEC' (EU). Det var her hun traff sin kommende ektemann Arne Garvang. 

Marianne Krogness: "Det var midt i EF-debatten. Vi var en gjeng studenter som fikk benytte Chateau Neuf så mye vi orket. En krøllete fyr skrev et stykke som han kalte 'Syngespillet mot EEC'. Jeg ble med. Det var min debut."

Marianne Krogness (til Aftenposten, 6. mars 1993): "Da vi startet (det som skulle bli) Tramteatret, var jeg 20 år, og møtte mennesker som var like barnslige som meg selv. "

Marianne Krogness i 1977.

I starten bestod Tramteatret av 10 medlemmer: Arne Garvang, Magne Bruteig, Bente Gjærum, Billy Johansson, Liv Aakvik, Terje Nordby, Mariann Krogness, Per Kjeve, Bodil Maal, og John Nyutstumo.

I likhet med Teater Neuf, var det studentscenen Chateu Neuf som ble base for Tramteatrets aktivitet.

Marianne Krogness (til Aftenposten ,12. september 1981): "Det gikk på skjære idealismen i begynnelsen. Vi lånte penger privat, og brukte all fritiden vår til å komme i gang. Vi holdt til i trafo-stasjonen på Tøyen, og drev kontor fra telefonkiosker og plastposer. Det var slitsomt, håpløst spennende."

Per Kjeve (til NRK.no): "Det var ganske mange tusen kroner innom den plastposen. Hvis noen trengte penger til noe, stakk de hånda ned i posen og tok det de trengte."

Chateu Neuf, slik det ser ut i dag.

Noe av det første Tramteatret gjorde var å sette opp Ibsens "Hærmennene på Helgeland". En som var tilstede i salen var Anders Rogg. På den tiden jobbet han som inspisient og musiker på Riksteatret. På et senere tidspunkt ble han kalt inn til intervju for mulig å bli med i Tramteatret. 

Anders Rogg (til VG, 10. desember 1995): "Jeg hørte de trengte en musiker og kom inn til intervju. Etter intervjuet ble jeg sendt ut i hagen. Gruppa skulle ta en flertallsbeslutning. Skulle jeg få være med, eller ikke? Jeg ble værende i ni år."

Høsten 1976 og våren 1977 jobbet Tramteatret med sin første ordentlige revy. For å skaffe inntekter måtte medlemmene av Tramteatret ta seg arbeid annet sted 2-3 dager i uken, mens resten av tiden gikk med til å øve på kommende revyer og reise ut for å opptre. Arne Garvang (til Tylden.no): "Vi kjøpte buss og begynte å ha streitjobber mandag, tirsdag og onsdag; for så å dra på turné fra torsdag til søndag."

Tramteatret søkte også om offentlig støtte til driften av teatergruppen, uten suksess. Liv Aakvik (til VG, 8. november 1977): "Vi har søkt hvor det søkes kan, uten resultat."

De 11 som utgjorde Tramteatret i 1977 (fra venstre) :

Arne Garvang, Magne Bruteig, Bente Gjærum, Billy Johansson, Liv Aakvik,

Anders Rogg, Terje Nordby, Mariann Krogness, Per Kjeve, Bodil Maal, John Nyutstumo

Handlingen i revyen de jobbet med var lagt til det gamle norrøne Valhall, men preget av ulykken med oljeriggen Deep Sea Driller, 28. april 1976 der 5 mann omkom, tok historien en ny vending der den tragiske hendelsen også ble bakt inn i handlingen. Musikkrevyen fikk da også navnet "Deep Sea Thriller"

Regien var ved Sigve Bøe, mens Peter Lindbæk hadde instruksjonen.

Sigve Bøe

Fra Kirke- og undervisningsdepartementet mottok Tramteatret 20.000 kroner i manuskriptstøtte.

Det ble trykt opp et program som ble gjort tilgjengelig for de som så "Deep Sea Thriller". Her fikk publikum et innblikk i bakgrunnen for handlingen i stykket :

"Vi ville lage et stykke om olje fordi oljepolitikken er et viktig fundament for kapitaiismen i dag. Oljen har enormt mange ringvirkninger og det som skjer rundt den og med den blir mystifisert og hemmeligholdt. Etter hvert ble det en revy med et nokså omfattende innhold, hvor oljen er en del av et større hele.

Til å begynne med studerte vi, leste og diskuterte. Vi fikk avgjørende hjelp fra folk i SNMs oljegruppe i Oslo, til å finne fram stoff og lete oss vei i det. Vi har vært igjennom progressive tidsskrifter og statlige planleggingsdokumenter, hauger av stensiler og bøker av forskjellige avskygninger. Avgjørende ble allikevel den kontaken vi fikk med folk vi snakket med. Folk som har arbeidet på plattform, reportere som har intervjuet folk med tilknytning til oljepolitikken, og ikke minst at vi gikk på husbesøk i Oslo og spurte en mengde mennesker om deres synspunkter på oljepolitikken. Vi har også brukt en del stoff fra Svend Wam og Petter Vennerøds film 'Oljeeventyret', som NRK har nektet vist."

Anders Rogg som på dette tidspunktet var et ferskt medlem hadde småroller i stykket, som helikopterpilot, pianist, sanger, sufflør, i tillegg til at han kjørte lyset og ledet lysriggingen. 

Anders Rogg

Arne Garvang (til Tylden.no): "Anders Rogg kom med i gruppa. Vi syntes han var grei å ha. Han spilte roller, sang og var forestillingens pianist - og samtidig kjørte han lyset og var sufflør og inspisient."

3 dager før premieren på "Deep Sea Thriller" (25. april 1977) skjedde den dramatiske utblåsningen på Ekofisk-feltet - en hendelse som ytterligere bidro til å skape en skepsis hos Tramteatret mot den voksende oljebransjen i Norge. Noe som bl.a. kom til uttrykk i låta "Mongstadballaden".

På premieren satt Erik Pierstorff fra Dagbladet, og hans anmeldelse i avisen fikk Toralv Maurstad til å tilby Tramteatret engasjement på Chat Noir

Arne Garvang (til Dagbladet, 21. mars 2003): "Vi planla bare en eneste forestilling, men det balla litt på seg. For det første ga den fryktede teateranmelderen Erik Pierstorff oss fantastisk kritikk. Visstnok hans første positive anmeldelse på to-tre år."

Arne Garvang (til Tylden.no): "Det var to grunner til at vi havnet på Chat Noir så fort. Den ene var at stykket "Deep Sea Thriller" var bra. Den andre var at skuespiller Peter Lindbæk hadde klart å taue den fryktede kritiker Erik Pierstorff inn på Chateau Neuf for å se den ene forestillingen vi hadde planlagt å spille. Dette klarte han til tross for at Pierstorff var syk, og dessuten skulle ha reist til utlandet den kvelden. Erik P.'s anmeldelse i Dagbladet - samt jungeltrommene - fikk Toralv Maurstad til å ringe og tilby oss Chat Noir, og folk flest til å storme billettluka."

I sin anmeldelse i Dagbladet skrev Erik Pierstorff bl.a. dette: "Virkeligheten gir ironien og det groteske i utspillet en klangbunn av alvor som i alle fall for meg gjorde kvelden til en unik teateropplevelse. Og den store salen, anspent lyttende, ble snart forløst i latter. Nytt liv i norsk politisk satire."

Med årene kom Tramteatret til å gjøre mange opptredener på Chat Noir. Billettpengene ble i starten plassert i nevnte plastpose, en pose som Terje Nordby fikk ansvar for - som konstituert kasserer. 

Etter konserter på Chat Noir gikk Tramteatret gjerne ned i Rosekjelleren - via kjøkkenet - for å ta seg en øl, og prate med de andre gjestene der.

I forbindelse med premieren på "Deep Sea Thriller" ble Tramteatret omtalt (for første gang) i Aftenposten 27. april 1977, og i VG 5. mai 1977. Faktisk klarte de å skrive ordet Tramteatret riktig, noe mange har hatt problemer med i årene etter. Svært ofte har de blitt omtalt som Tramteateret, både i aviser og på mimresider.

VG omtalte Tramteatret første gang 5. mai 1977

13. mai 1977 ble "Deep Sea Thriller" anmeldt i Aftenposten. De omtalte stykket som 'Klassekamp med et smil': "Deep Sea Thriller' er et stykke om Norge i oljealderen, i musikkteatrets form. Det sier seg selv at oljestoff i dag er høyaktuelt - det ville det også vært uten Bravo-ulykken på Ekofisk-feltet. Men takket være tilfeldighetenes spill har Tramteatret hatt en utrolig flaks som gir dets forestilling en sjelden dagsaktualitet. I tillegg kommer et historisk perspektiv på norsk oljepolitikk som - selv om det er skjevt (det må være tillatt i politisk teater) - ikke er uten politisk interesse. Sigve Bøe og Peter Lindbæk har all ære av å ha sveiset et såvidt utrenet ensemble sammen til en vital gruppe som skaper en stram og sterk forestilling. Floskelen 'farlig god' ligger fristende nær å bruke."

Også Bergens Tidende valgte å skrive en anmeldelse av revyen. Og omtalte den som 'En uvanlig meningsfylt revy'.

Tramteatret og deres stykke "Deep Sea Thriller", slik de ble avbildet i Aftenposten i mai 1977.

Etter Chat Noir tok Tramteatret med seg "Deep Sea Thriller" ut på turne, slik at resten av Norge også fikk mulighet til å la seg undeholde og bli utfordret av deres politiske revy. 

Noen som ikke likte Tramteatret og deres revyer med politiske undertoner, var Politiets overvåkningstjeneste (POT). I den kalde krigens dager var deres tilknytning til ml-bevegelsen tydeligvis grunn god nok til å overvåke Tramteatrets medlemmer. Da de opptrådte i Kirkenes i Finnmark ble Magne Bruteig innkalt til politiet og kryssforhørt, da de ville finne ut hvem som 'stod bak' teatergruppa. Og da de opptrådte på Studentersamfundet i Trondheim opplevde et av gruppas kvinnelige medlemmer at notater, telefonliste og 7. sans ble borte. Mange år senere kunne forfatterne Trond Bergh og Knut Einar Eriksen avsløre at det var POT som hadde snusket til seg de personlige eiendelene.

På samme tid opplevde ekteparet Marianne Krogness og Arne Garvang at telefonen deres ble avlyttet. Marianne Krogness og Arne Garvang (til Dagbladet, 13. juni 1998): "Vi vet at vi ble telefonavlyttet, men at POT gikk så langt som til å skaffe seg private notater, hadde vi ingen anelse om."

Liv Aakvik: "Jeg blir litt vantro og veldig hypp på å se mappa mi. Den må være stappfull av trivialiteter. Tramteatret hadde forbindelser til ml-bevegelsen og harsellerte med det politisk etablerte miljøet - ikke minst Arbeiderpartiet. Det var sikkert nok."

Frykten for kommunismen som rådde i Norge i Den kalde krigens dager gikk utover Tramteatret.

Inspirert av suksessen med revyen ble "Deep Sea Thriller" også gjort tilgjengelig som LP-plate, 19. oktober 1977, der mange av låtene fra revyen ble presentert. Som Tramteatrets første plateutgivelse.

Plata bestod av 14 låter, der de fleste av dem var politiske spark til norske ("Vi skal storme inn", "Du har greie på det", "Ingenting") og internasjonale politikere ("Da Nang"). Og kritisk omtale av hendelser i tiden, slik som Bravo-utblåsningen på oljeplattformen Ekofisk-B samme år (som også prydet platecoveret).

Selv om Tramteatret var venstreradikale var de også kritisk til Sovjetunionen, gjennom låter som "Slapp a litt Ivanovitsj" og "Der trør Sovjet til" (om innblanding i bl.a. Mosambik).

Det flotte coveret på plata var malt av Billy Johansson, som i tillegg til å spille bassgitar også var en dyktig kunstner. Johanssons maleri kom til å pryde de fleste av Tramteatrets platecover i årene som fulgte, slik som "Back to the 80's", "Pelle Parafins Bøljeband", og "Det går alltid et korstog".

Johansson som var fra Nordstrand i Oslo hadde forsøkt seg som pykologistudent og trailersjåfør før han ble med i Tramteatret.

"Deep Sea Thriller - og enda mer" ble Tramteatrets første utgivelse, i oktober 1977.

Aftenposten hadde en artikkel om utgivelsen av "Deep Sea Thriller - og enda mer", 24. november 1977, med positiv omtale av plata :"Deep Sea Thriller - og enda mer' inneholder de mest slagkraftige sangene fra teaterforestillingen, pluss noen andre, som f.eks. en utgave av den italienske arbeidersangen 'Bella Ciao-d'. Musikken i teaterstykket er en integrert del av handlingen, og er laget derefter. Dette er funksjonell teatermusikk, og som sådan er den god."

Andre låter som ble framhevet var "Norsk borgeropera", "Du har greie på det" og "Ingenting". "Huskatteblues" fikk oppmerksomhet i NRK radio, da den var utfordrer i det populære programmet "Norsktoppen", 2. desember 1977.

Til sammen solgte albumet "Deep Sea Thriller - og enda mer" 5000 eksemplarer.

Plata ble gitt ut på det norske plateselskapet MAI - et selskap som hadde som uttalt politikk at utgivelsene deres skulle bidra til å fremme radikale og revolusjonære standpunkt. I tillegg til Tramteatret ga selskapet ut plater med Vømmøl Spellemannslag, Kjøtt og Stavangerensemblet.

Fram til november 1977 hadde hele 13.000 mennesker fra hele landet sett Tramteatrets 'olje-kabaret' (som den ble kalt), noe ensemblet var godt fornøyd med. Bl.a. opptrådte de på Skeppsholmfestivalen (Stockholm), og teaterfestivalen i Skien (21. august).

Liv Aakvik (til VG, 8. november 1977): "Vi kan ikke klage på responsen. Det er et viktig og omfattende tema vi tar for oss, nemlig norsk oljepolitikk, og vi har satset bevisst på en humørfylt og ironisk presentasjonsform for å nå flest mulig. Det betyr mye for oss å nå utover den gruppen som står på samme politisk plattform som oss, og det har vi langt på vei lyktes med."

VG som omtalte revyen som 'Årets teaterutblåsing', 8. november 1977.

Odvar, Reiulf, Tor og de andre karakterene i "Deep Sea Thriller"

Lørdag 8. april 1978 ble utdrag fra revyen "Deep Sea Thriller" vist i TV programmet "Etter Dagsrevyen" på NRK TV.

I mai 1978 var Tramteatret klar med en ny musikkrevy, kalt "Hvem er redd for frøken Lunde?". Øvingene til revyen gjorde de i et litt slitent lagerlokale som de leide i Kolstadgata, på Tøyen. Tramteatret (til VG, 2. mars 1979): "Slik lokalene er nå, kan vi ikke trene noe særlig her, men med en del forandringer vil dette kunne bli et fint tilholdssted mellom turneer."

I løpet av de neste 3 årene ble disse lokalene pusset opp slik at de ble mer egnet til å huse en teatergruppe. Bl.a. ble 5 containere med 'skrap og skrot' fylt opp og kjørt bort.

(Et senere bilde av) Henning Westeng, Anders Rogg og Anne Nyutstumo i Tramteatrets lokaler på Tøyen.

Liv Aakvik og Marianne Krogness (til Aftenposten, 12. september 1981): "At vi har fått være i en bygård på Tøyen skyldes at vi har det svart på hvitt at vi har vært en berikelse for miljøet."

Fra øvingene Tramteatret gjorde på Tøyen, i forkant av stykket "Hvem er redd for frøken Lunde?".

Teamet for "Hvem er redd for frøken Lunde?" var yrkesforbud som ble praktisert i Norge på den tiden, mot mennesker med et annet politisk ståsted enn det som var regnet som akseptabelt. Denne Frøken Lunde jobbet på et bakeri, og ble sagt opp fordi hun var for aktiv på arbeidsplassen. 

I revyen hadde de også funnet plass til klovner, og eventyrskikkelser som Askeladden, Snøhvit og dvergene.

Tramteatret skrev manuset til revyen selv. Til regien fikk de hjelp fra Anita Rummelhoff (Det Norske teatret) og Knut Walle (Nationaltheatret).

Urpremieren fant sted på ABC teatret, 1. mai 1978. Senere ble forestillingen også vist på Chat Noir.

Tramteatret (til Aftenposten, 29. april 1978): "Jovisst er vi nervøse før premieren på det nye stykket vårt. Det er faktisk mer nerver med i spillet enn ved oppsetningen av 'Deep Sea Thriller'. Da var vi nye og hadde ingenting å tape, mens vi nå har alt å forsvare. Vi har flere gjennomgangsfigurer og mer sammenhengende handling denne gangen. Humoren ser vi på som svært viktig, så vi har hatt det moro under prøvene."

I forbindelse med "Hvem er redd for frøken Lunde?" ble det utformet et hefte på 22 sider der Tramteatret forklarte om bakgrunnen for stykket : 

"Opptakten til 'Hvem er redd for frøken Lunde' var intervjuer med folk som var usaklig oppsagt eller som hadde tatt del i kamper mot usaklige oppsigelser på arbeidsplassen. I dag blir usaklige oppsigelser forsøkt gjort 'saklige' med de merkeligste begrunnelser. Folk som søker jobb blir kryssforhørt om politisk bakgrunn. Et nett av svartelister sprer seg i arbeidslivet. Dette skjer lydløst. Vi vil lage ståhei om dette emnet. Så mye vi kan overhodet makte.

Gjennom pressen er det de siste to årene offentliggjort flere interne notater både fra NAF og DNA som viser at kampen mot faglige aktive opposisjonelle arbeidere er organisert."

Programmet som ble laget i forbindelse med revyen "Hvem er redd for frøken Lunde?"

De som deltok i stykket var Anders Rogg, Anne Nyutstumo, Helge Winther-Larsen, Arne Garvang, Billy Johansson, John Nyutstumo, Kine Hellebust, Liv Aakvik, Magne Bruteig, Marianne Krogness og Terje Nordby.

Fra forestillingen "Hvem er redd for frøken Lunde?"

Kine Hellebust som hadde rollene som dverg, Arbeidsleder Henriette Iversen, klovn, og gammel venninne, var nytt medlem av Tramteatret. Dvs. i første omgang ble hun ansatt på et halvt års vikariat. Og i starten ble hun satt til å vaske øvingslokalet og ta telefoner. Tramteatret fikk hennes navn oppgitt av en felles bekjent ved Hålogaland teater da de var på utkikk etter et nytt medlem.

Kine som opprinnelig var fra Harstad hadde fram til dette vært medlem av visegruppen Håløyglaget (i Oslo) og jobbet ved Hålogaland Teater (Tromsø) i 4 år før hun kom tilbake til Oslo. Her søkte hun Teaterskolen 4 ganger uten å komme inn. Hun hadde også vært med og startet Nordnorsk Viseforum. Som fast medlem av Tramteatret ble hun medeier og skuespiller.

Kine Hellebust som egentlig heter Anne Katrine ble kalt 'gummiansiktet' da hun ble med i Tramteatret.

Det gikk over et år før de andre oppdaget at den morsomme jenta også kunne synge. Aftenposten (26. oktober 1985): "Hvorfor tok det innpå et år før noen i Tramteatret oppdaget at du kan synge?"

Kine Hellebust: "Jeg er grunnleggende sjenert." 

Arne Garvang (til Tylden.no): "Det gikk vel et års tid før vi andre oppdaget hvor vanvittig bra hun sang og hvor morsom hun var."

På samme tid valgte Bente Gjærum og Bodil Maal å forlate Tramteatret.

Kine Hellebust ble med årene et markant medlem av Tramteatret.

Også Helge Winther-Larsen og Anne Nyutstumo kom inn som nye medlemmer av Tramteatret i 1978.

3. mai 1978 ble revyen "Hvem er redd for frøken Lunde?" anmeldt i Aftenposten. Og mens de hadde vært svært positiv til "Deep Sea Thriller" fra året før, var de mer skeptisk denne gangen, selv om de fortsatt lot seg sjarmere av gruppas humor.

Aftenposten: "Man skal ikke ha lest mye i 'Klassekampen' før man lærer seg klisjeene om tåpelige disponenter, fagforeningsforrædere, klassedomstoler, rå politifolk, og de skjulte nazister i norsk næringsliv. Tramteatret presenterer dem alle sammen."

Tramteatrets fortolkning av "Sparkologien".

24. august 1978 dro Tramteatret ut på en tre-ukers turne til Nord-Norge. For anledningen hadde de gått til innkjøp av en grønn bandbuss - anno 1965. Bussen fikk navnet Budt, slik at de kunne parkere også der det stod 'Parkering for-budt'.

 I løpet av de tre ukene tilbakela de 600 mil, og gjorde 17 forestillinger. Sjåfør i bussen var John Nyutstumo. Han var også god å ha når de andre bak i bussen stod fast i kryssordløsing - en fritidssyssel som de gjerne fylte tiden med når de var ute og kjørte.

Den første konserten på Nord-Norge turneen ble holdt på Setermoen i Indre Troms, til glede for soldatene på Skjold og Hegeli.

På programmet stod overraskende nok den forrige revyen, "Deep Sea Thriller". Men etter at turneen i de tre nordligste fylkene ble avsluttet i Mosjøen 20 september, ryddet de plass til "Hvem er redd for frøken Lunde?", som de framførte i Trondheim, Bergen, Møre og Romsdal, Kristiansand, og Østfold. 2., 3., og 7. oktober opptrådte de på Studentersamfundet i Trondheim.

Mange år senere omtalte Arne Garvang denne første tiden da de var ute og opptrådte (til VG, 10. desember 1995): "Vi spilte for døra og bodde hjemme hos folk. Skrekken min var at jeg ikke skulle huske alle menneskene jeg overnattet hos sånn neste gang vi turnerte i byen."

Tramteatret og deres bandbuss Budt. Fra venstre, foran: Per Kjeve, Liv Aakvik,

Terje Nordby, Magne Bruteig. Bak: Bodil Maal, Marianne Krogness og John Nyutstumo

11. mai 1978 ble deler av låtmaterialet fra "Hvem er redd for frøken Lunde?" gjort tilgjengelig for platekjøperne, da Tramteatret ga ut albumet "Tramfart" på plateselskapet MAI. Plata ble spilt inn i ROC studio i København i august 1978 - i mangel av ledig platestudio i Oslo. Tekstene på plata var for det meste skrevet av Terje Nordby, mens Arne Garvang skrev de fleste melodiene - en arbeidsform som Tramteatret også kom til å følge på de neste revyene og platene de spilte inn.

Arne Garvang (til Det Nye, 9. februar 1982): "I nitti prosent av tilfellene tar jeg utgangspunkt i en tekst Terje har skrevet. Det hender Terje bare setter seg ned og skriver en tekst etter en idé han har fått på egen hånd. Men som regel har teksten kommet til etter at vi har hatt grundige diskusjoner i gruppa.

Terje Nordby (til Det Nye, 9. februar 1982): "En slags hovedregel gjelder her som i all annen form for å skrive dramatisk. Nemlig at du må finne en rekke omveier og krumspring for å få sagt indirekte det du har på hjertet."

Arne Garvang skrev det meste av Tramteatrets musikk mens Terje Nordby skrev låttekstene.

Tramteatret stod selv bak produksjonen. Som gjestemusiker hadde de fått med seg saksofonisten Knut Riisnæs.

Albumet "Tramfart" fra mai 1978.

Selv om plata ikke solgte så bra, fikk den hyggelig omtale i landets aviser, bl.a. i Aftenposten. De mente at Tramteatret hadde laget en plate som stod godt på egne ben - uavhenig av teaterstykket, og som med sitt rockete, elektriske preg, var mer umiddelbar i formen. Bl.a. likte Tor Marcussen i avisen deres tolkning av Tom Robinson Bands "Power in the Darkness" - på norsk kalt "Krefter skjult i mørket". Han mente også at de på låta "Dobbelt Kurt" viste gode rocketakter.

Aftenposten anmeldte "Tramfart" 20. desember 1978.

23. desember 1978 var tittellåta "Tramfart" oppe på en 9. plass på Norsktoppen.

7. september 1978 hadde NRK TVs ungdomsprogrammet Flimra en dokumentar der de presenterte de frie teatergruppene, i tillegg til at det ble lagt opp til en diskusjon rundt teaterformen. Tramteatret ble presentert her, i tillegg til Fri ballett fra Bergen, Musidra fra Oslo, og Teater 4D fra Fredrikstad. Dårlig økonomi var en fellesnevner for teatergruppene, noe som ble diskutert i programmet.

I oktober 1978 var Tramteatret tilbake i Oslo med oppsetningen av "Hvem er redd for frøken Lunde?" Siden sist de var i hovedstaden var innholdet endret betraktelig, slik at den nesten framstod som et helt ny revy. 

Tramteatret (til VG, 2. mars 1979): "Vi har laget i stand en nesten helt ny versjon. Dette skyldes til dels den blandede kritikk vi fikk. Nå har vi klipt sammen de beste scenene, så hele 50% er nytt. Nypremiére på stykket hadde vi i Trondheim. Det er denne forestillingen vi nå vil vise for publikum i Oslo."

Arne Garvang (til Aftenposten, 18. oktober 1978): "Vi har tatt konsekvensen av publikums innvendinger, og vi har rettet opp de scener vi selv ikke var fornøyd med."

Etter flere opptredener på Chateau Neuf fortsatte Tramteatret turneen i Østfold byene og på Vestlandet.

I 1978 fikk Garvang muligheten til å komponere musikk for andre enn Tramteatret, da han ble spurt om skrive filmmusikken til Lasse Glomms film "Det andre skiftet", der handlingen var lagt til Jernverket i Mo i Rana.

I 1978 var Tramteatrets også ute med sin første singel, kalt "Stem på meg". Verken tittellåta eller B-siden "Oj, vad det viftar" var å finne på noen av Tramteatrets albumutgivelser fra den tiden.

Høsten 1978 valgte medlemmene av Tramteatret å gå fra å være amatørskuespillere til å bli profesjonelle, slik at de større grad kunne konsentrere seg om teatervirksomheten. Liv Aakvik (til VG, 20. juni 1978): "Det skal bli spennende å se om vi kan klare å få endene til å møtes. Det ble for hardt i lengden å arbeide tre dager i uken, for så å reise på turne i helgene."

Tidlig i 1978 mottok Tramteatret 15.000 kroner fra Kulturrådet, noe de ikke var fornøyd med, ettersom de i utgangspunktet søkte om 880.000 kroner. Senere fikk de innvilget støtte fra Nordiska Teaterkomiteen og Oslo kommune.

Arne Garvang: "Mens etablerte teatre får statlige midler til driften og billettprisene, får ikke vi et rødt øre. Det betyr at vi må ta høyere billettpriser enn det vi egentlig hadde ønsket."

18. august 1978 deltok Tramteatret på en solidaritetskonsert for Tsjekkoslovakia på Chateau Neuf. Andre artister som opptrådte her var Krobøl, Lars Klevestrand, Lillebjørn Nilsen, Steinar Ofsdal og Vårsøg.

I mars 1979 var Tramteatret ute med en produksjon kalt "Parodi Grand Prix", med musikk skrevet for Palestina Grand Prix som ble avholdt i Oslo 31. mars. Bl.a. sang Marianne Krogness "Begin åh Begin" (opprinnelig "Begin the Beguine": Cole Porter), som var myntet på Israels statsminister på den tiden, Menachem Begin. I samme program ble Italias representant i finalen bært av scenen, 'til store protester'. Palestina Grand Prix var en protest mot at Melodi Grand Prix finalen ble arrangert i Israel i 1978, i et område som man mente at Israel hadde okkupert. Andre artister som deltok her var Vårsøg og Hege Tunaal. Et palestinsk danseensemble på 35 personer deltok også på arrangementet.

Opptak av Tramteatrets framføring av "Begin åh Begin" ble vist i Eivind Solås' TV program "Musikknytt".

Oppslag i Aftenposten 11. mai 1979.

18. mars deltok Tramteatret på en skuespillermønstring på Chateau Neuf, der inntektene fra forestillingen gikk til streikekassen til skuespillere som var i streik på den tiden. Også Else Michelet, Rolf Just Nilsen, Totto Osvold, Bjørn 'Stutum' Sand og Jan Garbarek deltok på arrangementet.

21. april Tramteatret på nok et veldedighetskonsert på Chateau Neuf, denne gang til støtte for organisasjonen 'Enhet mot rasisme'.

11. mai 1979 hadde kortfilmen "Bravo! Bravo!" premiere. I likhet med Tramteatrets teaterstykke "Deep Sea Thriller" var filmen ment som et kritisk blikk på norsk oljebransje, i kjølvannet av Ekofisk-utblåsningen i april 1977. Tramteatret laget musikken til kortfilmen, i samarbeid med Sigve Bøe. Bl.a. "Champagnegaloppen".

I juni 1979 opptrådte Tramteatret på Kvinnekulturfestivalen på Kalvøya, utenfor Oslo. Her framførte de bl.a. "Begin åh Begin". Andre artister som opptrådte var Julie Felix, Verdensorkesteret, og Savage Rose.

Tramteatret fikk muligheten til å opptre foran hele 7000 mennesker på Kvinnekulturfestivalen.

Høsten 1979 var Tramteatret klar med sin tredje revy, kalt "Back to the 80's - eller hvordan jeg lærte å like min framtid". Deler av musikken i stykket var hentet fra "Parodi Grand Prix". Ifølge Tramteatret var det snakk om en anti-nostalgisk musikkrevy - et oppgjør med mimring og absurditeter. 

Revyen var skrevet av Terje Nordby - som den første Tramteatret revyen der han hadde hovedansvaret som forfatter. Dette skulle bli en arbeidsform som Tramteatret kom til å følge i årene etter, både når det gjaldt revyer, sangtekster og manus til TV-serier. Sammen med de andre i teatergruppen fant Nordby ut at hans talent først og fremst lå 'off-stage' og ikke 'on-stage'.

Helge Winther-Larsen hadde regien i stykket.

            

Terje Nordby og Helge Winther-Larsen

VG (15. mars 1980): "Back To The 80's tar bl.a. opp energipolitikk, nostalgiske lengsler, underholdningsindustri og verdens undergang. De som har sett Tramteatret i sving, vet at det ikke skjer med tungsinnet moralisme , men med fart og driv og smittende humør."

Aftenposten (10. desember 1979): "Back to the 80s' er bygget opp av episoder som dekker ulike temaer: "Oppgjør med fortiden, diskriminering og rasisme, en parodi på Grand Prix, Alta-utbygging, kjernekraft. 'Back to the 80s' er en svært interessant forestilling - ikke så mye i det som blir sagt, som i det tidsoppgjør den er et uttrykk for. Den undertone man kan fornemme, er kampen mot resignasjonen, kampen for å bevare troen på at det tross alt nytter."

Selv skrev Tramteatret dette om stykket: "Det skrives og sies mye om framtida. Science fiction-forfattere spår oss ofte ille. En teknisk verden hvor følelsene er forflatede og maktsjuken herjer og alle går rundt og trykker på knapper og menn fra rommet kommer i grønne horder. I statsbyråkratiet spår man oss enda verre. Ifølge prognoser kommer utviklingen til å gå sin gang helt til år totusen, minst. Inflasjonen øker, arbeidreisene blir lengre, selvmordene flere, byene større og olja får mer og mer å si. Og som om ikke dette skulle være nok, blir bildet av framtida saftig krydret av meninger fra alle slags forskjellige religiøse og politiske hold. Meninger om at verdens ende er nær, den globale ødeleggelse forestår nå, verdenskrigen kommer, fascismen er raskt på vei, for ikke å snakke om datamaskinene. Den menneskelige kvalitet forfaller og mennesket blir redusert til sitt eget personnummer. Vi blir gradvis forgiftet av radioaktivitet og forurenses ihjel. For ikke å snakke om cola og potetgull."

Marianne Krogness blir instruert av Sigve Bøe.

Premieren på "Back to the 80s - eller hvordan jeg lærte å like min framtid" fant sted i Bergen, 26. september 1979. 30. oktober gjorde de sin første framføring i Oslo, på Stovner Amfi. Deretter fulgte 4 opptredener på Chateau Neuf. 

Da året 1979, og 70-tallet skulle oppsummeres på NRK radio 30. desember, var det Tramteatret som fikk æren å av gjøre det. Gjennom sitt eget radioprogram kalt 'Radioaktiv revy'. Magne Bruteig (til Aftenposten i 1979): "I løpet av en halvtimes radiorevy skal vi ikke bare se tilbake på året og tiåret, men også ta et skarpt overblikk over tiden fra skapelsen til i dag."

For radiolytterne var 'Radioaktiv revy' allerede kjent, ettersom Tramteatret siden sommeren 1979 hadde vært fast innslag i Reiseradioens lørdagsekstra, der de i løpet av 10 minutt tok for seg aktuelle saker som hadde vært oppe i nyhetsbildet i løpet av uken som var gått.

John Nyutstumo (til Aftenposten, 28. desember 1979): "Det var radioserien som reddet oss økonomisk i sommer. En fri gruppe er helt avhengig av publikumssuksess for å overleve, og sommeren er ikke akkuratid tiden for revyer."

Tramteatret avbildet i Aftenposten i forbindelse med nyttårsutgaven av 'Radioaktiv revy'

Billy Johansson (til Aftenposten, 28. desember 1979): "Det er en fin erfaring å forsøke seg med forskjellige uttrykksmåter. For å unngå å stivne i en form hadde det ideelle vært en slags vekslebruk mellom de forskjellige mediene, hvis vi lærer å beherske dem noenlunde. Vi må tenke på en annen måte når vi lager radioprogrammer. For scenen tenker vi visuelt, mens vi konsentrerer oss om lydvirkninger i radio."

I januar 1980 var Tramteatret i Helsinki i Finland, der de representerte Norge med "Back to the 80's" på Den Nordiska Teaterkomitèens seminar for frie teatergrupper i Norden. Den fryktede finske anmelderen Jukka Kajava var meget begeistret for det nordmennene hadde å vise fram.

Kine Hellebust (til Det Nye, 14. desember 1982): "Ingen av de andre skuespillerne (som de møtte i Finland) likte oss. Men spørs om de ble lange i maska dagen derpå da vi var den eneste teatergruppa som fikk ros av Finlands strengeste kritiker."

Etter Finland fulgte opptredener i Trondheim (15. - 19. januar), Kristiansand, Stavanger, Haugesund, og Bergen. Turneen ble avsluttet på Sandvika kino, 3. oktober 1980. Fram til mars 1980 hadde hele 15.000 nordmenn sett teateroppsteningen av  "Back to the 80's".

Per Kjeve (til Aftenposten, 7. november 1980): "Stykket gikk for fulle hus på Chateau Neuf ifjor, og ble tatt opp igjen i vår med like stor suksess. Dessuten har det vært på turné over hele landet, med 55 fulle hus og hele tiden med finfin publikumskontakt."

I februar 1980 tilbrakte Tramteatret tid i studio, for å spille inn musikken fra "Back to the 80's" på plate. Og allerede i mars var den ferdig innspilt.

"Jodeledili"

"Back to the 80's" var det mest gjennomførte albumet Tramteatret hadde gitt ut til da. Mye av æren for det skal produsent Ola Johansen ha. På det tidspunktet hadde han lang erfaring som produsent etter å ha jobbet med "Frem fra glemselen" serien - gitt ut på Talent produksjon a/s. Johansen hadde også produsert Unit Five og Kai Eide

Arne Garvang (til Tylden.no): "Vi dro opp til Arve Sigvaldsens plateselskap 'Talent' med stoff til to produksjoner i kofferten, "Pelle Parafins Bøljeband" og "Back to the 80's". Der fikk vi gratis cola, fikk spille biljard, og traff produsent Ola Johansen. Av humørsprederen Ola har vi lært det aller meste vi kan om plateproduksjon - inkludert mye om arrangering, psykologi, rytme, lytting og sang."

"Back to the 80's" ble også gitt ut på Talent produksjon a/s, i motsetning til de foregående platene som var gitt ut på MAI. 

     

Talent var i 1980 ledet av Arve Sigvaldsen

Albumet inneholdt mange av Tramteatrets mest populære låter, slik som "Å livet svinger", "Back To The 80's", "Bomber og brylkrem", og "Slåss mot rasismen". Kine Hellebust som fram til dette hadde levd en litt anonym tilværelse som medlem av Tramteatret fikk gleden av å synge tittellåta "Back To The 80's". Men etter at Arne Garvang hadde hørt henne prøvesynge låta skjønte han at Kine var den rette. Arne Garvang: "Jeg bare.. hallo!! Kine! Den skal du synge."

Kine Hellebust framfører "Back To The 80's"

Dessverre nådde ikke "Back to the 80's" opp på VGs albumliste, og det ble heller ikke gitt ut noen singler fra albumet. Likefullt opplevde Tramteatret stor suksess på Norsktoppen, der både "Å livet svinger" (5 uker), "Back To The 80's" (4 uker) og "Bomber og brylkrem" (1 uke)  gikk til topps.

Tramteatrets album "Back To The 80's" fra 1980.

Det var ikke bare ungdommen og venstreradikale som fant glede i Tramteatrets musikk - den nådde ut til folk i alle aldre. Også den kjente forfatteren Agnar Mykle, som en dag ringte til Arne Garvang for å få notene til en av revyvisene deres. Arne Garvang (til Aftenposten, 25. juni 2001): "Det var vel rundt den tiden han ikke hadde pratet med andre enn legen sin på 20 år."

I 1980 var Tramteatret å se i ungdomsprogrammet 'Halvsju' på NRK TV med serien "Serum Serum". Foranledningen til at NRK fattet interesse for teatergjengen var engasjement de hadde hos NRK radio, sommeren og høsten 1979.

Marianne Krogness: "Etter at vi fikk faste innslag i Reiseradioen i sommer, har vi hatt et svært godt forhold til Rolf Kirkvaag og Underholdningsavdelingen i radio. Vi fikk et års kontrakt med 'Radioaktiv revy', og dermed ble TV oppmerksomme på oss. Og gjennom TV har vi virkelig nådd ut til folk. Jeg tror mye av årsaken til NRKs 'forkjærlighet' for oss kommer av at vi på en måte er en slags pakkeløsning. Vi gjør alt, fra å skrive stoffet og musikken selv, til å fremføre dialoger, sanger og musikk."

Per Kjeve (til Aftenposten, 21. mars 2001): "Vi hadde spilt debutforestillingen vår, 'Deep Sea Thriller' over 100 ganger og var litt lei. Vi fikk kontakt med Nitimen i NRK (radio), og traff tilfeldigvis Barne-TV sjef Kalle Fürst i NRK kantinen. Han oppfordret oss til å lage TV-serie."

Kalle Fürst i NRK ble en viktig støttespiller for Tramteatret på 80-tallet,

som døråpner og produsent av teatrets fire TV-serier.

Også et møte mellom Tramteatret og Dag Åkeson MoeClub 7 var av betydning for at de fikk muligheten til å lage TV-serie på NRK. Arne Garvang (til Tylden.no): "Han lurte på om vi ikke ville lage en TV-serie for ungdom."

Terje Nordby gikk deretter igang med å skrive en historie som de kunne bruke i TV-serien, med hjelp fra de andre i gruppa. Utgangspunktet for ideen om Pelle Parafins bøljeband var karikaturer Nordby laget av medlemmene i Tramteatret.

Et av høydepunktene i revyen "Back to the 80's - eller hvordan jeg lærte å like min framtid" var en ellevil parodi på et Stortingsmøte. Ufrivllig hadde nemlig representantene fått i seg et sannhetsserum, noe som fikk de utroligste følger. Ideen med sannhetsserumet ble tatt fram da de skule skrive manus til TV-serien.

Helge Winther-Larsen (til Aftenposten, 22. februar 1980): "Vi har stjålet vår egen ide derfra til "Halvsju-serien."

Opptakene utendørs ble gjort på Torshov, Karl Johans gate, ved Slottet, og ved Stortinget. Mens noen av innescenene ble filmet i Oslo militære samfunn.

"Serum Serum" ble en stor suksess på NRK, som et av de mest populære ungdomsprogrammene NRK hadde på 80-tallet. Noe som førte til oppslag i de store norske avisene, bl.a. VG. 

VG: "Hvorfor tror du 'Serum, serum' slo så godt an?

Terje Nordby: "Først og fremst var dette noe nytt - og norsk. Dessuten spiller Arne Garvangs rockemusikk en viktig rolle i våre oppsetninger. Dette i tillegg til humor, spenning og et miljø ungene kjenner, tror jeg var nøkkelen til suksessen."

Oppslag i Aftenposten 22. februar 1980

Serien var bygd opp rundt Pelle Parafins Bøljeband - bandet som er 'like bra som strikk'. Med de selvhøytidelige musikerne Pelle Parafin og Leon Latex som ikke ønsker å ha med jenter i bandet. Noe Sandra Salamander, Frida Frosk og Ragna Rekkverk syntes var blodig urettferdig. 

De morsomme kallenavnene på medlemmene av bandet var inspirert av pønktiden, der slike navn var vanlig. Arne Garvang (til Aftenposten, 25. juni 2001): "I pønkmiljøet var det på moten med dumme klengenavn, og vi fant ut at vi ville drive litt ap med det."

Etter å ha mast lenge nok fikk Frida Frosk og

Ragna Rekkverk lov til å bli med i Pelle Parafins Bøljeband

Plottet i "Serum serum" er et serum som Frida Frosk, Ragna Rekkverk og Sandra Salamander finner opp - ved et uhell - som får folk til å snakke sant. Dette serumet kom stadig vekk på avveie, noe som skapte komplikasjoner. Dette ble også uttrykt i tittellåta fra serien: "Serum, serum, serum, serum, stoffet som stadig forsvant. Folk blir så rare i trynet sitt, når de må snakke sant. Serum Serum sannhetsserum finner sin egen veg. Hvem hadde det sist og hvor er det nå ? Se etter hjemme hos deg."

De sentrale skikkelsene i TV-serien var disse : 

Pelle Parafin (Arne Garvang): Sjefen i bandet. Har en lei tendens til å avbryte Bøljebandet under øving for å kritisere Leon Latex' tekster. Bl.a. mente Pelle at tekstlinja 'nesten like god som strikk' virket oppkonstruert. Hvorpå Leon svarte: 'oppkonstruert kan du værra sjæl'.

Pelle har sterke innsigelser mot at jentene skal få være med. Hans kongstanke er 'jenter kan'ke synge, de kan'ke disskutuere'. Han huskes også for sin angst mot å være ute i dagslys.

Pelle Parafin

Billy Betong (Billy Johansson): 'På bass har vi Billy Betong, og snart skal vi få suksess'. Den kjekkeste av guttene. Han synes ikke det er så ille med jenter i bandet.

Billy Betong

Guttorm Grevling (Thorsten Dulsrud): 'På trommer slår Guttorm Grevling med stødig og god rytmikk'. Han er en usedvanlig stillfarende person. Han har kun to replikker i løpet av hele serien, hvorav den ene er 'Jeg har et marsvin jeg'.

Guttorm Grevling

Leon Latex (Anders Rogg): 'På piano er Leon Latex, han er liten, men god for det'. Bandets tekstforfatter. Insisterer på å gå i syltynn regnfrakk til tross for bitende kulde - 'Jeg er jo kunstner'.

Leon Latex

Sandra Salamander (Marianne Krogness): Tøff på utsiden, men kommer med visse innrømmelser etter en dusj med sannhetsserum. Endte opp som gitarist i Pelle Parafins Bøljeband.

Sandra Salamander

Frida Frosk (Liv Aakvik): Innehaver av svarteboka med oppskriften på serumet. Forelsker seg etter hvert i Pelle, og har store problemer med vanskelige ord - 'Labotarorium' og Dette må vi grøfte' er gjengangere. Hisser seg voldsomt opp når hun diskuterer. Fikk tilslutt muligheten til å bli med i Bøljebandet - som kordame.

Frida Frosk

Ragna Rekkverk (Anne Nyutstumo): 'Folk ifra landet er ålreit, og spessielt Ragna' heter det i en Bøljelåt. Ragna er fortelleren i Serum-serien. Hun er hemmelig forelsket i Leon Latex. Hun er ikke så dum som hun høres ut til, og gjør lynkarriere i Hans Majestet Kongens Garde. Hun blir også kordame i Bøljebandet.

Ragna Rekkverk

Engelsklæreren (Magne Bruteig): Omtalte Ragna, Sandra og Frida som 'snøsokkene' - uvisst av hvilken grunn. Han fortalte også elevene at 'Overlæreren er en bæsj' etter å ha fått i seg sannhetsserumet, noe de syntes var kjempemorsomt.

Skurken Randi (Kine Hellebust): Stjernereplikken er 'iddiot', som spyttes ut i retning av Ronny hele 9 ganger i løpet av serien. Hun huskes også for kommentaren 'Du sku'kke vært tjuv, du sku'vært kålrot'. Randi er 'Hjernen' i forbryterduoen. Hun drømmer om å loppe grønnsakshandleren for ferske gullrøtter.

Randi

Skurken Ronny (John Nyutstumo): Randis slave og kompanjong. Ikke spesielt oppvakt, men fryktelig glad i gjøken og gjøkuret sitt. Kjennes igjen på skinnluen med hull til ørene, og de hvite seilerstøvlene.

Ronny

Også de andre medlemmene av Tramteatret deltok som skuespillere i serien - med unntak av Terje Nordby. Noe som paradoksalt førte til at mannen bak serien ble den som TV-seerne hadde minst kjennskap til.

Thorsten Dulsrud var nytt medlem av Tramteatret. Han var fra Sander i Sør-Odal og hadde fram til dette deltatt på mange plateinnspillinger. I 1976 ga han ut plata "Trå tell", med Strengegjengen fra Kongsvinger. Samme år ga han ut albumet "Black and white" som medlem av progrockbandet Vanessa. I 1978 spilte han i rockebandet Sgt. Salt. Og i 1981 deltok han på albumet "Tomme bord" med Arild Nyquist og Terje Wiik.

Strengegjengen ga ut platene sine på MAI - det samme plateselskapet som Tramteatret ga ut sine første plater. Noe som kan ha bidratt til at de stiftet bekjentskap med Dulsrud.  Dulsrud deltok i TV-serien under kallenavnet Guttorm Grevling. Før han ble med hadde Carsten Loly spilt trommer på Tramteatrets plater. Også han hadde Guttorm Grevling som kallenavn. Og da han sluttet ble det fattet et vedtak om at alle framtidige trommeslagere i Tramteatret skulle hete Guttorm Grevling. Arne Garvang (til VG, i 1998): "Vi fattet et flertallsvedtak om at trommeslagerne i Bøljebandet skulle hete Guttorm Grevling. Alle sammen."

Da Dulsrud senere ble erstattet med Henning Westeng fikk også han navnet Guttorm Grevling.

Guttorm Grevling, alias Thorsten Dulsrud.

Tittellåta fra TV-serien gikk til topps på Norsktoppen, i april og mai 1980, noe som ble omtalt i Aftenposten. "Serum Serum" ble også gitt ut som dobbel-singel sammen med "(Her kommer) Pelle Parafins Bøljeband".

       

"Serum, Serum" lå nr 1 på Norsktoppen, både i april og mai 1980.

I tillegg til TV-serien fortsatte Tramteatret med å lage radiounderholdning på NRK, med eget program en gang i måneden.

1. mai 1980 deltok Tramteatret på et 1. mai arrangement i Chateau Neuf, som ble arrangert av AKP(ml). Også Sverre Kjeldsberg og Mattis Hætta var invitert til å oppte..

30. august opptrådte Tramteatret på Momarkedet i Østfold, i et underholdningsshow som ogå ble sendt på NRK TV. Samme sommer gjorde Tramteatret flere opptredener rundt om i Norge som Pelle Parafins Bøljeband, i noe de kalte Pelle Parafins Bøljeshow.

I oktober 1980 opptrådte Tramteatret på Studenter-Uka i Oslo, i danselokalet i kjelleren på Chateau Neuf. Andre artister som opptrådte her (mellom 25. oktober og 1. november) var britiske Bad Manners, The Cut, Front Page, Åge Aleksandersen, og Chipahua.

8. november 1980 ble det laget en TV-versjon av revyen "Back To The 80's" som ble sendt på NRK. Opptakene var gjort på Hamar. Trond Kirkvaag: "Vi vil gjerne presentere både Tramteatret og forestillingen for seerne. Teatret fortjener oppmerksomhet fordi det representerer noe helt nytt."

"Back To The 80's" på TV.

I den anledning oppstod det uoverenstemmelser mellom Tramteatret og NRK (sistnevnte representert ved Harald Tusberg og Otto Nes) om redigering av revyen. Det opprinnelige showet var på 2 timer, mens NRK redigerte det ned til 55 minutter. Tramteatret mente de ble sensurert, mens NRK mente de gjorde det utifra en kunstnerisk vurdering.  Bl.a. ble det kuttet en scene der en liten jente kaster kondomer fylt med øl ut av et vindu. Og en scene med en prest som antydet at jomfru Maria slett ikke var dydig. 

Harald Tusberg (til Aftenposten, 8. november 1980): "Et par av innslagene var unødvendig støtende. Vi er ikke redde for denne provoserende, men også forfriskende formen som er Tramteatrets kjennetegn. Men hverken vi eller Tramteatret er tjent med at vi viser noe som kvalitetsmessig ligger på et grunt nivå."

Tramteatret svarte på kritikken med en pressemelding :

Tramteatrets pressemelding som ble gjengitt i Aftenposten 8. november 1980.

Da "Back to the 80's" ble sendt på TV fikk NRK kritikk av VG for ikke å ha kuttet enda mer i forestillingen..

TV-versjonen av "Back to the 80's" ble produsert av Trond Kirkvaag og Per Christiansen.

Samme dag som "Back to the 80's" ble sendt på TV ble det kjent at Arne Garvang var blant komponistene NRK inviterte til å skrive bidrag til den norske Grand Prix finalen året etter (7. mars 1981). Andre som var invitert var Eigil Berg (New Jordal Swingers), Dollie, Svein GundersenTore Hansen (Unit Five), og Finn Kalvik.

Med suksess både på TV, plate, og scene var det mange som mente at Tramteatret kom til å bli 80-tallets mediefenomener. Aftenposten lurte på om den kommersielle suksessen kom til å gå på bekostning av teatrets politiske ståsted.

Aftenposten (29. august 1980): "Er Tramteatret gått over fra å være politiske opprørere til mer ufarlige, salgsvennlige kjendiser?"

Terje Nordby: "Nei, på ingen måte. Vi mener selv at vi ikke har glidd over til kommersialisme. Den samme typen diskusjoner har vi i dag som da vi startet. Utgangspunktet vårt har alltid vært at det vi lager både skal være moro og ha et meningsfylt innhold. Det viktigste er ikke å lage for markedet."

 Anders Rogg og de andre i Tramteatret lærer stemmebruk av Arne Svenneby.

11. november 1980 startet NRK opp en ny runde med ungdomsprogrammet Halvsju. I den anledning ble det spilt inn en serie som ble vist i programmet, kalt "Podeprovinsen". Serien var skrevet av Tramteatrets Terje Nordby og NRK. På samme tid var Nordby også opptatt med å skrive et stykke for Nationaltheatrets oppsøkende gruppe, og en sceneoppsetning.

Terje Nordby (til VG, 29 okt. 1981): "Vi har lært oss å være produktive i Tramteatret. Noen ganger skriver jeg døgnet rundt."

I 1979 hadde Nordby mottatt et treårig arbeidsstipend (på 80.000 kroner) slik at han fullt ut kunne videreutvikle sitt talent som dramatiker. På starten av 80-tallet fordypet han seg i fortellertradisjonen for å bli en bedre dramatiker.

Terje Nordby i 1981.

26. november 1980 var Tramteatret på TV, da de gjestet NRKs ungdomsprogram Flimra. Her framførte de bl.a. salmer i rockeversjon.

1980 ble dermed et svært aktivt år for Tramteatret med turne, plateinnspilling, TV serie, TV-program, og eget radioprogram. Og i 1981 fortsatte i samme tempoet.

I februar 1981 var Tramteatret tilbake på TV-skjermene, med 9 episoder av TV-serien "Pelle Parafin Bøljeband og automatspøkelsene". Denne gang var temaet automatisering og og umenneskeliggjøring, billedliggjort av Audun Automat og hans spøkelser. 

Per Kjeve som spilte den skumle og kyniske Audun Automat opplevde at mange assosierte ham med karakteren fra TV-serien. Da han skulle hente ungen sin i barnehagen ble de andre barna redde fordi de trodde det var Audun Automat som kom på besøk. Og mange år senere da han fulgte Morten Abel på turne opplevde han at voksne mennesker var redd ham.

Per Kjeve (til Aftenposten, 21. mars 2002): "Jeg traff ekstremt mange mennesker som måtte avpsyke seg i forhold til å møte meg. De trodde jeg var så skummel i virkeligheten."

I "Pelle Parafin Bøljeband og automatspøkelsene" spilte Kjeve også rollen som Reidar Rektor og Kolbjørn Kommune. Sistnevnte var bror til Audun Automat.

Audun Automat er også navnet på et jazzband. Og det er blitt et uttrykk som er blitt brukt når markedskreftene vinner fram på bekostning av sosiale goder og kultur.

 Per Kjeve som Audun Automat

Audun Automat hadde i TV-serien en medsammensvoren i hvitsnippskurken Barry Konrad - glimrende spilt av Helge Winther-Larsen. 

    

Audun Automat og Barry Konrad.

Nedleggelser av ungdomsklubber og korrupsjon var også tema i serien, noe som var en aktuell problemstilling i Norge på den tiden. For Pelle Parafins Bøljeband ble det særlig aktuelt, ettersom de stod i fare for å miste øvingslokalet sitt.

Skurkene som hadde vært småslem i den første serien var nå blitt enda slemmere. Bl.a. Randi og Ronny. 

Opptakene til serien - som startet 5. januar 1981 -  ble for det meste gjort i Oslo, men en NSB-ekspedisjon til Hamar og litt kaving i fonnene ved Ullevålseter var kjærkomne avbrekk fra studiorutinene.

I episoden der opptakene fra Ullevålseter ble gjort, fikk Pelle Parafins Bøljeband uventet hjelp fra Brødrene Dal som tilfeldigvis var ute i skauen på leting etter professor Drøvel. Pelle Parafin og co. hadde havnet i knipa da de skulle rekke en 'spelling' kl. 6, ellers så mistet de kjelleren sin til Audun Automat, som ønsket å gjøre om lokalet til spillehall.

Det så rimelig mørkt ut da bandet stod fast midt ute i skauen med alle instrumentene sin dekket av en stor snøfonn. Men Brødrene Dal kalte opp alle ungene som var i nærheten (etter tips fra Professor Drøvel som var låst inne i et stort egg), slik at de kunne hjelpe til med å grave fram instrumentene. Dermed rakk Pelle Parafins Bøljeband fram i tide.

 

I en av episodene fikk Pelle Parafins Bøljeband uventet hjelp fra Brødrene Dal og Professor Drøvel.

Som sist var det Tramteatret medlem Terje Nordby som skrev manus til TV-serien. Terje Nordby om serien (til Aftenposten, 20. februar 1981): "Det er klart vi tar parti i konflikten. For oss er automatspøkelse et skjellsord - trusselen om et umenneskelig samfunn."

Redigering av opptakene i NRK. Bak: Arne Garvang, Terje Nordby og

Anne Nyutstumo. Foran: Kalle Fürst og Billy Henningsen fra NRK.

Tramteatret var takknemlig for å bli satset på gjennom en ny TV-serie. Arne Garvang (til VG, 11. november 1980): "På Tramteatrets vegne synes jeg det er fint å bli satset på. Fortsettelsen av "Serum-Serum" blir trolig langt bedre enn første del."

Første episode ble sendt på NRK TV lørdag 21. februar 1981.

Som nevnt var Tramteatret ofte å se på TV - til stor glede for barn og ungdom som vokste opp på tidlig 80-tall. I samtiden var det imidlertid ikke alle som var like begeistret for at Tramteatret tilsynelatende hadde klippekort på NRK TV. Faktisk ble Tramteatret tatt opp som egen sak i Kringkatingsrådet, da de syntes at NRK brukte dem for mye - at det dermed var andre teatergrupper som ikke fikk slippe til. De hang seg også opp i bruken av bannord, der særlig Randis omtale av Ronny som 'idiot' i Pelle Parafins Bøljeband-serien ble regnet som å være på kanten av hva barn og unge hadde godt av å høre. 

Heldigvis var NRKs programdirektør Ada Haug en tøff dame, som avviste anklagene fra Kringkastingsrådet. Hun mente at man måtte få bruke et ord som idiot, siden den som ble kalt dette vitterlig spilte rollen som 'Idiot'.

Tramteatret og Halvsju er for mange synonymt med 80-tallet.

7. mars deltok Tramteatret i den norske Grand Prix finalen med "Det er vår tur nå" - som en av 10 inviterte artister/låtskrivere. Marianne Krogness: "Vi ble invitert til å bli med i Grand Prix. Og det er noe rart med Grand Prix. For du synes jo det er det teiteste i hele verden. Men når du først blir spurt om å være med er det ikke fullt så teit."

Og selv om "Det er vår tur nå" var en flott låt med et visst storslagent preg, og teksten hadde større dybde enn det meste som er blitt presentert i Grand Prix, ble det 'bare' 4. plass for Tramteatret. Arne Garvang: "Jeg ble så skuffa. Vi var sikker på at vi skulle vinne, det var jo alle."

Tramteatret endte på 4. plass i Grand Prix med "Det er vår tur nå".

Endel opplevde teksten som omhandlet stormaktenes overgrep rundt om i verden som for pretensiøs og alvorlig til å passe inn i Grand Prix. Utdrag: "Tror de seg usårlige selv? Motstand møter dem likevel, i Polen og San Salvadors gater, i Chile og Afghanistans fjell."

Marianne Krogness, Kine Hellebust og Arne Garvang i den norske Grand Ptrix finalen i 1981.

Kine Hellebust gjorde en flott prestasjon som hovesanger på "Det er vår tur nå", i GP-finalen som ble sendt fra Marienlyst. Vant gjorde visesangeren Finn Kalvik, med låta "Aldri i livet". Få dager etter finalen var "Det er vår tur nå" ute på singel, uten at den nådde opp på VGs singelliste. Den ble likevel en populær låt på radio, og var også inne på Norsktoppen, med 2. plass som beste notering.

Musikken til "Det er vår tur nå" var skrevet av Arne Garvang, mens Liv Aakvik og Terje Nordby skrev teksten. Øyvind Westbye var arrangør.

  

Singelen "Det er vår tur nå"

Norsktoppen

23. mars 1981 trakk Tramteatret fulle hus, da de opptrådte som Pelle Parafins Bøljeband i Ridderhallen i Oslo.

I 1981 var Tramteatret på høyden av sin suksess, og medlemmer som Anders Rogg, Arne Garvang, Marianne Krogness, og Kine Hellebust var rikskjendiser og idoler på linje med utenlandske helter som Kevin Keegan og David Bowie. Det skapte derfor stor oppstandelse da Anders Rogg stod fram som homofil i et intervju med det populære ungdomsbladet Det Nye. På det tidspunktet var det både i Norge og ellers i Europa fortsatt kontroversielt å stå fram som homofil, og det var få andre kjendiser som hadde tort å gjøre det samme. 

Anders Rogg (til Dagbladet, 27. mars 2009): "Det var et utslag av idealisme. Med Tramteatret og tv-seriene hadde vi plutselig tilgang til så mange spaltemeter vi ville, fordi vi var så kjente. Det virket rart å bruke det bare til å fronte seg selv. Man må snakke om det man brenner for."

Innimellom plateinnspillinger og opptredener på NRK fant Tramteatret også tid til å sette opp en ny musikkrevy, denne gang kalt "Det enkleste er pistol". Regien var ved Lennart Lidström, mens Terje Nordby og Arne Garvang hadde ansvar for tekstene og det musikalske.

Terje Nordby (til VG, 21. mars 1981): "Dette er vårt første stykke som ikke har undertittel musikkrevy, men det betyr Ikke at vi ikke har musikk i forestillingen. På scenen har vi 12 personer hvorav fire musikere. Musikken er for øvrig skrevet av Arne Garvang, Anders Rogg og meg selv. Garvang har det musikalske hovedansvar."

I stedet for musikkrevy brukte de ordet 'musigal' da de skulle omtale "Det enkleste er pistol".

     

 "Det enkleste er pistol"

Selv om handlingen i "Det enkleste er pistol" var lagt til det ville vesten - i en saloon - var det fremdeles politikk og samfunn Tramteatret hadde fokus på, og som de harselerte med. Og alle fikk gjennomgå - supermaktene så vel som den myke mann med de riktige sosialistiske meningene: 'Du behøver ikke å
gjøre så mye, så lenge du mener det riktige'. Den røde tråden i stykket var at 'vold er blitt en akseptert og selvfølig del av vår hverdag. Det teatret vil er å påpeke at vold som prinsipp har vært med på å bygge opp landet'.

I programmet til revyen ble dette fulgt opp med følgende: "Alle vesener slåss for å overleve. Det som skiller mennesket fra andre dyrearter er at det har pistol."

"Det enkleste er pistol"

VG likte musikkrevyen, og omtalte den slik: 'Tramteatret skyter med pistol på scenenen. Og i store deler av forstlllingen treffer de i alle fall publikums lattermuskler'. VG trakk fram Kine Hellebusts rollefigur Kåre som et fornøyelig høydepunkt, med sitt triste og viderverdige liv som myk mann. VG omtalte også "Det enkleste er pistol" som en 'gladvoldmusikal'.

Aftenposten hadde en anmeldelse av revyen 5. oktober 1981. Her konkluderte de med at det var en morsom forestilling, men at den likevel til tider ble for langdryg og kjedelig : "Særlig i annen avdeling blir handlingen altfor uttværet og til tider direkte banal, og har da også lite med hovedtemaet å bestille. Men denne mangel forhindrer ikke at det er blitt en fandenivoldsk frodig og ildsprutende forestilling. Ikke minst båret oppe av fin, scenisk effektiv rock, fortreffelig traktert av et lite orkester på scenen - som også spiller aktivt med i handlingen."

Liv Aakvik, Anne Nyutstumo og Kine Hellebust i revyen "Det enkleste er pistol".

Urpremieren fant sted 31. mars 1981 på Studentsenteret i Bergen - et stede de også tidligere hadde hatt premiere på nye musikkrevyer. Terje Nordby (til VG 1. april 1981): "Vi oppfatter oss ikke som noe lokalteater for Oslo, vi er et turneteater, så det er like naturlig for oss å begynne i Bergen som noe annet sted."

Premieren på "Det enkleste er pistol" sammenfalt med attentatet mot Ronald Reagan, der en mann avfyrte 6 skudd mot den amerikanske presidenten, noe avisene gjorde et nummer av.

Etter Bergen fulgte opptredener i Trondheim og Hamar med showet. Etter sommerferien stod Nord-Norge, Sørlandet og Oslo for tur. 26. august gjorde Tramteatret to opptredener på Chateau Neuf - på samme dag, noe som førte til oppslag i Aftenposten.

I Nord-Norge var ikke interessen for Tramteatret og "Det enkleste er pistol" slik man hadde håpet på. Marianne Krogness (til Aftenposten, 12. september 1981): "Tomme saler sliter på, som på Nord-Norge turneen vår, hvor det var alt for mange slike."

Magne Bruteig som Lottar Sigrunnen, og Liv Aakvik som

Bunnie (hore) i en av scenene i 'Det enkleste er pistol'.

I mellom der gjorde Tramteatret flere sommershow på messer rundt om, som Pelle Parafins bøljeband. Bl.a. opptrådte de på Hamarfestivalen, 19.- 21. juni sammen med artister som Dexys Midnight Runners, The Aller Værste, Jannicke og Veslefrikk (Tramteatret opptrådte 21. juni). 

Dessverre var arrangøren av konserten useriøs, og Tramteatret og de andre norske artistene måtte dra fra Hamar uten å ha fått betalt for jobben de gjorde - på en av de mest utskjelte og omtalte festivalene som ble arrangert i Norge på 80-tallet. Visstnok var det meningen at rockeikonet Mike Oldfield også skulle opptre på Hamar, men at han hadde fått tips om at arrangementet var useriøst, og derfor reiste fra byen før han skulle stå på scenen.

Tramteatret og andre norske artister ble lurt av arrangøren av Hamarfestivalen, sommeren 1981.

Tramteatret opptrådte også på Modumuka, Barnas dag i Porsgrunn, Hortenfestivalen, Gjøvikfestivalen, Folkeparken i Kristiansand, og Momarkedet i Østfold (27. august). De gjorde også en konsert i Vikersund-bakken. På vei opp dit var de usikker på hva slags arrangement det dreide seg om. Da de kom fram viste det seg at det kun var de som skulle opptre, og at hele 7000 mennesker hadde møtt opp for å få med seg konserten med Pelle Parafins Bøljeband. 

I løpet av sommeren 1981 gjorde Tramteatret 40 konserter, med opptreden foran 100.000 mennesker.

I april 1981 ble det kjent at Tramteatret ønsket å videreføre suksessen med Pelle Parafins Bøljeband til også gjelde en bokutgivelse. I tillegg til at Terje Nordby skulle bidra hadde de fått med seg Jón Sveinbjørn Jónsson på forfattersiden. Den første boken som ble gitt ut i 1981, var basert på den første TV-serien "Serum Serum". I stedet for å bruke bilder fra TV-serien fikk de hjelp fra Rune Johan Andersson med å lage tegninger som fanget inn typegalleriet i Pelle Parafins Bøljeband.

Boken "Serum Serum" ble gitt ut på Oktober - et forlag som på den tiden var eid av AKP (ml).

Forfatter Jón Sveinbjørn Jónsson og tegner Rune Johan Andersson

(foran) omgitt av medlemmeen av Tramteatret.

12. september 1981 hadde Aftenposten et større oppslag om Tramteatret, med overskriften 'Teater med talent og tæl': "Det mest interessante med Tramteatret er ikke når de ble startet, hvor mange som er med (15), eller hvor de holder til (Kolstadgaten på Tøyen, i to etasjer), men det nesten sensasjonelle faktum at dette teatret pr. i dag står for noe av det mest levende og livskraftige i landet. At det opererer tilsynelatende problemfritt i genrer som som er så forskjellige som rock, revy, spilleteater, viser, parodier, barneteater, TV-show osv. Og at det er snakk om et gruppesamarbeid som har utviklet seg i positiv retning i de 5 årene de har stått på."

Tramteatret, slik de ble avbildet i Aftenposten i september 1981.

Tittellåta fra "Det enkleste er pistol" var inne på Norsktoppen i flere uker. Bl.a. med 5. plass 28. november og 19. desember.

I januar 1982 hadde stykket passert 40.000 besøkende, noe som var personlig rekord for Tramteatret. Etter 14 opptredener på Chat Noir, og en Sørlandsturne valgte teatret å sette strek for "Det enkleste er pistol", da de ønsket å gå videre og heller presentere noe nytt.

Terje Nordby: "Det er ikke mangel på publikum som gjør at vi nå setter punktum. Vi synes rett og slett at vi nå har spilt 'Det enkleste er pistol' så mye at det er på tide å begynne med noe nytt."

I mars 1981 var Tramteatret klar med musikken fra den populære TV-serien "Pelle Parafins Bøljeband og automatspøkelsene". Albumet som ble gitt ut på Talent debuterte på VG-lista med 25. plass, og etter 9 uker var den oppe på en fin 3. plass på VGs albumliste, bak "Eastern Wind" med Chris de Burgh, og "Natt og dag" med Finn Kalvik. Den holdt seg inne på topp 40 listen hele 24 uker, og solgte hele 40.000 eksemplarer. Noe som ble belønnet med sølvplate.

"Pelle Parafins Bøljeband"

Plata inneholdt 80-talls klassikere som "(Her Kommer) Pelle Parafins Bøljeband", "Nye bøljer", "Tilbake til By'n", og den ultimate kjærlighetslåta, "Frida Frosk": "Frida Frosk, jeg er blitt glad i deg, og jeg skjønner ikke hvorfor".

"Tilbake til By'n" gikk  til topps på Norsktoppen, 3. juli 1981, foran "Den du veit" med Marius Müller.

Aftenposten hadde en mindre anmeldelse av plata, 15. april 1981: "Pelle Parafins bøljeband' fungerer også som en LP på egen hånd, løsrevet fra TV. Pelle Parafin er et konstruert band for en serie i et ungdoms-/barneprogram i TV. Det er ikke et rockband på egne ben. Ut ifra de forutsetningene er Pelle Parafin LPen bra. Tramteatret har greid å lage noen morsomme typer, og de har nok en gang greid å bruke sangene til å understreke og utfylle handlingen i sin fortelling."

3. januar 1982 deltok Tramteatret i feiringen av Drammens Tidende /Buskerud Blad, foran 6000 gjester i Drammenshallen. Publikum hygget seg med de kjente låtene fra Pelle Parafins Bøljeband, men kvakk til da Tramteatret dro i gang med sin nye låt "Naken greve jager neger med øks". Særlig ettersom Magne Bruteig for anledningen var kledd naken - jagende etter en 'neger' på scenen.

Magne Bruteig i 1982 (med klær).

Pressen som var tilstede var mer begeistret for Tramteatrets tolkning av Beethovens "Ode an die Freude - 9.symfoni". VG: "Tramteatret stilte også opp med en nydelig gjendiktning av Beethovens 'Ode an die Freude - 9.symfoni." 

Også Leif Juster og Lill-Babs deltok på arrangementet.

"Ode an die Freude - 9.symfoni" ble også framført i TV-serien "Pelle Parafins Bøljeband og Automatspøkelsene" - da under navnet "Beethowens 9." - i beste progrock stil, og med nyskrevet norsk tekst. Anledningen var en opptreden Pelle Parafins Bøljeband gjorde sammen med Randi & Ronny i Universitetets aula. 

Pelle Parafins Bøljeband framførte "Beethowens 9." i Universitets aula.

13. februar 1982 fikk Kine Hellebust igjen muligheten til å treffe teaterikonet Leif Juster, da hun fikk æren av å motta 5000 kroner fra Leif Justers revyfond. Hun mottok prisen på bakgrunn av sitt arbeide i Tramteatret. I intervju med Aftenposten kune Kine fortelle at hun ønsket å bruke pengene på å få sett revy i utlandet.

Kine Hellebust sammen med Leif Juster.

De andre på bildet er Alf Hartmann, Runar Borge, og Knut Solberg.

Like etter mottok Tramteatret 300.000 kroner i statsstøtte fra Kulturdepartementet. Det var første gang det ble gitt penger over statsbudsjettet til frigrupper - til sammen 3 millioner kroner. Slik støtte mottok Tramteatret også i årene som fulgte.

"Naken greve jager neger med øks" ble gjort tilgjengelig for fansen da den ble å finne på "Dagbladets sommerkassett" for 1983. I realiteten var det snakk om en ordinær plateutgivelse med Tramteatret, ettersom de stod bak alle låtene på kassetten - til sammen 20 nye låter. Musikken var spilt inn i Bel studios i Oslo, med gruppa selv som produsenter.

Coveret til kassetten som var utformet av Magne Bruteig var av det fornøyelige slaget, med flere morsomme overskrifter, på en fiktiv Dagblad forside.

"Dagbladets sommerkasset" for 1983, med musikk fra Tramteatret.

I 1982 ble den 2. (og siste) boken basert på TV-serien om Pelle Parafins Bøljeband gitt ut på Oktober forlag. Og som sist var boken et samarbeid mellom Terje Nordby og Jón Sveinbjørn Jónsson.

               

I 1981 og 1982 ble det gitt ut bøker om Pelle Parafins Bøljeband, basert på de to første TV-seriene.

8. mars 1982 framførte jentene fra Tramteatret en kabaret på Chateau Neuf i anledning Kvinnedagen. Arrangør var 8. mars komiteen.

I mai 1982 var Tramteatret klar med sitt 5. studioalbum - en plate som samlet mye av teatrets musikalske aktivitet siden forrige album. Arne Garvang: "Denne gangen satser vi på å lage en LP for et voksent publikum. En del av melodiene og tekstene er kjent fra vår siste forestilling 'Det enkleste er pistol', mens andre er helt nye. Vi har også med vårt Grand Prix-bidrag fra ifjor - 'Det er vår tur nå' - i en litt annen versjon enn tidligere. Her er også vår versjon av Griegs forbudte symfoni i c-moll, 3. sats."

Albumet "Tramteatret" fra 1982

Tramteatret hadde begynt å jobbe med platen i desember, året før. Etter å ha laget ferdig en demo lot de venner få høre på materialet, slik at de kunne få tilbakemeldinger, Deretter lot de stoffet modne, før de gikk i Bel studio i Oslo for å spille inn låtene, samtidig som de skrev til noen nye. 

Albumet som fikk navnet "Tramteatret" ble gitt ut på det internasjonale selskapet EMI, noe som endel mente harmonerte dårlig med deres politiske grunnholdning. Som nevnt hadde de tidligere gitt ut plater på det venstreradikale selskapet MAI. Tramteatret var ikke enig i denne påstanden.

Arne Garvang (til VG, 6. mai 1982): "Jeg ser ingen grunn til at vi ikke skulle gå til en av de store. Vi har begge felles ønske om å selge mest mulig, og så lenge vi har full kunstnerisk frihet har vi ingen betenkeligheter."

Siden de ga ut albumet "Pelle Parafins Bøljeband" hadde deres forrige plateselskap Talent blitt lagt ned, og artistene på labelen blitt overført til Arne Bendiksens selskap. Dette hadde ikke Tramteatret noe ønske om å bli endel av. Så da valgte de å ta styringen selv, og finne et selskap som bedre var i stand til å ivareta deres behov.

Salgsmessig gikk det sånn passe for "Tramteatret", med 31. plass på VGs albumliste.

Like etter utgivelsen av plata gikk Tramteatret igang med arbeidet med en ny TV-serie, noe som ble møtt med store forventninger i både aviser og ukeblader. Allerede i februar 1982 hadde det populære ungdomsmagasinet Det Nye Tramteatret på forsiden av bladet, i forbindelse med en artikkel om den kommende serien. På det tidspunktet var Terje Nordby og Arne Garvang veldig tilbakeholdne med å gi noen informasjon om hva serien kom til å handle om - annet enn at det ikke kom til å bli en ny serie om Pelle Parafins Bøljeband.  

Arne Garvang og Kine Hellebust på forsiden av 'Det Nye' i februar 1982.

Den nye serien ble kalt "Hemmelighetene i B-by". Innspillingen av serien startet 1. juni 1982. Opptakene ble gjort på Kampen i Oslo. Her ble et av husene gjort om til kafe: Billy Bryans cafe. De samme lokalene hadde fungert som stamkafe i den første Olsenbanden filmen.

"Hemmelighetene i B-by" ble sendt på NRK TV fra 2. oktober, fram til 2. juledag - i alt 13 episoder.

Terje Nordby hadde som vanlig laget manuset til serien - et manus han måtte skrive om 4 ganger før han var fornøyd. Terje Nordby (til Aftenposten, 9. juli 1982): "Krim for barn må være veldig logisk."

Denne gang hadde han som nevnt byttet ut Pelle Parafins Bøljeband med et helt nytt personlighetsgalleri - muligens for at Tramteatret ikke skulle bli stigmatisert som Bøljebandet. Kine Hellebust (til Det Nye, 14. desember 1982): "Vi er ikke Pelle Parafins Bøljeband, selv om mange tror det."

En annen årsak til at Tramteatret ikke ønsket å bruke Pelle Parafins Bøljeband i serien, var at narkotika var et sentralt tema, og da ønsket de ikke å ødelegge den positive oppfatningen barn og unge hadde av bandet.

Anders Rogg (til NRK2 TV): "Det går ikke an å introdusere knark i det Pelle Parafin universet. For det Pelle Parafin universet er jo sånn Andeby-univers."

Selve narkotikaen var symbolisert med armlenker, der de puttet inn noe de kalte for kirsebær. Slik at de slapp å introdusere sprøyter, piper og piller for ungene som så på TV-serien.

Per Kjeve (til Aftenposten, 21. mars 2002): "B-by var en serie om narkobruk, som vi var veldig fornøyde med, selv om vi ikke var i nærheten av å vise noe som minnet om narkobruk."

 

Tramteatret introduserte narkotikaproblematikken for barn og ungdom, med sin egen vri.

Arne Garvang og Anders Rogg stod for det musikalske, mens Kalle Fürst og Sigve Bøe hadde regien.

Arne Garvang (til Aftenposten, 9. juli 1982): "Det er mye sang og musikk i B-by. Det er moro å gjøre forskjellige musikknumre. I en episode har vi til og med et svært, svulstig musical-nummer."

"Hemmelighetene i B-by" var lagt opp som en kriminalserie, med gode og onde makter som bor i B-By - en småby et sted i Norge. Terje Nordby (til Aftenposten, 9. juli 1982): "Kort fortalt er B-by en vanlig norsk småby."

Her møtte seerne den forhenværende verdensberømte spionen Ernst Bernt (Magne Bruteig) som var venn med den lille piken Kameliadamen (Anne Nyutstumo) og hennes mor Rosalynn (Kine Hellebust) - verdens sterkeste dame. 

Opptak av scenen der verdens sterkeste dame dytter butikkeeier

Gunnar Grim (Per Kjeve) inn i bagasjerommet på en stor BMW.

Denne Kameliadamen ble bortført av B-bys mafia i en sekk, og gjemt i bagasjerommet på en svart mercedes. Terje Nordby, Per Kjeve, Anders Rogg og Helge Winther-Larsen fikk gleden av å spille de 4 glatte bandittene. 

Terje Nordby (til VG): "Hun blir bortført fordi hun vet for mye om mafiaen i B-by."

Serien handlet også om et ungdomsmiljø som ble truet av denne mafiaen.

I B-by hadde man også B-bylaget Horn og pryl - et orkester som mente at kunsten skulle være uavhengig og fri, og ikke blande seg i noe annet enn kunst. Men selv om de ikke ønsket å holde på med annet enn maling, musikk og teater, viklet de seg inn i historien de også.

B-by bandet Horn og pryl

Siden sist var Thorsten Dulsrud blitt byttet ut med Henning Westeng som trommeslager i Tramteatret. Westeng hadde bakgrunn fra bandene Ole Ivars og Eddy Zoltan. I "B-by" serien hadde han rollen som doktor Renoire, i tillegg til at han spilte trommer i Horn og Pryl.

    

Henning Westeng som medlem av B-by bandet Horn og Pryl, og som doktor Renoire.

Etter at opptakene til "Hemmelighetene i B-by" var gjort unna dro medlemmene av Tramteatret hvert til sitt. Kine Hellebust dro rett til Fornebu etter å ha kastet Per Kjeve i bagasjerommet på BMWen (i TV-serien), for en regihospitantjobb hos Marcus film i Paris, Frankrike. Noen skulle til BBC i London for å studere radio og TV, mens andre dro til U.S.A. for å studere film.

I november 1982 var musikken fra TV-serien "Hemmelighetene i B-by" klar, med utgivelsen av albumet "B-Bylivet går sin gang". Som sist hadde de fått med seg Ola Johansen på produksjonssiden. Plata var spilt innn i Roger Arnhoff studio i Oslo.

"B-Bylivet går sin gang"

Salgsmessig gikk det brukbart med "B-By livet går sin gang", med 19. plass på VG-lista. Plata ble også nominert til Spellemannsprisen i klassen for 'Beste barneplate'. Dessverre måtte de se seg slått av en samleplate med Thorbjørn Egner,noe som fikk flere til å reagere. At de heller ikke var nominert for sine tidligere utgivelser, slik som f. eks. "Back to the 80's", viste muligens at gruppas musikk ikke ble tilstrekkelig satt pris på hos Spellemannsjuryen.

Det ble gitt ut en singel fra albumet, med "B-Bylivet går Sin Gang" / "Velkommen hjelm min modge Kamelia" (riktig skrevet: webmaster). Singelen kom ikke inn på VGs singelliste, men sistnevnte låt gjorde det bra på Norsktoppen.

Andre minnerike låter fra plata var "Den som ikke skjønner natta skjønner ingenting", "Bare jeg får kose meg i bingen min", og "B-bylaget Horn & Pryl".

  

"Velkommen hjelm min modge Kamelia"

Mens den forrige plata var gitt ut på det internasjonale selskapet EMI ble "B-By livet går sin gang" gitt ut på det svenske selskapet Mariann records. Mariann var ledet av norske Geir Hamnes, og det var han som overtalte Tramteatret til å bytte plateselskap. 

Årsaken til at de valgte å forlate giganten EMI til fordel for Mariann records, var at de ønsket å ha mer innflytelse på utgivelsen, og unngå å drukne i plateutgivelser fra store internasjonale artister. 

John Nyutstumo (til Aftenposten, 29. juni 1983): "Vi lette etter et selskap som var såpass lite at vi kunne ha litt innflytelse på utgivelsespolitikken. Vår plate på EMI druknet i store utenlandske LP'er som Paul McCartneys "Tug of War". Det ville vi ikke risikere igjen. Mariann er såpass lite at de har tid til å gi hver utgivelse spesiell oppmerksomhet."

Reklameplakat for albumet "B-By livet går sin gang".

Parallelt med at de spilte inn album jobbet Tramteatret også med en ny revy, denne gang med religion som tema, med fokus på forskjellige epoker i historien. Arbeidstittelen på den nye revyen var "Pytt-pytt".

Bakgrunnen for den litt merkelige arbeidstittelen var en historie Bodil Maal (sluttet i Tramteatet i 1978) hadde fortalt om forfaren hennes som hadde blitt kalt 'Pytten'. Han hadde nektet å innordne seg Reformasjonen (innføringen av Protestantismen), og som straff ble han revet i stykker mellom fire hester. Arne Garvang (til Tylden.no): "Det var da vi fant ut at vi skulle lage forestillingen 'Det går alltid et korstog'."

Terje Nordby: "Det skal handle om religion - og da først og fremst kristendommens utvikling gjennom 1000 år, og hvordan den har påvirket vårt samfunn, som et viktig element i kulturen.

VG: "Dette høres da veldig tungt ut. Tror du folk er interessert?"

Terje Nordby: "Jeg tror folk er svært opptatt av religion. Dessuten har vi lagt stor vekt på å få fram humoren. Og se bare på hvilken suksess 'Life Of Brian' ble, en film som også tok for seg religionen historisk, og gjorde den folkelig med humoren. Vi har dessuten lest haugevis av tykke historiske og dagsaktuelle bøker om religion."

I programmet som ble laget til revyen utdypet Terje Nordby disse betraktningene: "Vi i Tramteatret har fundert lenge over å gjøre noe om religion. Da vi kastet oss over arbeidet for fullt for nesten et år siden var det med en glupsk apetitt på å finne ut av de tabubelagte områdene og med et forsøksvis åpent sinn. Etter å ha studert atskillig så inngående vi har hatt forutsetning for og anledning til, har vi nærmest blitt sjokkert. Hvorfor har så mye av kirkens historie blitt fortidd? Hvorfor har man servert evangeliene som objektive øyenvitneskildringer? Hvorfor har 'kristen' blitt synonymt med 'nestekjærlig' når historien nesten altoverveiende tilsier det omvendte. Hvorfor har vi ikke lært at syndeflodberetningen kommer fra Babylon? Hvorfor har ingen fortalt oss om Hypatia?

Jeg tror ikke det er bevisste løgner. De fleste kristne er oppriktige mennesker. Men jeg tror at middelalderen fremdeles eksisterer. På enkelte områder er ikke grundige undersøkelser eller selvstendig tenkning tilrådelig."

Revyen som fikk navnet "Det går alltid et korstog" ble satt opp på Chateua Neufs nye scene, 15. februar 1983. Og i løpet av de 6 ukene var det hele 25.000 mennesker som kjøpte billett til stykket, for å la seg underholde (og provosere) av Tramteatret. Liv Aakvik (til Aftenposten, 29. juni 1983): "Vi har aldri tjent så mye på en oppsetning, men utgiftene har heller aldri vært så store."

Fra revyen "Det går alltid et korstog"

At endel kristne ikke lot seg provosere av "Det går alltid et korstog", men faktisk ble sjarmert, viser det faktum at revyen fikk sendetid i kristenprogrammet 'Kirkenytt' på NRK TV, 14. februar 1983. Egil Stray Nordberg i 'Kirkenytt': "vi må ikke se på Kirken som en lukket borg. Det er viktig å åpne for andre som har meninger og tanker om religiøse spørsmål."

Tramteatret deltok med to representanter i programmet som diskuterte revyen de hadde laget med representanter for den norske kirke.

Temaene i "Det går alltid et korstog" var egnet til å provosere kristenfolket.

Verre var det med noen sokneprester i Kristiansand som syntes at "Det går alltid et korstog" var det verste de noensinne hadde sett. De mente at revyen viste at 'vi er langt inne i forfallets tid'. I et forsøk på å redde sjelene til Tramteatrets medlemmer ble det innkalt til møte i et bedehus, der flere prester gikk i forbønn for teatergruppa. Også en kristen aksjonsgruppe markerte seg på en av Tramteatrets framvisninger i Kristiansand, der de delte ut stensilerte ark.

Tramteatret opplevde å bli politianmeldt etter forestillingen i Kristiansand - hele 3 ganger. 

Likefullt var det mange i Kristiansand som satte stor pris på Tramteatrets revy. Og etter en treg start var det fulle hus på hver framvisning. Tramteatret (til Aftenposten, 7. september 1983): "Vi fikk stående applaus hver kveld, selv fra folk i 60- 70-års alderen. Noen av dem kom bort og sa 'dette har vi ventet på hele livet'."

      

       

En kvinne gikk i forbønn for Tramteatret i forbindelse 

med framføringen av "Det går alltid et korstog" i Kristiansand.


I Trondheim ble de politianmeldt av et medlem fra pinsemenigheten Betel, som ønsket å hindre Tramteatret i å gjennomføre den planlagte konserten i byen. Dette var første gang politikammeret i Trondheim hadde mottatt en blasfemianmeldelse. 

Pinsemenighetens bibelskoleelever samlet seg til bønn, med ønske om at Gud la hindringer i veien slik at Tramteatrer ikke kom seg til Trondheim. De stilte seg også opp utenfor Studentersamfundet, der Tramteatret skulle opptre, med et håp om at de skulle klare å overtale folk til å droppe revyen.

Erlandsen og Tegnander fra Betel hevdet at forestillingen var en latterliggjøring av det kristne budskapet: "Kristendommen blir dratt ned i skitten. Tramteatret sprer ateistisk propaganda for å rasere kirken."

Adresseavisen engasjerte seg også i debatten, og tok med seg et panel på 5 for å se revyen, bl.a. sykehusprest Arne Bakken og kirkemusiker Bård Bonsaksen. Og deres konklusjon var at stykket var god underholdning, også for troende. 

Adresseavisen likte også "Det går alltid et korstog", og omtalte den som "en sprell levende forestilling, med en vidd, humor, og en åndelig slagkraft som helt er av denne verden." Og: "Dette er en revy, ikke en doktoravhandling."

Studenter fra Betel forsøkte å overtale folk fra å se "Det går alltid et korstog" på Studentersamfundet.

Tramteatret mottok et brev fra politiadjutant Reidar Harkjerr ved Trondheim politikammer, der han kunne fortelle at statsadvokaten hadde henlagt saken. Tramteatret kunne dermed framføre "Det går alltid et korstog" som planlagt i Trønderhovedstaden.

Tramteatret og revyen deres var også tema i 'Ordet fritt' i VG og Aftenposten, der det var tydelig at det var mange som lot seg forarge. 

Det ble også arrangert debattaften i Chateau Neuf 25. mars, etter en framvisning av revyen, der man diskuterte om den var blasfemisk eller ikke. Tramteatret hadde invitert mange kjente samfunnsskikkelser, slik som pastor Hans Bratterud fra Oslo fullevangeliske kirke, Tron Øgrim fra AKP(ml), stortingsrepresentant Erlend Aasdahl, Arthur Berg - redaktør i av den kristne avisa Dagen, og Astrid Hauge fra Human-etisk forbund, til å delta i debatten. Bratterud var faktisk litt positiv til stykket, og berømmet skuespillerne for deres innsats på scenen, mens Aasdahl mente at det var en 'blanding av vrøvl, dagdrømmerier, og Adolf Hitler'. Øgrim gjorde et poeng av at 5% av Oslos befolkning hadde sett Tramteatret opptre, og lurte på hvor mange som hadde vært i kirken og hørt Guds ord i samme tidsrom.

Til sammen så hele 45.000 mennesker "Det går alltid et korstog".

Økonomisk gikk Tramteatret bedre enn noengang, de kunne derfor utvide besetningen fra 15 til 17 medlemmer. De hadde råd til egne lokaler i to etasjer, med administrasjon, kontorer, møterom, musikk- og teaterrom, turnebuss, samt lagerplass for kostymer, musikkinstrumenter og annet rekvisita. Mye av dette var gjort mulig gjennom dugnadsvirksomhet, i tillegg til et godt økonomisk fundament.

Administrasjonen ble på denne tiden utgjort av bl.a. Anita Aubert.

Arne Garvang (til VG, 18. november 1982): "Økonomisk står vi på trygg grunn."

Kine Hellebust (til Det Nye, 14. desember 1982): "Vi er et team på 17 personer, Kulturspredning A/S. To er i administrasjon, en er tekniker, en er forfatter, en skriver musikk, en er instruktør, dertil bandet og skuespillerne."

I tillegg til de kjente medlemmene bestod Tramteatret av (lys)teknikeren Petter Steen, mens administrasjonen ble utgjort av Anita Aubert og Torill Aakenes (økonomi).

I juni 1983 kunne Aftenposten fortelle at Tramteatret hadde planer om å spille inn en film, men at de på det tidspunktet slet med å få snekret sammen et manuskript som var godt nok. Liv Aakvik (til Aftenposten, 29. juni 1983): "Tema blir en eller annen form for kriminalitet, men mer vet vi ikke på dette stadiet. Og når manus er ferdig, gjenstår problemet med finansiering."

Til tross for at Tramteatret var ute og framførte "Det går alltid et korstog" i 1983 valgte de å hente fram karakterene fra B-by, sommeren 1983, og opptre som B-by band.

Tramteatret fra en av opptredene de gjorde sommeren 1983.

7. august 1983 opptrådte Tramteatret i Frognerparken i Oslo, sammen med kjente artister som Anita Hegerland, Daniel (fra Grand Prix), Carola Häggkvist, Åge Aleksandersen, Kari Svendsen, Trond Granlund, og Holton/Steel, i et større familiearrangement (Oslo folkepark).

19. august deltok Tramteatret på et kulturarrangement på Emma Hjort - en institusjon for psykisk utviklingshemmede. Tramteatret opptrådte her som Pelle Parafins Bøljeband. Randi & Ronny skapte ekstra god stemning da de fikk med seg publikum på allsang.

Tramteatret på Emma Hjort.

Høsten 1983 ble musikken fra "Det går alltid et korstog" gjort tilgjengelig på plate. Siden sist hadde Tramteatret igjen byttet plateselskap. Geir Hamnes som hadde vært deres kontaktperson hos Mariann records hadde sluttet, for i stedet å begynne i Electra. De valgte da å gå over til Big Hand record - et nystartet norsk selskap ledet av Ottar 'Big Hand' Johansen, kjent fra trioen Claudia/Big Hand/Casino.

 

Mange stusset på at albumet "Det går alltid et korstog" ble gitt ut på et tidspunkt der turneen nærmest var unnagjort. Årsaken var mangel på penger og tid til å gi ut plata tidligere.

Tramteatret (til Aftenposten, 7. september 1983): "Vi har rett og slett ikke hatt tid eller penger til å gå i studio tidligere. Tid er penger, og i innspillingsfasen tjener vi ingenting. Vi er langtfra millionærer om noen skulle tro det."

Billy Johansson med albumet "Det går alltid et korstog" fra 1983. Billy hadde selv malt coverbildet.

Tor Marcussen i Aftenposten var ikke like imponert av musikken til "Det går alltid et korstog" som han var av selve revyen, da han mente at den ikke fungerte like bra på egne ben som ensemblets tidligere plater: "Tramteatret har tidligere lagd sanger som er blitt de reneste pop-hitene. Jfr. 'B-by livet går sin gang' og 'Pelle Parafins bøljeband'. Et par av sangene fra 'Det går alltid et korstog' har kanskje det samme potensialet, men styrken i musikken denne gangen ligger mer på det gode samspillet teater - musikk, enn i enkeltstående 'glansnummer'."

I november ble det også gitt ut en video, med opptak av forestillingen "Det går alltid et korstog" som Tramteatret gjorde på Chat Noir i august/september. Litt av årsaken til at de ga ut videoen, var at de ønsket at folk som ikke fikk mulighet til å se Tramteatret opptre live, likevel kunne få med seg forestillingen.

Anne Nyutstumo: "Det mest vektige argumentet for oss da vi sa ja til en slik produksjon, var at vi på denne måten rekker dem som aldri har hatt anledning til å se oss live. Forestillingen krever nemlig så stor sceneplass at turneen begrenset seg til Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Bergen."

I et intervju med magasinet 'Det Nye' fortalte Per Kjeve at de var fornøyd med lyden på plata og videoutgaven. Per Kjeve: "Vi er forbauset over at resultatet ble så bra, spesielt lydmessig. Teknisk kunne det kanskje vært bedre, men det gjelder de fleste live-opptak."

Anne, Kine, Marianne, og Per med VHS utgaven av "Det går alltid et korstog".

Høsten 1983 ble Terje Nordby medlem av Norsk revyforfatterforening, også kalt Herreklubben. Andre medlemmer her var Rolv Wesenlund, Harald Heide Steen, Tore Ryen og Dag Frøland.

16. november 1983 var Tramteatret gjester hos Eivind Solås i 'Musikknytt' på NRK TV, der de frie teatergruppers stilling var tema.

Selv om 80-tallet så langt hadde vært en opptur for Tramteatret, med mange suksesser å se tilbake på, både når det gjaldt TV-serier, revyer og plateutgivelser. Og de i 1982 kunne fortelle at økonomien var solid, valgte de overraskende å legge ned teatret i september 1983, pga. skrantende økonomi. Noe som førte til oppslag i de store avisene, slik som VG og Aftenposten.

Tramteatret var ikke konkurs, men om de hadde forsatt som om ingenting hadde skjedd ville konkurs blitt resultatet. Årsakene som ble trukket fram var forskuddskatt, innleie av folk, og dyr lokalleie. Gjennomsnittlig betalte Tramteatret 15.000 kroner for leie av lokale når de skulle opptre. Da hjelp det lite med kunstnerisk suksess, og at pengene tilsynelatende trillet inn i kassen , når de trillet ut igjen like fort..

VG: "Er dere i realiteten konkurs?"

Torill Aakenes (økonomiansvarlig for Tramteatret, til VG, 28. september 1983): "Hvis man tar hensyn til at kassa er tom og at alle har fått restskatt, ja, så er vi konkurs. Vi opererer som selvstendig næringsdrivende , men i år utgjør forskuddsskatt og restskatt like mye som vi kan ta ut privat. Vi blir flådd. I fjor Iå gjennomsnittslønningene for de frie teatergrupper på rundt 45 000 kroner , og det er vel knapt halvparten av en vanlig industriinntekt."

Torill Aakenes måtte viderebringe den triste nyheten om at Tramteatret var lagt ned.

Allerede i mai 1982 hadde det blitt sendt ut permisjonsvarsel til medlemmene av Tramteatret, uten at det lå noe dramatikk i det da, ettersom arbeidsstansen ikke skulle innføres før høsten 1983. Og alle skulle få lønn under permisjonen. Motivet for permisjonsvarslet den gangen var at medlemmene skulle få mulighet til å jobbe med andre prosjekter enn Tramteatret, og hente inspirasjon.

Det var mange som beklaget nyheten om at Tramteatret valgte å slå seg konkurs, og det ble stilt spørsmålstegn ved de offentlige støtteordningene når et så populært teater ikke klarte å holde hodet over vannet, mens over 200 millioner kroner ble brukt på de etablerte teaterscenene i Norge. Noe bl.a. filmskaperen Bredo Greve hadde en artikkel om, i Aftenposten 30. desember 1983: "Det skapes umulige konkurranseforhold for de teaterformer som ikke faller innenfor statens støtteordninger for teatervirksomhet, men som likevel utvilsomt representerer teaterets fornyelse. Når f.eks. Tramteatret måtte gi opp, selv med et så stort og entusiastisk publikum bak seg, da det er det noe alvorlig i veien med de forutsetninger som de statlige midler utdeles efter."

Enkelte var så misfonøyd med at Tramteatret ble lagt ned at de i mai 1984 valgte å starte støttegruppa 'Tramteatrets venner' - med mål om å skaffe nok penger til at teatret kunne holde det gående videre. Blant de som engasjerte seg gjennom støttegruppa, var Svein-Ribe Andersen i Actinor, og Gunnar Nilsen i Norgas - personer som på mange måter representerte kapitalismen som Tramteatret gjennom sine teaterstykker hadde kjempet i mot. 

Svein-Ribe Andersen (til Aftenposten, 15. mai 1984): "Jeg er personlig dypt uenig i mange av Tramteatrets grunnholdninger, men det forhindrer ikke at jeg mener de innebærer en viktig del av vårt kulturliv. Næringslivet er tjent med et differensiert kulturelt miljø."

Aftenposten lurte på om det var problematisk for Tramteatret å ta imot penger fra støttegruppa: "Blir det noe fres over samfunnsrefsingen når den skal finansieres av etablissementets solide støttepilarer?"

Terje Nordby: "Vi er ikke prinsipielt imot sponsing, men vi vil diskutere formen. Vi tar med oppriktig glede imot bidrag fra 'Tramteatrets venner', men vi ville ikke stilt med reklamegenser på scenen."

Oppslag i Aftenposten 19. mai 1984.

I 1984 fikk Tramteatet inn noen ekstra kroner da TV-serien "Serum Serum" ble sendt pånytt på NRK TV.

I april 1984 tok Tramteatret et tilbakeblikk på sine 7 år som revy- og plateartister, da de ga ut sin egen Tram-sangbok, kalt "Beste sanger". Boken som ble gitt ut på Gyldendal forlag inneholdt 43 av Tramteatrets beste og mest framførte låter. Boka inneholdt tekster, noter og besifring. Om boka skrev Tramteatret selv i forordet: "Vi laget dem, forlaget trykte dem, værsågod, syng dem. Synger du falskt gjør det ingenting, men synger du veldig høyt og bor i blokk, lukk igjen vinduet. God fornøyelse."

På samme tid som boka ble lansert ble det gitt ut en trippel-LP med de beste sangene fra Tramteatrets plateutgivelser. Trippel-LPen ble gitt ut som et apriltilbud til medlemmene av Bokklubben Nye bøker. Plata ble gitt ut på Big Hand Records. Også en flexi-disc kalt "Smakebiter fra Beste Sanger" ble laget.

Trippel-LPen "Beste sanger" fra 1984.

Kine Hellebust og Anders Rogg gjorde seg bemerket utenom Tramteatret i 1984, da de ga ut albumet "Fra Innsida" - et album som bla inneholdt "Det hainnle om å leve". Låta ble umiddelbart en hit på radiostasjonene i Norge, bl.a med 7 uker som nr. 1 på Norsktoppen (av 8 mulige). Og har med årene blitt en klassiker som spilles jevnlig på radioen, og som brukes i ulike sammenhenger. Bl.a. ble tittelen brukt som navn på en rapport fra UDI om psykisk helse blant asylsøkere i Norge. Det er en sterk låt med en ektefølt tekst som svært mange kjenner seg igjen i, og som mange har som 'sin' sang.

"Det hainnle om å leve" var opprinnelig skrevet og framført av svenske Mia Sandberg. Kine Hellebust hørte henne framføre låta, og bestemte seg for å gjøre sin egen tolkning av den. Kine Hellebust: "Jeg hørte den sunget som vise bare med gitar og bass, og falt både for teksten og melodien. Men ville lage den annerledes, og tro til med store deler av Filharmonien og et stort kor av venner og bekjente."

Allerede på det tidspunktet hun og Anders Rogg spilte den inn skjønte hun at dette kunne bli en norsk evergreen.

"Fra Innsida" med Kine Hellebust og Anders Rogg.

Albumet "Fra Innsida" ble produsert av Ola Johansen, mannen som hadde hjulpet Tramteatret på albumene de spilte inn etter 1980.

Salgsmessig gikk det bra med en 11. plass på VGs albumliste. "Det hainnle om å leve" ble ikke gitt ut som singel.

11. mai 1984 deltok Tramteatret på feiringen av 100 års dagen for Arbeiderbladet på Youngstorget. Andre artister som deltok var Hot Club De Norvège og Østensjø Janitsjar. I juni 1984 deltok Tramteatret på Postdager i Tønsberg (2. til 6. juni). 

Lørdag 29. september 1984 var Tramteatret igjen å høre i NRK radio, da de var klar med et nytt hørespill, kalt "Og dette skal lissom være rock'n roll". I stedet for Terje Nordby var det denne gang Per Kjeve og John Nyutstumo som hadde skrevet manuset. Hovedpersonen Tante Tutta (Marianne Krogness) hadde de hentet fra en tidligere revy med Tramteatret. Hun var en godt voksen kvinne som elsket å slå på trommer, til stor irritasjon for nabo og leieboer Momsen (Magne Bruteig). For å overdøve henne spilte han disco-musikk på høyt volum. Noe som i neste omgang ble en plage for naboene Jenny (Anne Nyutstumo) og Josef (Per Kjeve). 

Tante Tutta med trommene.

Om det var støtten fra 'Tramteatrets venner' som berget teatergruppa er uvisst, uansett var Tramteatret tilbake med ny revy, høsten 1984, kalt "Drømmen om Elin". Den hadde hadde premiere i Sarpsborg 16. oktober. Som tidligere var det Terje Nordby som hadde skrevet manus, mens Arne Garvang hadde ansvaret for musikken. Terje Nordby (til VG 15. oktober 1984): "Det er nesten skremmende at vi nok en gang lager et stykke som er realistisk og aktuelt. Derfor har jeg bestemt meg for aldri å skrive et stykke om atomkrig."

'Kåre Willoch på sinnssykehus, nærradiostasjonen Radio Mirakel går konkurs, høyrebølgen slår inn over landet som aldri før. Partiene fra Arbeiderpartiet og utover på venstresida lider av høyrebølgen, med urealistiske utopier om dagens samfunn. Vår livsform totalt privatisert. Vi lever alle i vår egen lille, lukkede avdeling, der kan vi drømme -  om vår Elin..'

Terje Nordby (til Aftenposten 19. mai 1984): "Klimaet er et helt annet idag enn i begynnelsen av 70-årene, både økonomisk og politisk. Vi må være villige til å se på gamle problemstillinger med nye øyne. Vi må definere spørsmålene om igjen. Det er det vår nye musikkrevy skal handle om. Hvordan høyresiden nå er på offensiven. De har fått et slags monopol på det refsende engasjementet: i skattepolitikken, i kampen mot byråkratiet, mot organisasjonsveldet."

Terje Nordby (til Aftenposten 15. mai 1984): "Temaet er høyrebølgen, den nye livsfilosofien om at alle kan bli bankdirektører, egoismen, Europa i krise, og et Høyre i fremgang."

I et intervju med Aftenposten i november 1984 fortalte Mariann Krogness at ønsket om å få ut det politiske budskapet ikke lenger var like viktig: "En gang var nok motivet å være politiske, få fram budskapet, misjonere. Nå er vi først og fremst opptatt av å lage godt og engasjert teater."

Siden sist hadde Elsa Lystad - kjent fra mange filmer og teateroppsetninger - blitt medlem av Tramteatret. Terje Nordby: "Hun har vært en spennende, positiv tilvekst til ensemblet. Hun deltar ikke som noen stjerne , men som et vanlig medlem. Hun har en spesiell, fin, stille humor som vi virkelig har lært mye av."

Elsa Lystad (til VG, 15. august 1984): "Det er flotte folk i Tramteatret. Jeg hadde sans for dem lenge før de ba meg bli med. Foreløpig er jeg tilknyttet for to sesonger, så får vi se."

Elsa Lystad ble invitert til det populære TV-programmet Lørdagssirkus der hun fortalte om sin nye tilværelse som medlem av Tramteatret. Elsa Lystad: "De ville ha meg, og er jeg i grunnen er litt sugen på å oppleve andre ting enn det jeg hittil har opplevd."

Anne Nyutstumo, Elsa Lystad og Marianne Krogness i "Drømmen om Elin".

VG var tilstede på åpningen i Sarpsborg, 16. oktober, og satt igjen med et litt blandet inntrykk etter å ha sett Tramteatrets revy: "Ros og ris til Tramteatret: Ros for deres udiskutable talent for å skape god underholdning med tankevekkende snert. Ris for deres manglende evne til å skjære bort daukjøtt og dermed oppnå en strammere og skarpere forestilling. For 'Drømmen om Elin' har et innhold som fortjener å komme fram og bli hørt. Dessuten kan Tramteatret det vanskeligste av alle
knep: De kan underholde ."

Dessverre var en av hovedrolleinnehaverne (Liv Aakvik) syk på premieren, noe som førte til at framføringen haltet litt.

Også Aftenposten var tilstede i Sarpsborg, og de var mer positiv til revyen: "Fra min plass i salen hørte jeg neste alt som ble sagt og sunget, og scenebildet var enkelt og funksjonelt. Dette blir bra det, Tram. 'Drømmen om Elin' fortjener å bli tydet en gang til når også Liv Aakvik er oppe igjen av sengen."

VG framhevet nyankomne Elsa Lystad som en som bidro til å gjøre "Drømmen om Elin" til en flott revy: "Den største gleden sprer Elsa Lystad, som igjen beviser hvilken glitrende god komedie hun er når hun nå endelig får skikkelig tekstmateriale å arbeide med."

Elsa Lystad

2. november var Tramteatret i studio på Marienlyst for å gjøre opptak av deler av "Drømmen om Elin", for visning på 'Lørdagssirkus' NRK TV dagen etter. I programmet ble det også vist opptak fra forestillingen de gjorde i Fredrikstad.

Fredag 14. desember fikk de pånytt muligheten til å promotere "Drømmen om Elin", da de var gjester hos Ivar Dyrhaug og Steinar Ofsdal i TV programmet 'Kanal 1' på NRK.

Etter Sarpsborg reiste Tramteatret land og strand rundt med stykket, og kom ikke til Oslo før i september året etter.

Oppslag i VG 21. august 1985, i forbindelse med framføringen av "Drømmen om Elin", i Oslo.

I september 1984 ble det kjent at barn og ungdom fikk et gjensyn med det populære TV-programmet 'Halvsju'. Og som før ble Pelle Parafins Bøljeband og Brødrene Dal brukt som trekkplaster. Dessverre dreide det seg om repriser av tidligere serier. Forskjellen for Tramteatret sin del var at NRK hadde satt sammen de to seriene "Pelle Parafins Bøljeband" og Serum Serum", til en. Samtidig ble det kjent at Tramteatret jobbet med en ny Pelle Parafin serie.

Oppslag i 'Det Nye', der Pelle Parafins Bøljeband og Brødrene Dal 
ble brukt for å reklamere for TV-programmet 'Halvsju'.

Høsten 1984 fikk Tramteatret oppmerksomhet i pressen da det ble kjent at de ønsket å leie ærverdige Det Norske Teatret for 1985. Bygget i Stortingsgata ble ledig etter at teatret flyttet ut. På det tidspunktet var det også snakk om bruke bygget som kinosenter. I et kulturutvalgsmøte i Oslo kommune i juni var både Høyre og Arbeiderpartiet positive til å la Tramteatret disponere lokalene.

Per Kjeve (til Aftenposten, 15. mai 1984): "Vi vil gjerne bevare Det Norske Teatret som teaterscene, og forhindre at scenen blir kinosaler når Det Norsk Teatret flytter inn i sitt nye bygg. Prima Vera og vi vil sammen prøve å lage et fast revyteater i Oslo i disse lokalene. Et 'ikkeforgubbingsrevyteater'."

For å skaffe penger til overtakelsen ble det også samlet inn penger fra fagforeninger og bedrifter.

Selv om Tramteatret ikke hadde gode erfaringer fra Spellemannsprisutdelingen, kunne de glede seg over at Marianne Krogness fikk det ærefulle oppdraget med å være programleder for Spellemannsprisen, 5. januar 1985. En utdeling som fant sted i Ibsenhuset i Skien.

I mars 1985 var Tramteatret klar med nye episoder av hørespillet om Tante Tutta, på barnetimen i NRK radio. I serien som fikk navnet "Tante Tutta mister rockefoten" ble trommesettet lagt til side slik at hun kunne forberede seg til OL i Seoul i 1988, der hun skulle stille opp i tikamp.

I august 1985 var Tramteatret klar med et nytt album, og som sist var det musikken fra den aktuelle musikkrevyen som ble gjort tilgjengelig for platekjøperne. Ola Johansen var produsent, mens tekstene til plata som vanlig var skrevet av Terje Nordby. "Drømmen om  Elin" ble spilt inn i Roger Arnhoff studio i Oslo.

Med låttitler som "Frp", "Høyrebølgen 1", "Høyrebølgen 2", "Høyrebølgen 3", og "Det Norske Arbeiderparti", var det ikke vanskelig å skjønne at norsk politikk var et sentralt tema, både på plata og i revyen. "Ingen nordmenn med" åpnet plata, og ble også en liten hit på Norsktoppen, med 5. plass.

 Albumet "Drømmen om Elin" fra august 1985.

Parallelt med "Drømmen om Elin"-turneen valgte 4 av medlemmene av Tramteatret (pluss John Sigurd Kristensen) å lage natt-kabaret på Victoria teater i Oslo. Ifølge Terje Nordby oppstod ideen om å lage en 'mini-Tramteatret revy' for at medlemmene av teatret som ikke var opptatt med "Drømmen om Elin" også skulle ha noe å fylle tiden med.

Kabaraten som fikk navnet "Rats" ble satt opp på Victoria teater på Karl Johan (fram til 1. desember), i samme tidsrom som "Drømmen om Elin" ble framført på ABC teatret på St. Olavs plass i Oslo.

Manuset til "Rats" var skrevet av Terje Nordby i samarbeid med forfatteren Klaus Hagerup. De to hadde nettopp jobbet sammen om TV-serien "Nikkerne". Stykket var inspirert av musikalen "Cats", men med et annet fortegn, da det var det skitne og perverterte hos menneskene/rottene som var i fokus. Musikken var ved Anders Rogg, som med sitt pianospill fungerte som en rød tråd i stykket.

Liv Aakvik (til Aftenposten, 14. oktober 1985): "Rottene ser menneskelivet nedenfra. De har en helt annen filosofi, og fordi de tidligere har levd ovenpå, oppe i høyden, har de et rikt perspektiv på livet sett fra kloakken."

Aftenposten vendte tommelen ned for "Rats" da de mente humoren ble for plump.

 Rottene, representert ved Terje Nordby, John Sigurd Kristensen, Liv Aakvik og Kine Hellebust.

I 1985 mottok Kine Hellebust årets pris fra Jens Book-Jenssens minnefond, for sin innsats som revyskuespiller og sangartist.

Rundt 1985 gikk det rykter om at Tramteatret skulle oppløses, noe som bestemt ble avvist av Arne Garvang i et intervju med VG.

VG (21. september 1985): "Betyr dette at ryktene om at Tramteatret sprekker er sanne?"

Arne Garvang: "Nei, det betyr det motsatte. Vi slår på stortromma og spiller både revy, kabaret og lager TV-serie. Nå er alle med igjen."

24. november 1985 opptrådte Tramteatret på en kulturmønstring på Vikateatret i Oslo. Inntektene fra konserten gikk til en fredsmarsj som skulle arrangeres mellom Panama City og Mexico City.

31. desember 1985 deltok Tramteatret på Nyttårsshowet på NRK TV. Sammen med artister som a-ha, Bobbysocks, og Dollie de Luxe. Det ble også vist utdrag fra revyen "Drømmen om Elin" i programmet.

Etter mange aktive år sammen valgte Tramteatret å omorganisere teatergruppen i 1986, slik at medlemmene i større grad kunne påta seg eksterne oppdrag. Samtidig medførte dette at aktivitetsnivået i gruppa gikk ned. Omorganiseringen var også et resultat av gruppas svake økonomi.

Per Kjeve (til VG, 4. juni 1986): "Nå skal Tramteatret omorganiseres. Det vil si at vi vil satse på én forestilling i året. Resten av tiden jobber vi med ting hver for oss. Det betyr at vi ikke er nødt til å lønne gruppas 15 medlemmer hele året. Dermed åpner det seg en mulighet til å ta en økonomisk sjanse på annen type teater også."

Tramteatret i 1986

I 1986 mottok Tramteatret 350.000 kroner i statsstøtte.

I mai 1986 ble Anne Nyutstumo og Marianne Krogness intervjuet av Det Nye, og her var igjen teatergruppas vanskelige økonomiske situasjon tema. Overskriften på artikkelen var "På helsa løs for lav lønn". Bl.a. kunne Anne fortelle at hun hadde gått med en lungebetennelse siden høsten året før, som hun aldri ble frisk av, ettersom hun ikke mulighet til å sykmelde seg og la kroppen bli frisk igjen.

Mer positivt var det at de begge hadde blitt engasjert i teatersport. Marianne Krogness: "Akkurat nå er Anne og jeg engasjert i Teatersport, et prøvetiltak som Janken Varden og Egon Kiønig har satt i scene. En improvisasjonssport hvor vi lærer samspill og oppøver motet til å dumme oss ut."

Marianne Krogness og Anne Nyutstumo i mai 1986.

Selv om aktiviteten i Tramteatret ikke var som den hadde vært i de foregående årene kunne de likevel glede fansen med en ny TV-serie i 1986, denne gang kalt "Randi og Ronnys restaurant". Randi og Ronny - barnas to yndlingsskurker - mente at det var for mange stuegriser og TV-seere i Norge. Så for å få folk samlet i et sosialt fellesskap etablerte de en koselig restaurant som skulle fungere som et midtpunkt i nabolaget. At det var håpløst for dem å fortsette som skurker etter å ha blitt landskjent gjennom de to første TV-seriene var også en medvirkende årsak til at de valgte å bli lovlydige.

Dette falt ikke i smak hos videoforhandler Molèn (Helge Winther-Larsen). Han så helst at folk satt foran TV-apparatene og kikket på videofilmene hans, for ellers så tjente han ikke penger.

Per Kjeve som brannmann, mens Helge Winther-Larsen spilte videoforhandler Molèn.

Randi og Ronnys restaurant hadde også et eget husspøkelse (Magne Bruteig) som var vennlig og hyggelig. Spøkelset som het Leonardo Bengani hadde dødd av sult i 1793.

Gamle Fru Aalefjær (Kine Hellebust) var henrykt over å se den gamle brannbilens tekniske finesser.

Restauranten hadde også et eget husband i Pelle Parafins Bøljeband. Her spilte de i påvente av at medlemmene av bandet skulle få seg skikkelige jobber, slik som guide, hjelpepleier og vaktmester. Pelle Parafin var så heldig å få seg jobb som vaktmester, men dessverre gikk det ikke så bra. Bl.a. forårsaket han oversvømmelse i en kjeller, noe som førte til at brannvesenet måtte rykke ut.

  

Arne Garvang fikk en omgang med brannslangen av produsent Kalle Fürst,

noe som i neste omgang førte til at han fikk influensa.

Henning Westeng hadde rollen som Kåre Kelner - et kallenavn han også fikk utenom serien ( tillegg til at han hadde arvet kallenavnet Guttorm Grevling). Kåre Kelner var både en hyggelig servitør og en dyktig trommeslager, noe folk fikk erfare i den fengende låta "Trommer og bass".

'Du kommer ingen vei i livet uten trommer og bass', og Kåre Kelner.

I 2005 gjorde Håkon Gebhardt fra Motorpsycho litt stas på "Trommer og bass" da han i et intervju fortalte at han gjerne pleide å lytte på låta når han var ute og gikk tur. Håkon Gebhardt: "En opptur å gå ut i sola med denne på walkman. Da kan man gå å småflire for seg selv og få lyst på øl, og ingen skjønner hva man er så flirfull av. Du kommer ingen vei i livet uten trommer og bass!"

I tillegg til Tramteatrets egne medlemmer var også Thea Stabell med, i rollen som italienske Signora Dora. Mens en journalist fra Aftenposten fikk bli med i serien som.. journalist. Elsta Lystad som hadde vært med i "Drømmen om Elin" var også med.

Deler av opptakene til serien ble gjort i Agathe Grøndahls gate på Torshov i Oslo.

"Randi og Ronnys restaurant" ble sendt på 'Halvsju' på NRK TV, 13 lørdager våren 1986, med oppstart 15. februar.

I serien fikk Ragna Rekkverk mulighet til å gi ut låta "Jeg eier hele verden" på singel. Resten av Bøljebandet også kunne tenkt seg å få platekontrakt. De henvendte seg derfor til Harry Hagen (Per Kjeve), som i tillegg til å eie Randi og Ronnys restaurant også var eier av plateselskapet Hagen records. Men Hagen virker mer interessert i bandets van enn i musikken. Og en dag ble den stjålet..

   

 "Randi og Ronnys restaurant"

FRP leder Carl I. Hagen og Tramteatret var politiske motsetninger på 80-tallet, og i låta "Høyrebølgen 2" hadde han fått passet påskrevet i denne tekstlinjen: "Hør høyrevinden blåser, når Carl I. Hagen våser. Han smiler glatt, som en bortskjemt katt. Hans kone er helt betatt."

Men i et 'Halvsju' program i 1986 valgte partene å 'legge ned stridsøksen', da Carl I. Hagen fikk sjansen til å prøve seg som trommeslager i Tramteatret. Noe både TV-seerne og media syntes var morsomt. Det var tydelig at Tramteatret syntes samarbeidet var morsomt selv også, for bilde av dem sammen med Carl I. Hagen (se under) var å finne på innercoveret av gruppas neste plateutgivelse.

Carl 'Guttorm Grevling' Hagen fikk prøve seg som trommeslager i Tramteatret i 1986.

Det var også flere andre kjente personer som fikk prøve seg som trommeslager i Tramteatret, med vekslende hell. Slik som AKP(m-l) politiker Sigurd Allern, ordfører Albert Nordengen, artist Anita Skorgan, sportsreporter Bjørge Lillelien, og Barne-TV figuren Labbetuss.

Som tidligere ble det gitt ut et album med musikken fra TV-serien - våren 1986. Men i stedet for Ola Johansen valgte Tramteatret denne gang å bruke Johnny Sareussen som produsent. Sareussen hadde tidligere vært medlem av foregangsbandet The Vanguards, og produsent på bl.a. Prudence og Aunt Marys album.

Pelle Parafin Bøljebands album "Randi og Ronnys restaurant"

Albumet "Randi og Ronnys restaurant" ble spilt inn i Roger Arnhoff Studio, og gitt ut på Big Hand Records. Mens Tramteatrets låter tidligere stort sett var skrevet av Arne Garvang (musikk) og Terje Nordby (tekster), var Anders Rogg mye mer aktiv på låtskriversiden denne gangen, der han var med og skrev alle 12 låtene på plata.

Høydepunkter var "Randi og Ronnny restaurant", "Jeg eier hele verden", "Trommer og bass", og "Arrivederci Venzeia". Sistnevnte var en vakker hyllest av Venezia, sunget av Magne Bruteig. I TV-serien kunne man se Bruteig vandre rundt i Venezia, dresset opp i klær fra 1700-tallet.

 

"Arrivederci Venzeia" - Farvel Venezia

23 og 24. august 1986 opptrådte Tramteatret på et vannski-arrangement på Aker Brygge. Sammen med Ketil Stokkan stod de for den musikalske underholdningen, i et telt som var satt opp for anledningen. I ettertid skulle dette vise seg å bli den siste opptredenen Tramteatret gjorde på 80-tallet.

Arne Garvang (til Tylden.no): "En konsert i et sirkustelt på Aker Brygge i Oslo var Tramteatrets siste opptreden, men ingen av de tilstedeværende var klar over det. Etter siste sang sa John Nyutstumo: 'Takk for oss'."

Konserten på Aker brygge markerte slutten på en æra. For like etterpå valgte medlemmene av Tramteatret å oppløse gruppa. Årsaken til den triste avgjørelsen var et skattekrav, slitasje, og 13 frie viljer som ble for sterke - som de selv forklarte det. På det tidspunktet hadde de en gjeld på et par hundre tusen kroner. 

Slutten ble markert med en heidundrende skål i pappbeger - 'Gul Enke' - på en rasteplass i Holmestrand, midt på natta. Det ble også arrangert loppemarked der alle kostymene og lydutstyret ble solgt unna. Den eneste som tok med seg noe hjem var Arne Garvang.

Marianne Krogness (til Aftenposten, 25. juni 2001): "Vi solgte forsterkere til 20 kroner stykket, og alle kostymene våre. Tilslutt hadde vi ingeting igjen."

Marianne Krogness (til Aftenposten, 1. oktober 2003): "Var det ikke litt flaks for meg egentlig? Jeg hadde aldri kommet meg inn i det kostymet nå uansett."

Arne Garvang (til VG, 10. desember 1995): "Det var en flertallsbeslutning. Skulle vi fortsette eller skulle vi stenge butikken? Vi var slitne etter mange års drift der vi alltid stilte med nye tekster og melodier. I løpet av ti år hadde vi ingen repriser. Det handlet om økonomi og det handlet om hvilken retning vi skulle gå."

Arne Garvang (til Tylden.no): "Det ble stritt i lengden å måtte ha to suksesser gående på én gang for å kunne betale lønninger. Vi hadde 16 på fast lønn. I 1986, etter ti år, la vi ned teatret. 12 stemte for nedleggelse. Én stemte avholdende."

Anders Rogg (til VG, 26. juni 2001): "Mens vi holdt på ble det mer og mer press på at vi skulle lage suksesser, det hadde etter hvert for mye med økonomi å gjøre."

John Nyutstumo: "Da sa jeg 'takk for oss!'."

Terje Nordby (til Aftenposten, 11. mars 1995): "Tramteatret ble en egen form, kanskje ble vi mer lei av den enn publikum ble. Økonomien spilte inn, vi måtte spille på privatteatrets premisser. Det var ikke sunt å holde på lenger."

Billy Johansson (til Aftenposten, 1. mars 2002): "Jeg er stolt av å ha vært med i Tramteatret, men jeg er også stolt av at vi innså at tørken var nær med 'Pelle Parafin'. Derfor gjorde vi det slutt mens leken var god."

Tramteatret kunne se tilbake på 11 hektiske år, med 6 revyer/teaterstykker, 4 TV-serier, 10 album, og bortimot 1000 forestillinger rundt om.

Tramteatret 1976-1986

Med Tramteatret som et tilbakelagt kapittel måtte medlemmene av gruppen finne nytt kunstnerisk ståsted, og inntektsgrunnlag. Noe som ikke bare var enkelt.

Marianne Krogness (til VG, 30. januar 1993): "Pelle Parafins Bøljeband var morsomt og lærerikt. Da vi hoppet av den karusellen i 1986, var det som å hoppe av toget i fart. Plutselig sto vi der og visste egentlig ikke så mye. Arne og jeg bestemte oss for å jobbe mer individuelt. Tramteatret var som en familie. Vi var hele tiden vant med å si 'i'. Nå måtte jeg si 'jeg', og det var ikke så enkelt. Var jeg bare morsom sammen med de andre? Kunne jeg gjøre noe på egen hånd?"

Arne Garvang (til Tylden.no): "I et par år etterpå var det som å stå på kaia etter flere års sammenhengende seilas i høy sjø - og de fleste av oss lurte fælt på hva vi skulle bli når vi ble store."

Høsten 1986 var det klart for en ny Halvsju-serie på NRKTV, kalt "Fire-sju-en-en". Og som sist var det Kalle Fürst (som hadde produsert Pelle Parafin-seriene) som var produsent. Fra Tramteatret var det bare søskenparet Anne og John Nyutstumo som var med, der de hadde rollene som hjelpeløse parkeringsvakter. Manuset var skrevet av Trond-Viggo Torgersen og Trond Kirkvaag.

John Nyutstumo fikk sjansen til å opptre som Ronny igjen, da han deltok på Kulturfestivalen i Ullensaker kommune i september 1986. Ronny/John fungerte som bindeledd mellom hvert konsertnummer, der han både sang og spilte skotsk sekkepipe.

I 1989 gikk Skurken Randi (Kine Hellebust), Frida Frosk (Anne Nyutstumo) og Ragna Rekkverk (Marianne Krogness) fra Tramteatret sammen om å danne selskapet A/S Dameteater & Søn. Med 'sønnene' Anders Rogg og Bård Skift som fast musikalsk påheng.

Kine Hellebust: "Dette med & Søn kom inn fordi Anders (Rogg) klaget: Enn jeg da, jeg er ikke noe dame, jeg! Så sa vi damene at ja vel, du kan få lov til å vær SØN, men da har vi også markert hvem som bestemmer her."

A/S Dameteater & Søn oppsto for første gang i 1984, mens medlemmene Kine Hellebust, Liv Aakvik og Anne Nyutstumo ennå var med i Tramteatret. Da satte de opp kabareten "To tette og ei badehette" Vertshusteateret på Torshovteatret. Det ble en knallsuksess.

I 1989 satte de opp kriminalkomedien "Åh Gunnar", i 1991 crazykomedien "Kitsch", i 1992 komitragedien "Halte helter, arme riddere", i 1993 "God dag og på rygg!" (en hylende morsom dommedag over mytene om nordlendingen). Og i 1995, den eksistensielle komedien "Havet, døden og fettsugingen".

I 1995 var A/S Dameteater & Søn også ute med CDen "Sanger vi tror vi husker, vol 1". Den var spilt inn på damenes stamrestaurant Rebekka West i Oslo, 12. og 13. juni 1995. Og inneholdt musikalske 'highlights' fra deres mangeårige scenekarriere. Slik som "Sjømannskoret", "Sluttsang kitsch", "Monicas boligblues", "Du er min flamme", "Halte helter, arme riddere", og "To tette og ei badehette".

A/S Dameteater & Søn

Billy Johansson som i tillegg til å spille bassgitar også hadde utmerket seg som en dyktig scenograf, og kunstner som malte de flotte coverne til mange av Tramteatrets album, gjorde det svært bra i årene etter Tramteatret. Selv om det ikke så ofte førte til omtale i avisene gjorde han seg bemerket som scenograf (ansvar for det visuelle uttrykket) på norske filmproduksjoner som "Veiviseren" (1987), "Av måneskinn gror ingenting" (1987), "Håkon Håkonsen" (1990), "Telegrafisten" (1993), "Secondløitnanten" (1993), "Kristin Lavransdatter" (1995), "Jakten på nyresteinen" (1996), "Jeg er Dina" (2001), og "Salmer fra kjøkkenet" (2003). Bl.a. hadde Johansson ansvaret for å lage innvollene som ble brukt i "Jakten på Nyresteinen"

Han dekorerte også stuen i TV-serien "Holms" med 12 av sine maleri. I tillegg til klinikk-resepsjonen i serien.

Billy Johansson i 2002, der han kikker opp på maleriene sine som ble brukt i TV-serien "Holms".

Våren 1990 ble TV-serien "Pelle Parafin og automatspøkelsene" sendt i reprise på NRK TV, i ungdomsprogrammet 'Midt i Smørøyet'. I forkant av reprisen var det konflikt mellom Skuespillerforbundet og NRK om vederlaget som skulle betales til Tramteatret - et vederlag som ville dekke det meste av gjelda Tramteatret fortsatt satt igjen med da de ga seg. Heldigvis kom de til enighet slik at en ny generasjon av ungdommer fikk muligheten til å glede seg over Pelle Parafin og co. 

 'Midt i Smørøyet' med Pelle Parafins Bøljeband.

I 1992 opplevde Marianne Krogness stor suksess som en frittalende kioskdame i reklamefilmer for Shell. Replikken 'Det er ekstraservice, det. Æ’kke vi som har det, det er Shell det' ble svært populær, og mange lurte på om det var mulig å få kjøpt en videokassett med de 9 (første) reklamefilmene som ble laget.

Ekstraservice? Det er Shell det.

I 1995 ble TV-serien "Serum Serum" sendt på NRK, for 3. gang (så langt). Dette ble fulgt opp med nok en reprise for "Pelle Parafins Bøljeband og automatspøkelsene" i 1996, også den sendt på NRK TV for 3. gang.

I 1995 ble det gitt ut en samleplate kalt "Tramteatrets krøniker". Plata inneholdt mange av Tramteatrets mest kjente låter, samt endel sketsjer med Randi & Ronny.

I april 1997 var (deler av) Tramteatret alias Pelle Parafins Bøljeband overraskende tilbake i rampelyset, da de var ute på norgesturne. Bakgrunnen for turneen var utallige oppfordringer fra fansen om at de måtte opptre sammen igjen.

12. mars 1997 hadde NRK en reportasje fra deres første gjenforeningsøvelse, i TV programmet "Underholdningsavdelingen".

Turneen startet på Studentsamfunnet i Volda på Sunnmøre. Selv om det først og fremst var studentersamfunn de besøkte på turneen, var deler av publikummet godt voksent. 2. mai stod de på scenen på Rockefeller i Oslo. Til sammen gjorde de 10 konserter.

Dessverre var verken Marianne Krogness eller Arne Garvang med på turneen, da de var opptatt med plateinnspilling og bokutgivelse. 

 Pelle Parafins Bøljeband anno 1997, i turnebussen som de brukte for å komme seg rundt i Norge.

25. juni 2001 var Tramteatret ute med en samleplate fra tiden de holdt på sammen, der 25 av deres mest kjente låter var samlet. Anledningen var at det i 2001 var gått 25 år siden Tramteatret ble stiftet (1976). 

Det var Arne Garvang som fikk det ærefulle ansvaret med å velge ut de 25 låtene - på plata som fikk navnet "25 beste". Han tok seg også tid til å skrive ned Tramteatrets historie, i innercoveret på plata.

Tramteatrets samleplate "25 beste" fra 2001 som nådde 4. plass på VGs samleplateliste.

Arne Garvang (til VG i 2001): "Jeg føler at denne platen var et slags folkekrav. Skivene var vanskelige å få tak i, og begynte bli verd mye i antikvariatene."

Arne Garvang (til Aftenposten, 25. juni 2001): "Ikke kall det mimring! Det blir for gammelmodig. Vi gir ut dette rett og slett fordi vi synes det er mange ålreite låter."

I forbindelse med utgivelsen av samleplata valgte de som i sin tid hadde utgjort Tramteatret å stille opp på en pressekonferanse sammen. Her lurte bl.a. VG på om de kom til å gjøre en (ny) gjenforeningsturne. Marianne Krogness: "Vet ikke. Det hadde vært gøy, men jeg tror ikke det kommer til å skje."

Bak fra venstre: Helge Winther-Larsen , Billy Johansson, Per Kjeve, Marianne Krogness,
Arne Garvang, John Nyutstumo, Magne Bruteig. Foran fra venstre
: Anders Rogg, Liv Aakvik,
Anne Nyutstumo og Henrik Johansson (sønn av Billy).

I mars 2002 ble Tramteatrets 4 TV-serier på NRK gjort tilgjengelig på VHS (videokassett). Merkelig nok ble de ikke gitt ut på DVD - et filmformat som var begynt å bli vanlig på den tiden.

Lørdag 23. november 2002 opptrådte 9 av Tramteatrets medlemmer sammen i TV-programmet "Kykelikokos" på NRK TV. På det tidspunktet hadde de (offisielt) fortsatt ingen planer om å gjøre en gjenforeningsturne igjen.

John Nyutstumo (til VG, 24. november 2002): " Vi har ingen planer om å starte for fullt igjen, men vi har litt lyst til å dukke opp i enkelte sammenhenger. Hvis noen forslår noe seriøst, er det i hvert fall ikke meg imot. Jeg sitter bare og venter, jeg. Vi skrev massevis av autografer på 'Kykelikokos', og jeg opplever nesten daglig å bli gjenkjent som Ronny. Det verste er på byen når folk er litt pussa. Alle tror de er veldig originale når de sier 'Idiot, hvor har du gjort av gjøkuret?'."

Opptredenen på "Kykelikokos" ble fulgt opp med konsert på Fryd i Oslo (i forbindelse med Attacs globaliseringskonferanse), 30. november.

Til tross for at Tramteatret tidligere hadde sagt at en gjenforening var uaktuelt, kunne de i 2003 glede gamle fans med nyheten om at de skulle ut på turne igjen, som Pelle Parafins Bøljeband. 

Anders Rogg (til Aftenposten 21. mars 2003): "Hele ensemblet, 13 i alt, skal ut på veien. Jeg tror det blir bra."

I forkant av turneen opptrådte Tramteatret i TV programmet 'Sommeråpent' på NRK, noe som bidro til å skape økt interesse for den kommende turneen.

30. september 2003 dro de ut på en måned lang turne, med 28 stopp - som den første Tramteatret-turneen på 20 år. De startet i Oslo i et fullsatt Oslo Konserthus, og avsluttet i Ålesund, 1. november, noe som bl.a. ble omtalt i Dagbladet, 21. mars 2003: "Fra 30. september slår de en strek over et par brutte ekteskap, stikker ut i permisjon fra lønnet arbeid, rømmer fra barn og barnebarn og kaster seg om bord i en buss."

Tramteatret i 2003

I Oslo ble Tramtreatret møtt av et publikumsbrøl, hvorpå Arne Garvang kvitterte 'Hvor store dere er blitt'. Etter to sett og ekstranummer kunne Tramteatret gå av scenen til trampeklapp fra et stående publikum. Noe som gjorde inntrykk på medlemmene av teatret. Arne Garvang: "Det er så mange som har kommet bort til meg opp gjennom årene for å snakke om gruppen, så jeg har visst at vi hadde tilhengere. Noe helt annet blir det når du konsentrerer dem på et sted som i kveld."

Anders Rogg: "Det var jo første gang på 16 og et halvt år, bortsett fra en gang i juni. Det var veldig moro og lystbetont, og det var ikke vanskelig å finne tilbake tonen."

I salen var det flere kjente folk fra underholdningsbransjen som etterpå benyttet anledningen til å skryte av Tramteatret (til Aftenposten).

Jan Eggum: "Tramteatret var det viktigste politiske musikkteatret på 70- og 80-tallet, og min inspirasjonskilde da jeg startet Nordahl Grieg-teatret i Bergen.

Kaja Huuse: "Da jeg var liten var de noen av de aller tøffeste. Særlig Sandra Salamander likte jeg godt."

Øyvind Angeltveit: "I min ungdom var Tramteatret det virkelig store som gikk på TV, og utrolig viktig for meg. Jeg har lært masse om satire av dem."

Tramteatret omtalt på forsiden av Aftenposten, 1. oktober 2003.

Under turneen ble det gjenhør både med Tramteatret og Pelle Parafin-slagerne.

Foranledningen til gjenforeningen var en opptreden medlemmene av Tramteatret gjorde på et privat arrangement, i anledning 10 års dagen for plateselskapet Tylden & co. Her framførte de "(Her kommer) Pelle Parafins Bøljeband". Responsen de fikk fra de 800 frammøtte var så overveldende at de umiddelbart fikk lyst til å gjøre comeback. Den eneste som var skeptisk, var Arne Garvang. Han stilte som krav at det skulle være gøy for at han skulle være med.

Marianne Krogness (til Aftenposten, 25. september 2003): "Det var et veldig kick, og så begynte vi så smått å snakke om at det hadde vært fint med en gjenforening. Og så ballet det på seg."

Tramteatret kom sammen igjen i 2003.

I Tramteatrets turnebuss var det 22 personer, alt i alt. Også et filmteam fulgte med på turen, da det var planlagt å lage et TV-program om Tramteatrets gjenforeningsturne.

Turneen ble en stor suksess med bra oppmøte der de opptrådte. Dessverre måtte de avlyse konsertene de hadde planlagt å gjøre i Nord-Norge, pga. dårlig billettsalg. Manager Leif Frisvold (til VG, 12. oktober 2003): "Det er alltid kjipt å måtte avlyse. Men vi reiser ikke til Nord-Norge for å tape penger."

For Kine Hellebust ble turneen en liten prøvelse, ettersom hun slet med tinnitus og øresus etter hver konsert, pga en nakkeslengskade hun har.

 

Tramteatret gjorde en reunion-turne i 2003.

Avisene var ikke overbegeistret for Tramteatret anno 2003. VG omtalte konserten i Oslo konserthus som 'lunkent oppkok' og ga det terningkast 3, mens Aftenposten omtalte den som 'ukens nedtur'.

Aftenpostens omtale av Tramteatrets konsert i Oslo konserthus.

I forbindelse med at Tramteatret var tilbake ble det i september 2003 gitt ut en dobbel-CD med de 40 beste låtene fra revyene og TV-seriene deres. Også Grand Prix låta "Det er vår tur nå", Dagbladkassett låta "Naken greve jager neger med øks"og 4 låter som tidligere ikke hadde vært ute på plate, var å finne på CDene.

På samme tid ble det også gitt ut DVDer med Tramteatret og Pelle Parafins Bøljeband.

Samleplata "40 beste".

Også samleplata "25 beste" fra 2001 ble gitt ut i 2003, ettersom distributøren av plata gikk konkurs på den tiden de skulle lansere den.

Billy Johansson hadde stor suksess som designer og scenograf på mange av de største filmproduksjonene på 90- og 2000-tallet. Dette ble kronet med Amandaprisens fagpris 'Gullklapperen' i 2003, for hans bidrag til norsk film. Dessverre fikk ikke Billy muligheten til å fortsette sitt flotte arbeid i så mange år etter det, da han døde av kreft 1. juni 2007. Sykdommen ble oppdaget på nyåret 2006. Han rakk å gjøre to maleriutstillinger før sykdommen krevde sitt. Karl Evald Johansson ble 58 år gammel.

Marianne Krogness (til VG, 4. juni 2007): "Det er veldig veldig rart at Billy er borte. Han var en sjeldent fin fyr. Han var en raus, lojal og hjelpsom type og veldig godt likt både i Tramteatret og i norsk filmmiljø."

Billy Johansson, slik vi husker ham, som medlem av Tramteatret.

I mars 2011 ble medlemmene av Tramteatret igjen samlet. Anledningen var NRKs radiodokumentar "Tramteatrets siste sang", som ble sendt på P2, 3. mars. Journalist Line Alsaker hadde fulgt medlemmene av gruppen i et halvt år, der hun hadde hørt igjennom utallige timer med opptak, snakket med alle bandmedlemmene, og funnet mye gull som hun ikke ante fantes.

På det tidspunktet hadde de ikke opptrådt sammen siden gjenforenings-turneen i 2003. Som tittelen på programmet antydet, ble Arne Garvang, Anders Rogg, Liv Aakvik og de andre heltene fra 80-tallet samlet for å gjøre en siste offentlig opptreden sammen som Tramteatret.

Aftenposten (25. februar 2011): "Er dette absolutt siste gang vi ser og hører fra dere?"

Liv Aakvik: "Ja, det er nok det."

At Billy Johansson hadde gått bort siden sist, gjorde at de følte at en ny turne ikke ville vært rett. I tillegg til at de syntes det ville blitt for slitsomt. Terje Nordby: "Det ville ikke bli som det en gang var."

Terje Nordby i 2011

I anledning radiodokumentaren ble det spilt inn en helt ny Tramteatret lå, kalt "Så lenge verden består". Den var skrevet av Terje Nordby etter 'virkningsfullt mas fra NRK'. Terje Nordby: "Det satt langt inne å lage denne nye sangen. Det å forholde seg til materialet som vi brukte for så mange år siden, var rart. Låten forteller om hvordan det gikk med Bøljebandet. Enkel og lettoppfattelig rock med små, spissformulerte epiloger."

I låta fikk vi bl.a. vite hvordan det gikk med Audun Automat: "Veit du at Audun Automat har skifta kjønn og gjemmer seg i Vietnam? Nå heter'n Inga Internett og tjener penger på å plage folk med spam."

Tramteatret i studio for å spille inn den nye låta "Så lenge verden består".

Fra venstre: Magne Bruteig, Terje Nordby, Marianne Krogness, Arne Garvang, John Nyutstumo,

Anne Nyutstumo, Anders Rogg, Helge Winther-Larsen, Liv Aakvik, Per Kjeve, Kine Hellebust.

Samme kveld som dokumentaren skulle på lufta var medlemmene av Tramteatret samlet i et fullsatt Chateau Neuf - stedet der det hele hadde startet - til en uhøytidelig førpremiere. Liv Aakvik (til Osloby.no): "Det som er fint, er at vi skal avslutte der alt begynte, nettopp på Studentersamfundet. Storsalen har på en måte vært Tramteatrets lekegrind, så nå skal vi tilbake til lekegrinden."

Det var første gang de hørte radiodokumentaren. 'Naturligvis' måtte de opp på scenen for å spille noen av sine gamle slagere, til stor glede for de frammøtte og de selv. Det ble også vist bilder fra alle turneene.

Anders Rogg: "Det gikk over all forventning - jeg strigråt to ganger."

Per Kjeve, John Nyutstumo, Kine Hellebust, Liv Aakre, og de andre

i Tramteatret, på scenen sammen for siste gang på Chateau Neuf i 2011.

Den vellykkede gjenforeningskonserten på Chateau Neuf markerte mest sannsynlig det siste kapitlet i historien om Tramteatret. Men 'Så lenge verden består' vil Tramteatret stå som et hyggelig minne fra 80-tallet. Og flotte låter som "Å livet svinger", "(Her kommer) Pelle Parafins Bøljeband", "Back to the 80's", og TV-seriene de laget, vil fortsette å glede nye generasjoner av unge. Det har de fortjent.

22. mai 2013 gjorde Anders Rogg, Arne Garvang og Terje Nordby en konsert sammen på Josefine visescene i Oslo. Her framførte de materiale fra Tramteatret-tiden. Dagen før reklamerte de for konserten på Tramteatrets Facebookside med disse ordene: "Tilsammen lagde vi faktisk 99% ...av låtene i Tramteatret, nå har vi arrangert dem for oss tre, vi har forberedt oss lenge og forbereder oss stadig."

På konserten framførte de favoritter som "Å livet svinger", "Martin Luther", og "Serum Serum".

   

Arne Garvang, Terje Nordby og Anders Rogg opptrådte sammen 22. mai 2013.

I juni 2014 fikk Kine Hellebust endel oppmerksomhet i media, da hun valgte å takke ja til å delta i det populære TV-programmet "Skal vi danse" på TV2. Hun visste ikke hva hun gikk til, ettersom hun ikke hadde sett en eneste sending av programmet, enda det hadde gått på TV i 9 år. Hun forsvant ut av programmet allerede i runde 2, uten at hun var alt for lei seg av den grunn.

Kine Hellebust deltok i "Skal vi danse" på TV2 i 2014.

Også John Nyutstumo fikk oppmerksomhet i media i 2014, da han hadde rollen som den gretne gamle gubben Oddvar i TV serien "Neste sommer", på TVNorge. Det ble også spilt inn en sesong 2 av den populære serien, der John igjen var med. John Nyutstumo til avisen Østlendingen: "Å bytte totalt beite og jobbe ute om sommeren har vært veldig fint, og jeg har hatt mange artige og fine folk rundt meg. Det skal bli gøy å gjøre det igjen denne sommeren."

I mars 2015 var Arne Garvang på besøk i Trondheim og Rockheim i forbindelse med utstillingen Norsk humor (på plate eller kassett), der han representerte Tramteatret. Også Øivind Blunck, Bjørn 'Stutum' Sand, Eldar Vågan og Totto Osvold var tilstede på arrangementet.

 I likhet med mange andre norske artister var humor en viktig ingrediens i Tramteatrets musikk.

I mai 2015 var Garvang tilbake på Rockheim, denne gang sammen med Marianne Krogness i forbindelse med utstillingen "En handelsreisendes brød", der humor igjen var tema.

12. desember 2015 hadde NRK et helt program dedisert til Tramteatret, kalt "På barrikadene med pop og satire." I løpet en time kunne seerne mimre tilbake til 80-tallet, med filmopptak fra TV-seriene og revyene deres. I tillegg til at Arne Garvang, Terje Nordby, Anders og Liv Aakvik m.fl. ble intervjuet.

 

Marianne Krogness og Tramteatret ble gjort stas på i 2015.

I juni 2016 hadde Oslo Bymuseum en temautstilling med Tramteatret, med bl.a. fokus på deres plateutgivelser, og fotografier av gruppa.

16. juni 2016 var det gått 40 år siden Tramteatret ble startet. Og i den anledning gjorde Tramteatret en jubileumskonsert på Teatermuseet på Bymuseet. Allerede 4 dager i forveien gjorde de nok en gjenforeningskonsert, da de opptrådte i Frognerparken i Oslo. Begge disse konsertene ble utsolgt etter kort tid.

Tramteatret på scenen i 2016. Vi ser bl.a. Anders Rogg, John Nyutstumo,

Terje Nordby, Liv Aakvik, Marianne Krogness, Anne Nyutstumo, og Arne Garvang.

(Foto: Siri Broch Johansen)

Også NRK.no gjorde litt stas på Tramteatret i forbindelse med 40 års jubileet, ved å samle alle opptak med dem på en nettside.

I 2016 ble også mye av materialet som i sin tid ble gitt ut på det smått legendariske plateselskapet MAI samlet, og gitt ut i en boks bestående av 4 CDer. Her var artister som Kjøtt, Vømmøl Spellemannslag, Sverre Kjelsberg og Tramteatret representert. De som liker Tramteatret og fikk tak i denne eksklusive boksen i begrenset opplag, kunne glede seg over låter som "Oj, Vad Det Viftar", "Bella Ciao", "Ingenting" og "Huskattblues".

CD-boksen "MAI: 1973-1983" der også Tramteatret var representert.

20. mai 2017 døde Anne Nyutstumo etter lengre tids sykeleie, 59 år gammel. Hun ble minnet av de mange som hadde jobbet med henne gjennom årene, bl.a. Liv Aakvik og Teater Innlandet.

Liv Aakvik: "Det er et stort tomrom etter henne. Men vi vil fortsette med prosjektet vårt, og skape en framføring Anne ville vært stolt av. Minnene våre er mange, og de kan ingen ta fra oss."

Teater Innlandet: "Vi har heiet på Anne på avstand, men visst at slutten var på vei. Allikevel fyller den endelige beskjeden oss med stor sorg. En liten kjempe har forlatt oss. I dag går våre tanker først og fremst til hennes kjære Steinar, sønnene Ola og Tobias og resten av familien. Vi lyser fred over Annes minne."

Også de største norske avisene hadde omtale av den triste nyheten, og en omtale av Annes liv som kunstner.

 Anne Nyutstumo, 1958-2017

Kun en måned etter at Anne gikk bort fikk musikk-Norge den triste beskjeden om at også Arne Garvang var død, 58 år gammel. Han hadde vært alvorlig syk i lengre tid uten at så mange utenom familien visste om det. Garvang døde på Ullevål sykehus. I Han ble minnet av familie og de mange som hadde blitt kjent med ham gjennom årene. Bl.a. hans kolleger i Tramteatret.

Marianne Krogness: "Det har vært et sjokk for hele familien."

Terje Nordbye: "Arne var en av grunnpilarene i Tramteatret. Dette er veldig sørgelig. Han ble bare 68 år. Det er på mange måter en bauta som er borte."

På Garvangs Facebook-side var det svært mange som la igjen en siste hilsen til Garvang. Mange benyttet også anledning til å fortelle små historier om sine møter med ham, der fellesnevneren var en omgjengelig og positiv person med et stort engasjement for musikk og mennesker.

Arne Garvang, 1949-2017