Kevin Rowland

Født 17. august 1953

Wolverhampton, W. Midlands, England 

Helen O'Hara

Født 3. januar 1955

Bristol, England

 

Kevin "Billy" Adams

 

Paul Speare

Født 10. desember 1955

Romford, Essex, England

 "Big" Jim Patterson Mickey Billingham

Brian Maurice

Seb Shelton
     
Steve Wynne Steven Brennan

Pete Williams

Kevin 'A' Archer
     

Gheoff Blythe

Andre medlemmer av Dexys: Pete Saunders, Andy 'Stoker' Growcott,,Steve Spooner, Giorgio Kilkenny, Nicky Gatfield, Vincent Crane, Andy Leek, Mick Talbot, Simon Walker, John Edwards

Dexys Midnight Runners eksisterte i en relativt kort og begivenhetsrik periode. Med store hits som "Come on Eileen" og "Geno" ble de kjent over det meste av den vestlige verden på første halvdel av 80-tallet.  Bla. var "Come on Eileen" den mest solgte singelen i Storbritannia i 1982, og gikk også til 1. plass i U.S.A. på Billboard. Kritikerne hyllet deres spennende fusjon av pop med keltisk folk og northern soul. Og deres bruk av messingblåsere og felespill opplevdes som friskt og fengende. Debutplata "Searching for the young soul rebels" regnes fortsatt av mange som en av de beste platene som noensinne er laget.

De var først elsket, men ble deretter latterliggjort av engelsk presse, mye pga. sanger Kevin Rowlands mange krumspring. De ga ut kun tre album i løpet av sine 8 år. Men på de tre albumene var hele 15 musikere innom som medlemmer av bandet. 

Kevin Rowland var bandets frontfigur, sanger og opphavsmann til bandet. Han var født i Wolverhampton, England, men var av irsk herkomst. Noe som kom til å prege hans musikalske referanser. Rowland hadde en vanskelig oppvekst hvor hyppig flytting mellom Wolverhampton, Birmingham, London, og Irland gjorde ham rotløs. Han bodde først i Wolverhampton, men flyttet til Irland med foreldrene og brødrene Pete og John da han var 1 år, og kom tilbake til Midt-England da han var 4 år. Da han var 11 år flyttet familien til Harrow utenfor London. Harrow ble senere nevnt i Dexys låtene "Until I Believe In My Soul" og "My Life In England Part One". Men det var Wolverhampton som føltes som hjemme, så da han kom i 20 årene flyttet han tilbake dit. Ikke minst for å kunne følge sitt favorittlag Wolverhampton Wanderers på nært hold.

Den første plata Kevin gikk til innkjøp av var "My baby's got a radio transistor radio" med komikeren Benny Hill.

Skolegang fikk Kevin på Gregory's i Harrow, Willesden school of building, St. James, og Burnt Oak. Han ble mye mobbet på skolen, og følte seg som en outsider. Deretter endte han opp som en ungdomskriminell. Da han var 15 hadde han vært i retten 4 ganger allerede, for bla. biltyveri og overfall. Dette fortsatte inn i 20 årene. Han fikk seg etter hvert en jobb som selger, men han dopet seg slik at han mistet jobben. 

Kevin Rowland: " I know I would have ended up in jail if it wasn't for my music career. I was on a suspended sentence for violence by the time Dexys got big".

Kevins bror Pete spilte i bandet White Satin på denne tiden, og gitaristen i bandet tenkte å slutte. Så Pete fortalte Kevin at om han lærte seg å spille gitar, kunne det være en mulighet for ham for å bli med i bandet. Og dermed fikk Kevin noe annet å tenke på. Han lærte seg å spille gitar, og ble deretter med. Og endelig gjorde han noe han syntes var morsomt, og som han mestret. Han og broren spilte senere også i bandet New Blood. Tiden med disse bandene var fin, men Kevin begynte nå å se på seg selv som en potensiell popstjerne. Og da var ikke disse hobbybandene tingen lenger. Så han startet sitt eget band som han kalte Lucy and The Lovers, som spilte musikk inspirert av rock og jazz.

Navnet ble i 1976 endret til The Killjoys. Samtidig gikk de over til å spille pønkrock, inspirert av suksessen til The Sex Pistols og The Clash. I 1975 hadde Kevin Rowland vært på audition hos Malcolm MacLaren med tanke på å bli vokalist i The Sex Pistols, men jobben gikk i stedet til John Lydon.

Bandet opptrådte over det meste av England, både som oppvarmingsband og som hovedattraksjon. De ble regnet som et bra band, medd en dyktig bassist i en som het Ghislaine Weston. Lee Burton spilte trommer, mens en Mark Philips spilte gitar. På vokal hadde Kevin i tillegg til seg selv med Heather Tonge som var kjæresten hans på den tiden.

Kevin Rowland og kjæresten Heather Tonge.

15. juni 1977 ga bandet ut singelen "Johnny won't get to heaven", uten at den skapte den store interessen hos platekjøperne. Med årene har singelen blitt gitt ut pånytt, og fins idag i forskjellige utgaver. Det ble også spilt inn demoer med tanke på å gi ut et helt album, men så langt kom aldri bandet.

Killjoys singel "Johnny won't get to heaven".

 18. oktober 1977 opptrådte de hos radioprateren John Peel i hans legendariske program på BBC kalt Peel sessions. Her spilte de "Recognition" og 3 andre låter, som helt tydelig var inspirert av pønk, både pga. det harde gitarspillet, og Rowlands Johnny Rotten lignende vokal. Allerede på dette tidspunktet framstod Rowland som en leder som gikk foran. 13. februar 1978 var de tilbake hos Peel, klar for å presentere 4 nye låter i "All the way", "Smoke your own", "Spit on me" og "Ghislaine". I mellomtiden hadde det skjedd endringer i besetningen, med Bob Peach (trommer), Keith Rimell (gitar) som nye medlemmer. Og på 5 de månedene som hadde gått mellom de to opptredenene hadde bandet endret stil. Rowland hadde "funnet" sin uttrykksfulle stemme, og låtene hadde et litt mer sofistikert innhold. bla. med kvinnelig vokal og franske tekster. "Smoke your own" var en tidlig versjon av "Liars A to E", som senere ble en hit for Dexys.

The Killjoys

Allerede på denne tiden framstod Rowland som en mann det var vanskelig å samarbeide med. Så rett før en turne valgte Keith Rimell å forlate bandet. Han ble erstattet med Kevin Archer, som kom til å følge Rowland inn i Dexys. Kevin ble introdusert for Archer av broren Pete, da Pete var manager for Archers band The Negatives. Archer fikk raskt kallenavnet "Al", da Rowland mente det ikke var plass til to Keviner. Våren 1978 valgte også de andre medlemmene av Killjoys å forlate bandet i protest mot Rowlands lederstil (med unntak av Archer).  I ettertid var det ingen av dem som hadde noe positivt å si om det å jobbe sammen med Kevin Rowland.. Disse dannet istedet bandet Loxound Deluxe. Bassist Gil Weston kom også til å få en karriere som medlem av rockegruppa Girlschool.

Killjoys live

Rowland hadde fra ungdommen av hatt interesse for soulartister som Aretha Franklin, Otis Reading, Sam & Dave og Geno Washington. Artister som kom til å påvirke lydbildet på hans neste bandprosjekt Dexys Midnight runners, som ble startet like etter at Killjoys var oppløst. Han ønsket at Dexys skulle være et soulband med klare  politiske holdninger, eller New Wave Soul group som han også omtalte  det som. Bandnavnet Dexys midnight runners tok de fra det narkotiske legemidlet dexedrine  (består av rent amfetaminsulfat) som ved inntak gjorde det mulig å danse hele natta gjennom..

Rowland fikk også med seg trombonisten/keyboardisten Mick Talbot, tenor saksofonisten Geoff Blythe, saksofonisten Steve "Babyface" Spooner, bassisten Pete Williams (som tidligere hadde spilt med Archer i The Negatives), trommeslageren Andy "Stoker" Growcott, og trombonisten Big Jimmy Patterson. Rowland var bevisst på at han ønsket en blåserrekke i bandet. 

En tidlig utgave av Dexys Midnight Runners.

Utseendemessig skulle klærne de hadde på seg markere deres sosiale tilhørighet. Så de kledde seg som havnearbeidere, etter inspirasjon fra Martin Scorsese / Robert de Niros film "Mean Street"

Havnearbeiderne i Dexys Midnight Runners

Dexys Midnight Runners var nå klare for å møte publikum. Og de ble umiddelbart et band som ble lagt merke til, der de spilte rundt om i Birmingham/Wolverhampton området. "They were a hell of a band!" ble det sagt. De hadde Bob Dylans intellekt, den artistiske renheten til Van Morrison, og den revolusjonære kraften til The Clash. På repertoaret i den første tiden hadde de bla. 60-talls låtene "Hold On I'm Coming", "Big Time Operator" og "Respect". I 1979 var de også ute på en 2 tone (plateselskap) turne sammen med band som The Specials og The Selector. På turneen ble en Bobby 'Jnr.' Ward erstattet med John Jay på trommer. I hele tatt var det mange utskiftninger i bandet. Både før og etter gjennombruddet i 1980.

Bandets første singel som ble gitt ut på Oddball records kom i desember 1979, og het "Dance Stance".  Resultatet ble en 40.plass i Storbritannia i januar året etter, noe som var bra for en debutsingel. Den energiske låta handlet om diskriminering av irer, og nevnte opp flere irske forfattere underveis:  Oscar Wilde, Brendan Behan, Sean O'Casey m.m. Noe som førte til at Rowland ble sett på som en intellektuell. Noe han absolutt ikke var. Han hadde knapt åpnet en bok i sitt liv. Navnene hadde han kopiert fra et flygeblad han hadde fått.

26. februar 1980 opptrådte de på John Peels BBC radio 1 musikkprogram, slik så mange andre lovende band gjorde på denne tiden. Blant låtene de spilte var "The Horse" og "Breaking down the walls of heartache". Låter som ikke ble å finne på albumene deres, men som B-sider på singelutgivelser. Bandet var innom hos Peel 9. juli 1981 og 4. juli 1982 også, der de framførte sitt siste materiale for radiolytterne. Disse innspillingene ble tilgjengelig på cd i 1995.

CDen 1980-1982, med innspillingene Dexys gjorde på BBC radio one.

Det var med 2. singelen det for alvor tok av for bandet. Med hyllesten til den amerikanske soul sangeren Geno Washington, i låta "Geno". Washington som på 60-tallet frontet det britiske bandet Ram Jam band opptrådte i Harrow i 1968, og i salen var en 15 år gammel Kevin Rowland. Låta var like mye en hyllest til Rowlands egne barndomsminner.

Geno Washington ble hyllet i Dexys nr.1 låt "Geno". Selv var ikke Geno like suksessrik,

men låter som "Water", "Michael" og EPen "Hi" gjorde det brukbart i Storbritannia i 1966/67

I mars 1980 gikk "Geno" til topps i Storbritannia. Og med ett var de det mest hotte bandet i landet. I en tid der punken hadde mistet kraften sin, og musikkscenen var preget av depressiv postpunk som Joy Division, en gryende new-romantic bølge, synthpop, og flamenco pop. Alt var lov. Og der passet Dexys miks av folk, soul, rock og pop inn perfekt.

Sommeren 1980 dro bandet på en Intense Emotions Revue tour i Storbritannia. Turneen var vellykket, med svært positive reaksjoner fra publikum, som gjerne stod igjen lenge etter at bandet var ferdig med å spille. Men innad i bandet førte turneen til personlige uoverstenstemmelser.

Like etter topplasseringen på listene, gjorde Rowland og co. seg bemerket på en helt annen måte. De var svært misfornøyd med den avtalen de hadde med EMI i forbindelse med utgivelsen av debutplata "Searching for the Young Soul Rebels". Så for å presse EMI til å gi dem en større andel av platesalget, stjal de mastertapen. Men det ble oppdaget. Og da de prøvde å kjøre ut av studioområdet i en lastebil, prøvde produsent Pete Winglfield å stille seg i veien. Men bilen de kjørte ga bare mer gass. Heldigvis ble ingen skadd. Men de ble stor oppstandelse i media om saken. Og EMI tilga aldri bandet hendelsen. Men de fikk det som de ønsket, avtalen ble forbedret, og "Searching for the Young Soul rebels" ble gitt ut. Til vill jubel fra musikkanmelderne, de kalte plata et mesterverk. Blandingen av soul, klassisk britisk rock og røffheten til pønken gjorde plata til en spennende opplevelse. Også Rowlands særegne stemme og merkelige tekster, slik som tittelen "Thankfully Not Living in Yorkshire, It Doesn't Apply", har bidratt til å gi plata klassikerstatus.

Også i det nye årtusenet regnes den som en av de store utgivelsene. I flere avstemninger over tidenes beste plater er denne kommet høyt opp. I 2000 kom "Searching for the Young Soul Rebels" på 85.plass på en liste musikkmagasinet Q utarbeidet over de 100 beste albumene noensinne. I 2005 kom de på 98.plass på en lignende liste i TV kanalen Channel 4.

Blåserrekken på plata inspirerte Paul Weller fra The Jam til å prøve noe lignende med sitt band. Også senere med The Style Council. "The Young soul rebels" var et navn som ble brukt om bandet på denne tiden. Da det på mange måter definerte hva de var: Rebeller mot det bestående innen politikken og musikkverdenen.

Kevin Rowland med "Soul rebels" utgaven av Dexys Midnight Runners

Albumet nådde 6. plass på den britiske albumlisten i juli 1980. Også singelen "There There Dear" gjorde det bra med en 7. plass på samme tid. Mens singelen "Keep it, Part two" ble en flopp. Det var Rowland som insisterte på at den burde gis ut på singel, enda den ikke hadde noe hit potensiale.

Førstelåta "Burn it down" var en ny versjon av bandets første singel "Dance stance". Mens "Seven days too long" var en coverversjon av northern soul klassikeren ved samme navn, opprinnelig sunget av Chick Woods. Ellers var låtene skrevet av Rowland. Enten alene, eller i felleskap med Blythe og Archer. Plata var produsert av Pete Wingfield, en mann som ellers ikke har produsert så mange plater. Men som først og fremst er kjent for å ha bidratt med sitt keyboardspill på mange utgivelser gjennom 60- og 70-tallet.

Selv om de fikk mye skryt, og platene deres solgte bra, var ikke alt som det skulle være for Rowland. Han hadde en grunnleggende manglende tro på egne ferdigheter. Så jo mer populær bandet ble, dess mer nervøs og paranoid ble han. Han fryktet at hans evneveikhet skulle bli avslørt når som helst. Han fryktet at fallhøyden ville bli stor. Og som en motvekt mot dette, prøvde han å kontrollere alt rundt seg så han ikke skulle bli "avslørt". Som en reaksjon på hans væremåte forsvant de fleste av medlemmene etter førsteplata. Faktisk var det bare Big Jimmy Patterson (og etter hvert Archer) igjen fra "Searching.." på deres neste album, i tillegg til Rowland. 

På denne tiden valgte bandet å kutte kontakten med musikkpressen, da Rowland og co. gang på gang følte at pressen egentlig ikke var interessert i å høre hva de hadde å fortelle. Men heller ønsket å utbrodere sine egne meninger. Rowland: "These writers are so out of touch, they should be frightened. They are probably not". Istedet prøvde Rowland å kommunisere med fansen gjennom blog lignende essays, som ble satt inn i reklamespaltene i de samme musikkmagasinene som de ikke ville prate med.

Selv om Pete Williams, Geoof Blythe, Steve Spooner, Mick Talbot og Andy Growcott hadde problemer  med å samarbeide med Kevin Rowland, hadde de likevel forkjærlighet for musikken som de hadde skapt sammen. Så etter bruddet dannet de høsten 1980 bandet The Bureau, der den blåserbaserte/kelt inspirerte popen ble ført videre. Også Big Jimmy Patterson ble med i det nye bandet, men etter kort tid angret han seg, og gikk tilbake til Rowland og Dexys. Man fikk også med seg medlemmer fra et band kalt The Upset, som hadde vært oppvarmingsband for Dexys på en turne. Bla. vokalisten Archie Brown. De 7 medlemmene av bandet øvde mye og spilte inn noen demoer som media og plateselskapene fattet interesse for. Like etter fikk de platekontrakt med WEA records. De gjorde også en turne i Benelux landene i februar 1981, før de gjorde en større turne i Storbritannia. I mars 1981 ga de ut sin første singel kalt  "Only for Sheep" som fikk mye omtale i media. Ikke minst fordi den ble gitt ut på samme tid som Dexys nye singel "Plan B". Noe som gjorde at pressen konstruerte en Dexys vs. Bureau-kamp mellom bandene. Dessverre var det ingen av de to singlene som nådde opp i Storbritannia. Men The Bureau fikk en topp 10 hit med låta både i Irland, Canada og Australia. UB40 som var på turne i Australia på den tiden singelen ble gitt ut påstod at  de hørte låta hver gang de slo på radioen der nede. "Only for sheep" hørtes ut som låtene på "Searching for the young soul rebels", men med et mer rufsete lydbilde. Sanger Archie Brown hadde også en mer rølpete stemme, som ikke nådde opp på samme nivå som Kevin Rowland.

Fra videoen til "Only for sheep".

De ga også ut singelen "Let him have it" som ble en topp 10 hit i Irland men som kun nådde topp 100 i hjemlandet. Deretter fulgte albumet "The Bureau" som ikke ble gitt ut i Storbritannia. I Australia het plata "Only for sheep". Etter en turne sammen med The Pretenders i U.S.A. og nok en nasjonal turne ble The Bureau oppløst høsten 1981 fordi man hadde gått tom for penger, og fordi interessen for konsertene deres var for dårlig. Bla. måtte de stjele mat fra garderoben til The Pretenders mens de var i U.S.A. for ikke å sulte.

Mick Talbot som hadde vært medlem av både Dexys og The Bureau, ble i 1983 endel av duoen The Style Council sammen med den britiske musikklegenden Paul Weller (eks. The Jam). Sammen fikk de 4 av sine album inn på topp 5 i Storbritannia.

   

The Bureau, og deres selvtitulerte album.

Det var ikke bare The Bureaus medlemmer som hadde problemer på denne tiden. Som nevnt hadde Rowland et problematisk forhold til pressen. Og det ble ikke bedre etter at han slo ned en journalist fra Melody Maker, fordi han ble så provosert av spørsmålene han stilte. Rowland har uttalt at flere av låtene han har skrevet har vært myntet på bestemte journalister han ikke har likt.

I tillegg til å delta på BBC radio one i 1982 med noen enkeltlåter, gjorde Dexys også en hel konsert som ble kringkastet på BBC. Her presenterte de både materiale fra "Searching for the young soul rebels" og låter fra det kommende studioalbumet. I 1995 ble denne konserten gitt ut på cd, som den eneste liveinnspillingen som er tilgjengelig på cd.

"BBB radio one live in Concert"

Kevin Archer dannet bandet Blue Ox Babes sammen med kjæresten Yasmin Saleh etter at han forlot Dexys. Også det tidligere Dexys medlemmet Andy Leek ble med i bandet. Det var på denne tiden at singelen "Plan B" ble gitt ut, og med Archer ute måtte Billy Adams ta over rollen som låtskriver sammen med Rowland.

I Blue Ox Babes ønsket Archer å fusjonere soul popen han hadde laget med Dexys med mer folk inspirert musikk. Så han rekrutterte felespilleren Helen O'Hara som var skolert innen musikk, og som fram til da hadde spilt med band som Gunner Kade og Wisper. O'Hara vokste opp i Bristol, vest i England. Interesse for fiolin fikk hun gjennom sin musikklærer Andrew Watkinson Fairfield Grammar i Bristol. Etter å ha gjort unna musikkutdanning på Birmingham school of music, dro hun og søsteren Kate på loffen i Paris. Her livnærte de seg ved å opptre på gaten med sine instrumenter. Fiolinene hun opptrådte med som medlem av Dexys, var laget i Basel i Sveits i 1972. Helen O'Hara: "That's relatively new for a violin, so it's sound it still changing. It get's better with age."

         

Helen O'Hara og hennes fele på starten av "Come on Eileen".

Archer lot Helen spille til noen demoer han hadde laget. Disse demoene kom deretter Kevin Rowland for øret, som ble svært imponert over den spennende musikken. Hun ble invitert til å gjøre en audition for Dexys. Også to andre fiolinister var invitert inn, men med sin feel for rock'n roll skilte hun seg ut, og like etter var hun med i bandet. Hennes fiolinspill ble et markant innslag på Dexys album "Too-Rye-ay". Rowland selv var den første til å innrømme at Archer og O'Hara var de som skulle ha æren for at Dexys i 1982 kunne fremstå i en ny og spennede drakt. Rowland: "After Searching For The Young Soul Rebels, when he left (Archer) we were both experimenting with strings. I wasn't getting what I wanted; he found it and I stole it... As a result he disbanded his group. Dexys had taken his sound and succeeded with it."

Archer valgte å returnere til Dexys for å hjelpe til med å gjennomføre stilskiftet. I tillegg ble fiolinistene Steve Brennan & Roger MacDuff, keyboardisten Micky Billingham, og trommeslageren Seb Shelton (eks. Secret Affair) med i Dexys. Brennan og MacDuff hadde tidligere utgjort en duo kalt "The Emerald Express".

          

Billy Adams,  Steven Brennan og Seb Shelton.

Så fra å lage "sint" soul musikk, var Dexys Midnight Runners nå iferd med å bli et folk-pop band. De skiftet også ut de gamle havnearbeider klærne sine med snekkerbukser og bereter. Så de lignet amerikanske bønder, eller omstreifere, alt ettersom. Tanken var at klærne skulle reflektere bandets nye rene verdier, der de tok avstand fra alkohol og narkotika. Også fysisk skulle de være et forbilde. Et resultat av det var at medlemmene av bandet ble tvunget til å bli med på regelmessige løpeturer.

Søndag 21. juni 1981 opptrådte Dexys Midnight Runners i Norge på Hamarfestivalen. Sammen med internasjonale navn som Wishbone Ash, Roy Harper og Grand Mothers. Og lokale navn som Alex, Tramteateret, Åge Aleksandersen og Stavangerensemblet. Rowland og co, gjorde en flott konsert - der de avsluttet festivalen - til stor glede for de frammøtte. Like gledelig var ikke gjennomføringen av Hamar festivalen. Da det etter hvert viste seg at de ikke hadde penger å betale artistene med. Mest sannsynlig fikk Dexys det de skulle ha, mens de norske artistene ble avspist med brøkdeler av det avtalte beløpet.

Dexys Midnight runners spilte på Hamar den 21. juni 1981.

"Show me" som ikke var å finne på "Searching for.. " ble gitt ut på singel i juli 1981 med en grei 16.plass på listene. Med sine blåsere ble "Show me" den siste utgivelsen som representerte bandets "gamle" lydbilde.

Den nye stilen ble presentert på singelen "Liars A to E" i november 1981. I forkant av dette hadde Paterson, Maurice og Speare lært seg å spille fiolin og cello, for å kunne bidra til bandets nye sound. Dessverre nådde ikke singelen opp på listene, noe heller ikke den neste singelen "The Celtic Soul brothers" fra mars 1982 gjorde. I Storbritannia ble det kun 45.plass for sistnevnte.

Egentlig følte Paterson, Speare og Maurice at deres rolle i bandet hadde kommet til veis ende, men for å være grei mot Rowland valgte de å bli igjen for å spille inn albumet "Too-rye-ay", eller "Hey where you going with that suitcase", som den egentlig skulle hete.

 Men med singelen "Come on Eileen" ble alt annerledes. Den gikk rett til topps i juli 1982, og ble der i 4 uker. Som resultat ble singelen den mest solgte i Storbritannia i 1982. Og også en av de 10 mest solgte singlene der på 80-tallet. Den ble også kåret til beste singel på prestisjefylte Brit Awards i 1983.  I Australia toppen den singellistene i hele 5 uker. Også i Sveits gikk den til topps. I Tyskland ble det 6.plass, mens i Norge nådde den ikke opp i hele tatt. Noe som sier mer om nordmenns interesse for gode poplåter, enn om kvaliteten på "Come on Eileen".

Til låta var det laget en fargerik video som oppnådde mye spilling på musikkanalene på denne tiden. Bla. MTV

    

Dexys med de lett gjenkjennelige dongeriantrekkene i "Come on Eileen" videoen.

I U.S.A. gikk "Come on Eileen" til topps på singellisten først i 1983. "The Celtic Soul Brothers" ble en mindre hit der like etter. For amerikanerne står Dexys Midnight Runners som et av de mest typiske one-hit-wonders bandene i den britiske new wave bølgen på 80-tallet.

Felespillet  til Helen O'Hara og singelen "Come on Eileen" ble for

mange et av de sterkeste musikalske minnene fra 80-tallet.

Om Rowland og Dexys var kjente fra før, ble de nå kjente fjes i ethvert britisk hjem. Da Rowland engang skulle ta bussen ble han kjent igjen av bussjåføren, hvorpå han ropte opp over anlegget at Kevin Rowland var på bussen. Det endte med at Rowland måtte skrive autografer til alle ombord. En annen gang måtte han bli med en drosjesjåfør ned til drosjesentralen for å skrive autografer til damene der. Det førte til at han enten jobbet med musikken, eller satt inne for seg selv. Nyttårsaften 1982 satt han alene, da han ikke hadde noen å feire sammen med. 

I et intervju med avisen The Independent fortalte Kevin hvordan han mislikte å være i rampelyset etter suksessen med "Geno" og "Come on Eileen": "Having those two number ones is something I'm grateful for in some ways. I'm not ashamed of them, thanks for the money and all that. But it distorted the reality. The spotlight was not always a comfortable place to be."

Albumet "Too-Rye-ay" ble gitt ut i august 1982, med en 2. plass i Storbritannia som resultat. I U.S.A. ble det en 14. plass året etter. I Norge nådde albumet 22. plass.

Kevin Rowland og co. på Top of the Pops

Igjen fikk bandet flott kritikk i musikkpressen. For den fine blandingen av pop, country/folk og soul. I Norge ble plata bla. skamrost av Yan Friis i det populære ungdomsmagasinet Det Nye. Her fikk den 6 stjerner - som en av få plater til å oppnå det. Det Nye: "Kevin Rowland burde stå som et forbilde for oss alle - drevet av en uro har han begitt seg ut på en ferd der troen er en vei, men målet er viten - og håpet er nisten. Hvem kan vende ryggen til en slik brennende sjel? Og denne musikk som er så kriblende levende? Få tak i platen!"

Friis rangerte også "Too-Rye-ay" som det 3. beste albumet som ble gitt ut i 1982, da han mot slutten året rangerte de beste platene som han hadde anmeldt.

Van Morrison var et navn som gjerne ble nevnt for å sammenligne den nye utgaven av Dexys mot noe. Og nettopp en av hans sanger gjorde bandet en coverversjon av med "Jackie Wilson said". På en måte som var låta verdig. Den ble også gitt ut på singel, med en 5. plass i oktober 1982. Deretter fikk Rowland med seg de andre i bandet på en turne kalt The Bridge.

"Too-Rye-ay" ble gitt ut på Mercury records (Universal), da de hadde funnet et "hull" i kontrakten med EMI som gjorde det mulig å si opp avtalen de hadde med dem.

Mens Rowland hadde skrevet de fleste låtene selv på debutplata, fikk han større hjelp denne gangen. Fra  Billy Adamson og Jim Paterson. Bla. skrev de tre "Come on Eileen" sammen.

Mens man kanskje kan si at Wingfield som produserte "Searching.." ikke var av de mest kjente navnene, hadde man på "Too-Rye-ay" hentet inn to av Englands mest anerkjente og suksessrike produsenter - duoen Alan Winstanley og Clive Langer. De er mest kjent for sine mange produksjoner for Madness og Elvis Costello, men har også produsert Hothouse Flowers, Morrissey og China Crisis for å nevne noen.

"Let's get this straight (from the start)" ble gitt ut på singel i november 1982, med 17.plass i UK som resultat. Etter dette valgte Micky Billingham å slå seg sammen med tidligere Dexys trommeslager Andy "Stoker" Growcott, og danne bandet General Public. Også medlemmer fra bandene The Beat og The Specials ble med i General Public.

Etter at interessen for albumet hadde gitt seg, ble det igjen gjort endringer i besetningen. Mest sannsynlig pga. samarbeidsproblemer med Rowland. Blåserrekken med Jimmy Paterson (trombone), Paul Speare (tenor sax) og Brian Maurice (alto sax) sluttet for å istedet danne bandet TKO horns i 1982. Navnet tok de fra Elvis Costello låta "TKO (boxing day)".

Messingblåserne i TKO horns.

 I første omgang dro de på turne sammen med Paul Young & Q tips. Senere slo de seg sammen med Elvis Costello på mer permanent basis. De endret også navn til The royal guard horns, deretter til The Imperial Horns. Blåserrekken var også med på innspillingen av "Dream into Action" med Howard Jones (1985). Og de har opptrådt med artister som The Fixx, Nick Lowe og Squeeze. Paul Speare var også med på innspillingen av "Nelson Mandela" med The Special AKA. Mens Paterson i 1985 ble hyret inn på innspillingen av Dexy albumet "Don't stand me Down".

Også Kevin Archer valgte å slutte i Dexys etter dette, og heller fortsette arbeidet med The Blue Ox babes sammen med kjæresten Yasmin. Sommeren 1983 kom Rowland med et tilbud til Archer om å bli med i Dexys igjen, som frontmann sammen med Rowland. Men han takket nei.

Blue Ox Babes fikk også med seg de tidligere Dexy medlemmene Steve Brennan og Steve Wynne. De ga ut singelen "There's No Deceiving You" i 1988. Senere ble også Dexys' Jimmy Paterson og Geoff Blythe med i bandet. Men så var det slutt. I 1990 ble Blue Ox Babes oppløst.

Blue Ox Babes, med nære linjer til Dexys Midnight Runners.

Dexys ble redusert til en kvartett, med Adams, O'Hara, Rowland,  og saksofonisten Nicky Gatfield. De hyret inn studiomusikere som Vincent Crane (ex-Atomic Rooster), Julian Littman og Tim Dancy foran innspillingen av den neste platen.

Rowland syntes det var tøft å se bandet gå i oppløsning for 2.gang. Samtidig trodde han at det var en mening med det, da nye musikere hadde med seg nye ideer, som tok bandet et steg videre. Rowland: "It was always alot of hard work finding new players, it certainly would have been easier if it had been just one group, instead of a series, but the positive result of it, is that generally it didn't get stale. There were three different albums, and those albums couldnt have all been made by any one of the groups. It wouldnt have been possible for any one of the line ups to do all three."

i 1983 dro bandet til U.S.A. for å gjøre innspillingen av det neste albumet "Don't stand me Down". Men pga. Rowlands perfeksjonisme ble ikke plata ferdig før i 1985. I mellomtiden ga plateselskapet i 1983 ut samleplata "Geno", uten at det ble den store suksessen. Men  en nyutgivelse av singelen "The Celtic Soul Brothers" gikk bedre med en 20. plass i Storbritannia.

"Don't stand me Down" kom ut i september 1985. Og det første som sjokkerte platekjøpere og anmeldere var coveret, hvor de fire var avbildet som jappete forretningsmenn med dresser. Med ny plate var det etter Rowlands mening tid for et nytt image også. Amerikanske college studenters "Ivy league look" var forbildet for deres nye utseende. Dette coveret ble senere endret til et mer tiltalende ett. 

På de "Don't stand me Down" provoserte de fansen ved å kle seg ut som jappete

 forretningsmenn. Fra venstre: Kevin Rowland, Billy Adams, Nicky Gatfield og Helen O'Hara.

Kritikerne var snare til å vende tommelen ned for albumet. Pga. for lange introèr, mye snakking, og improvisering, uten de gode melodiene som hadde preget forgjengerne. Bla. bestod den 12 minutt lange "This is what she's like" for det meste av konversasjon mellom Rowland og Adams, der de tok opp politiske tema.  Rowland ble såret av kritikken da han var veldig stolt av plata.

I ettertid har plata fått sin annerkjennelse, og i 2008 var den å finne på den mye omtalte listen "1001 Albums You Must Hear Before You Die", en liste som også ble gitt ut som egen bok. Ikke overraskende var både "Searching for the young soul rebels" og "Too-Rye-Ay" å finne på samme liste.

Van Morrissons poesi og intrikate arrangementer var det som først og fremst var forbildet for Rowland på denne innspillingen. Han nektet plateselskapet å gi ut noen singel fra plata utifra det argumentet at det gjorde heller ikke de store bandene på 70-tallet. "Don't stand me Down" skulle oppleves som en helhet.

Men uten noen singel eller video spilte heller ikke radio-og TV kanalene musikk fra plata, og folk fikk dermed ikke muligheten til å høre hva bandet hadde å by på denne gangen. Resultatet ble et elendig platesalg. 22. plass på albumlistene i Storbritannia var det beste resultatet de oppnådde. I en panikkhandling, og for å prøve å redde stumpene ga Mercury likevel ut en singel i "This is what she's Like" . Men det ble ikke gjort før det var gått noen måneder, og da var det for sent. 

Kevin Rowland har i ettertid sagt at han nesten var lettet over at den floppet, da han ikke hadde tålt mer suksess på denne tiden. Han mener likevel at dette er Dexys klart beste plata. Med mest dybde, noe også flere og flere fans og kritikere har sagt seg enig i ettertid. 

I 1986 ga bandet ut sin siste singel med den Helen O'Hara skrevne låta "Because of You", som ikke var  å finne på albumet fra året i forveien. Den ble brukt som tema i TV-serien "Brush strokes". Låta nådde 13. plass i november 1986. Etter det gikk medlemmene av bandet hvert til sitt. Rowland følte seg utbrent og hadde også utviklet sceneskrekk. Det skulle gå tre år før han var tilbake med soloalbumet "The Wanderer", som ikke nådde listene. På dette albumet gjorde Kevin 50-talls inspirerte låter. Det ble også gitt ut 3 singler herfra, i "Walk away", "Tonight" og "Young man", som ikke nådde opp på listene.

Helen O'Hara har klart seg bedre på egen hånd enn de andre musikerne fra Dexys. Etter 1987 har hun bidratt med sitt felespill på innspillinger med Tanita Tikaram, Graham Parker og Mary Coughlin. Hun har også gitt ut albumene "Southern Hearts" (1990) og "A Night in Ireland" (1998).

              

Helen O'Haras to solo album.

I årene etter skulle Rowland gjøre seg mest kjent for sitt narkotikamisbruk og personlige konkurs. Kevin Rowland: "From late '87 onwards, any money I did get went on cocaine."

I en periode var han hjemløs - uten penger til å betale for et sted å bo. Han fant da trøst hos den religiøse sekten Brahma Kumaris.

I 1993 fikk han fikk med seg Jim Paterson i en opptreden på TV programmet "Saturday zoo", der de framførte de nykomponerte låtene "Manhood" og "If I ever". Også demoer kalt "My life in England" og "Coming home" ble spilt inn på denne tiden. Det ble sagt at et nytt Dexys album skulle gis ut snart, men ingenting skjedde før i 1999. Men istedet for et nytt Dexys album fikk folk presentert Rowlands soloalbum "My beauty", som var en samling coverversjoner av kjente låter som "You'll never walk alone", "The greatest love of all", "Daydream Believer" og "The long and winding road". Han tenkte også å gjøre en cover av "Thunder road" med Bruce Springsteen, men sistnevnte satte foten ned da Rowland tenkte å gjøre om teksten.

Det eneste han gjorde seg bemerket med på "My Beauty", var kledningen. På coveret hadde han på seg dameklær. (Se bildet). Noe som tok bort all oppmerksomheten fra musikken, som riktignok var ganske så middelmådig. Han erkjente også i intervju at han likte å kle seg i dameklær. Noe som for mange ble beviset på at Kevin Rowland var blitt gal. Kevin Rowland: "I wasn't a tranny. It wasn't a gay thing. It was a confrontational thing. I wanted to shock a little bit. It did mess with people's heads a bit. It challenged them."

I årene etter har denne plata vært høyt oppe på lister over tidenes styggeste albumcover. Noe som dessverre sikkert er fortjent. Salgsmessig var det også full katastrofe, med kun 500! solgte eksemplarer da den kom ut. Bedre ble det ikke da han stilte opp på Reading festivalen sammen med to strippere. Det endte med at han ble buet av scenen.

Ikke så smakfullt.

Gjennom årene gikk det flere rykter om at Dexys skulle komme sammen igjen. Men ingenting skjedde. Rowland slo seg etter hvert ned i Brighton som ligger helt sør i England.

I 2002 ble Dexys sisteplate "Don't stand me down" gitt ut pånytt under navnet "Director's Cut". Årsaken var Rowland i 1985 hadde vært misfornøyd med lyden på plata. Under innspillingen hadde man kjørt innspillingene gjennom en "stereo enhancer" (et slags filter som skal forbedre lyden på det innkomne signalet). Noe som etter Rowlands mening ødela dynamikken i musikken. Den nye versjonen av plata hørtes ut sånn som den skulle. Rowland: "The album now sounds as it was intended to sound."

Det ble laget nytt cover til plata, med kommentarer fra Rowland i innlegget til plata. I tillegg hadde man latt "Kevin Rowland's 13th" starte plata. En låt som var blitt utelatt på 85 utgaven pga. en slapp trommelyd.

"Director's cut", 2002 utgaven av "Don't stand me down".

2003 skulle bli et vendepunkt for Kevin Rowland. Etter mange år med spekulasjoner satte han sammen en ny utgave av Dexys Midnight Runners. Han fikk med seg de tidligere medlemmene Pete Williams og Mick Talbot, det gamle Bureau medlemmet Paul Taylor, og "My Beauty" gitaristen Neil Hubbard. Den 17.september 2003 opptrådte de på BBC TV (Top of the Pops 2), for første gang på 18 år.

Det ble også spilt inn to nye låter som ble gitt ut på samleplata "Let's make this Precious""My Life in England" og den stemningsfulle og vakre "Manhood". En låt som også ble planlagt gitt ut som singel, men som kun endte opp som en promo utgivelse. Anerkjente Mike Hedges produserte låtene, noe som bidro til det behagelige lydbildet. Også Dexys tidligere keyboardist Pete Saunders  deltok på innspillingen.

      

  2003 utgaven av Dexys Midnight Runners.

4. oktober fulgte en opptreden  på Newcastles Baltic centre som ble kringkastet på Radio 2. Her framførte Kevin Rowland, Pete Williams, Mick Talbot og Neil Hubbard låtene  "My Life In England", "Because Of You" og "Come On Eileen". Deretter dro bandet ut på sin første skikkelige turne på 18 år, kalt "To Stop The Burning tour". De startet opp i Dubai av alle plasser for en konsert, før de gjorde 20 opptredener i Storbritannia. Også Skandinavia fikk muligheten til å oppleve bandet på denne turneen. 22. november var de på Rockefeller i Oslo. Med seg på turneen hadde Rowland  Pete Williams (vokal), Mick Talbot (keyboard), Lucy Morgan (fiolin), Paul Taylor  (trombone), Neil Hubbard (gitar), Julian Crampton (bass), Crispin Taylor  (trommer),  og Volker Janssen (keyboard). Konserten de gjorde på Royal court theatre i Liverpool 7. november ble filmet, og gitt ut på DVDen "It was like this".

Turneplakat fra Dexys "To Stop The Burning tour".

Rowland var tilbake i Sverige i februar 2006, på Debaser club i Stockholm. Da han mener at dette er det beste livestedet i Europa.

I 2006 kom det en biografi kalt "Young soul rebels" som tar for seg historien om Dexys Midnight Runners. Kevin hadde ikke hørt om boken før han ble bedt å signere den av en fan. Da han fikk titte i boken så han til sin store overraskelse at han hadde skrevet forordet til boken også. Enda han ikke hadde gjort det. Kevin tok en prat med tidligere Dexys medlemmer, og heller ikke de hadde pratet med Richard White som hadde skrevet boken. Rowland: "I haven't read the book and I don't intend to. I cant take seriously a book about Dexys that didn't interview myself, Jim Paterson, Kevin Archer, Helen O Hara or Billy Adams. " Så hvem White hadde pratet med må man jo bare lure på.

Dexys biografien som ble skrevet uten medvirkning fra bandmedlemmene..

Folk som synes boken er bortkastet tid kan muligens heller bestille gitartimer hos "Al" Archer. I september 2007 hadde han en annonse i lokalvisen The Kidderminster Shuttle (Vest-England) der han tilbød gitartimer mot betaling. Hva han ellers har gjort i tiden etter Dexys og Blue Ox Babes er lite kjent.

I januar 2007 ble det gjennom media og Kevin Rowlands Myspace side kjent at et nytt album med Dexys midnight runners snart ville bli gitt ut. Dvs. bandet skulle fra da av omtales som Dexys. Rowland: "Its called Dexys. Its not called Dexys Midnight Runners. It used to be called Dexys Midnight Runners, now its called Dexys. Everything up to this point was Dexys Midnight Runners, everything from here on in, is Dexys. The reason is; to signify that its different from what was done in the past, but connected."

Samtidig gjorde han det klart at en ny plate med bandet ikke nødvendigvis betydde at noen av de gamle medlemmene av bandet ble hentet inn. Rowland: "What is it? Dexys is a musical project right now, it's not a group in the traditional sense. Different people will be brought in as required." Ergo kan man se på den neste platen, når den måtte komme, som en soloutgivelse fra Rowland under Dexys navnet. Noe som selvfølgelig vil være en bedre merkevare.

En ny låt kalt "It's OK Johanna" var å høre på hans Myspace side. Og den rolige låten er absolutt noe gamle Dexys fans kan nikke anerkjennende til.

Kevin Rowland i 2007

Deretter skulle det gå hele 5 år før man hørte noe mer fra Kevin Rowland. Men i februar 2012 kunne han fortelle at han spilte inn en ny Dexy plate - en plate som var ute i butikkene 28. mai 2012. "One Day I'm Going To Soar" fikk mye oppmerksomhet i britisk presse, og Rowland og co. fikk sjansen til å presentere materiale derfra i det populære TV programmet "Later... with Jools Holland". Smakebiten "Nowhere Is Home" og singelen "She Got A Wiggle" var låtene som ble spilt mest på radio i tiden før og etter plateutgivelsen.

I 2012 var Dexys tilbake med albumet "One Day I'm Going To Soar" - det første på 27 år!

For anledningen hadde Rowland forkortet bandnavnet til Dexys - et kallenavn de uansett hadde hatt i alle år. Avisene og musikkpressen var svært positiv til plata som absolutt hadde det beste av Dexy Midnight Runners i seg. Avisa The Guardian ga den 4 av 5 stjerner, og omtalte den som 'Dexys triumphant return of the soul rebels'. All småpratingen mellom låtene gjorde at den muligens minnet mest om "Don't Stand Me Down" fra 1985. Den hadde også et livepreg som gjorde at den opplevdes som veldig autentisk (webmaster).

Kevin Rowland hadde klart å børste støvet av mange av de musikerne som hadde deltatt på 80-talls platene, slik som Jim Paterson, Pete Williams, og Mick Talbot. Dessverre var ikke Helen O'Hara og hennes felespill med på plata. Damen som prydet coveret, og som gjorde seg bemerket med sin 'småkrangling' med Kevin på flere av låtene het Madelaine Hyland - en dame Kevin hadde oppdaget på retroshow i London.

Dexys i 2012, med 59 år gamle Kevin Rowland i front.

Muligens har Rowland alltid vært litt gal. Men han har også vært et geni. Som på en genial måte klarte å kombinere ulike musikksjangere til fengende, glad popmusikk på starten av 80-tallet. At det skled ut etter det, får så være. Han har uansett gjort hverdagen gladere for folk med "Come on Eileen", "Geno" og de andre flotte låtene. Artister  som No Doubt, Håkan Hellström, Texas, Bobby Gillespie (Primal Scream), The Charlatans, The Proclaimers og Wet Wet Wet har i intervjuer framhevet Dexys som inspirasjonskilder. Wet Wet Wet kalte opp sitt eget plateselskap "The Precious Organisation" etter låta "Let's make this precious". Mange har også gjort coverversjoner av bandets mest kjente låter. I 1997 nådde en coverversjon av "Come on Eileen" fra Save Ferris høyt på Billboards lister. 

 
        

                   

Studioalbum

       
Searching for the Young Soul Rebels

1980

Too-Rye -Ay

1982

Don't Stand Me Down

1985

One Day I'm Going To Soar

2012

Singelutgivelser

         
Dance Stance

1979

Geno

1980

There there, my dear

1980

Thankfully not living in Yorkshire, it doesn't apply (kun i Fra.)

1980

Keep it Part two

1980

Plan B

1981

Show me

1981

Liars A to E

1981

Celtic soul brothers

1982

Come on Eileen

1982

Jackie Wilsons said

1982

Let's get this straight from the start

1982

This is what She's like

1985

Because of You

1986

Manhood

2003 

She Got  A Wiggle

2012

         

1. Come on Eileen 

2. Geno 

3. The Celtic Soul Brothers 

4. This is what she's like 

5. Jackie Wilson said

6. Let's make this Precious

7. Seven Days are too Long

8. One of those Things

9. Old

10. Show Me

1. Too-Rye-Ay

2. Searching For the Young Soul Rebels

3. Don't Stand Me Down

4. One Day I'm Going To Soar