Mark Freuder Knopfler: Født 12. august 1949, Glasgow, Skottland

Mark Knopfler vil nok for de fleste først og fremst bli husket som lederen, låtskriveren og sangeren i Dire Straits. Og som en av de beste gitaristene noensinne.  

Dire Straits' plater solgte i enorme opplag. "Brothers in Arms" ble 80-tallets mest solgte album i Storbritannia, og toppet de amerikanske albumlistene i hele 9 uker. Til sammen har bandet solgt over 100 millioner album. De har opptrådt foran millioner av mennesker verden over. De var første band som slo gjennom på CD-formatet. 

I hele tatt er det mye ved Dire Straits som kan ta pusten fra en. Og muligens er det noe av grunnen til at Mark Knopfler valgte å legge bandet på hylla etter 1991 albumet "On Every Street". Dire Straits var blitt et formidabelt maskineri som involverte veldig mange mennesker. Med solokarrieren ønsket Knopfler å gjøre ting i en mindre målestokk. Og få bedre tid til familiære gjøremål.

Soloplater hadde han laget helt siden 1983, med musikken til filmen "Local Hero". Men mer fasong på solokarrieren ble det ikke før han kvittet seg med Dire Straits. "Golden Heart" fra 1996 fremstår på mange måter som hans første skikkelige soloplate. Og den første Knopfler platen som ikke var musikk til en eller annen film. 

Mark var født i Glasgow, Skottland 12. august 1949, av jødiske far og skotsk mor. Faren hadde vokst opp i Ungarn, men måtte rømme landet pga. sine kommunistiske synspunkter, da fascistene kom til makten i landet. I Storbritannia jobbet han som arkitekt. Moren til Mark var lærer. Han har også en bror ved navn David, som kom til å bli en musikalsk følgesvenn inn i voksen alder.

               
                           Ung skotte...                            Mark og David

Interessen for musikk fikk Mark da han som 8 åring hørte sin onkel Kingsley spille boogie på piano. Faren håpet musikkinteressen ville inspirere unge Mark til å spille fiolin. Han gjorde også et forsøk på det uten den helt store interessen. For det var gitarist han ville bli. Drømmen var å eie en rød elektrisk gitar. På gutterommet hang bilder av rockegrupper med det til felles at de hadde en god gitarist i besetningen. Favorittene var Scotty Moore, Jimi Hendrix, Django Reinhardt og James Burton.

Da Mark var 9 flyttet familien til Newcastle i England. Her begynte han på Gosforth Grammar School.

Til 15 års dagen sin fikk han sin første gitar. Han ønsket seg egentlig en Fender Stratocaster, lik den Hank Marvin i The Shadows hadde. I stedet endte han opp med en Höfner Super Solid med to mikrofoner. Denne gitaren kostet 50 pund, noe som var mye penger den gangen. Når Mark ikke spilte på gitaren, satt han og pusset den.

Fra da av gikk det meste av fritiden med til gitarspilling. Først alene, senere i skoleband. Han spilte så bra at han ble lagt merke til i Newcastle området. Mens han var med i et lokalt band skrev han låter som "Two Young Lovers", "Summers coming My Way" og "Secondry Waltz". Låter som han kom til å ta fram da han dannet bandet Dire Straits noen år senere.

I 1967 begynte han å studere journalistikk ved Harlow Technical College. Dette førte ham deretter inn i en stilling ved Yorkshire Evening Post i Leeds. Han ble også gift med medstudent Kathy White fra Harlow på denne tiden, men ekteskapet gikk over ende før det i hele tatt hadde startet.

Jimi Hendrix hadde i mange år vært Marks favoritt. Og mens han jobbet i Evening post fikk han den triste beskjeden om Hendrix død (i september 1970), på en litt ufølsom måte. Mark: "Look laddie, there's this pop star or something who's just snuffed it (brent opp). Have you heard of him?..' That was the last story I wrote. I left the paper and got drunk."

Etter to år i The Evening Post sluttet han for å studere ved Leeds University. Med engelsk fordypning. Mens han var i Leeds traff han den lokale blues gitaristen Steve Philips. De fant ut at de hadde mye til felles, og sammen dannet de bandet The Duolian String Pickers. Ved siden av spillingen og skolen, skrev Mark artikler og anmeldelser fra musikkscenen i Leeds. Sjefen til Mark het også Steve Philips. Noe som førte til komplikasjoner for Mark da han skulle introdusere de for hverandre. Bluesgitaristen Steve Philips kom til å få stor betydning for Marks gitarspill. Det var etter å lyttet til ham at Knopfler begynte med sitt kjennetegnende fingerklimpring på gitaren. Sammen spilte de to inn det som skulle bli Knopflers første singel. Låta het "Summers coming my Way", som Knopfler som nevnt hadde skrevet noen år tidligere. Philips spilte 12 strengers gitar. Knopfler og Philips kom til å møtes igjen mange år senere da Knopfler innlemmet ham i sitt hobbyband kalt The Notting Hillbillies.

Mark og Steve Philips i The Duolian String Pickers.

Etter å ha fullført engelsk studiene ved Leeds universitet dro Mark til London for å prøve å livnære seg som musiker. Han jobbet en periode som gitarlærer. Han leste gjennom det som var av musikkaviser for å komme i kontakt med noen som trengte en gitarist. Han endte da opp i et bluesband ved navn Brewer's Droop. Mark var gitarist på tre låter som ble spilt inn Dave Edmunds studio i Wales. Trommeslageren i bandet het Pick Withers. En fyr som senere kom til å bli med i Dire Straits.

Oppholdet i Brewer's Droop ble kortvarig. I stedet tok han seg jobb som lærer ved Loughton College i Essex - en jobb han hadde i 2 år. Han leide seg hus i Buckhurst Hill. Broren David brukte å komme på besøk av og til. Og når de to kom sammen kunne de sitte utover natten og spille gitar sammen. Mark brukte også å besøke David, som på den tiden bodde i London, hvor han jobbet som sosialarbeider. David bodde her sammen med John Illsley - en fyr som i tillegg til å studere sosiologi og arbeide i en platebutikk, også spilte bassgitar. Dermed var de de tre til å sitte langt utover i de små timer og klimpre på gitarene sine. Tonen mellom de tre var svært god, så de bestemte seg for å danne et band sammen. Et band de kalte Cafe Racers. På samme tid sa Mark opp husleieavtalen i Buckhurst Hill, og flyttet inn hos David og John.

Da Cafe Racers trengte en trommeslager , kontaktet Mark sin gamle bandkollega fra Brewer's Droop, Pick Withers. Han ble dermed det 4. medlemmet av bandet.

Marks drøm hadde i mange år vært å bli leder av et rockeband, og dette ble hans sjanse. Illsley og de andre var på sin side imponert over Marks gitarspill og evner som låtskriver.

 I 1975 dro de rundt til plateselskapene på jakt etter kontrakt. Men tidspunktet var dårlig for Cafe Racers' polerte gitarmusikk. Selskapene var først og fremst ute etter hardtspillende pønkband.

Bandet fikk sin livedebut på en pønkfestival hvor Squeeze var hovedattraksjonen. En venn av bandet hadde lagt merke til den elendige situasjonen bandet var i økonomisk. Og foreslo for moro skyld at de heller burde kalle seg Dire Straits (en som er desperat, uten penger). Fra da av var de kjent som Dire Straits.

Likevel fikk de skrapt sammen 120 pund som ble brukt til å lage en demoinnspilling. Blant låtene på demoen var det en som skilte seg ut. Den bluesinspirerte "Sultans of Swing". Mange av sangene de spilte inn gjenspeilet Marks opplevelser fra Newcastle, Leeds og London. "Down to the waterline" reflekterte livet i Newcastle. "In the Gallery" var en hyllest til skulptøren Harry Philips fra Leeds. Mens "Lions", "Wild west End" og "Eastbound Train" handlet om hendelser fra den engelske hovedstaden.

Demoen ble gitt til Charlie Gillett, en anerkjent D.J. som jobbet i BBC radio. Han spilte tapen på sitt Honky Tonk Show, og kontaktet så sjefene i forskjellige plateselskaper med følgende råd: Skriv kontrakt med dette bandet! En av de som tok imot rådet hans var John Stainze. En representant for plateselskapet Phonogram. Han skaffet dem kontrakt med Phonograms underselskap Vertigo høsten 1977.

Deretter kontaktet han Ed Brinckell, en tidligere trommeslager i bandet News, oo spurte om han kunne ordne spillejobber for bandet. Og etter å ha sett dem spille live en gang, ble Brinckell så imponert over Dire Straits at han tilbød seg å være manageren deres. Noe de slo til på. Dette skulle bli starten på et langt og godt samarbeid mellom Brinckell og Dire Straits. Sine evner som trommeslager fikk Brinckell bruk for da Mark Knopfler mange år senere startet hobby bandet  The Notting Hillbillies, hvor Brinckell ble med som trommeslager.

I januar 1978 dro Dire Straits ut på sin første turne som oppvarmingsband for Talking Heads, på deres første britiske turne.

I feburar spilte de inn sitt første album kalt "Dire Straits" i Basing Street Studios, London. Plata ble produsert av Muff Winwood, og hadde en totalramme på 12.500 pund. Inkludert plateomslaget. Blant låtene var flere av de som hadde vært med på den foregående demoèn. Bla. "Sultans of Swing", "Water of Love" og "Six Blade Knife"

"Sultans of Swing" ble gitt ut som singel fra albumet. Og Nederland var plassen den først slo an. I Storbritannia nådde den ikke topp 10 på singellisten før året etter. Derimot ble albumet "Dire Straits" umiddelbart en suksess da det kom ut i juli 1978, med en 5. plass på albumlisten. Godt hjulpet av strålende kritiker fra pressen, som kalte musikken for smakfull og minimalistisk. Pubrock var fortsatt et navn som ble hengende ved dem. 

En tidlig utgave av Dire Straits. Fra venstre: John Illsley, Mark, David Knopfler og Pick Withers.

Deretter dro bandet på en større turne i Storbritannia, Nederland, Frankrike, og Tyskland. Med god mottagelse fra pressen og publikum.

På samme tid skrev de kontrakt med Warner Brothers U.S.A. For å få albumet distribuert også der. Og Warner må ha gjort en god jobb. For i mars 1979 gikk albumet helt til 2. plass på Billboard. Singelen "Sultans of Swing" nådde en sterk 4. plass på singellisten. I Australia og Frankrike gikk albumet til topps. Også i Norge begynte vi å få øynene opp for bandet på denne tiden. Albumet lå i hele 42 uker på VG-lista. Den høyeste plasseringen her ble 10. plass. Og det var på den tiden deres neste album "Communique" begynte å gjøre seg gjeldende. 

"Communique" ble gitt ut kun 9 måneder etter "Dirte Straits". Noe som muligens førte til at låtmaterialet ikke ble like sterkt som på "Dire Straits". Men låter som "Once upon a Time in the West" og "Lady Writer" er likefullt senere blitt for Dire Straits klassikere å regne. Knopfler hadde på dette albumet videreutviklet sitt J.J. Cale lignende lydbilde, med laid back, intrikat, bluesinspirert gitarspill. Tekstene hadde en kynisk sarkasme i seg som Knopfler etter hvert kom til å bli kjent for.

Plata ble spilt inn på Compass Point Studios, Nassau Bahamas med Jerry Wexler og Barry Beckett som produsenter. Knopfler hadde møtt dem under et besøk i Muscle Shoals studioer i Alabamas, U.S.A. De hadde tidligere produsert artister som Aretha Franklin, The Drifters, og Ray Charles. Som på forgjengeren var alle låtene skrevet av Mark Knopfler. 

Selv om pressen ikke var like overstrømmende for dette albumet, ble det likevel en suksess. Med 5. plass i Storbritannia, 11. plass i U.S.A., 1. plass i New Zealand, og 2. plass i Norge. I Norge lå albumet på VG-lista i 41 uker. Albumet solgte tilslutt 3 millioner eksemplarer.

I februar 1979 dro bandet på sin første U.S.A. turne. Og det ble en svært intensiv affære, med 51 utsolgte konserter på 38 dager. Bandet gjorde også over 300 intervjuer på turneen. Bob Dylan var blant de som var tilstede på en av konsertene. Han ble imponert over det han hørte, og inviterte Knopfler og Withers til å spille på hans album "Slow train coming". Dette var en stor opplevelse for Mark. Bob Dylan hadde vært et av hans store forbilder. Og her ville helten ha hjelp fra Mark. 

I november fortsatte turneen i Nederland, Belgia, Tyskland, Danmark, Sverige og Norge.

I april 1980 deltok Mark Knopfler på Phil Lynnots (Thin Lizzy) soloalbum "Solo in Soho"

Deretter dro bandet i studio i for å lage sitt 3. album kalt "Making Movies". Plata ble spilt inn i The Power Station i New York. Denne gangen hadde de valgt Jimmy Iovine som produsent. Han hadde tidligere deltatt på Bruce Springsteens "Born to Run" og Patti Smiths "Easter". Han fikk med seg Roy Bittan fra Springsteens E-street band på plata. 

Underveis i innspillingen bestemte broder David Knopfler seg for å slutte i bandet, til fordel for en solokarriere. Muligens følte han behov for å bevise at han kunne stå på egne ben uten broren ved sin side. For med årene ble det mer og mer klart at Dire Straits var Mark Knopflers band. Han har i årene etter bruddet gitt ut 6 album som er blitt møtt med liten interesse fra platekjøperne. Knopfler ble erstattet med amerikaneren Hal Lindis, som tidligere hadde spilt i bandet Darling. På samme tid ble også keyboardisten Alan Clark medlem av bandet.

"Making Movies" hentet inspirasjon fra country, folk og jazz. Samtidig var låt materialet mye bedre enn på forgjengeren. Med låter som "Romeo & Juliet", "Expresso Love", "Tunnel of Love" og "Solid Rock"

Og om kritikerne hadde vært litt lunken til "Communique" var de svært positive til "Making Movies". Plata ble gitt ut 17. oktober 1980. I Storbritannia nådde den 4. plass, mens i Norge ble dette deres første topplassering på VG-lista. I U.S.A. ble det en litt skuffende 19. plass. "Romeo & Juliet" ble en topp 10 hit i Storbritannia.  I desember 1980 deltok Mark på Steely Dans album "Gaucho"

Deretter bar det ut på turne igjen, en turne som ikke var ferdig før sommeren 1981. I Italia samlet de 250.000 mennesker.

1982 ble et svært aktivt år for Mark Knopfler. Han deltok først på albumene "Beautiful Vision" med Van Morrison, og "The Phil Lynott album" med Phil Lynott. Våren 1982 ble han også invitert av film produsenten David Puttman til å lage filmmusikken til Bill Forsyths "Local Hero"

Mark Knopfler fra studio innspillingen av "Local Hero".

Handlingen til filmen var lagt til lokalsamfunnet Pennan i nord øst Skottland. Knopfler dro da opp til Skottland for å bli inspirert til å skrive låter til filmen. Selv om "Local Hero" regnes som den første soloplaten fra Mark, er den nesten like mye en Dire Straits plate. Da både Alan Clark, John Illsley, Hal Lindes og Terry Williams fra Dire Straits er med på plata. D.S. manager Ed Bicknell er også med på trommer. Plata er likevel mer lavmælt og instrumental enn noen av Dire Straits plater. Den fikk god kritikk da den kom ut, og solgte til en grei 14. plass i Storbritannia. "Going home" ble gitt ut som singel fra plata uten at den nådde opp noe sted. Men i Marks hjemby Newcastle satte de pris på låta. På hjemmekampene til Newcastle United blir den spilt før kick off. Mark Knopfler er stor fan av laget, der han så ofte som mulig ser kampene deres. Så at låta hans blir spilt her setter han nok pris på.

Pennan med den berømte, røde telefon kiosken

I mars 1982 begynte også innspillingen av albumet "Love over Gold". Like etter ble det igjen gjort endringer i besetningen. Denne gang var det trommeslageren Pick Withers som sluttet. Det lå ikke noe dramatikk i det, annet enn at han hadde et ønske om å spille jazz istedet for rock. Inn kom den tidligere Rockpile trommeslageren Terry Williams. Rockpile hadde vært rockabilly helten Dave Edmunds sitt band. Dermed var det bare Mark og John Illsley igjen av den opprinnelige besetningen.

"Love over Gold" ble spilt inn i New York med Mark Knopfler selv som produsent. På LPèn som ble gitt ut bestod side 1 av kun to låter. Den 14 minutt lange "Telegraph Road" og "Private Investigations". Førstnevnte ble skrevet etter at Mark hadde lest "Markens Grøde" med Knut Hamsun. "Private Investigations" ble gitt ut som singel fra albumet, og ble bandets første store singelhit i Storbritannia med 2. plass i september 1982. En annen låt som ble skrevet for albumet, og som kunne blitt en stor hit om den hadde blitt gitt ut som Dire Straits singel, er "Private Dancer". Men den ble droppet fra plata og gitt til Tina Turner på hennes 1984 album "Private Dancer". Albumet ble et solid comeback for den aldrende damen. Singelen "Private Dancer" ble en topp 10 hit i U.S.A. for Tina.

"Love over Gold" bestod av kun 5 låter. Også "Industrial Disease" og tittellåta "Love over Gold" ble godt mottatt av fansen og kritikerne da albumet kom. Albumet ble den største suksessen for bandet så langt. Med 1. plass i 16 land. Bla. i Norge (5 uker). I Storbritannia ble dette den første listetopperen for bandet, der den lå som nr. 1 i 4 uker. I U.S.A. derimot, ble det en ny skuffende 19. plass.

Muligens inspirert av trommeslageren Terry Williams som hadde erfaring fra 50-talls rockabilly, ga Dire Straits i oktober 1982 ut rock'n roll EPèn "Twisting by the Pool". Singelen ble populær på dansegulvene og hos radiostasjonene. Men den ble ikke like vel mottatt av fansen. De nådde 14. plass i Storbritannia, mens i Norge og U.S.A. nådde den ikke opp. 

Deretter dro Knopfler og Terry Williams til London for å spille inn Phil Everlys album "Phil Everly".

I februar 1983 ble Dire Straits kåret til beste britiske gruppe på Brit Awards. Samme måned opptrådte de for 63.000 mennesker i Auckland, New Zealand. Ingen konsert hadde tidligere samlet så mange mennesker i det landet.

I april 1983 co-produserte og spilte Knopfler på Bob Dylans album "Infidels". Også Alan Clark deltok på plata. Like etter denne albuminnspillingen ble Mark gift for 2. gang. Med engelske  Lourdes Salmon. Sammen fikk de tvillinger. Navnet på barna er Joseph og Benji. 

12. juli opptrådte Dire Straits utendørs i Zagreb, Jugoslavia, i den største konserten som noensinne har vært holdt der. Dagen etter opptrådte de på en utendørskonsert i Dublin, Irland. 22. og 23. juli holdt de to konserter på Hammersmith Odeon, London. Disse to konserten dannet grunnlaget for den doble liveplata "Alchemy", som kom ut i mars året etter. Da med en sterk 3. plass i Storbritannia som resultat. I New Zealand og Hellas gikk den til topps. I Norge nådde den en 7. plass. Det ble også gitt ut en video, og senere en DVD fra konsertene. Dette regnes som noen av de beste konsertene Dire Straits har gjort. Plata ble spilt inn på direkten uten justeringer eller ny innspillinger.

I juli 1983 deltok Mark og John Illsley på David Knopflers soloalbum "Release". På samme tid begynte Mark å jobbe med sitt 2. soloalbum kalt "Cal". Og igjen dreide det seg om et soundtrack album. Denne gang var handlingen lagt til Irland. Noe som gjorde at Mark prøvde å få et irsk preg på plata. Til det fikk han hjelp av de irske musikerne Paul Brady og Liam O'Flynn. Plata kom ikke ut før i 1984, til liten interesse blant platekjøperne. Men til flotte kritiker fra musikkpressen som syntes plata var lavmælt og vakker. 

Stillbilder fra filmen "Cal".

Samme år ga han ut nok et sountrack album i "Comfort and Joy". Som på "Local Hero" var dette en Bill Forsyth film, og igjen var handlingen lagt til  Skottland. Denne gang med en mislykket D.J. i hovedrollen. De fleste av låtene på plata var ny innspillinger av låter fra "Love over Gold", mens en låt som "A fistful of Ice cream" var helt ny. Heller ikke denne plata skapte noen større oppmerksomhet blant folk.

På samme tid jobbet John Illsley med sitt første soloalbum kalt "Never told a Soul". Terry Williams og Mark Knopfler deltok på innspillingen.

I november 1983 ble Mark gift med sin Marries Lourdes Salomone på Kensington Register office i London. En dame som ifølge Mark ikke likte at han lå på sengen og så på sport på TV. Ekteskapet ble avsluttet i 1993. Sammen fikk de sønnene Benji og Joseph.

I juni 1984 produserte Mark albumet "Knife" med Aztec Camera.

Høsten 1984 gikk bandet i studio for å spille inn et nytt album, kalt "Brothers in Arms" . Plata ble spilt inn i George Martins Air studios i Montserrat (de vest indiske øyer). Mark Knopfler produserte plata sammen med Neil Dorfsman. Og som ved de foregående innspillingene ble det gjort endringer i besetningen. Gitaristen Hal Lindes sluttet, og ble erstattet med Jack Sonni. I tillegg ble Guy Fletcher hentet inn som keyboardist, da det hadde vist seg å bli for mye å håndtere for Alan Clark. Fletcher hadde tidligere spilt med Roxy Music

Også Sting deltok på innspillingen gjennom hans bidrag til "Money for Nothing". En låt han også var med og skrev. Sting er som Knopfler opprinnelig fra Newcastle. Og befant seg tilfeldigvis på Montserrat samtidig som Dire Straits drev og spilte inn plata. (Også The Police spilte inn plater i dette studioet). Et heldig sammentreff for en hel musikkverden kan man trygt si. Sting var i utgangspunktet kun invitert på middag, men etter å ha blitt overtalt av Mark, ble han med på innspillingen. De berømte ordene "I want my MTV", har klare fellestrekk med The Polices hit "Don't stand so close to me". Låta ble også kjent for Marks gitarriff. 

Albumet var mer variert og tilgjengelig enn de tidligere platene hadde vært. "So far away" var kul, slentrende slik fansen var vant til fra bandet. Mens "Walk of life" var en videreføring av rockabilly stilen i "Twisting by the Pool". "Your latest trick" var jazzete, og "Why worry" hørtes ut som Everly Brothers. I tittellåta "Brothers in arms" hadde de laget sin vakreste ballade noensinne. Et synthkomp fulgte Marks gitar i låta, noe som man ikke var vant til fra tidligere. Pressen var veldig positiv til plata da den kom ut. Den har i ettertid blitt stående som noe av det beste som kom ut på 80-tallet.

Men det startet ikke så bra for albumet. Singelen "So far away" ble gitt ut en måned før albumutgivelsen. Og det ble nesten full fiasko. En 20. plass i Storbritannia, og unotert i U.S.A. var ikke bra. I Norge gikk det bedre med en 4. plass. Da albumet kom i mai 1985 gikk den likevel til topps i Storbritannia. I Norge gikk den til topps i juni, og ble der i 8 uker. Sånn sett var alt ved det normale.

Men med utgivelsen av singelen "Money for Nothing", tok det helt av . Mark Knopfler hadde musikkvideoen i tankene da han skrev låta. Og teksten om de to flyttekarene som sliter helsa av seg, mens en ung jypling på MTV med en gitar i hånda tjener millioner av kroner, var som skapt for MTV og videomediet. Steve Barron som like i forveien hadde laget en banebrytende musikkvideo for a-ha, fikk oppdraget med å lage videoen til "Money for Nothing". Og den ble utvilsomt 80-tallets mest markante musikkvideo, med sin morsomme data animasjon. Den har i ettertid toppet mange kåringer over tidenes musikkvideo. Singelen gikk til topps i U.S.A., noe også albumet like etter gjorde. Og det i et land hvor Dire Straits hadde hatt problemer med å hevde seg, årene forut. I Storbritannia ble som nevnt albumet det mest solgte på 80-tallet, og det 3. mest solgte gjennom tidene. Albumet gikk også til topps i  Canada, Brasil, Østerrike, Belgia, Danmark, Irland, Finland, Frankrike, Tyskland, Hellas, Island, Portugal, Spania, Sverige, Sveits, Tyrkia, Jugoslavia, Australia, New Zealand, Hong Kong, Israel, og Sør-Afrika. Den gikk faktisk inn på topp 10 i alle de landene den ble gitt ut i . Noe som er svært imponerende. Salget av cdèn "Brothers in arms" var også formidabelt. Noe som på mange måter ble gjennombruddet for formatet. Til sammen solgte "Brothers in Arms" 9 millioner eksemplarer. Noe som løftet dem opp i rockens toppdivisjon.

Også "Walk of Life", "Brothers in Arms" og "Your latest trick" ble gitt ut på singel, og særlig førstnevnte ble en stor hit med 2. plass i Storbritannia, og 7. plass i U.S.A. Igjen ble det laget en morsom, om ikke nyskapende video for låta. "Walk of Life" har senere blitt en kjær låt for danseband over hele verden. Og ditto hatet av andre. "Brothers in Arms" ble også gitt ut som CD-singel. Noe som gjorde den til første kommersialiserte CD-singel noensinne.

Det meste av 1985 gikk med til turne virksomhet for bandet. Med 250 opptredener i 117 byer, for tre millioner fans. Høydepunktet på denne turneen var opptredenen på Wembley 13. juli 1985, i forbindelse med Live Aid. Hvor over en milliard mennesker så begivenheten på TV. Dette gjorde konserten til det største rock og TV showet i historien. Underveis på turneen forlot Alan Clarke bandet. Fletcher måtte dermed håndtere keyboardene alene. 

I 1985 deltok også Mark på Bryan Ferrys nr. 1 album "Boys and Girls".

I februar 1986 ble Dire Straits kåret til beste britiske band på Brit Awards. For 2. gang. De fikk også en Grammy for beste produksjon med "Brothers in Arms". I 1986 produserte Mark to låter for Tina Turners album "Break every Rule". I juni deltok bandet på en veldedighetskonsert på Wembley, arrangert av Prinsesse Diana og Prins Charles. De spilte som endel av en supergruppe, bestående av de og Elton John, Mark King, Eric Clapton, Rod Stewart, Paul McCartney, Phil Collins og Tina Turner. Konserten ble senere gitt ut på CD. 

I september 1986 vant "Money for Nothing" prisen som beste musikkvideo på MTVs "Music Award". I 1988 ble samlealbumet "Money for Nothing" gitt ut. Og etter 10 år med sterke produksjoner var det mye bra å velge i. Plata gikk rett til topps i Storbritannia, men hadde problemer med å hevde seg ellers. I Norge nådde den 3. plass.

Deretter tok Dire Straits seg en lang pause, hvor medlemmene konsentrerte seg om egne prosjekter. John Illsley ga ut albumet "Glass" i 1988. Men først og fremst var det Mark Knopfler som brukte denne tiden til andre prosjekter. Han produserte album for Willy DeVille, Randy Newman, og Joan Armatriding. Og han spilte på plater med Sting, Brendan Croker, The Judds, Tina Turner, Paul Brady, Chet Atkins og Thin Lizzy.

I 1987 ga han ut sitt 4. soundtrack album til filmen "The Princess Bride". Musikken Knopfler skapte til filmen var like drømmende som filmen selv. Med en utstrakt bruk av synthesizere. Den mest sentrale låta på plata kalt "History Book Love" var skrevet av kameraten Willy DeVille. En låt DeVille fikk en Oscar nominasjon for.

Mark med filmprodusent Rob Reiner. Mannen bak "The Princess Bride". Mark med sin alltid tilstedeværende kollega Guy Fletcher.

I 1989 laget han soundtracket til filmen "The Last exit to Brooklyn". Men det var vanskelig å se Knopflers bidrag til plata, da alle låtene var skrevet av Guy Fletcher, og det orkestrale elementet var mye mer framtredende enn Knopflers gitarspill. Etter 5 soundtrack album på 7 år, skulle det gå 10 år før Knopfler laget et nytt et. 

Istedet ble de neste årene brukt til helt andre prosjekter. Det første het Notting Hillbillies. Og var en løst sammensatt gruppe med venner av Knopfler. Guy Fletcher var medlem av Dire Straits og låtskriver på mange av Knopflers soloalbum. Brendan Croker var en country / folk / blues artist som Knopfler hadde produsert et album for. Steve Philips var gitarkameraten fra Leeds. Ed Bicknell var manageren til Dire Straits, og gammel trommeslager. Foruten at dette var gode venner av Mark, hadde de også felles interesse for amerikansk country, roots og blues. Albumet "Missing…Presumed Having A Good Time" hadde da også klare referanser til 50-tallets country rock. Albumet fikk strålende kritiker da det kom ut i 1990. Den ble også belønnet med en sterk 2. plass i Storbritannia. En plassering de også klarte i Norge. De dro også på en turne sammen etter utgivelsen.

The Notting Hillbillies. Fra venstre: Steve Philips, Mark Knopfler, Guy Fletcher og Brendan Croker.

I 1990 var Knopfler også involvert i et annet hobby prosjekt som resulterte i en plateutgivelse. Og igjen dreide seg om en reise tilbake til sine røtter innen rocken, og en av barndommens store forbilder. Nemlig gitarhelten Chet Atkins. Sammen laget de et country blues influert album kalt "Neck'n Neck". Låtene var skrevet av andre, med unntak av platas siste spor kalt "The Next Time I'm in Town". En rett fram country låt inspirert av J.J. Cale. Plata ble ingen suksess i Storbritannia eller U.S.A. Men i Norge klarte den en 5. plass.

 

Mark Knopfler med forbildet og kompisen Chet Atkins

Deretter la Knopfler hobbyprosjektene på hylla for en stund. For høsten 1990 hadde han en prat med John Illsley. Og sammen ble de enig om at det var på tide med et nytt Dire Straits album. Det var da gått 5 år siden det forrige. Og nyheten om nok en Dire Straits plate kom som en gledelig overraskelse på fansen, da Mark Knopfler 2 år tidligere hadde gått ut offisielt og sagt bandet var historie. Mark og John spilte deretter sammen med Eric Clapton på Knebworth festivalen, som musikalsk terapi som de selv kalte det. 

Mark dro så til U.S.A., hvor han brukte sommeren til å skrive 15 nye låter. Plata ble spilt inn i Air studios i London, med Knopfler som produsent. I tillegg var Jeff Porcaro, Neil Dorfsman og Bob Clearmountain med på produksjonssiden. "On every Street" ble gitt ut i september 1991. 

Albumet ble møtt med lunkne anmeldelser i pressen. De mente plata var for intetsigende, og fungerte best som bakgrunnsmusikk. Den inneholdt heller ikke like umiddelbare poplåter som det "Brothers in Arms" gjorde. Plata var innom både rockabilly, folk og blues. 1. singelen "Calling Elvis" hadde det samme kule, litt slentrende som "So far away" i sin tid hadde. Men den klarte ikke å bli en hit. Heller ikke de neste singlene "Heavy Fuel" og "The Bug" klarte å bli hits for bandet. Albumet ble likevel en brukbar suksess i Storbritannia med 1. plass. Også i Norge og Spania gikk den til topps. Og i Europa som helhet. Mens i U.S.A. klarte den kun en 12. plass.

23. august 1991 startet bandet på en formidabel verdensturne som inkluderte 300 opptredener, over en periode på to år. Man regnet med at 7.1 millioner mennesker så Dire Straits opptre i løpet av turneen. Bandet bestod på denne turneen av Mark Knopfler, John Illsley, Guy Fletcher, Alan Clarke, Phil Palmer (gitar), Chris White (saksofon), Paul Franklin, Chris Whitten (trommer) og Danny Cummings (keyboard). Det meste av bandet fra "Brothers in Arms" var dermed blitt byttet ut i årene mellom.

8. mai 1993 mottok Mark Knopfler en doktorgrad innen musikk fra Universitetet i Newcastle. 22. mai ble det gitt ut en EP og CD fra den to år lange turneen kalt "Encores" og "On the Night". Platene ble spilt inn på konsertene i Frankrike og Nederland. "On the Night" nådde 4. plass i Storbritannia, og 5. plass i Norge. I U.S.A. klarte den kun en 116. plass. Dette fortalte Mark og co. at interessen for Dire Straits var synkende.

I juli 1995 ble det gitt ut et nok et live album fra Dire Straits. Det dreide seg om innspillinger på BBC fra 70-tallet. Og plata kan på mange måter markere både starten og slutten på Dire Straits. For på samme tid bestemte Mark Knopfler seg for at Dire Straits nå var historie. Uten at det kom som en overraskelse på noen. Knopfler begrunnet det bla. med at musikkbusinessen hadde endret seg radikalt på de årene Dire Straits hadde eksistert. I starten var det musikkfolk som drev plateselskapene, mens på 90-tallet var det økonomer og jurister, uten noen egentlig engasjement for musikken. Knopfler ønsket derfor å fortsette i en mindre skala hvor han kunne finne tilbake til sine røtter innen rocken. Han ønsket å erstatte stadionkonserter med opptredener på mindre klubber.

Året etter ga han ut sitt første skikkelige soloalbum kalt "Golden Heart". Dvs. det første som ikke var musikk beregnet for en eller annen film. Plata oppsummerer på mange måter de ulike retninger Knopfler hadde jobbet i de siste 10 årene. Gitarriffet på "Imelda" kunne minne om det på "Money for Nothing", "Cannibals" lignet på "Walk of Life", "A night in Summer long Ago" var skotsk folk som ville passet inn på "The Princess bride". "Are we in Trouble now" har et pedal steelgitar spill som ville passet godt inn på "Neck'n Neck". 

Mark Knopfler fra den tiden "Golden Heart" ble spilt inn.

Plata var ikke nyskapende, men en fin plate som viste at Knopfler som soloartist kom til å følge i noen av de sporene Dire Straits hadde fulgt. Bare på en mer lavmælt måte. "Darling Pretty" som var dedikert til sin kone Kitty Aldridge ble en liten hit rundt om, mens albumet gjorde det bra i Storbritannia (9. plass) og Norge (2. plass). Drivkraften for å lage nye album var å bli flinkere og være nyskapende: "It's just moving forwards,  just trying to be better".

Kitty Aldrige og Mark ble gift på Valentinsdagen i 1997, 14. februar. Hun var skuespiller og forfatter (spilt i filmer som "Divorcing Jack", "American Roulette" og "Maurice"). Sammen har de to døtre.

Kitty Aldridge

Etter albumutgivelsen dro han ut på verdensturne kalt "The Golden Heart tour". Men den ble gjort i en langt mindre skala enn turneene han hadde gjort med Dire Straits noen år tidligere. 

I januar 1998 var han tilbake med nok et film album. Det dreide seg om instrumentalmusikk til Barry Levinsons politiske satire "Wag the Dog". Igjen laget Knopfler et soundtrack album som ble godt mottatt, men som ikke solgte noe særlig. En humoristisk singel kalt "Wag the Dog" ble gitt ut fra albumet.

Etter at Mark Knopfler sluttet i Dire Straits, ble han samtidig også mindre tilgjengelig for media. Han ga noen få intervju hver gang han var klar med ny plate, ellers holdt han seg mest sammen med familien. Gleden over å være far til to små gutter var større enn gleden ved å reise rundt å opptre og gi intervjuer. Han hadde i mange år vært kjent som "the quiet man of rock and roll". Han er sjenert av natur, og liker ikke for mye styr rundt sin person. 

Innimellom soundtrack og soloalbumene har Knopfler som så mange ganger før, deltatt på platene til andre artister. Enten som gitarist eller som produsent. Willy DeVille, The Chieftains, Rod Stewart, John Anderson og Steely Dan er noen av de artistene som har hatt gleden av å få hjelp fra ham på sine plater.

                                          

I 1999 laget han musikk til filmen "Metroland". Han skapte her en nostalgisk atmosfære som passet filmen. I tillegg til Knopfler, hadde man også hentet fram klassiske låter fra Dire Straits, The Stranglers, Elvis Costello og Hot Chocolate til soundtracket.

I 2000 ga han ut sitt 2. skikkelige soloalbum kalt "Sailing to Philadelphia". Og dette er muligens hans mest vellykkede soloalbum fram til nå. Både salgsmessig og kunstnerisk. Han hadde her fått med seg dyktige musikere som Van Morrison ("The Last Laugh"), Guy Fletcher, James Taylor, og Glenn Tilbrook / Chris Difford fra bandet Squeeze. Musikere som satte sitt preg på plata, ikke minst vokalt. James Taylor var også med og skrev platas kanskje beste spor, "Sailing to Philadelphia". Albumet har en lun stemning som Knopfler er suveren på, i tillegg til mange flotte melodier. I Storbritannia ble dette hans beste plassering som soloartist med en 4. plass i oktober 2000. I Norge toppet den VG lista i 5 uker. Noe som bekreftet hans popularitet her. Albumet solgte i 3 1/2 million eksemplarer, noe han ikke hadde gjort siden "On every Street". 

Mark Knopfler fra inlayet på "Sailing to Philadelphia".

"What it is" ble gitt ut som singel fra albumet. En låt som lot tankene gå til Dire Straits pga. Knopflers stratocaster spill. Tittelen på albumet relaterer seg til den tiden da det tok mange uker å seile fra England til U.S.A. Og man ikke kunne være sikker på om man i hele tatt kom fram. Knopfler fikk ideen til navnet da han en dag stod på Philadelphia Airport.

I 2002 kom soundtrack albumet "A shot at Glory". Og med sin skotske setting utgjør den en slags trilogi sammen med "Cal" og "The Princess Bride" i Knopflers filmmusikk produksjon. Man kan se det som en hyllest til hans skotske røtter. Musikken til filmen var egentlig klar før han ga ut "Sailing to Philadelphia" i 2000. 

I oktober 2002, "kun" to år etter det forrige skikkelige studioalbumet ga han ut "Ragpicker's Dream". Et lavmælt, nesten akustisk album som var sterkt inspirert av amerikansk country / roots. Albumet ble også spilt inn i U.S.A. Med overveiende amerikanske musikere.

Platas beste spor er åpningslåta "Why Aye Man". Navnet er Newcastle-geordie dialekt for "Well, of course man". Den ble brukt som vignett melodi i TV serien "Auf Widersehen, Pet", og Jimmy Nail som spilte i serien er med og synger på låta. Den ble også gitt på singel.

Singelen "Why aye Man".

Selv om "Ragpicker's dream" var mer innadvendt enn tidligere Knopfler plater solgte den svært bra. Med 7. plass i Storbritannia, 1. plass i Norge, 2. plass i Nederland, 2. plass i Spania, og en oppløftende 38. plass i U.S.A.

Planen var at Knopfler og hans faste band skulle dra på en turne etter albumutgivelsen, bla. med besøk i Norge. Men dette ble brått avlyst da Mark Knopfler ble utsatt for en stygg motorsykkelulykke i Belgravia, London den 17. mars 2003. Knopfler ble påkjørt av en dame som Mark Knopfler selv mente han hadde øyekontakt med i forkant av ulykken. Til VG sa han: "Jeg husker at jeg tenkte «du skal ikke gjøre det der, vel», før bilen traff meg". Han brakk 6 ribbein, og brukte deretter lang tid på å bli restituert. Hun som kjørte på ham, hadde ikke oppholdstillatelsen i orden, og ble siden sendt tilbake til Equador der hun kom fra. Også en opptreden sammen med Eric Clapton på Teenage Cancer Trust i Royal Albert Hall måtte avlyses.

Men selv om han måtte ta det med ro, hindret det ham ikke i å fortsette arbeidet med nok en soloplate. Og i februar 2004 var han  i såpass god form at han kunne dra til Shangri-La studioet i Malibu, California hvor Guy Fletcher og resten av backing bandet hans ventet. 

Med årene hadde det etter hvert blitt noen faste musikere som fulgte Mark i studio og på turneer. De er foruten Guy Fletcher på keyboard, Richard Bennett på gitar, Jim Cox på keyboard, Glenn Worf på bass og Chad Cromwell på trommer. Pga. skaden hadde Mark fått god tid til å lage nye låter og forberede arrangementene. Slik at de ikke trengte å bruke så lang tid i studio før platen var ferdig. Albumet fikk samme navn som studioet, "Shangri-La"

Mark med sin Teisco Spectrum 5 gitar utenfor Shangri-La studioet i Malibu.

Den fikk svært god mottagelse da den ble lagt ut for salg i butikkene, september 2004. Særlig i Norge. VG mente Knopfler ga lytterne et vakkert og elegant album med laidback, lekre låter. På albumet hadde Knopfler gått bort fra det britisk folk / keltisk pregede lydbildet han hadde hatt på de to foregående soloalbumene. Til fordel for et mer amerikansk country / folk / blues inspirert lydbilde.

Salgmessig gikk det bra denne gangen også. 1. plass i Norge, 11. plass i Storbritannia, og 3. plass i Tyskland var noen av de gode plasseringene albumet oppnådde. Også Knopfler selv var fornøyd med albumet. Han mente "Shangri-La" handlet om å få så mye ut av dagen i dag som mulig. Og å glede seg over de lykkelige øyeblikkene når de dukker opp. Noe som har blitt særlig viktig for Knopfler etter ulykken.

Etter utgivelsen av "Shangri-La" albumet dro Knopfler ut på en større turne som også brakte ham til Norge med konserter i Oslo spektrum (13. mai 2005) og Haukelandshallen, Bergen (14. mai 2005). Til sammen fikk 11.000 mennesker oppleve en Mark Knopfler i storslag der han spilte låter fra den siste plata, i tillegg til låter fra de gamle soloplatene og fra Dire Straits tiden. 

I april 2006 var Mark Knopfler tilbake med et nytt album kalt "All the Roadrunning". Her hadde han børstet støvet av countrylegenden Emylou Harris og laget en duett plate som kunne minne om den han laget sammen med Chet Atkins i 1990. Låtene på plata er spilt inn over 7 år, der flere av dem har blitt til overs fra tidligere Knopfler innspillinger. De to hadde møttes i 2001 i forbindelse med en tribute plate til Hank Williams kalt "Timeless". Og selv om de da stod langt fra hverandre musikalsk fant de tonen, og bestemte seg for å starte et samarbeid.

Country legenden Emmylou Harris deltok 

på Knopflers album "All the Roadrunning".

Knopfler ønsket denne gang å vise en annen side av seg selv. Der inspirasjonen fra country har vært en viktig del av hans musikkarv. Plata fikk stort sett gode kritikker da den kom, ikke minst pga. de vakre duettene mellom ham og Emmylou. I Storbritannia nådde plata en fin 8. plass, mens i Norge gikk det enda bedre, da den toppet VG lista i mai 2006. Den holdt seg på lista i hele 21 uker, med til sammen 70.000 solgte eksemplarer.

For denne og andre fine plasseringer for Knopflers album ble Norge "belønnet" med en konsert med duoen Knopfler og Harris da de besøkte Oslo Spektrum 31. mai 2006. Konserten fikk navnet "An evening of duets i Oslo Spektrum". Og de 6000 frammøtte fikk høre låter fra "All the roadrunning" plata, i tillegg til klassikere som "Romeo & Juilet" og "Boulder to Bermingham" (Harris) fra backkatalogen til de to artistene. Med seg på scenen hadde de 6 musikere, som sammen gjorde dette en hyggelig kveld for de frammøtte. Konserten ble avsluttet med trampeklapp til "So far way".

Mark Knopfler og Emmylou Harris i Oslo Spektrum.

Denne turneen ble foreviget på CDe og DVDen "Real live Roadrunnig" i november 2006. Konserten de gjorde på Gibson Amphitheatre i California den 28. juni dannet grunnlaget for platene. 

"Real live roadrunning"

Knopfler bruker ikke tiden bare på innspillinger, turneer og familie. Han har også en stor interesse for biler, og er eier av en 1956 Austin Healey 100s racerbil. I juli 2006 deltok han i et billøp i LeMans, Frankrike, der han endte på en 9. plass, noe han var fornøyd med.

15. mars 2007 var Mark med i filmen "Strat masters" som var en hyllest til Fender stratocaster gitaren. Mark hadde vært en stor fan av gitaren helt siden han var liten. Også Bruce Welch, Hank Marvin, Ry Cooder, Chris Rea, Jeff Beck og Robert Cray fortalte om sin hengivenhet for gitaren i filmen.

Høsten 2006 / våren 2007 var Mark Knopfler og Guy Fletcher igang med et nytt studioalbum. Innspillingen ble gjort i British Grove studio. Og de som var interessert kunne fra januar og utover følge progresjonen på den nye plata via Guy Fletchers hjemmeside. British Grove studio i London er Knopflers egen tumleplass. Etter å ha lånt studio av andre i mange år følte han tiden var inne for å etablere sitt eget som han kunne innrede med alt han trengte for å lage god musikk. Knopfler: "Alle legger ned sine studioer. Jeg oppretter et." Studioet er på kort tid blitt populært blant andre musikere, og bla. Nick Cave har spilt inn sin siste plate her.

En fornøyd Mark Knopfler som er blitt herre i eget studio.

I september 2007 var albumet "Kill to get Crimson" ute i butikkene. Og som ventet ble det en salgssuksess, med 2.plass i sin første uke i Norge, 9. plass i Storbritannia, og 26. plass i U.S.A. I et intervju han ble spurt om hvorfor han solgte så mange plater i Norge. Knopfler: "Jeg har et godt forhold til Norge. Det er litt vanskelig for meg å forklare hvorfor. Men jeg oppfatter nordmenn som ærlige folk. Som liker ærlig musikk og tekster. Det er ikke så mye tull."

"True Love Will Never Fade" og "Punish The Monkey" ble gitt ut som singler fra albumet. Sistnevnte ble av mange sammenlignet med det  Knopfler gjorde mens han var i Dire Straits.

Tittelen på plata henspilte på Marks store barndomsdrøm, nemlig å bli eier av en rød Crimson gitar. Knopfler: "En gang var jeg desperat for å få en rød Crimson gitar." .Plata kunne sees på som en fortsettelse av "All the roadrunning" med sitt lavmælte folkpreg. Knopfler: "Jeg har spilt mer folk inspirert musikk hjemme de siste åra. Det gir en ro. Muligens har det med krigen å gjøre. Muligens har det med stress å gjøre. Men jeg føler kanskje at den type musikk blir en slags terapi."

Kill to get Crimson.. Fra Knopflers eget studio.

Kritikerne var stort sett positive til plata. Særlig fikk han skryt for sine samfunnskritiske tekster, og interessante historier om enkeltmennesker. Man mente at han (fortsatt) hadde begge bena trygt plassert i den engelske folksong tradisjonen. Og at dette var et album som fansen ville like, men som neppe tiltrakk seg så mange nye tilhørere.

På samme tid som albumet ble gitt ut ble det klart at Knopfler igjen ville besøke Norge da han i 2008 dro ut på en verdensturne kalt "Kill to get Crimson tour". 20. april 2008 opptrådte han i Oslo spektrum, mens dagen etter var han i Vestlandshallen, Bergen.

  

En 58 år gammel Mark Knopfler kan i 2007 fortsatt

glede seg over stor interesse for musikken han lager.

14. september 2009 var den svært produktive Mark tilbake med nok et album - kalt "Get Lucky". Musikalsk kunne den minne om hans forrige album "Kill to get Crimson". Muligens med et enda mer avdempet lydbilde enn tidligere. Man fornemmet at Knopfler hadde funnet roen på sine gamle dager, og at han lot det gjenspeile seg i musikken. I folk/rock/blues inspirerte låter sang han om barndommens Newcastle og Glasgow. Og han sang om gitarbyggeren John Monteleone.

På produksjonssiden hadde Mark som vanlig med seg Guy Fletcher, i tillegg til Chuck Ainlay. Ainlay har deltatt som produsent og lydtekniker på de fleste av Knopflers studioalbum.

Salgsmessig ble det full klaff i Norge for "Get Lucky", der det ble nok en 1. plass på VG-lista (hans 5. som soloartist). Også ellers solgte den bra, med 2. plass i Tyskland, 9. plass i Storbritannia, 17. plass i U.S.A. og 2. plass i Portugal.

"Get Lucky"

I anledning utgivelsen av "Get Lucky" dro Knopfler dra ut på turne i 2010.Og som 'vanlig' besøkte han Norge - på Norwegian Wood festivalen.

I 2011 brukte han mye av tiden på en turne sammen med Bob Dylan. Dvs. de opptrådte på scenen med hvert sitt band. Knopfler hadde med seg Richard Bennett, Guy Fletcher, Jim Cox, John McCusker, Mike McGoldrick, Glenn Worf og Ian Thomas.

I 2012 deltok Mark på en veldedighetsplate for Amnesty International, med Bod Dylan coveren "Restless Farewell"

Mark Knopfler har i alle år vært en ettertraktet musiker, som i tillegg til egne plater også har deltatt på plater med andre artister. Enten som produsent eller som gitarist. I 2012 produserte han "The Sailor's revenge" med Bap Kennedy. Og mellom 2008 og 2012 deltok han på plater med artister som The Dandy Warhols, George Jones, Sonny Landreth, Jeff Healey, Gerry Rafferty, Jimmy Webb, Pieta Brown, Diane Schuur, Greg Brown, America, Thomas Dolby, og Chris Botti.

I 2012 var Mark tilbake med et nytt studioalbum kalt "Privateering", og for første gang i karrieren var det et dobbeltalbum. Som vanlig var det tilbakelent rock Knopflere presenterte, med fokus på blues og keltisk folk. Førstnevnte flott representert med "Miss You Blues".

Med troverdighet sang han om den lille mannen - representert ved sauebonder ("Yon Two Crows") og lastebilsjåfører ("Corned Beef City").

Med seg på plata hadde Mark dyktige musikere som Kim Wilson fra Fabulous T-Birds på munnspill, Guy Fletcher (tangenter), Richard Bennett (gitar), Jim Cox (piano), Glenn Worf (bass), Tim O'Brien (mandolin) og Paul Franklin (pedal steel). Guy Fletcher og Chuck Ainley hjalp Mark med produksjonen - som så ofte før.

Plata ble spilt inn i British Grove Studios i London mellom 4. mars og 7. desember 2011. 

Knopfler kom selv med en begrunnelse for hvorfor han hadde tatt med så mange låter på denne plata. Mark Knopfler: "Jo eldre jeg blir, dess flere sanger ønsker jeg å skrive. Om det er panikk for at tida skal renne ut, veit jeg ikke, men jeg nyter å skrive, spille inn og spille live mer enn noen gang. Jeg snubler nesten over sanger."

Dagbladet mente at 20 låter var for mye, og at Knopfler ikke kjente sin begrensning, og ga "Privateering" terningkast 3. Mens ellers i verden var anmelderne mer positiv til plata. VG var også positiv og ga plata terningkast 4, med omtale av Mark som en 'Godt over middels gjennomsnittsmann'.

 "Privateering" fra 2012.

Salgsmessig gikk det veldig bra, med 1. plass i land som Norge, Tyskland, Nederland, og Østerrike. 2. plass ble det i Italia, Belgia, Polen, Spania, Sverige og Sveits. I hjemlandet Storbritannia ble det 8. plass.

'Som vanlig' ble plateutgivelsen fulgt opp med en turne - denne gang kalt "An Evening With Mark Knopfler" (andre steder omtalt som "Privateering tour"). Turneen startet i Bukarest i Romania, 25. april 2013. Og som vanlig tok han turen innom Norge. 11., 12., og 13. juni opptrådte han i Vikingeskipet på Hamar, Bergenhus festning i Bergen, og DNB Arena i Stavanger. Med seg på turneen hadde Mark 8 musikere.

Mark Knopfler: "Touring is like being captain of a little fighting ship really, and I enjoy the team thing of being on the road."

 

     

 

 

 

Local Hero (Soundtrack)

1983

Cal (Soundtrack)

1984

Comfort and Joy (Soundtrack)

1984

The Princess Bride (Soundtrack)

1987

Last Exit to Brooklyn (Soundtrack)

1989

Neck'n Neck (m / Chet Atkins)

1990

Golden Heart

1996

Wag the Dog (Soundtrack)

1998

Metroland (Soundtrack)

1999

Sailing to Philadelphia

2000

A Shot at Glory (Soundtrack)

2002

The Ragpicker's Dream

2002

Shangri-La

2004

All the Roadrunning

2006

Kill to get Crimson

2007

Get Lucky

2009

Privateering

2012

         

1. Sailing to Philadelphia

2. Golden Heart

3. Shangri-La

4. Wag the Dog

5. Cal

6. Local Hero

7. Neck'n Neck

8. All the Roadrunning

9. Kill to get Crimson

10. Get Lucky

 

1. Sailing to Philadelphia

2. Darling Pretty

3. What it is?

4. Going Home

5. 5.15 AM

6. A Night in Summer long ago 

7. Song for Sonny Liston

8. The Last Laugh

9. Why Aye Man

10. Quality Shoe