|
Manfred Mann (Manfred
Lubowitz): Født 21. oktober 1940, Johannesburg, Sør-Afrika
Chris Slade:
Født 30.
oktober 1946 i Pontypridd, Wales
Colin Pattenden:
Født ? Farnborough, Kent, England
Noel
McCalla: Født 4. november 1956 i London, England
Manfred Mann, eller
Manfred Lunowitz
som han egentlig heter, har gitt ut fine singler og album i over 50 år nå.
(Hans første album kom i 1964). Både som Manfred Mann på 60-tallet, som
Manfred Mann's Earth Band på 70-tallet og
utover, og som soloartist. Det er ytterst
få som har klart å holde på så lenge. Paul McCartney,
David Bowie og
The Rolling Stones er
blant de få som kan sammenligne seg med ham.
Salgsmessig var det 60-tallet som var det store tiåret for Mann. Med 3
førsteplasser og 13 topp
10 singler i Storbritannia. Som Manfred Mann's Earth Band var det på midten av 70-tallet
han hadde de største hitene, med album som "The Roaring Silence",
og topp 10 singler som
"Joybringer" og "Blinded
By The Light".
Manfred Mann var født i
Johannesburg i Sør-Afrika. Som 6-åring begynte han å spille piano.
Jazz kom inn i livet hans da gikk på Highlands North High School i
Johannesburg. Han begynte så å spille på skoleforestillinger og i
kaffebarer. Men Manfreds misnøye med landets apartheid-politikk, og
manglende mulighet til å fullt ut få uttrykke sitt musikalske talent gjorde
at han valgte å flytte til England på starten av 60-tallet. Selv om Lunowitz/Mann er fra Sør-Afrika, har han aldri kommet
tilbake dit som artist.
Samtidig valgte han å
bruke Manne som etternavn
i stedet for
Lubowitz,
fordi det var enklere. Han
tok navnet fra artisten Shelly
Manne. I starten spilte
han jazz, og han skrev i et jazz-magasin. Han skrev under med Manfred
Manne, men valgte snart å kutte bort
den siste e-en i etternavnet.
I 1962 dannet han et
band sammen med Mike Hugg. De kalte seg The Mann-Hugg Blues
Brothers.
Men de bestemte seg etter hvert for å gå bort fra jazzen og bluesen, og
over til R&B. De trengte derfor en vokalist. Paul Jones ble da med i
bandet. De fikk platekontrakt med EMI i 1963, og ga samme år ut sin
første singel - instrumentalen "Why
Should We Not".
Den ble ingen suksess.
The Mann-Hugg Blues
Brothers med Manfred Mann nederst i midten.
Men eventyret om Manfred
Mann startet for alvor da de ble spurt om å skrive en vignett-låt for
programmet "Rock Steady Go". Det ble låta
"5-4-3-2-1", som også ble deres første store hit i
1964, med
en 5. plass på den britiske singellisten. Ikke alle medlemmene fra blues/jazz-tiden var fornøyd med denne popsuksessen, og noen valgte derfor å slutte. I
hele tatt var det mange utskiftninger i bandet gjennom 60-tallet.
Hitene kom deretter på
rekke og rad. "Do Wah Diddy Diddy", "Pretty Flamingo",
"Mighty Quinn", "Fox On The Run", "Semi-Detached Suburban Mr James"
og "If You Gotta Go, Go Now" for å nevne de største.
Bandet ble
også kjent som en fin tolker av andres sanger bl.a. Bob
Dylans "Mighty
Quinn", "If You Gotta Go, Go Now" og "Just
Like A Woman".
Manfred
Mann i sin storhetstid. Fra venstre: Manfred Mann,
Tom McGuiness,
Paul Jones og Mike Hugg.
I 1969 forlot Manfred Mann bandet og startet i stedet
jazz-bandet Manfred Mann
Chapter Three sammen med Mike
Hugg. Dette som en reaksjon mot hit-fabrikken Manfred Mann hadde vært. I 1969 ga de ut albumet
"Chapter Three, Volume 1"
- til liten interesse blant platekjøperne. Manns tangentspill, Huggs
rufsete stemme, og en blåserrekke var de dominerende elementene på
plata som nesten ikke hadde gitarspill. I 1970 fulgte albumet "Volume 2" som
heller ikke ble noen suksess. På begge platene var det Mike Hugg som
skrev de fleste låtene. I 1971 valgte de å legge ned prosjektet. Mann
var på samme tid opptatt med å lage musikk for reklamesnutter for TV og
radio.
Manfred Mann og
Mike Hugg (i midten), og deres prosjekt Chapter three.
Manfred Mann bestemte
seg da for å gå tilbake til rocken med et nytt prosjekt han kalte
Manfred mann's Earth Band. Han tok med seg trommeslageren Chris Slade
som hadde vært med på Chapter Three prosjektet - som igjen anbefalte bassisten Colin Pattenden. I tillegg ble
vokalisten Mick Rogers med.
Også Rogers var en musiker Manfred kjente fra før, med fortid i bandet
australske Procession. Med et avbrudd mellom 1975 og 1983 har Rogers fulgt
Manfred Mann helt fram til 2017+
Mick Rogers var født i
England, i Dovercourt i Essex, men hadde vokst opp i Australia og spilt
med en lang rekke band der. Også hans kone var derfra, og en retur dit
var hovedårsaken til den 10 år lange pausen han tok.
 |
 |
 |
 |
 |
| Chris
Slade |
Colin
Pattenden |
Manfred
Mann |
Mick
Rogers |
Mike Hugg |
Rogers rustne stemme
(etter hvert Chris
Thompson) og Manns mini-moog kom til å bli kjennetegnet på bandet utover 70-tallet. Mann har i
alle år vært bevisst sin bruk av moogen. Mann: "The instrument has
my signature. If you hear me play, you know it's me. If you hear 20
players you'd still know it's me. I may not be the best player, but you
know it's me". Også hammond-orgelet har vært en gjenganger på
bandets plater.
Mini-moogen har blitt selve kjennetegnet på MMEBs musikk.
I 1971 var det nye
bandet etablert. I årene som fulgte endret besetningen seg regelmessig. Fra 1971 til 1975 ga
Manfred Mann's Earth Band ut seks album. Hver av dem viste et band som var i utvikling. Og mange av
dem anses i dag som klassikere. Bl.a. "Solar Fire"
som
inneholder topp 10 hiten "Joybringer", og den udødelige "Father
Of Day".
Manfred Mann's Earth Band live i 1974.
I 1975 ble det gjort
større endringer i besetningen. Det mest markante som skjedde var at
Chris Thompson kom inn på vokal. Thompson er opprinnelig fra New Zealand,
og er en av 70-og 80-tallets mest markante stemmer. Han har bl.a.
skrevet "You're The Voice" med John Farnham,
og deltatt med sin
stemme på album med Mike Oldfield, Toto, Ozzy Osbourne, Doobie Brothers,
Ray Charles og
Elton
John.
Med ham på vokal fikk
de en nr. 1 hit i U.S.A. med "Blinded
By The Light"(i
1977). Låta
nådde topp 10 i Storbritannia, og ble en stor hit ellers i verden
også.
Låta var skrevet av den
da litt ukjente Bruce
Springsteen. En mann
som fikk sitt
store gjennombrudd samme år med albumet "Born
To Run". Så dette hjalp nok til å gjøre ham mer kjent. Manfred
Mann's
Earth Band har også covret låter som "For You"
og
"Spirits In The Night" med Springsteen. I hele tatt er de fleste
av Mannfred Mann's Earth bands største hits coverversjoner av andres
låter. Det er vel kun "Questions" av de store låtene som Mann
har skrevet selv.
Også albumet "The
Roaring Silence" fra 1976 ble en storselger verden over. Men det er
albumet som kom to år etter, som regnes som deres beste utgivelse. Nemlig
"Watch". Den inneholder klassiske Mann spor som "Davy's
On The Road Again", "California" og
"Martha's Madmen". I
Norge nådde plata 2. plass på albumlisten, og 3. plass i Tyskland.
Generelt er Norge et
land hvor Manfred Mann har solgt bra med plater. De fleste albumene på
70- og 80-tallet nådde topp 10 på VG-lista.
"The
Roaring Silence" og "Watch" er to av de fineste albumene
som ble gitt ut på 70-tallet.
I 1979 ga Manfred
Mann ut det mer poporienterte albumet
"Angel Station", som inneholdt
populære låter som "Don't Kill It
Carol", "You
Angel You" og underfundige "Angels
At My Gate". Norge var landet der plata
solgte best, med 3. plass på VG-lista.
"Chance" fra
1980 hadde det samme pop-preget, anført av hitlåta "Lies
(Through The 80's)",
uten at den solgte alt for bra. En av låtene på plata het "On The
Run", og var skrevet av Mann selv. I 1983 gikk låta til topps i en
coverversjon gjort av Agnetha
Fältskog fra ABBA,
da under navnet "The
Heat Is On". Med
en karibisk stemning ble sistnevnte en kjempehit med bl.a. førsteplass
på singellisten i Norge og Sverige, og topp 10 i mange land. Noe som nok
ga Manfred Mann endel pund inn på kontoen som opphavsmann.
De
mer poporienterte albumene "Angel Station" og
"Chance".
27. mars 1981 opptrådte
Manfred Mann's Earth Band i Drammenshallen - 27. mars 1981.
I 1982
gikk Manfred Mann tilbake til sine afrikanske røtter med den personlige plata
"Somewhere In Afrika". Den var en blanding av vestlig pop,
og afrikansk folkemusikk. Bakgrunnen for at Mann spilte inn en plate med
et afrikansk tema, var at han nettopp hadde spilt inn Bob
Marleys "Redemption Song",
og var på leting etter tekster til nye låter.
Manfred Mann (til bladet
Det Nye):
"Det var da jeg tok fram en av mine favorittbøker fra bokhylla -
en sørafrikansk bok - og det var i denne jeg fant inspirasjonen til "African
Suite" (den mest
sentrale låta på plata). Jeg hadde altså ikke til hensikt å lage noen
politisk plate fra begynnelsen av. Men jeg fant materiale i denne boka som
passet godt til den allerede innspilte 'Redemption song'.
Jeg har bodd i
Sør-Afrika i 20 år - reiser regelmessig tilbake - og har som så mange
andre meninger om verden, og spesielt Sør-Afrika. Men jeg har likevel
ikke til hensikt å holde noen preken. Det er ikke meningen med plata. Jeg
er heller ikke noen fan av afrikansk musikk. I små porsjoner kan den
være fantastisk å lytte til, men i lengden kjeder den meg."
Manfred
Mann i 1982.
Som vokalist hadde Mann denne gang hentet inn
newzealandske Shona
Laing, ettersom Chris
Thompson hadde forlatt bandet i 1979, med beskjed om at han aldri ville
synge på en Manfred Mann plate igjen. I 1982 hadde Laing sunget på
singelen "I (Who
have nothing)", en
låt som ikke ble å finne på "Somewhere in Afrika".
"I
(Who have nothing)" fra 1982.
Selv om Chris
Thompson offisielt hadde sluttet i Manfred Mann's Earth Band deltok han
på "Somewhere in Afrika", der han sang på "Eyes
of Nostradamus" og
"Redemption
Song". Den
mest kjente låta fra albumet er The
Police
coveren "Demolition Man",
med Steve Waller
på kraftfull vokal.
Flere steder på plata
kunne man høre sampling av afrikansk stammesang. Dette var opptak
bassisten Matt Irving
hadde gjort, på oppdrag fra Mann.
"Somewhere in Afrika" ble gitt
ut i det meste av Europa i 1983. I U.S.A. ble den først gitt ut året
etter. På senere utgaver av albumet la de med "The
Runner", som var en
hit både i Storbritannia og U.S.A.
"Somewhere
in Afrika" med de lett gjenkjennelige maskene
bandet brukte på
platecover og turneer på den tiden.
Den første av flere
liveplater bandet ga ut var "Live in Budapest" fra 1984.
På turneen i forkant av liveplata opptrådte Manfred Mann's Earth Band
pånytt i Drammenshallen, 3. mars 1983. MMEB
har hele tiden vært kjent for sine fine konserter. Høydepunktet på
"Live In Budapest" er en naken versjon av "Redemption
Song" med kun kassegitar, orgel og sang. Chris Thompsons kraftfulle
sang bidro til å gjøre låta til en svært vakker opplevelse.
Etter de to moderat
populære albumene "Criminal Tango"
fra 1986 og "Masque" fra
1987, tok bandet en lengre pause. Manfred Mann ønsket å
konsentrere seg om en soloplate han kalte "Plains music".
Den var
inspirert av nord-amerikansk indianermusikk. Mann valgte å gjøre
plata sammen med sør-afrikanske musikere. Plata er også jazz-inspirert. I ettertid har Mann selv framhevet plata som den beste han har
laget. Det var også en plate han lenge hadde lyst til å gjøre.
"Plains music"
fra 1991 er en særegen og vakker plate
På den plata sang
Noel
McCalla - en fyr som tidligere hadde jobbet med
Mike Rutherford fra
Genesis, Mezzoforte, og
Morrissey. McCalla ble deretter med på Manfred
Mann's Earth Bands konsertturneer. Så da Manfred Mann's Earth
Band igjen ble samlet i 1996 på "Soft Vengeance", var McCalla
medlem av bandet. Og delte på vokal jobben med Chris Thompson.
"Soft Vengeance"
var et flott comeback med mange fine låter, slik som
"Pleasure & Pain", Stones
coveren "Play
With Fire", Dylan
coveren "Shelter
From The Storm", og
Manfred Mann favoritten "The
Complete history of Sexual Jealousy". Fansen likte plata godt.
Men
salgsmessig gikk det ikke noe særlig bra. 22. plass i Norge var det beste
den oppnådde noe sted.
"Soft Vengeance"
er en plate som ikke har fått den oppmerksomheten den fortjener.
På denne tiden valgte
Mann å droppe sin kjære mini-moog som han hadde brukt siden starten på
70-tallet. Moogen hadde vært selve kjennetegnet på Manns musikk.
Problemet var bare det at man kun kunne spille en note om gangen. I stedet
tok han ibruk en Nord Lead 3 som ga flere muligheter, likefullt gjorde
Mann det han kunne for å få denne synthen til å høres ut som en mini-moog.
Etter 1997 fortsatte
bandet med å turnere, noe som resulterte i live-album som
"Mann Alive" fra 1998 og "Wired" fra 2001.
Manfred
Mann og bandet live i Esslingen, Tyskland i mai 2002.
Bandet var
også innom Oslo i 2004. Så Manfred Mann var høyst levende etter 40 år i
bransjen. Og at interessen for bandet var der blant platekjøperne, beviste
de da samleplata "The
Very best of Manfred Mann's Earth Band" gikk
til topps i Norge så sent som i 1994.
Manfred
Mann og Noel McCalla i 2004.
I 2004 overrasket
Manfred Mann mange ved å komme med sitt første studioalbum på 7 år.
Plata het "2006"
uten at Manfred Mann helt klarte å forklare hvorfor han valgte det
navnet på plata. En grunn kan være at plata kom til å bli utgitt på
ulike tidspunkt verden over, og at man først i 2006 ville være sikker
på at alle hadde muligheten til å kjøpe den.
En
annen merkelig ting med plata var at den var kreditert Manfred Mann with
Manfred Mann's Earth Band, i stedet for å bruke bandnavnet alene. Denne
nyansen skulle markere at dette var et album laget etter Manfred Manns
smak, og ikke etter bandets. På plata hadde han (som vanlig) hentet
inspirasjon fra andre artisters komposisjoner. Han hadde også laget en ny
versjon av "Sexual Jealousy" - en av de beste låtene fra
"Soft Vengeance".
Plata
var totalt sett av god kvalitet, og et bevis på at bandet fortsatt har
mye å komme med, 24 år etter at de startet. Manfred
Mann og hans Earth Band har vært en hyppig gjest på norske
konsertscener. 7. november 2005 gjestet de
Rockefeller
i Oslo. Til glede for bandets
mange norske fans. Noel McCalla trollbandt publikummet med sin fantastiske
stemme. Mens Mick Rogers imponerte med sitt gitarspill. Bl.a. på Deep
Purples "Lazy"
og "Smoke On The Water". 
I 2007 ble
Jimmy Copley
med som ny trommeslager i Manfred Mann's Earth Band. Copley var på den
tiden 51 år gammel og hadde en lang merittliste med artister han hadde
spilt med, slik som Tears
For Fears,
Magnum, Paul
Rodgers og Go
West. Copley kom til å
følge Manfred Mann i mange år framover.
22. mai 2008 var Manfred Mann tilbake i Norge. Denne gang for å opptre på
Sandnes rock festival.
Igjen kunne de frammøtte fortelle om en topp konsert der bandets kjente
låter ble presentert på en fin måte.
Mick Rogers og Noel McCalla gledet
rockeglade på Sandnes i mai 2008.
Høsten 2008 var det planlagt
nye konserter med Manfred Mann i Norge, men pga. et hjerteinfarkt hos
sanger Noel McCalla, ble disse planene utsatt på ubestemt tid. I
2011 ble McCalla erstattet på vokal av 52 år gamle
Robert Hart fra
Bournemouth. Han hadde tidligere vært medlem av band som Distance,
Bad Company, og
The Jones Gang. Hart
har også gitt ut hele 9 soloalbum. Hart kom til å fortsette som medlem
av Manfred Mann's Earth Band til 2017+ 
Robert
Hart Etter mange år uten så
mye omtale i media var Manfred Mann i 2014 ute med sitt 2. soloalbum. Det
første var vakre "Plains Music" fra 1991. Og i likhet med den
var "Lone Arrangerer" en snodig
plate som det var vanskelig å plassere musikalsk. Ideen til Manfred var
å ta kjente låter og gi dem en egen vri, ved hjelp av dyktige musikere.
Egentlig ikke så ulikt det han pleier på gjøre sammen med sitt Earth
Band, men det musikalske uttrykket var annerledes. 
"Lone
Arrangerer" fra 2014 var den første Manfred Mann plata på 10 år. Manfred
Mann: "I'm not an artist or writer, but an arrangerer - I change
things. A keyboard player who arranges and changes - a kind of craftsman.
No message. No meaning." Blant
låtene han tolket var "All Right Now":
Free, "We Will Rock You": Queen,
"Nothing Compares 2 U": Prince,
"For You": Bruce Springsteen, "Light
My Fire": The
Doors, og "Bang A Gong": Marc
Bolan. "Lone Arrangerer" skiftet mellom moderne
dance/electronica i låter som "One Hand In The Air", "Rock
You" og "I Came For You" (som den heter her), til mer
jazz-inspirert stoff i "Footprints"
og "Aranjuez First Movement". 
"One
Way Stand-Up" var en coverversjon av
"Prodigys "Stand Up". Men de igjen i sin tid hadde
samplet Manfred Mann Chapter Threes "One Way
Glass" på "Stand Up", mens
"One Hand In The Air" var en coverversjon av Kanye
Wests "So Appalled", som igjen hadde samplet "You
Are I Am" fra Manfred Mann-albumet "Angel Station". Manfred
Mann: "In 2013 Kanye West sampled a Manfred Mann's Earth Band track.
Part of the agreement was that we could use the track on my album."
Det må sies at Manfred Manns versjon er langt mer fengende enn Kanye West
sin (webmaster). 
Selv
om "Lone Arrangerer" var en soloplate deltok både Noel McCalla,
Mick Rodgers og Jimmy Copley fra Earth Band på plata. Ellers fikk Manfred
hjelp fra country-legenden Kris Kristoffersen
og trompet-esset Till Brönner. I
årene både før og etter denne platen var Manfred Mann's Earth Band ute
på veien, og kom innom Norge flere ganger. Bl.a. 22. november 2016 da de
opptrådte på Rockefeller i Oslo. Også tidligere vokalist Chris Thompson
er en norgesvenn der han har turnert i Norge sammen med med Mads
Eriksen Band. 
Manfred
Mann's Earth Band i 2016, med Mick Rodgers, Robert
Hart, Manfred Mann, Steve Kinch og Jimmy Copley.
I
et intervju for endel år siden ble Mann spurt om hva som var drivkraften
hans for å fortsette å lage musikk og opptre. Mann: "aking music is what I do best, so then it's easy to go on
stage every night. It's what I like very much, people coming to the
concerts, see them enjoying the show". Så
selv om han nå er kommet til pensjonsalderen er det ingenting som tyder
på at han roer det ned med det første. Som en av de med lengst fartstid
i musikkbransjen.
|
